Hva Hvis utdrag

hva hvis?

RANDALL MUNROE

hva hvis?

Seriøse vitenskapelige svar på absurde hypotetiske spørsmål

O V E R S AT T AV B E R T IL K NU D S E N

FONT FOR L AG

ADVARSEL Ikke prøv noe av dette hjemme. Forfatteren av denne boken lager tegneserier på internett, han er ikke helse- eller sikkerhetsekspert. Han liker at ting tar fyr eller eksploderer, derfor tenker han ikke på hva som er best for deg. Utgiver og forfatter frasier seg ethvert ansvar for uønskede effekter som et direkte eller indirekte resultat av informasjon i denne boken.

SPØRSMÅL Advarsel

ix

Innledning

xi

Global Orkan

1

Relativistisk baseball

7

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if ?, nr. 2

60

Det siste menneskelige lyset

61

Ryggrakett med maskingevær

68

Jevn stigning

73

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if ?, nr. 3

77

Ubåt i bane

78

Avdeling for korte svar

83

Lyn

89

Et basseng med brukt atombrensel

10

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if ?, nr. 1

14

Tidsmaskin fra New York

15

Sjelefrender

23

Laserpeker

27

Grunnstoffenes periodiske mur

35

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if ?, nr. 4

95

Hopp, alle sammen

43

Menneskelig datamaskin

96

Et mol muldvarper

47

Lille planet

102

Hårtørrer

52

Biffslipp

107

Hockeypuck

112

Høyt kast

168

Vanlig forkjølelse

114

Dødelige nøytrinoer

174

Halvtomt glass

119

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if?, nr. 5

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if?, nr. 8

178

125

Fartshump

179

Astronomer fra rommet

126

Fortapte udødelige

183

Ikke mer DNA

131

Omløpshastighet

187

Interplanetarisk Cessna

137

FedEx-båndbredde

192

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if?, nr. 6

142

Fritt fall

195

Yoda

143

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if?, nr. 9

199

Flyover-stater

146

Sparta

200

Fall med helium

150

Tøm havene

204

Alle ut

153

Tøm havene: Del II

210

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if?, nr. 7

157

Twitter

217

Selvbefruktning

158

Lego-bro

222

Lengst solnedgang

228

Alle lynene

266

Tilfeldig nysetelefon

233

Det ensomste mennesket

270

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if?, nr. 10 236

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if?, nr. 11 273

Ekspanderende jord

237

Regndråpe

274

Vektløs pil

244

SAT-gjetning

278

Jord uten sol

248

Nøytronkule

280

Oppdatering av trykt Wikipedia

252

De dødes Facebook

255

Snåle (og foruroligende) spørsmål fra innboksen til What if?, nr. 12 289

Solnedgang over det Britiske imperiet Røring i teen

Richter 15

290

259

Takk

297

262

Referanser

299

INNLEDNING DENNE BOKEN ER en samling svar på hypotetiske spørsmål.

Disse spørsmålene ble sendt inn til hjemmesiden min, der jeg – i tillegg til å drive en slags rådgivningstjeneste for gale forskere – lager xkcd, en nett-tegneserie med strekfigurer.

Jeg begynte ikke med å lage tegneserier. Jeg studerte fysikk, og etter eksamen jobbet jeg med robotteknologi i NASA. Etter hvert forlot jeg NASA for å lage tegneserier på heltid, men jeg mistet ikke interessen for vitenskap og matte. Til slutt fant jeg et nytt utløp for den: Å besvare snåle – og av og til foruroligende – spørsmål på internett. Denne boken inneholder et utvalg av yndlingssvarene mine fra nettsiden, pluss en haug med nye spørsmål som her blir besvart for første gang.

