Gutten på toppen av fjellet av John Boyne

«Boka er umulig å legge fra seg. Den er forferdelig, og den er forferdelig god.»

The Times

Fra forfatteren av Gutten i den stripete pyjamasen

john boyne

Gutten p책 toppen av fjellet Joh n Boy ne

Oversatt av Rune R. Moen

DEL 1

1936

KAPITTEL EN Tre røde flekker på et lommetørkle

Selv om faren til Pierrot Fischer ikke døde i første verdenskrig, pleide mora hans Émilie alltid å påstå at det var krigen som drepte ham.

Pierrot var ikke den eneste sju år gamle gutten i Paris som bodde alene med bare én av foreldrene. Gutten som satt foran ham på skolen, hadde ikke sett mora si på de fire årene som hadde gått siden hun stakk av med en leksikonselger.

Og bølla i klassen, som kalte Pierrot for «Le Petit» fordi han var så liten, hadde et eget rom over besteforeldrenes tobakksforretning i Avenue de la Motte-Picquet. Der pleide han å slippe vannballonger fra vinduet ned i hodet på forbipasserende på gaten under og deretter insistere på at han var uskyldig.

I første etasje i en bygning i Avenue Charles-Floquet bodde Pierrots beste venn, Anshel Bronstein, alene sammen med mora madame Bronstein. Faren hadde druknet to år tidligere i et mislykket forsøk på å svømme over Den engelske kanal.

9

Pierrot og Anshel var født med noen ukers mellomrom, og hadde praktisk talt vokst opp som brødre. Den ene av mødrene pleide å passe begge ungene når den andre trengte en blund. Men i motsetning til mange brødre kranglet de aldri. Anshel var født døv, så guttene utviklet et tegnspråk.

Vennene kommuniserte lett og uttrykte med raske fingerbevegelser alt de trengte å si. De fant til og med opp egne symboler som de brukte i stedet for navn på hverandre. Anshel ga Pierrot tegnet for hund, siden han så på vennen sin som både snill og lojal. Pierrot brukte tegnet for rev for Anshel, som alle sa var den smarteste gutten i klassen. Når de brukte disse navnene, så hendene deres sånn ut:

Guttene var sammen det meste av tiden, enten de sparket rundt på en fotball på Champ de Mars eller leste bøker.

Anshel var den eneste som fikk lov å lese historiene Pierrot skrev på rommet sitt om kveldene. Ikke engang madame Bronstein visste at sønnen hennes drømte om å bli forfatter.

Den her er bra, kunne Pierrot vise med tegn så fingrene hans flagret i luften mens han ga tilbake en bunke med ark.

10

Jeg likte den delen om hesten og den delen der de finner gullet som er gjemt i kista. Den her er ikke så bra, kunne han fortsette idet han ga tilbake en annen bunke. Men det er fordi du skriver så stygt at jeg ikke klarte å tyde alle bokstavene … Og den her, kunne han tilføye mens han viftet med en tredje bunke i luften: Den her gir ikke mening i det hele tatt. Jeg ville ha kastet den i søpla, hvis jeg var deg.

Den er eksperimentell, viste Anshel med tegn. Han hadde ikke noe imot kritikk, men noen ganger måtte han bare forsvare de historiene som kameraten var minst begeistret for.

Nei, gestikulerte Pierrot tilbake og ristet på hodet. Den gir bare ikke mening. Du burde aldri la noen lese den her. De kommer til å tro at det har klikka for deg.

Også Pierrot likte tanken på å skrive historier, men han klarte aldri å sitte stille lenge nok til å få festet ordene på papiret. I stedet satte han seg ned sammen med vennen sin og fortalte det han ville si med tegnspråk. Han kunne finne på ting, eller beskrive rampestreker fra skoledagen. Anshel fulgte nøye med, og skrev det ned for ham.

Så har jeg skrevet dette? spurte Pierrot da han til slutt fikk sidene og leste gjennom dem.

