NORGES FOTOALBUM 1950–1959
Med forord av BENDIK RUGA AS
NORGES FOTOALBUM 1950–1959 Bidragsytere: HEGE ULSTEIN TER JE SVABØ KARIANNE BJELLÅS GILJE EINAR LIE HEGE DUCKERT ATLE NIELSEN KEN OPPRANN KNUT OLAV ÅMÅS
font
forord
Kald krig, rød rubin, rock ‘n’ roll
Bendik Rugaas
Side 7
kultur
Hege Duckert
Erotikk i retten
Side 61
samfunn og media
Terje Svabø
Radioens gullalder
Side 89
tiårets person
Erik Brofoss – gjenreisningens fremste aktør
Knut Olav Åmås
Side 101
tiårets fotografi
Ken Opprann
Kongene av rivieraen
5
Side 123
Arkitektur og design
Karianne Bjellås Gilje
Første byggetrinn i velferdsstaten
Politikk
Hege Ulstein
Opp igjen
Side 157
Idrett
Atle Nielsen
En kontroversiell blits
Økonomi og næringsliv
Side 187
Varoddbrua bygges Side 225 Appendiks Side 247
Einar Lie
Side 147
6
Opptøyer etter visning av filmen Rock Around the Clock i Sentrum kino i Oslo 20. september 1956. Flere hundre ungdommer lager bråk, og politiet går til aksjon med hester for å roe gemyttene.
forord
Kald krig, rød rubin, rock ‘n’ roll Norge på 1950-tallet var en særs uensartet opplevelse avhengig av hvor i landet du befant deg. Et fattig land som forsøkte å komme til hektene etter en verdenskrig – en krig som hadde lagt store deler av den nordligste landsdelen helt øde, og som hadde forårsaket en flyktningekatastrofe landet ikke har opplevd hverken før eller siden. Over femti tusen mennesker ble tvunget til å reise sørover mens deres hus og hjem ble brent. Selv ble jeg født i Kirkenes under et av de verste flyangrepene julen 1942. Fem på tolv på nyttårsaften kom jeg til verden, tatt med tang. Som min mor sa: «Hvem ville vel ut i en slik verden?» Da jeg var ett år gammel reiste mor og jeg til mine besteforeldre på Helgeland. Takket være Den røde armé var krigen i min hjemby over allerede i oktober 1944, et halvt år før i resten av Norge. Kirkenes hadde hatt Europa-rekord i antall flyalarmer, bare Malta hadde hatt flere. Da tyskerne trakk seg tilbake, var byen jevnet med jorden. Rundt om var det branntomter, bombekratre og betongbunkere. Det ble min inngang til 1950-tallet. Jeg begynte i en ren gutteklasse på Kirkenes skole. De første seks årene var det en halv times busstur hver vei. Så flyttet vi til «byen» i 1954, til en ny og moderne tomannsbolig med bad og klosett, og jeg fikk mitt eget rom. Kirkenes var blitt en by med rette gater og hus med samme fasong som i Monopol. Antallet brakker og branntomter var sterkt redusert – og jeg var blitt flyttet opp i syvende klasse, hvor det ikke gikk bare gutter. Krigen hadde ført med seg så mangt, blant annet arrestasjon av norske lærere som ikke ville danse etter nazistenes pipe. De ble sendt fra hele Norge til en arbeidsleir nær Kirkenes. Som takk for lokalbefolkningens hjelp og støtte, samlet de inn penger til Lærernes Kirkenesfond, som ble brukt til å bygge et nytt, moderne folkebibliotek. Det ble åpnet i 1952, og for en som tidlig hadde lært å lese, ble det et kjært oppholdssted midtveis mellom hjem og skole, med to fantastiske bibliotekarer, Åse og Kjell Lillevik. De ble gode hjelpere i arbeidet med å få øye på en verden bortenfor bokhylla. Biblioteket ble også oppstartstedet for de første klassene i det som etterhvert skulle bli
Bendik Rugaas (f. 1942), bibliotekar og politiker. Han var Norges første nasjonalbibliotekar (1994–2002), planleggings- og samordningsminister for Ap i Thorbjørn Jaglands regjering (1997) og generaldirektør i Europarådet for utdanning, kultur, kulturminner, ungdom og sport (2001–2004).
