"Apollo 11" av David Whitehouse. Leseutdrag

APOLLO 11

DAVID WHITEHOUSE

APOLLO 11APOLLO 11 Den dramatiske historien om romkappløpet og månelandingen Oversatt av Morten Hansen

FONT

David Whitehouse Originalens tittel: Apollo 11 Oversatt av Morten Hansen Oversetteren er medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. © David Whitehouse 2019 Norsk utgave: © FONT, Oslo, 2019 Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond i aktuell språkversjon.

ISBN 978-82-8169-505-4 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Bengt Olsson Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy, 2,0

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

FORORD Med Apollo-programmet utførte USA en utrolig teknologisk bragd.

Og ikke nok med det – da Apollo 8 i desember 1968 gikk inn i kretsløp rundt Månen, var det første gang Jorden hadde sendt et bemannet romfartøy til en annen klode. Med Apollo 11 i juli 1969 satte mennesket for første gang sine fotavtrykk på en annen klode.

Begge deler var historiske hendelser, for de skjer for første gang bare én gang. Det er godt mulig at 1968 og 1969 i en fjern fremtid vil bli husket mer for disse begivenhetene enn for noe annet.

Både Apollo 8 og Apollo 11 ble gjennomført i hard konkurranse med Sovjetunionen, for stormakten i øst hadde alt fra tidlig i romalderen fokusert på en utforskning av Månen med ubemannede og bemannede romfartøyer. Når USA til syvende og sist vant kappløpet om mennesker i bane rundt og nede på overflaten, skyldtes det en rekke faktorer som bedre basisteknologi, mer solid økonomi eller til og med flaks.

Apollo 11 – The Inside Story gir et godt innblikk i ikke bare teknologien i vest og øst, men også i politiske beslutningsprosesser, prøveprogrammer og menneskene bak det hele. Spesielt interessant var det å lese om den sovjetiske sjefsarkitekten Sergei P. Korolevs/Koroljovs forskjellige problemer.

Og det hele er fortalt slik at aktørenes personlige syn og tanker er kommet bedre frem enn det som har vært vanlig.

Min medvirkning til NRKs nyhetsmessige dekning av Apollo 11 skjedde hovedsakelig i et samarbeid med den dyktige journalisten Jan P. Jansen. Sammen hadde vi på forhånd besøkt NASA-sentre, forskningsinstitusjoner og industribedrifter, slik at vi var rimelig godt forberedt. Under selve ferden rapporterte Jansen, av produksjonstekniske 5

apollo 11

årsaker, fra USA, mens jeg satt i et studio på Marienlyst i Oslo. Om landingen på Månen og hjemkomsten til Jorden kan jeg kort si at jeg aldri kommer til å oppleve noe tilnærmelsesvis like stort.

Oslo i juli 2019 Erik Tandberg

Innhold

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krigsbytte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Objekt D. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fortiden og fremtiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gagarin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mare Cognitum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Før dette tiåret er omme» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Flylederens vurdering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En gunstig solvind . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Jeg ville slå russerne. Jeg likte ikke russere.» . . . . . . . . . . . . . . . .

Uten strømtilkobling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Apollo står i fare . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et lite mytteri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Dere har reddet 1968» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et fremmed og ugjestmildt miljø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Den største uken i verdenshistorien» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Houston, vi har hatt et problem» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den lange avskjeden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Melankolien etter alt som er gjort . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bibliografi. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 13 21 32 41 60 70 78 88 99 112 122 142 149 159 175 185 204 216 228 233 235

Takk Det var min agent Laura Susijn som foreslo at jeg skulle skrive denne boken. Som mange andre visste jeg at 50-årsjubileet for den første månelandingen nærmet seg, og jeg regnet med at det ville bli skrevet mange bøker om temaet. Jeg var litt nølende til å være én av mange.

Men så tok jeg en kikk i arkivet mitt, det vil si lukkede pappesker som sto lagret på loftet. Snart innså jeg at det var en gullgruve av informasjon. I løpet av de over 40 årene siden jeg var ung mann, hadde jeg samlet. Da jeg begynte karrieren som astronom ved Jodrell Bank radioobservatorium, møtte jeg etter hvert astronauter, ingeniører og byråkrater som var involvert i Apollo-prosjektet. Slike møter ble det flere av da jeg gikk over til instituttet for romforskning ved University of London. Da jeg ble involvert i mediene, begynte jeg å bli invitert til mottakelser, pressekonferanser og middager med stadig flere av mine barndomshelter. I 1988 begynte jeg i BBC som vitenskapskorrespondent og skjønte snart at det var en jobb som åpnet dører, og at folk svarte når jeg ringte.

Enkelte astronauter, som Neil Armstrong, var mistenksomme overfor forfattere. Han likte ikke artikler som fremstilte ham som en personlighet. Andre astronauter – vel, de kunne gjerne prate og prate. Ofte hørte jeg dem fortelle den velkjente historien de hadde gitt journalister i alle år; jeg lyttet til de var ferdige, og håpet de ville åpne seg når jeg viste at jeg hadde mer inngående kunnskaper enn de fleste andre vitenskapsjournalister. Jeg husker at Alan Shepard gjorde det – han stoppet opp med et skøyeraktig glimt i øyet da jeg stilte ham et uventet spørsmål. Noen ganger virket det ikke. Mer enn én kosmonaut som hadde vært involvert i det russiske måneprogrammet, trakk ned rullegardinen da jeg spurte om noe de syntes var ubehagelig. Opp gjennom årene 9

møtte jeg alle som hadde gått på månen og intervjuet de fleste av dem, sammen med svært mange andre astronauter og kosmonauter, ledere og byråkrater. Eskene mine var fulle av kassetter, notatblokker, pressemapper og mye annet. Da jeg så dette i sammenheng med det som er tilgjengelig i NASAs rikholdige arkiv, kom jeg frem til at det var en bok å skrive her, en som satte menneskene i første rekke, og som så langt det var mulig, benyttet de involvertes egne ord.

Jeg vil gjerne takke Neil Armstrong, Buzz Aldrin, Gene Cernan, David Scott, John Young, Alan Shepard, James Lovell, Charlie Duke, Donn Eisele, Alan Bean, Gordon Cooper, Al Worden, Walt Cummingham, Tom Stafford, Dick Gordon, John Glenn, Pete Conrad, Edgar Mitchell, Richard Gordon, James Irwin, Stu Roosa, Ron Evans, Deke Slayton, Wally Schirra, James Fletcher, Thomas Paine, Joe Shea, Rocco Petrone, Brainerd Holmes, Bob Gilruth, George Mueller, James Webb, John Houbolt, Robert Seamans, Max Faget, William Pickering, Sergej Khrusjtsjov, Viktor Savinykh, Georgij Gretsjko, Jurij Romanenko og Pavel Popovitsj.

