"De som dro og de som ble igjen" av Parinoush Saniee. Leseutdrag.

De som dro og de som ble igjen

Parinoush Saniee

De som dro og de som ble igjen Oversatt fra persisk av Nina Zandjani, MNO

FONT FORLAG

Tidligere bøker av Parinoush Saniee: Det som ventet meg (2012) Den stumme gutten (2013)

Forord

Selv om fenomenet med at iranere bosetter seg ander steder i verden har nokså lange historiske tradisjoner, har det aldri før foregått i så stort omfang og med en slik utbredelse som nå.

Historien har vist at det i forbindelse med regjeringsskifter og under politiske kriser alltid har vært grupper som forlot landet og bosatte seg andre steder. Disse gruppene besto imidlertid som regel av spesielle segmenter i samfunnet, som familiemedlemmer av det tidligere dynastiet eller personer som var sterkt knyttet til det og som var i livsfare. Det kunne også være diktere og andre kjente personer som hadde falt i unåde hos de nye makthaverne, eller grupper med annerledes tenkende som styresmaktene ikke tålte eksistensen av, som manikeistene og mazdakene i førislamsk tid. Med tanke på omfang og utbredelse er det kanskje bare én gruppe som kan sammenliknes med det nåværende fenomenet, og det er iranerne som utvandret etter arabernes invasjon. Parsernes samfunn i India utgjør en stor og anerkjent gruppe i Mumbai, og de har sine røtter i nettopp denne utvandringen.

På grunn av sin kulturelle nærhet var India og dagens Tyrkia som oftest mål for reisen. Det persiske språkets innflytelse og det store antallet persiskspråklige diktere i India og ved det ottomanske hoff sier noe om den store 5

parinoush saniee

påvirkningen disse iranske immigrantene hadde i vertslandene.

Mønsteret for iranernes utenlandsreiser var frem til forrige århundre i stor grad knyttet til religiøse plikter.

Mål for pilegrimsreisene var Mekka, Medina, Karbala og Najaf, i tillegg til Damaskus og Syria, samt noen byer i Libanon, og sjeldnere Kairo. Reiser til Europa ser vi fra slutten av Qajar-dynastiet (1789–1925), med en topp da studenter ble sendt utenlands under Reza Shah Pahlavis regjeringstid fra 1925 til 1941.

På 1940-tallet la situasjonen i forbindelse med andre verdenskrig og uroen i de europeiske landene en viss begrensning på utenlandsreiser. På 1950-tallet, da det igjen ble skapt en relativ ro og nye forbindelsesveier oppsto, økte reiseomfanget knyttet til studier og til en viss grad politikk. Med bedringen i den økonomiske situasjonen fra midten av 1960-tallet og frem til begynnelsen av 1970-tallet oppsto det i tillegg et marked for jobbrelaterte reiser og feriereiser. Disse førte imidlertid i mindre grad til permanent bosetting i andre land. I de fleste tilfeller var hjemlandet det endelige reisemålet.

Etter den islamske revolusjonen i 1979 står vi ovenfor den største utvandringen blant iranere noensinne, og et endret reisemønster. Disse utvandrerne hadde svært ulik politisk, sosial og økonomisk bakgrunn, men også ulike mål og hensikter. Kanskje en bredere undersøkelse av disse vil kunne gi større kunnskap og en mer nøyaktig mulighet til å kategorisere.

Uansett – i mer enn tretti år har et stort antall iranere forlatt hjemlandet og slått seg ned andre steder. I tillegg kommer alle de som reiste ut tidligere og som ikke hadde til hensikt å bli værende, men som ble boende i vertslandet fordi de samfunnsmessige forholdene stengte mulighetene 6

de som dro og de som ble igjen

for å reise tilbake, eller fordi de selv innbilte seg at veien tilbake var stengt.

I dag har nesten alle familier i Iran, særlig i byene, flere medlemmer som har bosatt seg i andre land. Slike forhold har ført til nye familierelasjoner som er svært forskjellige fra dem vi kjente tidligere. Dette fremtvinger spesielle adferdsmønstre. Mens søstre, brødre og selv fettere og kusiner i tidligere tider kunne skryte av felles og liknende erfaringer, finner vi i dag mange som ikke kjenner selv sine nære familiemedlemmer særlig godt. Miljøene de lever i er så forskjellige at de ikke klarer å danne seg et realistisk bilde av hverandres bo- og leveforhold. De som dro, har illusjonsaktige minner fra søte barndomsår langt tilbake i tid, eller fra selskaper og fester som ble arrangert for dem under korte besøk i Iran i nyere tid. De som ble igjen, ser for seg det drømmeaktige livet som de på den andre siden av havet har skaffet seg, med usannsynlige muligheter og fantastiske velferdsordninger som de hjemmeværende bare kan drømme om. Ingen av disse forestillingene stemmer overens med virkeligheten. Avstand i tid og sted har satt ettertrykkelige spor etter seg, slik at selv blodsbånd og emosjonelle bånd til tider ikke klarer å utjevne dem. Det fremmedartede tar form, slektninger blir gjenstand for forutinntatthet og uriktige bedømmelser. Misforståelser, krenkelser og sorg gjør at følelser kjølner, slik at slektninger blir fremmede for hverandre.

Selv om det fremdeles skulle eksistere emosjonelle bånd, finnes det ikke lenger felles erfaringer, felles minner, eller felles frykt, problemer, gleder, sorger, vanskeligheter eller aktiviteter. Uansett hvor mye de snakker sammen på telefon, per brev og i sosiale medier for å fortelle hverandre om ting som har hendt – at den og den har gjort sånn og slik, eller at livet går sin gang på den og den måten – så gir 7

parinoush saniee

det ikke nødvendigvis mening for den som ikke klarer å sette seg nøyaktig inn i situasjonen som blir skildret. Særlig fordi hendelsene som regel blir beskrevet en stund etter at de inntraff, og dermed i stor grad mister sin aktualitet og viktighet. Ettersom tiden går, blir avstanden større, og følelsen av å stå hverandre nær og forstå hverandre avtar.

Og avstanden øker enda mer for andre og tredje generasjon, som ikke har noen minner om et felles liv, og dermed sliter med å betrakte de andre som landsmenn.

