WALTER ISAACSON
LEONARDO DA VINCI Oversatt fra amerikansk av Lene Stokseth
font
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 3
28.05.2019 15:15:59
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 4
28.05.2019 15:15:59
INNHOLD
Takk 7 Hovedpersoner 11 Valutaen i Italia i 1500 13 Omslaget 13 Viktige perioder i Leonardos liv 13 Tidslinje 14
Jeg kan også male 21 Barndom 31 Lærling 43 På egen hånd 88 Milano 111 Leonardos notisbøker 125 Underholder ved hoffet 132 Privatliv 149 Den vitruviske mann 160 Ryttermonumentet 180 Vitenskapsmann 190 Fugler og flyvning 201 Mekanikk 210 Matte 220 Menneskets natur 232 Madonna i grotten 242 Milano-portrettene 255 Kunst og vitenskap 278 Nattverden 297 Personlig uro 311 Firenze igjen 317 Den hellige Anna 332 Tapte og funne malerier 342 Cesare Borgia 352
INNLEDNING
KAPITTEL 1
KAPITTEL 2
KAPITTEL 3
KAPITTEL 4
KAPITTEL 5
KAPITTEL 6
KAPITTEL 7
KAPITTEL 8
KAPITTEL 9
KAPITTEL 10
KAPITTEL 11
KAPITTEL 12
KAPITTEL 13
KAPITTEL 14
KAPITTEL 15
KAPITTEL 16
KAPITTEL 17
KAPITTEL 18
KAPITTEL 19
KAPITTEL 20
KAPITTEL 21
KAPITTEL 22
KAPITTEL 23
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 5
28.05.2019 15:15:59
6
leonardo da vinci
Hydraulisk ingeniør 364 KAPITTEL 25 Michelangelo og de tapte slagene 372 KAPITTEL 26 Tilbake til Milano 397 KAPITTEL 27 Anatomi, andre runde 410 KAPITTEL 28 Verden og vannet 441 KAPITTEL 29 Roma 460 KAPITTEL 30 Peke ut veien 478 KAPITTEL 31 Mona Lisa 490 KAPITTEL 32 Frankrike 510 KAPITTEL 33 Avslutning 531 CODA Beskriv tungen til hakkespetten 539
KAPITTEL 24
Hyppig siterte kilder 541 Noter 547 Illustrasjonsliste 583 Steds- og personregister 587
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 6
28.05.2019 15:15:59
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 10
28.05.2019 15:15:59
HOVEDPERSONER
Cesare Borgia (ca. 1475–1507). Italiensk krigsherre, uekte sønn av pave Aleksander 6., modell for Machiavellis Prinsen, oppdragsgiver for Leonardo. Donato Bramante (1444–1514). Arkitekt, venn av Leonardo i Milano, arbeidet med katedralen i Milano og i Pavia, samt med Peterskirken i Vatikanet. Caterina Lippi (ca. 1436–1493). Foreldreløs bondejente fra Vinciområdet, moren til Leonardo, giftet seg senere med Antonio di Piero del Vaccha, kjent som Accattabriga. Charles d’Amboise (1473–1511). Fransk guvernør i Milano fra 1503 til 1511, Leonardos mesen. Beatrice d’Este (1475–1497). Fra Italias mest ærverdige familie, gift med Ludovico Sforza. Isabella d’Este (1474–1539). Beatrices søster, markise av Mantova, prøvde å få Leonardo til å male et portrett av seg. Francesco di Giorgio (1439–1501). Kunstner, ingeniør og arkitekt som samarbeidet med Leonardo om tårnet på katedralen i Milano, reiste med ham til Pavia, oversatte Vitruvius og tegnet en versjon av Den vitruviske mann. Frans 1. (1494–1547). Konge av Frankrike fra 1515, Leonardos siste mesen. Pave Leo 10., Giovanni de’ Medici (1475–1521). Sønn av Lorenzo de’ Medici, valgt til pave i 1513. Ludvig 12. (1462–1515). Konge av Frankrike fra 1498, erobret Milano i 1499.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 11
28.05.2019 15:15:59
12
leonardo da vinci
Niccolò Machiavelli (1469–1527). Diplomat og forfatter fra Firenze, utsending til Cesare Borgia og venn av Leonardo i 1502. Guiliano de’ Medici (1479–1516). Sønn av Lorenzo, bror av pave Leo 10., Leonardos mesen i Roma. Lorenzo «il Magnifico» de’ Medici (1449–1492). Bankier, kunstmesen og de facto hersker i Firenze fra 1469 til sin død. Francesco Melzi (ca. 1493 – ca. 1568). Fra en adelsfamilie i Milano, innlemmet i Leonardos husstand i 1507, ble hans surrogatsønn og arving. Michelangelo Buonarroti (1475–1564). Skulptør fra Firenze, Leonardos rival. Luca Pacioli (1447–1517). Italiensk matematiker, munk og venn av Leonardo. Piero da Vinci (1427–1504). Notarius publicus i Firenze, far til Leonardo, giftet seg ikke med Leonardos mor, fikk senere elleve andre barn med fire koner. Andrea Salai, født Gian Giacomo Caprotti da Oreno (1480–1524). Ble innlemmet i Leonardos husstand da han var ti år gammel og fikk kallenavnet Salai, som betyr «lille djevel». Ludovico Sforza (1452–1508). De facto hersker i Milano fra 1481, hertug av Milano fra 1494 til han ble fordrevet av franskmennene i 1499, Leonardos mesen. Andrea del Verrocchio (ca. 1435–1488). Billedhugger, gullsmed og kunstner fra Firenze. Det var i hans verksted Leonardo fikk opplæring og arbeidet fra 1466 til 1477.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 12
28.05.2019 15:15:59
VALUTAEN I ITALIA I 1500 Dukaten var gullmynten i Venezia. I Firenze het gullmynten florin. Begge inneholdt 3,5 gram gull, noe som ville tilsvare drøyt 1100 norske kroner i 2017. Én dukat eller florin var verd omtrent 7 lire eller 120 soldi, som var sølvmynter.
OMSLAGET Omslaget er en detalj fra et oljemaleri i Uffizi-galleriet i Firenze som man tidligere mente var et selvportrett malt av Leonardo. Nyere røntgenanalyser tyder på at det er et portrett av Leonardo malt av en ukjent kunstner på 1600-tallet. Det bygger på, eller er grunnlaget for, et lignende portrett som ble gjenoppdaget i Italia i 2008, det såkalte Lucania-portrettet av Leonardo da Vinci. Det er blitt kopiert mange ganger. I British Royal Collection henger det en versjon malt av Giuseppe Macpherson i 1770-årene med akvarell på elfenben. Den ble vist på utstillingen «Portrait of the Artist» i Queen’s Gallery i Buckingham Palace i 2017.
