font
Ü D
� Høytidens vakreste fortellinger, sanger og dikt
Ă?
god jul
Ăœ 2
ANNE B. BULL-GUNDERSEN (RED.)
Høytidens vakreste fortellinger, sanger og dikt
G
font
god jul
Ăœ 4
FORORD
N
år vi sier at vi feirer jul fordi jesus ble født, er det en sannhet med modifikasjoner. Våre hedenske forfedre feiret også jul – eller jól, som var betegnelsen på det store midtvinterblotet. Denne feiringen er blitt forklart både som en fruktbarhetsfest knyttet til det nye årets komme og som en solfest for å markere at solen «snudde» (vintersolverv). Da kristendommen ble innført med feiringen av Jesu fødsel i desember, kom man bokstavelig talt til dekket bord. Man beholdt det som var, men ga det ny innpakning. Tidspunktet og mange av skikkene knyttet til midtvinterblotet ble beholdt, men nå forklart ut ifra et kristent ståsted. Forsøk på å bytte navn på høytiden til Kristmesse var imidlertid ikke så vellykket her på berget. Der var våre naboer i vest mer velvillige, og den førkristne betegnelsen yule ble erstattet med Christmas. Våre hedenske forfedre kalte siste halvdel av november og første halvdel av desember for julemåned eller frostmåned, mens perioden fra midten av desember til midten av januar gikk under navnet mørsugur. Ordet mør betyr fett, og viser til den fete maten man «sugde» i seg mens man feiret midtvinterblot. Og ingen kan vel være uenig i at frost, fet mat og jul fremdeles er passende stikkord for å karakterisere denne tiden av året – riktig GOD JUL!
Š
Ý
INNHOLD
jul i åsen.................................................................................................... 13 adventslysene............................................................................................ 20 en gammeldags juleaften........................................................................ 23 deilig er den himmel blå......................................................................... 34 deilig er jorden........................................................................................ 37 det kimer nå til julefest.......................................................................... 40 julebesøk.................................................................................................... 43 det hev ei rose sprunge............................................................................ 54 julaften...................................................................................................... 57 en julefortelling..................................................................................... 59 du grønne, glitrende tre god dag......................................................... 91 et barn er født i betlehem...................................................................... 92 karens jul................................................................................................... 95 glade jul.................................................................................................. 105 jeg er så glad hver julekveld............................................................... 106 nissene i hatten....................................................................................... 109 julen......................................................................................................... 125 jeg synger julekvad................................................................................ 136 gamlenissen............................................................................................. 139 julekveld i fjøset................................................................................... 145
jeg gikk meg over sjø og land.............................................................. 149 jul i stallen............................................................................................. 153 julekveld i skogen.................................................................................. 158 julegaven hans simen.............................................................................. 163 julekveldsvise......................................................................................... 168 kimer i klokker........................................................................................ 170 sankt nikolas på besøk........................................................................... 173 nissene...................................................................................................... 177 hvit jul..................................................................................................... 185 de gamles julaften................................................................................. 189 nissens julekveld.................................................................................... 199 grantreet................................................................................................. 201 nå er det jul igjen.................................................................................. 210 nå tennes tusen julelys.......................................................................... 213 julegaven................................................................................................. 215 o, helga natt........................................................................................... 222 o, jul med din glede............................................................................... 224 granen...................................................................................................... 227 og reven rasker over isen...................................................................... 236 itte no’ knussel....................................................................................... 239
