Vergehandbok by Norsk Folkehjelp

Vigdis Vevstad og Trygve G. Nordby

VERGEHÅNDBOKA For verger og representanter for enslige mindreårige asylsøkere

Innhold Forord.................................................................6 Norsk Folkehjelp.................................................7 Bakgrunn og leseveiledning................................9

Enslige mindreårige asylsøkere.11 Hvem er de?.....................................................11 Hvor kommer de fra?........................................12 Hvordan har barnet det?..................................14 Hva skal barnet kalles?.....................................14

Asylbarns rettigheter................ 17 Flyktningkonvensjonen.....................................17 FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR)...18 FNs barnekonvensjon.......................................18 Artikkel 2: Ikke-diskrimineringsprinsippet....18 Artikkel 3: Hensynet til barnets beste...........20 Artikkel 6: Retten til liv og utvikling..............21 Artikkel 12: Retten til å delta og bli hørt......21 Artikkel 22: Særlig hjelp og beskyttelse til flyktningbarn.............................................21 FNs barnekomité..............................................22 Den Europeiske Menneskerettighets konvensjonen EMK...........................................22 Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol EMD..................................................................22 Vergemålsloven................................................24 Ny lovgiving......................................................24 Utlendingsloven...............................................25 Asyl...............................................................25 «Humanitærparagrafen»...............................25 Representant i stedet for verge........................26 Menneskerettsloven.........................................29

Vergen...................................... 31 Dagens vergeordning.......................................31 Rolle og oppgaver............................................31 Oppgavene.......................................................32 Vergebenevnelsen............................................34 Rekruttering......................................................34 Oppnevning av verger......................................35 Vergesekretariatet............................................35 Opplæring........................................................36 Vergevaktordningen..........................................36 Taushetsplikt....................................................36 Avslutning av vergeoppdraget..........................36 Tidsbruk, godtgjøring og kostnadsrefusjon......37 Vergeordningens svakheter..............................39

Den vanskelige vergerollen....... 41 «Forelder», «representant», «støttekontakt» eller «advokat»?................................................41 Hvor langt skal man gå?................................. 42 Antall vergebarn...............................................43 Vergens personlige egenskaper.......................43

Utfordringer............................. 45 Anstendighet overfor barnet............................45 Arbeidstillatelse................................................46 Barnehage og skole.........................................46 Asylsøkere mellom 6 og 16 år......................46 Asylsøkere mellom 16 og 18 år....................47 Barnetrygd.......................................................47 Det første møtet – kontakt og tillit...................48 Dokumentene...................................................49 Familiegjenforening med foreldrene................50

Flytting mellom mottak – ny verge..................50 Foreldre og slektninger i Norge.......................51 Forsvinning fra mottak......................................51 Fullmektig.........................................................52 Gaver og ekstra omsorg...................................53 Helse - sykdom - psykiske problemer..............53 Irregulær/papirløs............................................54 Konflikt.............................................................55 Kriminalitet.......................................................56 Lang saksbehandlingstid.................................56 Menneskehandel og menneskesmugling.........57 Midlertidig opphold..........................................58 Omsorgstilbud i hjemlandet.............................59 Oppsporing......................................................59 Over 18 år – videre på egen hånd...................60 Retur til hjemlandet..........................................60 Tvungen retur................................................62 Tolk...................................................................63

Asylprosessen.......................... 65 Registrering hos politiet...................................65 Identitet............................................................67 Ankomstsamtale med UDI................................67 Aldersundersøkelse..........................................68 Konsekvens av aldersfastsetting:..................70 Asylintervjuet....................................................70 Saksbehandlingen i UDI...................................72 Dublin-samarbeidet..........................................73 Treff i Eurodac..............................................74 Ansvar for enslige mindreårige asylsøkere...... 75 Unntak fra Dublin-reglene............................75 Norsk praksis................................................75 Spesiell utfordring for verger i Dublin-saker....76 Dublin-saksgangen.......................................77 Vedtaket............................................................78 Flyktningstatus.............................................78 Humanitært grunnlag...................................78 Midlertidig opphold......................................78 Avslag, klage – omgjøringsbegjæring...........78 Domstolsbehandling........................................79 I Norge.........................................................79

EMD..............................................................79 Advokaten.........................................................80 Advokatens oppgaver...................................82 Advokat som verge.......................................83

Positivt vedtak og bosetting..... 85 Bosettingsforberedende arbeid.......................85 Individuell kompetanseog tiltaksplan..........85 Bosettingssamtaler.......................................85 Kommunens rolle og ansvar.............................86 Valg av bosettingskommune.........................86 Bo- og omsorgsløsninger.................................86 Vergen en viktig ressurs ved bosetting............87 Direktebosetting...............................................87 Overføringsflyktninger......................................87 Integrering........................................................88

Mottak og omsorgssenter......... 91 Omsorgssenter.................................................92 Over eller under 15 år?................................92 Privat eller alternativ mottaksplassering..........92

De sentrale institusjonene........ 95 Politiets Utlendingsenhet (PU).........................95 Utlendingsdirektoratet (UDI).............................95 Utlendingsnemnda (UNE).................................96 Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDi).....97 Barnevernet......................................................97 Kommunene.....................................................98 Sivilombudsmannen.........................................98 IOM...................................................................98 Nyttige kontaktadresser...................................99 Etterord.......................................................... 100 Litteraturliste.................................................. 101 Forkortelser, ord og uttrykk............................ 103 Stikkordregister.............................................. 107

Forord Å være verge er en av de viktigste oppgaver en voksen kan påta seg for å støtte et barn som har vært på flukt. Disse barna kommer alene til et fremmed land for å søke asyl, uten foreldre og uten kjennskap til landets språk og kultur. Deres hverdag preges av tap og savn av omsorgspersoner. Noen har vært utsatt for grove overgrep under flukten. Også etter ankomst til Norge blir noen barn truet av bakmenn. Disse barnas liv og helse står på spill. De er dermed avhengige av verger med tilstrekkelig kunnskap om rettigheter. Barnas rettssikkerhet og livskvalitet blir styrket via vergens kunnskap! Med denne Håndboka har Norsk Folkehjelp og forfatterne laget en svært betydningsfull bok for nettopp å ivareta barns rettigheter. Boka fokuserer på rettighetsarbeid for de mest sårbare gruppene: Barn som flykter alene.

Takk for at du ønsker å gjøre en forskjell!

Inga Marte Thorkildsen Barne-, likestillings- og inkluderingsminister

Norsk Folkehjelp Norsk Folkehjelps engasjement i arbeidet med verger for enslig mindreårige asylsøkere er basert på vårt verdigrunnlag og bredere arbeid for å forbedre rettighetene til sårbare grupper i Norge. Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Gjennom politisk påvirkning og praktisk arbeid, nasjonalt og internasjonalt, gjør vi en innsats for å bedre menneskers levekår og skape et mer rettferdig samfunn. Nasjonalt arbeider vi for å bedre rammebetingelser for drift av mottak og for beboere i mottak. Asylsøkere er en spesielt sårbar gruppe og trenger all den hjelp de kan få for å få bedre rammer og levekår i Norge. Noen av dem må dra igjen og noen av dem får bli. Enten de tilhører den ene eller andre gruppen har de til felles at de må oppholde seg lenge på mottak og i løpet av den perioden både trenger respekt, menneskeverd, støtte, levegrunnlag og kan ha nytte av opplæring og aktivitet. Vi i Norsk Folkehjelp ser vårt arbeid med verger for enslige mindreårige som en naturlig forlengelse av vårt solidaritetsarbeid innenfor asyl- og mottaksområdet. Norsk Folkehjelp har gjennom flere år driftet et vergesekretariat for enslige mindreårige asylsøkere, støttet av UDI. En verges rolle er først og fremst å ivareta barnets rettigheter og integritet. Dette krever opplæring, oppfølging, personlig egnethet og mot. Via vergesekretariatet får vergen kompetanse og kontinuerlig oppfølging til å utføre dette viktige arbeidet på en tilfredsstillende måte. Som verge kan du komme opp i mange utfordrende situasjoner. Har du behov for bistand eller veiledning, kontakt vergesekretariatet i Norsk Folkehjelp.

Fra og med sommeren 2013 er det innført ny ordning med representanter for enslige mindreårige asylsøkere, fram til de har fått opphold og bosetting. Deretter overtar vergen. Den nye representantordningen er godt omtalt i håndboka. Den håndboka dere her sitter med i hånden er en samling av teori og erfaringer, og et supplement til obligatorisk opplæring. Boka gir nyttig innsikt i representantens og vergens oppgaver fra den enslige mindreårige kommer til landet og til opphold eller retur. Her finner du det meste av det en representant og verge bør ha kjennskap til for å kunne ivareta den enslige mindreåriges rettigheter på en trygg og god måte. Jeg håper at den kunnskapen vi her har samlet til dere, vil komme godt med og gi dere både informasjon, engasjement og økt kompetanse. En stor takk til Extra-stiftelsen som har finansiert boken. Med vennlig hilsen

Liv Tørres Generalsekretær Norsk Folkehjelp

ENSLIGE MINDREÅRIGE ASYLSØKERE

«Det er åpenbart at vergene gjør en viktig forskjell for disse barna» Johs. Strange Næss, overformynder

Bakgrunn og leseveiledning Målet med denne håndboka er å bidra til å bedre enslige mindreårige asylsøkeres livskvalitet, helse og rettssikkerhet ved å øke vergens eller representantens kompetanse og forståelse. Boka vil også kunne være nyttig for alle andre som kommer i kontakt med enslige asylbarn. Som politiet, saksbehandlere i utlendingsforvaltningen, mottakspersonale, overformyndere, lærere, eller mennesker som rett og slett bryr seg om disse barna. Innholdet bygger på intervjuer med erfarne verger og andre sentrale personer knyttet til behandling av utlendingssaker, mottak og annen kontakt med disse barna. Vergenes historier og erfaringer har dannet grunnlaget for problemstillinger som i neste omgang er drøftet med myndighetspersoner og andre. Boka fokuserer hovedsaklig på vergearbeidet for enslig mindreårige asylsøkere i perioden fra ankomst og registrering hos politiet til endelig vedtak er fattet. Den beskriver vergerollen, barnas rettigheter, asylprosedyrene og de viktigste institusjonene som er involvert i asylprosedyren. Dette er koblet opp mot eks empler fra vergers hverdag, utfordringene de møter, og forslag til hvordan disse utfordringene best kan håndteres. Når det gjelder de konkrete rutinene hos politiet, UDI eller ved mottakene, har vi forsøkt å få fram hovedtrekkene og de elementene som er særlig viktig for asylbarna. Vi har vært tilbakeholdne med å gå for mye inn i logistikk og detaljer, fordi dette ofte endres. Oppdatert informasjon om praktiske detaljer fås enklest på vergesekretariatets nettside, eller direkte fra politiet, UDI eller asylmottaket.

Siden vergearbeidet knyttet til bosetting og videre integrering i en kommune og et lokalmiljø er svært omfattende og har sine egne helt spesielle utfordringer, er dette dekket i en egen bok som parallelt med denne boken utgis av Vergeforeningen. Målet er at de to bøkene skal være komplementære og utfylle hverandre. For å gjøre det enkelt å finne fram i dette omfattende temaet og i mengden problemstillinger en verge må forholde seg til, har boka både en detaljert innholdsfortegnelse, et detaljert stikkordregister, et eget kapitel med forklaring av ord og uttrykk, samt utstrakte kryssreferanser i den løpende teksten. Norsk Folkehjelp vil etter hvert legge ut hele teksten på nettet: www.folkehjelp.no. Denne planlegges oppdatert etter hvert som lover, rutiner og andre forhold som er viktig for vergene endrer seg. I arbeidet med boka har vi møtt utrolig mange flotte, engasjerte mennesker som benytter en stor del av sin tid til å gjøre livet bedre for barn og ungdom som har endt opp i den verst tenkelige situasjonen i livet. En stor takk til alle bidragsytere. Og en særlig takk til Liv Hatland, Marianne Stamland Solvi og Marianne Øen som velvillig har stilt sitt kursmateriale til disposisjon for denne boka. Våre oppdragsgivere i Norsk Folkehjelps vergesekretariat har vært til uvurderlig hjelp i arbeidet. Derfor en stor takk også til Inger Sylvia Johannesson, Lise Mensner og Camilla Peace Sundvoll.

ENSLIGE MINDREÅRIGE ASYLSØKERE Hvem er de? Enslige mindreårige asylsøkere er barn og ungdom under 18 år som har kommet til Norge uten foreldre og som søker norske myndigheter om asyl. De langt fleste er mellom 16 og 18 år. Svært få er yngre enn 12 år. Ca 80 prosent er gutter. En god del kommer sammen med slektninger og venner, og mennesker de har møtt langs reiseruten til Norge. Men i forhold til juridisk status som «enslig mindreårig asylsøker» (EMA) og tildeling av verge, er det kun spørsmålet om barna er sammen med foreldre som teller. Historiene bak ankomsten til Norge er mange og kan være endeløst forskjellige. Noen barn kommer vekk fra foreldrene under flukt fra en dramatisk krigssituasjon eller en naturkatastrofe. Andre barn kommer fra familier som har vært gjenstand for myndigheters eller andres overgrep, og som sendes ut av landet i håp om at de vil kunne finne sikkerhet et annet sted. Noen barn risikerer å bli offer for militær tvangsrekruttering eller seksuelle overgrep. Atter andre har vokst opp i den største fattigdom og blir utstyrt med billett, reiserute og et ønske om at de en dag skal få det bedre enn det livet foreldrene sitter fastlåst i. Videre kan det være barn som er ofre for kynisk menneskehandel fordi noen

ønsker å tjene penger på dem – som prostituerte eller ulovlig arbeidskraft. Siden europeisk innvandringspolitikk praktisk talt gjør det umulig å komme inn i våre land på en lovlig måte når hensikten er å søke asyl, betyr det at nesten samtlige barn som kommer til Norge som enslige mindreårige asylsøkere har måttet benytte seg av smuglere og agenter for å komme innenfor våre grenser, og i posisjon til å si de magiske ordene: «Jeg søker asyl». Etter internasjonale normer har man rett til å søke asyl og få sin sak prøvet. Men man har ingen automatisk rett til å få asyl. Det avhenger av det enkelte lands lovgiving og om den enkelte søker fyller kriteriene slik loven til en hver tid praktiseres. I tillegg til belastningen som har vært den opprinnelige årsaken til å forlate hjem og hjemland og belastningen det er å forlate sine nærmeste, har alle barna nødvendigvis også gått gjennom en lang og ofte traumatisk reise før de kommer til Norge. Det er ikke sjelden de har opplevd direkte overgrep på reisen. Bare fantasien setter grenser for hva dette kan dreie seg om. Siden Dublin-samarbeidet som Norge er en del av har som hovedregel at man får behandlet sin asylsøknad i bare ett land (og at dette landet ofte er det første europeiske

7Yida leir i Sudan

landet man blir registrert i), betyr dette at barna kan ha holdt seg skjult i lang tid, i mange forskjellige land, på veien til Norge. Mange holder seg også skjult en periode i Norge før de går til politiet og søker asyl. I tillegg til de fysiske og psykiske påkjenningene barna allerede er preget av den dagen de endelig søker asyl, bærer de aller fleste nok en belastning med seg i form av en forpliktelse eller annen gjeld som før eller siden skal gjøres opp. Det kan være et løfte om å sende penger hjem eller det kan være gjeld til en smugler. Når vi snakker om disse barna starter vi gjerne historien med deres asylhistorie i Norge. Men for asylbarna er ikke dag én av flukten den dagen de faktisk søker asyl. De bærer alle med seg en lang historie og en tung byrde som starter for lenge siden og et helt annet sted på kloden. Og ofte bærer de på betydelig skyldfølelse. Hva den enkeltes byrde er, hva som har skjedd eller hva slags forpliktelser eller forventninger som ligger i bunn, er kanskje det siste barna vil fortelle om. Samtidig ligger den beste muligheten til å få opphold i Norge i å fortelle sannheten om seg selv. Så vanskelig er det.

Hvor kommer de fra? I øyeblikket (2012) kommer de fleste asylbarna til Norge fra Afghanistan, Somalia og Eritrea. Land i krig og konflikt. Land vi også ellers får flest asylsøkere fra. De siste årene har antall enslige unge asylsøkere som kommer til Norge variert fra under 400 til over 2000 per år, altså store svingninger. Ifølge UNHCR var det i 2011 ca. 17 700 asylsøknader fra enslige mindreårige fordelt på 79 land. Europa mottok 13 300 (75 prosent av disse søknadene). Hvilket opprinnelsesland det kommer flest søkere fra endrer seg over tid og vil fortsatt

komme til å endre seg i forhold til konfliktbilder, naturkatastrofer og andre geopolitiske forhold. Det endrer seg også i forhold til hvilke ankomstland som foretrekkes av smuglere og agenter eller barna selv. Her er det svært mye som spiller inn. I en hver asylsøkers historie er det et spill mellom krefter og motivasjon som skyver i retning av å reise fra hjemlandet (push) og krefter og motivasjon som trekker i retning av ulike ankomstland (pull). Man skal ikke undervurdere tiltrekningskraften som ligger i at Norge hvert år kåres som et av verdens beste og tryggeste land å bo i. En annen tiltrekningskraft vi ser i all migrasjon, enten den er tvungen eller frivillig, er at tilstedeværelse av egen nasjonalitetsgruppe, eller diaspora, spiller en rolle. Mange foretrekker å reise til et sted hvor det allerede finns landsmenn fra før. Fra forskning på asylsøkere som kommer til Norge vet vi at også tilfeldigheter spiller en rolle. Hvem man møter langs fluktruten kan for eksempel være med å påvirke hvor man til slutt ender opp. Det må imidlertid sterkt understrekes at bevisst valg av ankomstland og bruk av agenter og smuglere ikke nødvendigvis svekker asylsaken. Ulovlig grensepassering er ulovlig. Men når det gjelder personer som trenger internasjonal beskyttelse, har internasjonal flyktningjus bidratt med internasjonale normer som sikrer takhøyde i forhold til dette. For en flyktning kan det være umulig å flykte på lovlig måte. Og i dag finns det praktisk talt ingen vei til å søke asyl uten å få hjelp til å krysse grenser. At barn krysser landegrenser alene er ikke et nytt fenomen. Til alle tider har barn blitt skilt fra sine foreldre på grunn av krig, naturkatastrofer, økonomiske kriser eller lignende. Det nye ved dagens situasjon er de store avstandene barna reiser over og den økende

Enslige mindreårige asylsøkere

andelen barn blant verdens migranter. I følge en rapport fra EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA), er det sannsynlig at antallet enslige, mindreårige asylsøkere til Europa vil øke. Det begrunnes i pågående konflikter i ulike deler av verden og den verdensomspennende finanskrisen. FRA mener utfordringen vil være å ta hånd om de enslige mindreårige asylsøkerne på en effektiv måte, samtidig som man respekterer barnas grunnleggende rettigheter og handler til barnets beste. Også FNs høykommisær for flyktninger, UNHCR, mener det er grunn til å forvente en økning i antallet enslige, mindreårige asylsøkere. UNHCR begrunner dette med strengere asylpolitikk i europeiske land, som kan medføre at familier i aktuelle opprinnelsesland i økende grad sender sine barn på reise, fordi de antar at enslige mindreårige lettere vil få oppholdstillatelse enn voksne.

Hvordan har barnet det? Barna er først og fremst enkeltmennesker og individer. Selv med felles kjønn, alder og landbakgrunn kan forskjellene være store. De kommer fra ulike folkegrupper, religioner, kulturer og tradisjoner og de snakker i mange tilfeller forskjellig språk, selv om de kommer fra samme land. Noen ganger kommer barna fra begge sider av konflikten i hjemlandet. Som enslige mindreårige asylsøkere er de i en situasjon som kjennetegnes ved at de er uten foreldres omsorg, veiledning og beskyttelse. De er i et fremmed land, med ukjent språk, kultur, tradisjoner og mat. De har i varierende grad opplevd tap, savn, sorg og andre traumer. De har ulike behov for psykososial oppfølgning. Siden vergerollen handler om å være støtteperson – ikke bare i streng, juridisk forstand – er det viktig å forsøke å forstå hvordan det

enkelte barn har det. Da er barnets nasjonalitet, kultur, religion, familiehistorie, overgrepshistorie, osv, svært viktig. Men like viktig som hvordan barnet objektivt har det, er hvordan barnet «tar det». Dvs. takler sin egen situasjon. Hendelser som ville tatt knekken på en annen, kan det hende barnet har lært seg å leve med. Hendelser og forhold som vi selv ikke hadde brydd oss om kan på motsatt side være kritiske for evnen til å mestre livet. Det er samtidig viktig at man ser det enkelte asylbarn som det flotte unge mennesket det er. Med fremtidsdrømmer, fritidsinteresser, pubertetsgleder og problemer, talenter, kunnskaper og ønsker om å være helt vanlige barn og ungdommer som deltar i samfunnet på lik linje med alle andre. Enten man er verge eller annen voksenperson som kommer inn i barnas liv, er det helt nødvendig å bruke tid til å se det enkelte barnet på barnets egne premisser. Først da kan man være til ordentlig nytte og utføre den mer formelle delen av vergerollen. Statistikken viser at det går rimelig bra med enslige mindreårige asylsøkere som får opphold i Norge. Siden 1996 og frem til utgangen av 2009, har i overkant av 9000 enslige mindreårige søkt om asyl i Norge. Litt over 3000 av disse har fått opphold og blitt bosatt som enslige mindreårige flyktninger. En rapport fra SSB viser at to tredeler av disse var kommet i arbeid eller utdanning i slutten av 2009. Rapporten «Enslige mindreårige flyktninger i arbeid og utdanning» tar for seg hvor de enslige mindreårige flyktningene kommer fra, hvor i Norge de bor, og hvordan de klarer seg i arbeidsmarkedet og utdanningssystemet.

Hva skal barnet kalles? Den formelle benevnelsen på barna vi her snakker om er «enslige mindreårige asylsøkere» – forkortet EMA. Mange synes begrepet

Ved utgangen av 2011 så statistikken over alle barn som var asylsøkere i Norge slik ut: Medfølgende barn i ordinære mottak

3522

Enslige mindreårige i omsorgssenter (under 15 år)

Enslige mindreårige over 15 år i EMA-mottak/avdeling

239

Enslige mindreårige i ordinære mottak

Totalt

3906

(Kilde: Stortingsmelding 27, 2011-12, «Barn på Flukt»)

og forkortelsen blir for teknisk og fremmedgjørende og bruker heller begrepet «asylbarn», forkortet AB. Problemet med dette er at asylbarn også brukes om alle andre barn som søker asyl i Norge, enten de kommer alene eller sammen med foreldre. Å henvise til asylbarn blir derfor upresist, og underkommuniserer både at de er enslige og at de er selvstendige asylsøkere. I 2011 var det 381 barn som hadde status enslig mindreårig asylsøker, mens nesten 4000 på en eller annen måte var asylbarn. Siden denne håndboka handler om vergerollen, som i stor grad må forholde seg til formalitetene knyttet til blant annet asylsøknader, aldersvurderinger, plassering i mottak, bosetting eller eventuelt retur, momenter

som alle har viktige juridiske sider ved seg, vil boken hovedsakelig omtale barna som enslige mindreårige asylsøkere. Vi har for det meste også valgt å skrive dette helt ut, og så mye som mulig forsøkt å unngå forkortelsen EMA, som vi er enig i kan virke unødvendig fremmedgjørende. De mer generelle begrepene «barn», «ungdom» eller «asylbarn» benyttes der dette faller mest naturlig. At man i dagligtale og i direkte kontakt med barna benytter andre, mer personlige begrep, er en selvfølge. Man skal imidlertid være forsiktig med å allmenngjøre disse barnas situasjon i en slik grad at man underslår den høyst spesielle situasjonen de befinner seg i, og dermed deres helt spesielle behov for særskilt behandling og ekstra oppmerksomhet.

Enslige mindreårige asylsøkere

ASYLBARNS RETTIGHETER I dette kapitlet gjøres det rede for Norges internasjonale forpliktelser i forhold til enslige mindreårige asylsøkere og de kontrollordningene som er etablert for å sikre at forpliktelsene etterleves. Enkelte tilpasninger i det norske lovverket er tatt inn i disse avsnittene, mens vergemålsloven, utlendingsloven og menneskerettighetsloven er kort omtalt også i egne avsnitt. Lovgivning av betydning for enslig mindreårige asylsøkere finns også i andre deler av lovverket, for eksempel kommunehelseloven, barnevernloven, opplæringsloven og andre lover som omfatter alle som oppholder seg i Norge, men som ikke vies særskilt plass her. Det forventes selvfølgelig ikke at verger for enslige mindreårige asylsøkere skal ha inngående kunnskap om internasjonal og nasjonal utlendingsjus. Grunnen til at dette kapitlet er tatt med, er for at verger likevel skal kunne vite om de viktigste lovverkene og bestemmelsene av betydning for en asylsak. Vergen kan for eksempel ha nytte av å kjenne til FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) sine anbefalinger i forhold til vergerollen, og advokatforeningens kommentarer om hvordan disse er en del av norsk lovverk og praksis. Se s. 19 og 32-34.

Flyktningkonvensjonen Flyktningkonvensjon av 1951 er det viktigste internasjonale regelverket til beskyttelse av flyktninger. Den fastslår hvem som er flyktninger og hvilken rettsbeskyttelse, hjelp og sosiale rettigheter flyktninger har krav på. Konvensjonens sentrale beskyttelsesbestem melser er tatt inn som en del av utlendingsloven. Konvensjonen inneholder ikke spesifikke regler som retter seg mot barn, men alle konvensjonsbestemmelsene gjelder like mye for barn som for voksne. Men da konvensjonen ble vedtatt i 1951, ble det i sluttdokumentet fra FN- konferansen anbefalt: «…å beskytte mindreårige flyktninger, spesielt enslige barn og jenter, særlig med tanke på verger og adopsjon». Tankegangen om vergeinstituttet er med andre ord ikke ny i flyktningsammenheng. Definisjon av hvem som er å anse som flyktning er «en person som frykter forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning» (artikkel 1A). Denne definisjonen utgjør også en viktig del av utlendingslovens flyktningbegrep i § 28. Se s. 25. Konvensjonens viktigste bestemmelse er ellers forbudet mot å returnere noen som risikerer forfølgelse (non-refoulement

Non-refoulment-prinsippet. Flyktningkonvensjonens viktigste bestem melse om returvern forbyr retur til et område hvor liv og sikkerhet er i fare. Prinsippet er videreutviklet gjennom menneskerettighets konvensjonene som EMK og Torturkonven sjonen. Utlendingsloven har også en egen bestemmelse om vern mot refoulement. Det gjelder både i forhold til retur til hjemland og i forhold til retur til et Dublin-land. Se s. 76.

FNs barnekonvensjon

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR)

FNs Barnekonvensjon (Barnekonvensjonen) av 1989 er den viktigste menneskerettighetskonvensjonen for flyktningbarns rettssikkerhet ved siden av flyktningkonvensjonen. I 2003 ble barnekonvensjonen tatt inn i menneskeretts loven av 1999 og gitt forrang fremfor annen lovgivning. Det betyr, at dersom andre lovbestemmelser er i strid med barnekonvensjonen, skal barnekonvensjonen gå foran. Den bekrefter dessuten at barn er selvstendige rettssubjekter med egne rettigheter og krav på beskyttelse. Barnekonvensjonen bygger på fire grunnleggende prinsipper: forbud mot diskriminering, hensynet til barnets beste, retten til liv og utvikling og retten til å delta og bli hørt.

UNHCR er gitt et særskilt mandat å overvåke at flyktningkonvensjonens prinsipper overholdes og å gi beskyttelse og bistand til flyktninger. UNHCR har utarbeidet en rekke anbefalinger av betydning for enslige, mindreårige asylsøkere. Selv om anbefalingene ikke er rettslig bindende, oppfattes de likevel som viktige. Og konvensjonsorganers tolkninger skal tillegges betydelig vekt, hvilket også bekreftes av at Norge har forpliktet seg til å samarbeide med UNHCR. Et hovedprinsipp UNHCR forfekter er betydningen av at det oppnevnes en verge som kan ivareta barnets interesser gjennom alle ledd i asylsprosessen. Det må være en verge som er kompetent for rollen og som er

Artikkel 2: Ikke-diskrimineringsprinsippet Barnekonvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnets og foreldrenes rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, osv. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres, og usaklig eller urimelig forskjellsbehandling er dermed forbudt. På bakgrunn av dette har enslige asylsøkerbarn, på samme måte som alle andre barn i Norge som er under 16 år, rett og plikt til grunnskoleopplæring. Barn over 16 år har rett til grunnskoleopplæring ved behov, etter at det er fattet vedtak om oppholdstillatelse. Det samme gjelder retten til inntak til videregående opplæring. Vergens rolle innebærer blant annet å holde seg

prinsippet i artikkel 33). Dessuten inneholder konvensjonen en bestemmelse som innebærer at en flyktning som for eksempel krysser grensen på ulovlig grenseovergang, med falske reisedokumenter, ved hjelp av smugler eller lignende, ikke skal straffes for dette (artikkel 31). Allerede da konvensjonen ble vedtatt, anerkjente man at en person som risikerer forfølgelse ikke alltid kan flykte på lovlig måte.

uavhengig. Et eget veiledningshefte for enslige mindreårige asylsøkerbarn er utarbeidet av UNHCR i samarbeid med UNICEF og Den internasjonale Redd Barna-alliansen. UNHCR har også gitt anbefalinger om hvordan barns asylanførsler bør behandles. Disse gjengis her. Se s. 19-20.

UNHCR anbefaler: • At avgjørende dato for når de prosessuelle prinsippene kommer til anvendelse er den dato barnet søkte asyl, ikke dato for vedtak. Det betyr at barnet er å anse som enslig mindreårig selv om det har fylt 18 år innen UDI har truffet vedtak. • At søknader fra barn skal prioriteres. Det innebærer redusert ventetid i alle ledd av saks behandlingen. Slik situasjonen er nå under skriving av boken, følger UDI en praksis med å foreta intervju rimelig raskt, men etter dette kan det bli en viss ventetid. Myndig hetene hevder imidlertid at å få ned samlet saksbehandlingstid er et prioritert område. • At barnet skal gis nok tid til refleksjon og forberedelse før selve asylprosessen starter. Det innebærer blant annet tid til å etablere et tillitsforhold til vergen. UDIs intervju foretas normalt ca 4-6 uker etter registrering hos politiet. Det gir barnet en viss refleksjonstid. Vergen kan også anmode UDI om ytterligere tid, men da må dette begrunnes godt (for eksempel at det er vanskelig å få barnet i tale, helsemessige problemer, eller lignende). • At advokat oppnevnes straks. • At barnets foresatte spores. Av UDIs rundskriv RS 2010-183 fremgår det at UDI skal igangsette sporingstiltak. Advokat, eventuelt vergen, kan også påpeke dette. • At barnet blir hørt. I følge utlendingsforskriften § 17-3 skal det enslige mindreårige asylsøkerbarn høres. • At barnet har rett til privatliv. Vergen skal opplyse barnet om at han/hun og de offentlige tjenestemennene de kommer i berøring med, har taushetsplikt. • At det kommuniseres med barnet slik at barnet forstår og at samtale/intervju skjer på barnets premisser. Utlendingsforskriften § 17-4 og UDI rundskriv angir hvordan intervju med barn skal gjennomføres – på barns premisser. • At det ved aldersfastsetting foretas en helhetsvurdering, inklusive om psykologisk mo denhet. Her samsvarer, i følge advokatforeningen, ikke UNHCRs anbefalinger og UDIs retningslinjer helt. I Norge foretas undersøkelse av håndrot og det gjøres tanntest. Andre observasjoner ved registrering og søkers egne opplysninger inngår også i vurde ringen. Men undersøkelse av psykologisk modenhet tilbys ikke. Advokatforeningen an befaler derfor at vergen er oppmerksom og nedtegner hvordan barnet under intervjuet selv beskriver identitet og modenhet. • At barn ikke kan forventes å formulere frykt for forfølgelse på samme måte som voksne. UNHCR mener saksbehandler må ta utgangspunkt i at et barn kanskje ikke selv er i stand til å bedømme faresituasjonen eller å redegjøre tilstrekkelig for denne. Dessuten kan barn ha problemer med å skille mellom fakta og fantasi. UDI har ingen skrevne ret ningslinjer om hvordan de skal håndtere dette skillet. • At utlendingsmyndigheter har en større bevisbyrde for ikke å gi opphold i saker som gjel der barn. Det anbefales at saksbehandler avgjør saken ut fra objektiv landkunnskap og en liberal bevistvil dersom barnet har problemer med å forklare ordentlig hva han eller hun frykter eller har vanskeligheter med å få frem fakta i historien. UDI anerkjenner prinsippet

Asylbarns rettigheter

om lavere bevisbyrde, men bare med hensyn til generell troverdighet og i spørsmål om alder og identitet. Vergen kan i intervjusituasjonen påse at prinsippet praktiseres ved at barnerelevant informasjon er innhentet i forkant av intervjuet og at de spørsmål som stilles er rimelige i forhold til den enslige mindreåriges modenhet og utvikling. • At myndighetene innhenter «barnerelevant informasjon». Intervjuer bør ha forberedt seg ved å innhente barnerelevant informasjon, av typen som ikke er beskrevet i vanlige landrap porter. Verge og intervjuer kan eventuelt stille spørsmål til Landinfo om spesifikke spørsmål. • At barn skal informeres om avgjørelser i saken i nærvær av verge, advokat eller annen støtteperson. Tolk bør innkalles ved behov. Ved avslag må det gis informasjon om hva som skal skje videre. • At ved iverksettelse av avslag, har vergen fortsatt oppdrag overfor den enslig mindre årige asylsøkeren helt til hun eller han har forlatt Norge. Det gjelder også i Dublinsaker. Dersom det finns nye opplysninger å komme med kan advokaten kontaktes om å fremme en omgjøringsbegjæring.

oppdatert om skolegangen til den enslige mindreårige asylsøkeren, slik at vergen eventuelt kan henvende seg til skoleverket hvis barnet gis mangelfullt opplæringstilbud. Etter fylte 15 år skal barnet etter barneloven selv avgjøre spørsmål om valg av utdanning. Det ble vist til ikke-diskrimineringshensyn da ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år ble overført fra UDI til det statlige barnevernet. Likevel står fortsatt den største gruppen mindreårige – de mellom 15 og 18 år - uten et tilsvarende omsorgstilbud. Dette har FNs barnekomité påpekt overfor Norge. Se s. 22. Artikkel 3: Hensynet til barnets beste Barnets beste skal, i følge barnekonvensjonen, være et grunnleggende hensyn i alle sammenhenger som berører barn. Prinsippet gjelder enten offentlige eller private aktører er ansvarlige, som velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer. At barnets beste skal være grunnleggende innebærer at dette hensynet skal ha større vekt enn andre hensyn, både i

enkeltsaker og i utformingen av asylpolitikken i forhold til barn. FNs barnekomité utdypet i 2005 innholdet i kravet om barnets beste i saker som omhandler enslige mindreårige asylsøkere, blant annet om spørsmål i tilknytning til barnets identitet og nasjonalitet, oppvekst, etnisk og språklig bakgrunn og om barnets særlige sårbarhet og beskyttelsesbehov (herunder barnets fysiske og psykiske helse). Andre momenter som bør tillegges vekt, er utviklet gjennom rettspraksis og teori, nasjonalt og internasjonalt, som at stabilitet og kontinuitet er sentralt for barns utvikling, og særlig for flyktningbarn som trenger trygghet i det nye landet etter å ha erfart tap og oppbrudd fra sitt vante livsmiljø. Ivaretakelse av barnets relasjon til nåværende omsorgspersoner er derfor viktig. Tilknytning til venner, skolekamerater og lærere er også viktig i denne sammenheng. Og man skal huske på at for barn som har opplevd overgrep kan det være krevende prosess å knytte seg til andre. Det kan derfor få svært negative konsekvenser om barn rives opp etter å ha klart å bygge nye relasjoner. Slike hensyn er det derfor også viktig blir tatt

med i vurderinger om barn og behov for beskyttelse. Sosioøkonomiske forhold ved retur bør også tas i betraktning. Dessuten skal barnets egne ønsker telle med. Artikkel 6: Retten til liv og utvikling Artikkel 6 i barnekonvensjonen omfatter retten til liv, overlevelse og utvikling. FNs barnekomité har påpekt i sin generelle kommentar (2005), at stater er forpliktet til å gi barn en mest mulig omfattende beskyttelse mot vold og utnyttelse som kan undergrave et barns liv, overlevelse og utvikling. Komitéen er opptatt av at enslige mindreårige asylsøkere utsettes for en rekke trusler mot liv og utvikling, som menneskehandel, seksuell utnyttelse og kriminell virksomhet som kan skade barnet eller forårsake dets død. Komitéen mener derfor at stater har en plikt til aktivt å verne barnet mot slike overgrep. Av dette følger at utlendingsmyndighetene bør vurdere om barnets fysiske og psykiske helsetilstand vil kunne forverres ved en retur. Artikkel 12: Retten til å delta og bli hørt Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt. Dette innebærer at myndighetene og andre, for eksempel vergen, som har omsorg for og treffer avgjørelser på vegne av barn, har plikt til å lytte til barnets synspunkter, og å tillegge disse vekt ut fra barnets alder og modenhet. Også små barn har rett til å delta og bli inkludert. Vergens oppgaver vil alltid være begrenset av den mindreåriges egen selvbestemmelsesrett og medbestemmelsesrett. I følge barne loven skal foreldre gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett med alderen, frem til det er myndig. Tilsvarende gjelder for verger som opptrer i foreldrenes sted når det gjelder den juridiske siden av foreldreansvaret. I den grad

barnet selv er i stand til å ivareta egne interesser på en forsvarlig måte, bør barnet derfor få bestemme selv. Dette må være et retnings givende prinsipp for vergen. FNs barnekomité mener vergen ikke skal legge begrensninger i hva barnet skal si under asylsintervjuet. Barnet har rett til å uttrykke seg fritt.

