KUNST 04/2013 by Fineart AS

1342

¦ NO R D ENS L E D E N D E K U N STM AGA SI N ¦ NR 4 2013 — ÅRGANG 60 — KR 89

YOKO ONO Kunstneren bak myten

VEBJØRN SAND Innkjøpt av en av verdens største kunstsamlere

ODD NERDRUM Mestermøte i St. Petersburg bc 1562 04

kr 89,00

MURAKAMIS HELSPRØ UNIVERS FRIDA KAHLO OG DIEGO RIVERA PÅ ARKEN I DANMARK NY SPALTE! MORTEN KROGVOLD PORTRETTERER: KÅRE TVETER ANDRE VON MORISSE PORTRETTERER KRONPRINSPARET EKEBERGPARKENS UTVALGTE LARS ELTONS KUNSTANMELDELSER DET NYE MAGRITTE-MUSEET I BRUSSEL LENE BERG PÅ VENEZIA-BIENNALEN HARRIET BACKER PÅ LILLEHAMMER KUNSTMUSEUM

Ă&#x2DC;ivind Sand

277 West 4th Street, between Perry Street and West 11th Street, West Village, New York City, 10014 Tel. 1.212.414.8714, 1.646.226.3070. Email: aune@gallerysand.com

www.gallerysand.com

www.vebjornsand.com

www.liveice.com

www.leonardobridgeproject.org

6 | Innhold

innhold kunstnerintervjuer 20 32 42 48 54 74 84 90 114 118

EKSKLUSIVT: Yoko Ono på Louisiana MESTERMØTE: Odd Nerdrum i St. Petersburg Vebjørn Sand innkjøpt av verdens største kunstsamler Murakamis helsprø verden VENEZIA-BIENNALEN: Lene Berg på den norske utstillingen Andre von Morisse portretterer kronprinsparet Lindring på lerret: En historie fra et sykehjem Synestesi – hver dag har en farge for Verena Waddell Anne Biringvad: Kasserte tekstiler får nytt liv i maleriet Symbolikkens mann: Øystein Mobråten

48 Aktuelt 80 Barn lager skulpturer til Akershus festning 96 Frida Kahlo og Diego Rivera på ARKEN i Danmark 108 Det nye Magritte-museet i Brussel

kunsthistorie 100 Harriet Backer på Lillehammer Kunstmuseum 106 Bjørn Li: De utstøttes billedhistorie

fast / annet 13 Kunst i tiden 30 NYHET! Morten Krogvold portretterer kunstner: Kåre Tveter 53 Pulsen på gatekunst 64 MUNCH 150: Kari Elisabeth Haug og Munch i Roma 68 Kunstomtaler / Kunstanmeldelser av Lars Elton: Venezia spesial! 78 Ekebergparkens utvalgte: Jenny Holzer og Dalí 94 Designikon: LC4 Chaise Lounge 112 Inspirasjon med Gro Mukta Holter 128 Kunstkurs 132 Favoritter: Pia Myrvold

96 Nu m m e r 4 2013

Innhold | 7

Jeg liker 책 si at Rembrandt har sl책tt hull i veggen til en annen virkelighetsforst책else, et heliosentrisk perspektiv.

32 august

Foto: Anne Vesaas

odd nerdrum

8 | Kolofon

KUNST 4: 2013 60. årgang Med forbehold om trykkfeil Ansvarlig utgiver: Fineart as, selskap i Aller Media AS

bidragsytere JAN KOKKIN (f. 1956) er mag.art. i kunsthistorie og frilansskribent, kurator og forfatter. Han har skrevet flere artikler om eldre norske kunstnere for KUNST, og denne gangen har han tatt for seg Harriet Backer som er aktuell på Lillehammer Kunstmuseum. Kokkin har vært kunstkritiker i Dagens Næringsliv og Morgenbladet og daglig leder i Kunst på Arbeidsplassen. Han har spesialisert seg på norsk og internasjonal 1800-tallskunst og har utgitt flere bøker. Kokkin har dessuten kuratert flere utstillinger med norsk og utenlandsk kunst.

KJERSTI FLAA (f. 1973) er utdannet lærer fra Bærum. Hun flyttet til Manhattan i 2007 for å jobbe som frilansjournalist for norske medier, deriblant Dagbladet, VG, Henne og Kamille – samt være reporter for TV2s God Kveld Norge. I 2001–2002 reiste hun i Asia og Mellom-Amerika som backpacker og livnærte seg underveis av å selge reisereportasjer til norske magasiner. Det var også da hun bestemte seg for å bli journalist. Hun jobbet flere år i jentebladet In-side før hun fikk jobb i Magasinet til Dagbladet.

Opplag: 22 000 Årsabonnement 495,- Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

Redaksjonen: Mette Dybwad Torstensen ansvarlig redaktør mette@fineart.no / mobil: 901 19 007 Rolf Stavnem daglig leder Fineart AS rolf@fineart.no / mobil: 920 85 907 Anne Vesaas grafisk designer og fotograf anne.vesaas@fineart.no / tlf: 22 01 24 34 Tonje Buer galleriansvarlig og kunstnerkontakt tonje@fineart.no / tlf: 22 01 24 35 Kristin Krugerud salgsleder kristin@fineart.no / mobil: 913 90 389

Design: Anne Vesaas / anne.vesaas@fineart.no Trykk: www.onetoone.as

Ansvarlig abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no tlf: 22 01 24 20 / mobil: 913 90 389

Bli abonnent! Gjør som 14 000 andre, få magasinet rett i postkassen. Send SMS med kodeord KUNST til 2007.

Annonsering: Eric Bjørklund / eric@fineart.no / mobil: 948 17 753

RAGNHILD HEGGEM FAGERHEIM (f. 1991) studerer journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Artikkelen Lindring på lerret i dette nummeret av KUNST var opprinnelig en skoleoppgave. Ved siden av studiene jobber hun frilans med illustrasjon, foto og ymse skriverier. For å få et pusterom fra journalistikkens nyhetsverden har hun det siste året laget abstrakte tegneserier basert på hverdagslige frustrasjoner, samt en fotodokumentar om besteforeldrenes liv på gården deres i Sør-Trøndelag.

Andre bidragsytere: Torgrim Eggen / forfatter og journalist Marthe Østmo / skribent Hanne Cecilie Gulstad / journalist og fotograf i København Morten Krogvold / fotograf Morten Stenseng Gulbrandsen & Kulturmagasinet Q / journalist og fotograf Caroline Svendsen / journalist Anette Andresen / fotograf Christian Emanuel Norberg Schulz / frilansskribent i Roma Michael Dee / frilansjournalist i London Gro Mukta Holter / kunstner og designer Bjørn Li / kunstskribent i Kairo Frøydis Benestad Hågvar / skribent og klesdesigner Anne Vesaas / fotograf Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker i VG og frilansjournalist Christina Gothe Schultz / skribent, fotograf og gallerimedarbeider Therese Borge / fotograf Anne Marit Muri / skribent Toril Kojan / kunstner og frilansskribent

Nu m m e r 4 2013

Kunstverk: Kunstverkene i magasinet KUNST er opphavsbeskyttet materiale og er gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO.

Om forsiden: Fotograf : Haakon Sand (fotoassistent: Matthew Cole). Modeller: Andrey Sand og Keith Millington. – Dette bildet er tatt på taket ved siden av galleriet vårt i West Village, forteller Vebjørn Sand til KUNST. – Anledningen var at to av de unge løvene jeg er onkel til ville se om de fikk til et tøft bilde mens jeg arbeidet med en torso i friluftsatelieret i NYC. KUNST holder til i Galleri Fineart på Aker Brygge / Tjuvholmen. Galleriet har åpent: Mandag–torsdag kl. 10–20 / fredag kl. 10–17 / lørdag kl. 10–18 / søndag kl. 12–16 Adresse: Filipstad Brygge 2, Oslo / 22 01 24 20 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

JONNY ANDVIK MALEREN TAR IMOT FOR PRIVATE VISNINGER

LES MER PÅ: WWW.JONNYANDVIK.BLOGSPOT.NO

www.andvik.com

10 | Leder

leder

Te kst M ette Dybwad Torst e nse n

Jeg må innrømme at jeg er en av dem som lenge har tenkt at Yoko Ono er kvinnen som ble berømt fordi hun var gift med John Lennon. Spør jeg deg om du vet hvem Yoko Ono er, vil du trolig nikke: Kvinnen som ble beskyldt for å splitte Beatles og enken etter Lennon. Men spør jeg deg hva hun har skapt av kunstverk, er du sannsynligvis en av mange som må ty til Google. Og likevel ikke få gode svar … For hva handler egentlig Onos kunst om? Etter å ha lest meg gjennom atskillige katalogtekster og flere artikler har jeg endret syn på denne lille kvinnen på 157 centimeter som har blitt et ikon, en myte, under sin hatt og mørke briller. Hennes kunst kan ikke defineres i én bestemt retning. Kunsten er like svevende som hennes svar da jeg spurte om hun husket sin første kunstopplevelse: Å puste. Onos verk er ofte kun en såre ren og enkel idé, en like enkel rituell handling som å tenne en fyrstikk eller en instruksjon til betrakteren om å stirre på solen til den blir en firkant. Et annet sted i dette magasinet forteller Morten Krogvold at han assosierer Kåre Tveters kunst med zen poetry og haikudikt. Dette passer også til Onos kunst. I dag er det kanskje vanskelig å forestille seg det utrolige kunststykket hun gjorde i sin performance i 1964 som har blitt stående som et av de viktigste performanceverkene i historien: Ono inviterte publikum, hovedsakelig menn, til å klippe en bit av klærne hennes til hun satt naken igjen. I dag skjer dette ukentlig på utdrikningslag på Karl Johan, men det var altså en ung, fattig, japansk kvinne fra en velstående familie i et mannsdominert kunstmiljø i New York som gjorde dette første gang. Jeg håper jeg i denne utgavens artikkel om Ono har klart å vise dere kunstneren bak myten. I vår eksklusive serie Mestermøte har vi også blitt med en annen myteomspunnet kunstner, Odd Nerdrum, til Eremitasjen i St. Petersburg. Ellers har jeg en stor nyhet til dere: Vi fikk en mail fra Morten Krogvold som spurte om han kunne ha en fast spalte i magasinet der han vil portrettere Nu m m e r 4 2013

Foto: Bjørn Wad

Mytekunstnerne

bautaene i norsk kunst for oss; samtaler inspirert av Ansikt-til-ansikt-konseptet hans. Portrettene er senere tiltenkt en bok og en utstilling. Vi i redaksjonen jublet, og kan i denne utgaven presentere Krogvolds siste portrett av lysets maler, Kåre Tveter. En ekte, levende dødsmaske, sa Tveter. Til slutt vil jeg referere til Ingebrigt Steen Jensens innlegg i Morgenbladet i mai, der han etter et besøk hos Vebjørn Sand i New York hvor han så Sands siste malerier fra andre verdenskrig, sendte en oppfordring til den norske kunstmakteliten om å kjøpe inn og stille ut Sands historiemalerier. I denne utgaven har vi intervjuet en av verdens største kunstsamlere, Raymond J. Learsy, som har fått øynene opp for nettopp Sand og kjøpt inn hans maleri fra Wannsee-konferansen i Berlin i 1942. Det måtte en jødisk amerikaner til for å gi Vebjørn Sand den anerkjennelsen han aldri har fått hjemme, skriver vår journalist i New York. Nyt høsten, og la deg også berøre av en vakker historie fra et eldrehjem og av barnetegninger som ble til ekte skulpturer. •

Knut Steen-utstilling 5.–12. september! I vårt galleri på Tjuvholmen åpner høstens vakreste utstilling, Knut Steen: Aurora. Det vil bli tegninger, grafikk og rundt 15 skulpturer.Skissebøkene, formene og redskapene fra hans studio i Pietrasanta vil gi deg et innblikk i arbeidsprosessen til en av våre fremste billedhuggere som hadde en genuin tro på skjønnheten og sin vakre visjon: Å få marmoren til å sveve.

KUNST 2-2013: Etter at vi trykket intervjuet med Håkon Bleken og kunstsamler Tore Holm, har det kommet en reaksjon fra en ansatt ved Nationaltheatret som mener at Tore Holms beskrivelse av Edith Roger som svært temperamentsfull overfor skuespillerne hun arbeidet med, er feil. Vi beklager hvis disse utsagnene har såret familien og personene det gjaldt. Sitatene er for øvrig ikke KUNSTs bedømming, men vårt intervjuobjekts oppfatning som vi gjengir.

12 | Vignett

Sverre Bjertnes Grafikk / Se utvalget p책 fineart.no

Nu m m e r 4 2013

Kunst i tiden | 13

kunst i tiden

Fotoutstilling fra Se og Hør: en eventyrlig mediehistorie! Fra 22. september kan du se de beste fotoene gjennom 35 år i Se og Hør. 80 bilder er valgt ut, fra sterke portretter til naturbilder. På hjemmesiden vil fotografene tilknyttet bladet trekke frem bildet jeg ikke glemmer. Se og Hør feirer 35-årsjubileum den 21. september. I samarbeid med Fineart og KUNST åpner de en stor fotoutstilling søndag 22. september med utvalgte VIP-personer. Fra 23. til 29. september er utstillingen åpen for alle. Utstillingen 35 år i bilder vil være helt unik i norsk sammenheng. Ingen andre medier har fulgt norske kjente personligheter og de konge-

Te kst M ette Dybw a d Torst e nse n

lige tettere enn nettopp bildebladet Se og Hør. Utstillingen som skal vises i galleriet på Tjuvholmen er en blanding av bilder man husker, bilder som aldri har vært publisert før, fotoøyeblikk som fremkaller både tårer og latter, samt en samling unike portretter av de mest kjente personene her til lands. – Vi gleder oss virkelig til å få vist frem det beste av det Se og Hør har produsert av bilder opp igjennom historien, og her blir det helt klart noen overraskelser også. Vi har et unikt fotoarkiv, og dette vil bli en meget publikumsvennlig utstilling med muligheter for å kjøpe, sier sjefredaktør i Se og Hør, Ellen Arnstad. •

ODD NERDRUM fra 1979. Bildet er tatt i Stavern, hvor Nerdrum stod og malte landskapet mens han ble intervjuet av tidligere redaktør Odd Johan Nelvik.

august

14 | Kunst i tiden

kunst i tiden Mesterverk på turnÉ Fra 2014 til 2016 vil tre svært populære bilder fra the National Gallery i London sin samling bli sendt ut på turné til gallerier og museer: Manets The Execution of Maximilian, Canalettos A Regatta on the Grand Canal og Rembrandts Self Portrait at the Age of 63. The Masterpiece Tour er en del av visjonen til The National Gallery om å spre kunnskap og forståelse for de eldre mesternes kunst. Bildene vil være seks uker på hvert sted. Hvor man kan se verkene er ikke bestemt, men alle museer som tilfredsstiller de strenge kravene om å vise et slikt verk, kan søke. – We hope that the masterpieces sent on these tours will reach people who have never visited their national collection or haven’t done so for ages, and we hope that many of those whom we do reach then feel inspired to visit or revisit, forteller Dr. Nicholas Penny, direktør ved The National Gallery. The National Gallery er et av de største kunstgalleriene i verden. Det ble grunnlagt av parlamentet i 1824 og huser mer enn 2300 malerier av kunstnere som Rafael, Leonardo da Vinci, Turner, Rembrandt, Degas, Cézanne, van Gogh, Renoir, Monet, Rubens, Velázquez, van Dyck, Titian og Bellini. •

REMBRANDT (1606–1669), Self Portrait at the Age of 63, 1669, olje på lerret, 86 x 70,5 cm, The National Gallery, London. Foto: © The National Gallery, London.

Utenfor det nyrehabiliterte Statsarkivet i Bergen har det kommet opp to lekne skulpturer av kunstneren Tor Børresen (f. 1963): En drøyt 4 x 3 meter hvitmalt stålimitasjon av et krøllet A4-ark ved hovedinngangen og en utbrettet binders i tilsvarende målestokk i bakhagen. Kunstneren er opptatt av symbolikken i det hvite arket og forteller: – Tabula Rasa brukes som filosofisk begrep i forbindelse med nytt liv. Man fødes til verden som et ubeskrevet blad. Et arkiv har noen av de samme egenskapene, det kan samle og dokumentere et helt liv, men kan også redigere bort uvesentligheter. En binders holder beslektede papirer sammen, og kunstprosjektet kan i så måte minne oss om at historieskriving er basert på bevisste valg. • Nu m m e r 4 2013

Foto: KORO

En gigantisk binders

Giclée

Har du en original du vil lage et opplag av? Vi kan trykke giclée for deg! Refererer du til denne annonsen gir vi deg 10% rabatt på alle trykk du bestiller innen utgangen av september 2013. Giclée [sji’klé] er en trykkmetode for kunst, der kravene er at alle trykk er signert, nummerert og printet på syrefritt papir med lysekte blekk. Det stilles altså de samme kravene til giclée som til tradisjonell graﬁkk. Metoden, også kjent som DGA, er et gunstig alternativ til reproduksjon av billedkunst. Som kunstner har du stor frihet i forhold til størrelse og materiale. Både digitale og analoge arbeider kan trykkes.

10% rabatt!

Referer til denne annonsen og få 10 % rabatt på dine trykk! Dette forutsatt at bestillingen gjøres innen september 2013.

Kreaktiv startet med giclée i 2004. Vi har hatt gleden av å produsere for en lang rekke kunstnere, og har hjulpet mange i gang med egenproduksjon.

��

�

��

� ��

��

� ��

��

�

Forr mer info og o prisliste, send e-pos e-post til: mail@kreaktiv.no

��

Bestill vårt infohefte om giclée i dag, eller ring oss på 32 83 25 00 for en nærmere prat.

16 | Annonser

13. & 14. SEPTEMBER

6. & 7. SEPTEMBER

IVO DIMCHEV(BUL) «X-ON»

KIM HIORTHØY& LISA ÖSTBERG «YOU»

Forestillingen er laget i samarbeid med Franz West

www.blackbox.no

MUNCH BY OTHERS 8. JUNI–8. SEPTEMBER

andy warhol, georg baselitz, tracey emin, marina abramoviĆ, louise bourgeois, anette harboe flensburg, roy lichtenstein, robert mapplethorpe, enrico david, ragnar almén, unni askeland, vanessa baird, halvor bodin, markus brendmoe, a k dolven, lars elling, bjørn m. gulliksen, crispin gurholt, inghild karlsen, lotte konow lund, sonja krohn, bjarne melgaard, astrid mørland, kjell nupen, helge røed, kjell torriset, morten viskum tracey emin Threr is No Christmas Tree, 2004 © tracey emin/bono, oslo 2013

Nu m m e r 4 2013

gråbrødregaten 17 3110 tønsberg 33 30 76 70 www.haugar.com åpent: lørdag–søndag 12–17 mandag-fredag 11–17 omvisning hver søndag kl. 13.00 carins café følger museets åpningstider

Kunst i tiden | 17

kunst i tiden

Foto: Emelie Ashley

ODD NERDRUM fra 1979. Bildet er tatt i Stavern, hvor Odd stod og malte landskapet mens han ble intervjuet av tidligere redaktør Odd Johan Nelvik.

Kunst for babyen og bursdagsbarnet Flere kunstinstitusjoner har nå innført babyomvisninger der mor eller far kan ta med seg babyen på dagtid for å oppleve kunst. På DoGA i Oslo kan du lære om arkitektur og design sammen med babyen din. Nasjonalmuseet har sporadiske omvisninger. Henie Onstad Kunstsenter har babyomvisninger den første onsdagen i måneden klokken 13 for foreldre med barn under to år. Astrup Fearnley-museet ønsker velkommen til babyomvisning hver fredag klokken 13 for foreldre med barn under to år. Omvisningen herer tilpasset småbarnsforeldre og rettet mot de voksne. Stavanger kunstmuseum har derimot utviklet et eget formidlingsprogram for de aller minste den første onsdagen i måneden klokken11: – Når barnet er rundt tre måneder, kan det skille mellom ulike farger, men det foretrekker ofte sterke, klare farger og kontraster. Grafiske mønstre og fargerike malerier er derfor spennende å utforske sammen med barnet. Vi tilbyr en spesialtilpasset omvisning der du kan utforske kunstens verden på ditt barns premisser, forteller museet. Munch-museet har ikke babyomvisninger, men kan tilby en kunstnerisk barnebursdagsfeiring med omvisning, barneverksted og barnemenyer med blant annet spesialdesignet bursdagskake med Skrik-motiv i Café Edvard Munch. Henie Onstad komponerer også barnebursdager i sitt verksted. •

FREMTIDEN ER FJELL, 2013, Jan Christensen og Marius Dahl. Foto: Nina Holtan.

Jeg er Drammen Drammen har i lang tid hatt fokus på å bedre sitt rykte og å bygge identitet ved å ruste opp uterommene. Jeg er Drammen er kunstprosjekter om Drammen, byens beboere og deres identitet. Kunstprosjektene skal foregå ulike steder i byens uterom; i sentrum og på Fjell. I juni ble to 15 meter høye veggmalerier av Jan Christensen og Marius Dahl avduket i bydelen Fjell. Dahl og Christensen har også foretatt en historisk undersøkelse av utviklingen i bydelen Fjell; byplanmessige forhold, presseoppslag og dykk i ulike arkiver hos kommunen og eiendomsutviklere. Prosjektet Fremtiden er Fjell omfatter plakater rundt omkring i byen som viser hvordan bydelen har gått fra jordbruk til industriby, og reklameplakatene som ble brukt i forbindelse med blokkbebyggelsen på Fjell på 1960- og 70-tallet. Neste år vil den tyrkiske kunstneren Nezaket Ekici lage et stort verk i papir i bydelen. • august

18 | Kunst i tiden

SWOON OG DAVID CHOE. Foto: Ian Cox.

kunst i tiden

NUART 2013

Skru, sykle, blåse og kikke på Sanselåven

Nuart, en av verdens mest kjente gatefestivaler, har blitt arrangert i Stavanger hvert år siden 2001. Festivalen ønsker å skape en plattform for samtidskunstnere som opererer utenfor de tradisjonelle gallerisystemene. I år pågår arrangementet fra 7. september til 20. oktober. Nuart gir plass til mer enn kunst i det offentlige rom. I Ølhallene maler kunstnerne direkte på seks tunneler på 17 x 5 x 5 m. Det blir filmer, debatter og workshops samt et samarbeid med Den kulturelle skolesekken. Verdens ledende gatekunstnere vil sette sitt preg på byens vegger sammen med en yngre garde av up-and-coming gatekunstnere: fra store veggmalerier, meisling av veggflater og bruk av sjablonger til fotografi, urbane intervensjoner og installasjoner. Mens Roa får et helt hus til rådighet under Nuart 2013, vil Vhils igjen ta fatt med hammer og meisel for å trylle frem unike motiver på Stavangers husvegger. Martha Coopers legendariske bilder fra graffiti-kulturen i New York på 1980-tallet gir et tilbakeblikk på gatekunstkulturens røtter og vil projiseres på sentrale bygninger i Stavanger. Kunstnere i 2013 er: Martha Cooper (US) – Faith 47 (ZA) – DAL East (CN) – Ernest Zacharevic (LT) – Fintan Switzer (IE) – Dot Dot Dot (NO) – Martin Whatson (NO) – Dotmaster (UK) – C215 (FR) – Vhils (PT) – Strøk / Anders Gjennestad (NO) – Hush (UK) – Roa (BE) – David Choe (US) – M-City (PL). •

– Se, et ubåtlokk, sier en jente foran understellet til en krakk med hjul. – Og der er en magisk metallblomst! – Nei, det er jo en slik jeg damper poteter med, sier bestemoren. Sanselåven ved Hokksund er et utstillingssted som presenterer samtidskunst i form av sanseutstillinger for barn i alle aldre. Når du går inn låvedørene, er det en magisk verden som dukker frem. 7000 mennesker tar turen i løpet av sesongen. I år heter utstillingen Maskinen som ble glemt da tiden løp løpsk av kunstnerne Betina Birkjær og Luise Midtgaard. Man tusler inn i lånte tøfler i et hvitt telt med utallige klokker i ulike fasonger. Deretter dukker man inn i mørket i en korridor der du kan skru på hundrevis av finurlige gjenstander, men som ikke er så finurlige likevel; her er alt fra en vinopptrekker til gamle kaffekverner, skibindinger, vifter og ratt. I det andre rommet kan du legge deg i en seng der en overhead forvandler små gjenstander til et magisk skyggespill. En projektor ned i et badekar gir samme surrealistiske opplevelse der du kan berike det hele med å blåse såpebobler. Eller du kan klatre opp stigen i en tidsmaskin og se ut i verdensrommet. En sofa har blitt til et mørkt rom å krype inn i. Det hele avsluttes i en lydtett boks av rosa gummi med hørselsvern og lommelykt. – En dansk filosof sa en gang at barn har alt – inntil de voksne tar det fra dem ... Dette er en oase for barn, og vi oppfordrer barna til å be de voksne ta på alt! Vi har ofte så mange filtre. Frem til 22. september kan man se en utstilling som tar for seg mekanikkhistorien i en konsentrert og kunstnerisk bearbeidet form, forteller Kari Falk Sirnes, som er kunstformidler på låven. •

Nu m m e r 4 2013

Vignett | 19

Gro Mukta Holter

www.galleri-groholter.com

august

20 | Eksklusivt

Foto: Gaby Gerster / laif

Nu mme r 4 2013

Ono | 21

Yoko Ono Piece: GET INVOLVED! Alle vet hvem Yoko Ono er, men få kan beskrive hennes kunst. I år fyller Ono 80 år, og på Louisiana museum vil du kanskje få svar på hvorfor hun er en av vår tids største myter. Eller vil hun forbli like mystisk bak sine solbriller og hatt? Luft, ild, vann, røyk og lys … Stirr på solen til den blir en firkant … Tekst Mette Dybwad Torstensen

• august

22 | Eksklusivt

Jeg ville elske å se himmel-automater på hvert gatehjørne istedenfor cola-automater. yoko ono

ØBENHAVN / LOUISIANA (KUNST): – Puste, svarer Yoko Ono på spørsmålet om hun husker sin første kunstopplevelse. – Og hva fikk deg til å bli kunstner? – Et hull i livet. – Tror du en kunstner må lide, slik den gamle kunstnermyten lyder? – Vi lider alle uansett. Selv nå. Så ja. – Hva gjør et kunstverk godt i dine øyne? – Det gir folk inspirasjon. – Hvordan definerer du kunst? Ikke som et objekt på veggen eller gulvet …? – Det er ting som gir folk energi. – Du bruker poesi, film, foto, musikk, tegning og installasjoner – og deg selv. Er Yoko Ono også kunst? – Det kan være for noen mennesker. Ja. – Hva har vært din motivasjon i alle år – hva er den røde tråden i din kunst – et budskap om fred? – The art message is all inclusive. There's nothing under. Et intervju med Yoko Ono gir ikke svarene du forventer. Hun svarer snarere med lignelser. Abstrakte og poetiske statements. Som et haikudikt eller som en zenbuddhistisk munk. Så er også hennes kunst annerledes enn alt annet, hun inviterer oss inn i sine ideer fremfor å vise materielle verk. For at kunsten skal bli til kunst, er den avhengig av deg: Det er oftest betrakteren som fullfører verket. I hennes kunst finner du blekkmalerier, performancer, mail-kunst, postkortkunst, et ønsketre inspirert av ønskebusker i klostre i Japan, vannkunst, videokunst og installasjoner med kister, stein, tråd eller ofte gjenbruk av objekter. I tillegg kommer både en kleskolleksjon med sexy herreklær inspirert av John Lennon og utallige plateinnspillinger og konserter. Kanskje kan man si at all Onos kunst startet med instruksjonene fra boken hennes Grapefruit fra 1964: Hør på lyden av jorden som snur (Earth Piece fra 1963), Se på solen inntil den blir firkantet (Sun Piece fra 1962), Le en uke (Laugh Piece fra 1961) og Spør folk om å komme. Inviter kun døde mennesker (Touch Poem IV fra 1964). Eller: Gjem deg og søk fred. Gjem deg til alle går hjem. Gjem deg til alle glemmer deg. Nu m m e r 4 2013

Gjem deg til alle dør (Hide and Seek Piece fra 1964). – Hva handlet utstillingen din på Astrup Fearnley-museet i 2005 om? – Om livet. – Kan du fortelle meg om dine siste prosjekter og installasjoner på Louisiana? – Kom og se. Det vil gi deg svaret. Så jeg satte meg på flyet til København for å lete etter kvinnen bak myten. Men først et dykk tilbake. Til 1933. Barnet som ikke passet inn. – Både øst og vest har hatt innflytelse på mitt liv, og derfor også på mine verker, skriver Yoko Ono i en mail til KUNST. Hun var barnet fra øst som ikke passet inn i vest, og som flyttet hjem igjen fra Vesten og ikke passet inn i Østen. En outsider som tidlig viste språklige, musikalske og filosofiske talent. Ono ble født inn i en velstående japansk familie. De bodde en tid i USA, men som en konsekvens av den anti-japanske bølgen etter bombingen av Pearl Harbour i 1941, mistet familien det meste av det de eide. Ono og broren opplevde å måtte tigge etter mat mens faren satt i en fangeleir i Vietnam. Familien flyttet til Japan, men returnerte til New York tidlig på 1950-tallet. Her fant Ono, som hadde begynt på filosofistudier i Tokyo, veien inn i det bohemske kunstmiljøet på et amerikansk college i 1952. Hun fulgte blant annet forelesningene til den toneangivende komponisten John Cage, kjent for sin komposisjon 4’33 – der han ba pianisten ikke spille piano. Ono var selv trent i klassisk musikk fra hun var fire år, men kanskje det viktigste av alt; hun lyttet også oppmerksomt til lydene rundt seg og lærte seg å transformere dem til noter, som hun selv har forklart i flere intervjuer. Ono adopterte Cages måte å tilnærme seg kunst og musikk på. I 1955 laget hun instruksjoner med ord istedenfor noter: Tenn en fyrstikk og se på den til den er slukket (Lighting Piece). Hun utførte verket flere ganger som en performance, før det ble fotografert i Tokyo i 1962 og senere laget som filmen Film No. 1 (Match Piece). I 1961 hadde Ono sin første utstilling: Shadow Painting i George Maciunas’ AG Gallery i New York. Maleriene ble først ferdige når lyset og skyggene falt inn på papiret og lerretet, og krevde også at betrakteren utførte enkelte •

CUT PIECE, 1965, performance av Yoko Ono på Carnegie Recital Hall, New York, 1965. Foto: Minoru Niizuma / © Courtesy LENONO PHOTO ARCHIVE.

Ono | 23

august

24 | Eksklusivt

konkrete handlinger som Ono instruerte muntlig og skriftlig. Elementene ild, vann, lys og luft har hele veien vært stikkord i Onos ideer og verk: Waterdrop Painting (1961), Water Piece (1962), Water Talk (1967) og det mer kjente Water Event, der kunstneren inviterte venner og bekjente til sin første museumsutstilling på Everson Museum i 1971. Hun ba dem ta med en vannbeholder som hun kunne fylle med ekte eller konseptuelt vann. Ono mener vannet er det som forbinder alle individer: – Vann er en av de viktigste konstanter i livet vårt. Vi er bærere av vann. 90 % av oss er vann. I hedenske termer er vann følelse, kjærlighet. Vann tenker, føler og helbreder, har Ono uttalt. Luften har samme oppgave som vann for Ono, den binder oss sammen: – Jeg ville elske å se himmel-automater på hvert gatehjørne istedenfor cola-automater. Vi har mer bruk for luft enn for cola, er et berømt Ono-sitat. Under krigen ble hun som liten evakuert sammen med broren under et bomberegn. Der så hun himmelen gjennom en åpning i taket og forestilte seg at den ble fylt med mat og alt det de savnet og trengte. I et biografisk statement fra 1996 bemerket Ono: Tidlig barndom, samlet på himler. Resultatet av disse tankene var verkene Sky Dispenser og Air Dispenser fra 1971 med dispensere fylt med luftkuler, og Sky TV (1966), et av de tidligste videoverkene i kunsthistorien. På skjermene var himmelen hovedrolleinnehaveren, ikke menneskene. I New York ble Ono en del av den nystartede Fluxusgruppen der performancekunsten stod sterkt. Det var få kvinner med, og Ono fikk en viktig rolle, men valgte Nu m m e r 4 2013

selv å holde en viss avstand og satse på en selvstendig karriere. Hun leide et billig loft på Manhatten der performancene ble holdt. I 1964 skapte hun et av de viktigste verkene i performancekunsten, som berører oss også i dag, der en ung, japansk kvinne til slutt sitter naken igjen foran et mannlig publikum som har klippet av henne klærne, bit for bit. Ideen var inspirert av en zen-øvelse der du skal gjøre det du synes er mest pinlig for å se hvordan du takler det. Hun overlot seg selv i publikums makt og opplevde flere ganger å bli truet med saksen. Senere har performancen blitt utført av andre kunstnere; faktisk flest menn. Samme år samlet Ono sine instruksjoner i boken Grapefruit. A Book of Instructions and Drawings – som oppfordrer til å lage egne kunstverk. Noen er enkle å gjennomføre, andre nærmest utopiske. Et av Onos immaterielle verk er Whisper Piece, som også er en instruksjon fra boken Grapefruit (i 1964). Ono ba de oppmøtte på en performancefestival i London hviske et bestemt ord til hverandre, som selvsagt forandret seg underveis. Ono ville vise hvordan det opprinnelige ordet ble tømt for sin betydning. Mens de andre kunstnerne laget mer fysiske performancer ved å ødelegge klaverer og biler, var Onos konseptuelle verk svært stille, enkle og vakre. De er ofte beskrevet som mer innadvendte enn utadvendte, med en bevisstgjøring av betrakteren i fokus, en balanse i sinnet – en zenbuddhistisk tankegang. – Det er ikke kunstnerens oppgave å ødelegge, men å forandre tingenes verdi, sa Ono. I Mend Piece fra 1966 er det en ødelagt kopp som skal gjenoppstå i sin opprinnelige tilstand gjennom en

BALANCE PIECE, 2010, installasjonsbilde fra Italia. Foto: Marco Delogu / © Courtesy of Yoko Ono.

