"Kjære verden" av Bana Alabed - Leseutdrag by Font Forlag

KjĂŚre verden

BANA ALABED

Kjære verden EN SYRISK JENTES HISTORIE OM KRIG OG BØNN FOR FRED

O V E R S AT T AV H. L. V. S I E M P R E

FONT FORLAG

Der det finnes håp, finnes det liv. Det fyller oss med nytt mot og gjør oss sterke igjen. − ANNE FRANK

Fra forfatteren Jeg er så glad for at jeg fikk skrive en bok, for jeg elsker bøker og elsker å lese. Jeg er god til å skrive fordi jeg øver mye, men jeg trengte likevel litt hjelp med å skrive boken min. Moren min og redaktøren, som har utgitt denne boken, hjalp meg å fortelle historien min på engelsk. Dette er alle minnene mine fra krigen − de gode tingene, de skremmende tingene og alt annet jeg kunne huske. Jeg prøvde å ikke glemme noe og fortelle det riktig. Jeg håper du liker boken min. Jeg håper den gir deg lyst til å hjelpe andre.

KjĂŚre verden

Det var en perfekt junidag da du kom til verden, Bana. Varm, lys og skyfri. Jeg så ut av vinduet på sykehusrommet mens hendene hvilte på den oppsvulmede magen min og kjente deg sparke og sprelle som om du var utålmodig etter å komme ut, og jeg tenkte: Det kunne ikke vært en mer perfekt dag for å innlede et nytt liv. En stund glemte jeg fødselssmertene og frykten for hva som ville skje. I stedet tenkte jeg på at jeg snart ville sitte i denne sengen, holde deg trygt i armene mine, og at du ville se dette tette sollyset for første gang, kjenne varmen i ansiktet − de dyrebare første øyeblikkene av ditt skjønne liv. Vi hadde ventet lenge på deg. Ikke bare faren din og jeg, men også alle tantene og onklene, og særlig besteforeldrene dine, som lengtet etter sitt første

barnebarn. Da faren min arrangerte ekteskapet for meg med baba, var familiene enige om at vi skulle utsette bryllupet til jeg var ferdig på skolen. Og dessuten ville vi ha litt tid som par, lære å kjenne hverandre før vi fikk barn. Men siden Ghassan og jeg er de eldste på hver vår side og var de første til å bli gift, var alle klare for et lite barn, for at vi skulle påbegynne den neste generasjonen. Derfor var det sånn at nesten hver dag etter bryllupet, under hver eneste middag og familiesammenkomst, ville noen − særlig bestemor Alabed − insistere: «Det er på tide med en liten.» Det de ikke visste, var at jeg hadde problemer med å bli gravid og måtte oppsøke mange leger i over et år. For hver måned det ikke skjedde, ble jeg mer og mer engstelig for at det aldri ville skje, at jeg aldri ville bli mor. En dag midt i denne syklusen av håp og skuffelse gikk din baba og jeg tur rundt borgen i Aleppo, et av mine yndlingssteder. De gamle steinmurene har alltid fått meg til å føle meg trygg og fredfull. Aleppo er en av de eldste byene i verden med sammenhengende bosetning, Bana. Visste du det? Jeg fant trøst i å tenke på det, og følte en tilknytning til historien vår og til

forfedrene våre som hadde gått rundt på samme sted opp gjennom årtusenene. Det var som alltid fullt av folk, familier og par, og denne dagen var ikke annerledes − mange mennesker var ute og nøt den tidlige vårdagen. Slik var det før krigen, så mange vanlige dager: Faren din var på jobb, jeg var på besøk hos besteforeldrene dine og handlet inn til middag, hjalp bestemor Alabed med å tilberede maten og gikk en tur etter middag. Det er vanskelig å tenke på dette nå. Vi tok det for gitt at livet alltid ville være på den måten, og hadde ingen mulighet til å forstå eller ta inn over oss hva fremtiden ville bringe. Den gangen ville det vært umulig å tenke seg at stedet vi vandret rundt på og som hadde stått der i århundrer, snart ville være praktisk talt ødelagt. Alt det lå likevel i fremtiden − den dagen var vi lykkelige. Du vet at faren din kan være litt stille av seg iblant, men han livnet til når han snakket om fremtiden. Han hadde nettopp kjøpt en krybbe. Jeg var redd det kunne bety ulykke siden jeg ennå ikke var gravid, men babaen din tenker optimistisk. Han oppfører seg som om hans

