KjÌrlighetens førti bud
Tidligere utgitt av Elif Shafak: Arkitektens lĂŚregutt (2016)
Elif Shafak
KjÌrlighetens førti bud
Oversatt av Bente Klinge
Til Zahir og Zelda
Da jeg var et barn, så jeg Gud, så jeg engler, betraktet jeg mysteriene i den øvre og nedre verden. Jeg trodde alle mennesker så det samme. Til slutt skjønte jeg at de ikke så … – shams av tabriz
Prolog
B
egynn med å holde en stein mellom fingrene og kast den ut i det strømmende vannet. Virkningen er kanskje ikke så lett å se. Det blir en liten krusning der steinen bryter overflaten og så et plask, overdøvd av det brusende elvevannet. Ikke noe mer. Kast en stein i et tjern. Virkningen blir ikke bare synlig, men vil også vare mye lenger. Steinen vil forstyrre den blanke overflaten. Det vil danne seg en sirkel der steinen treffer vannet, og på et øyeblikk vil den sirkelen formere seg til én til, og så én til. Det tar ikke lang tid før ringene skapt av ett plopp vil utvide seg, til de kan merkes over hele tjernets speilblanke overflate. Først når ringene når vannkanten, vil de stanse og dø ut. Hvis en stein treffer en elv, vil elven behandle den som en av mange forstyrrelser i sin allerede opprørske ferd. Ingenting utenom det vanlige. Ingenting uhåndterlig. Men hvis en stein treffer et tjern, vil tjernet aldri mer bli det samme. I førti år hadde Ella Rubinsteins liv bestått av stille vann – en forutsigbar rekke vaner, behov og preferanser. Selv om det på mange måter var monotont og alminnelig, hadde hun ikke opplevd det som kjedelig. De siste tjue årene hadde hvert ønske, hvert menneske hun ble kjent med og hver beslutning hun tok, blitt filtrert gjennom ekteskapet hennes. Mannen 9
elif shafak
hennes, David, var en fremgangsrik tannlege som arbeidet hardt og tjente mye penger. Hun hadde alltid visst at de ikke forholdt seg til hverandre på et dypt plan, men følelsesmessige bånd behøvde ikke å være høyt prioritert i et ekteskap, syntes hun, særlig ikke for en mann og en kvinne som hadde vært gift så lenge. Det var viktigere ting enn lidenskap og kjærlighet i et ekteskap, for eksempel forståelse, varme, medfølelse og det mest guddommelige et menneske kan prestere, nemlig tilgivelse. Kjærlighet var underordnet alle disse. Det vil si med mindre man befant seg i romaner eller romantiske filmer, hvor hovedpersonene alltid var overdrevne og kjærligheten intet mindre enn legendarisk. Barna til Ella sto øverst på hennes liste. De hadde en vakker datter på college, Jeannette, og tvillinger i tenårene, Orly og Avi. I tillegg hadde de en tolv år gammel golden retriever, Spirit, som hadde vært Ellas turkamerat hver morgen og hennes gladeste følgesvenn helt siden han var valp. Nå var han gammel, overvektig, fullstendig døv og nesten blind. Spirits dager var talte, men Ella valgte å tro at han ville leve evig. Det var slik hun var. Hun konfronterte aldri slutten av noe som helst, enten det var en vane, en fase eller et ekteskap, selv når den sto rett foran henne, utilslørt og uunngåelig. Familien Rubinstein bodde i Northampton i Massachusetts, i en stor villa fra viktoriatiden. Den kunne trenge litt oppussing, men var likevel storslagen, med fem soverom, tre bad, blanke eikegulv, garasje med plass til tre biler, franske dører og det aller beste, et utendørs boblebad. De hadde livsforsikring, bilforsikring, pensjonsordninger, utdannelsesfond, felles bankkonti og dessuten, i tillegg til huset de bodde i, to flotte leiligheter: en i Boston, den andre i Rhode Island. Hun og David hadde jobbet hardt for alt dette. Et stort, travelt hus med barn, elegante møbler og den liflige duften av hjemmebakte paier var kanskje en klisjé i noens øyne, men 10
kjærlighetens førti bud
for dem var det et bilde på en idealtilværelse. De hadde bygd ekteskapet sitt rundt denne felles visjonen og hadde oppnådd mesteparten, om ikke alt, de drømte om. Sist Valentinsdag hadde mannen hennes gitt henne et halssmykke med en hjerteformet diamant og et kort hvor det sto: Til min kjære Ella En kvinne med en stillferdig væremåte, et raust hjerte og en engels tålmodighet. Takk for at du aksepterer meg som den jeg er. Takk for at du er min kone. Din David
Ella hadde aldri bekjent dette for David, men da hun leste kortet, føltes det som å lese en nekrolog. Det er dette de kommer til å skrive om meg når jeg dør, hadde hun tenkt. Og hvis de var oppriktige, ville de også kunne føye til dette: Ella bygde hele sin tilværelse rundt mannen og barna, og hun manglet de overlevelsesteknikkene som kunne hjelpe henne til å takle livets prøvelser på egen hånd. Hun var ikke typen som kastet seg ut i det ukjente. Selv det å bytte kaffemerke krevde stor overvinnelse. Og det var derfor ingen, iberegnet Ella selv, kunne forklare hva som foregikk da hun høsten 2008 begjærte skilsmisse etter tjue års ekteskap.
Men det fantes en grunn: kjærlighet. De bodde ikke i samme by. Ikke engang på samme kontinent. De to befant seg ikke bare på mils avstand, men var også ulike som natt og dag. De levde så ulikt at det virket utrolig at de kunne holde ut hverandres selskap, for ikke å 11
elif shafak
snakke om forelske seg i hverandre. Men det skjedde. Og det skjedde fort, faktisk så fort at Ella verken rakk å skjønne hva som skjedde eller fikk tatt seg i vare, om man noensinne kan ta seg i vare for kjærligheten. Kjærligheten kom til Ella like plutselig og brått som om en stein var blitt kylt ingensteds fra og havnet i hennes tilværelses stille vann.
