Innhold
i innledning 1. Skytevåpenet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
ii smerte 2. De døde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. De skadde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. De suicidale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
31 48 65
iii makt 5. Drapsmennene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 6. De kriminelle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 7. Politiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 8. Militæret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139
iv fornøyelse 9. De sivile . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 10. Jegerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 11. Sex Pistols . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215
v fortjeneste 12. Forhandlerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Smuglerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14. Lobbyistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15. Produsentene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. De frie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
243 270 290 316 333
Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 337 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 380
i
Innledning
1
Skytevåpenet
Brasil – et mord i São Paolo – et barns sorg og en død mor – nedstigning i politiets våpenlager – en åpenbaring – en planlagt reise – Leeds i Storbritannia – et hemmelig museum og et møte med en ekspert – til et sveitsisk kanton for å besøke et orakel. Det begynte med et dødsfall. Femåringen hadde ligget alene med sin livløse mor hele natten, sammenkrøpet ved hennes kalde føtter. Naboene hørte ikke guttens skrik før daggryets svake lys fordrev litt av mørket i rommet. Først da forsto folk hva som hadde skjedd i de foregående solløse timene. Kulen hadde trengt inn i venstre side av den unge kvinnens tinning, slått ut gjennom bakhodet og sendt en sprut utover den skitne veggen. Det hadde ofte foregått høyrøstede krangler i det trange huset, men ingen hadde trodd det skulle gå så langt. Da gutten ble funnet, innfant politiet seg fort. Men den morderiske elskeren hadde allerede flyktet fra den brasilianske byen, og i likhet med våpenet han hadde brukt, var han sporløst borte. Innen vi ankom den stille boligen i veikanten, var også barnet blitt tryllet bort, pakket inn i et teppe – ført bort fra sin mørke pietà og båret ut i lyset. Moren lå fortsatt der inne. Biler kjørte forbi, ut av São Paolo og nordover, mens vi ble stående usikre og se dem fare. De senket farten for å se på oss også, en klynge politimenn og et dokumentarfilmteam sammenstimlet ved siden av en hvit ambulanse som det aldri egentlig ble bruk for. En 11
en væpnet verden
hund bjeffet i det fjerne, og jeg tok fram videokameraet og gikk inn. Den døde kvinnen hadde drevet en liten butikk på forsiden. Den var full av pakker med fargerike godterier og lunkne flasker med selvlysende drikker. På disken sto et brett med katolske halssmykker, som hun hadde solgt til slitne lastebilsjåfører som pleide å stoppe der. Men disse plastikonene hadde ikke hjulpet henne den kvelden, og nå lå hun der, innenfor en støvete glassdisk, bortover en trang korridor, midt i en kulp av stillhet. De sier at døden lukter søtt. Det var det jeg tenkte da jeg steg inn i soverommet. En smaksfornemmelse streifet munnen og minnet meg om de oransjefargede flaskene som sto oppstilt langs butikkens vegger, eller sitrus- og sjokoladetertene som lå sirlig utstilt i sine skinnende små innpakninger. Luften var mettet av denne lukten. Det var gått tolv timer siden hun døde, og sommeren sto for døren. Navnet hennes var Lucicleide, og hun var naken. Det hadde jeg ikke ventet, men døden bevilger oss sjelden verdighet, så brystene hang ned til siden, og resten av henne var ikke tildekket. Det var ikke mye blod, bortsett fra en flekk over det sammenknepne, gustne ansiktet. Jeg fant meg et hjørne, monterte det trebeinte stativet og begynte å jobbe. Politiet ba meg ikke slutte å filme, men på dette tidspunktet var jeg ikke engang sikker på hvorfor jeg gjorde dette. Opptakene mine kom aldri til å ende på kveldsnyhetene. Filmen jeg holdt på å lage sammen med Ramita Navai – en engelsk-iransk journalist som var vant til å se slike ting – handlet om voldens omfang i en av Brasils mest dødelige byer. Storbritannias Channel 4 News ville aldri vise slike intime og morderiske detaljer. Men det kjentes som om jeg var nødt til å gjøre noe. Så jeg fokuserte på de åpne hendene og nipsgjenstandene som sto oppstilt oppå det medtatte skapet, og rettet linsen mot fjeset til en mørklilla bjørn som jeg forestilte meg at hun en gang hadde fått av sin elsker. Surringen av båndet i kameraet tok brodden av den uhyggelige stillheten i rommet. Jeg fortsatte å filme helt til åstedsgranskerne pakket henne inn i et tungt teppe. Det eneste jeg klarte å tenke idet de løftet den tunge bylten, innpakket på samme måte som søn12