Så lenge jeg kan huske, har jeg brukt matte til å prøve å svare på merkelige spørsmål. Da jeg var fem år gammel, hadde mor en samtale med meg som hun skrev ned og la i et fotoalbum. Da hun fikk høre at jeg holdt på å skrive denne boken, fant hun frem det hun hadde skrevet og sendte meg det. Her er samtalen, gjengitt ordrett fra det 25 år gamle arket: Randall:

Julie: Randall:

Julie:

Er det flest myke eller harde ting i huset vårt?

Det vet jeg ikke.

I verden da?

Det vet jeg ikke.

Randall: Men hvert hus har tre eller fire puter, ikke sant?

Julie: Jo. Randall: Og hvert hus har kanskje 15 magneter, ikke sant?

Julie: Det har vel det.

Randall: Og 15 pluss 3 eller 4, la oss si 4, er 19, ikke sant?

Julie: Jo. Randall: Sånn at det er nok kanskje 3 milliarder myke ting, og … 5 milliarder harde ting. Så hva er det som vinner?

Julie: Det er vel de harde tingene.

Jeg aner fremdeles ikke hvor jeg fikk «3 milliarder» og «5 millliarder» fra. Tydeligvis skjønte jeg ikke helt hvordan tall fungerer.

Opp gjennom årene er jeg blitt litt bedre i matte, men grunnen til at jeg bruker matte er den samme nå som da jeg var fem: Jeg har lyst til å finne svar på spørsmål.

Det sies at det ikke er noe som heter dumme spørsmål. Det er åpenbart feil: Jeg synes for eksempel at spørsmålet mitt om harde og myke ting er ganske dumt.

Men det viser seg at når du prøver å besvare et dumt spørsmål, kan du havne noen ganske interessante steder.

Fremdeles vet jeg ikke om det er flest harde eller myke ting i verden, men jeg har lært veldig mye annet underveis. Det som følger, er de delene av reisen jeg liker best. randall munroe

hva hvis?

GLOBAL ORKAN

Sp: Hva ville skje hvis jorden og alle himmellegemer plutselig sluttet å snurre, men atmosfæren beholdt hastigheten?

— Andrew Brown

Sv: NESTEN ALLE VILLE dø. Så ville det begynne å bli interessant.

Ved ekvator beveger jordens overflate seg med rundt 470 meter i sekundet – litt mer enn 1600 kilometer i timen – i forhold til jordaksen. Hvis jorden stanset og luften ikke gjorde det, ville resultatet bli en plutselig vind med hastighet på 1600 kilometer i timen.

Vinden ville være kraftigst ved ekvator, men alt og alle levende mellom 42° N og 42° S – som omfatter rundt 85 prosent av jordens befolkning – ville plutselig oppleve supersoniske vinder.

Den kraftigste vinden ville vare i bare noen minutter ved overflaten – friksjonen mot bakken ville sinke den. Men disse få minuttene ville være nok til å legge så å si alle menneskeskapte strukturer i ruiner.

2

|

HVA HVIS?

FRYKTELIGE TING SKJER FRYKTELIGE TING SKJER, MEN LANGSOMMERE

Boligen min i Boston ligger langt nok nord til at den ville være rett utenfor den supersoniske vindsonen, men likevel ville vinden der være dobbelt så sterk som i de kraftigste tornadoene. Bygninger fra skur til skyskrapere ville bli blåst over ende, revet opp fra fundamentet og sendt tumlende bortover i landskapet.

Vinden ville være svakere ved polene, men ingen byer med mennesker ligger langt nok fra ekvator til å unnslippe ødeleggelsen. Longyearbyen på Svalbard i Norge – planetens nordligste by – ville bli rasert av vinder med samme styrke som planetens sterkeste tropiske sykloner.

Hvis du har tenkt å vente til det er over, ville kanskje Helsinki i Finland være et av de beste stedene å gjøre det på. Selv om den høye breddegraden – over 60° N – ikke ville hindre at byen ble skrelt ren av vinden, inneholder fjellet under Helsinki et sinnrikt nettverk av tunneler, og et underjordisk kjøpesenter, ishockeyhall, svømmehall og andre ting.