Nei, jeg har skrevet det, svarte Anshel og ristet på hodet.

Men det er din historie. Émilie, mora til Pierrot, snakket sjelden om faren lenger, selv om gutten fortsatt tenkte på ham hele tiden. Wilhelm Fischer hadde bodd sammen med dem, men dro fra Paris for tre år siden, noen få måneder etter at sønnen fylte fire år. Pierrot husket faren som en høy mann som pleide å lage hestelyder mens han bar gutten på de brede skuldrene 11

sine gjennom gatene. Av og til brøt faren ut i galopp, noe som alltid fikk Pierrot til å hyle av glede. Han lærte sønnen sin tysk for å minne ham på hvor han kom fra, og gjorde så godt han kunne for å hjelpe ham med å lære seg enkle sanger på piano, selv om Pierrot visste at han aldri kom til å bli like flink som faren. Papa spilte folkeviser så vakkert at gjestene fikk tårer i øynene, spesielt når han sang ved siden av med den milde, men mektige stemmen som fortalte om minner og savn. Det at Pierrot ikke var så flink med musikk, tok han igjen for med språkferdighetene sine. Han kunne veksle mellom å snakke tysk til faren sin og fransk til mora uten noe som helst problem. Partytrikset hans var å synge La Marseillaise på tysk og deretter Das Deutschlandlied på fransk, noe som av og til sjokkerte middagsgjestene.

«Jeg vil ikke at du skal synge mer, Pierrot», sa Maman til ham en kveld, etter at opptredenen hadde ført til en liten krangel med noen naboer. «Lær deg noe annet hvis du har lyst til å vise deg. Sjonglering. Tryllekunster. Stå på hodet.

Hva som helst, bare du ikke synger på tysk.»

«Hva er galt med tysk?» spurte Pierrot.

«Ja, Émilie», sa Papa fra lenestolen borte i hjørnet, der han hadde tilbrakt kvelden med å drikke for mye vin, noe som alltid fikk ham til å gruble over de vonde opplevelsene som hjemsøkte ham. «Hva er galt med tysk?»

«Har du ikke fått nok nå, Wilhelm?» Mora satte hendene bestemt i hoften og snudde seg for å se på ham.

«Nok av hva da? Nok av at vennene dine fornærmer landet mitt?»

«De fornærmet det ikke», sa hun. «De synes bare det er 12

vanskelig å glemme krigen, det er det hele. Spesielt de som mistet sine kjære i skyttergravene.»

«Og likevel har de ikke noe imot å komme hjem til meg, spise maten min og drikke vinen min.»

Papa ventet til Maman hadde gått inn på kjøkkenet igjen før han vinket Pierrot bort til seg og la en arm rundt livet hans. «En vakker dag skal vi ta tilbake det som er vårt», sa han og så gutten rett i øynene. «Og når vi gjør det, må du huske hvilken side du står på. Du ble kanskje født i Frankrike, og du bor kanskje i Paris, men du er tysk tvers igjennom, akkurat som meg. Ikke glem det, Pierrot.»

Av og til våknet Papa midt på natten. Skrikene hans ga gjenlyd gjennom de mørke og tomme korridorene i leiligheten.

Hunden til Pierrot – D’Artagnan – skvatt ut av kurven i frykt, hoppet opp i senga og la seg skjelvende under teppet ved siden av herren sin. Gutten dro teppet opp til haken, og lyttet gjennom de tynne veggene på at Maman forsøkte å roe ned Papa. Hun hvisket med lav stemme at alt var bra, at han var hjemme med familien, at det bare hadde vært en vond drøm.

«Men det var ikke en drøm», hørte han faren si en gang, med en stemme som skalv av fortvilelse. «Det var noe verre.

Det var et minne.»

