Xi Jinping og det nye Kina. Leseutdrag

Xi Jinping og det nye Kina

Kerry Brown

Xi Jinping og det nye Kina Supermakten som utfordrer verden

Oversatt av Knut Johansen

FONT FORLAG

Til Rana Mitter, med beundring og takk.

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

1 Xis historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 2 Xi Jinping som partimann . . . . . . . . . . . . 35 3 Xi Jinpings verdier? . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 4 Xi Jinping og det globale Kina . . . . . . . . . 87 5 Xi og politiske reformer. . . . . . . . . . . . . . 109 6 Xi Jinpings tenkning . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Etterskrift: Hva skjer med heldige menn nĂĽr hellet svikter? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forslag til lesning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

149 161 163 165

Innledning

Den 18. oktober 2017 reiste Xi Jinping seg i Folkets store sal i Beijing i egenskap av partisekretær i Kinas kommunistparti for å legge frem den politiske beretningen på vegne av Sentralkomiteen for delegatene til Den 19. partikongressen. Salen var fullsatt. Til venstre og høyre for ham satt Jiang Zemin og Hu Jintao, de som tidligere hadde hatt den posisjonen han nå innehar.

Talen varte i 3 timer og 23 minutter. Dette var en mammuttale, selv i et land som ikke presser sine ledere til å passe klokken når de taler. Beretningen han la frem, handlet om den store oppgaven hans nasjon hadde gitt seg i kast med: å bli forynget, å bli en stormakt – kanskje selve stormakten – i nyere tid. Det var på mange måter en passende påminnelse om landets bemerkelsesverdige gjenoppstandelse, et land som i manns minne hadde opplevd sultkatastrofer, internasjonal krig 9

kerry brown

og borgerkrig, revolusjon og endeløse politiske kamper og uro av mange slag. Omsider lot det til at løftet som ble avgitt av kommunistpartiets grunnlegger i 1949, da folkerepublikken ble stiftet – om at Kinas verdighet skulle gjenopprettes etter at landet i et hundreår var blitt vanæret og ydmyket av andre, så det kinesiske folket kunne stå med ryggen rak – skulle gå i oppfyllelse. Og det ville bli på Xis vakt at dette løftet skulle bli innfridd.

Den rådende konsensus i verden om denne kongressen var at den endelig hadde konsolidert Xis makt. Han var nå herre over alle han sto og så ut over. Siden utnevnelsen i 2012 hadde han kommet til å dominere partiet gjennom antikorrupsjonskampanjen og de mange personalomplasseringene han hadde stått i brodden for. Men hans innflytelse så ut til å rekke mye lenger enn dette.

Hans statsbesøk til 50 land i løpet av tiden han har sittet ved makten, har vist at han ikke bare taler til Kina, men til hele verden. I oktober 2017, mens kongressen gikk av stabelen, var The Economists forside prydet med et enkelt bilde av Xi og utsagnet «Verdens mektigste mann».

Xis makt er nærmest blitt en besettelse. USAs tidligere president Barack Obama erklærte uten videre at Xi antagelig hadde konsolidert makt raskere og mer omfattende enn noen siden Deng Xiaoping. Andre sluttet seg mer enn gjerne til lovordene, og enkelte sa til og med at han bare kunne måle seg med Mao. En kommentator i Beijing 10

xi jinping og det nye kina

gikk til og med enda lenger, og fortalte meg like før kongressen at Xis evner og ambisjoner overgår selv dem til folkerepublikkens grunnlegger, og sa rett ut at Xi ønsker å herske over hele verden.

Dette virker overdrevet. Det er interessant å legge merke til hvordan vi som utenforstående gjerne vil knytte kinesiske ledere så nært til makten. Vår vurdering av demokratiske ledere er derimot mer nyansert. De har også makt, men bare i en viss grad. Det er grenser for hva de kan gjøre, og deres innflytelse stiger og synker. Dagens mektige kan bli veltet etter en uheldig episode, slik David Cameron oppdaget i 2016, da han etter å ha vunnet det britiske parlamentsvalget året før, ble satt på sidelinjen fordi folkeavstemningen om brexit ga et resultat som stred mot hans forventninger, og så ganske enkelt ble fjernet fra makten i løpet av noen få uker.

