Herman Hule Bok 1 Dinosaurdalen

dinosaurdalen KYLE MEWBURN OG DONOVAN BIXLEY Oversatt av Simon Stranger

Forfatteren tror ikke egentlig at neandertalere og dinosaurer levde samtidig. Han sü i hvert fall ikke en eneste dinosaur da han reiste tilbake til steinalderen med tidsmaskinen sin for ü gjøre undersøkelser til denne boken.

Til Rodney, kompis siden steinalderen. K.M. Og til neandertalerne som oppmuntret meg til ü tegne dinosaurer. Hvem skulle trodd at det ville lønne seg? D.B.

Morens mange ansiktsuttrykk

Glad

Sint

Trist

Forvirret

Redd

4

Begeistret

Chapter One En dag bestemte Herman seg for å dra til Slimsumpen for å samle brontosaur-bæsj. Moren hans virket kanskje litt småsur da han fortalte det, men Herman var ikke helt sikker. Steinalderfolk så alltid litt gretne ut. Også når de ikke var det, og moren til Herman virket surere enn de fleste. Kanskje faren likte sure damer? Han hadde i hvert fall dratt henne inn i hulen sin …

5

... men det er en annen historie.

«Slem sump,» gryntet hun. «Dino spise Hemm.»

Hun klarte ikke å si Herman. Herman smilte.

«Ikke være redd, mamma. Jeg skal være forsiktig.

Og Grr-Grr kan passe på meg. Han lukter fare på hundre spyds avstand.»

Grr-Grr bjeffet ivrig og logret med halen.

6

Moren til Herman klødde seg i hodet og gryntet.

Hun skjønte nesten ingenting av det han sa. En gang prøvde han å fortelle henne alt det han så og tenkte. Alle spørsmålene han hadde. At han virket mye smartere enn resten av stammen. Kanskje han var født med en mye større hjerne enn de andre?

Hvorfor det, i så fall? Herman ante ikke hvorfor, men visste at det gjorde ham smartere. Lysår smartere.

Moren hadde bare gjespet og klødd seg under armen mens hun snakket. Hun visste ikke engang hva en hjerne var. Ikke brydde hun seg heller.

Moren likte ikke å tenke. Ikke i det hele tatt, så til slutt ga han bare opp, og prøvde å vende seg til tanken på at han aldri ville finne noen å snakke med. Aldri. Sukk. Det kunne være ganske ensomt å være så mye smartere enn alle andre.

«Masse farlig, Hemm skrike,» sa moren. Hun løftet Herman opp og klemte ham så hardt at han trodde hodet skulle eksplodere. Herman prøvde å vri seg unna, men moren var altfor sterk.

7

«Hemm komme før sol borte,» sa moren. «Ikke komme, ikke nam-nam. Hemm gå sulten.»

Herman himlet med øynene. Det var faktisk mer en belønning enn straff. Mennene var på jakt. Før de kom tilbake med ferskt kjøtt, hadde ikke stammen noe annet å spise enn gammel mose, råtne bær og visne palmerøtter. Det gjorde ingenting om han gikk glipp av det. Hvis han fant noe godt å spise ved Slimsumpen, skulle han faktisk passe på å komme for sent med vilje.

Hermans verktøy Kastesteiner

Sveitsisk alt-i-ettlommestein

Pirkepinne

8

Hammer

«Javel, mamma,» svarte han. Moren stirret mistenksomt på sønnen. Så stappet hun fingeren langt opp i nesa og dro ut en klase med myk, grønn guffe. Hun kikket litt på snørrklumpen før hun puttet den i munnen.

Noen ganger var moren bare så helt inni steinalderen neandertal. Endelig satte hun ham ned, og Herman løp inn i hulen.

«Kom igjen, Grr-Grr,» sa han og plukket opp et spyd og en hul vedkubbe som kunne brukes som sekk. Så dro han av gårde til Slimsumpen.

Sprettert av dinobein

Klubbe

Superklubbe med pigger 9

Spyd

Steintøff mote Ingen andre i stammen brukte klær, men Herman likte ikke å gå naken. Da kunne jo hvem som helst se ... ja: ALT. Det gikk greit da han var mindre, men nå er han snart åtte somre gammel. Tross alt.

Hermans garderobe Hermans favorittjakke av sabeltanntiger-skinn.

Bjørnepote-tøfler, for kalde netter.

10

Moren var ikke særlig fornøyd da han begynte å dekke seg til.

«Du pelsete. Ikke trenge mere hår,» gryntet hun.

«Men mamma,» klaget Herman. Han var ikke like hårete som de andre. «Jeg er alltid kald, og pelsen holder meg varm. Jeg synes klær er en god idé. En dag kommer alle til å gå med sånne.»

Moren hans pillet ut litt ørevoks og stappet det i munnen.

«Hemm ikke legge pels i hule,» gryntet hun. «Meg ikke børste pels.»

Favorittklærne til Herman er laget av pelsen til en sabeltann-tiger.

Han har knytt fast små pelsposer i klærne sine. De er gode å stikke hendene i når det er kaldt, og han kan putte andre ting i dem også.

