NORGES FOTOALBUM 1960–1969
Med forord av VIGDIS MOE SK ARSTEIN
NORGES FOTOALBUM 1960–1969 Bidragsytere: HEGE ULSTEIN TER JE SVABØ KARIANNE BJELLÅS GILJE EINAR LIE HEGE DUCKERT ATLE NIELSEN KEN OPPRANN KNUT OLAV ÅMÅS
font
forord
Og drømmen sang i oss
Vigdis Moe Skarstein
Side 7
kultur
Hege Duckert
Kunstangrep med øks
Side 47
samfunn og media
Kompromisset fra Tromsø
Terje Svabø
Side 83
tiårets person
Et hjem for folk flest
Knut Olav Åmås
Side 105
tiårets fotografi
Ken Opprann
En venn i nød
Side 131
5
Arkitektur og design
Karianne Bjellås Gilje
Husmødrene i Halden
Side 149
Politikk
Hege Ulstein
Ny tid
Side 173
Idrett
Atle Nielsen
Prinsen fra Engerdal
Økonomi og næringsliv
Side 203
Herøya fabrikker Side 223 Appendiks Side 247
Einar Lie
6
En fiskebüt ligger til kai utenfor Mo i Rana høsten 1964. I bakgrunnen ligger Norsk Koksverk A/S hvor produksjonen er i full gang.
forord
Og drømmen sang i oss
«I have a dream», sa Martin Luther King jr. i sin berømte tale i 1963. Det ble sagt i forbindelse med kampen for borgerrettigheter i USA, men kan stå for en hel verdens forhåpninger ved inngangen til det nye tiåret. Drømmen om likeverd og varig fred – som våre foreldre hadde for alle oss som ble født etter siste verdenskrig og som ble voksne på sekstitallet. I oktober 1962 våknet jeg en gang midt på natta av at foreldrene mine snakket sammen. Jeg hørte ord som Cuba, USA, Sovjetunionen, ballistiske roboter og fare for krig. Faren min hadde blitt sittende til langt på natt i avisa der han var redaktør og fulgt med på nyhetstelegrammene som tikket inn. Jeg ble redd for det jeg hørte – og ikke helt forstod. Senere har faren min fortalt hvordan han gikk gjennom byen den natta og var redd – engstelig for hva som kunne skje og tanken på de tre barna han hadde heime. Hans generasjon som jo hadde trodd at det aldri mer kunne bli krig. Cuba-krisen lærte oss som ble født like etter andre verdenskrig – de eldste av oss unnfanget i fredsrusen – at «den kalde krigen» også angikk oss. Kanskje var det disse dagene i oktober 1962 som markerte den egentlige starten på tiåret da etterkrigsgenerasjonen ble voksen. Men vi var også ennå barn – og tenåringer. Vi hadde ola-bukser og vippeskjørt, brylcreem og tupert hår og vi danset rock’n roll og hørte på Elvis Presley og Pat Boone fra jukeboksen i milkshake-baren. Vi var stort sett bekymringsløse. Vi representerte optimismen og framtida. Vi vokste opp som en integrert del av det landet som ble bygget. Og vi manglet ingenting av det generasjonen før oss hadde manglet under krigen. Vi var i ordets rette betydning fredsbarn som vokste opp med den tryggheten freden ga. Vi ble voksne – i takt med nasjonen. Og nasjonsbyggingen. I vissheten om at Gerhardsen var statsminister. Inntil Kings Bay. Ved inngangen til sekstitallet var vi kommet et godt stykke med å bygge opp igjen landet etter krigen. Vi hadde mat, det ble bygd boliger, skoler,
VIGDIS MOE SKARSTEIN (f. 1946) er bibliotekar og magister i litteraturvitenskap. Hun har hatt en rekke lederstillinger og verv innenfor biblioteksektoren, men også innenfor kultur- og universitetssektoren. Skarstein var universitetsdirektør ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) fra 1998–2004 og nasjonalbibliotekar (leder for Nasjonalbiblioteket) i perioden 2004–2014. Hun var leder for Norsk kulturråd fra 2001 til 2009. Skarstein har vært oppnevnt som medlem eller leder av en rekke offentlige utredninger innenfor universitet, kultur og medieområdet.