I Kina snakker vi om at kinesiske ledere har en form for kinesisk makt. De avholder ikke valg. Makten deres virker renere og sterkere. Men enhver med bare den mest overfladiske kjennskap til moderne kinesisk historie etter 1949 vil vite at Xis Kina er svært ulikt Dengs eller Maos Kina. Mao Zedong, som ledet en marginalisert og splittet geriljastyrke, ble hersker over verdens tredje største land målt i territorium, og medvirket i felttog og krigshandlinger i to tiår. Sammen med omkring et dusin andre mennesker var han til stede på den aller første kongressen i 1921. Mao 11

kerry brown

kom til makten gjennom vold, blodsutgytelse og strid, i et samfunn som var desimert av borgerkrig og internasjonale kriger. Tross mange oppturer og nedturer beholdt han makten fra 1949 til 1976 og var aldri alvorlig truet av noen utfordrer, ganske enkelt på grunn av sin status som seierherren i fortidens slag. Deng Xiaoping utmerket seg ved andre egenskaper, men historikere vil kanskje vurdere hans innflytelse som enda større. Ved å ta kontrollen over et Kina som var tvunget i kne av Maos økonomiske analfabetisme og forkjærlighet for klassekamp og massebevegelser, snudde Deng på mirakuløst vis hele landet på hodet og innførte ideer som utenlandske kapitalinvesteringer, et hjemmemarked og en gründerkultur, tiltak som hadde vært bannlyst under Mao. Hans innflytelse var imidlertid aldri et resultat av formelle maktposisjoner. Etter 1978 var han for eksempel aldri president eller partisekretær, selv om han beholdt makten over det militære til 1989. Han hadde simpelthen den politiske kapital og troverdighet som sikret at andre fulgte hans eksempel. Selv da han var godt oppe i åttiårene og hans eneste posisjon var formannsvervet i Den kinesiske kontraktbridgeforeningen, var han i stand til å påvirke begivenhetene.

På mange måter er dagens Kina Mao og Dengs skaperverk: Mao, som gjennom brutal bruk av vold og makt vant herredømmet for kommunistene, og Deng, som omformet landet og partiets 12

xi jinping og det nye kina

strategi slik at Kina ble bærekraftig. Disse to lederne la skinnene som landet nå kjører på.

Det som knytter dem sammen tross de mangfoldige forskjellene, er at de begge var nasjonalister, ledere som trodde på et sterkt, modernisert og mektig Kina som aldri igjen ville bli offer for utenlandsk aggresjon og ydmykelse. Det var imidlertid betydelige forskjeller i måten de ville nå dette målet på. Dette engasjementet for nasjonal storhet er fremdeles viktig i dagens Kina.

I denne nasjonalistiske konteksten kan Xi Jingpings makt best ses som en videreføring av hans forgjengeres makt. Han følger en tradisjon de la grunnlaget for, ved å legge til rette for den store nasjonen Mao ga løfter om, stort sett på den måten som Deng klart viste ville være den gunstigste – gjennom et fokus på materiell makt. I sine egne uttalelser har Xi gjort alt han kan for å understreke denne kontinuiteten, og akseptert at han ganske enkelt er den seneste forvalteren av denne store tradisjonen. Hans makt er denne tradisjonens makt, avledet av historien som først ble fortalt i 1949 om oppgaven med å sikre at det kinesiske folket skulle få en stemme og aldri bli tvunget til å tie igjen. Det vanskeligste å forstå om makt i denne konteksten er at den er en egenskap ved et system snarere enn en person. Personen spiller melodien, men mange andre har bidratt til komposisjonen. Fantes det ingen melodi, ville det ikke være noe å spille. Fantes det ikke noe parti, 13

kerry brown

eller hadde det ikke vært noen Mao eller Deng, ville ikke Xi vært noe som helst. Som jeg nå vil forklare, har den makten som er tilskrevet Xi, og som han utøver, ingen mening utenfor denne konteksten.

Den alminnelige antagelsen er at i 2017 var Xi er halvveis gjennom sin maktperiode. Det finnes grunner til å tro at han kan holde seg ved makten lenger, og dem skal vi se nærmere på senere.

Men denne korte boken sikter mot å avgi en rapport etter halvgått løp. Jeg skal forsøke å avdekke noen av de tingene som gjør Xi bemerkelsesverdig. Å forstå hans bakgrunn er viktig – ikke bare hans individuelle bakgrunn, men bakgrunnen for det miljøet han vokste opp i. Det er også av vesentlig betydning å forstå politikken og ideologien hans, eller politikken og idelogien til partiet under ham. I de neste kapitlene håper jeg å kunne forklare, så klart og forståelig som mulig, hvem denne politikeren er, hva han forsøker å oppnå, hvilke utfordringer han står overfor, og hvor mye som har lykkes for ham så langt. Uansett hvilken som er den beste måten å forstå Xis makt på, er han en betydningsfull skikkelse fordi han leder et særdeles betydningsfullt land og fortjener å bli forstått og tenkt på i vide kretser. Jeg håper denne boken vil bidra litt til det.

1

Xis historie

En bok utgitt i Beijing i juli 2017 hadde den enkle tittelen Xi Jinping forteller historier. Den var inndelt i to seksjoner, den ene med historier om omverdenen, den andre med historier om Kinas innenlandske situasjon, og den begynte med en historie lånt fra Mao Zedong – den om den dumme gamle mannen og fjellet. Den ble fortalt i det evinnelige under den maoistiske epoken og handlet om en gammel mann som forsøkte å flytte et fjell for å få bedre utsikt fra huset sitt. Han gjorde det imidlertid ved hjelp av bøtter. Folk som så ham, lo av ham og sa at han var dømt til å mislykkes. Men han svarte simpelthen at hvis ikke han ikke klarte å flytte på jorden, ville barna, barnebarna eller oldebarna hans klare det.

