Den syvende demonen
Ă˜istein Borge
Den syvende demonen En kriminalroman
FONT FORLAG
Prolog
Fred. Som på en tropisk strand, med lekende barn og bekymringsløse foreldre. I minuttene før flodbølgen rammer. Eller som i en gul Volkswagen Polo, der den triller ut fra en garasje på Oslos østkant en oktoberdag i 2013. Bak rattet sitter en mor. På setet ved siden av henne: barnet, en spinkel jente på tolv år med en rød bøyle i det lyse håret. Når den gule bilen svinger inn i Teisenveien, legger en flaskegrønn Volvo V40 seg på hjul og følger etter ned mot Tvetenveien og videre bortover mot Helsfyr. Det er moderat trafikk på denne tiden av dagen, og de to bilene passerer uhindret gjennom Oslotunnelen i retning Bærum. De følger E18 ut til Sandvika, hvor de tar av fra motorveien og kommer inn på E16 mot Hønefoss. Jenta med hårbøylen har fått smarttelefon med ørepropper til fødselsdagen, og korer med stor innlevelse på noe som moren mener å gjenkjenne som den svenske artisten Lahle. De kjører over toppen ved Sollihøgda og deretter forbi Sundvollen konferansehotell, der to kvinnelige partiledere i dette øyeblikket presenterer den politiske plattformen for landets nye regjering. Jenta tenker ikke så mye på Norges fremtid, men desto mer på den nyfødte kusinen på Fagernes som hun gleder seg til å se for første gang. I et akselerasjonsfelt ved Vik Veikro blir de forbikjørt på innsiden av en grønn Volvo i høy fart. 5
øistein borge
Den unge sjåføren i Volvoen tyner tredjegiret til det ytterste, før han veksler til fjerde og når toppen av bakken. Han kjører forbi ytterligere to biler ved Rud og kommer ut på den nesten tre kilometer lange og snorrette Steinssletta. Ved enden av sletta bremser Volvoen og svinger inn i en busslomme. Sjåføren lar en motorsykkel med kurs for Oslo passere, og etter å ha sjekket i sidespeilet gjør han en U-sving. Igjen ligger Steinssletta foran ham. Han enser ikke den skyfrie himmelen og den bleke høstsola som får åkrene rundt ham til å skinne. Alt han har øye for er en liten gul prikk i den andre enden av sletta. Han trekker pusten dypt noen ganger og trår så gassen i bånn. Raske girskift mens bilen skyter fart. Den gule prikken foran ham vokser. Speedometernålen på Volvoens dashbord passerer hundre. Hjertet hans hamrer vilt innenfor hettegenseren og han kjenner tvilen, den han visste ville komme, men han har svelget fire 20-milligrams kapsler med Ritalin før avreise fra Oslo, og der han sitter nå er han rettferdighetens sendebud. Da det er drøyt hundre meter mellom ham og den gule bilen, svinger han over i motgående felt. Det tar mindre enn to sekunder å forandre alt.