I de senere årene har man sett at familiesammenkomster blir ensidig fremstilt på sosiale medier, og at det derfor har oppstått tydelige følelsesmessige sammenstøt etter mange års atskillelse. Ulike grupper reagerer forskjellig på slike forhold, men det er likevel mulig å tegne et diagram over dem. I den ene enden av skalaen har vi de som er forutinntatte og skeptiske overfor hverandre. I den andre enden de som benekter ethvert følelsesmessig og kulturelt skille, som om ingenting har hendt og det aldri har vært noen avstand mellom dem. Begge disse er selvfølgelig like urealistiske. Størsteparten av befolkningen befinner seg et sted midt imellom – forvirret og lamslått leter de etter tidligere felles bånd og egne ståsteder som landsmenn. I siste instans vil de ulike synspunktene til disse menneskene som er spredt utover hele verden, bestemme om det som er igjen av forbindelsen, blir ivaretatt eller brytes fullstendig.

Det vil påvirke barnas adferd ved enten å føre dem sammen, eller skyve dem lengre fra hverandre. I tillegg vil det avgjøre spørsmålet om de forblir landsmenn, eller om røttene rives helt opp og de bare forholder seg til landet de nå er bosatt i.

Hva bør man egentlig gjøre? Hva betyr det egentlig å være landsmenn? Dreier det seg bare om å leve i et begrenset geografisk område, eller spiller andre faktorer inn?

8

de som dro og de som ble igjen

Det å befinne seg i nærheten av hverandre, er selvfølgelig en viktig faktor, men mange naboer (selv de som bor i samme bygning), er ikke nødvendigvis nære venner og snakker samme språk. Etter mitt syn er det å bo i samme land ikke det eneste kriteriet for å være landsmenn. Mest av alt vil en felles kultur knytte oss sammen. Hvis vi ønsker å fortsette å være landsmenn – nå som vi bor så spredt på ulike steder og blandet sammen med andre kulturer – må vi gjøre en felles innsats for å bevare kulturen og de følelsesmessige båndene. Vi står overfor store geografiske avstander. La oss gjøre den kulturelle avstanden mindre.

Denne boken ble skrevet i 2006, da troen på at det ville være mulig å skape nye bånd virket svært usannsynlig. Jeg må være ærlig og si at jeg på den tiden anså våre forbindelser som tapte, og våre forskjeller og fremmedheten som for store til at det ville være mulig å gå mot et felles mål.

Heldigvis har hendelser i senere år – særlig deltakelsen fra dem som var langt borte fra foreldrehjemmet og forlangte frifinnelse av fengslede landsmenn – vist at familiebåndene fortsatt er vevd i hverandre og sterke.

I denne boken er det gjort et forsøk på å bringe frem de sterkeste og mest urettferdige beskyldningene som de to sidene fremsetter overfor hverandre. Begge sider vil utvilsomt kunne føle seg krenket av det de her tillegges, men dette må sies. Vi må se virkeligheten i øynene, slik at vi blir i stand til å bedømme hverandre litt mer bevisst og rettferdig. Vi må forstå hverandre, strekke frem en hjelpende hånd i tunge stunder, og enstemmig og helhjertet rope ut om det begge grupper har et ønske om.

Parinoush Saniee April 2011

Personene

Dokhi (Irandokht) mor Habib Mohammad Caroline Mohsen Afsaneh Mahnaz Shafaqi Sattari Maryam Hamidi Mehdi Sanaz Nader Nazila

jeg-person og forteller, bor i Teheran Dokhis farmor, bor i Teheran.

Også kalt bestemorog mamma Dokhis avdøde far bror til Dokhis avdøde far, bor i USA. Også kalt Mammad Mohammads avdøde amerikanske kone bror til Dokhis avdøde far, bor i Teheran Mohsens kone, bor i Teheran søster til Dokhis avdøde far, bor i Frankrike Mahnaz’ mann, bor i Frankrike Mahnaz’ avdøde mann søster til Dokhis avdøde far, bor i Teheran Maryams mann, bor i Teheran bror til Dokhis avdøde far, bor i Sverige. Skilt fra sin iranske kone Mahnaz’ datter, bor i Frankrike Mahnaz’ sønn, bor i Frankrike Mahnaz’ datter, bor i Frankrike 11

parinoush saniee

Sam Sara Michael Nick Cyrus Ardeshir Somayeh Meysam Daniel

Shafaqis sønn, bor i Frankrike.

Også kalt Sammy Shafaqis datter, bor i Frankrike Mohammads sønn, bor i USA. Også kalt Dariush Michaels sønn, bor i USA Mohsens sønn, bor i Teheran Mohsens sønn, bor i Teheran datter av Maryam og Hamidi, bor i Teheran sønn av Maryam og Hamidi, bor i Teheran Mehdis sønn, bor i Sverige

Første dag

Bakken forsvant i stor fart foran øynene mine. De spredte trærne fulgte med en stund, mens de blå fjellene i horisonten ble stående stødig. Onkel Mohsens stemme fikk meg til å skvette: – Hva stirrer du på?

Når kom han inn i kupeen? Ikke vet jeg.

– Naturen, landskapet, verden. Jeg vil se hvordan det er her, til forskjell fra der hjemme.

– Ja vel, og hva er forskjellen?

– Ingen! Jorden har samme farge som før, likeså trærne og elvene og fjellene i det fjerne. Alt er helt likt. Så langt kan i hvert fall ikke jeg se noen forskjell, verken i landskap eller klimatiske forhold.

– Hadde du forventet at alt skulle være annerledes så snart du kom over grensen?

– Ikke alt, selvfølgelig. Men én ting er annerledes. Har du ikke lagt merke til det?

– Hva, da? Trærne?

– Nei. Noe inni meg er annerledes. Kanskje ser det likt ut overalt, eller kanskje er det til og med vakrere her, men jeg hadde likevel en annen følelse der hjemme. En slags følelse av tilhørighet. Jeg følte at alt tilhørte meg. Men på denne siden føles det – til tross for at jeg er nysgjerrig og gleder meg til treffet – som om det ikke angår meg. Jeg er mer en 13

parinoush saniee

slags iakttaker. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det jeg føler.

Han kikket forundret på meg og flirte da han svarte: – Bravo! Forsto du alt dette så kjapt? Nei, min kjære, ikke ta det så alvorlig. Det skyldes bare alle slagordene du har hørt. Ikke en håndsbredd av jorden der tilhører deg.

– Vil det si at å høre til i et land og ha sine røtter i et bestemt område ikke betyr noe for deg?

– Nei, det betyr ikke noe. Det eneste jeg vet, er at uansett hvor vi hadde vært født, ville det ha vært bedre enn der.

