«Fordi overlevelse ikke er nok er like mye av en kriminalroman som en post-apokalyptisk beretning (som) gir håp og trøst til dem som tror, eller ønsker å tro, at dommedag kan overleves, at menneskene tross alt er gode innerst inne, og at når de begynner å skape en ny verden, vil de ønske seg det beste fra den gamle.»
Fordi overlevelse ikke er nok er en post-apokalyptisk roman om kunst, erindring og ærgjerrighet, om berømmelsens flyktige vesen og om skjønnheten i verdenen slik vi kjenner den.
NEW YORK TIMES BOOK REVIEW
SAN FRANCISCO CHRONICLE
«En roman med en fabelaktig dybde … Fordi overlevelse ikke er nok bruker også en del genrekonvensjoner – her er spenning, science fiction og elementer av skrekk – men dette er uten tvil et litterært verk. Et vidtfavnende blikk på hvor vi er, hvordan vi kom hit og hvor vi kan være på vei.»
THE GLOBE AND MAIL
«En vakker og foruroligende bok der handlingen veksler mellom den gamle og den nye verden, trekker forbindelseslinjer mellom skikkelsene og deres fortid, og fremhever skjønnheten i livet slik vi kjenner det, verdien av vennskap, kjærlighet og kunst over alle transportmidler, skjermer og fjernkontroller som er blitt ubrukelige. Mandels evne til å portrettere den post-apokalyptiske verdenen gjør at hennes fiksjonsverk virker skremmende realistisk.»
SUNDAY EXPRESS
«Aldri har en bok overbevist meg like mye om samfunnets truende endelikt som Fordi overlevelse ikke er nok, en apokalyptisk roman om en verden som vår egen, som går i oppløsning når et nytt influensavirus utrydder 99 prosent av klodens befolkning … Mandel evner på imponerende vis å fremkalle både skrekk og empati … Det er så mye praktfullt i menneskeheten, i det vi gjennom alle plager og tidsaldre fortsetter å skape – som denne boken – og i alt vi er i stand til å utholde.»
En kveld får den berømte skuespilleren Arthur Leander hjerteinfarkt mens han står på scenen og spiller Kong Lear. Jeevan Chaudhary prøver å hjelpe ham, men livet står ikke til å redde. Senere samme kveld begynner sivilisasjonen å bryte sammen i kjølvannet av en influensapandemi, som «eksploderer på jordens overflate lik en nøytronbombe». Femten år senere turnerer gruppen Den omreisende symfoni til små bosetninger av overlevende. På husvognen deres står en replikk fra Star Trek: «Fordi overlevelse ikke er nok.» Skuespillertruppen risikerer alt i kunstens og menneskelighetens navn. Men så kommer de til St. Deborah by the Water, der de treffer på en voldelig profet som tar livet av alle som vil flykte. Beretningen veksler mellom tiden før og etter sivilisasjonens sammenbrudd, i en gripende og lyrisk roman om erindring, fremtidshåp og sivilisasjonens løvtynne ferniss.
«Nydelig skrevet og vidunderlig lyrisk … en bok jeg vil huske lenge og vende tilbake til.»
GEORGE R. R. MARTIN, FORFATTER AV GAME OF THRONES
fordi overlevelse ikke er nok
«Så imponerende … Fordi overlevelse ikke er nok er skremmende og minner oss på hvor løvtynn sivilisasjonens ferniss er. Men den er også overraskende og uventet vakker … En strålende roman. I motsetning til de fleste post-apokalyptiske fortellinger etterlater den seg ikke frykt for verdens ende, men takknemlighet for hverdagslivets nåde.»
EMILY ST. JOHN MANDEL
KRITIKERE OM FORDI OVERLEVELSE IKKE ER NOK:
«Kanskje den mest fengslende og tankevekkende post-apokalyptiske romanen du noensinne vil lese.»
independent
EMILY ST. JOHN MANDEL
fordi overlevelse ikke er nok roman
KIRSTI VOGT (f. 1971) oversetter skjønnlitteratur og dokumentarbøker fra engelsk, svensk og dansk. Blant hennes tidligere oversettelser kan nevnes Barbara Demicks Mørkets rike, Roy Jenkins’ Churchill og Nelson Mandelas Samtaler med meg selv. Vogt har dessuten oversatt dramatikk og en rekke barn- og ungdomsbøker.