Den slags ukuelighet var noe partiet, med sine uskrevne lover om uselviskhet under Mao Zedong, ønsket å innpode i samfunnet. Det store prosjek15

kerry brown

tet med å modernisere et land som hadde lidd så mye og sakket så mye akterut, var det viktigste målet helt fra begynnelsen. Det var et mål som har knyttet sammen de forskjellige fasene av partilederskap siden 1949. Til de andre fortellingene i Xi Jinping forteller historier brukte Xi utenlandske kilder, samtidig som han øste av den rike og endeløse arven av klassisk kinesisk litteratur. Som nasjonens ledende historieforteller forsøkte Xi å etterligne Maos evne til å innkapsle komplekse historier i et enkelt format. Poenget i historien om den gamle mannen og fjellet var oppløftende. Gud dukket opp og ble rørt av mannens tålmodighet, tro og ukuelighet. Fjellet ble flyttet. Rettferdigheten skjedde fyllest.

En av de mest slående historiene Xi har fortalt etter at han kom til makten, er hans egen. En bok utgitt i 2017 dekket tidsperioden da han bodde i en grotte i det fjerne Yan’an-området i Shaanxi – en annen parallell til Maos liv. Budskapet var enkelt: Dette var en som virkelig hadde levd blant folket, som hadde kjent motgang og trengsler på kroppen og derigjennom hadde vunnet retten til å snakke om ting som berørte hele det kinesiske folket. Xi ble omtalt som en «bondekeiser» fordi han kom fra en elitefamilie, men ble under kulturrevolusjonen sendt ut på landsbygda, hvor han opplevde fattigdom og strabaser. Lee Kuan Yew, den avdøde lederen for Singapore, gikk til og med så langt som å kalle ham «Asias Nelson Man16

xi jinping og det nye kina

dela», mens den utenlandske pressen på dramatisk vis snakket om hans tid tidlig i 1970-årene som grisebonde. Alt dette formidlet ideen om at han hadde gjort seg fortjent til det høye embetet han nå innehar.

Denne formelle anerkjennelsen av Xis bakgrunnshistorie var en radikal kursendring for partiet. Hans umiddelbare forgjenger, Hu Jintao, hadde vært mannen fra ingensteds, en som aldri henviste offentlig til noe i nærheten av en personlig historie. Det var til og med uklart nøyaktig hvor han ble født. For Xis del la partiet seg bevisst i selen for å gjøre noe ut av historien hans og bruke den til å utvikle et mer emosjonelt bånd mellom den øverste lederen og det kinesiske folket.

Det er to komponenter i historien Xi har fortalt om seg selv: hans egen personlige beretning og beretningen om den epoken i kinesisk historie han har gjennomlevd. Xis første år ble tilbrakt under spesielle omstendigheter, under opptakten til og ettervirkningene av kulturrevolusjonens underlige, fordreide periode. Denne ti år lange komplekse bevegelsen er og blir en endeløs kilde til fascinasjon både i og utenfor Kina. Mer enn 50 år senere finnes det ikke noen enkel fortolkningsramme den vil passe inn i; selv de som gjennomlevde den, er ofte ute av stand til å fatte hva som egentlig skjedde. Kulturrevolusjonen blir betraktet som enten en intern maktkamp som sporet helt 17

kerry brown

av, en grille hos Mao som spant ut av kontroll, eller et dypt betydningsfullt åndelig ragnarokk for det kinesiske folket som førte til et sammenbrudd av deres verdier og verdensanskuelser. Den er høyst sannsynlig en blanding av alle disse tingene.

Xis opplevelse av denne epoken var dominert av en maktkamp blant elitene – en kamp han hadde direkte tilknytning til på grunn av sin familiebakgrunn. Han ble født i 1953 som sønn av Xi Zhongxun, en militær leder og alliert av Mao Zedong fra 1930-årene. Zhongxun hadde vært visestatsminister med et visst ansvar for kulturen frem til 1961, da han ble innblandet i en diskusjon om ugunstige tolkninger av en roman som utkom det året. Han ble fanget på feil side i en politisk kontrovers og satt i husarrest, men reddet fra fengsel, angivelig etter direkte instruks fra Mao. I nesten to tiår fremover var han i unåde, praktisk talt innesperret. I den perioden mener man at sønnen bare så ham noen få ganger.