Så mumlet han: – For deg ville det i hvert fall ha vært bedre.

Jeg mønstret det snille, men stressede og slitne ansiktet med alle rynkene. Det granskende blikket mitt gjorde ham urolig. Han angret på det han hadde sagt. For å endre på stemningen hevet han stemmen, slo ut med armene og fremsa i en teatralsk tone: Å, Sa’di, fedrelandskjærlighet er en riktig leveregel, Men slit deg ikke til døde, bare fordi du er født der*

Vi snudde oss begge da vi hørte mors stemme: – Kjære Dokhi, kan du gi meg et glass vann?

Onkel Mohsen la en hånd på skulderen hennes.

– Hei, mor, føler du deg bedre?

– Å, ikke så verst. Men jeg fikk ikke sove i natt, for jeg var så bekymret. Og dette barnet holdt seg våken sammen med meg.

Hun så på meg med et kjærlig blikk.

– Måtte Gud beskytte deg! sa hun da hun tok imot vannglasset jeg holdt frem for henne. *

Dikt av den persiske poeten Sa’di (ca. 1200–1290), Ghazal nr 371 (o.a.)

14

de som dro og de som ble igjen

– Ingenting å takke for. Jeg gjorde bare min plikt.

– Hvilken plikt, min kjære? Hvem andre av mine barnebarn gjør så mye for meg som du?

– De andre barnebarna har mammaer og pappaer, som du selv sier. Men meg er det du som har hatt alt strevet med. Dermed har også jeg andre plikter overfor deg enn de andre barna har.

Onkel Mohsen satte seg ved siden av mor.

– Hva bekymret du deg for, mor? Alt er tilrettelagt, akkurat slik du ønsket. Du sa at du ikke ville reise med fly, dermed tar vi toget. Du sa at alle måtte bli med, og det er de nå. Du sa hvilke suvenirer vi måtte ta med oss, og dem har vi med. Maten er pakket, hva er du bekymret for?

– Kjære Mohsen, jeg vet at du har lagt alt til rette, men jeg klarer likevel ikke å la være å bekymre meg. Når jeg tenker på at jeg skal treffe barna mine igjen innen det blir kveld, gjør hjertet mitt et hopp. Det kjennes som om jeg faller utfor et stup. Jeg har levd i nesten tretti år i påvente av en slik dag. Jeg har tenkt så mye på dette øyeblikket.

Jeg har lagt så mange planer. Jeg har øvd så lenge på hva jeg skal si. Jeg har omfavnet dem så mye, alle sammen. Jeg har luktet og kysset så mye på dem at jeg ikke lenger klarer å tro på at det faktisk skal skje. Jeg er redd jeg ikke klarer å holde ut. Jeg er redd jeg kommer til å dø før jeg får truffet dem. Jeg er redd jeg skal svime av. Den kjære pappaen deres skulle ha vært her, han tok ønsket om å se sine kjære igjen med seg i graven.

Stemmen hennes skalv. Hun tørket bort tårene med en flik av lakenet.

– Mor, for Guds skyld, ikke begynn med det nå igjen.

Døren til kupeen gikk opp. Tante Maryam med det alltid smilende ansiktet samlet chadoren så den ikke skulle sette seg fast i døren.

15

parinoush saniee

– Hei, mor, er du våken?

– Nei, ved Gud. Alt er et eneste rot. Når jeg sover, jobber underbevisstheten min og jeg ikke får et øyeblikks ro.

Når jeg er våken, er det som om jeg drømmer. Hva med dere? Klarte dere å sove?

– Ja da. Hamidi sovnet før hodet traff puten. Somayeh og Meysam hadde herjet så mye at de sluknet helt. Men jeg var så oppspilt over å skulle treffe igjen de andre at jeg ikke klarte å lukke øynene.

– Jeg skjønner hva du mener.

Tante Maryam og onkel Mohsen vekslet blikk og satte seg på hver sin side av henne. Med en stilltiende overenskomst forsøkte de å endre mors sinnsstemning. Tante Maryam la armen rundt skulderen hennes og sa med et smil: – Fortell meg sannheten nå, mor. Hvem av dem lengter du mest etter?

Onkel Mohsen trakk på skuldrene og sa: – Det er da opplagt! Mammad, selvfølgelig, doktoren, fars kronprins. Særlig fordi det er så lenge siden hun har sett ham. Ikke sant? Hvor mange år er det siden du så ham sist?

– Tretti.

Tante Maryam gjentok rolig: – Tretti? Nei, kjære mamma, Mammad var i Iran to ganger. Hvor mange år er det siden han dro, da?

– Trettifem, og i løpet av den tiden var han tilbake to ganger, en gang i 1973 og en gang i 1976.

– Bravo, jammen er du skarp! Det er bare tull når du sier du er blitt gammel. Jeg klarer ikke å huske noen ting.

Du er jo kjempeflink til å huske datoer.

– Dette er de viktigste datoene i livet mitt. Det går da ikke an å glemme dem? Det er det samme som med 16

de som dro og de som ble igjen

fødselsdagen til barna mine, og bryllupsdagene. Dette er datoen for den første atskillelsen og den første avstanden.

Jeg husker til og med hvilken ukedag det var og hva klokken var. Mohammad rev med seg en del av min tilværelse da han reiste. Den gangen var jeg fortsatt ung, jeg var opptatt med de andre barna, jeg hadde mye ansvar, så jeg ble på et vis engasjert i livet. Men smerten slapp ikke taket i meg, ikke et øyeblikk.

Det lå en skjult ergrelse i Mohsens stemme da han sa: – Så klart! Det var jo øyenstenen din som dro.

– Det er dere alle sammen. Jeg hadde ikke noe ønske om at noen av dere skulle dra.

– Det var bare meg var du standhaftig nok til å holde tilbake.

– Pappaen din ønsket å sende deg også utenlands. Han pleide å si at vi bare måtte vente til utgiftene med Mammad ble litt mindre og han var i stand til å betale studieavgiftene sine selv, så ville han sende deg også. Men så kom du inn på universitetet. Det ville vært synd å avbryte studiene. Vi diskuterte det med Mammad og kom til at du skulle få ta mastergraden i utlandet.

Tante Maryam fortsatte der hun slapp: – Jeg tror mamma lengter mest etter Mehdi. Han er tross alt attpåklatten hennes. Ikke sant?