ISBN: 9788281693463
LOS ANGELES REVIEW OF BOOKS
www.fontforlag.no
f
EMILY ST. JOHN MANDEL (f. 1979) er født i British Columbia i Canada. Hun har tidligere utgitt romanene Last Night in Montreal, The Singer’s Gun, og The Lola Quartet. Hun er også publisert i en rekke antologier. Romanen Fordi overlevelse ikke er nok ble i 2014 nominert til den prestisjetunge National Book Award.
font
Emily St. John Mandel
Fordi overlevelse ikke er nok Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
FONT FORLAG
Til minne om Emilie Jacobson
Den lyse siden av planeten beveger seg mot mørke og storbyene sovner, hver i sin time, og for meg er det, nü som da, for mye. Det er for mye verden. czeslaw milosz, The Separate Notebooks (Osobny zeszyt)
1. TEATRET
1
Kongen sto uforankret i et hav av blått lys. Det var fjerde akt av Kong Lear, en vinterkveld på Elgin-teatret i Toronto. Tidligere på kvelden hadde tre små jenter holdt på med en klappelek på scenen da publikum kom inn, barneutgaver av Lears døtre, og nå vendte de tilbake som hallusinasjoner i galskapsscenen. Kongen snublet og strakte seg etter dem der de pilte hit og dit i skyggene. Han het Arthur Leander. Han var femtien år gammel og hadde blomster i håret. «Du kjenner meg?» spurte han som spilte Gloucester. «Jeg husker dine øyne,» sa Arthur, distrahert av barneutgaven av Cordelia, og det var da det skjedde. Noe i ansiktet endret seg, han snublet, han strakte seg etter en søyle men feilbedømte avstanden og traff den hardt med siden av hånden. «De er kentaurer ifra livet ned,» sa han, og ikke bare var dette feil replikk, men fremføringen var gispende, stemmen knapt hørbar. Han holdt hånden mot brystet lik en såret fugl. Mannen som spilte Edgar så vaktsomt på ham. I det øyeblikket var det fortsatt mulig at Arthur faktisk spilte, men i salen reiste en mann seg fra plassen sin på første rad. Han var under utdanning som ambulansearbeider. Mannens kjæreste trakk ham i ermet og hveste «Jeevan! Hva er det du driver med?». Og Jeevan selv var ikke sikker i begynnelsen, folk på radene bak ham mumlet for å få ham til å sette seg. En publikumsvert var på vei mot ham. Snø begynte å dale over scenen. 11
emily st. john mandel
«Når gjerdesmett og fluer knuller løs,» hvisket Arthur, og Jeevan, som kjente stykket svært godt, innså at skuespilleren hadde hoppet tolv linjer bakover. «Når gjerdesmett …» «Unnskyld,» sa publikumsverten, «vær så snill …» Men Arthur Leander var i ferd med å slippe opp for tid. Han svaiet, blikket var ufokusert, og for Jeevan var det åpenbart at han ikke lenger var Lear. Han skjøv publikumsverten til side og gjorde et fremstøt mot trappen som førte opp til scenen, men en ny vert kom småløpende nedover midtgangen, så Jeevan ble nødt til å kaste seg opp på scenen uten hjelp av trappen. Den var høyere enn han trodde, og han måtte sparke til den første verten, som hadde fått tak i ermet hans. Snøen var av plast, konstaterte Jeevan i forbifarten, små biter av gjennomskinnelig plast som festet seg til jakken og gled over huden. Edgar og Gloucester ble distrahert av oppstandelsen, og ingen av dem så på Arthur, som lente seg mot en søyle av kryssfinér og stirret tomt fremfor seg. Det lød rop bak scenen, to skygger nærmet seg raskt, men nå var Jeevan fremme hos Arthur og grep skuespilleren idet han mistet bevisstheten, la ham varsomt ned på scenegulvet. Snøen dalte raskt rundt dem og skimret i blåhvitt lys. Arthur pustet ikke. De to skyggene – sikkerhetsvakter – hadde stanset