Regler om alder I tillegg til retningslinjer gitt av Justis- og beredskapsdepartementet, finnes også spesifikke lovbestemte, aldersregler av betydning som for eksempel at: • Når barnet har fylt 7 år skal det få si sin mening før det tas avgjørelser om barnets personlige forhold og når det har fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener (barneloven). • Hvis en enslig mindreårig asylsøker er over 14 år skal vergen høre hva den umyndige har å si før vergen treffer avgjørelse om økonomiske forhold (vergemålsloven). • Kvinner over 16 år skal avgjøre spørs mål om abort (abortloven) • Fra 18-årsdagen er barnet myndig, vergeordningen bortfaller og barnet bestemmer selv (vergemålsloven).

Artikkel 22: Særlig hjelp og beskyttelse til flyktningbarn Artikkel 22 tar sikte på å beskytte flyktningbarn og sikre retten til omsorg, særlig i forhold til familie, helse, utdanning og omsorg. Vergen er ikke selv ansvarlig for barnets omsorg, men vergen er ansvarlig for at en enslig mindreårig asylsøker får den omsorg han eller hun har krav på. For eksempel må vergen bidra til å sikre at barnet registreres så raskt som mulig hos aktuelle skolemyndigheter og får hjelp til Asylbarns rettigheter

å benytte muligheter for skolegang. Vergen må også sikre at barnet får nødvendig helsehjelp og oppfølging i den grad barnet har behov for dette. Et barn som for eksempel har vært barnesoldat, vil kunne trenge psykologisk oppfølging. Vergen må bidra til at dette skjer selv om det er mottaket som har gjennom føringsansvaret.

andre former for utnyttelse. Særlig må man ha i mente at jenter risikerer å bli utsatt for kjønnsbasert vold og tvang, for eksempel fare for kjønnslemlestelse. Det minnes om at stater er forpliktet til å gi barn en mest mulig omfattende beskyttelse mot vold og utnytting som kan undergrave barnets mulighet for liv, overlevelse og utvikling.

FNs barnekomité

Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen EMK

FNs barnekomité overvåker etterlevelse av barnekonvensjonen og avgir periodiske rapporter. Barnekomitéens generelle kommentarer er ikke juridisk bindende, men er en viktig rettskildefaktor ved tolkning av barne konvensjonen. I generell kommentar av 2005 oppstiller barnekomitéen en rekke krav til vurderingen av innholdet i begrepet «barnets beste» i saker som omhandler enslige mindreårige asylsøkere. I følge disse skal vurderingen omfatte barnets identitet og nasjonalitet, oppvekst, etnisk og kulturell bakgrunn. Dessuten skal det gjøres en vurdering av barnets særlige sårbarhet og beskyttelsesbehov. Det omfatter barnets fysiske og psykiske helse. Dessuten skal selve asylprosessen, i følge barnekomitéen, foregå i en vennlig og trygg ramme og vurderingene av samtalene skal gjøres av fagfolk. Dette er av betydning, ikke minst, i forhold til måten asylintervjuet utføres på. Barnekomitéen foreslår også at stater må ta hensyn til at returvernet i forhold til barn, må gå lenger enn det som vanligvis forstås med returvern i henhold til flyktningkonvensjonens non-refoulement prinsipp. Se s. 18. Dette fordi det er stor risiko for at enslige mindreårige asylsøkere er mer utsatt enn voksne. For eksempel at de risikerer å bli utsatt for kriminelle handlinger som seksuell utnyttelse, tvangsarbeid, militær tvangsrekruttering og

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) gjelder også for barn selv om den ikke inneholder spesialregler for barn. EMK retter seg heller ikke spesifikt mot asylrettslige forhold. Men den er likevel av stor betydning i asylsammenheng på bakgrunn av de tolkningene Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har gjort slik det fremgår nedenfor. EMK forbyr tortur, nedverdigende eller umenneskelig behandling og tolkes slik at dersom det foreligger fare for at en asylsøker kan bli utsatt for slik behandling ved en eventuell utsendelse, vil det være i strid med konvensjonen å effektuere retur til et slikt sted. En enslig mindreårig asylsøker skal derfor vernes mot retur i tilfeller der barnet risikerer å bli utsatt for alvorlige menneskerettighetsbrudd. Det gjelder både i forhold til hjemland, men også i forhold til Dublin-land.

Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol EMD Domstolen i Strasbourg er et viktig over våkingsorgan som også behandler individklager. Statene plikter å respektere domsavgjørelsene. Dommen M.S.S. mot Belgia og Hellas (2011) er et godt eksempel på hvordan EMD

legger føringer som griper direkte inn i norsk praksis. Domstolen oppklarte Dublin-landenes individuelle ansvar for ikke å returnere en asylsøker til et annet Dublin-land dersom mottaksforholdene i det landet er dårligere enn det en europeisk «standard» tilsier. Domstolen understreker også forbudet mot å returnere en asylsøker tilbake til et annet Dublin-land dersom det foreligger risiko for brudd på non-refoulement prinsippet. Se s. 18. Etter denne dommen sluttet de fleste europeiske stater å returnere asylsøkere tilbake til

Hellas. Men også i andre europeiske stater er forholdene slik at det kan være god grunn til å ta opp spørsmålet om ikke Norge bør benytte unntaksbestemmelsene slik at saksbehandlingen skjer i Norge. Ut fra foreliggende rapporter er Italia og Ungarn eksempler på land som man bør følge nøye med på i forhold til retur. Se s. 76. EMD har også avsagt dommer spesifikt om fengselsforhold og asylbarn. Det kan være brudd på EMK å frihetsberøve barn, og særlig hvis det skjer i fengsel som ikke er tilpasset Asylbarns rettigheter

1Vergemarsj for enslige mindreåriges rettigheter

barn. Dersom det er sannsynlig at en enslig mindreårig asylsøker vil bli internert ved en Dublin-retur, kan det være grunn til å stille spørsmål om dette i tilfelle vil være i samsvar med EMK. For øvrig har EMD bidratt til å stadfeste prinsippet om hensynet til barnets beste som internasjonal sedvanerett, gjennom henvisning til barnekonvensjonen i en rekke dommer der barns interesser har kommet i konflikt med andre sterke interesser, som for eksempel innvandringsregulerende hensyn. I 2011 ble Norge dømt i saken Nunez mot Norge. Saken gjaldt utvisning av en kvinne som hadde gjort seg skyldig i diverse brudd på utlendingsloven. Hun hadde to barn i Norge. EMD kom til at hensynet til barnets beste måtte vektlegges slik at mor ikke kunne utvises. Dommen er av betydning også i saker som angår enslige mindreårige asylsøkere, for den viser at innvandringsregulerende hensyn eller andre samfunnsmessige hensyn ikke lenger like lett kan gå foran hensynet til barnet i slike saker.

Vergemålsloven Vergemålsloven, av 22. april 1927 om vergemål for umyndige (vgml) regulerer de kommunale overformynderienes oppnevnelse av verger, og om vergens funksjon. Loven retter seg ikke spesielt mot vergemål for asylbarn eller enslige mindreårige asylsøkere. For å kompensere for vergemålslovens mangel på særregler for enslige mindreårige asylsøkere, må man derfor se på annen lovgivning og rundskriv som presiserer barnas rettigheter og supplerer vergeordningen. Enslige mindreårige asylsøkere har rett til å få oppnevnt verge og oppnevnelse skjer som regel i henhold til bestemmelsen om «hjelpeverge», noe Justis- og beredskapsdepartementet har

bestemt, for å kunne ivareta hjelpebehovet for barn som kommer uten foreldre. Vergens funksjon reguleres hovedsakelig av vergemålslovens § 39 som sier at det er «… vergen som tar avgjørelser om… underhold, oppfostring og opplæring». Justis- og beredskapsdepartementet gir veiledning til verger for enslige mindreårige asylsøkere og overformynderiene i rundskriv. Vergemålet varer så lenge den enslige mindreårige asylsøkeren er under 18 år og oppholder seg i Norge – selv om søknad om asyl blir avslått. Vergen skal være stedfortreder for foreldrene når det gjelder de juridiske sidene av foreldreansvaret og være barnets representant overfor offentlige myndigheter.

Ny lovgiving Dagens lov er ikke klar med hensyn til hvilke krav som stilles til den som skal være enslige mindreårige asylsøkeres verge. Disse barna er i en særlig utsatt posisjon og trenger en voksen som kan være talsperson overfor utlendingsmyndigheter, skole, helsevesen, asylmottak/omsorgssenter osv. Endring av benevnelse fra «hjelpeverge»/«verge» til «representant», er for å understreke at i forhold til enslige mindreårige asylsøkere er det ikke først og fremst de økonomiske sidene som står i fokus, men alle de andre områdene et barn behøver ivaretakelse av. Noen vil hevde at vergebegrepet er så godt innarbeidet at det er negativt med dette begrepsskiftet. Andre derimot, vil mene det markerer rollens realiteter. Like eller ikke like, virkeligheten er at fra juli 2013, vil begrepet «verge», slik det benyttes i denne boka, i overveiende grad være «representant», slik det fremgår av nye kapittel 11A i utlendingsloven. Se s. 26-28. Lov av 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål er basert på vergemålsutvalgets utredning,

fremlagt 17. september 2004, med forslag til en ny lov om vergemål og en særskilt lov (gjennom en tilføyelse til utlendingsloven). Den nye vergemålsloven vil, ved ikrafttredelse i juli 2013, erstatte vergemålsloven av 1927 og har som formål nettopp å gi økt rettsikkerhet til sårbare grupper. Den lokale vergemålsmyndigheten vil bli regionalisert ved overføring av oppgavene fra kommunen til fylkesmannen. Dette er tenkt å skulle sikre enhetlig praksis og nødvendig kompetanseheving og profesjonalisering. Videre vil det bli opprettet en samlet klage- og tilsynsfunksjon, gjeldende for hele landet. Den nye vergemålsloven sikrer også at politiattest fremlegges der vergen ikke er blant den vergetrengendes nærmeste familie. I forslag til forskrift til ny vergemålslov, tilkommer det også fylkesmannen å sørge for opplæring, og fra juli 2013, gi representantene i vergemålsdistriktet nødvendig veiledning og bistå dem ved behov. Dette vil bidra til å gi representanter mulighet til å ta opp spørsmål i forbindelse med rollen på en annen måte enn tilfellet er i dag med kommunalt overformynderi som utøver rollen på svært ulik måte.

internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling». I saker som angår enslige mindre årige asylsøkere er flyktningkonvensjonen, barnekonvensjonen og EMK derfor av sentral betydning. Barns asylsøknader skal vurderes ut fra et barneperspektiv, og vergens overordnede oppgave er å ivareta den enslige mindreåriges rettsikkerhetsgarantier. Vergen står derfor i en særstilling for å sikre at barneperspektivet er ivaretatt under hele asylprosessen. Se s. 65 flg.

Utlendingsloven

Asyl Flyktningkonvensjonens beskyttelsesbestem melse (§ 28) inneholder en utvidet flyktningdefinisjon i forhold til tidligere lov. Etter dagens ordning skal det gis beskyttelse til personer som omfattes av flyktningkonvensjonens definisjon av flyktning, og til andre hvis de risikerer dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. Det står også at i vurderingen av dette «…skal det tas hensyn til om søkeren er barn». Med dette signaliseres det at barn er mer sårbare enn voksne og at man ville ha en barnesensitiv anvendelse av flyktningkriteriene. Se s. 71.

Lov av 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket (Utlendingsloven) trådte i kraft 1. januar 2010 samtidig med utlendingsforskriften av 15. oktober 2009 som supplerer loven. Lovens formål innebærer kontroll med og regulering av inn- og utreise og utlendingers opphold i riket. Loven skal videre ivareta utlendingers rettssikkerhet og gi vern til de som har behov for beskyttelse etter alminnelig folkerett eller internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til å følge. Lovens § 3 poengterer dette ytterligere. Der står det at «Loven skal anvendes i samsvar med

«Humanitærparagrafen» Utlendingsloven inneholder også en bestemmelse om oppholdstillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket (§ 38). I følge utlendingsforskriften som supplerer loven, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt (§ 8-5). Innvilgelse etter «humanitærparagrafen» skjer etter en skjønnsmessig vurdering. For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det betyr også at flere hensyn samlet sett kan gi grunnlag for en tillatelse. Asylbarns rettigheter

Loven angir forskjellige forhold som kan vektlegges ut fra en konkret vurdering av alle sider ved barnets situasjon som kan ha betydning for saken. Blant annet barnets alder, tvingende helsemessige forhold, grad av integrering i Norge, omsorgssituasjonen og de humanitære forholdene ved retur situasjonen som tilsier at oppholdstillatelse innvilges, at utlendingen har vært offer for menneskehandel, osv. Tilknytning anses å være viktigere for barn i skolepliktig alder enn for små barn. Betydningen av å ivareta hensynet til barn understrekes ved at loven sier at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Det står også i loven at det skal mindre til for å innvilge oppholdstillatelse etter humanitærparagrafen til et barn enn til en voksen. Bestemmelsen åpner også for at det kan tas innvandringsregulerende hensyn. Utlendingsforvaltningen (UNE) har i senere år lagt seg på en praksis som tar sterkere hensyn til innvandringsregulerende hensyn enn hensynet til barnets beste, noe mange (Advokatforeningen, Redd Barna, NOAS, Oslosenteret m.fl.) mener er i strid med barnekonvensjonen og i strid med utlendingslovens intensjon. Stortingsmeldingen «Barn på flukt» (2012) bidrar heller ikke i særlig grad til klargjøring av regjeringens tolkning av hensynet til barnets beste satt opp mot innvandringsregulerende hensyn. Det er verd å merke seg for en verge, at hensynet til barnets beste er en «skal-regel» mens andre hensyn, som innvandringsregulerende hensyn, er en «kanregel». Det var neppe utilsiktet da Stortinget laget denne nyanseringen. Dessuten kan det argumenteres med at hensikten med barnekonvensjonen: Som er å gi barn beskyttelse og hjelp, tilsier at hensynet til barnets beste

veier tyngst. Barnekonvensjonen pålegger dessuten stater et selvstendig ansvar for å påse at flyktningbarn, enten de er sammen med foreldre eller er enslige, blir tatt vare på best mulig måte. Det er derfor viktig å sette seg inn i de forskjellige argumentene som må vurderes når spørsmålet om hva som er til barnets beste kommer opp, se s. 20-22. For som verge er det også av betydning at for noen av barna, vil retur til hjemlandet og omsorgspersonene der, kunne være til barnets beste og ikke videre opphold i Norge. Vergers balanserte holdning og konkrete kunnskap vil være til størst nytte for barnet.

Representant i stedet for verge Endringer i utlendingsloven ble vedtatt i mars 2012 og trer i kraft på samme tidspunkt som den nye vergemålsloven i juli 2013. Disse bestemmelsene skal sikre enslige mindreårige asylsøkeres særlige behov for representasjon, og synliggjør at det er forskjell på et oppdrag som verge og et oppdrag som representant. Enslige, mindreårige asylsøkere skal ha et like sterkt rettsvern som norske barn, samtidig som det er viktig med et regelverk som ivaretar de særskilte behovene til denne gruppen sårbare barn. Representantordningen er ment å styrke enslige mindreåriges rettslige stilling, gjennom blant annet klargjøring av representantens oppgaver og en mer enhetlig ordning hva gjelder rekruttering, opplæring, tilsyn, osv. Den nye representantordningen understreker at alle enslige, mindreårige asylsøkere har krav på respekt og vern om sine rettigheter. Rett til representant skal gjelde alle enslige, mindreårige asylsøkere. I tillegg skal ordningen gjelde mindreårige antatte ofre for menneskehandel som søker om refleksjonsperiode i Norge.

Nytt kapittel 11A i utlendingsloven: § 98a. Anvendelsesområdet for bestemmelsene i dette kapittelet Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder for personer under 18 år (mindreårige) som søker om beskyttelse og som befinner seg i landet uten foreldre eller andre som har foreldreansvaret. Tilsvarende gjelder når de som har foreldreansvaret ikke lenger er i stand til å utøve foreldreansvaret for den mindreårige. Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder tilsvarende for enslige mindreårige som søker om en begrenset oppholdstillatelse etter særskilte ordninger for personer som antas å være utsatt for menneskehandel i medhold av § 38. Vergemålsloven med tilhørende forskrifter, og bestemmelser om verger i annen lovgivning, gjelder så langt de passer. § 98b. Oppnevning, opplæring mv. Fylkesmannen skal oppnevne en representant for den mindreårige straks fylkesmannen er blitt kjent med at den mindreårige befinner seg i en situasjon som nevnt i § 98 a. Representanten skal oppnevnes av fylkesmannen i det vergemålsdistriktet hvor den mindreårige har fast opphold. Fylkesmannen skal gi representantene i sitt distrikt nødvendig opplæring, veiledning og bistand, og føre tilsyn med representantene i sitt distrikt. Fylkesmannen skal gi Utlendingsdirektoratet melding om hvem som er oppnevnt som representant. § 98c. Hvem som kan oppnevnes som representant Den som oppnevnes som representant, må være egnet for oppdraget og samtykke til oppnevningen. Den mindreåriges ektefelle eller samboer kan ikke være representant. Den som oppnevnes som representant, skal legge frem politiattest. I attesten skal det anmerkes om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av de straffebud som følger av barneomsorgsattesten, jf. politiregisterloven § 39 første ledd. Attesten skal være uttømmende i samsvar med politiregisterloven § 41 nr. 1. Opplysningene fra politiattesten skal inngå i egnethetsvurderingen etter første ledd første punktum. Haster oppnevningen, kan oppnevningen skje før det er innhentet politiattest. § 98d. Representantens oppgaver Representanten skal ivareta den mindreåriges interesser i asylsaken og ellers utføre de oppgaver som tilkommer en verge i henhold til annen lovgivning. I asylsaken skal representanten blant annet a) være til stede ved de samtaler myndighetene har med den mindreårige, b) bistå den mindreårige ved undersøkelser om identitet, alder mv., c) bistå den mindreårige i forbindelse med oppsporing av foreldre eller andre omsorgspersoner, og d) ha kontakt med den mindreåriges advokat og holde seg underrettet om fremdriften i saken.

Asylbarns rettigheter

Representanten skal påse at den mindreåriges omsorgsbehov blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte, men representanten har ikke ansvar for den mindreåriges forsørgelse og daglige omsorg. Representanten skal ved utførelsen av sitt oppdrag ta tilbørlig hensyn til den mindreåriges nasjonale, språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn, herunder sikre forsvarlig kommunikasjon med den mindreårige. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om dekning av utgifter til tolk. § 98e. Plikten til å høre den mindreårige Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før representanten treffer avgjørelse i sak som vedrører barnet. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. § 98f. Godtgjøring for representantoppdraget og dekning av utgifter Representanten har krav på godtgjøring for arbeidet som representant og har rett til å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med representantoppdraget. Godtgjøring og utgifter dekkes av fylkesmannen i det vergemålsdistrikt hvor den mindreårige har fast opphold. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om godtgjøring og utgiftsdekning etter første ledd, herunder fastsette en øvre grense for det antall timer som dekkes. § 98g. Opphør av representantoppdraget Representantens oppdrag opphører når a) den mindreårige fyller 18 år eller anses å være over 18 år i vedtak fra Utlendingsdirektoratet, b) den mindreårige innvilges oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, og det er oppnevnt verge etter vergemålslovens bestemmelser, c) den mindreårige varig forlater landet, d) den mindreåriges foreldre eller andre med foreldreansvar kommer til Norge, eller på annen måte blir i stand til å utøve foreldreansvaret, eller e) vilkårene for oppnevnelsen for øvrig ikke lenger er til stede. En oppnevnt representant kan med rimelig varsel til fylkesmannen kreve å bli løst fra oppdraget som representant. Fylkesmannen kan frata en oppnevnt representant oppdraget dersom hensynet til den mindreåriges beste tilsier det. Representantens oppdrag opphører ikke før en ny representant er oppnevnt.

Plikt til å høre barnet lovfestes i samsvar med barnekonvensjonen, samt at representanten skal ta hensyn til den mindreåriges nasjonale, språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn. Representanten skal dessuten etter den nye loven i tilstrekkelig grad være kjent med asylsaksgangen og de særlige forhold som er knyttet til rollen som representant for enslige, mindreårige asylsøkere. Den nye lovreguleringen bidrar til å sikre at representanten får nødvendig opplæring til å utføre sine funksjoner. Representantordningen er også ment å gi barna bedre sikkerhet for kontinuitet, for eksempel dersom barnet flytter eller at det av andre årsaker er nødvendig å oppnevne en ny representant. Loven stiller krav om at representanten skal være egnet. Det innebærer at representanter må legge frem en politiattest i samsvar med reglene om barneomsorgsattest i ny politiregisterlov. Dette er et klart forbedringspunkt i forhold til dagens ordning hvor politiattest for verger ikke er påkrevd. De nye lovbestemmelsene omtaler også kommunikasjonen som skal være mellom representant og advokat, noe som etter dagens ordning ikke alltid fungerer slik det bør. Se s. 81. Det overordnede ansvaret er flyttet fra kommunalt nivå til fylkesmannsnivå, slik det også fremgår av den nye vergemålsloven som er omtalt ovenfor. Klageinstansen føres fra fylkesmannen til statens sivilrettsforvaltning.

Menneskerettsloven FNs to generelle menneskerettighetskonvensjoner fra 1966: Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, er tatt inn i menneskerettsloven av 1999. Det samme gjelder Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og Barnekonvensjonen. Ettersom Norge hadde ratifisert alle disse konvensjonene forut for at menneskeretts loven ble etablert, var disse juridisk bindende for Norge allerede da menneskerettsloven ble vedtatt. Ikke desto mindre bidrar denne til å synliggjøre menneskerettighetsforpliktelsene, noe som har en betydelig egenverdi. Kunnskapen om våre menneskerettighetsforpliktelser har økt både blant folkevalgte, ved domstolene, i forvaltningen og i samfunnet generelt, etter at loven ble etablert. Tidligere var kunnskapen om internasjonale forpliktelser i større grad forbeholdt folkerettsjuristene. Det er av betydning at vergen kjenner til at slike menneskerettightsforpliktelser finns. Der detaljkunnskap mangler er det uansett viktig å kunne stille spørsmål om gjeldende internasjonalt regelverk til berørte parter, for eksempel om hensynet til barnets beste er tilstrekkelig ivaretatt i et vedtak man stusser over. Da er advokatenes rolle å bringe de internasjonale og nasjonale rettskildene inn i klageomgangen, om ikke før.

Asylbarns rettigheter

VERGEN

Dagens vergeordning Vergens spesielle rolle, er å være enslige mindreårige asylsøkeres støtteperson. Mindre årige asylsøkere uten foreldre eller andre med foreldreansvar, har rett til å få oppnevnt verge av overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen) i den kommunen barnet oppholder seg. Dette følger av tolkning av vergemålsloven av 1927. Fra og med juli 2013 vil ordningen reguleres av ny vergemålslov og tilføyelse i utlendingsloven om rett til representant for enslige mindreårige asylsøkere. Oppnevning av verge skal foretas så raskt som mulig, noe også FNs barnekomité anbefalte overfor Norge i 2010. Derfor er det etablert en vergevaktordning i transittfasen slik at alle enslige, mindreårige asylsøkere får verge når de registrerer asylsøknad hos politiet. Ordningen har vært på plass siden 1. juni 2011, men er foreløpig ikke fastlagt ved lov.

Rolle og oppgaver Det følger av vergemålsloven § 39 at der hvor ingen har foreldreansvaret for den mindre årige, skal vergen ta «avgjørelser om hans underhold, oppfostring og opplæring». Bestemmelsen danner grunnlag for de funksjonene verger for mindreårige asylsøkere skal fylle.

Vergen har altså ikke omsorgsansvaret for den mindreårige, men er stedfortreder for foreldrene når det gjelder de juridiske sidene av foreldreansvaret. Vergen er barnets rettslige representant overfor offentlige myndigheter. Vergen er partsrepresentant og har derfor rettigheter som dette. Det innebærer for eksempel at vergen har rett til innsyn i asylsakens dokumenter så langt det er nødvendig for å ivareta oppgavene som verge. Vergens handlingsplikt inntrer der ingen andre tar avgjørelsen, dvs. at vergen, i motsetning til advokaten, har ansvar utover selve asylsaken. Vergen skal påse at det offentlige følger opp barnet og barnets interesser på en tilfredsstillende måte, og reagere dersom det ikke skjer. Derfor er det også viktig at vergen er til stede under samtaler mellom barnet og myndighetene, som ved registrering hos politiet, under ankomstsamtalen og under asylintervjuet. Vergens oppgaver vil alltid være begrenset av barnets egen selvbestemmelsesrett og medbestemmelsesrett. Barnet får gradvis større medbestemmelsesrett. Fra barnet har fylt 12 år skal barnets mening høres før det treffes avgjørelse om personlige forhold. Og hvis barnet er over 14 år skal vergen høre hva barnet har å si før vergen treffer avgjørelse om økonomiske forhold. Se s. 21.

Oppgavene Her følger en liste over vergens mange oppgaver, basert på erfaringer fra verger, advokatforeningen og andre. Denne listen er nødvendigvis mer detaljert og utfyllende enn det som fremgår av den nye lovteksten. Se s. 27-28. Men alle momentene som er inkorporert i de nye bestemmelsene om representantskap er allerede i dag å betrakte som vergens oppgaver. Samtidig er det viktig å ha i mente at man

som verge hele tiden kan bli stilt overfor nye problemstillinger og dilemmaer. Ingen oppgaveliste vil derfor kunne være uttømmende. Som verge er det mulig å søke råd og be om veiledning av overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen). Vergesekretariatet fungerer også som rådgiver. Se s. 35-36. Dessuten er det anledning til å utveksle erfaringer og problemstillinger under Norsk Folkehjelps samlinger og via Vergeportalen på nettet. Se s. 36.

Vergeoppgavene • Vergen skal ta beslutninger på foreldrenes vegne. • Vergen skal se til at barnet mottar nødvendig omsorg; vergen skal derfor reagere der som barnet ikke følges opp på en tilfredsstillende måte av det offentlige. • Vergen skal informere barnet om dets rett til privatliv, herunder vern om sin fysiske og psykiske integritet. Det innebærer blant annet utrykkelig forbud mot bruk av fysisk av straffelse, innelåsing i rom o.a. tvangstiltak og kontroll av barnets korrespondanse. • Vergen skal informere barnet om egen taushetsplikt. • Vergen skal være sammen med barnet under hele asylprosessen i møter med offentlige instanser: Politiet, UDI, UNE. Se s. 65 flg. • Vergen skal ha en samtale med barnet i forkant av registreringen hos politiet og forklare hva som skal skje. Se s. 65. • Vergen skal være sammen med barnet under ankomstsamtalen og blant annet gi nød vendige fullmakter til aldersundersøkelse, språktest, mv. Vergen skal påse at samtalen foregår i for barnet så verdige og trygge former som mulig. Se s. 65. • Vergen må forklare for barnet hva det innebærer å samtykke til aldersvurdering (inklu dert konsekvensene av å nekte samtykke). • Vergen skal bidra til å innhente/skaffe nødvendig informasjon til intervjuet (eventuelt senere) som kan underbygge saken (id-dokumenter, dokumentert helseattest, mv). Det kan dreie seg om å få opplyst spørsmål som står åpne etter registreringen og ankomst samtalen i UDI. Se s. 71 og 73. • Vergen skal besøke barnet på asylmottaket før asylintervjuet, helst flere ganger, men minimum én gang, og forberede barnet på intervjuet. • Vergen skal være til stede med barnet under asylintervjuet og sikrer at barnets rettig heter forvaltes på en forsvarlig måte. Se s. 70 flg. • Før intervjuet starter: Har vergen rett til å se gjennom saksdokumenter, og kan eventuelt ha samtale med den mindreårige i forkant hvis det er behov for det. Vergen vil da kunne be nytte tolk som er bestilt til intervjuet.

• Under intervjuet: Vergen skal påse at intervjuet gjennomføres på en korrekt måte uten unødig belastning for den mindreårige slik at barnet forteller sin historie så grundig og detaljert som mulig. Mener vergen intervjuet gjennomføres på en kritikkverdig måte skal dette tas opp med intervjuer enten umiddelbart eller i første pause. Det er ellers viktig at den mindreårige får fortelle sin historie mest mulig fritt uten vergens innblanding. Samtidig må vergen være aktiv på en konstruktiv måte. For eksempel bør vergen be intervjuer forklare vanskelige ord og begreper eller be intervjuer stille utdypende spørs mål dersom det er forhold vergen mener bør klargjøres bedre. Vergen kan også rea gere dersom det er motsetninger mellom barnet og tolken. På slutten av intervjuet kan vergen eventuelt ta opp spørsmål i forbindelse med profesjonelle uttalelser om alder, helse og andre forhold som kan påvirke utfallet av asylsaken. Vergen kan for eksempel opplyse om intensjon om å skaffe ytterligere informasjon som kan underbygge barnets påstander til veie før avgjørelse i saken treffes. Se s. 70 flg. • Etter intervjuet: Vergen kan ta opp den mindreåriges eventuelle behov for spesiell opp følging i etterkant av intervjuet og ta kontakt med mottaket der barnet bor. Vergen kan også ta opp oppfølgingsmomenter i samarbeid med advokat, eventuelt direkte til UDI. Se s. 72-73. • Vergen skal være sammen med barnet under konferanser med advokat, både i etterkant av intervjuet og når vedtak forkynnes. Se s. 80 flg. • Vergen har instruksjonsmyndighet overfor advokaten på samme måte som andre klien ter. Se s. 81. • Vergen har ansvar for å holde kontakt med advokaten og påse at advokaten følger opp saken. • Vergen skal være orientert om gangen i asylsaken. Se s. 81. • Vergen skal reagere når det oppstår uforutsette situasjoner, som forsvinning fra mottak. • Vergen skal påse at asylsaken følges opp rettmessig og varsle advokaten om eventuelle brudd på kravet om at asylsaken skal behandles barnesensitivt. Derfor bør vergen også ha kunnskap om prinsippene for en forsvarlig behandling i asylsaker som gjelder barn. Se s. 72 • Vergen skal forklare for barnet hvilken opplysningsrett politi og ansatte ved mottak har til UDI om forhold som angår barnets alder, mv., og forklare betydningen av aldersun dersøkelse. • Vergen skal samarbeide med advokat til beste for asylbarnet. For eksempel se til at ad vokat får nye opplysninger i saken dersom barnet kommer med slike etter asylintervjuet. For eksempel i forbindelse med forkynnelse av vedtak. Det kan dreie seg om situasjonen i hjemlandet før avreise, om flukten, om dokumenter som er oversendt fra hjemlandet, om helsemessige forhold, om ny informasjon fra hjemlandet som vanskeliggjør retur, osv. Helsemessige opplysninger skal dokumenteres av lege, psykolog, osv. Se s. 73 og 81. • Vergen skal ta stilling til om et vedtak skal påklages. • Vergen skal se til at barnet mottar økonomisk bistand, får skolegang og helse oppfølging, mv.

