HERMAN HULE 3 Flyveøglen

Til Greg, en smart huleboer – K.M.

flyveøglen Til Jo. Min klippe – D.B.

MEWBURN OG BIXLEY

4

Herman plukket opp en klump med diplodocusbæsj, og knadde den sammen med hendene. Da bæsjen var god og myk, blandet han den med råtne flyveøgle-egg. De gule eggeplommene gjorde klumpen lysegrønn, som palmeblader. Fargen hadde vært helt perfekt hvis Herman prøvde å male et palmetre. Det gjorde han ikke. Han forsøkte å male en gutt som badet i stegosaurus-snørr. Bildet skulle vise hvordan han og Diger reddet Dinosaurdalen fra en forferdelig forkjølelse, men grønnfargen var helt på jordet.

Herman sukket oppgitt, og kikket seg rundt.

De andre veggene var allerede dekket av malerier.

Herman hadde malt faren på jakt, og moren som blandet medisiner, og så var det et stort maleri

5

av søsteren hans som ble trampet i hjel av en mastodont. Det var Hermans favorittbilde. Han skulle bare ønske det hadde skjedd på ordentlig. Øverst på veggen var en serie som viste hvordan Herman møtte Diger.

Herman ante ikke hvorfor han ville male alt det som skjedde i livet hans. En dag bare knuste han et bær mellom fingrene, så på de tomme veggene og fikk en idé. En veldig god idé.

6

Herman fikk ofte gode ideer. Antagelig fordi han hadde en mye større hjerne enn de andre i stammen, og hele tiden fikk lyst til å prøve ut nye ting.

Påfunnene gjorde moren hans bekymret. Hun sa at onkelen også var full av gode ideer. Som da han ville lære en sabeltanntiger å leke «hent pinnen».

Ja, ja. Det er en annen historie.

7

Herman så gjennom lageret av ingredienser: en stor samling med dinobæsj fra forskjellige dyr, alle med sin egen grønnfarge (bortsett fra T. rex-bæsj, som hadde en ekkel og ufyselig brunfarge).

I tillegg hadde Herman halve eggeskall med eggeplommer, blod, mose og jord. Kanskje han kunne prøve å blande allosaur-bæsj med …

Herman kjente det svi i nesa. Den lukten. Den var ikke til å ta feil av. Rommet ble fylt av svart røyk som brant i øynene og gjorde det umulig å se noe som helst.

«Ikke igjen,» sukket Herman, og skyndte seg inn i stua. Familien hans satt midt i røyken. Øynene deres var knallrøde, og tårene rant, men brydde de seg?

Neida. Overhodet ikke. Moren var opptatt med å gnage av skorpen på et sår, mens søsteren grillet gigantiske snegler over bålet. Hun gliste mens sneglene buktet og vred seg over flammene. Faren slepte en søkkvåt trestokk mot bålet.

8

«Hvorfor bruker du ikke tørr ved i stedet?» spurte Herman, og holdt ham i armen.

«Høh?» gryntet faren.

«Du vet. De tørre greinene? Der!» Herman pekte mot en svær haug av kvister.

Faren smilte. Endelig forsto han hva Herman mente.

De merkelige hobbyene i Hermans familie Hng liker å se på tre-V (hun glaner på det i timevis).

«Ja! Gjøre det!» svarte faren. Så kastet han den våte trestokken. Rett på bålet ...

En stinkende røyksky fylte hele hulen.

Herman hostet og harket på vei mot utgangen.

Noen ganger er det slitsomt å være den eneste som kan tenke.

Moren til Herman tror hun er kul når hun puster inn røyk fra bålet.

Faren liker steinhard rock (han er hoderistende bra på headbanging).

Kunsten å snakke med

esker

n steinaldermen

Det er ikke så lett å prate med folk fra steinalderen, for de kan ikke så mange ord. De har heller ikke så mange interesser.

Steinaldermenneskene snakker mest om ting de kan spise, eller absolutt ikke må spise. Som dette: Ku-nam! Tang-æsj! Stein-au! Sopp-dø!

Folk i steinalderen bruker tegnspråk når de skal forklare noe vanskelig. Lurt, tenker du kanskje, men det er faktisk livsfarlig, for de forskjellige stammene bruker ulike tegn.

I de fleste stammer betyr for eksempel det å holde seg for nesen at noe stinker, men hos Gru-Gruene vil det si: «Kan jeg vær så snill kutte av deg hodet og slurpe i meg hjernemassen din?» Det bør du ikke prøve. Du bør faktisk ikke snakke med en Gru-Gru i det hele tatt, for de er vanvittig voldelige. Hvis du ser en av dem, er det bare å beine av gårde.

