Eventyrbrosjyrer by Follo Museum

«Vår Eventyrlige Verden» er en eventyrutstilling med figurtablåer laget av oss og er montert på Follo Museum Korsegårdsbygningen. Vi viser barnevennlige eventyr fra Asbjørnsen & Moes Norske Folkeeventyr, fra H.C. Andersens samlinger, noen fra Brødrene Grimm og ett fra Tor Åge Bringsværd. Vårt ønske er at barnehager, skoler og publikum generelt vi få en smakebit på våre tradisjonelle eventyr.

Folder – eventyr i kortversjon For lettere å gjenkjenne eventyrene, har vi laget en folder som kan printes ut, brettes i tre med for- og bakside til hvert eventyr. Teksten er eventyret i kortversjon. Ønskes eventyret i sin helhet, har vi også laget en eventyrbok med alle eventyrene. Team Slottekollen består av: -Grethe Brath, Oslo -Tove Emmitt, Nordre Frogn -Gro Rønneberg, Nordre Frogn -Bjørg Sørensen, Nordre Frogn.

Figurene Figurene er laget av ståltråd, surret med stoff til passende størrelser og ikledd tekstiler gjenbruk fra loppemarkeder, kjeller og loft. Prosessen fra eventyrets start til ferdig tablå er en tidkrevende og meget spennende kreativ prosess. Ny utstilling Vi har også en utstilling på museet «Fra jord til bord med Prøysen», som vil omhandle husmannskost og viser av Prøysen illustrert med figurtablåer. Åpning 25. mai-14 .

HVORFOR BJØRNEN ER STUBBRUMPET Tablå laget av Tove Emmitt

Bjørnen møtte en gang reven som kom luskende med et knippe fisk han hadde stjålet. Bjørnen lurte på hvor han hadde fisken fra og reven skrønte og sa han hadde vært ute og fisket. Bjørnen ville gjerne lære å fiske, og reven sa han skulle gå ut på isen, hugge et hull, stikke halen nedi til fiske bet. Bjørnen gjorde som reven hadde sagt og holdt halen lenge, lenge nedi hullet. Da frøs halen fast, og da bjørnen rykket til røk den tvert av. Derfor er bjørnen stubbrumpet den dag i dag.

Billedtekst: «Gå ut på isen, hugge et hull, stikke halen nedi til fiske biter», sa reven. Bjørnen gjorde som reven hadde sagt og da frøs halen fast.

Hele eventyret finner du i Eventyrsamlingen til Team Slottekollen, eller i Norske Folkeeventyr av Asbjørnsen & Moe.

VÅR EVENTYRLIGE VERDEN Eventyrene ble fortalt om og om igjen til oss barn, vi elsket å høre om fæle skremmende troll og Askeladden, den tapre helten som ordnet opp urett og til slutt fikk «prinsessen og det halve kongeriket». Som alle fine eventyr, handler det om prøvelser og atter prøvelser, som løses med mot og oppfinnsomhet og til slutt «så levde de lykkelig til sine dagers ende». Med den oppmuntrende avslutning, kunne vi barn legge oss til å sove. Eventyrene har en like stor fasinasjon på oss nå som da vi var barn. Nå kanskje mer med historiens briller. De fleste eventyr er vandreeventyr farget av lokale skikker. Men felles for eventyrene er det at helten overvinner ikke bare trollet, men lensmann, prest, kongen og skattefuten, og stikker av med prinsessa, det halve kongeriket og alt det gull han kan bære. En (anti)heltetype som tenker fort og ukonvensjonelt. At han som aller fattigst kan utrette store ting, gir håp til enhver tilhører. Slik skal eventyr anspore til rettferdighet, nytenkning, og at det alltid er Happy Ending gir trøst og håp. Figurene blir til Ved hjelp av hobbyleire, ståltråd og gammelt avlagt tøy, lager vi eventyrfigurer, nisser og dyr. Bare fantasien setter stopper. Eventyrtablåene som vises på Follo museum er et samarbeid vi i Team Slottekollen har hatt gjennom flere vintre. Vi møtes fast en gang i uka for å komme videre i

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Hvorfor bjørnen er stubbrumpet

«Vår Eventyrlige Verden» - fortid og framtid Utstillingen «Vår Eventyrlige Verden» ble montert på Follo Museum Drøbak i Korsegårdsbygningen juni 2012 og vil stå til høsten 2014. Vår nye utstilling med tema Alf Prøysen og tema husmannskost blir montert juni 2014. Team Slottekollen Team Slottekollens medlemmer: Grethe Brath, Tove Emmitt, Gro Rønneberg og Bjørg Sørensen. Kontakt: fasan@online.no Gro Rønneberg mobil 41547766. Fondet for Dansk-Norsk Samarbejde I januar 2014 fikk vi et stipend fra ovennevnte fond til fordypning av H.C.Andersens eventyrverden, som blir vårt neste års prosjekt.

Fra samlingen Norske Folkeeventyr

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

ASKELADDEN SOM KAPPÅT MED TROLLET Tablå laget av Gro Rønneberg Det var en gang en bonde som hadde tre sønner. Han var fattig, gammel og skrøpelig og sønnene var dovne og ville ikke ta seg til noe. Til gården hørte en stor skog, og den ville bonden at sønnene skulle hugge i for å betale litt av gjelden på gården. Den eldste sønnen dro av sted. Da han var kommet bort i skogen og hadde tatt til å hugge på en stor skjeggete gran, kom det et stort, digert troll til ham og sa: «Dersom du hugger i min skog skal jeg drepe deg!». Da gutten hørte det, kastet han øksen og la hjem det forteste han kunne. Dagen etter skulle den midterste sønnen i vei, og det gikk likedan med ham. Han begynte å hugge og da han hadde hugget noen tak i granen, kom trollet. «Dersom du hugger i min skog skal jeg drepe deg!» Gutten torde ikke se på trollet , kastet øksen og la på sprang. Tredje dagen ville Askeladden i vei. «Ja du», sa de to eldste. «Du skal vel klare det du som aldri har vært utom stuedøra!» Askeladden fikk en dugelig niste med seg i skreppen, med hvitost og andre gode saker. Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham og sa: «Dersom du hugger i min skog skal jeg drepe deg!» Askeladden grep kvitosten fra skreppa, klemte osten så mysen skvatt og sa; «Tier du ikke still, skal jeg klemme deg som jeg klemmer

vannet av denne hvite steinen!» «Nei kjære spar meg», sa trollet. «Jeg skal hjelpe deg å hugge». Trollet var dyktig til å hugge. Da det led mot kveld sa trollet: «Nå kan du følge med hjem, det er nærmere til meg enn til deg». Hvordan det så gikk – Askeladden og trollet kappåt med graut, med det resultat at når måltidet var over kunne Askeladden gå hjem med alt det sølv og gull han kunne bære.

Lurer du på hvordan Askeladden fikk til å lure trollet? Det står i eventyrboka til Team Slottekollen og i Norske Folkeeventyr Asbjørnsen & Moe.

Billedtekst: «Tier du ikke still, skal jeg klemme deg som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!» «Nei kjære spar meg», sa trollet. «Jeg skal hjelpe deg å hugge».

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Gutten som kappåt med trollet

Utstillingen «Vår Eventyrlige Verden» ble montert på Follo Museum Drøbak i Korsegårdsbygningen juni 2012 og vil stå til høsten 2014. Vår nye utstilling med tema Alf Prøysen og tema husmannskost blir montert juni 2014. Team Slottekollen Team Slottekollens medlemmer: Grethe Brath, Tove Emmitt, Gro Rønneberg og Bjørg Sørensen. Kontakt: fasan@online.no Gro Rønneberg mobil 41547766. Fondet for Dansk-Norsk Samarbejde I januar 2014 fikk vi et stipend fra ovennevnte fond til fordypning av H.C.Andersens eventyrverden, som blir vårt neste års prosjekt. Fra samlingen Norske Folkeeventyr

Figurene blir til Ved hjelp av hobbyleire, ståltråd og gammelt avlagt tøy, lager vi eventyrfigurer, nisser og dyr. Bare fantasien setter stopper. Eventyrtablåene som vises på Follo museum er et samarbeid vi i Team Slottekollen har hatt gjennom flere vintre. Vi møtes fast en gang i uka for å komme videre i

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

DE TRE BUKKENE BRUSE Tablå laget av Bjørg Sørensen Det var en gang... Tre bukker som skulle til seters for å gjøre seg fete, og alle het de Bukkene Bruse. På veien var det en bro over en foss, som de skulle over, og under broen bodde det et stort fælt troll, med øyne som tinntallerkner, og nese så lang som et riveskaft.

Les eventyret i sin helhet, du finner det i Eventyrsamlingen til Team Slottekollen, eller i Norske Folkeeventyr Asbjørnsen & Moe.