ALLE DISSE ÅRENE HAR DERE GJORT NARR AV OSS FORDI VI BOR PÅ ET SÅ KALDT OG MØRKT STED!

EIPÄ NAURA ENÄÄ!

IDIOTER!

SIITÄS SAITTE!

GLOBAL ORKAN

Ingen bygninger ville være trygge – selv strukturer som er sterke nok til å tåle vinden, ville få problemer. Som komikeren Ron White sa om orkaner: «Det er ikke det at vinden blåser, det er det den blåser.»

Si at du var i en massiv bunker laget av et materiale som tåler vind med en hastighet på 1600 kilometer i timenA. SÅ BYGGET DEN 92. LILLE GRISEN ET HUS AV UTARMET URAN. OG ULVEN SA BARE: «SERIØST?»

Det er fint, og du ville klart deg bra … om du var den eneste som hadde en bunker. Dessverre har du sannsynligvis naboer, og hvis naboen på motvindssiden hadde en dårligere fundamentert bunker, ville bunkeren din måtte motstå et treff i 1600 kilometer i timen av hans bunker.

Menneskeheten ville ikke bli utslettetB. I all hovedsak ville svært få mennesker over bakken overleve – alt skrotet som kom flyvende, ville pulverisere alt som ikke var bygget for et atombombeangrep. Men mange mennesker under bakken ville overleve helt greit. Hvis du befant deg i en dyp kjeller (eller enda bedre: i en undergrunnstunnel) da det skjedde, ville du hatt gode sjanser til å overleve.

Det ville finnes andre heldige overlevende. De flere titalls forskerne og ansatte ved Amundsen–Scott-forskningsstasjonen ved Sydpolen ville være trygge A Under disse forholdene ville selv de best armerte betongbygningene bli ødelagt.

B Jeg mener – ikke med en gang.

| 3

4

|

HVA HVIS?

for vinden. For dem ville det første tegnet på problemer være at det plutselig ble stille i omverdenen.

De ville sannsynligvis være opptatt av den mystiske stillheten en stund, men til slutt ville noen legge merke til noe som var enda rarere: SOLEN BEVEGER SEG IKKE. Å, JORDEN MÅ HA SLUTTET Å SNURRE, OG ALT ER BLITT ØDELAGT I EN GLOBAL STORM. DET ER NOE DRITT NÅR SÅNT SKJER. JEG SPARKER TIL DEN OG SER OM DEN STARTER IGJEN.

Luften Etter hvert som vinden spaknet, ville det skje enda merkeligere ting.

Vindstøtet ville bli til et varmesjokk. Normalt er den kinetiske energien i vind helt ubetydelig, men dette ville ikke være en normal vind. Når den etter hvert saktnet og stanset opp, ville lufttemperaturen øke.

Over landjorden ville dette føre til voldsomme temperaturstigninger og – i områder der luften er fuktig – globalt tordenvær.

Samtidig ville vinden som feide over havene, piske opp og forstøve vannets overflatelag. En tid ville ikke havet ha noen overflate i det hele tatt – det ville være umulig å si hvor skumsprøyten sluttet og havet begynte.

Hav er kalde. Under det tynne overflatelaget holder de stort sett en temperatur på rundt 4°. Stormen ville røre opp kaldt vann fra dypet. Tilstrømmingen av kald sjøsprøyt inn i superopphetet luft ville skape en værtype som aldri tidligere er blitt sett på jorden – en kaotisk blanding av vind, sjøsprøyt, tåke og raske temperaturendringer.

Denne oppvellingen ville føre til oppblomstring av liv etter hvert som nye næringsstoffer nådde de øvre lagene. Samtidig ville den føre til en enorm massedød av fisk, krabber, skilpadder og dyr som ikke ville tåle tilstrømmingen av oksygenfattig vann fra dypet. Ethvert dyr som er avhengig av å puste – for

GLOBAL ORKAN

eksempel hvaler og delfiner – ville ha problemer med å overleve i det turbulente grenseområdet mellom hav og luft.

