/NF-KKKhc3b8ringfinal200309

HØRINGSUTTALELSE - STORTINGSMELDING 13 – ”KLIMA, KONFLIKT OG KAPITAL – NORSK UTVIKLINGSPOLITIKK I ET ENDRET HANDLINGSROM” Norsk Folkehjelp vil konsentrere våre kommentarer om spørsmål rundt fordeling, bruk av den norske erfaringen, sivilsamfunn og samstemthet i utviklings- og utenrikspolitikken. Generelt etterlyser vi nytenking i forhold til strategisk samarbeid med aktører fra sør for å sikre at oppfatningene til undertrykte og marginaliserte grupper skal bli tatt på alvor.

Utviklingen i ulike land i verden henger sammen. Dette var tilfelle under kolonitiden og er det i dagens globaliserte verden. Derfor er det positivt at meldinga har en ambisjon om å se på sammenhengen mellom globale strukturer og nasjonale betingelser for utvikling. Meldinga påpeker at vi er vevd sammen i globale systemer, men med unntak av analysen av kapitalflukt, svikter den i å vise hvordan dette skaper den ulike fordelingen av ressurser vi har i verden i dag.

Stortingsmelding 13 slår fast at norsk utviklingspolitikk skal styrke de fattiges posisjon og utfordre den skjeve maktfordelingen i og mellom land. Strategien blir imidlertid for teknokratisk og for mye utvikling ovenfra, gjennom nasjonale utviklingsplaner og internasjonale rammeverk. Vi savner aktørene og analyse av motsetningene. Vi savner mobilisering nedenfra og spørsmål om omfordeling i denne analysen. Nasjonale utviklingsplaner blir sjeldent gode uten deltakelse og demokratisering.

Vekst har ikke nødvendigvis en utviklingseffekt dersom den ikke går hånd i hånd med fordeling.

Sivilsamfunnet i sør er ofte sterkt kritisk til budsjettstøtte på grunn av manglende demokratisering og strategier for omfordeling av ressurser. Norsk Folkehjelp foreslår at; Fordelingspolitikk må etableres som et sentralt tema innen stat-til-stat samarbeid. NF mener at stortingsmeldinga ikke legger tilstrekkelig vekt eller gir tilfredsstillende svar på hvordan Norge kan bidra til en bedre fordelingspolitikk innad i samarbeidsland. Vi foreslår derfor at spørsmålet utredes spesielt i forhold til de landene der Norge har et bilateralt samarbeid. Det må være åpenhet for innspill fra ulike aktører fra de aktuelle landene og fra Norge i denne utredningen, som også bør omfatte tolkningen av den norske erfaringen. Både fordeling av inntekt og ressurser (som for eksempel jord) mellom rike og fattige og mellom menn og kvinner er viktige dimensjoner. Fordelingspolitikk må spesielt diskuteres i forbindelse med budsjettstøtte.

IMF og Verdensbankens rådgivning og politikk bør gjennomgås i forhold til effekt på fordeling og hvordan den påvirker muligheten til å drive fordelingspolitikk (f. eks. typen skattesystemer og velferdsordninger). Verdensbanken og IMF må ikke presse gjennom privatisering. Deres politikk og praksis må begynne å bidra til bedre fordeling mellom grupper i befolkningen og mellom menn og kvinner.

NF anser at fokus på omfordeling er spesielt viktig nå på bakgrunn av den internasjonale finanskrisen.

Reduksjon av ulikhet er både en god utviklingsstrategi og konfliktforebyggende. Vi deler perspektivet om at statsbygging er viktig for utvikling og konflikthåndtering. I meldinga er imidlertid konflikt synonymt med krig. Det fokuseres på væpna konflikter og analysen av sammenhengen mellom fattigdom, ressurser, fordeling og konflikt er svak. Konflikt er en naturlig og viktig del av sosiale og politiske endringsprosesser, men trenger ikke å resultere i vold.