1
St. Maxime, Côte d’Azur Onsdag kveld, 23. april 2014
Axel Krogh var kledd i tråd med sin økonomiske pondus. Svart silkeslåbrok fra Hermès over en snøhvit skjorte og matchende bukser i kinesisk lin. Den gamle sto foran de sørvendte panoramavinduene og betraktet sitt eget speilbilde i vindusglasset. Gjenskinnet av det bleke ansiktet hang som en hjemsøkende ånd over lysene fra byen på den andre siden av bukta. Synet av Saint-Tropez vekket alltid motstridende følelser i Krogh. Det som i mange år hadde vært et ferieparadis for ham og andre velsituerte, var nå forringet til en vulgær høyborg for hedonister. Han hadde hørt rykter om rikmannsbarn som kjøpte champagne til 3000 euro flasken, og deretter sprutet boblevannet rundt seg som om de hadde vunnet en etappe i Tour de France. Yngel etter russiske oligarker og norske finansmeglere, oppkomlinger som spradet rundt i gatene der man tidligere kunne flanere blant kultiverte notabiliteter som Aristoteles Onassis, Brigitte Bardot og sjahen av Iran. Selv hadde Krogh fått nok av St. Tropez’ demografiske forfall på midten av 1990-tallet. Etter å ha stappet tilstrekkelig mange franc i de riktige lommene, sikret han seg en av de flotteste tomtene i åssiden vest for St. Maxime, og lot oppføre 7
øistein borge
en modernistisk villa på nesten tusen kvadratmeter i skifer og glass. Sett fra sjøen ga huset inntrykk av å sveve vektløst i terrenget. Etter mørkets frembrudd var det et lysende romskip fra en annen galakse. Bygningen ble et landemerke så vel som et provencalsk monument over den norske arkitekten Sverre Fehn, en kunstner som bare sjelden hadde latt seg overtale til å tegne privatboliger. Maison Krogh var langt mer enn et hus. Det var en visjon. Oppfyllelsen av en drøm. En manifestasjon av Kroghs skilsmisse fra St. Tropez. Axel Krogh var i bunn og grunn en nøktern mann. Til tross for en betydelig formue, var villaen på Rivieraen den eneste ekstravagansen som kunne spores i hans private forbruk. Han hadde riktignok brukt noen titalls millioner på kunst, men dette betraktet han som en investering, på lik linje med en bygård eller et attraktivt tomteareal. I skyggen av mer risikovillige eiendomsinvestorer hadde Krogh lagt stein på stein, og først på begynnelsen av 1980-tallet fant han den enkle formelen som gjorde at imperiet skjøt fart: små kjøpesentre, lokalisert i Sør-Norge på steder med tilfredsstillende befolkningstetthet, men hvor kjøreavstanden til nærmeste store eller mellomstore by var mer enn sytti kilometer. Mange av sentrene ble etablert i nedlagte industrilokaler, og initialkostnadene ble dermed redusert til et minimum. Hvert av dem ga rom for mellom tjue og tretti butikkutsalg, alle i en kategori som folk besøkte med relativt høy frekvens. Konseptet hadde fungert bedre enn han hadde våget å drømme om. Antall kjøpesentre hadde nå passert førti. Enkeltvis ga ingen av dem astronomisk avkastning, men samlet var de en gullgruve. I forretningskretser ble han betraktet som konservativ og gammeldags. Mens eiendomsutvikleren Krogh ble ved sin lest, hadde mange av hans likesinnede valgt å satse i nye bransjer – offshore, media, telecom, akvakultur og alternativ energi. Noen av dem ble rikere enn ham, langt flere måtte se formuen forvitre mens de forbannet sitt eget overmot. 8
den syvende demonen