noen skritt unna, oppfattet antagelig endelig at Jeevan ikke var en sinnsforvirret beundrer. Publikum var et lurveleven av stemmer, blitsing fra mobilkameraer, utydelige utrop i mørket. «Herregud,» sa Edgar. «Å gud.» Han hadde gitt slipp på den britiske aksenten han hadde brukt tidligere og hørtes nå ut som om han var fra Alabama, noe han faktisk var. Gloucester hadde dratt av seg bandasjen av gasbind som hadde dekket halve ansiktet – de var kommet så langt i stykket at rollefiguren hadde fått øynene stukket ut – og sto som fastfrosset, munnen åpnet og lukket seg som hos en fisk. 12
fordi overlevelse ikke er nok
Hjertet til Arthur slo ikke. Jeevan begynte med hjertelunge-redning. Noen ropte en ordre og teppet senket seg, et sus av stoff og skygge som stengte publikum ute og halverte stråleglansen på scenen. Plastsnøen dalte fremdeles. Sikkerhetsvaktene hadde trukket seg tilbake. Lyset endret seg, snøværets blå og hvite nyanser ble erstattet av et blendende lysrørskinn som virket gult i sammenligning. Jeevan arbeidet taust i det margaringule lyset, kastet innimellom et blikk på ansiktet til Arthur. Vær så snill, tenkte han, vær så snill. Arthurs øyne var lukket. Sceneteppet beveget seg, noen slo mot stoffet og famlet etter en åpning fra den andre siden, og så knelte en eldre mann i grå dress på den andre siden av brystet til Arthur. «Jeg er kardiolog,» sa han. «Walter Jacobi.» Brillene forstørret øynene, og håret på issen var pistrete. «Jeevan Chaudhary,» sa Jeevan. Han visste ikke hvor lenge han hadde vært der. Folk beveget seg rundt ham, men alle syntes fjerne og utydelige, bortsett fra Arthur og nå denne andre mannen som hadde kommet til. Det var som å være i stormens øye, tenkte Jeevan, han og Walter og Arthur sammen i stillheten. Walter rørte varsomt ved skuespillerens panne, som når en far beroliger et febrilt barn. «De har ringt etter ambulanse,» sa Walter. Det senkede teppet gjorde scenen uventet intim. Jeevan tenkte på den gangen han intervjuet Arthur i Los Angeles for mange år siden, i sin korte karriere som underholdningsjournalist. Han tenkte på kjæresten Laura, lurte på om hun satt der på første rad og ventet, eller om hun hadde gått ut i foajeen. Han tenkte Vær så snill, begynn å puste igjen, vær så snill. Han tenkte at det senkede teppet liksom dannet en fjerde vegg og forvandlet scenen til et rom, om enn med et enormt hulrom over seg i stedet for tak, et vell av gangbroer og lyskastere som en sjel kunne smette ubemerket forbi. For en latterlig tanke, sa han til seg selv. Ikke 13
emily st. john mandel
vær dum. Men nå prikket det i nakken, en følelse av at noen så på ham der oppe fra. «Skal jeg overta litt?» spurte Walter. Jeevan skjønte at kardiologen følte seg unyttig, så han nikket og løftet hendene fra brystkassen til Arthur, og Walter fortsatte i samme takt. Ikke egentlig et rom, tenkte Jeevan nå og så seg rundt på scenen. Det var for omskiftelig, så mange døråpninger og mørke områder i kulissene, det manglende taket. Det var mer som en terminal, tenkte han, en togstasjon eller en flyplass som alle gikk raskt gjennom. Sykebilen hadde kommet, to ambulansearbeidere var på vei gjennom snøen som absurd nok fortsatte å dale, og så kastet de seg over den falne skuespilleren lik kråker, en mann og en kvinne i mørke uniformer som presset Jeevan til side, kvinnen så ung at hun kunne gått for å være tenåring. Jeevan reiste seg og trakk seg bakover. Søylen Arthur hadde falt mot, var glatt og polert under