på låven sitter nissen............................................................................. 244 romjulsdrøm........................................................................................... 246 reven og nissen........................................................................................ 249 sankta lucia............................................................................................. 256 så går vi rundt om en enebærbusk........................................................ 258 funkisjul.................................................................................................. 261 tenn lys.................................................................................................... 274 jul med tante pose.................................................................................. 277 vi tenner våre lykter.............................................................................. 286 fra himmelen........................................................................................... 289 sledefart.................................................................................................. 296 nissen og kolonialhandleren............................................................... 299 jul i hjemmet........................................................................................... 305 den hellige natten................................................................................. 307 småfuglene på juleneket........................................................................ 312 mot jul..................................................................................................... 314 nissen i butikkvinduet............................................................................ 317 mors julaften.......................................................................................... 327 juleevangeliet......................................................................................... 329
Y
Ü 10
Ü 11
god jul
Ăœ 12
jul i åsen
JUL I ÅSEN av Knut Hamsun
–
Ü 13
god jul
w Ăœ 14
D
et var kommet riktig meget sne til jul, det lille hus oppe i åsen stakk ikke opp med stort mer enn taket og de to øverste stokkeomfar. Det var nå forresten bare en hytte også, en husmannsplass på en ku og en sau med lam. Her bodde Åsa-familien sommer og vinter for seg selv. Mannen hette Tor og konen Kirsti; men de hadde fem barn og de hette like fra Timian til Kaldæa. Kaldæa var i tjeneste nede i bygden og Timian hadde stridt seg over til Amerika. De tre barn som ennå var hjemme, var to gutter og en pike, Rinaldus, Didrik og Tomelena. Men Tomelena kalte man bare i daglig tale for Lena. Nå var det som sagt kommet overvettes meget sne til jul og gamle Tor hadde skuflet sne hele dagen så han var både trett og slitt. Nå hadde han lest alt som stod i salmeboken for julekvelden og derpå lagt seg bort på sengen med pipen i munnen. Konen kokte og puslet med varmen mens hun hele tiden gikk fra og til i stuen og fant noe å ordne på. Har kreaturene fått noe til kvelds? spurte Tor. Ja, det var vel, svarte konen. Så røkte Tor en stund til og sa så idet han smilte i skjegget: Hva er det du koker og braser hele kvelden, kjerring? Jeg forstår ikke hvor du tar alt ifra. Å, jeg er rikere enn dere tror, jeg, svarte Kirsti og lo hun også av spøken. Ved kveldsmaten skulle familien ha en dram, det var gammel takst, og Rinaldus var den som skulle skjenke i glassene. Det var ham et høytidelig øyeblikk han skulle holde karaflen med de store malte roser i sine små hender. Alles øyne voktet på ham. Hold rosekaraflen i venstre hånd når du skjenker for folk som er eldre enn du, sa faren. Du er gammel nok til å ta etter og lære deg til nå. Og Rinaldus tok rosekaraflen i venstre hånd. Han skjenket så forsiktig at det var et syn, stakk tungen ut, la hodet på skakke og skjenket. Maten var den reneste fremmedmat, det var både lefse og sirup og et egg til
Ü 15
god jul
hver. Man kunne se at det var jul, for det var attpå kjøpet smør til lefsene. Tor leste høyt Luthers bordbønn. Men etter måltidet tok lille Didrik feil av dagen, han, og gikk og tok faren og moren i hånden for maten. Faren lot ham bli ferdig med dette før han sa noe; men da han var ferdig sa også Tor: Du skulle ikke takke oss for maten i kveld, Didrik. Det er ikke plent noe galt i det, men du vet at det er nyttårskvelden du skal takke for maten. Didrik ble nå så skamfull at han krøp rent sammen og han smelte nesten i å gråte da søsknene begynte å le av ham. Tor hadde atter lagt seg bort på sengen med pipen i munnen og konen vasket opp koppene. Ja, det var riktig spøk til sne vi fikk, sa hun. Det er nok ikke endt med dette heller, svarte Tor. Det er ring om månen og skjoren flyr like nede ved jorden. Det kan vel ikke være å tenke på noen kirkegang i morgen da, vet jeg? Hå, Gud bevare deg. Du har nok ikke sett på almanakken da når du snakker om kirkevær i morgen. Hvorledes er aspekteren da? Den ser nok ikke bedre ut enn som en kalv foruten ben, den. Jeg skulle ikke snakke så stygt. Du sier vel ikke det! utbrøt Kirsti. Ta hit brillene mine du, Rinaldus, men slipp dem ikke i gulvet, vedble Tor. Og han undersøkte enda en gang den farlige aspekter. Ja, her kan du se, sa han til konen. Det er nok ikke bedre enn som jeg sier. Jøss, Gud bevare oss alle! sa Kirsti og foldet hendene. Betyr den uvær, den? Ja, den betyr uvær, den! Men enda er nok ikke dette den verste. Omsåskjønt du vil se en aspekter av den rette sort så skal du se på denne her for femte februar. Det er nok ingen ringere enn selve Antikrist det, med to horn. Jøss, Gud bevare oss rett alle vel! Og Timian som er i Amerika. Etter dette utrop blir det en stund stille i den lille stue. Det begynte å blåse og fyke med sne utenfor. Barna talte seg imellom og fornøyet seg med forskjellige ting; katten gikk fra den ene til den andre og lot seg stryke. Jeg undres riktig på hva kongen spiser til julekvelds, jeg? kom Didrik til å si. Håhå, det er nok skjære smør og søtkake det, utbrøt lille Lena som bare var åtte år og ikke visste bedre. Tenk søtkake! Og så smør på den igjen også! sa Didrik. Og kongen drikker vel opp en hel rosekaraffel alene han? Men Rinaldus som var den eldste og alt var kommet langt inn i «Forklaringen» slo opp en latter over dette snakk: Bare én rosekaraffel! Håhå, kongen drikker nok minst tyve, han. Tyve, sier du?