Meldinga legger vekt på å bruke norske erfaringer. Dette kan være nyttig, men krever klarhet i forhold til rammebetingelser og unngå en historieløs eller en idealisert harmonimodell. Den norske modellen er et resultat av langvarig interessekamp, den hadde vært utenkelig uten sterke interesseorganisasjoner, uten en omfordelingspolitikk, gode tvisteløsningsmekanismer i arbeidslivet eller for eksempel konsesjonslovgivning. Den norske erfaringen med likestilling hadde vært utenkelig uten kvinnebevegelsen. Hva vi legger vekt på er viktig når erfaringen skal deles.

Sivilsamfunnets rolle tones ned i meldinga og satsingen går nå i retning av næringslivet.

Sivilsamfunn har blitt et begrep som bidrar til å overskygge interessemotsetninger og konflikter og putter svært ulike aktører i en felles boks. Slik er det også i meldinga. Sivilt samfunn framstår enten som nyttig tjenesteleverandør eller som en debattarena for middelklassen som er satt i stand til å bjeffe mot myndighetene. Vi skulle gjerne sett analyse av makt og konflikt i dynamikken mellom de tre aktørene som meldinga ser som sentrale; staten, sivilt samfunn og næringsliv. Det ville gitt et bedre grunnlag for utvikling av konkrete handlingsalternativer.

Meldinga kaster et kritisk blikk på norske frivillige organisasjoners rolle i forhold til sivilsamfunnet i sør. Det er viktig. Det er en kontinuerlig utfordring å sikre at nord ikke dominerer agendaen i sør og at samarbeidspartnere har solid sosial forankring. Samtidige er vi sterkt kritiske til den delen av løsningen som skisseres gjennom direkte støtte til sivilt samfunn i sør. Erfaring viser at fondsmekanismer ikke er gode til å styrke organisasjoner fordi de blir aktivitetsbaserte. De er ofte lite tilgjengelige og løser ikke problemet med å styrke lokalt eierskap. Vi etterlyser tilnærminger som nettopp bidrar til å styrke representative organisasjoner og støtter opp under deres rolle som aktører. I stedet for å opprette mekanismer som den norske staten har liten eller ingen mulighet til å følge opp, bør en konsentrere seg om å bidra til at organisasjoner i sør får adgang til informasjon og ressurser til å være effektive vaktbikkjer i forhold til nye satsingsområder i meldinga, som; At Norge involverer frivillige og spesielt folkelige organisasjoner i å bekjempe ulovlig kapitalflyt og fremme styrking av skattesystemer og antikorrupsjonsarbeid.

At Olje for utvikling styrkes i retning av å tilrettelegge for at sivile og folkelige organisasjoner kan få innsikt og informasjon om forvaltningen og mulighet til å påvirke måten forvaltningen drives på.

At ambassadene aktivt deler informasjon med folkelige organisasjoner og lokalsamfunn om norske bedrifters investeringer slik at det er mulig å være vaktbikkje.

Samstemt norsk politikk: Jo mer utviklingspolitikken fokuseres på globale løsninger, jo nærmere henger den sammen med utenrikspolitikken, Det blir da vesentlig å være ekstra klar på når og hvordan Norge driver utenrikspolitikk – definert som å representere norske interesser – og når vi driver utviklingspolitikk – definert som å representere ”de fattige landenes” interesser – og når disse interessene eventuelt er sammenfallende. Meldinga står faretruende nært å definere norsk næringslivs interesser som identiske med utviklingsinteresser, uten at dette problematiseres. NF utfordrer Stortinget til tydelig å prioritere omfordeling globalt når det oppstår interessekonflikter. Vi savner her en bedre oppfølging av NOU 2008:14 Samstemt for utvikling.

I den multipolare verden burde meldinga hatt en klar strategi for samarbeid med aktørene fra sør.

Skal vi fremme de ”fattige landenes” eller de ”fattiges interesser” må vi vite hva de tenker og mener.

Norge må arbeide for demokratisering og adgang til beslutningsarenaene for land i sør, nå spesielt i forhold til de internasjonale finansinstitusjonene og fremme konsultasjon med representanter for undertrykte og marginaliserte.