For Xi, den nest eldste gutten av syv barn, var årene da han trådte inn i puberteten, preget av den vanlige blandingen av usikkerhet og forvirrende personlige forandringer. I 1966 oppholdt han seg fortsatt på en eliteskole ved lederskapskomplekset i Zhongnanhai, men så ble han uten om og men sendt ned til Yan’an-området i den nordlige Shaanxi-provinsen, hvor han sluttet seg til en produksjonsbrigade. Det virker som han på denne tiden hadde kontakt med en skik18

xi jinping og det nye kina

kelse som skulle komme til å bli en fremstående leder sammen med ham på et senere tidspunkt – Wang Qishan. Men denne perioden er romantisert i den nåværende historiefortellingen hans: Både historiske og nyere vitnesbyrd fra andre som gjennomlevde denne prosessen, har avdekket en epoke som ofte var traumatiserende og fremmedgjørende. Barn fra byen uten erfaring med livet på landsbygda og uten brukbare lokale nettverk, ble sendt til områder hvor de for det meste var ute av stand til å ta ordentlig vare på seg selv. Overgrep og mobbing grasserte. Fortellinger om sinte bønder og bygdefolk som motvillig tok seg av store antall mennesker som etter deres oppfatning var bortskjemte og stort sett unyttige, er det rikelig av.

Det er til og med satt sammen en hel litteratur av vitnesbyrd om denne unike fasen i moderne kinesisk historie, da urbaniseringsprosessen ble reversert og storbyene skrumpet inn snarere enn vokste i størrelse. De kalles «arr»- eller «såret»-tekster.

Dagens hagiografi om Xis liv på landsbygda forteller oss at han klarte seg og vant respekt og beundring fra fattigbøndene han levde blant, og at det lyktes ham å skaffe seg inngående kunnskaper om forholdene i et av de mest tilbakestående områdene i landet. Enten dette stemmer eller ei, har denne perioden utvilsomt gjort et enormt inntrykk på ham. Selv Deng Xiaoping, som ble sendt i eksil til landsbygda i Jiangxi for å arbeide på en traktorfabrikk omtrent på samme tid, og på et 19

kerry brown

langt mer fremskredent stadium i livet, ble gjennomgripende forandret av sine erfaringer med et samfunn av dette slaget. For Deng var fattigdommen han så da han var i sekstiårene, etter å ha arbeidet for partiet i mer enn 40 år, et ugjendrivelig bevis på at kommunismen hadde mislykkes med det den hadde satt seg fore å oppnå i Kina – å forbedre livet til arbeiderne på landsbygda.

Nesten tre tiår etter at sosialismen var blitt landets styringssystem, opplevde folk på landsbygda omfattende underernæring, levevilkårene deres var fortsatt svært basale og graden av tilbakeståenhet var rystende. Dette var et tidspunkt da Deng revurderte sine standpunkter helt fra grunnen av, og hans erfaringer fra den perioden lå til grunn for hans oppslutning om gjennomgripende forandringer da det ble mulig for ham å støtte disse etter Maos død i 1976.

Xi, som var yngre og mer uerfaren, ble påvirket av det han så i Shaanxi på en helt annen måte.

Men inntrykkene har åpenbart satt varige spor etter seg. Selv mens Xi roste den pågående nasjonale foryngelsen i høye toner i 2017, slo han fast at fattigdommen i Kina ville høre fortiden til i 2020. Og på sine reiser i hjemlandet har han flere ganger vendt tilbake til det som var hans base på landsbygda i 1970-årene, og han har også besøkt mange tilsvarende landsbyer. Det er betegnende at den perioden han tilbrakte i et samfunn av det slaget, har fått en slik fremtredende plass i de offi20

xi jinping og det nye kina

sielle beretningene om livet hans. Av de senere lederne i Kina etter Deng er Xi på mange måter den med de mest autentiske, best kjente båndene til landsbygda, og hans bruk av erfaringene han har gjort seg på dette området, sikter mot å formidle dette.

Som for mange andre av ungdommene som ble sendt ut på landsbygda i den kulturrevolusjonære epoken, endte Xis tid på landet nesten like brått som den begynte, da han vendte tilbake til hovedstaden i midten av 1970-årene for å studere til ingeniør ved Qinghua-universitetet. Undervisningssystemet hadde stort sett vært lammet av indre strid og politisk uro gjennom hele denne perioden. Universitetene i Beijing var blitt arnesteder for venstreorientert aktivisme og opprør. Etter at Xi kom til makten i 2012, sto det strid om hvor troverdig opptaket på det Beijing-baserte eliteuniversitetet hadde vært. Det fantes et kvotesystem for ungdommer som ham, som var blitt sendt ut på landsbygda. Elitebakgrunnen hans kan ironisk nok ha vært til hjelp, selv på et tidspunkt da den slags ble ansett som et stigma. At Xi studerte til ingeniør, gjør ham i navnet til teknokrat.