Noen ganger kunne Pierrot våkne av at han måtte en tur på do. Da så han faren sitte ved kjøkkenbordet og mumle for seg selv med hodet mot bordplaten og en tom flaske liggende ved siden av seg. Når det skjedde, løp gutten barbeint ned trappa og kastet flasken ute på gårdsplassen så mora ikke skulle finne den neste morgen. Når han kom opp igjen, 13

hadde Papa som regel tatt seg sammen og på en eller annen måte funnet tilbake til senga.

Verken far eller sønn snakket om det dagen etter.

Men én gang Pierrot gikk ut på et av disse nattlige oppdragene, gled han i den våte trappa og falt i gulvet – ikke så ille at han skadet seg, men nok til å knuse flasken han hadde i hånden. Da han reiste seg, ble et glasskår sittende fast under den venstre foten. Han skar en grimase og dro det ut. En tykk strøm av blod piplet ut fra flengen i huden. Pierre haltet inn i leiligheten for å finne en bandasje, og Papa våknet og så hva han hadde stelt i stand. Papa desinfiserte og bandasjerte såret, og satte seg ned med gutten og ba om unnskyldning for drikkingen. Han tørket tårer og fortalte Pierrot hvor høyt han elsket ham og lovet å ikke gjøre noe som kunne sette ham i fare igjen.

«Jeg elsker deg også, Papa», sa Pierrot. «Men jeg elsker deg mest når du bærer meg på skuldrene og later som om du er en hest. Jeg liker ikke at du sitter stum i lenestolen.»

«Jeg liker heller ikke det», sa Papa lavt. «Men noen ganger er det som om en mørk sky henger over meg og jeg ikke klarer å drive den vekk. Det er derfor jeg drikker. Det får meg til å glemme.»

«Glemme hva da?»

«Krigen. Det jeg så.» Han lukket øynene og hvisket: «Det jeg gjorde.»

Pierrot svelget, var nesten redd for å stille spørsmålet.

«Hva gjorde du?»

Papa smilte trist mot ham. «Uansett hva jeg gjorde, var det for landet mitt», sa han. «Du skjønner det, ikke sant?»

«Ja, Papa», sa Pierrot, som ikke var sikker på hva faren 14

mente, men som syntes det hørtes modig ut uansett. «Jeg kan også bli soldat, hvis du blir stolt av meg da.»

Papa så på sønnen sin og la en hånd på skulderen hans.

«Bare pass på at du velger riktig side.»

Faren drakk ikke på flere uker etter dette. Og så, like plutselig som han hadde sluttet, kom den mørke skyen tilbake, og han begynte igjen.

Papa jobbet som kelner på en lokal restaurant. Han forsvant hver morgen rundt klokka ti og kom tilbake tre, før han dro igjen klokka seks til middagsøkta. En gang var han i dårlig humør da han kom hjem, en eller annen som het Papa Joffre hadde vært i restauranten for å spise lunsj. Papa hadde nektet å servere ham helt til arbeidsgiveren, monsieur Abrahams, sa at i så fall kunne han gå hjem og aldri komme tilbake.

«Hvem er Papa Joffre?» spurte Pierrot, som aldri hadde hørt navnet før.

«Han var en stor general under krigen», sa Maman mens hun løftet en haug med klær ut av en kurv og la den ved siden av strykebrettet. «En helt for folket vårt.»

«For folket ditt», sa Papa.

«Husk at du giftet deg med en fransk dame», sa Maman og snudde seg sint mot ham.

«Fordi jeg elsket henne», svarte Papa. «Pierrot, har jeg noen gang fortalt deg om da jeg så mora di for første gang?

Det var et par år etter at krigen var over: Jeg hadde avtalt å møte søsteren min Beatrix i lunsjpausen, og da jeg kom til kjøpesenteret der hun jobbet, sto hun og snakket med en av de nye assistentene, en beskjeden jente. Jeg så på henne, og 15

skjønte med én gang at dette var jenta jeg skulle gifte meg med.»

Pierrot smilte. Han elsket at faren fortalte sånne historier.