Takk til Laura Susijn for at hun trodde på denne boken, og alle i Icon Books som har gjort den til virkelighet; også til Nick Booth, som er en konstant kilde til råd om romfartsspørsmål og god skrivekunst. Han kjenner en forfatters liv. Større takk enn jeg noen gang kan uttrykke, må jeg gi til min kone Jill og mine barn Christopher, Lucy og Emily.

Kvelden da den første månelandingen skulle finne sted, sa faren min opprinnelig at jeg måtte legge meg, siden det første fotavtrykket ikke var ventet før klokken 3. Jeg fikk til slutt overtalt ham til å la meg være oppe, og fulgte trollbundet med på svart-hvitt-TV-en vår. Jeg har aldri glemt den natten. Foreldrene mine er ikke lenger med meg, men jeg håper de forsto hva det betydde for en ung gutt. Det tror jeg de gjorde.

Jeg synes det er trist at barna mine ikke har sett noe lignende.

«Månen er en venn som de ensomme kan snakke med.»

– neil armstrong «Vi må mestre den høyeste teknologien, eller bli knust.»

– vladimir lenin

Til Jill, og til månen og stjernene

Prolog Romfart er farlig. Det visste alle. Ingen visste det bedre enn astronautene, familiene deres og alle som var personlig involvert i Apollo – prosjektet som hadde som mål å landsette et menneske på månen. Den kvelden, 20. juli 1969, visste alle i Kontrollsenteret i Houston om risikoen. Livet til de to mennene som skulle forsøke å lande på månens overflate, avhang av enkeltøyeblikk, enkeltavgjørelsen som en av dem kanskje måtte ta på et sekund.

Gene Kranz, 31 år gammel, var flysjef for landingen. Han var trygg på evnene sine, men ikke arrogant. Hans oppgave var å styre showet ved å ta til seg all informasjonen som kom til Kontrollsenteret fra Eagle, månelanderen. Han var tidligere jagerflyger og ingeniør og ledet en dyktig gruppe. Foran seg hadde han rader med dataskjermer hvor flylederne satt, alle med sine individuelle roller og navn som Guido og EECOM. Kranz’ kallesignal var Flight. Gjennomsnittsalderen til mennene i Kontrollsenteret var bare 26 år.

Han valgte en privat kanal som bare flylederne kunne høre. Han ville ikke at noen andre skulle fange opp det han hadde å si. Han ventet et sekund og sa: I dag er vår dag, og hele verdens håp og drømmer er med oss. Dette er vår tid og vårt sted, og vi kommer alltid til å huske denne dagen og det vi gjør her. Den neste timen skal vi gjøre noe som aldri er blitt gjort før – vi skal landsette en amerikaner på månen.

Under en time etter at disse ordene ble uttalt, befant Neil Armstrong og Buzz Aldrin seg 500 meter fra måneoverflaten i nærheten av Sabine-komplekset av små kratre på vestbredden av Stillhetens hav. Arm13

apollo 11

strong var 38 og ansett som den best egnede til å forsøke den første landingen. Han måtte sette ned Eagle i løpet av de neste tre minuttene. Ved siden av ham satt Edwin «Buzz» Aldrin, som var 39 år gammel. Foran dem strakte den mørke månenatten seg. Ingen, særlig ikke Armstrong selv, visste om de ville klare det. Landingen var målet; å gå på månen kom i annen rekke. Før han forlot jorden, hadde han sagt til nære kolleger at han bare hadde femti prosents sjanse for å klare en vellykket landing.

Om noen sekunder måtte Armstrong ta over og fly Eagle manuelt mens han lette etter et passende landingssted. Det var det vanskeligste noen pilot noensinne hadde blitt bedt om å gjøre. Pulsen lå på 160, dobbelt så høyt som normalt. Han lukket høyre hånd rundt spaken som kontrollerte Eagles stilling, og venstre hånd rundt spaken for skyvekraft. Han visste at dette ikke var en jobb for en datamaskin.

Vinduene i Eagle skrånet inn over gulvet og var vinklet slik at han kunne lene seg frem mens stroppene holdt ham tilbake, og se nedover.

Til høyre for ham satt Eagles kontrollpanel. Klokker, måleinstrumenter, brytere og lamper som overvåket alle aspekter av Eagle fra drivstoff til radar, fra stilling til synkehastighet. To knapper pekte seg ut, de eneste med stripete ramme. Den ene var merket «Avbryt» og sendte Eagle opp i omløpsbane igjen, den andre «Avbryt stadium» og iverksatte en enda farligere manøver.

De kom inn østfra over Stillhetens hav – et misvisende navn, siden det bare var tørr stein under dem – og siden de hadde den lave solen bak seg, var skyggene lange og svært mørke. De hadde passert over ujevnt terreng for et par minutter siden og var på vei mot den sørvestlige delen av Stillhetens hav. De var lenger fremme i landingsbanen enn planlagt. Takket være månens ujevne tyngdekraft og litt ekstra hastighet som de hadde fått da de koblet seg fra Apollos kommandoseksjon, lå Eagle minst et sekund foran skjemaet, og det betydde i praksis at den var kommet halvannen kilometer lenger fremme enn planlagt.

Armstrong hadde lagt merke til uoverensstemmelsen med en gang; Aldrin sa senere at han ikke hadde gjort det og var imponert over kollegaens årvåkenhet. Men selv ett sekund kunne utgjøre stor forskjell.

Steinblokkene under så skremmende ut, og datamaskinen førte Eagle rett mot dem. Armstrong tok over den manuelle styringen i en høyde 14

prolog

av 150 meter, ikke 50 meter, slik planen var. Han trengte mer tid til å speide etter et flatere landingssted.

Det var bare nok drivstoff til ett landingsforsøk, og det var raskt i ferd med å bli brukt opp. De fløy for livet. Aldrin var for opptatt til å se ut av vinduet – det var etter planen. Senere uttalte han at hvis det ikke var noe som vistes på instrumentene, så han ikke på dem. Han så opp og til venstre, på radarskjermen med opplysninger om høyde og synkehastighet: «Tre hundre og femti fot, ned fire. Tre hundre og tredve, seks og en halv ned. Du har nådd maksimal horisontal hastighet.»