12
Ella
NORTHAMPTON, 17. MAI 2008
B
låvingene sang utenfor kjøkkenvinduet hennes denne varme vårdagen. Senere gjennomgikk Ella scenen i tankene så mange ganger at den føltes som et vedvarende øyeblikk som skjedde et sted der ute i universet, i stedet for et bruddstykke fra fortiden. Der satt familien rundt bordet og spiste en sen lunsj en lørdag ettermiddag. Mannen hennes fylte tallerkenen med frityrstekte kyllinglårstykker, som var yndlingsmaten hans. Avi brukte bestikket sitt som trommestikker, mens tvillingen hans, Orly, forsøkte å beregne hvor mange biter hun kunne ta av hver rett uten å spolere dietten med 650 kalorier om dagen. Jeannette, som gikk første året på Mount Holyoke College i nærheten, virket åndsfraværende der hun smurte kremost på nok en brødskive. Ved bordet satt også tante Esther, som hadde kommet for å levere en av sine berømte marmorkaker, og så blitt værende til lunsj. Ella hadde masse arbeid å gjøre etterpå, men hun var ikke klar for å gå fra bordet riktig ennå. De hadde ikke hatt for mange felles måltider i det siste, og hun så dette som en gyllen anledning til å være sammen igjen. «Esther, fortalte Ella deg den gode nyheten?» spurte David plutselig. «Hun har fått seg en kjempefin jobb.» Selv om Ella hadde en bachelorgrad i engelsk litteratur og elsket skjønnlitteratur, hadde hun ikke gjort mye på feltet 13
elif shafak
siden college, ut over å redigere noen småsaker for kvinneblader, være med i noen lesesirkler, og en gang iblant skrive bokomtaler for lokalpressen. Det var alt. En stund hadde hun drømt om å bli en anerkjent litteraturkritiker, men så hadde hun simpelthen akseptert at livet hadde brakt henne et annet sted og gjort henne til en flittig husmor med tre barn og en uendelighet av arbeidsoppgaver i hjemmet. Ikke at hun klaget. Hun var mer enn tilstrekkelig beskjeftiget med å være mor, kone, hundepasser og husholderske. Hun hadde ikke behov for å være forsørger i tillegg. Selv om ingen av hennes feministiske venner fra Smith College bifalt valget hun hadde truffet, var hun fornøyd med å være hjemmeværende mamma og takknemlig over at hun og mannen hadde råd til det. Dessuten hadde hun aldri gitt slipp på lidenskapen for bøker, og anså seg fremdeles som en ivrig leser. For noen år siden hadde ting begynt å forandre seg. Barna var i ferd med å bli store, og de gjorde det klart at de ikke trengte henne like mye som før. Etter som Ella innså at hun hadde for mye tid til overs og ingen å tilbringe den sammen med, hadde hun lurt på hvordan det ville være å skaffe seg en jobb. David hadde oppmuntret henne, men selv om de snakket og snakket om det, var det sjelden hun forfulgte muligheter som kom hennes vei, og de gangene hun gjorde det, var de potensielle arbeidsgiverne alltid ute etter noen som var yngre eller mer erfarne. Redd for å bli avvist gang på gang, hadde hun ganske enkelt latt temaet falle. Men likevel, i mai 2008 forsvant de helt uventet, de hindrene som hadde holdt henne fra å få seg en jobb i alle disse årene. To uker før førtiårsdagen ble hun engasjert av en litterær agent med kontor i Boston. Det var mannen hennes som hadde funnet jobben via en av klientene sine – eller kanskje via en av elskerinnene. 14
kjærlighetens førti bud
«Å, det er da ikke noe å snakke om,» skyndte Ella seg å forklare nå. «Jeg leser bare manus på deltid for en litterær agent.» Men David virket oppsatt på ikke å la henne nedvurdere den nye jobben. «Å, kom igjen, fortell dem at det er en kjent agent,» ivret han og dultet til henne, og da hun ikke fulgte opp, var han hjertelig enig med seg selv. «Det er et prestisjefylt sted, Esther. Dere skulle sett de andre assistentene! Jenter og gutter som nylig er uteksaminert fra de beste collegene. Ella er den eneste som vender tilbake til arbeidslivet etter å ha vært husmor i årevis. Er ikke det flott?» Ella lurte på om mannen innerst inne hadde dårlig samvittighet for å ha hindret henne i å gjøre karriere, eller for å ha vært utro mot henne – dette var de to eneste forklaringene hun kunne finne på hvorfor han nå var altfor entusiastisk. David konkluderte, fremdeles med et smil: «Det kaller jeg pågangsmot. Vi er så stolte av henne.» «Hun er toppen. Det har hun alltid vært,» sa tante Esther med en så sentimental stemme at det hørtes som om Ella hadde gått fra bordet og var borte for godt. Alle stirret hengivent på henne. Selv ikke Avi kom med en kynisk kommentar, og for en gangs skyld lot Orly til å bry seg om noe annet enn hvordan hun tok seg ut. Ella tvang seg til å sette pris på den plutselige vennligheten, men hun var mer utmattet enn aldri før. Inni seg ba hun om at noen måtte skifte tema. Jeannette, eldstedatteren, måtte ha hørt bønnen, for plutselig hadde hun noe å meddele: «Jeg har også en god nyhet.» Alle snudde hodet mot henne, og ansiktene strålte forventningsfullt. «Scott og jeg har bestemt oss for at vi vil gifte oss,» kunngjorde Jeannette. «Å, jeg vet hva dere kommer til å si! At 15