Ü 16
jul i åsen
Ja, det drikker han minst. Nei, er du gal, du, Rinaldus! Det er umulig for ham å drikke mer enn to da, sa moren borte ved gruen. Men nå blandet også Tor seg i det. Hva er det dere våser om? sa han. Tror dere kanskje at kongen drikker noe så simpelt som skjenk? Kongen drikker noe som kalles for sjampaniedrikk han, skal jeg si dere. Den koster like til en fem og seks kroner bare for en flaske den, ettersom prisen er i England. Og dette drikker kongen av det første han gjør om morningen og det siste han gjør om kvelden, bare idelig sjampaniedrikk. For hver gang han har tømt et glass støter han det i presenten så det spildres og sier til prinsessen: Ta det vekk! sier han. Men i Jesu navn, hvorfor spildrer han glassene da? spør Kirsti. He, slike spørsmål! Tror du han gir seg til å drikke av det ene og samme glass hele tiden da, en slik mann som han er. Pause. Jeg forstår ikke hvor du, Tor, vet all ting fra, sier konen ganske stille. Å, svarer Tor, det kan være smått nok med meg også, men. Det var nok ikke så lett å slippe for presten i min tid som det er nå. Man måtte kunne sine ting da. Så reiste Tor seg, la pipen bort og spurte etter kruttet. Han visste vel hvor kruttet var gjemt, for han hadde selv gravet det ned ved fotenden av sengen sist han kom fra kremmeren; men han spurte allikevel etter det og gjorde det høytidelig i stuen. Da han hadde funnet kruttet frem, delte han det i tre like store deler og pakket det inn i trekantede papirlapper. Så satte han luen på. Barna stimlet nysgjerrig bort til ham og bad om å få følge med, for de visste hva som forestod. Og snart satt Kirsti alene i stuen. Tor og barna arbeidet seg bort til fjøset, de skulle brenne krutt. Sneen føk vilt omkring dem på veien. Tor gjorde korsets tegn da han åpnet fjøsdøren og korsets tegn da han vel var kommet innenfor. Fjøset lå belgmørkt, alt var stille, man hørte hvorledes kua tygget. Tor tente en lysestump og satte ild på sine kruttpakker, en for kua, en for sauen og en for lammet. Barna så på med hemmelig beven, ingen sa noe. Så gjorde Tor atter korsets tegn og gikk. Han ropte etter lille Lena som var blitt tilbake for å klappe lammet at nå fikk hun skynde seg og komme. Og Tor og barna gikk atter tilbake til stuen. Det er riktig meget til vær ute, sa han. Hele åsen står i røk. Han la seg tilbake på sengen igjen til kaffen var ferdig, mens barna begynte å pusle med sine småting borte ved bordet. De ble mer og mer høyrøstede og lo dertil iblant over den minste ting. Tor talte over gulvet til konen. Ja, jeg undres sannelig på hva … Nei, dere larmer så, unger, at det er umulig å høre manns mål for dere … Jeg undres sannelig på hvor jeg skal hen og høre meg om etter litt arbeide igjen nå, sa han. Konen slo opp kaffen.