fremtid og hans drømmer og planer er sikret. Det er noe av det jeg elsker høyest ved ham. I den første tiden som ektefeller snakket vi i timevis om livet vi ønsket oss, og det var det vi gjorde på turen den dagen. Så fikk vi øye på en liten jente lenger fremme. Hun må ha vært omtrent fire. Hun var slående, med langt, tykt hår og skinnende grå øyne. Vi klarte ikke å ta blikket fra henne der hun løp og lo − og hjertet mitt ble fylt av så mye lengsel at jeg nesten falt om. Faren din snudde seg mot meg og sa at dette var barnet han så for seg for oss: en datter, en liten jente med langt hår som er fylt av livskraft og latter. En liten jente som kan trollbinde fremmede. I det øyeblikket falt en ro over meg. På et eller annet vis visste jeg at jeg ville bli gravid, at du ville komme. Og at du ville bli en liten jente som alle elsket. Vi fikk så få dyrebare eiendeler med oss fra Syria − noen gamle familiefotografier, en kopi av bryllupsinvitasjonen vår, hårlokkene fra første gang vi klippet deg og brødrene dine, og graviditetstesten jeg tok den dagen jeg fikk vite at jeg skulle ha deg. Den dag i dag når jeg ser ned på den falmede blå streken, kommer følelsen fra den dagen tilbake − da jeg var så

utrolig spent på fremtiden. Da jeg visste at jeg endelig skulle få lov til å bli mor. Din mor. Da alt virket mulig og fremtiden var endeløs. Ni måneder senere, da de la deg i armene mine, satte du de store svarte øynene dine i mine, og jeg kjente et støt av kjærlighet som var så kraftig at det faktisk kunne vært elektrisk strøm som strålte gjennom kroppen min. Først ba jeg til Allah om at du måtte være sunn og frisk i kropp og sjel. Jeg fremsa favorittbønnen min fra Koranen: «Jeg søker tilflukt hos morgengryets Herre, mot ondt fra det Han har skapt, mot ondt fra mørket når det bryter inn, mot ondt fra dem som blåser på knuter og utøver magi, mot ondt fra en misunnelig, når han misunner.» Jeg gjentok dette verset høyt for deg så lenge jeg var gravid, for jeg hadde lest at du kunne høre stemmen min, og jeg ville at du skulle kjenne Gud når du ble født. Så bøyde jeg meg frem og hvisket drømmene mine for deg i øret ditt, for at de skulle være de aller første ordene du hørte, for at du fra da av skulle bære dem med deg i hjertet. Navnet ditt betyr «tre» på arabisk. Vi valgte det fordi det er et sterkt navn, og vi ønsket oss en sterk jente. Og det er du, Bana − du er sterk og du er modig.

Og veldig klok for alderen. Folk kaller slike «en gammel sjel». Du kom til verden med en visdom som alle rundt deg merket og ble tiltrukket av. Det fyller meg fortsatt med stolthet. Selv som spedbarn var du så våken, og du observerte alt rundt deg som om du visste nøyaktig hva som foregikk. Du ville aldri sove, som om du ikke våget å gå glipp av et eneste øyeblikk. Når vi var sammen med alle tantene og onklene dine hos bestemor Alabed, var det som om du fulgte med på samtalen − de skinnende øynene dine gransket ansiktet til alle rundt deg mens du ble sendt fra fang til fang og beundret. Alle ville leke med deg eller ta deg med på tur, særlig onkel Nezar. Vi ertet ham med at han stadig ville ha deg med til parken eller markedet, for du var så søt at alle de pene jentene ville stanse opp og dulle med deg, og da kunne han snakke med dem. Husker du hvor glad du var da du lærte å lese? Du var bare tre, min flinke jente! Men de lubne små fingrene dine fulgte setningene i yndlingsbøkene dine mens du bet deg i leppen av konsentrasjon og forsiktig uttalte hvert ord.