«Jeg åpnet munnen for å snakke, men klarte ikke å finne ord. Det var som om hjernen min hadde besvimt. Jeg bare sto der og stirret, uten å si noe.»

«Jeg trodde det var noe galt med ham», sa Maman. Også hun smilte ved tanken.

«Beatrix måtte ta meg i skuldrene og riste meg», sa Papa og lo av hvor tåpelig han hadde oppført seg.

«Hvis det ikke hadde vært for henne, ville jeg aldri ha sagt ja til å bli med deg ut», la Maman til. «Hun sa jeg burde ta sjansen. At du ikke var så smårar som det virket som.»

«Hvorfor er aldri tante Beatrix hos oss?» spurte Pierrot, for han hadde hørt navnet hennes bli nevnt et par ganger opp gjennom årene, men hadde aldri møtt henne. Hun kom aldri på besøk, og skrev aldri brev.

«Fordi det er sånn», sa Papa. Smilet hans forsvant, og han fikk et nytt uttrykk i ansiktet.

«Men hvorfor?»

«La det være, Pierrot», sa han.

«Ja, la det være, Pierrot.» Nå ble også Maman mørk i ansiktet. «For det er det vi gjør her i huset. Vi skyver bort dem vi er glad i, vi snakker ikke om ting som er viktige, og vi lar ikke noen hjelpe oss.»

Plutselig var den muntre samtalen ødelagt.

«Han spiser som en gris», sa Papa noen få minutter senere.

Faren satte seg på huk, så Pierrot inn i øynene og krøllet fing16

rene til klør. «Papa Joffre, altså. Som en rotte som gnager på en maiskolbe.»

Papa klaget stadig over dårlig lønn, hvor nedlatende monsieur og madame Abrahams snakket til ham, og at pariserne ble stadig mer gjerrige med tipsen. «Det er derfor vi aldri har noen penger», mumlet han. «De er så gniene, alle sammen.

Spesielt jødene – det er de som er verst. Og de kommer hele tiden fordi de sier at madame Abrahams er den beste til å lage gefilte fisch og latkes i hele Vest-Europa.»

«Anshel er jøde», sa Pierrot lavt, for han så ofte at vennen gikk til tempelet sammen med mora.

«Anshel er en av de gode», mumlet Papa. «De sier at det alltid er et råttent eple i tønna. Nå ja, det kan være motsatt også –» «Vi har aldri penger», sa Maman og avbrøt ham, «fordi du bruker opp mesteparten av det du tjener på vin. Og du burde ikke snakke sånn om naboene våre. Bare husk hvordan –» «Tror du jeg har kjøpt den her?» spurte han, mens han holdt opp en flaske og snudde den for å vise henne etiketten – samme type som restauranten brukte som husets. «Mora di kan være veldig naiv noen ganger», tilføyde han til Pierrot på tysk.

Tross alt elsket Pierrot å være sammen med faren. Én gang i måneden tok Papa ham med til Jardin des Tuileries, der han fortalte om navnet på de forskjellige trærne og plantene som vokste langs gangveiene, og forklarte hvordan hver og en av dem forandret seg fra årstid til årstid. Hans egne foreldre, sa Papa, hadde vært ivrige hagedyrkere og hadde 17

elsket alt som har med jorda å gjøre. «Men de mistet alt sammen, så klart», tilføyde han. «Gården deres ble tatt fra dem. Alt det harde arbeidet forgjeves. De kom aldri over det.»

På vei hjem kjøpte han iskrem fra en bod på gaten, og da isen til Pierrot falt i bakken, ga faren ham sin egen.

Det var sånne ting Pierrot prøvde å huske hver gang det var problemer hjemme. Bare noen få uker senere diskuterte de politikk med noen gjester – noen andre enn dem som hadde protestert på at Pierrot sang Marseillaisen på tysk – og begynte å krangle. Flere hevet stemmen, og gamle uenigheter ble trukket frem. Da gjestene dro, begynte foreldrene til Pierrot å krangle forferdelig.