Jeg løftet blikket fra skriveboken og sa: – Men stakkars tante Mahnaz, henne er det er visst ingen som savner. Det er tross alt tjuesju år siden hun dro.

Mor klarte ikke å holde igjen et langt sukk da hun svarte: – Hva skal jeg si? Hvem av dem skal jeg snakke om? Jeg er urolig for hver eneste en av dem. På hver sin måte. Det er ikke mulig å si hvem man savner mest eller føler mest smerte for.

17

parinoush saniee

Tante Maryam ristet på hodet og protesterte utålmodig: – Å, mamma, hold opp, for Guds skyld! Hvorfor tar du sånn på vei? Du var så rolig inntil vi begynte å planlegge denne reisen. Jeg har alltid beundret deg og sagt at moren vår er den mest fornuftige, utholdende og pålitelige kvinnen jeg vet om. Jeg trodde faktisk du hadde akseptert at barna dine var langt unna, at du hadde vennet deg til det.

Men helt siden vi avtalte å treffes, er du blitt så rastløs, og det er bare rot med spising og søvn. Du er blitt så tynn. Du er urolig. Hvor er det blitt av fornuften, utholdenheten og motstandskraften?

Mor vendte et bekymret blikk mot vinduet. Hun stirret ut på noe i det fjerne. Stemmen var rolig da hun svarte: – Ta denne elven. Bevegelse er en del av dens natur. Bygger vi en demning foran den, vil vannet fylle seg opp bak den. Det vil dannes en innsjø. Vannet holder seg tilsynelatende i ro, helt til det en dag oppstår en liten sprekk i demningen. Tror du at det oppsamlede vannet da slår seg til ro og renner like rolig gjennom sprekken som før? Nei, det går amok, det nekter å holde seg bak demningen i så mye som ett sekund, det presser på av all sin kraft. Det stanger mot sperringen og gir seg ikke før den brister. Det blir til en flom som det ikke er mulig å styre og som ødelegger alt på sin vei. Så lenge jeg innbilte meg at det ikke fantes noen mulighet til å se barna mine igjen, hadde jeg innsjøens rolige overflate, men fra det øyeblikket da jeg skjønte at demningen brast, klarer jeg ikke lenger å styre det jeg har forsøkt å bevare i hjertet med så mye viljestyrke alle disse årene. Veien er åpnet, og alle celler i kroppen min higer etter å sette punktum for denne atskillelsen som har vart i mangfoldige år. Ikke be meg om å være tålmodig lenger. Alt det forsvant med min Habib. * 18

de som dro og de som ble igjen

Bestemor hadde vært lærer i litteratur på videregående skole i mange år. Nå var hun et skattkammer av ordtak, metaforer, dikt og fortellinger. Jeg vet ikke hvorfor jeg kjente meg så nedtrykt og trist når hun snakket så alvorlig. Jeg reiste meg fra plassen min og sa: – Onkel, mens mor er opptatt med å snakke med dere, stikker jeg bort i kupeen deres og hviler litt. Er det greit?

– Ja, visst! Bare gå. Det er ingen der. Barna har tatt en tur i restaurantvognen for å drikke te. Hva har du der?

– Det er skriveboken min. Jeg vil skrive ned alt fra reisen for å gi meg selv minner.

– Hvorfor det?

– Jeg vet ikke. Jeg bare vil det.

Jeg forlot kupeen og gikk inn til onkel Mohsen og hans familie. Sengene var oppslått og i et eneste rot. Jeg la meg i den øverste køyen. Jeg følte meg nedtrykt. De forstår ikke.

Er det ingen som forstår hva det vil si å ikke ha noen minner? Jeg vil skrive ned alt, akkurat slik som det skjer. Med alle fargene, luktene og følelsene som er der i øyeblikket.

Derfor noterer jeg stadig i skriveboken eller inni hodet mitt, og setter det ned på papir når muligheten gir seg. Jeg kjenner at jeg er sliten i hånden. Øyelokkene er tunge, det er best jeg sover litt.

Jeg holdt på å sovne da tante Afsaneh rev opp døren til kupeen. Jeg kunne høre onkel Mohsens utålmodige og nervøse stemme: – Hva er det nå? Klarer du ikke å slappe av et øyeblikk?

– Det kan du spørre denne mannen om. Er det ingen her som kan fortelle ham at han ikke har noe med det? Dette er min uflaks. Nå som vi omsider og for første gang på evigheter skal reise utenlands, har vi med oss moralpolitiet. Jeg får ikke puste i fred for ham.

19

parinoush saniee

– For hvem, da? Hvem snakker du om?

– Mannen til den superreligiøse søsteren din.

– Snakk nå tydelig så jeg skjønner hva du mener. Hva sa han?

– Jeg skulle til å passere ham, da han sa: «Jaså, kvitter du deg med skautet allerede, nå som vi bare så vidt har krysset grensen? Tror du kanskje at mennene på denne siden ikke er fremmede?» Dette er din skyld, alt sammen.

Du har latt dem bli så frekke. Jeg sa det til deg, de kommer til å lage et helvete for oss på denne turen.

– Vi er ikke akkurat på en fornøyelsestur, min kjære. Vi ble enige om at vi for mors skyld skulle være litt overbærende og holde ut med hverandre disse ti–tolv dagene. Alle utgiftene våre er det andre som tar seg av. Det samme gjelder planleggingen. Du sa deg enig i det, så nå får du vær så god holde ut.

Døren til kupeen ble åpnet og lukket forsiktig. Onkel Mohsen stakk av som vanlig! Jeg kunne se for meg tante Afsanehs irriterte ansikt da hun fortsatte: – Det kan du tro! Jeg har helt andre hensikter. Hadde det ikke vært for fremtiden til barna mine, hadde jeg aldri innlatt meg på dette. Denne reisen bør snu om på livet vårt. Skjønner du det, Sanaz? Alt sammen er opp til deg.

Du får prøve å henge deg på en av fetterne dine, på en aller annen måte. Michael i første omgang, selvsagt. Jeg orker ikke alle dikkedarene til tanten din.

– Å, mamma! Michael er gammel, han er minst tretten– fjorten år eldre enn meg.

– Det kan så være. Tretten–fjorten år er da ikke så mye, det er faktisk ganske bra. Da har han gjort alt han skal.

Nå er det på tide at han får seg en kone.

– Kanskje jeg like godt skulle gifte meg med en mann på sytti? Som faktisk har gjort absolutt alt han skal?

20

de som dro og de som ble igjen

– Ikke skap deg.