elif shafak
vi ikke er ferdig på college ennå og alt det der, men dere må forstå at vi begge føler oss klare for å ta neste store skritt.» En trykket taushet la seg over kjøkkenbordet idet varmen som hadde omsluttet dem for et øyeblikk siden, forduftet. Orly og Avi vekslet lange blikk, og tante Esther stivnet med hånden i et fast grep om et glass appelsinjuice. David la gaffelen fra seg som om han hadde mistet appetitten, og myste på Jeannette med de lysebrune øynene med dype smilerynker i krokene. Men akkurat nå gjorde han alt annet enn å smile. Munnen hadde snurpet seg sammen som om han nettopp hadde tatt en stor slurk eddik. «Så fint! Jeg hadde regnet med at dere ville glede dere sammen med meg, men så blir jeg behandlet på en så kjølig måte?» sutret Jeannette. «Du sa nettopp at du skal gifte deg,» bemerket David, som om Jeannette ikke visste hva hun hadde sagt og måtte bli informert. «Pappa, jeg vet at det kan virke litt tidlig, men Scott fridde til meg for noen dager siden, og jeg har allerede sagt ja.» «Men hvorfor det?» spurte Ella. Slik Jeannette så på henne, tenkte Ella, var ikke dette et spørsmål datteren hadde regnet med. Hun hadde snarere tenkt seg et «Når?» eller «Hvordan?» I begge tilfeller ville det ha betydd at hun kunne begynne å se seg om etter en brudekjole. Spørsmålet «Hvorfor?» var noe helt annet, og det hadde overrumplet henne fullstendig. «Fordi jeg elsker ham, vel.» Jeannette hørtes en smule nedlatende ut. «Kjære deg, det jeg mente, var: Hvorfor sånt hastverk?» insisterte Ella. «Er du gravid, eller?» Tante Esther vred seg i stolen, stram i ansiktet og med tyde16
kjærlighetens førti bud
lig ubehag. Hun fant en syrenøytraliserende tablett i lommen og begynte å tygge på den. «Jeg skal bli onkel,» sa Avi og kniste. Ella tok hånden til Jeannette og klemte den forsiktig. «Du kan alltid fortelle oss sannheten. Du vet det, ikke sant? Vi vil støtte deg uansett.» «Mamma, kan du slutte med det der?» sa Jeannette skarpt idet hun trakk til seg hånden. «Dette har ingenting med graviditet å gjøre. Dette er så pinlig.» «Jeg forsøkte bare å hjelpe,» svarte Ella rolig. Ro var en tilstand som i det siste hadde vært stadig vanskeligere å oppnå. «Ved å fornærme meg, mener du. Ifølge deg kan det ikke være noen annen grunn til at Scott og jeg vil gifte oss enn at jeg er på tjukken! Har det noen gang slått deg at jeg kanskje, bare kanskje, vil gifte meg med denne gutten fordi jeg elsker ham? Vi har vært sammen i åtte måneder nå.» Dette fikk Ella til å fnyse. «Å, ja, som om du kan lære en manns karakter å kjenne på åtte måneder! Faren din og jeg har vært gift i nesten tjue år, og selv vi kan ikke påstå at vi vet alt om hverandre. Åtte måneder er ingenting i et forhold!» «Gud trengte bare seks dager på å skape hele universet,» sa Avi med skinnende øyne, men kalde blikk fra alle ved bordet tvang ham til taushet igjen. David fornemmet den stigende anspentheten, festet blikket på sin eldste datter og innskjøt, med en tankefull nyve i pannen: «Kjære deg, det moren din forsøker å si, er at det å være kjærester er én ting, men å gifte seg er noe helt annet.» «Men pappa, hadde du trodd vi kom til å være kjærester til evig tid?» spurte Jeannette. Ella trakk pusten dypt og sa: «For å si det rett ut, hadde 17
elif shafak
vi ventet at du ville vokse det av deg. Du er for ung til å gå inn i et alvorlig forhold.» «Vet du hva jeg tror, mamma?» sa Jeannette med en stemme som var så flat at den var ugjenkjennelig. «Jeg tror du projiserer din egen redsel over på meg. Men selv om du giftet deg tidlig og fikk barn da du var på min alder, betyr ikke det at jeg kommer til å gjøre den samme feilen.» Ella rødmet dypt, som om hun var blitt slått i ansiktet. Fra et sted dypt inni seg husket hun det vanskelige svangerskapet som førte til at Jeannette ble født for tidlig. De første årene hadde datteren tappet henne for alle krefter, og det var derfor hun hadde ventet seks år før hun ble gravid igjen. «Søte deg, vi var glade på dine vegne da du ble sammen med Scott,» sa David forsiktig og forsøkte en annen strategi. «Han er en hyggelig fyr. Men hvem vet hva du vil tenke etter eksamen? Alt kan virke veldig annerledes da.» Jeannette kom med et lite nikk som ikke avslørte stort mer enn påtatt føyelighet. Så sa hun: «Er det fordi Scott ikke er jøde?» David himlet vantro med øynene. Han hadde alltid satt sin stolthet i å være en fordomsfri og kultivert far som unngikk å komme med negative kommentarer om rase, religion eller kjønn i huset. Men Jeannette ga seg ikke. Hun snudde seg mot moren og spurte: «Kan du se meg inn i øynene og si at du ville ha kommet med de samme innsigelsene om Scott hadde vært en ung, jødisk mann ved navn Aaron?» Jeannettes stemme oste av bitterhet og sarkasme, og Ella var redd mer av samme sorten vellet opp i datteren. «Vennen min, jeg skal være helt ærlig, selv om du kanskje ikke vil like det. Jeg vet hvor fantastisk det er å være ung og forelsket. Tro meg, jeg gjør det. Men det er et stort sjansespill å gifte seg med noen som har en annen bakgrunn. Og 18