Krogh-gruppen sto like støtt som eiendomsmassen den forvaltet. Først da han nærmet seg nitti, hadde Axel Krogh overlatt den daglige driften av selskapet til yngre krefter. Selv tilbragte han nå store deler av året i St. Maxime, men dagens teknologi tillot ham å holde tett oppsyn med forretningene. Den siste fredagen i hver måned tok styret i Krogh-gruppen plass rundt det massive bordet i gründerens franske spisestue, og Axel Krogh etterlot aldri noen tvil om hvem som hadde siste ordet. Det fantes én praktisk ulempe med Maison Krogh: Familie, venner og forretnings-forbindelser kom rekende som ektoparasitter. Hans datter Ella og hennes ektemann hadde ankommet tre dager tidligere, og for bare noen timer siden hadde Kroghs minoritetspartner Erik Jacobsen med frue inntatt den andre gjestefløyen. I øyeblikket befant de fire gjestene seg på en av byens bedre restauranter, et selskap Krogh hadde unnskyldt seg fra å delta i. Dels fordi han ikke kunne utstå svigersønnen, dels fordi alle fire ville rette blikket mot Krogh-gruppens eier og grunnlegger når regningen landet på bordet. Parasitter. Fasttelefonen på skrivebordet ringte. Den skarpe lyden punkterte stillheten i huset, og Krogh snudde seg undrende mot apparatet, som om han hadde glemt at det eksisterte. Samtalen måtte være lokal. Ella og Erik brukte alltid mobilnummeret hans. Han lot faenskapet ringe. Etter et halvt minutt ble lyden brutt, like brått som den hadde oppstått. Krogh ble stående og stirre på telefonen, slik han ville betraktet en kakerlakk i det ellers plettfrie interiøret. Etter nye tretti sekunder ringte det igjen. Krogh røsket den trådløse enheten ut av basen og bjeffet inn i røret: «Oui?» Den velmodulerte stemmen i den andre enden presenterte 9
øistein borge
seg som monsieur Pierre Vigny, skiftleder i vaktselskapet La Sécurité Nationale. Krogh ransaket sitt eget hode. «Adam Smith,» sa han. Den legendariske økonomens navn fungerte som invitt til eiendommens kodeord. «Markedsliberalisme,» repliserte Vigny. Grønt lys. «Jeg beklager å forstyrre Dem så sent, monsieur Krogh,» fortsatte Vigny. «Men på skjermen min ser jeg at den ene sensoren ved hovedinngangen Deres er ute av drift. Vi har en vekter i området og vil gjerne sende vedkommende innom for å rette opp feilen.» Krogh sukket lydløst. «Kan det vente til i morgen? Jeg er på vei til sengs.» «Jeg ber igjen om unnskyldning for uleiligheten, monsieur Krogh, men faktum er at forsikringsselskapene er på oss som blodhunder hvis noe uregelmessig skulle inntreffe i kjølvannet av en slik situasjon. Vår representant kan være der om fem minutter, og trenger trolig mindre enn det for å bøte på problemet.» Nytt sukk fra Krogh, mindre diskret denne gangen. «De får fem minutter. Jeg starter klokken nå.» «Mange takk, monsieur. Og en fortsatt god kveld til Dem.» Axel Krogh mumlet et farvel og brøt samtalen. Det tok knapt fire minutter før det ringte på. I den lille monitoren på innsiden av døra kunne han skimte vekteren, kledd i vaktselskapets grønne og hvite uniform og med en tent lommelykt i hånden. Skjermbildet på monitoren flakket kraftig, antagelig fordi idioten var opptatt med å inspisere kameraet i lyset fra lykta. Krogh bannet lavt på fransk og åpnet døra. Lyskjeglen der ute svingte mot ham, han oppfattet et lavmælt bon soir, og i neste øyeblikk fikk han en absurd følelse av at vekteren 10
den syvende demonen
rakte ham lommelykta. Han rakk å registrere at lykthodet traff brystet på silkeslåbroken, før et lynende smertesjokk jog gjennom kroppen og lammet ham fra issen til fotsålene. Så gikk lyset.
2