skytevåpenet
nen hadde vært, var hvor varmt det måtte være å ha et slikt teppe å sove under. Vi fulgte liket ut i lyset og satte oss i bilen igjen. Så ventet vi på at rettsmedisinerens bil skulle trille av sted, før også vi svingte ut og kjørte sørover, i kjølvannet av en patruljebil som somlet seg tilbake til byens politihovedkvarter. Og ingen av oss sa noe. Bygningen var lav og bred, bygget i den stilen brasilianske arkitekter elsker: betong og glass, sprosser og vinduslemmer. Urban eleganse som ble gjort betydelig mindre elegant av det bevæpnede politiet som sto oppstilt bak den lange glassfasaden. Trinnene opp til bygningen var brede og korte, de krummet seg i en bue og gjorde at turen opp til lovens dører tok sin tid. Et bilde av São Paolo som en dystopisk by, noe i retning av en Judge Dredd-tegneserie, rant meg i hu. Dette var byens strenge hjerte av orden og rettslig forfølgelse, der politimenn sto og hegnet om sine glansløse, metalliske våpen. Likevel var årsaken åpenbar. På bare ett år skjedde det over tusen drap med skytevåpen i denne byen, i bølger av kriminalitet som var så voldelige at skoler ble stengt og bussruter lagt om.1 Ikke rart at denne statlige bygningen var så illevarslende. Titalls polititjenestemenn var blitt drept i byen, ofre for de endeløse narkokrigene som herjet landet. Vaktene ved inngangen tok ingen sjanser. De var tungt bevæpnet – med politiets angrepsrifler hengende over opprørsbekledningen, skulderbeskyttere og skuddsikre vester. Vi passerte skannere og saumfaring, og kom ut på den andre siden. Der ble vi møtt av oberst Luiz de Castro. Han var en kort mann med mørkt, kortklipt hår, stram hake og omhyggelig strøket skjorte, og så ut som om han var født til statlig tjeneste. Han hilste på oss med et jerngrep og kom fort til grunnen til at vi var der: for å se São Paolos våpenlager. «For noen år siden hadde vi et våpenamnesti,» sa han som om han fyrte av en ordre, med en stemme som en stakkato trommevirvel. «Her har vi rundt 20 000 beslaglagte eller innleverte våpen. Vi tilbyr mellom 50 og 100 dollar for hvert av dem.» Obersten spant rundt på hælen og førte oss i høyt tempo bortover 13
en væpnet verden
en korridor som var opplyst av utildekkede og grelle lysrør. De pussede veggene var nakne, gulvet slitt. Obersten førte an med støvler som ga gjenlyd i rommet etter hvert som vi sakte steg ned i det byråkratiske beistets natriumfargede buk. Han stanset ved en grå dør og vinket oss inn. Bak døren lå et lite rom der uniformerte tjenestemenn satt foran noen dataterminaler. De matet inn data og kikket opp på oss med øynene til mennesker som tilbringer livet i rom uten sollys. I den andre enden sto en gitterdør. Obersten ropte noe, og et skyggefullt ansikt dukket opp. Nøkler ble vridd om og døren svingte utover. Vi steg inn i halvmørket. Bak døren lå tusenvis av våpen. Alle overflater var fylt av dem, og veggene besto av smale trekasser som i et postsorteringskontor. Hver atskilte bås inneholdt et våpen med en tilhørende liten merkelapp. De hadde gått tom for plass for lenge siden, og våpnene lå strødd på benker og trestoler rundt om på gulvet. En dør førte til et annet rom, og enda et, og tilstanden var den samme i dem alle. Her var halvautomatiske våpen fra Nord-Amerika, jaktrifler fra Kina, en 9 mm pistol fra Tyskland, en gammel muskedunder fra England. Her var hjemmelagde håndvåpen og høyteknologiske maskingevær. Svarte våpen som var så tæret av tidens tann at du så dem for deg i hendene på slaveeiere på for lengst nedlagte plantasjer. Noen var til og med merket Policia, for når brasilianske gjenger dreper en politimann, er belønningen den falne betjentens sidevåpen i tillegg til hans liv.2 Så slo det meg at denne våpenkirkegården – i likhet med klisjeen om at du er seks ledd fra å kjenne hele verden – på sett og vis var mer betydningsfull enn det som kom til syne i de overfylte rommene. Hvert eneste våpen her inne var, enten ved sin fabrikant eller sitt offer, skytteren eller selgeren, på en eller annen måte knyttet til en større historie. De var alle forbundet med verdenen utenfor på en dypere og dunklere måte. Her fantes revolvere kjøpt for skattebetalernes penger, og skyts fra for lengst glemte kriger. Politipistoler og håndvåpen fra hæren, sportsrifler og jakthagler fra hele verden, mange av dem skjemmet av morderiske ugjerninger. Livets mikrokosmos – lov og orden, 14
skytevåpenet