7
8
sykehus – Norge var på vei mot å skaffe materiell trygghet for alle. De økonomiske forutsetningene, og en samfunnsstruktur med blant annet støtteordninger til studier, bidro til at mange gjorde en klassereise sammenlignet med sine foreldre. Vi som ble voksne på sekstitallet seilte på toppen av en konjunkturbølge. Flere enn før fikk utdanning og vi fikk jobb. Men ikke alle fikk en like stor del av veksten og velferden, og dette var vi oss bevisst og det påvirket mange unges politiske holdninger. Å vokse opp i Mo i Rana, slik jeg gjorde, var å vokse opp midt i indu strialiseringen som var en så viktig del av nasjonsbyggingen etter krigen. Våre foreldre kom fra alle kanter av landet, særlig fra øysamfunnene i Nordland og fra Trøndelag, litt statsdirigert som faren min brukte å si, fordi Stortinget vedtok at her skulle bygges jernverk – og etter hvert koksverk. Rana-samfunnet ble på mange måter et Norge i miniatyr, men likevel annerledes enn mange andre norske samfunn: Ingen annen kommune hadde en så stor andel barn og unge. Vi unge både tok og fikk stor plass, men fordi vi var så mange konkurrerte vi blant annet om plass på videregående skole, eller gymnaset som det het den gangen. Ikke bare fordi vi var så mange, men fordi det var store forskjeller i muligheten til å få utdannelse på sekstitallet. Faktorer som avstand til skole og studiested, og foreldres økonomi og bakgrunn, spilte inn. Skolepolitikken ble da også et sentralt spørsmål, særlig i de nordlige fylkene. I første halvdel av sekstiårene kom nesten bare halvparten så mange av de som gikk ut ungdomsskolen i Nordland inn på gymnaset, sammenlignet med Oslo. Men totalt sett fikk flere utdanning utover grunnskolen. Mo i Rana hadde hatt eget gymnas i ti år da jeg gikk ut der i 1965. Noen av oss fikk derfor gå videregående skole og senere studere. Noen kom også heim mens de studerte, og fikk sommerjobb på Jernverket for å gjøre «tidsstudier». Dette ga en innsikt i noe som var fremmed for oss, og noen av oss reagerte på en slik «overvåking» av folks arbeidsdag. I 1968 leste vi Sara Lidmans Gruve om forholdene i LKABs gruver i Kiruna og etterhvert Tore Linné Eriksens Rapport fra Rana som var inspirert av Lidmans bok. Den kom først i 1970, men allerede på sekstitallet begynte vi å forstå at det fantes nyanser i veksten og velferden, selv om vi trodde på dem begge. Veksten og velferden. Samtidig kom verden rundt oss stadig nærmere, ikke minst ved at fjernsynet også nådde Nordland omtrent samtidig som John F. Kennedy ble skutt, bare året etter Cuba-krisen. Gjennom hele tiåret lå den kalde krigen
der som et bakteppe i livene våre, sammen med Vietnamkrigen, selv om oppmerksomheten omkring den kulminerte først på 70-tallet. Likevel – eller som en besvergelse – beholdt vi drømmen om en bedre verden, slik den blant annet fikk uttrykk i protestsangene med sitt positive budskap om fred. Som Ed MCurdys fredssang som på sekstitallet fikk fornyet oppmerksomhet da den ble oversatt til svensk av Cornelis Vreeswijk: «I natt jag drömde, något som jag aldrig drömt förut. Jag drömde det var fred på jord, och alla krig var slut.» Vi sang – og drømte. I gymnassamfunnet på Rana Gymnas deltok vi i første halvdel av sekstitallet i landsomfattende «Gi en dag-aksjoner» til inntekt for ideelle formål. Et år gikk inntektene av gymnasiastenes arbeidsdag til humanitær hjelp i Algerie. Det utløste en