Det gjør meg så glad − at du er så nysgjerrig og alltid har vært så ivrig etter å lære − for i den forstand likner du på meg. Jeg likte skolen så godt! Et av yndlingsminnene jeg har fra min egen barndom, er fra da jeg var bare litt yngre enn du er nå, og begynte på skolen. Jeg var så spent da moren min, din nana Samar, hentet meg for å gå de tjue minuttene hjem hver dag, og jeg kunne fortelle henne om alt jeg lærte − at jeg kunne klokken og kunne skrive navnet mitt og legge sammen tosifrede tall. Det var som om jeg ikke kunne lære alt jeg ville vite fort nok. Du er på samme måte. Mens jeg lærte deg å lese, så jeg for meg at om noen ganske få år ville det være meg som fulgte deg til skolen. Som jeg gledet meg til det, til dagene da du ville gripe hånden min og fortelle meg alt om de spennende tingene du lærte. Da vi skulle se gjennom leksene dine sammen om kvelden ved bordet mens jeg lagde middag. Det var umulig å forestille seg at du ikke ville få skolegang fordi alle skolene var ødelagt. At i stedet for å sitte ved bordet og gjøre lekser, ville vi krype under det mens bomber falt rundt oss. Eller at da du ble fire, ville barndommen din − den trygge, lykkelige, fredelige

barndommen som alle mødre drømmer om for sitt barn − bli til et mareritt. Du fikk tre perfekte år i Syria, Bana. Jeg håper du aldri vil glemme disse minnene fra før krigen − på svømming med baba i bassenget, da du sang tullesangene som du og Yasmin likte å dikte opp, da du tryglet oss om å ta deg med til pariserhjulet, den søte duften av sjasmin fra vår lille hage på balkongen. Jeg håper at din tidlige barndoms hjemland har satt sitt preg på deg, og at du forstår at hvor du enn befinner deg, strømmer Syrias blod og vårt folks stolthet gjennom deg. Jeg vil at du skal holde fast på følelsen av å være omgitt av dine tanter, onkler og besteforeldre, selv om vi alle er spredd nå. Jeg vil at den følelsen av tilhørighet skal være en del av deg og gjøre at du føler deg trygg. Måtte minnene fra dine første lykkelige år alltid leve i deg som en del av ditt sinn, for å støtte deg og være en kilde til håp og mot. Bevar i hjertet alt som var før, Bana. Det var vakkert.

Jeg ble født med et smil i fjeset. Mamma sa at jeg ble født med et smil i fjeset. Hun sier at jeg alltid var glad, selv om jeg ikke ville sove fordi jeg ikke ville gå glipp av noe. Jeg hadde mange grunner til å være glad da jeg var liten. Baba pleide å ta meg med på svømming i Alrabea-bassenget, og det var det beste jeg visst å g jøre. Å dra til lekeplassen med huskene var det nest beste. Jeg gikk også på markedet med onklene mine for å kjøpe fruktgelé (alltid rød, for det er den beste smaken).

Familien min gikk og spiste på restaurant, og jeg fikk snakke med mange forskjellige mennesker. Eller mange ganger spiste alle sammen middag hos bestemor Alabed, og det var alltid masse mennesker der, for jeg har så mange tanter og onkler og fire besteforeldre og to oldemødre. Jeg hadde mange bøker som jeg elsket å lese i, særlig yndlingsboken min, Snøhvit. Jeg elsker alle eventyr om prinsesser. Og en annen stor grunn til å være glad: lillebroren min. Jeg ba om at mamma skulle få en jente, for jeg hadde veldig lyst på en søster. Men broren min var