kjærlighetens førti bud
siden vi er foreldrene dine, vil vi forsøke å forsikre oss om at du gjør det rette.» «Og hvordan vet dere at det rette for dere er det rette for meg?» Spørsmålet vippet Ella litt av pinnen. Hun sukket og gned seg på pannen som om hun holdt på å få migrene. «Jeg elsker ham, mamma. Betyr det ingenting for deg? Husker du det ordet? Han får hjertet mitt til å slå fortere. Jeg kan ikke leve uten ham.» Ella kunne høre seg selv knegge. Hun mente ikke å gjøre narr av datterens følelser, overhodet ikke, men det var sannsynligvis slik latteren hørtes ut. Uvisst av hvilken grunn følte hun seg forferdelig nervøs. Hun hadde kranglet med Jeannette før, hundrevis av ganger, men i dag føltes det som om hun kranglet med en annen, noe større. «Mamma, har du aldri vært forelsket?» repliserte Jeannette, og et snev av forakt hadde krøpet inn i tonefallet. «Å, gi deg! Slutt å dagdrømme og se deg rundt. Du er så …» Ella kastet et blikk mot vinduet, lette etter et dramatisk ord, til hun endelig kom opp med «… romantisk!» «Hva er feil med å være romantisk?» spurte Jeannette fornærmet. Ja, hva var nå feil med å være romantisk? undret Ella. Når begynte hun å ergre seg sånn over romantikk? Hun kunne ikke svare på spørsmålene som rykket i ytterkantene av hjernen, men fortsatte likevel. «Ærlig talt, da. Hvilket århundre lever du i? Bare forson deg med at kvinner ikke gifter seg med menn de forelsker seg i. Når hardt settes mot hardt, velger de han som vil bli en god far og en pålitelig ektefelle. Kjærligheten er bare en søt følelse som nødvendigvis kommer og går fort.» Da hun hadde snakket ferdig, snudde Ella seg mot mannen sin. David hadde lagt hendene mot hverandre foran seg, 19
elif shafak
langsomt, som om han gjorde det under vann, og stirret på henne som om han aldri hadde sett henne før. «Jeg vet hvorfor du gjør dette,» sa Jeannette. «Du er sjalu fordi jeg er ung og lykkelig. Du vil gjøre meg til en ulykkelig husmor. Du vil jeg skal bli deg, mamma.» Det søkk i Ella, som om hun hadde en svær stein i magen. Var hun en ulykkelig husmor? En middelaldrende mamma fanget i et mislykket ekteskap? Var det slik barna hennes så henne? Og mannen hennes også? Hva med venner og naboer? Plutselig hadde hun en følelse av at alle rundt henne egentlig syntes synd på henne, og mistanken var så smertelig at hun gispet. «Du burde be din mor om unnskyldning,» sa David og snudde seg mot Jeannette med et sammenbitt uttrykk i ansiktet. «Det er i orden. Jeg venter ikke noen unnskyldning,» sa Ella nedslått. Jeannette kikket liksom hånlig på moren. Og helt uten videre skjøv hun stolen bakover, kastet servietten fra seg og forlot kjøkkenet. Etter et minutts tid fulgte Orly og Avi taust etter, enten i en usedvanlig solidaritetshandling med storesøsteren, eller fordi de hadde begynt å kjede seg med all den voksne praten. Og så gikk tante Esther, mens hun mumlet frem en dårlig unnskyldning og tygde intenst på sin siste syrenøytraliserende tablett. David og Ella ble sittende ved bordet, og en dirrende forlegenhet hang i luften mellom dem. Det var en pine for Ella å måtte konfrontere denne avgrunnen, som de begge visste ikke hadde noe med Jeannette eller noen andre av barna deres å gjøre. David grep gaffelen han hadde lagt fra seg og inspiserte den en stund. «Så da burde jeg konkludere med at du ikke giftet deg med den mannen du elsket?» 20
kjærlighetens førti bud
«Å, vær så snill, det var ikke det jeg mente.» «Hva mente du da?» sa David, fremdeles henvendt til gaffelen. «Jeg trodde du var forelsket i meg da vi giftet oss.» «Jeg var forelsket i deg,» sa Ella, men kunne ikke dy seg for å legge til: «Den gangen.» «Og når sluttet du å være forelsket i meg?» spurte David uten å fortrekke en mine. Ella så forbløffet på mannen sin, som en som aldri før hadde sett sitt eget speilbilde og nå holdt et speil opp mot ansiktet. Hadde hun sluttet å elske ham? Det var et spørsmål hun aldri før hadde stilt seg. Hun ville gjerne svare, men manglet ikke bare vilje, men ord også. Innerst inne visste hun at det var seg selv de burde være bekymret for, ikke barna deres. Men i stedet gjorde de det de begge var flinkest til: lot dagene gå, rutinen ta over og tiden rusle sin uunngåelig sløve gang. Hun begynte å gråte, klarte ikke å døyve denne vedvarende bedrøvelsen som uforvarende var blitt en del av henne. David snudde det forpinte ansiktet vekk. Begge visste at han hatet å se henne gråte, like mye som hun hatet å gråte når han så det. Heldigvis ringte telefonen i det samme og reddet dem. David løftet av røret. «Hallo … ja, hun er her. Et øyeblikk, bare.» Ella tok seg sammen og svarte, gjorde sitt beste for å høres ut som hun var i godt humør. «Ja, dette er Ella.» «Hei, dette er Michelle. Beklager å forstyrre deg i helgen,» kvitret en ung kvinnestemme. «Men Steve ba meg i går om å høre hvordan det går med deg, og jeg glemte det. Har du hatt tid til å begynne å jobbe med manuskriptet?» «Å.» Ella sukket og husket først nå oppgaven som ventet henne. Hennes første oppdrag for agenten var å lese en roman av 21
