Blogg fra krigen

BLOGG FRA KRIGEN

En palestinsk mor forteller fra krigen i Gaza sommeren 2014 Barna hennes forlater henne ikke uansett hvor hun går.

De føler seg beskyttet. Med et lite smil ser hun inn i øynene deres og tenker: “Jeg bærer dere med meg med tennene mine og løper fra sted til sted og prøver å beskytte dere, men jeg kan ikke garantere denne beskyttelsen. Jeg skulle ønske jeg kunne gjemme dere i øynene mine og lukke dem, slik at ulvene som er på jakt etter ofre ikke ser dere. Ikke skyld på meg hvis jeg ikke klarer å beskytte dere, det er ikke i mine hender.

Hvis det var opp til meg ville jeg gi dere sjelen min, så dere kan leve og jeg dø. Tilgi meg.

Jeg vet at jeg kommer til å mislykkes”.

Tekst av Wedad Naser.

For å lese alle Wedads blogger, se folkehjelp.no/wedad Foto av Mahmoud Hamada og Julie Offerdal

For mer informasjon, se folkehjelp.no eller send epost til norsk.folkehjelp@npaid.org

Ord fra krigen

Blogginnleggene i dette heftet ble skrevet av Wedad Naser – Norsk Folkehjelps programansvarlige i Palestina – i løpet av krigen som utspilte seg mellom 7. juli og 26. august 2014.

Wedad ble et offer for krigen, i likhet med samtlige 1,8 millioner kvinner, menn og barn som bor i Gaza, kun fordi hun bor der.

Gjennom krigens 51 dager ga blogginnleggene oss små glimt av hennes opplevelser. Hun ga en stemme til de som ikke klarte å snakke. Jeg er stolt, imponert og ydmyk av Wedads evne til å sette ord på det hun og andre har gjennomgått.

Krigen førte til at 1.486 sivile palestinere mistet livet, og 11.100 ble skadet. Tallet på drepte stiger fortsatt. Over 100.000 mennesker har blitt hjemløse, og FN anslår at 373.000 av Gazas barn trenger psykososiale støtte.

Alle inntekter fra dette heftet blir brukt til å hjelpe traumatiserte barn i Gaza. På denne måten vil Wedads ord ikke bare dokumentere krigens urettferdighet, men også bidra til å gi lindring til noen av barna som overlevde.

Palestina har vært okkupert siden 1967. Gazastripen har vært under blokade i mer enn syv år, og i løpet av de siste seks har innbyggerne opplevd tre kriger. Krigen i 2014 førte med seg større sivile lidelser enn noensinne tidligere. Okkupasjonen må avsluttes. Nå mer enn noensinne er det viktig at alle bidrar for å sikre en varig fredelig løsning, for sivile palestinere og israeleres skyld.

Gaza, november 2014 Jenny Oskarsson, Landdirektør Norsk Folkehjelp Palestina 3

Blogg fra krigen

Ingen våpenhvile i sikte 16.07.2014 På krigens tiende dag er det fortsatt ingen håp om våpenhvile.

Vi, folk som bor i Gaza, må forberede oss på at denne krigen har en åpen slutt.

For elleve dager siden hadde vi et relativt rolig liv. Vi dro på jobb, besøkte slektninger og venner, handlet og dro til havet med familien. Vi prøvde å overbevise oss selv om at alt var bra og at vi bare utøvde retten til å leve. Å leve med krigen de siste ti dagene har minnet meg på de to foregående krigene i 2012 og 2009. Alle de tre krigene har hatt sitt særpreg som folk har måttet ta inn over seg. Denne krigen kjennetegnes av ødeleggelse av hus og leiligheter.

4

De siste ti dagene og nettene har bombene hersket over tid og sted. Radioen er alle Gaza-beboeres gode venn. På lokale FMkanaler kan vi følge med på hvor bombene faller og hvor mange som er skadet og drept.

I natt klokken 03:20 mens jeg lyttet til radioen etter nyheter om bombing hørte jeg en svak lyd. Jeg sa til meg selv at det må være en advarselsrakett. Vanligvis, men ikke alltid, skyter det israelske militæret ut en advarselsrakett for å gi beboerne en sjanse til å flykte før bomben fra F16-flyet treffer. Jeg begynte å titte rundt meg, men skjønte ikke hvor bomben ville treffe dersom det jeg hørte var en advarsel. Jeg bor i en bygning på ni etasjer og nabobygningen er 14 etasjer. Til sammen bor det mer enn 200 personer i bygningene.