bitte liten og søt, med tykt svart hår som var mykt som på en dukke − så det var ikke så galt at han var gutt. Da mamma var gravid, valgte jeg et navn for en søster: Warda, som betyr «blomst», for blomster en enda en ting jeg elsker. Men det går ikke an å kalle en gutt Warda. I stedet ga vi ham navnet Liath (som betyr «løve») Mohamed. Vi kaller ham Mohamed. Jeg var bare tre år da Mohamed ble født, men jeg passet på ham. Jeg hentet bleier til mamma når hun måtte skifte på ham, jeg delte lekene mine med ham og jeg sa «Så, så» når han gråt. Om kvelden fikk jeg holde Mohamed på

fanget i stuen, og mamma satt ved siden av oss i sofaen og leste for oss. Baba kom inn og satte seg i yndlingsstolen sin og hørte på mamma lese også. Når hun var ferdig med eventyret, krøp jeg opp i babas fang mens mamma la Mohamed til å sove. Mamma sa til baba at han burde legge meg også, men vi likte begge bedre at jeg sovnet på brystet hans. Han fortalte meg historier om da han var liten, og noen som han diktet opp. Den jeg likte best var den om en mammasau som går fra babyene sine og sier at de ikke må åpne døra for noen hvis ikke de kan det hemmelige ordet, og så kommer det en ulv og lurer

babyene til å tro at han er moren deres. De åpner døra og ulven spiser sauene! Jeg liker ikke den delen. Men mammaen får sauene ut av magen på ulven, og legger steiner der i stedet. Jeg kunne kjenne babas stemme g jennom brystet hans mens han fortalte eventyr, og det g jorde meg varm inni meg. Det beste stedet å være var på babas fang. Så det skjedde ikke mange dumme ting med familien min. Mamma ville sagt at vi var velsignet. Jeg trodde familien min alltid ville være lykkelig.

Jeg ville bo i Syria for alltid. Jeg ville bo i Syria for alltid fordi det er et spesielt sted. Det er et veldig, veldig gammelt land, og familien min har bodd der i all tid. Bestefar Malek sier at det er viktig å forstå hvor du kommer fra, for det g jør deg til den du er. Han sier at vi burde være stolte av å være syrere, for syrere er snille og ærlige. Du kan la en million dollar ligge ig jen i huset, og ingen vil stjele dem. Vi deler alltid det vi måtte ha med våre naboer og tar oss av familien, for familien er det viktigste vi har. Vi vet at vi alltid burde være sjenerøse og lojale og tro mot Allah. Vi ber mye sånn at Gud skal hjelpe oss til å være gode. Vi ønsker oss et enkelt liv. Det er det som er viktig for oss. Da bestefar var liten, bodde han på landet. Da han ble voksen, giftet han seg med nana Samar,

som vokste opp i Aleppo, og så flyttet de dit selv om bestefar alltid sa at han likte seg bedre på landet fordi det var stillere der og frisk luft. Mamma og alle brødrene hennes ble født i Aleppo. Det samme ble baba og søsknene hans. Jeg ble også født i Aleppo, akkurat som dem. Når jeg ble stor, skulle jeg bo rett bortenfor venninnene mine Yasmin og Fatemah, og mamma og baba − akkurat som de bodde rett bortenfor sine foreldre. Familien min og jeg kunne alltid spise middag sammen og gå på tur rundt borgen

i Aleppo og få hverandre til å le. Alle i familien min likte å le, så det var enkelt. Jeg skulle bli lærer og lære syriske barn å snakke engelsk. Det var drømmene mine.

Ingenting hjalp oss å glemme at baba ikke var der. Så begynte den vonde tiden. Først kom de og tok baba. Mamma, Mohamed og jeg var i bestemor Alabeds hus. Baba og brødrene hans satt et lite stykke unna, utenfor markedet som de pleide. De var der nesten hver kveld, satt på klappstoler, drakk eplete og lo av morsomme minner, eller diskuterte hvem som var best på PlayStation, eller hvem som var smartest og flinkest til å bruke høy stemme, selv om ingen av dem egentlig var sint. Baba og brødrene hans vokste opp i nabolaget vårt, så alle vennene deres kom også innom. Mamma sa at de likte å late som om de fortsatt var ungdommer. Noen ganger fikk jeg sitte sammen med dem, og de ertet meg med at jeg trodde jeg var voksen selv om jeg var liten.