Vergen

• Vergen skal rådføre seg med overfor mynderiet (fra 2013 fylkesmannen) hvis han eller hun er i tvil og særlig om avgjørelser har stor betydning for bar nets økonomi. • Vergen må reagere hvis overføring til ordinært mottak etter transitt drøyer. • Vergen må bidra til at asylbarnet får god oppfølgning av ny verge etter flyt ting. Ny verge bør kontakte tidligere verge for å få opplysninger og høre om erfaringer den tidligere vergen har hatt med den mindreårige. Det lokale over formynderiet (fra 2013 fylkesmannen) gir opplysning om hvem som har vært verge tidligere. Ikke minst har dette stor betydning i det barn ofte flyttes før vedtak er forkynt og overlevering av kunnskap om barnet og saken er derfor særlig viktig med tanke på en eventuell klage. • Vergen skal være tett engasjert i ar beidet med bosetting etter positivt vedtak. • Vergen skal bistå barnet ved en even tuell iverksettelse av retur. • Vergen skal hjelpe barnet i forbindelse med eventuelt ønske om oppsporing av barnets biologiske foreldre.

Vergebenevnelsen Vergemålsloven skiller mellom benevnelsen «verge», som oppnevnes dersom man positivt vet at foreldrene ikke lenger lever, og benevnelse «hjelpeverge» som benyttes når dette er uklart. «Setteverge» oppnevnes når en verge eller hjelpeverge er inhabil, dvs. har en interesse som strider mot den umyndiges interesser.

For all praktisk utøvelse av vergeoppdraget er det ingen forskjell mellom disse formelle benevnelsene. Denne boken benytter derfor det generelle begrepet «verge» som samlebegrep for alle disse formene. Fra og med juli 2013 vil begrepet «representant» erstatte vergebegrepet i sammenheng med enslige mindreårige asylsøkere. Se s. 26.

Rekruttering Tilgangen på voksne mennesker som kan tenke seg å være verge for enslige mindre årige asylsøkere varierer. Til å begynne med var det stor mangel over hele landet. Men etter at systemet etter hvert har gått seg til, og ikke minst på grunn av Norsk Folkehjelps og andre frivillige organisasjoners store innsats, er det i øyeblikket god tilgang på verger i Oslo-området, hvor man rekrutterer verger til selve ankomstfasen. Andre steder i landet er det imidlertid store forskjeller. Gjennomgående kan man si at der overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen) engasjerer seg profesjonelt og skikkelig, klarer man å rekruttere tilstrekkelig antall verger. Et godt eksempel på dette er Eidsvoll. På svært kort varsel ble det opprettet et eget mottak for enslige mindreårige asylsøkere i Eidsvoll. Kommunens overformynderi var naturligvis ikke forberedt på dette, og verger for dette formålet fantes ikke. Likevel klarte kommunen på rekordfart både å sette opp tilstrekkelig kapasitet i overformynderiet, og gjennom nettverk, massemedier og frivillige organisasjoner skaffe til veie et stort antall mennesker som gjorde en formidabel innsats som verger. Man har dessverre også eksempler i motsatt enda av skalaen, hvor lite eller ingenting er gjort for å skaffe verger. Resultatet av dette er at asylbarna må vente lenge på vergeoppnevning eller at de ender opp med en advokat som

verge, som på en minimalistisk måte bare hjelper til med de aller nødvendigste formalitetene. Erfaringene fra de siste årene er altså helt entydig: Der man både har vilje og setter inn ressurser på det, er det absolutt mulig å skaffe gode verger. Enkelte overformynderier har knyttet til seg profesjonelle verger. Det er kommunalt lønnede verger på heltid. Visse kommuner benytter seg av en slik ordning for å skaffe til veie verge for enslige mindreårige asylsøkere og for å sikre kontinuitet.

Oppnevning av verger Med endringene som ble innført i 2011 har man fått rutiner som sikrer at alle enslige barn som søker asyl i Norge får tildelt verge fra første møte med norske myndigheter. Se s. 65. Asker overformynderi har til og med høsten 2012 administrert en felles vergeoppnevnelsesordning for alle enslige mindreårige asylsøkere gjennom hele den innledende fasen; fra politiregistreringen til og med oppholdet i transittmottak. Siden Asker overformynderi representerer opphold i flere kommuner, henter de også vergene fra alle kommunene i Oslo-området. I det denne boken går i trykken, er det meningen at Mysebu mottak på Mysen i Eidsberg kommune skal overta ansvaret for hele transittoppholdet for enslige mindreårige asylsøkere. Ved endt opphold i transittmottak og flytting til nytt mottak og dermed ny kommune, skjer en ny vergeoppnevning. Det skjer ved at overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen) mottar flyttemelding fra transittmottakene, og på denne bakgrunn sender brev til overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen) i den nye kommunen og ber de oppnevne ny verge. Samtidig skrives et fritaksbrev til den vergen barnet har hatt til nå. Dette tar nødvendigvis

noe tid, så mens selve flyttingen fra transitt til ordinært mottak går svært raskt, blir oppnevning av ny verge ofte hengende etter. Resultatet av dette kan være at barnet i en kritisk periode (ny flytting, venting på vedtak i asylsaken, osv.), faktisk blir stående uten verge i en periode inntil ny verge er på plass. Når noen barn i tillegg kan risikere å måtte bytte mottak flere ganger før saken er endelig avsluttet, skaper dette en uholdbar og høyst uverdig situasjon i forhold til barnas rettssikkerhet. Se s. 50-51. På toppen av det hele vil det samme nødvendigvis gjenta seg ved bosetting. For det blir sjelden endelig bosetting i nettopp den kommunen hvor barnet hadde sitt siste mottaksopphold. Mange barn gir uttrykk for at de ønsker at flinke verger skal fortsette å være deres verge etter at asylsaken er avgjort. Dette er det imidlertid nesten umulig å imøtekomme med dagens system, fordi vergen er knyttet til kommunen barnet bor i. Unntaket er når barnet bosettes i samme kommune som der det siste mottaket barnet har bodd i. En verge har samme ansvar som alle andre dersom man er skyld i at noen påføres skade eller tap. Det er i dag ikke noe formelt krav om fremleggelse av politiattest for å kunne oppnevnes som verge. Dette endres med ikrafttredelse av de nye bestemmelsene i utlendingsloven om representanter i 2013. Overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen), aksepterer at det i samråd med UDI kan skje bytte av verger før asylintervjuet, men ikke etter.

Vergesekretariatet Norsk Folkehjelps vergesekretariat ble opprettet i 2008, og er støttet av UDI. Sekretariatet har ansvaret for rekruttering, opplæring og oppfølging av verger i transittfasen. Blant Vergen

annet skal sekretariatet sørge for at PU og UDI har tilgjengelige verger 365 dager i året i en vergevaktordning. For å delta i ordningen må den enkelte ha fylt 25 år og deltatt i et 12 timers vergekurs og en individuell samtale etter kurset. Etter ett år er det obligatorisk med oppfølgingskurs. Sekretariatet arrangerer temakvelder fire ganger i året, og flere møter årlig hvor nye og erfarne verger samtaler og diskuterer. I tillegg fungerer vergesekretariatet som et informasjons- og veiledningsorgan for verger og andre aktive innen feltet. Vi gjør oppmerksom på at etter juli 2013, er det usikkert om vergesekretariatet blir organisert slik som i dag (høsten 2012). Dette vil det orienteres om på Norsk Folkehjelps hjemmeside: www.folkehjelp.no

Opplæring Vergene som kommer inn gjennom Norsk Folkehjelps vergesekretariat (se ovenfor) må gjennomgå et obligatorisk 12 timers kurs samt årlige oppfølgingskurs, og får i tillegg tilbud om andre arrangementer som hovedsakelig arrangeres i Oslo-området på vegne av overformynderiet. Enkelte overformynderier arrangerer også mer eller mindre regelmessige kurs for nye og/ eller mer erfarne verger, noen ganger i samarbeid med vergesekretariatet. Som en viktig del av opplæringen vises det også til en meget grundig veiledning forfattet av Liv Hatland: Veiledning for verger for EMA 15-18 år i ankomstfasen.

Vergevaktordningen Med vergevaktordningen som ble etablert 1. juni 2011, setter Norsk Folkehjelps vergesekretariat opp vergevakt hos PU og UDI for en dagvakt og en kveldsvakt per dag. I helgene

er det bare en person på vakt. Vaktene skal gjelde 365 dager i året og hvert enslige mindreårige asylsøkerbarn skal ha en verge. I tillegg setter det opp en «beredskapsliste» som PU kan kontakte. Hensikten er at barnet skal ha en verge fra første møte med myndighetene som er registreringen hos PU. Se s. 65 og 95. Det vises for øvrig til vergesekretariatets nettside og kurs.

Taushetsplikt Det er viktig at den enslige mindreårige asylsøkers personvern ivaretas. Herunder også retten til privatliv. Vergen har taushetsplikt etter forvaltningslovens regler (§ 13) og må undertegne taushetserklæring som kommer i posten vedlagt første oppnevningsbrev fra overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen). Taushetsplikt innebærer ikke bare at vergen har plikt til å tie, men at vergen aktivt skal hindre at opplysninger (dokumenter) tilflyter uvedkommende. Dette ansvaret gjelder også etter vergemålets opphør. Taushetsplikt er ikke til hinder for at vergen kan diskutere problemstillinger eller erfaringer med andre så lenge barnet ikke kan identifiseres. Den enslige mindreårige kan frita vergen fra taushetsplikt hvis det er behov for det og barnet har tilstrekkelig innsikt og forståelse. Det kan være av betydning av hensyn til barnets beste. I slike tilfeller må vergen eksplisitt be barnet om fritak fra taushetsplikten.

Avslutning av vergeoppdraget Med det store ansvaret som påligger vergen, er det svært viktig for asylbarns rettssikkerhet og velferd at den enkelte verge gjør en god jobb. Dessverre er det eksempler på at dette ikke alltid er tilfelle.

Da er det i alles interesse at vergeoppdraget opphører. I praksis kan det bli utfallet dersom det kommer inn klager på en verge. Er klagen velbegrunnet, kan overformynderen varsle vergen om at oppdraget opphører. Dette skjer ved at overformynderen treffer et

vergen føler han eller hun kommer til kort og ikke yter barnet eller ungdommen den hjelp og støtte vergeoppdraget innebærer. Da kan det være klokt å diskutere med overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen) om man rett og slett bør trekke seg fra vergeansvaret.

«Alle skjerper seg litt ekstra når vergen er til stede» Tom Lindberg, erfaren verge

forvaltningsvedtak som kan ankes til fylkesmannen. Vedkommende verge vil da bli tatt ut av vergesekretariatets lister. Dersom dette skjer i transittfasen, vil saken bli forelagt Norsk Folkehjelps vergesekretariat som eventuelt innkaller vedkommende verge til samtale og deretter gir en uttalelse til overformynderiet. Etter transittfasen har også etterfølgende overformynderier rett til å frata vergen oppdraget, men her varierer praksis mye med hvor mye erfaring det enkelte overformynderi har med verger for enslige mindreårige asylsøkere. Etter ny vergemålslov kan domstolen, dersom hensynet til den mindreåriges beste tilsier det, etter begjæring fra fylkesmannen, oppheve vergemålet. Når den mindreårige er over 12 år, og ellers når den mindreåriges modenhet og alder tilsier at han eller hun er i stand til å danne seg en mening om saksforholdet, skal den mindreårige høres før en slik avgjørelse blir tatt. Vergen kan også selv be om å avslutte et vergeoppdrag. Det kan være situasjoner der

Dersom det er den enslige mindreårige asylsøkeren som selv tar initiativ til å bytte verge, er det vårt råd at vergen da uten videre trer til side. Den enslige mindreårige har rett til verge selv om han eller hun oppholder seg ulovlig i Norge. Det kan for eksempel være tilfelle når barnet fortsetter å oppholde seg her til tross for endelig avslag. Et barn i kirkeasyl har for eksempel krav på verge. Men vergemålet bortfaller som hovedregel når den enslige mindreårige sendes ut av landet på lovlig måte.

Tidsbruk, godtgjøring og kostnadsrefusjon Vergen har krav på å få dekket nødvendige utlegg og kan, i den utstrekning det er rimelig, få vederlag for arbeidet som verge. Det er i praksis variasjoner mellom overformynderiene mht. i hvilken grad vergene godtgjøres for arbeidet. Fra 1. juli 2009 ble det innført et eget kommunalt tilskudd for avlønning av verger for enslige mindreårige asylsøkere mens de er Vergen

Anslått tidsbruk 15-18 år • PU samtale og ankomstregistrering, UDI ankomstsamtale + eventuell språktest: 1 dag • Besøke på transittmottaket, forberedelse til asylintervju, inkludert reisetid: ½ - 1 dag • Asylintervju hos UDI: 1 dag • Kontakt med advokat, uttalelse til alder/tilleggsopplysninger: ½ dag • Forkynnelse av vedtak enten på mottaket, på advokatens kontor eller per telefon: ½ - 1 dag • Godkjenning av individuell kartlegging (IKP) før flytting til ordinært mottak: ½ dag Man må regne med ventetid ankomstdagen hos PU/UDI, og man må ha fri dagen etter for vergen kan bli innkalt, særlig etter kveldsvakt. Prosessen tar 5-6 uker og tidsbruken er et mi nimum av kontakt mellom barnet, myndighetene, advokat og vergen. Vergen må dermed regne med å disponere 5-6 dager i løpet av 5 uker per vergeoppdrag. Ved avslag på opphold må vergen regne med at barnet trenger ekstra oppmerksomhet og omsorg før flytting til ordinært mottak. Anslått tidsbruk under 15 år • PU samtale og ankomstregistrering og kjøring til et av Bufetats omsorgsentre: ½ dag • Hvis PU tviler på at oppgitt alder er under 15, ankomstsamtale hos UDI før barnet blir transportert til omsorgsenter. Samtykke til aldersundersøkelse: ytterligere ½ dag • Sørge for at dokumenter og opplysninger blir gitt den nye vergen: 1-2 timers telefontid. Vergens tidsbruk knyttet til opphold i ordinært mottak etter ankomstfasen vil variere mye med det enkelte barns situasjon. Dublin-saker Tidsbruk, honorar og utgiftsrefusjon i forbindelse med Dublin-saker. Se s. 77 flg. Satser for Dublin-saker omfatter registrering hos politiet og ett besøk på transittmottak (med tolk). Ut over dette må innsats/tidsbruk avklares med overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen) i hvert enkelt tilfelle. Da det ikke er ankomstsamtale eller asylintervju, betales det ikke for dette. Av uforståelige grunner opereres det med lavere satser knyttet til arbeid med Dublin-saker. Når det gjelder de konkrete betalingssatsene, rutiner for å fremme krav om kostnads refusjon, osv, henvises til vergesekretariatet eller det enkelte overformynderi (fra 2013, fylkesmannen).

i transittfasen. Det dekker også overformynderienes arbeid med å oppnevne og følge opp vergene. Med virkning fra 1. januar 2012 ble det kommunale tilskuddet i transittfasen økt frem til ny representantordning er på plass i juli 2013. Etter at barna har fått vedtak i sin asylsak og flyttes over til mottak er erfaringen at svært mye av vergens tid og innsats kan gå med til eventuell klageprosess der asylsøknaden er avslått. For mange kan det også gå mye tid til omsorgssaker der barnet er i en særlig sårbar situasjon. Særlig gjelder det der barnets situasjon har ført til psykiske plager. Til å dekke utgiftene til vergeordningen for enslige unge asylsøkere, får kommunene et fast statlig tilskudd per barn. Det skal dekke utgiftene både til overformynderiet og godtgjøring/ kostnadsrefusjon til vergene. For å gi en antydning av hvor mye tid en verge må regne med å bruke i ankomstfasen gjengis i egen ramme et anslag over forventet tidsbruk for barn henholdsvis over og under 15 år. (Se forrige side).

Vergeordningens svakheter Dagens vergeordning for enslige, mindreårige asylsøkere har svakheter. Verger oppnevnes ikke alltid raskt nok etter at barnet er flyttet til ny kommune. Det er heller ikke godt nok tilrettelagt for kommunikasjon og overlevering av informasjon fra en verge til den neste når barnet flyttes til en annen kommune. Dette vanskeliggjør til tider viktig informasjonsflyt for best mulig oppfølging. Dette avhenger mer av den enkelte verges iver og

engasjement enn av sentral tilrettelegging. Enkelte verger er mindre kjent med asylsaksgangen og de særlige forhold som er knyttet til rollen som verge for enslige, mindreårige asylsøkere. Det er store forskjeller fra en kommune til en annen både når det gjelder opplæring og oppfølging/rådgiving overfor vergene. Både flytting og mangel på opplæring kan dermed føre til at en verge ikke får fulgt opp den mindreårige på en tilfredsstillende måte. Dette kan oppleves frustrerende og skremmende for den enslige mindreårige asylsøkeren og det kan også forringe hans eller hennes rettssikkerhet. Ikrafttredelse av en ny vergemålslov og nye bestemmelser i utlendingsloven er på trappene, noe som forhåpentligvis vil bidra til forbedringer. Styrking av arbeidet med rekruttering og opplæring av verger vil også innebære forbedring. Men hvordan ny ordning vil fungere i praksis, gjenstår å se. Mye kunne vært gjort allerede uten ny lovgivning. Etablering av gode rutiner og ivaretakelse av formalitetene ved oppnevnelse av ny verge er et eksempel. Unødvendig tidsbruk ved oppnevning viser seg i noen tilfeller å være til hinder for at enslige mindreårige asylsøkere får adekvat hjelp, for eksempel i Dublin-saker, hvor frister er korte og saksdokumenter og informasjon ikke alltid når frem i tide. Se s. 77. Oppnevning av nye verger og kommunikasjon mellom tidligere og ny verge når enslige mindreårige flyttes mellom forskjellige mottak fra en kommune til en annen, er nok et problemområde det kan gjøres noe med uavhengig av nye regler. Se s. 50-51.

Vergen

DEN VANSKELIGE VERGEROLLEN Å være verge for en enslig mindreårig asylsøker er noe av det mest meningsfulle og givende man kan gjøre. Som ansvarlig voksenperson bidrar man til å lette en utsatt livssituasjon for et barn eller en ungdom. Og det bidrar opplagt til nye innsikter og fornyelse hos en selv. Den formelle siden av vergeoppdraget er klar. Se forrige kapittel. Men det er mange ulike måter å fylle denne rollen på. Selv om man hovedsakelig snakker om formaliteter, medfører vergeoppdraget en tett relasjon mellom to mennesker som aldri har møtt hverandre tidligere. Det gir rom for – og krever ofte – stor evne til tilpasning. Alle barn er forskjellige og alle saker er forskjellige. Derfor handler vergerollen i stor grad om å utøve klokskap og skjønn. I vergerollen er det hele tiden en vanskelig balansegang mellom å gjøre for lite og å gjøre for mye. I overdreven respekt for ikke å blande seg inn kan man risikere at barnet ikke får det rettsvernet og de godene det har rett til. Og motsatt: I overdreven iver etter å hjelpe barnet, risikerer man å svekke barnets sak eller frustrere omgivelsene slik at det slår tilbake på barnet. I de mange avveiningene som må gjøres er en jordnær og praktisk tilnærming det aller beste, eller som en erfaren verge sa det:

«Jobben er å intervenere der ting ikke fungerer», og la til: «men det er ingen grunn til å belaste mottakene med ting de ikke kan gjøre noe med».

«Forelder», «representant», «støttekontakt» eller «advokat»? Vergene inntar ofte svært forskjellige roller i tilnærmeringen til oppdraget. Noen tar anvisningen om å være barnets foreldrerepresentant svært formelt med stor vekt på begrepet «representant». Man ser seg selv først og fremst som en representant for rettssikkerhet overfor barnets omgivelser, og ikke som et substitutt for mor eller far når det gjelder de følelsesmessige sidene av saken. Man blir naturligvis berørt av barnets skjebne, men fokuserer likevel på rettsikkerhet og at formalitetene følges. Andre verger tar nærmest et motsatt utgangspunkt. De fokuserer bokstavlig på begrepet «forelder» og gjør dette på en svært personlig, nesten privat måte. I arbeidet med denne boken har vi møtt verger som gjerne oppfordrer barnet til å kalle seg «mor» eller «far». Selv om noen kan hevde at mor og far på noen språk kan omfatte flere personer enn kjødlige foreldre, vil vi likevel advare mot en rolleforståelse og begrepsbruk som raskt kan

nærme seg det private. En slik utføring av vergerollen kan utvilsomt være til god støtte for mange barn, men utydeliggjør likevel rollen, som innbefatter mange rent formelle oppgaver. Se s. 32-33. En for tett og nesten privat relasjon kan lett føre til at vergen begynner å tolke barnets adferd og reaksjoner slik man ville tolke andre private forhold. For eksempel ved å forvente takknemlighet eller at den mindre årige skal leve opp til egne antakelser om hva som er rett og galt. En god og trygg utførelse av vergerollen krever derfor en viss «profesjonell distanse», uten at det behøver å bli kaldt og upersonlig.

systemet er lagt opp har vergen ikke en «omsorgsrolle». Dette er det mottakets, skolens, eller eventuelt barnevernets oppgave å ta seg av. Fungerer ikke de sosiale støttestrukturene rundt barnet er det imidlertid helt klart vergens oppgave å ta tak i dette og intervenere i forhold til de instanser som har et ansvar, men ikke å overta dette ansvaret. At man har en formell rolle betyr selvsagt ikke at man ikke kan være personlig og engasjert. Vi vil likevel advare mot å gå inn i vergeoppdraget som støttekontakt eller sosialarbeider selv om det trengs – og man har både tid og anledning. Det er i alle tilfeller viktig å være svært bevisst på hva man gjør

«Vi jobber ikke for oss selv, vi jobber for rettssikkerheten til asylbarna.» Liv Hatland, erfaren verge og kursholder

Blant mange andre hensyn er det viktig å minne seg selv om at i de fleste enslige mindreårige asylsøkernes liv allerede finns en mor og en far et eller annet sted – og at vergeoppdraget er tidsbegrenset. Rollen som verge er først og fremst å hjelpe barnet i forhold til myndigheter og formaliteter. En «ombudsmannsrolle» vil således kunne være en bedre rettesnor enn en mors- eller farsrolle. Skal man trekke paralleller til en morsrolle er ansatte på omsorgssenteret eller mottaket antakelig nærmere denne rollen enn det vergen er. Hva gjør man da når man ser at «sitt barn» opplagt er ensomt og har det vondt? Slik

dersom man eventuelt velger å gå ut over den formelle vergerollen. Både i forhold til seg selv og barnet – og i forhold til overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen). Slik ekstra innsats kan man heller ikke forvente å få økonomisk godtgjøring for. Hvor langt skal man gå? Man må ta utgangspunkt i at det allerede er et system med betalt advokathjelp på plass. Som i resonnementet ovenfor, er vergens fremste oppgave å sørge for at de ulike myndighetene og andre involverte, gjør jobben sin. Det er i høyeste grad vergens oppgave å påpeke det overfor advokaten eller UDI (som

har oppnevnt og betaler advokaten), dersom denne ikke gjør jobben sin. Hva da når man likevel opplever at ikke nok blir gjort for å underbygge barnets sak? Her er det særlig to hensyn man bør tenke gjennom: For det første, om vurderingen av styrken i barnets krav på opphold er basert på den faktiske lovgivingen og regelanvendelsen som for tiden gjelder i Norge, og for det andre, om man er sikker på at eget engasjement vil styrke saken. Når det gjelder det første er det viktig å minne seg selv på at man er gitt og påtatt seg vergeoppdraget med de reglene som gjelder. Mye kan og bør sies om norsk asylpolitikk, men vergeoppdraget er feil utgangspunkt for å forsøke å endre dette. At man i tillegg til vergejobben og i andre sammenhenger også engasjerer seg politisk er en annen, og naturligvis helt legitim, sak. Når det gjelder det andre kan man for eks empel risikere å svekke barnets historie og asylgrunnlag ved i beste mening å trekke inn alt mulig man har fått informasjon om under samtalene med barnet, enten det er vesentlig for saken eller ikke. I det siste eksemplet er det viktig å ha i mente at en åpen og ubegrenset utbygging av barnets historie kan bidra til å svekke styrken i de viktigste argumentene for å få beskyttelse i Norge.

man legger i oppdraget. Fra vergesekretariat har man antydet at flere enn fire vergebarn på samme tid, neppe er forsvarlig siden hvert barn krever minst en ukes innsats. Dette handler nødvendigvis også om hvor mye tid man kan sette av til vergejobben. Er man yrkesaktiv eller student vil det være svært krevende å gjøre en fullgod jobb for mer enn to til tre vergebarn ved siden av de daglige forpliktelsene. Er man derimot i en situasjon hvor hele dagen kan vies vergeoppdrag, blir forsvarlig kapasitet tilsvarende større.

Antall vergebarn

Resten kan læres på kurs.

Vergens personlige egenskaper Det finnes ingen formelle krav til hva slags kompetanse en verge skal ha. (Se rekruttering ovenfor). Samtidig viser erfaringen at den gode vergen nok bør ha disse seks egenskapene som et grunnlag for å gå inn jobben: 1. Genuin interesse for asylbarnas situasjon. 2. Evne til å snakke med barn og ungdom. 3. God samfunnskunnskap og samfunns forståelse. 4. God kjennskap til offentlig forvaltning. 5. Et avklart forhold til seg selv og være i en stabil og forutsigbar livsfase. 6. Og av hensyn til barna: Ha tilstrekkelig tid til å gjøre en god jobb til barnas beste.

Et spørsmål som ofte kommer opp når det gjelder vergeoppdraget og vergerollen, er hvor mange barn man bør og kan påta seg. Her er det store variasjoner i praksis. Noen mener tre barn om gangen er mer enn nok. Samtidig er det eksempler på advokater som påtar seg flere titalls oppdrag samtidig. I begge de nevnte tilfellene sier nok antallet også noe om hvor mye personlig engasjement Den vanskelige vergerollen

UTFORDRINGER

Dette kapitlet går nærmere inn på noen av de spesielle utfordringene verger kan møte i arbeidet med enslige mindreårige asylsøkere. Utfordringene som er valgt ut har dels kommet ut av intervjuer og samtaler med verger og dels ut fra problemstillinger som er tatt opp i vergesekretariatets vergeportal på facebook. Under hver overskrift - som er satt opp i alfabetisk rekkefølge - har vi beskrevet utfordringen eller kunnskapsbehovet slik det kan oppleves av verger. Vi har forsøkt å klargjøre hva dette handler om og sett på mulige løsningsalternativer slik de er erfart av vergene selv eller foreslått av andre. Dersom man ikke finner det man leter etter ved å se på overskriftene i dette kapitelet bør man også sjekke innholdsfortegnelsen og stikkordregisteret bakerst i boken. Mange av de utfordringene man møter i det løpende arbeidet vil man for eksempel finne svar på i kapitlet om asylprosedyren.

Anstendighet overfor barnet Anstendighet er et viktig begrep og et viktig mål for alle som arbeider med andre mennesker i vanskelige situasjoner. Det er helt nødvendig at alle forstår sin rolle og at det er mer et spørsmål om formelle roller enn personlige relasjoner.

Særlig gjelder det når man representerer myndighetene eller «makta». Dette gjelder overfor eldre i institusjon, pasienter innlagt i sykehus, innsatte i fengsler – eller i vårt tilfelle: Overfor enslige mindreårige asylsøkere. Når mennesker kommer i situasjoner hvor de føler at de ikke har kontroll over eget liv eller på andre måter er fullstendig avhengig av de som representerer institusjonen man er henvist til, er det mange som blir svært anspente og noen ganger også aggressive. Dersom myndighetspersoner i slike situasjoner tillater seg å misbruke sin maktposisjon ved å hovere, insinuere (for eksempel ved å antyde at noen lyver) eller er direkte uhøflige og nedlatende, er det ekstra viktig at vergen griper inn på barnets vegne. I de aller fleste tilfellene forteller de mange som til nå har møtt norske myndigheter som verger for asylbarn, at myndighetspersoner opptrer både korrekt, høflig, vennlig og hjelpsomt. Men vi har dessverre også hørt om eksempler hvor politi, tolk, saksbehandler, advokat, eller også andre verger, høylydt har insinuert at barnet lyver eller opptrer med skjult agenda. Det kan vise seg å være sant, men det er uansett noe som må tas opp på en korrekt måte gjennom prosedyrene som er lagt opp, og ikke som noe det skal hintes om på en uetterrettelig måte.

Andre former for uanstendig og uakseptabel adferd i de formelle situasjonene knyttet til asylprosedyren, er å ha private telefonsamtaler under møtene eller på annen måte aktivt vise likegyldighet overfor barnet. Eller rett og slett komme uforberedt, og på den måten signalisere hvor uviktig man opplever barnets sak. I slike situasjoner, hvor vergen opplever at andre voksenpersoner som barnet må forholde seg til opptrer uanstendig og uansvarlig, er det i høyeste grad på sin plass å påpeke dette. Det beste er å ta det opp med vedkommende direkte. Er det vanskelig eller umulig, er det fullt mulig - og anbefales – at man går til vedkommendes overordnete. Er man redd for å sette seg selv eller barnet man skal bistå i en vanskelig situasjon ved å si fra, kan man også bruke vergesekretariatet som «ombud».

utfallet av asylsøknaden. Tillatelsen gjelder i inntil 6 måneder. Hvis ungdommen får endelig avslag på asylsøknaden i mellomtiden, bortfaller arbeidstillatelsen ved utreisefristen i det endelige avslaget. Hvis man ikke har fått endelig vedtak før arbeidstillatelsen utgår, kan man også søke om fornyelse. Man bør søke om dette i god tid før tillatelsen utløper. En måned før utløpet av tillatelsen vil være tilstrekkelig dersom det er klart at ungdommen fortsatt fyller vilkårene. Dersom en ungdom får arbeidstillatelse er det viktig at vergen er bevisst på at ungdommen bør få beholde inntekten av denne jobben selv, og at en egen inntekt ikke fører til at annen støtte trekkes tilbake. I så fall forsvinner insentivet til å skaffe seg arbeid og få tilgang til den viktige integreringsarenaen en jobb kan være.

Arbeidstillatelse

Barnehage og skole

Spørsmål om arbeidstillatelser har voldt hodebry for en del verger. Nedenfor følger gjeldende regler: Alle over 15 år kan søke arbeidstillatelse etter at de har vært til asylintervju. Vergen må samtykke i at det søkes arbeidstillatelse. Ungdom som er omfattet av Dublin-prosedyren kan ikke søke arbeidstillatelse. Det er bare ungdom med godkjent identitet som kan få slik tillatelse. Arbeidstillatelse søkes hos politiet der ungdommen bor. Det er også der man skal levere eventuelle identitetsdokumenter. UDI behandler ikke slike søknader. Man betaler ikke gebyr for å søke om arbeidstillatelse mens asylsøknaden er til behandling. Etter dette koster det 1100 kroner (høsten 2012). Avslag på søknaden om arbeidstillatelse kan ikke påklages. Innvilgelse eller avslag på søknad om arbeidstillatelse påvirker ikke

Det er ikke like lett å skulle ivareta barnets rettigheter dersom man ikke har god oversikt over hva disse går ut på. Barnehage og skole er to slike områder. Nedenfor følger gjeldene regelverk. Asylsøkende barn har ikke lovfestet rett til barnehageplass iht. barnehageloven, men kan likevel få plass. Barn i aldersgruppen fra to år og til grunnskolealder skal derimot ha et tilrettelagt tilbud på minimum tre timer per dag, mandag til fredag. Tilbudet kan gis gjennom egen barnebase på mottaket eller ved kjøp av barnehagetilbud eller lignende. Dette gjelder både medfølgende barn og enslige mindre årige asylsøkere. Asylsøkere mellom 6 og 16 år Barn og unge i omsorgssenter og asylmottak har samme rett til grunnskoleopplæring som andre barn og unge i Norge, herunder rett til

spesialundervisning og særskilt språkopplæring. Retten til grunnskoleopplæring gjelder fra det tidspunkt det er sannsynlig at barnet skal oppholde seg i Norge i lengre tid enn tre måneder, det vil si dersom det er sannsynlig at det vil bli gitt oppholdstillatelse eller at det vil ta lengre tid enn tre måneder å få svar på søknaden. Når barnet har oppholdt seg i Norge i tre måneder inntrer også plikt til grunnskoleopplæring. Fritak kan imidlertid være aktuelt når det er klart at oppholdet bare vil vare kort tid utover tre måneder. I slike tilfeller vil det være liten hensikt i å sette i gang opplæring. Det har ingen betydning for retten til grunnskoleopplæring om oppholdet i landet er ulovlig. Det er tilstrekkelig at barnet faktisk oppholder seg i Norge. Asylsøkere mellom 16 og 18 år Asylsøkere over opplæringspliktig alder (van ligvis 16 år) har ikke rett til grunnskole opplæring for voksne, men kommunen kan likevel gi et slikt tilbud. Det er viktig å merke seg at tilskuddsordningen til grunnskoleopplæring omfatter støtte til grunnskoleopplæring for asylsøkere i aldersgruppen 16–18 år, selv om de ikke har lovfestet rett til slik opplæring. Asylsøkere over 16 år som venter på svar på søknad om beskyttelse, har ikke rett til videregående opplæring. Fylkeskommunen kan likevel ta inn mindreårige asylsøkere til videregående opplæring i påvente av vedtak om oppholdstillatelse. Dersom disse ikke får oppholdstillatelse, har de ikke rett til å fullføre skoleåret.