vold og hevn, fritid og forsørgelse – lå på utstilling blant skyggene her. På sett og vis var denne våpenhulen et symbolsk bilde på alle menneskerettighetstragediene jeg hadde forsøkt å formidle som undersøkende journalist og menneskerettighetsreporter. Ideen til denne boken ble unnfanget i det øyeblikket – et ønske om å spore våpenets løpebane fra dets metalliske krybbe til dets blodstenkte grav. En reise for å avdekke våpenets livssyklus, for dermed å kunne forstå litt mer av døden, og kanskje til og med litt av livet. Det finnes nesten en milliard våpen i verden – flere enn noensinne. Det anslås at tolv milliarder kuler blir produsert hvert år. Over hundre land har sin egen våpenindustri, og tjue stater opplevde nylig at barn bar våpen i konflikter. I dag kan en AK-47-rifle kjøpes for så lite som 50 dollar.3 Dette er harde fakta som har enda hardere konsekvenser. Og likevel, på tross av hvor sjokkerende disse tallene er å høre, var de fakta jeg ikke kjente til før jeg begynte å utforske våpnenes verden. Kanskje det kommer av at våpen altfor ofte blir glemt i mediene og på nyhetene. I løpet av karrieren hadde jeg ofte laget reportasjer om skadene skytevåpen forårsaker, men egentlig aldri om våpnene som sådan. Det var litt som med det ondes ansikt: Du visste at det var der, men du følte deg litt tåpelig når du nevnte det. Med andre våpen var det annerledes. «En kjøkkenkniv? Ble han halshugd? Herregud, så fryktelig.» Men med et skytevåpen var det mer: «Selvfølgelig var det et skytevåpen.» Våpen bare var der, bemerkelsesverdige, men ubemerkede. I Luciciledes skyggefulle soverom hadde jeg sett ett av våpnenes ansikter: måten de kunne ta et liv på. I São Paolos politihovedkvarter hadde jeg sett et annet: måten politiet prøvde å holde tilbake og kontrollere skytevåpen på. Men dette var isolerte bilder, spredte puslespillbrikker. Å se dem hver for seg, besvarte ikke spørsmål som: Hvem har laget disse våpnene? Hvordan endte disse politipistolene opp med å bli brukt til drap? Hvem tjente på salget av disse Uziene? Jeg kunne noen av svarene. Oppdragene og felttogene jeg hadde 15
en væpnet verden
jobbet med, hadde vært varierte nok til det. Krigskorrespondenter er som regel bare vitne til skadene våpen forårsaker. Våpenhandelaktivister konsentrerer seg ofte bare om den verden umoralske myndigheter opererer i. Undersøkende journalister prøver å avsløre korrupte våpenselgere. Jeg hadde tjent til livets opphold i alle disse rollene, og hadde dermed fått innblikk i slike ting og mer til. Jeg hadde laget reportasjer om menneskehandel med kvinner i det østlige India, filmet slummen i Buenos Aires, sett virkningene av volden i Mexicos grenseland og dokumentert den anspente, fastlåste diplomatiske situasjonen mellom Kina og Taiwan. Jeg hadde sett våpnene i deres mange forskjellige fargenyanser. Men det fantes huller. Jeg kjente lite til jaktens verden. Jeg hadde aldri møtt en snikskytter. Aldri vært i en våpenfabrikk. Det jeg ville, var å sette disse delene sammen – å se helheten, våpenet som summen av sine mange deler. Et slikt foretagende var naturligvis ambisiøst. Folk trakk pusten skarpt når jeg fortalte dem hva jeg ønsket å gjøre. Det var helt klart globalt. Mediedekningen var altfor fiksert på USAs forhold til våpen og bare dét, men jeg ville innta et globalt perspektiv. Våpen i USA var for meg bare toppen av et blodig isfjell. Dette var med andre ord en reise født av både hukommelsen og nye erfaringer. En reise der jeg måtte se gjennom slitte notisbøker på nytt, i tillegg til å slepe meg gjennom forstemmende flyplasser på vei til nok et drap. På den måten ville jeg flette en fullstendig billedvev om våpnenes innvirkning på vår verden – der tråden fra et øyeblikk levd i én by, uventet kunne vise seg å være forbundet med et planlagt besøk til en annen, langt unna. Perspektivet jeg søkte var absolutt for stort til å overskues uten en plan, så jeg bestemte meg for å dele granskningen inn i områdene våpnene hadde innvirkning på. Det fantes de som ble direkte skadd av skytevåpen – de døde, de sårede, de suicidale; de som brukte skytevåpen for å utøve en form for makt – mordere og kriminelle, politi og væpnede styrker; folk som brukte våpen som fritidssyssel – hobbyskyttere og jegere; og de som søkte å tjene penger på salg av våpen – forhandlere, smuglere, lobbyister og, til sist, produsentene. Jeg planla å ta kontakt med hvert område etter tur og forene minner 16
skytevåpenet
og intervjuer, nye reiser og research, for å fullt ut forstå hvordan det var å leve og dø i våpnenes skygge. Men aller først ville jeg forstå litt mer om skytevåpnene i seg selv – se deres historiske plass i verden, måten de har utviklet seg på og påvirket historiens gang. Dermed la jeg ut på en reise fra hjemmet mitt i London og nordover, til den største museumssamlingen av våpen i verden – The Royal Armouries (Det kongelige våpenkammer) i den engelske byen Leeds.