fingertuppene, treverk som var malt for å se ut som stein. Det var scenearbeidere overalt, skuespillere, navnløse funksjonærer med skriveplater. «Men herregud,» hørte Jeevan en av dem si, «kan ingen stoppe den helvetes snøen?» Regan og Cordelia holdt hverandre i hendene og gråt ved sceneteppet, Edgar satt på gulvet like ved med korslagte bein og hånden over munnen. Goneril snakket lavt i mobilen. Løsvipper kastet skygger over øynene hennes. Ingen så på Jeevan, og det slo ham at han hadde utspilt sin rolle i denne forestillingen. Det virket ikke som om ambulansearbeiderne skulle lykkes. Han ville gå og finne Laura. Hun ventet antagelig på ham i foajeen og var nok opprørt. Det kunne hende – en fjern tanke, men ikke desto mindre en tanke – at hun ville synes det han hadde gjort var beundringsverdig. Noen greide omsider å skru av snøen, og de siste gjennomskinnelighetene dalte ned. Jeevan lette etter den enkleste 14
fordi overlevelse ikke er nok
veien av scenen da han hørte klynking, og der satt et barn han hadde sett tidligere, en liten skuespiller som knelte på scenen ved siden av kryssfinérsøylen til venstre for ham. Jeevan hadde sett stykket fire ganger tidligere, men aldri med barn, og syntes iscenesettelsen tilførte noe nytt. Jenta var sju eller åtte år gammel. Hun tørket stadig øynene med en bevegelse som etterlot streker av sminke både i ansiktet og på håndbaken. «Unna, støt kommer,» sa en av ambulansearbeiderne, og den andre trakk seg unna mens han ga kroppen et støt. «Hei,» sa Jeevan til jenta. Han satte seg på kne foran henne. Hvorfor hadde ingen kommet og fått henne vekk fra dette? Hun fulgte med på ambulansefolkene. Han hadde ingen erfaring med barn, selv om han alltid hadde ønsket seg et par stykker, og visste ikke helt hvordan man snakket med dem. «Unna,» sa ambulansearbeideren igjen. «Det der burde du ikke se på,» sa Jeevan. «Han kommer til å dø, ikke sant?» Pusten hennes var små hulk. «Jeg vet ikke.» Han ville gjerne si noe for å trøste, men han måtte medgi at det ikke så bra ut. Arthur lå urørlig på scenen etter to sjokk, Walter holdt mannens håndledd og stirret dystert ut i luften mens han ventet på puls. «Hva heter du?» «Kirsten,» sa jenta. «Jeg heter Kirsten Raymonde.» Teatersminken brakte ham litt ut av fatning. «Kirsten,» sa Jeevan, «hvor er moren din?» «Hun skal ikke hente meg før elleve.» «Vi avslutter,» sa en av ambulansearbeiderne. «Hvem tar seg av deg når du er her, da?» «Tanya er passeren min.» Jenta stirret fortsatt på Arthur. Jeevan flyttet på seg for å hindre utsynet. «Tjueen fjorten,» sa Walter Jacobi. «Passeren?» spurte Jeevan. 15
emily st. john mandel
«Ja, eller barnepasseren, det er det de kaller henne,» sa hun. «Hun passer på meg når jeg er her.» En mann i dress hadde kommet inn fra høyre og snakket innstendig med ambulansearbeiderne, som var i ferd med å spenne Arthur fast til en båre. En av dem trakk på skuldrene, dro lakenet ned og festet en oksygenmaske over ansiktet hans. Jeevan skjønte at dette var et spill til ære for Arthurs familie, slik at de ikke skulle få høre om dødsfallet gjennom kveldsnyhetene. Anstendigheten virket rørende. Jeevan reiste seg og strakte hånden mot det snufsende barnet. «Kom,» sa han, «så går vi og finner Tanya. Hun leter sikkert etter deg.» Det virket tvilsomt. Hvis Tanya lette etter protesjeen sin, ville hun vel ha funnet henne nå. Han tok den vesle jenta med seg ut i kulissene, men mannen i dress var forsvunnet. Bak scenen var det kaotisk, alt var