Først skulle den minste Bukkene Bruse gå over broen: ... tripp-trapp, tripp-trapp, sa det i broen «Hvem er det som tripper på mi bru?» skrek trollet. «Å, det er den minste Bukken Bruse, jeg skal til seters og gjøre meg fet», sa bukken, den var så fin i målet. «Nå kommer jeg og tar deg,» sa trollet. «Å nei, ta ikke meg, jeg er så liten jeg, men etter meg kommer broren min og han er mye større! «Ja, ja, så gå da sa trollet. Det sammen skjedde med bukk nr. 2 og vi vet jo alle hva som skjedde da det største av bukkene kom ut på broen. Han stakk øynene ut på trollet og stanget ham ut i fossen, og bukkene gikk til seters. Der ble de så fete, så fete at de nesten ikke orket å gå hjem igjen. Kanskje de er der ennå?

Billedtekst: ..Hvem er det som tramper på min bro!

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

De tre bukkene Bruse

Fra samlingen Norske Folkeeventyr

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

litt å leve av, for jeg har ikke hatt mat i munnen i all den tiden, så skal jeg gjøre deg et morsstykke igjen», sa hun. Askeladden kløvde kubben for henne og delte maten sin med henne. Da de var ferdige med å spise, ga hun Askeladden en pipe som var slik at blåste han i den ene enden ville alt han ville ha bort fly til alle kanter. Blåste han i den andre enden, sanket det seg i hop att. «Det var noe til pipe», tenkte Espen Askeladd.

GJETE KONGENS HARER Tablået er laget av Gro Rønneberg Det var en gang en mann som hadde tre sønner. De hette Per og Pål og Espen Askeladd. De gikk hjemme og ville ingenting ta seg til, for de hadde det for godt, og selv syntes de at de var for gode til allting, og at ingenting var godt nok for dem. Langt om lenge hadde han Per fått høre at kongen ville ha en gjeter til å gjete harene sine. Per ville dra, det kunne være arbeid passende for ham, mente han. Han labbet avgårde med skreppen på ryggen. Da han hadde gått langt og lenger enn langt, kom han til en gammel kjerring, som hadde fått nesen klemt fast i en trerot, og da han så hvordan hun rykket og slet for å komme løs, ga han seg til å storle. «Stå ikke der og glis», sa kjerringa, «men kom og hjelp en gammel krok; jeg skulle hogge litt ved, så fikk jeg nesa mi nedi her, og så har jeg stått og rykt og slitt og ikke smakt matsmulen på hundre år», sa hun. Per bare gliste og lo og sa at hadde hun stått slik i hundre år, kunne hun gjerne for ham stå i hundre år til. Så gikk han til kongsgården, fikk prøve seg som haregjeter. Det gikk riktig dårlig. Harene sprang i alle retninger. Kongen skar tre renner i ryggen hans og strødde salt og pepper i såret og kastet ham i ormegården. Så var det Pål som ville i vei. Akkurat det samme skjedde med ham. Gamlemor sto med nesen i trestubben, noe som han Pål syntes var veldig morsomt. Hjelpe henne ville han ikke. Hadde hun stått slik i hundre år, kunne hun stå slik i hundre til.

Selvfølgelig fikk han lov å prøve seg som gjeter av kongens harer, og alle på kongsgården korset seg da han kom hjem om kvelden med alle harene på rad og rekke…

Vil du vite hvordan det senere gikk med Espen Askeladd? Fikk han prinsessen og det halve kongeriket? Foto: Gro Rønneberg

På kongsgården gikk det likeens, harene sprang i alle retninger og kongen skar tre renner i ryggen på Pål og strødde salt og pepper i såret og kastet også ham i ormegården. Espen Askeladd ville også til kongsgården, han tok skreppen på ryggen og labbet i vei. Da han hadde gått langt og lenger enn langt, kom han til den gamle kjerringa som sto med nesa i treroten. «God dag gamlemor», sa Askeladden. «Står du her og bryter nesa di, din stakkars krok du er?» sa han. «Nå har ingen kalt meg mor på hundre år», sa kjerringa; «men kom nå og hjelp meg løs, å gi meg

Les eventyret i sin helhet, du finner det i Eventyrsamlingen til Team Slottekollen, eller i Norske folkeeventyr Asbjørnsen & Moe.

Billedtekst: «God dag gamlemor», sa Askeladden. «Står du her og bryter nesa di, din stakkars krok du er?» sa han. «Nå har ingen kalt meg mor på hundre år», sa kjerringa; «men kom nå og hjelp meg løs, å gi meg litt å leve av, for jeg har ikke hatt mat i munnen i all den tiden, så skal jeg gjøre deg et morsstykke igjen», sa hun.

VÅR EVENTYRLIGE VERDEN Eventyrene ble fortalt om og om igjen til oss barn, vi elsket å høre om fæle skremmende troll og Askeladden, den tapre helten som ordnet opp urett og til slutt fikk «prinsessen og det halve kongeriket». Som alle fine eventyr, handler det om prøvelser og atter prøvelser, som løses med mot og oppfinnsomhet og til slutt «så levde de lykkelig til sine dagers ende». Med den oppmuntrende avslutning, kunne vi barn legge oss til å sove. Eventyrene har en like stor fasinasjon på oss nå som da vi var barn. Nå kanskje mer med historiens briller. De fleste eventyr er vandreeventyr farget av lokale skikker. Men felles for eventyrene er det at helten overvinner ikke bare trollet, men lensmann, prest, kongen og skattefuten, og stikker av med prinsessa, det halve kongeriket og alt det gull han kan bære. En heltetype som tenker fort og ukonvensjonelt. At han som aller fattigst kan utrette store ting, gir håp til enhver tilhører. Slik skal eventyr anspore til rettferdighet, nytenkning, og at det alltid er Happy Ending gir trøst og håp.

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 17 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Gjete Kongens Harer

Fra samlingen Norske Folkeeventyr

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

Hans ble satt i et bur, hvor han skulle spise seg fet, mens Grete måtte arbeide i huset. Hver dag kom heksen ut for å se om Hans var blitt tykkere, men han lot henne kjenne på et avgnagd kjøttben. Heksen så så dårlig at hun trodde det var fingeren hans og at han aldri ble fetere.

HANS OG GRETE Tablå laget av Bjørg Sørensen Det var en gang... Like ved en stor skog bodde det en vedhugger med sine to barn. En gutt og en pike. Han het Hans og hun het Grete. Vedhuggeren var så fattig, så fattigde hadde aldri nok å spise og til slutt hadde de ikke penger igjen i huset til å kjøpe mere brød.

En dag ba hun Grete tenne opp i ovnen, og Grete skjønte hva som skulle skje. hun bad heksen vise henne hvordan hun skulle gjøre det, og da heksen krøp inn i ovnen, skyndte Grete å lukke døren. Heksen hylte og skrek, men det brød Grete seg ikke om. Og snart var hun død.

En kveld da Hans og Grete hadde lagt seg, satt mannen og konen og snakket sammen om hvordan de skulle skaffe mat. Verst er det for de stakkars barna mine, sa han. Da sa kona, som var stemor til barna. Nå skal jeg si deg noe, vi tar barna med oss langt inn i den dype skogen, da de har sovnet går vi fra dem, de vil jo aldri finne veien hjem igjen og da har vi ikke dem å fø på.

kastet på stien. Men dagen etter, da de våknet alene i skogen hadde fuglene spist alle smulene så de kunne ikke finne tilbake…

Barna hørte dette, de var så sultne, så de kunne ikke sovne, og Grete begynte å gråte. Ikke gråt du Grete, sa Hans, jeg skal klare dette. Han gikk ut i månelyset og plukket alle de hvite stenene han kunne finne og la dem i lommen sin. Disse slapp han ned på stien da de gikk innover i den dype skogen og da de våknet alene morgenen etter, var det ingen sak å finne tilbake.

Grete gråt, men Hans trøstet henne og sa: Skogen må jo ta slutt en gang Grete. Vi får bare gå. En liten fugl fløy foran dem og de trodde den viste veien og etter en stund fikk de se et lite hus. Men det var et rart hus, kan du tro. Huset var av brød og taksteinen var av pannekaker og andre gode saker, de begynte å spise. Da kom en gammel krokete kjerring ut av stuedøren. «For noen pene barn», sa hun, bad dem inn å ga dem deilig mat og de fikk ligge i deilige senger.

Men etter en stund ble det like ille med maten, og stemoren ville nok en gang ta barna med ut i skogen. Denne gangen hadde ikke Hans noen stener, men han tok smuler av brødskiven sin og

De trodde de var i himmelen, og skjønte ikke at konen var en heks som hadde tenkt å bruke dem som stek og spise dem.

Grete befridde Hans og så samlet de alt det gullet, sølvet og diamantene heksen hadde gjemt og etter å ha fått hjelp av en svane til å komme over et vann, kom de til farens hus og da ble det gled. Stemoren var død, og de kunne leve sammen i herlighet og glede.

Billedtekst: Endelig kom de til et hus i skogen som var dekket av alle slags deilige kaker, og en gammel krokete kjerring ønsket dem velkommen...

Les eventyret i sin helhet, du finner det i Eventyrsamlingen til Team Slottekollen, eller i Eventyr av brødrene Grimm..