Erik Jacobsen betraktet Ella Krogh Sars der hun satt vis-à-vis ham ved bordet på L’Endroit. For Gud vet hvilken gang undret han seg over hvordan noe så ytre perfekt kunne være så hult. Det var ingenting i veien med intellektet hennes, men bak det vakre ansiktet, den formfullendte kroppen og de utsøkte gevantene var det permafrost. Damen hadde empati som en saltvannskrokodille og omtrent samme appetitt på menn. Eller mer presist: menn med posisjon. Deres økonomiske evne betød lite. Som Axel Kroghs eneste barn var penger en underordnet faktor for Ella. Det var kjendisfaktoren som fikk de perlehvite tennene hennes til å løpe i vann. I tur og orden hadde hun delt seng med en spansk tennisproff, en svensk filmregissør, en norsk talkshow-vert og et ukjent antall andre korttidsvikarer. En av dem var Erik Jacobsen. Og når sant skulle sies, hadde han latt seg fortære ved mer enn én anledning. Det hadde begynt på en firmafest, alle utenomekteskapelige forholds mor. I egenskap av ny konsernsjef i Krogh-gruppen fikk han eierens datter til bords, og som menn flest lot han seg blende av det strømlinjeformede førsteinntrykket. Etter en konjakk for mye til kaffen halte hun ham ut på det tettpakkede dansegulvet, der trykket fra underlivet hennes var nok til å få ham opp i giv akt. Tre timer senere knullet de som ville dyr på stuegulvet i Ellas leilighet. Hun ble Jacobsens heroin. Vanedannende og nedbrytende 12
den syvende demonen
farlig. Da talkshow-verten fikk reisepass noen uker etter den skjebnesvangre festen, hadde hun prøvd å drive spillet et hakk videre. I potten lå Erik Jacobsens kone og to tenåringsbarn. På det tidspunktet var han kommet under huden på Ella i mer enn én forstand, og han likte ikke det han fant. Til slutt forela hun ham et enkelt ultimatum: skilsmisse eller kroken på Ellas dør. Jacobsen valgte det siste. Straffen ble damens kalde skulder. Ella kastet ikke bort tiden i kjølvannet av bruddet. Hennes siste offer hadde hun til alt overmål lokket til alters. Mikkel Sars var fire år yngre enn sin hustru og registrert med null i formue, men et antall roller i norske filmer og TV-serier hadde kvalifisert ham. At mannen neppe var i stand til å navngi den engelske statsministeren, lot ikke til å legge noen demper på Ellas entusiasme. Hva gjaldt Axel Kroghs entusiasme, var saken en litt annen. Da den gamle holdt tale i bryllupet nevnte han ikke brudgommen i en eneste bisetning, og Jacobsen visste at Krogh hadde sørget for en ektepakt som var trykktestet ned til tusen meter. Erik Jacobsen følte seg alltid litt ubekvem i Ellas selskap. Ikke først og fremst fordi det fysiske begjæret hans fremdeles ulmet, men fordi hun var enearving til sytti prosent av Krogh-gruppen. Riktignok var Axel Krogh usedvanlig sprek for alderen, men dagen da Jacobsen ville måtte forholde seg til Ella som majoritetseier lå ikke fjernt i horisonten. Situasjonen var klassisk: Axel Krogh var en durkdreven strateg og forretningsmann, men også en ensom, gammel mann som forgudet sin datter. Jacobsen kunne bare håpe at Kroghs siste vilje ville tilgodese Ella med verdiene, uten at hun fikk avgjørende innflytelse på driften av selskapet. «Hva sier du, Erik?» Det var henne. I et kort, skrekkslagent øyeblikk lurte han på om han hadde tenkt høyt. 13
øistein borge
«Sier?» «Skal vi lokke våre kjære videre ut i St. Maximes natteliv, eller skal vi runde av kvelden med et glass på terrassen hjemme? Hva med deg, Cath – lysten på litt samba?» Det siste spørsmålet var rettet til Cathrine Jacobsen. Hun hadde som sedvanlig holdt en lav profil under måltidet. «Takk, jeg tror en tidlig kveld passer godt for meg,» sa hun. «Jeg blir alltid litt sliten av å reise.» «Tiltredes,» sa Erik Jacobsen. Ella smilte til ham, et smil der Jacobsen kunne lese for en jævlig kjedelig megge du valgte å gifte deg med! Så lot hun blikket gli over på Mikkel Sars og tok ham på fersk gjerning i å kvele en gjesp. «Det hjelper ikke å gifte seg ungt, skjønner jeg. Vil du også hjem og sove sengen din, Mikkelgutt?» «Senga høres bra ut,» gliste Sars. «Sove er jeg mer usikker på.» En replikk verdig en talentløs skuespiller, tenkte Jacobsen. Høyt sa han: «Hvis alle er forsynt skulle vi kanskje be om regningen?» Mørket slapp taket i ham. Gradvis vendte sansene tilbake. Glødende blaff foran øynene, som kjentes fulle av sand eller støv. Lukt av linolje. Musikk. Musikk? Axel Krogh lyttet. Etter hvert dro han kjensel på melodien og ordene som fulgte den franske nasjonalhymnen: Gå på, hver sønn av fedrelandet, den er kommet, vår frihets stund. Tyranniet vi skal overmanne, ser du bannerets blodige bunn