Våpensamlingen ved British National Firearms Centre (Det britiske våpensenteret) ble påbegynt for nesten fire hundre år siden. Den ble opprinnelig initiert av kong Karl I, en uheldig monark som ønsket å innføre en viss enhetlighet i kongerikets anskaffelser av våpen. Siden den tid har århundrene sørget for at samlingen vokste, og i dag kan våpenkammeret fremvise det største antallet unike rifler og håndvåpen samlet under ett tak. Om det fantes ett sted å innlede en dypere forståelse av våpnenes verden, måtte det være her. En stormfull vårdag avtalte jeg dermed å møte sjefskonservator Mark Murray-Flutter utenfor inngangen til det offentlige museet. Han var en stor og overstrømmende mann, og hilste på meg med energiske fakter og brede smil. Han holdt fram den venstre hånden for å trykke min høyre, og det forvirret meg. Jeg kikket ned. I stedet for hud så jeg en protese. Tidligere militær, tenkte jeg, prisen en mann betaler for å oppholde seg for tett på våpen. Han overså ansiktsuttrykket mitt. Uten å forklare hvor vi skulle, snudde Mark og førte meg med raske skritt og et flagrende slips bort fra den grå, offentlige bygningen. Vi fulgte en forblåst vei under tunge, tefargede skyer, og innenfor en ubemannet og umerket dør gikk vi inn i et vindusløst rom kledd i stål og betong. I den bortre enden sto en metalldetektor og en bevæpnet vakt, som gjennom et skuddsikkert vindu ba om å få se passet mitt. Deretter ble jeg kroppsvisitert. Til slutt kom 17
en væpnet verden
vi inn i en dyp og rommelig avdeling som publikum sjelden oppsøker. «Her er det,» sa Mark med et smil som bredte seg i ansiktet. «Stedet der alt er.» Skytevåpen. Tusenvis av dem. De fylte det enorme rommet som krumme metallinsekter i søvn før et blodig daggry – sammenkrøpne, tause og demoniske. Under det kromgule lyset syntes rad på rad av alle tenkelige typer skytevåpen. Der lå de, oljede og farlige på gulvflaten. Der, sirlig og polert i reolene sine. De hang i støtter på veggen, lå hensatt i hyller, stuet vekk dypt inne i skjulte skuffer. Det var som Jorge Luis Borges’ beryktede bibliotek, men dette var våpen, ikke bøker – mer enn 14 000 av dem, i stål, tre og messing.4 Og her var det, i motsetning til i politiets våpenlager i Brasil, orden og system – våpnenes anarkistiske potensial var under kontroll. Det luktet historie: våpenolje og rester av korditt. Disse våpnene vitnet om tidligere kriger og for lengst glemte konflikter. Konservatorene hadde prøvd å slå kloa i alle typer våpen som noen gang var produsert, innenfor rimelighetens grenser. Da britene masseproduserte rifler, sendte de prototypen – førsteutgaven – til våpenforrådene. Der ble de copyright-stemplet med et tjukt lag forseglingsvoks og lagret. Andre steder satte maskiner i gang og spydde ut millioner av kopier, og prototypens avkom fant veien til lavbergene rundt Himalaya og Afrikas dampende jungler, etter hvert som den lille kremmernasjonen handlet og slaktet til seg et imperium. Opprinnelsen til all denne voldelige skammen og blodige historien kunne beskues her – og dette var bare Storbritannias våpensamling. Det fantes andre også. Her hadde vi våpnenes FN – det var nesten bare spørsmål om å nevne et land, så kunne et våpen manes fram derfra. «Den beste måten å forestille seg dette stedet på, er som et bibliotek, men i stedet for bøker har du våpen,» sa Mark og tilbød meg en kopp te. Han var en fornuftig og elskverdig mann, og interesserte seg ikke for våpen, forklarte han. I hvert fall ikke for hva de var som sådan. Denne skadde vitenskapsmannen var snarere opptatt av det de representerte. Han var sosialhistoriker, fascinert av hvordan sky18
skytevåpenet
tevåpen passet inn i samfunnet. Om han hadde én interesse, var det utsmykningen deres, den dekorative appellen. I så henseende betraktet han seg selv som en godhjertet kurator – ikke en mann som forbandt dette rommet med våpenkontroll, med antall liv som var tatt og antall friheter som var blitt forsvart. Han var snarere interessert i deres mening. «Jeg er fascinert av bruken av skytevåpen som statussymbol, som diplomatiske gaver, som tegn på kjærlighet,» sa han med dannelse i stemmen. «Hvordan de kan vise folk at du har ankommet. Dette gjelder i høy grad for de som eier hagler – jo høyere opp du kommer på denne økonomiske stigen, desto mindre handler det om kostnad og desto mer om prangende utforming. De russiske oligarkene og de meksikanske gjengene som forgyller våpnene sine, prøver