5

Mens jeg tenkte hørte jeg en stor eksplosjon. Jeg fikk panikk og begynte å løpe mot rommet til mine små. Min mann var raskere og nærmere, han hentet de to jentene fra sengene deres.

Eksplosjonen hadde knust glasset i vinduene, og mannen min ble skadet i ansiktet og på halsen. Vi flyttet oss vekk fra jentenes rom og ventet på at den andre raketten skulle avfyres.

Vi lå på gulvet og jentene var i sjokk. Straks kom eksplosjonen; stor, intens, destruktiv og massiv. Hjertet mitt var i ferd med å stoppe. Lyden satte oss helt ut. Lyden av glass som traff hodene og kroppene våre. Skrikene fra folk, redde og hjelpeløse. Det virket som det var mitt hjem som ble beskutt.

Etter den andre eksplosjonen så jeg meg rundt og prøvde å finne ut hva som var truffet. Plutselig så jeg at naboens vegg, i leiligheten i blokka ved siden av, var borte. Bomben hadde truffet leiligheten tvers over fra oss.

Jeg måtte vente til klokken 06:00 før det ble lyst og jeg kunne se ødeleggelsene i leiligheten min. Det var knust glass overalt, dørene var ødelagt, kjøleskapdøren knust. Jeg begynte å rydde opp, og holder fortsatt på. Hvordan føler jeg meg? Forvirret, redd, syk, forvrengt. Helt ærlig kan jeg ikke fatte at jeg og familien min fortsatt er i live!

6

Dreper raketter barn?

18.07.2014 Mitt lille gull som blir fem år den 27. juli spurte meg i morges om raketter dreper barn. Jeg løy og sa at de ikke gjør det.

Hun så at barn som lekte på stranden ble direkte mål, angrepet og drept. Hun så de skrikende mødrene til barna som døde og spurte: Hvorfor gjør israelerne dette? Jeg var målløs. Hun vet hva angrep er og hun kjenner lyden av krigsfly. Hun forteller til og med søsteren sin at de bare kan fortsette å leke, for angrepene er langt unna. Søsteren hennes blir snart åtte og har vært med på tre kriger så langt. Jeg vet ikke hvor mange hun vil ha opplevd når hun fyller 20.

I går ventet og håpet vi på en våpenhvile slik ryktene sa. Alle ble overrasket da vi hørte at det israelske forsvaret ville starte bakkeangrep på Gaza.

Den tunge natten hadde så vidt begynt og vi visste ingenting om hvordan den ville ende. Ved 03:30-tiden ble fem raketter avfyrt mot bygningen ved siden av der jeg bor. Barna lå og sov, men de våknet og var veldig redde.

Jeg må si at jeg føler meg velsignet som fortsatt kan se mine barn i live. Mange familier mistet sine barn mens de sov, lekte eller slappet av hjemme. Bombingen er intensiv både dag og natt. Det pågår nå mens jeg skriver disse ordene. Nå er det usikkerheten som rår. Ingen ord kan beskrive situasjonen nå. Ingenting!

7

Nettene er verst 19.07.2014 Det har blitt mørkt igjen. Alle i Gaza hater nettene nå for tiden.

Ramadan-frokosten pleide å være en stor feiring for alle. Nå kjenner vi ikke når vi skal spise og når vi skal faste.

Radioen forteller ikke hyggelige nyheter. Den sier at stridsvogner nå skyter i grenseområdene på Gazastripen. Er jeg redd? Ja og nei. Jeg ønsker ikke å oppleve å miste et av mine barn, eller begge, foran øynene mine og ikke være i stand til å beskytte dem. Eller at jeg blir drept foran øynene deres og at de lider hele livet med minnene. Det siste alternativet ville være at alle døde samtidig og ingen trenger å sørge over tapet av de andre. Det er kanskje den beste løsningen.

Hva sier vi til barna?

