S AYA N TA N I
D A S G U P TA
Kiranmala og
Slangens hemmelighet
Kiranmala og
Slangens hemmelighet SAYA NTANI DASGUPTA
Oversatt av Heidi Sævareid
KAPITTEL 1
Et monster i byen
Tolvårsdagen min var en helt utrolig drittdag. Først ble foreldrene mine slukt av en enorm rakkhosh. Så ble de dratt over i en annen dimensjon, i en annen galakse. I stedet for feiring med kake, gaver og fest, brukte jeg hele bursdagen på å ta knekken på demoner og reise gjennom tid og rom for å finne familien min. Dessuten reddet jeg praktisk talt delstaten New Jersey, hele verden, og alt som ligger hinsides vår verden, fra undergang. Med litt hjelp underveis, da. Men nå blir jeg visst litt for ivrig. Jeg skal fortelle alt det der straks. Først må jeg forklare hvordan alt sammen begynte. Før rakkhosh-hendelsen hadde jeg et temmelig vanlig liv. Jeg gikk på skolen, hang med bestevenninnen min, Zuzu, på kafeen til foreldrene hennes, og jeg hjalp til i butikken til foreldrene mine. Ellers besto livet av den greske spinatomeletten til Zuzus bestemor, pappas lister 7
over varebeholdningen, lekselesing, og alt mulig annet jeg måtte gjøre for å unngå Jovi, naboen/erkefienden min, og den fnisete, populære jentegjengen hennes. Et helt gjennomsnittlig liv for en syvendeklassing, altså. Jeg hadde ikke opplevd noe som kunne forberede meg på intergalaktisk demonjakt. Mamma og pappa hadde vel prøvd å advare meg, på sin egen dustete måte. Helt siden jeg var liten hadde de fortalt meg dødskule historier om rakkhoshene – som var kjøttetende, snørrete demoner som likte å snakke på rim mens de jafset i seg uskyldige mennesker. Har du hørt om kjempen i Jack og bønnestengelen – han som vil male opp menneskeknokler og bruke dem som mel i brødet sitt? Vel – se for deg denne kjempen, bare med horn, huggtenner og lange klør, og så begynner du å nærme deg en rakkhosh. Men uansett hvor livaktige kjemper eller demoner eller gnomer virker i fortellinger, så er det ingenting som kan forberede deg på å se et ekte monster på trappen utenfor huset. Det var akkurat det som skjedde på tolvårsdagen min. Og fordi skjebnen tydeligvis har en helt syk humor, har jeg tilfeldigvis bursdag på Halloween. Jeg hater å ha bursdag på Halloween. Da jeg var yngre, hatet jeg det fordi alle var så opptatt med gresskar og kostymer at de glemte bursdagen min. Det ble enda verre av at jeg ikke fikk lov til å kle meg ut som superhelt eller monster. Jeg ville bare være som de andre heksene, zombiene 8
eller skjelettene i nabolaget, men foreldrene mine hadde alltid andre planer. «Kanskje jeg kan være sjørøver i år,» foreslo jeg for eksempel, og holdt frem sjal og gulløreringer. «Eller spøkelse?» spurte jeg kanskje peeent om, med et gammelt laken over hodet, men hvert år insisterte foreldrene mine på samme kostyme. Et antrekk som fikk meg til å skille meg enda mer ut. «Elskede månebarn, du kan heller kle deg ut som indisk prinsesse,» sa de overivrig. «Tross alt er du en ekte indisk prinsesse, og dette er den eneste dagen i året hvor du faktisk kan se ut som en prinsesse også!» Da jeg gikk i første eller andre klasse, syntes de andre barna at det var kult med de blanke silkesariene mamma pakket meg inn i på Halloween. Jeg sa at armbåndene og halskjedene var laget av ekte smaragder, diamanter og rubiner. De trodde meg, men det er grenser for hvor mange ganger det går an å lure vennene dine – eller deg selv – til å tro at du er en ekte indisk prinsesse som har blitt kastet ut av eventyret og havnet i en helt vanlig enebolig i New Jersey. Samme hva de gale foreldrene dine påstår. Det tar ikke lang tid før resten av verden aner at alt kanskje ikke er helt sant. «Er ikke faren din han som eier storkiosken på Route 46?» spurte Jovi en dag da vi var rundt ni år. «Konger pleier vel ikke å drive kiosk?» Hun smalt med tyggegummien, kastet på det perfekte, 9
lyse håret og så på meg med DET blikket. Jeg ville bare synke i jorden. Da mamma hørte dette, ga hun meg et typisk teit råd. «Min kongelige datter,» sa hun med den lyse stemmen sin, «ingen mennesker er bare én ting. Livet handler om å lære å kjenne igjen de mange ansiktene vi har.» «Dessuten har vennene dine helt rett,» runget pappas stemme bak brusautomaten i kiosken. «Ingen konge som er verdig tronen han sitter på, ville eid bare en storkiosk! Gå og si til klassekameratene dine at til og med konger og dronninger må jobbe hardt når de flytter til et nytt land. Og fortell dem at faren din ikke bare eier en storkiosk – han eier et helt supermarked!» «Og hvis de fortsatt ikke tror deg,» tilføyde mamma fra hyllen hvor hun fylte på med bacon-crisp, «så si til dem at vi ikke er de virkelige foreldrene dine. Bare si at du er datteren til en underjordisk slangekonge og at vi fant deg som baby da du fløt nedover Drømmeelven i et leirkar.» Alle barn med familie fra et annet land synes foreldrene er rare, men når det gjaldt mine, handlet det ikke bare om språket eller klærne eller maten. Det var noe mer – det var som om foreldrene mine aldri skjønte forskjellen på sannhet og fantasi, vitenskap og myter, drømmer og virkelighet. Men det var ikke før den skjebnesvangre tolvårsdagen min at jeg fullt ut forsto hvorfor.