VIKTIGE PERIODER I LEONARDOS LIV Vinci 1452–1464 Firenze 1464–1482 Milano 1482–1499 Firenze 1500–1506 Milano 1506–1513 Roma 1513–1516 Frankrike 1516–1519
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 13
28.05.2019 15:15:59
TIDSLINJE
Samarbeider med Verrocchio om Kristi dåp
ca. 1473
Blir medlem av malerlauget. Den første kjente tegningen er av et landskap
1452
ca. 1475 Født 15. april
Hundreårskrigen tar slutt; Konstantinopel faller Gutenberg trykker Bibelen
Machiavelli blir født; Lorenzo de’ Medici tar makten
Kopernikus blir født
ca. 1472
verden
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 14
Portrett av Ginevra de’ Benci, datter av en velstående florentinsk bankier
Ludovico Sforza blir hersker av Milano; Magellan blir født Johannes de Spira etablerer Rafael blir født et forlag i Venezia
1481
ca. 1468
liv
Michelangelo blir født
De hellige tre kongers tilbedelse, bestillingsoppdrag
Blir lærling på verkstedet til Verrocchio i Firenze
vitenskap
ca. 1478
1482 Flytter til Milano og begynner med notisbøker
Bebudelsen, et ungdommelig eksperiment med mislykket perspektiv, varsler storhet
kunst
28.05.2019 15:16:03
Damen med hermelinen; leirmodell til ryttermonumentet stilles ut i Milano
Illustrerer Paciolis De divina proportione
1496
1493 Studerer anatomi og arkitektur
1498
1489
Første forsøk på en flymaskin
Vasco da Gama finner sjøveien til India; Ludvig 12. blir konge av Frankrike; Savonarolas Forfengelighetens bål; Frankrike erobrer Milano Suleiman 1. av det ottomanske riket blir født; Savonarola avsetter Medici-familien i Firenze; Ludovico blir offisielt utnevnt til hertug kong Karl 8. av Frankrike invaderer Italia Portugiseren Diaz runder sørspissen av Afrika
Kristoffer Columbus seiler til Den nye verden; Lorenzo de’ Medici dør; Rodrigo Borgia blir pave Alexander 6.
ca. 1490 1483
Den vitruviske mann og Paradisfesten blir presentert under bryllupsfesten til hertugens nevø; Salai flytter inn hos Leonardo Påbegynner Nattverden i spisesalen til klosteret Santa Maria delle Grazie
1495
Får sammen med Predis-brødrene i oppdrag å male Madonna i grotten
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 15
28.05.2019 15:16:06
Studerer fuglers flukt; andre mislykkede forsøk på å fly; sliter med å male Anghiarislaget, et stort bestillingsoppdrag i Firenze som han til slutt ikke fullfører
1499 Forlater Milano
1505
1503 Vender tilbake til Firenze, begynner å male Mona Lisa og jobber med det resten av livet
Michelangelos David-statue; den unge Rafael kommer til Firenze for å studere hos Leonardo og Michelangelo
1502
Leonardos venn Amerigo Vespucci gir ut sin beretning om seilasen til Den nye verden
Paven hyrer arkitekten Donato Bramante til å bygge om Peterskirken i Roma
Vender tilbake til Milano, der han oppholder seg til og fra i sju år
1506
1507 Maler og ingeniør for Ludvig 12.
Begynner som militæringeniør for Cesare Borgia
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 16
28.05.2019 15:16:09
1513 ca. 1508 Deler tiden mellom Milano og Firenze; studerer vannverk; tegner Trivulziomonumentet; den andre Madonna i grotten
Michelangelo fullfører utsmykningen av Det sixtinske kapell; Gerhardus Mercator, som lager det første verdenskartet, blir født; Medici-huset gjenvinner makten i Firenze Henrik 8. blir konge av England
Vasari blir født
Flytter til Roma; den ikoniske Torino-tegningen, et mulig selvportrett fra de foregående årene som ofte definerer vårt bilde av Leonardo Andreas Vesalius, som utgir den første korrekte boken om menneskets anatomi, blir født i Brussel
Giovanni de’ Medici blir pave Leo 10.
Martin Luther innleder den protestantiske reformasjonen Frans 1. blir konge av Frankrike
1516 1509
1514
Flytter til Amboise som gjest av Frans 1.
Fortsetter med studier i anatomi og hydraulikk Dør 2. mai Besøker Parma og Firenze; planer for å drenere Pontinske sumper
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 17
1519
28.05.2019 15:16:13
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 18
28.05.2019 15:16:13
LEONARDO DA VINCI
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 19
28.05.2019 15:16:13
Fra Leonardos notisbok ca. 1495: en skisse til Nattverden, geometriske studier av sirkelens kvadratur, ĂĽttekantede kirkekonstruksjoner og et avsnitt av speilskriften hans.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 20
28.05.2019 15:16:15
Innledning
Jeg kan også male På den tiden da Leonardo rundet den skjebnesvangre milepælen det var å fylle tretti, skrev han et brev til herskeren i Milano der han listet opp alle grunnene til at han burde få en stilling hos ham. Han hadde hatt en viss suksess som maler i Firenze, men slet med å fullføre bestillingsoppdragene og speidet mot nye horisonter. I de første ti avsnittene falbød han sine ingeniørkunster, blant annet evnen til å tegne broer, vannveier, kanoner, pansrede kjøretøy og offentlige bygninger. Først på slutten, i det ellevte avsnittet, tilføyde han at han også var kunstner. «Likeledes kan jeg innen malerkunsten gjøre alt som er mulig,» skrev han.1 Ja, det kunne han. Han skulle komme til å skape to av historiens mest berømte malerier, Nattverden og Mona Lisa. Men i egne øyne var han vel så mye en vitenskapens og ingeniørkunstens mann. Med en lidenskap som var både leken og manisk, gjorde han innovative studier av anatomi, fossiler, fugler, hjertet, flymaskiner, optikk, botanikk, geologi, vannsystemer og våpen. Det gjorde ham til den arketypiske renessansemannen, en inspirasjon for alle som mener at «naturens uendelige verk», som han kalte det, er sammenvevd i en enhet fylt med vidunderlige mønstre.2 Hans evne til å kombinere kunst og vitenskap, som ble ikonisk med tegningen av en fullkomment proporsjonert mann med utstrakte armer og bein innfelt i en sirkel og et kvadrat – kjent som Den vitruviske mann – gjorde ham til historiens mest kreative geni. Den vitenskapelige utforskningen formet billedkunsten hans. Han
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 21
28.05.2019 15:16:15
22
leonardo da vinci