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Hans og Grete

Fra Brødrene Grimms eventyr

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

HERREMANNSBRUDEN Tablåer og foto: Tove Emmitt Det var engang en rik kakse som eide en stor herregård, men han var enkemann. Herremannen likte datteren på nabogården riktig godt, og da hun var fattigfolks barn, tenkte han at hvis han

fridde, så ville hun slå til med det samme. Så han gikk ut på jordet der hun jobbet og fridde til henne. Men jenta bare lo, og takket nei til den gamle gubben. Herremannen var ikke vant til å høre nei, men da han ikke kom noen vei med jenta, gikk han til far hennes og sa hvis han fikk henne så skulle faren få det jordstykket som lå inntil enga hans. Men det hjalp ikke hva faren sa. Hun ville ikke ha herremannen, om han så satt i gull til opp under ørene.

Herremannen ventet, men ble til slutt sint og utålmodig og sa til faren at hvis han skulle få jordstykket, så måtte han ordne opp. De ble enige om at herremannen fikk lage i stand til bryllup, og når presten og bryllupsfolket var kommet, skulle han sende bud etter jenta. Når hun kom, måtte hun bli gift i en snarvending. Da gjestebudsfolket var kommet, ropte herremannen på en av gårdsguttene sine, og sa han skulle løpe ned til naboen og be ham sende det han hadde lovt. "Ja, ja, spring ned i enga og ta henne med deg, der går hun," sa naboen. På enga gikk datteren og rakte, og gutten sa han skulle hente det faren hadde lovt herremannen. Jenta forsto de ville lure henne og sa: "Det er vel den vesle blakke merra vår det? Du får hente henne, hun står tjoret på den andre sida av erteåkeren". Gutten kastet seg på ryggen av den vesle merra og red hjem. "Fikk du henne med deg?" sa herremannen. "Hun står nede ved døra," sa gutten. "Så lei henne opp på kammerset og la kvinnfolkene brudepynte henne," sa herremannen strengt. Gutten torde ikke nekte, og fikk med alle som var der - noen dro i framdelen og noen skjøv på bak, og så fikk de endelig merra opp trappene og inn på kammerset der brudestasen lå klar. Kvinnfolkene hadde fått streng beskjed, og pyntet den vesle hesten så godt de kunne, og så gikk gutten ned og sa at nå var hun ferdig både med krans og krone.

Det ramlet svært i trappene, for hun gikk ikke med silkesko den bruden. Men da døren gikk opp og herremannsbruden kom inn i storstua, var det ikke fritt for at det ble knis og flir. Og det ble siste gang herremannen gikk på frierføtter. Billedtekst til venstre: «Jeg er kommet i tanker om å gifte meg igjen», sa herremannen. «Ja en kan komme på så mye,» sa jenta, hun smålo. «Ja det var meningen at du skulle bli kona mi da», sa herremannen. «Nei ellers mange takk! Var det likt seg det!», svarte jenta. Billedtekst til foto over: Gutten fikk med alle som var der – noen dro i framdelen og noen skjøv på bak, og så fikk de endelig hesten opp trappa. Kvinnfolkene hadde fått streng beskjed om å pynte bruden så godt de kunne, og nå var hesten ferdig både med krans og krone.

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Herremannsbruden

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

KEISERENS NYE KLÆR Tablå laget av Bjørg Sørensen For mange år siden levde en keiser som var så glad i pene, nye klær at han brukte alle pengene sine for å pynte seg. Han brydde seg ikke om noe annet-hverken soldatene sine, gå i teater eller kjøre en tur i skogen. Han ville vise seg frem-han hadde en drakt for hver time på dagen. I den store byen han bodde, var det riktig hyggelig og morsomt og det kom mange tilreisende. En dag kom det også to bedragere. De utga seg for å være vevere og at de kunne veve de vakreste mønstre og herligste stoffer, Men stoffene hadde en forunderlig egenskap; det var bare de kloke og de som passet i embedet sitt som kunne se de. Keiseren ble begeistret-da kunne han jo finne ut hvem som ikke dugde. ... Han ga bedragerne mange penger for å gå i gangog de viste ham de vakreste stoffer og mønstre og selv om han ikke så noe som helst, kunne han jo ikke si det .... Da drakten endelig var ferdig ville keiseren vise seg frem for folket sitt i et opptog. Folk klappet og berømmet det nye antrekket, for hvem vil stå frem som upassende for sitt embede. Men til slutt ropte et lite barn: ... Billedtekst: … Men han har jo ikke noe på se!!!...

Les eventyret i sin helhet, du finner det i Eventyrsamlingen til Team Slottekollen, eller i Eventyr av H.C. Andersen.

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Keiserens nye klær

Eventyr av H.C.Andersen

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

KJERRINGA MOT STRØMMEN Tablåer og foto: Tove Emmitt Det var engang en mann som hadde en kjerring som var så tverr og vrang at hun var ikke god å være i lag med. Uansett hva mannen sa så ville hun tvert imot. Utpå sommeren gikk mannen og kjerringa ut for å se hvordan åkeren sto. Da de kom til åkeren sa mannen: "Ja, i morgen får vi til å skjære." "Ja, i morgen kan vi klippe'n," sa kjerringa. Mannen mente de skulle skjære, men kjerringa hoppet opp og ned og klippet med fingrene etter nesen på mannen og ropte: "Nei, nei - klippe, klippe, klippe!". Så gikk de og kranglet til de kom på broen over elva. Kjerringa var så sint at hun ikke passet seg og snublet og falt i elva. Mannen hoppet uti og fikk tak i hårtoppen hennes, så vidt hun fikk hodet over vannet. "Skal vi så skjære åkeren?" sa han. "Klippe, klippe, klippe!" skrek kjerringa. "Jeg skal lære deg å klippe jeg," tenkte mannen og dukket henne under. Han dukket henne både vel og lenge til kjerringa ble så tung med ett at han måtte slippe taket, og borte ble hun i elva. Men da det lei om litt, syntes han det var ille at hun skulle ligge der og ikke komme i kristen jord, så han gikk ned langs elva og lette etter henne. Han fikk med seg naboer, og de ga seg til å sokne nedover elva, men de fant ingen kjerring.

"Nei," sa mannen, " Denne kjerringa var nå ei kjerring for seg sjøl hun. Mens hun levde, var hun så rent på tverke, så vi får til å lete ovenfor fossen. Kanskje hun har fløtet seg oppover." Så gikk de oppover og soknet ovenfor fossen. Riktig nok - der lå kjerringa. Det var kjerringa mot strømmen det!

Les eventyret i sin helhet, du finner det i Eventyrsamlingen til Team Slottekollen, eller i Norske Folkeeventyr Asbjørnsen & Moe.

Billedtekst: Mannen sa: "Ja, i morgen får vi til å skjære." "Ja, i morgen kan vi klippe'n," sa kjerringa. Mannen mente de skulle skjære, men kjerringa hoppet opp og ned og klippet med fingrene etter nesen på mannen og ropte: "Nei, nei - klippe, klippe, klippe!".

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Kjerringa mot strømmen

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

gikk det i stå for ham med en gang, og så var det ute med ham. Det gikk ikke likere med den mellomste, de fikk begge svimerket ørene. Så var det Askeladden sin tur; «Det var da godt og varmt her», sa Askeladden. «Det er varmere i glohaugen», sa prinsessa. «Det var råd å få stekt skjæra mi da», sa Askeladden og dro fram skjæra. Slik fortsatte ordduellen. Askeladden hadde hele tiden svar på tiltale og tilslutt sa prinsessen; «Jeg mener du er utgått for å målbinde meg du?» «Nei jeg er ikke utgått men den er utgått den», svarte gutten og dro fram skosålen. Da ble prinsessen stum. «Nå er du min» sa Askeladden», og så fikk han henne og halve kongeriket attpå.

KLOSS-HANS eller «Prinsessen ingen kunne målbinde» Tablået og foto: Gro Rønneberg Det var engang en konge, han hadde en datter som var så vrang i ord at ingen kunne målbinde (ordbinde) henne. Derfor lovte han at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessen og halve kongeriket attpå. Friere kom i flokk og følge både ridende og gående. Men det var ingen som kunne målbinde prinsessen. Ørene deres ble svimerket til straff og de ble sendt etter tur på dør. Så var det tre brødre som også hadde fått nyss om prinsessen og ville ut å friste lykken. De to eldste skoleflinke fikk hver sin hest av faren og la av sted. Brødrene lo av Kloss-Hans da han ville være med. «Far, la meg få en hest» ropte Kloss-Hans «Jeg får så lyst til å gifte meg. Tar hun meg, så tar hun meg, og tar hun meg ikke, tar jeg henne allikevel!». «Får jeg ingen hest» sa Kloss-Hans (eller Askeladden som han heter på norsk). «Så tar jeg geitebukken, den er min, og den orker å bære meg». Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjære. «Jeg fant, jeg fant!» ropte han. Brødrene syntes det var noe tull og ba ham kaste skjæra. «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den», sa Askeladden. Da de hadde gått et stykke fant Askeladden en

gammel vidjespenning, den tok han opp. «Jeg fant, jeg fant!» ropte han. «Hva skal du med den? Kast den», sa brødrene. «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessa og halve riket», sa Askeladden som stadig fant nye ting som et potteskår, to bukkehorn, en blei, en utgått skosåle. Så var de fremme ved kongsgården og den eldste gikk først inn: «God dag, det er fælt varmt her», sa han. «Det er varmere i glohaugen», svarte prinsessen; der lå svijernet ferdig og ventet. Da han så det,

Kloss-Hans finner du hos den danske H.C.Andersen Eventyrsamling Prinsessen ingen kunne målbinde finner du hos Asbjørnsen & Moe Norske Folkeeventyr, eller i eventyrsamlingen til Team Slottekollen. Der kan du sammenligne de to eventyrene.