KAPITTEL 2
Prinsesse-forbannelsen
Dagen startet som en hvilken som helst annen oktobermorgen i byen Parsippany, i delstaten New Jersey i USA. Ingen illevarslende tegn, ingen mørke skyer på himmelen. Bare oransje skyer som gled forbi, som sukkerspinn med appelsinsmak. Men hvis du så nøye etter (noe jeg ikke gjorde), og hadde sett nok sci-fi på TV (noe jeg trolig hadde gjort), så ville du kanskje sett en tornadoformet skygge som skjulte seg i skyene. Noe som lignet et intergalaktisk ormehull. Men på den tiden hadde jeg ikke særlig peiling. Og ingen anelse om at jeg ikke kom til å være i New Jersey så mye lenger. Den morgenen jeg fylte tolv år, forsov jeg meg, og ble vekket av at Zuzu ringte. «Feliz cumpleaños! Joyeux anniversaire! De hjerteligste gratulasjoner med dagen ønskes deg, prinsesse Kiran!» Stemmen som brølte i telefonen var 11
altfor blid så tidlig på morgenen. Det ble enda verre av at hun ropte på flere forskjellige språk. Jeg lot som om jeg brakk meg. Zuzu visste godt at jeg var allergisk mot sånne prinsessegreier. Det var sikkert på grunn av foreldrene mine, som hadde prinsesser på hjernen. Men jeg kunne rett og slett ikke fordra prinsesser, samme hvilket land de kom fra. Det spilte ingen rolle om de hadde sari og armringer eller tutu og tiara – det var én ting som virkelig gikk meg på nervene med prinsesser: De var så innmari fornøyd med seg selv. Babyrosa, pyntelige og pene. Og så ventet de hele tiden – på at det skulle komme en prins, på at skjebnen skulle snu, på at redningen skulle komme. Bare tanken fikk det til å snøre seg i halsen. «Her har jeg bursdag, og så får du meg nesten til å spy.» Jeg myste mot morgensolen og ønsket for ørtende gang at mamma ville latt meg ha gardiner i vinduene. Men av en eller annen grunn hadde hun fått det for seg at det var sunt for barn å sove i lyset fra månen. «Å, det overlever du nok, prinsesse Vil-Ikke.» Jeg så for meg hvordan Zuzu skjøv de røde hipster-brillene sine opp fra den søte lille nesetippen sin. «Men fru Valdez kommer til å spidde deg på pekestokken hvis du ikke møter opp til matteprøven i dag.» Urk. Nå fikk jeg endelig med meg hva klokken var. «Å nei – jeg er krisesent ute!» «Ahde! Schnell! Best du får opp farten, snuppa!» kvitret 12
Zuzu. «Og én ting kan du være sikker på – denne bursdagen kommer til å bli helt sinnssyk!» Jeg hadde ingen anelse om hvor rett hun skulle få. Null tid til å velge ut et spesielt bursdagsantrekk. Jeg slengte på meg yndlingsjeansene og en svart T-skjorte, og skyndte meg å flette det mørke håret så det dekket over det rare arret jeg hadde i nakken – det som foreldrene mine sverget på at bare var fødselsmerker. Jeg knyttet et tørkle over det enda styggere arret, det som sitter på overarmen og ligner et par skjeve briller, og så – for å være helt på den sikre siden, slengte jeg på meg den svarte hettegenseren som jeg alltid gikk i. Jeg løp ned trappen og overså de merkelige ansiktsuttrykkene til mamma og pappa, de anstrengte gratulasjonene, og til og med den fancy frokosten med poteter og fritert luchi-brød. «Kiranmala –» begynte pappa, men jeg avbrøt ham. «Dere, jeg tenkte på i kveld …» sa jeg og smuglet et par sjokoladekjeks fra matskapet ned i lommen. «Jeg lurte på om jeg skulle kle meg ut som en vampyr …» «Det er ikke nok fiber i de der, jenta mi.» Smuglerfrokosten min hadde ikke unnsluppet pappas skarpe blikk. «Fiber er helt nødvendig for fordøyelsen.» Jeg brydde meg ikke om pappas bekymringer for fordøyelsessystemet mitt: puttet bare en kjeks i munnen, før jeg stakk føttene i yndlingsskoene mine – knall lilla militærboots som Zuzu og jeg hadde funnet på bruktbutikken. Så slengte jeg sekken over skulderen og håpet at 13
