Slik sang jeg for min døde mor og mor, hun forstod meg straks. Et kyss hun trykte på min panne og trakk meg inn i favnen sin: «Én tror på sannhet, én tror på drøm, – Tro du på sannhet, tro på drøm, – la gå, når bare du tror helt! Din tro, den er din sannhet. Tro, du gutten min, på drømmen din!» eino leino: Smilende Apollo
OPPTAKTEN Hun hadde truffet en mann, og nå ble munnen full av blod. Det både var og var ikke en sammenheng mellom de to tingene. Hva hadde hun gjort galt? Ikke noe, syntes hun. Men likevel … Kjeven smalt ut av ledd, de to ytterste fingrene på venstre hånd var brukne smerteskrik, og verre tegnet det til å bli. Ubegripelig hvor raskt tanken fløy, hva den fant, hva den så og husket. I løpet av det siste året var livet blitt totalt forandret. Eller, ikke totalt. Fullstendig forandret ble det for tretten år siden da sønnen ble født. Men i løpet av det siste året hadde livet åpnet seg slik et sammenkrøllet papir blir glattet ut, som om stormen hadde stilnet og sola kommet opp etter å ha gjemt seg under horisonten i årevis. Hun hadde hørt at i den ytterste nød er det egentlig ingen nød: Enten dør du straks, eller du kommer i en slik tilstand av panikk og sjokk at du ikke skjønner at du er i ferd med å dø. Det var selvsagt ikke sant. Hun tenkte med en klarhet hun sjelden hadde opplevd. Derfor så hun hvor vakkert alt var, alt som befant seg på sidene av den lange, glinsende kniven. Sønnen. Livet hans. I den rekkefølgen. Klarheten i tanken lyste opp bilen innvendig, det trange, 9
antti tuomainen
lufttomme rommet ble farget av et feberaktig, kunstig grønt lys fra dashbordet, som om de hadde gått om bord i en ubåt og sunket ned til flere kilometers dyp. Og tanken ble ikke værende under overflaten. Den lyste opp oktoberettermiddagen utenfor, det tykke, grå forhenget, regnet som liknet tåke, men var vann, og iskaldt. Tanken skar gjennom de trettito årene hennes, og hun visste hva som var viktig og hva som ikke var det. Hadde det vært tid til det, ville hun kanskje ledd. Hadde det vært tid til det, ville hun tenkt – praktisk anlagt og livsbejaende som hun var – at det kunne vært verre. Hun kunne hastet gjennom livet uten å forstå skjønnheten, uten å se underne foran seg og rundt seg. Hun kunne vært opptatt av noe uvesentlig nå også. I stedet verget hun seg med hendene mot knivstikk. Det lange knivstålet boret seg på nytt gjennom huden. Den smale, smidige hånda. En bred, kald kniv. Den spiddet hånda fra knokene til håndleddet. Hun gjentok for seg selv at dette skjedde fordi hun hadde truffet en mann, blitt kjent med han. Hun gjentok det for seg selv mange ganger. Sannheten sjokkerte. Hun hadde truffet en mann, hun verget seg med hendene mot knivstikk. To ting kunne neppe vært mer forskjellige. Og likevel hadde det første ledet til det andre. Hun husket en amerikansk film der en trøtt politimann forsøkte å sammenfatte livet for en yngre kollega. Hva som helst kan hende hvem som helst når som helst, sa han. Da kunne det vel det. Men likevel. Hun tenkte igjen på sønnen. Plutselig var det så mange ting de måtte snakke om. Og straks tråkket tankene på hverandre, løp over hverandre, snublet og ble sønderknust under stadig nye og sterkere innskytelser. Sønnen. Gutten måtte i alle fall vite … 10
mørkt som mitt hjerte
Hvor mye hun elsket … Dette krevde offer. Hun måtte strekke hendene lenger ut. Det betydde at brystet og magen lå åpne for den rasende, svingende kniven. Hun spente seg forover så langt bilbeltet tillot. Så ironisk at det ble kalt sikkerhetssele. Hun fikk tak i noe med hendene, fikk neglene til å klore. Hun klorte i en nakke, stakk neglene så dypt hun maktet med de kreftene hun hadde igjen. Hun var sikker på at neglespissene boret seg gjennom hud, hun var sikker på at hun kjente blod og kjøtt på fingrene. Det hadde sin pris. Hun hadde åpnet favnen. Kniven boret seg gjennom brystkassen. Kreftene tok slutt. Hun kjente ikke lenger hendene sine. I neste øyeblikk skjønte hun at de lå i fanget, og hun så at under neglene, unntatt på de fingrene som var brukket tidligere, var det rikelig med hud, og blod av en annen farge enn hennes eget. Det var da noe. Kniven svingte ikke lenger. Bilen beveget seg. Hun skjønte at hun ikke holdt pusten. Saken var at hun ikke klarte å puste. Hun ville ut av bilen. Hun tenkte – klart og tydelig – at hun måtte flykte, slite seg løs. Med det samme følte hun at hun fløy, at hun hastet mot den varmeste, vennligste av soler. Det ville gå slik hun hadde ønsket. Hun skulle fly til gutten sin.