å vise at de er allmektige.» Vi snakket om fakta. Men da Mark skulle gi en generell innføring i våpen, fantes det på sett og vis ikke så mye å si. I denne verdenen lå djevelen i detaljene. Hvilket kaliber, hvilken modell – dette var presisjonsnivået mange våpenentusiaster konsentrerte seg om, men slikt opptok ikke meg. Jeg klarte ikke å hisse meg opp over finjusteringer som ble utført på et håndvåpen for å selge en nyere, dødeligere versjon. Jeg var mer interessert i hva disse våpnene gjorde. Det var kanskje like godt, for når det gjaldt skytevåpenets grunnleggende konstruksjon, sa Mark at ting i grunnen ikke hadde forandret seg stort siden 1300-tallet. Det eneste et skytevåpen trenger, forklarte han, er et løp, et prosjektil, en utskytningsmetode, en form for antenning og en retning å sikte i. All utvikling siden disse prinsippene først ble unnfanget, dreide seg stort sett om å perfeksjonere prosessen. «De er kanskje lettere og mer kompakte, men de er i bunn og grunn de samme,» sa han og bøyde seg over kruset. «To store omveltninger har funnet sted i utviklingen av skytevåpen. Utviklingen av den selvstendige patronen tidlig på 1800-tallet, og av våpen som skyter automatisk – oppfunnet av britene, av Hiram Stevens Maxim.» Kanskje var dette årsaken til skytevåpnenes vedvarende 19
en væpnet verden
popularitet, tenkte jeg. At det finnes en forlokkende enkelhet i måten de fungerer på.5 Mark drakk opp teen sin, reiste seg fra bordet og ba meg bli med. Han ga meg et par hvite hansker, før vi som ondsinnede pantomimeartister steg inn blant hyllene. Der begynte han å rekke meg rifle etter rifle, med urovekkende likegyldighet. Nærmest oss sto et Gardner-gevær – et femløpet, hånddrevet maskingevær som ble matet av et vertikalt magasin. Når man vred på sveiven, forklarte han, ble en kule ladet inn i kammeret, sluttstykket lukket og geværet avfyrt.6 Det var en del av et viktig landemerke i våpnenes utvikling. Det fantes til og med mennesker som så sivilisasjonens ansikt i denne mekaniserte funksjonen, simpelthen fordi Gardner-geværet fungerte ut ifra prinsippet om serieproduksjon. I den forstand ble maskingeværet av enkelte betraktet som produktet av en rasjonell kultur. Omvendt ble kulturer som var ute av stand til å skape et slikt drapsvåpen, betraktet som mindre siviliserte, og kunne dermed underkastes det britiske imperiets styre. Slike mennesker ville latt seg imponere her, for i dette befestede kammeret var veggene fulle av maskinpistoler. Det sto også noen luftvernkanoner ute på venstre side, opprinnelig konstruert for å bekjempe luftballonger i den amerikanske borgerkrigen. Til høyre sto kinesisk-produserte DShK-er, kanoner på hjul med det hengivne kallenavnet Sweetie. Disse sto ved siden av en lav rekke med rekylfrie rifler som en gang ble brukt mot stridsvogner. Og der, i enden, hadde de russiske rifler som kunne skyte under vann. Sivilisasjonens fremgang utstilt i dødelig metall. Alle disse våpnene fortalte en historie på sin egen måte. De fortalte hvordan rifler og pistoler hadde snudd historiens gang. Hvordan mordet på erkehertug Ferdinand i Sarajevo utløste første verdenskrig. Hvordan drapet på Martin Luther King drev USA nærmere likestilte raserettigheter. De fortalte hvordan våpen har bidratt til fremskritt i industrielle produksjonsmetoder og utvikling av moderne medisin. Og de vitnet alle om død. Der, på den borteste veggen, inneholdt et stativ en velkjent form: det lange, krumme magasinet, trekolben, jernsiktet. Et skytevåpen 20
skytevåpenet
som kunne avfyres automatisk som et maskingevær, eller med enkle skudd, som en snikskytterrifle; som kunne slenges ut i en elv og slepes gjennom gjørme uten å gå i vranglås; et så populært våpen at titalls millioner av det var produsert. Det var en Kalasjnikov, eller en AK-47, det mest berømte og dødeligste skytevåpenet i verden. Det har vist seg å være så praktisk og morderisk i moderne konflikter at det til og med figurerer på våpenskjoldet til Zimbabwe, Burkina Faso og Øst-Timor. Det finnes statuer tilegnet det på Sinaihalvøya i Egypt og de støvete slettene utenfor Bagdad i Irak. Det har fått oppkalt en cocktail etter seg, og er også et drikkevaremerkenavn, solgt på flasker støpt i geværets ikoniske form. Så omfattende har våpenets globale tiltrekningskraft vært, at enkelte foreldre endog har kalt sitt barn «Kalasj». Mark strakte fram en hvit behansket hånd og løftet ned et fra Kina. «Dette er en type 