Ono | 25

BLOOD PIECE Use your blood to paint. Keep painting until you faint. Keep painting until you die. (1960 spring)

LIGHT PIECE Carry an empty bag. Go to the top of the hill. Pour all the light you can in it. Go home when it is dark. Hang the bag in the middle of your room in place of a light bulb. (1963 autumn) mental healingprosess hos betrakteren. Utover på 1960-tallet bestod Onos verker ofte av industrielle objekter og ting hun fant. I 1971 skriver Ono: Kunstnere skal ikke skape flere objekter, verden er allerede full av alt det den behøver. Jeg er trett av kunstnere som lager store skulpturklumper, beslaglegger et stort rom med dem og tror de har gjort noe kreativt! På 1970-tallet ble det stillere fra Ono på kunstscenen, men hun fortsatte med å gi ut plater og holde konserter. Hennes senere verker bygger oftest på hennes tidligere. Ono vil bryte med konvensjonen om at et verk er skapt på et bestemt tidspunkt én gang for alle. Balance Piece ble for eksempel skrevet som en instruksjon allerede i 1958, men først i 1997 kunne publikum se det som en installasjon. John Lennon beskrev Onos særegne sangstil som en revolusjonerende seksten-spors-stemme. Lyd, eller kanskje fravær av lyd, nemlig stillhet, er et viktig stikkord i Onos kunst. Hun vil bruke musikk for å hjelpe betrakteren inn i performancene for at de skal oppnå et høyere oppmerksomhetsnivå: Den eneste lyden som eksisterer for meg, er lyden av mitt sinn. Mine verker er skapt kun for å lede mennesker inn i sinnets musikk. Seks innganger. Allerede på plakater i byen og langs tog-

linjen ut mot Humlebæk og Louisiana kan du oppleve Onos kunst og skrevne budskap: DREAM, TOUCH, IMAGINE og BREATHE. Hun har lenge benyttet sosiale medier og billboards, såkalte Participation Pieces rundt i offentlige rom for å nå ut til folket. Ono har også i samarbeid med Go-Card laget tre kunstpostkort

med poetiske statements som gis bort gratis på kafeer, kinoer og restauranter over hele Danmark. Så ankommer jeg Louisiana. Ono er allerede til stede i det første rommet i form av en skjerm der hennes hyppige twitter-meldinger popper opp. Her er også verket som brakte John Lennon og Yoko Ono sammen: Painting to Hammer a Nail In og stigen, Yes Painting, som fikk Lennon til å falle for Ono. For å virkelig entre Onos verden og et spenn på nesten 60 år av hennes karriere må du ta et valg og gå gjennom verket En Trance: seks forskjellige innganger som gir ulike opplevelser – en trapp og en sklie, en gang med speil, en smal sprekk å krype under, en blindvei, en smal sjakt eller et forheng av perlesnorer. – 10 000 mennesker har gått gjennom disse inngangene i løpet av den uken vi har hatt åpent! En Trance er et immaterielt verk fra Ono som vi har realisert, forteller kuratoren for utstillingen, Kirsten Degel. Hun peker på Onos oppfordring på gulvet: GET INVOLVED! De fleste barna foran oss velger sklia. Noen ungdommer åler seg inn. Selv passerer vi perlesnorene. Degel ber oss stoppe og lytte til det nesten usynlige verket som mange haster forbi: Cough Piece fra 1961, der instruksjonen til Ono er å hoste et år. Etter en stund oppfatter vi den svake hosten til Ono. Vi snubler nesten over en gammel tekstil som skal illustrere et av verkene fra Onos første utstilling der maleriene først ble fullendt ved publikums deltagelse, som det å tråkke på dette lerretet. I dag går også de fleste, godt oppdratt, høflig rundt. – Dette var radikalt på 1960-tallet! Ono og Fluxus- • august

26 | Eksklusivt

bevegelsen ville rive ned kunsten fra pidestallen, gjøre den flyktig og immateriell og få den ut av kunstinstitusjonene. Publikum skulle bli en del av kunsten; en helt ny rolle! – Og hva sa foreldrene til hennes kunstsyn? – Hun var skolert fra de fineste skoler innen kunst og musikk, innen det klassiske. I New York gjorde Ono opprør mot det japanske klassesamfunnet. Hun markerte seg fort med en egen stemme. Som da hun annonserte for en separatutstilling med seg selv på MoMA i avisen, det var jo rent fake … og intervjuet folk på gaten om de hadde sett den. Det var et pek til MoMA, som til da verken hadde vist kvinnelige kunstnere eller det Ono oppfattet som virkelig samtidskunst. I 1966 wrappet hun inn et av monumentene på Trafalgar Square i London med tekstiler, lenge før Christo begynte med dette, som en kritikk til det britiske imperiet. Og her … Nu m m e r 4 2013

Kirsten Degel peker på et monter med glasskår med ulike labels i verket Morning Piece fra 1964: All morning, Until dawn og After dawn. – Ono solgte morgninger i form av glasskår som folk kunne velge etter hvor lenge de ønsket morgningene skulle vare … På veggen bak oss vises to av Onos mest kjente filmer: Fly fra 1970, der en flue surrer rundt på en naken kvinnekropp, og No. 4 som filmer en close-up av forskjellige romper på en tredemølle. – Den ble faktisk sensurert i London, ler kuratoren, og peker på en film av den banebrytende performencen, Cut Piece, der Ono sitter på en scene og menn klipper av henne tøyet. BH-en er i ferd med å falle av, og Ono beskytter seg med armene. – Hun ser forvirret ut. Verket ble vist, og vises ennå,

1 HALF-A-ROOM, Lisson Gallery, London, 1967. Foto: Anthony Cox / © LENONO PHOTO ARCHIVE.

Ono | 27

flere steder, og forandrer innhold og karakter ut fra settingen eller hvilken kultur mennene kommer fra. Onos verker var svært eksperimenterende, men de innehar også en egen stillhet, en nerve og en poesi … Vi går fra rommet som innbyr til oppdagelse til et åpent rom med større installasjoner. Et av de første videoverkene, Sky-video fra 1967, viser nå direkte overføring av himmelen over Humlebæk. – Frihet … sier kuratoren kjapt, idet en fugl svever over skjermen. Samme sted vises Half-A-Room. Denne var med på utstillingen Half-A-Wind Show i 1967, som også er utstillingstittelen på Louisiana. Alle gjenstandene er halve. – Ono tenker at hun alltid leverer halve verk; betrakteren den andre halvparten. Hun er igangsetteren mer enn en kunstner som leverer et ferdig kunstverk. Men

dette verket handler også om at vi som mennesker kun kjenner den halve sannheten, kun er halve og savner den andre halvdel for å bli et helt menneske. For Ono selv beskriver verket, på det tidspunktet, meget konkret et tap av et elsket menneske. Bortenfor putter en liten gutt to kroner på Onos Airautomat og får en kule med luft tilbake. Et pek til vår tids konsum. På veggen står Onos sitat om at hun heller vil ha en himmel-automat på hvert hjørne enn en colaautomat. En vegg med tegninger viser en annen side av Ono, de er produsert fra 1995 og frem til i dag. Labyrinten. Find other rooms which exist in the space står

2 FILM STILL fra Fly, 1970, 16 mm film overført til digital, i farger og med lyd, 25 minutter. I kunstnerens eie. Foto: © Yoko Ono. 3 OSLO: Yoko Ono foran verket Morning Beams / Riverbed fra 1996, som ble vist på Israel Museum i 2000 og på Astrup Fearnleymuseet i 2005 på Onos store utstilling der. Foto: Stein Bjørge / Aftenposten / NTB SCANPIX.

det med ørliten løkkeskrift på veggen i neste rom. – Ono har fortalt hvordan hun som liten og fattig etter krigen prøvde å finne en større virkelighet utenfor • august

28 | Eksklusivt

Yoko Ono (f. 1933) • Aktuell med 80-årsjubileumsutstillingen YOKO ONO - Half-A-Wind Show - A RETROSPECTIVE på Louisiana Museum utenfor København frem til 29. september. Deretter går den videre til Spania og Østerrike. • Trukket frem som både punkens gudmor og som foregangskvinne innen alt fra støymusikk og feminisme til konsept- og performancekunst, kunstfilm, poesi og installasjoner. • De fleste av hennes verk er ikke materielle, men kun ideer. Noen av ideene er poetiske, bisarre og utopiske, andre mer realiserbare. Noen manifesterer seg som objekter, andre forblir immaterielle.

YOKO ONO, 2013, på Louisiana Museum of Modern Art i en av de seks inngangene til utstillingen. Foto: Bjarke Ørsted.

rommet hun var i. Ting stopper ikke med en vegg, kommenterer kuratoren og peker på sitatet i taket: This is the floor. Flere lignende sitater omslutter Onos glasspyramide, Telephone in Maze, vist i 1971, 2010 og nå, i 2013. I midten står en telefon, og publikum oppfordres til å ta den hvis det ringer. – Det kan være Ono, sier kuratoren hemmelighetsfullt. En gutt kræsjer i en blindvei inne i labyrinten. Vakten forteller at de en gang måtte hjelpe ut en på villspor. I en musikk-lounge kan man høre på alle Onos produksjoner på iPader og se hennes videoer. Vi går videre til nok et kjent verk, Water Event fra 1971, som har fått en ny utforming på Louisiana: – Ono inviterte her kjente kunstnere, blant andre Olafur Eliasson, Jeff Koons, Lawrence Weiner, Anish Kapoor og Ernesto Neto, til å ta med en beholder til å fylle vann i. Vi er alle vann i ulike beholdere, og luften er det som binder oss sammen, mener Ono. Kuratoren børster bort noen smuler på en benk. Plutselig ser vi to dansende mennesker inne i to sekker som beveger seg til Onos nyeste musikk. – Dette verket er nytt til denne utstillingen, og basert på Bag Piece fra 1964. Det heter Moving Mountains, og Ono ber folk ta på seg sekkene og bevege seg som fjell! – Et slags renselsesrituale? – Ja, men det handler også om den ytre form, som er i konstant forandring, og om å pirre vår nysgjerrighet på det som foregår i det skjulte. Før Ono selv, 80 år og ennå energisk og vital og med en timeplan booket til det minste minutt, danser oss farvel i en Chanel-jakke, oppfordrer hun publikum til å skrive ned en hendelse som forandret livet deres. I taket henger nemlig flere gresshoppebur med en dato under som referer til en stor tragedie. HiroshimabomNu m m e r 4 2013

ben, skuddet i Sarajevo og Onos egen tragiske ulykke: 8. desember 1980. – Da ektemannen Lennon ble skutt … sier Degel. Ønsketre. Et par har satt seg ned for et slag sjakk der alle

brikkene er hvite: Spill så lenge du vil og så lenge du kan huske brikkene dine, oppfordrer plakaten. – Dette er sjakk basert på konsentrasjon og tillit, smiler kuratoren. Utenfor i hagen skriver en eldre mann noe på en lapp og henger den på det overfylte ønsketreet til Ono. – Alle ønskene sendes til Onos Imagine Peace Tower i Reykjavik, der over en million ønsker allerede er sendt som en lyssøyle til himmelen. Jeg skriver mitt ønske før jeg får med den siste twitter-meldingen fra Ono og spør det politisk ukorrekte spørsmålet alle lurer på: – Tror du ekteskapet med Lennon var avgjørende for at Ono har slått gjennom med kunsten sin? – Nei, jeg tror heller det var en hemsko. Ekteskapet varte bare en kort periode, 10 år, av hennes 60 års virke som kunstner, men det har fått stor plass i media og skygget for Ono som selvstendig kunstner, avslutter kuratoren. Myte? Jeg setter meg på flyet hjem. Har jeg funnet kvinnen bak myten? Jeg har i alle fall forstått mer av Onos verden. Jeg kikker på de siste spørsmålene og svarene i mailen fra Yoko Ono: – Hvordan har du klart å balansere å være mor, kone til en verdensstjerne og skape kunst med din egen sterke signatur? – Det er et spørsmål om å ville ha mer moro … – Du er 80 år, hva er det viktigste verket ditt så langt? – Jeg venter på at det skal komme … •

• Ono tok avstand fra kunst uten tilgang, og et av hennes første malerier ble først fullført med publikums fotavtrykk. • Utgangspunktet for mange av Onos verk er hennes instruksjoner og oppfordringer til publikum, muntlig eller skriftlig. • Laget 16 filmer i perioden 1964 til 1974. • Kjent som John Lennons kone. De møtte hverandre under Onos utstilling, der Ono inviterte publikum til å slå en spiker inn i et blankt lerret i kunstverket Hammer A Nail In. De var gift på hvert sitt hold, men ble sammen i 1968, tok LSD hele natten og laget musikk – som senere ble til det legendariske albumet Unfinished Music No. 1: Two Virgins med paret nakne på omslaget. Da de giftet seg, inviterte de verdenspressen inn på soveværelset til en ukelang meditasjon for fred. • John Lennon sa at Yoko Ono var verdens mest ukjente kunstner. • Ono har engasjert seg i samfunnsspørsmål som homofile ekteskap, hungersnød, diskriminering av eldre, og hun deler årlig ut Yoko Onos fredspris, som blant annet har gått til Lady Gaga og Pussy Riot.

Refsnes Gods

Hotell Refsnes Gods

Kunst, mat og vin...

PĂĽ JelĂ¸y midt i Oslofjorden 40 min fra Oslo med bil/tog

13. september: Vinkurs med middag i vinkjelleren 19.-20.okt: Akt-tegnekurs

Selskaps- og konferanserom til 2-90 personer

Hyggelig sommerpriser Inviter til romantisk opphold med middag i Restaurant Munch.

HOTELL REFSNES GODS Godset 5, 1518 Moss Tlf: +47 69 27 83 00 / post@refsnesgods.no

www.refsnesgods.no

30 | Foto

fotograf møter kunstner Tekst Mette Dybwad Torstensen Foto Morten Krogvold

– Kåre Tveter sluttet på en måte å leve da han fikk slag og mistet førligheten i armen. Uten adgang til arbeidet ble det hele meningsløst. Jeg spurte ham hva han gjorde mens han tilbrakte de siste par årene i sengen. Jeg tenker, svarte han. Jeg tror han da gikk gjennom sitt liv og memorerte dagene da familien var sammen og barna var små. Selv om han hadde visse taleproblemer, var det han sa sylskarpt og interessant. Morten Krogvold møtte Kåre Tveter første gang i 1990. – Jeg var opptatt av bildene hans. Lyset. Stillheten. Jeg fotograferte ham flere ganger. Han var en vidunderlig mann, sier Krogvold, der vi sitter på Theatercafeen for å minnes hans vennskap med Kåre Tveter frem til den store maleren døde i 2012, 90 år gammel. På Theatercafeen traff de to hverandre ofte, og i en periode møttes de hver torsdag. – Hva ville du ha frem i portrettet av ham? – Jeg liker STILLHETEN i hans ansikt. Han orket ikke å bli gammel. Jeg spurte ham om ferie. Ferie?? Det får jeg i et par glass rødt. Han elsket sin familie og sin hustru. Men samtidig var han meget opptatt av kvinner. En gang på Karl Johan sa han til meg: Jeg er fornedret som gammel. Men for pokker – se deg om! Alt det vakre som jeg ikke kan ta del i. Kvinnene! siterer Krogvold. Tveter var lysets maler. Hans akvareller fra Finnskogen og Svalbard er vakre og poetiske i tillegg til å være teknisk suverene. Det som ser ut som hvitt, har utallige nyanser. Det duse er så sart, så sart, men likevel så komplisert. Men Tveter kalte seg verken stemningsmaler eller landskapsmaler. Han jaktet på lyset, som en fotograf. Krogvold og Tveter stilte ut sammen på Filmfestivalen i Haugesund i 1993. Krogvold måtte holde åpningstalen – i bytte med et glass cognac. De hadde lange samtaler om litteratur, musikk og livet. – Russerne! Dostojevskij. Mahler! utbryter Krogvold og legger til: – Kåre Tveter var en dypets mann. – Men kan man si at jakten på lyset forener dere som fotograf og maler? – Jeg har en saying når lyset er som jeg vil ha det: I dag er Kåre, Sven (Nykvist, Ingmar Bermans kameramann) Nu m m e r 4 2013

og Gislefoss i form! Kåres lys er det beste. På Turners nivå. Det han har gjort ved Glomma og i Odalen er fantastisk! Men dog i en tradisjon … Svalbard-bildene er unike. Lyset kommer fra mørket. Stjernene behøver mørket for å skinne … Krogvold lar setningen henge i luften noen sekunder til ettertanke. – På Svalbard bruker han lyset og viderefører det på en måte jeg aldri har sett før. Zen poetry … Minimalisme … Haiku … Jeg tenker på dikt av Hans Børli og Pär Lagerkvist: Hvem pustet på mitt vindu i mitt barndoms soverom - og forlot meg i natten? – For han var ikke en ren landskapsmaler? – Nei. Det var mystikk. Antydninger. Natur. Ånd. Vår tid skaper ikke sånne kunstnere. Kommer slike personligheter tilbake? Vår tid lager annerledes mennesker og kunstnere. Ikke de lysstuderende kunstnerne. Noen ganger tenkte jeg at Svalbardbildene kunne være litt kitsch. Rosa mot snø. Grønt. Men så kom jeg dit. Landingen på Svalbard var som å sveve gjennom Kåre Tveters verden. Jeg har hatt to utstillinger på Galleri Svalbard i møte med Kåres bilder. Da er man på skolebenken. – Hva var det siste bildet du tok av Tveter? – Jeg har flere bilder fra nittitallet der det påfallende er kraften hans. Jeg fotograferte også Kåre i påsken ett år før han døde. Det er en nådeløs dødsmaske. Han ville dø. Lå i sengen 22 timer i døgnet og var kun oppe fra klokken 11 til 13 for å drikke fire glass Bache-Gabrielsen XO og spise litt. Vil du ha lydbøker? spurte jeg. Han var halvblind og hadde mistet førligheten i høyre hånd etter et slag for ti år siden. NEI! sa han. Heller ikke TV, kun nyheter klokken 15. Det var det. Hva kan jeg gjøre for deg? husker jeg at jeg spurte. Ta livet mitt! Det siste han sa til meg var: Her har du en ekte dødsmaske til ditt prosjekt! •

Jeg fotograferte Kåre i påsken ett år før han døde. Det er en nådeløs dødsmaske. Han ville dø. Vår tid skaper ikke sånne kunstnere.

Krogvold | 31

Morten Krogvold har i lang tid skapt sterke portretter av våre fremste kunstnere. I hver utgave av KUNST vil han presentere en utvalgt kunstner eksklusivt for oss. Et møte mellom en fotograf og en kunstner, en samtale om livet og kunsten. Morten Krogvold og Kåre Tveter: Et møte mellom lysets mestere!

august

32 | Mestermøte

Reisefølget foran turens høydepunkt, Rembrandts Den fortapte sønnen vender hjem.

Nu m m e r 4 2013

Nerdrum | 33

Mestermøte i St. Petersburg Det bør være vinter når man besøker Vinterpalasset. Og det er det – januar og tyve minusgrader. Frostrøyken stiger fra Neva i det bleke solskinnet. Odd Nerdrum har utstyrt seg med dobbelte geiteskinn under frakken, smart – om enn ikke "smart". Tekst Torgrim Eggen Foto Anne Vesaas

august

34 | Mestermøte

De må ha levet et deilig liv, disse fyrstene. odd nerdrum

t. Petersburg (KUNST): Russlands gamle keiserhovedstad er et nokså utrolig syn. Fra flyplassen ankommer man langs en nesten endeløs aveny som først kantes av sovjetisk utseende boligblokker, deretter av store grå forvaltningsbygninger og til slutt av palasser. Nesten ingenting røper at temmelig rå kapitalisme har vært Russlands samfunnsmodell i drøyt tyve år. Ikke før man kommer innendørs, for eksempel for å spise middag i restauranten vi har fått anbefalt den første kvelden. Restauranten ligger i øverste etasje i Gazprom-bygningen, er kjempemessig og kostbar, og fremstår som en blanding av luksusrestaurant, techno-diskotek og (muligens) bordell. De har trøfler og kaviar på menyen. Undertegnede har influensa og smaker nesten ingenting. Når jeg ber om et glass av husets dårligste rødvin, oppstår en liten kultur- og kommunikasjonskollisjon. Også for 100 år siden ble det spist mer trøfler og kaviar i St. Petersburg enn noe annet sted i Europa. De steinrike fyrstefamiliene hadde alle sin representasjonsbolig i byen, og de la beslag på hele kvartaler. Allerede før revolusjonen ble flere av dem åpnet for folket som museer, tsarens Eremitasje i 1852 og Det russiske statsmuseet i 1895. Sistnevnte ligger i Mikhailovskij-palasset, bygd på 1820-tallet av en italiensk arkitekt for storhertug Mikhail Pavlovitsj. Bygningen inneholder den største og viktigste samlingen av russiske mestre, og fremfor alt skal vi se på Ilya Repins bilder. Odd Nerdrum har vært her tidligere: – Jeg var her første gang i 1981, forteller han. – Jeg kom med et reiseNu m m e r 4 2013

selskap, stakk av fra dem og gikk mest for meg selv. På denne tiden kunne en regne med at det var spioner som fulgte en overalt, så inne på hotelværelset gikk jeg bort til mikrofonen bak varmeovnen og ropte Dette er det beste landet i verden! Så ble det slutt på plagingen. Vi er i rommet som viser et enormt maleri av Repin: Statsrådet møtes i 1901. Det er i slekt med bildet av Eidsvollsmennene som henger i Stortinget i Oslo, men forteller en annen historie og med andre virkemidler. Tsaren leder forsamlingen, og de deputerte er alle storfyrster, erkehertuger og så videre. De har lakeier med seg. Tsaren troner under et maleri av seg selv. - Vi ser et oligarki, et slags de eldstes råd, som jeg personlig har sans for. Men ikke en parodi som dette. Det er et samtidsmaleri og har mye til felles med Rembrandts Nattevakten. Alle de portretterte kom inn og så seg selv: Der er jeg! Synes du det ligner? Jeg må si jeg synes Repin har skildret dem med ganske mye varme. Det er ikke slemt gjort, det er gjort med sympati, og det redder hele bildet. Og rent teknisk er han jo fantastisk god, da. Legg spesielt merke til studiene som henger langs veggene her. De er så lekre, har så mye malerisk sjarm. De må ha levet et deilig liv, disse fyrstene. – Det var kanskje ikke mange av disse som overlevde revolusjonen? – Jo, for de fleste stakk av. De kom til Vest-Europa. Men tsaren gikk det dårlig med. Han var fetter til kong George av England, men George turde ikke å ta ham imot fordi den britiske arbeiderbevegelsen raslet med sablene. Så ser vi et maleri som handler om noe i den klassiske kunsten så sjeldent som latter. Den er til og med •

ILYA JEFIMOVITSJ REPIN (1844–1930) • Russisk maler og skulptør, født i Tsjuhujiv i Ukraina. • Repin var en realistisk maler som sto i opposisjon til det akademiske ateliermaleriet. Han kom i kontakt med impresjonistene i Paris, men utviklet en egen stil påvirket av vesteuropeiske mestre, og spesielt Rembrandt. Repin arbeidet i mange sjangere, som portrettmaler, historiemaler og folkelivsskildrer. • Repin ble holdt frem som stilskaper og forbilde for de sosialrealistiske malerne i Stalin-tiden, men malte selv ingenting som hadde med oktoberrevolusjonen å gjøre. Han døde i Kuokkala i det daværende Finland, ikke langt fra St. Petersburg.

Nerdrum | 35

Torgrim Eggen, Odd Nerdrum og Rolf Stavnem beskuer Repins StatsrĂĽdet mĂ¸tes i 1901 som henger i Mikhailovskij-palasset i St.Petersburg.

august

36 | Mestermøte

smittende. Ilya Repin brukte over ti år på å bli fornøyd med gruppebildet Zaporog-kosakkenes svar til sultan Muhammed IV (1880–1891), som bygger på en historisk hendelse fra rundt 1680. Kosakkene hadde mottatt et ultimatum fra den tyrkiske sultanen, og her sitter de og komponerer svaret. Teksten de forfatter under vill jubel, er bevart. Et utdrag: Vi er ikke redd hæren din, vi skal kjempe mot deg på jord og på vann. Du, kokk av Babylon, hjulmaker av Makedonia, ølbrygger av Jerusalem, bukkeflåer av Alexandria, griserøkter av Store- og Lille-Egypt, armenske svin, tatarske sagajdak, Kamenets' bøddel, Podolias tjuv, sønnesønn av selveste djevelen, hele verdens og underverdens narr, Guds tosk, grisetryne, merraræv, såpehund, ukristnede skalle, måtte fanden ta deg! De vant slaget, forøvrig. – Her er det høy stemning! sier Nerdrum. – Litt av en kontrast til de rike adelsmennene i keiserens råd; her er de tannlause og glade. – De kan minne om tegneseriefigurer, noen av dem? – Ja, absolutt. De er karikaturer. Det er jo et morsomt bilde. Her er det tydeligvis en som er så full at han ikke orker mer. Er det historisk riktig dette da, at de røyker tobakk? Ja, kanskje tobakken kom til Russland så tidlig ... Jeg synes jeg ser Stalin hele tiden i han der som sitter og skriver, men Stalin dukker jo ikke opp på mange år ennå. Nu m m e r 4 2013

Vi går inn i neste sal og ser et enda mer berømt bilde av Ilya Repin: Pramdragerne ved Volga fra 1879. – Han fikk sitt gjennombrudd med dette bildet, og det er interessant hvordan det skjedde. Bildet skapte skandale. Innenriksministeren i Russland hadde skrytt av at slaveriet ikke fantes lenger, og da Repins bilde ble vist, førte det til at ministeren måtte gå av. Det er antakelig det første skandalebildet i verden som hadde pressen med som aktør. – Går det ikke en ganske synlig tråd fra Ilya Repin til sosialrealistene i Sovjet-perioden? – Jo. Han er far til dem alle. Men han arbeidet i et bredt spekter. Her ser du et portrett av Leo Tolstoj, for eksempel. Man kan se at Repin sympatiserer med den nøysomheten som Tolstoj holdt frem som ideal. Han har til og med malt ham barfot. Dessverre er ikke Repins aller beste maleri her i St. Petersburg. Da tenker jeg på Ivan den Grusomme som dreper sin sønn, et bilde som dirrer av skrekk. Det kan en finne på Tretyakovmuseet i Moskva. I annen etasje i Det russiske statsmuseet skal vi møte en maler som kunne fremstille vann som ingen annen. Han heter Ivan Aivasovskij og levde mellom 1817 og 1900. Aivasovskij etterlot seg 6000 bilder, hvorav mer enn halvparten er maritime scener. Han skal også være den mest forfalskede av alle russiske malere. Det mest slående bildet av ham i dette museet kalles

Repin. Zaporogkosakkenes svar til sultan Muhammed IV.

Nerdrum | 37

Den niende bølgen. Det forestiller et skipsforlis. – Man føler at man er helt inne i bølgene. Jeg får helt angst, sier Turid Spildo, mens ektemannen påstår at han blir tørst av å se det. – Det er så godt komponert, dette bildet, sier Nerdrum. – En overraskende komposisjon. Det er et andreaskors, kan dere se det? Og så levende malt at bølgene så å si kommer ut av lerretet. Det tekniske nivået er svimlende. Det sies at Aivasovskij hadde malt så mye hav at de siste årene han levde, trengte han ikke å se bølgene for å male dem. Og man skal være klar over at dette ikke er spesielt enkelt i utgangspunktet. – Bølger står ikke stille for å bli malt? – Nei, de gjør ikke det. Men dette er et sent bilde av ham. Bork, vil du gå bort og se når det er malt? – 1889, opplyser sønnen. – Ja, nettopp, sier Nerdrum. – Da har han nok hatt fotografier å støtte seg på. Dette er noe helt nytt som dukker opp i maleriet med ham, det å skildre vann i all sin bevegelighet og gjennomsiktighet. Turner fikk det ikke til. Han brukte ikke foto. Nerdrum går bort til et annet Aivasovskij-bilde, en svært liknende scene. Også her har et skip forlist, men nå bryter solen igjennom og havet begynner å falle til ro. – Hva er det som gjør dette bildet mye kjedeligere?

Min sønn hevder at det er glorete, og jeg er litt enig. Det skriker etter en blågrå tone. – Dramaet er mye mer nådeløst i Den niende bølgen, kanskje? – Nei, det ene bildet har ikke noe håp. De her ser jo ut til å ha en sjanse til å overleve. Håpløsheten virker sannsynligvis sterkere på oss.

aivasovskij. Den niende bølgen.

Vinterpalasset. Man har rukket å se en del

Det tekniske nivået er svimlende.

pomp og prakt her i livet. Det er imidlertid lite som slår Vinterpalasset i St. Petersburg. Det spraker av gull og barokkutsmykning når man beveger seg opp det veldige, rikt dekorerte trappehuset. – Denne trappen må vi gå ut fra var beregnet på å gjøre inntrykk på gjestende ambassadører fra vestlige land, sier Odd Nerdrum. – Ja, de trodde kanskje de var havnet på bondelandet, liksom? Bork og Øde, de to sønnene til Nerdrum, prøver å gjøre videoopptak av vandringen i museet. De har tatt med seg et steadycam-stativ, og dette fører til langvarige diskusjoner med vaktene. De aner ikke hva dette er, føler bare intuitivt at det må være forbudt. Det er mye ved Russland som gir en denne følelsen, en frykt for å gjøre noe galt og for konsekvensene det eventuelt vil få. Vi er her for å se Rembrandt. Nerdrum mener at dette • august

38 | Mestermøte

Rembrandt har malt dette med fingrene, med filler – alt mulig i tillegg til pensler. odd nerdrum

kanskje er hans aller beste maleri, Den fortapte sønnen vender hjem, malt på 1660-tallet. Det er et motiv fra Det nye testamentet, en liknelse Jesus forteller om tilgivelsens natur. Den fortapte sønnen kneler foran faren, som legger begge hendene beskyttende på ryggen hans. – Kan dere se at lerretet er skjøtet flere steder? spør Nerdrum. – Jeg kan se tre klare skjøter. – Hvorfor det? – Han hadde nok ikke tilgang på store nok lerreter. Så kan det også være at han har funnet ut at han ville forstørre bildet – kanskje tatt litt feil av avstanden og skjønt at han var nødt til å få med mer. Dette var ett av de to bildene som ble funnet i Rembrandts dødsbo som var noenlunde ferdige. Det andre er Simon med barnet, som henger i Stockholm. Man legger merke til at Simon holder barnet og faren holder sønnen på nøyaktig samme måte. Og det man sier, er at begge disse bildene handler om å vente på nåden, om øyeblikket før man slipper fri. Simon dør like etter, og på samme måte kan man tenke seg at dette er siste gang faren får se sin sønn, at det er like før han dør. Han er gammel, ser du. Da er det diktet inn noe som ikke står i Bibelen. Slik jeg tolker det, er det en slags litterær historie om Rembrandt selv. – Du sier at dette ble funnet i dødsboet hans? – Ja, og historien forteller at det havnet hos en kunsthandler som fikk besøk av utsendinger fra keiserinne Katarina den store, som grunnla denne fine samlingen. De var interessert i to van Goyen-bilder, og de skal visstnok ha fått tilbud om å få dette på kjøpet dersom de kjøpte begge to. Det er merkelig at de to beste bildene til Rembrandt fra denne perioden havnet i Norden, i utkanten av Europa. Jeg tror det var en tilfeldighet, fordi ingen andre ville ha dem. Nu m m e r 4 2013

Nerdrum har flere perspektiver å gi til dette maleriet. Han mener at sønnen, barfot og kledd i filler, også kan være den korsfestede Kristus avbildet med sin far. Legg merke til naglemerkene på den ene foten. Den høyreiste figuren til høyre, i fortellingen den eldste sønnen, kan også representere presteskapet, fariseerne. – Kan dere se at den knelende sønnen likner på en av figurene i Auguste Rodins skulpturgruppe Borgerne av Calais? spør han. – Rodin har sett dette og lært av det. Det er likheter også i de uferdige, nesten klønete tøyflatene. Rembrandt har malt dette med fingrene, med filler – alt mulig i tillegg til pensler. Bak disse figurene er det et endeløst rom, en verden som ikke har noen grenser. Jeg liker å si at Rembrandt har slått hull i veggen til en annen virkelighetsforståelse, et heliosentrisk perspektiv. – Sola som sentrum i universet? – Ja, han betrakter menneskeheten der utefra, uten helt å tilhøre den selv. Det er flere Rembrandt-bilder i Eremitasjen. Ett av dem fikk sterkt uønsket oppmerksomhet i 1985, da en separatist fra en av de baltiske statene (eller en galning, ifølge myndighetene) gikk løs på bildet med syre og kniv. Maleriet heter Danaë (1638), et motiv fra gresk mytologi med en ung, naken kvinne i sentrum. Og selvsagt uvurderlig. De brukte tolv år på å prøve å restaurere bildet. Odd Nerdrum synes resultatet er forferdelig. – Bildet har mistet uttrykket totalt, ta for eksempel ansiktet hennes. De har bare lappet det sammen. Altså, jeg sier ikke at noe slikt er enkelt, men de har tydeligvis ikke funnet de riktige malerne til å gjøre det. Dette er en miserabel reparasjon. Jeg hadde faktisk ikke •

REMBRANDT (1606–1669) • Hollandsk maler, tegner og grafiker, født i Leiden. Rembrandt levde og virket i den perioden historikerne kaller den nederlandske gullalderen (de Golden Eeuw), da Holland sto på høyden militært, økonomisk og kulturelt. • En er usikker på hvor mange malerier han malte, men det var mer enn 200, tre hundre etsninger og to tusen tegninger, blant dem nesten hundre selvportretter. Rembrandts bruk av lys og skygge (chiaroscuro) er det kanskje fremste kjennetegnet hans, i tillegg til en psykologisk innlevelse og evne til å iscenesette og dramatisere motivene, selv når de var portretter malt på bestilling. • Bilder som finnes av Rembrandt i Eremitasjen: Den fortapte sønnen vender hjem, Danaë, Flora, Portrett av mann ved skivebordet, Den hellige familie, Abrahams offer, Portrett av gammel mann i lenestol og David og Urias.