Bølgene ville feie rundt kloden fra øst mot vest, og alle østvendte kyster ville bli rammet av verdenshistoriens største brenninger. En tett sky av sjøsprøyt ville feie inn over landjorden, og i kjølvannet av den ville en turbulent, opprørt vegg av vann rykke frem som en tsunami. Noen steder ville bølgene flomme flere kilometer inn over land.

Vindstormene ville sende enorme mengder støv og nedbrutt materiale inn i atmosfæren. Samtidig ville et tett tåketeppe danne seg over den kalde havoverflaten.

Normalt ville dette få den globale temperaturen til å stupe. Og det ville den gjøre.

I hvert fall på den ene siden av jorden.

Hvis jorden sluttet å snurre, ville den normale dag og natt-syklusen stanse opp.

Solen ville ikke slutte helt å bevege seg over himmelen, men i stedet for å stige og synke en gang om dagen, ville den stige og synke en gang i året.

Dag og natt ville vare i seks måneder hver, selv ved ekvator. På dagsiden ville overflaten bli stekt i det konstante sollyset, og på nattsiden ville temperaturen stupe. Konveksjon på dagsiden ville føre til voldsomme stormer i området rett under solenC. HVIS DEN GAMLE DAG OG NATTSYKLUSEN ER BORTE, NÅR KAN JEG FÔRE DISSE GREMLINENE?

På noen måter ville denne jorden ligne en av de eksoplanetene med bundet rotasjon som man gjerne finner i den beboelige sonen til en rød dvergstjerne, men en bedre sammenligning ville kanskje være en svært ung Venus. På grunn av rotasjonen holder Venus – i likhet med vår stillestående jord – den samme siden vendt mot solen i flere måneder av gangen. Den tette atmosfæren til Venus sirkulerer imidlertid ganske raskt, slik at dag- og nattsiden holder omtrent samme temperatur.

Selv om dagens lengde ville endres, ville ikke månedens lengde gjøre det!

Månen ville ikke sluttet å kretse rundt jorden. Men uten at jordens rotasjon tilC Men uten Coriolis-kraften er det ikke godt å si i hvilken retning de ville bevege seg.

| 5

6

|

HVA HVIS?

førte den tidevannsenergi, ville månen slutte å bevege seg bort fra jorden (slik den gjør nå) og langsomt begynne å bevege seg mot oss igjenD. Månen – vår trofaste følgesvenn – ville faktisk prøve å gjøre godt igjen ødeleggelsene som Andrew skapte. Akkurat nå snurrer jorden raskere enn månen, og tidevannet vårt får jordens rotasjon til å saktne, samtidig som det skyver månen vekk fra oss. Hvis vi sluttet å rotere, ville månen slutte å bevege seg vekk fra oss.

I stedet for å senke vår fart, ville dens gravitasjonskraft akselerere vår rotasjon.

Stille og rolig ville månen trekke i planeten vår …

HEI, JORD.

JORD? HVORFOR STANSET DU? Å NEI! GÅR DET BRA? JORD, GÅR DET BRA?

IKKE VÆR REDD, JORD!

JEG KAN HJELPE DEG!

JEG ER HER, JORD. MÅNEN DIN ER HER.

… og jorden ville begynne å snurre igjen.

jeg skal aldri gå fra deg.

D Se «Leap Seconds»: http://what-if.xkcd.com/26 for en forklaring på hvorfor dette skjer.

RELATIVISTISK BASEBALL

Sp: Hva ville skje hvis du prøvde å slå en baseball som var kastet i 90 prosent av lysets hastighet?

— Ellen McManis

FØR: 0,00000012C (128 KM/T)

ETTER: 0,9C (966 000 000 KM/T)

La oss glemme spørsmålet om hvordan vi fikk baseballen til å bevege seg så fort.