Ü 17
god jul
Å, det blir vel en råd nå også, med Guds hjelp, svarte hun. Det kunne være litt tresking kanskje nede i bygden? Å ja da, det blir nok en råd … Kom og drikk kaffen nå. Da Tor hadde drukket kaffen, tente han pipen igjen. Han tok konen bort til døren og hvisket et øyeblikk med henne der, så barna lyttet seg nesten gale for å høre hva som ble sagt. Men da lille Lena ville stikke sitt nesevise hode opp like midt imellom foreldrene ble hun vist tilbake med en gang og brødrene ropte skadefro til henne: Der fikk du, der! Men lille Lena var nå allikevel så blid og snill, hun, at ingen hadde hjerte til å gjøre videre narr av henne. Derfor stakk Rinaldus henne også straks etter en stor, blank knapp i hånden og gjorde henne godt med det lille han hadde. Faren gikk bort til skapet og tok en pakke ned. I denne pakken lå en sending fra Timian i Amerika, en boa av bløtt, sort skinn og med kvaster. Timian hadde nok husket hvor kaldt det var oppe i åsen på vinterstid, og så hadde han sendt hjem denne boaen som var det varmeste halsbind han ennå hadde sett. Prisen hadde nok ikke vært så ringe den heller. Men hvem skulle nå ha boaen? Både Tor og konen hadde tenkt opp og ned på dette spørsmål, og endelig hadde de bestemt at det fikk bli Rinaldus som skulle ha den, for Rinaldus var den eldste, dessuten gikk han ikke så få ærender i bygden allerede, så han trengte noe varmt om seg. Rinaldus, kom hit! sa Tor. Her er et halsbind fra Timian-bror til deg. Og det er noe til halsbind! Men du skal være forsiktig med det, så du kan ha noe skikkelig om halsen når du står for presten. Der, slit det med helsen. Nå ble det en forundring og en glede som alle deltok i. Den bløte boaen ble beskuet og befølt i en halvtime, og lille Lena ble ikke trett av å stryke den med sine små blå hender. Men hun fikk ikke prøve den på, slett ikke prøve den på, hun var altfor liten. Derimot fikk Lena et lite lys for sin part, og dette lyset gikk hun og tente og slokte igjen i ett vekk, for hun hadde ikke råd til å brenne det. Didrik var den eneste som ingenting fikk, men faren lovet ham en aldeles ny bibelhistorie så snart det bare ble litt tresking å få nede i bygden. Det drev alt mer og mer med sne mot vinduet, og stundom falt det endog sne gjennom skorstenen, helt ned på ilden i gruen. Klokken var blitt mange, det var sengetid for Åsa-familien, i morgen ble det vel til det samme slit med å skufle sne igjen. Ja, gå nå opp på hjellen og legg dere, unger, sa Tor. Bed Jessu navn før dere sovner og slå korsets tegn på ansikt og bryst. Og oppover stigen krøp da barna, en etter en. Rinaldus fikk lov til å ta sin boa med innsvøpt i papir, og Lena kom etter med lyset sitt i hånden …
Ü 18
jul i åsen
Ved tolvtiden da alle sov, hørte moren nede i stuen at noe puslet ovenpå. Hun ropte om noen var oppe. Intet svar, alt ble stille. Litt etter gikk noen små føtter over gulvet, de forsiktigste skritt man kunne høre – det var lille Lena som allikevel hadde listet seg til å prøve boaen på i mørke og som nå var hjertelig angst for å bli grepet i den. Den fine boaen! Det var den bløteste ting som hadde vært i hytten under åsen, og Rinaldus brukte den bare to ganger til kirken med høyeste forsiktighet. Men utpå sommeren begynte allikevel hårene å falle ynkelig av boaen, og i kvastene gikk det sannelig makk. X
adventslysene
ò
Tekst: Inger Hagerup | Melodi: Sølvin Refvik
C
4 &4 œ
& œ
står
œ
vi
et
lys
G
D
G
D(“4)
D
œ
œ
œ
og
skin - ner D‹
œ
ten - ner
G(“4) G
œ
œ
ten - ner
C
& œ
D‹
œ
Så
G(“4)
‡
Adventslysene
œ
œ i
œ
F
œ
œ
kveld, vi
œ
œ
œ
œ
œ
for
seg
selv
og
oss
som
G(“4)
G
C
œ
œ
œ
vi
et
lys
i
G
F
œ
kveld, vi
œ
œ
œ
ten - ner
D‹
œ
ten - ner G/H
œ
C/E
œ
A‹
œ
G
C
C
˙
œ
det
for
er
til - ste
det
G
˙
-
œ
de. Det
-
D(“4) D7
œ
œ
œ
gle
œ
C/E
G7 C
œ
œ
de.
Så
A‹
F
G7
C
œ
œ
œ
œ
for
gle
-
de.
copyright © norsk noteservice, vigmostad & bjørke as. trykt med tillatelse.
Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede. De står og skinner for seg selv og oss som er til stede. Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede.
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede. De står og skinner for seg selv og oss som er til stede. Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede.
Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned for lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred på denne lille jord der menneskene bor.