Nerdrum | 39

august

40 | Mestermøte 1 Danaë (utsnitt) av Rembrandt (1638) har blitt restaurert i senere tid. 2 odd Nerdrum viser den russiske museumsvakten at han kunne restaurert bildet bedre.

trodd det var så ille. – Så du har sett bildet før det ble ødelagt? – Ja, det hang her da jeg var her i 1981. Så kom glasnost-tiden, og da var det mange som ble utålmodige. Men det fins glimrende fotografier av bildet. Man trenger ikke å famle sånn som disse har gjort. Det er en museumsvakt like i nærheten. Nerdrum får tak i henne og stiller noen spørsmål om hvorfor restaureringen av Danaë er så dårlig. Hun blir pottesur. Kanskje du hadde greid det bedre? spør hun. Ja, ja, sier han, uten å nøle et øyeblikk, jeg hadde greid det bedre. Og viser sin nyeste app på sønnens iPad med sine egne malerier. Damen eksploderer. De har sett mange arrogante vesteuropeere innenfor disse veggene, men denne tar kaka. Vær så god, sett i gang! sier hun. Så iskaldt at jeg nesten får lyst til å fiske opp tusjpennen jeg har i baklomma og gjøre litt selv. – Hadde du greid det, Odd? – Ja, jeg tror jeg skulle ha gjort et godt arbeid. – Hva slags kvalifikasjoner må man ha for å gjøre slikt? – Jeg vil si at man bør ha vist at man kan male en Rembrandt. Det er det nesten ingen som kan. • Nu m m e r 4 2013

Vignett | 41

the Nerdrum

Museum

app

Over 200 malerier Mer enn 100 crispy detaljer Delingsmuligheter med facebook og twitter http://nerdrummuseum.com

august

42 | Samlerobjektet

Ut av mørket Det måtte en jødisk amerikaner til for å gi Vebjørn Sand den anerkjennelsen han aldri har fått hjemme. Tekst Kjersti Flaa Foto Helena de Braganca

EW YORK (KUNST): Da forretningsmannen Raymond J. Learsy så annonsen til Galleri Sand i Wall Street Journal, ble han nysgjerrig. Hvem var denne dristige kunstneren som tok for seg et så betent tema, med så uvanlige virkemidler? Den berømte kunstsamleren ble så nyfiken at han bestemte seg for å besøke galleriet i New York. Etter å ha sett Scener fra den andre verdenskrig, som i dag består av 15 malerier, var Learsy solgt. Han ønsket seg et til sin private samling. Valget falt på et maleri inspirert av Krøyers idylliske Hip hip hurra! Kunstnerfest på Skagen fra 1888. I Vebjørn Sands parafrase blir vi introdusert til et lystig lag under Wannsee-konferansen i Berlin, 1942. Diskusjonen rundt bordet den gangen handlet om formaliseringen av den endelige løsningen; den som førte til en av historiens største forbrytelser mot menneskeheten. KUNST fikk et eksklusivt møte med den store samleren. Learsy sitter innerst i et hjørne på restauranten Plein Sud en tidlig søndag morgen i nabolaget Tribeca på Manhattan. Han bestiller kaffe og egg til frokost, og forteller om hvor imponert han er over den norske kunstneren. Mye fordi Sand har klart å belyse en anNu m m e r 4 2013

nen side ved krigsforbrytelsene gjennom bildene sine enn han tidligere har sett; nemlig individets frie valg. – Vi har ikke tidligere fått beskrevet hvordan nytelsen artet seg mens konferansen pågikk. Den berusende gleden det ga gjerningsmennene å planlegge utryddelsen av et folkeslag. De feiret og skålte med hverandre mens de diskuterte total ødeleggelse av en kultur, som også var en del av deres egen kultur, sier samleren, som mener at kunstens verden ikke tidligere har fokusert særlig på hjernene som stod bak og oppmuntret til de grusomme handlingene – eller kulturen rundt, som tillot det å skje. Det er noe Sand har klart å fange i maleriet sitt, mener han. – Jeg ble utrolig imponert over både kvaliteten og intensiteten i arbeidene, og samtidig ble jeg så rørt av den stemningen han formidler, sier Learsy, som sammen med sin kone, Melva Bucksbaum, nesten årlig siden 2003 har stått på listen over de 200 største kunstsamlerne i verden. De to har blant annet lånt bort mye av kunsten sin til MoMA og The Whitney Museum of American Art. Han har også et eget privat galleri like ved sitt landsted i Sharon i Connecticut. Dette er tilknyttet en spesialdesignet kjeller, der de to har samlet flere av sine kunstverk de siste 40 årene. •

Sand | 43 INNKJØPT: Sand ble nylig kjøpt inn av Raymond Learsy, som er blant topp 25 av Wall Streets mest seriøse kunstsamlere.

august

44 | Samlerobjektet LEARSY OM VEBJØRN SAND: – På sin egen måte er han en visjonær som tar for seg et tema som nesten ingen andre kunstnere, skribenter eller fotografer har gjort før ham.

Nu mme r 4 2013

Sand | 45

Jeg er så fryktelig sint på de menneskene i maleriet til Vebjørn som gjorde min bestemor til fiende. raymond learsy

For Sand, som tilbringer søndagen i galleriet sitt i West Village, er dette salget betydelig. Ikke bare fordi 900 000 kroner er mye penger for et maleri, men fordi det har gitt ham en anerkjennelse som maler som han ikke tidligere har fått føle på. – Det at en så sofistikert samler som Learsy kjøper et av bildene mine, gir meg ekstra energi og selvtillit. Det er det største og viktigste salget mitt hittil, sier Sand, som aldri er blitt kjøpt opp av noen museer eller gallerier i Norge. Han tror grunnen kan være at han ikke blir vurdert på fritt grunnlag i hjemlandet. – Folk vet ikke hva jeg egentlig driver med fordi jeg har vært så lenge borte. Jeg merker det når nordmenn kommer inn i galleriet her i New York. De forventer nok ikke å se et så omfattende kunstnerisk prosjekt, så jeg opplever det som at de ofte blir positivt overrasket. Sand tror at de fleste nordmenn ikke har klart å riste av seg det forholdet de hadde til ham på 1990-tallet. De forbinder ham oftest med Antarktis-ekspedisjoner, pingviner og prosjekter som Trollslottet, Leonardobroen og Gardermoen-stjernen. Folk har kanskje glemt hans egentlige fag, som figurativ maler, og at han maler med den gjennomføringsevnen han gjør. Temaet andre verdenskrig har interessert Sand siden barndommen, og i denne sammenheng bruker han det som en ramme for å fortelle om hva det er å være et menneske. – Jeg opplever dette temaet som dypt vesentlig, og med denne serien har erkjennelseslivet mitt og faget mitt smeltet sammen på en ny plattform. Individets valg er gjennomgående for flere av maleriene i serien. Det handler om dem som tok oppofrende og høyverdige moralske valg som ofte kostet dem livet – og om dem som tok valg som i dag blir sett på som

noen av de største forbrytelsene mot menneskeheten. – Den gang ble vi satt i ekstreme situasjoner, og det eksponerte sider ved oss som overskred det man trodde var mulig. Det gjorde blant annet at psykologien og medisinen måtte forstås på nytt. Mennesket tålte rett og slett mer både fysisk og psykisk. Det beviste hvilke avgrunner – og samtidig hvilket enormt heltemot og hvilke utrolige overlevelsesevner – som bor i oss, sier kunstneren. Learsy, som ikke har bestemt hvor bildet skal henge ennå, innrømmer at han ble svært overrasket da han møtte Sand første gang. Han klarte ikke å forstå motivasjonen til en nordmann i New York som hadde valgt å bruke flere år på å lage en samling verker basert på andre verdenskrig. Sand hadde dessuten ingen ambisjoner om å selge noen av maleriene. – Jeg forstår fremdeles ikke helt hvorfor han gjorde det, og fortsatt gjør det. Det er noe jeg gjerne vil gå nærmere inn på med ham – på et dypere nivå. Jeg har ikke hatt mulighet til det ennå, sier kunstelskeren, som er født i Luxemburg. Moren og besteforeldrene hans var tyske. Som en påminnelse bærer han alltid med seg medaljongen fra 1916 som en gang tilhørte hans bestemor. Det står innrisset: In Eiserner Zeit Gold gab ich zur Wehr Eisen nahm ich zur Ehr, som betyr (fritt oversatt): I en jernhard tid ga jeg gull til vern og ble hedret med jern. Learsys bestefar kjempet ved fronten i fire år. – Jeg er så fryktelig sint på de menneskene i maleriet til Vebjørn som gjorde min bestemor til fiende – en fiende som burde ødelegges og utryddes, sier han. – Men er det ikke da litt foruroligende for deg å eie et bilde med et slikt budskap? – Jo, absolutt. Men jeg følte meg nesten forpliktet til å beære det – og til å få budskapet i det til å bli en del av vår bevissthet. Det at disse lederne og gjerningsmennene •

Raymond Learsy (f. 1936) Jødisk amerikaner, født i Luxemburg. Han flyttet til USA som seksåring. Han er både en suksessfull næringsdrivende, privat investor, kunstsamler og forfatter. Hans seneste bok kom ut i fjor, og heter Oil and Finance: The Epic Corruption Continues 2010-2012. Learsy blogger ukentlig for Huffington Post, og han er styremedlem ved blant annet Whitney Museum of American Art, MOMA, The American Friends of the Tate Gallery og The Committee on Collections på Harvard University. Han er blant topp 25 av Wall Streets mest seriøse kunstsamlere. Learsy har også et privat galleri, med en tilhørende spesialisolert kjeller, like ved sitt landsted i Sharon, Connecticut.

august

46 | Samlerobjektet Vebjørn Sand i sitt atelier i New York, foran maleriet som viser Wannseekonferansen i Berlin, 1942. Foto: Anne Vesaas.

gikk inn i dette med glede og tilfredsstillelse … Det er utenfor vår fatteevne i dag. Learsy har selv mange tyske venner, og mye av kunsten i samlingen hans er fra Tyskland. For selv om motivene er dystre, så vil han berømme dem som prøver å ta tak i problemstillingene fra krigen. Han har blant annet et bilde av Gerhard Richter, Onkel Rudi, som er et portrett av kunstnerens egen onkel i en tysk offiseruniform. – Så hvordan vil du beskrive Vebjørn som kunstner? – Han er en lidenskapelig mann. Ut ifra det arbeidet han har gjort, forstår man at han har dype, solide verdier – og han innehar en enorm integritet. På sin egen måte er han en visjonær som tar for seg et tema som nesten ingen andre kunstnere, skribenter eller fotografer har gjort før ham. Learsy syns maleriene er fantastisk godt gjennomført. Han mener Sand er trygg teknisk og kjenner håndverket sitt godt. Han tror at han har stort potensial til å slå igjennom i USA og i resten av verden. – Det er i alle fall noe han fortjener. Kunstverdenen er global i dag, og han snakker til mange mennesker gjennom arbeidene sine, sier han. Sand selv var nysgjerrig på hvordan maleriene ville bli mottatt. Han brukte blant andre jødiske venner som modeller for de tyske offiserene. Han opplevde at mennesker som selv hadde familiære bånd til ofrene i holocaust, er spesielt motiverte for å bidra til å holde historiene fra andre verdenskrig levende. – Jeg føler at folk som ser bildene mine er takknemlige for at jeg jobber med temaet. Men det at en så prominent samler, som også er jøde, viser så stor interesse, gjør at jeg føler meg enda tryggere på prosjektet. Det Nu m m e r 4 2013

gjør også at jeg har turt å gå dypere inn i materien. Utstillingen til Sand er også dypt inspirert av Jens Bjørneboe. I tillegg bruker han referanser til forfatter Hannah Arendt og hennes bok Ondskapens Banalitet. Han har også brukt flere av historiker Antony Beevors verk som kilder. – Perioden åpnet opp for både engler og demoner i oss, og viser at avgrunnen i mennesket er nærmere enn vi tror. For å sitere Nietzsche: Når du ser inn i avgrunnen, så ser avgrunnen inn i deg. Etter rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961–1962 ble vi på foruroligende vis minnet på at det dypeste mørke kan fremkalles i flere av oss enn man skulle tro – dersom omstendighetene ligger til rette for det. Sand poengterer flere ganger at han ikke er den eneste som har belyst dette temaet, men han er en av de få figurative malerne som har gjort det. Det skyldes blant annet at det figurative, klassiske maleriet var det tredje rikets offisielle kunstspråk. I lang tid etterpå ble det klassiske maleriet sett på som mistenkelig, mens moderne og ekspresjonistisk kunst, som var forbudt i det tredje riket, fikk en enorm oppblomstring. Kunstneren tror at flere figurative malere i Norge har fått høre, helt frem til 1990-tallet, at de skaper fascistisk-liknende kunst. – Denne tåpelige og ondsinnede sammenlikningen brukes ennå av enkelte for å umyndiggjøre det figurative maleriet – og dersom man i tillegg velger å male bilder med motiver fra krigen … Nei, det er det ikke mange som har turt … •

AKTUELT: Denne høsten åpner Vebjørn Sand sin utstilling med de siste maleriene fra serien Scener fra den andre verdenskrig i Gallery Sand i New York.

Vebjørn Sand (F. 1966) Sand er en norsk kunstner, utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo, Kunstakademiet i Praha og The Art Students League of New York. Han har vært elev av malerne Walther Aas, Rolf Schønfeldt, Ronald Sherr, Peter Cox og Michael Burban. I Norge er Sand også kjent for sine utendørsprosjekter. Trollslottet, som fulgte etter Antarktisekspedisjonene (1993–1994), er ett av dem. I 1996 bygde han Leonardobroen i Ås. I 1999 stod installasjon Keplers stjerne klar ved Gardermoen. I 2009 åpnet han, sammen med flere familiemedlemmer, Galleri Sand i West Village, New York. Første del av utstillingen Scener fra andre verdenskrig åpnet for publikum i 2011.

JAN BAKER post@janbaker.no

48 | Internasjonalt

Takashi Murakami fotografert pĂĽ sin utstilling i London i 2011. Foto: ÂŠ Muir Vidler / Corbis Outline / Scanpix.

Nu mme r 4 2013

Murakami | 49

Ta k a s h i Murakami j a p a n s k s u b k u lt u r t i l v e s t e n

Takashi Murakami er den mest kjente japanske kunstneren i vår tid. Den japanske sub-kulturen har blitt hans signatur, og han har fått vist sine verker på de mest overraskende arenaer: Fra Versailles’ overdådige saler til Louis Vuittons vesker. Det har gitt ham en plass på Time Magazines liste over verdens 100 mest innflytelsesrike personer. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Gro Mukta Holter

• august

50 | Internasjonalt

3-METER GIRL eies av Astrup Fearnleymuseet i Oslo. Den er fra 2011, i fiberglass, plastikk og st책l, og m책ler 270 x 97 x 120 cm. Foto: Gard Andreas Frantzsen / Courtesy of Takashi Murakami / Kaikai Kiki Co., Ltd.

Nu m m e r 4 2013

Murakami | 51

om kunstner, kurator, entreprenør og kritisk observatør av det japanske samfunnet har Murakami kombinert japansk subkultur med samtidskunst og skapt en global merkevare. Hans skulpturer omfatter alt fra gigantiske, oppblåsbare og svevende figurer til massive, tunge kunstverk i metall og plast. Han lager også silketrykk, store malerier, utsmykninger i offentlige rom like gjerne som design av vesker, sko, solbriller, klokker eller dekor av biler. Murakami er underholdende, tilgjengelig og provoserende samtidig som hans verk er proppet av referanser. En av hans kjente og gjentatte karakterer er Mr. DOB; en hybrid mellom Mikke Mus og Sonic the Hedgehog, samt maskotene Kaikai og Kiki. Mr. DOB vises på alt fra silketrykk, T-skjorter, plakater, nøkkelringer og leker til enorme 3D-skulpturer.

Murakami ble født i 1962 i Tokyo. Sin kunstutdannelse fikk han ved Tokyo National University of Fine Arts and Music. Han tok senere en doktorgrad i tradisjonelt japansk nihonga-maleri; en blanding av kunst fra både vest og øst i verden, og forsøkte seg på en karriere innen animasjon før han bestemte seg for å bli kunstner. Han eksperimenterte først med performance, mail-art og konseptuelle arbeider, men Murakami var misfornøyd med den japanske samtidskunstscenen, som han mente manglet et fungerende kunstmarked og var for avhengig av vestlige konvensjoner. Løsningen for Murakami ble først å etablere seg i den vestlige kunstverdenen og så eksportere seg selv tilbake til Japan. Han dro til New York i 1994 og ble inspirert av kunstneren Jeff Koons ideer om studioet som en fabrikk. I 1996 lanserte han Hiropon Factory (forløperen til Kaikai Kiki). I likhet med Jeff Koons står Murakami for ideene og konseptene, men er ikke lenger involvert i den fysiske kunstprosessen. I 2001 grunnla Mu-

rakami Kaikai Kiki med rundt hundre ansatte, fordelt på to avdelinger i Tokyo og New York. KaiKai Kiki rommer også en stall unge japanske, fremadstormende kunstnere som alle blir tett fulgt opp av mesteren. Etter å ha reist tilbake til Japan lanserte Murakami konseptet Superflat. Superflat-stilen er preget av rene flater, farger og grafiske bilder som viderefører tegnestilen inspirert av japansk anime og manga. Superflat utviklet seg fra Poku (Pop + Otaku). Otaku er et japansk begrep som brukes for å referere til mennesker besatt av en interesse, en slags subkultur i Japan, spesielt anime, manga, videospill og seksuell fetisjisme. Ifølge Murakami er dette den formen for kultur som best viser dagens Japan, og som han er en slags global ambassadør for. Murakami blander også lav- og høykultur og samarbeider med de største merkene innen mote- og design. Han overfører sine psykedeliske blomstermønster, flygende blekksprutøyne eller eventyrsopper på blant annet Audi (R8), Mercedes-Benz (C-klasse) eller platecover for stjerner som Kanye West. Det mest kjente samarbeidet er kanskje Murakamis monogramdesign til Louis Vuittons vesker, som har resultert i nye mønstre, filmer, utsmykninger og installasjoner for motegiganten. Et annet oppsiktsvekkende prosjekt er det to år lange samarbeidet med den amerikanske rapperen Pharell Williams. Sammen konstruerte de en installasjon som ble solgt for over to millioner dollar på Art Basel-messen i Sveits i 2009. Verket heter The Simple Things, der Murakamis signaturkarakter Mr. DOB har fylt sitt enorme gap med ulike gjenstander som symboliserer karakteristiske sider ved rap-kulturen. Gjenstandene er laget av 18 karat gull og besatt med mer enn 26 000 diamanter, rubiner, smaragder og safirer. Murakami skal selv ha uttalt at han jobber med en pågående studie i meningsløshet. •

1 LOUIS VUITTON innledet et samarbeid med den japanske kunstneren Takashi Murakami i 2003 (her hans vindusdekor for motehuset). Foto: All over Press og © 2009 Takashi Murakami. 2 And Then, And Then, And Then. Grafikk av Murakami kan nå kjøpes hos www. fineart.no.

august

52 | Vignett

MORTEN VISKUM I hate art / viskum.com Nu m m e r 4 2013

Street art | 53

Foto: Erlend E. Hansen

streetart

Frøydis Benestad Hansen Hågvar er en oslojente på 34 år som lever og ånder for kunst og design, med stor interesse og nysgjerrighet for gatekunst.

Kunstner: Do Ho Suh Tittel: Grass Roots Square Hvor: Utenfor det nye regjeringsbygget i Oslo, 2012 Teknikk: Statuer i grønnpatinert bronse

Den sørkoreanske kunstneren Do Ho Suh var én av tre kunstnere som i 2008 ble plukket ut til å utsmykke det nye regjeringsbygget. På avstand ligner installasjonen på gress som vokser opp av betongen. Først når man kommer nærmere og setter seg på huk, ser man at verket består av 50 000 bronsestatuer av mennesker som løfter i flokk. Statuene er bare 8–10 cm høye og består av 500 individuelle utforminger. Verket symboliserer at hver for oss er vi svake, men sammen kan vi bære de tyngste byrder. Noen steder presses hellene derfor helt opp av figurene. Do Ho Suh avviser at prosjektet, som var påbegynt før 22. juli 2011, endret karakter etter katastrofen, men han innrømmer at han ble inspirert av hvordan nordmenn taklet hendelsene. Tittelen er direkte inspirert av ordet grasrotbevegelse og hinter også til at myndighetene skal tjene folket. Verket er ment å kunne brukes som sitteplasser. •

august

54 | Venezia-biennalen

Munch og et trekantdrama på M a r k u s p l a s s e n Den 55. biennalen i Venezia åpnet 1. juni. Det offisielle norske bidraget består av en serie sjeldent utstilte verker av Edvard Munch og en ny film av kunstneren Lene Berg. Det handler om frigjøring og overvåking. Tekst Mette Dybwad Torstensen Foto Merete B. Toreg

ENEZIA (KUNST): Det bølger av folk, kunst og vann, og det sukkes nok flere steder enn på Sukkenes bro over både køer og vakre vistaer. En gutt tar bilder av den røde lekebilen sin mot en søyle på den taiwanske utstillingen med tittelen: Dette er ikke den taiwanske paviljongen. En annen gutt faller når han ivrig løper etter duene på Markusplassen. En japansk turistgruppe med munnbind strener mot det australske bidraget med lysstoffrør gjennom møbler og plastflasker. En mor bærer barnevognen over en av de mange broene og kikker bort på skulpturen til Marc Quinn av den gravide Alison Lapper som ble født uten armer og ben. Plutselig begynner det å regne. Folk løper som gale, og tusenvis av paraplyer gjør smugene trange. Duene flykter opp på de røde vinduskarmene. – Venezia er en merkelig by. Forrige uke vasset vi i vann til knærne, og jeg ble nødt til å gå lange omveier for å komme meg hjem uten å måtte svømme. Byen er som en kulisse for turister, samtidig som det pågår et vanlig liv midt oppi det hele. En slags levende collage. Vi har søkt ly på den ærverdige Caffè Florian på Markusplassen sammen med Lene Berg for å snakke om hennes nyeste film. Noen meter unna er utstillingen Se opp for den hellige hore: Edvard Munch, Lene Berg og frigjøringens dilemma. Kirkeklokkene slår to slag, og orkesteret har pause i sin 15 timer lange dagliNu m m e r 4 2013

ge konsert. For en time siden leverte jeg vesken min på utstillingen (så jeg ikke skulle risikere å ta med noen av Munchs verker i andre etasje) og hvilte såre føtter foran Lene Bergs 32 minutter lange film: Ung Løs Gris. En underlig opplevelse et steinkast fra Dogepalasset, venetiansk pompøst glass, gondoler, masker og t-skjorteboder. Men det er nettopp denne rammen og bakgrunnen for samtidskunsten som gjør biennalen i Venezia unik. – H.G. Wells sa en gang at det er to veier til å bli forfatter: Enten har en noe på hjertet som en brenner for å si, eller så interesserer en seg dypt for det å skrive og finner derfor noe å skrive om. Hos de fleste er det vel en blanding av disse to tingene. Jeg liker å lage film, jeg digger å være på et filmsett, bygge illusjoner, jobbe i team og med skuespillere. Jeg vokste så og si opp i klipperom og på filmsett og føler meg hjemme i dette apparatet, eller hva en skal kalle det. Berg smiler litt over kelneren med uniformen på skeive. Blikket hennes registrerer intenst alt rundt oss. Hun klør seg på benet, ber meg smake på tiramisuen og fortsetter: – Jeg interesserer meg for fortelling generelt og filmfortelling spesielt. Mainstream film og TV bygger på en dramaturgisk formel som er mer enn 150 år gammel og som egentlig ikke kan fange vår tids dilemmaer og konflikter. Det gjør at de historiene som fortelles, fungerer mer på gjenkjenning enn på direkte berøring. Arbeidet •

1 FRA den norske utstillingen Se opp for den hellige hore: Edvard Munch, Lene Berg og frigjøringens dilemma i Venezia og Munchs tegninger fra Munch-museets samling i Oslo. Foto: Matteo Deffina / OCA. 2 FRA FILMEN Ung Løs Gris / Dirty Young Loose. Berg lager filmer for visning i både kino- og gallerirom. – Det viktigste skillet mellom en kinofilm og en kunstfilm er distribusjonen. Når denne filmen vises på biennalen, er den kunst, sier hun. Copyright: Lene Berg. 3 SISTE SCENE: Skuespillerne Harry Baer, Anne Ratte-Polle og Max Rothbart spiller de tre rollene: en ung fyr, en løsaktig kvinne og en gammel gris, i alle fall tilsynelatende. Filmen er spilt inn på et hotellrom i Berlin. Copyright: Lene Berg.

Berg | 55

â&#x20AC;˘

3 august

56 | Venezia-biennalen

Jeg interesserer meg for fortelling generelt og filmfortelling spesielt. lene berg

handler da mer om å få innholdet til å passe inn i formen enn omvendt. Et nylig eksempel er Kon-Tiki-filmen, der en måtte finne opp en bad-guy for å skape spenning. – Så hvordan blir man den norske offentlige biennalekunstneren? Berg nikker. – Marta Kuzma og Pablo Lafuente (fra OCA, som er ansvarlige for utstillingen sammen med Angela Vettese fra Galleria di Piazza San Marco) spurte om jeg kunne tenke meg å presentere et nytt arbeid i denne sammenhengen. Filmen var egentlig planlagt ferdigstilt til høsten, og finansieringen var delvis på plass. OCA kunne gå inn med akkurat nok til at vi kunne dra i gang produksjonen, cirka en femtedel av budsjettet. – Men hva er linken fra filmen din til Munchs bilder? – Dette er kuratorenes grep og ikke noe jeg har forholdt meg direkte til. Det føltes litt odd, med Munch og meg, men derfor også spennende. Uansett har jeg hele veien fokusert på filmen, og jeg har hatt full frihet i arbeidet. Filmen til Berg åpner med at en ung mann bæres ut fra et hotellrom. Igjen sitter en eldre mann og en ung kvinne. Så starter vi hele fortellingen forfra, og de tre involverte intervjues etter tur og forteller sin versjon mens de ulike scenene spilles og spoles. Tre avhør som spriker. Hva skjedde egentlig på hotellrommet? Langsomt klarer vi å sette sammen forløpet. Vinkelen er hele veien den samme: fra et overvåkingskamera i hjørnet på rommet. Det hele ender med at kvinnen slår den unge mannen i hodet med en bibel. Men hvem av de tre sympatiserer du med? Den eldre mannen som tar med seg det unge paret til hotellrommet sitt? Eller kvinnen som etter hvert blir overflødig? Eller den unge mannen? Hvem er overgriperen og hvem blir lurt? Har det egentlig skjedd noe alvorlig? – Hvem du føler med avhenger av hvem du er og hvordan du tolker scenen. Pablo Lafuente skriver i guiden til utstillingen at dette er en film som består av 3+1 historier: de tre hovedpersonenes pluss betrakterens. Jeg er interessert i hvordan man leser bilder og i forholdet mellom lyd og bilde. Vi er for eksempel vant til at en voice-over gir oss tolkningen av det vi ser, men hva hvis den er misvisende eller flertydig? Hvordan forandrer tolkningen av en filmscene seg når en får ny informasjon? Ung Løs Gris handler også om bruken av video som bevis på skyld / uskyld, som innen overvåkning. Hva leser vi inn i en slik type film når noe skal oppklares? – Men egentlig skjer det ikke noe alvorlig? – Filmen handler bare tilsynelatende om hva som Nu m m e r 4 2013

skjedde. I realiteten dreier den seg mer om å lese de involvertes oppførsel og intensjoner. Jeg syntes det var interessant å ta utgangspunkt i en hendelse som kan sies å være uviktig, som befinner seg mellom de viktige tingene i livet. I og med at de tre personene forhøres etter tur i scenen fra hotellrommet, får vi se samme scene tre ganger med ulike dialoger på lydsporet. – Hvem stiller egentlig spørsmålene? – Det finnes ikke en entydig forklaring på det i filmen. Er de folkets mening? Google? Politi-spioner? – Er det en fiksjon eller en dokumentar? – Ingen av delene, eller både og. Det gjelder de fleste av mine filmer. Jeg tror ikke på inndelingen i fiksjon og dokumentar. Dokumentar er også fiksjon, forskjellen handler mer om produksjonsmåte enn om innhold. Så snart en tar eller lager et bilde, er det ikke lenger det det forestiller, men nettopp et bilde, en fiksjon. Berg har hatt et begivenhetsrikt år: Biennalekunstner, vinner av Royal Caribbean Arts Grant og tnominert til Lorck Schives kunstpris. I den forbindelse skal filmen vises på Trondheim Kunstmuseum i oktober. Fra høsten skal hun jobbe med et nytt prosjekt støttet av KORO. Det handler om overvåking av folk man mistenkte for å være kommunister under den kalde krigen. – Jeg liker å gjøre undersøkelser. Uansett hva resultatet blir til slutt, samler jeg alltid inn et omfattende materiale på forhånd. Det finnes alltid noe jeg lurer på og som det ferdige prosjektet delvis er et svar på. •

Det norske bidraget: Det norske bidraget på Venezia-biennalen finner du på Galleria di Piazza San Marco i hjørnet av Markusplassen frem til 22. september. En av de tre kuratorene for utstillingen, Marta Kuzma, forteller følgende om linken mellom Lenes film og Munch: – Det er ingen påtvungen forbindelse her. Jeg vil heller si at utstillingen knytter Munch-malerier fra en bestemt periode og den nylig bestilte filmen til Lene Berg sammen i et forsøk på å fortelle noe om hvordan enkeltpersoners væremåte blir formet, bestemt og bedømt av et gitt samfunn i en gitt tidsperiode, og hvordan den enkelte reagerer på disse forventningene med en motstand som kan ligne en frigjøringsprosess. Måten Lene Berg utforsker filmmediet på gjør henne til en av dagens mest interessante internasjonale filmkunstnere. •

Lene Berg (f. 1965)

• Norsk kunstner som bor i Berlin og New York hvor hun arbeider med film, fotografi og tekst. • Utdanning fra Dramatiska Institutet i Stockholm. • Hun har gjort prosjekter som Stalin by Picasso or Portrait of Woman with Moustache som ble presentert i Oslo i 2008, og Kopfkino vist på Henie Onstad Kunstsenter i 2012. • I Kopfkino møter vi åtte kvinner som forteller hverandre historier fra sitt arbeid med å iscenesette andres seksuelle fantasier. Filmen er nominert til Amandaprisen i kategorien dokumentar i år. • Bergs biennalebidrag, filmen Ung Løs Gris, er produsert av Studio Fjordholm og har mottatt støtte fra Norsk Filminstitutt, Fond for Lyd og Bilde, Norsk Kulturråd og OCA. • Separatutstillinger på Cooper Union, New York (2008), Fotogalleriet, Oslo (2008), Whitechapel Gallery, London (2007), Henie Onstad Kunstsenter, Oslo (2012) og Konsthall C, Stockholm (2012). • Tildelt årets Royal Caribbean Arts Grant.

Annonser | 57

havekunst på utstilling 24. mai - 20. oktober 2013

Den japanske haven ÅPEN HVER DAG HELE ÅRET

august

58 | Venezia-biennalen

T r e på b i e n n a l e n Venezia-biennalen vokser fra år til år, og i 2013 deltar 150 kunstnere fra 37 land. Hele 88 nasjonale paviljonger og utstillinger er strødd utover kanalbyen, med konsentrasjon i parken Giardini og på det gamle marineanlegget Arsenale. KUNST har spurt tre besøkende fra kunstbransjen om deres høydepunkter på biennalen. Tekst Mette Dybwad Torstensen

1 AI WEIWEI: Bang, 2010–2013, 886 antikke stoler. Foto: Lars Elton.

Marit Gillespie daglig leder Galleri Brandstrup Min anbefaling er først og fremst Ai Weiweis bidrag som er en utrolig sterk installasjon. Jeremy Dellers stone-age replica med utstillingen English Magic i den engelske paviljong bør man også få med seg, samt Berlinde De Bruyckere og verket Cripplewood i den belgiske paviljong. En annen kunstner er Lynette Yiadom-Boake som deltar både på selve biennalen og på Future Generation Art Prize. Til slutt vil jeg nevne utstillingen Glasstress med blant andre Ilja og Emilia Kabakov og Joseph Kosuth. • Nu m m e r 4 2013

2 BERLINDE DE BRUYCKERE og verket Cripplewood i den belgiske paviljong. Foto: Lars Elton.

Vignett | 59

Statens 126. Kunstutstilling HĂ¸stutstillingen 2013

126. HĂ¸stutstillingen

Kunstnernes Hus

14.09 â&#x20AC;&#x201C; 13.10.2013 august

60 | Vignett

Bestill: MED UTSIKT TIL INNSIKT – En reise i indre landskap Dette er en forestilling for bedrifter, næringsliv, selskaper, foreninger, institusjoner eller grupper som ønsker inspirasjon og livsglede. Sagt om forestillingen: – Visuelt, vakkert – med humor, alvor og dyp innsikt. Hun tør å replisere Maestroen for å få ham tilbake til livet. Anyuta B. Katcheva. Tidl. UD – Den Bulgarske ambassade i Oslo. Presseansvarlig/tolk-redaktør/journalist. Oversetterprisen 2006 for Ingvar Ambjørnsen. – Jeg har hatt den glede å lære Tone Dietrichson å kjenne fra 2002 da hun var i gang med Ibsens dramatikk. I en enkel og direkte form med innlevelse, engasjement og varhet for de fine nyansene i teksten han hun evner til å formidle Ibsens drama på nye og vedgående måter. Astrid Sæther. Tidl. Leder av Senter for Ibsen-Studier 1992-2001/5 Forfatter av biografien Suzannah- Fru Ibsen – I samtale med Tone, ble jeg uredd og noen ganger taus. Og jeg så jo at redselen i mennesket er det som lager støy. Hedvigs endelikt på loftet med Ghandis sterke, men åpenbarende sitat ”Be the change you wish to see!” Takk, Tone, for at du tok deg tid og delte den med meg. Jeg skal forsøke å gi tilbake, gjennom å være den jeg virkelig er. Stig Inge Bjørnebye. Utviklingssjef i Norges Fotballforbund

Nu m m e r 4 2013

Ytterligere informasjon/bestilling kontakt: tone@ibsenart.no / www.tonedietrichson.com

Venezia-biennalen | 61

Verket Everything Was Forever, Until it Was No More. Foto: Rikke Kommissar.

Rikke Komissar daglig leder på Akershus Kunstsenter Prosjektene jeg vil trekke frem som gjorde dypest inntrykk, er den greske og den polske paviljongen, samt en video av Artur Zmijewski i fellesutstillingen i Giardini og en film av Harun Farocki (Tsjekkia) i fellesutstillingen i Arsenale. Den greske paviljongen i Giardini presenterte tre filmer av Stefanos Tsivopoulos, under tittelen History Zero. At Hellas prioriterer å delta med egen paviljong i den økonomiske situasjonen landet befinner seg i, er imponerende, og det er nettopp den økonomiske situasjonen som er gjennomgangstema i de tre filmene som presenteres. Vi får et innblikk i kampen for å overleve gjennom en ung, svart mann som leter etter salgbart søppel, vi møter en ung kunstner på jakt etter inspirasjon og en eldre, rik dame som søker skjønnhet. Filmene flettes sammen på en underfundig og lett

surrealistisk måte som gjør det hele dypt rørende. Et must å få med seg! En annen paviljong verd å merke seg er den polske, som i år presenterte et tilsynelatende enkelt verk, bestående av to kirkeklokker med store høyttalere bak. Kunstneren Konrad Smolenski har kalt verket Everything Was Forever, Until it Was No More, og det er en sterk opplevelse å først høre kirkeklokkene klinge før lyden går over i en massiv tung, høy støy, som får innvollene til å riste. Mine tanker går til samfunnets største utfordring; religionskrig, og støyen er nærliggende å tolke som utslettelse. Verket går hver time og er absolutt verd å vente på. Husk ørepropper! I fellesutstillingen finner vi to interessante videoverk. Polske Artur Zmijewski har filmet blinde som maler i verket Blindly, og tsjekkiske Harun Farocki tar opp tema som religiøsitet og overtro. • august

62 | Venezia-biennalen

DEN AMERIKANSKE PAVILJONGEN: Sarah Sze, Triple Point (Eclipse), 2013. Foto: ©Sarah Sze / courtesy kunstneren / Tanya Bonakdar Gallery, New York og Victoria Miro Gallery, London / fotograf Tom Powel Imaging.