– Det er jo sant! Det kan godt hende at denne fyren har gjort alt han skal, men hva med meg, da? Jeg har ikke gjort noe som helst ennå. Hva med alt mitt? Dessuten liker jeg ikke gamle menn. Han passer mye bedre til Dokhi.

– Stakkars Dokhi. Hvis det hadde vært mulig å skaffe henne en mann, ville hun vært gift for lenge siden.

Nå var jeg sikker på de ikke hadde lagt merke til meg. Jeg er overhodet ikke nysgjerrig på hva som sies bak min rygg.

Jeg vet hva tante Afsaneh tenker om meg. Jeg ønsket ikke å være samtaleemne lenger, at det skulle skapes enda større avstand mellom oss. Onkel Mohsen er tross alt den eneste jeg har. Det vil si, den eneste som er fysisk til stede. Og jeg er glad i familien hans, med alle problemene de har. Jeg reiste meg og slo hodet hardt i taket. Tante Afsaneh skrek høyt: – Å, måtte Gud ta mitt liv, hva gjør du der oppe?

Jeg skulle til å svare at onkel hadde sagt at kupeen deres var ledig, men så tok jeg meg i det. Jeg ønsket ikke å sette i gang en ny krangel, så jeg stotret frem: – Du skjønner, jeg var litt trett, og så var det tomt her inne. Den øverste køya var redd opp, og da tenkte jeg at hvis jeg la meg til å sove her, ville jeg være til minst bry.

– Du er da ikke til bry! svarte hun og kikket engstelig opp mot meg. Hun forsøkte å finne ut hvor mye jeg hadde hørt av det som var blitt sagt, så hun tok opp tråden der hun hadde nevnt navnet mitt: – Vi snakket tilfeldigvis om deg.

– Virkelig? Hva sa dere?

– Ikke noe viktig.

Sanaz avbrøt henne: – Mamma har tenkt å finne en mann til meg, og hun vil at jeg skal gifte meg med Michael.

21

parinoush saniee

Er ikke det latterlig? Jeg foreslår at du heller kan bli kona hans, han passer bedre til deg.

– Jeg er ikke klar for å gifte meg.

Tante Afsaneh fortsatte lettet: – Det var akkurat det jeg også sa. Men fortell meg sannheten: Er du ikke klar, eller er det mor som er grunnen til at du ikke gifter deg? Du må tenke litt på deg selv og din egen fremtid! Jeg vet at flere har vært interessert. Hvorfor avviser du dem alle?

– Jeg vet ikke. Foreløpig orker jeg ikke å tenke på det engang.

– Men det begynner å bli på tide. Hvis moren og faren din hadde vært her, ville de nok sikkert ha giftet deg bort nå.

– Ikke snakk sånn, kjære Afsaneh, jeg blir helt kvalm av det.

Misnøyen og bråket til tante Afsaneh la seg plutselig.

Slik var det alltid. På et øyeblikk setter hun himmel og jord i bevegelse, i neste øyeblikk er hun helt upåvirket. Rolig fortsatte hun: – Noen må jo si det. Jeg sverger ved mine tre barn at jeg er veldig bekymret for deg. Etter min mening er du det beste mennesket i denne familien. Du er på en måte barnet til oss alle. Jeg føler at vi gjør deg urett. Denne familien er i grunnen nokså tankeløs, de ville kanskje ikke hatt noe imot at du ble boende hjemme. På den måten ville ingen andre trenge å bekymre seg for mor. De ville få mindre ansvar.

– Nei, kjære Afsaneh. Mor og tante Maryam snakker ofte med meg om ekteskap. Men jeg har problemer med meg selv. Du vet jo det! Jeg kjenner ikke meg selv ordentlig ennå. Jeg vet ikke hvem jeg er, og jeg vet ikke hva jeg bør gjøre. Jeg vet ikke hva jeg vil. Hvordan skal jeg med min forvirring kunne administrere livet til en annen?

22

de som dro og de som ble igjen

– Min kjære, du tar det for alvorlig. Du bør gifte deg, så blir det slutt på alt dette.

Sanaz avsluttet den nytteløse samtalen på sin sedvanlige spøkefulle måte: – Jeg er heller ikke klar, men det spiller ingen rolle for mamma. Etter hennes syn vil en ektemann være nøkkelen til alle problemer. Særlig hvis det er en mann fra den andre siden av havet. Og nå har hun funnet rett person. Selv om jeg ikke vil og han ikke har noen anelse. Vi snakker ikke hverandres språk, har aldri møtt hverandre og har ingen følelser for hverandre, men det spiller ingen rolle. Hvem kan protestere når mamma har bestemt noe? Hvis du gir etter, kommer hun til å bestemme for deg også.

– Jeg sier dette for din egen skyld. Jeg ønsker å finne en løsning for deg. Kanskje du klarer å gi den stakkars broren din en hjelpende hånd.

– Hører du det? Hun har tenkt å kaste meg ned i brønnen, så det blir orden på Cyrus.

– Hvilken brønn? Det er ikke slik. Det er til ditt eget beste. Og det ville vel ikke være så galt om Cyrus fikk seg et fotfeste der borte heller? Kjære Dokhi, kan ikke du ta et alvorsord?

– Med hvem?

– Med Cyrus, vel. Han nekter å ta pillene sine igjen. Jeg hadde håpet at denne reisen skulle virke positivt på psyken hans, men hittil har det vært resultatløst. Spenningen i forbindelse med reisen har visst bare forverret det hele.

Han er veldig nervøs av seg.

– Hvor er han nå?

– Jeg vet ikke, han vandrer sikkert rundt i korridorene.

Han kjeder seg nok.

Ardeshir skulle til å spille på brorens bærbare datamaskin, og sa: 23

parinoush saniee

– Kjære Dokhi, ikke kom hit med ham. Da kjefter han bare på meg og nekter meg å spille.

Jeg lo og forlot kupeen. Da jeg kom ut i korridoren, kikket jeg i begge retninger. Togvinduene var som flotte malerier, de viste et nytt landskap bare man endret litt på synsvinkelen. Jeg begynte å gå i motsatt retning av kupeen vår.

To vogner lenger borte sto Cyrus ved vinduet i togdøren, som i motsetning til de andre var til å åpne. Han hang med halve hodet ute i vinden, håret var bustete og øynene halvåpne. Jeg stilte meg ved siden av ham uten å si noe.

– Hva er det? Har de sendt deg etter meg, nå igjen?