Vi går ut fra at det er et vanlig kast, bortsett fra at i det øyeblikket pitcheren slipper ballen, akselererer den på magisk vis til 0,9c. Fra og med det punktet skjer alt ifølge normal fysikk.

Sv: SVARET VISER SEG å være «veldig mye», alt skjer svært raskt, og det ender

ikke bra for slagmannen (eller kasteren). Jeg satte meg ned med noen fysikkbøker, en Nolan Ryan-figur av plast og noen videoer av atomprøvesprengninger, og prøvde å finne ut av det. Det følgende er mitt beste forslag til en beskrivelse fra nanosekund til nanosekund.

Ballen ville bevege seg så fort at alt annet praktisk talt ville stå stille. Selv molekylene i luften ville stå stille. Luftmolekyler ville vibrere frem og tilbake i noen hundre kilometer i timen, men ballen ville bevege seg gjennom dem i nesten en milliard kilometer i timen. Det betyr at i forhold til ballen ville de bare henge der ubevegelige.

8

|

HVA HVIS?

Aerodynamikkens begreper ville ikke være anvendelige her. Normalt ville luften strømme rundt alt som beveget seg gjennom den. Men luftmolekylene foran denne ballen ville ikke ha tid til å bli skjøvet unna. Ballen ville smelle så hardt inn i dem at atomene i luftmolekylene faktisk ville fusjonere med atomene i overflaten av ballen. Hver kollisjon ville utløse en eksplosjon av gammastråler og spredte partiklerA. LUFT:

FUSJONSSONE NITROGEN OG OKSYGEN FRA LUFTEN FUSJONERER MED OKSYGEN, HYDROGEN, NITROGEN OSV. I BALLEN

BALL:

NITROGEN OKSYGEN NESTEN VAKUUM

KARBON HYDROGEN OKSYGEN

FUSJON

Gammastrålene og fragmentene ville ekspandere i en boble med sentrum i kasterens posisjon. De ville begynne å rive i stykker molekylene i luften, røske vekk elektronene fra kjernene og forvandle luften på stadionet til en ekspanderende boble av hvitglødende plasma. Veggen i denne boblen ville nærme seg slagmannen i omtrent lysets hastighet – så vidt foran ballen selv.

Den konstante fusjonen foran ballen ville skyve den bakover og senke dens hastighet, som om den var en rakett som fløy med halen først mens den startet motorene. Dessverre ville ballen bevege seg så fort at selv den enorme kraften fra denne pågående kjernefysiske eksplosjonen bare så vidt ville sinke den. Den ville imidlertid begynne å gnage på ballens overflate og blåse ørsmå fragmenter av den i alle retninger. Disse fragmentene ville bevege seg så raskt at når de traff luftmolekylene, ville de sette i gang enda to eller tre omganger med fusjon.

Etter omtrent 70 nanosekunder ville ballen nå frem til hjemmebasen. Slagmannen ville ikke engang ha sett kasteren slippe ballen, siden lyset som bærer denne informasjonen, ville nå frem omtrent samtidig med ballen. Kollisjoner med luften ville ha tæret vekk nesten hele ballen, og den ville nå vært en kuleformet sky av ekspanderende plasma (for det meste karbon, oksygen, hydrogen og nitrogen) som gjennomboret luften og satte i gang mer fusjon på sin vei. Skallet av røntgenstråler ville treffe slagmannen først, og en håndfull nanosekunder senere ville skyen av ballfragmenter treffe ham.

A Etter at jeg publiserte denne artikkelen første gang, kontaktet fysikeren Hans Rinderknecht ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) meg og sa at han hadde simulert dette scenarioet på laboratoriets datamaskiner. Han fant ut at tidlig i ballens bane beveget de fleste luftmolekylene seg faktisk for fort til at de kunne forårsake fusjon. De ville i stedet passere rett gjennom ballen og varme den opp langsommere og mer uniformt enn det jeg beskrev.