7
8
et permanent gymnas i Kirkenes. Hit skulle det komme ungdom fra hele Øst-Finnmark – ja, helt fra Honningsvåg i vest – for å bo på hybel og få sin eksamen artium. Kirkenes var på mange måter en «company town». Det meste dreide seg om hjørnesteinsbedriften A/S Sydvaranger, som allerede tidlig i tiåret kunne feire sitt femtiårsjubileum og glede seg over at hjulene gikk som aldri før. På havna ble malmbåter lastet for kjøpere i Tyskland og England, og Kirkenes var igjen en by med kafeer og restauranter hvor de ble snakket, sunget og skålt på fremmede språk. Tyskland var ikke lenger bare en gammel fiende, men også en ny handelspartner. Dette kunne føre til forviklinger. Siden Den røde armé og Sovjetunionen hadde frigjort Kirkenes i 1944, skulle det reises et minnesmerke. Det opprinnelige utkastet var en sovjetisk soldat som tråkker på den tyske ørn. Dette ble for sterkt. Det endelige monumentet som står der i dag, er av en soldat med maskinpistol og løftet fot, men uten ørn under. Førsteutkastet og historien finnes på Grenselandmuseet i Kirkenes. Nærheten til Russland har preget Kirkenes på mange vis. 1950-tallet var også kald krig og kommunistfrykt. McCarthy i USA og hjemlige spionsaker med røtter tilbake til krigen brakte stadig mer av det som skjedde i verden til Norge. Tidlig i tiåret kom også Korea-krigen og en stadig økende atomtrussel. Så kom oppstanden i Ungarn. Dette var før TV- alderen, men vi hadde NRKs ene radiokanal, og vi hadde biblioteket. I tillegg fantes Norsk bygdekino, Filmavisen og allehånde norske og utenlandske filmer som kunne bivånes på «kinobrakka». Det var godt å kjenne noen som kunne hjelpe en inn på voksenkino. Vintrene i nord var kalde og rike på snø. Masse snø til å lage snøhuler og ganger mellom dem, tenne stearinlys og få vite at Kari, hun med det røde håret, gjerne ville treffe meg. Ikke visste jeg at jeg var på vei til mitt første kyss og at Kari med det røde håret skulle gi beskrivelsene i bibliotekets bøker og på filmlerretet en helt ny dimensjon. At jeg skulle komme ut av snøhulen nykysset, fortumlet og forelsket, til en kald og klar vinternatt med et fargesprakende nordlys på himmelen. Jeg ante ikke da at slikt skjer med mennesker i alle aldre over hele verden, med og uten nordlys og snøhuler. For meg ble dette femtitallet. Men heldigvis har alle tiår sin versjon av en rødhåret Kari. Noen ganger kom også ens egen del av verden litt i sentrum. Som da Agnar Mykle ga ut Sangen om den røde rubin i 1956, med oppstyret og retts-
saken det medførte. Han hadde to år tidlige gitt ut Lasso rundt fru Luna, som inneholdt minst like spenstige samleieskildringer, men Rubinen ble altså for sterk kost for påtalemakten. Begge romanene brettet ut livet til lett gjenkjennelige personer rundt Varangerfjorden og i Bergen. Rubinen solgte i store opplag, men for Agnar Mykle ble den fellende dommen begynnelsen til slutten på forfatterskapet. Noen år senere forsvant paragrafen han ble dømt etter. Mens Korea-krigen fortsatt raste, bød februar 1952 på åpningen av OL i Oslo. Bislet, Holmenkollen og det nye Jordal Amfi ble båret utover landet og ut i verden. Vi fikk nye helter som Hjallis, Stein Eriksen, Arnfinn Bergmann, Simon Slåttvik og Hallgeir Brenden, og vi lærte at Canada og USA var best i ishockey. Kvinnelangrenn sto for første gang på programmet med 10 kilometer, og alle de tre OL-medaljene gikk til Finland. Norge ble beste nasjon med totalt 16 medaljer, hvorav 7 gull. Jordal Amfi skulle også komme på norgeskartet på annet vis. I 1955 kom filmen Blackboard Jungle med Glenn Ford og den unge Sidney Poitier. Soundtracket med Bill Haley & His Comets’ «Rock Around the