«Hvis du bare kunne slutte å drikke», ropte Maman.

«Alkoholen får deg til å si forferdelige ting. Ser du ikke hvor opprørt folk blir av deg?»

«Jeg drikker for å glemme», ropte Papa. «Du har ikke sett det jeg har sett. Du har ikke sånne bilder som dukker opp i hodet på deg dag og natt.»

«Men det er så lenge siden», sa hun, gikk nærmere ham og strakte seg frem for å ta armen hans. «Vær så snill, Wilhelm, jeg vet hvor vondt det er, men kanskje det skyldes at du nekter å snakke om det på noen fornuftig måte. Hvis du hadde delt smerten med meg, så kanskje –» Émilie fikk aldri avsluttet den setningen, for akkurat da gjorde Wilhelm noe veldig stygt. Noe han hadde gjort for første gang noen måneder tidligere og sverget på at han aldri skulle gjøre igjen. Men det løftet hadde han brutt flere ganger. Uansett hvor opprørt hun ble, fant mora til Pierrot alltid en grunn til å unnskylde oppførselen hans, spesielt når 18

hun fant sønnen gråtende på rommet på grunn av de skremmende episodene han hadde vært vitne til.

«Du må ikke dømme ham», sa hun.

«Men han skader deg», sa Pierrot og kikket opp med tårer i øynene. D’Artagnan lå på senga og så fra den ene til den andre før den hoppet ned og boret snuten inn i siden på herren sin. Den lille hunden skjønte alltid når Pierrot var lei seg.

«Han er syk», svarte Émilie og holdt en hånd foran ansiktet. «Og når noen vi er glad i er syke, er det vår oppgave å hjelpe dem med å bli bedre. Hvis de lar oss gjøre det. Men hvis de ikke gjør det …» Hun trakk pusten dypt før hun sa noe mer. «Pierrot», sa hun. «Hva ville du ha sagt hvis vi flyttet?»

«Alle sammen?»

Hun ristet på hodet. «Nei», sa hun. «Bare du og jeg.»

«Og hva med Papa?»

Maman sukket, og Pierrot kunne se at hun fikk tårer i øynene. «Det eneste jeg vet», sa hun, «er at livet ikke kan fortsette slik det er nå.»

Den siste gangen Pierrot så faren sin, var en varm maikveld rett etter at han hadde fylt fire år. Nok en gang lå det strødd tomme flasker på kjøkkenet, og Papa ropte og slo hendene mot siden av hodet sitt mens han klagde over at de var der inne, de var der inne alle sammen, de kom for å hevne seg på ham. Ordene ga ikke noen mening for Pierrot. Papa strakte seg mot kjøkkenskapet og kastet tallerkener, skåler og kopper i gulvet, så de knuste i hundrevis av biter. Maman strakte armene mot ham og tryglet ham om å roe seg ned. Han fek19

tet med armene, slo henne i ansiktet og skrek ord som var så fæle at Pierrot holdt hendene for ørene og løp inn på soverommet sammen med D’Artagnan. De gjemte seg i klesskapet. Pierrot skalv og prøvde å la være å gråte, mens den lille hunden, som ikke kunne fordra bråk og oppstyr, klynket og krøllet seg inn mot kroppen til gutten.

Pierrot gikk ikke ut av klesskapet på mange timer, før alt hadde blitt rolig igjen. Faren var borte. Mora lå på gulvet, urørlig, med blod og blåmerker i ansiktet. D’Artagnan tuslet forsiktig bort, bøyde hodet og slikket øret flere ganger i et forsøk på å vekke henne. Pierrot ble bare stående og stirre, han kunne ikke tro det han så. Etter å ha samlet alt motet sitt, løp han ned trappen til Anshels leilighet, og bare pekte mot trappeoppgangen, ute av stand til å si et eneste ord.