R elativistisk B aseball

PLASMIFISERT LUFT

INTETANENDE SLAGMANN

RØ

NT GE

NS TR Å

LE -

FR

ON T

T = 30 NANOSEKUNDER

BA LL

ILDKULE UNDER UTVIKLING KASTER I OPPLØSNING

Idet den nådde frem til slagmannen, ville sentrum i skyen fremdeles bevege seg med en vesentlig del av lysets hastighet. Den ville treffe balltreet først, men deretter ville slagmannen, basen og catcheren bli feid opp og ført bakover gjennom backstopen etter hvert som de gikk i oppløsning. Skallet av røntgenstråler og superopphetet plasma ville ekspandere utover og oppover, og svelge backstopen, begge lagene, tribunene og hele nabolaget – alt sammen i løpet av det første mikrosekundet.

Si at du så på dette fra en bakketopp utenfor byen. Det første du ville se, var et blendende lys, langt sterkere enn solen. I løpet av noen få sekunder ville dette blekne, og en voksende ildkule ville utvikle seg til en soppsky. Så ville trykkbølgen komme med et stort drønn og rive opp trær og rasere hus.

Alt innenfor en radius av omtrent halvannen kilometer rundt stadion ville bli jevnet med jorden, og byen ville bli slukt av en ildstorm. Baseballbanen, som nå var blitt til et stort krater, ville ligge kanskje 100 meter bak den tidligere plassen til backstopen.

Regel nr. 6.08(b) i Major League Baseball antyder at i denne situasjonen ville slagmannen være hit by pitch og derfor ha rett til å løpe til første base.

| 9

ET BASSENG MED BRUKT ATOMBRENSEL

Sp: Hva hvis jeg tok en svømmetur i et vanlig basseng med brukt atombrensel? Ville jeg måtte dykke for å bli utsatt for en dødelig mengde stråling? Hvor lenge kunne jeg oppholde meg trygt ved overflaten?

— Jonathan Bastien-Filiatrault

Sv: OM VI GÅR ut fra at du er rimelig god til å svømme, kunne du sannsynligvis

overleve ved å trå vannet i alt fra 10 til 40 timer. Da ville du miste bevisstheten av tretthet og drukne. Dette gjelder også for et basseng uten atombrensel på bunnen.

Brukt brensel fra atomreaktorer er svært radioaktivt. Vann er bra for både skjerming mot stråling og avkjøling, så brensel blir lagret på bunnen av bassenger i et par tiår, til det er inaktivt nok til å flyttes til tørre beholdere. Vi er ennå ikke blitt enige om hvor vi skal plassere disse beholderne. Det burde vi nok finne en løsning på snart.

Her er en fremstilling av et typisk basseng for lagring av brensel:

ET BASSENG MED BRUKT ATOMBRENSEL

lagringsbeholdere -

Varmen ville ikke være noe stort problem. Vanntemperaturen i et brenselbasseng kan teoretisk stige til 50°, men i praksis er den mellom 25° og 35° – varmere enn de fleste bassenger, men kaldere enn et varmt karbad.

De mest radioaktive brenselsstavene er de som nettopp er blitt fjernet fra en reaktor. For de formene for stråling som kommer fra brukt atombrensel, halverer hver syvende centimeter vann strålingen. Basert på aktivitetsnivåene levert av Ontario Hydro ville dette være faresonene med ferske brenselsstaver:

MULIGENS MINDRE STRÅLING ENN UTENFOR BASSENGET TRYGG SONE DØDELIG I LØPET AV TIMER DØDELIG I LØPET AV MINUTTER -

Om du svømte til bunnen, berørte en fersk brenselssylinder med albuene og deretter svømte umiddelbart opp igjen, ville det sannsynligvis være nok til å ta livet av deg.