mamma ikke skulle bli altfor sint for at jeg ikke smakte på maten hun hadde laget. «Dere trenger ikke kjøpe vampyrantrekk, altså. Kanskje det holder med noen falske tenner?» Munnen min var klissete av sjokolade. Dumt jeg ikke hadde noe å drikke. «Vampyr? Hva er det du snakker om?» Mamma rakte meg et glass laktosefri melk mens hun snakket. Jeg ventet på ‘best-du-får-i-deg-en-skikkelig-frokost’-blikket, men hun virket for sliten til å kjefte. Det var mørke ringer under de karamellfargede øynene, og den vanligvis så perfekte frisyren var litt vindskjev. «Du vet godt hva en vampyr er.» Jeg flekket tenner som et monster i en gammel film. «Jai vil soge blod.» Pappa ristet spøkefullt på pekefingeren. «Vampyrer er andreklasses monstre, spør du meg. Men en rakkhosh, derimot – det er et monster med pondus! Suge blodet ditt? En rakkhosh suger selve margen fra knoklene dine, og deretter bruker den fingeren din som tannpirker!» Bollemagen hans ristet av latter, men latteren hørtes litt kunstig ut. Og selv om foreldrene mine oppførte seg litt rart, skrev jeg det på kontoen for den vanlige rarheten deres. «Kjære månebarn, elskede måneblomst,» begynte mamma og tok det tomme glasset mitt. «Det er noe vi …» Hun var i ferd med å begynne på den elendige indisk prinsesse-tiraden igjen, jeg bare visste det. 14
«Ikke tenk på den vampyrgreia, mamma, det var bare en idé.» Jeg vred om dørklinken, klar til å løpe ut. «Jeg kommer for sent på skolen.» «Kiranmala, vent,» ropte en stemme, men jeg svarte ikke. Jeg sto på trappen og så utover den stusslige gårdsplassen vår. Kontrasten mellom naboenes drømmevillaer og vårt nedslitte oppussingsobjekt slo meg plutselig. Alle de andre i gaten hadde plettfrie plener med blomsterbed og prydklippede hekker. Og vi? Vissen hekk og spinkle trær. En gang spurte Jovi meg om plenklipp var forbudt i religionen vår. Jeg rødmet bare av å tenke på det. I sidesynet så jeg at skolebussen svingte inn i gaten vår. «Prinsesse …» ropte pappa. «I alle kronidiotiske kongerikers navn – hvor mange ganger må jeg si det til dere?» Jeg løp ned trappen. «For absolutt siste gang – jeg er ikke en prinsesse!» Mamma så såret ut. Kanskje jeg hadde vært litt for skarp i tonen. Angeren stakk i magen, men jeg hadde ikke tid til å være snill datter nå. «Jeg må gå, altså. OK?» Og så hørte jeg bussdørene åpne seg bak meg med et svisj. Jeg følte hvordan folk på bussen betraktet det velkjente scenarioet – pappa i den slitte, altfor stramme kurtaen; mamma i sin kanarigule og sjokkgrønne sari. Nakne tær med indiske tåringer stakk frem under den frynsete skjørtekanten hennes. Rødmen skyllet opp i kinnene 15
mine. Hvorfor kunne ikke mamma og pappa bare være som alle andre? Jeg fortet meg bort til bussen, men snublet i slangegrøften – den lange, grunne kløften som pappa stadig gravde rundt hagen vår for å beskytte oss mot Parsippanys ikke-eksisterende kobra-bestand. Barna på bussen kniste, og jeg satte meg ned med senket hode. Jeg kikket ikke opp før skolebussen kjørte av sted, men rakk å se begge foreldrene mine i oppkjørselen. Jeg kunne ikke høre dem, og gjennom den tykke glassruten så ansiktene deres rare og forvridde ut.