skrelte huden av ansiktet på lik og sporet musklene som beveger leppene, for deretter å male verdens mest minneverdige smil. Han studerte menneskekranier, utførte lagdelte tegninger av knoklene og tennene, og fremstilte pinslene til den avmagrede Hieronymus med løven. Han utforsket optikkens matematikk, viste hvordan lysstråler treffer hornhinnen og skapte magiske illusjoner med skiftende visuelle perspektiver i Nattverden. Ved å knytte studiene av lys og optikk til malerkunsten lærte han å mestre bruk av skyggelegging og perspektiver for å fremstille gjenstander på en todimensjonal flate slik at de virker tredimensjonale. Denne evnen til å «få en glatt flate til å fremstille en figur som om den er modellert og skilt fra flaten, er malerens fremste intensjon,» sa Leonardo.3 Det er i stor grad hans fortjeneste at flerdimensjonalitet ble renessansekunstens viktigste nyvinning. Etter hvert som han ble eldre, bedrev han ikke vitenskapelig forsk ning bare for at den skulle tjene kunsten, men også ut fra en frydefull trang til å forstå dybden i skapelsens skjønnhet. Når han famlet etter en teori for hvorfor himmelen ser blå ut, var det ikke bare for å fylle maleriene sine. Nysgjerrigheten hans var uforfalsket, personlig og vidunderlig insisterende. Men selv når han var fordypet i tanker om himmelens blåfarge, var ikke den vitenskapelige bestrebelsen adskilt fra kunsten. De tjente begge hans lidenskapelige drivkraft, som kort og godt var å finne ut av alt som var å vite om verden, også om hvordan vi passer inn i den. Han hadde en ærbødighet for helheten i naturen og en fornemmelse for harmonien i dens mønstre, som han gjenkjente i store og små fenomener. I notisbøkene tegnet han hårkrøller, virvelstrømmer og virvelvinder, samtidig som han utforsket matematikken som kunne ligge bak slike spiraler. Da jeg var på Windsor Castle og betraktet den virvlende kraften i «Syndflodstegningene» som han laget mot slutten av livet, spurte jeg kuratoren Martin Clayton om han trodde at Leonardo hadde tegnet dem som kunstverk eller som vitenskapelige skisser. Allerede idet jeg formulerte spørsmålet, skjønte jeg at det var dumt. «Jeg tror ikke at Leonardo ville ha trukket det skillet,» svarte han.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 22
28.05.2019 15:16:15
Jeg kan også male
23
Jeg ga meg i kast med denne boken fordi Leonardo da Vinci er det ypperste eksemplet på hovedtemaet i mine tidligere biografier: Evnen til å trekke tråder mellom ulike disipliner – kunst og vitenskap, humaniora og teknologi – er en nøkkel til nyskapning, fantasi og genialitet. Benjamin Franklin, som jeg har skrevet om tidligere, var en Leonardo for sin tid: Uten formell utdannelse ble han en selvlært polyhistor og opplysningstidens beste amerikanske vitenskapsmann, oppfinner, diplomat, forfatter og forretningsstrateg. Ved å fly en drage beviste han at lyn er elektrisitet, og han fant opp en stang som kunne temme den. Han utviklet bifokale briller, fortryllende musikkinstrumenter, rentbrennende ovner, kart over Golfstrømmen og USAs unike form for hjemmelaget humor. Når Albert Einstein sto fast i arbeidet med relativitetsteorien, tok han frem fiolinen og spilte Mozart for å få hjelp til å gjenopprette forbindelsen med kosmos’ harmonier. Ada Lovelace, som jeg portretterte i en bok om innovatører, kombinerte sin far lord Byrons poetiske følsomhet med morens kjærlighet til matematikkens skjønnhet for å danne seg et bilde av en universalregne maskin. Og Steve Jobs toppet produktlanseringene sine med et bilde av gateskilt i krysset mellom humaniora og teknologi. Hans store helt var Leonardo. «Han så skjønnhet i både kunst og ingeniørkunst,» sa Jobs, «og det var hans evne til å kombinere dem som gjorde ham til et geni.»4 Ja, han var et geni: sprudlende fantasifull, lidenskapelig nysgjerrig og kreativ på tvers av mangfoldige disipliner. Men vi bør være varsomme med det ordet. På forunderlig vis reduserer vi Leonardo ved å stemple ham som et «geni», for det gir inntrykk av at han ble truffet av lynet. Han tidlige biograf, 1500-tallskunstneren Giorgio Vasari, gjorde den feilen: «Noen ganger blir et bestemt menneske på overnaturlig vis skjenket skjønnhet, eleganse og talent av himmelen i så rikelig monn at alle hans handlinger er guddommelige, og alt han gjør, kommer åpenbart fra Gud snarere enn fra menneskelig virke.»5 Leonardos genialitet var faktisk menneskelig, drevet frem av egen vilje og ærgjerrighet. Den kom ikke til ham fordi han som Newton og Einstein var gudgitt en hjerne med så stor prosesseringskraft at vi vanlige dødelige knapt kan fatte det. Leonardo hadde nesten ingen skolegang og kunne knapt lese latin eller utregne divisjonsstykker.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 23
28.05.2019 15:16:15
24
leonardo da vinci
Genialiteten hans var av den typen vi kan forstå og til og med lære av. Den var basert på ferdigheter vi kan strebe etter å forbedre i oss selv, som nysgjerrighet og grundig observasjon. Han hadde en så pirrelig forestillingsevne at den lekte med fantasiens grenser, og det er også noe vi kan forsøke å bevare i oss selv og oppmuntre i våre barn. Leonardos fantasier gjennomsyret alt han rørte ved: teaterproduksjoner, planer for å gi elver nye løp, skisser av idealbyer, diagrammer for flymaskiner og nesten alle aspekter ved hans billedkunst og ingeniørkunst. Brevet han skrev til herskeren av Milano, er ett eksempel – de militære ingeniørkunstene hans fantes den gangen hovedsakelig i hans eget hode. Hans første oppgaver ved hoffet var ikke å konstruere våpen, men å arrangere festivaler og opptog. Selv på høyden av karrieren var de aller fleste krigs- og flymaskinene hans mer visjonære enn praktiske. I begynnelsen tenkte jeg at Leonardos hang til fantasier var en svakhet som røpet manglende disiplin og flid, siden han hadde en tilbøyelighet til å la kunstverk og traktater bli liggende uferdige. Det er til en viss grad sant. Visjoner som ikke blir satt ut i livet, kan på sett og vis kalles hallusinasjoner. Men jeg erkjente også at hans evne til å tilsløre skillet mellom virkelighet og fantasi var – i likhet med sfumato-teknikkene han brukte for å tilsløre konturene i et maleri – en nøkkel til kreativiteten hans. Dyktighet uten fantasi er gold. Leonardo visste å forene observasjon og fantasi, og det gjorde ham til historiens fullkomne nyskaper. Mitt utgangspunkt for denne boken var ikke Leonardos kunstneriske mesterverker, men notisbøkene hans. Etter mitt syn får vi det beste innblikket i hans sinn i de over 7200 sidene med notater og skriblerier som mirakuløst nok er bevart. Papir viser seg å være en uovertruffen teknologi for informasjonslagring, fortsatt leselig etter fem hundre år, noe våre egne Twitter-meldinger neppe vil være. Heldigvis hadde ikke Leonardo råd til å sløse med papir, så han fylte hver flik av sidene sine med alle slags tegninger og speilvendt rabling som synes vilkårlige, men som gir innsyn i de mentale sprangene hans. Nedtegnet side om side, rytmisk om ikke meningsfullt, finner vi matematiske utregninger, skisser av hans frekke, unge venn,
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 24
28.05.2019 15:16:15
Jeg kan også male
25