Clock» ble startskuddet for noe helt nytt i musikken og ungdomskulturen. Opptøyer og slagsmål ble en forventet del av kinoforestillingen, som gikk sin seiers gang verden rundt. Noen år senere hadde min klassekamerat Odd Roger sommerjobb på en av malmbåtene som gikk til England, og han kom tilbake med min første Elvis-plate, «Heartbreak Hotel». Siden har Elvis Presley vært Kongen. Agnar Mykles romanhelt Ask Burlefot ga en ny innfallsvinkel til reiser fra nord til sør med Hurtigruta som kan leses med utbytte den dag i dag. Nå tar flyturen Kirkenes–Oslo to timer, men på femtitallet var det Hurtigruta eller Nord-Norge-bussen til Bodø, og så videre med tog til Trondheim og Oslo. En reise på tre–fire døgn. Norge var like langt da som nå, men nord lå mye lenger unna sør enn i dag. Og verden der ute var fortsatt langt borte, bare tilgjengelig gjennom NRK og biblioteket. Avstand hadde også sine praktiske ulemper. Det ble sagt at du kunne se på en person om han var fra Øst-Finnmark av måten han – for det var som oftest en han – åpnet en brennevinsflaske på og kastet korken. Når det er 50–60 mil til nærmeste sted hvor du lovlig kan kjøpe alkohol, gjør det noe med folks drikkevaner. Ikke alle blir avholdsfolk, noen lager sitt eget brennevin. Så hjemmebrent var en klassiker i nord. Jeg husker at jeg
9
10
en gang klandret min gamle far for den umiskjennelig fuselsmaken hans produkt hadde, og spurte om han ikke kunne gjøre noe for å bedre smaken. Til hvilket han svarte: «Jeg drikker jo ikke dette fordi det er godt, men for at jeg noen ganger, ved spesielle anledninger, under nordlyset eller midnattssolen, kan hensette meg i en lett beruset tilstand.» Min far var en klok mann. Min far var også opptatt av språk. Under krigen hadde han lært seg tysk og funnet frem til de tyske klassikerne, hvorav Heinrich Heine hadde hedersplassen. Knapt et middagsmåltid forløp uten et Heine-dikt. Helst på tysk, men også på norsk i André Bjerkes gjendiktning. Bjerke var redaktør av Ordet, Riksmålsforeningens tidsskrift som far abonnerte på, og jeg fikk mine første leksjoner i «sprogstrid» og Arnulf Øverland. Men det var også andre som brakte verden til Norge. Langs kysten fra sør til nord tøffet båter med utstillinger, musikk, bilder, bøker og noen ganger film fra fjerne himmelstrøk. Det var forskjellige misjonsforeninger som fortalte om arbeidet de gjorde for hedningene i Afrika, på Madagaskar og andre steder, for på femtitallet fantes det fortsatt hedninger i verden. En tankegang som nok ikke ville bestått dagens lakmustest om rasisme og nedlatenhet, men som Den gode bok sier: Veien til helvete er brolagt med gode hensikter. Så også den gang. Og jeg fikk i hvert fall tak i frimerker fra Kamerun som virkelig satte fantasien og filatelistambisjonene i sving. Kysten og sjøveien brakte også skjermbildebåten, som kom innom hver havn med utstyr og dyktige mennesker som arbeidet intenst for å få bukt med tuberkulosen, som hadde vært den store folkesykdommen. Inne i landet kjørte skjermbildebusser. De fleste hadde en slektning eller visste om noen som hadde vært på tuberkulosesanatorium, enten det var på Glittre i sør eller Vensmoen i nord. Begynnelsen på femtitallet innvarslet også slutten på tuberkulose som den store faren, og i 1956 ble kampen mot poliomyelitt trappet opp ved at de første forsyningene med Salks vaksine ble tatt i bruk. Fortsatt husker jeg flere av mine skolekamerater som hadde fått polio før vaksinen kom. Likevel tenker jeg tilbake på dette tiåret som et av de store sprangene innen helsesektoren. 1950-tallet var også Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen. Landsfaderen med den særegne stemmen som passet til radiobruk. Leder for Arbeiderpartiet i tjue år, og tre perioder som statsminister. Kong Håkon dør i 1953. Det gjør også Stalin. I Norge kommer kong Olav 5., i Sovjetunionen kommer