Det er verdt å se litt nærmere på betydningen av kulturrevolusjonen for folk som Xi, som nådde voksen alder da massebevegelsen var på sitt høyeste, og som fikk den formative fasen i livet sitt overskygget av begivenhetene som førte frem til den, og utviklingen som fulgte. I 2016, under 21

kerry brown

50-årsjubileet for utstedelsen av 16. juli-notatet – alminnelig akseptert som den offisielle begynnelsen på det som i den hjemlige diskusjonen i Kina fremdeles kalles «de ti årene med uro» – var den eneste markeringen av anledningen en leder i Folkets dagblad, partiets avis. Artikkelen fordømte i gjengse ordelag spillet av tid og ødeleggelsene som bevegelsen hadde ført med seg. Dette har vært grunnholdningen siden partiresolusjonen om historien om denne epoken ble utsendt i 1981.

For Xis del har hans sjeldne og korte uttalelser om tiåret vært negative. For en leder som ofte blir beskyldt for å være maoist, og for å være omgitt av en lignende persondyrkelse, er det rart at han og partipropagandistene har snakket så lite om hans egne direkte erfaringer med maoismen. Xi har ikke vist noen antydning til nostalgi for denne epoken, og like fullt må den på mange måter ha hatt en mektig innvirkning på ham, med dens masseforgudelse av en politisk skikkelse, dens helt spesielle mobilisering av store deler av samfunnet og den korte, men intense og berusende begeistringen den vakte.

Et av de store dilemmaene for partiet i dag når det ser tilbake på denne epoken, er det enkle, men ubehagelige faktum at kulturrevolusjonen var – i det minste mens den pågikk – en folkebevegelse som fikk millioner av kinesiske ungdommer til å engasjere seg aktivt. Det var også et tidspunkt da Kina, for første og eneste gang i landets lange his22

xi jinping og det nye kina

torie, var forent av en tro – nemlig Mao Zedongs tenkning. Dette endte opp med å bli en tro som slo feil. Men den etterlot seg dype spor i folks hukommelse. For Xis del førte den til at han fikk en verdensanskuelse som et offer snarere enn som en overgriper. Det har vist seg å være et aktivum.

Det betyr at hans rolle er mer kompleks: Han er i større grad en som har overlevd Mao, enn en stokk konservativ tilhenger. Hans senere tilslutning til Mao gir mer mening om den ses som troskap mot en symbolsk skikkelse og mot skaperen av et sett ideer omkring en kinesisk form for marxisme som fremdeles anses som relevant. Men når det gjelder Mao som person, blir bildet mer komplisert. Ett faktum som er alminnelig kjent om Xi, er at faren i det minste overlevde kulturrevolusjonen og gjorde et comeback sent i 1970årene, på den tiden da Dengs tilhengere ble rehabilitert. I den forstand ble han skånet. Mange av hans likesinnede bukket under. Sønnen Xi befant seg i utkanten av det maoistiske vanviddet, men selv derfra så han intensiteten i dets indre ild. Det må ha satt spor etter seg og gitt ham en utholdenhet som blir understreket i hans offisielle biografi til denne dag. Det ga ham også en evne til å betrakte nådeløse prosesser med sinnsro – noe som kom til nytte da han måtte se sine kolleger Bo Xilai og Zhou Yongkang falle flere år senere.

I ord og handling demonstrerte Mao sannheten i påstanden om at i kinesisk politikk er det alt eller 23

kerry brown

intet. I den forstand, og kanskje bare i den forstand, er Xi en moderne maoist.

I vestlig politikk ser vi etter tegn på handlekraft hos våre fremtredende politiske ledere, øyeblikk som bidrar til å åpenbare deres indre overbevisninger – eller mangel på sådanne. En av de viktigste ledetrådene er deres valg av hvilket parti de vil tjene tidlig i karrieren. Det finnes også andre øyeblikk underveis da de gjør valg eller røper tilbøyeligheter, overbevisninger og ideer. I ettpartisystemet i Kina er valget enkelt for enhver som er interessert i organisert politikk – å slutte seg til kommunistpartiet. Det egentlige spørsmålet er hvorfor folk ønsker å engasjere seg i politikk i det hele tatt, især de med Xis bakgrunn. Politikere i partiet ser ut til å ha små muligheter til å treffe egne valg. Men fra hans biografi kjenner vi til to hovedtrekk som eksemplifiserer Xis frie vilje. Det første er det antallet ganger, ti til sammen, da han forsøkte å bli medlem av partiet før han omsider ble godtatt i 1973. Det andre var hans skifte fra en militær karriere til den sivile sfæren tidlig i 1980-årene. Også dette ser ut til å ha vært et personlig valg. Fra 1978 til 1982 arbeidet han som sekretær for Geng Biao, som var medlem av Den sentrale militærkommisjonen og en viktig militær skikkelse. Det burde ha forespeilet ham en lysende karriere i hæren, men han tok en omvei gjennom sivil provinsadministrasjon og partisaker fra 1982 av. Det innebar at han nok en gang forlot Beijing 24

xi jinping og det nye kina

og bega seg til det provinsielle Kina, først til Hebei rundt hovedstaden, og så, fra 1985, til Fujian.