Billedtekst: «Jeg fant, jeg fant!» han. «Hva skal du med den? Kast den», sa brødrene. «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessa og halve riket», sa Askeladden

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjoner:

Kloss-Hans Prinsessen ingen kunne målbinde

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

KVITEBJØRN KONG VALEMON Tablået er laget av Grethe Brath Det var en gang en konge som hadde tre døtre. To av døtrene var stygge og slemme, men den tredje var snill og god, og kongen og alle var glade i henne. Hun drømte om en gullkrans, som var så fin at hun ikke kunne leve om hun ikke fikk den. Kongen spurte gullsmedene i alle land om de kunne lage en gullkrans som hun ønsket seg, men ingen var bra nok. En dag kongsdatteren var ute i skogen fikk at hun se en kvitebjørn som hadde den kransen hun hadde drømt om. Hun ville kjøpe den, men den var ikke til salgs for penger. bare når han fikk henne selv. ”Ja, det er ikke verd å leve uten den”, sa hun. Så ble de enige om at han skulle hente henne om tre dager, på torsdag. Da hun kom hjem, ble alle glade for at hun var glad igjen. Kongen mente at de kunne nok klare å stoppe kvitebjørnen så han ikke fikk tak i kongsdatteren. Den tredje dagen sendte kongen soldatene sine ut rundt slottet for å stoppe ham. Men kvitebjørn slo dem ned. Dette syntes kongen var ille, så han sendte eldstedatteren i stedet, og kvitebjørn dro av sted med henne på ryggen. Etter at de hadde reist langt og lengre enn langt, så spurte kvitebjørnen: ”Har du sittet mykere, har du sett klarere?” ”Ja, på min mors fang satt jeg mykere, i min fars gård så jeg klarere”, sa hun. ”Ja, så er ikke du den rette”, sa kvitebjørn og jaget henne hjem igjen. Neste torsdag kom han igjen, og da sendte kongen den nest eldste datteren med kvitebjørnen. Kvitebjørn stilte de samme spørsmålene som han hadde stilt til den eldste datteren. Han fikk de samme svarene, og jaget henne hjem igjen. Den tredje torsdagen kom han igjen og sloss mot soldatene enda hardere enn de andre gangene, så kongen måtte gi ham den tredje datteren. Han tok henne på ryggen og dro av sted. Han spurte henne, som hadde spurt de andre, om hun hadde sittet mykere

eller sett klarere. ”Nei, aldri”, sa hun. ”Da er du den rette”, sa han. Så kom de til slottet til kvitebjørnen, og her skulle hun leve å ha det godt. Bjørnen var borte om dagen, men om natten var han hos henne, og da var han menneske. Det gikk godt og vel i tre år, og hvert år fikk hun et barn som han tok i fra henne straks de var kommet til verden. En dag spurte kongsdatteren om hun kunne besøke foreldrene sine. Det kunne hun, men hun måtte love å høre på det faren hennes sa og ikke det moren sa. Da hun skulle tilbake til bjørnen igjen, sendte moren med henne et lys, så hun kunne se hvordan bjørnen var om natten, men faren mente at dette kunne være til skade. En natt etter at bjørnen hadde sovnet, tente hun lyset for å se på ham, og – han var en vakker mann. Mens hun lyste, dryppet det en talgdråpe på pannen hans, så han våknet, ”Hva er det du har gjort?”, sa han. ”Det er en trollkjerring som har forgjort meg, så jeg er en kvitebjørn om dagen, men nå var det bare èn måned igjen. Nå er det ute med oss og jeg må dra dit og ta henne.” Kongsdatteren satte seg på ryggen til kvitebjørn og de fòr av sted. Etter hvert ble hun så trett at hun falt av ryggen hans, og la av sted til fots. Langt om lenge kom hun til en stue, hvor det var to kvinnfolk og en vakker liten jentunge. Kongsdatteren spurte om de hadde sett Kvitebjørn kong Valemon. ”Ja, men han fór så fort at han vil du aldri ta igjen”, sa de. Jentungen fòr rundt og klippet med en gullsaks. ”Du som skal reise så langt, du trenger nok denne”, sa jentungen. ”Der den er, mangler ingen klær”, sa hun. Kongsdatteren dro videre, og stoppet ved to stuer til. I den ene var det en jentunge som ga henne en flaske, og der den var manglet det aldri drikke. I den andre stuen var det også en jentunge, og av henne fikk hun en duk, og der den var, manglet det aldri mat. Kongsdatteren gikk videre og kom til et slott fullt av arbeidsfolk av alle slag. ”Hva er på ferde?”, spurte kongsdatteren. Jo, her bor trollkjerringa som har

forgjort Kvitebjørn kong Valemon, og om tre dager skulle det være bryllup. Hun satte seg utenfor vinduet, og begynte å klippe med gullsaksen, så fløyels- og silkeklærne føk rundt. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe saksen. Den er ikke til salgs, sa kongsdatteren, men om hun kunne få sove med kjæresten hennes en natt. Det fikk hun, men trollkjerringa ga ham sovedrikk sånn at kongsdatteren ikke fikk snakket med ham. Hun ville ha flasken også, som fosset ut øl og vin. Det samme hendte, trollkjerringa ga ham sovedrikk igjen. Neste dag tok kongsdatteren fram duken, og det var nok mat til hundre mann. Trollkjerringa ville ha duken også, men når trollkjerringa denne gangen kom med sovedrikken, lurte han henne og drakk den ikke. Nå var det bare å bli kvitt trollkjerringa, så var han frelst. Han fikk noen tømmermenn til å lage en sveivelem til broen som brudeferden skulle over. Da brudeferden skulle over broen, var bruden først. Da de kom utpå, sveiv lemmen rundt med bruden og alle trollkjerringene som var brudekonene hennes. Men kong Valemon og kongsdatteren fòr av gårde til hans land for å holde det rette bryllupet. På veien hentet kong Valemon de tre småjentene, og nå fikk kongsdatteren se hvorfor han hadde tatt dem fra henne – det var for at de skulle hjelpe henne fram til ham. Les eventyret i sin helhet i Eventyrsamlingen til Team Slottekollen eller i Norske folkeeventyr Asbjørnsen & Moe. Billedtekst over og omslag: Kvitebjørn kong Valemon drar avgårde med kongsdatteren.

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Kvitebjørn Kong Valemon

Fra samlingen Norske Folkeeventyr

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

gammeltrollet ber Lilletrollet om å krype inn under mosen hans. Lilletrollet spør om hvorfor troll alltid må gjemme seg for solen. ”Det må vi ikke – det er bare noe vi tror”, svarer gammeltrollet. ”Hvorfor det?”, spør Lilletrollet. ”Fordi – for tusener av år siden, da rimtussene vandret her, da var hjertene deres kalde, som store isklumper i brystet. I dag tror jeg ikke det betyr noen verdens ting lenger. Du må bare våge, du må tørre å prøve”, sier gammeltrollet. Så må Lilletrollet si farvel til gammeltrollet og ta seg hjem igjen.

LILLETROLLET Eventyret er skrevet av Tor Åge Bringsværd. Tablåer laget av Grethe Brath Alle troll er redde for solen, så derfor er de bare ute om natten. Noen sier at de kan sprekke og bli til stein og andre sier at de kan smelte og bli til ingenting. En morgen Lilletrollet har lagt seg spør han mamma og pappa hvorfor det er sånn – sånn er det - og sånn har det alltid vært, får han til svar. Fytti granskogen så urettferdig det er! Han vil være ute om dagen å leke i solen sammen med dyrevennene sine. Lilletrollet bestemmer seg for å høre om det er andre troll i skogen som vet noe mer. Han drar ut i skogen og får med seg vennene sine, elgkalven, revevalpen og bjørnungen. De spør onkel Rustibust som bor under en gammel morken trebru, og får til svar; ”det er nok bare sånn det er.” Men Lilletrollet vil ha et bedre svar, derfor går han til noen som er enda eldre, fjomsesøstrene på Gråkammen: Trollut og Trollat. Ingen av søstrene har øyne i hodet. De har et stort et, som de kan holde i hånden – og som de er veldig redde for å miste, for da er det alltid så vanskelig å finne det igjen! Men fjomsesøstrene kan heller ikke hjelpe ham, for ”sånn har det vært fra lenge før vår tid, og vi er over tre hundre år. Prøv å snakk med Arnulf, han bor like bak neste blåne, og han er mye eldre enn oss”, sier de. De finner Arnulf nede på en stor multemyr. Der går han krumbøyd med den lange nesa subbende i bakken. ”Hva leter du etter?”, spør Lilletrollet. ”Etter hjertet mitt”, svarer Arnulf. Men nå er det like før solen står opp, så Arnulf ber Lilletrollet og vennene hans bli med i hulen hans. Lilletrollet blir med, men dyrevennene leker ute i solen. Fytti

granskogen så urettferdig. Lilletrollet spør Arnulf om solen – og får det samme svaret som han har fått fra alle andre, sånn er det – og sånn har det alltid vært. Straks det blir mørkt, drar Lilletrollet og vennene hans videre for å spørre om dagen er farlig for troll. De møter tusseladden som drømmer om en ekte prinsesse og en trollkjerring med tre hoder, men uten å få svar. Vennene går videre, men etter en stund blir de slitne og setter seg for å hvile på toppen av en stor haug. ”Fytti granskogen – det verste jeg vet er når alle sier at noe er slik bare fordi det bare er slik! ”Kanskje jeg kan hjelpe?” hvisker plutselig en gammel og sprø stemme. Den store haugen de sitter på, er egentlig et gammelt troll! Nå begynner dagen å lysne igjen, og