56,» sa han og la løpet mot ansiktet. «Ja da, det er fra en nordlig provins. Den sammenleggbare kolben var ny.» Det kom fra Statsfabrikk 66 og var bare ett av 15 millioner makne produsert der siden 1950-årene. Han trakk fram et annet, fra 1981, sa han, også kinesisk. Han strøk fingeren over de to første sifrene i serienummeret. «Det finnes rundt nitti varianter av denne typen,» sa han og pekte på en uhyggelig, svart versjon – med hard, sammenleggbar metallkolbe. «Østtysk.» Han hadde ikke behøvd å si mer. Det så østtysk ut. Det hadde ikke noe morsomt ved seg. Man kunne se nasjonale særtrekk i mange av disse våpnene, selv om de var subtile. Den finske versjonen hadde en viss eleganse over seg – en rørformet kolbe som fikk en til å tenke på nordeuropeiske skoger og stearinlys. Den egyptiske hadde et lite tre preget inn, og var spesiallaget av Maadi-selskapet med gamle, importerte russiske maskiner. Den nord-koreanske så billig og selvmedlidende ut – med en liten kommuniststjerne nederst. De unge rødegardistene, en styrke bestående av femten år gamle koreanske studenter, brukte denne modellen. Den var i hvert fall lett nok for de underernærte kroppene deres. Så var det AK-er fra Pakistan, fra Russland, fra Kina – noen ganger et dusin fra bare ett land. De hadde til og med et gam21
en væpnet verden
melt Vietcong-eksemplar – riflen som skulle vise seg å bli den maksimale utjevner på slagmarken mot den mektige amerikanske hæren. Men geværet som fanget blikket mitt, var gyllent: en glitrende, forgylt AK utformet til minne om slutten på Iran-Irak-krigen i 1988. Saddam Hussein delte dem ut som gaver – en slags oljefyrt bling-stas i begrenset opplag. «Den må jeg få holde,» sa jeg. Noe i meg følte historiens sug, det enestående ved hele situasjonen. Jeg ville bli tatt bilde av med geværet, iført digre solbriller og skjorten åpen i halsen. «Veldig arabisk,» sa Mark, tok den forsiktig fra meg og la den tilbake på hyllen. Han førte meg til en annen reol. Her fant vi en libanesisk halvautomatisk M16 – denne var laget av amerikanske Colt. Ved siden av den lå en M16 beslaglagt fra IRA – med nedslipt serienummer og det hele. Bortenfor den lå en rad med futuristiske og flate, svarte belgiske FN F2000-er – et våpen som var høyt skattet av oberst Gaddafis morderiske styrker. Alle hadde de noe oppfinnsomt ved seg – etter hvert som man flyttet seg langs raden, oppdaget man at mange hadde små modifiseringer som forbedret dem i forhold til de forrige. «Hvis jeg finner en ny måte å beskytte meg på, vil du finne en ny måte å forhindre det på,» sa Mark. Så trakk han, med en viss ærbødighet, fram en 1805-modell av Baker-riflen – brukt på Waterloos slagmarker i 1815. Den veide omtrent det samme, sa han, som den britiske hærens SA80-rifle i dag: bortimot fem kilo. Jeg fikk holde den, og så for meg en redd syttenårig menig som knuget trekolben med barnehender og fryktet alt som skulle komme. Vi beveget oss fra militære våpen og videre til et stativ med jaktvåpen, bemerkelsesverdige for sin opprinnelse og pris. Mark trakk fram en jaktrifle – en Rigby .375 Magnum – båret av en av president Roosevelts ledsagere under en afrikansk jaktekspedisjon i 1909. En liknende rifle gikk for nesten 32 000 dollar på en auksjon. Ved siden av sto en M30 Luftwaffe Sauer & Sohn Drilling, verdens dyreste overlevelsesvåpen. Det var en treløpet hagle med hakekors og det 22
skytevåpenet
hele, konstruert for at det tyske Luftwaffes piloter skulle unngå å bli tatt til fange. Man kunne se Hermann Görings besettelse for skjønnhet og godt håndverk i dette elegante og totalt upraktiske våpenet. Og idet jeg tenkte at nå kunne det ikke bli dyrere, viste Mark meg det mest kostbare våpenet i samlingen: en arabisk spesialbestilling av en Smith & Wesson Model 60, utført i kruttblå farge og belagt med 984 diamanter. Den kostet over 120 000 pund. Men det var ikke denne overfloden som vekket oppmerksomheten min. Skjult blant en rad aldrende rifler, lå prototypen til Magazine Lee Enfield-riflen fra sent på 1800-tallet. I hærens terminologi het den MLE, eller Emily, riflen som tusener på tusener av britiske soldater knuget i sine hender da de marsjerte i døden under første verdenskrig, og en av de første av de mange millionene som ble laget. Det var den som hadde gitt meg min første innføring i våpnenes verden – den jeg lærte å skyte med i Army Cadet-styrken. Før jeg rakk å bli for distrahert, førte Mark oss til en liten og