Militære karrierer har alltid gitt status og innflytelse i Kina, men de ville aldri medføre noen politisk makt av betydning. At Xi slo inn på denne banen, kan tyde på at han allerede så tidlig hadde en strategisk visjon om en dag å bli en fremtredende politisk skikkelse. Det røper i hvert fall en interesse for den politiske verden og tyder på et visst ambisjonsnivå.

I årene da Xi oppholdt seg i den sørøstlige kystprovinsen Fujian, ville det ha vært vanskelig å forestille seg at han uten videre skulle finne veien til Beijing og den sentrale ledelsen. Fujian var en av de mest utadvendte provinsene og begynte å handle med taiwanske firmaer på grunn av sin nærhet til den de facto uavhengige øyas blomstrende kapitalistiske og teknologisk avanserte økonomi. Xis 16 år her fra 1985 danner ryggraden i hans karriere før han ble valgt til den sentrale ledelsen. Det var her han giftet seg med Peng Liyuan, den berømte sangerinnen og generalløytnanten i Folkets frigjøringshær. Peng var hans andre kone, etter at hans første ekteskap endte med skilsmisse da hans første kone flyttet for å tiltre en diplomatisk stilling og ledsaget sin far til Storbritannia. Peng er en betydningsfull faktor i Xis utvikling, for det første fordi hennes profil var langt mer markant enn hans inntil 2007 (hun var en stjerne i CCTVs årlige nyttårsforestilling i 25

kerry brown

mange år), og for det andre fordi ekteskapet med henne var en ytterligere demonstrasjon av at han tilhørte eliten. Siden 2007 har hun i stadig større grad fremstått som en kilde til innflytelse; det er kanskje første gang siden Mao at en toppleders ektefelle er blitt tildelt en fremtredende rolle. Men til forskjell fra Maos kone, demagogen og venstreaktivisten Jiang Qing, har Pengs rolle vært langt gunstigere.

Den siste stillingen Xi påtok seg i Fujian, fra 2000 til 2002, var som guvernør. Før dette fullførte han sent i 1990-årene en doktorgrad i jus på Instituttet for marxist-leninistiske studier ved Qinghua-universitetet. Det lyktes ham også å overleve en av de mest omfattende korrupsjonsskandalene da en forretningsmann fra Fujian, Lai Changxing, nesten egenhendig klarte å forlede hver eneste betydelige lokale leder med kontanter, sex og andre bestikkelser som en del av et smugleropplegg verdt mange milliarder dollar. Skandalen førte til at Lai flyktet til Canada (før han ble utlevert til Kina igjen mer enn ti år senere), og til avstraffelse av en hel generasjon Fujian-baserte ledere. Ut fra Xis offisielle biografi og uttalelser han kom med på den tiden, later det til at han har unngått de fellene som ble satt for ham. Det er interessant i seg selv: Området var i sterkt oppsving en stor del av tiden han var der, noe som gjorde bestikkelser nesten uimotståelige for fremtredende ledere og deres personlige nettverk. Var 26

xi jinping og det nye kina

det nok en gang den sterke ærgjerrigheten som fikk Xi til å omgås forretningsnettverk med forsiktighet? Han uttalte seg i hvert fall som en mann med et klart skille i hodet mellom partiet som en politisk størrelse, og forretningsverdenen som utviklet seg omkring det. Mer betydningsfullt var det kanskje at han også klarte å holde sin nærmeste familie borte fra lokal forretningsvirksomhet. Søstrene og hans eldre bror var ikke innblandet i noen større selskaper i de områdene der han virket. Dette var noe andre fremtredende ledere viste seg ute av stand til, eller uvillige til å gjøre (i et samfunn som er innrettet mot familienettverk, er familiebånd de vanskeligste å motstå), og det førte til at mange av dem falt.

Xis første store forfremmelse kom i 2002, til den dynamiske kystprovinsen Zhejiang, hvor han tjente i partiets toppledelse i fem år. På den tiden begynte han å skrive en blogg, «Nye ytringer fra Zhejiang», om saker som angikk regionen – om ikke skrevet direkte av ham, så skrevet av ghostwritere under hans nære veiledning. Dette ble gjort under psevdonym. Arbeidet hans i Zhejiang var relativt forretningsvennlig, men ikke spektakulært. Han oppmuntret utenlandske investorer til å komme i store antall til området, som for det meste var dominert av private firmaer, og han var til stede da Jack Ma begynte å utvikle et lite internettforetak som til sist forvandlet seg til den mammuten som er Alibaba i dag. Midt i samme tiår, da 27

kerry brown

spekulasjonene begynte om hvem som kunne bli Hu Jintaos arvtaker, figurerte Xi som en blant et sett yngre, ærgjerrige ledere – og kanskje ikke som den mest overbevisende. Det var derfor på ingen måte gitt at Xi ville ende i fremste posisjon under oppkjøringen til 2007 og Den 17. partikongressen senere det året.