20.07.2014 Nå om dagen føler alle foreldre i Gaza at de har feilet. De er ikke i stand til å beskytte barna sine. De lyver når de sier at alt kommer til å bli bra, for de vet at det ikke er sant. Barna våre kan dø rett foran øynene våre hvis de blir truffet av en rakett fra et krigsskip, krigsfly eller stridsvogn. Foreldrene kan ikke annet enn å kjenne på bitterhet.

Hvis vi overlever, hvordan skal vi lindre skadene fra krigen? Hva kan vi fortelle et barn som har mistet familien sin og må leve alene resten av livet? Hva skal vi si til et barn som har sett moren eller faren sin bli drept og den døde kroppen bli liggende i gaten uten at noen kan begrave den? Hva skal vi si til et barn som mistet hjemmet sitt på et minutt da et krigsfly ødela det? Alle minnene deres fra da de lekte, studerte, spiste eller var sammen med familien har også blitt ødelagt.

8

Likene råtner 22.07.2014 Under ruinene i Ash Shuja’iyeh-området ligger det døde mennesker.

Familiene deres får ikke lov til å hente dem ut for å begrave dem.

Hva kommer til å skje med likene som ligger der i denne varmen?

Kampene raser fortsatt i området. Folk blir nektet adgang.

Når ambulansene kommer for å hjelpe skadde eller ta med seg de drepte, blir de angrepet av israelske soldater. For noen dager siden ble en av redningsmannskapene skutt, og i dag ble en ambulanse nektet adgang i Khan Yunis og skutt på med tre raketter.

Ingen steder er trygge i Gaza. Vi må være forberedt på alt.

For Døden er alle muligheter åpne.

9

Jeg savner mamma 23.07.2014 Det er lenge siden jeg har sett moren min. Hver gang jeg sier at jeg vil besøke henne, nekter hun og sier hun aldri vil tilgi seg selv hvis noe skjer med meg på veien. Hun sier: «Barna dine vil heller aldri tilgi meg». Jeg er fanget, og jeg er så trist. Jeg savner henne og pappa så veldig. Stakkars dem, så mange kriger de har opplevd siden 1948 da de immigrerte. Hvilken urettferdighet!

Foreldrene mine vet ennå ikke at jeg måtte evakuere fordi nabobygningen min ble angrepet flere ganger.

Moren min er bekymret for meg og barna mine. Hun forsøker å glemme hvor mange familier som har måttet forlate livet de siste dagene. Ingen vet hva de drømte om før de døde. Kanskje drømte de om å se et fritt Palestina, om at Gazas innbyggere skal bli behandlet som mennesker. Kanskje drømte de om å komme seg ut av det store fengselet som Gaza er. Eller kanskje de drømte om en bedre framtid for barna sine.

JEG SAVNER DEG, MAMMA!

Antall drepte og skadde under krigen i Gaza 2014 2.189 palestinere ble drept. De totale dødstallene er ventet å stige.

1.486 av de drepte var sivile, blant dem 513 barn.

11.100 palestinere ble skadd, inkludert 3.374 barn, 2.088 kvinner og 410 eldre.

Kilde: FNs kontor for humanitært arbeid (OCHA)

10

Ingen steder er trygge 25.07.2014 En liten beskrivelse av dagliglivet i Gaza: Hvis du holder deg hjemme, blir kanskje nabohuset bombet og da kan du bli skadet eller drept. Hvis du står i døren hjemme sammen med noen venner er du ikke trygg, for da kan krigsfly skyte på deg. Hvis du er heldig, blir du bare skadet. Å gå på gaten er heller ikke noe lurt. Da kan du bli truffet av flyene som ikke liker at du er ute og går. Å ta drosje er absolutt ingen god idé. Du aner ikke hvem du klatrer inn i drosjen til. Du kan ikke vite om taxisjåføren er et mål for bombene.

11

Festen uten fest 28.07.2014 Eid betyr «fest». I dag er det Eid al-Fitr, som blir feiret av muslimer over hele verden. Denne morgenen er Ramadan over og folk avslutter fasten. Eid skal være en dag med feiring og glede, særlig for barna. De får nye klær og gaver.

Hvor er vi i dag? De fleste jeg kjenner er evakuert fra hjemmene sine. De bor hos slektninger eller venner på steder de tror er tryggere enn sine egne hus, selv om ingen steder i Gaza egentlig er trygge.