Barnetrygd Spørsmålet om asylbarnets rett til barnetrygd har vist seg å være et problematisk spørsmål i flere sammenhenger. Skal barnet ha enkel

Mangfold og mestring NOU 2010:7 Mangfold og mestring. Fler språklige barn, unge og voksne i opplæ ringssystemet, foreslår blant annet at ung dom i aldersgruppen 16–18 år som kommer til Norge før de fyller 18 år, bør få rett til videregående opplæring. Utvalget viser til en rapport om forholdet mellom barnekon vensjonen og norsk rett, der det konkluderes med at videregående opplæring i Norge er en basal rettighet som tilkommer alle i al dersgruppen 16–18 år. I det denne boken skrives, vurderer regjeringen spørsmålet om rett til grunnskoleopplæring for ungdom over opplæringspliktig alder (16 år) og rett til vide regående skole for ungdom under 18 år som søker asyl eller opphold på annet grunnlag.

barnetrygd? Utvidet barnetrygd? Dobbel barnetrygd? Hvordan skal barnetrygden disponeres når barnet bor i fosterhjem? På institusjon? I bofellesskap? Hva kan vergen gjøre? Et problem ser ut til å være at her er det både mange meninger og ulik praksis fra sak til sak. Grunnregelen er at barnet eller ungdommen har krav på barnetrygd. Når barnet eller ungdommen har fått innvilget opphold og blir bosatt har det rett til utvidet barnetrygd fra den dato oppholdet er innvilget. Og like viktig: Barnetrygden skal ikke inndras av andre. De eneste som kan kreve det er barnevernsinstitusjonen og eventuelt fosterhjem. Rent praktisk settes beløpet inn på en sparekonto som vergen oppretter i barnets navn, men der vergen disponerer kontoen inntil barnet fyller 18 år. Noen bofellesskap får overført barnetrygden til egen konto, og dermed får ikke vergen oversikt over hva pengene brukes til. Dette er ikke uten videre greit og bør tas opp av vergen. Utfordringer

I en avklaring fra Barne- og likestillings departementet fra 2008 står det: «Det er vergen som fremsetter krav og får utbetalt barnetrygden til enslige mindre årige flyktninger som bor på hybel eller i bokollektiv eller liknende. Bor den enslige mindreårige i fosterhjem eller barneverninstitusjon er det fosterforeldre eller styrer ved institusjonen som fremsetter krav om og får utbetalt barnetrygden og barnetrygden skal benyttes til forsørgelse av barnet. Det stilles ikke krav om tilsvarende benyttelse av barnetrygden dersom barnet bor på hybel, i bokollektiv, bofellesskap, omsorgsbaser eller lignende, med mindre tiltaket er å anse som fosterhjem etter barnevernloven eller er godkjent som barneverninstitusjon». Vergens jobb er altså, for det første å sikre at barnet får utvidet barnetrygd, og dernest sørge for oversikt over hvordan pengene disponeres.

Det første møtet – kontakt og tillit En ting alle verger vi har møtt i arbeidet med denne boken har understreket, er betydningen av at man oppnår tillit hos barnet/ ungdommen. Her har de fleste sin personlige måte å gjøre det på. Og det er i seg selv viktig at man framstår personlig og rollebevisst – uten å bli privat. Framstår man selv trygg og ærlig vil barnet eller ungdommen også mye lettere få tillit. Samtidig må man være klar over hvor vanskelig dette er for barnet. De fleste kommer fra samfunn hvor det på ingen måte er vanlig – og kanskje ikke en gang tenkelig - at voksne mennesker dukker opp sammen med myndighetene for å være barnets eller ungdommens

støtte. De fleste er vant til at alle personer som har med myndighetene å gjøre er tøffe og autoritære. I tillegg kan de ofte være innprentet fra familie, agenter og smuglere at de ikke må stole på noen. Vergen vil derfor i starten nødvendigvis kunne oppfattes som en som kommer fra «systemet». Så hva gjør man for å få tillit og forståelse for den uavhengige vergerollen? Her er noen råd fra erfarne verger: • Repeter nøkternt situasjonen: «Du er kommet til Norge, du sier du er under 18 år, du sier at du ikke har foreldrene dine her, osv». • Forklar din rolle som «på en måte erstatning for foreldrene». • Forklar forskjellen på politiets og UDIs rolle. • Fortell om deg selv – hva du er og hva du gjør. • Fortell om din egen familie. • Ikke spør så mye om barnets/ungdommens bakgrunn. • Vær interessert i ungdommen – som ungdom - fokuser på det normale. • Fortell om formalitetene – de er det ofte lettest å forholde seg til. • Forklar betydningen av å være ærlig og at det vil lønne seg i det lange løp. • Vis at du står til disposisjon – uten å mase. • Gi asylbarnet ditt mobiltelefonnummer og e-postadresse. • Ikke ta deg selv så høytidelig. En halv til en time er ofte nok tid til den første samtalen ved politiregistreringen og før intervjuet, men vær var på om det som blir sagt ikke blir forstått. Sørg da for å gjenta, eller oppsøk barnet flere ganger.

Dokumentene Et område mange verger føler seg usikre på er hvordan man skal håndtere barnets dokumenter best mulig – formelt riktig og i barnets interesse. Barn har gjerne ingen dokumenter selv, bortsett fra asylsøkerbeviset de fikk fra politiet etter registreringen. Meninger og praksis varierer mye fra verge til verge på dette området. Enkelte verger nekter sågar asylbarna å oppbevare egne dokumenter, selv om de snart fyller 18 år.

overlates til barnet dersom det fyller 18 år, eller oversendes til neste verge. Ønsker ikke neste verge dette, bør dokumentene kun oppbevares kort tid før de makuleres. Dersom barnet forsvinner fra mottak eller flytter ut av landet, bør dokumentene tilbys barnet dersom det er mulig – eller beholdes i noen få måneder i tilfelle noe skulle oppstå som gjør at barnet på nytt melder seg for myndighetene eller vergen igjen. Har ikke barnet kommet tilbake i løpet av relativt kort tid bør dokumentene makuleres.

«Møt hvert nytt barn med åpent sinn. Still klokka på null for hvert nytt menneske» Politimann med lang erfaring fra arbeid med asylbarn Som første verge vil man som regel få alle nødvendige dokumenter automatisk. Med senere verger er det annerledes. Siden det i dag er så lite kontakt mellom tidligere og ny verge er det en del senere verger som praktisk talt ikke har noen papirer knyttet til vergebarnet. Andre er mer aktive og kontakter f.eks. UDI for å få en oversikt over sakens dokumenter og barnets situasjon. Vær uansett oppmerksom på at «dokumenter» i økende grad i noen instanser kun eksisterer i elektronisk form. Vårt råd er at vergen, for hvert enkelt barn, oppretter en dokumentmappe som holdes nedlåst når den ikke er i bruk. Ved opphør av vergeoppdraget bør barnets dokumenter

Vergen må i tillegg være særlig oppmerksom på eventuelle papirer den enslige mindreårige asylsøkeren hadde med seg da han eller hun ankom Norge. Slike dokumenter kan ha stor betydning for barnets rettsikkerhet, både i forhold til hjemlandet og eventuelt i Norge. Dokumenter som ble levert politiet eller UDI skal senest leveres tilbake til barnet når saken er endelig avgjort – og definitivt før barnet eventuelt forlater landet. Ved tvil knyttet til spørsmål om barnets dokumenter, anbefales det å diskutere dette med overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen).

Utfordringer

Familiegjenforening med foreldrene Det følger av barnekonvensjonen at Norge skal bidra til at flyktningbarn blir gjenforent med familien sin. Myndighetene legger til grunn at gjenforening med foreldre eller andre omsorgspersoner som hovedregel vil være til barnets beste. Utlendingsloven fastsetter derfor også at foreldre til barn som har fått opphold etter beskyttelsesbestemmelsene, har rett til familiegjenforening med barnet etter nærmere fastsatte vilkår. Barn som har fått opphold av andre grunner enn av beskyttelsesbehov, har ikke en tilsvarende rett til familiegjenforening. I saker hvor en enslig mindreårig får oppholdstillatelse etter humanitærparagrafen, vil innvilgelsen oftest være begrunnet med at foreldrene ikke har latt seg oppspore. Dersom foreldrene lokaliseres, vil det normalt ligge til rette for en gjenforening av familien i hjemlandet. Kun i unntakstilfeller innvilges oppholdstillatelse i Norge til foreldrene i disse tilfellene. Hvis foreldre eller søsken til en enslig mindreårig som har fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, og selv ikke har beskyttelsesbehov, søker om familiegjenforening, vil myndighetene vurdere om vilkårene for tilbakekall eller avslag på fornyelse av barnets tillatelse er til stede på grunn av uriktige opplysninger eller bristende forutsetninger. Det er viktig at barnet blir hørt i denne sammenheng.

Flytting mellom mottak – ny verge Det er mange grunner til at asylsøkere, også enslige unge asylsøkere, flyttes mellom ulike mottak. Mottakene har forskjellige funksjoner, noen for ankomst og transitt andre i påvente av vedtak, osv. Det kan også være at mottaket barnet befinner seg på i øyeblikket

legges ned fordi det er behov for å endre den totale mottakskapasiteten. (Se s. 91 flg.) Fra første ankomst til endelig bosetting er det ikke uvanlig at et barn har flyttet trefire ganger – og dermed også har hatt tre-fire verger. Flytting gjør nødvendigvis noe med barnet, ikke minst følelsesmessig. Dette kan være både positivt og negativt. Negativt når det representerer ny uro og ny usikkerhet. Positivt når det representerer et ønsket skritt videre på veien til avklaring av asylstatus og bosetting, eller kanskje også en forandring fra et urolig transittmottak. Uansett er det i en slik situasjon svært viktig at det finnes en kompetent og bevisst verge som kan følge opp eventuelle problemer og bidra til barnets rettssikkerhet og trygghetsfølelse. Så langt er det imidlertid her den eksisterende vergeordningen har en av sine største svakheter. Alle vergene vi har snakket med under skriving av denne håndboka, kan fortelle opprørende historier om mangel på kontinuitet på vergesiden ved flytting mellom mottak. Det dreier seg om alt fra manglende oppfølging av sosiale og psykiske problemer til at man ikke kommer i gang med å ordne barnets formaliteter knyttet til økonomi og skole før ny verge er etablert. Årsakene til denne mangelen på kontinuitet kan være mange, men den viktigste er at det svært ofte tar alt for lang tid før ny verge er oppnevnt i ny kommune, samtidig som tidligere verge umiddelbart fritas for vergeoppdraget ved flytting. Vi har hørt flere eksempler på at det har tatt over to måneder før ny verge er oppnevnt og virksom. Dette er ikke bare ille for barnet, det er også lovstridig. Både eksisterende og ny vergemålslov er entydige i kravet om at alle barn uten formell foreldrerepresentant i landet skal ha verge – og det kan bare forstås som hele tiden.

Kontinuitet mellom tidligere og ny verge er svært viktig for barnet. Men det eksisterer i dag svært mangelfulle rutiner for hvordan gammel og ny verge skal få opplyst navn, telefonnummer og e-post adresse om hverandre. Overformynderiet som (høsten 2012) dekker transittfasen, oppfordrer rutinemessig neste overformynder om opprettelse av kontakt mellom tidligere og ny verge. De anbefaler til og med den nye kommunens overformynderi å vurdere og benytte forrige verge inntil ny verge er oppnevnt. Vi har dessverre likevel hørt eksempler på overformyndere som ikke er villig til å oppgi navnet på ny verge til den tidligere vergen. Vårt beste råd er at både «avtroppende» og «påtroppende» verge aktivt og rutinemessig sikrer og søker denne informasjonen. Gjør man ikke dette rutinemessig, men bare der man antar at barnet har helt spesielle behov, ser erfaringen ut til å være at ingenting skjer. Og når (kanskje akutte) behov oppstår, eksisterer ikke den kontakten som kunne spart både barnet og omgivelsene for mange problemer. I et lengre perspektiv er det viktig at man nå har fått ny lovgiving som slår fast at eksisterende vergeoppdrag gjelder inntil ny verge er oppnevnt – selv om barnet flytter til annen kommune. En slik ordning vil kunne sikre kontinuitet og samtidig tvinge overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen) og kommunene til å handle langt raskere for å unngå, for eksempel, å måtte betale dyre reiseutgifter for verger som bor i asylbarnets tidligere bostedskommune. Et eget sett av problemer knyttet til flytting gjelder i tilknytning til tvungen retur. Det ser ut til å være mer regel enn unntak at verken barnet eller vergen informeres om dette. Se s. 60 flg.

Foreldre og slektninger i Norge Mange barn og unge som kommer som enslige asylsøkere til Norge kan ha ett eller annet nettverk i landet fra før. Det kan være nettopp derfor deres lange og kronglete reise endte opp akkurat her. Verger kan derfor oppleve at barna fra første dag kommuniserer – gjerne via mobiltelefon – med kjente og eventuelt også familie i Norge. Skulle det vise seg at en eller begge foreldre er i Norge vil barnets status som enslig asylsøker umiddelbart bli trukket tilbake og saken satt i sammenheng med foreldrenes sak. Utfallet av slike saker kan da bli at barnet får bli i Norge sammen med foreldrene, men det kan også hende hele familien får avslag og må forlate landet. Politiet er naturligvis svært interessert i å få oversikt over slike eventuelle kontakter. Politiet må likevel respektere vergens taushetsplikt og integritet og avkrever ingen opplysninger om slike forhold. Eventuell kunnskap om dette er et forhold mellom barnet og vergen. Og skulle så være tilfelle er det viktig at man ber barnet være tydelig på hva som ønskes holdt hemmelig. Vanskeligere er det når man forstår eller får mistanke om at familie eller andre utsetter barnet for ting som ikke er til barnets beste. Det kan være alt fra pengeutkreving til, i verste fall, prostitusjon. Da er det viktig at vergen agerer og finner måter som gjør at man kan snakke med barnet, mottaket, barnevernet, UDI eller politiet om dette.

Forsvinning fra mottak Det forekommer at barn og ungdom forlater mottak uten å oppgi ny adresse. Når en enslig mindreårig forlater mottak uten å oppgi ny adresse melder mottaket personen savnet Utfordringer

til nærmeste politimyndighet innen 24 timer etter at vedkommende er savnet. Flertallet av de som forlot mottak i 2011 var mellom 16 og 18 år gamle. Av de som forsvinner kommer noen tilbake til mottakene, noen blir bosatt, noen reiser ut av landet med politiet/IOM og noen går ut av statistikken fordi de fyller 18 år. Våren 2012 var det registrert 24 enslige mindreårige under 18 år som tidligere hadde vært i mottak og som fortsatt hadde ukjent oppholdssted. Når det gjelder barn og ungdom som forsvinner fra mottak er det viktig å ha klart for seg at mottaket er et frivillig botilbud – også for barn. Ingen «rømmer» ulovlig fra mottak slik media noen ganger gir et inntrykk av. Det er dermed heller ingen som lovlig kan holde barna tilbake. At enkelte politikere ønsker at mottakene skulle være lukkede institusjoner er en annen sak. Like fullt er det problematisk når barn og unge forsvinner fra mottak. Først og fremst fordi man ikke vet om dette er på bakgrunn av barnets ønske eller om noen andre, for eks empel smuglere eller agenter, står bak. Det er også problematisk fordi asylsaken lukkes ved forsvinning. Det betyr at barnet ikke får prøvd muligheten til å få beskyttelse. Rent juridisk har man per definisjon lovlig opphold i Norge så lenge man er registrert som asylsøker. Når man ikke lenger er asylsøker oppholder man seg i praksis ulovlig i landet. For vergene fører dette mange ganger til et vanskelig dilemma. På den ene side får de beskjed om at barnet er forsvunnet og deres sak og mellomværende med norske myndigheter er lukket. På den annen side har barnet etter vergemålsloven rett til verge, enten barnet er her lovlig eller ulovlig. Praksis varierer mellom ulike overformynderier med hensyn til hvor lang tid det tar før vergeoppdraget opphører etter at mottaket

har informert om at barnet er forsvunnet. Vi har eksempler på at verger har fått beskjed om at barnet er forsvunnet og at de er fritatt fra vergeoppdraget, for så å oppleve at de kalles tilbake til vergeoppdraget i forbindelse med at ungdommer er pågrepet for kriminelle forhold og blir stilt for retten. Skulle det også falle en dom som gjør at ungdommen må sone straff i Norge, gjenåpnes også asylsaken. Vi har også eksempler på at slike saker bare blir liggende uavklart hos overformyndere. Når det gjelder forsvinninger er vårt råd at vergen bør anse seg som verge for barnet til myndighetene eksplisitt gir beskjed om at man er fritatt fra oppdraget. Dersom barnet som har «gått under jorden» tar kontakt, skal vergeoppgavene i prinsippet utføres på vanlig måte. Vergenes erfaringer viser at barn som forsvinner sjelden opprettholder kontakten med vergen. Dersom vergen mener det er av stor betydning for barnet at kontakten opprettholdes har noen verger god erfaring med selv å ta kontakt gjennom venner eller ved å finne andre tilganger til barnet. Se s. 54-55.

Fullmektig Det er asylsøker, dvs. den enslige mindreårige asylsøker, som er part i saken. Alle partsrettigheter tilkommer derfor barnet. Avledet av dette får vergen partsrettigheter fordi vergen er barnets juridiske representant. Vergen bistås av advokat, som regel oppnevnt av UDI. Advokaten opptrer da som barnets fullmektig i utlendingsforskriftens forstand hvor paragraf 17-1 presiserer at en part har rett til å la seg bistå av en fullmektig, en rett som også følger av forvaltningsloven og gjelder på alle trinn i saksbehandlingen. Politiet skal også etter utlendingsloven opplyse om at barnet har rett til å la seg representere av advokat.

Men det kan også være situasjoner hvor man ønsker at andre enn vergen og advokaten skal opptre som barnets fullmektig. For eksempel etter at barnet ikke lenger har krav på gratis advokathjelp. Dersom barnet skulle ha behov for bistand ut over det som følger av verge- og advokatoppdraget, kan barnet også gi fullmakt til en annen person. Det kan gi fullmakt til en voksenperson det har tillit til, som for eksempel en tidligere verge, en representant fra en frivillig organisasjon eller en advokat. Hovedregelen er at for å opptre som fullmektig må det fremlegges fullmakt. Dette kravet gjelder imidlertid ikke for advokater. Det er vergen som formaliserer engasjement av fullmektig, på barnets vegne. I denne sammenheng er det viktig å være klar over at den som klager på en sak bare kan benytte én fullmektig overfor forvaltningen. Barnet kan altså ikke samtidig la seg bistå rettslig av både en advokat og en annen representant i forbindelse med klagesaken.

Gaver og ekstra omsorg På den ene side er asylbarna nesten uten unntak i en situasjon hvor de mangler det meste. Ikke bare trygghet og framtidsutsikter, men også det meste av det barn i Norge har (og tar) som en selvfølge. Alt fra klær og fritidsutstyr til musikkanlegg og andre større og dyre ting. I denne situasjonen er det fristende for mange verger å bidra med litt ekstra – ut over hva som forventes av det formelle vergeoppdraget – og blant annet komme med gaver. Det kan være alt fra mindre, symbolske ting som bøker eller et lite smykke, til dyre klær og datautstyr. Det er naturligvis ikke noe formelt galt i å vise ekstra oppmerksomhet på denne måten. Problemene som likevel gjerne oppstår er

først og fremst knyttet til de andre barna på mottaket eller i boligen. De som ikke får noe. Flere verger forteller om såre samtaler med barn som føler seg oversett og ytterligere marginalisert fordi de ikke får noe. I tillegg forteller flere verger at de blir presentert for umulige forventninger fra «sine» asylbarn fordi de forventer å få det samme som andre har fått. En anbefaling er derfor at verger avstår fra å gi «sine» barn store eller dyre gaver. Det daglige omsorgsansvaret ligger hos mottaket. Det sikrer at hvert enkelt barn får nødvendige klær og felles tilgang til f.eks. PC, TV, osv. Dette rådet gjelder også etter endt vergeoppdrag så lenge barnet eller ungdommen befinner seg i et mottakssystem sammen med andre. Hva man gjør etter endt vergeoppdrag, når barnet eventuelt er permanent bosatt i Norge – eller returnert til hjemlandet for den saks skyld – er helt opp til den enkelte. Men da skjer dette på et rent mellommenneskelig plan og er ikke knyttet verken til den formelle rollen man har som verge eller den situasjonen barnet befant seg i mens det var i mottak i påvente av søknadsbehandling.

Helse - sykdom - psykiske problemer Som vi har beskrevet i kapitlet om hvem barna er og hvor de kommer fra, har de ofte vært under betydelig fysisk og psykisk stress i tiden forut for registreringen som asylsøker i Norge. Derfor er det svært viktig at en grundig helsesjekk foretas så snart som mulig etter at de ankommer transittmottaket. Å følge opp at dette faktisk skjer er en viktig vergeoppgave. Verger forteller oss at mottakene som oftest er flinke til å informere videre, og Utfordringer

involvere vergen når det gjelder særlige helseforhold. Likeså er mottakene i all hovedsak gode til å sørge for nødvendig lege- og tannlegetilsyn og behandling. Dersom vergen likevel opplever at barnet har alvorlige fysiske eller psykiske problemer (som for eksempel selvmordstanker eller rusproblemer) som mottaket kanskje ikke er klar over, er det viktig å meddele dette til mottaket. Her er det bedre å agere raskt og en gang for mye enn en gang for lite.

Irregulær/papirløs Alle enslige barn under 18 år som oppholder seg i Norge har rett til, og skal ha verge. Det gjelder enten barnet har lovlig eller ulovlig opphold. Slik systemet fungerer i dag oppnevnes ikke verger for barn som lever i skjul. Disse barna ønsker å holde seg skjult for myndighetene. Det er likevel ikke sjelden at enslige mindreårige asylsøkere som har fått endelig avslag på sin søknad går under jorden

«Det er mange tårevåte puter i asylmottakene» Erfaren verge

Når det gjelder helseforhold som kan ha betydning for asylsaken er praksis noe forskjellig. Det er flere eksempler på at helsetjenesten knyttet til mottak har vært tilbakeholdne når vergen etterspør bistand for å få en legeerklæring som kan være viktig for asylsaken. Vergen må i disse tilfellene enten insistere på å få en attest gjennom mottakets helsetjeneste eller selv oppsøke annen lege eller ekspertise. Godt samarbeid med mottaket er svært viktig for alt som handler om barnets helse. I gitte situasjoner kan vergen for eksempel tilby seg å være med barnet på legebesøk eller til annen behandling. Men det viktigste er uansett å påse at barnet får adekvat helsemessig oppfølging.

i Norge i stedet for å returnere til hjemlandet eller et annet europeisk land etter Dublinforordningen. Se s. 73 flg. Vergen som er oppnevnt i forbindelse med asylsøknaden er da i prinsippet fortsatt verge så lenge barnet er i Norge. Men dette er en situasjon systemet ennå ikke har funnet løsninger på. Det er også viktig å være klar over at en del, særlig eldre ungdom, kan ha vært i landet i lang tid uten kanskje en gang å ha til hensikt å søke asyl. Men i det de blir tatt av politiet for å ha begått et eventuelt lovbrudd (for eksempel ulovlig opphold), har de i praksis to valg: fengsel eller å søke asyl. De fleste velger å søke asyl og skifter status fra å være «irregulær innvandrer» til «lovlig asylsøker». Når utlendinger som lever i skjul i Norge kalles «papirløse» er det som regel ikke fordi

de mangler papirer, men fordi de ikke har papirer på at de kan oppholde seg lovlig i landet. Politiet hevder at 90 prosent mangler papirer når de kommer til Norge – og henviser da til pass. UDI mener på sin side at de kan fastsette identiteten til asylsøkere i over 90 prosent av tilfellene, oftest basert på annen dokumentasjon. Noen kaller disse menneskene «ulovlige», men her har humanitære grupper verden over et klart og samstemt budskap til alle verdens myndigheter: «Ingen mennesker kan være ulovlige» Alle har rettigheter. Et annet, men nøytralt begrep som brukes i den internasjonale diskusjonen om dette fenomenet er «irregulære». De fleste papirløse i Norge kommer fra verdens mest urolige områder med en svært ustabil sikkerhetssituasjon; land som er eller nylig har vært i krigslignende tilstander/ borgerkrig; og land hvor menneskerettighetene i svært liten grad blir respektert, som for eksempel: Iran, Etiopia, Eritrea, Irak, Sri Lanka, Afghanistan, Somalia, DR Kongo og Tsjetsjenia, i tillegg til palestinere fra ulike områder. Dette er i mange tilfelle de samme landene som PU oppgir det er vanskelig å tvangsreturnere til. Papirløse livnærer seg på mange vis. Aller mest nedverdigende og uakseptabelt er det at enkelte papirløse overlever gjennom seksuell utnytting, enten ved å prostituere seg åpent, eller ved å bo hos noen som forventer seksuelle gjenytelser. Dette gjelder også barn under 18 år. For alle papirløse er tilværelsen preget av ekstrem usikkerhet og uforutsigbarhet, og for alt for mange, av ekstrem sosial nød. Erfaringene fra både Helsesenteret for papirløse drevet av Kirkens Bymisjon og Røde Kors, og andre organisasjoner som møter enkeltpersonene, viser også at en høy andel

lever med varige, og i en del tilfeller alvorlige, helseproblemer av både fysisk og psykisk art. Ikke minst er den psykiske slitasjen på mange av dem som lever papirløst enorm. Den tyngre problematikken som Helsesenteret for papirløse migranter opplever, omfatter blant annet posttraumatisk stress som følge av krigsopplevelser, voldtekt, rasistisk motivert vold på reisen til Norge og ønsker om å begå selvmord. Og for mange papirløse fortoner virkeligheten seg slik at uansett hvor vanskelig livssituasjonen er i Norge, er retur likevel ikke et reelt alternativ. Statistisk sentralbyrå fikk nylig i oppdrag fra UDI å kartlegge hvor mange personer som oppholder seg ulovlig i Norge, og konkluderte med et anslag på 18 196 irregulære innvandrere, herunder 12 325 forhenværende asylsøkere som har fått endelig avslag. Hvor stor andel av disse som er enslige barn vet man ikke. I Norge har en rekke organisasjoner, deriblant Norsk Folkehjelp, startet aksjonen «Ingen er ulovlig» Se www.papirlose.no.

Konflikt Når alt er nytt; land, språk, kultur, omgivelser, mennesker, og ikke minst en bosituasjon med mange andre mindreårige asylsøkere, er det ikke unaturlig at barnet eller ungdommen opplever konflikter. Det kan være mellom barnet og andre barn, på skolen, overfor mottaksansatte, myndighetsrepresentanter, eller overfor vergen. Når situasjoner virker urettferdige eller uforståelige for den mindreårige, kan vergen bruke sin rolle og den tilliten som forhåpentligvis er etablert, til å belyse en vanskelig situasjon fra forskjellige vinkler. Vergen kan bidra til å forklare hendelser eller situasjoner som kan være vanskelige å forstå og som kan virke Utfordringer

urettferdige. Når den mindreårige kommer i konflikt, kan vergen gå inn som mellommann. En eventuell intervensjon er avhengig av situasjonen og hva den enkelte verge føler seg komfortabel med. Man må også ha med seg i vurderingen at intervensjon i en konflikt lett kan bli oppfattet som at man tar side og dermed mister muligheten til å gi råd og være en nøytral «megler» i neste omgang. For å bidra til å etablere og utvikle dialog, kan det være viktig å huske på følgende: • Vær villig til å høre begge parters opp levelser av hva som har skjedd. • Forsøk å finne fram til overensstemmelser og likheter hos begge, som felles frustrasjoner, felles gode intensjoner (som at begge parter har vært opptatt av å gjøre det som syntes riktig i situasjonen). • Bidra til å identifisere felles behov. • Oppmuntre begge til å komme med ideer når det gjelder håndtering av konflikten. • Delta i vurderingen av løsninger. En spesielt vanskelig situasjon å håndtere er dersom det oppstår en alvorlig konflikt mellom barnet og vergen. Med «alvorlig» tenker vi her på situasjoner som gjør at barnet kan risikere å miste nødvendig tillit og fortrolighet overfor vergen. I slike situasjoner vil det alltid være klokt å konsultere andre. Det kan være andre verger, mottaksansatte eller andre som kjenner situasjonen. Dersom samtaler og andre tiltak ikke raskt løser situasjonen, kan det beste i mange tilfeller være å avslutte vergeoppdraget og anbefale overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen) å oppnevne ny verge. Se s. 37. Det er viktig at vergen ser profesjonelt og nøkternt på en slik situasjon og ikke handler ut fra hvem som har rett og hvem som tar feil, men utelukkende og på en uselvisk måte, ut fra hva som er barnets beste.

Kriminalitet Det hender enslige mindreårige asylsøkere begår kriminelle handlinger. Dette gjelder fortrinnsvis de eldre ungdommene som ennå ikke har fylt 18 år. Som nevnt i kapitlet om papirløse kan det også være tilfeller der ungdom oppholder seg ulovlig i landet og søker asyl for ikke å komme i fengsel. Som verge innkalles man til å være tilstede både ved avhør, eventuelt fengslingsmøte og domstolsbehandling. Gjelder det en ungdom man har vært verge for tidligere og som har forsvunnet i mellomtiden slik at man er blitt fritatt fra vergeoppdraget, kan tingretten likevel sende en innkalling og oppnevne tidligere verge som profesjonell verge. Det er naturligvis opp til den enkelte å akseptere en slik gjenoppnevning. I slike saker får man noe høyere betaling for vergejobben for det ekstraarbeidet slike saker medfører. Det er verdt å merke seg at vergen kan be tingretten om å bli fritatt for taushetsplikten for å gi informasjon til gunst for barnet som er tiltalt. Situasjoner hvor vergebarnet siktes for å ha begått kriminelle handlinger er noe av det vanskeligste man kan komme bort i som verge. Her finnes ingen fasitsvar. Derfor er det kanskje viktigere i slike tilfeller enn i de fleste andre, at verger sørger for å ha et godt forhold både til mottaket og politiet – og et nettverk til andre verger og vergesekretariatet hvor man kan søke råd.

Lang saksbehandlingstid Gjennomsnittlig saksbehandlingstid kan variere mye, avhengig av antallet søkere, ressurser hos politiet, i UDI og UNE, osv. På det tidspunktet denne boken skrives (høsten 2012) regner man at eventuell aldersundersøkelse

gjennomføres en til to uker etter registrering og ankomstsamtale. Asylintervjuet gjennomføres ytterligere tre uker senere, og vedtaket kan komme fra en uke til flere måneder etter at asylintervjuet er foretatt. Man kan derfor beregne at det tar ca. 45 dager fra ankomst til asylintervju og i gjennomsnitt 108 dager fra ankomst til vedtak i første instans. Se s. 65 flg. I enkelte saker kan det se ut til at tiden drøyer svært lenge, ofte mange måneder, uten at det gis noe informasjon om dette fra UDI. Slik ekstraordinær saksbehandlingstid betyr i praksis at det hefter spørsmål eller vanskeligheter med saken. Blant annet kan det være sikkerhetsmessige forhold involvert, som gjør at saken må klareres særskilt av politiet. Noen ganger også Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Verken vergen, advokaten, mottaket eller barnet vil i så tilfelle bli orientert om dette. Deler av det som virker som lang saksbehandlingstid kan være i barnets interesse. Ikke minst gjelder det i forbindelse med refleksjonstid for ofre for menneskehandel. Her er det to «skoler» blant barnas støttespillere. Noen mener at kortest mulig tid er en fordel for å få avklart asylsaken, mens andre mener at en god tidsperiode mellom ankomst og intervjuet ofte er helt nødvendig for at barnet skal få tenkt seg om og forberedt seg til intervjuet som er den viktigste enkeltetappen i hele asylprosessen. Asylintervjuet danner det viktigste grunnlaget for saken som senere skal utredes videre og kanskje prøves i en påfølgende klagerunde. Se s. 78-79.

Menneskehandel og menneskesmugling Asylbarna er svært sårbare på reisen fra hjemlandet til det tidspunktet de registrerer seg som asylsøkere i Norge. Mange utsettes for mye. Også direkte overgrep.

Der politiet, UDI, mottaket, vergen eller andre oppdager dette, settes det inn særlige tiltak. Transittmottakene for enslige mindreårige asylsøkere har egne opplegg for dette, blant annet med egne menneskehandelteam. Slike tilfeller stiller også særlig høye krav til vergen. Og der vergen involveres i slike saker er det ikke uvanlig at den samme vergen kan bli bedt om å fortsette vergeoppdraget etter videre flytting til ordinært mottak og eventuelt bosetting. Ofte blir menneskesmugling forvekslet med menneskehandel. Begge er kriminelle forhold, men de kan skilles ved at de har ulike formål. Menneskesmugling har som mål å forflytte en person ulovlig over en grense, og er et brudd mot en stats suverenitet. Menneskehandel har som mål å utnytte en person for vinning eller andre fordeler, og er et brudd mot personens frihet og integritet. Ofre for menneskehandel er personer som er utsatt for vold, trusler, misbruk i en sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd. Selv barn risikerer å bli utnyttet til prostitusjon, tvangsarbeid, krigstjeneste og organhøsting, mm. Menneskesmugling kan gli over i menneskehandel. Et eksempel på dette er når en person har inngått en avtale om å bli smuglet inn til Norge, må fortsette å stå i et tjenesteeller gjeldsforhold til smugleren eller hans kontakter etter ankomst til landet. Mindreårige er alltid i en sårbar situasjon, og utnytting av personer under 18 år er derfor å anse som menneskehandel, uavhengig av om vold, trusler eller annen utilbørlig atferd er brukt. Utnytting kan bestå i så forskjellige ting som husarbeid, barnepass, renhold, bilpleie, restaurantdrift, salg av sex og porno, tigging, tyverier og narkotikavirksomhet. Når det gjelder enslige asylsøkerbarn, kan både de selv og familien i hjemlandet ha opparbeidet gjeld til smuglerne de ikke klarer å betjene. Dette Utfordringer

kan medføre at barna eller familien utsettes for trusler og represalier. Asylsøkerbarn som er identifisert som et mulig offer for menneskehandel, har barnevernet ansvar for å følge opp sammen med andre etater og tjenester. Disse barna får gratis bistand fra advokat. Der det er snakk om mulig menneskehandel innvilges en refleksjonsperiode med oppholdstillatelse. Perioden kan forlenges. For vergen er det svært viktig å beholde barnets tillit dersom slike saker kommer opp. Et tillitsfullt forhold mellom barnet og vergen kan være av uvurderlig hjelp for mottakets menneskehandelteam som skal følge opp slike saker i samarbeid med politi og barneverntjeneste. I saker hvor det er grunn til å mistenke menneskehandel, flyttes barn raskt vekk fra

Hva skal jeg se etter i forbindelse med menneskehandel? I første møte: Fysiske skader/arr på kroppen. Underårighet: Kan personen være yngre enn det hun/han oppgir å være? Ved å oppgi eldre alder, blir barnet unndratt omsorg, kontroll og har lettere for å få lov til å arbeide. Etter første møte: • Har flere mobiler eller sim-kort. • Viser tegn på frykt eller stress. • Utstyrt med falske id-dokumenter. • Gir inntrykk av at de er overvåket. • Oppfører seg som om de er instruert av andre. • Er bundet av gjeld. • Blir hentet av noen han/hun ikke vil si hvem er. • Er borte i flere dager av gangen, vil ikke si hvor de har vært når de kommer tilbake.