heftig debatt. Kunne man stole på at pengene gikk til det trengende folket, og ikke til president Ahmed Ben Bella? Vi hadde alle sterke meninger for eller mot. For første gang deltok vi i noe som lignet en politisk debatt. Også om mer nærliggende temaer som populærkultur var meningene sterke, og delte. Noen av oss mente å vite at populærkultur ikke var like bra som finkultur, og skulle alle få tilgang til dannelse, måtte vi ikke utsettes for de førstnevnte kulturuttrykkene. Og populærkultur måtte for all del ikke forveksles med folkekultur. Vi ville ha kultur til alle, men ikke hvilken som helst kultur. Bibliotekarene var kanskje mest idealistiske av alle, på vegne av litteraturen. Ingen serielitteratur som de populære bøkene om Bobsey-barna, Frøken detektiv eller Hardy-guttene måtte slippe inn i bibliotekene, nei. Og de av oss som havnet på bibliotekskolen ble innprentet denne holdningen, og det skulle ta tid før vi fikk et mer nyansert syn på litteraturens og kulturens mangfold. Men kriminallitteratur ville vi ha i bibliotekene allerede den gangen. Heldigvis for vårt ettermæle. Nå møtte vi også forfatterne «live» og deltok i en mer teoretisk debatt om litteraturens rolle. Sosialrealismen og modernismen. Vi leste og hørte på Solstad, Obrestad, Økland og Haavardsholm. Og ikke minst Bjørg Vik. Og vi leste også Solsjenitsyn og utvidet vår kunnskap om øst-vest. Vi leste Lenz, Grass og Böll - de tyske forfatterne som gjorde oppgjør med krigen – og vi utvidet vår horisont mens verden forberedte seg, uten ennå å være helt klar over det, på 68-opprøret. Men først altså: artium på Rana Gymnas midt på sekstitallet. Vi fulgte med i tiden og hadde russerevy, inspirert av noen våre eldre søsken som
9
10
hadde vært med på studentrevyer på selveste NTH i Trondheim. Og vi var opprørske i valg av våre temaer og parodierte Beatles som var langhårete. Og husmorforeningene «Hjemmenes Vel» ble til «Hjemmenes Farvel» i et parodinummer med kjærlig undertone. Som en slags opptakt til at det mot slutten av sekstiårene «skyllet en bølge av kvinneopprør over landet», som Gro Hagemann skriver i Norgeshistorie. Flere av etterkrigsgenerasjonens mødre gjorde opprør mot den konvensjonelle kvinnerollen. De gikk ut i yrkeslivet og ble den arbeidsreserven landet trengte, og de startet dermed kampen for at vi som nå var i ferd med å bli voksne skulle få det mange av våre mødre hadde savnet: utdanning og arbeid. Bjørg Vik ble feminismens forfatter og skrev flotte noveller om både husmødre og dobbeltarbeidende kvinners desillusjon. Nødrop fra en myk sofa kom i 1966 og ble et viktig vitnesbyrd om mange kvinners hverdag. Nå da landet var i ferd med å bygges opp materielt, var det i kjølvannet av skolepolitikken også rom for å tenke på kultur som et eget politisk felt. I 1964 ble Norsk kulturråd opprettet som et offensivt vern om kulturarv og skapende kulturliv i landet vårt. «Levende kunst er det sterkeste vitnemål om åndelig vitalitet og skaperevne, og en utømmelig kilde til opplevelse og fornyelse som det er en menneskerett å ha adgang til», skrev Edvard Beyer i en bok om rådet i 1985. Det mest sentrale i Kulturrådets mandat var imidlertid forvaltningen av en støtteordning for norsk litteratur som var basert på at staten finansierte innkjøp av bøker til bibliotekene. Slik at bøkene både kunne skapes – og leses. En ordning som har stått seg. Men ikke alle likte