Sandra Lorentzen kurator ved Nordnorsk Kunstmuseum Den franske paviljongen viser en nær og øyeblikksskildrende videoinstallasjon, Ravel Ravel Unravel, av den fransk-albanske kunstneren Anri Sala. Videoen viser ulike pianospillere og en DJ som spiller musikken til den franske komponisten Joseph-Maurice Ravel. En ser aldri det komplette bildet. Mens en video viser to pianisters venstre hånd som spiller Concerto in D for the left hand, viser en annen kun pianistens skiftende ansiktsuttrykk. Tilskueren blir etterlatt i dyp fascinasjon over anstrengelsene, følelsene og kraften i å uttrykke stor musikk kun gjennom venstre hånd. Ved første øyekast fremstår Sarah Szes installasjoner i den amerikanske paviljongen mer som uttrykk for en kunstnerisk prosess enn et ferdig verk. Dette inntrykket forandres raskt. En sjelden helhetlig estetikk preger de komplekse konstruksjonene som Sze har satt

Nu m m e r 4 2013

sammen av blant annet etterlatte objekter som hun har samlet i Venezias gater og kanaler. Inspirert av de tre klassiske aggregattilstandene viser installasjonene et system og skjønnhet i det kaotiske. En gammel fergebåt fra Lisboa har blitt omgjort av tekstilkunstneren Joana Vasconcelos i den portugisiske paviljongen til en flytende installasjon som reflekterer både hennes kunstneriske praksis og hennes hjemland. Mens tradisjonelle portugisiske eksportvarer som kork og keramikkfliser blir benyttet på båtens utside og dekk til henholdsvis møblement og skrogdekke, tar Vasconcelos sine berømte tekstilkreasjoner til et helt nytt nivå ved å invitere tilskueren inn i båtens indre rom, til en magisk og pulserende verden der det føles som om båtens innside lever. Et velkoordinert lysshow gir liv til de ulike tekstilformene og gir tilskueren en følelse av å være på havets bunn, omringet av levende korall, eller å bli tatt med inn i en livmor. •

Vignett | 63

UNNI ASKELAND unniaskeland.com

august

64 | Munch 150

Nu m m e r 4 2013

Haug | 65

En romantisk hyllest til Edvard Munch – Jeg håper at de som kommer for å se bildene mine kan forstå noe av hva det er å være menneske, sier Kari Elisabeth Haug. Sognando Edvard Munch, sommerutstillingen på Holmsbu Bad og Fjordhotell, inngår i 150-årsjubileet for Munchs fødsel. Bildene som stilles ut fikk stor oppmerksomhet da de ble vist i Roma denne våren. Tekst Christian Emanuel Norberg Schulz Foto Therese Borge

OMA (KUNST): – Sognando Edvard Munch er italiensk og betyr Dreaming Edvard Munch. Munch reiste mye i Italia. Hans onkel, Peter Andreas Munch, bodde flere år i Roma, hvor han også er gravlagt. Italienere elsker Munch, sier gallerist Floriana Tondinelli. Det kunne ikke vært en mer treffende tittel på denne utstillingen. Kari Elisabeth Haug beveger seg i et Munch-inspirert, ekspresjonistisk landskap. Munch ønsket jo å gjengi det han så både med sitt ytre og med sitt indre øye. Haugs kunst relaterer seg også til skjulte følelser, emosjoner og sinnsstemninger. For henne blir det ikke riktig å etterligne et konkret objekt, men heller å søke etter en annen virkelighet enn den sansbare virkeligheten omkring oss. Å ha friheten til å skape sin egen stil er viktig for henne. Hun har ingen bakgrunn fra Kunstakademiet. Kari Elisabeth Haug har gått sin egen vei. I tillegg til å jobbe for seg selv hører hun til gruppen av kunstnere og diktere som til enhver tid har vært fascinert av reisen sydover. Flere av disse kunstnerne opplever miljøet i Norge som litt lukket og snevert. Når luften hjemme blir for tung, reiser de ut av landet, for å få inspirasjon og anerkjennelse. Og til slutt kjenner de seg igjen i Hans E. Kincks ord: Hvor syden er deilig! Her er ingen lav grå himmel, hvor det går gamle kjerringer og skuler stygt på det som er vakkert. Haug har atelier på Bjerkøya i Sande, men har gjort det store utland til skueplass for mye av sin virksomhet. Maleriene hennes har allerede vært vist i Belgia, New York, Paris, Italia, Monaco, Las Vegas og Istanbul. Til høsten blir hun introdusert i Kina. Om kunst i en krevende tid. – Når jeg komponerer bildene mine, ønsker jeg å få frem at ethvert menneske er unikt og ingen kopi av noe annet. Mennesket har en frihet til å utvikle seg og til å være i endring, forteller Haug.

KUNST treffer henne under montering av separatutstillingen i Galleria Tondinelli. Haug er blitt invitert tilbake hit etter å ha deltatt på en gruppeutstilling i 2012, der hun viste fire arbeider inspirert av Edvard Munch. Møtet vårt finner sted på en kafé et stenkast fra Spansketrappen, på hennes bursdag. Ibsens første faste bosted i Roma var i dette historiske kvartalet. At det er tjukt av folk i Spansketrappen som nyter gelato (italiensk is), er et sikkert vårtegn. Det har vært en lang vinter preget av store endringer. Det har vært avholdt pavevalg og valg til ny nasjonalforsamling. Etter to måneder har man klart å stable en samlingsregjering på beina. Men den første dagen på jobb for Italias nye statsråder ble overskygget av et skytedrama i hovedstaden. Et uttrykk som går igjen er la crisi, den økonomiske krisen, som har medført at italienere har fått en betydelig svekket kjøpekraft. Ute i Europa er Munch mer populær enn noen gang: Utstillingen The Modern Eye er blitt sett av én million. Og Skrik satte jo auksjonsrekord ifjor. Det ser ut til at mange italienere føler at Munchs kunst fanger angsten og utryggheten som kjennetegner en krevende tid som denne. Kari Elisabeth Haug ønsker å fortelle noe eksistensielt som er felles for alle mennesker, og har lenge vært opptatt av Munchs ideer og tanker. Bildene hennes vekker derfor stor oppsikt i Roma. Jeg spør om hvilket forhold hun har til Italia. – Da jeg gikk på videregående, besøkte jeg Nord-Italia med Gardasjøen. Kulturen fascinerte meg veldig. Min første utstilling i Italia var til biennalen i Firenze i 2009. Italienerne har tatt tak i meg på en måte. Jeg blir invitert om og om igjen til å være med i årboken Calenda, der alle de store malerne er representert. Og å få invitasjon av galleristen Floriana Tondinelli til å holde en one-woman-exhibition her er kjempestort. Et vel så viktig kapittel i Haugs kunstnerskap var den første soloutstillingen i Drammen. Etter 2008 fikk hun •

KARI ELISABETH HAUG (f. 1956) • Aktuell med Sognando Edvard Munch, sommerutstillingen på Holmsbu Bad og Fjordhotell, der hun er såkalt huskunstner. • Også aktuell som sommerutstiller på Ville Malla frem til 26. september. • Malere som betyr mye for henne er Per Kirkeby, Jens Johannessen og Inger Sitter. Og fra kunsthistorien: Picasso, Rothko, Chagall og Munch. • Denne våren var tredje gang hun stilte ut i Galleria Tondinelli i Roma. Galleriet befinner seg like ved den barokke kirken San Carlino, et mesterverk av Francesco Borromini. Galleriet har tidligere vist malerier av Ingrid Solesvik og Håkon Gullvåg. • I Italia markeres jubileumsåret for Munch også på årets Veneziabiennale med utstillingen Edvard Munch, Lene Berg and the Dilemma of Emancipation, en utstilling som omfatter 28 Munch-bilder, i Fondazione Bevilacqua La Masa i Venezia.

august

66 | Munch 150

FORGIVENESS: For Haug blir det ikke riktig å etterligne et konkret objekt, men heller å søke etter en annen virkelighet enn den sansbare virkeligheten omkring oss.

sitt internasjonale gjennombrudd. Hun ble oppdaget av en agent fra Saatchi Gallery. Haug er ungdomsskolelærer med utdannelse i estetiske fag. Hun måtte redusere stillingen sin, og har viet mer og mer av sitt liv til kunsten. – Når var det du egentlig begynte å male, og hvorfor? – Jeg har aldri planlagt å bli kunstner. Det var vel for syv år siden jeg for alvor bestemte meg for å bruke mer tid på malingen. Jeg husker godt da jeg hadde sommerjobb i banken. Da tenkte jeg at jeg aldri skulle ha et yrke der man sitter og blar i papirer, dag etter dag. Men jeg tror jeg først har vært avhengig av å erfare livet med dets gleder og utfordringer, for så å kunne overføre dette inn i bildene. Jeg hadde en tøff periode som alenemor, der jeg måtte bruke alle ressursene jeg hadde. Jeg har tatt litt tak i akkurat den kraften, forteller Haug. Musikalitet og en rød trehjulssykkel. Haug er vokst opp på

gård. Musikk og litteratur er av stor betydning for henne. Hun begynte å spille piano da hun var seks år gammel, og var også med på landsfinalen i konkurransen Spill selv i Chateau Neuf, der hun kom på 3. plass! Men hun var en urolig sjel og klarte ikke å sitte inne i timevis for å øve hver dag. Harmoniene og klangene fra instrumentet er imidlertid blitt overført til stemninger på lerretet. – Jeg får ofte følelsen av å befinne meg i en treenighet vekslende mellom poesi, toner og farger, sier hun og legger til: – Ofte spiller jeg før jeg går ut og maler for å få kontakt med trådene inni meg. Med Griegs komposisjoner befinner jeg meg langt inne i Peer Gynts rike. Å høre på Jan Garbarek betyr også mye for meg. Og noen ganger kan jeg ha det helt stille. – Men du blir tvunget av meg til å høre på Manon Lescaut! Jeg tror jeg vet bedre hva du liker fordi jeg er mer objektiv, sier ektemannen Alf Goksøyr fra den andre siden av bordet. I tillegg til å spille piano er billedkunstneren fra Sande lidenskapelig opptatt av filosofer og tenkere. En av Platons målsettinger var å få mennesket til å innse nødvendigheten av sjelens oppstigning for å kunne er-

fare visdommens idé. Da hun malte Eye of Wisdom, var det Platons fortelling som tok form. – Platon forteller en lignelse som viser at folk flest lever sitt liv i total uvitenhet om at den verden de ser rundt seg bare inneholder etterligninger av en annen, fullkommen verden. Og denne andre virkeligheten er viktigere enn den sansbare virkeligheten, forklarer Haug. Hennes litt mystiske og åndelige bilder er alle malt med akryl. Hun arbeider intuitivt uten å planlegge for mye. Mens de lyriske aspektene representeres ved hjelp av transparente flater og forsiktige linjer, symboliseres kraft og energi med mer røffe penselstrøk. – Jeg har alltid vært veldig glad i rødt. Da jeg var liten, fikk jeg en knallrød trehjulssykkel. Med denne kunne jeg raskere ta meg rundt, og rødfargen gjorde at jeg følte meg både sterk og synlig! Det var Edvard Munch som uttalte at kunsten ga meg en mening med livet. Jeg søkte lyset gjennom den. Kunsten ble meg den støttestav gjennom tilværelsen som jeg trengte. Jeg tror at Haug kjenner seg litt igjen i nettopp disse ordene. •

EDVARD MUNCHS ITALIENSKE REISE La det være sagt med en gang: Italia har ikke satt dype spor i Edvard Munchs verk. En studietur til Italia og kulturmetropolen Roma, den obligatoriske dannelsesreisen Grand Tour, var et høydepunkt på den tiden. I 1900 besøkte Munch både Roma og Firenze sammen med Tulla Larsen. I 1922 er det usikkert hvor han oppholdte seg, men fra denne turen kjenner vi til litografiene Gate i Como og Trekkokser. Det mest kjente motivet er imidlertid fra den siste reisen til Roma, i 1927: oljemaleriet P. A. Munchs grav. Peter Andreas Munch var Edvards onkel, og som historiker hadde han tilgang til Vatikanets arkiver, der han la grunnlaget for sitt hovedverk Det norske Folks Historie. Han døde av hjerneslag i 1863, og hviler sammen med andre skandinaver på Cimitero acattolico, den protestantiske kirkegården. På jakt etter ytterligere spor fra Munchs italienske reiser oppdager vi et postkort som avbilder Kapitolhøyden med rytterstatuen av keiser Markus Aurelius. Her henvender kunstneren seg til Karen Bjølstad, tanten hjemme i Norge: Er som du ser i Rom – Jeg er glad fordi jeg fik se byen! Jeg reiser imorgen nordover. •

Nu m m e r 4 2013

P. A. MUNCHS GRAV, Edvard Munchs oljemaleri fra 1927. Foto: © Munch Museum / Munch-Ellingsen Group / BONO, Oslo 2013.

I forbindelse med EDVARD MUNCHs 150 års jubileum kan Fineart tilby flere av Munchs mest anerkjente verk i ekslusive kunsttrykk fra det begrensede Stenersen-opplaget. • Se www.fineart.no

Historien om Rolf Stenersens Munch reproduksjoner

Galleri Fineart Filipstad Brygge 2 Tlf 22 01 24 20 fineart.no

Rolf Stenersen ønsket å bringe Munch ut til folket. Med bakgrunn i dette, etablerte han Rolf Stenersens Forlag. Han inngikk deretter en avtale med Oslo Kommune/Munch-Museet og Munchs slektsarvinger (familien Munch Ellingsen). Avtalen ga Stenersen anledning til å produsere enkelte av Edvard Munchs verk. Stenersen fikk deretter produsert kvalitetstrykk i Tyskland, hovedsakelig på begynnelsen av 1960-tallet. Produksjonen har en svært høy kvalitet. Den inneholder en rekke av hans mesterverk, slik som: Madonna, Madonna med foster, Vampyr, Synden, Hode ved hode, Melankoli, Livets dans, Stemmen, Solen, Pikene på broen og flere andre. I flere år var disse trykkene tatt ut av markedet fordi det var forvekslingsfare med originaltrykk.

68 | Anmeldelse

anmeldelse

Selvrepresentasjon satt i system Hva: Cindy Sherman: Untitled Horrors Hvor: Astrup Fearnley-museet, Oslo Når: frem til 22. september

Astrup Fearnley-museets store Cindy Shermanutstilling plasserer museet i internasjonal toppklasse. Men utvalget kan diskuteres. Det er liten tvil om at amerikanske Cindy Sherman (f. 1954) er en av samtidens viktigste kunstnere. Hun regnes som en av det postmoderne fotografiets frontfigurer, og hun har gjort iscenesettelsen av selvet og grenselandet mellom kunst og populærkultur til diskusjonstema blant både leg og lærd. Etter at Sherman debuterte midt på 1970-tallet, tok det ikke lang tid før hennes serie Untitled film-stills fikk ikonstatus. Her iscenesatte hun seg selv i fiktive filmscener slik vi var vant til å se dem i Hollywoods reklamefotografier. Mange har gått i fellen og gjettet hvilken film de enkelte bildene må være hentet fra. Men de er altså klekket ut i Shermans hode, Nu m m e r 4 2013

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også k unstanmeldelser og omtaler av aktuelle u tstillinger til KUNST.

og de tar stilen så på kornet at det er lett å bli lurt. Siden har hun iscenesatt seg selv i alle mulige sammenhenger, og de populærkulturelle referansene kommer like tett som de kunsthistoriske. Hun tilhører en generasjon postmoderne kunstnere som tok i bruk fotografiet og redefinerte det i en stadig mer visuelt orientert kultur. Utstillingen er full av bilder der Sherman poserer utkledd som alt fra hore til madonna – og selvfølgelig som klovn. Men på et tidspunkt gikk hun lei av kunstsamlernes hausing av verdien i annenhåndsmarkedet. Hun begynte å jobbe med intellektets og kroppens mindre skjønne sider, som medisinske dukker og ulike biologiske avfallsprodukter. Dermed kunne hun triumferende si til samlerne: Prøv å henge dette over sofaen din! Det er dette aspektet ved Shermans billedunivers som Astrup Fearnley-museet legger hovedvekten på når de kaller utstillingen Untitled Horrors. Med andre ord er sex-, vold- og oppkastfaktoren høy. Og selv om mye av sjokkeffektene må tilegnes publikums fantasi, er det liten tvil om at mange vil oppfatte denne delen av utstillingen som vel sær. Like fullt er det grunn til å spørre om dette temaet burde vært utforsket enda grundigere for å forsvare utstillingens tittel. For slik den fremstår nå, kunne temaet enten vært enda grundigere belyst, eller så kunne museet satset på en bedre presentasjon av bredden i Cindy Shermans karriere. Utstillingen er imponerende, men den faller litt mellom to stoler. •

TOLKNINGSMULIGHETER: Cindy Shermans bilder er ofte tvetydige, og kan, som Untitled #92 (1981), tolkes på flere måter. Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design / Bilde gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Metro Pictures, New York.

Annonser | 69

PREUS MUSEUM I SOMMER NICK BRANDT ON THIS EARTH, A SHADOW FALLS NICK BRANDT ER EN PORTRETTFOTOGRAF, SNARERE ENN EN NATURFOTOGRAF. HANS INTIME DYREPORTRETTER UTFORDRER DEN STEREOTYPE MÅTEN DYRENE VANLIGVIS BLIR AVBILDET

GALLERI SEMMINGSEN Anne Siv Falkenberg Pedersen 31.august – 29. september separatutstilling

på TRAFO, annen etasje, Asker.

EN FOTOHISTORIE KAMERAER OG FOTOGRAFIER FRA MUSEETS SAMLING 25.8 FOTOGRAFIETS DAG UTENDØRS FESTDAG SPEKKET MED UTSTILLINGER, FOREDRAG OG ULIKE AKTIVITETER FOR ALLE SOM HAR ET FORHOLD TIL FOTOGRAFI VELKOMMEN TIL EN KULTUROPPLEVELSE I VAKRE OMGIVELSER! PREUS MUSEUM DET NASJONALE MUSEET FOR FOTOGRAFI KARLJOHANSVERN HORTEN TIR–FRE 12–16 LØR–SØN 12–17 JULI ALLE DAGER 12–17 WWW.PREUSMUSEUM.NO © Nick Brandt, Elephant Drinking

www.gallerisemmingsen.no

Galleriets kunstnerstall består av etablerte kunstnere som i fortsettelsen av både det klassiske og abstr akte finner fr am til sitt eget unike billedspr åk.

Kontor og lager på Bellevue på Nesbru har åpningstider etter avtale. Et utvalg arbeider av kunstnere i galleriet finner man her. Et bredt utvalg kunstretninger og uttrykk i rolige omgivelser.

www.gallerisemmingsen.no mobil 90 59 41 17

ah@gallerisemmingsen.no

august

70 | Anmeldelse

anmeldelse

Krise? Hvilken krise? Hva: Venezia-biennalen / 55. Esposizione Internazionale d’Arte Når: til 24. november 2013

I disse krisetider er årets kunstbiennale i Venezia en blandet opplevelse med mye å glede seg over. Drømmen om å samle all verdens kunnskap er den røde tråden gjennom kurator Massimiliano Gionis hovedutstilling. I vår datatid er det en sympatisk tanke som han bruker 150 kunstnere fra 38 land til å belyse. Under tittelen Il Palazzo Enciclopedico presenteres en broket utstilling med flere høydepunkter. Utstillingstittelen har Gioni lånt fra Marino Auriti, en italiener som emigrerte til USA på 1920-tallet. Det første rommet i Arsenale, det tidligere marineverftets lange bygg, rommer en stor modell av Auritis plan om et gigantisk bibliotek og museum, en drøm fra 1950-tallet som selvsagt aldri ble bygget. Utstillingen byr på mer enn nok å fordype seg i. Riktig Nu m m e r 4 2013

nok er det en del drøvtygging i form av primitive masker, tantriske tegninger og andre sære fenomener, men det veies blant annet opp av flere fine filmer. Franske Camille Henrots film om alle mulige verdslige fenomener, organisert som utallige filmer i stadig nye vinduer på en dataskjerm, er fascinerende. I hovedpaviljongen i Giardini, biennalens andre område, viser polske Artur Zmijevski en herlig film med en gruppe blinde som maler den verdenen de ikke kan se. Albanskfødte Anri Salas film i den franske paviljongen (som har flyttet inn i den tyske) er også, i likhet med Jesper Just i Danmarks paviljong, verdt å få med seg. Oslo-aktuelle Cindy Sherman har sin egen seksjon der hun har samlet private fotoalbum med et fascinerende spekter av selviscenesettelser, ikke ulikt det hun selv har gjort gjennom sin snart 40-årige karriere. Andre steder er det mange eksempler på at kunstnere har latt seg inspirere av privatpersoners samleriver og kreative oppfinnsomhet. For eksempel gir Oliver Croy og Oliver Elsers redningsaksjon et fascinerende innblikk i én manns fritidsbeskjeftigelse: I 1993 fant østerrikerne 387 modellbygninger laget av Peter

Venezia | 71

Tekst og foto Lars Elton

Fritz, en anonym forsikringsagent. Utstilt på rekke og rad skaper husene en særegen beretning om arkitektur og ett enkelt menneskes visjonære og halsstarrige virketrang. Hovedutstillingens premie vil jeg gi det sveitsiske kunstnerparet Fischli og Weiss, som har laget flere hundre keramikkfigurer av pussige ting. Det er ikke rart det blir kø utenfor denne installasjonen, for her finner du alt fra et brød og et hjørne til Mick Jagger og Brian Jones spaserer tilfredse hjem etter å ha komponert I Can’t Get No Satisfaction. Jeg går imidlertid rundt i Venezia og kjenner på følelsen av å være i en fremmed verden. Det er jo for så vidt ikke det minste rart i den særpregede kanalbyen. Men det er pussig at det knapt nok noe sted på årets biennale finnes referanser til krise og arbeidsledighet. Derfor blir det ekstra sterkt å møte den kinesiske dissidentkunstneren Ai Weiweis installasjon i kirken Sant’Antonin. Det er én av 47 såkalte Collateral events utenfor biennaleområdet, og for første gang har Weiwei tematisert fengselsoppholdet. De seks boksene viser ham med sine voktere i cellen, og det hele er kanskje biennalens sterkeste opplevelse.

Ai Weiwei har også en fremtredende plass i den tyske paviljongen på Giardini-området. Der har han laget en mindre utgave av den imponerende installasjonen fra dOCUMENTA i 2007, da han plasserte 1001 antikke stoler rundt i utstillingsarenaene. I Venezia er både antallet og formatet litt mindre, men 886 kinesiske krakker montert i en luftig, skulpturell installasjon er like imponerende. Det er i det hele tatt mange referanser til eldre kultur, pluss en god del natur. Det er mye jord, kvister og andre naturlige materialer, for ikke å snakke om et tre som feier gjennom rommet i Latvias paviljong. Spania, Belgia og Kosovos paviljonger er verdt å merke seg i denne sammenhengen. Sør-Amerika står frem som et spennende kontinent. Argentinske Nicola Costantino, som har stilt ut i Norge flere ganger, har laget en filmatisk og skulpturell installasjon som tematiserer den ikoniske diktatorfruen Evita på en høyst tvetydig måte. Og den chilenske paviljongen byr på en estetisk opplevelse av krisen vi er oppe i: Alfredo Jaars modell av biennaleområdet stiger opp av et stort basseng – for bare å synke ned igjen. Slik blir et synkende Venezia et symbol på krisen i økonomien – så vel som i kunsten. •

1 KRISE: Chilenske Alfredo Jaar lar Veneziabiennalens Giardiniområde synke i havet. 2 ALL KUNNSKAP: Hovedutstillingens tittel Il Palazzo Enciclopedico er hentet fra denne modellen av Marino Auritis gigantisk bibliotek og museum. 3 HUSMODELLER: Den anonyme forsikringsagenten Peter Fritz’ modellsamling vitner om sterk vilje og oppfinnsomhet. 4 I EN KIRKE: Den kinesiske kunstneren Ai Weiwei har en av Venezia-biennalens sterkeste installasjoner. I kirken Sant’Antonin viser han seks store bokser med små kikkhull inn til realistiske modeller av fengselscellen han satt i.

august

72 | Omtaler

omtaler

Tekst Lars Elton

Munch uten Munch Den beste Munch-utstillingen ved siden av Munch 150 viser ikke ett eneste originalt Munch-verk. Hva er det med Skrik som får engelske Tracey Emin til å reise til Åsgårdstrand for å filme seg selv skrikende mens hun ligger naken på en brygge? Det er ett av mysteriene ved Edvard Munchs sterke påvirkningskraft som belyses i utstillingen Munch by others på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg. Mange kunstnere er blitt inspirert av Munchs kunst, og Haugar markerer Munch-jubileet ved å presentere nærmere 30 norske og internasjonale samtidskunstnere. Med utgangspunkt i Andy Warhols 30 år gamle, fargesprakende After Munch-serie har Haugar bygd en usedvanlig vellykket utstilling. Kvaliteten på samtidskunsten er meget god, og nettopp fordi Munchs ikoniske verk kun er indirekte til stede, blir betydningen av det han skapte tydelig. Munch by others vises på Haugar til 8. september. • MUNCHS ARV: Andy Warhols 30 år gamle After Munch-serie er utgangspunktet for Haugars flotte utstilling. Foto: Haugar Vestfold Kunstmuseum (utsnitt).

Elsket og forhatt KjARTan Slettemark var vår mest kontroversielle kunstner, men også blant våre høyst elskede. Når Nasjonalmuseet 14. september åpner KjARTan Slettemark: Kunsten å være kunst i Museet for samtidskunst, er det grunn til å vente seg samfunnssatire og kontroversielle bilder. Hans Vietnam-maleri, som ble hogd med øks da det ble stilt ut utenfor Stortinget, er et ikon i norsk kunsthistorie. De legendariske performancene hører også med, som da han utkledd som puddel gjorde det besteborgerlige kunstpublikummet forlegne. KjARTan Slettemark (1932–2008) var en drivkraft i det nordiske kunstmiljøet gjennom femti år. Han hadde kunsten med seg fra dåpen, noe den egensindige stavemåten av fornavnet hans viser. Han levde kunsten, og selv om han av enkelte ble oppfattet som ganske gal, ga oppveksten i Naustdal i Sogn og Fjordane ham den ballasten som trengtes for å møte folk på likefot. • SUBTIL KRITIKK: Med sine Nixon Visions fra 1971 rettet KjARTan Slettemark søkelyset mot USAs president Richard Nixon, som måtte fratre etter Watergate-skandalen i 1974. Foto: Morten Thorkildsen / Nasjonalmuseet (utsnitt).

Munch og samleren Stenersenmuseet viser den ukjente historien om Edvard Munchs betydning for norsk modernistisk kunst i utstillingen Stenersens linje. Kjøp bilder av dem som prøver å bryte ny vei. Bilder som det er noe særlig ved. En samling skal ha linje. Dette var Edvard Munchs råd til aksjemegleren, forfatteren og kunstsamleren Rolf Stenersen. I tillegg til å bygge en av de mest betydningsfulle Munch-samlingene samlet Stenersen på unge og nyskapende kunstnere. Utstillingen i Stenersenmuseet, som vises frem til 15. desember, setter Munch inn i en kunsthistorisk sammenheng som både understreker hans betydning for andre kunstnere og som fremhever hans betydning som modernist. Munch er mest kjent som ekspresjonist, men slik Stenersen påpekte, var Munch også en spire til surrealismen og derigjennom etterkrigstidens abstrakte kunst. • STOR MODERNIST: Olav Strømme er en av mellomkrigstidens store navn som dessverre er gått litt i glemmeboken. Uten tittel er fra 1934. Foto: Richard Jefferies / Munch-museet (utsnitt).

Nu m m e r 4 2013

Vignett | 73

GALLERI

Kunstværket

Kunstværket med Æ. Du finner oss på det historiske Bærums Verk.

Etsning: “Sjarmør på hytta” (Hold på konene gutter, Cat Stevens har landet på Leirvassbu.)

31/8 - 29/9: Kristian Finborud Velkommen til åpning lørdag 31/8 kl. 12.00. Kunstneren er tilstede og signerer sin nye bok “Ut på tur”. VED SIDEN AV MÅNEDENS HOVEDUTSTILLER VISER VI VERKER FRA NÆRMERE 70 AV VÅRE FREMSTE KUNSTNERE

Billedkunstnere: Marilyn Amatruda, Kjell-Stig Amdam, Omar Andréen, Stig Andresen, Magne Austad, Dagfinn Bakke, Olav Bjørgum, Frank Brunner, Jan Brænde, Hans Normann Dahl, Nina Due, Egil A. Egebakken, Lars Elling, Anna Kristin Ferking, Craig Flannagan, Jøran Flo, Reidar Fritzvold, Per Fronth, Gro Fraas, Anne Kristin Hagesæther, Eva Harr, Jan Harr, Mia Gjerdrum Helgesen, Jon Olav Helle, Gunilla Holm, Gro Mukta Holter, Lars Øyvind Hopland, Eli Hovdenak, Alf Christian Hvaring, Øivind S. Jorfald, Gabrielle Kielland, Per Kleiva, Dina Kolås, Eva Langaas, Trine Lindheim, Sverre Wilhelm Malling, Hanne Wewer Melby, Tor-Arne Moen, Rolf Nerli, Therese Nordtvedt, Geir Nymark, Ingrid Jangaard Ousland, Lone Recht, Elling Reitan, Örjan Righard, Terje Risberg, Thorstein Rittun, Anne Cecilie Røgeberg, Christopher Rådlund,Petite Werenskiold Skaugen, Beate Strindberg, Bjørn Saastad, Bjørg Thorhallsdottir, Kjell Thorjussen, Dang Van Ty, Hilde Fystro Vasbø, Yngve Reidar Vold, Gunn Vottestad, Elisabeth Werp, Nico Widerberg, Irena Wojnicz. Keramisk skulptur: Ingunn Dahlin, Marianne Lund, Elisabeth Lunnan,Vigdis Wicklund. Keramikk: Tonje Silju og Siw Heier. Smykker: Emily Elmenhorst, Camilla Prytz. Følg oss på

GALLERI Kunstværket

Facebook !

Verksgata 8 B - tlf: 95 33 13 67 - www.kunstvaerket.no

Åpningstider: Man., tirs., ons., og fre. 10 - 17, tors, 10 - 18 Lørdag 10 - 16 og søndag 12 - 16

august

74 | Maleri

Konseptmaleren Norskfødte Andre von Morisse bor og arbeider i New York. Han liker å utforske vår underbevissthet i sine surrealistiske og figurative malerier. Nå er han aktuell med en ny serie malerier som tar utgangspunkt i Celebrities, der det norske kronprinsparet og Andy Warhol er blant de portretterte. Tekst Anne Marit Muri Foto Andre von Morisse

MORISSES tegneseriemaleri er en moderne versjon av Manets Frokost i det grønne.

Nu m m e r 4 2013

von Morisse | 75

EW YORK (KUNST): Andre von Morisse har bodd i USA siden midten av 1980-tallet. Da han var 18 år gammel, søkte han studieplass ved Art Center College of Design i California og kom inn på første forsøk. – Å studere kunst i California var en tøff skole. Disiplinen var beinhard. Teknikken min ble stadig bedre, og jeg malte hele tiden figurative bilder. Etter fem års kunststudier og bachelorgrad i Fine Art var planen å vende hjem til Norge igjen. Men først måtte Morisse en tur innom New York for å se hvordan kunstmiljøet var der, noe som førte til at han ble værende i verdensbyen. I dag deler han atelier med sin kunstfotografkone, Silas Shabelewska, i kunstnerbydelen Bushwick i Brooklyn, der Bjarne Melgaard også har sitt atelier. KUNST møter Morisse på Manhattan ved Union Square for å ta subwayen videre til Bushwick. Det gamle industribygget stråler av ny vitalitet med 15 studioer i hver etasje. Her holder filmfolk, møbelsnekkere, kunstnere og andre kreative yrkesgrupper til. Andre von Morisse låser opp døren til atelieret. Innendørs er veggene nybygde og nymalte i helhvitt. Malerier står pent stablet på gulvet, andre er plassert på lave bokhyller. En salonggruppe i 1960-tallsstil og ikoniske designerstoler gjør kunstatelieret personlig. To store arbeidsbord er fylt med skisser og redskaper. I dette studioet har kunstneren arbeidet siden 2010. Tidligere holdt Morisse til i et klassisk kunstnerloft i Tribeca. Men etter 9/11 mistet han det. – Da terroren rammet New York 11. september 2001, mistet jeg alt jeg eide. Jeg bodde like ved Twin Towers. Boligen ble totalskadet. Det tok meg to år å komme tilbake etter katastrofen.

Morisse inkluderer ofte humor i sine bilder. Det finnes også elementer av surrealisme og drømmelandskap. – Selv om jeg maler figurativt og realistisk, har jeg aldri vœrt opptatt av å ha en definert stil. Jeg er stor fan av kunstneren Gerhard Richter. Jeg definerer først et konsept, deretter maler jeg bildene innenfor det definerte

området. Jeg tar ofte tak i deler av kunsthistorien eller et tema fra min samtid. Når jeg forandrer konseptene og ideene, kan jeg også forandre måten jeg maler på. Barndom med oppbrudd. Maleren viser meg rundt i atelieret og prater åpent om sin kunstproduksjon, sin bakgrunn og hvordan det er å leve, arbeide og bo i New York. Morisse er født i Oslo. I oppveksten pendlet han mellom flere bosteder i Oslo, på Nesodden og på Finnskogen. Hans far, Bjørn Morisse, gikk på skole med Odd Nerdrum og startet musikkgruppen Young Norwegians sammen med Lillebjørn Nilsen. Han jobbet også som tegner og fotograf. Moren, Aud Berggren, er journalist. Hun har jobbet 20 år i VG og skriver i dag om film og underholdning fra sin base i Los Angeles. Besteforeldrene hadde hus på Finnskogen, der Morisse likte å være på besøk i barndommen. Faren var opptatt av natur, og natur er fremdeles en sterk inspirasjonskilde for kunstneren. Frem til 4. klasse gikk Andre på Steinerskolen, deretter et par år på skole i England for så å vende tilbake til Oslo igjen. Tidlig på 1980-tallet flyttet han nok en gang, denne gangen sammen med sin far og stemor til Odense i Danmark. – Min barndom og oppvekst var preget av mye flytting. Dette reflekteres i maleriet You don’t always get the memories you want, sier Morisse, og peker mot toppen av den lave bokhyllen i atelieret. – Dette er bilde av et barn, sier han. – Et trist barn. Det er meg da jeg var gutt. Selv har jeg ingen barn. Jeg er 46 år, min kone er 49.