Ü 20
Ü 21
god jul
Ăœ 22
jul i åsen
EN GAMMELDAGS JULEAFTEN av Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe
D
Ü 23
god jul
z Ăœ 24
V
inden pep i de gamle lønner og linder utenfor vinduene mine, sneen føk ned igjennom gaten, og himmelen var så mørk som en desemberhimmel kan være her i Kristiania. Mitt humør var like så mørkt. Det var juleaften, den første jeg ikke skulle tilbringe ved den hjemlige arne. For noen tid siden var jeg blitt offiser, og hadde tenkt å glede mine gamle foreldre ved mitt nærvær, hadde håpet å vise meg for hjembygdens damer i glans og herlighet. Men en nervefeber brakte meg på hospitalet. Derfra var jeg kommet ut først for en ukes tid siden, og jeg befant meg nå i den meget lovpriste rekonvalesent-tilstand. Jeg hadde skrevet hjem etter Storborken og fars finnmut, men brevet kunne knapt nå frem til dalen før annen juledag, og først rundt nyttår kunne hesten ventes hit. Mine kamerater var reist fra byen, og jeg hadde ikke en familie jeg kunne hygge meg med. De to gamle jomfruene som jeg losjerte hos, var visstnok godslige og snille mennesker, og de hadde tatt seg av meg med stor omhu i begynnelsen av min sykdom. Men deres måte å være på var altfor meget av den gamle verden til riktig å falle i ungdommens smak. Deres tanker dvelte helst ved fortiden, og når de, som ofte kunne hende, fortalte meg historier om byen og dens forhold, minte det, både ved innhold og ved den naive oppfatningsmåten, om en svunnen tid. Med dette naive damers gammeldagse vesen stemte også huset de bodde i, godt overens. Det var en av disse gamle gårdene i Tollbodgaten, med dype vinduer, lange skumle ganger og trapper, mørke rom og lofter, hvor man uvilkårlig måtte tenke på nisser og spøkeri, nettopp en slik gård – kanskje det var den samme – som Mauritz Hansen har skildret i sin fortelling: «Den gamle med kysen». Mine vertinners omgangskrets var dessuten meget innskrenket; foruten en gift søster kom det aldri andre enn et par kjedelige madammer. Det eneste opplivende var en vakker søsterdatter, og noen muntre, livlige brorbarn, som jeg alltid måtte fortelle eventyr og nissehistorier. Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige stemning ved å se på alle de mange menneskene som ferdes opp og ned gaten i snefokk og vind,
Ü 25
god jul
med rødblå neser og halvlukte øyne. Det begynte å more meg å iakktta livet og travelheten som hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til å studere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grunnet og ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for dem. Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler, og tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten i Kristian den fjerdes tid. Bare svanen var da som nå meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren. På mitt «Kom inn» gikk den eldste av mine vertinner, jomfru Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om aftenen. «De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille hr. løytnant,» la hun til, «vil De ikke komme inn til oss med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet; kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna.» Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete russlærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede frisyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler. «De må sannelig unnskylde, hr. løytnant, at vi ikke har tent lys ennå,» sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i daglig laget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et kniks, make til søsterens; «men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten passiar i ovnskroken.» «Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen, Sillemor, og så skal vi ha skylden,» svarte den gamle, trangbrystede dame som ble titulert mor Skau. «Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt dyktig avpillet,» sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet. Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos det gamle husinventar Stine. «Faster, vet du hva Stine sier, du?» ropte en liten vever brunøyd tingest. «Hun
Ü 26
en gammeldags juleaften
sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!» «Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er blitt skremt av nissen,» sa jomfru Mette. «Men vil dere ikke hilse på løytnanten da, barn?» «Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du er! Det er så lenge siden jeg så deg,» ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. «Nå må du fortelle oss noe morsomt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!» Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken, og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. «Det var til pass til ’n det, stygge nissen,» sa de, og krevde mere. «Nei, nå plager dere løytnanten for meget, barn,» sa jomfru Cecilie; «nå forteller nok faster Mette en historie.» «Ja, fortell, faster Mette!» ropte de alle sammen. «Jeg vet ikke riktig hva jeg skal fortelle,» svarte faster Mette; «men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?» – «Å ja!» ropte barna. «Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for mange år siden. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nå er, på den kant av byen, og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt hun skulle stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne: Du må passe deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to må du ikke legge på ròsten.» «Hvorfor det?» spurte hun. «Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten,» sa de. «Pytt, ikke verre,» sa Kari, hun var meget frisk på leveren, som de sier, «jeg har ikke noe å skaffe med nissen, og kommer han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse ’n på dør.» De andre sa hun skulle passe seg, men hun ble ved sitt, og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen etter den andre, men det gikk ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun lei av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavt, og svingte den og ropte:
Ü 27
god jul
«Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg, tar du feil.» «Tvi vøre det da!» svarte det fra en av de mørkeste krokene; «jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle fått den åttende med.» Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal.» «Jeg blir redd, nei du skal fortelle løytnant; når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt,» sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som danset halling med jenta. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for å forberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte inn – til glede for barna og frelse for meg. «Ja nå, barn, nå skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til å synge hallingen for dere,» sa jeg da hun tok plass; «og så danser dere selv, ikke sant?» Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte: «Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nå syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så fløtegrøten selv, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. «Der har du trauet ditt, styggen!» sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han» – her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt: «Å du har iti opp grauten for Tomten du, så du skal få danse med Tomten du!» «Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!» Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet. «Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer, så det verker i hodet på meg,» sa gamle mor Skau. «Vær nå litt rolige, så skal jeg fortelle dere noen historier.» Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde. «Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem – jeg har