tjue 책r seinere
September 2013 Under andre forhold i en annen tid ville jeg allerede ha foretatt valget. Jeg visste hvem jeg var. Håret hennes falt skinnende svart og girlanderaktig fyldig ned over skuldrene og ryggen, den korte panneluggen lot de kraftig markerte øyebrynene stå fram. Mot den bleke, nesten hvite huden liknet håret ravnefjær strødd ut over rein snø. Det samme ugjennomtrengelig svarte fortsatte i lange, rolige øyevipper. De blågrå øynene midt i det hele betraktet meg ufravendt. Det generelle inntrykket var en blanding av ro og trygg overlegenhet og enda noe som jeg i hvert fall ikke nå, ved det første møtet, helt fikk tak på. Å finne ut av dette andre ville til å begynne med krevd at jeg hadde reist meg fra den mørkebrune skinnstolen, gått rundt det ovale, antikke bordet i nøttetre og satt meg ved siden av den spinkle kvinnen i den lysegule, struttende sofaen. Det aktet jeg ikke å gjøre, av flere grunner. Den første hadde selvsagt sammenheng med hvem hun var. Hun het Amanda Saarinen, og hun satte vinglasset fra seg på bordet. Langs kanten var det en mørkerød leppestiftrand, lang og bred som en lillefinger. – Du er den nye vaktmesteren. De tre øverste knappene i den svarte, bredkragete blusen var åpne. Jeg hadde allerede tidligere lagt merke til at den slanke kvinnen hadde satset på plastisk kirurgi. Resultatet var noe 15
antti tuomainen
som minte om de imiterte antikksofaene vi satt i. Det gule og oransje i blomsteroppsatsen på bordet gikk igjen i blomsterog våpenskjolddekoren på tapetet som bredte seg til begge sider på veggen bak henne. Hun minte om et maleri. – Du ser ikke ut som en vaktmester, fortsatte hun og rakte fram hånda over bordet. – Jeg glemte å presentere meg ordentlig. Amanda Saarinen. – Aleksi Kivi. Det gjør ikke noe, sa jeg og trykket hånda før jeg trakk meg baklengs tilbake til min egen sofa. – Jeg tenkte meg at du var Amanda. Og jeg har bare vært her en uke. Jeg kan ennå komme til å se ut som en vaktmester. Hun smilte nesten. Hun var et par år yngre enn meg, 31 år gammel. Hun tok vinglasset igjen. Klokka var halv tolv, om formiddagen. – Vaktmestere er kortvokste, firskårne fysaker rundt de femti. De går i bukser med lommer på lårene og har hundreogfemti nøkler i beltet og Leatherman og en sånn mobiltelefon som tåler en dukkert. Svarte negler. De hører ikke etter når du snakker til dem. Du ser ut som du hører det jeg sier. Hvordan er det? – Ja, jeg hører etter. – Og neglene er reine. Absolutt ikke vaktmestersk. Hun nippet til vinen. – Og du ville virkelig hit? – Ja. – Hvorfor? – For avvekslingens skyld. Hun så på meg med de blågrå øynene. – Greit nok. Men avveksling fra hva? – I hvert fall fra oppussingsjobbene. Jeg er utdannet tømrer og har holdt på med de greiene i nesten ti år. Hovedsakelig oppussing av leiligheter. Jeg ville for en gangs skyld være bare på ett sted. Et sted der jeg kunne samle meg om tingene og gjøre alt sånn som det skal gjøres. 16
mørkt som mitt hjerte
Det siste var sant. Ikke hele sannheten, men like fullt sant. – Jeg kunne også ønske å finne noe jeg har lyst til å gjøre. – Jeg tror den tida kommer når den kommer. – Jeg tror den tida allerede er forbi. Jeg tidde. – Hva mer? spurte hun så. – Du har vært tømrer. Hva ellers? – Ikke så mye mer. I omtrent halvannet år hadde jeg et antikvariat ved Björnparken i Berghäll. Det fungerte ikke. Jeg solgte bøkene altfor billig fordi jeg så gjerne ville at folk skulle lese dem. – Interessant, sa Amanda, uten at det hørtes særlig oppriktig ut. Hun nippet til vinen. Glasset var nesten tomt. – Hva sa de om dette stedet? spurte hun. – At det er viktig for familien, og mer et fristed enn et bosted. – Sånn kan det vel også sies. Sa de at faktisk bor det bare en tretti år gammel kvinne her, som ikke har en eneste venn lenger? Jeg så på henne. – Det tror jeg ikke riktig på. – Er det vanskelig å tro at noen har