Nikita Krustsjov. Den kalde krigen blir stadig kaldere. På Kirkenes gymnas får vi besøk av en journalist fra Aftenposten. Han vil vite hvordan det er å vokse opp så nær Jernteppet. Hva føler vi? Vi ser på hverandre – vi bor her, det er OK, vi trives, sier vi. Men russerne da, er vi ikke redde? De har vært her før, de oppførte seg skikkelig og dro hjem. Åpenbart ikke riktig svar. Vesten blir mer og mer interessert i vår grense mot Sovjetunionen. Overvåkningsanlegg blir bygd og forsynt med tidens mest avanserte utstyr. Mange år senere skal vi få vite litt om det som fant sted. På vei inn i det nye tiåret erfarte jeg at unge kvinner er mer modne enn unge menn. Før femtitallet var omme, hadde noen av disse introdusert meg for Miles Davies og Frank Sinatra, som akkompagnement til en rekke andre øvelser det var nyttig og nødvendig å kjenne til for en ung mann som snart skulle – i likhet med Ask Burlefot – være på vei sørover med Hurtigruta til studier i hovedstaden. Studier som skulle føre til et liv i bibliotekenes tjeneste og til embetet som landets første nasjonalbibliotekar. I et nasjonalbibliotek som sørger for å gi «evig liv» til allehånde litteratur, opptegnelser og dokumentasjon i et mangfold av lagringsformater. Slik at du på en skjerm nær deg kan fremkalle femtitallet, og forundres over alt som finnes om et tiår da Norge fortsatt var et lite, fattig land etter en stor krig.
11
12
Prins Harald i 17 mai-toget foran Slottet i 1950.
17. mai-feiring på Slottsplassen i Oslo 1958. For første gang står Olav på balkongen som konge. Med seg har han (fra venstre) prinsesse Ragnhild fru Lorentzen, kronprins Harald i kadettuniform, og prinsesse Astrid.
13
17. mai-feiring i Oslo i 1956. En glad liten gutt med flagg ser på toget på vei oppover Karl Johans gate. Litt småsurt vær ser ikke ut til å legge noen demper på stemningen.
14
15
Prins Harald ble konfirmert alene i Slottskapellet p책 Akershus slott 10. mai 1953. Her sammen med bestefar kong Haakon og far kronprins Olav p책 Slottet.
Kong Haakons 80-책rsdag 3. august 1952. En liten pike har forvillet seg inn mellom rekker av strenge gardister p책 Slottsplassen.
16
Kongefamilien fotografert pü Slottet i mai 1953, i forbindelse med prins Harald konfirmasjon. Foran (f.v.): prinsesse Ingeborg, kong Haakon, kronprinsesse Märtha og kronprins Olav. Bak (f.v.): Erling Lorentzen, prinsesse Ragnhild, prins Harald, prinsesse Astrid og prinsesse Margaretha av Danmark.
Den norske kongefamilien på påskeferie i Sikkilsdalen i april 1950. Fra venstre: prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid, kong Haakon, kronprins Olav, prins Harald og kronprinsesse Märtha.
17
Endelig kan prinsesse Ragnhild og skipsreder Erling Lorentzen offentliggjøre sin forlovelse. Her er det lykkelige paret fotografert på Skaugum etter kunngjøringen 14. februar 1953.
En times gange fra fylkesveien utenfor Sand i Rogaland driver brødrene Ordin og Kristen Tysseland en gård på gammeldags vis, med kyr, sauer og en hest. De kan ikke tenke seg tilværelsen uten slitet med plog og greip. Bildet er fra 1958.
18
Fjellgården Ekre i Flatdal i Telemark ligger 600 meter over havet og i så ulendt terreng at «ingen skulle tru at nokon kunne bu» der. Her er en av de eldste guttene på gården i ferd med å slå gress med ljå i august 1959. Landskapet er for bratt for maskinell drift.
Dagligliv blant samer i Karasjok i 1952. To kvinner sitter og prater ved rokken.
19
To samer skuer utover Karasjok i 1952.