Madame Bronstein, som måtte ha hørt oppstyret gjennom taket litt tidligere, men ikke turt å blande seg inn, løp opp, to eller tre trinn om gangen. Pierrot kikket bort på vennen sin.

Den ene gutten kunne ikke snakke, den andre kunne ikke høre. Da han fikk øye på en stabel med ark på bordet bak seg, gikk han bort, satte seg og begynte å lese Anshels siste historie. Det var befriende å forsvinne inn i en annen verden.

I flere uker hørte de ingenting fra Papa, og Pierrot både lengtet etter og fryktet at han skulle komme tilbake. En morgen fikk de høre at Wilhelm hadde omkommet da han falt under et tog som var på vei fra München til Penzberg, der han var født og oppvokst. Pierrot gikk inn på rommet sitt, låste døra, så på hunden som lå og slumret på senga, og begynte å snakke med lav stemme.

20

«Papa ser ned på oss nå, D’Artagnan», sa han. «En dag skal han bli stolt av meg.»

Etter dette fikk Émilie tilbud av monsieur og madame Abrahams om å arbeide som kelner. Det mente madame Bronstein var smakløst, siden de tilbød henne stillingen som ektemannen hennes hadde hatt. Men Maman, som visste at hun og Pierrot trengte pengene, takket takknemlig ja til tilbudet.

Restauranten lå halvveis mellom skolen til Pierrot og der han bodde. Han pleide å lese eller tegne i det lille personalrommet hver ettermiddag mens betjeningen gikk inn og ut og dullet med ham. Madame Abrahams kom alltid med en tallerken med dagens rett, og iskrem til dessert.

I tre år, fra han var fire til han ble sju, satt Pierrot i det rommet hver ettermiddag mens Maman tok seg av kundene i etasjen over. Selv om Pierrot aldri snakket om det, tenkte han på faren hver dag. Han så for seg at Papa sto i det samme rommet og skiftet til uniformen sin om morgenen og telte opp tipsen på slutten av dagen.

Mange år senere, da Pierrot tenkte på barndommen, hadde han blandede følelser. Selv om han var veldig lei seg på grunn av faren, hadde han masse venner, han likte seg på skolen, og han og Maman hadde det fint sammen. Paris blomstret, og gatene summet av folk og energi.

Men i 1936, på bursdagen til Émilie, tok det som begynte som en lykkelig dag en tragisk vending. På kvelden hadde madame Bronstein og Anshel kommet opp med en liten kake for å feire. Pierrot og kameraten hans var i ferd med 21

å gomle i seg det andre stykket da Maman, helt plutselig, begynte å hoste. Først trodde Pierrot hun måtte ha fått en kakebit i vrangstrupen, men hostingen fortsatte mye lenger enn det som virket normalt. Først da madame Bronstein ga henne et glass vann, tok den slutt. Men da hun kom til hektene igjen, hadde hun blodskutte øyne, og presset en hånd mot brystet som om det gjorde vondt der.

«Det går bra», sa hun da hun omsider klarte å puste normalt igjen. «Jeg blir nok bare forkjølet.»

«Men, kjære deg …» sa madame Bronstein og ble blek i ansiktet mens hun pekte på lommetørkleet som Émilie holdt i hendene. Pierrot kikket bort på det, og ble sittende og gape av skrekk da han fikk øye på tre små blodflekker på stoffet. Maman stirret også på dem i noen sekunder før hun krøllet sammen lommetørkleet og stakk det i lomma.

Så satte hun begge hendene forsiktig mot armlenene på stolen, reiste seg, glattet ut kjolen og forsøkte å smile. «Émilie, er det bra med deg?» spurte madame Bronstein og reiste seg. Mora til Pierrot nikket raskt.

«Det er ingenting», sa hun. «Sikkert bare en halsinfeksjon.

Men jeg er nok sliten. Kanskje jeg burde få meg litt søvn. Det var så omtenksomt av dere å komme med kaken, men hvis det er greit for deg og Anshel …?»