at bibliotekarene ikke selv fikk tillit til å velge ut hvilke bøker som skulle kjøpes inn under ordningen. Som så mange andre fra Norges småbyer flyttet jeg etter hvert til et studiested, til Oslo og senere til Trondheim. Og igjen kom verden nærmere, både gjennom ervervet kunnskap og modning, men den morgenen vi møtte til eksamen i litteratur i Oslo ble vi igjen innhentet av verdenspolitikken: nyheten om at Robert Kennedy var skutt. Og denne gangen rakk vi ikke å hente inn igjen «drømmen» før også Martin Luther King jr. var drept. Men verden gikk sin gang – og satellittene gikk bokstavelig talt sin gang rundt jordkloden inntil den første bemannede romferden Apollo 11 landet på månen i 1969. Jeg hadde kjæreste som gikk på NTH og kom etter hvert selv til Trondheim og Studentersamfundet. Og studentrevyene! Av og til var det dans på
Klubbaftenene. Men oftere var det debatt. Innadvendte om studentenes kår, men også heftige diskusjoner om storpolitiske hendelser. Om studentopprøret. Og innimellom om kulturpolitikk som en del av samfunnskritikken. Men først og fremst nærmet Studentersamfundet i Trondheim seg også symbolåret 1968. Som egentlig er begynnelsen på 70-tallet, om en skal kategorisere tiår med tanke på politiske og kulturelle kjennetegn. Men foreløpig danset vi. Og debatterte. Mer og mindre selvsikre. Og aldri senere har vi vært så sikre på at det vi stod for var det riktige. Som da. På sekstitallet. Og Martin Luther Kings drøm sang i oss.
Seterdalen Valldalen i Hordaland skal legges under vann og bli hovedmagasin for kraftstasjonen i Røldal. Sommeren 1963 er det siste gang folk kan være på de gamle stølene som snart kommer til å ligge nede i et ti kilometer langt vann.
12
I slutten av april 1966 er våronna i full gang på Jæren. Bonden har ikke fått start på traktoren, og da er hesten god å ty til når havren skal sås.
13
Når vannflaten bobler av lagesild på gytevandring i oktober 1964 blir bonden fra Hedmark også fisker på Mjøsa. Etter et kast bobler og koker det i nota. De heldige kunne tjene tusenvis av kroner på dette fisket.
14
En gruppe eldre kvinner med hatt, veske og kåpe går ombord i hurtigruten en sommerdag i 1965. Hurtigrutens passasjertrafikk steg jevnt fra 1950 frem til 1962, men deretter stagnerte trafikken. I årene etter krigen fikk stadig flere av hurtigrutens anløpssteder veiforbindelse, og på enkelte steder ble det også bygget flyplass. Reisetiden med fly var vesentlig kortere, noe som gjorde at passasjerantall og godsmengde på hurtigruten gradvis sank fra midten på 60-tallet.
Passasjerer soler seg på dekk om bord på hurtigruten fra Bergen til Kirkenes i juli 1965.
15
16
Pendlerne på Østfoldbanen fra Fredrikstad til Oslo måtte tidlig opp for å komme seg til jobb. I 1962 kunne reisetiden variere mellom to til fire timer.
17
Det kan bli trangt om plassen ombord i togene, nĂĽr alle skal til fjells samtidig ved inngangen til pĂĽsken i 1962.
18
En gårdbruker på Sørlandet med hest og høylass langs E-18 sommeren 1969.
19
To gutter skriver ned registreringsnumrene pĂĽ biler som passerer E-18 ved Sande i august 1969.
20
Bagne skule ved Ulvik i Hardanger var i 1961 Norges minste skole, med to elever og en lĂŚrer. Her fra frikvarteret, der de to elevene Oddmund Johan Utne som gĂĽr i 7. klasse, hopper bukk over lillebror Jon Asle Utne som gĂĽr i 5. klasse.
21
To smĂĽ barn leker med dukkevognene sine, Eidsvoll 1964.