20
Tre menn står i kø og venter på å få bruke telefonkiosken på Nationaltheatret stasjon i Oslo. Mannen fremst i køen ser ut til å irritere seg over ventetiden. I bakgrunnen Hotel Continental.
I februar 1951 skapte kraftig snøfall over Sørlandet kaos. Her er en nedsnødd bensinpumpe med Essologo.
21
22
Norges første bankbuss i Bergen i 1953.
En bankfunksjonær på jobb i Norges første bankbuss sitter ved skranken i bussen og snakker i telefonen. Bergen 1953.
23
Rekordvarme og rask snøsmelting i slutten av juni og begynnelsen av juli 1958 førte til flom i Romsdal og Gudbrandsdal. Folk forsøker å få livet til å gå så normalt som mulig, selv om husene delvis står under vann. Her prøver noen å tørke klesvasken.
24
Ingrid Krukhaug på Hylla gård i Gjemnes kommune på Nordmøre må gå i båt når hun skal på butikken og handle. Bildet er fra september 1959.
25
Sangkoret Nordvågen fra Nordkapp var i 1954 på «Den store sangerfestivalen» i Oslo. Under oppholdet hadde de lagt inn et besøk på Lilleborg fabrikker, hvor de så på produksjon av såpe, samt sang for arbeiderne.
26
Badeliv pĂĽ Holmsbu i Buskerud sommeren 1953.
27
Sommeridyll i Kragerø i juli 1954. Glade barn løper nedover gaten hånd i hånd.
Campingferie på Vestlandet (ukjent sted) 28. juli 1953.
28
«Söta bror» på campingferie i Norge i 1956.
Norsk Folkeferie arrangerer en ti dagers rundtur for turister fra Sovjetunionen. Dette er den første gruppen på 25 mennesker fra Moskva. Her ankommer turistene Fornebu 25. mai 1956.
29
Skolegutter og lærer Kristian Mønnesland fra Ruseløkka skole i Oslo reiser i september 1950 med toget til Gjøvik for å delta i potetplukking på Hedmark. Opprinnelig var tanken med høstferie å gi barna skolefri slik at de kunne hjelpe til på gården med den store potethøsten. Derfor het ferien «potetferie».
30
Lofoten vinteren 1951. Flere fiskevær i Lofoten blir fraflyttet fordi de er umulig å drive uten strøm, vei, kaianlegg og telefonforbindelse. Noen steder har kommunene søkt om flyttepenger fra staten for å flytte hele befolkningen, inkludert bolighusene. Hit til Sørvågen har en stor del av befolkningen flyttet, inkludert Kaia Johansen som her steller sauene for kvelden. De har flyttet våningshuset, men ikke fjøset, derfor må sauene foreløpig bo i kjelleren.
31
I november 1957 ble pappkartonger innført som erstatning for melkeflasker av glass. I begynnelsen falt det vanskelig for både meieripersonalet og husmødrene å «stable» de trekantede beholderne slik at de tok minst mulig plass.
252
Bildeliste © Aftenposten (29 n, 55, 57, 92, 155, 194, 196, 201)
© Cornelius Poppe / NTB scanpix (101)
© Aktuell / NTB scanpix (27, 38, 40 ø, 49, 60, 70, 73, 76 ø, 83, 96, 115, 145, 183, 198, 200, 203, 209)
Privat (147)
© AP (193) © Gunnar Askeland / Aktuell / NTB scanpix (77) © Billedsentralen / NTB scanpix (149) © Bjørhovde / NTB scanpix (240) © Bjørn Bjørnsen / Aktuell / NTB scanpix (18 ø, 28 n, 87) © Johan Brun / Norsk Folkemuseum (186)
© Berit Roald / NTB scanpix (157) Ruud, J. T. (red.): Dette er Norge 1814–1964, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1963 (224) © NTB scanpix (6, 12, 13 n, 14, 16, 22 ø, 22 n, 23, 26, 32, 34, 39, 41, 46, 47, 54, 56, 57, 58, 63, 64, 66, 67, 68 n, 72, 76 n, 78, 80, 81, 94 n, 95, 100, 118 n, 119, 120–21, 125, 127, 129, 132, 133, 135, 136, 137, 138, 141, 142, 144, 146, 148, 150, 152, 154 n, 158 ø, 161 ø/n, 162, 169 n, 170 ø/n, 171 n, 172, 174, 176, 177, 178, 179, 185, 190, 192, 197, 205, 207, 208, 210, 212, 216, 217, 218, 219, 220, 223, 226, 229, 236, 237 ø/n)