KAPITTEL 3
Knep, ikke knask
Skyldfølelsen murret i magen hele dagen. Jeg klarte ikke å riste av meg de engstelige ansiktsuttrykkene til foreldrene mine. Hva var det de hadde prøvd å fortelle meg? Vel – kanskje det var dette som skulle til for å overbevise dem om at jeg trengte mobil, som alle andre tolvåringer i universet. Jeg brukte hele skoledagen på å planlegge argumentene mine sammen med Zuzu, som var besatt av språk og elsket å bruke lange, kompliserte ord for å få det som hun ville. «Mobil telekommunikasjon er en avgjørende komponent i det moderne samfunn,» lirte jeg av meg idet jeg åpnet ytterdøren den ettermiddagen. Men jeg stanset før jeg fikk argumentert ferdig. Huset var merkelig stille. Mamma og pappa var aldri på jobb samtidig, ikke på bursdagen min. Vanligvis ventet minst en av dem ved døren for å overfalle meg med mat og gaver. Hvor var de? 17
Jeg tok av meg støvlene og gikk inn på kjøkkenet. Bakdøren var åpen. Den hang og slang. Hengslene var gamle, men dette var jo helt sprøtt. Enda en ting som måtte repareres. Jeg lukket den så godt jeg kunne, og gikk inn i huset igjen. Da oppdaget jeg at det vanligvis så plettfrie kjøkkenet så helt bombet ut. Kjøkkenstolene sto hulter til bulter, og en av dem lå opp ned borte ved døren, som om noen hadde veltet den idet de løp. Hjertet begynte å slå så hardt at hodet mitt kjentes ut som en tromme. Noen hadde brutt seg inn. Jeg hadde sett såpass mye krim på tv. «Hallo?» ropte jeg hest. Jeg plukket med meg en kniv fra benken. Etter en rask runde i det lille huset vårt, oppdaget jeg ikke noe annet som var utenom det vanlige. Selv det lille smykkeskrinet til mamma sto der det skulle, på kommoden ved siden av sengen. Forvirret gikk jeg tilbake til gangen. Hvor var foreldrene mine? Hvordan kunne de glemme den spesielle dagen min? Det jeg fant ved ytterdøren, fikk meg til å føle meg litt bedre. På det vinglete klaffebordet sto det et brett med hjemmelagd rasagolla og sandesh, og på en lapp hadde noen skrevet:
18
Til nabolagets spøkelser, hekser og superhelter (glutenfritt, nøttefritt, laget med laktosefri melk fra frittgående kyr) Klassisk! Jeg lo litt smånervøst og la fra meg kniven. Jeg hadde visst latt fantasien ta overhånd. Ingenting kunne være galt hvis mamma hadde husket å sette frem hjemmelaget indisk godteri til barna i nabolaget. Det var en av Halloween-tradisjonene hennes. Problemet var bare at det sirupsdryppende, klissete godtet bare griset til resten av innholdet i posene til de stakkars intetanende barna som kom og banket på. Men det ville aldri falt foreldrene mine inn å dele ut innpakket butikkgodteri. Nok et eksempel på hvor håpløse de var. Jeg skulle akkurat til å putte en rasagolla i munnen, da jeg fikk øye på noe som lå på gulvet. Det var en konvolutt med et bursdagskort halvt stikkende ut. Det var neonrosa og fullt av glitter – et babykort. Typisk pappas humor. Det var bilde av en prinsesse (hva ellers!), og det sto Gratulerer med 2-årsdagen! Bare at pappa hadde tatt en tusj og skrevet et 1-tall foran 2-tallet, sånn at det sto 12. Ha ha. Veldig morsomt. Igjen – typisk pappa. Men hvorfor lå kortet på gulvet? Jeg tørket sirupsfingrene på buksen og plukket det opp. Inni sto det Ha en glitrende bursdag!, men under hadde mamma skriblet en beskjed med slurvete og stygg skrift. Hun som vanligvis skrev så pent! 19
Kjære jenta vår. I tolv år har vi håpet at denne dagen ikke ville komme. Men nå har det skjedd – den beskyttende trolldommen har blitt brutt. Tilgi oss for at vi har prøvd å skjerme deg fra sannheten. Nå rekker vi ikke å forklare noe. Hva enn du gjør, ikke slipp rakkhoshene inn i huset. Prinsene vil beskytte deg, men det viktigste er at du passer på deg selv. Vi legger igjen noen ekstra rupier og et kart hvis du skulle gå deg bort. Vær så snill – ikke prøv å finne oss. Det er altfor farlig. Vi drar til det mørke og fryktelige opphavsstedet hvor all trolldom blir opphevet. (Forresten – husk å ta vitaminbjørnene dine hver morgen) Elskede månebarn, det første du må gjøre er å finne – Det var en stor, stygg blekkflekk der setningen skulle ha fortsatt – som om hun hadde blitt skremt av noe. Jeg ristet på konvolutten, og en liten bunke med utenlandske sedler falt ut. Det var rupiene mamma hadde nevnt. Men det andre som lå i konvolutten var ikke et kart – det var bare en liten, gulnet papirlapp. Da hadde det altså skjedd. De hadde alltid vært rare, men nå hadde foreldrene mine gått fullstendig fra vettet. Jeg ringte både mobilene deres og til butikken. Da jeg bare kom til telefonsvareren, begynte jeg å få alvorlig panikk. Hvis dette var et slags merkelig Halloween-triks, så var 20