På dagen, når Lilletrollet ligger i sengen sin, blir det et forferdelig uvær, og han hører at dyrevennene hans roper om hjelp. Han kikker ut, og der ser han dem! Lynet har slått ned i et tre, og elgkalven er fanget under store grener. Bjørnen og reven klarer ikke å få elgen løs, og nå klarer den nesten ikke å puste. Han vil dø hvis ikke Lilletrollet kan hjelpe. Hva var det gammeltrollet sa? Du må tørre, du må våge! Lilletrollet bestemmer seg – han tar en stor slurk av pappas styrkedrikk og griper det digre sverdet hans – og løper ut i solen. ”Nå kommer jeg!”, roper han – og HAN SPRAKK IKKE! Han reddet elgkalven og alle dyrene ropte hurra for Lilletrollet – de ropte så høyt at selv trollene våknet. Trollene kan nesten ikke tro sine egne øyne – ikke smelter han og ikke sprekker han. Etter hvert kommer alle trollene ut, og alle ler og myser mot solen. Om kvelden blir det holdt en stor fest til ære for Lilletrollet – og selveste trollkongen holder en tale for ham. Billedtekst: - og selveste trollkongen holder en tale for ham.

VÅR EVENTYRLIGE VERDEN Eventyrene ble fortalt om og om igjen til oss barn, vi elsket å høre om fæle skremmende troll og Askeladden, den tapre helten som ordnet opp urett og til slutt fikk «prinsessen og det halve kongeriket». Som alle fine eventyr, handler det om prøvelser og atter prøvelser, som løses med mot og oppfinnsomhet og til slutt «så levde de lykkelig til sine dagers ende». Med den oppmuntrende avslutning, kunne vi barn legge oss til å sove. Eventyrene har en like stor fasinasjon på oss nå som da vi var barn. Nå kanskje mer med historiens briller. De fleste eventyr er vandreeventyr farget av lokale skikker. Men felles for eventyrene er det at helten overvinner ikke bare trollet, men lensmann, prest, kongen og skattefuten, og stikker av med prinsessa, det halve kongeriket og alt det gull han kan bære. En heltetype som tenker fort og ukonvensjonelt. At han som aller fattigst kan utrette store ting, gir håp til enhver tilhører. Slik skal eventyr anspore til rettferdighet, nytenkning, og at det alltid er Happy Ending gir trøst og håp.

stoffer til vår eventyrverden, finne passende klær og gi hverandre inspirasjon. Kasser med innsamlete stoffrester og gamle klær er som en skattkiste for oss å regne - gjenbruk på en morsom måte. «Vår Eventyrlige Verden» - fortid og framtid Utstillingen «Vår Eventyrlige Verden» ble montert på Follo Museum Drøbak i Korsegårdsbygningen juni 2012 og vil stå til høsten 2014. Vår nye utstilling med tema Alf Prøysen og tema husmannskost blir montert juni 2014.

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Lilletrollet

Team Slottekollen Team Slottekollens medlemmer: Grethe Brath, Tove Emmitt, Gro Rønneberg og Bjørg Sørensen. Kontakt: fasan@online.no Gro Rønneberg mobil 41547766. Fondet for Dansk-Norsk Samarbejde I januar 2014 fikk vi et stipend fra ovennevnte fond til fordypning av H.C.Andersens eventyrverden, som blir vårt neste års prosjekt. Eventyr av Tor Åge Bringsværd

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

MANNEN SOM SKULLE STELLE HJEMME

Billedtekst: … og da kona kom inn i huset, sto mannen på hode i grautgryta inne i grua.

Tablå laget av Bjørg Sørensen Det var en gang en mann som var så gretten og vill, og aldri syntes at kjerringa gjorde nok i huset. Så han kom hjem en kveld i slåttonna og gren og bante så det lyste av ham. «Kjære vene, vær ikke så vond, far sa kjerringa; i morgen skal vi bytte arbeid; jeg skal gå med slåttekarene, så kan du stelle hjemme.» Ja det var mannen vel nøyd med, og det ville han gjerne. Tidlig på morgenen sto kjerringa ljåen på nakken og gikk i enga og skulle slå, mens mannen skulle til å stelle huset. Men han hadde nok tatt seg vann over hodet den gode mann, For det tok ikke lang tid før fløten rant ut over gulvet, ølet rant kjelleren, grisen spiste smøret og kua han hadde bundet på taket ... Men det gikk fort til middag og han fant ut at han kunne koke graut. Han bandt tauet han hadde tjora kua med til låret sitt. Men kua datt utfor likevel og mannen for opp i pipa. I det samme kom kona hjem. Da hun fikk se kua som hang utfor taket, kuttet hun tauet og mannen datt ned… … Lurer du på hvordan det gikk?

Hele eventyret finner du i Eventyrsamlingen til Team Slottekollen, eller i Norske Folkeeventyr av Asbjørnsen & Moe.

prosessen med å skape personligheter i leire og stoffer til vår eventyrverden, finne passende klær og gi hverandre inspirasjon. Kasser med innsamlete stoffrester og gamle klær er som en skattkiste for oss å regne - gjenbruk på en morsom måte. «Vår Eventyrlige Verden» - fortid og framtid Utstillingen «Vår Eventyrlige Verden» ble montert på Follo Museum Drøbak i Korsegårdsbygningen juni 2012 og vil stå til høsten 2014. Vår nye utstilling med tema Alf Prøysen og tema husmannskost blir montert juni 2014.

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Mannen som skulle stelle hjemme

Fra samlingen Norske Folkeeventyr

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

PIKEN MED FYRSTIKKENE Tablået er laget av Grethe Brath

Hun tente en ny, og den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, så hun helt inn i stuen hvor bordet var nydelig dekket og en gås sto og dampet på fatet. Så slukket fyrstikken, og det var ikke annet å se enn murveggen igjen. Hun tente en ny, og da satt hun under det vidunderligste juletre,

Det var så gresselig kalt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene.

Hun tente igjen en fyrstikk. Det lyste opp rundt dem, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålene, så mild og god. ”Mormor!” ropte den lille piken. ”La meg få være med deg! Jeg vet at du er borte når fyrstikken går ut!” Og så strøk hun fort av alle de fyrstikkene som var igjen, for hun ville holde på mormoren. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst – de var hos Gud.

Der gikk den lille piken med bare, små ben, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde fyrstikker, og en bunt hadde hun i hånden. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten. Borte i en krok mellom to hus, satte hun seg og krøket seg godt sammen, med de små bena godt under seg, men hun frøs mer og mer, men hjem turde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt en eneste fyrstikk og da ville faren slå henne. De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å – så godt som en liten fyrstikk ville gjøre. Hun tente en fyrstikk og luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt hånden omkring den. Det var et underlig lys, og hun syntes at hun satt foran stor jernovn. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Hun strakte føttene ut for å varme dem også, men da gikk flammen ut, og ovnen forsvant.

eneste menneske som hadde vært snill mot den lille piken.

med tusen lys på. Den lille piken strakte hendene i været - da slukket fyrstikken igjen. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen. ”Nå døde et menneske” sa den lille piken, for gamle mormor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det

Men i kroken satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset ihjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen. En bunt var brent nesten opp. Hun hadde villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårsglede i stråleglans. Billedtekst: Den lille piken varmer seg med fyrstikkene. Folk bare går forbi - ingen bryr seg om å kjøpe noe av henne.

Eventyret er skrevet av H.C. Andersen

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Piken med fyrstikkene

Fra H.C.Andersens eventyrsamling

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

PRINSESSEN PÅ ERTEN Tablå laget av Bjørg Sørensen Det var en gang en prins som så gjerne ville ha en prinsesse. Men det skulle være en ordentlig prinsesse. Så han reiste verden rundt for å finne en, men overalt var det noe i veien. Etter en stund kom han hjem igjen og var meget bedrøvet. En kveld ble det et fryktelig uvær. Det lynte og tordnet, regnet styrtet ned og det var ganske forskrekkelig. Da banket det på byens port, og den gamle kongen gikk for å lukke opp. Utenfor sto en prinsesse. Men herregud, som hun så ut! Vannet silte av håret og klærne hennes, det rant inn av skotuppen og ut av hælene, også sa hun at hun at hun var en ordentlig prinsesse??? Ja, det skal vi nok finne ut av, tenkte den gamle dronningen, men hun sa ikke noe. Hun gikk inn på soveværelset, tok ut alle sengklærne og la en ert på bunnen av sengen. Så tok hun tyve madrasser og la oppå erten, og enda tyve edderdunsdyner oppå madrassene. Der skulle prinsessen få ligge om natten. Om morgenen spurte de henne om hun hadde sovet godt? Å nei, skrekkelig dårlig, sa prinsessen. Jeg har nesten ikke lukket et øye i hele natt! Gud vet hva det har vært i sengen? Jeg har ligget på noe hardt, så jeg er ganske brun og blå over hele kroppen.