I Kontrollsenteret i Houston visste Kranz ved midtkonsollen at de var nær ved å avbryte. Han så til venstre, hvor capcom – capsule communicator, kapselkommunikator – Charlie Duke satt. Han var den eneste som snakket med astronautene. Til venstre for Duke satt Jim Lovell, og til venstre for Lovell igjen satt Fred Haise. Lovell hadde vært reservefartøysjef, og dermed ville det ha vært han som fløy nå dersom Armstrong skulle ha blitt skadet like før ferden. Fred Haise var Aldrins reserve. Foran seg hadde de prosedyrene, sjekklistene og en mengde dokumenter, men først og fremst hadde de simulatorerfaring med landingen. Lovell syntes Duke pratet for mye, så han prikket ham på skulderen og foreslo å bruke færre ord: «La ham gjøre jobben sin», sa han.

De gjengjeldte Kranz’ blikk. Det var problemer, og de var i ferd med å gå tom for drivstoff. Ville Armstrong og Aldrin klare det? «Så nå kjempet vi», sa Kranz senere.

De hadde kjempet i flere år, helt siden Sputnik sjokkerte verden, og før det også. Kjempet mot teknologien og tidsskjemaet. Kjempet mot politikerne og økonomien. Kjempet mot russerne. Kjempet for å lande på månen og for å være i stand til å lette igjen og vende tilbake til jorden.

Apollo-prosjektets månelandinger var ikke bare et teknisk vidunder, for å anse dem kun som en triumf av maskiner og mennesker, av forbrenningskamre og datamaskiner, er å nedvurdere det man oppnådde.

Tenk på dem som de største reisene det var mulig å gjennomføre. Tenk på dem som et rutepunkt i utviklingen av vår nysgjerrige, utforskende slekt. Tenk på dem som noe som langt, langt overgår det normale i et gjennomsnittlig menneskeliv. Tenk på dem som et håp for vår overlevelse. Tenk på hvordan de vil bli husket når solen vår er døende. Tenk på dem som en tid da vi en kort stund oppnådde storhet.

15

apollo 11

Alle tre besetningsmedlemmer på Apollo 11 ble født i 1930. Alle tre begynte på en flygerkarriere og følte at himmelen var deres naturlige element. Selv om de hadde overvunnet faren ved det ukjente 386 000 kilometer fra jorden, ble de imidlertid ikke venner og møtte hverandre sjelden etter ferden, unntatt under seremonier. «Vennskapelige fremmede» var uttrykket en av dem brukte for å beskrive forholdet deres.

Neil Armstrong ble født nær Wapakoneta i Ohio og var som gutt fascinert av flyging. Hele tiden ville han skynde seg tilbake til rommet sitt og modellflyet. Da han mange år senere så tilbake på barndommen, sa han at han bestandig tegnet sine egne modellfly og aldri brukte byggesett. «De ble vel nærmest en besettelse», sa han. Etter at han gikk ut av skolen, jobbet han med å stable varer i butikk for 40 cent i timen, som han sparte til de 9 dollarene i timen han trengte til flytimer, og han fikk flysertifikat før han kunne kjøre bil. Landskapet var flatt der han bodde, og for ham virket himmelen viktigere enn jorden. Faren, Stephen Koenig Armstrong, var revisor for delstatsmyndighetene i Ohio, en stabil jobb da depresjonen rammet landet. Han tok med Neil på flytur da det bare var ti dager igjen til hans sjette fødselsdag. Senere sa Armstrong at han ikke kunne huske noe av det, men det gjorde tydeligvis dypt inntrykk. Moren het Viola Louise Engel og var en dypt religiøs kvinne, selv om hun ifølge Armstrong aldri prakket det på barna (som det var tre av: Neil, June og Dean). Hun var en svært dyktig elev og ble beskrevet som oppfinnsom, med konsentrasjon og iherdighet blant sine fremste egenskaper. Det ble sagt at hun lengtet etter å bli misjonær og reise til fjerne land. Alle disse egenskapene ga hun videre til sønnen. Sytten år gammel begynte han å studere flyteknikk ved Purdue University og meldte seg på et program ved navn Holloway Plan, som innebar to års studier, to års flygetrening og ett års tjeneste i den amerikanske marinen. Han ble innkalt til marinen i januar 1949, under Koreakrigen fløy han 78 tokt i Panther-jagerfly fra hangarskipet «Essex», og vant tre medaljer. Han ble løst fra aktiv tjeneste i august 1952, men ble i reservene. Nå hadde han bestemt seg for å bli prøveflyger.

Han var ikke særlig pratsom. Ifølge kollegaen Michael Collins var han mer av en tenker enn den gjennomsnittlige prøveflygeren, en svært reservert person. Da han ytret de berømte ordene idet han satte foten på måneoverflaten, var det få som ble overrasket over at han klarte å 16

prolog

si noe dypt – selv om enkelte ble overrasket over at han sa noe i det hele tatt. Ikke rart folk kalte ham «den stille flygeren». I 2000 oppsummerte han sin egen karakter slik: «Jeg er, og kommer alltid til å være, en nerdete ingeniør med hvite sokker og lommebeskytter, født under termodynamikkens annen lov. Fordypet i damptabeller, forelsket i kraftdiagrammer, transformert av Laplace og drevet av kompressibel strømning.»

Edwin Eugene Aldrin jr. ble født 20. januar 1930 i Glen Ridge i New Jersey. Foreldrene hadde møtt hverandre på Filippinene, hvor faren, Edwin Eugene sr. var i hærens flyvåpen helt til han gikk av på prinsipielt grunnlag etter at sjefen hans ble stilt for riksrett. Etter alt å dømme var faren vanskelig, krevende, kontrollerende og hadde stor påvirkning på Aldrin. Han var eneste gutt i familien; derfor ble han kalt for «brother» – men søsteren, Fay Ann, uttalte det «Buzzer», og slik ble han hetende Buzz (han endret navn offisielt til Buzz i 1988). Han var et atletisk barn, og det later til at han brukte så mye tid på idrett at han til å begynne med ikke fikk gode nok karakterer til å gå på West Point Military Academy. Dermed tok han seg sammen og fikk plutselig toppkarakterer, for så å bli tatt opp på skolen. Der ble han uteksaminert i 1951. Etter det gikk han inn i flyvåpenet og ble jagerflyger i Koreakrigen, hvor han fløy 66 tokt. Etter hvert fløy han F-100 Super Sabres – det første amerikanske jetflyet som kunne oppnå overlydsfart i horisontal flukt – fra en amerikansk flybase i Vest-Tyskland.