elif shafak
en ukjent europeisk forfatter. Etterpå var det forventet at hun skulle skrive en utfyllende konsulentuttalelse om den. «Si at han ikke skal være urolig. Jeg har allerede begynt å lese,» løy Ella. Michelle var ambisiøs og sta, ikke typen hun ville komme på kant med første gang hun gjorde et oppdrag for henne. «Å, så bra! Hvordan er den?» Ella nølte, usikker på hva hun skulle si. Hun visste ikke noe om manuskriptet, bortsett fra at det var en historisk roman som handlet om livet til den berømte poeten og mystikeren Rumi, som hun visste ble kalt «den islamske verdens Shakespeare». «Å, den er veldig … mystisk.» Ella klukket og håpet hun kunne dekke over det med en spøk. Men Michelle var forretningsmessig. «Jaha,» sa hun flatt. «Hør her, jeg tror du må sette i gang med dette. Det tar kanskje lenger tid enn du tror å skrive en uttalelse om en roman av det slaget …» Det lød en fjern mumling i telefonen idet Michelles stemme døde hen. Ella forestilte seg at hun sjonglerte flere oppgaver samtidig – sjekket e-poster, leste en anmeldelse av en av forfatterne sine, tok en bit av sandwichen med tunfisksalat og lakkerte neglene – mens hun hele tiden snakket i telefonen. «Er du der ennå?» spurte Michelle et minutt senere. «Ja, det er jeg.» «Fint. Hør her, det er fullt kaos her. Jeg må legge på. Ikke glem at fristen er om tre uker.» «Jeg vet det,» sa Ella brått, i et forsøk på å høres mer bestemt ut. «Jeg skal holde fristen.» Sannheten var at Ella ikke var sikker på om hun overhodet ønsket å vurdere dette manuskriptet. Til å begynne med hadde hun vært så ivrig og selvsikker. Det hadde føltes spennende å være en av de første til å lese en upublisert roman 22
kjærlighetens førti bud
av en ukjent forfatter og å spille en liten rolle i hans skjebne. Men nå var hun ikke sikker på om hun kunne konsentrere seg om et tema som var så lite relevant for livet hennes som sufismen, og en tid så fjern som 1200-tallet. Michelle må ha merket nølingen hennes. «Er det noe problem?» spurte hun. Da hun ikke fikk svar, insisterte hun. «Du kan være ærlig med meg.» Ella nølte, men så bestemte hun seg for å si det som det var. «Det er bare det at jeg ikke er sikker på om jeg er i den riktige sinnstilstanden til å konsentrere meg om en historisk roman akkurat nå. Jeg mener, jeg er interessert i Rumi og sånn, men temaet er fremmed for meg. Kanskje du kunne gi meg en annen roman – du vet, noe som er lettere å forholde seg til.» «Det er en så feil innstilling,» sa Michelle. «Tror du at du kan arbeide bedre med bøker du vet noe om? Overhodet ikke! Selv om du bor i denne delstaten, kan du ikke regne med å bare redigere bøker som finner sted i Massachusetts, ikke sant?» «Det var ikke det jeg mente …» sa Ella, og det gikk umiddelbart opp for henne at hun hadde sagt den samme setningen for mange ganger denne ettermiddagen. Hun gløttet bort på ektemannen for å se om han også hadde merket det, men Davids ansiktsuttrykk var vanskelig å tyde. «Som oftest må vi lese bøker som ikke har noe med livet vårt å gjøre. Det hører med til jobben. Så sent som denne uken avsluttet jeg arbeidet med en bok av en iransk kvinne som tidligere hadde drevet bordell i Teheran og var blitt nødt til å flykte. Skulle jeg ha bedt henne sende manuskriptet til en iransk agent i stedet?» «Nei, selvfølgelig ikke,» mumlet Ella, som følte seg dum og truffet. 23
elif shafak
«Er ikke det å sette mennesker i kontakt med fjerne land og kulturer en styrke ved god litteratur?» «Jo visst. Du, glem det jeg sa. Du skal få en rapport på bordet før fristen,» innrømmet Ella. Hun hatet Michelle for at hun behandlet henne som om hun var verdens kjedeligste menneske, og hatet seg selv for at hun lot det skje. «Kjempefint, sånn skal det lyde,» avsluttet Michelle med sin syngende stemme. «Ikke misforstå meg, men jeg synes du skal forsøke å huske at det er mange der ute som veldig gjerne ville hatt jobben din. Og de fleste av dem er halvparten så gamle som deg. Det burde hjelpe på motivasjonen.» Da Ella la på røret, så hun at David betraktet henne med et alvorlig og reservert uttrykk i ansiktet. Det så ut til at han ventet at de skulle fortsette der de hadde sluppet. Men hun hadde ikke lyst til å snakke mer om datterens fremtid – om det var den de egentlig hadde bekymret seg for.