lyd og bevegelse, rop for å rydde vei der følget med Arthur passerte mens Walter voktet båren. Opptoget forsvant bortover korridoren mot sceneinngangen, og oppstandelsen ble enda større i kjølvannet av det, alle gråt eller snakket i mobilen eller sto tett sammen i små grupper og fortalte og gjenfortalte historien – «Og så kikker jeg bort, og han faller» – eller bjeffet ordrer eller ignorerte ordrer som ble bjeffet av andre. «Så mange mennesker,» sa Jeevan. Han likte ikke folkemengder noe særlig. «Kan du se Tanya?» «Nei. Jeg ser henne ingen steder.» «Greit,» sa Jeevan, «kanskje vi skal holde oss på ett sted og la henne finne oss.» Han husket at han en gang hadde lest et råd om noe slikt i en brosjyre om hva man skulle gjøre hvis man gikk seg vill i skogen. Det sto noen stoler inntil den bakre veggen, og han satte seg på en av dem. Herfra kunne han se den umalte kryssfinéren på baksiden av kulissene. En scenearbeider holdt på å feie opp snøen. «Kommer Arthur til å bli bra?» Kirsten hadde satt seg i 16
fordi overlevelse ikke er nok
stolen ved siden av ham og holdt hardt i kjolestoffet med begge hender. «Nå nettopp,» sa Jeevan, «holdt han på med det han likte aller best i hele verden.» Han bygget dette på et intervju han hadde lest en måned tidligere, der Arthur snakket med The Globe and Mail – «Jeg har ventet hele livet på å bli gammel nok til å spille Lear, og det er ingenting jeg liker bedre enn å stå på scenen, det umiddelbare ved det …» – men i ettertid virket ordene tomme. Arthur var først og fremst filmskuespiller, og hvem i Hollywood lengter etter å bli eldre? Kirsten sa ingenting. «Poenget mitt er at hvis det aller siste han gjorde, var å spille teater,» sa Jeevan, «så var det aller siste han gjorde, noe som gjorde ham lykkelig.» «Var det det aller siste han gjorde?» «Jeg tror det. Jeg er veldig lei for det.» Nå var snøen en glitrende haug bak kulissene, et lite fjell. «Det er det jeg også liker aller best i hele verden,» sa Kirsten etter en liten stund. «Hva da?» «Å spille teater,» sa hun, og det var da en ung kvinne med ansiktet grimet av tårer kom ut av mengden med utstrakte armer. Kvinnen kastet så vidt et blikk på Jeevan da hun tok Kirsten i hånden. Kirsten så seg over skulderen én gang og var vekk. Jeevan reiste seg og gikk ut på scenen. Ingen stanset ham. Han ventet halvveis å se Laura der han hadde gått fra henne, midt på første rad – hvor lang tid hadde gått? – men da han fant veien gjennom fløyelsteppet, var publikum borte, publikumsvertene feide gulvet og plukket opp programmer folk hadde mistet mellom radene, et gjenglemt skjerf hang over en stolrygg. Han gikk ut i den overdådige foajeen med røde tepper, passet omhyggelig på å ikke møte blikket til publikumsvertene. I foajeen var noen få fra pub17
emily st. john mandel
likum blitt værende, men Laura var ikke blant dem. Han ringte henne, men hun hadde skrudd av telefonen før forestillingen og tydeligvis ikke slått den på igjen. «Laura,» sa han til svareren hennes, «jeg er i foajeen. Jeg vet ikke hvor du er.» Han stilte seg i døren til dametoalettet og ropte inn til vakten der, men hun svarte at det var tomt. Han gikk en runde i foajeen og så til garderoben, der jakken hans var en av de siste som hang på stativene. Den blå kåpen til Laura var borte. Det snødde i Yonge Street. Da Jeevan forlot teatret, fikk han en liten støkk av denne speilingen av den gjennomskinnelige plasten fra scenen som fremdeles satt klistret til jakken. Fem–seks paparazzoer