Vi var løgnere - leseprøve by Fontini Forlag

E. Lockhart

Vi var lĂ¸gnere oversatt av Hege Mehren, MNO

Til Daniel

FAMILIETRE Harris Sinclair & Tipper Taft Clairmont og Boston

Carrie – William Dennis

Bess – William Dennis

Penny – Sam Easton

Red Gate og New York City

Cuddledown og Cambridge

Windemere og Burlington

Johnny

Will

Mirren Liberty Taft & Bonnie

Cadence

DEL EN

Velkommen

1 VELKOMMEN TIL den pene Sinclair-familien. Her er det ingen forbrytere. Ingen misbrukere. Ingen tapere. I familien Sinclair er alle atletiske, høye og pene. Vi er gammelrike og stemmer på demokratene. Vi har et bredt smil, markert hake og en aggressiv serve på tennisbanen. Det spiller ingen rolle om skilsmisser river av muskelfibrene i hjertet så det nesten ikke kan slå. Det spiller ingen rolle om fondspengene snart tar slutt, eller om kredittkortregningene blir liggende ubetalt på kjøkkenbenken. Det spiller ingen rolle om pilleboksene står tett på nattbordet. Det spiller ingen rolle om en av oss er helt desperat forelsket. Så forelsket at det må like desperate tiltak til. Vi er Sinclairer. Ingen av oss trenger noen. Ingen tar feil. Vi bor – i hvert fall om sommeren – på en privat øy utenfor kysten av Massachusetts. Kanskje du ikke trenger å vite mer enn det. 11

2 JEG HETER Cadence Sinclair Eastman. Jeg bor i Burlington i Vermont med mamma og tre hunder. Jeg fyller snart atten. Jeg eier et velbrukt lånekort til biblioteket og ikke så mye annet, selv om det stemmer at jeg bor i et stort hus som er fullt av kostbare, ubrukelige ting. Jeg var blond før, men nå er håret mitt svart. Jeg var sterk før, men nå er jeg svak. Jeg var pen før, men nå ser jeg syk ut. Det stemmer at jeg lider av migrene etter ulykken. Det stemmer at dumme folk er ulidelige. Jeg liker å vri og vende på ord og betydninger. Som at jeg lider av migrene. Dumme folk er ulidelige. Ordene er like, men betyr forskjellige ting i forskjellige setninger. Lide, ulidelig. Man kan også si at det handler om at noe er uutholdelig, men det blir ikke helt riktig. MIN HISTORIE STARTER før ulykken. I juni den sommeren jeg var femten, stakk faren min av med en eller annen dame som han elsket høyere enn oss. Far var en middels vellykket universitetslærer i militærhistorie. Jeg forgudet ham. Han gikk i tweedjakker. Han var mager. Han drakk te med melk i. Han spilte brettspill og lot meg vinne. Var glad i båter og lærte meg å padle kajakk. Han var glad i sykler, bøker og kunstmuseer. Far var ikke glad i hunder. Likevel lot han våre golden 12

retrievere sove i sofaene, og gikk lange luftetur hver morgen med dem, bare for å glede mamma. Han var ikke glad i besteforeldrene mine heller. Likevel tilbrakte han hver eneste sommer på Windemere, en hytte på Beechwood-øya, der han skrev artikler om kriger som raste for lenge siden. Han smilte blidt til resten av familien ved alle måltider. I juni denne femtende sommeren fortalte far at han skulle flytte fra oss og gjorde det to dager senere. Han sa til mor at han ikke lenger orket å prøve å bli en Sinclair. Han klarte ikke å smile, orket ikke å lyve, kunne ikke være en del av den pene familien i de fine husene. Klarte ikke. Orket ikke. Ville ikke. Han hadde allerede leid flyttebil og et nytt hus. Far la en siste koffert i baksetet på Mercedesen (han lot mamma sitte igjen med Saaben) og startet motoren. Så trakk han en pistol og skjøt meg i brystet. Jeg sto ute på plenen, og falt om. Kulehullet åpnet seg, og hjertet trillet ut mellom ribbeina og ned i et blomsterbed. Blodet sprutet rytmisk, først fra det åpne såret, deretter fra øynene mine, fra ørene, fra munnen min. Det smakte salt og mislykket. Den knallrøde skammen over å være uelsket fløt ut over gresset foran huset vårt, den steinlagte gangveien, og trappene til verandaen. Hjertet mitt sprellet blant peonene som en fanget ørret. Mamma ble streng. Sa jeg skulle ta meg sammen. Oppfør deg normalt, nå, sa hun. Nå, med en gang! sa hun. Fordi du er normal. Fordi du kan. 13