Han betonte «igjen» som om jeg stadig var ute etter ham.

– Jeg hadde tenkt å drikke te, og så ville jeg spørre om du ville være med til restaurantvognen. Kommer du? Jeg gidder ikke å gå dit alene.

Han flyttet seg bort fra vinduet, glattet det bustete håret med hendene, og sa: – Vet du hva som er vår tragedie? Vi har en stor slekt og familie, men likevel er vi alene.

– La være å filosofere. Blir du med?

– Ja, kom, så går vi. Men bare hvis det ikke er noen andre der.

– Slapp helt av, ingen andre orker å være sammen med oss.

– Det er helt greit. De irriterer meg skikkelig.

Vi gikk sakte mot restauranten. Nå og da møtte vi noen som kom gående i motsatt retning. Da trakk vi oss til siden og slapp dem forbi. Jeg holdt tak i en flik av Cyrus’ erme, som om jeg var redd for at han skulle stikke av.

Restauranten var nesten tom. Vi slo oss ned på hver vår side av et vindusbord.

24

de som dro og de som ble igjen

– Du sa ikke hvorfor de irriterer deg sånn. Hva har de gjort?

– De er helt ute av seg av glede. Skulle tro de hadde fått sine største ønsker oppfylt.

– Hva slags ønsker, da, for eksempel?

– Idiotiske ønsker, som å reise utenlands uten at det koster dem noe, få av seg skautet uten å være redde, drikke alkohol uten å bli pisket, snakke uten å bli arrestert. Kabareter … musikk …

– Og treffe igjen søsknene de ikke har sett på mange år.

– Å, nei, du. Det er bare et påskudd. Hvilken glede er det å treffe familie og slekt som man aldri har sett og ikke kjenner?

– Hvilken glede? Gjensynsglede! Komme sammen igjen etter så mange år. Er ikke du glad for det?

– Hvorfor skulle jeg være glad? Jeg kjenner dem overhodet ikke. Om jeg treffer dem eller ikke, spiller ingen rolle for meg.

– Kjenner du dem ikke? De er vårt eget blod, vi har samme røtter. Det snakkes så mye om dem. Bestemor og de andre snakker stadig om dem. Om barndommen deres.

Om det de gjorde. De snakker så ofte om det at jeg noen ganger innbiller meg at jeg var der selv og så det.

Han snurpet munnen trassig og sa: – Det kaller jeg ikke «å kjenne». Barndommen og ungdomstiden deres er blitt preget inn i bevisstheten vår av bestemor og de andre. Vi vet at den eldste onkelen vår, doktoren, tisset i bassenget foran alle gjestene da han fem år gammel. Og at han knuste de gamle fruktasjettene hjemme hos Mahin-khanum. Og at han som niåring slo hull i hodet på nabogutten for å forsvare pappaen min.

At tante Mahnaz, da hun var fire, tok på seg chador og lot som om hun var en gift kvinne. Onkel Mehdi var alles 25

parinoush saniee

kjæledegge og sov i bestefars armkrok til han var sju, og suttet på smokken i det skjulte. I dag er de bare noen skurrete og uforståelige stemmer som vi etter påtrykk fra foreldrene våre er nødt til å snakke med og ønske godt nyttår til Nowruz. Jeg skjønner ikke hva den slags opplysninger har å gjøre med de gamle og udugelige kvinnene og mennene vi snart skal møte.

– Har du ikke lyst til å treffe alle onklene, tantene og barna deres?

– Nei! Hva skulle det være godt for? De har ikke eksistert på mange år, og det trenger de ikke å gjøre heretter heller. Skal jeg sitte der og høre på skrytet deres? Se på bilder av huset deres? Misunne dem at de ikke har opptaksprøver til universitetene der borte, at enhver idiot kan bli lege eller ingeniør. Høre de unge fortelle om kjærestene sine, om fester og diskoteker som jeg bare kan drømme om, om det selvstendige livet, om at de bare trenger å jobbe i noen måneder for å kunne kjøpe seg en splitter ny bil som jeg aldri vil kunne skaffe meg, selv etter tjue års jobbing?

– Å, du er jammen misunnelig! Alle steder har sine fordeler og ulemper. Vi har også ting som de ikke har.

– Mener du det på alvor? Hva har vi, for eksempel?

– Et hjemland, et hjem, mens de på en måte er hjemløse.

Hører du ikke hvordan de til stadighet snakker om hjemlandet?

– Ja, så snart de er i stand til det, drar de ut i ørkenen ved Karbala, sukker over hvor vanskelig det er å være langt borte fra hjemlandet, og gnåler om hvor heldige vi er som bor der. De plages av ensomheten i utlendighet og savner skitten i rennesteinen i gatene våre. Har du lagt merke til det? Disse som er så mye bedre enn oss, når de skal fortelle at de savner hjemlandet så veldig, kommer de umiddelbart på all skitten i rennesteinen. For en meningsfylt 26

de som dro og de som ble igjen

assosiasjon! Jeg lover at hvis en av dem sier at han savner den skitten, kommer jeg til å dra til ham.

– Gi deg nå! Jeg ante ikke at du var så negativt innstilt til dem. Hvordan har det seg at du føler så sterkt nag og hat overfor mennesker du aldri har møtt, og som aldri har gjort deg noe vondt?

– Har jeg ikke møtt dem?

Han så ut av vinduet og stemmen fikk en ny tone. Det virket som om han ikke var i stand til å snakke om de andre uten å latterliggjøre dem: – Jeg har møtt tusenvis av dem. De er av samme ulla, hele gjengen. Hvert år kommer mammas slektninger på besøk med ståk og ståhei. Vi stakkarer er de eneste som er igjen av familien. Dermed får vi æren av å være vertskap. Midt på natten står vi og venter på flyplassen i timevis for å få æren av å bære de blytunge koffertene deres.

Med velkomsthilsen og lykkeønskninger tar vi dem med oss hjem og stiller hele livet vårt til disposisjon for dem.

Jeg må drasse sengetøyet mitt ut i stuen, og derfra til hallen, og så fra hallen til gangen. Tro meg, en gang var jeg nødt til å sove på kjøkkenet. Med voldsomme fakter overrekker de oss gaver som de har kjøpt på salg i bruktbutikker, og så skal vi liksom segne om av glede.

– Jammen er du frekk! Disse almissene gjør at dere alltid kan gå kledd i de mest elegante klærne. Og så klager du og påstår at de har kjøpt dem på salg?