hadde tilbrakt kvelden utenfor sceneinngangen. Arthur var ikke like berømt som han en gang hadde vært, men bilder av ham solgte fortsatt, spesielt nå som han var innblandet i en gladiatorkamp av en skilsmisse fra en modell og skuespiller som hadde vært utro med en regissør. Frem til nokså nylig hadde Jeevan selv vært paparazzo. Han håpet å kunne snike seg ubemerket forbi sine tidligere kolleger, men dette var menn med en profesjonell evne til å legge merke til folk som forsøkte å snike seg forbi, og de kastet seg over ham i samlet flokk. «Så fin du er, da,» sa den ene. «En fancy jakke du har.» Jeevan hadde på seg losjakken som egentlig ikke var varm nok, men som hjalp ham å oppnå nettopp det han ønsket, å ligne mindre på sine tidligere kolleger, som hadde en hang til boblejakker og jeans. «Hvor har du vært, kamerat?» «Jobbet i bar,» sa Jeevan. «Utdanner meg til ambulansearbeider.» «Ambulansetjeneste? Seriøst? Har du tenkt å leve av å skrape fylliker opp fra fortauet?» 18
fordi overlevelse ikke er nok
«Jeg har lyst til å gjøre noe som betyr noe, hvis det er det du mener.» «Ja vel, greit nok. Men du var der inne, ikke sant? Hva skjedde?» Et par av dem snakket i telefonen. «Jeg mener det, fyren er død,» sa en som sto like ved Jeevan. «Jo, klart det, snøen ødelegger bildene litt, men se på det jeg nettopp sendte deg, fjeset hans idet de laster ham inn i ambulansen –» «Jeg vet ikke hva som skjedde,» sa Jeevan. «De bare senket teppet midt i fjerde akt.» Det var dels at han ikke hadde lyst til å snakke med noen akkurat da, unntatt med Laura, kanskje, og dels det at han ikke hadde lyst til å snakke med akkurat dem. «Dere så at han ble hentet med ambulanse?» «Trilla ham ut her gjennom sceneinngangen,» sa en av fotografene. Han røykte med raske, nervøse bevegelser. «Ambulansefolk, sykebil, hele pakka.» «Hvordan så han ut?» «Ærlig talt? Stein dau.» «Det er grenser for hvor mye botox man kan ta,» sa en av dem. «Kom det noen offisiell uttalelse?» spurte Jeevan. «En fyr i dress kom ut og snakka med oss. Utmattelse og – gjett tre ganger – dehydrering.» Flere av dem lo. «Det er alltid utmattelse og dehydrering med disse folka, ikke sant?» «Skulle tro at noen ville si det til dem,» sa botoxmannen. «At noen ville ha hjerte til å trekke et par av disse skuespillerne til side og liksom ’Hør her, kompis, dette må du spre: De er nødt til å få i seg væske og sove litt innimellom, ok?’» «Jeg er redd jeg så enda mindre enn dere gjorde,» sa Jeevan og lot som om han fikk en viktig telefon. Han gikk bortover Yonge Street med den livløse mobilen presset mot øret, stilte seg i en døråpning et halvt kvartal unna for å slå nummeret til Laura igjen. Telefonen hennes var fortsatt avslått. 19
emily st. john mandel
Hvis han ringte etter taxi, kunne han være hjemme om en halvtime, men han likte å være ute i frisk luft, på avstand fra andre mennesker. Nå snødde det tettere. Han følte seg overdådig, skyldbetynget levende. Det var så urettferdig, hans eget hjerte pumpet ufeilbarlig mens Arthur lå kald og stille et eller annet sted. Han fulgte Yonge Street nordover med hendene langt nede i jakkelommene mens snøen pisket i ansiktet. Jeevan bodde i Cabbagetown, nordøst for teatret. Da han var i tjueårene, ville han ha gått denne strekningen uten å tenke over det, noen kilometer gjennom byen mens røde trikker kjørte forbi, men det var en stund siden han hadde gjort det sist. Han var ikke sikker på at han skulle gjøre det nå heller, men da han tok til høyre