Mange foreldre har ikke sagt til barna sine at det er Eid i dag.

Barna merker det ikke, for dem er alle dager like. Jeg tror grunnen til at vi ikke forteller dem det er at vi vil unngå flere spørsmål vi ikke har svaret på.

Ødelagt infrastruktur Det er beregnet 12 timer uten elektrisitet hver dag, i noen områder opp mot 18 timer.

450.000 mennesker i Gaza er uten vanntilgang.

17 sykehus og 58 klinikker ble skadet i krigen Kilde: OCHA

12

Bombene faller konstant 29.07.2014.

I går var den verste kvelden siden begynnelsen av krigen. Det var mørkt og avskyelig. Kvelden tok med seg mange uskyldige sjeler.

Jeg sluttet å telle. Alle i Gaza var våkne. Folk sluttet å ringe hverandre fordi bombene og skytingen var konstant, høy og intens. Hvis folk ikke blir drept av israelske angrep vil de bli drept av hjerteinfarkt. De fleste her tror ikke at de vil klare seg gjennom krigen.

I alle land i verden håper foreldre at fremtiden til barna blir bedre enn deres egen. Foreldrene jobber hardt for å garantere et anstendig liv for barna sine. I Gaza må jeg og de andre foreldrene se barna våre inn i øynene og stille oss selv ett eneste spørsmål: Hvor skal vi gjemme dere? Hvor?

Når jeg hører lyden fra angrepene skulle jeg ønske at jeg kunne lukke øynene og ørene til barna mine, slik at de ikke hører eller ser de andre små som blir til småbiter. Hvor? Det er det vanskelige spørsmålet uten noe svar!

De små barna holder for øynene til dukkene sine fordi de ikke vil at de skal se verdens brutalitet. De ønsker å fortsette å leve i en uskyldig verden. Jeg skulle ønske de kunne.

Det andre spørsmålet vi fortsetter å stille oss selv er NÅR vil alt dette være over? Når? Selv om vi er klar over at vi ikke kommer til å ha et normalt liv etter dette marerittet, vil lyden av bomber i alle fall være borte. Vi vil ikke lenger se frykten i øynene til barna våre.

Vi ønsker å kunne besøke våre syke foreldre og hjelpe dem. Vi ønsker å slutte å lyve for barna våre og fortelle dem at alt blir bra.

13

I disse dager forteller mødre barna sine hvordan de skal være sterke og ta godt vare på hverandre dersom hun blir drept. De drømmer ikke om i morgen fordi de vet at det er ikke sikkert at de klarer seg.

Bli eller løpe 31.07.2014.

I går hørte vi plutselig på nyhetene om en humanitær våpenhvile fra 15:00 til 19:00. Pausen var kunngjort av den israelske siden, og var ikke akseptert av Hamas.

Når folk i Gaza hørte om våpenhvilen bestemte mange seg for å gå ut. Noen av dem besøkte familien, andre gikk til markedet.

Andre igjen løp til bakeriene og ble stående i lange køer for å skaffe brød til familien.

Jeg var blant dem som bestemte seg for å besøke familien.

Jeg kjøpte med vannflasker og gikk opp åtte etasjer siden det ikke var strøm.

Da jeg kom opp sa mamma at de hverken hadde hatt elektrisitet eller vann på to dager. Hun hadde bare noen små tanker med vann hun hadde fylt opp for flere dager siden.

Etter 45 minutter var jeg i ferd med å dra, men så hørte vi en stor eksplosjon etterfulgt av en til. Klokken var ikke 19:00 ennå!

Min mor fikk panikk fordi hun var bekymret for hvordan jeg skulle komme meg hjem. Vi visste ikke hvor eksplosjonen var eller hva som var målet. For å være ærlig visste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg så på foreldre mine og døtrene mine som var i ferd med å bli veldig redde. Jeg prøvde å holde meg rolig foran dem.

14

Jeg tok beslutningen om å forlate mine foreldres hus og komme meg hjem raskt. Takk Gud, jeg kom trygt frem.

Så snart jeg kom hjem slo jeg på nyhetene og hørte at de israelske soldatene avfyrte skudd mot et av markedene i den gamle delen av byen. Atten ble drept og mer enn 200 skadet.