Aldrins første kone, Joan, beskrev personligheten hans som «en pussig blanding av storhet, selvsikkerhet som grenset til det innbilske, og ydmykhet». Det var ikke alle som var like begeistret for ham da han var astronaut. Frank Borman, fartøysjef på Apollo 8 – den første ferden til månen (nærmere bestemt ferd i bane rundt) – sa at han var bekymret for ham før Apollo 11. «Jeg trodde han hadde vanskelig for å takle livets enklere problemer», sa han. Etter at han vendte tilbake fra månen, håndterte han ikke berømmelsen så godt når det ikke så ut til å være noen enklere problemer, i hvert fall ikke i 20 års tid. Den siste som gikk på månen, Gene Cernan, sa at Aldrin ble kalt dr. Rendezvous fordi doktoravhandlingen hans ved MIT handlet om såkalt «orbital rendezvous», et møte mellom romfartøyer i bane. Så la han til at det var det eneste han kunne snakke om, selv over en kopp kaffe. Og så var det krangelen med Armstrong om hvem som skulle gå ut på månen først …

17

apollo 11

Michael Collins, besetningsmedlemmet på Apollo 11 som ble værende i kommandoseksjonen i bane rundt månen mens de to andre dro ned til overflaten, ble født i Roma og flyttet fra sted til sted det meste av barndommen: Oklahoma, Baltimore, Ohio, Texas, Puerto Rico. Faren var generalmajor og militærattaché James L. Collins, og det virket opplagt at Michael ville satse på den diplomatiske siden av militærlivet. Han hadde imidlertid en hang til å gå sine egne veier og valgte flyvåpenet etter West Point i 1952. I rundt ti år var han pilot og instruktør, og flere ganger var han nær ved å jobbe med Neil Armstrong. Han sa: I likhet med de fleste tidlige astronautene var jeg prøveflyger, og det var i grunnen en skritt-for-skritt-prosess. Jeg gikk på en militær skole, West Point, fordi det var en gratis og god utdannelse. Jeg understreker «gratis». Foreldrene mine var ikke rike. Da jeg gikk ut av den militære skolen, fantes det ikke noe Air Force Academy, men vi hadde muligheten til å gå inn i hæren eller flyvåpenet. [Flyvåpenet] virket som et mer interessant valg. Så var spørsmålet om man skulle fly eller ikke.

Jeg bestemte meg for å fly. Fly små fly eller store fly? Jeg ble jagerflyger. Fortsette å fly de samme flyene eller nye? Jeg ble prøveflyger. Og dermed hadde jeg altså gått gjennom fem eller seks trinn, og da var det en enkel, logisk sak å fortsette til neste trinn, som var høyere og raskere, og bli astronaut.

Om Armstrong sa Collins at han «aldri formidler noe mer enn overflatelaget, og det bare i beskjeden grad. Jeg liker ham, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forstå ham, eller hvordan jeg kan bli bedre kjent med ham. Det virker ikke som han er villig til å møte noen på halvveien». Han bemerket at blant de ti–tolv prøveflygerne som hadde fløyet X-15, hadde Armstrong blitt regnet som en av de svakere pilotene ved stikka og roret, men den aller beste når det gjaldt å forstå maskinens utforming og hvordan den fungerte.

Han beskrev Aldrin som «mer imøtekommende enn Neil: Av grunner jeg ikke helt kan forklare, er det visst faktisk jeg som prøver å holde ham på armlengdes avstand. Ellers har jeg følelsen av at han ville prøve å finne svakheter hos meg, og det føles ubehagelig».

Men æraen med disse heltene i deres fantastiske maskiner er tilbake18

prolog

lagt for så lenge siden. Bare 20 prosent av dem som lever i dag, levde da Apollo 11 landet. De som våknet den morgenen for lenge siden og følte at verden hadde forandret seg da den skjøre menneskeheten landet i Stillhetens hav, utgjør nå en stadig krympende minoritet.

Krigsbytte I byen Kaluga, om lag 200 kilometer sørvest for Moskva, ligger det et enkelt trehus hvor det en gang bodde en døv, selvlært russisk lærer ved navn Konstantin Eduardovitsj Tsiolkovskij. Han ble født i 1857 og skrev bøker og artikler som, selv om de iblant var søkte, ga tyngde til menneskets gryende drømmer om å unnslippe sin egen planet og reise ut i verdensrommet. Hans verk fra 1903, «Utforskningen av verdensrommet med reaksjonsapparater», regnes som verdens første vitenskapelig holdbare forslag til utforsking av rommet ved hjelp av raketter.

Han forestilte seg raketter drevet av en blanding av flytende hydrogen og flytende oksygen – den samme blandingen som ble brukt i romfergen. Han utarbeidet ligningen – nå oppkalt etter ham – som beskriver forholdet mellom en raketts endrede masse etter hvert som den forbruker drivstoff, eksosgasshastigheten og rakettens endelige fart.

Dette er grunnlaget for astronautikken. Flere år senere publiserte han en artikkel om flertrinnsraketter, som han mente var nødvendig for å komme seg ut i rommet. Etter hvert som rakettrinnene brukte opp drivstoffet, ville de bli koblet fra. Han forutså styreraketter, pumper til å flytte drivstoff fra tanker til forbrenningskammeret og behovet for trykksatte romdrakter. Sammen med den senere generasjonen av rakettpionerer, amerikaneren Robert H. Goddard og tyskeren Hermann Oberth, bidro han til å bane vei for andre, og selv om alle tre drømte om romfart, var det bare Tsiolkovskij som aldri trodde det ville skje. «Jorden er menneskehetens vugge, men menneskeheten kan ikke bli i vuggen for alltid», skrev han.