fugler, flymaskiner, teaterrekvisitter, virvelstrømmer, hjerteklaffer, groteske hoder, engler, heverter, plantestengler, oppsagde kranier, tips til malere, notater om øyet og optikk, militære våpen, fabler, gåter og skisser til malerier. Den tverrfaglige briljansen yrer på hver side og gir en herlig oppvisning av et sinn som danser med naturen. Notisbøkene hans er den mest fantastiske dokumentasjonen av nysgjerrighet som noen gang er skapt, en vidunderlig veiviser til personen som den eminente kunsthistorikeren Kenneth Clark har kalt «historiens mest uavlatelig nysgjerrige mann».6 Mine yndlingspassasjer i notisbøkene er huskelistene, som sprudler av nysgjerrighet. En av dem, fra 1490-årene i Milano, er dagens liste over ting han vil finne ut av. «Måling av Milano og byens forsteder» er første punkt. Det har et praktisk formål, noe som fremkommer i et senere punkt på listen: «Tegne Milano.» Andre viser hans iherdige jakt på folk han kunne spørre ut: «Få abbedsmesteren til å vise deg kvadrering av en triangel … Spør Giannino Bombardieri om måten Ferrara-tårnet er murt opp på … Spørre Benedetto Portinari om hvordan de går på isen i Flandern … Få en vannmester til å vise deg hvordan man reparerer en sluse, kanal og mølle på lombardisk vis … Skaffe målene for solen som mester Giovanni, franskmannen, har lovet meg.7 Han er umettelig. Om og om igjen, i år etter år, skriver Leonardo lister over ting han må gjøre og lære. Noen av dem innebærer den slags nærgående iakttagelser som de færreste tar seg tid til. «Studer gåsens fot: Hvis den alltid hadde vært åpen eller alltid lukket, ville ikke skapningen ha klart å bevege seg.» Andre omfatter hvorfor er himmelen blå-spørsmål om så trivielle fenomener at vi sjelden tenker over dem: «Hvorfor er fisken i vannet raskere enn fuglen i luften når det burde være omvendt, siden vann er tyngre og tykkere enn luft?»8 De beste spørsmålene er de som virker helt vilkårlige. «Beskriv tungen til hakkespetten,» sier han til seg selv.9 Hvem i all verden ville en dag, tilsynelatende helt uten grunn, bestemme seg for å finne ut hvordan tungen til en hakkespett ser ut? Ja, hvordan skulle man egentlig gå frem? Dette er ikke viten Leonardo trengte for å male et bilde, heller ikke for å forstå fuglers flukt. Men det står der, og som vi skal se, kan man lære fascinerende ting om hakkespettens tunge. Grunnen til
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 25
28.05.2019 15:16:15
26
leonardo da vinci
at han ville vite det, var at han var Leonardo: nysgjerrig, lidenskapelig og alltid full av undring. Det merkeligste av alt står i dette notatet: «Gå hver lørdag til det varme badet der du får se nakne menn.»10 Vi kan forestille oss at Leonardo ønsket å gjøre det av både anatomiske og estetiske grunner. Men trengte han virkelig å minne seg selv på det? Neste punkt på listen er: «Blås opp lungene til en gris og se om de øker i bredden og i lengden, eller bare i bredden.» Som kunstkritikeren Adam Gopnik i The New Yorker skrev en gang: «Leonardo er og blir rar, uforlignelig rar, og det kan ingenting endre på.»11 For å gå løs på disse spørsmålene bestemte jeg meg for å skrive en bok som tok utgangspunkt i nettopp notisbøkene. Jeg begynte med pilegrimsreiser for å se originalene i Milano, Firenze, Paris, Seattle, Madrid, London og Windsor Castle. Det var i tråd med Leonardos formaning om å innlede enhver undersøkelse med å gå til kilden: «Han som kan gå til fontenen, går ikke til vannkrukken.»12 Jeg fordypet meg også i den lite benyttede skattkisten av akademiske artikler og doktoravhandlinger om Leonardo. Hver eneste av dem representerer mange års iherdig forskning på svært spesifikke områder. I de siste tiårene, særlig etter gjenoppdagelsen av Madrid-kodeksene i 1965, er det blitt gjort store fremskritt i analyse og tolkning av skriftene hans. Dessuten har moderne teknologi avdekket ny informasjon om Leonardos malerkunst og teknikker. Etter å ha fordypet meg i Leonardo gjorde jeg mitt beste for å være mer oppmerksom på fenomener jeg tidligere hadde ignorert, og anstrengte meg for å legge merke til ting slik han hadde gjort. Når jeg så solen treffe gardinet, tvang jeg meg selv til å stoppe opp og betrakte måten skyggene kjærtegnet foldene på. Jeg forsøkte å se hvordan lyset som ble reflektert fra én gjenstand, nesten umerkelig farget skyggene til en annen gjenstand. Jeg merket meg at glimtet av en skinnende flekk på en blank flate beveget seg når jeg la hodet på skakke. Når jeg så på et tre langt borte og et som var nær, prøvde jeg å visualisere perspektivlinjene. Når jeg så en virvelstrøm, sammenlignet jeg den med en hårlokk. Når jeg ikke klarte å forstå en matematisk idé, visualiserte jeg den etter beste evne. Når jeg spiste middag med folk,
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 26
28.05.2019 15:16:15
Jeg kan også male
27
studerte jeg forholdet mellom bevegelsene og følelsene deres. Når jeg så en antydning til et smil streife en kvinnes lepper, forsøkte jeg å fatte hennes indre mysterier. Nei, jeg var ikke i nærheten av å bli Leonardo, beherske innsiktene hans eller mønstre et minstemål av hans talenter. Jeg kom ikke en millimeter nærmere å kunne designe et glidefly, finne opp en ny måte å tegne kart på eller male Mona Lisa. Jeg måtte presse meg til virkelig å bli nysgjerrig på tungen til hakkespetten. Men det jeg lærte av Leonardo, var at ønsket om å undre seg over verdenen vi møter hver dag, kan berike ethvert øyeblikk i livet. Det finnes tre viktige, tidlige fremstillinger av Leonardo som er skrevet av nesten samtidige forfattere. Maleren Giorgio Vasari, født i 1511 (åtte år før Leonardo døde), skrev den første ordentlige kunsthistorieboken, Vite, eller De fremste maleres, skulptørers og arkitekters liv, først utgitt i 1550 og deretter i en revidert utgave i 1568 som inneholdt rettelser basert på videre intervjuer med folk som kjente Leonardo, deriblant hans elev Francesco Melzi.13 Vasari var florentiner på sin hals og ga Leonardo – og særlig Michelangelo – overdrevent god omtale for å ha skapt det han kalte og som for første gang sto på trykk, en «renessanse» i kunsten.14 Som Huckleberry Finn sa om Mark Twain: Han tok enkelte ting litt langt, men hovedsakelig fortalte han sannheten. Resten er en blanding av sladder, forskjønnelser, påfunn og utilsiktede feil. Problemet er å vite hvilke pittoreske anekdoter – som den om at læreren til Leonardo kastet fra seg sin egen pensel i beundring for eleven – som tilhører hvilken kategori. Et anonymt manuskript skrevet i 1540-årene, kjent som «Anonimo Gaddiano» etter familien som i sin tid eide det, inneholder fargerike detaljer om Leonardo og andre florentinere. Også her kan noen av påstandene, som at Leonardo bodde hos og arbeidet sammen med Lorenzo de’ Medici, være utbrodert, men teksten beskriver fargerike detaljer som virker troverdige, som at Leonardo likte å gå i rosenrøde kjortler som bare rakk ham til knærne, selv om andre gikk i fotside plagg.15 En tredje tidlig kilde er Gian Paolo Lomazzo, en maler som med sin teoretiske interesse helt gikk over til å skrive da han ble blind.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 27
28.05.2019 15:16:15
28
leonardo da vinci