gjemt seg bort her, eller at denne ‘noen’ ikke har en eneste venn? – Begge deler. Men det angår egentlig ikke meg. – Det har du rett i, sa hun lavt. Vi satt foran de rutete vinduene i fløydørene. Det hvite på karmen og sprossene var ferskt, de var nymalte. Utenfor sto septemberdagen klar og skyfri, vinden fikk bladene på eiketrærne og lønnetrærne til å skinne gyllengule og dyprøde. Bak trærne strakte det glitrende havet seg helt ut til horisonten. Over alt sammen hvilte en vid og dyp, koboltblå himmel, så klar og tydelig at det var nesten umulig å forestille seg det mørke og kalde universet bak. Likevel var det der. Selvsagt var det det. 17
antti tuomainen
Amanda lot til å ha glemt at jeg fantes. Hun så ut over gårdsplassen eller sjøen uten å fortrekke en mine. Miia dukket opp i tankene mine, hun fikk meg til å tenke på det gode jeg endelig hadde oppnådd, og som jeg hadde forlatt for å komme hit og gjøre det jeg måtte gjøre. Jeg så meg omkring. Rommet ble omtalt som sal. Benevnelsen passet, for lokalet målte anslagsvis sytti kvadratmeter, det var det største rommet på godset. Det diskrete, gullgule tapetet ble avgrenset av et grått trepanel som rakk meg til midjen. I taket hang to identiske krystallkroner som ikke hadde lyst en eneste gang i løpet av den uka jeg hadde vært i huset. Eller egentlig var jeg ikke i huset. Jeg hadde mitt eget lille rom og kjøkken i enden av uthuset. – Har du truffet han? spurte hun plutselig. – Hvem? – Far, selvsagt. Selvsagt. – Nei. Det glimtet til i øynene hennes. – Enn Markus, da? – Mener du Markus … – Ja, Markus Harmala, sjåføren til far. – Nei. Hvordan kan han være her når ikke Saarinen selv er til stede? Hun hadde visst ikke tenkt å svare på spørsmålet mitt. I stedet stirret hun meg rett i øynene. – Hvor mange ganger intervjuet de deg? spurte hun. – Tre. – Medregnet de komiske psykologitestene? – De var ikke komiske. Og fire hvis vi regner med dem også. – Far ville vel være sikker, sa Amanda uten å høres særlig overbevisende ut. Hun tok det tomme vinglasset, så litt på det før hun igjen løftet blikket. – Hva holdt du på med da jeg ba deg komme hit? 18
mørkt som mitt hjerte
– Jeg var på vei ned i kjelleren, skulle sjekke vannforbruket og andre ting etter at det ble montert en ny … – Akkurat. Du får fortsette arbeidet. Så klart. Jeg skulle i alle fall nettopp til å dra. Jeg satte vel bilen utenfor her? – Ja, sa jeg. – Hvis den svarte Range Rover-en er din. Den står rett utenfor. Hun leste tankene mine. – Et glass vin, sa hun og smilte. – Jo da, jeg kan kjøre. Jeg så ingen grunn til å ta en diskusjon om det. Hun reiste seg og trakk på seg jakka, jeg reiste meg også, og fulgte henne ut. Vinden rusket i håret og kjølte huden som var blitt så varm der inne at den nesten brant. Hun gikk med målbevisste skritt. Et sted i nærheten sang årets siste svarttrost. Vi var ved bilen. – Jeg hadde lyst til å treffe deg, sa hun. – For meg er det ikke likegyldig hvem som tar seg av vedlikeholdet her. Av flere grunner. – Ja, det skjønner jeg. Avstanden mellom oss var mindre enn en meter. På nært hold var øynene hennes glinsende harde. Det svarte håret svingte foran ansiktet i vinden. I et vindkast fra den kanten syntes jeg å merke lukta av alkohol. – Vi sees, sa hun, og med en elegant bevegelse satt hun i bilen. SUV-en spant mørkebrune akselerasjonsspor i grusen på gårdsplassen. Så forsvant den i bjørkealleen, og jeg trakk rensende septemberluft dypt inn. Jeg pustet bokstavelig talt lettet ut. Under andre omstendigheter, en annen gang. Kanskje. Men ikke nå. Politimennene ringte på døra da jeg sto foran tv-en og spiste frokostblanding. Fjernsynet var slått på, men jeg så ikke på det. 19
antti tuomainen