© Sverre A. Børretzen / Aktuell / NTB scanpix (15, 17 n, 19 ø/n, 20, 30, 31, 33, 37, 40 n, 42 ø/n, 43 n, 51, 52, 53, 69, 71, 79, 85, 91, 93, 97, 98, 99, 102, 103, 104, 105, 107, 108, 109, 110, 112, 113, 117, 118 ø, 130, 131, 154 ø, 156, 160, 164, 165, 166, 167, 175 ø/n, 180, 181, 184, 211, 214, 230, 232, 234, 235, 238, 239, 244)
© A. Skjegstad / Aftenposten (243)
© Sverre A. Børretzen / NTB scanpix (245)
© Jan Stage / NTB scanpix (17 ø, 59, 139, 168, 169 ø, 227 ø, 228)
© Sverre A. Børretzen / Aage Storløkken / Aktuell / NTB scanpix (46 n, 221)
© Odd Inge Skjævesland (43) © Skotaam og Kjus / Aktuell / NTB scanpix (204) © Johannes Stage / Aftenposten (158 n)
© Care Norge / NTB scanpix (111, 233)
© Aage Storløkken / Aktuell / NTB scanpix (18 n, 25, 29 ø, 35, 48, 62, 68 ø, 82, 84, 88, 90 ø/n, 114, 116, 124, 126, 140, 143, 173, 215, 231, 246)
© Bjørn Glorvigen / NTB scanpix (128)
© Aage Storløkken / NTB Scanpix (61)
© Einar Haug (86)
© Per Svensson / Aftenposten (36, 65, 50)
© Knut Edvard Holm / NTB scanpix (195, 199, 202)
© Arne Tjernsvold / Aftenposten (188, 189)
© Leif Høel / NTB scanpix (28 ø, 206) © Arne Kjus / Aktuell / NTB scanpix (21, 43 ø, 151) © Knobelauch / NTB scanpix (13 ø, 94 ø, 153, 191, 222) © Tor Erik H. Mathiesen / VG / NTB scanpix (187) © Jan Nordby / NTB scanpix (74) © Nordby og Svensson / NTB scanpix (44) © Kaare Nymark / Aktuell / NTB scanpix (45, 75, 106)
© Ukjent fotograf / Tun forlag / NPK (241) © Universitetet i Oslo (UiO) (225) © Hilde Unosen / Dagsavisen / Samfoto (89) © UPI / NTB scanpix (122, 213) © Valldal / NTB scanpix (171 ø, 242) © Stig Vanberg / NTB scanpix (134) © VG (159, 163) © Ivar Aaserud / Aktuell / NTB scanpix (24, 182)
253
254
© Font Forlag 2018 Grafisk design og omslag: Bengt Olsson, Concorde Billedredaksjon: Berit Keilen, Ken Opprann, Halfdan W. Freihow Papir: G-print (130 g) Trykk og innbinding: Livonia Print Forlaget vil rette en takk til NTB Scanpix, Norges største bildebyrå, for godt samarbeid og verdifull hjelp. En stor takk går også til Espen Søbye i Statistisk sentralbyrå.
FONT CXCV Første utgave ISBN: 978-82-8169-481-1 Første opplag
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no ORDET FONT kommer fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det to ulike skrifttyper (hieratisk og demotisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i 1430-årene, ble det nødvendig å standardisere skrifttegnene. Datidens skrivemåte, gotisk, var svært snirklete og forseggjort, og det oppstod etter hvert forenklede versjoner. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke streker og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG bruker antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne ble utviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirert av den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskilden for de ulike antikvaskriftene. NORGES FOTOALBUM er satt med er satt med skrifttypen Garamond, en enkel og elegant antikvaskrift som er tro mot den franske renessansens idealer. Denne fonten er oppkalt etter den franske typografen og forleggeren Claude Garamond (1490–1561). Skrifttypene han utviklet mellom 1530 og 1545 er blant de mest kopierte typesnittene fra denne perioden.
256