Ikke lag noe opptrinn, sa hun. Trekk pusten, rett deg opp. Jeg gjorde som hun sa. Jeg hadde bare henne igjen. Mamma og jeg løftet våre markerte haker mens pappa kjørte ned bakken. Så gikk vi inn og ødela alle gavene han hadde gitt oss: smykker, klær, bøker, alt mulig. I løpet av de neste dagene kvittet vi oss med sofaen og lenestolene som foreldrene mine hadde kjøpt sammen. Kastet bryllupsserviset, sølvtøyet og fotografiene. Vi kjøpte nye møbler. Skaffet interiørarkitekt. Bestilte sølvtøy fra Tiffany. Brukte en hel dag på kunstgallerier for å kjøpe malerier til å fylle de tomme feltene på veggene. Vi ba bestefars advokater sikre mammas penger og eiendeler. Så pakket vi koffertene og dro til Beechwood. Til familiens private øy.

3 PENNY, CARRIE OG Bess er døtrene til Tipper og Harris Sinclair. Harris ble rik da han var tjueen, hadde tatt eksamen på Harvard og senere økte formuen på forretninger jeg aldri brydde meg om å forstå noe av. Han arvet hus og eiendommer. Han tok kloke valg på aksjemarkedet. Han giftet seg med Tipper og plasserte henne på kjøkkenet og i hagen. Han satte henne på utstilling prydet med perler og seilbåter. Hun så ut som om hun likte det. Det eneste bestefar aldri lyktes med, var å få en sønn, men det fikk være det samme. Sinclair-døtrene var solbrune og lyk14

kelige. Søstrene var høye, blide og rike, som tre eventyrprinsesser. I Boston, på Harvard Yard og på Martha’s Vineyard var de kjent for sine kasjmirgensere og flotte fester. De var som skapt for de store myter. Som skapt for fyrster og prestisjeuniversiteter, marmorstatuer og herskapelige hjem. Bestefar og Tipper elsket jentene sine høyt, og ante ikke hvem av dem de elsket høyest. Først Carrie, så Penny, så Bess, så Carrie igjen. De fikk prangende bryllup med laks og harpespill, og senere kom det lyseblonde barnebarn og rare, lyseblonde hunder. Ingen kunne vært stoltere av sine pene amerikanske piker enn det Tipper og Harris var på den tiden. De bygget tre nye hytter på den private klippeøya og ga dem hvert sitt navn: Windemere til Penny, Red Gate til Carrie og Cuddledown til Bess. Jeg er den eldste av barnebarna. Arvingen til øya, formuen og forventingene. Eller – sannsynligvis.

4 JEG, JOHNNY, MIRREN og Gat. Gat, Mirren, Johnny og jeg. Familien kaller oss De fire løgnerne, og det fortjener vi sikkert. Vi er nesten like gamle, og alle har fødselsdag på høsten. De fleste somrene på øya har vi bare laget spetakkel. Gat begynte å være på Beechwood det året vi var åtte. Den åttende sommeren, som vi pleide å si. Før den sommeren var ikke Mirren, Johnny og jeg Løgnerne. Vi var bare fettere og kusiner, og Johnny var bare ekkel, for han likte ikke å leke med jenter. 15

Johnny – han er spenst, kraft og snert. På den tiden pleide han å henge Barbiedukkene våre eller skyte på oss med Legopistoler. Mirren – hun er sukker, nysgjerrighet og regn. På den tiden pleide hun å plaske rundt på den store stranden med Taft og tvillingene i ettermiddagstimene, mens jeg tegnet på ruteark og leste i hammocken på verandaen i Clairmont-huset. Så kom Gat for tilbringe somrene på øya med oss. Tante Carries ektemann gikk fra henne mens hun var gravid med Johnnys lillebror Will. Jeg aner ikke hva som skjedde. Ingen i familien snakker om det. Den åttende sommeren var Will bare en baby, og Carrie var allerede blitt sammen med Ed. Denne Ed var kunsthandler, og han elsket barna hennes. Det var det eneste vi hadde hørt om ham, da Carrie en dag plutselig tok ham med til Beechwood, sammen med Johnny og babyen. De var de siste som kom til øya den sommeren, og de fleste av oss andre sto på bryggen og ventet på at båten skulle legge til. Bestefar løftet meg opp så jeg kunne vinke til Johnny, som sto i baugen og ropte med oransje flytevest på. Ved siden av meg sto bestemor Tipper. Hun snudde seg vekk fra båten et øyeblikk, stakk hånden i lommen og fant en hvit peppermyntepastill. Tok av papiret og stakk den i munnen på meg. Da bestemor snudde seg mot båten igjen, forandret ansiktet hennes seg. Jeg myste for å se hva det var hun hadde fått øye på. Carrie kom på land med Will på hoften. Han hadde på seg en gul redningsvest for spedbarn, og var egentlig ikke stort mer enn et nøste med lyseblondt hår som stakk opp over den. 16