inn på Carlton Street, kjente han at han hadde god fremdrift, og det førte ham forbi det første trikkestoppet. Han kom til Allan Gardens Park, mer eller mindre halvveis, og det var her han ble overrumplet av en uventet fryd. Arthur døde, sa han til seg selv, du kunne ikke redde ham, det er ingenting å være glad for. Men det var det, han var opprømt, for hele livet hadde han lurt på hva han skulle jobbe med, og nå var han sikker, helt sikker på at han ville bli ambulansearbeider. I øyeblikkene da andre ikke kunne gjøre annet enn å stirre, ville han være den som tok et skritt frem. Han kjente en absurd trang til å løpe inn i parken. Uværet hadde gjort den fremmed, bare snø og skygger, svarte tresilhuetter, undervannsgløden fra en veksthuskuppel i glass. Da han var liten, hadde han likt å ligge på ryggen i hagen og se snøen dale mot seg. Han så Cabbagetown noen kvartaler foran seg, de snødempede lysene i Parliament Street. Telefonen vibrerte i lommen. Han stanset for å lese meldingen fra Laura: Jeg hadde vondt i hodet, så jeg gikk hjem. Kan du kjøpe melk? Og der forlot all fremdrift ham. Han greide ikke å gå 20
fordi overlevelse ikke er nok
videre. Teaterbillettene hadde vært ment som en romantisk gest, en «la oss gjøre noe romantisk, for vi gjør ikke annet enn å krangle», og hun hadde forlatt ham der, latt ham bli igjen på scenen og utføre hjerte-lunge-redning på en død skuespiller og gått hjem, og nå ville hun at han skulle kjøpe melk. Nå som Jeevan hadde sluttet å gå, frøs han. Tærne var numne. Alt det magiske ved snøværet var borte, og lykken han hadde kjent et øyeblikk tidligere, bleknet. Kvelden var mørk og full av bevegelse, snø som dalte raskt og stille, bilene som sto parkert på gaten svulmet til myke omriss av seg selv. Han var redd for hva han ville si hvis han gikk hjem til Laura. Han vurderte å finne en bar et eller annet sted, men han hadde ikke lyst til å snakke med noen, og når han tenkte på det, hadde han ikke spesielt lyst til å bli full. Bare til å være alene et øyeblikk, mens han fant ut hvor han skulle gå. Han gikk inn i parkens stillhet.
2
Det var ikke mange igjen i Elgin-teatret nå. En kvinne vasket kostymer i kostymeavdelingen, en mann sto og strøk like ved. En skuespiller – hun som hadde spilt Cordelia – drakk tequila bak scenen sammen med inspisientens assistent. En ung scenearbeider moppet scenen og nikket i takt med musikken på iPoden. I en garderobe forsøkte kvinnen som hadde i oppgave å passe på barneskuespillerne, å trøste den hulkende vesle jenta som hadde vært på scenen da Arthur døde. Seks etternølere hadde drevet ut i baren i publikumsfoajeen, der en bartender gudskjelov var igjen. Inspisienten var der, og Edgar og Gloucester, en sminkør, Goneril, og en utøvende produsent som hadde vært i salen. I samme øyeblikk som Jeevan vandret inn i snøfonnene i Allan Gardens, skjenket bartenderen en whisky til Goneril. Samtalen hadde dreid inn på å informere Arthurs pårørende. «Men hvem var familien hans?» Goneril satt vaglet på en barkrakk. Øynene var røde. Uten sminke var ansiktet hennes som marmor, den blekeste og mest plettfrie huden bartenderen noen gang hadde sett. Hun virket mye mindre utenfor scenen, og langt mindre ond. «Hvem hadde han?» «Han hadde en sønn,» sa sminkøren. «Tyler.» «Hvor gammel?» «Sju eller åtte?» Sminkøren visste nøyaktig hvor gammel sønnen til Arthur var, men ville ikke røpe at han leste sladre22
fordi overlevelse ikke er nok