det ikke noe gøy. Alt det der med prinser og rakkhosher – hvilken planet trodde egentlig mamma og pappa at de bodde på? Tårene presset på, og jeg bet meg i kinnet. Ikke noen flodbølge nå, pliis. Dette var en av reglene mine på barneskolen, i tillegg til at jeg ikke skulle skille meg ut. Jeg skulle ikke gråte. Aldri. Tårer var som en dør til et skummelt rom inni meg som jeg absolutt ikke ville åpne. Jeg trakk pusten dypt og prøvde å roe meg ned. Grining er for pyser. Jeg skulle akkurat til å ringe Zuzu på foreldrenes restaurant, da det banket intenst på døren. Det var noen småunger som var kledd ut som alver og dyr og superhelter – de var ute med foreldrene før det ble mørkt. Det gikk fortsatt rundt for meg, og mekanisk delte jeg ut det klissete godteriet. «Wow, tusen takk!» sa en liten gutt som var kledd ut som Robin Hood. «Han tannlegen nedi gata ga oss tannbørster. Dette er mye bedre!» Jeg lukket døren med dirrende hender og dunkende hjerte. Skumringen senket seg over nabolaget. Hvor var foreldrene mine? Hva var det som hadde skjedd? Hvorfor hadde de sagt at jeg ikke skulle prøve å finne dem? Akkurat da banket det på igjen. Utenfor sto to gutter som ikke så ut som noen av barna i nabolaget. De var på min alder, kanskje eldre. De lignet på hverandre, kanskje var de brødre? Han som smilte 21
var så kjekk at øynene mine nesten smeltet. Den andre var høyere og kraftigere, og han så ut som om han kjedet seg litt. Det rare var at de begge var kledd i lange skjorter og bukser i samme type skimrende stoff som sariene til mamma var laget av. De hadde silketurbaner og snabelsko. De hadde hver sitt sverd med juveler, stukket innunder silkebeltet. Han kjekke hadde rødt belte og turban, og den høye gutten hadde blått. «Det var absolutt ikke bra; hun har nok blitt spist allerede», sa gutten i blått idet jeg åpnet døren. «Du bare måtte stoppe og kjøpe brus på veien!» «Det var takket være brusen at vi kom oss hit i det hele tatt,» innvendte broren. «Du er jo sta som et neshorn og nektet å spørre etter veien.» Jeg rakk ikke å prøve å skjønne hva de mente med alt dette, for akkurat da så gutten i rødt rett på meg med filmstjerneblikket sitt. Altså, ikke misforstå. Jeg er ikke sånn som de guttegærne jentene som tapetserer veggene med plakater av boyband med stilig hår. Og jeg tegner ikke teite hjerter med guttenavn i. Selv om Zuzu og jeg liker å sjekke nettsider med søte gutter som pusser tennene og sånt. (Jeg mener: Alle vil vel se yndlingsstjernene sine pusse tennene?) Det er bare det at jeg aldri før hadde møtt noen som var så kjekke som disse to brødrene. «Er du klar, ærede frøken?» Det må være noe sånt han sa, men det var noe feil med hørselen min, for det var lik22
som bare lyder som kom ut av munnen hans. Wow, han var kjekk. Jeg fikk nesten gåsehud, og så for meg hvordan jeg ville skrevet det på en lapp til Zuzu. *får gåsehud*, ville det stått. Gutten tok et kjapt blikk på klærne mine, de mørke buksene og den svarte genseren. Han rynket pannen. Ikke at det gjorde ham noe mindre kjekk. «Bror Neel, jeg tror ikke prinsessen er klar.» Den andre fyren – som het Neel? – strakte hånden mot brettet med godteri som jeg holdt i hånden. Han stakk minst to rasagollaer i munnen, helt uten å bekymre seg for den klissete sausen som rant nedover haken. Æsj. «Dere skal liksom si ‘knask eller knep’,» sa jeg litt strengt, og fikk lyst til å bite av meg tungen. To søte gutter står på trammen, og det første jeg sier er «dere skal liksom si ‘knask eller knep’»? Er det mulig å være mindre kul? «Det må være et kostyme eller noe, Lal.» Neel blunket til broren sin og slikket sirup fra fingrene. «Ingen går med så kjedelige klær til vanlig.» Kinnene mine ble ubehagelig varme. «Er dere liksom motepolitiet, eller?» Selv om jeg heldigvis hadde vært kvikk nok til å komme med et smart svar, kjente jeg at kritikken fra den høye gutten sved. Her sto det to rike typer i fine klær og gjorde narr av meg for at jeg ikke hadde like god råd som dem. Og hva med dem – Lal og Neel? Betydde ikke det rødt og blått på bengali? Skulle det liksom være hipt? 23