Ü 28
jul i åsen
Ü 29
god jul
nå ikke vært vidt i mitt liv heller –, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å reise. Der var det så stille og rolig. Aldri kom de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen; jeg husker godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en nisse der, sa de. «Men så var det en gang,» sa Stine, «som kokka og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg, og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen. Men som vi satt slik, så hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet,» sa hun, «det var liksom én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór opp,» sa hun, «og jeg skrek: «Gud trøste oss, det er nissen!» og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke én av dem var knust, og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt. Men nå hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, «og så sa hun til ham det – hun skalv litt i målet – at han skulle flytte over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere stille og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften. Det var sant nok også,» sa hun til meg; «men du vet nok det,» sa hun, «at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele dagen. Siden den dag,» sa hun, «så vi ikke mere til nissen over hos skipperen. Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til dem,» sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk; men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si,» la mor Skau til, hun hostet og rømmet seg – det var en usedvanlig lang fortelling for henne. Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og fortsatte: «Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn.» «La oss få høre den, madam Skau,» sa jeg. «Fortell, fortell, mor Skau!» ropte barna. Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: «Da min mor ennå var pike, var hun av og til hos en enke som hun kjente, som henne – ja hva var det nå hun hette
Ü 30
en gammeldags juleaften
da? Madam – nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en juleaften, liksom nå; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv. Hun visste ikke hvilken tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stille i gatene, og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom inn i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen. Det var ingen hun kjente der, men det var mange som hun syntes hun hadde sett før, men hun kunne ikke huske hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen – det var så stille at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: «Kast kåpen løst om deg og gå; for venter du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste.» «Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau,» sutret en av de små, og krøp opp på en stol. «Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nå skal du bare høre,» sa mor Skau. «Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nå så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep etter henne alle sammen, og bena skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så redd var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød stoffkåpe med hareskinnsfôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nå er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen.» Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist sin engstelse,
Ü 31
god jul
erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok etter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med latter at de satt med bena på bordet. Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risgrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul. Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten. Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften. Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinn. Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som døde da jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken – han var kjent som en rask kar –, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. «Der ligger presten, og her er jeg,» sa han med et munnhell han hadde, «og la oss nå få en springdans.» Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans, og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: «Du lyt væra med, kar!» Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg. «Du drømmer visst, kar,» sa han; «svetten står på panna di, og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul! sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg, og Storborken står i gården.» «Men i Guds navn, er det du, Tor?» Det var min fars husbondskar, en prektig døl. «Hvorledes i all verden er du kommet hit nå?» ropte jeg glad. «Jo, det skal jeg si deg,» svarte Tor; jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med, så skal du ta han med, sa han.» Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg feiret den gangen, har jeg aldri opplevd verken før eller siden. X
Ü 32
jul i åsen
Ü 341
© Font Forlag 2018 Grafisk design: Lilo Design, Liselotte DIck Språklig modernisering/bearbeiding: Anne B. Bull-Gundersen Papir: Munken Lynx (130 g) Trykk og innbinding: Livonia Print FONT CLVI Første utgave ISBN 9788281694392 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no
ORDET FONT kommer fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det to ulike skrifttyper (hieratisk og demotisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i 1430-årene, ble det nødvendig å standardisere skrifttegnene. Datidens skrivemåte, gotisk, var svært snirklete og forseggjort, og det oppstod etter hvert forenklede versjoner. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke streker og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG bruker antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne ble utviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirert av den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskilden for de ulike antikvaskriftene. GOD JUL er satt med Sabon, designet i 1964 av tyske Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mellomkrigstida var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien. FONT FORLAG
Ü 344
Ü 345
god jul
Ăœ 346
jul i åsen
Ü 347