Et upublisert manus, Libro di sogni (Drømmeboken), er fra 1563, mens hovedverket fra 1584, Trattato dell’arte della pittura, scoltura et architettura, er en slags kunstteoretisk avhandling. Han var elev hos en maler som hadde kjent Leonardo og intervjuet Leonardos elev Melzi, så han hadde tilgang til førstehånds historier. Lomazzo er særlig avslørende med hensyn til Leonardos seksuelle tilbøyeligheter. I tillegg finnes det kortere skriftlige beretninger skrevet av to av Leonardos samtidige, den florentinske kjøpmannen Antonio Billi og den italienske legen og historikeren Paolo Giovio. Mange av disse tidlige fremstillingene nevner Leonardos utseende og personlighet. Han blir beskrevet som en oppsiktsvekkende vakker og elegant mann. Han hadde lange, gylne krøller, muskuløs kroppsbygning, bemerkelsesverdig fysisk styrke og en elegant fremtoning når han spaserte gjennom byen i fargerike gevanter eller satt til hest. «Leonardo var velproporsjonert og stilfull av person og utseende,» ifølge Anonimo. I tillegg var han en sjarmerende samtalepartner og naturelsker, kjent for å være varm og vennlig mot både mennesker og dyr. Andre detaljer er det mindre enighet om. I løpet av forarbeidet oppdaget jeg at mange fakta om Leonardos liv, fra fødestedet til omstendighetene rundt dødsfallet, har vært gjenstand for debatt, mytologisering og mystikk. I notene forsøker jeg å bruke mitt beste skjønn og drøfter kontroversene og motargumentene. Jeg oppdaget også, først til min bestyrtelse og så til min glede, at Leonardo ikke alltid var en gigant. Han gjorde feil. Han kunne bokstavelig talt spore helt av og forfølge matematiske problemer som ble tidsslukende distraksjoner. Som kjent unnlot han å fullføre mange av maleriene sine, for eksempel De hellige tre kongers tilbedelse, Hieronymus med løven og Anghiarislaget. Følgelig eksisterer det nå høyst femten malerier som helt eller hovedsakelig kan tilskrives ham.16 Selv om hans samtidige jevnt over oppfattet ham som vennlig og snill, kunne Leonardo også være dyster og urolig. Notisbøkene og tegningene gir et innblikk i hans febrilske, fantasifulle, maniske og til tider oppstemte sinn. Hadde han vært skoleelev i begynnelsen av det 20. århundret, kan det tenkes at han ville blitt underlagt et farmasøytisk regime for å dempe humørsvingningene og ADD-symptomene.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 28
28.05.2019 15:16:15
Jeg kan også male
29
Man trenger ikke bekjenne seg til forestillingen om kunstneren som plaget geni for å prise seg lykkelig over at Leonardo selv måtte ta livet av sine demoner mens han manet frem sine drager. Følgende spor finnes i en av de besynderlige gåtene i notisbøkene hans: «Svære skikkelser vil komme til syne i menneskeform, og jo nærmere du kommer dem, desto mer vil den enorme størrelsen minske.» Svaret: «Skyggen som en mann med et lys kaster om natten.»17 Selv om det samme kan sies om Leonardo, synes jeg ikke han forminskes av å bli avslørt som menneskelig. Både skyggen hans og den virkelige mannen fortjener å ruve. Feilene og særhetene gjør at vi kan forholde oss til ham, føle at vi kan etterligne ham, og verdsette triumfene hans desto mer. Leonardos, Columbus’ og Gutenbergs 1400-tall var en tid preget av oppfinnelser, oppdagelsesreiser og kunnskapsspredning ved hjelp av nye teknologier. Kort sagt var det en tid som vår egen. Det er derfor vi har så mye å lære av Leonardo. Hans evne til å kombinere kunst, vitenskap, teknologi, humaniora og fantasi er fortsatt en oppskrift på kreativitet. Det samme gjelder hans avslappede forhold til ikke å passe helt inn: født utenfor ekteskap, homofil, vegetarianer, keivhendt, lett å distrahere og til tider kjettersk. Firenze blomstret på 1400-tallet fordi byen tolererte slike mennesker. Fremfor alt bør Leonardos grenseløse nysgjerrighet og eksperimentering minne oss på hvor viktig det er at vi innprenter i både oss selv og barna våre ikke bare overlevert kunnskap, men også en vilje til å stille spørsmål ved den – bruke fantasien og tenke, som begavede utskudd og rebeller i en hvilken som helst tidsepoke, annerledes.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 29
28.05.2019 15:16:15
Byen Vinci og kirken der Leonardo ble døpt.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 30
28.05.2019 15:16:16
Kapittel 1
Barndom Vinci, 1452–1464
DA VINCI Leonardo da Vinci var heldig som ble født utenfor ekteskap. Ellers hadde det vært forventet at han ble notar, slik den første ektefødte sønnen i familien var blitt i minst fem generasjoner. Familierøttene kan spores tilbake til begynnelsen av 1300-tallet, da tipptippoldefaren Michele praktiserte som notar i småbyen Vinci i de toskanske åsene, snaue tre mil vest for Firenze.* Under fremveksten av Italias merkantile økonomi spilte notarene en viktig rolle i utformingen av handelskontrakter, skjøter, testamenter og andre juridiske dokumenter på latin, og de pyntet dem ofte med historiske referanser og blomstrende litterære vendinger. Siden Michele var notar, kunne han smykke seg med ærestittelen ser – som i engelsk sir og fransk monsieur – og ble dermed kjent som ser Michele da Vinci. Sønnen og sønnesønnen ble enda mer fremgangsrike notarer – sistnevnte ble kansler i Firenze. Nestemann i slektslinjen, Antonio, var et unntak. Han brukte ærestittelen ser og * Leonardo da Vinci blir av og til feilaktig kalt «da Vinci», som om det var etternavnet hans og ikke en beskrivelse som betyr «fra Vinci». Bruken er imidlertid ikke så utbredt som enkelte purister hevder. I Leonardos levetid begynte italienere i økende grad å regulere og registrere bruken av etternavn som gikk i arv, og mange av dem – som Genovese og DiCaprio – var avledet av familiens hjemby. Både Leonardo og faren Piero føyde ofte «da Vinci» til navnet sitt. Da Leonardo flyttet til Milano, refererte hans venn, hoffpoeten Bernardo Bellincioni, skriftlig til ham som «Leonardo Vinci, florentineren».
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 31
28.05.2019 15:16:17
32
leonardo da vinci
giftet seg med datteren til en notar, men ser ut til å ha manglet da Vinci-ambisjonene. Mesteparten av livet levde han på avkastningen fra familieeiendommer som ble odlet av leilendinger og ga beskjedne mengder vin, olivenolje og hvete. Antonios sønn Piero kompenserte for farens likegyldighet ved å sette seg ærgjerrige mål og søke lykken i Pistola og Pisa, før han rundt 1451, da han var tjuefem, etablerte seg i Firenze. En kontrakt han godkjente det året, oppga arbeidsadressen hans som Palazzo del Podestà, tinghuset (nå Bargello-museet) som ligger vis-à-vis rådhuset, Palazzo della Signoria. Han ble notar for mange av byens klostre og religiøse ordener, byens jødiske samfunn og – i hvert fall ved én anledning – for Medici-familien.1 Under et av besøkene hjemme i Vinci hadde Piero et forhold til en ugift lokal bondejente, og våren 1452 fikk de en sønn. Med sin lite brukte notarhåndskrift skrev guttens bestefar Antonio nederst på siste side i en notisbok som hadde tilhørt hans egen bestefar: «1452: Meg er født et barnebarn, sønn