Den store boken om BIER

Piotr Socha

Den store boken om

BIER

Til Maria, Marysia og Janek.

Piotr Socha

Den store boken om

BIER Tekst av

Wojciech Grajkowski

Oversatt av

Heidi SĂŚvareid

BIER OG DINOSAURER

B

ier har eksistert i minst hundre millioner år! Med andre ord fantes det bier mens dinosaurene vandret rundt på jorden. Hvordan kan vi være så sikre på det? Jo, forskere har funnet fossiler av flyvende insekter som ligger inni rav (kvae fra trær). Noen forskere tror biene dukket opp enda tidligere, for omtrent 120 millioner år siden. På denne tiden hadde plantene begynt å utvikle den aller smarteste

oppfinnelsen sin: blomsten. Den søte nektaren og det deilige pollenet inni blomsten var fristende for sultne insekter. Mens de fløy rundt og spiste, befruktet de plantene. Dette var bra for både insektene og plantene (se side 16). Men forfedrene til dagens bier spiste ikke nektar til å begynne med. I stedet var de rovinsekter, og lignet litt på dagens vepser. De landet på blomstene for å jakte på insekter som

4

satt og koste seg med nektar og pollen. Men når de først var der, kunne de jo like godt smake litt på dette deilige pollenet? Når de tidligste biene hadde falt for fristelsen, tok de det første skrittet på ferden mot å bli en honningbie. En annen viktig endring skjedde da insektene utviklet tykke, små hår over hele kroppen. Ikke bare så de lodne ut, men små pollenkorn festet seg til hårene. Dermed ble biene ekstra

gode til å befrukte alle mulige slags planter (se side 18). Plantene utviklet fort nye måter å lokke honningbiene til seg på. Blomstene ble vakrere og vakrere, de duftet bedre og bedre, og hadde rikelig med pollen og nektar. Biene var så fornøyde at de sluttet å spise andre insekter og ble vegetarianere for godt. Dette nære samarbeidet mellom bier og planter fortsetter også i dag.

5

BIENES DANS

Denne runddansen forteller sankerbiene at det finnes blomster i nærheten.

Jo lenger avstand det er mellom kuben og blomstene, desto mer vagger biene. De danser i åttetallsmønster.

Dansen forteller sankerbiene hvor langt unna blomstene er, og i hvilken retning de skal fly.

R

undt bikuben patruljerer speiderbier døgnet rundt. Når de finner et sted med mye nektar eller pollen, deler de oppdagelsen sin med de andre biene ved å fremføre en spesiell dans på vokskaken. Hvis plantene er i nærheten av kuben, danser de i sirkel. Hvis de er lenger unna, må de fortelle de andre biene hvor langt de skal fly og i hvilken retning. Dette gjør de ved å danse i åttetallsmønster. I midten av mønsteret begynner de dansende biene å

vagge fra side til side. Hvis de flyr oppover akkurat da, betyr det at de andre biene må fly i samme retning som solen for å finne blomstene. Hvis danserbien flyr nedover, må de fly i motsatt retning. Hvis danseren tar til høyre, betyr det at blomstene er til høyre for solen, og hvis den tar til venstre, er blomstene til venstre. Jo lenger vaggedansen foregår, desto større avstand er det til blomstene. Ett sekund med vagging betyr omtrent 100 meters avstand.

6

BIER SOM SVERMER

Siden dansingen foregår inni den mørke bikuben, kan ikke de andre biene se speiderdansen. De kan bare føle bevegelsene og lytte til summingen, men det er alt de trenger av informasjon. Noen ganger får sankerbiene en enda vanskeligere oppgave: finne riktig sted å bygge ny kube på. Dette skjer under sverming, når kolonien blir for stor og en del av den forlater kuben for å lage en ny koloni. Først flyr dronningbien og finner en gren å lande på. Noen av

arbeiderne og dronene omringer henne og danner en sverm. Når sankerbien gir signal om at et bra sted å bo er funnet, flyr hele svermen til den nye plassen og begynner å bygge en ny koloni. Samtidig vokser det frem nye dronninger i den gamle bikuben, inni spesielle celler i vokskaken. Den første som bryter seg ut, pleier å drepe rivalene med brodden, og så tar hun over hele kolonien og blir dronning for den.