Skolepulter vil stå tomme 05.08.2014 «Når bombingen slutter vil jeg ha en dukke som snakker og har kjole». Det er det min lille datter ønsker seg når denne krigen tar slutt. Selv om foreldre vanligvis ikke liker å høre på alle ønskene til barna sine fordi de ikke vil skjemme dem bort, kan vi ikke vite om dette er deres siste ønsker. Hun er bare fem år og hun vil leke med dukker!

Små barn mellom seks og tolv år vet at mange av klassekameratene deres aldri vil komme tilbake. De bør også forberedes på at noen klassekamerater har arr og brannsår i ansiktet og på kroppen. Noen lærere har også blitt drept, mens andre vil komme tilbake med arr og sår. Noen klassekamerater vil ikke komme til skolen hjemmefra, men fra slektningers hjem, fordi familiene deres er borte og strøket fra folkeregisteret. Det er selvfølgelig ren optimisme å tenke at skolene vil kunne åpnes i tide. Hvor skal flyktningene dra da? Skolene har vært det eneste “trygge” tilfluktsstedet for internt fordrevne.

15

Sorgen får ikke plass i krigen 06.08.2014 Historier, historier fra alle hjørner av Gaza. Normalt er det vanlig med en tre dagers sørgeperiode når noen dør, der folk kan komme med sine kondolanser. På grunn av konstant bombing har det ikke vært mulig å ha tre dagers sorg under krigen. Folk var redde for å gå ut. Nå har sørgetiden startet i Gaza. Overalt ser vi folk som kondolerer til hverandre.

Hjemme igjen 07.08.2014 I dag flyttet vi hjem. Jeg følte meg velsignet. Jeg undersøkte skadene, men skjønte fort at jeg har vært mye heldigere enn andre, som har mistet hjemmene sine og ikke har noe sted å dra.

Da jeg kom inn på døtrene mine sitt rom, som ble mest berørt av bombingen, husket jeg tilbake til den natten jeg fikk panikk. Det er et mirakel at faren deres kom seg inn på rommet og fikk dem ut. Datteren min minte meg på at sengen hennes var fullstendig dekket av glass og splinter. «Takk Gud for at det gikk bra», sa hun.

Hun vet. Hun blir snart åtte år og hun vet hvordan situasjonen er.

Det er ikke lett å fortsette å fortelle henne at alt er bra når hun selv ser at det ikke er sant.

16

En gang var vi en familie 08.08.2014 Nok et hus har slukt sine eiere. Ødeleggelsene var store og kroppsdelene ble gjemt under ruinene. De overlevende vil spørre ruinene etter minnene de slukte.

Kvinnene som har mistet sine hjem sier bittert: «Vi hadde en gang et hjem. Vi lo der, vi gråt der, ropte og tok imot gjester. En gang var vi en lykkelig familie. Vi spiste sammen og lekte med barna.

Plutselig våknet vi opp fra drømmen. Vi befant oss på en FNskole, og satt og så på hverandres elendighet.»

Ødelagte hus og internt fordrevne Omtrent 13% av Gazas boliger ble skadd.

Opp mot 20.000 hjem ble totalt ødelagt.

108.000 palestinere har blitt hjemløse og bor midlertidig i FN-skoler eller hos vertsfamilier.

Kilde: OCHA

17

Hva er et normalt liv?

10.08.2014 For folk i Gaza betyr et normalt liv at vi ikke lenger hører bombing hver natt. Men det betyr ikke at alle kan vende hjem, for mange har ikke lenger et hjem. Ei heller betyr det gjensyn med familien, for mange har mistet sin familie. Og et normalt liv betyr ikke at barna kan forberede seg på skolestart i slutten av måneden, siden skolene er fylt opp av hjemløse mennesker. Så hva er et normalt liv nå? Kanskje å tilbringe natten uten redsel for å bli drept. Nettene vi har opplevd i Gaza i løpet av krigen blir ikke glemt i månedene og årene som kommer. Det vil ta tid før vi klarer å sove normalt uten frykt.

Overfylte skoler 12.08.2014 Hun sitter sammen med andre familier på gulvet med barna sine. De er alle fra forskjellige områder på Gazastripen. De bor sammen i et klasserom der de sover ved siden av hverandre, snakker, spiser og fremfor alt lever i frykt sammen.