Denne dagen kom onkel Nezar løpende til bestemor Alabeds hus, der mamma og bestemor og jeg lagde middag, og fortalte at de hadde tatt baba. «De» er Mukhābarāt, det hemmelige politiet som jobber for presidenten i Syria, Bashar al-Assad. Jeg spurte mamma hvorfor baba ikke kom hjem og hvor baba var og når han ville komme tilbake. «Han kommer snart hjem, Bon Bon,» sa hun og ga meg en klem. «Det er bare noen mennesker som trenger å stille ham noen spørsmål. Alt blir bra.» Men jeg visste ikke om det var sant, for alle virket veldig bekymret. De ville ikke engang spise middagen vi hadde lagd. Alle onklene ble sittende i stuen og snakket om at politiet hadde tatt baba fordi regimet tror at alle er spioner − særlig mennene. De må avhøre folk for å finne ut hvem som er lojal. Baba var ikke en spion, han var advokat. Det var jobben hans å hjelpe folk og sørge for at alt var rettferdig. Vi ble værende i bestemors hus den natten, for det var for trist å dra hjem uten baba. Det var bedre å være hos bestemor og bekymre oss for baba sammen. Vi visste ikke hvor han var. Vi prøvde å synge

sanger. Vi prøvde å fargelegge. Vi prøvde å lese, men ingenting hjalp oss å glemme at baba ikke var der. Mohamed gråt hele tiden etter baba, for baba hadde aldri vært borte før. Jeg g jentok det mamma hadde fortalt meg: «Han kommer snart hjem.» Den kvelden ba mamma sammen med meg. Vi spurte Gud om Han vær så snill kunne g jøre det sånn at baba snart kom tilbake. Det virket! Neste dag kom baba hjem. Har virket trøtt og luktet vondt, men vi omfavnet ham uansett. Han sa: «Jeg har det fint. Det går bra.» Men det gikk ikke bra, for snart kom bombene.

DETTE ER EN FONT-BOK Originalens tittel: DEAR WORLD: A Syrian Girl’s Story of War and Plea for Peace Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Copyright © 2017 by Bana Alabed First published by Simon & Schuster, Inc., New York, USA, 2017 Norsk utgave © Font Forlag 2018 Enkelte personnavn i denne boken er blitt endret. Foto av Aleppo-borgen på s. 27 er fra Flickr ved Johan Siegers CC BY 2.0 Alle andre bilder i boken er fra Alabed-familien. Koran-sitatene er tatt fra oversettelsen på www.islam.no Omslagsdesign: Pip Watkins Omslagsillustrasjon: Jill Tytherleigh Omslagsfotos: Fatemah Alshina Norsk designtilpasning: Liselotte Dick Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: Munken Premium Cream 1,3, 115 g. Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia FONT CLXXX Første utgave ISBN 978-82-81-69461-3 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesserorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no

ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av boksta ver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det tre ulike skrifttyper (hieroglyfisk, samt hieratisk og demotisk). Da Johann Gutenberg perfeksjonerte den europeiske boktrykkerkunsten omkring 1450, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftfor mene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig g jenfinner vi den nesten bare som tittelskrift. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke strøk og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan ig jen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG BRUKER skriften Trajan i sin logo. Denne ble designet av ameri kanske Carol Twombly i 1989, og laget på grunnlag av inskripsjonen på den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. KJÆRE VERDEN er satt med skrifttypen Brandon Grotesque (Banas tekster), utviklet av den grafiske designeren Hannes von Döhren. Han etablerte i 2002 selskapet HVD, som har skapt en rekke anerkjente skrifttyper. Morens tekster er satt med skrifttypen Sabon, utviklet i 1967 av tyskfødte Jan Tschichold (1902–1974). Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien. Overskriftene og pagineringen er satt med Belucia, utviklet i 1990 av David Berlow på grunnlag av den tyske designeren Lucian Bernhards arbeid i 1925.

FONT FORLAG