22
23
Et tidstypisk interiør fra en byleilighet i 1962, i Heimdalsgata 26 i Oslo. Kvinnen sitter på en puff og røyker, mens hun ser på det nye fjernsynskabinettet. Mannen står i den nybygde baren i hjørnet av stua og snakker i en hvit telefon. Et bilde malt av den ungarsk-norske kunstneren Charles Roka (1912-1999) henger på veggen, og på gulvet kan man skimte en utstoppet alligator. Denne leiligheten var for øvrig barndomshjemmet til dikteren Rudolf Nilsen (1901-1929).
Familien Vestrum er samlet rundt stuebordet i Ragna Nielsens vei på Tonsenhagen. Juli 1962.
24
En avisselger henger opp dagens aviser ved Nationaltheatret stasjon 21. september 1968.
Yrende gateliv i Bergen, november 1965.
25
Frem til og med sommeren 1965 var Tromsøskuta «DS Lyngen» verdens nordligste passasjerbåt, i fast rute mellom fastlandet og Svalbard. Deretter ble hun lagt i opplag i Tromsø som landets siste kullfyrte ruteskip.
26
Sirkusdirektør Arne Arnardo kom ridende til Oslo Tinghus på en elefant 13. oktober 1966. Han ønsket å føre elefanten som vitne i en erstatningssak mot en tidligere ansatt, men elefanten kom ikke inn dørene i Tinghuset.
27
Et passasjerfly går inn for landing på Oslo Lufthavn Fornebu i 1960, og stryker rett over taket på en villa. Støyen var til stor sjenanse for mange som bodde rundt flyplassen.
28
Campingferie blir stadig mer populært på begynnelsen av 60-tallet, og feriefolket ligger som sild i tønne på de mest populære campingplassene langs hovedveiene på Sørlandet.
Nesten ti tusen mennesker besøkte Frognerbadet da sola skinte fra skyfri himmel, 13. august 1965.
29
En regnfylt sommerdag pĂĽ Bogstad camping i 1962.
30
Barna leker ute i skolegården på Komagfjord skole i Finnmark. Trivselen er stor selv om den nedleggingstruede skolen mangler det meste. Men så lenge det ikke finnes bilvei til den nye skolen på Korsfjord en halv mil unna, går undervisningen sin gang i den lille skolebygningen i Alta kommune.
31
Barn pĂĽ vei hjem fra skolen i Hammerfest, desember 1968.
252
Bildeliste © VG/NTB scanpix 66 (nederst), 195 © Billedsentralen/NTB scanpix 64 © Aktuell/NTB scanpix 46, 57, 63, 68, 93, 138, 146, 211, 216 © NTB scanpix 25, 44, 61, 65 (nederst), 70, 84, 94, 95 øverst, 95 ø og n, 99, 101, 102, 106, 108, 112, 131, 135, 153, 157, 158, 163, 181 ø og n, 183, 185, 190, 191, 192, 193, 195, 201 (øverst), 204, 207, 209, 219, 228, 243, 246 © Aftenposten/NTB scanpix 80, 107, 117, 161, 162, 169, 172, 175, 180 © UPI/NTB scanpix 128 © Arne Tjensvold/Aftenposten/NTB scanpix 53, 159 © Arild Hordnes/NTB scanpix 42, 120, 130, 187, 187 © Bjørn Bjørnsen/Aktuell/NTB scanpix 17 © Bjørn Aslaksen/VG/NTB scanpix 65 (øverst), © Bjørn Finstad/Aftenposten/NTB scanpix 28 (nederst), 66 (øverst), 73, 98, 164 (nederst), 178, 205 © B. Hauge/Aftenposten/NTB scanpix 140 (øverst) © Bjørn Thunæs/Aktuell/NTB scanpix 196, 197 © Bjørn Fjørtoft/Aftenposten/NTB scanpix 220, 230 (nederst), 230 nederst © Brynjulv Aartun/Aftenposten/NTB scanpix 242, © Enok Skau/VG/NTB scanpix 40 © Erik Thorberg/NTB scanpix 143, 150, 154, 168, 174, 182 (nederst), 244 © Henrik Laurvik/NTB scanpix 72, 82, 171, 217, © Helge Sandvig/Aftenposten/NTB scanpix 230 (øverst) © Ivar Aaserud/Aktuell/NTB scanpix 