Senere på dagen satt hun alene i gyngestolen på verandaen og betraktet den oransjerøde Northampton-solnedgangen. Himmelen føltes så nær og åpen at du nesten kunne ta på den. Det var blitt stille i hodet hennes, som om det var lei av all støyen som virvlet rundt der inne. Den siste kredittkortregningen, Orlys dårlige spisevaner, Avis dårlige karakterer, tante Esther og de nitriste kakene hennes, hunden Spirits sviktende helse, Jeannettes gifteplaner, mannens hemmelige eskapader, fraværet av kjærlighet i livet hennes … En etter en låste hun dem inn i små mentale bokser. I den sinnstilstanden tok Ella manuskriptet ut av konvolutten og løftet det i hånden som om hun veide det. Romanens tittel sto skrevet utenpå med indigoblått blekk: Skjønn blasfemi. 24
kjærlighetens førti bud
Ella var blitt fortalt at ingen visste stort om forfatteren – en A. Z. Zahara som bodde i Nederland. Manuskriptet hans var blitt sendt til den litterære agenten fra Amsterdam med et vedlagt postkort i konvolutten. På kortet var det bilde av tulipanmarker i strålende rosa, gule og fiolette toner, og på baksiden sto en beskjed skrevet med en utsøkt håndskrift: Kjære agent, Hilsen fra Amsterdam. Fortellingen jeg herved sender finner sted i Konya i Lille-Asia i det trettende århundre. Men jeg tror oppriktig at den griper over landegrenser, kulturer og århundrer. Jeg håper du vil ha tid til å lese SKJØNN BLASFEMI, en historisk, mystisk roman om det bemerkelsesverdige båndet mellom Rumi, den beste poeten og høyest ansette åndelige leder i Islams historie, og Shams av Tabriz, en ukjent, ukonvensjonell dervisj ridd av skandaler og overraskelser. Måtte kjærligheten alltid være med deg, og måtte du alltid være omgitt av kjærlighet. A. Z. Zahara
Ella fornemmet at postkortet hadde vakt agentens nysgjerrighet. Men Steve var ikke en mann som hadde tid til å lese arbeidet til en amatørskribent. Så han hadde levert pakken til sin assistent, Michelle, som hadde gitt den videre til sin nye assistent. Det var slik Skjønn blasfemi hadde havnet hos Ella. Lite visste hun at dette skulle vise seg å ikke være en hvilken som helst bok, men selve boken som forandret livet hennes. I løpet av tiden hun leste den, skulle livet hennes bli omskrevet. Ella bladde om det første arket. Der sto det opplysninger om forfatteren. 25
elif shafak
Når A. Z. Zahara ikke reiser rundt i verden, bor han i Amsterdam med bøkene, kattene og skilpaddene sine. Skjønn blasfemi er hans første roman, og høyst sannsynlig hans siste. Han har ingen planer om å bli romanforfatter, og har skrevet denne boken kun av beundring for og kjærlighet til den store filosofen, mystikeren og poeten Rumi og hans elskede sol, Shams av Tabriz. Blikket hennes beveget seg nedover arket til neste linje. Og der leste Ella noe som virket underlig kjent: For trass i hva noen mennesker sier, er ikke kjærligheten bare en deilig følelse som er dømt til å komme og hurtig forsvinne. Hun fikk hakeslipp da det gikk opp for henne at det var en nøyaktig motsats til det hun hadde sagt til datteren på kjøkkenet tidligere på dagen. Hun stivnet et øyeblikk og skalv ved tanken på at en mystisk kraft i universet, eller kanskje denne forfatteren, hvem han nå måtte være, spionerte på henne. Kanskje han hadde skrevet denne boken med en forhåndskunnskap om hvem som kom til å lese den først. Denne forfatteren hadde henne i tankene som sin leser. Av ukjente grunner syntes Ella den tanken var både urovekkende og spennende. På mange måter er det 21. århundre ikke så annerledes enn det 13. århundre. Begge vil gå inn i historien som en tid med uovertrufne religiøse brytninger, kulturelle misforståelser og en generell følelse av usikkerhet og frykt for Den andre. I slike tider er behovet for kjærlighet større enn noen gang. Et plutselig vindkast kom mot henne, kjølig og sterkt, og spredte løvet på verandaen. Den vakre solnedgangen drev mot horisonten i vest, og luften kjentes flat, gledesløs. Fordi kjærligheten er selve essensen i og meningen med livet. Som Rumi minner oss på, treffer den alle, også dem som 26
kjærlighetens førti bud
skyr kjærligheten – selv dem som bruker ordet «romantisk» som en betegnelse for misbilligelse. Ella var like himmelfallen som om hun skulle ha lest: «Kjærligheten treffer alle, selv en middelaldrende husmor i Northampton ved navn Ella Rubinstein.» Magefølelsen sa henne at hun burde legge manuskriptet til side, gå inn i huset, ringe Michelle og si at det ikke ville bli mulig å skrive noen konsulentuttalelse om denne romanen. I stedet trakk hun pusten dypt, bladde om og begynte å lese.
27
Skjønn blasfemi Roman
A. Z. Zahara
Sufi-mystikere sier Koranens hemmelighet ligger i verset Al-Fatiha, Og Al-Fatihas hemmelighet ligger i Bismillahirramanirrahim Og Bismillahs kvintessens er bokstaven ba, Og det er en prikk under den bokstaven … Prikken under B legemliggjør hele universet …
Ώ Mathnawi begynner med B, i likhet med alle kapitlene i denne romanen …
Forord
B
esatt av religiøse brytninger, politiske disputter og uendelige maktkamper – det trettende århundret var en turbulent periode i Anatolia. I vest kom korsfarerne til Jerusalem, okkuperte og plyndret Konstantinopel, hvilket førte til delingen av det bysantinske riket. I øst ekspanderte strengt disiplinerte mongolske armeer hurtig under det militære geniet Djengis Khans ledelse. I mellomtiden kjempet ulike tyrkiske stammer mot hverandre, mens bysantinerne forsøkte å vinne tilbake sitt tapte land, sin rikdom og makt. Det var en tid med et uforlignelig kaos, der kristne sloss mot kristne, kristne sloss mot muslimer og muslimer sloss mot muslimer. Overalt hvor man snudde seg, var det fiendskap og kvaler og en intens frykt for det neste som kunne skje. Midt i dette kaoset levde en høyt respektert islamsk lærd, kjent som Jalal ad-Din Rumi. Mange kalte ham Mawlana – «Vår mester» – han hadde tusener av disipler og beundrere i hele regionen og utenfor, og ble ansett som en ledestjerne for alle muslimer. I 1244 møtte Rumi Shams – en vandrende dervisj med en ukonvensjonell livsførsel og kjetterske utsagn. Møtet forandret livet for dem begge. På samme tid markerte det begynnelsen på et solid, unikt vennskap som sufier de neste århundrene beskrev som sammensmeltingen av to hav. Gjen31