ubestemmelig kiste med skuffer – et kuriosakabinett. Han åpnet skuff etter skuff med diskrete skytevåpen brukt av de hemmelige tjenestene. Jeg fikk se den berømte pistolen til James Bond, en Walter PPK, 9mm;7 en Parker pennepistol; en «ermepistol» laget for å bæres i et jakkeerme; skytevåpen forkledd som lightere, ringer, personsøkere, beltespenner og pennekniver. Alle sammen tilsynelatende harmløse, og alle i stand til å drepe. «Som små ekorn,» var Marks kommentar. De appellerte i hvert fall til fantasien – hemmelige agenter og honningfeller, og en eim av klamme møter i Øst-Berlins tåke. Vi fortsatte, og alle rifler som fanget Marks oppmerksomhet, ble tatt fram, undersøkt og beundret. Slik gikk tiden i dette rommet uten sol- eller retningslys. Det kjentes som om vi befant oss i et enormt mausoleum – en våpengrav. En klaustrofobisk følelse tok form i meg, og de summende lysene i taket begynte å gjøre vondt i øynene. Så var det plutselig på tide å ta farvel. Jeg hadde et siste spørsmål. Jeg spurte Mark om hånden hans. «Mistet du den i en skyteulykke?» «Nei,» svarte han. «Jeg var thalidomidbarn.» Sent i 1950-årene 23
en væpnet verden
forårsaket en pille som ble foreskrevet mot morgenkvalme, at hundrevis av barn ble født med lyter. Den kunstige hånden hadde ingenting med skuddskader å gjøre. Han smilte og tok avskjed, og etter en ny kroppsvisitering for å sjekke at ingen hemmelige pennepistoler hadde endt opp i lommen min, forlot jeg stedet. Mørket falt på, og jeg gikk fra dette hemmelige hvelvet med sitt morderiske innhold, ut i duskregnet i den dunkle, nord-engelske byen. Et thalidomidbarn, tenkte jeg og trakk opp kragen. Sånn går det når du tar ting for gitt.
Jeg våknet til lyden av en krangel. Daggryet hadde nettopp nådd fortauene i Genève, og horene hadde vært oppe hele natten, men de hadde fortsatt ikke skaffet seg en god natts inntekt. Den slags kan være en prøvelse for noen hver. Jeg skjøv opp vinduet og kikket ned. Det rosa neonlyset til Le Player’s sexklubb vibrerte i det tidlige morgenlyset. De transseksuelle, som hadde stått og viftet med sine lange bein mot forbipasserende menn, hadde forlatt fortauet foran World’s Elite flere timer tidligere, men damene fra Kongo var der fortsatt. De visste hva arbeid egentlig var, og plystret og nappet i ermene til mennene som søkte trøst utpå morgenkvisten. De bar søt parfyme og var harde i ansiktet. Etter Leeds hadde jeg dratt hit til Sveits for å få klarhet i hvor mange skytevåpen det fantes i verden. Kvelden før hadde jeg lest at det i 2007 ble anslått at det fantes omtrent ett skytevåpen for hver sjuende person i verden, at politistyrker hadde rundt 26 millioner skytevåpen, hærer 200 millioner8 og sivilister resten: 650 millioner.9 Disse tallene kom fra The Small Arms Survey, en organisasjon basert i Sveits som lå en drøy kilometer fra der jeg bodde, og som var målet for mitt neste besøk. Jeg hadde et møte med sjefen, Eric Berman, denne formiddagen. Det fantes nesten en milliard våpen der ute, og jobben hans var å gi 24
skytevåpenet
dem et skinn av statistisk orden. Han var på sett og vis et verdensomspennende orakel for fakta og tall om våpen. Absolutt en mann det var verdt å treffe. Jeg kledde på meg og forlot hotellet, passerte de plystrende damene og bega meg ut i Genèves våknende gater. Small Arms Survey lå i Avenue Blanc, og området kunne ikke vært mer sveitsisk. Organisasjonens kontor lå bortgjemt i samme bygning som delegasjonene til Myanmar, Kapp Verde og Tanzania. Ved siden av lå en sjokoladebutikk med en forvokst kakaokanin i vinduet. Bortenfor den igjen lå en handelsskole, et legesenter og revisjonsfirmaet Swiss Audit & Fiduciary Services Company. Det hele hadde en aura av sterilitet og orden som var fjernt fra våpenvoldens blod og gørr. Jeg ringte på klokka. Eric ble budsendt. Mens jeg ventet, bladde jeg i tidsskriftene på venterommets bord: Defense News International, Security Community, Asian Military Review – våpenrelaterte titler med en bitter undertone. Det samme kunne sies om fotografiene på veggene. Et av dem viste kulehullene i et vindu med utsikt mot et skittent industriområde i La Vela Gialla, et italiensk strøk som ble styrt av mafiafamilien Camorra. Et annet var av en narkolangers hånd i Brooklyn som knuget en Colt Python .357 Magnum sammen med ti femdollarspakker med crack-kokain. Et annet bilde, også det i svart/hvitt, var av liberiske ungdommer med Kalasjnikov-aktige geværer i hendene