7

POLLINERING: EN VINN-VINN-SITUASJON

P

lanter har to hovedmål. Det første er å vokse, og det andre er å lage frø som blir til nye planter. De fleste planter produserer frøene sine inni frukten sin, som epler eller pærer. Et eplefrø kan vokse til et nytt tre, som blomstrer. Men treet får ikke epler før det kommer en bie med pollen fra et annet epletre. Da sier vi at treet pollineres, og det begynner å vokse epler på det. Planter har mange måter å ordne pollineringen på. Den enkleste metoden er selvpollinering. Dette

skjer når samme plante lager sine egne frø. Men mange planter kan bare bli pollinert av pollen fra andre planter av samme art, som for eksempel epletrær. Så da er spørsmålet: Hvordan blir pollenet fraktet fra en plante til en annen? Plantene har to metoder. Den første er å bruke vinden. Hvis en plante slipper masse pollen ut i luften, vil i alle fall litt av det sveve til den rette blomsten. Denne metoden blir brukt av flere typer gress, og enkelte trær. Den andre måten å transportere pollen 8

Nektar

på, er å bruke dyr – særlig insekter. Honningbien er en av de beste pollinatorene blant insektene. Plantene gjør sitt beste for å tiltrekke seg så mange insekter som de bare kan, og gir fra seg den søte nektaren i bytte. Pollenkornene i seg selv er også verdifull mat for mange insekter. De sterke fargene på kronbladene og den kraftige duften signaliserer til biene at et måltid venter på dem. Men for å få fatt i den deilige nektaren, må bien krype helt inn i blomsten. Da blir kroppen dekket

av pollenkorn, og den legger igjen noe av pollenet når den besøker neste blomst.

Honningbien får så mye pollen og nektar som den vil, mens blomsten lykkes i å bli pollinert. En vinn-vinn-situasjon! Det finnes også planter og blomster som pollineres av flaggermus – de har en muggen lukt som tiltrekker seg disse dyrene.

Enkelte planter pollineres av fugler. De har ofte store, røde blomster, som lokker til seg fuglene.

9

DA MENNESKENE MØTTE BIENE

D

et eldste beviset på møtet mellom mennesker og bier, finnes i hulemalerier. Et av de mest berømte eksemplene kan ses i Edderkopphulen i Spania. Dette 8000 år gamle maleriet viser en menneskefigur som er omgitt av bier og sanker honning fra kuben deres. På den tiden hadde

ikke mennesker oppfunnet bikuber, så de tok bare honning fra ville kuber.

Det finnes malerier av mennesker som klatrer i stiger for å komme opp til en kube, røyker ut biene og samler honningen i krukker. Honningbiene syntes kanskje dette var urettferdig, men menneskene var ikke bare grådige 10

– de gjorde det de måtte for å overleve. Honning består av omtrent 75 % sukker, og var en viktig energikilde for folk som stort sett bare spiste planter og kjøtt. Forfedrene våre pleide til og med å spise larvene som lå i vokskaken, for de var en viktig kilde til proteiner og fett. Selv i dag er honning

og larver sesongmat for noen afrikanske stammer. Efe-folket i regnskogen i Sentral-Afrika har en «honningsesong» hvor de tømmer bikubene for mat. I denne perioden kommer opptil tre fjerdedeler av næringen deres fra honning.

11

BIKUBEN 7

3

4 9

E

n bikube ligner ganske mye på et lite hus. Den har et tak (1) og vegger (2), for bier liker ikke å være ute i kulden og regnet, akkurat som mennesker. I kalde land er byggverket ofte isolert med et lag strå (3), fiberglass eller isopor. En isolert kube kan være 33 grader i midten, til og med på en kald vinterdag. Bikuben er bygd slik at den ikke blir for varm om sommeren. Innbyggerne kommer og går gjennom inngangen

(4), som også lufter kuben. Noen bikuber har nettinggulv for å slippe inn mer kjølig luft. Honningbier kan også hjelpe til med å kjøle ned kuben ved å stille seg på linje foran inngangen og slå med vingene. Inni bikuben bygger ikke biene vokskakene sine hvor som helst – de lager dem inni spesielle rammer (5). I hver ramme setter birøkterne inn en tavle med vokskakestempel (6) for å oppmuntre biene til å bygge sin egen vokskake 12

8

5 6

1

2

der. Arbeidsbier bygger nye celler oppå grunnmuren, akkurat som snekkere jobber på et hus. Tavlen kan tas ut av kuben, sånn at honningen kan sankes (7). Birøkteren sjekker ofte tavlene med egg, larver og honning for å finne ut hvordan det går med kolonien. Noen ganger blir tavlene holdt adskilt av skillevegger (8), for bier må ha nok plass til å bevege seg mellom tavlene (9). Noen deler av kuben kan bli tilpasset etter års-

tidene. Om våren og sommeren, når sankerbiene er travlest, kan inngangen gjøres større så ikke det blir så trangt om plassen. Flere tavler kan tilføyes til overdelen av bikuben for å gi biene plass til å lagre ekstra honning i den travleste perioden. Om vinteren blir inngangen gjort smalere for å beskytte biene fra vinden og holde ubudne gjester ute, for eksempel mus og maur.