Etter revolusjonen var de fleste mest opptatt av å overleve, og til å begynne med var det ikke mange som drømte om romfart. Jurij Vasiljevitsj Kondratjuk var en av dem som gjorde det – selv om dette ikke 21

apollo 11

var hans virkelige navn. Han ble født i Ukraina, og mens han var i tjueårene, skrev han banebrytende arbeider om rakettvitenskap som for eksempel «Erobringen av det interplanetariske rom», hvor han forbedret Tsiolkovskijs konsepter. En av hans mest bemerkelsesverdige ideer var en månelanding ved hjelp av to separate fartøyer: et moderskip i bane rundt månen og et annet for en ferd ned til og opp igjen fra overflaten. Da amerikanerne til slutt landet på månen i 1969, brukte de nettopp en slik teknikk. Hans bidrag til romfarten ble imidlertid avbrutt. I 1916 ble han kalt inn til hæren for å kjempe i Tyrkia. Etter at bolsjevikene fikk makten, bestemte han seg for å forlate hæren, men på reisen hjem ble han tvangsvervet av opprørerne i Den hvite armé for å kjempe mot kommunistene. Han rømte, men ble funnet av Den hvite armé igjen i Kiev, hvor han etter et nytt opphold hos dem deserterte nok en gang. Etter å ha kjempet på begge sider sto han i en vanskelig stilling etter revolusjonen: Begge sider ville henrette ham. For å redde livet hans sendte stemoren ham identitetspapirene til en mann ved navn Jurij Vasiljevitsj Kondratjuk, som ble født i 1900 og døde i 1921; han antok sin nye identitet og forsøkte å leve et tilbaketrukket liv. Siden han var livredd for å bli avslørt, ble han ikke med i de voksende gruppene med amatørrakettforskere på 1920- og 1930-tallet. Ideene hans gikk tapt, i likhet med levningene hans da han døde mens han forsvarte Moskva mot nazistene.

For historikerne er det to menn som mer enn noen andre står som symboler på månekappløpet: Wernher von Braun og Sergej Koroljov.

De var rivaler, selv om de aldri møttes, og von Braun visste lite om Koroljov utover arbeidet hans. Gjennom prøving og feiling fant de ut hvordan man kunne temme rakettdrivstoffets eksplosive kraft i noen minutter og tvinge det til å produsere skyvekraft. Selv om de levde svært forskjellige liv, hadde de mye til felles: særlig en lidenskap for romfart og et pågangsmot som overvant de nesten overveldende tekniske og politiske problemene de sto overfor. Begge lærte å takle nederlag, forsømmelse og frustrasjon, og begge bar på forskjellige vis krigens arr. Der de sto i asken og ruinene etter annen verdenskrig, så begge mot månen og følte at det burde være mulig å nå den i deres levetid. Men bare den ene av dem ville leve lenge nok til å se drømmene gå i oppfyllelse.

Sergej Pavlovitsj Koroljov ble født i 1906, ikke langt fra Kiev. Han 22

krigsbytte

kom fra et hjem hvor foreldrene ble skilt, og ble mobbet på skolen fordi han ble sett på som lærerens yndling, han var så god i matte. Hos besteforeldrene holdt familien hans ut de mange prøvelsene som rammet folket etter revolusjonen. Som guttunge var han besatt av flymaskiner og romfart, og foretrakk sine kjære flymaskiner fremfor mennesker. I en alder av tjue flyttet han til Moskva og bodde i trange, elendige kår med familien mens han gikk på Bauman tekniske høyskole, hvor talentene hans ble lagt merke til av den berømte flykonstruktøren Andrej Tupolev, som hadde vært en av Tsiolkovskijs elever.

Koroljov var på utkikk etter andre som delte hans interesser, og ble med i en rakettforening som kalte seg GIRD – Gruppe for studier av reaksjonsfremdrift. Den var ledet av romvisjonæren Friedrich Zander, som i likhet med Koroljov drømte om å fly i rommet. «Til Mars!

Fremad til Mars!» var hilsenen Zander brukte overfor sine medarbeidere.

Zander var født i 1887 i Latvias hovedstad Riga, hvor det nå finnes så vel en gate oppkalt etter ham som et minnesmerke. Da han var i tjueårene, ønsket han å reise ut i rommet, og i 1924 publiserte han sitt banebrytende verk Flygning til andre planeter, hvor han beskrev utforming av rakettmotorer og foretok beregninger av interplanetariske baner. Han hadde forgjeves forsøkt å få støtte fra myndighetene.

Nærmest i desperasjon satte han inn en annonse i en Moskva-avis og ba alle som var interessert i «interplanetarisk kommunikasjon» ta kontakt. Mer enn 150 mennesker svarte. Under hans ledelse holdt GIRD offentlige forelesninger og utførte små eksperimenter i en vinkjeller i Sadovo-Spasskaja-gaten nr. 19 i Moskva, mindre enn to kilometer fra Kreml.

Snart ble den skrantende Zander erstattet som leder av Koroljov, og med en administrativ teft som han senere skulle bli berømt for, opprettet han fire forskningsgrupper for å studere ulike rakettproblemer. Nå ble de sovjetiske myndighetene imponert, og snart arbeidet Koroljov og kollegene hans for dem. Staten finansierte allerede en annen liten gruppe som forsket på raketter med fast drivstoff til militær bruk, ledet av en ung ingeniør ved navn Valentin Petrovitsj Glusjko. Han hadde blitt inspirert av Jules Vernes verker, og femten år gammel hadde han skrevet brev til Tsiolkovskij. Bare tre år senere, i 1924, ennå bare atten år gammel, hadde han publisert en artikkel i populærpressen som het 23

apollo 11

«Erobring av månen fra jorden». Glusjko og Koroljov ble venner, men det skulle ikke vare. Deres anstrengte forhold skulle stå i sentrum for den sovjetiske romsatsningen og bli både dens største styrke og største svakhet. På sensommeren 1933 var de i stand til å skyte opp Sovjetunionens første rakett med flytende drivstoff, nærmere bestemt petroleum i geléform som brant i flytende oksygen. Etter to mislykkede forsøk steg raketten på tredje forsøk opp til 400 meter. Koroljov skrev: «Fra nå av bør sovjetiske raketter begynne å fly over Samveldet av republikker. Sovjetiske raketter må erobre verdensrommet!» Zander fikk ikke se sin triumf. Fem måneder tidligere, utslitt av overarbeid, pådro han seg tyfus og døde.

Wernher Magnus Maximilian friherre von Braun ble født i Tyskland like før første verdenskrig, i en familie som hadde vært berømt siden 1245, da de forsvarte Preussen mot mongolsk invasjon. Allerede i ung alder viste han interesse for raketter. Tysklands fremste rakettforsker, Hermann Oberth, hadde skrevet boken Die Rakete zu den Planetenräumen («Med rakett ut i palanetarisk rom»), hvor han beskriver en rakett i stand til å reise til månen. En ung von Braun leste boken og ble bergtatt. Moren ga ham et teleskop i konfirmasjonsgave. Han laget sitt eget «romskip» ved å feste lekeraketter til en vogn og tenne dem i Tiergarten-Allee i Berlin.