(Og hvis en GruGru inviterer 12

deg på middag, bør du for all del takke nei, for da er det DU som er maten.)

Steinalderfolk er helt elendige i matte. Selv om de teller med fingrene, kommer de ikke engang til fem. Eller fire.

De teller bare 1 … 2 … 3 … MASSE. En gang lagde Herman en ting til å telle med av pinner og frø. De minste frøene var én.

Større frø var ti, og de aller største var hundre.

Han kalte oppfinnelsen Hermakulator. Den virket utrolig fint. Helt til den ble våt. Da begynte frøene å spire … og så spiste moren hele oppfinnelsen.

13

Regnet fosset ned utenfor hulen. En voldsom storm herjet med dalen. Taggete lyn blinket oppi skyene, og jorden ristet som om en gigantisk brontosaur prompet oppe i skyene.

14

Alle holdt seg inne i hulene sine. De var livredde for at verden skulle gå under. (Det var de egentlig ganske ofte.)

Før trodde Herman også at hele verden skulle gå under når det tordnet, fordi det var det alle andre sa, men for hver storm ble han mindre redd. Verden gikk tross alt ikke under. Lyn og torden var bare noe som skjedde en gang iblant, og var ingenting å være redd for. (Ok, kanskje bitte litt, da.)

15

S-K-R-I-I-I-I-I-I-I-I-I-K!!!!

Et høyt skrik skar gjennom tordenskrallet. Det

hørtes litt ut som dinosaurvennen hans, Diger.

Kanskje han trengte hjelp?

Herman kikket først én vei, så en annen.

En kjempesvær skygge gled stille over tretoppene, før den plutselig styrtet ned mot bakken. Så fantastisk! Det var en Quetzalcoatlus! Herman hadde aldri vært så nær på en flyveøgle før. De var utrolig sjeldne. Og veldig, veldig farlige.

«Kom, Grr-Grr,» sa Herman. «Så sjekker vi hva den holder på med.»

Ved huleinngangen sto fire stokker og en tørket djevelfrosk.

Herman stakk en pinne i hver froskefot, og tøyde skinnet så langt han kunne.

16

Da han kom ut av hulen, løftet Herman frosken over hodet. Det var genialt.

Regnet hamret på frosken, mens Herman holdt seg tørr … tja, nesten helt tørr.

Han kalte oppfinnelsen en froskaply.

Etter å ha gått noen skritt oppdaget han at GrrGrr ikke fulgte etter. Den som alltid kom løpende etter ham, overalt hvor han gikk?

«Det regner ikke SÅ mye ...,» løy Herman.

Jakken hans var søkkvåt allerede, og beina var dekket av gjørme. Grr-Grr sto og klynket ved inngangen. «Gjør som du vil,» sa Herman.

Det var vanskelig å gå fort med froskaplyen over hodet. Bare ikke flyveøglen forsvant før Herman fikk sett den på nært hold …

17

Quetzalcoatlus En kjempe-pterosaur

1

2

Hjeeelp!

3 4

En ku … en vekk … en kvakk … en knekk … en lus …

6

5 1 Et vingespenn på 15 meter – det største flyvende dyret som noen gang har levd 2 Store øyne for å se byttedyr fra luften 3 To meter lange kjever for å snappe opp

maten 4 Byttedyr?

5 Hult skjelett for å veie så lite som mulig 6 Like høy som en sjiraff 7 En annen, liten pterosaur

7

aZt 1RdgAuCm Plutselig begynte froskaplyen å bevege seg. Det

Se føltesOPP!! som om noen prøvde å rive den ut av grepet hans. Herman gjorde seg klar til å slåss mot den Steinaldergeniet Herman Hule fyker til værs men det var ingen som i frekke sitt mestfroskaply-rapperen, høytsvevende eventyr noensinne. prøvdeeråpåstjele Det var selv! Den Herman jakt noe. etter maling til froskaplyen et nytt levde! da det forferdelige skjer. hulemaleri, Helt Det ut avvirket løse lufta en flyve-nettopp hadde våknet, somkommer om frosken øgle løfter ham opp været.seg Ikke en for å komme løs. forogden sprellet og ivred rundt hvilken som helst flyveøgle heller, men verdens største! Herman blir sluppet oppi et gigantisk fuglereir, der en sulten unge venter. Er dette slutten? Kommer han til å bli slukt levende, eller klarer Herman å pønske ut en plan for å overleve …?

Bli med på et fantastisk, morsomt og spennende eventyr med Herman Hule! En steinaldergutt med en stor hjerne og et enda større hjerte.

ANDRe Bøker I SeRIEN:

ISBN: 978-82-93346-83-8

20 PASSeR BeST FOR GUTTeR Og JENTeR FRA 7–12 ÅR.

www.fontini.no