14
den syvende demonen
Musikken lot til å øke i styrke, uten at han kunne avgjøre om det skyldtes kilden eller det faktum at hans egen hørsel tiltok. Aux armes, citoyens! Formez vos bataillons! Marchons, marchons! Qu’un sang impur Abreuve nos sillons
Nå klarnet også blikket, og han innså at han lå magen på sitt eget stuegulv. Armene var strukket smertefullt bakover på ryggen og måtte være festet til anklene hans, siden han ikke greide å … Tanken ble brutt da to føtter dukket opp i synsfeltet hans. Myke, svarte sportssko, med produsentens logo i gull på siden av overlæret. Føttene forsvant igjen. Så kjente han en varm pust mot øret, fulgt av en myk, nesten hviskende stemme. «Bon retour, mon vieux.» Han forsøkte å vri hodet mot lyden, men fikk bare et glimt av en arm og en behansket hånd. «Hva vil du?» Krogh kjempet for å beholde roen i stemmen. Noe sa ham at dette kunne være avgjørende for hva den andre ville foreta seg. «Liker De musikken, monsieur?» «Er du på jakt etter penger? Det ligger en lommebok med noen kontanter og tre kredittkort borte på skrivebordet.» Den andre lo lavt. «Det er en trist verden vi lever i, monsieur. Alle later til å være opptatt av én eneste ting: penger. Hvis man ikke har penger, tar folk det for gitt at man er mindre begavet. Har 15
øistein borge
alle pengene gjort Dem lykkelig, monsieur? Ikke lyv for meg, er De snill.» «Nei,» sa Krogh kontant. Det var ikke første gang han hadde reflektert over spørsmålet. «Tenkte jeg det ikke. På den annen side – jeg antar at det er bedre å være ulykkelig i dette huset enn i en nedslitt rønne i Marseille.» «Er du alltid så filosofisk høflig når du raner folk?» sa Krogh beskt. Det tok fem illevarslende sekunder før svaret kom, denne gangen med en brodd i stemmen. «De gjør uklokt i å forskuttere min dannelse på den måten, monsieur. De kunne komme til å bli skuffet. Dessuten – hvem snakker om å rane? Jeg tar i høyden med meg en liten suvenir før jeg trekker meg tilbake.» «Forsyn Dem med hva De vil,» sa Krogh som automatisk hadde slått over på høflighetsformen. Den myke latteren igjen. Han høres ung ut, tenkte Krogh. Hvor mye var klokka? Ennå ikke elleve? Ella og de andre ville neppe være tilbake før nærmere midnatt. «Ikke vær redd, monsieur, jeg vet nøyaktig hva jeg vil ha.» I bakgrunnen tonet det siste verset av La Marseillaise ut. Det eneste som brøt stillheten var Kroghs pipende pust. «Det var dét, monsieur. Jeg er redd for at slutten på Frankrikes stolte melodi også markerer slutten på vår lille samtale. Hvordan var det De formulerte det? ’Forsyn Dem med hva De vil’? En interessant ytring fra en påholden mann som Dem, monsieur, men ikke desto mindre en oppfordring jeg akter å følge.» Krogh rakk ikke å åpne munnen før den klebrige teipen kneblet ham. Først nå meldte frykten seg, den iskalde erkjennelsen av at han var offer for noe langt farligere enn en simpel innbruddstyv. Han kjente stemmen fomle med noe bakpå 16
den syvende demonen