16, 20, 21, 24 (nederst), 30, 32, 48, 54, 59, 60 (nederst), 69, 71, 76, 77, 81, 85, 86, 90, 115 (nederst), 116, 122 (nederst), 139, 144, 145 (øverst), 147, 165, 184, 188, 189, 212, 213, 218, 220 (øverst), 225 © Jan Greve/VG/NTB scanpix 38, 79 (nederst), 206 © John Myhre/Aftenposten/NTB scanpix 67, 88, 156, 229 © Jan Erik Olsen/Aktuell/NTB scanpix 79 (øverst), 103 © Jan A. Martinsen/Aftenposten/NTB scanpix 23, 29, 210 © Jan Nordby/NTB scanpix 118 © Karl Arvid Roman jr./Aktuell/ NTB scanpix 166 (øverst) © Knut Skarland/VG/NTB scanpix 110 © Knut Edvard Holm/NTB scanpix 214
© Leif Gabrielsen/Samfoto/NTB scanpix 41 © Morten Løberg/Samfoto/NTB scanpix 137 © Per Svensson/Aftenposten/NTB scanpix 56, 75, 87, 104, 124, 152, 208 øverst © Per Ervik/Aktuell/NTB scanpix 18, 19, 51, 62, 113, 115 (øverst), 119, 198 © Rolf Chr. Ulrichsen/Aftenposten/ NTB scanpix 31, 43, 49, 55, 96, 97, 170, 202, 208 (øverst) © Rolf Arne Odiin/VG/NTB scanpix 221 © Sverre Børretzen/Aktuell /NTB scanpix 6, 14, 15, 33, 34, 74, 91, 121, 122 øverst, 140 (nederst), 201 (nederst), 226, 231 (øverst og nederst), 237, 240 © Terje Gustavsen/Aftenposten/, NTB scanpix 24 øverst, 241 © Terje H. T. Andersen/Aftenposten/NTB scanpix 96, © Timmie Skotaam/Aktuell/NTB scanpix 78 © Trond Solberg/NTB scanpix 148 © Tom Dahl-Hansen/Aftenposten/NTB scanpix 167 © Vidar Knai/NTB scanpix 39, 166 (nederst) © Aage Storløkken/Aktuell/NTB scanpix 12 (øverst og nederst), 13, 22, 25, 27, 28 (øverst), 36, 37, 45, 50, 52, 58, 60 (øverst), 89, 92, 100, 109, 111, 114, 123, 125, 126, 133, 134, 136, 141, 142, 145, 160, 164 (øverst), 177, 182 (nederst), 194, 200, 222, 224, 227, 232, 234, 235, 245
253
254
© Font Forlag 2018 Grafisk design og omslag: Bengt Olsson, Concorde Billedredaksjon: Berit Keilen, Ken Opprann, Knut Ola Ulvestad Papir: G-print (130 g) Trykk og innbinding: Livonia Print Forlaget vil rette en takk til NTB Scanpix, Norges største bildebyrå, for godt samarbeid og verdifull hjelp. En stor takk går også til Espen Søbye i Statistisk sentralbyrå.
FONT CXCII Første utgave ISBN 978-82-8169-482-8 Første opplag
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no ORDET FONT kommer fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det to ulike skrifttyper (hieratisk og demotisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i 1430-årene, ble det nødvendig å standardisere skrifttegnene. Datidens skrivemåte, gotisk, var svært snirklete og forseggjort, og det oppstod etter hvert forenklede versjoner. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke streker og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG bruker antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne ble utviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirert av den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskilden for de ulike antikvaskriftene. NORGES FOTOALBUM er satt med er satt med skrifttypen Garamond, en enkel og elegant antikvaskrift som er tro mot den franske renessansens idealer. Denne fonten er oppkalt etter den franske typografen og forleggeren Claude Garamond (1490–1561). Skrifttypene han utviklet mellom 1530 og 1545 er blant de mest kopierte typesnittene fra denne perioden.
256