av min sønn ser Piero, den 15. dagen i april, en lørdag, i nattens tredje time [omtrent klokken 22]. Guttens navn er Leonardo.»2 Leonardos mor var ikke verd å nevne i Antonios nedtegnelse, og heller ikke i noen andre fødsels- eller dåpsregistre. I et skattedokument fra fem år senere får vi bare vite fornavnet: Caterina. Identiteten hennes var lenge et mysterium for moderne forskere. Det ble antatt at hun var i midten av tjueårene, og noen forskere antydet at hun kunne være en arabisk eller kanskje kinesisk slave.3 I virkeligheten var hun en foreldreløs, fattig sekstenåring fra Vinciområdet ved navn Caterina Lippi. Som bevis for at det fremdeles finnes ting å gjenoppdage om Leonardo, fant kunsthistorikeren Martin Kemp fra Oxford og arkivaren Giuseppe Pallanti fra Firenze i 2017 materiale som dokumenterer bakgrunnen hennes.4 Caterina ble født i en fattig bondefamilie i 1436 og ble foreldreløs som fjortenåring. Hun og den pur unge lillebroren flyttet inn hos bestemoren, som døde et år senere, i 1451. Caterina fikk ansvaret for å forsørge seg selv og broren, og i juli det året hadde hun et forhold til Perio da Vinci, som da var en prominent og velstående tjuefireåring.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 32
28.05.2019 15:16:17
Barndom
33
Det var lite sannsynlig at de skulle gifte seg. Selv om en tidlig biograf beskrev Caterina som «av godt blod»,5 tilhørte hun en annen sosial klasse, og Piero var antagelig allerede forlovet med sin fremtidige kone, et passende parti: sekstenåringen Albiera, datter av en fremstående florentinsk skomaker. Han og Albiera giftet seg mindre enn åtte måneder etter at Leonardo var født. Ekteskapet, som var sosialt og profesjonelt fordelaktig for begge parter, var sannsynligvis arrangert – og medgiften avtalt – før Leonardo ble født. For å ordne ting på en ryddig og hensiktsmessig måte etter at Leonardo var født, hjalp Piero til med å få i stand et ekteskap mellom Caterina og en lokal bonde og teglbrenner med bånd til da Vincifamilien. Han het Antonio di Piero del Vaccha og ble kalt Accattabriga, som betyr «bråkmaker», men det ser heldigvis ikke ut til at han var det. Sammen med faren til Leonardo eide besteforeldrene på farssiden en familiebolig med en liten hage like ved borgmurene i hjertet av småbyen Vinci. Leonardo kan ha blitt født der, men det finnes grunner til å mene at det ikke stemmer. Det kan ha vært uhensiktsmessig og upassende å ha en gravid og senere ammende bondejente boende i da Vinci-familiens travle hjem, særlig ettersom ser Piero var i ferd med å forhandle om medgiften fra den fremstående familien han aktet å gifte seg inn i. Legender og den lokale turistindustrien vil i stedet ha det til at Leonardos fødested kan ha vært en liten husmannsbolig av gråstein ved et gårdsbruk i nabolandsbyen Anchiano, der det nå ligger et lite Leonardo-museum. Deler av eiendommen hadde siden 1412 vært eid av slekten til Piero di Malvolto, en nær venn av da Vinci-familien. Han var gudfaren til Piero da Vinci og skulle i 1452 bli gudfar for Pieros nyfødte sønn Leonardo – noe som ville gitt mening hvis Leonardo ble født på hans eiendom. Familiene sto hverandre svært nær. Leonardos bestefar Antonio hadde bevitnet inngåelsen av en kontrakt som gjaldt deler av eiendommen til Piero di Malvolto. I notatene som beskriver overdragelsen, står det at Antonio befant seg i et nærliggende hus og spilte backgammon da han ble bedt om å komme og være vitne. Piero da Vinci kjøpte deler av eiendommen i 1480-årene. Da Leonardo ble født, bodde Piero di Malvoltos sytti år gamle mor,
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 33
28.05.2019 15:16:17
34
leonardo da vinci
som var enke, på eiendommen. Her i den lille landsbyen Anchiano, en lett tre kilometer lang tur fra småbyen Vinci, bodde altså en enke som var en betrodd venn av minst to generasjoner da Vinci, alene i et gårdshus med et nedslitt skur vegg i vegg. Den forfalne stua (av skattemessige årsaker hevdet familien at den var ubeboelig) kan ifølge lokale sagn ha vært det ideelle stedet å huse Caterina mens hun var gravid.6 Leonardo ble født på en lørdag, og dagen etter ble han døpt av den lokale presten i sognet Vinci. Døpefonten står der fremdeles. Til tross for omstendighetene rundt fødselen var det en stor og offentlig begivenhet. Ti faddere var vitner, blant dem Piero di Malvoto, mange flere enn det som var vanlig i denne kirken, og den fremstående lokale lavadelen var blant gjestene. En uke senere forlot Piero da Vinci Caterina og den nyfødte sønnen deres og vendte tilbake til Firenze, der han mandag satt på kontoret og formulerte rettsgyldige dokumenter for sine klienter.7 Leonardo etterlot seg ingen kommentar om omstendighetene rundt sin fødsel, men i notisbøkene finnes det en forførende allusjon til gunstbevisningene naturen skjenker et kjærlighetsbarn. «Den som er aggressiv og ille til mote under et samleie, vil lage barn som er irritable og upålitelige,» skrev han, «men hvis samleiet utføres med stor kjærlighet og lidenskap fra begge parter, vil barnet bli svært intelligent, vittig, livlig og elskelig.»8 Vi får anta, eller i det minste håpe, at han regnet seg selv til sistnevnte kategori. Barndommen tilbrakte han delt mellom to hjem. Caterina og Accattabriga slo seg ned på en liten gård i utkanten av Vinci og forble venner av Piero da Vinci. Tjue år senere jobbet Accattabriga på en tegl ovn som ble leid av Piero, og de var i årenes løp vitner for hverandre i forbindelse med enkelte kontrakter og skjøter. I årene etter Leonardos fødsel fikk Caterina og Accattabriga fire døtre og en sønn, mens Piero og Albiera forble barnløse. Leonardos far fikk faktisk ikke flere barn før Leonardo var tjuefire. (Det skulle Piero oppveie i sitt tredje og fjerde ekteskap, da han fikk minst elleve barn.) Med en far som hovedsakelig bodde i Firenze og en mor som oppdro en stadig større egen familie, bodde Leonardo fra han var fem år gammel hovedsakelig i da Vinci-hjemmet sammen med sin bedagelig anlagte bestefar Antonio og hans kone. I folketellingen i 1457 oppga
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 34
28.05.2019 15:16:17
Barndom
35
Antonio hvem han forsørget hos seg, og inkluderte barnebarnet: «Leonardo, sønn av tidligere nevnte ser Piero, non legittimo, født av ham og Caterina, som nå er kvinnen til Acattabriga.» I samme hus bodde også Pieros yngste bror, Francesco, som bare var femten år eldre enn nevøen Leonardo. Francesco arvet kjærligheten til det bedagelige livet på landet og ble i et skattedokument beskrevet av sin far som «en som holder seg i huset og ikke gjør noe som helst».9 Eplet falt tydeligvis ikke langt fra stammen. Han ble Leonardos høyt elskede onkel og til tider surrogatfar. I første utgave av Vasaris biografi begår han den avslørende feilen, som senere ble korrigert, å identifisere Piero som Leonardos onkel.