Som ung mann i Hitler-Tyskland la von Braun frem ideene sine for oberst Karl Heinrich Becker, sjef for ballistikk og ammunisjon i Reichswehr. Becker kjente von Brauns far, som var landbruksminister. Han ble imponert: «Vi er svært interessert i rakettforskning, men det er flere svakheter i måten din organisasjon griper an utviklingsarbeidet på.

For våre formål er det for mye artisteri. Du ville gjøre klokt i å konsentrere deg om vitenskapelige data heller enn å avfyre lekeraketter.»

Det han sa til von Braun, var med andre ord at man ikke utvikler et slikt våpen i offentlighet. Von Braun ville bruke raketter til romferder, men Becker ønsket et langdistansemissil til massebombardement. Von Brauns venner var imot forholdet til «uvitende mennesker som bare ville hindre den frie utviklingen av vår idé». Von Braun, som snart skulle uteksamineres fra Berlins teknologiske institutt, nektet. Oberst Becker kom med et nytt tilbud, et tilbud som ville gjøre det mulig for von Braun både å arbeide for ham og fortsette studiene. Denne gangen sa han ja.

24

krigsbytte

Knapt tjue år gammel og nå engasjert i hemmelig arbeid gikk von Braun inn i hæren og jobbet under kaptein Walter Dornberger med rakettmotorer som anvendte flytende drivstoff. Senere uttalte han: «Vi trengte penger til eksperimentene våre, og siden hæren var villig til å hjelpe oss, bekymret vi oss ikke så altfor mye om konsekvensene i en fjern fremtid; vi var kun interessert i én ting: utforskningen av verdensrommet.» For å fremme karrieren sluttet von Braun seg til nazistpartiet 1. mai 1937 og deretter Waffen-SS, hvor han fikk graden sturmbannführer (major). Utnevnelsen ble meddelt av Himmler selv. Von Braun sa til kollegene sine at han hadde blitt kalt inn til militærtjeneste, og begynte å lyve til dem om hva han egentlig holdt på med. Etter krigen sa von Braun: «Hvis jeg hadde nektet å bli med i partiet, ville det ha betydd at jeg måtte oppgi mitt livsverk.» Dornberger trengte et roligere og mer avsidesliggende sted til rakettestene. Von Braun husket at bestefaren hadde pleid å jakte på en furukledd øy utenfor den baltiske kysten. Havet ville være et perfekt prøvefelt, så de flyttet til en liten fiskerlandsby som het Peenemünde.

Mens den tyske satsningen skjøt fart, ble det brått satt en stopper for den sovjetiske rakettvitenskapens potensial da Stalins utrenskninger nådde sitt umenneskelige høydepunkt. På senvåren 1937 arresterte det hemmelige politiet – NKVD – marskalk Tukhatsjevskij, lederen for gruppen hvor Koroljov jobbet. Han ble anklaget for å ha deltatt i en antisovjetisk, trotskistisk konspirasjon. Etter en kort rettssak ble han henrettet sammen med sin mor, søster og to brødre.

Livredde mennesker ble informanter simpelthen for å overleve, deriblant Valentin Glusjko. I slutten av 1937 hadde det hemmelige politiet Koroljov og Glusjko i søkelyset og anså dem for å være rakettgruppens «skadegjørere». Glusjko ble arrestert. Uvegerlig ble Koroljov anklaget, delvis på grunn av Glusjkos vitnemål, og ble kastet i Lubjanka – det beryktede statsfengslet i Moskva. Etter alvorlig tortur «tilsto» han og var heldig som ikke ble skutt. Han havnet i en krøttervogn som fraktet ham over 5500 kilometer gjennom Sibir til dødsleiren i Kolyma-området, hvor de etter sigende presset alt ut av fangene de første tre månedene, for etter det trengte de dem ikke lenger.

To tilfeldige hendelser reddet livet hans. En nær venninne, den berømte piloten Valentina Grizodubova, gikk sammen med en annen berømt sovjetisk flyger, Mikhail Gromov, og også Koroljovs mor. Sam25

apollo 11

men skrev de et brev til kommunistpartiets sentralkomité og ba om en gjennomgang av saken hans. Det nådde kontoret til Nikolaj Jezjov, formann for det hemmelige politiet – som ikke foretok seg noen ting. Hans etterfølger, den grusomme Lavrentij Berija, syntes Koroljov bød på en god mulighet til å vise sin overbærenhet. Anklagen ble endret til den mindre alvorlige «sabotør av militær teknologi», og det ble gitt ordre om en ny rettssak. Til slutt ble den opprinnelige dommen omstøtt. Så gjennomgripende var imidlertid korrupsjonen i det sovjetiske rettssystemet at selv om han offisielt sett var uskyldig, måtte han likevel sone de resterende åtte årene av dommen. Han jobbet som graver i en gullgruve ved Kolyma-elva.

Selv etter gulag-målestokk var Kolyma et brutalt sted som krevde livet til mellom to og tre millioner mennesker på grunn av overarbeid, sult, mishandling og det strenge arktiske klimaet. Resten av livet ville Koroljov ha et arr i hodet, et resultat av å ha blitt slått med en spade av en vakt da han jobbet med å utvide elva. Da han vendte hjem, var det med en hjertelidelse og uten tenner.

Glusjko hadde blitt dømt til en langt mildere straff på åtte år i et fengsel nær Moskva. Til slutt ble Koroljov funnet i Kolyma og satt på et tog tilbake til Moskva. Han ble overført til en nyopprettet flykonstruksjonsetat i landsbyen Stakhanov utenfor Moskva, hvor han fikk arbeide under Tupolev. Koroljov sa senere: «Vi ble ført til spisesalen: Hoder dreide seg i vår retning, det lød plutselige utrop, folk løp bort til oss. Det var så mange velkjente, vennlige fjes.»

For Stalin gikk det dårlig med krigen. I oktober 1942 bombarderte tyske artillerienheter Klusjino, om lag 160 kilometer vest for Moskva, og snart marsjerte kolonner med soldater gjennom landsbyen.

Skuddene gjallet i skogen rundt idet partisaner konfronterte soldatene.

Tyskerne var ustoppelige, resultatet uunngåelig. Nazistene terroriserte lokalbefolkningen og utsatte dem for summariske henrettelser. Hvis det var dårlig med ammunisjon, brukte de bajonetter.

To livredde unggutter, brødre på seks og åtte år, smøg seg gjennom skogen utenfor Klusjino. De levde farlig, strødde glasskår på veien for å punktere dekkene på tyske lastebiler, og helte jord i bilbatteriene og bensintankene. En gang ble en av dem tilbudt litt sjokolade av en tysker – som så prøvde å henge ham i et epletre. Moren deres hørte det og kom løpende for å konfrontere tyskeren, som var bevæpnet med rifle.