Herman kaller dem «lymmer». Navnet «lymmer» høres kanskje ikke HELT riktig ut, men han har ikke funnet på noe bedre ord ennå.

Lymmer.

Lure til å varme hendene og til å legge saker og ting i.

Hjelm laget av skilpaddeskall.

Underbukse til varme dager.

11

Rene underbukser (i tilfelle uhell).

Chapter Two Pfffffffffffffffffffffffffff !

Ekkoet av en skikkelig brontosaur-promp gjallet gjennom dalen.

Pfffffffffffffffffffffffffff!

12

Alle dinosaurene prompet.

Masse.

Huleboere prompet en god del de også, men brontosaurene hadde de saftigste og mest stinkende prompene i verden. Antagelig fordi de spiste så mye gress og blader.

Noen ganger var Herman redd for at all dinoprompen skulle føre til klimaforandringer, og det ville kanskje ikke være så bra, fordi …

Tja, det er også en annen historie.

13

Slimsumpen lå i enden av dalen, og var omringet av vulkaner. Elver av glødende lava rant nedover fjellsidene, og lagde svære skyer av damp når de rant ut i sumpen.

Vanlig stank Gjør deg svimmel Slår deg i svime ADVARSEL! Dødelig!

14

Dampen var så varm at du kunne bli kokt på et sekund.

Sumpen boblet og sydet, og det var sprutende geysirer og groper av kvikksand overalt.

Slimsumpen var med andre ord ikke en spesielt god lekeplass. Herman krøp langs kanten av sumpen og plukket med seg brontosaurbæsj. Våt bæsj trykket han inn i den hule vedkubben. Tørr bæsj stappet han i lymmene.

Han kikket stadig vekk opp. Brontosaur-flokken var ute i midten av sumpen. Noen spiste sumpgress. Andre bare veltet seg i gjørma. Dyrene var ikke så farlige, men de var klossete, så det gjaldt å holde litt avstand.

Bråkete var de også. Lyden av plasking, fising og bobling var så øredøvende at Herman ikke hørte skrittene som kom nærmere, og nærmere. Og nærmere. Og så plutselig …

Brrrøøøøøøøøøøl!

15

Brølet fra tyrannosauren var grusomt høyt og forferdelig nærme. Det pep i ørene, og hjertet hans sank ned i føttene. Grr-Grr pilte av gårde og gjemte seg under en stein, mens Herman hoppet ut i sumpen og vasset mot brontosaurene. De var hans eneste sjanse til å overleve. Ikke fordi dinosaurene kunne beskytte ham, men fordi tyrannosauren kanskje ville spise en av DEM i stedet. Hvis tyrannosauren var sulten, holdt det ikke med en pinglete steinaldergutt til lunsj. Eller?

Vannet stinket nesten like mye som faren når han kom hjem fra jakt. Herman slepte seg fremover.

Det surklet i gjørme, og føttene ble tyngre og tyngre for hvert skritt. Det var som å vasse i en gryte med morens palmegren-pudding. Til slutt klarte han ikke å løfte føttene i det hele tatt. Han sto bom stille.

Likevel fortsatte gjørmen å stige oppover knærne hans. Merkelig. Da Herman forsto hvorfor, ble øynene hans store som dinosauregg.

Det var ikke sumpen som STEG, det var han som SANK. Han sto midt i en grop med kvikksand!

16

Herman var dødsdømt. Hvis ikke tyrannosauren slukte ham, ville kvikksanden gjøre det. Han klarte ikke å bestemme seg for hva som var verst. Så kom han på noe enda verre: Tyrannosauren kunne først bite ham over på midten, og så la resten av kroppen synke ned i kvikksanden.

Herman sukket. Noen ganger skulle han ønske at hjernen hans ikke var så stor.

17

aZt 1RdgAuCm Tyrannosauren brølte en gang til.

Vent litt, tenkte Herman. Det er jo ikke SÅNN Bli med tIl dinosaurdalen!

tyrannosaurer brøler før de glefser i seg et huleboerbarn? (Dette visste Herman alt om, for han

hadde sett drøssevis avHule steinalderbarn bli spist av Steinaldergutten Herman bor tyrannosaurer. hadde alltid tenkt at man sammen med denHerman ikke spesielt smarte neandertaler-stammen Herman måtte være litt tett i sin. pappen forerå bli slukt av en et huleboer-geni, og måaldri ta ansvar dinosaur, og hadde i verden trodd at det skulle når det blir krise. Og det skjer ganske skje med ham. Så flaut!) ofte … Hvordan hindrer du for eksempel kikket over skulderen. enHerman rasende T. rex fraseg å ødelegge landsbyen Så ble det flaut for alvor, fordet detutvar din?

Herman må finne fortikke en Tyrannosaurus – før helevarstammen blirSjmokk dinosaurmat. rex.

Det Sjmokk. var en ekspert på å Eventyrlig spennende og morsomt!

aNdRE BOK I SERIEN:

Sammenligning av hjernestørrelse 978-82-93346-65-4 Gjennomsnittlig hjerne ISBN:

PaSSER BeST FOR GUTTER OG JENTER FRa 7–12 ÅR.

18

www.fontini.no