elif shafak
nom møtet med denne uvanlige sjelefrenden ble Rumi forvandlet fra en tradisjonell forkynner til en engasjert mystiker, lidenskapelig poet, en kjærlighetens forfekter og opphavsmann til de virvlende dervisjenes ekstatiske dans, som våget å bryte med alle konvensjonelle regler. I en tid med dypt rotfestede fordommer og strider sto han for en universell åndelighet og åpnet døren for mennesker fra alle slags bakgrunner. I stedet for en ytreorientert jihad – definert som «krig mot de vantro» og ført av mange på den tiden, akkurat som nå – forfektet Rumi en indreorientert jihad hvor målet var å kjempe mot og i siste instans seire over sitt eget ego, nafs. Men ikke alle satte pris på disse ideene, akkurat som ikke alle åpner hjertet sitt for kjærligheten. Det sterke åndelige båndet mellom Shams og Rumi ble en målskive for rykter, baktalelse og angrep. De ble misforstått, misunt, svertet og til sist forrådt av sine nærmeste. Tre år etter at de møttes, ble de adskilt på tragisk vis. Men historien sluttet ikke der. Faktisk ble det aldri noen slutt. Nesten åtte hundre år senere er Shams’ og Rumis sjeler fremdeles i live og virvler blant oss et sted …
32
Drapsmannen
ALEXANDRIA, NOVEMBER 1252
B
rønnen skjuler den døde under sitt mørke vann. Men blikket hans følger meg hvor enn jeg går, lysende og sterkt, lik to mørke stjerner som henger faretruende på himmelen over oss. Jeg kom til Alexandria med håp om at hvis jeg reiste langt nok, kunne jeg unnslippe dette gjennomborende minnet og stanse klageropet som runget i tankene, det aller siste skriket han kom med før blodet forsvant fra ansiktet hans, øynene bulte ut og halsen lukket seg i et uferdig gisp, en knivstukket manns farvel. En fanget ulvs ul. Når du dreper noen, går noe fra det mennesket over i deg – et sukk, en lukt eller en gest. Jeg kaller det «offerets forbannelse». Det klamrer seg til kroppen din og trekker inn i huden, går helt inn i hjertet på deg, og slik fortsetter det å leve inni deg. Folk som ser meg på gaten, har ingen mulighet til å vite dette, men jeg bærer med meg spor av alle mennene jeg har drept. Jeg bærer dem rundt halsen som usynlige smykker, føler deres tilstedeværelse mot huden, stramt og tungt. Så ubehagelig den enn føles, er jeg blitt vant til å leve med denne byrden og har akseptert den som en del av jobben. Helt siden Kain drepte Abel, har den drepte åndet i sin morder, såpass vet jeg. Det plager meg ikke. Ikke nå lenger. Men hvorfor var jeg da så voldsomt oppskaket etter den siste hendelsen? Alt var annerledes denne gangen, helt fra begynnelsen av. 33
elif shafak
Ta måten jeg fant jobben på, for eksempel. Eller skulle jeg i stedet si hvordan jobben fant meg? Tidlig om våren 1248 jobbet jeg for en bordelleier i Konya, en hermafroditt som var viden kjent for sin vrede og sitt raseri. Min oppgave var å hjelpe henne med å kontrollere skjøgene og skremme kundene som ikke oppførte seg skikkelig. Jeg husker dagen helt klart. Jeg lette etter en skjøge som hadde rømt fra bordellet for å finne Gud. Hun var en vakker ung kvinne, og det skar meg i hjertet, for når jeg fant henne, ville jeg ødelegge ansiktet hennes så grundig at ingen mann noensinne ville se på henne igjen. Jeg var så nær ved å få tak i den dumme dama da jeg fant et mystisk brev på dørstokken min. Jeg hadde aldri lært å lese, så jeg tok det med til madrassaen, hvor jeg betalte en student for å lese det for meg. Det viste seg å være et anonymt brev underskrevet av «noen rettroende». «Vi har hørt fra en pålitelig kilde hvor du kommer fra og hvem du egentlig var,» sto det i brevet. «Et tidligere medlem av Assasinerne! Vi vet også at etter Hassan Sabbahs død og fengslingen av lederne deres, er ikke ordenen lenger den samme. Du kom til Konya for å unngå forfølgelse, og du har vært i forkledning siden da.» I brevet sto det at man hadde presserende behov for mine tjenester i en sak av stor betydning. Det forsikret meg om at betalingen ville bli fyllestgjørende. Hvis jeg var interessert, skulle jeg møte opp på en velkjent kro den kvelden etter mørkets frembrudd. Der måtte jeg sitte ved bordet nærmest vinduet, med ryggen mot døren og bøyd hode, og blikket i gulvet. Jeg ville snart få selskap av dem eller den som ville hyre meg. De skulle gi meg alle opplysningene jeg trengte. Verken når de kom eller idet de gikk, og ikke på noe tidspunkt under samtalen, kunne jeg løfte hodet og se dem i ansiktet. 34
kjærlighetens førti bud
Det var et underlig brev. Men så var jeg vant til å forholde meg til oppdragsgiveres sære påfunn. I årenes løp var jeg blitt hyret av alle slags mennesker, og de fleste ønsket å holde navnet sitt hemmelig. Erfaringen hadde lært meg at om en oppdragsgiver gikk så langt i forsøket på å skjule sin identitet, var han som oftest tett forbundet med sitt offer, men det var ikke min sak. Min oppgave var å drepe. Ikke å spørre hvorfor. Helt siden jeg forlot Alamut for mange år siden, hadde det vært livet jeg hadde valgt å leve. Det er forresten sjelden jeg stiller spørsmål. Hvorfor skulle jeg det? De fleste jeg kjenner har minst ett menneske de vil bli kvitt. Det at de ikke gjør noe med det, betyr ikke nødvendigvis at de er immune mot ønsket om å drepe. Faktisk har alle i seg å drepe en dag. Folk skjønner det ikke før det skjer med dem. De tenker på seg selv som ute av stand til å begå mord. Men her er det tilfeldigheter som avgjør. Noen ganger kan selv en gest være nok til å få temperamentet deres til å flamme opp. En overlagt misforståelse, kjekling om en bagatell, eller