Hun kan knapt finne plass til å strekke ut bena. Mer enn 90 personer deler samme klasserom. De har vært her i mer enn 20 dager. Én skole har mer enn 3.000 personer. Køen til dametoalettet er lang og hun må være forberedt på å vente en lang stund.

Barna hennes forlater henne ikke uansett hvor hun går. De føler seg beskyttet. Med et lite smil ser hun inn i øynene deres og tenker: «Jeg bærer dere med meg med tennene mine og løper fra sted til sted og prøver å beskytte dere, men jeg kan ikke garantere denne beskyttelsen. Jeg skulle ønske jeg kunne gjemme dere i øynene mine og lukke dem, slik at ulvene som er på jakt etter ofre ikke ser dere. Ikke skyld på meg hvis jeg ikke 18

klarer å beskytte dere, det er ikke i mine hender. Hvis det var opp til meg ville jeg gi dere sjelen min, så dere kan leve og jeg dø.

Tilgi meg. Jeg vet at jeg kommer til å mislykkes».

«Når vi drar hjem vil jeg at du skal leke med meg og lage mat som jeg liker,» sier en av hennes små. Hun er bare et barn og vet ikke at det gamle livet aldri vil komme tilbake. Det finnes ikke lenger noe hjem.

Hun får ikke sove. Hun har en klump i halsen. Ingen lys skinner, hverken i livet eller på denne skolen. Hun ser bare månen gjennom vinduet i klasserommet. Hun klager til månen. Den lytter.

«Når tror du dette vil ende? Hvis det ender, har du noen anelse om hvor mine barn og jeg skal dra? Tror du at vi overlever?

Uansett vil ingen bry seg! For verden er vi bare tall, ikke mennesker. For over syv år siden ble vi fanget i det største fengselet noensinne, og vi døde hundre ganger hver dag, og ingen brydde seg. I mange år har de syke ikke fått lov til å reise fordi vi er under blokade. I mange år har vi ikke kunnet være lykkelige. Vi må innfinne oss med å bare ha strøm seks eller åtte timer om dagen. I mange år har ikke folk kunnet spise fisk fordi fiskerne ikke får lov til å dra langt nok ut på sjøen. I mange år har våre barn hørt om verden utenfor, men de får ikke besøke den.

Hvis jeg blir drept, er jeg bare et tall. Verden ser vår smerte kun gjennom dødstallene! Familien min som har levd samme liv som meg ville være triste, for de vet at jeg ikke har levd mens jeg var i live. Krigen har bare lagd mer elendighet for meg og den har svelget alle de vakre minnene mine. Krigen har gjort meg tom innvendig. Jeg er ikke hvem jeg var. Krigen er bitter og for kvinnene smaker bitterheten ekstra sterkt.

19

Menneskerettighetene har ingen verdi hvis de ikke blir oversatt til handlinger på bakken i vanskelige tider. Hvor er vedtakene som er ment å beskytte oss under denne krigen? Hun tror ikke på rettigheter eller resolusjoner lenger. De ble laget av folk i fredstid og vil bli liggende i en skuff fordi de var stille da de skulle ha talt.

Panikk 20.08.2014 Vi vasket våre hjem og våre hjerter, og vi var fulle av håp mens vi ventet på gode nyheter fra Egypt.

Mens vi fortsatt drømte og var optimistiske hørte vi bomber flere steder i Gaza. Vi fikk panikk! Lyden av bombene var krystallklar.

Den rystet bygningene og menneskene. Hvem kalte døden til seg denne gangen? Hvem får ikke være med oss i det nye livet som aldri kom?

Jeg hadde håpet å skrive gode nyheter til dere. Beklager, mine venner, det kan virke som om vi ikke er tilstrekkelige sivile til å fortjene et anstendig liv. Jeg er begynner å tvile på definisjonen av å være sivil. Det virker som folk i Gaza er klassifisert som ikke-sivile til og med mens de er babyer. Hvis de var sivile, hvorfor siktes de inn og blir drept før de er i stand til å åpne øynene eller si sitt eget navn?

Sivile i Gaza betraktes som «bevegelige mål» som kan være i siktet når som helst og hvor som helst. Betydningen av begrepet «sivil» er endret, og jeg syns dette må gjøres kjent verden over.