ryggen sin og luften som med ett strøk over den klamme huden. To tøystykker dalte ned på gulvet, midt i det snevre synsfeltet hans. Lin og silke. Hvitt og svart. Godt og ondt. En hånd grep tak i håret hans og dro haken hans klar av gulvet, så hardt at det knaket i nakkevirvlene. Så en annen hånd inn fra høyre foran ham. Lyset fra en av halogen-lampene i taket tente en liten sol i det blanke knivstålet. Dødsangsten traff Axel Krogh som et øksehugg i brystet, og han kjente blæren åpne seg. Ikke på denne måten, vær så snill! Gode Gud, vær nådig – ikke på denne måten. De ble enige om å spasere hjem. Bakkene opp til Maison Krogh var drøye, men den milde kveldsluften var å foretrekke fremfor lukten av wunderbaum i baksetet på en drosje. Ekteparet Sars dannet fortroppen arm i arm, og Jacobsen kunne ikke unngå å legge merke til skuespillerens hånd som strøk Ella kjælent over baken. Til sin ergrelse merket han at synet gjorde ham kåt. I de første årene med Cathrine hadde han kombinert et antall sidesprang med hygge i ektesenga, uten å reflektere all verden over den slette moralen i dobbeltspillet. Etter hvert hadde lysten på Cathrine forsvunnet, omvendt proporsjonalt med sansen for forbuden frukt. Han hadde lansert ulike forklaringer på fenomenet, skyldt på alt fra alder til jobbstress, og Cathrine hadde sagt at hun forsto. Hun hadde trøstet ham med at det ikke hastet, at det var normalt at slikt gikk i bølger, særlig etter noen år. Nå hadde de vært gift i over tjue, Erik hadde vært tjuefem da hun ga ham sitt ja det året de begge var ferdige med studiene. Tanken på å avslutte ekteskapet forekom ham absurd. Cathrine var hans beste venn og en førsteklasses forvalter av den tilværelsen de hadde bygget gjennom felles glede og anstrengelse – to veloppdragne barn, et nydelig hjem, hytte 17
øistein borge
ved sjøen og på fjellet, en vennekrets med fremstående representanter for både akademia og forretningsliv … Det fantes ikke tvil i hans sjel – han og Cathrine skulle bli gamle sammen, slik deres egne foreldre var blitt. De nådde toppen og spaserte den siste biten bort til porten. Navnet på eiendommen var integrert i det svartlakkerte smijernet, og Ella tastet inn en sekssifret kode på panelet. Idet porten gled til side hvisket Mikkel Sars noe i øret hennes. Replikken avstedkom en høy og frydefull latter fra Ella, etterfulgt av et smellkyss på munnen hans. Idiotene fremfører en helaftens forestilling, tenkte Jacobsen. En krampaktig demonstrasjon av forelskelse og lyst, iscenesatt av Ella og myntet på han som hadde takket nei til den mannlige hovedrollen. De krysset gårdsplassen. Foran dem, badet i bløtt lys, lå den overbygde hovedinngangen til Maison Krogh, minimalistisk i utforming og storslagen i utførelse. Da de nådde den skiferbelagte trammen snudde Ella Krogh seg og slo ut med armene, og kanskje var det denne melodramatiske gesten som gjorde at ingen av dem la merke til det – en mørk skikkelse som gled ut av en sidedør lenger borte på den østvendte fløyen, for sekunder senere å forsvinne inn i skyggene av hagens vegetasjon. «Kjære venner,» proklamerte Ella med forsert høytidelighet. «Dere er kanskje trøtte, men ingen magisk kveld som denne uten et glass champagne før leggetid. Erik og Mikkel – dere går rundt og fyrer opp i peisen på terrassen, mens Cath og jeg sjekker om pappa har noen edle dråper liggende på kjøl.» Jacobsen skulle til å protestere, men tok seg i det. Det var fremdeles to dager til det fordømte styremøtet. I kveld var de gjester. Hvis hun insisterte på å avslutte kvelden med en halvtime på terrassen, så gjerne for ham. Med Mikkel Rev på slep rundet han hushjørnet og tok fatt på avsatsen som 18
den syvende demonen
ledet mot utsikten og den måneskinnende bukta Golfe de St. Tropez. De hadde ennå noen meter igjen til terrassen da de hørte det. Senere kunne Erik Jacobsen sverge på at Ellas skrik måtte ha nådd helt over til St. Tropez.