«EN GULLALDER FOR UEKTE BARN» Slik Leonardos godt besøkte dåp vitner om, var det ingen offentlig skam å bli født utenfor ekteskap. På 1800-tallet gikk kulturhistorikeren Jacob Burckhardt så langt som til å betegne renessansetidens Italia som «en gullalder for uekte barn».10 Det var ikke et hinder å bli født utenfor ekteskap, særlig ikke i de herskende klassene og aristokratiet. Pius 2., som var pave da Leonardo ble født, skrev om et besøk i Ferrara at han ble tatt imot av blant andre sju prinser fra det herskende Este-huset – hvorav en var den regjerende hertugen – som alle var født utenfor ekteskap. «Det usedvanlige med den familien,» skrev Pius, «er at ingen rettmessig etterfølger noen gang har arvet fyrstedømmet; elskerinnenes sønner har vært langt heldigere enn konenes.»11 (Selv ble Pius far til minst to uekte barn.) Pave Aleksander 6., som også levde på Leonardos tid, hadde flere elskerinner og uekte barn. Et av dem var Cesare Borgia, som ble kardinal, kommandør for pavens hærstyrker, oppdragsgiver for Leonardo og modell for Machiavellis Fyrsten. Medlemmer av middelklassen opplevde imidlertid ikke like stor aksept for å være født utenfor ekteskap. Kjøpmenn og faglærte dannet laug som håndhevde moralske restriksjoner. Det fantes riktignok laug som aksepterte medlemmenes uekte sønner, men det gjaldt ikke Arte dei Giuduci e Notai, det ærverdige lauget av dommere og notarer (stiftet i 1197) som Leonardos far tilhørte. «Notaren var et sertifisert vitne og en skriver,» ifølge Thomas Kuehn i Illegitimacy in
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 35
28.05.2019 15:16:17
36
leonardo da vinci
Renaissance Florence. «Hans troverdighet måtte være ubestridelig. Han måtte i enhver forstand være sosialt akseptabel.»12 Det var fordeler med disse restriksjonene. Oppfinnsomme og fritt tenkende unge menn som var født utenfor ekteskap, fikk anledning til å være kreative i en tid da kreativitet i økende grad ble belønnet. Blant dikterne, kunstnerne og håndverkerne som var født utenfor ekteskap, finner vi Petrarca, Boccaccio, Lorenzo Ghiberti, Filippo Lippi og sønnen Filippino, Leon Battista Alberto og selvsagt Leonardo. Det å være født utenfor ekteskap var mer komplekst enn bare å være en outsider. Det skapte en tvetydig status. «Problemet med uekte barn var at de var en del av familien, men ikke fullt og helt,» skriver Kuehn. Det hjalp – eller tvang – enkelte til å bli mer eventyrlystne og improviserende. Leonardo tilhørte en middelklassefamilie, samtidig som han var adskilt fra den. I likhet med mange andre forfattere og kunstnere vokste han opp med følelsen av å være en del av verden, men også adskilt fra den. Dette ingenmannslandet omfattet også arv: En kombinasjon av motstridende lover og selvmotsigende presedenser gjorde det uklart om en sønn født utenfor ekteskap kunne være en arving, noe Leonardo skulle oppdage i juridiske dragkamper med stebrødrene sine mange år senere. «Håndtering av slike tvetydigheter var et av kjennetegnene på livet i en bystat i renessansen,» forklarer Kuehn. «Det var forbundet med den mer lovpriste kreativiteten innen kunst og humanisme i en by som Firenze.»13 Siden notarlauget i Firenze utestengte dem som var non legittimo, kunne Leonardo dra fordel av den inngrodde notatføringen i slekten, samtidig som han sto fritt til å forfølge sine egne kreative interesser. Det var et lykketreff. Han ville blitt en stusslig notar: Han hadde altfor lett for å kjede seg og la seg distrahere, særlig når et prosjekt ble mer rutinemessig enn kreativt.14
ERFARINGENS DISIPPEL En annen fordel Leonardo hadde av å være født utenfor ekteskap, var at han ikke ble sendt til en av «latinskolene» som i den tidlige renessansen underviste blivende kjøpmenn og fagarbeidere i klassisk litteratur og humaniora.15 Bortsett fra litt opplæring i regnskaps
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 36
28.05.2019 15:16:17
Barndom
37
føring på det som ble kalt en «kulerammeskole», var Leonardo stort sett selvlært. Han kunne ofte virke defensiv fordi han var en «mann uten boklig lærdom», som han kalte seg selv med en viss ironi. Men han var også stolt over at den manglende formelle skolegangen hadde gjort ham til en disippel av erfaring og eksperimentering. «Leonardo da Vinci, disscepolo della sperientia»16 kalte han seg selv en gang. Denne frittenkende holdningen reddet ham fra å bli en følgesvenn av tradisjonell tenkning. I notisbøkene kom han med en utblåsning mot det han kalte de pompøse narrene som nedvurderte ham for det: Jeg vet godt at siden jeg ikke er boklærd, vil enkelte arrogante mennesker mene at de med rette kan anklage meg for å være uten utdannelse. Hovmodige mennesker! […] De sprader omkring oppblåste og pompøse, pyntet og smykket med andres anstrengelser og ikke sine egne […] De vil si at fordi jeg ikke har boklig utdannelse, kan jeg ikke uttale meg vel om det jeg ønsker å skildre – men de vet ikke at mitt virke krever erfaring snarere enn andres ord.17
Dermed unngikk Leonardo å bli opplært til å akseptere nedstøvet skolastikk og de middelalderske dogmene som hadde hopet seg opp i århundrene siden den klassiske vitenskapens og originale tenkningens forfall. Hans manglende ærbødighet for autoriteter, og viljen til å utfordre boklig lærdom ledet ham til å utvikle en empirisk tilnærming til forståelse av naturen som foregrep den vitenskapelige metoden Bacon og Galileo utarbeidet mer enn hundre år senere. Metoden hans var forankret i eksperimentering, nysgjerrighet og evnen til å undre seg over fenomener som vi andre sjelden tar oss tid til å tenke over når vi har vokst fra den barnlige undringen. I tillegg kom et intenst ønske og en evne til å observere naturens underverker. Han klarte å oppfatte former og skygger med vidunderlig presisjon. Han var spesielt god til å oppfange bevegelse, alt fra en flaksende vinges bevegelser til følelser som kommer til syne i et ansikt. Dette lå til grunn for eksperimentene han foretok – noen av dem i tankene, andre med tegninger og noen få med fysiske gjenstander. «Men først skal jeg gjøre noen eksperimenter, før jeg går videre,» erklærte han, «for min hensikt er først å konsultere erfaringen, og deretter
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 37
28.05.2019 15:16:17
38
leonardo da vinci
bruke fornuften til å vise hvorfor denne erfaringen er nødt til å virke på denne måten.»18 Det var en god tid å bli født inn i for et barn med slike ambisjoner og talenter. I 1452 hadde Johannes Gutenberg nettopp etablert trykkeriet sitt, og snart brukte andre hans presse med løse typer til å trykke bøker som skulle gi muligheter til uskolerte, men begavede mennesker som Leonardo. Italia var på denne tiden i begynnelsen av en sjelden førti år lang periode da landet ikke ble herjet av kriger mellom bystatene. Inntekter samt lese-, skrive- og regneferdigheter fikk et voldsomt oppsving da makten ble forskjøvet fra adelige jordeiere til urbane kjøpmenn og bankierer som dro fordel av fremskrittene innen jus, regnskapsføring, kreditt og forsikring. De ottomanske tyrkerne var i ferd med å erobre Konstantinopel, noe som forårsaket en migrasjon av lærde på flukt til Italia med bunker av manuskripter som inneholdt den gamle visdommen til Evklid, Ptolemaios, Platon og Aristoteles. Leonardo var jevngammel med Kristoffer Columbus og Amerigo Vespucci, som innledet en nye æra av oppdagelsesferder. Og Firenze var, med sin blomstrende kjøpmannsstand av statussøkende mesener, blitt vuggen til renessansekunsten og humanismen.