De sa hva de het, de var fra kriminalpolitiet, og de ba om å få komme inn. Jeg sa ikke noe, jeg var tretten år og hadde munnen full av kald lettmelk og oppbløtte gryn. Politimennene ventet ikke til jeg rakk å svelge. De steg innenfor og gikk rett til stua. Så sa de at jeg skulle sette meg. De var kledd i dress og begge hadde løsnet knuten på det smale slipset. De så på meg, triste i oppsynet. Under øynene deres hang det blå og lilla poser, utspilte og tunge. Vi satt tause en liten stund før de spurte om jeg hadde noen nære slektninger som jeg kunne ringe til. Mor, sa jeg. Noen annen, sa politimannen. Tennene hans var gule. Jeg ristet på hodet. Far? spurte den andre politimannen. Han hadde den høyeste og blankeste panna jeg noen gang hadde sett. Jeg ristet på hodet. En tante? Eller onkel? Bestemor? Bestefar? Jeg ristet på hodet. Det var bare mor og meg. Vi manglet ingen ting. Jeg ringer til sosialetaten, sa han med de gule tennene til han med blank panne og reiste seg og gikk ut på kjøkkenet for å ringe. Verken den blankpannede eller jeg sa noe. Han med gule tenner snakket lavt bak veggen. Han kom tilbake og nikket til kompisen. Den blankpannede renset halsen, selv om det ikke var noe der. Mora di er forsvunnet, sa han. Det er hun ikke! sa jeg. Plutselig kjente jeg smaken av skarp syre og varm, kvalmende melk i munnen. Du blir med oss nå. Vi må ta en prat. Ved siden av meg på politistasjonen satt en kvinne med blått tørkle om halsen. Ellers var hun kritthvit. Ansiktet, håret og klærne var i forskjellige lyse nyanser. Hun la av og til en hånd 20
mørkt som mitt hjerte
på skulderen min. Den føltes fremmed. Det var ikke hånda til mor. Politimennene spurte henne om de kunne fortsette. Hun spurte meg om jeg var trøtt. Jeg sa at det var jeg ikke. Jeg ville ha mor tilbake. Alle spørsmålene gjaldt henne. Hvordan hadde vi hatt det i det siste? Pleide mor å treffe noen? Hadde hun en kjæreste? Det var vel ingen som hadde truet henne? Hadde jeg sett noen menn i nærheten av henne? Visste jeg om noen menn? Hadde hun vært lykkelig? Alminnelig? Glad? Trist? Hva hadde hun hatt på seg om morgenen? Hva hadde hun sagt før hun dro på jobb? På hvilken måte hadde hun sagt det hun sa? Snakket hun noen gang om folk hun traff? Hvis hun nevnte dem, kunne jeg huske noen spesiell? Og slik fortsatte det. Det gikk uker. Politimennene vekslet, men spørsmålene var de samme. Det gikk måneder, og selv om spørsmålene ennå var de samme, ble de sjeldnere. Til de sluttet helt. Jeg var tretten år. Jeg visste da at politiet aldri kom til å finne ut hvor mor var blitt av. Jeg visste det fremdeles. Kalmela gods lå ved sjøen nittifire kilometer vest for Helsingfors, på et sted som i 1850 var funnet velegnet. Eiendommen var på til sammen to hundre og seksten hektar, halvparten dyrket mark. Den andre halvparten var skog, dels velskjøttet og dels vanstelt. Alt i alt hadde godset en kilometer strandlinje, og drøyt tiendeparten, eller hundreogtjue meter lengst øst, var ryddet. Når en sto på den lange brygga og så 21
antti tuomainen
vestover, kunne en se flere hundre meter steinete og krattvokst strand. Den ble i hvert fall på to steder brutt av stupbratte rødgrå klippevegger. Hovedbygningen lå på en liten høyde. Den gule bygningen dominerte omgivelsene, på toppen av bakken virket den stor og gul som en sol på en skyfri dag. Ellers var det blant annet et uthus med garasjer, et gjestehus, båthus og strandbadstu. Jordveien ble leid ut til en lokal gårdbruker. I september hvilte jordene som nakne stubbmarker, og avhengig av hvor klart været var og hvor sola sto, fortonte de seg enten gullgule, trøtt brune eller filtgrå. Til våren skulle det igjen skyte opp rug, havre, sukkerbete og potet. Skogen strakte seg i alle retninger, og den var overraskende mørk og massiv selv nå om høsten. Hovedbygningen var renovert i begynnelsen av tusenåret. Som hovedfarge var det valgt en diskret lysegul nyanse som ble vakkert framhevet av de hvite vinduskarmene og de boksesekktykke søylene på begge sider av inngangen. Den renoverte bygningen var på to