Da Neel skulle til å ta mer godteri, slo jeg hånden hans vekk. Hardt. «Ta det rolig, ærede frøken!» Han sa det spydig og langsomt, som om han gjorde narr av meg. Jeg var selvsagt milelangt unna å være noen frøken. Så teit han snakket! Det begynte å prikke bak øynene, og jeg fortet meg å blunke vekk tårene. Men plutselig – som om omgivelsene reflekterte humøret mitt – begynte det å lukte råttent, nesten som søppel. Hva i all verden var dette for slags lukt? Jeg snudde ryggen til Neel og det hånlige blikket hans og så på den kjekke Lal i stedet. «Om jeg er klar? Klar for hva da?» Jeg la hånden på døren. Gutten i rødt svarte ikke. Han tok bare frem sverdet sitt, som ikke lenger lignet på et lekesverd i det hele tatt. Det var blankt. Og skarpt. Før jeg rakk å reagere, grep han meg om håndleddet og prøvde å dra meg ut av huset. Hvis jeg ikke hadde vært så verdensvant som jeg er (jeg har vært i New York fem ganger og tatt undergrunnen to ganger), ville jeg kanskje vært dum nok til å tro at dette var en slags drømmesituasjon. Men jeg er fra Jersey, og Jersey-jenter er ikke dumme. Jeg vet at det ikke spiller noen rolle om en gutt er kjekk – du kan ikke bare la ham gripe fatt i deg, liksom. Seriøst – jeg har sett nok dårlige filmer til å vite at seriemordere alltid er kjempekjekke. «Slipp meg!» sa jeg med min kraftigste anti-seriemorderstemme. Hver muskel i kroppen strammet seg – jeg var klar til kamp! Jeg ristet ham av meg og kom meg 24
inn i huset igjen. Serveringsbrettet kjentes passelig tungt, og jeg var klar til å smelle til ham med det om jeg måtte. «Det der, kjære prinsesse», sa Lal til slutt. «Er du klar for det der?» Han pekte på noe som var bak meg. Da skjønte jeg at det ikke var Lal jeg trengte å engste meg for. Noen hadde kledd seg ut som et snerrende monster og sneket seg inn gjennom den halvåpne kjøkkendøren. Skikkelsen var minst tre meter høy, med grønnsvart vortehud, gigantiske horn og huggtenner, og små, mysende øyne. Det virket som om monsteret ikke kunne se særlig godt i lyset. En strøm av sikkel rant ned på mammas rene gulv. Kostymet var dødsbra. Altfor bra. Hånden min ble slapp, og jeg mistet taket i brettet. Neel grep fatt i håndtaket før det traff gulvet. Pulsen dundret i ørene mine, og jeg kunne ikke høre hva Lal sa. «Det er en rakkhosh, Deres nåde! Den er nok ikke ute etter søtsaker, er jeg redd.» En rakkhosh. En rakkhosh? Ikke noen nabounger i kostyme, men en ekte demon – hentet rett ut av eventyrene til pappa? Her, på kjøkkenet mitt? Jeg prøvde å skrike, men rommet hadde liksom begynt å sige sammen, som på det kjente Salvador Dalí-maleriet med de smeltende klokkene. Knoklene mine var blitt til sirup. Monsteret braste blindt rundt og røsket løs kjøleskaps25
døren med knivskarpe klør og knuste skapene med de digre føttene sine. Det var på en måte bøyd og lutrygget, men hadde lange horn som rev hull i taket og fikk gipsen til å drysse som snø. «Foreldrene mine sa at jeg aldri måtte slippe inn rakkhosher!» hørte jeg meg selv pipe. Demonen slengte om seg med middagstallerkener, og begynte å tygge på brødristeren, som fortsatt var plugget i veggen. Gnistene fløy. «Lei for å måtte si det, men det er for sent nå!» Neel trakk sverdet sitt han også, men så mindre bekymret ut enn broren. Han fylte lommene med godteriet som jeg hadde mistet på gulvet. Det var bare så vidt jeg rakk å nappe til meg bursdagskortet med pengene og kartet, før brødrene skjøv meg ut av huset. Det siste jeg så før de slengte igjen døren, var demonen, som sto og helte vitaminbjørnene mine ned i gigantkjeften sin. Da skrek jeg: «Mamma kommer til å drepe meg!»