Da skjønte de at hun var en ordentlig prinsesse. Prinsen tok henne til kone, og erten kom på kunstmuseum. Og der kan du se den ennå, hvis ingen har tatt den. Ja, se det var en ordentlig historie.

Billedtekst: Jeg har nesten ikke sovet i hele natt...

Les eventyret i sin helhet, du finner det i Eventyrsamlingen til Team Slottekollen, eller i Eventyr av H.C. Andersen.

VÅR EVENTYRLIGE VERDEN Eventyrene ble fortalt om og om igjen til oss barn, vi elsket å høre om fæle skremmende troll og Askeladden, den tapre helten som ordnet opp urett og til slutt fikk «prinsessen og det halve kongeriket». Som alle fine eventyr, handler det om prøvelser og atter prøvelser, som løses med mot og oppfinnsomhet og til slutt «så levde de lykkelig til sine dagers ende». Med den oppmuntrende avslutning, kunne vi barn legge oss til å sove. Eventyrene har en like stor fasinasjon på oss nå som da vi var barn. Nå kanskje mer med historiens briller. De fleste eventyr er vandreeventyr farget av lokale skikker. Men felles for eventyrene er det at helten overvinner ikke bare trollet, men lensmann, prest, kongen og skattefuten, og stikker av med prinsessa, det halve kongeriket og alt det gull han kan bære. En (ANTI)heltetype som tenker fort og ukonvensjonelt. At han som aller fattigst kan utrette store ting, gir håp til enhver tilhører. Slik skal eventyr anspore til rettferdighet, nytenkning, og at det alltid er Happy Ending gir trøst og håp.

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Prinsessen på erten

Fra samlingen Norske Folkeeventyr

I januar 2014 fikk vi et stipend fra ovennevnte fond til fordypning av H.C.Andersens eventyrverden, som blir vårt neste års prosjekt.

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

RØDHETTE

rett til bestemors hus. Det lovet Rødhette at hun skulle gjøre.

Tablåer laget av Grethe Brath

Rødhette bodde langt inne i skogen, og rett som det var møtte hun ulven. Men siden hun ikke visste hvor farlig ulven var, ble hun ikke redd. Hvor skal du hen, da, sa ulven. Til bestemor som er syk, med mat og drikke, sa Rødhette. Hvor ligger bestemors hus? sa ulven. Et stykke inn i skogen, under de store eiketrærne, inne i hasselkjerret, sa Rødhette. Nå kan jeg få meg litt å spise, tenkte ulven. Jeg får lure Rødhette til bruke lenger tid, sånn at jeg kommer først frem til bestemors hus. Se hvor fint det er i skogen og hør hvor fint fuglene synger, sa han. Rødhette glemte helt hva moren hennes hadde sagt om at hun skulle gå rett til bestemor. Hun gikk vekk fra stien, og plukket en fin bukett blomster til bestemor, for det ble hun sikkert veldig glad for, tenkte Rødhette.

Det var en gang en søt liten pike som alle ble glade i bare de så henne. Men den som var aller gladest i henne var nok bestemoren. En dag gav hun henne en hette av rød fløyel, og fordi den kledde henne så godt at hun ikke ville ha noe annet på hodet, ble hun kalt Rødhette.

Men ulven gikk strake veien til bestemors hus og banket på. Hvem er det? sa bestemor. Det er Rødhette, sa ulven. Kom bare inn, sa bestemor. Ulven gikk inn og listet seg bort til bestemors seng, og slukte hele bestemor. Så tok han på seg bestemors klær, satte nattlua på hodet og la seg i senga. Da Rødhette hadde plukket så mange blomster hun greide å holde, gikk hun tilbake på stien og fortsatte til bestemors hus. Hun ble forbauset over at døra sto åpen og ropte på bestemor uten å få svar. Hun gikk bort til senga, og da så hun at bestemor lå der med nattlua langt ned i ansiktet – hun så veldig rar ut. En dag fortalte moren hennes at bestemor var syk, og ba Rødhette ta med en kurv med mat og drikke til henne. Husk at du holder deg på stien, og gå

 

Så store ører du har, bestemor, sa Rødhette. Det er fordi jeg skal kunne høre deg bedre, svarte ulven.

     

Så store øyne du har, bestemor, sa Rødhette. Det er fordi jeg skal kunne se deg bedre, svarte ulven. Så store hender du har, bestemor, sa Rødhette. Det er fordi jeg skal kunne klemme deg bedre, svarte ulven. Så stor munn du har, sa Rødhette Det er fordi jeg skal kunne ete deg bedre, svarte ulven – og så slukte han Rødhette i en eneste jafs.

Stappmett som han var, la han seg under dyna igjen, og begynte å snorke. Da kom det en jeger forbi, og han tenkte at det var fryktelig som den gamle kona snorket. Jeg får se om det er noe i veien. Da han fikk se ulven i senga, skjønte han hva som hadde skjedd. Han tok fram kniven sin og sprettet opp magen til den sovende ulven, og da kom først Rødhette ut og så bestemor – og begge var like hele. Rødhette fortet seg å hente noen store steiner som de stappet inn i ulvemagen. Da ulven våknet og ville løpe sin vei, sank han sammen fordi han var blitt så tung, og døde. Alle var glade og fornøyde over at det hadde gått så bra – og Rødhette tenkte: Jeg skal aldri gå vekk fra stien mer, når mamma har sagt at jeg ikke får lov. Hele eventyret finner du i eventyrboka. Billedtekst: Rødhette møter ulven i skogen Eventyret er skrevet av Brødrene Grimm.

Vår Eventyrlige Verden Eventyrene ble fortalt om og om igjen til oss barn, vi elsket å høre om fæle skremmende troll og Askeladden, den tapre helten som ordnet opp urett og til slutt fikk «prinsessen og det halve kongeriket». Som alle fine eventyr, handler det om prøvelser og atter prøvelser, som løses med mot og oppfinnsomhet og til slutt «så levde de lykkelig til sine dagers ende». Med den oppmuntrende avslutning, kunne vi barn legge oss til å sove. Eventyrene har en like stor fasinasjon på oss nå som da vi var barn. Nå kanskje mer med historiens briller. De fleste eventyr er vandreeventyr farget av lokale skikker. Men felles for eventyrene er det at helten overvinner ikke bare trollet, men lensmann, prest, kongen og skattefuten, og stikker av med prinsessa, det halve kongeriket og alt det gull han kan bære. En heltetype som tenker fort og ukonvensjonelt. At han som aller fattigst kan utrette store ting, gir håp til enhver tilhører. Slik skal eventyr anspore til rettferdighet, nytenkning, og at det alltid er Happy Ending gir trøst og håp.

Team Slottekollen presenterer en utstilling av eventyrtablåer og 20 eventyr i kortversjon:

Rødhette

Eventyr av Brødrene Grimm

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

SMØRBUKK Tablået er laget av Gro Rønneberg

Billedtekst: «Spring ut du Smørbukken min», sa kjerringa «og se etter hvem det er Gulltann gjør på».

Det var en gang en kjerring som satt og bakte. Hun hadde en liten gutt, han var så tykk og fet og ville så gjerne ha god mat, og derfor kalte hun ham Smørbukk. Så hadde hun en hund som het Gulltann. Rett som det var satte hunden i å gjø. «Spring ut du Smørbukken min», sa kjerringa, «og se etter hvem det er Gulltann gjør på». Så sprang gutten ut og kom inn igjen og sa: «Å Gud bære meg, det kommer en stor, lang haugkjerring med hodet under armen og en sekk på ryggen». «Spring under bakstefjøla og gjem deg», sa mor hans. Så kom det store trollet inn.

«God dag», sa hun. «Gud signe» sa mor til Smørbukk. «Er ikke han Smørbukk hjemme i dag?» spurte trollet. «Nei, han er i skogen med far sin og veider ryper» svarte moren «Det var troll det da!» sa haugkjerringa; «Jeg har slik en fin liten sølvkniv jeg ville gitt’n». «Pip, pip, her er jeg» sa Smørbukk under baksterfjøla. Alle gode ting er tre: Ja slik gikk det til at haugkjerringa tre ganger fikk Smørbukk til å krype opp i sekken, hun ville ha han med hjem for å koke sodd (suppe) på ham. Hver

Foto: Gro Rønneberg

gang lurte Smørbukk henne og kom levende fra det. Siste gangen tok han med seg alt sølv og gull han kunne bære, etter å ha slått i hjel både haugkjerringen, dattera og haugtrollet. Vil du gjerne vite hvordan Smørbukk klarte å lure haugkjerringa? Les eventyret i sin helhet, du finner det i Eventyrsamlingen til Team Slottekollen, eller i Norske Folkeeventyr Asbjørnsen & Moe.