etasjer, åtte rom og husholdningskjøkken. Den nedre etasjen var til felles bruk. Mest framtredende var den store, lyse salen som alle besøkende, inkludert meg, først ble vist inn i. Bak den lå spisestua og bak den igjen, skjult for alles blikk, lå kjøkkenet. Sammen med forrådsrommene opptok det en betydelig del av arealet. I første etasje befant det seg også et bibliotek utstyrt med dype engelske lenestoler i skinn, en liten bar, og bokreoler med mørke glassdører langs begge langveggene. Det var mange bøker, de fleste gamle. Alle soverommene lå i andre etasje. Det største var dannet ved å slå sammen tre mindre. Forbundet med det store soverommet lå et bad i tilsvarende målestokk. Midt i etasjen lå et oppholdsrom som riktignok var mindre, men likevel minte om salen nedenunder, derfra førte fløydører ut til en balkong. Fra balkongen var det utsikt over havet. Derfra så en også 22
mørkt som mitt hjerte
hele den velstelte, jevne plenen rundt huset: rekker av einebusker i givakt, gamle lønnetrær med røde og gule blader, båthuset til høyre, brygga og den 45 fot lange, hvite båten som lå fortøyd der, og til venstre den brune, bordkledde strandbadstua med terrasse, og ved siden av den en smal badebrygge for raske dukkerter. Fra balkongen kunne en også gjøre andre observasjoner: Ingen naboer. Vinden var der som en evinnelig følgesvenn. Jeg kunne gå hvor som helst på godset, vinden rusket i håret, fikk skogen til å suse og spredte en salt og lokkende duft av sjø overalt, også inne i huset. Når den iblant løyet eller stilnet helt, senket det seg en underlig stillhet. Den kunne bare bli brutt av mennesker. Av fast ansatte var det to: kokka Enni Salkola og meg. Mellom oss hersket det en slags stilltiende forståelse og kameratskap. Kanskje var det instinkt, en uuttalt tanke, at vi to var på godset for å arbeide – i motsetning til de som bodde der eller kom på besøk; at det var dem og oss, og den forskjellen plasserte Enni og meg på samme side av muren. Den andre kvelden på godset, etter at jeg hadde holdt på utendørs i den kjølige vinden hele dagen og var på vei over den tussmørke gårdsplassen til hybelen min, ropte Enni etter meg og ba meg inn til en matbit på kjøkkenet. Lange, tynne skiver av ferskt rugbrød med smør på, og gravet sik eller modnet sveitserost og bitre epler fra egen hage. Jeg var sulten. Vi pratet litt om arbeidet vårt og nesten like mye om været, men for det meste spiste vi. Tausheten føltes ikke sjenerende. Mens jeg langet inn, gløttet jeg bort på Enni, hun smilte og ba meg bare forsyne meg. Og det gjorde jeg. Nå sto jeg på balkongen og betraktet havet. Det bredte seg blått og slett og så ut som en kunne spasere på det. Septembervinden strøk meg over armene. Jeg undersøkte enda en gang de nyreparerte golvplankene og forsikret meg om at alle lå stødig, ingen vippet eller slo eller knirket når noen trådte på dem. 23
antti tuomainen
Jeg hadde festet bevegelige deler med små trekiler og sagd og slipt der det trengtes for å få en jevn flate. Alt kjentes bra. Jeg ventet ikke at noen skulle oppholde seg der ute i det høstlige været, men det ga en tilfredsstillelse å ha ordnet dette. Jeg lukket balkongdørene etter meg, svingte verktøykassa i høyre hånd og gikk ned trappa til første etasje. Ute på gårdsplassen stakk jeg først innom redskapsrommet i uthuset med verktøyet og fortsatte til den andre sida av bygningen, der jeg bodde. Jeg hadde egen trapp opp til kåken. Døra sto ulåst, det var ingen grunn til å låse. Jeg eide veldig få ting, og de som var verdifulle, var det bare for meg. Jeg tok av meg de tunge arbeidsskoene ved døra, traktet en kanne mørkbrent kaffe og smurte to brødskiver med Ennis hjemmelagde harepostei. Så satt jeg ved vinduet og fulgte det svake, grå ettermiddagslyset som ble mangfoldiggjort i de enkle formene og den ru overflaten på den tykke vasen jeg hadde plassert i vinduskarmen.