Det ene betydningsfulle tegnet på at han kunne ligge an til en større forfremmelse, kom i 2007, da han han i en kort periode satt som partileder i Shanghai, den mest dynamiske av alle kinesiske byer, etter at hans forgjenger Chen Liangyu var blitt felt på grunn av korrupsjon i forbindelse med driften av pensjonsfond. Som byen hadde vært for Jiang Zemin to tiår før, viste Shanghai seg som et flott springbrett på veien til en høyere posisjon.

Som en følge av denne perioden var det få som ble overrasket da han i oktober det året trådte frem som femte medlem av Politbyråets stående komité og det høyest rangerte nye medlemmet. Xi var åpenbart den foretrukne arvtakeren nå. Å være den utpekte arvtakeren er et tveegget sverd i moderne kinesisk politikk. Ett problem er at det ganske enkelt aldri har eksistert noen klare regler om hvordan arvtakeren skal velges. Mao fikk etter hvert tre forskjellige arvtakere, og det endte helt galt for to av dem før det lyktes den siste, Hua Guofeng, å ta hans plass en kort stund.

Men hvordan kunne noen erstatte den uerstattelige?

28

xi jinping og det nye kina

I 1980 ble stillingen som partiformann, som Mao hadde innehatt siden 1940-årene, ganske enkelt avskaffet. Hua mistet snart enhver betydning og ble overskygget av den mer erfarne og svært dyktige strategen Deng. Deng selv lyktes ikke noe bedre med å finne en verdig arvtaker; ytterligere to kom til kort før han endelig fant en uventet, men pålitelig partileder i Jiang Zemin.

Overgangen mellom Jiang og Hu var relativt enkel – i det minste på overflaten. Men Jiang opprettholdt aktive forbindelser til partiets øverste ledelse, både formelt og uformelt, langt inn i Hus tiår ved makten. Enkelte vil mene at han aldri sluttet å bry seg. For Xis del hadde det enkle faktum at han satt i den høyeste posisjonen i 2007, derfor liten betydning. Ansvarsoppgavene som ble tildelt ham, var også symbolsk tunge, men ikke på langt nær så krevende som dem som ble tildelt den unge lederen som ble forfremmet sammen med ham, Li Keqiang. Mens Li måtte hanskes med problemer som fulgte med gjenstridige hodepiner som håndteringen av velferd og helse, var Xis viktigste oppgave å være formann for komiteen som arrangerte sommer-OL i 2008, lede partiskolen og beskjeftige seg med partisaker. Den ene konklusjonen han ser ut til å ha trukket etter å ha observert den svært høye strykprosenten blant sine forgjengere i denne fryktede «foretrukne arvtaker»-posisjonen, var betydningen av å holde en svært lav profil. Akkurat som Hu i perioden fra 1993 til 29

kerry brown

2002, gjorde han en dyd av å si svært lite. Selv den utstrakte bloggingen og skrivingen hans opphørte. Det eneste indiskré øyeblikket var under et besøk i Mexico i 2009, da han for åpen mikrofon var så uheldig å klage over «utlendinger med fulle mager som retter pekefingeren mot Kina».

Fra 2012 skulle denne selvsikre, freidigere tonen bli mer og mer fremtredende. På det tidspunktet var det imidlertid uklart om dette virkelig var et innblikk i Xis sjel, eller ganske enkelt standardreplikker fremført av gretne, jetlagplagede representanter for de øverste nivåene i partiet.

Overgangsperioden i toppledelsen mellom 2011 og 2012 fremstår som en gammel historie, sett med 2018 som utgangspunkt. Men Den 18. partikongressen gikk av stabelen i en periode preget av økt nervøsitet og mye drama, mesteparten av det utilsiktet. Den viktigste hendelsen i denne perioden var at Neil Heywood ble funnet død på et trestjerners hotellrom i den sørvestlige byprovinsen Chongqing. Heywood, en britisk forretningsmann, hadde drevet virksomhet i Kina siden 1990årene, og hans karriere hadde vært nært knyttet til Bo Xilais, den tidligere nevnte ærgjerrige, karismatiske lederen. Bo var sønn av en mann ved navn Bo Yibo, en av «de åtte udødelige» som hadde vært med siden grunnleggelsen av kommunistpartiet i Kina, og som døde i 2005, nesten 100 år gammel. Selv om Bo, hans kone Gu Kailai og sønnen Bo Guagua later til å ha vært bekjente av Hey30

xi jinping og det nye kina

wood, var forbindelsene til forretningsmannens dødsfall uklare. I 2011 hadde historien opprinnelig gått ut på at Heywood ganske enkelt drakk seg i hjel under en forretningsreise til byen. Men i februar 2012 flyktet Wang Lijun, Bos øverste sikkerhetsansvarlige, til nabobyen Chengdu under svært dramatiske omstendigheter, og søkte tilflukt i det amerikanske konsulatet der. I løpet av de nærmeste timene lekket han øyensynlig enorme mengder informasjon, hvorav det meste impliserte hans tidligere sjef. Bo ble sittende til mars, men ble da fjernet samtidig med at hans kone ble arrestert, denne gangen for drapet på Heywood.