VÅR EVENTYRLIGE VERDEN Eventyrene ble fortalt om og om igjen til oss barn, vi elsket å høre om fæle skremmende troll og Askeladden, den tapre helten som ordnet opp urett og til slutt fikk «prinsessen og det halve kongeriket». Som alle fine eventyr, handler det om prøvelser og atter prøvelser, som løses med mot og oppfinnsomhet og til slutt «så levde de lykkelig til sine dagers ende». Med den oppmuntrende avslutning, kunne vi barn legge oss til å sove. Eventyrene har en like stor fasinasjon på oss nå som da vi var barn. Nå kanskje mer med historiens briller. De fleste eventyr er vandreeventyr farget av lokale skikker. Men felles for eventyrene er det at helten overvinner ikke bare trollet, men lensmann, prest, kongen og skattefuten, og stikker av med prinsessa, det halve kongeriket og alt det gull han kan bære. En (anti) heltetype som tenker fort og ukonvensjonelt. At han som aller fattigst kan utrette store ting, gir håp til enhver tilhører. Slik skal eventyr anspore til rettferdighet, nytenkning, og at det alltid er Happy Ending gir trøst og håp.

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Smørbukk

Fra samlingen Norske Folkeeventyr

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

SORIA MORIA SLOTT Det var engang et par folk som hadde en sønn, og han hette Halvor. Like fra han var smågutt, ville han aldri ta seg noe til, men satt bare og raket i asken. Men så kom en gang en skipper og spurte Halvor om han ikke hadde lyst til å bli med ham og fare til sjøs og se fremmede land. Jo, det hadde Halvor lyst til. Hvor de seilte, har jeg ikke hørt; men langt om lenge kom det en sterk storm, og da den var over, visste de ikke hvor de var; de hadde drevet opp mot en fremmed kyst, som ingen av dem var kjent på. Halvor gikk i land; overalt der han kom fram, var det store sletter med åkrer og enger, men folk så han ingen av. Halvor syntes ikke han hadde sett nok ennå, og han ville gjerne gå litt lenger for å se om han ikke kunne finne folk. Han kom til en velholdt vei. Denne veien gikk nå Halvor etter, og da det led på kvelden, så han et stort slott langt borte, og det lyste det ut av. Dess nærmere han kom til slottet, dess reddere ble han. I slottet brant det på varmen, og Halvor gikk inn i kjøkkenet, som var så gildt at han aldri hadde sett så gildt et kjøkken; der var kjørel både av gull og sølv, men folk var der ingen av. Han gikk han bort og lukket på en dør; der inne satt en prinsesse og spant på en rokk. "Nei, nei da!" ropte hun, "tør det komme kristne folk hit? Men det er nok best du går igjen, dersom ikke trollet skal sluke deg; for her bor et troll med tre hoder." "Jeg er like glad om han hadde fire òg, så skulle jeg ha lyst til å se den karen," sa gutten, "og jeg går ikke, jeg har ikke noe vondt gjort; men mat får du gi meg, for jeg er fælt sulten." Da Halvor hadde spist seg mett, sa prinsessen til ham at han fikk prøve om han kunne svinge sverdet som hang på veggen; nei, han kunne ikke svinge det, han kunne ikke løfte det engang. "Ja," sa prinsessen, "så får du ta deg en slurk av den flasken som henger ved siden, for deg gjør trollet når han skal ut og bruke sverdet." Halvor tok seg en slurk, og straks kunne han svinge sverdet som ingen ting. Rett som det var, kom trollet susende;

Figurene er laget av Gro Rønneberg

Halvor bakom døren. "Huttetu! her lukter så kristen manns blod!" sa trollet, og satte hodet inn igjennom døren. Ja, det skal du bli var," sa Halvor, og hugg alle hodene av det. Prinsessen ble så glad for det hun var frelst, at hun både danset og sang. «Gi nå søstrene mine også var frelst!" Neste morgen la han avsted i grålysningen; Da han fikk se søsterslottet, ble han litt redd igjen; det var mye gildere enn det første; men her var det heller ikke et menneske å se. Så gikk Halvor inn i kjøkkenet, og han stanset ikke der heller, men gikk like inn. "Nei, tør det komme kristne folk hit da?" ropte prinsessen. "Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg kom hit; men i all den tid har jeg ikke sett et kristent menneske. Her må vi stoppe litt; det samme hendte her. Prinsessen spurte forskrekket om han hadde livet kjært, for dette trollet hadde seks hoder og ville knuse Halvor som en lus! Sverdet kunne han ikke løfte, men en slurk av trolldrikken gjorde at han kunne hogge alle seks hodene av trollet. Halvor måtte avgårde igjen. Den tredje prinsesse bodde mange mil bortenfor og med et troll

med ni hoder. Hun sa nå, like ens som de andre, at der ikke hadde vært kristne folk siden hun kom der, og ba ham gå igjen, for ellers slukte trollet ham levende. Han klarte heller ikke her å løfte sverdet, men etter trolldrikken kunne han hogge alle ni hodene av trollet. Nå kom da alle prinsessene sammen på slottet, og de var så glade som de aldri hadde vært i all sin tid, og de var glade i Halvor og han i dem, og han kunne få den han best kunne like; men den yngste var mest glad i ham av alle tre. Hvordan det senere gikk: Halvor fikk etter en stund hjemlengsel, han ville gjerne se foreldrene sine igjen. Prinsessene visste råd: "Du skal komme uskadd både fram og tilbake igjen, dersom du vil lyde vårt råd," sa prinsessene. Ja, han skulle ikke gjøre annet enn det de ville. Så kledde de ham opp, så han ble så gild som en kongssønn, og så satte de en ring på fingeren hans, og den var slik at han kunne ønske seg både fram og tilbake med den; men de sa han måtte ikke kaste den bort, og ikke nevne navnene deres, for så var det slutt på hele herligheten; og da fikk han aldri se dem mer… Vi er bare halvveis i eventyret, men her slutter vår kortversjon. Vil du lese hvordan Halvor fikk prinsessa og det halve kongeriket og alt det sølv og gull han ville ha, så står det i eventyrsamlingen til Asbjørnsen og Moe og eventyrsamlingen til Team Slottekollen. Billedtekst: Rett som det var, kom trollet susende; Halvor bakom døren. "Huttetu! her lukter så kristen manns blod!" sa trollet, og satte hodet inn igjennom døren. Ja, det skal du bli var," sa Halvor, og hugg alle hodene av det.

VÅR EVENTYRLIGE VERDEN Eventyrene ble fortalt om og om igjen til oss barn, vi elsket å høre om fæle skremmende troll og Askeladden, den tapre helten som ordnet opp urett og til slutt fikk «prinsessen og det halve kongeriket». Som alle fine eventyr, handler det om prøvelser og atter prøvelser, som løses med mot og oppfinnsomhet og til slutt «så levde de lykkelig til sine dagers ende». Med den oppmuntrende avslutning, kunne vi barn legge oss til å sove. Eventyrene har en like stor fasinasjon på oss nå som da vi var barn. Nå kanskje mer med historiens briller. De fleste eventyr er vandreeventyr farget av lokale skikker. Men felles for eventyrene er det at helten overvinner ikke bare trollet, men lensmann, prest, kongen og skattefuten, og stikker av med prinsessa, det halve kongeriket og alt det gull han kan bære. En heltetype som tenker fort og ukonvensjonelt. At han som aller fattigst kan utrette store ting, gir håp til enhver tilhører. Slik skal eventyr anspore til rettferdighet, nytenkning, og at det alltid er Happy Ending gir trøst og håp.

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Soria Moria Slott

Fra samlingen Norske Folkeeventyr

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

lang rennesteiknsklopp, og det ble så mørkt som om han lå i esken sin. Men strømmen ble sterkere og sterkere og han seilte videre! Tinnsoldaten så allerede dagslyset der kloppen sluttet der styrtet rennesteinen ut i en stor kanal. Båten fòr utfor, og snurret tre-fire ganger rundt og ble fylt med vann, så den måtte synke.

DEN STANDHAFTIGE TINNSOLDATEN Tablået er laget av Grethe Brath Det var en gang 25 tinnsoldater, og de var alle brødre, for de var født av en gammel tinnskje. Geværet holdt de på skulderen, rød og blå og virkelig fin var uniformen.

Nå gikk papiret i stykker, og tinnsoldaten styrtet igjennom – og ble i det samme slukt av en stor fisk. Fisken fòr omkring og gjorde de forferdeligste sprell. Endelig ble den helt stille, og det fòr en lysstråle igjennom den - og noen ropte høyt: ”Tinnsoldat!” Fisken var blitt fanget og solgt på torget. Piken som fant tinnsoldaten i magen på fisken bar ham inn i stuen og satte ham på bordet – og tenk, han var kommet inn i samme stuen hadde vært i før! Han så de samme barna, lekene, det vakre slottet og den nydelige danserinnen. Han så på henne og hun så på ham.