Definisjonen av «sivile» i ordbøkene bør endres. Definisjonen på

20

en «sivil» i Gaza er en som kan bli drept, men ikke har rett til å bli funnet under ruinene eller til å bli gravlagt. Og fremfor alt, å være «sivil» i Gaza betyr at alle lovlige og ulovlige våpen kan brukes mot deg. Hvis de ikke dreper deg vil de påføre deg sykdom og skader som vil følge deg resten av livet. Gaza er et åpent laboratorium for eksperimentering med våpen.

21

Alle er mål 23.08.2014 Det er veldig mørkt ute og folk er veldig stille. De sover ikke. Alle er våkne. Vi har ingen anelse om hva som vil skje videre. Men vi vet at alle er mål. Hvis man bor i Gaza, kan man være både sivil og et mål. Uavhengig om du er beskyldt for å ha gjort noe eller ikke, kan du fortsatt være et mål. Hvis en fugl som er ettersøkt sitter i vinduet ditt, er hele hjemmet ditt og alle som bor der mål.

Two little roses 30.08.2014 Hee you two little roses of the heart Hee you two butterflies brought sunlit to my lamp Little roses are jumping in my life’s yard again After the roses withered some murmuring allowed them back into the corner of the life After the roses lost their leaves the angels carried them to sit beside the river My little two roses bloom with smiles My two little roses are back to life Kjære alle sammen, Ja, jeg klarte meg. Jeg er i live. Min lille familie er også ok. Vi har det bra, vi kommer oss. Alle her i Gaza har vært gjennom mye. Vi trenger litt tid for å komme tilbake til et normalt liv. Krigen er over, men før den tok slutt drepte den mange ting inne i oss.

Er jeg lykkelig? Selvsagt er jeg det. Jeg er lykkelig fordi vi slipper å være redd for bombene. Jeg var redd for at ørene våre skulle bli så vant til nyhetene om drap at det ville bli normalt. Jeg var redd vi skulle begynne å drikke nyheter om døden som vi drikker melk.

Og spise nyhetene om de skadde og fordrevne som vi spiser vårt brød. I løpet av de siste dagene av krigen gikk det ikke en dag 22

uten at vi hørte om mange drepte, skadde eller fordrevne. Dårlige nyheter ble luften vi pustet i.

Nå står vi overfor sannheten. Små barn blir fortalt at de har mistet sine foreldre. Små jenter må se seg i speilet og innse at de ikke lenger er sovende prinsesser. Ansiktene deres er fulle av arr som ikke vil bli borte. De må leve med dem resten av livet.

Mange av vennene mine måtte flykte. De så hjemmene sine rase sammen, og de innså at veggene dro med seg alle minnene i farten. Minnene ble begravet i ruinene.

Sjokk er den eneste overlevende etter krigen. Du kan se det over alt. I ansiktene, i ruinene, på sykehusene. Sjokk har preget ansiktene og øynene våre. Folk ser på hverandre med bitterhet i blikket. Mange har ikke ord. Inne i oss vet vi at vi er heldige som er i live.

Jeg kommer til å fortsette å tro på morgendagen. Jeg kommer ikke til å miste håpet. Jeg er fast bestemt på å være med å gjøre fremtiden bedre for barna. Jeg vil fortsette å oppfordre barn til å elske livet og nyte det. Fremfor alt vil jeg oppmuntre barna mine til å elske andre og alltid tenke at morgendagen vil bringe velstand og fred.

23

Hjelp oss å gi Gazas barn håpet tilbake Flere hundre tusen barn over hele Gazastripen har behov for psykososial støtte etter krigen sommeren 2014. Norsk Folkehjelps lokale partnerorganisasjoner er i gang med psykososial støtte til barn mellom 6 og 12 år. Gjennom aktiviteter som sang, dans, tegning og lek får barna mulighet til å uttrykke seg fritt. Målet er å minske symptomene på stress, angst og traumer.

Alle donasjoner i forbindelse med dette heftet blir brukt til psykososial støtte til barn.

Merk din donasjon med «Wedad» og sett inn ønsket beløp på kontonummer 5005 14 00000 Tusen takk for din støtte!

For mer informasjon, se folkehjelp.no eller send epost til norsk.folkehjelp@npaid.org