simpelthen det å befinne seg på feil sted til feil tid, kan hente frem en destruktiv åre i folk som ellers er gode og anstendige. Alle kan drepe. Men ikke alle kan drepe en fremmed med kaldt blod. Det er der jeg kommer inn i bildet. Jeg gjorde det skitne arbeidet for andre. Selv Gud anerkjente behovet for en slik som meg i sin hellige plan da han oppnevnte Dødens erkeengel Azrael til å avslutte liv. Slik ble det til at mennesker fryktet, forbannet og hatet engelen, mens han holdt sine hender rene og Guds navn var ubesudlet. Det var ikke rettferdig mot engelen. Men så har heller aldri denne verden vært kjent for sin rettferdighet, har den vel? Da mørket falt på, gikk jeg til kroen. Vindusbordet var opptatt av en mann med arret ansikt som lot til å sitte i dyp søvn. Jeg vurderte å vekke ham og be ham gå et annet sted, men man vet aldri hvordan fylliker vil reagere, og jeg måtte 35
elif shafak
passe meg for å tiltrekke for mye oppmerksomhet. Så jeg satte meg ved det neste ledige bordet, vendt mot vinduet. Etter kort tid kom to menn. De satte seg på hver side av meg for ikke å vise ansiktene sine. Men jeg trengte ikke å se på dem for å skjønne hvor unge de var og hvor dårlig forberedt de var på det skrittet de var i ferd med å ta. «Du har gode anbefalinger,» sa en av dem, og tonefallet var snarere nervøst enn vaktsomt. «Det er blitt oss fortalt at du er den beste.» Det føltes rart, måten han sa det på, men jeg passet meg for å smile. Jeg merket at de var redde for meg, og det var bra. Hvis de var tilstrekkelig redde, ville de ikke våge å forsøke å narre meg. Så jeg sa: «Ja, jeg er den beste. Det er derfor de kaller meg Sjakalens hode. Jeg har aldri sviktet kundene mine, uansett hvor vanskelig oppgaven har vært.» «Bra.» Han sukket. «For dette blir kanskje ingen enkel oppgave.» Nå tok den andre ordet. «Du skjønner, det er en mann som har skaffet seg for mange fiender. Det har ikke vært annet enn problemer siden han kom hit til byen. Vi har advart ham flere ganger, men han bryr seg ikke om oss. Om noe, er han blitt enda mer nidkjær. Han gir oss ikke noe valg.» Det var alltid det samme. Hver gang forsøkte kundene å gi en forklaring før vi gjorde en avtale, som om mitt bifall på noen måte kunne lette alvoret i det de var i ferd med å gjøre. «Jeg skjønner hva du mener. Si meg, hvem er det snakk om?» spurte jeg. De virket motvillige til å gi meg et navn, men kom med vage beskrivelser i stedet. «Han er en kjetter som har ingenting med islam å gjøre. En uregjerlig mann som bedriver helligbrøde og blasfemi. En egenrådig dervisj.» 36
kjærlighetens førti bud
Straks jeg hørte det siste ordet, spredte en ekkelt kriblende følelse seg over armene mine. Tankene raste. Jeg hadde drept alle slags mennesker, unge og gamle, menn og kvinner, men en dervisj, en troens mann, var ikke blant dem. Jeg var overtroisk på min måte og ønsket ikke å pådra meg Guds vrede, for trass i alt trodde jeg på Gud. «Jeg er redd jeg blir nødt til å avslå. Jeg tror ikke jeg har lyst til å drepe en hellig mann. Finn en annen.» Med det reiste jeg meg for å gå. Men en av mennene grep hånden min og ba inntrengende: «Vent, er du snill. Betalingen vil stå i forhold til innsatsen. Uansett hva du pleier å kreve i honorar, er vi rede til å doble prisen.» «Hva med å tredoble?» spurte jeg, overbevist om at de ikke ville kunne høyne beløpet så mye. Men til min overraskelse gikk begge med på det etter en kort nøling. Jeg lente meg tilbake i stolen med en smånervøs følelse. Med så mye penger fikk jeg endelig råd til en brudepris og kunne gifte meg og slutte å engste meg for hvordan jeg skulle få endene til å møtes. Dervisj eller ikke, for et slikt beløp var hvem som helst verdt å drepe. Hvordan kunne jeg vite at jeg i det øyeblikket begikk mitt livs største feilgrep og ville angre på det resten av mine levedager? Hvordan kunne jeg vite at det ville bli så vanskelig å drepe dervisjen, og at det sylhvasse blikket hans ville forfølge meg overalt, selv lenge etter at han var død? Fire år er gått siden jeg knivstakk ham på den gårdsplassen, dumpet liket av ham i en brønn og ventet på plasket som aldri kom. Ikke en lyd. Det var som om han i stedet for å falle ned i vannet, hadde falt oppover mot himmelen. Jeg kan fremdeles ikke sove uten å få mareritt, og hvis jeg betrakter vann i en hvilken som helst form i mer enn et par sekunder, griper en kald skrekk fatt i hele kroppen min, og jeg må kaste opp.
Originalens tittel: The Forty Rules of Love Copyright © Elif Shafak 2010 All rights reserved Published by arrangement with Curtis Brown Group Limited First published in USA by Viking Penguin, a member of Penguin Group USA Inc. 2010 Norsk utgave © Font Forlag 2017 Via er et imprint i Font Forlag Omslagsdesign: Viking Penguin og Liselotte Dick/Lilo Design Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: Holmen Book Cream 70 g Trykk og innbinding: ScandBook AB
Første utgave ISBN 978-82-8169-399-9 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesserorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no
ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det tre ulike skrifttyper (hieroglyfisk, samt hieratisk og demotisk). Da Johann Gutenberg perfeksjonerte den europeiske boktrykkerkunsten omkring 1450, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som tittelskrift. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke strøk og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG BRUKER skriften Trajan i sin logo. Denne ble designet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og laget på grunnlag av inskripsjonen på den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. KJÆRLIGHETENS FØRTI BUD er satt med skrifttypen Sabon, som ble utviklet i 1967 av tyskfødte Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1490–1561). I mellomkrigstiden var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien.
FONT FORLAG