(Fra NF kurs)

transittmottaket til et mottak hvor de ikke enkelt kan spores opp av eventuelle bakmenn.

Midlertidig opphold Den vanskeligste gruppen verger arbeider med, er enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år som bare har fått midlertidig opphold. Det betyr i klartekst at de «oppbevares» i Norge til de fyller 18 år, for så å bli sendt hjem – eventuelt med tvang. Mange har vært og er kritiske til å sette barns liv på vent på denne måten. Det er en omgåelse av barnekonvensjonen og hensynet til barnets beste, i det ventetiden oftest er en enorm belastning for barna. Regjeringen innførte i 2009 regelendringer i utlendingsforskriften som begrenset muligheten til varig opphold for enslige, mindreårige asylsøkere som er mellom 16 og 18 år på vedtakstidspunktet, og som ikke har et beskyttelsesbehov. De nye reglene som ble innført går ut på at enslige, mindreårige asylsøkere som har fylt 16 år på vedtakstidspunktet, og som ikke har annet grunnlag for opphold enn at norske myndigheter mener barnet er uten forsvarlig omsorg ved retur, kan gis begrenset oppholdstillatelse fram til fylte 18 år. Dersom den mindreårige har krav på beskyttelse, eller av humanitære grunner bør få en tillatelse, gis derimot en tillatelse som kan fornyes og som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Se s. 78. I alt 30 mindreårige mellom 16 og 18 år ble gitt begrenset tillatelse i 2011. I 2010 ble det gitt 41 slike tillatelser, og 33 mindreårige fikk slik tillatelse i 2009. Bestemmelsen innebærer ulik behandling av barn over og under 16 år, og det har blant annet fra NOAS og Norsk Folkehjelp blitt stilt spørsmål ved om praksis derfor er diskriminerende.

Når det gis begrensede tillatelser i stedet for avslag, kan det skape forventning om videre opphold. Dette motiverer ikke nødvendigvis til frivillig retur etter at tillatelsen utløper. Det kan derfor være av betydning at barna mottar et tilbud under det midlertidige oppholdet som er reelt kvalifiserende med tanke på retur til hjemlandet etter fylte 18 år. Et godt tilbud vil også kunne motvirke andre negative effekter av midlertidig opphold. Enslige, mindreårige asylsøkere som gis slik tillatelse blir ikke bosatt i en kommune, men gis hva myndighetene kaller «et tilpasset mottaks- og opplæringstilbud». Alle som får en begrenset tillatelse flyttes til ordinære mottak når de fyller 18 år. De omfattes da av det ordinære returarbeidet rettet inn mot voksne.

skulle gi ungdom som returnerer, en ny start i hjemlandet, og også være et tilbud til lokal ungdom. Benevnelsen på disse nye institusjonene under planlegging er «ungdomshjem» og skal utgjøre en del av et helhetlig reintegreringsprogram og døgnbemannet omsorg. Det skal også tilbys yrkesopplæring eller utdanning og utarbeides individuelle planer for den enkelte. Etter ankomst til hjemlandet skal det også tilbys bistand til oppsporing og eventuelt hjemreise til familie. I sitt hefte «Asyl og integrering» fra 2011 uttaler Norsk Folkehjelp lakonisk: «Det er usikkert hvordan myndighetene ser for seg at en institusjon i et av verdens fattigste land og mest konfliktfylte land skal ivareta barnas grunnleggende rettigheter».

Omsorgstilbud i hjemlandet

Oppsporing

Et av de siste tiltakene myndighetene har lansert for å få ned antallet enslige mindreårige asylsøkere, er omsorgstilbud i enslige mindreåriges opprinnelsesland. I sin begrunnelse for dette tiltaket skriver Regjeringen bl.a. dette i Stortingsmeldingen «Barn på flukt»:

Det har til nå vært lite fokus på oppsporing og returløsninger for enslige mindreårige asylsøkere. Men i økende grad reiser myndighetene spørsmål om muligheten for oppsporing av foreldre til barn som kommer til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. Se s. 50 og 62. Norske myndigheter arbeider med oppsporing primært med tanke på gjenforening i barnets hjemland dersom barnet ikke har et beskyttelsesbehov. Myndighetene legger da til grunn at det er klare fordeler for et barn å vokse opp et sted barnet allerede har sterk tilknytning til gjennom kultur, språk og nettverk. Det er et sentralt element under asylinter vjuet med enslige mindreårige, å kartlegge omsorgssituasjonen, herunder hvor foreldrene er. Ved hjelp av kontrollspørsmål undersøkes det om de er i hjemlandet, i Norge eller i andre land. Dersom UDI mistenker at barnet har nær familie i Norge, vil dette undersøkes nærmere.

«Det er sterke holdepunkter for å anta at enslige, mindreårige asylsøkere holder tilbake informasjon om familie i hjemlandet/transittland, i håp om at dette skal gi oppholdstillatelse i Norge. Resultatet er at mange enslige mindreårige, som har familie i hjemlandet, får en tillatelse fordi myndighetene ikke er i stand til å verifisere asylsøkerens opplysninger på dette punktet.» I det denne boken skrives tar regjeringen sikte på å opprette omsorgs- og utdanningstilbud for enslige mindreårige, i første omgang i Irak og Afghanistan. Dette er tenkt å

Utfordringer

Arbeidet med oppsporing er svært ressurskrevende og vanskelig. Hvorvidt det oppnås resultater er blant annet avhengig av opplysninger fra, og samarbeid med den mindreårige selv. Internasjonale organisasjoner som Røde Kors og den Internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) krever for eks empel at barnet samtykker til at det foretas oppsporing av familie. Svært få enslige, mindreårige asylsøkere er imidlertid villig til å gi et slikt samtykke. Enslige mindreårige kan ha blitt rådet av familie og smuglere om å tie om familiens tilholdssted for å øke sannsynligheten for å få opphold i Norge. På denne måten kan barnet bli utsatt for krysspress mellom lojalitet til familien og myndighetenes krav om å få korrekte opplysninger fra barnet. Dette stiller også store utfordringer til vergen som skal informeres om eventuelle oppsporingsinitiativ fra myndighetens side, og gi sitt samtykke til dette på barnets vegne. Hvorvidt oppsporing lar seg gjennomføre, er også avhengig av forholdene i det enkelte land. Sikkerhetssituasjonen, dårlig organiserte myndigheter og fravær av frivillige organisasjoner er forhold som kan gjøre det svært vanskelig å drive oppsporingsarbeid. Oppsporingsarbeidet inngår også som en del av returarbeidet. Blant annet er det gjennomført et pilotprosjekt med en egen spesialutsending tilknyttet den norske ambassaden på Sri Lanka. Arbeidet har gitt resultater ved at foreldre til flere barn har blitt sporet opp. I de fleste land, også i Norge, driver Røde Kors en omfattende oppsporingstjeneste.

Over 18 år – videre på egen hånd Vergeoppdraget er over når ungdommene har fylt 18 år eller har blitt kjent «overårig» ved vedtak etter aldersundersøkelse. Det kan være mange av disse unge menneskene som

fortsatt har betydelig behov for støtte, men da er det andre instanser som må trå til. Ved beslutning om overårighet har ikke den unge asylsøkeren lenger rett til advokat. Dermed er det heller ingen advokat til å forkynne vedtaket. Det lokale politikammeret skal da forkynne, men det svikter ofte i denne rutinen, og dette følges heller ikke nødvendigvis opp av mottaket. Vi anbefaler derfor at vergen – som også blir fritatt fra oppdraget når vedkommende er over 18 år, som en siste ivaretakelse av rettigheter, sørger for at vedtaket blir forkynt av politiet og forstått av ungdommen. At man som tidligere verge fortsatt kan bidra er i orden, men det er da viktig både å forstå og gjøre det klart overfor ungdommen, at man gjør dette på personlig basis – for eksempel som fullmektig. Se s. 52-53.

Retur til hjemlandet Retur er både et politisk og moralsk vanskelig område. Mange verger finner det problematisk å forholde seg til at det arbeides med muligheten for retur til det hjemlandet barnet eller ungdommen har flyktet eller reist fra. Dette er sammensatt. På den ene side kan det være snakk om et barn eller ungdom som har blitt presset til å reise fra hjem og familie, men som absolutt både kunne tenke seg, og ganske sikkert også ville ha best av å fortsette livet på hjemstedet sammen med familie og venner. Fra ulike situasjoner har vi mange eksempler på vellykkede returer i slike situasjoner. Det er på langt nær sikkert at det å bli boende i det fjerne landet Norge er det beste for alle barn. På den annen side har populistisk motstand mot innvandring – enten det er for å søke beskyttelse, stifte familie eller for arbeid, ført til et unyansert rop på retur, enten

det er til barnets beste eller ikke. Særlig gjelder dette i diskusjonen omkring papirløse, eller irregulære innvandrere. Se s. 54-55. For verger som må forholde seg til en mulig retur er det derfor viktig å gjøre en nøktern vurdering av hva som vil gagne barnet best. Her er det ekstra viktig at det skjer i en tett og åpen dialog med UDI, advokaten, mottaket og andre som har med den enslige unge asylsøkeren å gjøre. Særlig er det viktig at vergen skaffer seg god forståelse for hvorfor det enkelte barnet velges ut til retursamtaler eller involveres i returforberedende program. Dernest er det viktig å støtte opp om barnet i denne situasjonen, enten det ønsker å følge returprogrammet eller ikke. Asylsøkeres mulighet til å returnere til hjemlandet er et område myndighetene har gitt økende oppmerksomhet de siste årene. Det gjelder både frivillig retur til hjemlandet før eller etter vedtak, og det gjelder avviste asylsøkeres plikt til å forlate landet etter at de har fått endelig avslag. Motsetter de seg dette vil retur kunne skje med tvang. Tidligere gjaldt dette stort sett bare voksne asylsøkere. Nå defineres også enslige mindreårige asylsøkere som målgruppe for de ulike returprogrammene som skal stimulere til frivillig retur. For enslige mindreårige asylsøkere i Dublin-prosedyre, tilbys i økende grad direkte retur til hjemlandet i stedet for overføring til et annet land i Europa. Se s. 73 flg. Der UDI engasjerer seg i en mulig retur for barnet, settes det inn betydelige ressurser for å oppspore barnets foreldre i hjemlandet. Av juridiske årsaker er man avhengig av foreldrenes eksplisitte samtykke for å kunne gjennomføre retur av et enslig barn. Alle søkere signerer et skjema for innhen ting og utlevering av personopplysninger i forbindelse med registrering av søknad om asyl hos PU. I dette skjemaet signerer man blant

annet på at norske myndigheter kan innhente opplysninger om ID og familiens ID og deres mulige oppholdssted (også i søkerens hjemland). Vergen må signere dette skjemaet. I tilfeller der det senere vil være aktuelt å sette i gang med oppsporing av foreldre, gis det altså ikke nødvendigvis særskilt beskjed om det. Enslige mindreårige asylsøkere får nå tilbud om systematiske samtaler om mulighetene for retur, med de returansvarlige i mottakene de bor i. Fra 2012 gjennomføres slike retursamtaler med enslige mindreårige asylsøkere – både i omsorgssenter for barn under 15 år og i mottakene for ungdom mellom 15 og 18 år. I det denne boka skrives er det uklart om verger rutinemessig vil bli innkalt til disse samtalene. UDI har sammen med IOM utviklet omfattende programmer som tar sikte på å Utfordringer

motivere og kvalifisere for frivillig retur. Kvalifiseringsprogrammene tilbyr blant annet gratis opplæring i språk, fag og yrker som kan danne grunnlaget for å reetablere livet i hjemlandet. En særlig innsats ytes overfor ungdom mellom 16 og 18 år som har fått midlertidig opphold. For alle enslige mindreårige asylsøkere som returnerer frivillig stilles det til rådighet et pengebeløp. For tiden (høsten 2012) er beløpet kr 35 000 for enslige mindreårige asylsøkere, i tillegg til at hjemreisen betales og organiseres av IOM. Pengebeløpet kan benyttes til å betale for bolig, utdanning, praksisplass, bedriftsetablering, lønn, medisiner, mat og klær. Dersom det blir klart at barnet frivillig ønsker å returnere til hjemlandet ordner IOM alt det praktiske. Søknadsskjema for barn må fylles ut av vergen. Søknaden sendes deretter til UDI, som fatter et positivt eller negativt vedtak om returstøtte. Får barnet et «ja», starter IOM med å oppspore familie i hjemlandet. Vergen skal være tilstede ved avreise for frivillig retur og kan også i noen situasjoner få være med og følge barnet hjem. For nærmere informasjon om returmuligheter og prosedyrer, kontakt IOMs Oslokontor. Det er fullt mulig å henvende seg til IOM for å få generell kunnskap om feltet uten å eksponere det enkelte barnet. Se s. 98-99. Tvungen retur For enslige mindreårige asylsøkere som har fått endelig avslag vil det i siste omgang kunne bli snakk om tvungen retur dersom barnet ikke returnerer frivillig. Det som da skjer er at barnet uten forvarsel blir hentet av politiet på det mottaket det oppholder seg, for å bli overført til det såkalte utlendingsinternatet på Trandum ved Gardermoen i påvente av en organisert utreise med politieskorte. Dersom den enslige mindreårige unnlater

å følge vedtaket og ikke kontakter politiet for å varsle om utreisetidspunkt, setter politiet et tidspunkt for utreise. Politiet skal i disse sakene varsle lederen ved mottaket eller annen kontaktperson – som bør være vergen. Om nødvendig skal det settes en lengre utreisefrist enn normalt. I vurderingen av hvor lang utreisefrist som skal settes, skal det legges vekt på barnets alder, oppholdstid, tilknytning og det omsorgsarbeidet som er iverksatt av norske myndigheter. PU skal ta hensyn til den mindreårige i alt arbeid med uttransportering som omfatter barn. I henhold til utlendingsloven kan ikke enslige mindreårige tvangsreturneres til andre enn familiemedlemmer, utnevnt verge eller annet forsvarlig omsorgstilbud. Ved uttransportering av enslige mindreårige skal vedtaksmyndigheten eller PU derfor opprette/formidle kontakt med omsorgsperson i hjemlandet. Som nevnt har mange enslige mindreårige et oppdrag som innebærer forpliktelse overfor sin familie, ofte av økonomisk karakter. Noen ønsker å returnere, men familiene har forventninger og krav om at barna skal skape seg et liv i Europa og bidra økonomisk. For disse kan returen bli enklere når det er synlig at norske myndigheter er ansvarlige, og at de ikke vender hjem fordi de selv «sviktet» sitt oppdrag og familien. Uttransportering av enslige mindreårige skal utføres på en mest mulig skånsom måte. I henhold til instruksen politiet arbeider etter skal det så vidt mulig unngås bruk av tvangsmidler. En enslig mindreårig som skal returneres, enten til et annet europeisk land eller hjemlandet, følges alltid av ledsagere på uttransporteringen. Dette kan være vergen. Behovet for at også medisinsk personell eller andre kontaktpersoner er med, vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Formelt skal enslige mindreårige asylsøkere ha tilgang på verge så lenge de er i landet. Uansett hva som skjer. I mange situasjoner har verger opplevd å bli sjaltet ut av returprosessen. Verger oppfordres derfor sterkt til å insistere overfor politiet at de får kontakt med barnet for å kunne spørre om det trenger noen form for assistanse. Det er ikke vergens oppgave å forhindre gjennomføring av et lovlig fattet vedtak, men det kan være andre forhold som barnet trenger vergens bistand til, som for eksempel tilgang til dokumenter eller kontakt med andre i Norge før avreise.

Tolk Språk er en viktig faktor både for barnets rettssikkerhet og velferd. Evne og mulighet til å kommunisere er kritisk viktig når man kommer til nye omgivelser. For de barna som snakker språk som mange andre i Norge forstår går det ganske greit. Det vil ofte være noen i nærheten fra samme språkgruppe og det er enkelt å skaffe tolking. Langt mer krevende er det når barn kommer fra språkgrupper som ingen forstår eller snakker. Det krever at vergen er ekstra oppmerksom på denne kommunikasjonsbarrieren. Vergen må påse at det oppnevnes tolk når det er nødvendig og hvor den enslige mindreårige asylsøkeren ønsker det. Tolkens oppgave i offisiell sammenheng, er på en upartisk måte å oversette nøyaktig alt som blir sagt. Det er derfor viktig at det benyttes profesjonelle tolker. Den offentlige part som skal ha samtale med den enslige mindreårige har ansvaret for bestilling av tolk, når det er nødvendig for å sikre forsvarlig kommunikasjon. Politiet plikter derfor å sørge for tolk til registreringen. UDI plikter tilsvarende, til ankomstsamtalen og asylintervjuet slik at barnet kan fremme synspunkter og legge

frem asylsaken på et språk han eller hun behersker og kan kommunisere forsvarlig på. Utgifter til tolk dekkes av ansvarlig instans. For vergens vedkommende, vil bruk av tolk i kommunikasjon med barnet, være «nødvendig utlegg» som dekkes av overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen). Rent praktisk skjer bestilling av tolk ved at vergen sender e-post om slikt behov til mottaket, forut for besøk. I og med at barnet ofte flyttes før vedtak treffes og resultatet forkynnes, vil tolking ofte skje per telefon med tolk og advokat. Vergen bør være sammen med barnet. Tolken har ingen selvstendig rolle i kommunikasjonen med barnet. Samtidig har vi også her å gjøre med menneskelige relasjoner. I de fleste tilfeller fungerer dette svært bra. Noen ganger kan tolken øke barnets trygghet fordi han eller hun snakker barnets språk og kjenner barnets kultur. Noen ganger kan det imidlertid slå helt motsatt ut hvor tolken gjør barnet engstelig. I tilfeller hvor en enslig mindreårig blir urolig av tolken, bør vergen ta dette opp med ansvarlig instans, være seg politi, UDI eller mottak for å finne en løsning. Det kan være mange grunner til at et barn blir urolig i møte også med personer som snakker eget språk. Hvis problemet ikke lar seg løse på stedet og i situasjonen, vil det være vergens oppgave å be om pause, eventuell utsettelse for å finne ut hva som skjer og roe barnet. Tolkebytte kan være en løsning. Et godt råd fra verger med erfaring fra dette, er å benytte telefontolkning. Det oppleves mer nøytralt. Det er også billigere slik at man får mer tolketid for pengene. Dette vil være mulig når vergen kommuniserer med barnet, men ikke mulig som løsning i møter med offentlige etater.

Utfordringer

ASYLPROSESSEN

I det følgende presenteres asylsaksgangen. Fra den enslige mindreårige asylsøkeren blir registrert hos politiet ved ankomst til det fattes beslutning i asylsøknaden, via ankomstsamtale i UDI og mulig aldersundersøkelse, asylintervju, vedtak i første instans, eventuell klageomgang og domstolsbehandling, fram til endelig avgjørelse i saken. Asylprosessen kan ta forskjellige veier. Den kan behandles på ordinær måte med alminnelig asylsaksbehandling i tråd med at det dreier seg om barn og derfor skal være barnesensitiv. Den kan bli en Dublin-sak, som innebærer at asylsaken ikke realitetsbehandles i Norge. Uansett prosedyre og uansett utfall; hver enkelt sak skal behandlets individuelt.

Registrering hos politiet Når et barn kommer til landet blir det først registrert som asylsøker hos politiet. Fra dette tidspunkt har barnet søkt asyl. Slik det tidligere har blitt redegjort for, er det etablert en egen vergevaktordning hos PU siden 1. juni 2011. Det innebærer at alle enslige mindreårige asylsøkere får ankomstverge som bistår barnet i møtet med politiet og har som oppgave å sikre barnets rettigheter. Vergene som står på Norsk Folkehjelps vergevaktliste blir spesialiserte ankomstverger og følger de

enslige mindreårige asylbarna under transittperioden og frem til han eller hun har hatt asylintervju i UDI. Etter intervjuet oppnevnes som regel en ny verge dersom barnet flyttes til et nytt mottak i en ny kommune. Registreringen gjelder for alle enslige mindreårige asylsøkere. Etter dette vil de som ikke har fylt 15 år overflyttes til et omsorgssenter under barnevernets ansvar, men de skal fortsatt ha egne verger. Barn over 12 år fortsetter til ankomstsamtale med UDI etter registreringen hos politiet. I forbindelse med registreringen hos politiet, skal vergen ha en samtale med barnet i forkant (i ca 1/2 time med bistand av tolk). Hensikten med dette er at barnet skal bli litt kjent med vergen og at vergen skal få forklart hva som videre skal skje. Hensikten er å bidra til at barnet kan oppleve situasjonen som trygg og er forberedt på møtet med politiet etterpå. Dersom barnet har reisedokumenter eller annen id-dokumentasjon, skal disse leveres til politiet når barnet registreres. Barnets personalia føres inn i det sentrale utlendingsregisteret DUF. Det er vergens rolle å samtykke til informasjonsinnhenting, registrering, ransaking og fingeravtrykk. Vergen skal skrive under aktuelle dokumenter, blant annet skjema for innhenting av informasjon, referat fra registreringssamtalen, mv.

- Saksgangen i søknader om beskyttelse (asyl)

Saksflytskjema

8 Du får svar på søknaden

2 Du overføres til ankomsttransitt.

6 Søknaden din

4 Antatt grunnløse

søknader avslås i løpet av 48 timer.

om beskyttelse behandles. Tiden det tar å behandle søknaden varierer.

om beskyttelse. Hvis du får opphold, starter arbeidet med å finne en bostedskommune til deg (a). Hvis du får avslag. Kan du klage eller reise hjem (b).

Du skal bosette deg i en kommune.

a b

7 Søknader fra barn som kommer til Norge alene, behandles raskest.

1 Du kommer til Norge og registreres som asylsøker hos politiet.

Du intervjues av Utlendings direktoratet.

5 Du flyttes til et annet transittmottak eller til et ordinært mottak.

Du har fått avslag, men du kan klage på vedtaket. Dette må du gjøre innen tre uker etter at du har fått avslag. Advokaten din hjelper deg med dette.

Hvis UDI ikke omgjør vedtaket etter at du har klaget, går saken til Utlendingsnemda (UNE). UNE behandler normalt saken i løpet av 10 måneder.

Hvis UNE avslår klagen, er vedtaket endelig og du må reise hjem. Du kan gå til en sivil domstol, men utgiftene ved dette må du betale selv.

Vergen skal også være tilstede dersom det gjennomføres visitering, og se til at alt foregår i betryggende former. Det viktigste er at barnets rettssikkerhet ivaretas og at vergen hjelper barnet slik at det kan kjenne seg trygg i situasjonen. Man skal huske på, og eventuelt minne polititjenestemann om, at barn kan ha opplevd dramatiske hendelser i kontakt med myndighetspersoner med (og uten) uniform og at de kan være engstelige i en visiteringssituasjon. Det blir tatt foto av barnet og fingeravtrykk dersom barnet er over 14 år. Fingeravtrykkregistreringen er en del av Eurodac-samarbeidet, som består av en sentral database i Brussel som alle deltakerland i Dublin-samarbeidet kan sjekke for å se om asylsøker har søkt asyl i et annet Dublin-land tidligere. I så fall kan det første landet barnet hadde søkt asyl i, bli ansvarlig for å behandle asylsøknaden og det kan hende barnet returneres dit. Se s. 74. Dersom det viser seg at barnet har søkt asyl i et annet europeisk land før han eller hun kom til Norge, overføres saken straks til Dublin-enheten i UDI for nærmere behandling. (UDI har to slike enheter). Politiet utsteder asylsøkerbevis til barnet under registreringen.

Identitet Identitet må, som hovedregel, være klarlagt før det er aktuelt å innvilge oppholdstillatelse i Norge. Det gjelder også barn. Det kan være ulike grunner til at minst ni av ti asylsøkere ikke legger fram ID-dokumenter i form av pass når de kommer til Norge. Det kan for eksempel være fordi myndighetene i landet de kommer fra ikke kan utstede offisielle ID-papirer. Eller det kan være de kommer fra land hvor det ikke er vanlig å ha ID-papirer. Det

kan også være de blir forfulgt eller risikerer forfølgelse av myndighetene i landet de kommer fra, og ikke kan søke om reisedokumenter av den grunn eller at de kvitter seg med dok umenter for ikke å bli identifisert dersom de blir tatt. Noen blir lurt av menneskesmuglere til å skjule eller gi fra seg dokumentene. Kun 5–10 prosent av de som søker beskyttelse legger fram identitetsdokumenter på søknadstidspunktet. Mens ca. 90 prosent sannsynliggjør sin identitet i løpet av asylprosessen. Vergen bør oppfordre enslige mindre årige asylsøkere til å skaffe ID-dokumenter før asylintervjuet. Det kan bidra til at utlendingsmyndighetene fester større lit til søkers forklaring. Dessuten kan det bidra til at myndighetene behandler saken raskere. Også FNs barnekomité har anbefalt, at barnets identitet bør utredes så raskt som mulig etter ankomst. Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter (NID) ble opprettet høsten 2010 for å styrke arbeidet med identitetsavklaring av personer som søker seg til, kommer til, eller oppholder seg i Norge.

Ankomstsamtale med UDI Fra og med juni 2011 gjennomfører UDI en ankomstsamtale for enslige mindreårige asylsøkere fra de er 12 år. Etter utlendingsforskriften skal vergen være til stede under samtalen. Forut for ankomstsamtalen skal vergen ha et møte med asylsøker. Advokat oppnevnes gjerne noe senere (i forkant av selve asylintervjuet). Se s. 80. For tiden arbeider UDI med å få til en avtale med omsorgssenteret i Bærum, slik at barna kan bo midlertidig der, mellom registreringen hos PU og ankomstsamtalen hos UDI. Det er ikke alltid registreringen og ankomstsamtalen skjer på samme dag. Formålet med ankomstintervjuet med enslige mindreårige asylsøkere er å foreta en Asylprosessen

innledende kartlegging av årsakene til søknaden om beskyttelse, alder, bosted, nettverk, fysisk og psykisk helse og innhenting av samtykke til aldersundersøkelse dersom UDI mener det er nødvendig. Dette miniintervjuet blir skrevet ned og lest opp. Vergen godkjenner innholdet ved underskrift. I tillegg til støtte- og trygghetsfunksjonen ved å være til stede for barnet, er det også vergens rolle å samtykke til en eventuell språktest. Det hender UDI finner det nødvendig for å fastlegge nærmere hvor barnet kommer fra. Dersom UDI er i tvil om barnet oppgir riktig alder, er det vergens oppgave, eventuelt sammen med barnet, å gi samtykke ved underskrift til aldersundersøkelse. Det er et viktig vergeansvar at vergen selv forstår og kan forklare barnet, at selv om det er frivillig om barnet vil la seg teste, så kan det ha stor betydning for utfallet i asylsaken. Se s. 32. Hvis det er stor uoverensstemmelse mellom språk- og aldersundersøkelsene og oppgitt hjemsted eller alder, vil dette kunne bli et tema som drøftes under intervjuet. Dette må vergen forberede barnet på. Dersom myndighetene ikke har tillit til at det de blir fortalt stemmer, kan det bety at søknaden blir avslått med begrunnelse om at søkers fremstilling ikke er troverdig. Det kan derfor være av stor betydning at vergen og barnet samarbeider med myndighetene og godtar at det gjøres tester. Men det er likevel ikke vergens rolle å presse barnet. Samtykket må være reelt. Vergen kan også presisere nødvendigheten av at barnets modenhet vurderes, ikke bare den fysiske, men også den psykiske, slik UNHCR og advokatforeningen anbefaler. Se s. 71-72. Dato for eventuell aldersundersøkelse fastsettes under ankomstsamtalen. Dersom det skal gjøres aldersundersøkelse, kan det gå 5-7 uker frem til asylintervju, mens intervjuet ellers settes opp etter ca en uke fra

registrering og ankomstsamtale. Resultater av testene legges frem under asylintervjuet. Dato for asylintervjuet meddeles den mindreårige og vergen på et senere tidspunkt. Det er barnefaglig enhet i UDI som setter opp denne. Fra vergehold er det blitt anbefalt at det er viktig å avklare om barnet har eventuelle helseplager under ankomstsamtalen. Det er også viktig å kartlegge, så tidlig som mulig, om barn som sårbare individer, har særlige behov som må følges opp ved ankomst mottak og helsetjeneste. Dersom vergen mistenker at barnet risikerer å ha blitt eller kan komme til å bli utsatt for menneskehandel, må vergen varsle menneskehandel-teamet på mottaket, som skal følge opp. Se s. 57-58. Etter ankomstsamtalen blir den enslige mindreårige asylsøkeren tatt med til transittmottak. Her foretas en alminnelig helsesjekk og TUB-undersøkelse som er obligatorisk. Det kan også bli spørsmål om HIV-test. En slik undersøkelse er frivillig. Dersom vergen mener det er nødvendig med mer inngående helseundersøkelse, må vergen ta kontakt med helsekontoret. På dagens transittmottak tilbys kun akutt hjelp. Videre helsemessig behandling gis på senere mottak. På mottaket gir for øvrig NOAS informasjon om det å være asylsøker og hva som videre kommer til å skje og om asylsøkers rettigheter.

Aldersundersøkelse Dersom det i en asylsak ikke er mulig å fastslå, med rimelig sikkerhet, om utlendingen er over eller under 18 år, kan utlendingen an modes om å la seg undersøke for å klargjøre alderen. Resultatet av undersøkelsen skal vurderes i forhold til øvrige opplysninger i saken. Hvis ungdommen avslår å la seg undersøke, skal han eller hun gjøres oppmerksom

på at dette kan få betydning for vurderingen av saken. Det kan�� få betydning for alders�� undersøkelsen og vurderingen av søkers generelle troverdighet. Det gjelder imidlertid bare dersom søker er tilbudt aldersunder søkelse fordi det er tvil om ungdommen er over eller under 18 år. Resultatet av aldersundersøkelsen kan ikke påklages. Det er ikke et enkeltvedtak iht. forvaltningsloven. Noen asylsøkere oppgir å være mindre årige uten å være det. Hvorvidt en søker anses som mindreårig er av betydning for muligheten til oppholdstillatelse i Norge. Status som enslig mindreårig asylsøker utløser en rekke barnespesifikke rettigheter, som egne mottak eller avdelinger tilpasset 15-18 åringer, egne faglige retningslinjer, flere ansatte, døgnbemanning og gode aktivitetstilbud, rett til verge og utvidet rett til advokat. Voksne personer skal ikke oppta slike plasser. For å være på den sikre siden skal ungdommene, i påvente av utfallet av aldersundersøkelsen, anses som mindreårige inntil et eventuelt vedtak om at de er over 18 år foreligger, og de skal innkvarteres som barn. Hensikten med særrettigheter er å beskytte og ivareta barn som tilhører en særskilt sårbar gruppe. Voksne, som utgir seg for å være barn, kan skape uro og usikkerhet i mottak beregnet for barn. Både av juridiske og økonomiske grunner, og av hensyn til de som er reelt mindre årige, er det derfor viktig å ha gode metoder for å avklare søkers alder. I praksis er UDI sjelden sikker på oppgitt alder fordi det er få som dokumenterer sin identitet tidlig. Ankomstsamtalen med asylsøker og vergen, gir UDI mulighet til å ta søkere ut av prosedyren for enslige mindreårige på et tidlig tidspunkt, dersom UDI mener det er åpenbart at søkeren er over 18 år. Ved vurderingen av om det skal foretas

aldersundersøkelse legger UDI blant annet vekt på om undersøkelsen kan gi informasjon av betydning for sakens utfall, og om det er så stor tvil om oppgitt alder at den ikke kan legges til grunn i vedtaket. Høsten 2009 ble den medisinske aldersundersøkelsen, som benyttes der det er tvil om søkeren er mindreårig, utvidet fra tannrøntgen til også å omfatte røntgen av håndrot. Røntgenundersøkelsene gjøres på Tannlegehøyskolen og Oslo universitetssykehus. Kompetent helsepersonell foretar deretter en samlet analyse av resultatene og gir en medisinsk uttalelse om antatt korrekt alder. Undersøkelsen gir ikke nøyaktig svar på en persons alder, den anslår en sannsynlig alder. Og aldersundersøkelsen er derfor ikke alene avgjørende for utfallet av aldersundersøkelsen, men anses å være et tungtveiende moment. Det skal likevel foretas en helhetsvurdering av identitetspapirer, aldersobservasjoner, opplysninger gitt i asylintervju, mv. Dersom det, etter en helhetsvurdering, er klar sannsynlighetsovervekt for at søkeren er over 18 år, legger UDI til grunn at søkeren ikke er mindreårig. Men rimelig tvil skal komme søkeren til gode. Og det er her vergen blant annet bør påpeke betydningen av en vurdering av psykisk modning. Verger kan være tilstede under aldersundersøkelsen dersom de ønsker det. Eventuelle utgifter knyttet til dette må imidlertid dekkes av vergen selv. Dersom det foretas aldersundersøkelse for 15/16 år eller 16/17 år, involveres vergen alltid. Slike tester kan forsinke saken ytterligere. Resultatene av aldersundersøkelsen blir lagt frem under asylintervjuet og vergen spiller her en viktig rolle. Både asylsøker og vergen anmodes om å uttale seg. Og det er vergens oppgave å informere barnet om hvordan UDI forholder seg til konklusjonen i alders undersøkelsen, og å veilede barnet i forhold til Asylprosessen

den uttalelsen barnet gir når aldertesten fremlegges. Dersom barnet lyver på alderen vil det kunne få negative konsekvenser for asylsaken. Dersom resultatet av aldersundersøkelsen er objektivt uriktig, er det derimot viktig å bistå barnet slik at alle mulige momenter som underbygger barnets riktige alder kommer frem. Forut for dette er det derfor viktig at vergen ber om en pause slik at vergen og den enslige mindreårige asylsøkeren kan få snakket sammen alene. Vergen bør også, dersom det er relevant i den enkelte sak, bidra med opplysninger til intervjueren om at ikke alle søkere er kjent med egen fødselsdato. Det kan bero på kulturelle spørsmål og graden av utvikling i det landet eller området asylsøker kommer fra. Det kan også ha sammenheng med barnets individuelle utvikling og evner. Samtidig er det viktig at vergen utviser nøkternhet i forhold til at noen bevisst oppgir feilaktig alder. Det er ikke vergens oppgave å bidra til at myndighetene feilinformeres. Konsekvens av aldersundersøkelse: Hvis konklusjonen utelukker at barnet er under 18 år blir ikke advokat tildelt før en eventuell klagesak. Skillet over/under 15 år er dessuten viktig for valg av omsorgssenter eller annet mottak (transitt eller ordinært mottak). Fordi forskjellige aldersgrupper tilsier forskjell i rettigheter og behandling, kategoriserer legen resultat av aldersundersøkelse på om en asylsøker er over eller under 18 eller 16 år. Skillet over/under 16 år er viktig for eventuell anvendelse av midlertidig opphold som bare varer til ungdommen fyller 18 år. Dette har satt veldig press på denne type aldersfastsetting. Skillet over/under 18 år er selvsagt også viktig fordi asylsøker anses som voksen dersom han eller hun er over 18.