KAPITTEL 30
Demonens munn
«Mamma!» skrek jeg. Jeg kunne ikke se på, jeg kunne ikke se på, jeg kunne ikke se på! Pappa og jeg klamret oss til hverandre. Jeg åpnet øynene da Tuntuni pustet lettet ut. «Det gikk bra!» Men det jeg så, fikk meg dessverre til å skrike på nytt. Mamma var for så vidt i live, men hun var ikke akkurat trygg. Hun hadde falt rett ned over Demonland. Og på den skrekkelige stranden sto det en veldig kjent skikkelse. «Ai-Ma!» ropte Neel. «Mamma!» ropte jeg samtidig. Den siklende gamle heksen holdt moren min i den gigastore, vortete hånden sin. Mamma så rett opp på henne, og holdt håndflatene sammen i namaskarhilsenen. Jeg kunne ikke høre hva mamma sa, men det virket som om hun ba for sitt liv. 268
«Bogli sulten!» klaget demonoppkomlingen fra grensen til Maya Pahar, men vi overså ham alle sammen. Grensen hadde beveget seg enda lenger vekk nå, og det virket ikke som om babydemonen visste hvordan han skulle komme til oss. Jeg konsentrerte meg om hva som foregikk der borte i Demonland. Tok sikte med pil og bue, og brydde meg ikke om at det var Neels bestemor jeg siktet på. «Slipp henne fri, Ai-Ma!» Stemmen min skalv av raseri. Etter alt som hadde skjedd, nektet jeg å se mamma bli spist! «Kiran, vær så snill!» ba Neel. Jeg lot meg ikke avlede. Pilen pekte rett mot brystet på den gamle rakkhoshien. «Sett henne ned!» Da gjorde Ai-Ma noe veldig overraskende. Hun klappet mamma forsiktig på hodet med en knudrete hånd. «Ai-Ma er ikke så gammel at hun ikke kan se forskjell på en jente og en gutt, og en prins og en valp», kaklet heksen. Hun lo så de hårete kinnene blåste seg opp av glede. «Du har en veldig modig datter», sa hun til mamma med raspende stemme. «Deilig lukter hun også!» Ai-Ma siklet, og hun slikket seg i munnviken, men gikk rett mot stranden. Det var ikke tegn til at hun prøvde å smake på fangen. Så strakte armen hennes seg lenger og lenger ut fra skulderen, som en slags kran – hele veien ut til påfuglbåten vår. «Her skal dere få tilbake den lille kokosbønnestengelen.» 269
Ai-Ma satte mamma forsiktig ned i båten vår. «Den lille nubb-nubben din var godt selskap å ha for gamle Ai-Ma, og gamle Ai-Ma glemmer aldri å takke for en tjeneste.» Før den vortete hånden hennes trakk seg tilbake, kilte den meg under haken. Jeg vet hun prøvde å være forsiktig, men tennene skranglet i munnen på meg. «Vær snille, da, søte gjødselbillesopper!» kurret hun fra stranden langt der borte. Jeg kastet buen fra meg og klemte mamma hardt. «Takk skal du ha, Ai-Ma!» ropte jeg mens Neel og pappa rodde båten lenger og lenger bort fra Demonland og Maya Pahar. «Dra rett over sjøen, så kommer dere dere hjem!» Ai-Ma vinket til oss, og smilte så bredt at vi så alle de tre tennene hennes. «Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal spise mammaer mens gull-gullene deres ser på!» ropte hun mens vi seilte av gårde. «Det ville ikke vært bra for fordøyelsen!» «For en hyggelig bestemor du har, prins Neelkamal», sa mamma begeistret. Vi hadde seilt en stund, og alt virket ganske rolig. Pappa hadde endelig sluttet å klemme på mamma. Nå satt han bare og tørket tårene og takket Neel. «Ja, en virkelig hyggelig … eh … dame.» Mamma dultet til ham med albuen, og fikk ham til å hoste. «Virkelig sjarmerende.» Jeg ristet på hodet og smilte. Jeg speidet utover det 270
rolige, mørke vannet. Folk kan jammen overraske – selv demonfolk. «Hvordan står det til med broren min?» spurte mamma og så på Neel. «Og min kjære niese, hvordan klarer hun seg i stallen?» «Vent litt, kjenner Neel broren din?» «Har ikke prinsen fortalt deg om dette, elskling?» Pappa rodde oss utover i den mørke natten med Tuni på skulderen sin. «Vi visste at noe uventet kunne hende rundt tolvårsdagen din, så vi tok våre forholdsregler.» Mamma klappet meg på armen. «Det var onkelen din Rahul, stallmesteren, som foreslo at prinsene Lalkamal og Neelkamal kunne sendes for å hjelpe deg.» «Vent», sa jeg. «La meg få dette helt