blader. «Jeg tror kanskje han bor sammen med moren i Israel, kanskje Jerusalem eller Tel Aviv.» Han visste at det var Jerusalem. «Ja, nettopp, hun blonde skuespilleren,» sa Edgar. «Elizabeth, kan det stemme? Eliza? Noe sånt.» «Ekskone nummer tre?» Det var produsenten. «Jeg tror moren til ungen var ekskone nummer to.» «Stakkars unge,» sa produsenten. «Var det noen andre Arthur hadde et nært forhold til?» Dette forårsaket en ubehagelig taushet. Arthur hadde hatt et forhold til kvinnen som passet på barneskuespillerne. Alle de tilstedeværende visste det, bortsett fra produsenten, men ingen av dem visste om de andre visste. Det var Gloucester som sa navnet hennes. «Hvor er Tanya?» «Hvem er Tanya?» spurte produsenten. «En av ungene er ikke blitt hentet ennå. Jeg tror Tanya er i barnegarderoben.» Inspisienten hadde aldri sett noen dø før. Han hadde lyst på en røyk. «Ja vel,» sa Goneril, «og i tillegg til dem? Tanya, den lille gutten, alle disse ekskonene, men noen andre? Søsken, foreldre?» «Hvem er Tanya?» spurte produsenten igjen. «Hvor mange ekskoner snakker vi om?» Bartenderen sto og pusset et glass. «Han har en bror,» sa sminkøren, «men jeg husker ikke hva han heter. Jeg husker bare at han sa han hadde en lillebror.» «Jeg tror kanskje de var tre eller fire,» sa Goneril og mente ekskonene. «Tre?» «Tre.» Sminkøren blunket vekk tårer. «Men jeg vet ikke om den siste skilsmissen er endelig.» «Så Arthur var ikke gift med noen da … han var ikke gift med noen i kveld?» Produsenten visste at det hørtes dumt ut, men han visste ikke hvordan han ellers skulle formu23
emily st. john mandel
lere det. Arthur Leander hadde kommet inn døren på teatret bare noen timer tidligere, og det var ufattelig at han ikke skulle komme inn døren igjen neste dag. «Tre skilsmisser,» sa Gloucester. «Kan dere tenke dere?» Han var selv nyskilt. Han forsøkte å komme på det siste Arthur hadde sagt til ham. Noe om blokkering i annen akt? Han skulle ønske han husket det. «Er noen blitt informert? Hvem ringer vi til?» «Jeg burde ringe advokaten hans,» sa produsenten. Denne løsningen var umulig å bestride, men så deprimerende at de ble sittende og drikke i taushet i flere minutter før noen greide å si noe. «Advokaten hans,» sa bartenderen til slutt. «Herregud, det var også noe. Du dør, og de ringer advokaten din.» «Hvem skal man ellers ringe?» spurte Goneril. «Agenten hans? Sjuåringen? Ekskonene? Tanya?» «Ja da, jeg vet det,» sa bartenderen. «Det er bare for jævlig.» De ble tause igjen. Noen bemerket at det snødde noe voldsomt, og det gjorde det, de kunne se det gjennom glassdørene i den andre enden av foajeen. Fra baren virket snøen nærmest abstrakt, som en film om dårlig vær i en forlatt gate. «Vel, skål for Arthur,» sa bartenderen. I barnegarderoben fikk Kirsten en brevpresse av Tanya. «Her,» sa hun idet hun la den i hendene til Kirsten, «jeg skal fortsette å prøve å få tak i foreldrene dine, og så må du bare prøve å slutte å gråte og se på denne pene her …», og tårøyde, stakkåndete Kirsten, bare dager fra å fylle åtte, så på den og syntes den var det vakreste, det mest vidunderlige, det mest forunderlige hun noensinne hadde fått. Det var en glassklump med en innesperret uværssky. I foajeen slo menneskene som satt i baren glassene mot hverandre. «Skål for Arthur,» sa de. De drakk i noen minutter til, så gikk de hver sin vei i uværet. 24
fordi overlevelse ikke er nok
Av alle som var til stede i baren den kvelden, var bartenderen den som levde lengst. Han døde tre uker senere, pü vei ut av byen.