– Klærne deres er alltid elegante, selv de som er kjøpt på salg. De må ikke slite for å kunne kjøpe dem, det kan du være sikker på. Det er vi som må stå på. Dag ut og dag inn har vi vært vitne til mammas slit mens hun lager frokost, lunsj og middag og viser sin hengivenhet overfor de bortskjemte, selvgode og uforskammede ungene deres. De selv fyser stadig på ulike matretter, ash-e reshte, qorme-sabzi 27

parinoush saniee

og halva, og etterpå får de diaré, hele gjengen. Da rister de beklagende på hodet og sier så mamma ikke skal bli lei seg at de sikkert har spist noe som var dårlig. Stakkars mamma sverger og lover at hun har desinfisert alt. Det er ingen som våger å si at alle som spiser så store mengder frukt og grønnsaker på en gang, vil bli syke. De svir i øynene og halsen av den forurensede luften, ser forundret på oss og spør hvordan vi klarer å puste og leve her. De sørger over at slimet i nesen deres blir svartfarget.

– Hva for noe? Hva er det som blir svart?

– Snørret deres. Svigerfaren til tante Roya pleide å si at slimet i nesen ble helt svart fordi luften var så uren her, mens det var blankt der borte.

Jeg lo, men Cyrus var ikke mindre alvorlig da han fortsatte å fortelle: – Så beklager de seg over den forferdelige biltrafikken og sverger at de aldri kommer til å kjøre i de gatene. Inne i bilen tviholder de i dørhåndtaket og gir stadig fra seg små skrik og spør hvordan det kan ha seg at vi ikke er redde.

Det er jo så fryktelig farlig!

– Det har de jo rett i. Luften er forurenset, og det er de ikke vant til. Du kan ikke nekte for at vår måte å kjøre på og trafikken i Teheran er forferdelig. Blir du ikke selv gal når du kjører, kjefter og smeller du ikke?

Men Cyrus var i sin egen verden. Det virket som om han ikke hadde hørt noe av det jeg sa. Han bare fortsatte: – Utgiftene hjemme vokser til det dobbelte, og det fører til at foreldrene mine krangler dobbelt så mye som ellers.

Far jobber overtid. Han tar opp lån. Han må for enhver pris holde fasaden. Hver kveld fråtser de til langt på natt i selskapene som blir holdt for dem. Etterpå sier de at de legger på seg av det. Når de er litt i farta, begynner de å synge melankolske sanger om å lengte hjem. Med vemod 28

de som dro og de som ble igjen

nynner de om at vi er så heldige fordi vi bor i Iran, at vi er så fylt med kjærlighet og vennlighet. Mens det i utlendighet ikke finnes noen medmenneskelighet eller vennlighet.

Om noen skulle stikke av med hodet ditt, kommer ingen deg til unnsetning. De skulle ønske de kunne få puste i sitt eget land helt til evigheten.

Men hvis returen deres blir forsinket med én dag, en eneste dag, da er det en katastrofe. Måtte Gud forbarme seg. De blir så skrekkslagne at en skulle tro de var blitt satt i et løvebur. De går gjennom ild og vann, de trygler og avlegger løfter. Og så kommer omsider avreisedagen.

Vi kjøper inn gaver til dem og arrangerer goodbye party.

Så blir vi stående og trippe på flyplassen hele natten til de endelig reiser sin vei. Ikke før har de dratt, så dukker neste gruppe opp, og vi begynner forfra igjen som deltakere i et maratonløp. Som om vi ikke har verken liv eller jobb, men bare er skapt for å ta imot dem og gi dem forpleining.

Men hvis en av oss tilfeldigvis skulle befinne seg på deres kanter, sier de at de dessverre er nødt til å jobbe og ikke kan komme og hente oss. Var det ikke nettopp det denne doktor-onkelen hadde sagt til Parvin-khanum?

– Kanskje han faktisk måtte jobbe og var opptatt med en operasjon, det er da ingen spøk. De har altfor høye forventninger.

– Hvorfor forsvarer du dem sånn? Du har ennå ikke møtt dem. Å ja, det holdt jeg på å glemme, rett skal være rett. En ting er alle enige om: Det finnes ikke noe gravsted i verden som er bedre enn deres kjære hjemland. Derfor skriver de i testamentet at de skal gravlegges i Iran. Det er ingen dum idé. Livet på det beste stedet i verden og døden i det kjære hjemlandet!

– Nå er du urettferdig. De stakkars tantene dine kommer med iver og entusiasme for å treffe dere, og så snak29

parinoush saniee

ker du sånn? Jeg har sett hvor godt moren din har det når familien er på besøk. Det er mulig det påfører henne mye ekstra jobb, men hun er glad og nyter det. Sanaz pleier å si at de beste dagene i livet er når tante kommer på besøk fra utlandet.

– Ja, den gale dama gråter når de besøkende reiser igjen.

Mamma er det ikke mulig å snakke med på evigheter etterpå. Huset vårt blir til et sørgested. Dette er de positive virkningene av besøkene fra utlandet!

– Jeg skjønner ikke hvorfor du er sånn. Hvorfor ser du alltid bare det negative?

– Jeg ser realitetene. Ingenting av det jeg sa, var løgn.

Du vet selv at disse folkene er akkurat som jeg sa. De gjør meg kvalm.

– Men hvorfor? Hva har de gjort deg?

– Jeg føler at de har tatt av det som tilkom oss. De har latt oss svi. Og nå ler de av oss. En gang i året viser de seg frem så vi skal synes synd på dem.

– De har tatt det som tilkom dem, og hva har det med deg å gjøre? Dessuten har de mistet og gitt slipp på mye av det som var deres. Jeg tror du egentlig er sint på deg selv, ikke på dem. Nå må du være ærlig. Disse menneskene som du skal treffe senere i dag og som du har trukket sverdet mot, har ditt blod i årene. De har så lyst til å møte oss at de har begitt seg ut på en reise fra den andre siden av kloden for å komme hit. De har brukt en masse penger og invitert oss med. De er vår egen familie. For Guds skyld, prøv å se litt mer positivt på dem. Ta av deg de pessimistiske brillene.

– Uten briller ser jeg ingenting. Da er jeg blind.

– Desto bedre. Å ikke se noe er bedre enn å se hele verden og alle mennesker som fiender. * 30

de som dro og de som ble igjen

Tante Maryam og onkel Hamidi kom inn i den andre enden av restauranten sammen med Somayeh og Meysam.