13

SÅNN LAGER BIER HONNING

Arbeidsbier henger fra taket i bikuben og støtter hverandre opp med kroppen.

Arbeidsbier samler kvae, som brukes til å lage bivoks.

En sankerbie gir nektar til en annen bie i kuben.

Arbeidsbier lagrer honning i cellene til vokskaken.

En sankerbie samler nektar i honningmagen.

O

le Brumm tror at biene bare lager honning for at han skal spise den.

Sannheten er at bier produserer honning for at de selv og larvene skal spise den. Det er veldig god mat, som gir mye energi og har lang holdbarhet. En sankerbie bringer nektar tilbake til bikuben i honningmagen sin.

Sankerbien gir de søte dråpene til andre arbeidsbier, som blander nektaren med sitt eget spytt og holder blandingen i sin egen honningmage en liten stund. Deretter lagrer bien den i cellene til vokskaken. Honningen vi spiser er faktisk biespytt, eller det som er igjen etter at vannet fordamper. Arbeids-

bier får vannet til å fordampe fortere ved å slå med vingene og skape en varm vind. Moden honning går ikke ut på dato, siden den inneholder mer sukker enn vann, i tillegg til stoffer som hemmer bakterier og sopp. De antibakterielle stoffene i honning har blitt brukt som medisin i tusenvis av år. Smører man honning på et sår, gror det fortere og blir ikke så lett infisert. Propolis, som er et slags lim som biene bruker for å forsegle sprekker i veggene til bikuben, dreper også bakterier. Det er laget av kvae, sevje og andre klissete stoffer som biene samler fra treknopper og friske skudd. Selve vokskaken er laget av 14

Kroppstemperaturen deres stiger, og det får honningen til å renne ut av magen deres.

Arbeidsbier gir dronninggelé til den fremtidige dronningen.

Sankerbier vender tilbake til bikuben med fulle pollenkurver.

En sankerbie samler pollen fra en blomst.

Arbeidsbier lagrer pollen i cellene til vokskaken.

bivoks, som kommer fra spesielle vokskjertler på magen til noen av arbeidsbiene. Før var bivoks veldig nyttig for mennesker, for det kunne brukes til å produsere lys og segl. Bivoks er vanntett og kan benyttes til å pakke inn viktige ting i. I dag har vi mange kunstige materialer som gjør samme jobb på en billigere måte, men bivoks blir fremdeles brukt i produkter som sminke og hudkrem. Honning er ikke den eneste maten til biene – de spiser også en blanding av pollen, biespytt og honning som ligger lagret i vokskaken. Biene sylter denne blandingen, slik mennesker sylter agurker og løk. Blandingen

kalles biebrød eller ambrosia, og blir spist av bilarver, unge arbeidsbier og dronningen. Men det mest verdifulle bieproduktet er dronninggelé. Det blir laget i kjertler som sitter like ved munnen til arbeidsbiene. Den fremtidige dronningen spiser dette dyrebare stoffet – faktisk bader hun bokstavelig talt i en celle som er full av dronninggelé, og vokser der inne. Mennesker utvinner dronninggelé og tilsetter det i kosmetikk. Noen bruker det til og med som medisin mot enkelte plager: alt fra forkjølelse og søvnløshet til øyesykdommer og vondt i magen. Det finnes likevel ikke noe bevis på at det virker.

15

Visste du at bier snakker sammen ved å danse? Vet du hvor mange bier som trengs for å lage én teskje med honning? Eller hvor fort de kan fly? Visste du at det levde bier på dinosaurenes tid? Bli med på en summende, stikkende og søt reise gjennom historien, og lær om hvordan de hardtarbeidende insektene har spilt en rolle for både steinaldermennesker og keisere. Og ikke minst: Les om hvorfor de små biene er så viktige, også for deg og meg.

ISBN 978-82-8373-015-9

www.fontini.no Omslagsdesign © Piotr Socha