BARNDOMSMINNER Det mest levende minnet Leonardo hadde fra sin tidlige barndom, var et han nedtegnet femti år senere, da han studerte fuglers flukt. Han skrev om en haukelignende fugl som heter glente og som har en kløftformet stjert og elegante, lange vinger som gjør at den kan sirkle og seile. Leonardo observerte den med sin vanlige skarphet og oppfattet nøyaktig hvordan den åpnet vingene og så spredte og senket stjerten når den landet.19 Dette vekket et minne fra da han var spedbarn: «Det må ha vært min skjebne å skrive om glenten, for i mitt første barndomsminne ligger jeg i vuggen, og det var som om en glente kom til meg og åpnet munnen min med stjerten sin og mange ganger støtte inn mellom leppene mine med denne stjerten.»20 I likhet med mye av det som kom fra Leonardos sinn, var antagelig minnet ispedd fantasi og fabulering. Det er vanskelig å forestille seg at en fugl faktisk landet i en vugge og åpnet munnen til et spedbarn med stjerten, og Leonardo
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 38
28.05.2019 15:16:17
Barndom
39
later til å erkjenne dette ved å bruke ordene «var det som om» – som om det kanskje delvis var en drøm. Alt dette – en barndom med to mødre, en far som ofte var fraværende og en drømmelignende oral opplevelse med en viftende stjert – ville gitt en freudiansk psykoanalytiker blod på tann. Og det skjedde faktisk, med Freud i egen person. I 1910 brukte han glentehistorien som grunnlag for en liten bok som het Eine Kindheitserinnerung des Leonardo da Vinci.21 Freud snublet ut fra startstreken ved å bruke en dårlig tysk oversettelse av Leonardos notat, som feilaktig kalte fuglen en gribb og ikke en glente. Dette sendte ham ut på en lang, uvedkommende forklaring av symbolikken til gribber i det gamle Egypt og det etymologiske forholdet mellom ordene gribb og mor. Alt sammen var irrelevant og – innrømmet Freud senere – pinlig.22 Hvis vi ser bort fra fugleforvekslingen, var hovedpoenget i Freuds analyse at ordet for stjert eller hale på mange språk, også på italiensk (coda), er slang for «penis», og at Leonardos minne hadde å gjøre med hans homoseksualitet. «Situasjonen som denne fantasien omhandler, at en gribb åpnet barnets munn og tvang seg inn i den med stjerten, tilsvarer forestillingen om fellatio,» skrev Freud. Leonardos undertrykte begjær, spekulerte han, ble kanalisert inn i hans febrilske kreativitet, men han unnlot å fullføre mange arbeider fordi han var hemmet. Disse tolkningene har høstet mye knusende kritikk, fremfor alt fra kunsthistorikeren Meyer Schapiro,23 og i mine øyne ser de ut til å avsløre mer om Freud enn om Leonardo. Biografer bør være forsiktige med å psykoanalysere en som har vært død i fem hundre år. Leonardos drømmelignende minne kan ganske enkelt ha gjenspeilt hans livslange interesse for fuglers flukt, slik han selv formulerte det. Og man trenger ingen Freud for å forstå at seksuelle drifter kan sublimeres til ambisjoner og andre lidenskaper. Leonardo sa det selv. «Intellektuell lidenskap fordriver sensualitet,» skrev han i en av notisbøkene sine.24 En bedre kilde til innsikt i dannelsen av Leonardos karakter og motivasjon er et annet personlig minne han nedtegnet, denne gangen om en fottur i nærheten av Firenze. Leonardo erindret at han hadde kommet over en mørk hule og vurderte om han skulle gå inn i den: «Etter å ha vandret omkring blant skyggefulle klipper, kom jeg til
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 39
28.05.2019 15:16:17
40
leonardo da vinci
åpningen av en stor grotte og ble stående foran den i stor forbløffelse. Jeg bøyde meg frem og tilbake for å se i alle retninger om det var mulig å skjelne noe der inne, men ble forhindret av et stort mørke. Plutselig steg to motstridende følelser av frykt og lyst opp i meg – frykt for den truende og mørke hulen, lyst til å se om det fantes noe mirakuløst der inne.»25 Lysten vant. Leonardos ustoppelige nysgjerrighet seiret, og han gikk inn i hulen. Der oppdaget han en fossil hval innkapslet i veggen. «Å, mektige og en gang levende redskap for den kunstferdige naturen,» skrev han, «din enorme styrke var til ingen nytte.»26 Enkelte forskere har gått ut fra at han beskrev en fantasitur eller improviserte over noen verselinjer av Seneca. Men denne og andre sider i notisboken er fulle av beskrivelser av lag med fossile skjell, og det er faktisk funnet mange fossile hvalknokler i Toscana.27 Hvalfossilen utløste en dyster visjon av det som gjennom hele hans liv skulle være det han fryktet mest: en apokalyptisk syndflod. På den andre siden av arket beskrev han inngående den voldsomme kraften som den for lengst døde hvalen hadde vært i besittelse av en gang i tiden: «Og med de raske og utspente finnene og med den kløftformede halen skjøt du fart og skapte brå stormer i havet som slo mot skip og dro dem under vann.» Så ble han filosofisk: «Å, du hurtige tid som røver alle ting, hvor mange konger, hvor mange folkeslag har du ødelagt, og hvor mange endringer av tilstander og omstendigheter har kommet etter at denne makeløse formen for fisk døde!» På denne tiden handlet Leonardos frykt om noe helt annet enn farene som måtte true inne i hulen. Det var snarere snakk om en eksistensiell frykt i møte med naturens destruktive krefter. Med en sølvstift begynte han å rable raskt på et rødfarget ark og beskrev en apokalypse som begynner med vann og ender med ild: «Elvene vil være uten vann, den fruktbare jorden vil ikke lenger gi spirende blader, åkrene vil ikke lenger bugne av korn, og alle dyrene vil dø fordi de ikke finner beite med friskt gress. På denne måten vil den rike og fruktbare jorden […] bli tvunget til å opphøre med ildens element. Da vil dens overflate være brent aske, og dette vil bety slutten på den jordiske natur.»28 Den mørke grotten som Leonardos nysgjerrighet drev ham til å gå
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 40
28.05.2019 15:16:17
Barndom
41
inn i, bød på både vitenskapelige oppdagelser og fantasirike visjoner, tråder som skulle veves sammen gjennom hele hans liv. Han skulle utholde stormer, i bokstavelig forstand så vel som psykologisk, og han skulle møte mørke avgrunner i jorden og i sjelen. Men nysgjerrigheten overfor naturen skulle alltid drive ham til å utforske mer. Både fascinasjonene og forutanelsene skulle komme til uttrykk i kunsten hans, fra skildringen av en lidende Hieronymus ved inngangen til en hule til kulminasjonen med tegningene og nedtegnelsene av en apokalyptisk syndflod.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 41
28.05.2019 15:16:17
Firenze i 1480-årene. Domkirken med Brunelleschis kuppel i midten og rådhuset, Palazzo della Signoria, til høyre.
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 42
28.05.2019 15:16:19
DETTE ER EN FONT-BOK Copyright © 2017 by Walter Isaacson Published by arrangement with Curtis Brown Group Ltd, London og ICM Partners, New York Originalens tittel: «Leonardo da Vinci» Første gang utgitt av Simon & Schuster, Inc. Norsk utgave © Font Forlag 2019 Oversetteren Lene Stokseth (lene.stokseth.no) har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Omslagsillustrasjon: detalj fra et oljemaleri i Uffizi-galleriet i Firenze Norsk omslagstilpasning: Liselotte Dick Design: Paul Dippolito / Liselotte Dick Sats: Type-it AS Papir: 110 g Amber Graphic, 1,2 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2019 FONT CCX Første utgave ISBN 978-82-8169-495-8 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 596
28.05.2019 15:20:45
ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det tre ulike skrifttyper (hieroglyfisk, samt hieratisk og demotisk). Da Johann Gutenberg perfeksjonerte den europeiske boktrykkerkunsten omkring 1450, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som tittelskrift. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke strøk og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG BRUKER skriften Trajan i sin logo. Denne ble designet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og laget på grunnlag av inskripsjonen på den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. LEONARDO DA VINCI er satt med skrifttypen Sabon, designet i 1964 av tyske Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mellomkrigstida var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien.
font forlag
47294 Leonardo da Vinci_materie.indd 597
28.05.2019 15:20:45