«Selvfølgelig, selvfølgelig», svarte madame Bronstein, dunket sønnen sin på skulderen og gikk av sted mot døra, mer ivrig enn Pierrot noensinne hadde sett. «Hvis du trenger noe, bare tramp i gulvet et par ganger, så kommer jeg opp på et blunk.»

Maman hostet ikke mer den natten. Ikke dagene etter heller. Men så, mens hun ventet på noen gjester i restaurant22

en, virket det som om hun mistet fullstendig kontrollen.

Maman ble hjulpet ned i rommet der Pierrot satt og spilte sjakk med en av kelnerne. Denne gangen var hun helt grå i ansiktet. Lommetørkleet hadde ikke flekker av blod, men var dekket av det. Svetten rant nedover ansiktet på henne. Da doktor Chibaud kom, kastet han bare et blikk på henne før han ringte etter ambulanse. Etter en time lå hun i en seng på sykehuset Hôtel-Dieu de Paris mens legene undersøkte henne og hvisket seg imellom med dempede og bekymrede stemmer. Den natten sov Pierrot i leiligheten til familien Bronstein. Han lå anføttes med Anshel i senga, mens D’Artagnan lå og snorket på gulvet. Han var veldig redd, og skulle gjerne ha snakket med vennen sin om det som skjedde, men i mørket hjalp det ikke å være god i tegnspråk.

Pierrot var på besøk hos Maman hver dag i en uke, og for hver dag virket det som om det var tyngre og tyngre for henne å puste. Han var alene med henne den søndag ettermiddagen da pusten hennes begynte gå saktere og saktere før den stoppet helt opp, og fingrene hennes slapp taket.

Hodet hennes bikket over til den ene siden, mens øynene fortsatt var åpne, og han skjønte at hun var borte.

Pierrot satt helt stille i noen minutter. Så trakk han rolig forhenget rundt senga og gikk tilbake til stolen ved siden av mora, holdt hånden hennes og nektet å slippe den. Omsider kom en voksen sykepleier. Hun så hva som hadde skjedd, og sa at hun måtte flytte Émilie til et annet sted, der liket kunne gjøres klart til begravelsesbyrået. Da Pierrot hørte dette, brast han i gråt og følte at det aldri ville ta slutt. Han klamret seg til moras døde kropp mens sykepleieren forsøkte å trøste.

Det tok lang tid før han roet seg, og da det endelig skjedde, 23

føltes det som om hele ham var ødelagt på innsiden. Sånn smerte hadde han aldri kjent før. «Jeg vil hun skal ha dette», sa han og tok ut et fotografi av faren sin fra lomma og la det ved siden av henne i senga.

Sykepleieren nikket og lovet at hun skulle sørge for at bildet ble liggende hos Maman.

«Har du noen familie jeg kan ringe for deg?» spurte hun.

«Nei», sa Pierrot og ristet på hodet. Han klarte ikke å se henne i øynene, av frykt for å finne enten medlidenhet eller likegyldighet. «Nei, det finnes ingen. Det er bare meg. Jeg er helt alene nå.»

Fra forfatteren av

Gutten i den stripete pyjamasen

Den sterke, uforglemmelige nye romanen fra forfatteren av bestselgeren Gutten i den stripete pyjamasen. En bok som er vanskelig å legge fra seg, og umulig å glemme. Året er 1935. Hva skjer med et foreldreløst barn som blir tatt inn under Adolf Hitlers vinger?

«Svært imponerende (…) en sterk fortelling om hvordan en gutt ble forført av Hitler og nazismen, og måtte betale prisen for det (…) hvis dette kunne skje med Pierrot, kunne det skje med oss.»

IRISH INDEPENDENT

«Slående og tankevekkende om hvor tiltrekkende makt kan være, hvor lett påvirkelige unge mennesker kan være, og om den forferdelige smerten i et liv fylt med anger.»

THE GUARDIAN

ISBN: 978-82-93346-57-9

www.fontini.no