Andre von Morisse (f. 1966) • Bor og arbeider i New York. • Utdannet fra Art Center College of Design, Los Angeles, 1985–1990. • Separatutstillinger i New York, blant annet på McKenzie Fine Art, Union League Club og James Graham & Sons. • Gruppeutstillinger i USA, blant annet på Gibbs Museum of Art, Mobile Museum of Art, Leigh Yawkey Woodson Art Museum, Museum of Southwest Texas, No Sphere, Chelsea Art Museum, New York Academy of Art, Diane Nelson Gallery, Galleri Haaken og Høstutstillingen. I 2005 fikk han debutantprisen for tre bilder fra serien End of a New Dawn. • Presseomtale i New York Magazine, Art News, The Morning News, Art in America og VG.

Naturinspirasjon. De første årene etter at Morisse var ut-

eksaminert fra kunstskolen i Los Angeles, markerte han seg med store, figurative malerier. Disse var ofte sammensatt av et stort kvadratisk lerret med et rektangulært lerret montert på toppen. Motivene til de første maleriseriene hentet kunstneren fra natur, vann og ulike fiskearter. Betrakteren ble invitert inn i en verden som viser livet både over og under vann i ett og samme bilde; både det vi ser med vårt blotte øye og det vi ikke ser, slik også livet fortoner seg som en miks av en indre og en ytre verden. Bildene har en klar referanse til • august

76 | Maleri

Meeting Haakon and Mette-Marit.

PĂ&#x2026; ATELIERVEGGEN i New York henger verker fra Morisses utstillingsserier, blant annet fra hans nyeste serie, The Impossibility of Meeting Someone Objectively.

TRIPTYKON: Darwin, Jesus and Freud, Primary colors.

Nu m m e r 4 2013

von Morisse | 77

Jeg ønsker å formidle et psykologisk aspekt ved det at et menneske omtales som celebrity. andre von morisse

psykologien. Livet over og under vann symboliserer den menneskelige bevissthet og ubevissthet. I 2000 deltok kunstneren på en stor vandreutstilling med flere verker med tema vann. Utstillingen Water: A Contemporary American View ble vist på fem museer i USA. Dryppende ferske Celebrity-malerier. Akkurat nå arbeider Andre von Morisse med konseptet The Impossibility of Meeting Someone Objectively. Disse bildene handler om Celebrity i forskjellige former. Fra Darwin til Warhol, mennesker som er berømt på grunn av sitt heldige opphav eller en smart oppfinnelse. Utgangspunktet er et portrett i sort og hvitt av en kjendis, og mens malingen er våt, tegner han inn et symbol eller navn. Foreløpig er portrettene av kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit, prins William og Kate, Einstein og Andy Warhol klare for å vises frem. – Jeg ønsker å formidle et psykologisk aspekt ved det at et menneske omtales som celebrity. Motivene viser en illusjon av form, volum og dybde som clasher mot den flate tegningen. Dette er gjort for å understreke at det ikke finnes en ren realisme i kunst eller i den menneskelige objektivitet. Det eksisterer kun en illusjon av sannhet, mener Morisse. Vant pris på Høstutstillingen. I 2005 presenterte Andre von Morisse utstillingen End of a New Dawn på galleri McKenzie Fine Art i New York. I denne serien var kunstneren opptatt av å utforske, manipulere og stille spørsmål vedrørende den historiske dialogen mellom maleri og fotografi. Tidligere var maleriet den beste måten å dokumentere historiske hendelser på. Da fotografiet kom på slutten av 1800-tallet, tok det over dokumentasjonsrollen. Maleriet ble nå betraktet som en mer subjektiv virkelighetsforståelse. Det Morisse gjorde i denne perioden, var å male små, realistiske bilder av en falsk virkelighet i sort og hvitt. Disse bildene kunne betraktes som gamle negativer. Deretter fotograferte han maleriene en anelse uskarpt med sort/hvittfilm i kameraet. Sluttresultatet som ble vist frem, var store fotografier av en virkelighet som aldri har funnet sted, men som ble dokumentert. – Nettopp fordi bildene er og ser ut som fotografier, vil man lese og tolke dem som foto. Men jo nærmere du går motivet, jo mindre informasjon får betrakteren.

De små maleriene som ble produsert til utstillingen har aldri vært stilt ut, de var kun et ledd i prosessen. Noen av dem står her i Morisses studio. Originalene er solgt. Tre av fotografiene fra End of a New Dawn-serien var representert på Høstutstillingen i 2005, der Morisse fikk årets Debutantpris. Utstillingen i New York ble omtalt i Art in America i oktober 2005, og anbefalt som one of five best things to see in Chelsea og one of five things not to miss in Chelsea. Psykologi, teologi og biologi-serie. I 2006 malte Andre von

Morisse et portrett av Sigmund Freud, Pink Freud. Motivet ble en del av serien Pink Freud and the Pleasant Horizon. Portrettet av Freud ble inkludert i utstillingen The Hungry Eye ved Chelsea Art Museum i New York og prydet både forsiden av invitasjonen og avisen. Senere ble bildet solgt på auksjon til en kunstsamler i New York for 39 000 dollar. – Freud er interessant i seg selv fordi han representerer temaet psykologi. Men hva om han fikk følge av et par amigos? ler Morisse. Dermed dukket Darwin og Jesus opp i Morisses malerier. Disse bildene er malt i primærfargene gult og blått, Freud i rødt. De tre motivene skaper en dialog mellom psykologi, biologi og teologi. Tre sentrale aspekter i menneskelivet og tre primærfarger. Darwin er utstyrt med en halvskrelt banan i hånden. Jesus holder en brødskive som er tatt en bit av, mens Freud har en pølse med brød i den ene hånden. Den andre har han i bukselommen. – Pink Freud hadde i min fantasiverden en drøm: Pink Freud’s Industrial Dream, som er malt med olje på to store lerreter. Freud drømmer her om et endeløst landskap med uendelige, lyserøde damplokomotiver som kjører forbi hverandre. Dampen blir til krem, og lokomotivene ser ut som om de delvis er laget av kaker og gele. I denne drømmen er den industrielle revolusjon blitt til en orgie av bevegelse, damp, krem og kaker, utdyper kunstneren og fortsetter: – Jeg har også nå nylig laget en versjon av Manets berømte motiv Frokost i det grønne, og satt inn Skipper'n og gjengen som sentrale figurer i maleriet. Motivet er humoristisk ment, men det handler også om hukommelse og min hostile takeover av et ikonisk bilde. Bildet har nøyaktig samme størrelse som originalen, ler han. • august

78 | Skulptur

Ekebergparken 01 Venus fra Milo med skuffer til å trekke ut var Dalís hyllest til Sigmund Freud. Dalís skuffekvinner har blitt like kjent som hans rennende klokker. I Ekebergparken kan man fra 24. september beskue og klatre i Dalís over to meter høye skuffekvinne i bronse. Å plassere møbelelementer inn i kunstverket hadde Dalí mest sannsynlig sett hos 1600-tallskunstneren og manieristen Giovanni Battista Bracelli. Kvinnen med skuffer er også et viktig motiv i Dalís malerier og tegninger, som Den brennende sjiraffen fra 1936. Dette bildet ble malt før Dalís eksil i USA i perioden 1940–1948. Selv kalte han kvinnene med de åpne skuffene for Femme-coccyx, et fenomen som kan spores tilbake til Freuds psykoanalytiske metode. For Dalí var Freud ensbetydende med et enormt skritt fremover for sivilisasjonen. Venus fra Milo, som er Dalís utgangspunkt, er et av de mest kjente kunstverkene fra antikkens Hellas. Det antas at statuen forestiller Afrodite, som romerne kalte Venus, gudinnen for kjærlighet og skjønnhet. Statuen er hugget i marmor og er 203 cm høy. De opprinnelige armene og sokkelen har gått tapt. Statuen ble funnet på øya Milos i Egeerhavet i 1820. Den er nå å se på museet Louvre i Paris. Salvador Dalí (1904–1989) var en fremtredende spansk eksentrisk kunstner som sammen med André Breton sies å ha grunnlagt surrealismen som kunstretning. Dalís vidstrakte kunstneriske repertoar inkluderer film, maleri, tegning, arkitektur, skulptur og fotografi. Dalí sa selv at hans kjærlighet til alt som er forgylt og overdrevet, min lidenskap for luksus og min kjærlighet til orientalske klær kom av at han var av arabisk avstamning. Dalí erklærte seg dessuten apolitisk: Jeg er Dalí og bare det. Nu m m e r 4 2013

Foto: Ivar Kvaal / Ekeberg Skulpturpark

Salvador Dalí: Venus de Milo aux Tiroirs

Ekebergparken | 79

I denne spalten vil KUNST eksklusivt presentere noen av de første 23 skulpturene som skal smykke Ekebergparken som åpner 26. september 2013 med en folkefest. Det har vært en svært lang prosess siden Bystyret i 2006 vedtok å utrede mulighetene for en skulpturpark på Ekeberg i samarbeid med Christian Ringnes og en kunstfaglig komité. Debatten har kretset rundt en eventuell ødeleggelse av skogen, men lite rundt kunsten. KUNST vil derfor fokusere på den enorme bredden og kontrastene skulpturene r epresenterer; både kunsthistorisk, uttrykksmessig og geografisk. Parken vil også inneholde et aktivitetshus for barn, Hakkespetten, utstillinger som spiller på stedets geologiske historie og kulturminner fra helleristninger til krigsminnesmerker.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

02 Jenny Holzer: Tekster på kampestein Jenny Holzer jobber ikke med tradisjonell skulptur, men hugger inn eller graverer tekst på uventede steder. Med ett får en enkel kampestein en ny dimensjon som skulptur og en viktig budbringer. Holzer har blitt spurt om hun kan utføre et stedsspesifikt verk på Ekeberg. Jenny Holzer er en mester i å anvende språket som medium. Høsten 2010 var hun på Ekeberg hvor hun traff Christian Ringnes og det kunstfaglige utvalget. Holzer er historisk interessert og ble svært fascinert av Ekebergs lange historie og rike kulturminner. Hun foreslo å utføre et verk hvor hun ved hjelp av steinhuggere skriver bruddstykker av tekster, utsagn og historiske skrifter direkte på bakken og på en stor kampestein som skal plasseres på området mellom Turrells vanntårn og den gamle tyskertrappen som leder til Svenskesletta. Norske steinhuggere er engasjert for finne frem til kunstnerens foretrukne stilistiske uttrykk; font og størrelse på tekst. Steinhuggerarbeidet er del av en svært lang tradisjon med å risse i fjellet på Ekeberg, noe helleristningefeltet ved den tidligere Sjømannsskolen vitner om. Jenny Holzer (f.1950) er en amerikansk billedkunstner som fikk sitt gjennombrudd på 1980-tallet. Hun arbeider med selvskrevne tekster som gjerne har et feministisk og eksistensielt innhold, ofte formet som anklager. Disse budskapene kommuniserer hun til oss ved hjelp av flere kanaler: Hun har trykt dem på papir og klistret dem opp i telefonkiosker, på vinduer og så videre. Hun har rykket dem inn som TV-reklame, blant annet på den store TV-skjermen på Times Square i New York. Holzer hugger også budskapene inn i steinbenker,

marmorgulv og sarkofager. Hennes mest kjente medium er imidlertid løpende elektronisk tekst. Du finner verk av Jenny Holzer blant annet i 7 World Trade Center i New York på Ground Zero, Riksdagsbygningen i Berlin og Guggenheimmuseene i New York og Bilbao. Hun har fått en rekke priser, blant annet The World Economic Forum’s Crystal Award som gis til kunstnere som har brukt sin kunst til å improve the state of the world. Truisms (1977–1979) er trolig Holzers mest kjente serie med tekster der hun forfattet en lang serie påstander, eller aforismer, som hun publiserte på alt fra postere til store elektroniske reklameboards på Time Square: A positive attitude means all the difference in the world, Boredom makes you do crazy things eller Being happy is more important than anything else.

august

80 | Barn og kunst

Unge skulptører på steinfint besøk

To av vinnerne i en større skulpturkonkurranse for barn fikk følge produksjonen av egne skulpturer i monumenthuggeriet i Skjeberg. Denne høsten kan skulpturene sees på Akershus festning. Tekst og foto Morten Stenseng Gulbrandsen / Kulturmagasinet Q

ARPSBORG (KUNST): Skulpturen heter Akrobaten fordi den ser ut som en mann som er i en rar stilling – uten fingre og føtter, ansikt eller nese. Når man sitter under, kan man se på et slags mønster. Det er tre ben. Det ene kan man komme seg opp på. Der oppe er det en arm som man kan skli ned på. Dette skrev femteklassingene Emilie Nergaard og Thea Wisløff ved Grindbakken skole i Oslo etter formgivningen av skulpturen Akrobaten – en av ti skulpturer som i fjor sommer gikk til topps i en konkurranse arrangert av Sparebankstiftelsen DNB NOR i samarbeid med Forsvarsbygg. Nå skal skulpturene realiseres i en skulptursti på selveste Akershus festning i Oslo. – Konkurransen passet som hånd i hanske for skulpturprosjektet vi hadde lagt opp til i klassen i fjor vår, forteller Reidun Bosåen, som er kunst- og håndverkslærer på barneskolen vest i Oslo. Magasinet KUNST møter Reidun, Thea og 20 andre skoleelever fra Grindbakken skole på gamle, ærverdige Johansen Monumenthuggeri i Skjeberg i Østfold. Kunstopplevelse i stein. Det er midten av mars, og våren

skulle for lengst lagt sitt varme slør over huggeriet som i flere tiår har bistått kunstnere med realiseringen av flere tonn tunge monumenter som pryder det offentlige rom i både Norge og utlandet. Men marskulda legger slett ingen demper på daglig leder John-Einar Opsund, steinarbeider Dag Ronny Hansen og steinhugger Heine Bernhus. De står oppmarsjert og klare for å møte de yngste skulptørene i monumenthuggeriets historie. Sjetteklassingene fra Oslo kommer ut av bussen godt innpakket i varme støvletter og fargerike luer. Foran dem venter en to-timers opplevelsesreise i steinkunst. Nu m m e r 4 2013

– Stein er et tradisjonsrikt materiale brukt i tusenvis av år, formidler Opsund høyt og tydelig til elevene, og forteller livlig om helleristningene lokalt i Skjeberg. – Mennesker har hogd i stein gjennom hele historien. Det handler om å formidle et budskap, som tilfellet også er for skulpturer. Kunst skaper følelser og får oss til å tenke, fortsetter Opsund. Flere elever strekker armene i været for å stille spørsmål. – Ja, det har vi, svarer Opsund på spørsmålet om monumenthuggeriet har jobbet med skulpturene til Gustav Vigeland i Frognerparken. – Vi har ikke laget dem. Det var før vår tid, men vi har gjort reparasjoner – som av nesen til skulpturer av Vigeland. Skulpturene blir lett forkjølet av å stå ute i all slags vær og vind, vet dere, og må nyse, forteller han muntert. – Dere må huske at selv om stein er et sterkt materiale, er is enda sterkere. Hvis det er en sprekk i steinen og vann pipler inn og fryser til is, kan det sprenge steinen til side, forklarer han. – Og enda en ting skal dere huske, og det er viktig. Monumentene til Vigeland er laget av iddefjordsgranitt. Det er samme type granitt som brukes til å lage skulpturene deres. Og Iddefjorden ligger ikke langt fra her vi er nå, sier Opsund og peker i retning Halden, før han fordeler elevene i tre grupper etter 1-2-3-prinsippet. For nå skal det bli aktiviteter og omvisning på den fascinerende arbeidsplassen. Møte med egen skulptur. Nevnte Thea og Emilie er for øvrig ikke de eneste elevene fra Grindbakken skole som får realisert sine skulpturer på Johansen Monumenthuggeri. På samme klassetrinn går elevene Niclas Olai Kjønsberg, Ole Marius Thesen Laeskogen, André Knardal, Odin Jean Francis Almgren og Lukas Nissen •

PÅ VEI: En truck lastet med både skulptører og skulpturer. Fra venstre ser vi Thea Wisløff, kunstlærer Reidun Bosåen, André Knardal og Odin Jean Francis Almgren (sittende på truckgaflene), Niclas Olai Kjønsberg, Ole Marius Thesen Laeskogen og steinhugger Heine Bernhus. Truckfører for anledningen er steinarbeider Dag Ronny Hansen.

Skulptur | 81

august

82 | Barn og kunst

Molvær, som også ble én av ti vinnere med sitt bidrag: Gjennom veggen. – Det er en skulptur av en mann, en gutt og en hund som har løpt gjennom en vegg. Du kan hoppe gjennom den, gå gjennom den og klatre på den. Den skjermer for sol og regn, og skal være av stein, heter det i guttenes friske beskrivelse av skulpturen. Og nå skal den produseres i full størrelse her i Skjeberg. – Dette blir spennende, sier Ole Marius. Vi tar en prat mens vi rusler ned bakken mot det som minner om et garasjeverksted. Men inne i det femti kvadratmeter store lokalet, omgitt av slitt oransje stålmaskineri, piplende vann og ikke minst en åtte millimeters vaier som skjærer stein, skimtes en kjent figur ferdigmontert for tilskjæring. – Det er jo skulpturen vår, sier Ole Marius og skulpturkameratene begeistret. På veggen henger tegninger av skulpturen de fikk ideen til, tegnet og formet for ett års tid siden. – Blir den virkelig så stor? spør en av guttene, når steinarbeider Dag Ronny Hansen drar i gang maskineriet og lar elevene følge noen små centimeter av skjæreprosessen – på betryggende avstand. – Den skjærer cirka tre centimeter i minuttet, roper steinarbeider Hansen gjennom produksjonsstøyen. – Iddefjordsgranitt, sier Hansen når maskinen får hvile. Kunst- og håndverkslærer Reidun Bosåen følger Nu m m e r 4 2013

nøye med på prosessen. – Det er jo helt fantastisk at vi har fått jobbe med et så realistisk prosjekt, sier hun, og forteller at elevene jobbet veldig praktisk med bidragene til skulpturkonkurransen. – Vi brukte masse materialer til å utforme ideene. Som leire, tre, stein og metall – det mange kaller skrot. Det ble massevis av skisser og til sist modeller. Og nå lages to av skulpturene på ordentlig her, og vi får følge arbeidsprosessen på nært hold. Det er nesten ubeskrivelig at elevene kan komme hit og se at deres idé, deres verk, skal bli til en ekte skulptur, sier hun. Ved siden av oss skal Ole Marius og skulpturkameratene få lov å løfte på hundefiguren som er skåret ut av Gjennom veggen-skulpturen. – Du er jammen sterk, sier de til steinarbeider Hansen, som kommer bærende ut med førti kilo granitt som om det var en liten hundevalp. – Hvor mye veier granitt? spør en av guttene. – 2,8 tonn per kubikk, svarer Hansen, og gir elevene noe å fundere på foran neste mattetime. Like ved oss står en svær blokk av granitt trygt plassert på en gråstenket europall. – Dette skal bli hode på en stor skulptur laget av Nico Widerberg, sier Dag Ronny Hansen. Elevene sperrer øynene opp. Og ikke bare fordi dette må bli en enormt stor skulptur når kroppen kommer på plass. Nico Widerberg har de hørt om i klasserommet.

SKJEBERG: Ole Marius Thesen Laeskogen følger med når Thea Wisløff prøver å dele en steinblokk. Steinhugger Heine Bernhus er kyndig veileder.

Skulptur | 83

– Mens vi holdt på med konkurransen, fortalte vi om både Nico Widerberg og Gustav Vigeland, forteller kunstlærer Reidun engasjert. – Nå lages elevenes skulpturer samme sted som Widerbergs arbeider. Det er jo ganske spesielt, sier hun. – Han var her i går, forteller steinarbeider Hansen, og viser elevene hvor Widerberg jobber når han er på besøk i monumenthuggeriet.

stein ved hytta på Sørlandet. – Dette har vært en veldig fin og lærerik tur, sier hun, og forteller at medskulptør Emilie ikke kunne bli med i dag siden hun er på Bama-cup i alpint. Men hun håper begge to kan være med på åpningen av skulpturstien på Akershus festning i september. – Dit kommer vi også, sier Ole Marius, Niclas, André og Odin i kor.

Unge steinhuggere. Lenger opp i bakken venter steinhugger Heine Bernhus. To av elevgruppene har allerede vært på besøk. Nå venter den siste. Bernhus har vært steinhugger siden 1982 og er på alle måter garvet i det tradisjonsrike faget. – Se her, sier han når elevene er på plass, og har deres fulle oppmerksomhet på et øyeblikk. Han viser frem en liten modellskulptur laget av en kunstner, og videre hvordan den skal formes i full størrelse. – Iddefjordsgranitten er veldig god å jobbe med, sier Bernhus. – Det er ikke bare for å være lokalpatriot, for granitten kommer ikke mange kilometer herfra, men med dette materialet får man ingen overraskelser. Iddefjordsgranitten er passe hard, og god å forme, forklarer han, før han legger til at tre steinhuggere jobbet med samme type granitt i arbeidet med Monolitten av Gustav Vigeland. – Men navnet til steinhuggeren står ikke risset inn i noen skulpturer, spør vi, og Bernhus rister på hodet. – Nei, men kanskje det burde gjort det, smiler den erfarne steinhuggeren som har jobbet med mange kunstnere de siste tretti årene. Bernhus tar med seg elevene noen meter videre. Nå skal elevene selv hogge i stein. Thea Wisløff er første jente ut, men først skal steinhugger Bernhus forklare litt om teknikk. – Stein er ikke et dødt materiale – stein lever, sier han, og elevene er lutter øre. – Er det sol og tørt vær, kan den være vrang. Det er best å jobbe med stein i regn og overskyet vær. Og de som tror man må slå hardt for å hogge stein, snakker tull. Det som gjelder er teknikk og mye følelse. Med god teknikk kan en dele store blokker, sier han, og overlater jobben til Thea. Kilene står klare i en liten blokk. Etter 32 elegante kakk på kilene kan Thea stolt se at steinen deles i to nesten eksakt like deler. Bare sekunder senere er området forvandlet til en kreativ kunstoase av stein. Mens noen deler stein, bruker andre en liten fres for å risse symboler og tekst på en steintavle. Med vernebriller. – Godt arbeidsutstyr er viktig, formaner Bernhus. – Er det du som skal jobbe med Akrobaten til Emilie og Thea? spør kunstlærer Reidun, og Bernhus nikker. Jentene kan stole trygt på at skulpturen blir formet av erfarne hender.

Dette har vært utrolig gøy. Kanskje vi kunne få sommerjobb her senere.

Gleder seg til åpning. Ved ei rødmalt brakke like ved har

to andre steinarbeidere tatt jobben som grillkokker denne kalde marsdagen. Nå annonseres både hamburgere, pølser og rød saft til elevene. Thea får seg en velfortjent matbit. Det er ikke første gangen den unge skulptøren jobber med stein, røper hun. Hjemme i hagen fins det iddefjordsgranitt, og hun forteller om marmor, bergkrystaller og en helt spesiell turkisfarget

– Ikke glem å fortelle at også Lukas var med på skulpturen deres, påminner kunstlærer Reidun, og guttene forteller om kameraten som ikke hadde mulighet til å være med. – Jeg tror vi alle sammen synes det er veldig gøy at navnet vårt blir risset inn i Gjennom veggen-skulpturen, sier Niclas. – Dette har vært utrolig gøy. Kanskje vi kunne få sommerjobb her senere, halvveis spør og foreslår en annen av guttene. Og mens elevene går mette på inntrykk tilbake til bussen som skal frakte dem gjennom fredagstrafikken hjem til Oslo, er monumenthuggeriets daglige leder full av lovord. – For noen oppegående og engasjerte elever, sier John-Einar Opsund. – Jeg tror ikke dette var deres siste besøk her. Det skulle ikke overraske meg om noen av dem utdanner seg i kunstfaget.

Unik kunstopplevelse – Barn bruker byen og påvirkes av byen, men de påvirker i liten grad hvordan byen formes. Etter at skulpturene har stått på Akershus festning i tre år, ender de opp som permanente skulpturer i nærområdet til formgiverne, sier Nina Molven, som er prosjektansvarlig for skulpturstien på Akershus festning. Molven opplyser at nærmere tusen bidrag kom inn til skulpturkonkurransen der en voksenjury og en barne jury kåret ti vinnere. Skulpturene skal plasseres på Akershus festning i høst. Flere klasser flettet skulpturkonkurransen inn i kunst- og håndverksundervisningen. – Bidragene ble levert som skisser og modeller, og resultatene var imponerende. Det var detaljerte beskrivelser av materialpreferanser og størrelsesforhold, meningsinnhold og beskrivelser av målgruppe, sier Molven. Prosjektlederen forteller også om stor entusiasme fra både Sparebankstiftelsen DNB NOR, Forsvarsbygg, Akershus festning, Riksantikvaren og kunstfaglige støttespillere. – Dette er et byutviklingsprosjekt som inkluderer barn som viktige bidragsytere i utsmykninger av det offentlige rom, understreker Nina Molven.

august

84 | Kunst og eldre

L i n d r i n g på l e r r e t På Hospice Stabekk bruker terminale pasienter maling som terapi. Hva kan vi se i bildene til alvorlig syke mennesker? Tekst og foto Ragnhild Heggem Fagerheim

et suser stille i ventilasjonsanlegget på Hospice Stabekk i Bærum. Et par myke såler treffer linoleumsgulvet i korridoren med dører som leder inn til alvorlig syke mennesker. Noen av dem vil kanskje flytte hjem igjen – for en stund – og leve noen år til. Andre kan være borte i morgen. Sykepleier Kersti Hedly banker på en av dørene. Ved veggen inne i rommet står Margrethe og støtter seg til rullatoren. På en bondemønstret duk ved vinduet står et lite lerret. 15 x 15 cm i sterke – nesten selvlysende – lilla- og grønntoner. Hun malte det forrige torsdag, da Kersti sist var innom med malesakene sine. – Først var jeg motvillig, men jeg ble med bare for moro skyld. Ved første øyekast ser en bare det lyse i bildet. Det kan ligne en eksotisk blomstereng en sommer langt vekk fra hospicets høstlige hager. – Jeg synes jeg ser et hjerte der. Men en valmue kan det også være. Og så snur man det på hodet, og da blir det plutselig noe helt annet. En uavansert hobby. Kersti Hedly har jobbet ved Hospice Stabekk i litt over to år. Arbeidsrutinene går i det vanlige: Daglig stell og pleie av pasientene, lunsjpause i tolvtiden, og så tilbake til arbeidet. Men noen dager møter hun opp utenom arbeidstid – for å male. Ideen kom da bildene i korridoren på hospicet måtte skiftes ut. Hun og en kollega bestemte seg like gjerne for å lage de nye bildene selv. Etter hvert spurte hun om ikke også de som bodde der ville bli med og male. To Nu m m e r 4 2013

dager i forveien pleier Kersti å snakke med dem. Sier at hun skal male snart, og spør om ikke de også vil bli med. Noen ganger blir fire–fem stykker med, andre ganger ingen. Iblant blir også de pårørende med. – Vi kan ikke gjøre noe for avansert. Ikke alle har hendene med, blikket, hodet – alt. De tar en klut, de velger fargene selv, og jeg holder opp lerretet for dem. Og så maler de litt. Kersti har også opplevd at pasienter har gått bort kun få dager etter at de malte sammen med henne. Sykdommen er likevel ikke det som preger malestundene. Med malingen kan pasientene få et avbrekk fra syketilværelsen: en enkel hobby i et tankefritt rom. – Det pleier å være veldig god stemning, sier Kersti. Et svart ansikt. På rom nummer 4 går Kersti bort til stu-

ebordet og henter bildet Margrethe malte sist torsdag. Hun holder det opp foran henne. Da er det plutselig ikke bare sommer i de skarpe fargene lenger, ikke bare valmuer. Det er noe mere der, nede til høyre, noe mørkt. Margrethe ser alvorlig på bildet, snurper munnen sammen. – Det er noe svart i hjertet. Og så ser du konturen av et mørkt ansikt. Hun liker ikke det mørke i bildet, synes det er litt nifst. – Jeg tenker at det må snus om til lys – inni meg. Da vil jeg også bli mye bedre. Jeg tenker at bildene kanskje kan si noe om det som ligger i underbevisstheten min. En annen hverdag. Hospice betyr hvilested. Her kan pasien-

tene bo når de ikke lenger er i stand til å leve vanlige liv hjemme hos seg selv. Noen bor her i treukersperioder, som avlastning etter tung medisinsk behandling. Andre •

BĂŚrum | 85

august

86 | Kunst og eldre

tilbringer den siste tiden sin her. Kersti forteller at pasientenes forhold til døden er like variert som hos friske. – Hvor bevisste er vi i hverdagen på at vi i morgen kan bli syke eller påkjørt av trikken? Noen er det, andre er det ikke. Og det er det samme med pasientene her: Noen er ofte triste, mens andre fornekter ting. Andre igjen har akseptert sin tilstand. Det er ingenting som er normalt her. Det som er felles for dem som bor her, er at de alle har fått alvorlige diagnoser – de fleste av dem kreft. På rom nummer 1 sitter Tone og strikker. I går fikk hun beskjeden fra legen, den beskjeden en helst ikke vil høre fra noen en onsdags formiddag. Noe er det best å la ligge et sted dypt i underbevisstheten, lenge, for så å ta det frem igjen først når man er helt nødt. Et dyr fra syden. Tone ber om hjelp til å reise seg opp i

senga. Hun er kvikk, beveger seg raskt. Bare den lille bomullsdotten på venstrearmen signaliserer at hun ikke er en dame i toppform. På fanget har hun en telemarksmønstret genser som hun strikker til barnebarnet sitt. Hun er rutinert i håndarbeidet, og hvis hun jobber bare noen timer ekstra om dagen, vil den være klar til bruk om omtrent tretti dager. – Jeg har det så bra i dag, sier hun til Kersti. De snakker om forrige torsdag, da Tone malte for første gang. Ikke bare første gang her på hospicet – det var første gang hun malte med skikkelig maling i hele sitt liv. – Jeg og Kersti fant ut at vi skulle gjøre litt sånn dottemaling. Først var det forferdelig å ikke kunne noen ting. Men så ble det bare morsommere og morsommere. Omtrent hele fargepaletten ble brukt; nyanser av Nu m m e r 4 2013

grønt dominerer den øverste delen av bildet, og på midten bader det i gult og rødt. Hun smiler bak de firkantede brillene. – Der er det liksom en slags sky som stråler rødt. Man kan si at jeg valgte fargene etter hvordan jeg følte meg. Dottemaleriet har hun hengt opp på veggen, og slik blir det det første hun ser når hun åpner øynene om morgenen. Hver dag jakter hun på uoppdagede figurer i teksturen. Selv en uke etter at hun malte det, finner hun stadig nye ting der. – I dag så jeg et ansikt med briller, der nede til venstre. Hun myser, studerer bildet nøye og smiler litt. Myser litt til – før en mild latter bryter ut. – Tja, det er kanskje noen briller i alle fall. Og noen frukter på den andre siden der. Og der oppe, i det grønne ... Hva er det de heter, de dyrene i vannet i syden nå igjen? Krokodille! Den gaper der oppe. Et mørkt portrett. Neste lørdag kjører Kersti til Sandvika.

Hun går rett inn til hobbybutikken og kjøper seks kvadratiske lerreter: To store – på størrelse med en stekeplate – og tre litt mindre. Hjemme river hun plasten av de hvite platene og maler litt i forgrunnen. Hun bruker hvit sparkel for å legge tekstur i bildene, og gjør de glatte overflatene litt ruglete, gir dem en dybde. – Da blir det litt mer spennende for pasientene når de setter på farger. Og plutselig kan de se konturene av ulike ting. Mandagen etter river hun opp et gammelt sengetrekk i firkantede stykker. Det skal pasientene dyppe i malingen og dottemale med. Kersti legger tøybitene i en stor flettekurv, sammen med et tjuetalls tuber akrylmaling, og går de 25 minuttene det tar ned til hospicet.

Bærum | 87

Ved vinduet inne på felleskjøkkenet sitter Margrethe. Hun holder hendene til låret. – Jeg vet ikke om jeg orker å bli med i dag. Jeg er så sliten. Tidligere jobbet Margrethe med litteratur, med stabler av bøker som dagslektyre. Nå har hun sittet på felleskjøkkenet i tre kvarter og forsøkt å bla i avisene, men også det blir tungt når kroppen stritter i mot. Foran henne står et stort kjøkkenbord som er dekket av en tynn, blå plastduk. Og rundt bordet står seks tomme stoler. Kanskje vil de snart bli fylt med malende pasienter. Men stolene kan også bli stående tomme. Margrethe tusler likevel bort til det plastkledte bordet. Hun har tenkt en del på bildet hun malte sist torsdag. På konturen av det svarte ansiktet hun hadde funnet blant hjertet, valmuene og de grønne plantene. – Det rare var at jeg ikke så det svarte ansiktet mens jeg malte bildet. Men så oppdaget jeg det, og plutselig var bildet blitt til et portrett. Det er vel sykdommen ... Og det mørke jeg føler ... At jeg ikke kan være så glad på grunn av sykdommen. Det er jo logisk. Hun lurer på hvordan bildet vil bli denne gangen. Om det vil bli lysere enn det forrige. – Men det må man jo bare la komme av seg selv – om det blir et lyst eller et svart maleri. Om man planlegger det, blir det juks. – Vet du hvordan vi setter på cd-spilleren her? Kersti sitter på huk foran stereoanlegget. Etter noen minutters fikling legger fuglekvitter og indisk sitar seg som et dust teppe over rommet. Kersti slapp å pakke kurven og dra hjem igjen i dag – fire av de elleve beboerne på hospicet ville bli med og male. Margrethe har fått selskap av tre damer ikledd hvite plastforklær.