og bandanaer på hodet. De glodde biskt inn i den urokkelige linsen. Skytevåpen og deres mange ansikter rundt om i verden. Eric dukket opp, tok meg i hånden og førte meg inn i et møterom. Vi satte oss, og jeg begynte å forklare at jeg skulle skrive denne boken om en væpnet verden, og at … «Du trenger ikke å godsnakke med meg,» sa han og overrasket meg. Jeg trodde dette skulle bli en hyggelig samtale. Han så hyggelig ut – slank, middelaldrende, velstelt. Han minnet meg om en av disse forsiktige redaktørene du treffer i britiske aviser: dyktig uten å være eksentrisk, oppmerksom uten å bikke over i det besettende. «The Small Arms Survey har mange synspunkter på skytevåpen,» fortsatte han og besvarte et spørsmål jeg ikke hadde stilt. «Vi har ikke ett enkelt synspunkt. Mine personlige grunner til å gjøre dette, 25
en væpnet verden
er veldig annerledes enn mine kollegers …» Så begynte han å forklare at organisasjonen verken er for bevæpning eller imot skytevåpen. Han stoppet opp, så på meg og sa: «Still meg et konkret spørsmål.» Så da gjorde jeg det. «Hvor mange skytevåpen finnes det i verden?» Men det går ikke an å bare komme med et tall, sa han. Til slutt, etter å ha fortalt meg at organisasjonen gjennomgår 193 av FNs medlemsstater og sagt hvor vanskelig det er når man ikke har tilgang til pålitelige data, ga han meg tre rapporter: «875 millioner var det globale anslaget.» Deretter sa han at antallet kunne være høyere – dette tallet var sju år gammelt. Han snakket om at tallene fra militære styrker og politistyrker er omgitt av hemmelighold, at organisasjonen måtte anslå antallet skytevåpen som de enkelte militære styrkene har ved å se på antallet soldater en nasjon har på høyden av sin makt, for når hærstyrkene reduseres, blir våpnene ofte bare lagt på lager. Dette var utfordringen ved å skaffe seg et samlet overblikk. Men én ting var sikkert, sa han: Flere våpen blir produsert globalt hvert år enn de som destrueres. Jeg spurte ham om telling av antall våpen i de forskjellige militærstyrkene kunne bidra til å fremme et våpenkappløp mellom landene. «Det er et lettvint argument,» sa han med et glimt av irritasjon dypt inne i øynene. Jeg ble nysgjerrig på hvor defensiv han var, og sa det til ham. «Det er vanskelig å gi deg konkrete svar,» sa han og la armene i kors. «Det finnes ikke noe klart forhold mellom mengden skytevåpen på et gitt sted og voldsnivået der,» sa han. «Det går godt an å vri argumentene til fordel for eller imot våpenkontroll. Du kan velge og vrake. Du må være svært forsiktig med dette spørsmålet, ettersom det så lett kan manipuleres og misbrukes. Enkelte mennesker forstår bare ikke hvor komplisert det er.» Han så at jeg stirret tilbake på ham over notisboken, og slapp ut pusten. Du må bare være varsom, sa han. «Journalister kan ta en 26
skytevåpenet
liten bit av det du har sagt for å fremme en viss dagsorden, og det har jeg ikke lyst til å bli innblandet i.» Mens han snakket, gikk det opp for meg at denne newyorkeren, som hadde et kart på veggen over en haikerute han for flere år siden hadde fulgt i Kongo, og som hadde bodd i Israel, Kenya, Mexico og Kambodsja, ikke var helt ulik meg selv. Skytevåpen hadde sendt ham verden rundt, og hans syn på dem var like omskiftelig som den sandholdige grunnen av faktiske forhold han trådte på. Jeg hadde håpet å møte en guide – en som kunne ha viste meg en intellektuell og faktabasert vei inn i våpnenes verden. Men jeg hadde truffet en som nektet å la seg fastholde av én mening, og som i stedet til enhver tid valgte de omskiftelige fortolkningene som kunne utledes av omskiftelige tall. Han fortalte meg at våpnenes verden hadde forandret ham, at han nå ser annerledes på informasjon og må være mer varsom i ordvalget når han skal beskrive organisasjonens funn. Skytevåpen er i seg selv åpenbart et politisk tema, og han bestrebet seg på en bevisst nøytral stemme. Han slappet gradvis av, og viste meg kontoret sitt. Det var fylt av mykere ting: menneskeheten i form av nipsgjenstander som hadde lite med våpen å gjøre. En brevpresse fra Den sentralafrikanske republikk, en gravstøtte fra Gabon, et frimerke fra Republikken Guinea, surrealistisk nok med et bilde av Carrot Man fra filmen Lost in Space. En uåpnet flaske kasakhstansk vodka sto på en hylle. «Sørg for å skrive at den er uåpnet.» Og det gjorde jeg, for i våpnenes verden må du tydeligvis være forsiktig med fakta. Det er tross alt et spørsmål om liv og død.