Det var en liten gutt som hadde fått dem i fødselsdagspresang, og han stilte dem opp på et bord. Alle var like, bare en var litt forskjellig. Han hadde bare ett ben, for han var støpt sist, og da var det ikke nok tinn igjen. På bordet der de ble stilt opp, sto det mange andre leker også, men det som var finest, var et nydelig slott av papir. Der sto en nydelig dame midt i slottsdøren. Hun var klippet ut av papir, men hun hadde det klareste skjørt av tyll og et smalt blått bånd som skjerf over skulderen og midt på det satt det en skinnende paljett. Den lille damen strakte begge armene ut, for hun var danserinne, og så løftet hun det ene benet så høyt i været at tinnsoldaten ikke kunne finne det og trodde hun bare hadde ett ben, akkurat som ham. Han la seg så lang han var bak en snusdåse som sto på bordet. Der kunne han titte på den lille, fine damen som hele tiden sto på ett ben uten å miste balansen. Da det led på kvelden, ble alle de andre tinnsoldatene lagt i esken sin og alle gikk til sengs. Nå begynte alle lekene å leke, både at de gikk på besøk til hverandre, førte krig og holdt ball. De to som ikke rørte seg av flekken, var tinnsoldaten og den lille danserinnen. Hun holdt seg rak på tåspissen og med begge armene utstrakt. Han var like standhaftig på sitt ene ben, og ikke et øyeblikk slapp han henne med øynene. Da det ble morgen og barna sto opp, ble tinnsoldaten stilt bort i vinduet, og med ett fløy vinduet opp og soldaten gikk på hodet ut fra fjerde etasje.

I det samme tok en av småguttene og kastet soldaten i kakkelovnen.

Tjenestepiken og den lille gutten gikk straks ut for å lete, men de kunne ikke finne ham. Nå begynte det å regne, det ble ordentlig høljregn. Da det var over, kom det to gategutter. ”Se der, du!” sa den ene. Der ligger en tinnsoldat! Og han skal ut å seile!” Så lagde de en båt av en avis, satte tinnsoldaten midt i den, og nå seilte han nedover rennesteinen. Papirbåten vippet opp og ned, og noen ganger snurret den så fort at det dirret i tinnsoldaten, men han ble standhaftig stående. Plutselig drev båten inn under en

Tinnsoldaten sto helt oppreist og følte en hete som var helt forferdelig, men om det var av ild eller kjærlighet visste han ikke. Han så på den lille danserinnen og hun så på ham - han følte at han smeltet. Da gikk det opp en dør, vinden tok tak i danserinnen, og hun fløy som en sylfide rett inn i kakkelovnen til tinnsoldaten, blusset opp og ble borte. Så smeltet tinnsoldaten til en liten klatt, og da piken dagen etter tok ut asken, fant hun ham som et lite tinnhjerte. Av danserinnen var det derimot bare paljetten igjen, og den var brent kullsvart.

Billedtekst: Tinnsoldaten ser på den lille danserinnen og hun ser på ham. Eventyret i sin helhet, finner du Eventyrsamlingen til Team Slottekollen, eller i Eventyr av H. C. Andersen.

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Den standhaftige tinnsoldat

Eventyr av H.C. Andersen

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

SMÅGUTTENE SOM MØTTE TROLLENE PÅ HEDDALSKOGEN Tablå og foto Tove Emmitt Oppe i Vågå bodde to sønner av fattigfolk som måtte tigge rundt på bygda. Derfor var de vel kjent med alle veier og stier, også snarveien til Hedalen. En gang på vei dit kom mørket og de gikk seg vill, og brått var de midt i tykkeste Bjølstadskogen. De tente varme, bygde seg en barhytte og la seg. Snart hørte de noen som snøftet og været sterkt. Guttene lyttet om det var dyr eller skogtroll, men så hørte de: "Det lukter kristent blod her!" Og da visste de trollene var ute. "Gud hjelpe oss, hva skal vi nå gjøre?" sa den yngste gutten. "Du får stå under furua der, og være klar til å løpe når de kommer, så skal jeg ta vesleøksa," sa broren. I det samme så de trollene jevnhøye med furutoppene komme settende. De hadde bare ett øye sammen alle tre som de byttet på å bruke. De hadde hull i pannen som de la øyet i, og den som gikk foran måtte ha det, mens de andre to holdt fast i den første. "Løp!" sa den eldste gutten, "men ikke for langt, før du ser hvordan det går. Øyet er så høyt at de ser meg ikke når jeg kommer bak dem." Broren løp og trollene etter, mens den eldste gutten hugg det bakerste trollet i beinet så det skrek styggelig. Det første trollet ble så skremt at det mistet øyet og gutten var ikke sen til å snappe det. Da trollene merket at han hadde tatt øyet, så de ingenting og truet de med alt vondt om han ikke på timen ga dem igjen øyet. Men gutten var ikke redd,

og sa om han ikke fikk være i fred skulle han hugge alle så de måtte krabbe langs bakken som kryp og krek. Da ble trollene redde og ba tynt om å få øyet tilbake; han skulle få både gull og sølv. Men gutten sa at om han og broren fikk sekkene sine fulle av gull og sølv, skulle trollene få øyet tilbake - men ikke før. Trollene ga seg til å skrike på kjerringa, for de hadde én kjerring sammen også. Hun kom og kastet to spann med gull og sølv til guttene og løp så hjem med trollene. Siden den tid har ingen hørt at trollene har gått på Hedalsskogen og luktet etter kristent blod.

Billedtekst: Den yngste gutten løp og fikk trollene etter seg, mens broren hogg det bakerste trollet i beinet. Dette trollet skrek så høyt at det første trollet skvatt til og mistet det eneste øyet de hadde.

Hele eventyret finner du i Eventyrsamlingen til Team Slottekollen, eller i Norske Folkeeventyr av Asbjørnsen & Moe.

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Trollene på Heddalskogen

Fra samlingen Norske Folkeeventyr

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum

TYRIHANS SOM FIKK KONGSDATTEREN TIL Å LE Team Slottekollen fellesprosjekt Det var en gang en konge, som hadde en datter, og hun var så vakker at hun var navngjeten, både vidt og bredt. Men hun var så alvorlig av seg, at hun aldri kunne le – og så stor på det, at hun sa nei til alle som kom og fridde til henne. Dette så kongen seg lei på, og lot lyse opp på kirkebakken, at den som kunne få datteren hans til å le skulle få både henne og halve kongeriket. Mange prøvde seg, men til ingen nytte- og hjem måtte de gå med skjærte remmer i ryggen. Tett ved kongsgården, bodde en kar med tre sønner, og de to eldste var ikke i tvil om at dette

skulle de klare. Men det gikk med dem, som de andre… Den yngste sønnen, Tyrihans, ville også av sted. De eldre brødrene lo av ham. Men han ga seg ikke og til slutt lot de ham gå. Da han kom til kongsgården, sa han ikke at han ville få prinsessen til å le, men at han gjerne vil ha tjeneste der. Til slutt lot de ham hente vann til kokkejenta. En dag han var ved bekken, så han en stor fisk som han fikk opp i bøtta si, Da han skulle gå hjemover kom det en gammel kjerring som leide en gullgås. Hun ville gjerne ha fisken - som betaling fikk Tyrihans Gullgåsa, som var slik, at hvis noen tok på den og Tyrihans sa: «Vil du være med så heng på», så gjorde de nettopp det - helt fast satt de. På vei tilbake til kongsgården var det både den ene

og den andre som fikk merke det, og da Tyrihans kom tilbake hadde han en lang rekke etter seg, -en kjerring, en smed og til og med kokka. Da prinsessen så det følget, slo hun opp hele latterdøren og lo så kongen måtte støe henne. Og Tyrihans, han fikk både prinsessen og halve kongeriket.

Billedtekst: « Vil du være med, så heng på».

VÅR EVENTYRLIGE VERDEN Eventyrene ble fortalt om og om igjen til oss barn, vi elsket å høre om fæle skremmende troll og Askeladden, den tapre helten som ordnet opp urett og til slutt fikk «prinsessen og det halve kongeriket». Som alle fine eventyr, handler det om prøvelser og atter prøvelser, som løses med mot og oppfinnsomhet og til slutt «så levde de lykkelig til sine dagers ende». Med den oppmuntrende avslutning, kunne vi barn legge oss til å sove. Eventyrene har en like stor fasinasjon på oss nå som da vi var barn. Nå kanskje mer med historiens briller. De fleste eventyr er vandreeventyr farget av lokale skikker. Men felles for eventyrene er det at helten overvinner ikke bare trollet, men lensmann, prest, kongen og skattefuten, og stikker av med prinsessa, det halve kongeriket og alt det gull han kan bære. En(anti)heltetype som tenker fort og ukonvensjonelt. At han som aller fattigst kan utrette store ting, gir håp til enhver tilhører. Slik skal eventyr anspore til rettferdighet, nytenkning, og at det alltid er Happy Ending gir trøst og håp. Figurene blir til Ved hjelp av hobbyleire, ståltråd og gammelt avlagt tøy, lager vi eventyrfigurer, nisser og dyr. Bare fantasien setter stopper. Eventyrtablåene som vises på Follo museum er et samarbeid vi i Team Slottekollen har hatt gjennom flere vintre. Vi møtes fast en gang i uka for å komme videre i

Team Slottekollen presenterer en utstilling med 20 eventyrtablåer og eventyrene i kortversjon:

Tyrihans som fikk kongsdattera til å le

Utstillingen er åpen for publikum, barnehager og skoler etter avtale med Follo Museum