Men Tone er ikke her. – Blir ikke hun med i dag? spør Margrethe. – Nei, hun var ikke helt i form, svarer Kersti. Margrethe har reist seg opp. Nå står hun og maler. Plutselig blir ansiktet hennes alvorlig. – Hvor er det svarte hen? Kersti har ikke noe sort maling liggende. Hun finner frem en mørkegrå tube, klemmer ut en slant. Mer, sier Margrethe. Først var bildet bare lysende gult, rosa og oransje. Nå omslutter en mørk ring alle de skarpe fargene i bildet. På den andre siden av bordet har en dame i lilla strikkegenser akkurat satt seg ned. Før hun ble syk, tilbrakte hun mye tid ved Middelhavet. Der malte hun ofte: naturen, menneskene rundt seg, de to hundene hun hadde på den tida. – Jeg har ikke malt på evigheter. Jeg vet ikke hva jeg får til nå. Kersti dytter et av tøystykkene ned i en kopp med vann, legger det i hånden hennes og spør hvilke farger hun vil ha. – Jeg vil ha varme farger. Hun begynner å dytte kluten forsiktig rundt på lerretet. Vil ha litt mere rødt. Snart er bildet hennes nesten like fargevarmt som hennes egen genser. – Det føles rart. Det er over et år siden jeg malte sist. Hva skal jeg si ... Når en er syk, så orker en ikke så mye. Hun tar en pause, krøller tøybiten sammen på bordet og hviler hendene i fanget. Øyelokkene hennes er tunge og øynene blanke. På den andre siden av bordet setter Margrethe seg ned i rullestolen igjen. Hun har malt stående siden hun begynte, men nå hviler overkroppen mot stolryggen. • august

88 | Eldre og kunst

Det alvorlige ansiktet har blitt mykere. – Hvor er den hvite malinga hen? Kersti kommer med en stor flaske hvitt, og legger hånden sin over skulderen hennes. – Se her ja, herlig! Dette er jo til å spise opp! På enden av bordet blir et blått bildet holdt opp og nøye gransket av en annen kunstner. – Jeg tror jeg slutter nå. Før det blir for mye. Men jeg ser ikke hva det er, ikke foreløpig. De andre vil se hva hun har laget, og litt blygt løfter hun bildet opp foran dem. Nydelig! Utrolig vakkert! Kersti nikker enig. Hun tror hun kan se hva bildet forestiller nå. – Jeg får en skikkelig nordpolenfølelse. Det er akkurat som om varmen har kommet til isen. En troskyldig hund. Klutene er samlet sammen i en haug,

og malingen pakkes ned i kurven den kom i. De hvite lerretene har blitt forvandlet til fargebonanza på en og en halv time. Nordpolen-bildet skal signeres, og kunstneren spør hvilken dato det er i dag. De er ferdige med malingen, men sitter fortsatt rundt bordet og småprater om hva som skal skje med bildene de har lagd. Det blå bildet skal kunstneren gi til sin datter. – Det å gi bort bilder er ikke noen lek. Smaken til folk er så veldig forskjellig. Men det er ikke alltid det behøver å være så vakkert. Tanken bak er like viktig – at bildet betyr noe. Også damen i lilla strikkegenser skal gi sitt videre. Det samme skal hun gjøre med bildene hun tidligere har laget. Nu m m e r 4 2013

– Jeg er opptatt av å se hvor bildene mine blir av – mens jeg fortsatt lever ... På den andre siden av bordet sitter Margrethe stille. Kersti har vært inne på rommet hennes og hentet bildet hun malte i forrige uke. Margrethe gransker dem nøye. – Det ble jo grusomt, dette òg. Hun har funnet en figur – mørk denne også – som det sorte ansiktet hun malte sist. Hun snur lerretet og peker på den mørke skikkelsen som vrir seg inn mot midten av bildet. – Helt uforvarende kom den inn i bildet – den sorte hesten. Hun smiler litt, snur lerretet tilbake slik det sto i utgangspunktet. – Men så har vi denne figuren også, da. Se her! Omtrent som en liten, troskyldig hund. Kunstnerne blir hjulpet tilbake til rommene sine, hvor de skal få servert kjøttkaker om en halvtimes tid. De takker for seg til Kersti. – Når jeg er her som sykepleier, så har jeg jo dessverre ikke tid. Men vi ser det an, hva vi får til. Så prøver vi igjen en dag snart. Den blå plastduken blir dratt av bordet. Koppene med vann skylles i vasken. Ned i sluket forsvinner en blå spiral; den aller siste resten av nordpolenfølelsen. For noen av dem kan dette ha vært de siste fargene de satte på et bilde. Deres siste motiver på et hvitt lerret, hentet fra et sted dypt gjemt i underbevisstheten. •

Ă&#x2DC;ivind Sand

277 West 4th Street, between Perry Street and West 11th Street, West Village, New York City, 10014 Tel. 1.212.414.8714, 1.646.226.3070. Email: aune@gallerysand.com

www.gallerysand.com

www.vebjornsand.com

www.liveice.com

www.leonardobridgeproject.org

90 | Synestesi

Synestesi – hver dag har en farge

Synestesi er illusorisk sansning. Du har en høyst personlig og automatisk koding mellom for eksempel farger og tall, ukedager, måneder. Koplingen er så innlysende at mange tror alle har det på samme måte. Slik var det også for billedkunstner Verena Waddell. Tekst og foto Marte Østmoe

ANDEFJORD (KUNST): For Waddell er januar stålfarget, februar er klar turkisblå, mars er rød og april blå. Dagene har også farger og dertil ulike former. Torsdagen er rektangulær. I tillegg er den brun. Det faktum at Verena kategoriserer virkeligheten ved hjelp av fargekoder, kom frem ved en tilfeldighet. For henne var kombinasjonene innlysende. Men da mannen hennes fikk nyss om hvordan hun tenkte, skjønte han lite. Verena konkluderte med at han måtte være noe utenom det vanlige. I dag vet hun bedre. En artikkel i Vancouver Sun, trykket for 13 år siden, ble en vekker for billedkunstneren. Her ble begrepet synestetiker forklart. I den senere tid er det skrevet flere artikler om fenomenet. Enkelte steder blir synestesi kalt en diagnose, andre steder benevnes det som et syndrom. Handikap eller ressurs, fenomenet var allerede kjent på Aristoteles' tid. Egenskapen ble den gang forklart som en blanding av ulike typer sansninger. – Det er på ingen måte tillært, informerer Waddell, som har operert med samme fargekode på tall, dager og måneder så lenge hun kan huske. Også stemninger har farger. Waddells personlige koder lever helt på siden av dem kunstskolene har lært henne. Hennes konnotasjoner har ingenting å gjøre med anerkjente fargehjul og annen fargelære. – Det går så automatisk at det er umulig at jeg kunne funnet på alt sammen av meg selv, sier Waddell. Spesielt etter at hun fikk navn på egenskapen, har det vært lettere å utnytte koplingene maksimalt. Mange andre kunstnere skal ha gjort det samme. Historien forteller at van Gogh skal ha hatt synestesi. Det samme gjelder billedkunstneren Wassily Kandinsky. Også innen musikk er fenomenet kjent. Maria Mena opererer med fargekoder når hun komponerer. Hun kan ikke en eneste note og må forklare musikken i farger. Det samme gjorde Jimi Hendrix. Da han laget låten Purple Haze, så han akkorden E7#9 som fargen lilla. Flere Nu m m e r 4 2013

Waddell | 91

1 HUSKER ANSIKTER: Verena Waddell har på sett og vis en bank med ansiktstrekk i repertoaret sitt. 2–4 VÅRSTRAND, Fascinasjon I og Samspill er fra serien Lekens plass. Maleriene av barn i lek tar utgangspunkt i det parallelle livet barn lever via leken, det som foregår mens vi voksne er opptatt med andre ting.

2 musikere kan fortelle at en hel komposisjon eller en låt har utspring fra deres egne synestetiske opplevelser. Både den russiske komponisten Alexander Scriabin og den finske komponisten Jean Sibelius var synestetikere. Sibelius fikk en gang velge hvilken farge han ville ha på komfyren sin. Svaret var F-dur. Han mente fargen grønn. En annen komponist vil imidlertid kunne kople grønn til en annen toneart. Kodene er personlige, men fungerer som effektive hjelpemiddel når en skal huske tall, musikkstykker og matematiske formler. Nobelprisvinner i fysikk, Richard Feynman, skal ha sett algebraformler i farger. Rasjonell eller ruskende gal? Bruno Laeng er professor i kognitiv nevropsykologi ved Universitetet i Oslo, og vil gjerne snu oppfatningen av synestesi fra et negativt handikap eller syndrom til en positivt ladet egenskap; ja, et talent. Hvor mange mennesker som har dette talentet, er foreløpig usikkert, men man antar at cirka 1 av 200 kopler farger til andre begrep. Koplingen er ikke rasjonell, men heller ikke oppspinn. – Det er feil å avskrive synestesi som overaktiv fantasi eller som et resultat av sykdom, sier Laeng. – Det finnes flere teorier på hvordan synestesi oppstår. En forklaring er at det kommer av en ukjent kommunikasjon mellom flere områder i hjernen. Det er ingen tvil om at Verena Waddells hjerne fungerer uten vanntette skott. Hun vet å benytte denne kommunikasjonen aktivt. Kunstneren kjenner til uttrykkene grønn av misunnelse og rød av sinne, men forholder seg ikke til disse læresetningene når hun maler. – For å si det slik: fargevalget bare faller på plass og arbeider selvstendig i meg, uavhengig av min utdannelse og lange erfaring innen form- og fargeteori. Synestesien hjelper henne til å sortere, kategorisere og gi henne et trygt mønster i livet. Abstrakte begrep, tall og ukedager, blir ikke lenger tomme størrelser og ord, men får en farge og en form som gir en mening.

Verena Waddell f. 1968 • Utdannet billedkunstner fra Emily Carr University of Art and Design, Vancouver, B.C, Canada. Etter endte studier og et år med atelier i Vancouver flyttet hun til Skottland, for så å finne veien hjem til Norge igjen.

• Jobbet i åtte år innen det private næringsliv som teamleder og IT-koordinator i Norsk Hydro. • I 2007 begynte hun å jobbe som billedkunstner igjen, med en 40 % stilling med ansvar for billedundervisning ved Sandefjord Kulturskole. • Har stilt ut i Vancouver, Oslo, Sandefjord, Stavern og Telemark.

• august

92 | Synestesi

FROM THE WELL er malt i stor fart, med begrenset palett, rett på lerret, uten skisse.

Mandag, tirsdag, klapp, klapp, klapp. – Tre-tallet mitt har alltid vært rødt, forteller Waddell. Hun kan imidlertid ikke gjøre rede for når koplingen mellom tallet tre og fargen rød egentlig oppstod. For henne føles det som om sammenhengen alltid har vært der. Det samme gjelder sammenhengen mellom høsten og torsdagene. – Torsdag er den tyngste, mest kantete dagen, sier Waddell alvorlig. Torsdag er ikke helt grei. Kunstneren vet at hun har noe godt i vente, for onsdag er definitivt den lyseste av alle ukedager, den er rund, mellombrun og gir – som hun sier – formene volum. Onsdag er den deiligste dagen i uka. Tirsdagen har, for Waddell, en slank, gjennomsiktig og lys sennepsfarge, som har tendens til å gå i oppløsning. Når Waddell maler kropper, er tirsdagen i formene. Både torsdag og mandag gir skarpe, kantete definisjoner. Waddell forklarer det slik: – Mandagen er hodeformen på figurene og alle de kalde fargene, da dagen er blåsort og grå. Kunstneren har en konkret opplevelse av at fredag og lørdag står for nerven av fargestrenger. Fredagen har lys lakserødt pigment og lørdagen er mørkerød. Og søndagen som er hvit, gjør at den får bade i lys. Formene inneholder mye av fargene i dagene og bokstavene. Blåfargene preger månedene januar, februar og april. Det gulbrune fra tirsdag, onsdag og noe torsdag går igjen i august, september, oktober og noe mars. Det lyserøde hentes fra mai, juni og fredag. Det mørkerøde finnes i mars, juli og lørdag. Ingenting er likevel helt absolutt. Det er heller ikke slik fatt at mønsteret dikterer Waddell. Kunstneren må tenke seg om. – Kanskje er jeg mer tilbøyelig til å male med lys palett hvis det er fredag eller onsdag, men bilder malt på torsdag blir ikke bare brune og kantete. Kommunikasjonen går snarere andre veien; idet hun Nu m m e r 4 2013

velger en farge, får hun opp måneder, tall og dager knyttet til denne fargen. Opplevelsen vil igjen avspeile seg i motivet, gi det melankoli eller håp, som i høsten eller våren. – Våren er forresten blå, skyter Waddell inn. – Den blå fargen kommer tidlig og er ung, det samme gjør jo våren. Gul desember. Waddell er ikke bare synestetiker, hun er også utstyrt med en egen evne til å huske fjes. – Jeg ser altså ikke fargene eller auraene til mennesker, retter Waddell, – men når jeg lukker øynene, kan jeg lett legge på minne de ulike segmentene i et ansikt. Waddell har på sett og vis en bank med ansiktstrekk i repertoaret sitt. Opptil flere ganger har hun malt mennesker slik at de ligner, men ikke før etter at bildet er ferdig, forstår hun at hun har malt en person som virkelig lever, eller en gang har levd. I maleprosessen har hun bare gått inn og benyttet seg av informasjon som hun selv har lagret. Sansen for ansikter kan imidlertid bli distraherende. Spesielt er det krevende å delta i store forsamlinger. Waddell nevner 17. mai som en slik belastende dag. – Den dagen er nesten helsefarlig for meg! Det er ikke overraskende at Waddells 17. mai er brun. Men det er mer enn stemninger som spiller inn her. For selve tallet syv er nemlig mørkebrunt. Når den faller inn i den lyse måneden mai, vipper den mot lyserød. Dette forklarer at Waddells farger ikke er mettet, jevne og rene på kartet, men kan endre seg avhengig av konteksten. Tallene 15, 16 og 17 har derimot den samme fargen fra morgen til kveld. Tallet åtte er helt hvitt. Andre feirer gjerne en rød jul, Waddell bader sin i gult. Også dette kan forklares. Tallet fire er gult, tallet to er stålgrått. Måneden desember er hvit. Til sammen blir det nesten som gull å regne. Slik fungerer synestesien. På sitt beste er diagnosen gull verdt. •

Vignett | 93

En av de største spesialbutikkene for innramming i Oslo

Vi rammer inn alt du setter pris på: • Grafikk

• Foto

• Skilter

• Bryllupsbilder

• Maleri

• Kart

• Objekt

• Speil

Laminering - Oppklebing • Plexi - Akryl løsninger • Rens og Restaurering • Forgylling

august

Atelier T14 • Jens Bjelkesgt 9, Oslo • Tlf 23 24 04 00 • www.ateliert14.no

94 | Designikon

LC4 CHAISE LOUNGE: Designet i

En maskin for avslapning Standardiserte betongmoduler, logisk og åpen planløsning, fornuftig og funksjonelt møblement. Le Corbusier ville skape revolusjon, ikke bare utvendig, men også inne i bygningene han skapte.

Sveitsiske Charles-Édouard Jeanneret (1886–1965), bedre kjent som Le Corbusier, var en av 1900-tallets mest radikale og innflytelsesrike arkitekter og teoretikere. Inspirert av industriens verden utarbeidet han prinsipper for hvordan det moderne mennesket skulle bo, som han forfektet gjennom en rekke artikler og manifester og viste i sine utkast og ferdige bygninger. Maskinestetikken var fremtredende i de fleste av Le Corbusiers prosjekter. Han så for seg boligen som en maskin til å bo i, funksjonelt og komfortabelt innredet, tilpasset det moderne mennesket. Alt handlet om å forenkle hverdagslivet for den boende, slik at mennesket og boligen fungerte sammen som et velsmurt maskineri. Ingen unødvendige eller dekorative detaljer skulle forstyrre helheten. I 1922 startet Le Corbusier opp arkitektkontoret Atelier 35S i Paris Nu m m e r 4 2013

sammen med sin fetter Pierre Jeanneret. Han hadde en visjon om å skape enkle og vakre møbler som møtte menneskekroppens behov, som verktøy for kroppen. Den unge og lovende interiørdesigneren Charlotte Perriand ble ansatt i 1927, og sammen skapte de tre kollegaene en møbelserie som legemliggjorde Le Corbusiers visjon. Et viktig element i møblene var forkrommede stålrør, et relativt nytt materiale i møbelsammenheng. Le Corbusier ønsket opprinnelig at sykkelprodusenten Peugeot skulle produsere møblene, men de takket nei. I stedet ble det møbelprodusenten Thonet, kjent for sine enkle kaféstoler i formpresset tre, som begynte å produsere møblene i et begrenset antall. Serien ble vist i sin helhet på utstillingen Salon d’Automne i 1929 og inkluderte den oppsiktsvekkende LC4 Chaise Lounge.

Stolen er et blikkfang. Setet består av en sammenhengende kurve som følger menneskekroppens form og hele lengde, og svever over en geometrisk buet ramme i forkrommet stål. Understellet i emaljert stål holder konstruksjonen oppe, og hele rammen kan beveges i forhold til understellet for å endre sittevinkel. I denne stolen eksisterer det organiske og industrielle side om side. Det mykeste lær og ponniskinn møter hardt, forkrommet stål. Det er virkelig en maskin for avslapning. Frem til 23. september kan du se LC4 Chaise Lounge og resten av møblene i utstillingen Le Corbusier: An Atlas of Modern Landscapes på Museum of Modern Art (MoMA) i New York. Kilder: Le Corbusier: A life. Nicolas Fox Weber / Le Corbusier. Kenneth Frampton / www.cassina.com

Cassina siden 1965. Foto: Cassina.

designikon

1928, produsert av italienske

Christina G. Schultz skriver fast om et designikon i KUNST. Hun har en bachelor i Medievitenskap fra NTNU og Kunst og Design på HiO.

Anne Angelshaug, ID: 487981

Birgitte Endrestad, ID: 573295

Epla.no Håndlaget og unikt - det ingen andre har! Galleri Rokvam, ID: 489914

ANHo, ID: 318058

Epla.no er nettstedet der designere, kunstnere og håndverkere selger unike produkter på nett. De over 5000 butikkene på Epla.no er fulle av alt du ikke finner andre steder; kunst, vakre ting til hjemmet, klær til store og små, smykker og tilbehør. Velkommen!

M. Hodnefjell, ID: 623580

PEPE, ID: 103393

S.L.G, ID: 530139

Draumspel Bilete, ID: 240096

camillaprytz.no

Det aller meste som selges på Epla er unike produkter, så vi må ta forbehold om at produkter kan være utsolgt. Hvert produkt har en EplaID: Skriv inn EplaIDen i søkefeltet på Epla.no for å komme rett til produktet.

96 | Aktuell

OVERDREV DEN MEXICANSKE IDENTITETEN: Self-portrait as Tehuana eller Diego on My Mind fra 1943.

Nu m m e r 4 2013

Kahlo | 97

Frida Kahlo sett i et nytt lys Den franske surrealisten André Breton har beskrevet Frida Kahlos kunst som et silkebånd rundt en bombe. ARKEN i København viser nå hennes kunst sett i et litt annet lys enn tidligere. Tekst Hanne Cecilie Gulstad Foto The Vergel Foundation © 2013 Banco de México Diego Rivera, Frida Kahlo Museums Trust, Mexico, D.F. / billedkunst.dk

ØBENHAVN (KUNST): Frida Kahlos liv og kunst har ofte blitt tolket i lys av hverandre. Når ARKEN utenfor København nå viser utstillingen Frida Kahlo – et liv i kunsten, er utgangspunktet nye teorier om selvbiografisk kunst som viser hvordan Kahlo brukte selvbiografien som en strategi for å utvikle en ny feminin identitet i det post-revolusjonære Mexico. KUNST møtte kurator Stine Høholt som forteller om utstillingen. Et nytt blikk. Det er noe fengslende ved Frida Kahlo

(1907–1954), både hennes liv og de sterke bildene som treffer deg i hjertet. Den storslagne filmen Frida fra 2002, med Salma Hayek i hovedrollen, gjorde hennes liv og kunst mer allment kjent. Som 19-åring var Kahlo utsatt for en bussulykke der en jernstang penetrerte hoften hennes. Skadene og smertene gjorde at hun var lenket til sengen store deler av livet, og hun måtte gå med et jernkorsett for å holde en ødelagt ryggrad oppe. Hun opplevde flere aborter og en stor sorg over å ikke få barn sammen med sin 20 år eldre kunstnermann, Diego Rivera, som var en kjent murmaler i Mexico og en politisk kunstner. Forholdet var preget av dramatikk og utroskap. I ettertid er det Kahlo som har blitt stående som den største av de to internasjonalt. Fra sykesengen malte hun sin smerte, sitt liv og sine tap. Hun ville male så ting ikke forsvant. Kuratoren for ARKENs utstilling, Stine Høholt, er ikke i tvil om at livshistorien til Frida Kahlo er spennende, noe de vil vise på utstillingen. Men det er også noe mer med Kahlo, utover biografien. – Frida Kahlos bilder har vanligvis blitt fortolket i lys av sykdomshistorien hennes og det turbulente kjærlighetsforholdet til Diego Rivera. Vi syntes det nå var et behov for å se på henne med noen andre blikk. – Hvorfor valgte dere å lage en utstilling om Frida Kahlo akkurat nå? – Fordi vi synes hun er en av de mest interessante kvinnelige kunstnere i kunsthistorien. Den måten hun arbeidet med sine selvfremstillinger på, var veldig for-

ut for sin tid. Hun var en kunstner som både var lokalt forankret i Mexico og globalt orientert mot surrealismen og avantgardebevegelsene. Mexicanidad. Kahlo brukte selviscenesettelse som en

kunstnerisk strategi. Av de 150 maleriene hun malte, var omtrent 65 selvportretter. Hun brukte bevisst sitt liv, sin kropp, sitt ansikt og sitt kjønn for å reise nye spørsmål innen kunsten. Kahlo levde i et Mexico preget av en revolusjon (1910–1917) etter først å ha vært underlagt kolonistyre i 300 år, for så å lide under diktaturstyret til Porfirio Díaz i 30 år. Kunsten var naturligvis preget av en sterk mexicansk nasjonalfølelse og en søken etter å frigjøre seg fra vestlig innflytelse. Diego Rivera, datidens største mexicanske kunstner, var den fremste innen denne mexicanske renessansen. – I utstillingen vil vi fremheve Frida Kahlos interesse for det man kaller mexicanidad, forklarer Stine Høholt. – Dette startet da hun var i New York med Diego Rivera. Kahlo begynte å iscenesette seg selv som mexicansk, nesten overdrevet, ved å ikle seg mexicanske drakter, Tehuana-kjoler, fremheve sine sammengrodde øyenbryn, male seg selv i en mørkere hudfarge enn hun egentlig hadde og ved å plassere slike portretter av seg selv i en mexicansk symbolverden. Når man leser Kahlos dagbok, kan man også se at hun er revolusjonær i sine tanker. Hun skriver et sted at hun skulle ønske at hun hadde gjort noe mer for revolusjonen, fordi revolusjonen var the only true reason to live for.

FRIDA KAHLO – ET LIV I KUNSTEN: • 7. september 2013 –12. januar 2014, ARKEN Museum of Modern Art • 30 verk av Frida Kahlo, 13 av Diego Rivera, 13 mexicanske modernister og cirka 75 fotografier, samt precolumbianske figurer, bekledningsgjenstander og objekter. • Katalog med forskningsbaserte artikler som setter Kahlos kunst i et nytt lys. • I forbindelse med utstillingen arrangeres det foredrag, omvisninger og workshops for skoleklasser og tilpasset undervisningsopplegg for lærere. • Omfattende webside til utstillingen.

Diego og Frida. Diego Rivera var Kahlos store kjærlighet.

Da de ble gift, hadde Diego allerede vært gift tre ganger og var kjent for sin utroskap. – Hvordan tror du Diego påvirket kunsten til Frida Kahlo? – Jeg tror han var en stor inspirasjonskilde for Kahlo fordi han var så opptatt av hennes kunst og roste den helt fra starten av. Han så en stor kunstner i sin hustru. – På hvilken måte skiller deres kunst seg fra hverandre? Og hvorfor er det slik at han var mest ettertraktet da de levde, og hun nå i ettertiden? – Dette skyldes samtiden og kjønn. Da Kahlo levde, • august

98 | Aktuell

Hun brukte bevisst sitt liv, sin kropp, sitt ansikt og sitt kjønn for å reise nye spørsmål innen kunsten.

1 Nu m m e r 4 2013

Kahlo | 99

1 SELF-PORTRAIT WITH MONKEYS fra 1943. 2 EKTEPARET: Diego Rivera og Frida Kahlo i New York i 1933. Foto: Throckmorton Fine Art. 3 I ATELIERET fra 1943. Foto: Throckmorton Fine Art.

var det – i Mexico som i Europa – de mannlige kunstnerne som var berømte. Man kunne ikke leve av å være billedkunstner som kvinne. – Både Rivera og Kahlo var sterkt opptatt av politikk på den tiden og befant seg innenfor strømningen kalt mexicanidad, men Fridas kunst ble ikke lest som like politisk som Diegos? – Nei, og heller ikke i ettertiden. Hun har primært blitt lest som en kunstner som skildrer sitt liv, sin sykdomshistorie og sitt turbulente kjærlighetsforhold til Diego Rivera. Jeg tror det startet med André Breton, en av de franske surrealistene, som beskrev Kahlos kunst som et silkebånd rundt en bombe. Diego Rivera skrev også at hans kone viste det indre liv på lerretet. Jeg tror det er der lesningen av Kahlo har sitt utspring.

Selvfremstilling gjennom kunsten. Drivkraften for Kahlo var å etablere seg som kunstner i Mexico. Men hun brukte også kunsten for forstå seg selv og til å skape seg en identitet, forklarer Stine Høholt. – Utover nasjonalisme og mexicanidad var Frida også opptatt av kjønn, vil du si noe om hvordan hun fremstiller dette? – Hun var opptatt av å stille spørsmålstegn om kjønn og det å være kvinne i Mexico i begynnelsen av det 20. århundret. Det at hun portretterte seg selv med en sigarett i fire av sine malerier, er et kjønnspolitisk statement fra hennes side. Hun skildrer også seg selv med androgyne trekk. Ved å gi seg selv forskjellige identiteter viser hun at for henne er ikke kjønn noe stabilt. Det å være en kvinne er noe man blir. – Kan man se andre tendenser hvor selvfremstilling blir brukt som kunstnerisk metode? – Ja, spesielt om man ser tilbake til 1960- og 70-tallets kroppskunst med blant andre Vito Acconci og Marina Abramovic som skaper selvfremstillinger med utgangspunkt i sin egen kropp. På 1980-tallet og starten av 1990-tallet har vi Cindy Sherman og Yasumasa Morimura med iscenesatte fotografier av seg selv. – I din tekst til utstillingens katalog skriver du at hennes selviscenesettelse igjennom kunsten er relevant i dag, hvor bildet ikke skildrer virkeligheten, men utgjør en virkelighet i seg selv. Vil du utdype akkurat dette? – Det jeg tenker på, er at vi lever i en ganske så mediert verden i dag, hvor bilder fyller mye av tilværelsen. Vi skaper oss selv gjennom bilder, mest tydelig er det på Facebook hvor man ser både unge og eldre brukere. Det er dette Kahlo er en forløper for, synes jeg. Hun lever også mye av sitt liv gjennom bildene hun konstruerer av seg selv. •

FRIDA KAHLO (1907–1954) • Mexicansk billedkunstner som malte i periferien av den vestlige kunstscene i det post-revolusjonære Mexico. • Ble pioner i den moderne kunsten ved å inkludere seg selv og sitt liv i sin kunst på en ny og aktiv måte. • Malte cirka 150 malerier i sin levetid. Omkring 65 av disse er selvportretter. • Gift med den mexicanske maleren Diego Rivera (1886–1957). • Hennes kunst opplever i dag en stigende interesse med museumsutstillinger på blant annet Tate Modern i 2005 og Martin-Gropius-Bau i 2010.

august

100 | Kunsthistorie

BLÅTT INTERIØR, 1883.

Nu mme r 4 2013

Backer | 101

Koloristen Lillehammer Kunstmuseums sommerutstilling Kvinnelige pionerer er et bidrag til årets stemmerettsjubileum. Utstillingen er viet kunstnere som har vært foregangsskikkelser i norsk kunst. Blant dem som banet vei for kvinnelige kunstnere på det mannsdominerte 1800-tallet, var Harriet Backer en av de viktigste. Tekst Jan Kokkin

arriet Backer (1845–1932) er den fremste koloristen blant 1880-tallsmalerne. Hennes maleri kjennetegnes ved friske fargekontraster og en fri penselføring. Det er ikke tilfeldig at hun regnes som en forløper for den yngre generasjonen av norske kunstnere som overtok hegemoniet etter 1900. Hun var nemlig lærer for mange av de unge. Harriet renest og størst. Maleren Håkon Stenstadvold

hevdet på 1950-tallet at Harriet Backer og Christian Krohg var de eneste som kunne kalles store malerbegavelser i sin generasjon. Og det er Harriet Backer som er renest og størst og bare maler. Dette er en imponerende attest når man tenker på at Harriet Backer og Kitty Kielland var de første kvinnelige kunstnerne som virkelig markerte seg i sin samtid på lik linje med sine mannlige kolleger. Og det var absolutt ingen selvfølge. Det hadde riktignok vært en eldre generasjon av kvinnelige kunstnere som Aasta Hansteen (1824–1908), Hedvig Erichsen (1824–1888) og Christiane Schreiber (1822–1898), men disse hadde ikke gjort seg særlig bemerket på andre måter enn at de var habile portrettmalere i en senromantisk stil. Harriet Backer hadde på ingen måte kommet lett til sin posisjon som en av 1800-tallets betydeligste norske kunstnere. Hun ble født inn i en velstående borgerlig familie i Holmestrand som en av fire døtre. Søsteren Agathe ble den senere kjente pianisten og komponisten Agathe Backer Grøndahl. Harriets vei til en skikkelig kunstutdannelse skulle imidlertid bli lang. Hun begynte på Eckersbergs malerskole i Christiania i 1860 og gikk der til 1863 da hun avbrøt sin utdannelse for blant annet å være reisefølge for Agathe til Tyskland.

Harriet tok opp igjen maleriet på slutten av 1860-tallet, og 1872–1874 var hun elev i dameklassen på Knud Bergsliens malerskole i Christiania. Elev av Peterssen. Harriets karriere skjøt imidlertid ikke fart før hun høsten 1874 reiste til München for å fortsette sine studier. Her kom hun inn i det norske miljøet og ble året etter elev av den unge og begavede Eilif Peterssen. Kvinner hadde nemlig ikke adgang til kunstakademiet og måtte ty til privatlærere for å få undervisning. Peterssen var meget populær som lærer og ble snart nedrent av både norske og utenlandske damer. Høsten 1875 kom også Kitty Kielland til München og ble elev av Peterssen. Hun og Harriet delte ganske snart både atelier og husvære og ble nærmest uatskillelige helt frem til Kittys død i 1914. Under oppholdet i München ble Harriet inspirert av det Münchener-brune maleriet som var tidens mote der i gården, men hennes første malerier fra denne perioden viser like mye påvirkning fra Eilif Peterssens raffinerte og gryende realistiske stil. Vi kan se det i det elegante Stilleben fra 1875 med den utsøkte stoffbehandlingen og i den realistiske gjengivelsen av porselen, messing og gyldenlær. Men også i et typisk motiv som I klosterkirken (1878) som minner om Peterssens Under salmesangen (første versjon 1876).

Utstillingen Kvinnelige pionerer på Lillehammer Kunstmuseum varer til 8. september og viser også Kitty Kielland, Sigri Welhaven, Charlotte Wankel og Ragnhild Keyser.

Stille interiører. Etter at Harriet Backer hadde flyttet til

Paris sammen med Kitty Kielland i 1878, utviklet hun imidlertid snart en mer selvstendig motivkrets. Først i Avskjeden (1878) som viser et typisk realistisk samtidsmotiv med den unge kvinnen som forlater hjemmet. Men det var de stille interiørene med få mennesker som staffasje som skulle bli mest karakteristisk for • august

102 | Kunsthistorie

Harriet Backers kunst. Vi møter dette motivet først i Solitude (1880) som hun viste på Salonen og oppnådde en mention honorable, og i Andante fra 1881, malt i et av rommene i Cluny-museet i Paris. Dette var hennes første musikkinteriør. Vinteren 1881–1882 oppholdt Harriet seg sammen med Kitty Kielland i den lille middelalderbyen Rochefort-en-Terre i Bretagne. Her kom hun til å male sine første bondeinteriører som hun senere skulle bli så kjent for. Bondestue i Rochefort-en-Terre (1881) er friskt og skisseaktig malt, der det sterke dagslyset siver inn gjennom vinduet til de to konene i stuen. Et annet sentralt interiørbilde fra Rochefort-en Terre er FourreTout som i motiv og stemning minner mye om den kjente hollandske 1600-tallsmaleren Jan Vermeer. Tradisjonelle motiver, radikal stil. Harriet Backers gjennom-

bruddsbilde skulle imidlertid bli Blått interiør, malt i 1883. Hennes venninne, maleren Asta Nørregaard, sitter og syr i en pen, borgerlig stue tilhørende en norsk grosserer i Paris. Her eksperimenterer kunstneren for første gang for alvor med lysets fall inn i rommet der det skinner på den store planten nær vinduet, på skaNu mme mmer 3 4 2013

tollet ved siden av og på modellen. Selv om Backer viser at hun har mottatt impulser fra den franske impresjonismen, er hun likevel forbausende tradisjonell i sitt valg av motiv. Interiører og den hjemlige arena hadde allerede blitt de kvinnelige kunstnernes domene, og Backer viser ingen vilje til eller ønske om å løsrive seg fra denne tradisjonen. Hun var også en habil landskapsmaler, men hennes kunstneriske innsats ligger først og fremst i det hun selv kalte plein-airen i interiøret, det vil si at hun brakte lyset utenfra inn i interiøret og lot de forskjellige lysvirkningene prege gjengivelsen av det. Utover på 1880-tallet besøker Harriet og Kitty Norge om somrene, og det er her Harriet for alvor tar opp sine såkalte samtidsinteriører. Først på Jæren, men ikke minst under oppholdet på Fleskum den berømmelige sommeren 1886 da hun malte på gården Knabberud. Særlig Bygdeskomakere, malt året etter, også på Knabberud, er friskt oppfattet i figurtegningen og typisk for malemåten i Backers beste bilder. Men det er først rundt 1890 at hun løsriver seg fra den mer utpenslede teknikken og maler i til dels grove, sveipende strøk, som i Syende kone i lampelys (1890), og særlig i det skisseaktige Musikk, interiør fra Kristiania (1890). Her av-

SOLITUDE, 1878–1880.