Dyktighet kan være viktig i politikken, men hell er like avgjørende. I det gamle Roma snakket Cicero om hvordan Fortuna svinger frem og tilbake og bringer enten medgang eller motgang.

Det viktigste er å gripe sjansen. Vi kan bare spekulere nå, men hadde Bo greid å opprettholde sin karriere og lykkes med å bli forfremmet til Den stående komiteen, slik det var forventet før Heywoods bortgang, ville han ha blitt en formidabel motstander for Xi – og en som det ville ha vært en stor utfordring å tøyle. Det er som regel uklokt å kaste seg på overopphetede konspirasjonsteorier, men for Xis del var den kategoriske, raske eliminasjonen av en slik potensiell konkurrent en ren gave. Det samme var den nokså frenetiske, anspente atmosfæren som denne og andre hendelser i 2012 bidro til å skape. En på forhånd for31

kerry brown

siktig ledergruppe ble enda mer forsiktig av seg.

Denne overgangen var viktig for å skape en fornemmelse av stabilitet for partiet. Det faktum at den nå hadde tiltrukket seg global interesse, bidro bare til å intensivere presset.

Den endelige overraskelsen før avviklingen av Den 18. partikongressen, som ble avholdt senere det året, var Xis forsvinning i september under et besøk i Kina av daværende utenriksminister Hilary Clinton. Teorier om hvorfor Xi plutselig hadde forsvunnet, strakte seg fra sykdom som følge av et svømmeuhell til skader han angivelig ble påført under et attentatforsøk. Etterpå ble en del andre årsaker postulert – at Xi hadde marsjert ut i sinne på grunn av all hestehandelen om hvem som skulle bli forfremmet under kongressen, og at han hadde gjort det klart overfor Jiang, Hu og andre sentrale beslutningstakere at han aktet å trekke seg hvis de ikke ga ham mer støtte.

Til denne dag er det ingen som helt vet hva som skjedde; vi kan ikke si mer enn at hele atmosfæren i Beijing før midten av november var formørket av intriger, renkespill og sammensvergelser som var nesten like ugjennomtrengelige som smogen som fortsatt lå kvelende over byen. Helt frem til selve kongressen skortet det på klarhet om hva som kunne komme til å skje, hvem som kom til å være i første linje som ledere, og hvordan forretningsordenen ville bli. Saken ble ikke bedre av at kongressen varte flere dager lenger enn forven32

xi jinping og det nye kina

tet. Den siste dagen, 15. november, drøyde den nye Stående komiteen nesten en time med å sette seg på podiet. Da den endelig viste seg, redusert fra ni til syv medlemmer, var det umiddelbare inntrykket at man hadde latt anledningen gå fra seg.

Skikkelser som Liu Yunshan og Zhang Dejiang virket ekstremt konservative. Mer spennende partimedlemmer som Wang Yang var ikke forfremmet. Der jeg satt i en hotellobby i Beijing og fulgte det som foregikk på en tv-skjerm da den nye ledelsen trådte frem, følte jeg, som mange andre kommentatorer, at det var en seier for forsiktigheten.

Men det vi kanskje ikke helt og fullt forsto på det tidspunktet, var at det ikke var en ledelse av likemenn, men en som var plassert der for å støtte og gjennomføre programmet til én mann. Og fra 15. november ville Xi Jinping i økende grad bli betraktet som sentral i det nye narrativet partiet stilte seg bak. Vi var ikke klar over det, men epoken med Xi Jinping som den dominerende lederen var begynt.

DETTE ER EN FONT-BOK

Copyright © 2018, 2018 Kerry Brown Published by arrangement with I.B.Tauris & Co Ltd, London Originalens tittel: «The World According to Xi: Everything You Need to Know About the New China» Norsk utgave © Font Forlag 2018 Omslagsdesign: Namkwan Cho Norsk omslagstilpasning: Liselotte Dick Omslagsfoto: plainpicture/hasengold Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream (70 g) Trykk og innbinding: ScandBook AB FONT CLXXXIX Første utgave ISBN 978-82-8169-477-4 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no

ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det tre ulike skrifttyper (hieroglyfisk, samt hieratisk og demotisk).

Da Johann Gutenberg perfeksjonerte den europeiske boktrykkerkunsten omkring 1450, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som tittelskrift. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke strøk og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk.

Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker.

FONT FORLAG BRUKER skriften Trajan i sin logo. Denne ble designet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og laget på grunnlag av inskripsjonen på den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst.

XI JINPING OG DET NYE KINA er satt med skrifttypen Sabon, designet i 1964 av tyske Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mellomkrigstida var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien.

FONT FORLAG