klart. Lal og Neels stallmester er broren din?» Neel hadde nettopp fortalt om dronningens uheldige avgjørelse om å spise Lal og Mati, og hvordan det hadde forvandlet dem til livløse gjenstander. Jeg pekte på den summende sølvkulen i sjalet til Neel. «Den bowlingkulen er altså kusinen min?» Ikke rart at jeg hadde følt det var noe kjent med Mati. «Det stemmer», sa pappa, «men som du vet – der vi kommer fra, er til og med den fjerneste kusine som en søster.» Min kusine Mati, tenkte jeg. Min søster Mati. Etter å ha hatt så liten familie så lenge – for så å oppdage noen ikke fullt så hyggelige familiemedlemmer – var det fint å vite at jeg hadde noen normale slektninger. Hvis det kunne kal271
les normalt å være fanget inni en sølvfarget bowlingkule og innimellom bli til en hvit dverg. «Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan vi skal få dem tilb-a-k-e.» Det siste ordet til Neel ble helt hakkete, for akkurat da krenget båten til høyre. «Jeg har en idé. Den gylne grenen i diktet må bety …» Jeg stanset midt i tankegangen, fordi båten krenget igjen. «Hva var det?» Mamma tittet over relingen. «Vannet virker så rolig.» «Ikke no’ å bry seg om», sa Tuni søvnig. «Vi er snart –» Men han fikk ikke fullført setningen, for det gikk et voldsomt rykk gjennom båten. Tuni falt i dørken, og vi andre ble slengt mot venstre. «Jeg har en uggen følelse …» sa jeg og trakk en pil ut av koggeret. Før jeg rakk å skyte, skylte en bølge over båten, og vi satt i vann til langt oppover leggene. Båten danset på den opprørte sjøen. «Øs båten! Sett i gang og øs!» ropte Neel, med håret klistret til ansiktet. Vi grep hva vi kunne og prøvde å øse, men forgjeves – snart kom neste bølge. «Alt bra med dere?» ropte Neel. Jeg kikket meg rundt. Vi så ut som en gjeng livredde, druknede katter, men var heldigvis i god behold. Men hvilen varte ikke så lenge. Jeg hadde akkurat øst et par fulle kogger med vann ut av båten da en ny bølge traff oss. 272
«Gaaak!» Tuni falt over bord, men pappa fikk tak i den ene vingen og dro ham opp igjen med et rykk. «Jeg er redd dette ikke er en vanlig storm», ymtet mamma frempå. Da hørtes en underlig sugelyd. Var det hull i båten? Jeg undersøkte den våte dørken, men fant ingenting. «Hva får deg til å si det?» ropte jeg gjennom den stadig sterkere vinden. Uten å si noe pekte hun utover sjøen. Hjertet sank i brystet mitt. «Neel!» ropte jeg. Han holdt fortsatt på med å øse vann bak i båten, med støvelen min som øsekar. «Se!» På alle kanter rundt båten reiste det seg en vegg av virvlende vann, og bølgene var som enorme monstre. «Vi er i en malstrøm!» Den sugende lyden kom fra vannet under oss, som ble trukket nedover. Og som om ikke det var nok: Vanntornadoen var omgitt av noe som lignet gigantiske rakkhoshtenner. «Nam! Bogli spise!» Den altfor velkjente stemmen klang et sted inn i den unaturlige vannstrømmen. «Å guder! Han er sterkere enn jeg trodde!» ropte Neel. «Dette er ingen vanlig malstrøm – det er gapet til den demonjyplingen, og han kommer til å spise oss opp, alle sammen!»
MØT KIRANMALA: EN EKTE HELT (hun bare vet det ikke ennå …) 12-årsdagen til Kiranmala blir ikke helt som planlagt … Plutselig forsvinner foreldrene på mystisk vis, og slimete demoner jager henne gjennom huset. Ting blir ikke enklere av at to innmari kjekke prinser ringer på, og påstår at de har kommet for å redde henne. Brått blir Kiranmala tatt med til en verden full av magi, hester med vinger, levende kart … og en irriterende snakkende fugl. Hun må løse gåter, kjempe mot demoner – og ikke minst finne foreldrene sine. KIRANMALA ER MODIG, MORSOM – OG LITT FREKK. DU BLIR GARANTERT HEKTA!
«Tar opp kampen med Rick Riordans Percy Jackson-serie. En fortelling som tar pusten fra deg!» Booklist, starred review «Vil slå an hos alle som liker kjappe, spennende historier.» School Library Journal, starred review
ISBN: 978-82-93346-00-5 ISBN 978-82-8373-003-3
9 788283 730333 www.fontini.no
www.fontini.no