26

krigsbytte

Heldigvis for henne ble han tilkalt av noen andre, og hun skyndte seg bort til treet mens hun ba en bønn om at det ikke var for sent. Akkurat tidsnok fikk hun reddet sønnen sin.

Familien hadde blitt kastet ut hjemmefra og bodde i en leirhytte, og dit slepte hun guttens slappe kropp. Sakte kom han tilbake til livet.

Redde, kalde og sultne klynget de seg sammen i møkka. Det var faren Aleksej, moren Anna og fire barn: atten år gamle Valentin, femten år gamle Zoja og de to unge guttene. Den yngste av guttene – han som nettopp hadde blitt reddet fra hengingen – het Boris; hans åtte år gamle bror het Jurij. Familiens navn var Gagarin. Valentin husket senere hvordan Jurij hadde forandret seg på grunn av krigen: Han ble alvorlig, innadvendt, tilbaketrukket. «Mange av karaktertrekkene som han dro nytte av i senere år som pilot og kosmonaut, utviklet seg på den tiden, under krigen», sa han.

På samme tid sto en rakett klar til oppskyting i Peenemünde. Den var smekker og høy og hadde en klassisk form med styrefinner i halen; metallsidene var dekket av rim, og rundt den avkjølte drivstofftanken drev dampen. Plutselig kom en flamme til syne nederst, og en rødgul røyk strømmet ut i alle retninger. Støttevaierne falt bort, flammen ble mer intens, og raketten begynte å fly i bue over Østersjøen, hvor den uanstrengt passerte lydens hastighet. Etter ett minutt ble det sendt et stoppsignal, og ingeniørene observerte i kikkert hvordan flammen forsvant. Raketten var mer enn 30 kilometer unna. Walter Dornberger skrev at hjertet dunket vilt, og at han gråt av glede. Senere fortalte han ingeniørene at de hadde bevist at det ville være mulig å bygge bemannede missiler eller fly som kunne oppnå overlydshastighet. «Vår rakett i dag nådde en høyde av nesten 95 kilometer. Vi har invadert rommet og vist at det er mulig å gjennomføre romfart med rakettfremdrift.»

Dornberger tenkte på mulighetene for romfart, men det var krigstid, og raketten var et våpen – et vidundervåpen for Det tredje rike. De kalte den A4. Senere ble den omdøpt til V-2: V for Vergeltungswaffe, gjengjeldelsesvåpen.

V-2 møtte motstand, særlig etter suksessen med V-1, i bunn og grunn et førerløst fly som gikk tomt for drivstoff etter om lag 250 kilometer og stupte i bakken med over 800 kilo sprengstoff om bord. Dornberger og von Braun var bekymret for at det ville bli tatt penger fra V-2 til fordel for V-1. Gestapo-sjef Himmler, riksmarskalk Göring og storadmi27

apollo 11

ral Dönitz fikk alle omvisning i Peenemünde, hvor man prøvde å gjøre godt inntrykk. Testen som var forberedt for Himmler, ble mislykket.

Dornberger og von Braun var bekymret for at støtten var i ferd med å avta, og besøkte Hitler i juli 1943 i hans hovedkvarter «Ulvehiet» i Øst-Preussen. De hadde med seg skalamodeller av raketter, tegninger, diagrammer, fotografier. Planen virket: Hitler ga dem sin støtte.

Påfølgende måned bombarderte det britiske flyvåpenet Peenemünde med 596 store bombefly. Mange arbeidere ble drept, men bare to fra von Brauns indre krets. I et forsøk på å unngå fremtidige angrep ble produksjonen av V-2 flyttet til et underjordisk oljedepot i Harz-fjellene nær Nordhausen. I Peenemünde ble det igjen ganske få, selv om det forble von Brauns base. Til å bygge det nye anlegget benyttet nazistene seg nådeløst av slavearbeid: De underjordiske grottene måtte utvides, og fanger gjøv løs på jobben med pigghakker og bare nevene. De fleste overlevde ikke, men døde av utmattelse, sult eller henrettelse.

Over 3000 V-2-raketter ble sendt mot allierte mål. De allierte var imponert av den, og da krigen nærmet seg slutten, ble det deres høyeste prioritet å få kloa i våpenet: både teknologien og ingeniørene som hadde bygget det. I et brev av 13. juli 1944 ber Winston Churchill om Stalins samarbeid for å finne og berge V-2-komponenter som tyskerne etterlot seg under tilbaketrekkingen. Stalin på sin side beordret opprettelsen av en hemmelig gruppe som skulle samle sammen alle rakettrester.

Den 8. september 1944 ble to V-2-raketter sendt opp fra en base utenfor Haag i Nederland. Målet var om lag halvannen kilometer fra Waterloo Station i London. Den ene landet i Chiswick og tok livet av tre mennesker, hvorav den yngste var tre år gamle Rosemary Clarke, som lå og sov på soverommet i Stavely Road 1. Von Braun sa senere: «Den oppførte seg perfekt, men på feil planet.» Men da han hørte at den andre V-2-raketten også hadde truffet London, sprettet han sjampanjen. «La oss være ærlige», sa han. «Vi var i krig; selv om vi ikke var nazister, hadde vi uansett et fedreland å kjempe for.»

I 1945 var det klart at Tyskland kom til å tape krigen, med mindre de kunne sette inn et mirakelvåpen – for det var dette mange betraktet V-2 som. Bak ryggen på Hitler prøvde Himmler å samle alle rakettprogrammene under sin kontroll. Han forsøkte å bestikke von Braun, men rakettingeniøren var lojal mot kollegene sine og visste at han ikke 28

krigsbytte

ville leve lenge dersom han allierte seg med Himmler mot Hitler. Kort tid etter at von Braun nektet, ble han arrestert og anklaget for å bry seg mer om rakettene sine enn om å vinne krigen, og videre at han hadde lagt planer om å desertere. Det tok to uker å få ham løslatt.

Det er en vanlig oppfatning at V-2 bare hadde en begrenset innvirkning på krigen. Men situasjonen kunne lett ha blitt annerledes. Eisenhower konkluderte at hvis V-2 hadde blitt operativ bare et halvt år tidligere, ville invasjonen av Europa kanskje ikke ha vært mulig. Han sa: «Hvis de hadde gjort Portsmouth-Southhampton-området til et av sine hovedmål, ville Operasjon Overlord kanskje ha blitt avskrevet.»