Men utenfor den ytre grensen kunne du svømme så lenge du ville – strålingen fra kjernen ville være mindre enn den normale bakgrunnsstrålingen du får ved å gå omkring. Ja, så lenge du holdt deg under vann, ville du vært beskyttet mot

| 11

12

|

HVA HVIS?

denne normale bakgrunnsstrålingen. Du ville faktisk kunne få en lavere dose stråling når du trår vannet i et basseng med brukt brensel enn når du går på gaten.

TRYGG SONE DØDELIG I LØPET AV TIMER DØDELIG I LØPET AV MINUTTER -

Husk: Jeg lager tegneserier. Hvis du følger rådene mine om sikkerhet i nærheten av radioaktive materialer, fortjener du sannsynligvis det som måtte skje med deg.

Det vil si: om alt går som planlagt. Hvis det finnes rust i beholderne til de brukte brenselsstavene, kan det forekomme noen fisjonsprodukter i vannet. De er ganske gode til å holde vannet rent, og du ville ikke ta skade av å svømme i det, men det er radioaktivt nok til at det ikke ville være lovlig å selge det som drikkevann på flaskeA. Vi vet at det kan være trygt å svømme i bassenger med brukt brensel, for de blir rutinemessig undersøkt av menneskelige dykkere.

Disse dykkerne må imidlertid være forsiktige.

Den 31. august 2010 utførte en dykker service i et basseng på Leibstadt-reaktoren i Sveits. Han fikk øye på en uidentifisert rørbit på bunnen av bassenget, og spurte over radioen sin overordnede om hva han skulle gjøre. Han fikk beskjed om å legge den i redskapsvesken sin, hvilket han gjorde. På grunn av støy fra bobler i bassenget hørte han ikke strålingsalarmen.

Da redskapsvesken ble løftet opp av vannet, ble strålingsalarmene i rommet utløst. Vesken ble sluppet ut i vannet igjen, og dykkeren forlot bassenget. Dosemeteret hans viste at han hadde fått en høyere enn normal dose over hele kroppen, og dosen i høyre hånd var ekstremt høy.

Gjenstanden viste seg å være en del av et beskyttelsesrør fra en strålingsmåler A Dessverre – det ville blitt litt av en energidrikk.

ET BASSENG MED BRUKT ATOMBRENSEL

i reaktorkjernen. Den var blitt svært radioaktiv av en nøytronstrøm. Den hadde ved et uhell blitt kappet av da en kapsel ble lukket i 2006. Den sank ned i et bortgjemt hjørne av bassenget, og der lå den i fire år uten å bli oppdaget.

Rørdelen var så radioaktiv at om dykkeren hadde puttet den i et verktøybelte eller en skulderveske i nærheten av kroppen, kunne han ha blitt drept. Slik det var, beskyttet vannet ham, og bare hånden hans – en kroppsdel som tåler mer stråling enn bløte indre organer – fikk en stor dose.

Med hensyn til trygghet under svømming er konklusjonen altså at det sannsynligvis ville gått bra, så lenge du ikke dykket til bunnen eller plukket opp noe som så rart ut.

Men bare for å være sikker, kontaktet jeg en venn av meg som jobber med en forskningsreaktor, og spurte ham hva han trodde ville skje med en som prøvde å svømme i bassenget deres.

«I reaktoren vår?» Han tenkte seg litt om. «Du ville dødd ganske fort, før du traff vannet, av skuddsår.»

| 13

SNÅLE (OG FORUROLIGENDE) SPØRSMÅL FRA INNBOKSEN TIL WHAT IF? , NR. 1 Sp: Ville det vært mulig å gjøre tennene dine så kalde at de ville sprekke når du drakk glovarm kaffe?

— Shelby Hebert TAKK, SHELBY, FOR ET NYTT TILBAKEVENDENDE MARERITT

SP: Hvor mange hus brenner ned hvert år i USA? Hva ville vært den enkleste måten å øke det tallet betraktelig på (altså med minst 15 prosent)?

— Anonym HALLO, POLITIET? JEG HAR EN NETTSIDE SOM FOLK SENDER SPØRSMÅL TIL …