Skillet over eller under 15 år er imidlertid en vanskelig gråsone fordi det ikke finnes lovhjemmel for aldersundersøkelse i forhold til et slikt skille. Samtidig er det jo slik at barn under 15 år tas hånd om av barnevernet og det er derfor viktig å sikre at de minste enslige asylsøkerbarna får den omsorgen de har krav på.

Asylintervjuet Intervjuet skjer i UDIs lokale vanligvis fire– fem uker etter registrering hos politiet. I mellomtiden er det viktig at vergen har besøkt barnet på mottaket for å forklare hva som skal skje under selve asylintervjuet. Denne perioden kan dessuten bidra til at barnet får et tillitsforhold til vergen. Dette er også et krav vergesekretariatet setter til verger når vergevaktordningen fastsettes. I forkant av intervjuet (i perioden fra ankomstsamtale frem til intervjuet) er det derfor svært viktig at vergen har forberedt barnet på hva som skal skje under intervjuet, både i form og innhold. Det innebærer at vergen forklarer selve asylprosessen og forbereder barnet på type spørsmål som kan komme opp under intervjuet. Hensikten med intervjuet og hva som forventes av barnet under intervjuet må også forklares. Dette vil bidra til at barnet kan forberede seg mentalt og dermed bli bedre i stand til å fremlegge fakta og erfaringer med egne ord. Før intervjuet bør vergen dessuten ha bidratt med å skaffe til veie dokumentasjon som kan underbygge barnets fremstilling under intervjuet, som klargjør identitet eller andre opplysninger som barnet ikke kunne gjøre rede for under ankomstsamtalen. Fire er til stede under selve asylintervjuet: barnet, intervjueren, tolken og vergen. Intervjuet foregår på barnets morsmål med simultanoversettelse av tolk. Et asylintervju er

komplisert og krevende, ikke minst for barnet, men også for intervjuer. Noen ganger tar det hele dagen. For barnet vil utfallet av samtalen ha avgjørende konsekvenser for fremtiden. Intervjuers oppgave er å få fram barnets historie sett i sammenheng med den objektive kunnskap intervjuer har om forholdene i hjemlandet (eller et annet område barnet har flyktet fra). For å få asyl, må en asylsøker sannsynliggjøre sin sak. Asylgrunnlaget er det sentrale punktet under asylintervjuet og handler om å finne ut om barnet risikerer forfølgelse slik flyktningkonvensjonen og utlendingsloven foreskriver. Det kan være forfølgelse fra andre enn landets myndigheter, for eksempel familien som av kulturelle årsaker vil omskjære et pikebarn eller militsgrupper som tvangsrekrutterer barnesoldater. Det kan også hende barnet, på samme måte som voksne, risikerer forfølgelse på grunn av etnisitet eller nasjonalitet. Eller at et barn risikerer forfølgelse på grunn av familiemedlemmers politiske aktivitet. Eksemplene er uutømmelige. Allerede opplevd forfølgelse kan være en sterk indikasjon på at det kan skje igjen. Asylbarnet skal få fortelle fritt og så detaljert og konkret som mulig om hvilke problemer i hjemlandet som medførte flukten til Norge og hva asylbarnet frykter ved en eventuell retur. Spørsmål for øvrig om identitet, familie, bostedshistorie, skole og eventuelt arbeid, helse med mer vil også bli stilt. Dette gjøres både for å kartlegge barnets sosiale kontekst og identitet, men også for å undersøke troverdigheten i det barnet forteller i forhold til opplysninger det allerede har gitt til PU tidligere og til UDI under ankomstsamtalen. Tilsynelatende «uskyldige» spørsmål kan bidra til å få frem om barnet er troverdig. I vergens forberedende samtaler med barnet, forut for intervjuet, er det derfor særlig viktig,

at barnet blir fortalt og forstår betydningen av å snakke sant under intervjuet. Resultat av en eventuell aldersundersøkelse legges som regel frem mot slutten av asylintervjuet. Og under intervjuet bør både den enslige mindreårige asylsøkeren og vergen uttale seg om resultatet. Intervjueren har kjent til resultatet under hele intervjuet. Også dette bør vergen ha forberedt barnet på. Det gjør at barnet kan forberede seg på å forklare sin oppgitte alder slik at resultatet på aldersundersøkelsen eventuelt kan korrigeres. Helseopplysninger kan være av betydning for asylsøknaden selv om disse ikke foreligger på intervjutidspunktet. Hvis det fremkommer opplysninger under intervjuet i retning av skader (fysiske eller psykiske), bør vergen anmode UDI om tid til å fremskaffe helseopplysninger i etterkant av intervjuet som kan underbygge barnets historie. Det kan gjelde tortur, voldtekt eller annen fysisk vold som barnet har vært utsatt for, sykdom eller lignende. Traumer i forbindelse med tortur og voldtekt vil som oftest ikke være kartlagt forut for asylsintervjuet. Av forskjellige grunner, ikke minst på grunn av skam forbundet med slike hendelser. Fremskaffelse av helseog legeattest kan da være viktig før det treffes avgjørelse i saken. Det er UDIs plikt å tilse at saken er så godt opplyst som mulig slik at dette er noe saksbehandler gjerne vil tillate. Vergens oppgave under selve intervjuet er videre å påse at intervjuet går for seg på en ordentlig og korrekt måte. Og at det er barnesensitivt. Man kan ikke forvente at barn kan formulere frykt for forfølgelse på samme måte som voksne. UNHCR mener saksbehandler må ta utgangspunkt i at et barn kanskje ikke selv er i stand til å bedømme faresituasjonen eller å redegjøre tilstrekkelig for denne. Dessuten kan barn ha problemer med å skille mellom fakta og fantasi. Asylprosessen

Barnet skal også ha nok pauser. Vergen skal ikke selv være aktiv under asylintervjuet, men har både rett og plikt til å gripe inn ved kritikkverdige forhold. Dersom det er noe å kritisere bør vergen, om nødvendig, ta opp slike ting direkte, ellers vente til første pause. Vergen kan dessuten be intervjuer forklare vanskelige begrep hvis det er nødvendig. Vergen kan også be om å få stille utfyllende spørsmål dersom det er sider ved saken som ikke er godt nok opplyst for å ivareta barnets beste.

Det er også svært viktig at vergen, etter intervjuet, spør barnet om det fikk sagt alt han eller hun ønsket å si.

Saksbehandlingen i UDI Barnefaglig kompetanse er nødvendig for å kunne foreta en forsvarlig behandling av barns asylsaker, både i forbindelse med saksforberedelse, for å fatte vedtak og for å sikre at hensynet til barnets beste ivaretas i alle ledd. For å rette større oppmerksomhet mot

«Vergen er den eneste som har innsyn i alle deler av barnas liv» Susanne Abelsen, erfaren kursleder

Ved slutten av intervjuet bør vergen eventuelt be om å få ført inn ulike merknader i intervjurapporten. Det kan for eksempel være kommentarer til alderundersøkelsen (dette spør intervjuer asylbarn og verge om) og kommentarer til søkerens helse – for eksempel observasjoner og konkrete forhold som vergen har merket seg i ankomstperioden (særlig aktuelt hvis det har oppstått problemer med å skaffe helseattest/legeerklæring). Også andre kommentarer vergen mener har betydning for saken kan han eller hun be om blir tatt inn. For eksempel kan det være aktuelt for vergen å legge ved intervjurapporten merknader om spesielle forhold, som barnets modenhet/ umodenhet, psykiske helse og andre observasjoner vergen har gjort og som vergen mener kan og bør påvirke saken.

barn i asylsaksbehandlingen, etablerte UDI i januar 2009 derfor en egen barnefaglig enhet i asylavdelingen. Denne enheten har hovedansvaret for å behandle alle søknader fra enslige, mindreårige asylsøkere. Saksbehandlerne i enheten har særskilt kompetanse på intervju av barn, identifisering og vurdering av barnespesifikke former for forfølgelse, avveining av barnets beste, aldersundersøkelse og oppsporing av omsorgspersoner. Fra høsten 2012 vil enslige mindreårige asylsøkere ha en hovedsaksbehandler knyttet til hele asylprosessen fra ankomst til bosetting eller retur. For barna er det viktig at vergen knytter god kontakt til denne saksbehandleren. Regjeringens ambisjon er at total saksbehandlingstid for saker om beskyttelse, inkludert klagesaksbehandling, skal være ett år,

uten at det går på bekostning av kvaliteten. Det er viktig at vergen forstår UDIs doble rolle: Som kontrollorgan i forhold til å ivareta innvandringsregulerende hensyn, men også som profesjonelt fagorgan som skal ivareta enslige mindreårige asylsøkere på best mulig måte. Det gjelder både i forhold til asylsaken og i forhold til mottaksforhold. Et godt og gjensidig tillitsforhold mellom UDI og vergen er derfor utvilsomt det som gagner barnet best. Det betyr ikke at vergen ikke skal ha et selvstendig, og om nødvendig, kritisk blikk på hvordan barnet blir behandlet. Under selve intervjuet kan vergen spille en aktiv, støttende rolle, og eventuelt intervenere dersom det oppstår kritikkverdige situasjoner. Vergen kan også bidra til at det skapes en trygg atmosfære, ikke bare for barnet, men også hos intervjueren. Å intervjue barn er krevende, og dersom atmosfæren er positivt ladet og vergen er trygg i sin rolle, vil det også kunne ha en positiv effekt på myndighetsrepresentanten. Fra intervjuet er ferdig til endelig vedtak foreligger, tar det ca. to uker. I denne perioden kan vergen bistå barnet på flere måter. For det første kan vergen bistå mht. innhenting av ytterligere informasjon, dokumentasjon som har blitt etterspurt under intervjuet eller annet som kan bidra til oppklaring og styrking av saken. Ikke minst dokumentasjon som viser barnets identitet. Dersom det lar seg gjøre å skaffe til veie dette, bør vergen absolutt bistå. Det kan også være utdypning av svar på spørsmål som er fremkommet under intervjuet, men hvor barnet, av ulike grunner, ikke har klart å svare tilstrekkelig der og da. Vergen kan da skrive til saksbehandler og utdype momenter det var vanskelig for barnet å komme frem med under intervjuet og hvorfor. Videre, er det alltid viktig å redegjøre for grunnen til at nye opplysninger kommer i

ettertid. Det kan noen ganger være gunstig å anmode om et tilleggsintervju for å oppklare spørsmål. Det lar seg også gjøre å ringe inn og snakke med saksbehandler.

Dublin-samarbeidet EU har etablert felles asylregler med hensyn til hvem som trenger internasjonal beskyttelse (statusdirektivet), om mottaksforhold for asylsøkere (mottaksdirektivet), om asylsaksbehandlingsregler (prosedyredirektivet) og om hvilket land som skal være ansvarlig for en asylsøknad (Dublin-forordningen). Norge er bare bundet av Dublin-forordningen. Men på grunn av dette er det av betydning å vite hvordan samarbeidslandene praktiserer de andre asylregelverkene også. Dublin-forordningen («Dublin II») fastsetter hvilket land som skal være ansvarlig for å realitetsbehandle en asylsøknad og er en prosedyreordning som innebærer at asylsaksbehandlingen ikke skjer i Norge, men i et annet Dublin-land. Dublin-forordningen erstatter Dublin-konvensjonen av 1990 («Dublin I»). En revidert forordning, «Dublin III» skal etter planen vedtas i løpet av høsten 2012. Forhåpentligvis vil den medføre forbedringer, blant annet mht. hensynet til barnets beste slik diverse nye forslag legger opp til. Utlendingsloven inneholder regler om Dublin-samarbeidet og er i samsvar med de forpliktelsene Norge har påtatt seg i Dublinsamarbeidsavtalen med EU om Dublin-forordningen. For å fastsette hvilket land som skal være ansvarlig for asylsaksbehandlingen stiller forordningen opp diverse kriterier, for eksempel at asylsøker har søkt beskyttelse i et annet land før han eller hun kommer til Norge, er tatt for ulovlig grensepassering eller har visum eller oppholdstillatelse til et annet land. Asylprosessen

Det mest brukte kriteriet er at en asylsøker tidligere har søkt asyl i et annet land. For å klargjøre dette, ble EUs fingeravtrykksregister, Eurodac, etablert i 2003. Alle asylsøkere over 14 år og personer som har krysset grenser ulovlig, skal i prinsippet bli registrert med fingeravtrykk i fingeravtrykksregisteret, Eurodac.

Eurodac Eurodac-database er en base for fingerav trykk med base i Brussel som er etablert for å gjøre det lettere å benytte Dublinregelverket. Kun søkere ved fylte 14 år kan registreres i registeret. «Enertreff» er asylsøkere som har avgitt fingeravtrykk og søkt asyl i et annet land (UDI sender tilbaketakelsesanmodning). «Toertreff» er ulovlig grensepassering, dvs. personer som blir stoppet på territoriet eller på grensen uten gyldige ID-dokumen ter og som vil søke asyl (UDI sender overtakelsesanmodning. Etter norsk praksis må barnet ha søkt asyl for å kunne returneres.

I Dublin-saker blir det som hovedregel ikke gjort noen aldersundersøkelse. Det overlates til mottakslandet som skal realitetsbehandle søknaden å finne ut alder og tilrettelegging når barnet kommer dit. Dublin-samarbeidet er basert på gjensidig tillit mellom deltakende land. Treff i Eurodac Det er politiet som underretter barnet hvis det viser seg å være en Dublin-sak. I tilfelle Eurodac-treff gjøres ingen ankomstsamtale. Saken går til UDI for såkalt «siling». Det innebærer at en saksbehandler i UDI avgjør

hvilket Dublin-land UDI mener er ansvarlig for søknaden og hva slags Dublin-sak det dreier seg om. Etter dette overføres saken videre til Dublin-enhetens team for enslige mindreårige asylsøkere (som i UDI går under benevnelsen EMA-team). Her bestemmes ansvarsgrunnlaget. NOAS informerer barnet nærmere innen de tre første dagene etter registreringen. Normalt tar det tre til fem dager før advokat oppnevnes. For at vergen skal få informasjon i saken, bør han eller hun opplyse om sin vergerolle i asylregistreringsskjemaet hos politiet slik at det fremgår hvem som er verge når UDI mottar saken. I praksis er det dessuten slik at noen advokater informerer vergen om saksgangen og utviklingen i saken, andre gjør det ikke. Her er det ennå (høsten 2012) ingen god rutine på plass. Dersom barnet har søkt asyl i et annet Dublin-land forut for ankomst Norge, anmoder Norge om tilbaketakelse innen to uker etter ankomst. Både verge og advokat skal i prinsippet underrette�� s om at tilbaketakelsesbegjæring er sendt. Det potensielle mottakerlandet har to uker på å svare ellers blir det automatisk ansvarlig. Når Norge anmoder et annet land om tilbaketakelse vil saken kunne få to utfall: Enten at det fattes vedtak om at barnet skal sendes til det andre Dublin-landet til realitetsbehandling eller, i tilfelle det andre landet avslår og Norge ikke bestrider avslaget, at det skal gjøres realitetsbehandling i Norge. Saken sendes i så fall over til ordinær behandling i barnefaglig enhet i UDI. Fra det tidspunkt UDI får positivt svar fra det andre Dublin-landet, må barnet sendes tilbake dit innen seks måneder. Hvis fristen oversittes, skal saken likevel behandles i Norge. Sjanse for å få saken behandlet i Norge øker jo lenger tid det tar før UDI igangsetter Dublin-prosedyre.

Ansvar for enslige mindreårige asylsøkere Dublin-forordningen artikkel 6 gjelder spesi fikt for enslige mindreårige asylsøkere. Etter denne bestemmelsen er en medlemsstat ansvarlig dersom det oppholder seg et familiemedlem lovlig der. I fravær av et familiemedlem skal medlemsstaten der den mindreårige først søkte asyl være ansvarlig. Etter denne bestemmelsen skal en overføring ikke skje dersom det ikke vil være til barnets beste. Her har vergen en veldig viktig oppgave: Å påse at barnet ikke sendes til et familiemedlem dersom det ikke er til gode for barnet. Det kan være forskjellige grunner til dette. Vergen må eventuelt be om en vurdering av familiemedlemmet det er snakk om og denne må vurderes i forhold til de behov barnet måtte ha. Bestemmelsen tolkes slik at det kun er barn som har søkt asyl i et annet land som blir returnert etter Dublin-reglene, ikke barn som har blitt registret i et annet land som irregulær migrant fordi det har krysset grensen ulovlig. Bakgrunnen for dette er at som asylsøker har barnet rettigheter ved retur, og barnets asylsak skal behandles i det landet det returneres til. Dersom et barn er irregulær migrant i et annet land, står det rettslig svakere og den risiko det innebærer å utsette barnet for retur i slike tilfeller er ikke noe norske myndigheter ønsker å være ansvarlig for. Det betyr at en enslig mindreårig asylsøker som kommer til Norge og ikke har familiemedlemmer i et annet Dublin-land og som ikke hadde søkt asyl i et annet Dublin-land før ankomst til Norge, vil få asylsøknaden behandlet her. Unntak fra Dublin-reglene Ingen av Dublin-landene er tvunget til å benytte Dublin-regelverket. Det finns to viktige unntaksbestemmelser i Dublin-forordningen: Suverenitetsklausulen og humanitær

klausulen. Disse kan vergen anmode advokaten om å påberope i en klage. Hvert enkelt Dublin-land har ansvaret for å sikre at det ikke bryter sine folkerettslige forpliktelser når regelverket praktiseres. Dessuten kan andre hensyn av mer humanitær karakter også tas med i betraktning. Norsk praksis Før regjeringen i 2008 bestemte at det skulle skje en innstramming i asylpolitikken, fikk enslige mindreårige asylsøkere alltid asylsøknaden behandlet i Norge. Etter dette har praksis blitt streng. Mange vil mene, for streng. Tilsvarende trend ser man i andre europeiske land. Dublin-unntak er skrevet inn i utlendingsloven og forskriften. To hensyn er spesifikt nevnt: spørsmålet om barnet har en form for «tilknytning til riket» eller om det foreligger «særlige grunner». Dersom slike hensyn foreligger, kan realitetsbehandling skje i Norge. Dersom mor og far er i Norge plikter norske myndigheter å behandle saken i Norge og ikke benytte Dublin-reglene. Om barnets familiemessige tilknytning til Norge er andre enn mor eller far, for eksempel søsken, er ikke det hensyn som i norsk praksis nødvendigvis er av betydning, men det kan være det. I en stornemndsak i UNE høsten 2009 ble det på prinsipielt grunnlag klarlagt at det å være barn i seg selv ikke er nok for å påberope seg at det foreligger «særlige grunner» for at saken må behandles i Norge. Men det ble samtidig truffet en avgjørelse om behandling i Norge i en sak hvor barnets tilknytning var til en fjern slektning, samtidig som stornemnda mente mottaksforholdene i Italia ikke var egnet for et mindreårig enslig asylsøkerbarn. Her var det med andre ord flere hensyn som samlet gjorde at søker fikk saken behandlet i Norge. Saken illustrerer hensyn Asylprosessen

advokaten kan peke på i en klage og begjæring om utsatt iverksettelse av vedtaket. Det er derfor viktig at vergen minner advokaten om unntaksmulighetene. Dersom det er fare for liv og sikkerhet, som at barnet kan utsettes for forfølgelse eller risikerer å bli videresendt til et område der han eller hun risikerer forfølgelse, skal Dublin-reglene aldri benyttes. Det følger av non-refoulement prinsippet, Se s. 18. Spesiell utfordring for verger i Dublin-saker Det er krevende å representere enslige mindreårige asylsøkere i Dublin-saker. Et stort problem er at man kobles inn i begynnelsen av saken, men ofte ikke blir holdt løpende orientert videre. Verger vi har snakket med opplever derfor stor usikkerhet rundt rollen i Dublin-saker. Har de ansvar eller ikke? Hvor langt går det eventuelle ansvaret? Det finns dessverre mange eksempler på at vergen ikke vet hvor barnet befinner seg og ikke mottar dokumentene i saken. I følge UDI vet heller ikke de alltid om verge er formelt oppnevnt og hvem det er. Eksisterende svakheter tilsier derfor at det må gjøres en total gjennomgang og tilpasning av vergerollen når det gjelder enslig mindreårige asylsøkere og Dublin-saker. Et annet problem knytter seg til at Dublinbehandlingen skjer så raskt at det kan være vanskelig å få fremmet argumentene som taler imot overføring til et annet land. Det forhold at klagebehandlingen oftest skjer etter at en enslig mindreårig asylsøker allerede er uttransportert vanskeliggjør situasjonen ytterligere. I realiteten er dermed klagebehandlingen i Dublin-saker nærmest fiktiv. I og med at Dublin-reglene er prosessuelle, går UDI ikke inn i vurderinger som er knyttet til selve asylgrunnlaget fordi saks-

behandlingen skal skje i et annet land. Men det kan være tilfeller hvor vergen får informasjon fra barnet som knytter seg til asylgrunnlaget, eller får innblikk i andre forhold som tilsier at unntaksbestemmelser bør benyttes og at barnet bør få saken behandlet i Norge. Det er alltid verd å begjære utsatt iverksettelse og argumentere for dette slik at barnet får være i Norge mens klagesaken behandles. Blant argumenter som bør fremmes via advokaten er selvsagt spørsmålet om barnet i det hele tatt bør utsettes for uttransportering. Det kan være at barnet ikke vil tåle belastningen rent psykisk. Barnet kan ha gjennomlevd traumatiske hendelser i Dublin-landet som tilsier at det absolutt ikke bør sendes tilbake dit av den grunn. Mottakssituasjonen og/eller sikkerhetssituasjonen i det landet man vil sende barnet til må også vurderes inngående. Hvordan er for eksempel asylsaksbehandlingen i det andre Dublin-landet? På bakgrunn av mangelfulle asylprosedyrer og mottaksforhold effektueres det for tiden (2012) ikke-returer til Hellas. Men Hellas er ikke det eneste landet det kan være grunn til å stille spørsmål ved. Domsavgjørelser ved EMD og rapporter fra UNHCR, ECRE og andre aktører kan underbygge argumentasjonen mot retur. Se s. 22-24. Dersom retur til et annet Dublin-land like vel skal skje, kan det være viktig å påpeke at norske myndigheter må forsikre seg om at barnet følges opp av mottakerlandets myndigheter på en forsvarlig måte. Mottakerlandet må for eksempel ha en forsvarlig vergeordning på plass. Adekvat informasjonsutveksling mellom de to landene er også viktig og vergen kan bidra ved å stille spørsmål ved både rettsikkerhet og mottaksforhold. Dess yngre barnet er, dess mer sårbart. Dette må myndighetene ta hensyn til.

«Veldig mye går med til anke prosessen, sårbarhet og omsorg» Gunnar Topland, erfaren verge Dublin-saksgangen Vedtak om at saken er en Dublin-sak skal i prinsippet sendes til både verge og advokat. Det gis 48 timers begjæringsfrist (i forhold til å begjære utsatt iverksettelse slik at asylsøker får bli i landet under klagebehandlingen) og tre ukers klagefrist før saken oversendes til UNE (om selve vedtaket om retur til et annet Dublin-land). I forhold til �� å fremme �� begjæring om utsatt iverksettelse og klage, kan vergen spille en viktig rolle og bidra til å få frem argumentene som taler for at barnet ikke må sendes ut før klagen er behandlet – og underbygge klagen. Dersom det fremkommer nye argumenter og anførsler til UDI, etter at UDI tok stilling til spørsmålet om utsatt iverksettelse, vil UDI vurdere disse. Klageoversendelsen til UNE sendes i følge UDI i kopi til advokat og verge. Det tar ca seks til ti uker fra den enslige mindreårige asylsøkeren ble registrert hos politiet til UDI treffer vedtak og eventuelt sier nei til utsatt iverksettelse. Hovedregelen i Dublin-saker er å si nei, hvilket etter vår mening er et alvorlig rettsikkerhetsproblem. Beslutning om utsatt iverksettelse går i prinsippet via politiet til advokat og verge. Fra og med dette tidspunkt kan Politiets Utlendingsenhet uttransportere barnet. Det er advokatens oppgave å innkalle og forkynne vedtaket for asylsøkeren. Det hender

Dublin-fakta Av ca 2500 Dublin-saker i året, utgjør ca. 8 prosent vedtak om enslige mindreårige asylsøkere. Sverige og Italia er de Dublinland de fleste enslige returneres til. I visse tilfelle kan UDI gjøre hurtigbe handling av en sak. Det gjelder for eks empel i tilfeller hvor mottaket melder om vanskelig sak, hvor barnet er pågrepet av politi eller lignende. Hvis barnet rømmer fra mottaket, hen legger UDI saken og underretter advokat og verge. Politiet bør underrette vergen dersom barnet har forsvunnet eller det er utransportert. Hvis ikke er det vanskelig for vergen å vite når oppdraget avsluttes.

vergen ikke mottar vedtaket. Det beste råd er derfor å holde tett kontakt med UDI og advokat i Dublin-saker. Vergen bør forsikre seg om at både PU og UDI har nødvendig kontaktinformasjon, særlig vergens e-post adresse. Dersom UDI sier ja til utsatt iverksettelse, sendes beslutningen til PU, advokat og verge og man avventer selve klagebehandlingen. Etter klagen er behandlet i UNE kan det ta tid før uttransporteringen skjer. Men det kan også gå fort. De fleste klagesaker vedrørende enslige mindreårige behandles raskt i UNE. Asylprosessen

Hvis UDI har sagt ja til utsatt iverksettelse, prioriterer UNE å behandle saken raskt. Hvis UDI har sagt nei til utsatt iverksettelse, hender det saken blir liggende.

er å anse som flyktning. Se s. 25. Fra dette tidspunkt gis det også oppholdstillatelse som ved fornyelse over en periode på tre år, danner grunnlag for permanent bosettingstillatelse.

Sjekkliste ved Dublin-prosedyre 1. Sjekk med advokaten/UDI hvor saken står. Oppgi kontaktinformasjon. 2. Hvis saken overført fra Dublin-prose dyre til ordinær asylsøkerprosedyre, bør vergen sjekke med mottaket, evt. UDI at dette er registrert, fordi størrelsen på økonomiske ytelser i mottak avhenger av hvilken kategori den enslige asylsø keren er registrert som hos UDI. 3. Forutsatt at asylsaken overføres til ordinær prosedyre, går saken sin van lige gang med eventuell aldersunder søkelse, asylintervju osv. Hvis aldersun dersøkelse utelukker at søker er under 18 år, kan det tenkes saken returneres til Dublin-behandling, men det vil bero på grunnen for å bestemme at saken skal realitetsbehandles i Norge.

Humanitært grunnlag Dersom UDI eller UNE anser at sterke menneskelige hensyn tilsier at barnet skal få bli i Norge, innvilges oppholdstillatelse i henhold til utlendingslovens § 38 (Humanitærparagrafen). Se s. 25-26. Fra dette tidspunkt gis det også, som hovedregel, oppholdstillatelse som ved fornyelse over en periode på tre år, danner grunnlag for permanent bosettingstillatelse. Men etter denne bestemmelsen kan det også bestemmes at tillatelsen ikke skal danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Saker hvor identitetsspørsmålet er uavklart er eksempler hvor dette skjer. For eksempel der identitet er uavklart.

Vedtaket Asylsøknaden gir fire mulige utfall: 1. Innvilget flyktningstatus (beskyttelse/asyl) 2. Opphold ut fra sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge 3. Begrenset tillatelse for aldersgruppen 16-18 år 4. Avslag Flyktningstatus Når det innvilges beskyttelse/asyl i henhold til utlendingsloven § 28 innebærer dette at UDI, eller UNE (i tilfelle klagebehandling), mener den enslige mindreårige asylsøkeren

Midlertidig opphold Med forskriftsendring fra mai 2009 ble det innført mulighet til å gi en tidsbegrenset tillatelse til barn frem til de fyller 18 år hvis de var 16 år på vedtakstidspunktet og ikke hadde annet grunnlag for opphold enn mangel på forsvarlig omsorg ved retur. Avslag, klage – omgjøringsbegjæring I tilfelle negativt vedtak – avslag -, har asylsøker plikt å forlate landet. Men det er anledning til å klage på vedtaket innen tre uker. Normalt (bortsett fra i Dublin-saker), vil man i en asylsak kunne bli i Norge mens klage saken behandles. Det gjelder ikke dersom UDI mener saken er grunnløs. I samarbeid med advokaten bør vergen vurdere å klage på et negativt vedtak dersom de mener utfallet i saken er uriktig. Det kan klages på hele vedtaket eller deler av det. I

forbindelse med klage bevilges det fem timers ekstra advokattid. Statistisk sett får bare seks prosent omgjort sine saker i Utlendingsnemnda etter avslag i første instans. Likevel går praktisk talt alle gjennom en lang, og for barnet, ofte traumatisk klageprosess. Det er derfor viktig at vergen engasjerer seg i en diskusjon med advokaten om hva som er barnets beste. Særlig hvis utsiktene til å få omgjort saken i praksis er lik null. Da kan en konstruktiv diskusjon om mulig retur til hjemlandet være langt mer positivt. Men om det klages, går klagen først til UDI som selv kan omgjøre vedtaket, for eksempel på bakgrunn av nye opplysninger. Opprettholder UDI vedtaket går saken videre til Utlendingsnemnda. Se s. 96. UNE behandler klagesakene fra enslige mindreårige asylsøkere etter ordinære rutiner. Det vil si at det ikke finnes et spesialløp for enslige mindreårige asylsøkere med unntak av Dublin-saker hvor UDI har sagt ja til utsatt iverksettelse. Se s. 78. Arbeidet med en klage eller omgjørings begjæring kan ta svært lang tid. Hvor mye vergen skal engasjere seg i klagebehandlingen er det ulike syn på. Men uansett er det vergens plikt å bidra til at barnet får en så godt forberedt og opplyst sak som mulig. Ser man i en slik situasjon at man kan bidra til å opplyse saken bedre er det i ingen tvil om at dette er innenfor vergeoppdraget. Utlendingsnemnda (UNE) har full adgang til å omgjøre egne tidligere vedtak så lenge dette skjer til utlendingens fordel. Det er heller ingen begrensninger i hvor mange omgjøringsbegjæringer fra hver enkelt klager nemnda kan behandle. UNE har imidlertid som hovedregel ingen plikt til å foreta en ny vurdering av utlendingens sak. Unntak gjelder for vurderinger av returvernet. Ingen kan sendes tilbake til

områder der han eller hun kan bli utsatt for forfølgelse eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. Dette vernet følger av Norges internasjonale forpliktelser. Se s. 18.

Domstolsbehandling I Norge Dersom en asylsak ender med endelig avslag i UNE, er siste mulighet for å få prøvet saken i Norge å ta den til domsapparatet. Domstolene har tre instanser: Tingrett, Lagrett og Høyesterett. En stor utfordring for asylsøkere som har fått endelig avslag og likevel ønsker å få prøvet saken for domstolene er, at det ikke gis noen form for støtte til advokat i slike tilfeller. Advokatforeningens prosedyregruppe gjør derfor et viktig arbeid for rettsikkerheten med å ta prinsippsaker der forvaltningen etter prosedyregruppas syn har truffet feil avgjørelse, inn for domstolen pro bono. Også andre organisasjoner kan bistå asylsøkere i forhold til klagebehandling, mm, blant annet NOAS og Juss Buss. EMD Dersom nasjonal domstolsprøving er uttømt, kan saken eventuelt prøves ved en internasjonal domstol, EMD i Strasbourg. Forutsetningen for å bringe saken til Strasbourg er at det er spørsmål om det ville være brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) å returnere søker, enten det er til et Dublin-land eller til et hjemland. Se s. 22-24.