Backer | 103

slører Harriet Backer seg som en virkelig radikal kunstner som kan sammenlignes med de franske impresjonistene, selv om hun ikke delte deres maleteknikk. Harriet malte ofte langsomt, nærmest pedantisk, og i en del av hennes tidlige bilder virker det som om signaturen er skrevet med linjal. Formiddags- og ettermiddagsmotiver. I 1890 oppdaget Har-

riet Backer det motivet som skulle bli et av hennes hovedmotiver og kanskje det mest originale, nemlig kirkeinteriørene. Hun besøkte da Tanum kirke i Bærum og ble fascinert av det vakre og særpregede kirkerommet. Kirken var ikke i bruk, og hun kunne derfor benytte det som atelier. Hun satte i gang med to motiver, ett formiddagsmotiv og ett ettermiddagsmotiv, slik hun også hadde hatt for vane i sine tidligere bondeinteriører. Ettermiddagsmotivet ble til Alteret i Tanum kirke (1891) som viser tre personer som blir forrettet nattverden knelende foran alteret. Bildet var tenkt som skisse til et større arbeid som aldri ble noe av. Backers mest kjent bilde fra Tanum er imidlertid Barnedåp i Tanum kirke (1892), der hun i et gjennomført motiv viser et barnedåpsfølge som er på vei inn i kirken fra et impresjonistisk og lysfylt

landskap. Inne i kirken sitter en ung kvinne som snur BARNEDÅP I TANUM KIRKE, 1892. seg mot følget og skaper bevegelse i blikkretningen. Bildet er holdt i kunstnerens karakteristiske kraftige blå og grønne og rødbrune aksenter. Ti år senere oppdaget Harriet et nytt kirkeinteriør, i Stange kirke. Somrene 1899 til 1903 oppholdt hun seg på Stange prestegård der hun bodde hos Kittys bror, sogneprest Jacob Kielland. Også her malte hun en altergang og en barnedåp. Altergang i Stange kirke (1903) er et av kunstnerens hovedverk og ved siden av barnedåpscenen fra samme kirke et av hennes største og mest figurrike. Den imponerende altertavlen troner i bakgrunnen foran en forsamling av nattverdsgjester. Igjen er det det lysfylte rommet som har gitt kunstneren den maleriske utfordringen. Kanskje det mest originale av Backers kirkeinteriører er imidlertid det fra Uvdal stavkirke, ferdig 1909. Her hadde hun oppholdt seg hver sommer siden 1904 og balet med det vanskelige motivet. Harriet var særlig fascinert av kirkens sterke farger som hun oppfattet •

Harriet malte ofte langsomt, nærmest pedantisk.

august

104 | Kunsthistorie

som spesielt norske, men hun hadde problemer med skygger og reflekser som stadig forandret lysvirkningen. Hun ble etter hvert mismodig og trodde hun ikke skulle klare å fullføre bildet, men under tvil betraktet hun det som ferdig i 1909. Enda langsommere gikk det med det såkalte Evighetsbildet, et stilleben Harriet hadde fått bestilling på i 1918 av Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis, men som fortsatt stod uferdig på hennes staffeli da hun døde i 1932, 87 år gammel. Ikke lesbisk. Det er ofte blitt spekulert på om det var et

intimt kjærlighetsforhold mellom Harriet Backer og Kitty Kielland ettersom de bodde sammen i så mange år. Dette er lite sannsynlig. Kitty hadde i sine Paris-dager svermet for Arne Garborg, og Harriet hadde hatt et nært vennskap med Eilif Peterssen i München, selv om heller ikke dette utviklet seg til et intimt forhold. Det var ikke uvanlig på denne tiden at kvinnelige kunstnere delte husNu m m e r 4 2013

være av praktiske årsaker. Men det forekom også klare lesbiske forhold. Hverken Aasta Hansteen eller Christiane Schreiber la skjul på sin kjærlighet til kvinner. Harriet Backer fikk stor betydning for en yngre generasjon av kunstnere gjennom den malerskolen hun drev fra cirka 1890 til 1912. Hun var en dyktig og bestemt lærer for kunstnere som Nikolai Astrup, Halfdan Egedius, Harald Sohlberg, Ludvig Karsten, Henrik Lund og Rudolf Thygesen. Undervisningen gjorde at hun fikk mer begrenset tid til å arbeide med sin egen kunst. Hennes langsomme arbeidsmåte gjorde også at hennes produksjon kun er på rundt 180 malerier. Kilder: Bonytt, 1955, s. 211 / Marit Lange, Harriet Backer, Oslo 1995, s. 102 / Marit Lange, Harriet Backer 1845–1932, utstillingskatalog Nasjonalgalleriet, Oslo 1996, s. 23 / s. 24 / Anne Wichstrøm, Kvinneliv. Kunstnerliv. Kvinnelige malere i Norge før 1900, Oslo 1997, s. 175.

INTERIØR FRA UVDAL STAVKIRKE, 1909.

106 | Kunsthistorie

de utstøttes billedhistorie

Tekst Bjørn Li

Au t o m at Hvor går grensen mellom det å være ensom og å være en utstøtt? Og hva slags grenseoppgang kan det eventuelt være tale om? Har den ensomme en plass i de utstøttes billedhistorie? Slike spørsmål oppstår når man lar Edvard Hoppers (1882–1967) bilder virke inn på seg. I 1995 ble maleriet Automat, utført i 1927 med hustruen og malerinnen Josephine Nivison Hopper som modell, reprodusert på forsiden av magasinet Times og ledsaget av en artikkel om angst og depresjon. Automat hører til 1900-tallets mest berømte amerikanske malerier – et ikon over modernitetens bivirkninger. Men først til bildets tittel – den fremstår umiddelbart som en mystifikasjon og vekker assosiasjoner til Modern Times – Charlie Chaplins mesterlige samtidssatire fra 1936. Men ved nærmere øyesyn hviler tittelen på et historisk fundament som også kan danne utgangspunkt for motivets metaforiske innhold: I 1902 åpnet en ny type døgnåpen selvbetjeningskafé i Philadelphia. Ideen kom fra Berlin og innebar at kunden kunne trekke ferdigpakket fastfood ut gjennom et deksel som åpnet seg ved myntinnkast – omtrent som våre dagers togservering, men med den forskjell at de tomme bokser på de nye kafeer fortløpende ble oppfylt fra et bakenforliggende, betjent kjøkken. I 1912 åpner en tilsvarende i New York City. Konseptet passer som hånd i hanske til en by i travel utvikling, og snart kommer de nye kafeer til daglig å betjene titusener av kunder – 24 timer i døgnet – og eksistere til den aller siste blir nedlagt i 1991, da kjeden Horn & Hardats overdrar sine lokaler til Burger King. Kafeene ble kjent under navnet Automat. Kvinnen i Hoppers bilde befinner seg nettopp på et slikt sted, det kan synes som litt av et paradoks, for her finnes intet av den hektiske stemning vi kunne forvente. Men det ville vært et større paradoks dersom travelhet fantes, for Edvard Hopper var ikke de støyende folkemengders mann. Fremfor alt var han stillhetens maler, og i den grad han lar sine figurer ytre seg, synes det å være for å vise det nytteløse ved bestrebelsen. Hos Hopper – født i solid middelklassefamilie i 1888 – oppvokst i landlige omgivelser i Nyack nord for New York City – innadvendt – til tider irritabel og slett ingen enkel herre – blir mennesket best forstått gjennom ordløshet. Det er som om bildene hans insisterer på at ord – det er skrøpelige greier – snubletråder for menneskesinnet. En slik mann vet naturligvis en hel del om det å være alene. Og det er hva hun er; kvinnen i bildet som Nu m m e r 4 2013

handler om akkurat dette: Å være alene. Nå finnes det gode og mindre gode måter å være alene på, og ikke alle kvalifiserer til begrepet ensomhet, og slett ikke til betegnelsen en utstøtt. Likevel gir bildet inntrykk av at vi her har med et menneske fra den siste kategori å gjøre. Kvinnen er ikledd kåpe og hatt for en kald eller kjølig årstid. Hun sitter ved det runde marmorbord – karakteristisk for automatkafeene – og løfter kaffekoppen fra skålen. Ved siden av: En tom asjett, hun har spist ferdig – en fin hentydning til et tidsforløp som kan fortelle at dersom hun har ventet på noen som skulle komme og sette seg i stolen overfor henne, ja så er hun vel skuffet, for stolen står tom. Er hun blitt droppet? Eller forteller den tomme asjett at hun har spist enda et måltid alene – ett av mange, mange – og at hun har søkt inn i denne kafeen – på vei fra arbeid kan hende – for å slippe å være aldeles alene med seg selv der hjemme, eller for den saks skyld: Alene med den hun lever sammen med. Det finnes mange måter å være alene på ... Så mange at vi kan vende opp ned på det hele og si: Kan ikke ensomhet også være beskyttelse mot noe enda mer truende – mot rovdyret som lurer der ute i mørket? Er det til dette meningsnivå Edvard Hopper vil føre oss? Utenfor kafévinduet gaper mørket – tomt og uhyggelig – la deg ikke bedra av lampelyset – det er bare en speiling av lampene der inne – en illusjon som ingen beskyttelse gir. Hvor er det blitt av New Yorks pulserende liv? Her har Hopper forlatt realismen. Det har han gjort allerede ved fremstillingen av kvinnen: En typisering – karakteren fremtrer ved tøyet heller enn ved individualiserte trekk. Det gir mening, for rovdyret utenfor – tomheten – skiller ikke den ene fra den annen og truer med å oppsluke enhver som beveger seg ut av hulen. Slik handler bildet om angst. Angsten hos det urbaniserte mennesket som henter føde gjennom en glassluke – spyttet ut og utstøtt fra det organiske liv og inn i byens helvetestomhet hvor det levende kun fremtrer som skygge av sin egen idé. Som kvinnens nakne legger under bordet – et melankolsk erindringsbilde på ulevd sensualitet – mens selve livskraften kun opptrer i karikert form: En glassbolle fylt til randen av fruktbarhetssymboler – plassert foran det sterile vindu som skiller kvinnen fra det mørke intet.

Hopper | 107 Bjørn Li har lang erfaring som kunstskribent og har blant annet skrevet en biografi om komponisten Harald Sæverud og levert tekster til bøkene Per Ung og Themes om Odd Nerdrum. Li har også skrevet en artikkelserie om kunstinvestering i Kapital .

Edvard Hopper: Automat, 1927, olje på lerret, 71, 4 x 91,4 cm, Des Moines Art Center, USA.

august

108 | Museum

CECI N ’ EST PAS UN MUS É E ( DETTE ER IKKE ET MUSEUM ) Den belgiske kunstneren René Magritte fikk sitt eget museum i Brussel i juni 2009. Han er aller mest kjent for sine absurde malerier. Det er mulig å oppdage noe nytt hver gang man ser på bildene hans, og verkene hans kan oppleves igjen og igjen.

LE FILS DE L'HOMME, olje på lerret, 116 x 89 cm, 1964, privat samling. Foto: © Photothèque R. Magritte - ADAGP / Paris 2013.

Tekst Caroline Svendsen Foto Anette Andresen

Nu m m e r 4 2013

Magritte | 109

russel (KUNST): – René Magritte søkte ikke mot det normale eller den enkleste måten å gjøre ting på, forklarer kurator ved Magritte-museet, Frederik Leen. Dette kan være noe av forklaringen på hvorfor museet er så godt besøkt. KUNST tok turen til den belgiske hovedstaden for å bli bedre kjent med denne store belgiske kunstneren. Utstillingen starter i museets øverste etasje, og man får følge Magrittes utvikling kronologisk nedover gjennom de tre etasjene. I tillegg til hans kunstneriske produksjon får vi også se private fotografier og brev. Mange forbinder Magritte med malerier av menn i bowlerhatt, den berømte pipen og hans særegne blå himmel med små skyer på. Det som kanskje vil overraske mange, er Magrittes bredde. Han prøvde seg på fauvisme, kubisme, impresjonisme og pointillisme. Særlig i sine yngre dager prøvde han ut forskjellige stilarter. På den måten kan Magritte-museet sies å være en vandring gjennom det 20. århundrets kunsthistorie. Hans kommersielle reklameplakater er også representert på museet.

ler forfra med et objekt foran ansiktet, kan være hvem som helst. Denne anonymiteten gjør også bildene mer åpne for tolkning. Leen vil ikke gi seg ut på en tolkning av det berømte bowlerhatt-motivet. – Jeg synes alle skal gjøre seg opp sin egen mening om bildet. Du behøver ikke å kjenne noe til kunstneren fra før for å kunne få noe ut av det, sier han. – Her på museet får vi besøkende fra alle verdensdeler, og alle kan finne mening i bildene til Magritte. René Magritte ble født i den belgiske byen Lessines i 1889 og vokste opp som eldst av tre søsken. Familien flyttet mye i løpet av barndommen hans. Moren begikk selvmord da han var 14 år. Det gjorde selvfølgelig sterkt inntrykk på den unge gutten. Og denne hendelsen kan ses igjen i noen av verkene hans. Den har også blitt brukt som tolkningsbakgrunn for det skjulte, som går igjen i kunsten hans. – Egentlig var ikke Magritte så interessert i den tekniske siden av å male, han var mer opptatt av å lage bilder med et budskap som utfordret vedtatte sannheter. Magritte hadde sin helt særegne måte å se ting på, forteller Leen.

Lekende. Gjennomgangstemaer i hele hans kunstneris-

Tidlig interessert. Magritte begynte tidlig å interessere

ke produksjon er leken med sansene, leken med ord, og det skjulte. René Magritte utforsket det irrasjonelle og drømmene våre. – Maleriene til Magritte er gjerne sofistikerte med mange lag og har mye dybde, forteller Leen. Den anonymiserte mannen med bowlerhatt, ofte sett bakfra el-

seg for kunst. Allerede som 11-åring gikk han på kunstmalekurs en gang i uken. Han var talentfull, og hans far var støttende til at gutten skulle utvikle talentet Om sitt. I 1916 begynte han å studere ved Académie Royal museet: des Beaux-Arts i Brussel. Kunsten til Magritte begynte å bli kjent mot slutten av 1920-tallet. Allerede da var • • Museet innehol-

René Magritte (1898–1967)

• Hans døpenavn var René-François-Ghislain. • Hans mor begår selvmord i 1912. • Han studerer ved Académie Royal des Baux-Arts i Brussel fra 1916 til 1918. • Magritte gifter seg med Georgette i 1922. Ekteskapet var lykkelig og skulle vare livet ut, men paret forble barnløse. • Han dør av kreft i 1967.

der verdens største Magritte-samling og har siden åpningen vært svært populært. I selve åpningsåret fant 500 000 mennesker veien til museet. Nå har besøkstallene stabilisert seg på 200 000 besøkende årlig. I starten var museet mest populært blant belgierne selv, men nå har også interessen fra utlandet tatt seg opp. Av de utenlandske besøkende utgjør franskmennene den største gruppen med en andel på rundt 30 prosent.

MAGRITTE-MUSEET i Brussel har 200 000 besøkende årlig.

• Museet ligger i hjertet av Brussel på Place Royale, et lite stenkast fra Grand Place. Før museet åpnet var Magrittes kunst spredt i ulike museer i Belgia. Dette er nå samlet i Magritte-museet. Det fransk-belgiske energiselskapet GDF Suez og Magritte-stiftelsen stilte med finansielle midler, slik at museet kunne bli en realitet.

august

110 | Museum

CECI N'EST PAS UNE PIPE, olje på lerret, 60 x 81 cm, 1929, Los Angeles, County Museum of Art. Foto: © Photothèque R. Magritte / ADAGP, Paris 2013.

Besøkende ved museet:

Costas fra Hellas: – Jeg kjenner godt til Magritte fra før. Jeg er veldig glad i kunsten hans og liker alt han har laget. Det jeg syns er mest interessant her på museet, er at hans personlige bilder og brev er utstilt.

Jean Marc fra Frankrike: – Dette er første gang jeg i det hele tatt er i Brussel, så da er jo dette mitt første besøk på museet. Jeg kjente til Magritte fra før. Det jeg syns er mest interessant, er hvordan livet hans og kunsten ser ut til å henge sammen. Jeg syns også det er spennende å se progresjonen hans som kunstner. Jeg vet ikke om jeg vil besøke museet en gang til, men utelukker det heller ikke.

Imke fra Tyskland: – Jeg bor faktisk her i Brussel, men kjente til Magritte før jeg flyttet hit. Jeg kan ikke si at jeg liker alt av kunsten hans. Mye av det han har laget er vanskelig å forstå, men jeg tror jeg forstår noe av det han mener og har sansen for hans ironiske stil. Selv om jeg altså bor her, er dette første gang jeg har sett hele utstillingen, men jeg er sikker på at det ikke blir siste gang.

han opptatt av surrealisme – forut for sin tid. – Kunstmiljøet i Brussel var ikke mottagelig for avantgarde på 1920-tallet. Denne retningen innen kunsten blir egentlig ikke ordentlig anerkjent i Brussel før på 1960-tallet, forteller Leen. Kanskje var det delvis i frustrasjon at Magritte, sammen med sin kone, i 1927 flyttet til Paris, der han for første gang ble kjent med kunstnere som var opptatt av surrealisme. Og det var innen denne kunstretningen Magritte fant sin nisje, surrealismen banet på mange måter vei for hans berømmelse. Det var også på denne tiden at han for alvor ble opptatt av forholdet mellom tekst og bilde, og dette var en fascinasjon som skulle vare livet ut. Magritte kalles ofte en malende filosof. Han presenterte gjerne sine hverdagslige motiver frontalt i bildet, med en tekst, for så å spørre hva dette gjør med budskapet. Det meste kjente eksempelet på dette er hans maleri Ceci n'est pas une pipe (Dette er ikke en pipe), som viser en pipe med denne teksten under. Magritte-paret ble boende i Paris til begynnelsen av 1930-tallet og flyttet så tilbake til Brussel. – Magrittes mest produktive periode er mellom 1927 og 1931, forteller Leen. På disse årene malte han et par hundre bilder. Leen selv mener at dette er Magrittes mest interessante periode. – Det er da han etablerer de temaene som skal bli definerende for hans kunst. Men selve bildene er mindre raffinerte og teknisk svakere enn det han produserer senere i livet. Så de fleste foretrekker maleriene fra 1950-tallet, reflekterer Frederik Leen. Krakket i 1929 førte til nedgangstider, og Magritte trengte flere inntektskilder. Han startet et reklamebyrå

Nu m m e r 4 2013

sammen med sin bror i Brussel i 1930 og blir etter hvert også kjent for sine kunstneriske bidrag til flere reklameplakater. Dessuten illustrerte han program for musikkproduksjoner, samarbeidet med forleggere og gjorde annet illustrasjonsarbeid. På 1930-tallet begynte han så smått å opparbeide seg et navn internasjonalt, men ordentlig kjent ble han ikke før på 1960-tallet. Magritte var en mann som likte å reise, og etter å ha oppholdt seg i Brussel noen år på begynnelsen av 1930-tallet dro han til New York i 1936 for å stille ut noen av bildene sine, og videre til London i 1938 der han hadde en utstilling på The London Gallery. Etter krigen etablerte Magritte kontakt med et galleri i New York. Dette ble starten på hans internasjonale gjennombrudd. – Fra 1947–1948 begynte han virkelig å selge malerier, opplyser kurator Leen. 1950-årene ble brukt til å bygge kunstkarrieren videre, og i løpet av dette tiåret begynte også belgierne å få øynene opp for hans kunst. I 1953 fikk han i oppdrag å lage veggmalerier til kasinoet i Knokke, en belgisk kystlandsby. Frem til han plutselig døde av kreft i 1967 ble belgierne mer og mer begeistret for kunstneren. – I dag er belgierne svært stolte av Magritte, sier Leen. Han rakk å bli rik og berømt mot slutten av sin levetid, men var ikke interessert i det. – Han var ikke glad i å bli intervjuet av pressen og søkte ikke oppmerksomhet, hevder kuratoren og legger til: – Han var heller ingen einstøing, men vernet om privatlivet sitt. Egentlig tror jeg Magrittes største inspirasjonskilde var han selv, avslutter Frederik Leen. •

Butikker i Oslo Drammensveien Butikker i i Oslo Oslo131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Kirkeveien 49 131 Tlf.:Tlf.:2323362775 0000 80 Drammensveien Drammensveien 131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Nedre Vollgt 1i Oslo Tlf.: 48 88 43 53 Kirkeveien 49 Kirkeveien 49 131 Tlf.: Tlf.:232336 367575000000 80 Drammensveien Trondheimsveien 176 Tlf.: 22Tlf.: 22 23 12 27 60 Nedre Vollgt 11 Tlf.: 4848888843435353 Nedre Vollgt Tlf.: Jessheim Kirkeveien 49 Tlf.: 23 36 75 00 Trondheimsveien 176 2222222212126060 Trondheimsveien 176 Tlf.:Tlf.: Tlf.: GottaasalleĂŠn 3, 63 98 48 48 88 11 43 53 Nedre Vollgt 1 Tlf.: Jessheim Jessheim Sandvika Trondheimsveien Tlf.: 98 22 22 12 60 GottaasalleĂŠn 3,3, 24176Tlf.:Tlf.: GottaasalleĂŠn Tlf.: 63 60984810481111 Claude Monets allĂ¨ 676354 Jessheim Sandvika Sandvika GottaasalleĂŠn 3, 2424 Tlf.: 6354609860104810 11 Claude Monets allĂ¨ 676754 Verksted og administrasjon Claude Monets allĂ¨ Tlf.:Tlf.:

100% fornĂ¸yd garanti

God service

100% fornĂ¸yd garanti God service 100% fornĂ¸yd garanti God service

Lang erfaring

Lang erfaring Lang erfaring

Rask levering

Rask levering Rask levering

Sandvika15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Hasleveien Verksted Claude ogMonets allĂ¨ 24 Tlf.: 67 54 60 10 Verksted ogadministrasjon administrasjon Hasleveien 15 c, Oslo Tlf.: Spar penger -15sjekk vĂĽre priser. Hasleveien c, Oslo Tlf.:2323232300009090 OBOS RABATTog administrasjon Verksted Spar penger -15sjekk vĂĽre priser. Hasleveien c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Spar penger - sjekk vĂĽre priser. OBOS RABATT

OBOS RABATT Spar penger - sjekk vĂĽre priser. 100% fornĂ¸yd garanti Godgaranti service ď&#x201A;Ť Lang erfaring 100% fornĂ¸yd God service Rask ď&#x201A;Ť levering Lang erfaring ď&#x201A;Ť Rask levering OBOS RABATT 100% fornĂ¸yd garanti ď&#x201A;Ť God service ď&#x201A;Ť Lang erfaring ď&#x201A;Ť Rask levering 100% fornĂ¸yd garanti ď&#x201A;Ť God service ď&#x201A;Ť Lang erfaring ď&#x201A;Ť Rask levering â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ UV glass â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ Speil

â&#x20AC;˘ Opphengsystemer

â&#x20AC;˘ Print

â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ UV glass â&#x20AC;˘ Rammer Plexiglass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ UV glass â&#x20AC;˘ Rammer Vi printer bildene Salg av Aukrustbilder â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ Print Blindrammer og lerret â&#x20AC;˘ Speil Firmagaver â&#x20AC;˘ Utsmykking â&#x20AC;˘ dine Refleksfritt glass â&#x20AC;˘ Opphengsystemer â&#x20AC;˘ Opphengsystemer â&#x20AC;˘ Print â&#x20AC;˘ Speil â&#x20AC;˘ Plexiglass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Plexiglass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Firmagaver â&#x20AC;˘ Utsmykking â&#x20AC;˘ Refleksfritt glass â&#x20AC;˘ ViRammer â&#x20AC;˘ ReďŹ&#x201A;eksfritt glass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Print printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret â&#x20AC;˘ Firmagaver â&#x20AC;˘ Utsmykking â&#x20AC;˘ Refleksfritt glass Jessheim Butikker i Oslo

â&#x20AC;˘ printer Speil 131 â&#x20AC;˘ UV glass GottaasallĂŠen â&#x20AC;˘ 48 Utsmykking â&#x20AC;˘ Plexiglass Vi bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 3 Tlf: 63 98 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 23 00 90 â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Opphengssystemer â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ Firmagaver NedreiVollgt Tlf: 48 88 43 53 Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 54 60 10 Spar penger - sjekk vĂĽre priser. Butikker Oslo 1 Jessheim Trondheimsvn LillestrĂ¸m Butikker i Oslo 176 Tlf: 22 22 12 60 Jessheim OBOS RABATT Drammensvn Tlf: 23 dine 27 00 80 GottaasallĂŠen 3 Aukrustbilder Tlf: 63 98 48 11 Vi printer131 bildene Salg 11 av Blindrammer og lerret Verksted og administrasjon Kirkegata Drammensvn 131 Tlf: 23 27 00 80 GottaasallĂŠen 3 Tlf: 63 81 98 77 48 00 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf:232300239000 90 Nedre Vollgt 1 Vi er Tlf: 48 88 43 53 stĂ¸rste og mest Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 Stort 54 60 10 av lister pĂĽ lager. et moderne rammeverkstad. Vi kan sende landet. Spar penger -over sjekk vĂĽre priser. Nedre Vollgt 1 Tlf:av48Skandinavias 88 43 53 Claude Monets allĂŠ 24 Tlf: 67 54 utvalg 60 10 Spar penger -hele sjekk vĂĽre priser. Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 LillestrĂ¸m OBOSOBOS RABATT Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 LillestrĂ¸m RABATT Kirkegata 11 Tlf:Tlf: 6363 8181 7777 0000 Kirkegata 11

â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ Speil â&#x20AC;˘ Speil â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Blindrammer

â&#x20AC;˘ ReďŹ&#x201A;eksfritt glass â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ReďŹ&#x201A;eksfritt UV glass glass â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘UV glass Opphengssystemer â&#x20AC;˘ Opphengssystemer

â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘

Laminering Laminering Utsmykking Utsmykking Henter og bringer Henter og bringer

â&#x20AC;˘ Print Print â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘Plexiglass Plexiglass â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘Firmagaver â&#x20AC;˘ Firmagaver

â&#x20AC;˘ Rammer â&#x20AC;˘ ReďŹ&#x201A;eksfritt glass â&#x20AC;˘ Laminering â&#x20AC;˘ Print â&#x20AC;˘ SpeilVi er VieteravetSkandinavias â&#x20AC;˘stĂ¸rste UV glass â&#x20AC;˘ utvalg Utsmykking â&#x20AC;˘ landet. Plexiglass av Skandinavias og mest moderne rammeverkstad. Stort listerpĂĽpĂĽlager. lager.ViVikan kansende sendeover overhele hele landet. stĂ¸rste og mest moderne rammeverkstad. Stort utvalg avav lister â&#x20AC;˘ Blindrammer â&#x20AC;˘ Opphengssystemer â&#x20AC;˘ Henter og bringer â&#x20AC;˘ Firmagaver

Vi er et av skandinavias stĂ¸rste og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pĂĽ lager. Vi kan sende over hele landet.

112 | Inspirasjon

Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, og tipser leserne av KUNST om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden.

Foto : Trend Tablet website

inspirasjon

NOMADISMI Det velrenommerte italienske Galleria Altai i Milano har denne sommeren stilt ut installasjoner inspirert av vår trådløse og nomadiske livsstil. Det er den verdenskjente nederlandske trendforskeren Lidewij Edelkoort som har kuratert utstillingen i samarbeid med direktøren for galleriet, Raffaele Carrieri. NOMADISMI består av en installasjon med avantgarde moderne design satt sammen av mange tusen år gamle vevde tepper fra primitive kulturer. Sporene fra fortiden forteller oss noe om nomadenes reiser og deres innflytelse på vår moderne livsstil. NOMADISMI fokuserer på vår samtid der kommunikasjonsteknologien har gjort oss trådløse og fristilte. Vi trenger ikke lenger et skrivebord og et kontor. Således kan vi redefinere vår tilværelse og våre omgivelser. Utstillingen belyser grensene i vår moderne Nu m m e r 4 2013

livsstil, der grensen mellom arbeidstid og fritid er visket ut i mye større grad enn tidligere. Vi har større makt over våre egne tidsskjemaer og prioriteringer. Vi er fri fra tid og rom, fri til å vandre og vandre ... Vi har mulighet til å luske rundt på planeten, i ulike land og byer. Vi oppsøker nomadiske stammer for å få inspirasjon til et dynamisk liv blant bærbare, fleksible og multifunksjonelle elementer som tilpasser seg våre hjem og vårt interiør. Nomadisme er som en ny livsstil der improvisasjon gjenspeiler vår tid og våre behov. Det er ikke uvanlig at det bygges flere og flere boliger med små rom. Dette påvirker igjen designere. Geografisk forflytning, men også bevegelsene vi gjør ved å etablere oss raskt fra det ene stedet til det andre og fra en aktivitet til en annen, er med på å utvikle ny design. Galleria Altai i Milano ble grunnlagt

av Carrieri i 1994, der han og hans kone Elisa viser sin samling av antikke tepper og gobeliner, en av de største i verden. Altai er et kunstgalleri som forteller endeløse historier om reiser, migrasjon og ulike folkeslag i bevegelse. Historiene sitter i hver fiber i tekstilene som har varmet, svøpt, kledd opp og beskyttet. Lidewij Edelkoort anses for å være den mest anerkjente trendforskeren i vår tid, og hun arbeider innen mote, tekstil, interiør og livsstil. Hennes selskap, Trend Union, produserer to ganger i året trendbøker for de kreative næringsområder. Hun utforsker tendenser globalt og lager oversikt over hvilke holdninger, stiler, farger, materialer og tekstiler som vil prege årene og årstidene som kommer. Hun er for tiden kurator for den 5. biennalen av FETISHISM IN FASHION (M ° BA) som fant sted i Arnhem i Nederland, juni–juli 2013. •

e n

k u n s t r u n d e

k o m m u n e r

v e s t

f o r

o s l o

åpne atelierer

Åpne atelierer lørdag/søndag 14.–15. og 21.–22. september kl 12–17 Fellesutstilling på Arena Vestfossen i Øvre Eiker. Åpent 13.–22. september, gratis alle dager kl 11–18. Velkommen til åpning 12. september. Folkefest i Vestfossen fra kl 18. Dørene til fellesutstillingen åpner kl 19.

Norges største regionale satsning på billedkunst og kunsthåndverk Begeistret 82.000 besøkende de seks første driftsår!

www.kunstrettvest.no Følg Kunst rett vest på Facebook

114 | Tekstilkunst

Kasserte tekstiler får nytt liv i maleriet Billedkunstner Anne Ingeborg Biringvad maler med avlagte tekstiler. På den måten bringer hun nytt liv til både tekstilene og maleriet. Tekst Toril S. Kojan Foto Anne Vesaas

SLO / SINSEN (KUNST): Kunstanmelder Tommy Olsson har sammenlignet hennes arbeider med Bjarne Melgaards; det er kontrasteringer som skal avføde noe nytt. Og det er det beste man kan håpe på. Anne Ingeborg Biringvad selv ønsker å blant annet sette søkelyset på det voldsomme konsumet av billigproduserte klær. – For eksempel er det relativt kort tid siden min morfar måtte velge lønnet arbeid fremfor utdannelse for å skaffe småsøsknene sine sko. Se på tøyberget som tårner seg opp nå … Shopping er blitt en diagnose! På loppemarkedene, gjenbruksstasjoner og hos Fretex finner jeg tekstilene og materialene mine. Det er blitt en del av det kunstneriske arbeidet. Jeg har ikke alltid en plan – jeg følger ofte en impuls og lar meg lede av en interessant form eller farge, overflate eller noe med et tvetydig og underlig innhold. 11 års utdannelse. Biringvad er født og oppvokst i Prest-

foss i Sigdal. Sigdal er i dag kjent som Kunstnerdalen, en bygd med rike håndverkstradisjoner. Biringvad reiste fra Sigdal etter ungdomsskolen for å utdanne seg innen kreative fag. Kunstneriske gener i familien var det ikke, men stor interesse for kultur og litteratur med daglig høytlesing. Biringvad mener at dette fikk avgjørende betydning for alt senere billedskapende arbeid. Folkeeventyr, sagn og bygdefortellinger ga fantasien vinger, og ingen ting var umulig. Første skritt på veien ble tegning, form og farge på en skole i Røyken. Deretter gikk turen til kunstlinjen på Nansenskolen på Lillehammer, før hun reiste til Kongsberg for å ta søm og tegning der. Så fortsatte hun til Oslo; først til Einar Granums Kunstfagskole, deretter kom hun endelig inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS). Etter endt utdannelse med hovedfag i maleri under professor Hilmar Fredriksen har hun tatt pedagogikk, samt etterutdannelse i grafikk på KHiO. Nu m m e r 4 2013

Hele utstillingen på gulvet. Jeg er på besøk i Biringvads lyse atelier på Sinsen i Oslo. Det er stuende fullt; bortsett fra en seng full av saueskinn i et hjørne og en liten pult er hele det store rommet fylt av tekstiler og tekstilmalerier, maling og pensler. Hun forteller at det er kaos her nå, hun har nettopp pakket ned en utstilling og er i ferd med å forberede to nye. For å slippe å omorganisere så mye til vi skulle komme har hun lagt laken over mange av dem. Biringvad kommenterer fotograf Vesaas sine oransje negler og forteller at hun liker neglelakk. Hun tar joggeskoene av og viser oss sine blå tånegler. Vi har også tatt skoene av og står nå faktisk på to utstillinger, der vi vandrer barføtt over lakenene. Biringvad forteller at hun stort sett arbeider flatt på gulvet. Selv det store verket Søljer kom til ved et stableprinsipp på gulvet. Det er en slags hyllest til dem som har sitt arbeid i kjøkkenet, de som gjør det som må gjøres, dag ut og dag inn. Her bygget hun i utgangspunktet på morfars kakeformer. (Besteforeldrene drev bakeri i underetasjen i hjemmet hennes på Prestfoss). Et annet arbeid heter Ingeborgs kors og ble nylig innkjøpt av Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen. Dette består blant annet av farmors uferdige broderi, forlatt i all hast, med broderinålen stående der hun forlot den. Det er maleriet Anne Biringvad har vært opptatt av det meste av sin karriere. Det er selve det visuelle språket med de formale problemstillingene og komposisjonen som interesserer og stadig utfordrer henne. Hun debuterte med et ekspressivt figurmaleri på Høstutstillingen i 1992 og har siden arbeidet med et mer naturrelatert abstrakt maleri, hvor hovedfokuset på bildets grunnelementer har vært det samme. I 2006 måtte hun imidlertid forlate oljemaling og løsemidler. Og det er først nå som hun har vendt seg til andre materialer, at hun føler hun kan finne igjen både stofflighet og farge, bokstavelig talt. Nå kan hun igjen bygge maleriene, men med tekstilen som et billedskapende element.