Jeg vinket til tante. De gikk i vår retning, men straks onkel Hamidi fikk øye på meg, så han ned og satte seg ved det første ledige bordet. Uvilkårlig førte jeg hånden opp til hodet der skautet pleide å sitte. Jeg følte meg litt utilpass.

– Hei barn! Har dere det bra?

– Tror du Cyrus lar noen ha det bra? Han snakker ustanselig om alt som er galt. Han stiller hele verden i et negativt lys. Jeg skjønner ikke hvorfor han er så pessimistisk og svartmalende.

– Pappaen din ser forresten etter deg, Cyrus. Det var visst noe han ville.

– Blir disse folkene aldri lei av å se etter meg? De kveler meg. Uansett hvor ofte jeg sier at jeg ikke er et barn eller en krøpling, trenger det visst ikke inn.

– Ikke lag så mye styr. Du skal være glad for at du er så viktig for dem at de leter etter deg. Hvis jeg hadde hatt et sånt barn, ville jeg ha kastet det fra meg og aldri sett etter det. Jeg vet hva onkel Mohsen vil deg. Du har visst ikke tatt pillen din til frokost i dag, kjære prins!

– Jeg lot være med vilje. Jeg har ikke lyst til å ta dem mer.

– Bra, for en flott avgjørelse! Jeg tror også det er best om du ikke tar dem mer. De pillene ødelegger bare nervene til folk og gjør dem søvnige. De har ingen annen verdi.

– Ingen verdi? Går det an å sove uten dem? Du aner ikke hva søvnmangel gjør med deg.

– Så gå og ta dem, da. Du tar livet av oss med alle disse bortforklaringene dine. Uansett hva jeg sier, må du si imot!

Med minen til en som ble tvunget til å gjøre noe slitsomt for andres skyld, manøvrerte Cyrus seg ut mellom bordet og stolene, bortover den smale midtgangen og til enden av vognen. Tante Maryam lo og sa: 31

parinoush saniee

– Bravo! Du er den eneste som kan snakke slik til ham.

La oss gå bort til bordet vårt. Kom og drikk te sammen med oss.

Jeg reiste meg og fulgte etter tante. Tolv år gamle Somayeh satt alvorlig som en liten dame ved siden av faren sin.

Barndommen hennes var pakket inn og skjult bak en svart chador som var festet bakpå hodet med en strikk. Men hun orket tydeligvis ikke å være innestengt. Med fingeren slo hun lydløst i bordet. Leppebevegelsene tydet på at hun var opptatt med å synge og danse til en melodi inni seg. Jeg vet ikke hva hun så på utenfor vinduet, men hun ville tydeligvis ikke vende blikket inn i vognen igjen. Meysam satt klistret til vinduet og telte sauene utenfor. Da onkel Hamidi fikk øye på meg, skar han en grimase og stirret på teglasset sitt, som om han for første gang i livet så noe lignende. Jeg sa: – Tante, jeg har nettopp drukket te. Hvis det er greit, går jeg og ser til mor et øyeblikk. Kanskje hun trenger noe.

Mor satt med hodet lent mot seteryggen. Rynkene på halsen var synligere enn ellers. Blikket var vendt mot vinduet, og Gud vet hvor tankene hennes var på vei. Jeg så på henne, og noen nynnet i øret mitt: Når jeg ser på deg er det som om jeg, gjennom et vindu skuer på det eneste treet mitt, fullt av blader, i høstens gule feber.

Som om jeg ser et bilde av det opprørte vannet i bevegelse.*

*

Dikt av den iranske dikteren Forough Farrokhzad (1934–1967), Gozar (o.a.)

32

de som dro og de som ble igjen

Jeg ristet på hodet. Jeg kunne ikke la vonde tanker ødelegge den fine dagen.

Da jeg hørte at mor harket, skjønte jeg at hun var i ferd med å våkne fra drømmen. Hun rørte på seg. Hun var åpenbart nettopp blitt oppmerksom på meg, men jeg lot som ingenting da hun begynte å snakke: – Hva skriver du?

Jeg lo, men svarte ikke og løftet ikke blikket fra skriveboken. Hun visste hva jeg holdt på med. Det var helt tydelig at hun begynte å bli sliten: – Hvor lenge er det til vi er fremme? Jeg begynner å bli lei.

– Det er ikke så lenge igjen, bare noen få timer. Vil du at jeg skal hente te til deg?

– Skal jeg drikke te? Med dette skrantete toalettet?

– Jeg kan hjelpe deg.

– Nei, det skal du ikke. Vi er vel fremme snart, hvis Gud vil.

– Sov litt, så føles ikke veien så lang.

– Jeg klarer ikke å sove. Jeg kan ikke tvinge meg til det.

– Vil du at jeg skal lese for deg?

– Hvis du leser mens vi er i fart, får du vondt i hodet.

– Nei da! Jeg er vant til det.

Jeg tok boken opp fra sekken og begynte å lese. Jeg hadde ikke lest mer enn noen få sider da stemmen ga et fremmed ekko i hodet mitt. Det sved i øynene. Tid og sted gled inn i hverandre og ble fjerne. Ordene forsvant dansende sammen med toghjulenes monotone dunking. Hånden min klarte ikke å bære vekten av boken lenger. Jeg hørte at boken falt, og jeg forsvant inn i en mørk tunnel.

33

DETTE ER EN FONT-BOK Copyright © Parinoush Saniee 2018 Published by agreement with The Susijn Agency Ltd Originalens tittel: ânhâ ke raftand va ânhâ ke mândand Norsk utgave © Font Forlag 2018 Omslagsdesign: Studio E Omslagsfoto: plainpicture/hasengold Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream (70 g) Trykk og innbinding: ScandBook AB FONT CLXXXVI Første utgave ISBN 978-82-8169-446-0 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no

ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde.

I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det tre ulike skrifttyper (hieroglyfisk, samt hieratisk og demotisk).

Da Johann Gutenberg perfeksjonerte den europeiske boktrykkerkunsten omkring 1450, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som tittelskrift. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke strøk og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk.

Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker.

FONT FORLAG BRUKER skriften Trajan i sin logo. Denne ble designet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og laget på grunnlag av inskripsjonen på den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst.

DE SOM DRO OG DE SOM BLE IGJEN er satt med skrifttypen Sabon, designet i 1964 av tyske Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mellomkrigstida var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien.

FONT FORLAG