Advokaten Enslige, mindreårige asylsøkere kan i mindre grad enn andre ivareta sine rettigheter i forbindelse med søknad om beskyttelse. De har derfor rett til advokatbistand og fri rettshjelp Asylprosessen

i første instans, også under eventuell klagebehandling. UDI har gitt retningslinjer om at søkeren skal tildeles advokat så raskt som mulig etter registreringen og før asylintervjuet dersom det er dokumentert eller åpenbart at søkeren er under 18 år. Hvis det derimot er tvil om søkeren er mindreårig, tildeles advokat eventuelt etter intervju og/eller aldersundersøkelse. Dersom aldersundersøkelsen viser at det ikke er tvil om at søkeren er over 18 år, har søkeren ikke rett til advokat i første instans, på samme måte som alle andre asylsøkere. Tilsvarende gjelder søkere som fremstår som over 18 år og ikke samtykker i aldersundersøkelse. Da gis det kun veiledning fra NOAS i første instans. Enslige mindreårige asylsøkere i Dublinsystemet har rett til tilsammen fem timers gratis, juridisk bistand. Oppdraget for advokaten i en Dublin-sak omfatter å inngi klage på UDIs vedtak om tilbaketakelse eller overtakelse og å innkalle og forkynne vedtaket for klienten. I en Dublin-sak skal advokat oppnevnes kort tid etter registrering hos PU. Så lenge Dublin-saken ikke er avgjort i retning av at barnet får realitetsbehandlet saken i Norge, blir det ikke foretatt noe asylintervju. Dublin-retur kan medføre mye arbeid for advokaten som det ikke betales for. Dette er klart en ulempe idet advokaten da er prisgitt å søke om kompensasjon for medgått tid, hvilket medfører ekstraarbeid som ikke alle advokater er villig til å gjøre. Resultatet av dette er at barnas rettssikkerhet svekkes. For sårbare asylsøkere, som barn jo er, kan derfor en Dublin-sak bety dårligere rettsikkerhet enn det som gjelder for andre enslige mindreårige asylsøkere. Se s. 76 flg. Andre enslige mindreårige asylsøkere har rett til noe mer advokattid. I følge advokatforeningen kan det påregnes fra to til fem timers arbeid med en enslig mindreårig asylsøker i

første instans. Asylbarna har rett til 3 timer fri rettshjelp. Advokat oppnevnes som regel like før asylintervjuet. I følge advokatforeningen, er det viktig at vergen og barnet er oppmerksomme på at arbeid ut over disse få timene, betyr at advokaten ikke blir betalt. Ved klage til UNE får alle asylsøkere ytterligere inntil fem timers fritt rettsråd. Asylsøkere kan også få fri rettshjelp etter rettshjelploven på andre områder enn i asylsaken, som ved krav om voldsoffererstatning, i sak om tvangsekteskap eller ved vurdering av anmeldelse for menneskehandel. Advokaten kan også be barnevernet om å dekke bistand i saker der det er uenighet om tvangstiltak. Det er fritt advokatvalg i Norge, også når bistanden gis på det offentliges bekostning. Hvis barnet ikke har et spesielt advokatønske, oppnevner UDI advokat og sender brev til vergen om hvem som er oppnevnt og når asylintervjuet skal finne sted. Dette er det vanligste. Vergens generelle forpliktelse er å ivareta den enslige mindreåriges rettssikkerhet. Det innebærer blant annet at vergen representerer barnet i møtet med advokaten. Og i samråd med barnet kan vergen instruere advokaten på samme måte som andre klienter kan. Det er viktig at vergen har kontakt med oppnevnt advokat og holder seg løpende orientert om saken. Vergen kan be advokaten oversende dokumentene i saken etter hvert som disse kommer inn. For å være på den sikre siden, bør vergen oversende sin kontaktinformasjon til advokaten, særlig e-post adressen, selv om denne også skal fremgå av UDIs tildelingsbrev til advokaten. Og vergen skal ha kopi av tildelingsbrevet hvor advokatens kontaktinformasjon skal stå. Hvis ikke, bør koordineringsenheten i UDI kontaktes. Til tross for at vergen er advokatens oppdragsgiver, finnes det eksempler fra praksis på at advokater går utenom vergen og har

direkte møter med barnet uten å varsle vergen, for eksempel ved forkynnelse av vedtaket. Det ser ut til at mange verger har liten eller ingen kontakt med advokaten, noe advokater også bekreftet da de ble intervjuet av vergemålutvalget i forbindelse med forslag til ny vergemålslov. Slik skal det ikke være. Av hensyn til barnets rettssikkerhet må det etableres gode rutiner for kontakt mellom advokat og verge. Vergemålsutvalget foreslo lovfesting av dette, noe som også er gjort. De nye bestemmelsene i utlendingsloven sier

eksplisitt at blant representantens oppgaver hører også kontakt med den mindreåriges advokat og å holde seg underrettet om fremdriften i saken. Se s. 27. Som oftest er det ikke nødvendig med advokat før asylbarna får svar på aldersundersøkelsen eller asylsøknaden. Dersom barnet er plaget av dårlig helse, er det for eksempel vergen som bør informere barnefaglig enhet i UDI og sende kopi til advokaten. Ellers bør vergen aktivt bistå advokaten med å bli kjent med og forstå barnets historie. Vergen har Asylprosessen

hatt lenger tid enn advokaten til å bli kjent med barnet (siden registreringstidspunktet). I møte med nye advokater kan det også være nyttig å finne ut om advokaten har erfaring fra asylsaker og søkere fra det aktuelle landet. Har ikke advokaten det, bør man for barnets skyld diskutere hvordan man best mulig kan kompensere for manglende kunnskap og erfaring. Viser advokaten graverende mangel på kunnskap og erfaring i en slik grad at det kan svekke barnets sak, bør dette meldes til koordineringsenheten i UDI. Dersom vergen har grunn til å tro at advokaten har opptrådt i strid med god advokatskikk kan klage inngis til Advokatforeningens disiplinærnemnd. Det er også mulig å bytte advokat. Det kan for øvrig søkes om ytterligere midler (hos Fylkesmannen) dersom fri rettshjelp er brukt opp på det tidspunkt man vil bytte. Asyladvokatens oppdrag er avsluttet når saken er ferdigbehandlet hos UNE. Advokatens oppgaver Innenfor angitt tid forventes det at advokaten gir individuell oppfølging gjennom saksbehandlingen og at advokaten har et personlig møte med barnet og vergen. Advokat bør kontakte vergen når tildelingsbrevet kommer fra UDI, men hvis så ikke skjer må vergen sørge for at kontakten opprettes. Advokaten skal ikke ta direkte kontakt med den enslige mindreårige asylsøkeren. Kontakten skal skje gjennom vergen. Dersom mottak eller andre kontakter advokaten, skal advokaten også i slike tilfelle henvise til vergen. Advokatforeningens veileder stiller opp følgende advokatoppgaver:

• Advokaten skal innkalle til konferanse med barnet og vergen etter at kontakt med vergen er opprettet. I saker som

• •

skal realitetsbehandles skal dette skje rett etter intervju. I Dublin-saker skjer innkallingen uten intervju og advokaten har bare egenerklæringen å støtte seg til. Dette kan være en avgjørende fase i en Dublin-sak hvor advokaten får mulighet til å skaffe grunnlag for å bestride vedtaket til tross for at det ikke foreligger intervju. Advokaten gjennomgår asylintervjuet sammen med barnet. Advokaten skriver støtteskriv om beskyttelsesbehov eller kommentarer om eventuell aldersundersøkelse eller lignende på bakgrunn av opplysninger som er fremkommet under konferansen eller som vergen eller andre har skaffet i tidsrommet etter asylintervjuet. Advokaten innkaller til ny konferanse og forkynner vedtaket. Advokaten avklarer hvorvidt det bør klages på vedtaket og gjennomgår grunnlaget for klage.

Det bør også være advokatens rolle å vurdere resultatet av saken på en nøktern måte. Det kan være et nødvendig bidrag til å realitetsorientere barnet fordi det i en del tilfelle vil være mer hensiktsmessig for barnet å returnere til hjemlandet når det ikke foreligger beskyttelsesbehov eller sterke menneskelige hensyn tilsier at barnet bør få bli i Norge. Det vises for øvrig også til Cecilie Schjatvets grundige veiledning (for advokatforeningen) om samarbeidet mellom advokat og hjelpeverge til enslige mindreårige asylsøkere. www.advokatforeningen.no Advokat som verge Når advokater oppnevnes som verger kan det både henge sammen med at overformynderiet (fra 2013 fylkesmannen) ikke har klart å rekruttere tilstrekkelig antall ordinære verger,

men det kan også henge sammen med saker som krever særlig juridisk kompetanse, f.eks. i barnevernsaker. Det viser seg dessverre i praksis, at advokater som oppnevnes som verger i mange tilfeller ikke ivaretar barnets interesser utover det strengt formelle minimum. De deltar ikke på vergekurs og de har ikke kontakt med andre verger. Når advokater er verger honoreres dette med vanlig minstesats for advokatbistand. Det er betydelig mer enn hva engasjerte verger får, selv om de både kan ha betydelig relevant profesjonell bakgrunn og utvilsomt har skolert seg langt bedre i de spesielle forholdene knyttet til enslige mindreårige asylsøkere. I forhold til samfunnets bruk av ressurser er det mildt sagt et tankekors. Her betales det omvendt proporsjonalt med den tiden som voksne bruker for å sikre disse barnas velferd og rettsikkerhet. Mens vergene (høsten 2012) får ca. 100 kroner timen, er advokatenes sats (som verger) 875,- kroner, pluss moms.

Samarbeidet mellom verge og advokat • Gi advokaten kontaktopplysninger • Samarbeid om eventuell uttalelse til aldersundersøkelse • Samarbeid om tilleggsopplysninger etter intervjuet • Vær tilstede i alle møter barnet har med advokat, både etter intervjuet og ved forkynnelse av vedtak

Asylprosessen

POSITIVT VEDTAK OG BOSETTING Vergens rolle i den omfattende og viktige prosessen som starter etter at barnet eller ungdommen har fått et endelig positivt vedtak om å få bli i landet, er gjenstand for et eget bokprosjekt i regi av vergeforeningen. Se vergeforeningens hjemmeside: www.vergefor eningen.no Her skal vi bare i grove trekk nevne noen av de viktigste elementene i bosettingsarbeidet. I 2010 bosatte norske kommuner 5797 flyktninger, 669 av disse var barn som reiste alene til Norge. Det har aldri blitt bosatt så mange barn og unge tidligere. Det er Bufdir som har ansvaret for å bosette de enslige mindreårige under 15 år som får innvilget oppholdstillatelse, mens Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har ansvaret for å bosette de mellom 15 og 18 år. Det er også IMDis ansvar å skaffe vedtaksplasser i kommunene for samtlige enslige mindreårige som skal bosettes. Enslige mindreårige vil ha behov for varierende grad av oppfølging i kommunen. Ikke alle har behov for det som betegnes som tradisjonelle barnevernstjenester.

Bosettingsforberedende arbeid Det bosettingsforberedende arbeidet består av en kartlegging av barnets behov, evner og

kvalifikasjoner som er relevant for permanent bosetting i en kommune. Kartleggingen utføres av en bosettingskonsulent på asylmottaket, og skal bidra til at den enkelte blir selvhjulpen så raskt som mulig. Individuell kompetanseog tiltaksplan Forut for endelig vedtak er det mottakets ansvar å utarbeide en «individuell kompetanseog tiltaksplan» (IKP eller IKTP) for de over 15 år, eller en «oppfølgingsplan» (OP) for de under 15 år. Denne planen danner viktig grunnlag for IMDis og kommunens konkrete arbeid med bosetting av den enkelte. Dette er et kartleggingsverktøy som utarbeides for å hjelpe alle involverte å vurdere hvilke tiltak og tilbud som vil være aktuelle ved bosettingen. Planen nedfelles i et dokument som vergen skal godkjenne i samarbeid med barnet. Mange verger er kritiske til kvaliteten på dette dokumentet og har opplevd betydelig frustrasjon ved at de i liten grad trekkes inn i arbeidet med bosettingsplanen, og i enda mindre grad trekkes inn i IMDis implementering av denne. Her er det derfor viktig at vergen markerer sin rolle som barnets representant. Bosettingssamtaler I noen kommuner kommer representanter fra IMDi til mottaket hvor bosettingsrepresentant Positivt vedtak og bosetting

og IMDi har møte om den konkrete bosettingen. Vi anbefaler sterkt at vergen blir med i denne samtalen. Premissene som legges her vil være svært viktige for den videre oppfølgingen.

Kommunens rolle og ansvar Ved bosetting overføres ansvaret for at barnet får tilfredsstillende omsorg fra UDI til kommunen. Måten bosettingsarbeidet organiseres på er svært ulikt fra kommune til kommune. Kommunen avgjør også selv hvilken etat som skal ha ansvaret for bosettingen og oppfølgingen av barnet/ungdommen. Det kan være plassert i et eget flyktningkontor, eller være del av skoleetaten eller kulturetaten. Enslige mindreårige skal prioriteres for rask og god bosetting, og det er et mål at bosetting skal skje innen tre måneder etter at de har fått oppholdstillatelse. IMDi samarbeider med Bufetat for å motivere kommunene til økt bosetting av enslige mindreårige slik at disse barna raskt kan få trygge og gode oppvekstvilkår. I 2012 er det anslått at det vil være behov for å gi om lag 400 enslige mindreårige en kommune å bo i. For at enslige mindreårige skal kunne bosettes så raskt som mulig og få gode omsorgstilbud, mottar kommuner som bosetter enslige mindreårige et særskilt tilskudd i tillegg til det ordinære integreringstilskuddet. Kommunen mottar det særskilte tilskuddet hvert år til og med det året flyktningen fyller 20 år. Tilskuddsbeløpet for 2012 er på kr. 126 840 per år per person. I tillegg til tilskuddene, får kommunene refusjon fra staten for å dekke utgifter til eventuelle kommunale barneverntiltak utover kommunenes egenandel, som er 14.605 kroner per måned. Slike tiltak kan for eksempel være fosterhjem eller bokollektiv.

Valg av bosettingskommune For kommunene er bosetting av flyktninger en frivillig oppgave, og det er kommunene selv som vedtar hvor mange flyktninger de ønsker å bosette. Kommunene mottar hvert år et anmodningsbrev fra IMDi om å bosette et visst antall flyktninger. Anmodningen gjøres ut fra et beregnet behov for kommuneplasser til de flyktningene som får oppholdstillatelse i Norge. Ved å gjøre vedtak om bosetting, forplikter kommunen seg blant annet til å gi tilbud om introduksjonsprogram i henhold til introduksjonsloven. Norske kommuner kan velge å si nei til bosetting, selv om barnet har slektninger i kommunen. Sier kommunen ja til forespørselen, avtales tidspunkt for bosetting. Kommunen mottar da IKTP for vedkommende. På bakgrunn av den individuelle kartleggingen som er gjort i asylsøkerperioden, avgjør kommunen hva slags bo- og omsorgstilbud den enslige mindreårige er mest tjent med.

Bo- og omsorgsløsninger Det finnes mange forskjellige bo- og omsorgsløsninger i kommunene. Disse er de vanligste: • Bosetting sammen med slekt eller fosterhjem. (Som regel enslige mindreårige under 15 år). • Institusjon for enslige mindreårige som har særskilte behov • Bofellesskap, hvor tre til fem ungdommer bor sammen, med bemanning eller turnusordning etter behov. Som regel gjelder dette enslige mindreårige over 15 år. • Bolig med oppfølging. En annen variant er at mindreårige over 15 år bosettes i bokollektiv/hybel som ikke er bemannet, men hvor kommunen sørger for oppfølging etter behov.

Vergen en viktig ressurs ved bosetting Et positivt vedtak og påfølgende bosetting har for alle barna og ungdommene vært selve målet og drømmen siden den dagen de søkte asyl i Norge. Samtidig representerer bosettingen begynnelsen på en helt ny fase i livet. Barnet står overfor helt nye omgivelser og helt nye utfordringer. Et konstruktivt og positivt samarbeid mellom alle involverte er en kritisk suksessfaktor i dette. Vergens potensielt positive rolle er stor, men mange kommuner har ikke stor bevis sthet på hvilken ressurs vergen faktisk kan spille i tillegg til å ta vare på formalitetene. Erfaringer viser dessverre at vergen ofte blir oversett. Barnevernet og andre etater kommer inn, og vergen blir en «signaturverge». Det er derfor svært viktig å melde seg på. Ringe til kommunen og holde seg oppdatert på hva som skjer. Når barnet flytter fra mottak til bostedskommune, er det viktig å ha en ordentlig samtale med barnet. Ha i bakhodet at barna opplever mange brutte relasjoner. Vergen kan gjøre mye for å bidra til å gjøre denne overgangen lettest mulig. Noe av det aller viktigste den eksisterende vergen kan gjøre er å se til at barnet får en ny verge. Se s. 50-51.

Direktebosetting Siden høsten 2011 har det vært gjennomført forsøk med å direktebosette enkelte enslige mindreårige asylsøkere før vedtak er fattet. Kriteriene har vært at de som velges ut fortsatt bor i transittmottak, er under 18 år og har en sak med overveiende sannsynlighet for innvilgelse. Fordelen med direktebosetting er at man kan hoppe over det tidkrevende mellomleddet som ligger i at barnet flytter videre til

Dokumenter og formaliteter Sen vergeoppnevning og tilfeldig oppnevning og opplæring av verger fører til at mange barn og unge blir gående altfor lenge uten å komme i gang med livene sine etter bo setting. Der det foreligger positivt vedtak og bar net bosettes er det mange formaliteter en verge må ordne. De viktigste er: • Utlendingskort • Personnummer • Flyttemelding til bosettingskommunen • Etablering av skoleplass • Evt. arbeidstillatelse • Bankkonto • Barnetrygd • Norsk pass/reisedokument

ordinære mottak mellom transitt og bosetting. Dersom barnet allerede er flyttet videre til ordinært mottak blir de ikke plukket ut til direkte bosetting, men følger den vanlige prosedyren (se ovenfor).

Overføringsflyktninger (kvoteflyktninger) Når det ikke er mulig å få beskyttelse i hjemlandet eller regionen, kan FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) forsøke å løse situasjonen ved gjenbosetting. Det vil si at UNHCR anmoder et av landene som de har avtale om gjenbosetting med, om å ta i mot et gitt antall flyktninger. Det er egne prosedyrer for intervjuing og håndtering av barn som er alene. Antall land i verden som mottar flyktninger for gjenbosetting er begrenset. Norge er her et hederlig unntak. Dette er en løsning som svært få av verdens flyktninger får nyte godt av. Positivt vedtak og bosetting

«God kommunikasjon mellom mottaket og vergen er en forutsetning for å lykkes» Mottaksleder I følge UNHCR er det vanskelig å få gjen bosatt enslige mindreårige, da landene opplever dette som en krevende gruppe å integrere. Også norske kommuner melder om kapasitetsproblemer når det gjelder bosetting av barn. Barn som har blitt splittet fra sin nære familie eller som er etterlatt i regionen/nærområdet, og har nær familie i Norge, kan også tas ut som overføringsflyktninger til Norge. Det må foretas en DNA-analyse slik at slektskapet er avklart før barnet kan tas ut på kvote. Selve ordningen med overføringsflyktninger omtales gjerne også som «gjenbosetting» (på engelsk «resettlement»). Hvert år tar Norge i mot i overkant av 1000 overføringsflyktninger. Blant disse kan det også være barn og ungdom under 18 år som ikke kommer sammen med foreldre. I disse tilfellene trer den vanlige vergeordningen inn. I 2011 hadde Norge en kvote på 1200 gjenbosettingsplasser. De fleste barn som gjenbosettes kommer sammen med sine familier, dvs. med én eller begge foreldrene. Av de 631 barna Norge gjenbosatte i 2011 var 49 enslige

mindreårige Andelen gutter og jenter har vært ganske jevnt fordelt disse årene, men av de 49 enslige mindreårige var det 31 gutter og 18 jenter. Overføringsflyktninger gjennomgår ingen asylprosedyre i Norge. Deres sak er allerede avklart med UNHCR. De får et 20 timers kultur orienteringsprogram før de kommer til Norge og bosettingskommunen. For å kunne gi enslige mindreårige overføringsflyktninger et best mulig tilpasset omsorgstilbud utarbeides det en individuell kartleggings- og tiltaksplan (IKTP) også for dem.

Integrering Alle kommuner som bosetter flyktninger har plikt til å tilby introduksjonsprogram. Voksne innvandrere med oppholdstillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse, har rett og plikt til å gjennomføre 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det er viktig å merke seg at barn under 18 år skal integreres ved å gå på skole, og ikke ved å følge den spesielle introduksjonsordningen.

Positivt vedtak og bosetting

MOTTAK OG OMSORGSSENTER Antallet og sammensetningen av asylsøkere varierer mye fra et tidspunkt til et annet, og mottakskapasiteten endres parallelt. Mottakenes innhold og funksjon har også endret seg mye over tid. På det meste har vi hatt over 150 mottak her i landet. I det denne boken skrives (høsten 2012) er det i overkant av 100 ordinære mottak hvor fire av disse har egne avdelinger for enslige mindreårige asylsøkere, sju transittmottak for voksne og to transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere. De to siste er Hvalstad i Asker og Mysebu i Eidsberg kommune (ved Mysen i Østfold). Hvalstad er foreslått nedlagt fra årsskiftet 2012/2013. UDI driver ikke mottakene selv, men inngår avtaler med kommuner, frivillige organi sasjoner eller private selskap som driftsoperatører. UDI utarbeider retningslinjer for mottaksdriften og står for løpende kvalitetsoppfølging av mottakene. Enslige mindreårige som søker beskyttelse i følge med andre voksne, får som regel plass sammen med dem i ordinære mottak. Det får også søkere som UDI, etter aldersundersøkelse, mener det er overveiende sannsynlig er over 18 år, og derfor ikke passer inn i mottak eller avdelinger for mindreårige. Enslige, mindre årige asylsøkere som var under 18 år både ved ankomst og på vedtakstidspunktet, flyttes til

ordinære mottak ved fylte 18 år. Nedenfor beskrives de vanlige mottaksformene. Transittmottak er det første mottaket en asylsøker kommer til etter ankomst til landet og er et midlertidig bosted i noen uker inntil intervju og helsesjekk er gjennomført. Transitt mottak har døgnbemanning. Transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere er et midlertidig botilbud for enslige mindreårige asylsøkere, det vil si, personer under 18 år som er uten foreldre eller andre med foreldreansvar i Norge. Denne type mottak har døgnbemanning. Ordinære mottak er et frivillig botilbud for asylsøkere mens de venter på behandling av asylsøknaden sin. Mottakene er bemannet på dagtid. Beboerne får økonomisk hjelp i form av faste beløp til mat og klær, og har også ulike plikter og aktivitetstilbud. Avdelinger for enslige mindreårige asyl søkere er et botilbud for enslige mindreårige asylsøkere mens de venter på behandling av asylsøknaden. Avdelingene er døgnbemannet og tilbudet er tilrettelagt for å ivareta de spesielle behovene denne gruppen asyl søkere har. Mottak og omsorgssenter

Forsterket avdeling: Forsterkede avdelinger er tilknyttet ordinære mottak. Hovedmålgruppene er personer som trenger ekstra oppfølging og omsorg. Avdelingen er døgnbemannet, men er ikke en institusjon eller et behandlingstilbud. Som andre asylmottak er forsterkede avdelinger et frivillig botilbud.

Omsorgssenter Mens utlendingsdirektoratet er ansvarlig for å gi enslige mindreårige asylsøkere over 15 år tilbud om plass i mottak for enslige mindre årige eller i egne avdelinger tilknyttet ordinære asylmottak, skal statlig barnevern gi alle enslige mindreårige asylsøkere under 15 år tilbud om opphold på et omsorgssenter. Omsorgssenteret skal gi barnet nødvendig omsorg og trygghet, samt sørge for at barnet får den oppfølging og behandling det har behov for. Dette innebærer bl.a. et ansvar for oppfølging av barnet når det gjelder skole, helsetjenester etc. Tilbudet barnet får ved et omsorgssenter gjelder til utlendingsmyndighetene fatter et vedtak i asylsaken, og barnet blir bosatt i en kommune, eller forlater landet. Barnevernloven gjelder for alle barn i Norge uavhengig av asylsøkerstatus og statsborgerskap. Enslige mindreårige asylsøkere har, som alle andre barn i Norge, rett til å motta tjenester og tiltak etter lov om barneverntjenester. Dersom barnevernet mottar en bekymringsmelding for et barn som har asylsøkerstatus, skal meldingen følges opp etter samme prosedyrer som gjelder for andre barnevernsaker Når barnet antas å være under 15 år, følges andre rutiner enn for alderen 15-18 år. Det er ankomstsamtale hos UDI fra 12 år og oppover. Verge oppnevnes på vanlig måte ved ankomst hos politiet, men barnet overføres direkte til et såkalt omsorgssenter under barnevernets

ansvar. Ny verge blir oppnevnt i kommunen hvor omsorgssenteret ligger. Vergen til et barn under 15 år har rent jur idisk samme rolle som verger for eldre barn (15-18 år). Men siden det er snakk om yngre barn bør vergen være ekstra oppmerksom og involvert. Barnevernsloven sier at barn under 15 år ikke er part i egen sak, så dersom vergen ikke er der er det heller ingen som er part i saken. Når det i denne situasjonen kan ta tid før omsorgssenterets vertskommune får oppnevnt verge, hender det at omsorgssenteret likevel foretar nødvendige handlinger for at barnet for eksempel skal kunne begynne på skole med en gang. For nyoppnevnte verger for barn på omsorgssenteret er det av kritisk betydning for barnet at man raskt får en nær og god dialog med personalet på senteret. Over eller under 15 år? Flere verger har erfaring med at ansatte på omsorgssentrene er lite villig til akseptere at ungdom som hevder de er under 15 år, men som antas å være eldre, får bli på omsorgssentrene. Det er derfor eksempler på at omsorgssentrene har sendt ungdom i denne gråsonen tilbake til transittmottakene. I disse tilfellene bestreber UDI seg på å finne samme verge som ungdommen hadde tidligere, og som allerede har blitt kjent med han eller henne. For den aktuelle vergen er det da viktig å være klar til å ta i mot.

Privat eller alternativ mottaksplassering Det er frivillig å benytte seg av tilbudet om plass på mottak og omsorgssenter. Det var totalt ca. 1 300 personer, hvorav 111 barn, som i 2011 valgte å flytte fra mottak til en registrert privat adresse mens de ventet på svar på asylsøknaden. Det å bo hos venner eller

slektninger kan i utgangspunktet være posi tivt for barnet i den grad det normaliserer livssituasjonen, men det kan også ha noen negative konsekvenser. For barnefamilier kan det bli vanskeligere å avdekke og følge opp eventuelle behov for ekstra støtte eller barneverntiltak. Alternativ mottaksplassering innebærer at UDI inngår en skriftlig og gjensidig forpliktende avtale med kommunen om å gi en person uten oppholdstillatelse et botilbud, istedenfor opphold i asylmottak. Dette tilbudet vil gjelde fram til endelig vedtak i asylsaken. Alternativ mottaksplassering kan benyttes når en enslig mindreårig har familie eller andre omsorgspersoner bosatt i Norge og det er forhåndsklarert at vedkommende vil bli bosatt i avtalekommunen hvis den enslige mindreårige får oppholdstillatelse. Medisinske og/eller psyko sosiale forhold kan gi grunnlag for alternativ mottaksplassering når UDI, ut ifra en totalvurdering, finner at det gir en bedre løsning enn plassering i det ordinære mottakssystemet.

Dersom en enslig mindreårig har flyttet privat før det er fattet vedtak i asylsaken og uten at det er inngått avtale med kommunen, kan UDI forespørre kommunen om å inngå avtale om alternativ mottaksplass. UDI og mottaket skal bidra til å hindre at enslige mindreårige flytter til slekt eller bekjente uten at det er gitt forhåndsgodkjenning fra den kommunen som den mindreårige øns ker å flytte til. Slektningene kan ikke kreve at den enslige mindreårige skal flytte til dem, uten at de kan dokumentere at de har foreldreansvar for barnet, jf. barneloven § 38. Siden tilbud om innkvartering er frivillig, kan imidlertid ikke myndighetene forhindre flytting dersom barnet selv ønsker det. Dersom mottak og omsorgssenter mener det er grunn til å tro at et barn vil bli mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, skal det umiddelbart sendes bekymringsmelding til barnevernet i tilflyttingskommunen. Vergeordningen er i prinsippet den samme enten barnet bor på mottak eller privat.

Mottak og omsorgssenter

DE SENTRALE INSTITUSJONENE Politiets Utlendingsenhet (PU) Hovedoppgavene for Politiets utlendings enhet er registrering av asylsøkere, under søkelser omkring reiserute og identitet, gjennomføring av tvangsmidler som fingeravtrykk i forbindelse med Eurodac-avklaring, forberedelse og iverksetting av alle negative vedtak i asylsaker og koordinering, kvalitetssikring og gjennomføring av alle tvangsmessige uttransporteringer fra Norge. Se s. 62. For en enslig mindreårig asylsøker vil møtet med politiet når han eller hun kommer for å registrere asylsøknaden, være første møte med norske myndigheter. Vergevaktordningen bidrar til at barnet har en støtteperson hos seg i en situasjon som ellers kan være skremmende. Allerede på dette initierende stadium av barnets møte med myndighetene er det viktig med en barnesensitiv tilnærming.

PU har blant annet et nasjonalt ansvar for: • Registrering av alle asylsøkere, un dersøkelser av asylsøkeres reiserute, identitetsfastsettelse og iverksettelse av alle negative vedtak i asylsaker. • Iverksettelse, koordinering og kvalitets sikring av alle uttransporteringer av utlendinger som ikke har lovlig opp hold i Norge. • Administrasjon og ledelse av politiets internat for utlendinger som pågripes/ fengsles etter utlendingsloven. • I samarbeid med politidistriktene og særorganene samle inn, bearbeide og analysere informasjon om illegal inn vandring og ulovlig opphold. • Bistå politidistriktene med kontrollvirk somhet og identitetsundersøkelser i utlendingssaker.

Utlendingsdirektoratet (UDI) Utlendingsdirektoratet (UDI) er utlendingsforvaltingens sentrale fagetat og har som ansvarsoppgave, i tråd med utlendingslov givingen, å sette i verk og bidra til å utvikle regjeringens innvandrings- og flyktningpolitikk. UDI skal legge til rette for ønsket og lovlig innvandring og sørge for at de som oppfyller

vilkårene, får komme til Norge. Samtidig har UDI en kontrollfunksjon og skal se til at systemet ikke misbrukes. UDI behandler asylsaker i første instans. Det betyr at det er UDI som forestår ankomstsamtalen med enslige mindreårige asylsøkere, som gjennomfører asylintervjuet De sentrale institusjonene

og som treffer vedtak i første instans. UDI har også kompetanse til å omgjøre eget vedtak på bakgrunn av nye opplysninger i saken som er fremkommet etter at vedtaket ble truffet. Hvis UDI ikke omgjør, går en klagesak til behandling i UNE. Se s. 78-79. UDI behandler også søknader om visum, familieinnvandring, arbeidstillatelser, studenttillatelser, statsborgerskap, permanente oppholdstillatelser og reisedokumenter. UDI gjør også vedtak om bortvising og utvising. UDI har flere programmer og tiltak for personer som ønsker å returnere til sitt hjemland. UDI har ansvaret for at alle asylsøkere over 15 år får tilbud om et sted å bo mens de venter på at søknaden behandles. UDI har dessuten omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere i aldersgruppa 15–18 år. De bor i egne mottak eller på egne avdelinger som skal tilpasses deres alder og behov. Enslige mindreårige under 15 år bor på egne omsorgssentre som driftes av barnevernet. Asylsøknader fra enslige mindreårige skal vurderes ut fra et barneperspektiv. Det fremgår av utlendingslovens bestemmelser om beskyttelse og andre barnespesifikke forpliktelser fastsatt i lov og som Norge har påtatt seg gjennom internasjonalt samarbeid. Det innebærer blant annet at terskelen for hva som regnes som forfølgelse skal være lavere for barn enn for voksne, fordi barn tåler mindre. På UDIs hjemmesider står det at UDI «prioriterer søknadene fra enslige mindreårige asylsøkere fordi vi mener at det er til barnets beste å få en rask avklaring i saken». UDI er forvaltningsorganet som har ansvaret for dagens vergeordning. Vergesekretariatet, i Norsk Folkehjelp er opprettet gjennom avtale mellom UDI og Norsk Folkehjelp Se s. 35-36.

Utlendingsnemnda (UNE) Utlendingsnemnda, UNE, er et politisk uav hengig forvaltningsorgan under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Departementet kan ikke instruere om lovtolking, vurdering eller avgjørelser i enkeltsaker (unntatt i saker som gjelder grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn). Instruksjon om lovtolking kan kun skje gjennom lov og forskrift. Utover dette kan departementet instruere om prioritering av saker og om organisatoriske og administrative forhold. Når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere, har UDI allerede gjennomført et intervju før saken kommer til UNE, og den mindreårige har også fått uttale seg gjennom klage via advokat. Barnets rett til å bli hørt anses dermed å være ivaretatt når saken underlegges behandling i UNE, og UNE vil i så måte se hen til de opplysninger om barnet som fremkommer av saken. Ved behov, kan UNE be om ytterligere opplysninger, i utgangspunktet via advokat. Saker som ikke byr på «vesentlige tvilsspørsmål» kan avgjøres av en nemndleder alene. Dersom det foreligger vesentlige tvilsspørsmål, skal saken imidlertid behandles av nemnd som består av en nemndleder og to nemndmedlemmer (legfolk). Da vil den enslige mindreårige asylsøkeren som hovedregel ha personlig fremmøte sammen med advokat og verge. I saker av stor prinsipiell betydning, nedsettes stornemnd hvor det deltar tre nemndledere og fire stornemndmedlemmer (legfolk). Saker vedrørende enslige mindre årige asylsøkere og Dublin-retur har vært behandlet i stornemnd. Se s. 75-76.

Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDi) Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er kompetansesenter og pådriver for integrering og mangfold. IMDi iverksetter integrerings- og mangfoldspolitikken på Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets ansvarsområde. Hovedoppgavene er blant annet å samarbeide med kommuner om å bosette flyktninger, følge opp introduksjons loven, forvalte viktige økonomiske virkemidler innenfor integrerings- og mangfoldsarbeidet, være nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor, følge opp tiltak i regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap og være en pådriver for offentlige tjenester som er tilpasset mangfoldet i befolkningen. Hvert år anmoder IMDi norske kommuner om bosetting av et visst antall flyktninger. Anmodningen gjøres ut fra et beregnet behov for kommuneplasser til flyktninger som får oppholdstillatelse i Norge. Fordeling av bosettingsbehovet på kommuner gjøres i samarbeid mellom Kommunenes interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) og IMDi. IMDis seks regionale kontorer samarbeider nært med mottak og kommuner. Når asylsøkere eller overføringsflyktninger har fått innvilget oppholdstillatelse, tar IMDi eller mottak kontakt med kommuner for bosetting.

Barnevernet Barnevernet skal gi alle enslige mindreårige asylsøkere under 15 år tilbud om opphold på et omsorgssenter. Omsorgssenteret er ment å gi barnet nødvendig omsorg og trygghet, samt sørge for at barnet får den oppfølging og behandling det har behov for. Dette innebærer blant annet ansvar for oppfølging av barnet når det gjelder skole og helsetjenester.