Anne Ingeborg Biringvad (f. 1967) Utdanning: HiO, praktisk-pedogogisk utdanning, 2001–2002, Statens håndverksog kunstindustriskole, Oslo, inst. for grafikk, 2000–2001, Statens håndverks- og kunstindustriskole med hovedfag, Oslo, 1987–1992 og Einar Granum Kunstfagskole, Oslo, 1986–1987. Separatutstillinger i utvalg: Galleri Boa mars 2013, Galleri Semmingsen på Galleri Trafo 2012, Sigdal og Eggedal Museum, Prestfoss 2010, Elverum Kunstgalleri, 2009, Galleri Allmenningen, Bergen, 2008 og Gulden Kunstverk, 2008. Gruppe- og kollektivutstillinger i utvalg: Elverum Kunstgalleri, 2011, Galleri Sundvollen, 2011, Galleri Semmingsens juleutstilling, 2010, Elverum Kunstgalleris jubileumsutstilling, 2010, UKS Vårutstilling, 1995 og 1994, Høstutstillingen 1993 og 1992. Aktuell i 2013: Gruppeutstilling med utvidet maleri Galleri LNM fra 13. juni og Trøndelag Senter for Samtidskunst 20. juni–11. august.

Biringvad | 115

Billedskapende arbeid handler mye om mot, å tørre å forsere og utvide egne grenser. anne biringvad

For et drøyt år siden begynte hun med denne metoden. – Tekstilene holder seg godt i fargen, er lysekte stort sett, og stoffene inspirerer fordi det er stoffer som folk har kastet og som har en fortid. Det er meningsfylt å kunne vise disse håndarbeidene og sette dem inn i en ny kontekst. Dette er stoffer som noen har brukt mye tid og flid på å skape. Hvem vet hva som har utspilt seg foran eller med disse tekstilene, sier hun. – Selv har jeg aldri holdt på med denne type håndarbeid, jeg var en katastrofe i håndarbeidstimen, så dette er en slags hevn. Den gang skulle man gjøre alt på den rette måten, og prøvde man seg på en alternativ måte, var det feil. – Vet du hvorfor du begynte med stoffene? – Det var noe med det taktile som jeg syntes jeg hadde mistet. Og så evnet jeg å overraske meg selv. Det er fint å gjøre noe man ikke kan, for dette med tekstil kan jeg egentlig ikke. Det er en stor frihet forbundet med saks og limpistol. Jeg kan gjøre hva som helst. Billedskapende arbeid handler mye om mot, å tørre å forsere og utvide egne grenser, ellers ville det vært helt meningsløst, og bare slik kan jeg videreutvikle meg som billedkunstner. – Hvordan blir arbeidene dine mottatt av publikum? – Dette er jo noe annet, men det virker som om mange får assosiasjoner til de tingene jeg har brukt. Noen synes de er veldig humoristiske, mens andre blir rørt. I mine arbeider finnes arven fra Arte Povera, og det synes som det er en trend i tiden at flere malere nærmer seg andre materialer – kanskje fordi man ønsker å skape noe taktilt som motsats til alt det virtuelle i samtiden. Og mange er heldigvis opptatt av miljø og gjenbruk. De gamle klokkestrengene. På veggen i det store atelieret henger et gedigent arbeid fra tak til gulv. Det er klokkestrenger i alle mulige varianter og farger, påmalt farge her og der, påsydd noe helt annet et annet sted i en neonfarge som bryter med koloritten ellers, og jeg tenker; hva om de flittige hendene som en gang la sin • august

116 | Tekstilkunst

sjel i disse klokkestrengene hadde sett hva de nå var blitt? Hva hadde de tenkt da? Selv har de laget noen klokkestrenger og hadde litt vondt i magen da de for lenge siden havnet i posen til Fretex. Men kanskje ville det gledet dem å se at de hadde fått nytt liv? – Ja, det er jo det som skjer, sier Biringvad, – selv om det noen ganger føles både vondt og frekt å klippe i noen av disse håndarbeidene, synes jeg også at disse gamle tekstilene får nytt liv i mine malerier. Kunstens plass i samfunnet. Anne Biringvad bruker en del av tiden sin til undervisning i maleri. Hun er veldig opptatt av at skolesystemet i dag ikke prioriterer kunstfag. Det er for mye ensidig vekting av teori på ungdomstrinnet. – Det bør være kunstfag på alle alderstrinn, fortrinnsvis på en seriøs måte, slik at det ikke bare blir overflatekunnskap og dekorasjon. Form og farge er kjempeviktig, har alltid vært det, noe som er synlig i hele menneskehetens og den enkeltes historie. Det handler om å gjøre ting som tar tid, som gir rom for utvikling og modning. Nå skal alt gå så fort, og læringsutbyttet ligger kanskje et helt annet sted. I utgangspunktet er det mye uvitenhet og motstand overfor vårt fagfelt. Det er synd. Man må drive holdningsskapende arbeid gjennom hele utdanningsforløpet og selvfølgelig kontinuerlig i samfunnet ellers. Man må lære seg et visuelt alfabet, slik at man kan uttrykke seg i bilder, uavhengig av hva slags yrkesvalg man gjør siden. Hun trekker pusten og fortsetter. – Tidligere kulturminister Anniken Huitfeldt var opptatt av å bedre arbeidsvilkårene for kunstnere og har fremlagt en positiv stortingsmelding for det visuelle feltet. Man vil styrke og skape flere gode ordninger, som for eksempel nye satser for visningshonorarer og vederlag. Målet er å komme bort fra alt gratisarbeidet billedkunstnere ofte gjør og sørge for at inntektene kan stå i forhold til det arbeidet som faktisk utføres. Man vil jo gjerne smykke seg med kunst og kultur, men da må man ta ansvar for mange og lange utdannelser, ikke bare slippe Nu m m e r 4 2013

studentene ut i det store intet. Vil man ha kunst og kunstnere, er det klart at det koster noe, som alt annet i samfunnet. Man må få flere mangeårige stipender, slik at det blir en inkluderende ordning som favner mange flere, fremfor en eksklusiv for de få utvalgte. Folkekunst og historie. – Har du noen forbilder innen kunsten?

– Ja, jeg er veldig opptatt av folkekunst, helleristninger og av kunstnerne Louise Bourgeois og Jessica Stockholder. Stockholder jobber med maleri og med installasjoner som oppfattes som maleri gjennom bruken av form og farge. Og nå har man endelig presentert tekstilkunstneren Hannah Ryggen ved dOCUMENTA. Det var flott! – Hva er det med helleristninger? – Det er tegninger som har store likhetstrekk over hele verden. Et slags felles visuelt språk, kanskje? Hva er det de skildrer? Hva var beveggrunnen for å lage dem? I Bohuslän finnes den største forekomsten av helleristninger i hele Nord-Europa, og de mener de bare har avdekket en brøkdel av hva som faktisk finnes der. Utrolig spennende og fascinerende. Og apropos, jeg hadde min største kunstopplevelse noensinne da jeg besøkte Stonehenge i England. – Hvordan ser arbeidsdagen din ut? – Etter at sønnen min er gått på skolen, er jeg i atelieret. Der arbeider jeg med prosjektene, leser, planlegger utstillinger, gjør kontorarbeid og har lange samtaler med en kunstnerkollega gjennom mange år. Å spille ball med kolleger og den faglige diskusjonen er uvurderlig. Ja, helst diskusjoner som går over år! Og så går jeg på utstillinger eller loppemarked eller andre steder på jakt etter nye tanker og lopper. Kunstneren ser veltrent ut, og jeg lurer på om hun trener regelmessig, da tenker jeg på et eller annet helsestudio. Men det gjør hun absolutt ikke, understreker hun. – Tidligere har jeg ryddet skog for E-verket i Sigdal. Og som billedkunstner bærer eller flytter man på ting hele tiden. Dessuten har jeg hund; Nansen. Han og jeg er veldig glad i å gå på ski. •

1 Mjuke momenter, høyde 220 cm. 2 Anne Biringvad debuterte med et ekspressivt figurmaleri på Høstutstillingen i 1992 og har siden arbeidet med et mer naturrelatert abstrakt maleri. I 2006 måtte hun forlate oljemaling og løsemidler. Nå bygger hun opp maleriene med tekstilen som et billedskapende element.

Annonser | 117

KJELL THORJUSSEN

Aud-Irene Andersen H책p-engler, sommerfugler, nonfigurativ kunst m.m. www galleri-haap.com

august

118 | Mobråten

Symbolikkens mann Øystein Bernhard Mobråten har atelier, galleri og skulpturpark i hjembyen Kongsberg. Som unggutt gikk han i skogen og drømte seg bort, så familien fant ut at han trengte noe å drive med. Tekst Christina Schultz

Etter å ha blitt loset inn på en maskinteknisk yrkesskole, selv om han ikke kunne fordra maskiner og elektronikk, havnet han i en jobb som elektrotekniker på Kongsberg Våpenfabrikk. På fritiden begynte han å stoppe ut fugler og dyr for å klare seg gjennom en hverdag han mistrivdes i. Han kom seg etter hvert til Oslo, og gikk rett på Nasjonalgalleriet. Her ble han sittende og tegne og studere de greske gipsskulpturene. – Mens jeg satt der, kom en myndig og alvorlig mann bort til meg og kikket på tegningene mine, og så spurte han om jeg kunne tenke meg å bli elev hos ham. Den tredje gangen han spurte meg sa jeg ja, forteller Mobråten til KUNST. Den alvorlige mannen var Rolf Schønfeld, billedkunstner og læremester med mange studenter under seg. Mobråten havnet snart i hans indre krets, og der ble han i 15 år. – Schønfeld ønsket å redde de tradisjonelle akademiske verdiene og den klassisk figurative formstilen, Nu m m e r 4 2013

og flettet inn filosofi og en søken etter en høyere mening. I denne prosessen satte han enormt store krav til oss, vi måtte forsake alt som het ego. Til slutt hadde jeg nesten ikke mer å gi. Men han ga meg en dyp respekt for kunsten og de gamle mesterne, en god base for mitt senere kunstneriske arbeid. Etter perioden hos Schønfeld ble det flere utsmykningsoppdrag, blant annet for Biologisk institutt på Blindern, der han som taksidermist gjorde dyreutstoppingen til et levebrød. Han lærte mye om anatomi hos fugler og dyr som har blitt videreført til hans figurative skulpturer. – Jeg bruker mye symbolikk. Selve motivet, hva, formidles på ulike måter, hvordan, for å vise et dypereliggende hvorfor, et budskap som ofte er filosofisk, forklarer Mobråten. – Livet handler om så mye mer enn det råe og brutale man ser i mye av samtidskunsten i dag.

Øystein Bernhard Mobråten (f.1940).

Annonser | 119

28.09 - 23.10 FOO LAURA BELOFF (FI) SPUTNIKO! (JP) MARC OWENS (UK)

8.–30. august 2013

Utstillingsadr: Kunstnersentret Gårdsalleen 6 c Sortland

I mer enn tretti år har den anerkjente franske kunstneren Sophie Calle på grensesprengende vis utforsket forholdet mellom tekst og fotografi, det private og det offentlige, sannhet og fiksjon. Hovedverket i denne utstillingen er Take Care of Yourself (2007), som var et av høydepunktene på Venezia Biennalen i 2007. Utstillingen inneholder også eldre verk, i tillegg til visningen av filmen No Sex Last Night (1996) under litteraturfestivalen Kapittel (18. – 22. september).

KUNSTHALL GRENLAND S T O R G ATA 1 6 4 , 3 9 1 5 P O R S G R U N N , N O R WAY +47 993 29 969

+47 35 55 95 12

W W W. K U N S T H A L L G R E N L A N D . N O

Sophie Calle, Performance Artist. Marie Cool, detalj fra Take Care of Yourself, Sophie Calle, 2007, © ADAGP Courtesy Galerie Emmanuel Perrotin

Separatutstilling

Galleri Vesterålen

design: www.lole.no

Gunn Vottestad

For mer informasjon se: www.museumstavanger.no www.lillehammerartmuseum.no

Stavanger Kunstmuseum: 12. sept – 26. jan 14 Lillehammer Kunstmuseum: 23. feb – 2. juni 13

august

120 | Annonser

Blue Flame • J.Loomer

Galleri Dragedalen w w w. g a l l e r i d r a g e d a l e n . n o hand picked art from the world.

Bøgata 35 3800 Bø i Telemark

LISE MALINOVSKY

8.juni - 4.aug

ODD SKULLERUD LISE MALINOVSKY

17.aug 8.sep 8.juni -- 4.aug

TOR-ARNE MOEN ODD SKULLERUD

4.sep -- 8.sep 6.okt 17.aug

CARL NESJAR TOR-ARNE MOEN

11.okt 4.sep - - 3.nov 6.okt

CARL NESJAR

11.okt - 3.nov

Henrik Gernersgt 7, 1530 Moss Tlf 69257775 ghg@ghg.as

www.ghg.as

Nu m m e r 4 2013 Henrik Gernersgt 7, 1530 Moss Tlf 69257775 ghg@ghg.as

www.ghg.as

Annonser | 121

Her har du mulighet til å få:

* oppleve kunstneren i arbeid.... * gavekort

forskjellige salgsutstillinger og temautstillinger.

portrett bestilling: www.gallerivika.no

Mobil +47 99 50 53 66, e-mail: he-lages@online.no

Dronningens gt 48 7018Trondheim Tlf 95979557 www.elisabethsatelier.com www.facebook.com/aasdetgladegalleri

ANNE KRISTIN HAGESÆTHER MALERI OG GRAFIKK 2.-25.8.2013 FESTSPILLUTSTILLING I ELVERUM ÅPNING TORSDAG 2. AUGUST KL. 17 E LV ER UM KU NS TGA LL ER I S T. OLA VS G T. 1 0 E LV ERU M T. 400 43 2 51 U TS TIL LI NG SIN F O OG N E TTS AL G W WW .E LV ERU M KUNS TGA L L ERI. N O

FILM FESTIVAL UTSTILLER HAUGESUND BILLEDGALLERI 15.8.-15.9.

MARI SLAATTELID www.haugesund-kunstforening.no www.haugesund-billedgalleri.net

august

122 | Annonser

Bjørnar Pedersen – Havlys

Åse Dragnes – Ankomst

Kirsten Flåten – Aftentur

Randi Rønning – Kjærlighet

Ahmed Shaban – And your life

Jana Danielsen – Dreams

Grete Jacobsen – Blå serie II

Åse Juul – Samhold

Nu m m e r 4 2013

Gjør som de profesjonelle – velg Ramme Service

Vi fører antirefleksglass fra Groglass med UV-sperre Ramme Service Olav Kyrresgt 43 5014 Bergen Tlf: 55 32 92 50 post@rammeservice.com www.rammeservice.com

Medlem av RF

ÅPNINGSTIDER: mandag - onsdag torsdag fredag lørdag

09.00 – 16.30 09.00 – 19.00 09.00 – 16.30 10.00 – 14.00

Fagmessig innramming i Bergen

124 | Forhandleroversikt

forhandleroversikt

Oversikt over butikker med kunstmateriell og innramming.

Akershus

Nordland

Kunst og Hobby AS

Arne Neeraas

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 10–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell: Golden, Daler Rowney, Talens, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, kurs og galleri. God fagkunnskap.

Color Rebels

Voldgata 1 / 2000 Lillestrøm / info@colorrebels.com / www.colorrebels.com Postadresse: Postboks 53 / 2011 Lillestrøm / Telefon: 908 30 114 Åpningstider: Man–ons: 10–17 Tors: 10–19 Fre: 10–17 Lør: 10–15 Forhandler av kunstner- og hobbymateriell. Vi fører kvalitetsprodukter som bl.a. Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Rembrandt akvarell, PanPastel, Marabu med mer, i tillegg til pensler, papir, lerret, spray, tusj, tegneutstyr og bøker. Velkommen til oss for en hyggelig handel! facebook.com/colorrebels

Evas Ramme- og Tegnesenter

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

Buskerud Bragernes Rammeservice

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent. Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler. Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

Troms Harstad Innrammingsforretning AS Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl. Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

Hordaland Malepaletten - TORSO Bergen

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, GOLDEN, Sennelier, Letraset og Conté. Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Hobbykjelleren sentrum

Olav Kyrresgt. 2 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 post@nordbye.no / www.nordbye.no Vestlandets største kunst- og hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens (Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam) Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

Rammeservice Kreaktiv – Utstyr til kreative fag

Tollbugata 115 / Rundtom / 3041 Drammen. (Følg skiltene mot Svelvik.) Åpningstider: kl. 10–18 hverdager og kl. 10–16 lørdager. Telefontid fra kl. 08 på hverdager. Tlf: 32 83 25 00 Landets største nettbutikk med utstyr til kreative fag på www.kreaktiv.no Vi leverer over hele Norge og har budbil til Oslo hver dag! - maling og malemedier - lerret og blindrammer, eget lerretsverksted - bøker og DVD-er - kjente merkevarer til lave priser!

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 leif@rammeservice.com / www.rammeservice.com Rabattavtale for bilder kjøpt hos Fineart.

Oslo Aandvord City Cash - TORSO Sentrum

hedmark Caribonum Hamar / Torso Hamar

Grønnegata 1 / 2317 Hamar / 62 51 24 30 / faks 62 51 24 31 ordrekontor.hamar@caribonum.no Mjøs-regionens ledende forhandler av kunst- og tegnemateriell. Vår styrke ligger i vareutvalget og varekunnskap. Vi forhandler bl.a. DalerRowney, GOLDEN, Cretacolor og Letraset. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i sentrum. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 post@ceson.no / www.tegne.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell med mer. Vi spenner lerret etter mål. Velkommen til oss for en hyggelig handel! Nå også nettbutikk.

TORSO Vulkan

Møre og Romsdal Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 / www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling. Kurs og innramming.

Sør-Trøndelag Rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for Fineart i Trondheim.

Nu m m e r 4 2013

Maridalsveien 17B / 0178 Oslo / 21 38 80 70 torsovulkan@torso.no Åpningstider: kl. 10–17, 10–19 (torsdag) og 11–17 (lørdag) TORSO Vulkan er Oslos nye storbutikk innen kunst –og tegneartikler. Du finner oss ved Mathallen på Vulkan. Vi forhandler: Daler- Rowney, GOLDEN, Williamsburg Oil, Cretacolor, Derwent, Moleskine, Hahnemühle, Mapac Portfolio, Promarker, TRIA, Sculpey m.fl. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no. Velkommen!

Nordsjø Ide & Design Agerup - TORSO Colosseum

Fridtjof Nansensvei 12 / 0369 Oslo / 23 33 42 00 / faks 23 33 42 01 Stort utvalg i kunstnermateriell: Golden, Daler-Rowney, System 3, Gouach, egg tempera, Cretacolor, Old Holland. Lerret, papir, staffelier og Tracer/baloptikon. Se nettbutikk www.agerup.no, sender over hele landet. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Forhandleroversikt | 125

Rogaland Gaute Rostrup AS Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming. Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev. Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

Bli abonnent på kunst! kun 495,-

Vest-Agder Hobbyhimmelen / TORSO Kristiansand

Camilla Grythe, City light I, motivet kan variere.

Henrik Wergelandsgate 26 / 4612 Kristiansand / 917 72 057 mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Som Sørlandets TORSO-forhandler har vi et godt utvalg av kunstnermateriell til profesjonelle og nybegynnere. Vi fører bl.a. GOLDEN, DalerRowney, Cretacolor, PanPastel, Letraset, Winsor & Newton, Old Holland og Talens Cobra. Vi som jobber her er godt kjent med produktene, og gir deg gjerne råd og veiledning. Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller i vår nettbutikk www.hobbyhimmelen.no Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Østfold Rammemesteren Kunst og Hobby AS Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: Mandag: stengt. Tirsdag–fredag 10–16. Lørdag 10–13. Søndag: stengt. Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

Vestfold BAS Northern Art Equipment AS Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør. Sender også per post.

Velkomstgave! Et grafisk verk til en verdi av kr 1000,-

I tillegg får du dette hos Fineart: • Inntil 20 % rabatt på et stort utvalg kunst • 20 % på innramming • 20 % på frakt

1342

NR 4 2013 ¦ N ORDE NS LE DE NDE KUN STM AGA SIN ¦

Galleri A

¦ NO RDE NS L E DE NDE K UNSTMAGA SIN ¦ NR 4 2013 — ÅRGANG 60 — KR 89

10-ÅRS JUBILEUMSUTSTILLING 20.06 – 25.08

Galleri A minor 10-ÅRS JUBILEUMSUTSTILLING 20.06 – 25.08

Designet for å imponere Den største modellendringen i Volvos historie Ja, designet imponerer på de nye 2014-modellene. Men kanskje enda mer imponerende er alle de teknologiske oppgraderinger og nyvinninger du finner i de nye modellene. F.eks. vårt geniale Aktive Fjernlys*. Nå kan du kjøre med fjernlysene på hele tiden uten å blende motgående trafikk eller biler du tar igjen. Systemet dimmer kun den del av fjernlyset som ellers hadde blendet, og du beholder full sikt langt frem og på sidene. Vi kaller det

VEBJØRN SAND Innkjøpt av en av verdens største kunstsamlere

ODD NERDRUM Mestermøte i St. Petersburg bc 1562 04

NYE VOLVO XC60. FOR PRØVEKJØRING SEND SMS ”XC60” TIL 2330. * Aktive Fjernlys gen. 2 er tilleggsutstyr og tilgjengelig på Volvo S60, V60 og XC60 fra modellår 2014. Volvo XC60 D3 136 hk 2WD fra veil. 459 800,-, Volvo XC60 D4 163 hk AWD fra veil. 527 800,-. Gj.sn. forbruk 5,7–10,7 l/100 km, CO2-utslipp 139–249 g/km (XC60 D3 – XC60 T6 AWD). Alle Volvos dieselmodeller har partikkelfi lter som standard. Forbehold om trykkfeil. Avbildet bil kan ha ekstrautstyr. Treff Volvo på facebook.com/volvocarsno og volvocars.no.

Galleri A & Galleri A minor Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo galleri-a.no

YOKO ONO Kunstneren bak myten

kr 89,00

Ø iv in d San d

Atelier, Vesterøy – Hvaler Telefon 69 37 64 38

Send kodeord KUNST til 2007 eller e-post til kunst@fineart.no august

126 | Vignett

UNNI ASKELAND

Nu m m e r 4 2013

Foto: Knut Bry

unniaskeland.com

Høstens aktiviteter Velkommen til en spennende høst i samarbeid med magasinet KUNST 5.–12. september | Utstilling med Knut Steen: Aurora – høstens vakreste utstilling

Knut Steen: Aurora – En skulptur og grafikk utstilling. Velkommen til åpning torsdag 5. september kl. 18.00 i Galleri Fineart. Åpning ved Christian Ringnes.

Lørdag 7. september | Art Walk på Tjuvholmen

Vi gjentar suksessen med Art Walk. Omvisning på utstillingen til Knut Steen i Galleri Fineart og to andre gallerier på Tjuvholmen. Vi avslutter med lunsj på hotellet The Thief. Start: kl. 13.00 / Pris: kr 650,- / Begrenset antall plasser. Påmelding på fineart.no / tlf 22 01 24 20 / kunst@fineart.no

Torsdag 19. september | Omvisning på Høstutstillingen

Lukket omvisning på årets Høstutstilling kun for abonnenter av KUNST. Start: kl. 18.00 / Oppmøte: Kunstnernes Hus / Pris: kr 60,- / Påmelding til kunst@fineart.no

23.–29. september | Se og Hør jubileumsutstilling

80 utvalgte bilder vises i Galleri Fineart denne uken i forbindelse med Se og Hørs 35-årsjubileum.

Galleri Fineart | Filipstad Brygge 2, Oslo | Tlf 22 01 24 20 | fineart.no

128 | Kurs

Abonnenter får 10 % rabatt på kursene!

kunstkurs

Marianne Karlsen – Collography Tre dagers kurs med introduksjon av teknikken og bearbeiding av platene. Collography er en teknikk som kan brukes til både dyptrykk og høytrykk, med en stor variasjon av materialer til å bruke som trykkplate. Platen kan variere, men det blir ofte brukt papp, som bokpapp. Tid: Pris:

20.–22. september. Helgekurs. 4350,- / Antall plasser: 12

Malekurs med Peter Esdaile Peter Esdailes tilnærming til maleriet er noe han selv kaller "styrt tilfeldighetsprinsipp". I seg selv en selvmotsigelse. Den første fasen er ofte spontan, retningsløs og famlende, der vi legger fargene på lerretet mest mulig uten kontroll. Her er det mange muligheter! Tid: Pris:

Kurset passer bra for de som har grunnleggende kjennskap til akrylmaling og ønsker å fordype seg videre. Fokus er nå de forskelliger teknikker i akrylmaling, grunnleggende geometri, og hvordan man kan male helt perfekte geometriske former. Kursdeltakerne skal lage sin egen geometriske komposisjon og male med sin favoritt teknikk. 11.–13. oktober. Helgekurs. 4350,- / Antall plasser: 12

Nu m m e r 4 2013

Gonçalo Pena – Modern still life The objective of this short workshop is to develop a painting or a group of painted studies from a group of objects indoors. Each participant according his/her own personal relation with them chooses these. Examples: photos, an old mug, stones, and pieces of wood, a tool, shoes, diverse materials and textures. Tid: Pris:

18.–20. oktober Helgekurs. 4350,- / Antall plasser: 12

Farger og abstrakt komposisjon med Helle Kaarem Trinn I: Her utforsker vi akrylens tekniske muligheter og arbeider med fargen som hovedvirkemiddel i å bygge opp bildet. Vi oppretter et enkelt akryl-laboratorium for å undersøke og utvide eget repertoar i omgang med stoffet. Tid: Pris:

4.–6. oktober. Helgekurs. 4350,- / Antall plasser: 12

Marisa Ferreira – Farge og geometri

Tid: Pris:

25.–27. oktober. Helgekurs. 4350,- / Antall plasser: 12

Marisa Ferreira – Silketrykk for nybegynnere Et intensivt innføringskurs for nybegynnere i silketrykk og de trykktekniske prinsipper. Det er åpent for deltakerne å jobbe fritt med den type bilder de vil, det kan være geometrisk eller ikke. NB! Hver deltaker må sende en digital fil i maks A4 som kun er svart/hvitt (JPEG, TIFF eller PDF) senest to uker før kurs. Trykking av 1–2 farger. Tid: Pris:

8.–10. november. Helgekurs. 4350,- / Antall plasser: 12

Annonse | 129 Påmelding / mer informasjon www.fineart.no/tjenester/kurs Vi tar også imot din bestilling på telefon 22 01 24 20 eller kontakt Eric Bjørklund på eric@fineart.no / telefon 948 17 753 Påmeldingen er bindende!

Nye lokaler Vi har nye kurslokaler, og tilbyr nå kurs i samarbeid med Det tverrfaglige kunstinstitutt i Bærum (DTK). Kursene holdes i DTKs lokaler i Nyveien 17, 1321 Stabekk.

Annen info Materialer til kursene er ikke inkludert i prisen dersom dette ikke er spesifisert. Vi gjør også oppmerksom på at vi er avhengig av et minimum antall deltagere på hvert kurs for at det skal la seg gjennomføre. Vi tar forbehold om trykkfeil i datoer og priser.

Norges mest

tradisjonsrike kunstnerbutikk der du bor

www.tegne.no

Farger og abstrakt komposisjon med Helle Kaarem Trinn II: Dette kurset byr på litt repetisjon og mye jobbing med eget uttrykk. Her er det færre deltakere, slik at det blir mer tid til personlig veiledning. Tid: Pris:

Akvarell med Lars A. Persson Dette kurset har fokus på det kraftfulle og direkte akvarellmaleriet, og det jobbes i større formater. Ingen forsiktig pirking med penselen, men heller kraftige penseldrag. Her skal friheten blomstre. Det er en fordel om du allerede har grunnleggende kjennskap til akvarell. Tid: Pris:

15.–17. november. Helgekurs. 4350,- / Antall plasser: 8

Vi har har gjennom 90 år forsynt byens kreative og kunstnere med det beste av kunstmateriell og tegneutstyr i vår tradisjonsrike forretning sentralt i Oslo. Vi byr på kvalitet, kompetanse og personlig service. Vårt sortiment er nå tilgjengelig i vår nettbutikk for kunder i hele Norge.

22.–24. november. Helgekurs. 4350,- / Antall plasser: 14

Akvarell med Lars A. Persson - store formater Her arbeider vi med store formater som også krever større verktøy og masse vann. Dette kurset er perfekt for deg som har kjørt deg fast i forsiktige og pirkete bilder og ønsker å bli røffere i uttrykket. Tid: Pris:

29. november–1. desember. Helgekurs. 4350,- / Antall plasser: 14

Pilestredet 27, 0164 Oslo E: post@ceson.no

T: 22 20 20 15 www.tegne.no

august

130 | Vignett

Finnes det?

I G N D E S

I TA L G N O S

G N D E S I

I TA L G N O S

R LER R SAMLESAMLESAM UPP E R P R I S

BBURET8 n sen T FRA STA kbørse TURSKRINESTA tikkbør I FRA LG& An195 & Antik NO  

/201 N r. 5

 

gan 9. år 2 • 1

E R P R I S

E R S J O N A U K

gan 0. år 3 • 2

E R P R I S

US FRA DE: LOT PRISGUI EHOLM

CATHRIN

/201 N r. 8

ga 9. år 2 • 1

ELSE OG

R PRIS FO REKORD

HVAL

PEPPER ALJE SALT OG OG EM SØLV

R MØBLE ETTER TIL SØKER NSTANDER OG GJE BYGNINGEN LLS EIDSVO

GRATPRIIS VATE

RKED ES MA LESERN AV 100-VISKANNONSER RUBRIK

SJARM!

ISEN PR

LIN

D TIL BLI ME

L BRISTQOUE ANTI

TEMA

PRISENE

NER - SE AUKSJO

ENIGMA GRATIS N ASKINE

RINGSM KRYPTE ES LESERN D 100-VIS 















Nu m m e r 4 2013









for antikviteter, gamle ting, nostalgi og design.

NISSER STALGI TIV NOYTIDEN DEKOARA LEHØ FR JU R FO KRONER E 3800 BETALT

STKORT ELT PO GAMM

ÅPEN OG BLANKV RE

MILITKÆTER FEAT SAMLING EF FRA PRIV

2012 PIPERI SNURRE ÅRETS RKED

GRATIS

ES LESERN

ONSER

RIKKANN ATE RUB AV PRIV

MARKE

JA! Det finnes et norsk blad for alle med interesse

AUKSJ TER PÅ NTIKVITE BONDEA OG PYNT

SAM E FOR MED ØY FANGST

PRIVATE

JAKT SKATTE

I SVERIG

GAMMEL

UTIKK T RETROB I VELFYL ON

ASKI DATAM GER

EN ØRN

S FRA ELL

REISETIP

D TMARKE

VO BRUK

D TIL FAS BLI ME

ED SMYKKPAUL HUGHES

GISK NOSTAL

I G N D E S

TGRJEENNBRDUYK

SJARMERBEB IDRUKTK -TALLET OG 1900 FAFRNA 18T00E-A LERSSTE APPFØ ESIGN N ER RENHDE

1949 ! REn ET FANTOTIL NER MET FRA ørse kbJØ 2500 KRO tikG DU NAn KA&

/201 N r. 1

 

E R S J O N A U K

ONSER

AV 100-VIS

ANN RUBRIKK PRIVATE

Et ferdig frankert bestillingskort finner du i denne utgaven av Kunst. Send inn bestillingskortet i dag, eller bestill direkte via www.samler.no

Neste nummer | 131

B L I A B O NNE N T: SE N D SM S « K U N ST» TI L 2 0 0 7

neste utgave KOMMER i oktober

og hans fantastiske verden

Verdensstjernen Sophie Calle på Stavanger kunstmuseum Ingunn Birkelands sko Morten Krogvold møter Jan Groth BAMBIE: et nytt mysterium på street art-scenen i London? En hittil skjult skatt: en kvinnes memoarer om Munch på Ramme gård Kunst på iPad Hva er egentlig kunstavgiften? Datakunstner Marius Watz Per Heimly tolker Tor Rafael Raaels malerier Tone Dietrichson: Fra Ibsen til goal-mapping Julian Opies piktogramkunst Karen Nikgols mysterieritualer august

132 | Favoritter

favoritter

I hver utgave forteller en profilert person om sin favorittkunst.

Min største kunstopplevelse: Som 17-årig AFS-student fikk jeg oppleve de store samtidsmuseene i USA: Baltimore, Chicago og San Francisco. Møtet med store og energiske verk av Calder, de Kooning, Hoffmann og Pollock skapte en ny horisont for meg, som til da bare hadde opplevd Frans Widerberg i Stavanger Kunstforening og Munch og Vigeland i Oslo. Likevel er kanskje dOCUMENTA 7, i Kassel 1982, på toppen av listen. Direktør Rudi Fuchs’ energi-bukett inkluderte Basquiat, Baselitz, Polke, Kiefer, Richter, Fetting og Bach av malere. Dette møtet ble veldig bekreftende på mitt eget forhold til maleriet og samhørigheten med punkscenen, måten man gikk og kledde seg på, en idé om en levende kultur, en gjør-detselv-og-gjør-det-nå-energi.

pia myrvold Pia Myrvold (f. 1960 i Stavanger) er en multikunstner med suksess på den internasjonale kunstscenen. Som motedesigner er hun kjent for å kombinere design, dans, lys, video, musikk og mote. På 1980-tallet debuterte hun som billedkunstner, men jobber i dag mest med videoinstallasjon og digital kunst. Hun er aktuell med en utstilling på Venezia-biennalen.

1 DOCUMENTA er en toneangivende internasjonal kunstmønstring i Kassel i Tyskland hvert femte år. Her er The Truth, The Whole Truth And Nothing But The Truth av Jean-Michel Basquiat, som var med i 1982.

2 WIM DELVOYE (f. 1965) er en belgisk kunstner, kjent for sine ofte sjokkerede prosjekter. Han flyttet nylig til Kina etter at hans grisetatoveringsprosjekt ble forbudt i hjemlandet. Grisene lider ikke under tatoveringsseansen. De får påført alt fra tradisjonelle motiver som tribal, hodeskaller og kors til Louis Vuitton-design eller design skapt spesielt for grisenes anatomi.

Nu m m e r 4 2013

Mitt favorittkunstverk: Jeg har ikke ett, men mange, det kommer an på humør, hva som fanger i øyeblikket. I dag tenker jeg på Wim Delvoyes prosjekt med tatoverte griser. Jeg synes det er kjempemorsomt. Enkelte kuratoriske kretser streber etter å idealisere fraværet og absens i kunsten, etter å tvinge på kunsten meningsforpliktelser som i siste dOCUMENTA, eller som i OCAs eget 2011 Veneziaprogram, der kunstneren ikke lenger oppfattes som ansvarlig nok til å vite hva slags kunst samfunnet trenger. Da blir dette verket perfekt, befriende ironisk!