Innen von Braun ble løslatt, nærmet den russiske armeen seg Peenemünde østfra. Von Braun sa senere: «Jeg hadde ti ordrer på pulten. Fem truet med henrettelse ved eksekusjonspelotong hvis vi flyttet oss, og fem sa at jeg ville bli skutt hvis jeg ikke gjorde det.» Midt i januar 1945 innkalte han til møte med de andre topplederne i Peenemünde. Ifølge ryktene kunne rømningsveien bli blokkert veldig snart.

Von Braun gjorde seg klar til å evakuere tusenvis av ingeniører, vitenskapsmenn og familiene deres til Midt-Tyskland. Han hadde sett slutten komme og hadde allerede begynt å gjøre i stand dokumenter og utstyr så det ikke kunne ødelegges. Han skrev på SS-papir om en fiktiv gruppe som han kalte V2BV; han sa den var topphemmelig og kun rapporterte til Himmler. «V2BV» ble stensilert på kasser med dokumenter og utstyr. General Hans Kammler ga ordre om at han og 500 av de fremste forskerne skulle skilles fra familiene sine og flyttes til landsbyen Oberammergau. Von Braun var redd de ville bli henrettet for at fienden ikke skulle få tilgang til kunnskapen de satt på. En dag påpekte han for lederen av SS-vaktene at leiren lett kunne bombes av allierte fly.

Ett angrep kunne utslette alle Det tredje rikets ledende rakettforskere.

Enhver vakt som lot det skje, ville garantert bli skutt. Vakten gikk med på å slippe forskerne ut av leiren og la dem kle seg i sivile klær så amerikanske soldater ikke skulle få mistanke om at de var viktige.

Alle var ute etter de tyske rakettingeniørene og V-2-raketten. I mars sendte Pentagon en anmodning til oberst Holger Toftoy, sjef for hærens artilleritekniske etterretningstjeneste i Europa, om hundre operasjonelle V-2-raketter. Toftoy sendte Robert Staver for å hente V-2tegningene og -dokumentene og finne ingeniørene. Von Braun sto øverst på Stavers liste.

29

apollo 11

Stalin kan ha spilt en rolle i omdirigeringen av tropper mot Peenemünde istedenfor Berlin i de siste månedene av krigen. Bare noen dager etter Hitlers selvmord i Berlin tok en infanterienhet under ledelse av major Anatolij Vavilov fra den andre hviterussiske fronten kontroll over Peenemünde. Stedet var forlatt, og det var lite etterretning å hente.

Stalin ble rasende og skal ha sagt: «Dette er fullstendig uholdbart.

Vi har beseiret nazisthærene, vi har okkupert Berlin og Peenemünde, men så har amerikanerne fått rakettingeniørene. Hva kunne være mer avskyelig og mer utilgivelig? Hvordan og hvorfor kunne dette skje?»

Den 2. mai flyktet von Braun fra Oberammergau. Broren hans, Magnus, var sammen med ham, og da de så en soldat som kom mot dem, nærmet Magnus seg mannen på sykkel og ropte: «Mitt navn er Magnus von Braun. Min bror fant opp V-2-raketten. Vi ønsker å overgi oss.» Amerikanerne frydet seg. Operasjon Paperclip var kodenavnet for den hemmelige innsamlingen av forskere fra Nazi-Tyskland, gjennomført ikke bare fordi det var til direkte nytte for amerikanerne, men også for å nekte SSSR de samme forskerne. Førti jernbanevogner med byttet – tonnevis av dokumenter, hundre V-2-raketter, prøveoppskytingsrigger, et anlegg for fremstilling av flytende oksygen og over 300 tonn med annet utstyr – ble sendt til Antwerpen og den amerikanske marinens lasteskip. Toftoy smuglet også ut 118 medlemmer av rakettteamet. Da Churchill hørte om det, ble han rasende og klaget til Eisenhower, som svarte at det var for sent å gjøre noe med.

I juni kom en gruppe sovjetiske ingeniører til Peenemünde for å se hva de kunne berge. Blant dem var Boris Tsjertok, 33, en ekspert på styringssystemer, som straks skjønte hvor langt etter de hadde ligget. Ved slutten av krigen hadde den kraftigste operasjonelle sovjetiske rakettmotoren en skyvekraft på halvannet tonn; V-2 hadde en skyvekraft på 27 tonn. De fikk tak i noen få, men viktige gjenstander som et forbrenningskammer og deler av drivstofftanker. Bitene ble sendt tilbake til Moskva for å undersøkes av en gruppe ingeniører som omfattet Vasilij Pavlovitsj Misjin, en spesialist på kontrollsystemer som tjue år senere skulle lede det mislykkede sovjetiske programmet for å landsette en kosmonaut på månen.

Den tyske raketten lå langt foran noe russerne, eller noen andre, kunne oppvise. Men de innså ikke dens fulle betydning. De skulle til slutt betale dyrt for å tenke at langdistansefly ville være overlegent som 30

krigsbytte

våpen i forhold til raketten. I Peenemünde gravde sovjetiske soldater en tysk utgave av en bok av Tsiolkovskij ut av ruinene. På nesten hver side var det notater og kommentarer som von Braun hadde skrevet. I arkivet til det nazistiske luftfartsministeriet fant russerne også tegninger av et missil som sovjetiske ingeniører hadde utviklet sent på 1930-tallet.

Sovjetunionen trengte raketteksperter for å få noe ut av det de avdekket. Glusjko og Koroljov ble anbefalt. Slik hadde det seg at Koroljov, nå oberst i Den røde armé, i september ble sendt til Tyskland. Da han overvar oppskytninger med den rekonstruerte raketten, var det åpenbart for ham at von Braun hadde kommet lenger med raketteknologi enn noen andre – og at russerne kom til å trenge denne teknologien. Koroljov skulle aldri treffe von Braun; innen han kom til Tyskland, var von Braun allerede i Amerika.

Idet krigen i Europa nærmet seg slutten, drømte Neil Armstrong fremdeles om å bli flykonstruktør. Han gikk på fem–seks forskjellige skoler etter hvert som familien flyttet rundt i Ohio. Krigen tok slutt da han var femten, og et år senere fikk han flysertifikat i yngste mulige alder. Hans første soloflygning skjedde over hjemmet i byen Wapakoneta, med landing på en gresslette. Snart skulle han verve seg til Holloway-planen, som la opp til et program med studier, flytrening og marinetjeneste de neste årene. I likhet med så mange unge menn i sin generasjon hadde han store planer.