Lov om barneverntjenester gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge, uavhengig av statsborgerskap eller rettslig status. Dersom ansatte ved mottak, omsorgssenter eller andre som møter asylsøkende barn mener det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, har de en plikt til å gi opplysninger til barnevernet, jf. barnevernloven § 6-4. Kravet om «grunn til å tro» innebærer at det må foreligge en begrunnet bekymring for at overgrep eller omsorgssvikt kan skje. Det kan være barn/ungdommer med rus- eller alvorlige atferdsproblemer, barn som trenger ekstra omsorg på grunn av spesielle behov, eller hvor det er mistanke om at barnet er offer for menneskehandel eller er utsatt for tvangsekteskap. Det kan også gjelde barn i familier hvor opplysninger i asylsaken kan tilsi fare for kjønnslemlestelse eller foreld renes adferd fører til en begrunnet bekymring for barnets omsorgssituasjon av andre grunner eller dersom et barn blir etterlatt av foreldrene. Den kommunale barneverntjenesten skal følge opp en slik bekymringsmelding etter samme prosedyrer og saksbehandlingsrutiner som gjelder for andre barnevernssaker, herunder spørsmålet om omsorgsovertakelse. Barn som etterlates alene som er under 15 år (samt søskengrupper hvor én eller flere er under 15 år), kan etter en individuell vurdering plasseres i barnevernets omsorgssentre for enslige mindreårige. Hvis foreldrene fremmer asylsøknad, søker om familiegjenforening eller myndighetene kjenner til at foreldrene oppholder seg i landet og ønsker omsorgen for barna tilbake, skal barneverntjenesten foreta en vurdering av om vilkårene for tilbakeføring til foreldrene er til stede. Mottak for enslige, mindreårige asylsøkere har som rutine å varsle barneverntjenesten i kommunen der asylmottaket er plassert når De sentrale institusjonene

det kommer en enslig mindreårig til mottaket. En slik varsling er ikke å anse som en melding etter barnevernloven § 6-4, men kan være et utgangspunkt for å etablere rutiner for samarbeid mellom barneverntjenesten og mottaket. Samarbeidet kan ta utgangspunkt i generelle problemstillinger eller knyttes opp til et enkelt barn. I mange kommuner er det etablert et slikt samarbeid i dag.

Kommunene For kommunene er bosetting av flyktninger en frivillig oppgave. Det er kommunene som vedtar hvor mange flyktninger de eventuelt ønsker å bosette. Ved å samtykke til bosetting, forplikter kommunen seg blant annet til å gi tilbud om introduksjonsprogram i henhold til introduksjonsloven. Målet om rask bosetting innebærer at flyktningene skal bosettes i en kommune innen seks måneder etter at de har fått innvilget oppholdstillatelse. For enslige mindreårige flyktninger er målsettingen tre måneder. For å oppnå dette må det bosettingsforberedende arbeidet påbegynnes med en gang asylsøkeren kommer til mottaket. Blant ulike tilskudd fra staten for å dekke kommunale utgifter som følge av bosetting av flyktninger, utbetales integreringstilskudd til kommunene for hver bosatte person for å dekke utgifter til bosetting og integrering. Integreringstilskuddet utbetales over fem år. Enslige mindreårige flyktninger utløser ekstra tilskudd. Det gjør også flyktninger med alvorlig funksjonshemming og adferdsvansker.

Sivilombudsmannen Hvis man mener å ha vært utsatt for urett eller feil fra det offentlige, kan det klages til Sivilombudsmannen. Før dette må alle andre klagemuligheter være brukt opp. Det betyr at

man først må ha klaget til det offentlige organet som har behandlet eller avgjort saken, det vil si, UNE via UDI. Hvis ingen av klagene fører fram, og man mener det fortsatt er feil eller urett som ikke er blitt rettet opp, kan det klages til Sivilombudsmannen. Fristen for å klage til Sivilombudsmannen er ett år fra den endelige avgjørelsen i saken ble tatt eller fra det tidspunktet da forholdet man klager på, inntraff eller oppsto. Men hvis det offentlige bruker veldig lang tid på å behandle saken eller ikke svarer i det hele tatt, kan det klages til Sivilombudsmannen på sen saksbehandling eller manglende svar mens saken fortsatt er til behandling. Og hvis man mener det offentlige har opptrådt på en hensynsløs, krenkende eller annen belastende måte, kan det klages på dette. Det er gratis å klage til Sivilombudsmannen.

IOM IOM ble etablert i 1951 og er en av de ledende operative mellomstatlige organisasjonene på migrasjonsfeltet sammen med UNHCR og International Labour Organisation ILO. IOM jobber tett med statlige, mellomstatlige og ikke-statlige partnere. Med 132 medlemsland, ytterligere 17 stater med observatørstatus og kontorer i over 100 land, jobber IOM for å fremme human og ryddig migrasjon til fordel for alle. Det gjøres ved å tilby tjenester og råd til myndigheter og innvandrere. I Norge implementerer IOM det frivillige returprogrammet VARP (Voluntary Assistance Return Programme). VARP er rettet mot asylsøkere som har asylsøknaden til behandling hos norske myndigheter, for asylsøkere som har fått avslag på asylsøknaden eller for asylsøkere som velger å trekke tilbake asylsøknaden. VARP er også for personer som befinner seg i Norge irregulært og ikke

har gyldig oppholdstillatelse. Siden 2006 har IOM Norge også gitt reintegreringsbistand på vegne av norske myndigheter for de som reiser under VARP. Hovedkontoret til IOM i Oslo ligger i Oslo sentrum. Det finns også kontor i Trondheim og Kristiansand. For enslige mindreårige

asylsøkere besørger IOM individuell informasjon og rådgiving, økonomisk støtte til retur og støtte til reintegrering i hjemlandet. Alle henvendelser til IOM behandles konfidensielt, og det er ikke behov for noen å oppgi navn for å få gratis råd.

Nyttige kontaktadresser Helsesenteret for papirløse migranter Helsesenteret ligger sentralt i Oslo. Ring for å få en veibeskrivelse Telefon: 488 90 560 Fylkesmannen i Oslo og Akershus Statens Hus, Tordenskiolds gate 12 (inngang fra sjøsiden) Postboks 8111 Dep., 0032 OSLO Telefon: 22 00 35 00 fmoapostmottak@fylkesmannen. no Inkluderings og mangfolds direktoratet – IMDi Tollbugata 20, 0152 Oslo Postboks 8059 Dep., 0031 Oslo Tlf.: 24 16 88 00 post@imdi.no

International Organisation for Migration – IOM Storgata 10 a, andre etasje Postboks 8927 Youngstorget 0028 Oslo Telefon: 800 37 484 (frivillig retur) iomoslo@iom.int Norsk organisasjon for Asylsøkere – NOAS Torggata 22 0183 Oslo Telefon: 22 36 56 60 noas@noas.org Norsk Folkehjelp/Verge sekretariatet Storgata 33 A, 9. etasje. Postboks 8844, Youngstorget 0028 Oslo Telefon: 22 03 77 00 norsk.folkehjelp@npaid.org Politiets Utlendingsenhet – PU Christian Krohgs gate 32 Postboks 8102 Dep 0032 Oslo

Telefon: 22 34 24 00 politiets.utlendingsenhet@ politiet.no Røde Kors oppsporings tjeneste Postboks 1 - Grønland 0133 Oslo Tlf.: 05003 tracing@redcross.no Utlendingsdirektoratet – UDI Utlendingsdirektoratet Hausmanns g. 21 0182 Oslo Telefon: 23351600 udi@udi.no Utlendingsnemnda – UNE Utlendingsnemnda Stenersgt. 1 B/C 0050 Oslo Telefon: 21085000 postmottak@une.no Vergeforeningen post@vergeforeningen.no

De sentrale institusjonene

Etterord Vi som har skrevet denne boka har mange års erfaring med asyl og utlendingsforvaltning i Norge og Europa for øvrig. På den ene siden har arbeidet med boken gitt innblikk i hvilken stor betydning dyktige verger kan ha for enslige mindreårige asylsøkere. På den andre siden er vi slått av hvordan det for Norge som rettsstat går an å ha en rettssikkerhetsordning med så store svakheter. Etter vår vurdering er de to mest kritiske områdene som følger: Manglende kontinuitet i vergestøtten for det enkelte barn og mangelfull vergeordning for barn som blir behandlet etter Dublinprosedyren. Vergeordningen for enslige unge asylsøkere fungerer i hovedsak tilfredsstillende i den initiale fasen, fra registrering hos Politiets utlendingsenhet, via saksbehandlingen i UDI til opphold i transittmottak for de som ikke skal følge Dublin-prosedyre. Men fra og med flytting til neste mottak og dermed neste kommune er det ofte tilfeldighetene som rår. I enkelte sammenhenger kan det gå mange uker før barnet får oppnevnt ny verge. Noen kommuner makter ikke en gang å finne verger, og andre steder kjøper kommunene seg fri ved å sette bort hele arbeidet til advokater som – med hederlige unntak – kun gjør et minimum av hva som er intensjonen med vergeordningen. Fra første ankomst til endelig bosetting er det ikke uvanlig at et asylbarn har flyttet tre-fire ganger – og dermed også har hatt trefire verger som ikke nødvendigvis kjenner til hva forrige verge har gjort. Både eksisterende og ny vergemålslov er entydige i kravet om at alle barn uten formell foreldrerepresentant i landet skal ha verge – og det kan bare forstås som full kontinuitet

100

– hele tiden. Av hensyn til enslige mindre årige asylsøkeres rettsikkerhet må det gjennomføres og som et absolutt prinsipp om at tidligere verge ikke fritas før ny verge er oppnevnt og nødvendig informasjonsoverføring er på plass. Det store problemet for verger til barn som fyller kriteriene til å bli flyttet over i en såkalt Dublin-prosedyre er at de kobles inn i begynnelsen, men får altfor sjelden vite hva som skjer videre med barnet de er verge for. Vergene opplever dermed stor usikkerhet om hva deres rolle innebærer i disse sakene. Har de et ansvar eller ikke? Hvor langt strekker det seg? Er barnets rettssikkerhet ivaretatt? Vergene får også sterkt begrenset økonomisk kompensasjon for det arbeidet som nedlegges i forbindelse med Dublin-saker. Eksisterende svakheter og de alvorlige følger dette har for barnas rettssikkerhet, tilsier total gjennomgang og tilpasning av vergerollen når det gjelder enslig mindreårige asylsøkere i forbindelse med Dublin-saker. I det denne boken skrives er det mange som setter stor lit til endringene som skal komme i 2013 med ikrafttredelse av nytt regelverk og overføring av ansvaret for den nye representantordningen til fylkesmannen. For endringer og forbedringer trengs. Det vi ikke har råd til – av hensyn til disse barnas beste – er at høyst nødvendige forbedringer og nye rutiner settes på vent til reformen skal settes ut i livet. Son, oktober 2012 Vigdis Vevstad Trygve G. Nordby

Litteraturliste Bøker, artikler, utredninger, veiledninger, høringsuttalelser, offentlige dokumenter

Arbeidsdepartementet, Innstramming av praksis for einslige mindreårige asylsøkjarar, Pressemelding, 14 oktober 2009. Asker overformynderi, Felles ordning med oppnevnelse av hjelpeverger for enslige mindre årige asylsøkere i transitt: Regler/satser om refusjon av utgifter, samt godtgjørelse til hjelpevergene, mai 2011. Brekke og Vevstad, Reception conditions for asylum seekers in Norway and the EU, ISF 2007:4. Brekke, Sveaass, og Vevstad, Sårbare asylsøkere i Norge og EU Identifisering, organisering og håndtering, ISF 2010:14. Celius Gundersen, Hjelpevergeordningens rettslige og praktiske sider rettet mot asylbarn, masteroppgave, våren 2012. Council Directive 2003/EC, 27. January 2003 laying down standards for the reception of asylum seekers (mottaksdirektivet). De Bauche, Vulnerability in European Law on Asylum: A Conceptualization under Construction, Bruylant, 2012. European Union Agency for Fundamental Rights (FRA), Separated asylum-seeking children in European Union Member States. Comparative report, 2011. Gording Stang, Flyktningbarn og menneskerettigheter i Eide (Red.) Barn på flukt, Gyldendal akademisk, 2012. Hatland, Veiledning for verger for EMA 15-18 år i ankomstfasen (per 24 mai 2011 etter endringer i mars og juni 2011. Juristkontakt 6, 2012: Ny vergemålslov i 2013 – store endringer for overformynderne. Justis- og beredskapsdepartementet, Veiledning til verger for enslige mindreårige asylsøkere, GO 343 B/2003. Justis- og beredskapsdepartementet, Veiledning til overformynderiene om enslige mindreårige asylsøkere, GO 344 B/2003. Justis- og beredskapsdepartementet, forslag til ny vergemålslov, Ot.prp. 110, 2008-2009. Krogh (vergeforeningen), Høringsuttalelse: Forskrift til ny vergemålslov, mai 2011. Lidén, Rusten og Five Aarset, Å høre barn i utlendingssaker, ISF 2008:2. Lidén, Det vanskelige asylintervjuet i Eide (Red.) Barn på flukt, Gyldendal akademisk, 2012. NOAS, Fakta på bordet NOAS’ anbefalinger for bedre opplysning av asylsaker i første instans, 2010. NOAS, Høring – endring i utlendingsforskriften – oppfølging av regjeringens innstramming av asylpolitikken, januar 2009. Norsk Folkehjelp, Vergearbeidet for enslige mindreårige asylsøkere – en likeverdig modell, 2005. Norsk Folkehjelp, En mangfoldig verden. Flyktninger i Norge, 2005.

101

Norsk Folkehjelp, Avmakt og mestring. En rapport om vold og seksuelle overgrep i flyktningmottak, 2003. Norsk Folkehjelp, Asyl og integrering. Posisjonsdokument – standpunkt og meninger, 2011. flyktninger. En idépakke. Norsk Folkehjelp, Høringsuttalelse: Forskrift til ny Vergemålslov, mai 2011. Norsk Folkehjelp, Høringsuttalelse: Rapport fra forprosjektet Vergemålsreformen, sept. 2011. Norsk Folkehjelp, Asyl og integrering Posisjonsdokument – standpunkt og meninger, 2011. Norsk Folkehjelp, Høringsuttalelse: I velferdsstatens venterom, januar 2012. NOU 2004:16 Vergemål. NOU 2010:7 Mangfold og mestring. Norsk Lovtidend, Lov om endringar i utlendingsloven (avvikling av åremålsordninga for nemndleiarar i Utlendingsnemnda og rett til representant for einslige, mindreårige asylsøkjarar), LOV-2012-04-13-15. Prp. 51 L (2011-2012), Innst. 203 L (2011-2012). Redd Barna, Mens vi venter – en hilsen fra barn som søker asyl i Norge. Redd Barna, Å være verge for enslige, mindreårige flyktninger og asylsøkere. En praktisk veiledning, 1996. Schjatvet, (Advokatforeningen)Veiledning for samarbeidet mellom advokat og hjelpeverge til enslige mindreårige asylsøkere, desember 2011. Smith, Guardians of the Unaccompanied Minor Asylum Seekers, 2009. SSB, Enslige mindreårige flyktninger i arbeid og utdanning, 2009. Stortingsmelding 27, 2011-12, Barn på Flukt. Sveaass, Vevstad og Brekke, Sårbare asylsøkere i mottak – identifisering og oppfølging i Valenta og Berg (Red.), Asylsøker i velferdsstatens venterom, 2012. UDI, Migrasjon 2011. Fakta og analyser, 2012. UDI rundskriv: se regelverksportalen http://www.udiregelverk.no/ UNHCR, Guidelines on Policies and Procedures in Dealing with Unaccompanied Children Seeking Asylum, 1997. UNHCR: Guidelines on International Protection: Child Asylum Claims under Articles 1(A)2 and 1(F) of the 1951 Convention and/or 1967 Protocol Relating to the Status of Refugees, 22 des., 2009. UNHCR, UNICEF, Redd Barna Alliansen, Veiledningshefte for enslige mindreårige asylsøkerbarn, Statement of Good Practice. Separated Children in Europe Programme, 4. utgave 2009. Valenta og Berg (Red.) Asylsøker i velferdsstatens venterom, 2012. Vergens charter overlevert til justisminister Storberget http://norskfolkehjelp.no/no/nyhet er/2010/?module=Articles&action=Article.publicSho Vevstad, Utvikling av et felles europeisk asylsystem, Universitetsforlaget, 2006. Vevstad, Utlendingsloven, Kommentarutgave, Universitetsforlaget, 2010. Øyen og Tolonen i Vevstad (red), Utlendingsloven Kommentarutgave, 2010. Aalandslid og Walstad Enes Enslige mindreårige flyktninger i arbeid og utdanning, Statistisk sentralbyrå 2012.

102

Forkortelser, ord og uttrykk AB: Asylbarn. Refererer seg til alle asylbarn enten de kommer alene eller sammen med familie. Amnesti: Se regularisering. AMOT plassering: Utlendings direktoratet forvalter en ordning som kalles alternativ mottaks plassering (AMOT). Ordningen innebærer at Utlendingsdirekto ratet kan inngå en avtale med en kommune om å gi en person uten oppholdstillatelse et bolig tilbud i stedet for opphold i stat lig mottak. Asyl: Se beskyttelse. Asylmottak: Frivillig botilbud for personer som har søkt om asyl. Etter endelig vedtak i saken blir de normalt boende en periode i mottak før bosetting eller utreise. Asylsøker: Person som søker om beskyttelse mot forfølgelse. Ved kommende blir kalt asylsøker frem til søknaden er endelig avgjort. Beskyttelse: Oppholdsstatus for alle som har rett til beskyttelse etter internasjonale konvensjoner, og som får oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven (asyl). BK: Barnekonvensjonen. BLD: Barne- og likestillingsdepar tementet. Overordnet barnevernets

ansvar for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Bosetting: Overføringsflyktninger og tidligere asylsøkere som har fått oppholdstillatelse, bosettes gjennom samarbeid mellom sta ten, ved Integrerings- og mang foldsdirektoratet (IMDi), og kom munene. Bufdir: Barne-, ungdoms og fami liedirektoratet. Diaspora: Nasjonalitetsgruppe utenfor hjemlandet. DUF-nummer: nummer som alle asylsøkere og flyktninger i Norge får. DUF-nummeret er et tolvsifret nummer som blir brukt omtrent på samme måte som et fødselsnum mer, men inneholder ikke informa sjon om fødselsdato. Dersom ut lendingen får opphold, og skal være i Norge i mer enn et halvt år, blir han eller hun registrert med fødselsnummer i Folkeregisteret. Da blir DUF-nummeret også registrert i Folkeregisteret. Dublin-forordningen (Dublin II): Dublin-regelverket gjør unntak fra retten til å få søknad om beskyt telse behandlet i Norge, dersom asylsøker kan kreves tilbakeført til et annet medlemsland i Dublinsamarbeidet til asylsaksbehand ling der.

ECRE: European Council on Refugees and Exiles. Europeisk paraplyorganisasjon for mer enn 70 europeiske frivillige organisa sjoner som arbeider med menneskerettigheter og asyl. EMA: Enslig, mindreårig asyl søker: Asylsøker som er under 18 år og uten foreldre eller andre med foreldreansvar i Norge. EMK: Den europeiske menneske rettighetskonvensjonen. EMD: Den europeiske menneske rettighetsdomstolen. Familieinnvandring: Brukes som samlebetegnelse for familie gjenforening og familieetable ring. Familiegjenforening gjelder tilfeller hvor partene har levd sammen som ektefeller eller samboere før referansepersonen kom til Norge eller hvor søkeren er referansepersonens barn. Familieetablering brukes når søkeren ønsker å inngå ekteskap med en person som allerede er bosatt i Norge, og partene ønsker å leve sammen her. Eurodac-registeret: EUs finger avtrykksregister (database ved EU-Kommisjonen i Brussel) til bruk i Dublin-saker for å identifi sere om asylsøkere har søkt asyl i et annet Dublin-land eller har krysset grensen eller oppholdt

103

seg i et annet Dublin-land før ankomst Norge. Flyktning: Person med rett til beskyttelse etter FNs flyktning konvensjon. Etter norsk rett (utlen dingsloven), er definisjonen av flyktningbegrepet utvidet til også å omfatte andre personer som trenger internasjonal beskyttelse i tråd med internasjonale konven sjoner som Norge er bundet av, herunder Den europeiske men neskerettighetskonvensjonen (EMK). FRA: EUs spesialorgan for grunn leggende rettigheter (Fundamen tal Rights Agency). Gjenbosetting: Overføring av flyktninger fra et land for boset ting i et annet land, i samarbeid med UNHCR. IKP: Individuell kartleggingsplan for forberedelse av bosetting for barn over 15 år. IKTP: Individuell kompetanse og tiltaksplan. Egentlig det samme som en IKP (se ovenfor). IMDi: integrerings- og mangfolds direktoratet. Innvandrer: Slik det defineres i norsk offentlig statistikk: Person med to utenlandskfødte foreldre, som selv er innvandret til Norge. Innvandring: Innflytting til et annet land enn fødelandet for varig bosetting.

104

Integrering: Tilrettelegging og tilpassing for at nye innvandrere skal bli inkludert i samfunnet. Kvoteflyktning: Se overførings flyktning. Landinfo: Faglig uavhengig enhet som lager rapporter om forhold ene i land asylsøkere kommer fra. Menneskehandel: Å utnytte andre ved trusler, vold eller misbruk av en sårbar situasjon til prostitusjon eller andre seksuelle formål, til tvangsarbeid eller tvangstjeneste, herunder tigging, til krigstjeneste i fremmed land eller fjerning av personens organer. Menneskesmugling: Ulovlig hjelp til innreise eller opphold. Migrasjon: Flytting eller vandring, uavhengig av årsak og varighet. Det skilles gjerne mellom frivillig migrasjon, f.eks. arbeidsmigrasjon, og tvungen migrasjon, f.eks. flykt ningstrømmer. Samt lovlig og ulovlig (irregulær) migrasjon. Migrant: Innvandrer eller utvan drer. NID: Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter ble opp rettet høsten 2010 for å styrke arbeidet med å avklare identiteten til utlendinger som søker seg til, kommer til, eller oppholder seg i Norge. NOAS: Norsk Organisasjon for Asylsøkere.

NF: Norsk Folkehjelp, også for kortet NOFO. Non-refoulement prinsippet: Forbud mot å returnere en person til et område hvor liv eller sikker het er i fare. Omsorgssenter: Det statlige barnevernets tilbud til enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år. OEMA: Overårig enslig mindreårig asylsøker OP: Oppfølgingsplan for å forbe rede bosetting for de under 15 år. Opphold på humanitært grunnlag: Oppholdstillatelse som gis pga. sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Oppholdstillatelse: En tillatelse som gir rett til å ta opphold og arbeid i Norge for den tid som er fastsatt, og med forbehold om at det kan være fastsatt særskilte begrensninger i retten til å ta arbeid. OHCHR: FNs høykommissær for menneskerettigheter. Overføringsflyktning: Flyktning som får komme til Norge gjennom et organisert uttak, i samarbeid med UNHCR. Etter forslag fra regjeringen fastsetter Stortinget gjennom budsjettbehandlingen årlig en kvote for hvor mange overføringsflyktninger Norge skal ta imot. Betegnelsen kvoteflykt ning er også mye brukt.

Permanent oppholdstillatelse: Tillatelse som kan gis til personer som har vært i Norge i minst tre år med gyldig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Tillatelsen er ikke avgrenset i tid. Den gir rett til varig opphold og tillatelse til å ta seg arbeid i Norge. Den gir også utvidet vern mot utvisning. Det samme som tidligere «bosettings tillatelse». Pro bono: Gratis innsats eller arbeid. PU: Politiets Utlendingsenhet. Realitetsbehandling: Asylsøker ens konkrete anførsler om beskyt telsesbehov vurderes av norske myndigheter. (Asylsaker som be handles etter Dublin-prosedyren realitetsbehandles ikke). Regularisering: Verken «regulari sering» eller «amnesti» har en klart definert betydning. Med re gularisering menes å gi oppholds tillatelse til en utlending som opp holder seg i landet uten tillatelse, dvs. ulovlig. Amnesti er en form for regularisering, som i offentlig sammenheng forstås som en re gulariseringsordning som ikke er en del av det ordinære regelverket for innvandring. Retur: Utlendinger som har fått endelig avslag på asylsøknaden plikter å forlate Norge frivillig. Vanligvis blir det satt en frist, slik at utlendingen kan forberede hjemreisen. Utlendinger som ikke

har reist frivillig når fristen utløper, kan uttransporteres av politiet med tvang.

UNHCR: FNs høykommissær for flyktninger (United Nations High Commissioner for Refugees).

Signaturverge: Odiøs benevnelse på verger som ikke gjør annet enn å skrive under nødvendige papirer.

UNICEF: United Nations Childrens Fund.

Stornemnd: Utvidet nemnd behandling med tre nemndledere og fire legfolk, som treffer vedtak i Utlendingsnemnda (UNE). Transittmottak: Asylmottak for asylsøkere i den første mottaks fasen. Tilbakevending: Flyktninger med lovlig opphold i Norge som frivillig vender tilbake til hjemlandet. Til bakevending kan skje på eget initiativ eller være organisert av myndighetene. Tilbakevending kan foregå med eller uten offentlig støtte og annen aktiv stimulans eller tilrettelegging. Tredjeland: Land utenfor Schen gen-området. Personer fra dette området omtales som tredjelands borgere. UDI: Utlendingsdirektoratet. Førsteinstans for de fleste utlen dingssaker inklusive asylsaker. UNE: Utlendingsnemnda. Klage instans for utlendingssaker. Der som saken ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan den avgjøres av en nemndleder alene. Ellers i nemnd med en nemndleder og to legfolk. Se også Stornemnd.

Utl: Utlendingsloven. Uf: Utlendingsforskriften. Utlending: Utenlandsk stats borger som oppholder seg i Norge, uavhengig av årsaken til oppholdet eller hvor lenge det varer. Uttransportering: Utlendinger som ikke får oppholdstillatelse i Norge, plikter å forlate landet frivillig. Dersom utlendingen nekter å forlate Norge frivillig, kan politiet tvangsmessig uttranspor tere vedkommende fra landet. Utvisning: Vedtak som innebærer at en utlending mister retten til opphold i riket og ilegges et for bud mot framtidig innreise (varig eller for en bestemt tid). Vgml: Vergemålsloven. Visum: Tillatelse til å reise inn i og oppholde seg en periode (3 mån eder) i et land. Norge har avtaler om fritak fra visumplikt med en rekke land.

105

Stikkordregister A

Advokat 19–20, 27, 29, 33–34, 38, 52–53, 60, 63, 67, 69–70, 74, 77, 96 Aldersundersøkelse 32–33, 38, 56, 60, 65, 68–72, 78, 80, 82–83 Ankomstsamtale 67 Ankomstverge 65 Arbeidstillatelse 46 Asyl 11–12, 19, 24–25, 54, 61, 65–67, 74–75, 78, 87, 100 Asylbarn 14–15, 23–24, 45, 49, 72 Asylgrunnlaget 76 Asylintervju 22, 31–35, 38, 57, 63, 65, 67–72, 78, 80, 82, 95 Asylpolitikk 14, 43 Avslag, klage – omgjøringsbegjæring 78

Den Europeiske Menneskerettighets domstol EMD 22–24, 76, 79, 104 Den Europeiske Menneskerettighets konvensjonen EMK 18, 22–25, 79, 104 Direktebosetting 87 Dublin-enheten 67 Dublin-forordningen 54, 73, 75, 103 Dublin-landene 75 Dublin-prosedyre 61, 74, 78, 100 Dublin-saker 20, 38, 39, 65, 74, 76, 77–80, 82, 100, 104 Dublin-samarbeidet 11, 67, 73–74, 103 DUF 65, 103

Hjelpeverge 24, 34, 82, 102 Humanitærklausulen 75 Humanitærparagrafen 25, 78

B Barnehage 46 Barnekonvensjonen 18, 20–26, 29, 47, 50, 58 Barnetrygd 47, 87 Barnets beste 14, 18, 20–26, 29, 50– 51, 58, 61, 72–73, 75, 79, 96 Barnevernet 20, 51, 58, 70, 80, 87, 92, 93, 96, 97 Barnevernloven 92 Begrenset oppholdstillatelse 27, 58 Beskyttelse 12, 14, 17–18, 21–22, 25–26, 27, 43, 47, 52, 58, 60, 67– 68, 72–73, 78, 80, 87, 91, 96 Beskyttelsesbehov 20, 22, 50, 58–59, 82, 105 Bofellesskap 86 Bolig med oppfølging 86 Bosetting 7, 9, 15, 34–35, 50, 57, 72, 85, 86, 87, 88, 97, 98, 100, 103– 104, 105 Bostedskommune 51, 87 Bufetat 86

Identitet 67 IKP 38, 85, 104 IKTP 85, 86, 88, 104 Integrering 88, 104 Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDi) 85–86, 97, 99 Internasjonale forpliktelser 17, 29, 79 International Labour Organisation ILO 98 IOM 52, 60–62, 98–99 Irregulær/papirløs 54–55, 61, 75

ECRE 76, 103 EMA 11, 14, 15, 36, 74, 101, 103 Eurodac 67, 74, 95, 104

Kirkens Bymisjon 55 Klagebehandlingen 76, 77, 79 Kommunene 86, 98 Kommunenes interesse- og arbeids giverorganisasjon (KS) 97 Kompetanse 7, 9, 43, 72, 83, 85, 96, 104 Konflikt 55 Kontaktadresser 99 Kriminalitet 56 Kvoteflyktninger 87

Familiegjenforening 50, 104 Flyktning 12, 17–18, 25, 78, 103 Flyktningkonvensjonen 17–18, 22, 25 Flyktningstatus 78 FNs barnekomité 20–22, 31, 67 FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) 12, 14, 17, 18–19, 71, 76, 87–88, 98, 102, 104–106 Foreldre 41, 51 Forsterket avdeling 92 Forsvinning 49, 51–52 Fosterhjem 47, 48, 86 FRA 14, 101, 104 Fullmektig 52 Fylkesmannen 25, 27–29, 31–32, 34–38, 42, 49, 51, 56, 63, 83, 99, 100

G Gaver 53 Gjenbosetting 87, 88, 104 Godtgjøring 28, 37, 39, 42

106

Juss Buss 79

M Medbestemmelsesrett 21, 31 Menneskehandel og menneskesmugling 11, 21, 26–27, 57–58, 68, 80, 97 Menneskerettsloven 29 Midlertidig opphold 58, 59, 62, 70, 78 Migrasjon 12, 60, 98 Mottak 7, 9, 15, 33, 34, 35, 38, 39, 49, 50, 51, 52, 53, 54, 57, 58, 59, 63, 65, 68, 69, 70, 78, 82, 87, 91, 92, 93, 96, 97 Myndig 21

NID 67, 105 NOAS 26, 58, 68, 74, 79, 80, 99, 101, 105 Non-refoulement prinsippet 17, 23, 76 Norsk Folkehjelp 6, 7, 9, 32, 34, 35, 36, 37, 55, 58, 59, 65, 96, 99,

Saksbehandlingstid 19, 56–57, 72 Selvbestemmelsesrett 21, 31 Setteverge 34 Sivilombudsmannen 98 Skole 24, 46, 47, 50, 71, 88, 92, 97 Slektninger 11, 51, 86, 93 Sterke menneskelige hensyn 25, 78, 82 Støttekontakt 41, 42 Suverenitetsklausulen 75 Sykdom 53, 71 Særlige grunner 75 Sårbar 7, 20, 22, 39, 57, 69, 77

VARP 98, 99 Vergemålsloven 17, 21, 24, 25, 26, 27, 29, 31, 34, 37, 39, 50, 52, 81 Vergesekretariatet 7, 9, 32, 35–38, 43, 46, 56, 70, 96, 99 Vergevaktliste 65 Vergevaktordningen 31, 36, 65, 95

O Omsorgsansvaret 31, 53, 96 Omsorgssenter 92 Omsorgstilbud i hjemlandet 59 Opplæring 36 Oppsporing 59, 60 Overformynderiet 24, 25, 31–39, 42, 49, 51, 56, 63, 83, 101 Overføringsflyktninger 87, 88 Overårig 60

P Papirløs 55 Partsrepresentant 31 Politiet 9, 12, 19, 31–32, 38, 46, 49, 51–57, 60–63, 65, 70, 74, 77, 92, 95, 99 Politiets Utlendingsenhet (PU) 36, 38, 55, 61, 62, 65, 67, 71, 77, 80, 95, 99, 105 Prostitusjon 51, 57 PST 57 Psykiske problemer 50, 53, 54

R Redd Barna-alliansen 18 Registrering 32, 36, 49, 53, 63, 65, 67, 74, 80 Representant 7, 24, 26, 27, 28, 29, 31, 34, 41, 52, 53, 85 Rettssikkerhet 6, 9, 18, 25, 35, 36, 39, 41, 50, 63, 67, 80, 81, 100 Retur 7, 15, 18, 21–26, 33–34, 51, 55, 58–62, 71–72, 75–80, 96, 99 Røde Kors 55, 60, 99

T Taushetsplikt 36 Tilknytning til riket 25, 75, 105 Tolk 20, 63 Transittmottak 57, 91 Traumer 14

U UDIs plikt 71 Ulovlig 11–12, 18, 37, 47, 52–57, 73–75, 95 UNICEF 18 Utlendingsdirektoratet (UDI) 7, 9, 19, 20, 32, 33, 35, 36, 38, 42, 46, 48, 49, 51, 52, 55, 56, 57, 59, 61, 62, 63, 65, 66, 67, 68, 69, 70, 71, 72, 73, 74, 76, 77, 78, 79, 80, 81, 82, 86, 91, 92, 93, 95, 96, 98, 99, 100, 102, 106 Utlendingsforskriften 19, 25, 58, 67, 101 Utlendingsinternatet 62 Utlendingsloven 17, 18, 24, 25, 26, 27, 31, 35, 39, 50, 52, 62, 71, 73, 75, 78, 81, 95, 102, 103, 104, 106 Utlendingsnemnda (UNE) 26, 32, 56, 75–82, 96–99

107

ISBN 978-82-7766-077-6 Vergehåndboka for verger og representanter Utgiver: © Norsk Folkehjelp, 2012 Forfattere: Vigdis Vevstad og Trygve G. Nordby Forsidebilde: Lise Mensner. Grafikk laget av enslige mindreårige asylsøkere i Athen Andre fotografer: Erik M. Sundt, Sameera Huque og Czhoton Wahidur Rahman, Eivor Eriksen, Lise Mensner, Werner Anderson, Henrik Stabell Redaksjonsgruppe: Lise Mensner, Kristine Lindberg og Inger Sylvia Johannesson, Norsk Folkehjelp. Bokdesign og layout: C-FORM, Cecilie Forfang Produksjon: Fladby AS Papir: 130 g Arctic Volume Boka er satt med Theinhardt og Mercury Vergehåndboka er utgitt med støtte av ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering Alle rettigheter: Norsk Folkehjelp, Postboks 8844 Youngstorget 0028 Oslo www.folkehjelp.no