Alle jublet ved synet av ham. Redningsvesten som vi alle hadde brukt som babyer. Håret. Så fantastisk at han var en så åpenbar Sinclair, den lille gutten som vi ikke kjente ennå. Johnny hoppet i land og slengte vesten sin på bryggen. Det første han gjorde, var å løpe bort til Mirren og sparke henne i leggen. Så sparket han meg. Deretter tvillingene. Så gikk han bort til besteforeldrene våre og rettet seg opp. «God dag, bestemor og bestefar. Jeg gleder meg til en fin sommer.» Tipper ga ham en klem. «Det var mor som sa du skulle si det, ikke sant?» «Ja,» svarte Johnny. «Og så skulle jeg si at det er hyggelig å se dere igjen.» «Flink gutt.» «Kan jeg gå nå?» Tipper kysset det fregnete kinnet. «Vær så god.» Etter Johnny kom Ed, som hadde stanset for å hjelpe de ansatte med å bære kofferter av motorbåten. Han var høy og slank. Huden var veldig mørk: indisk opprinnelse, fikk vi høre senere. Han hadde briller med svart innfatning og fine byklær: lindress og stripete skjorte. Buksene var krøllete etter reisen. Bestefar satte meg ned. Bestemor Tippers munn var først bare en rett strek, men så viste hun alle tennene og tok noen skritt fram. «Du må være Ed. For en hyggelig overraskelse.» Han tok henne i hånden. «Har ikke Carrie fortalt at vi skulle komme?» «Jo, selvfølgelig.» Ed så seg om på den kritthvite familien vår. Snudde seg mot Carrie. «Hvor er Gat?» De ropte på ham, og han kom opp fra 17

det indre av båten. Tok av seg redningsvesten og måtte se ned for å løsne spennen. «Mor og far,» sa Carrie, «vi har tatt med Eds nevø, så Johnny har noen å leke med. Hils på Gat Patil.» Bestefar strakte ut armen og klappet Gat på hodet. «Hallo, unge mann.» «Hei.» «Faren hans døde tidligere i år,» forklarte Carrie. «Han og Johnny er bestevenner. Det vil være en stor hjelp for Eds søster om vi kan ha ham her i noen uker. Og, Gat? Her kan vi lage bål og bade og alt vi snakket om. Greit?» Gat svarte ikke. Han sto og så på meg. Nesen hans var dramatisk, og munnen pen. Dypbrun hud, svart hår med fall. En kropp som dirret av energi. Gat så ut som en spent fjær. Som om han lette etter noe. Han var ettertenksomhet og iver. Ambisjon og sterk kaffe. Jeg kunne stått og sett på ham i en hel evighet. Blikkene våre møttes. Jeg snudde meg og løp. Gat fulgte etter. Jeg kunne høre føttene hans mot treverket på plankestiene som gikk over hele øya. Jeg løp og løp. Han kom etter. Johnny løp etter Gat. Og Mirren løp etter Johnny. De voksne ble stående på bryggen og prate mens de kretset høflig rundt Ed og pludret over lille Will. Småungene gjorde det småunger gjør. Vi fire løp til vi stanset på den lille stranden nedenfor Cuddledown. Det er en liten stripe sand med klippevegger på begge sider. Det var ikke mange som pleide å være der på den tiden. 18

Det er mykere sand og mindre tang der enn på den store stranden. Mirren tok av seg skoene, og vi andre gjorde det samme. Vi kastet steiner ut i vannet. Vi bare levde. Jeg skrev navnene våre i sanden. Cadence, Mirren, Johnny og Gat. Gat, Johnny, Mirren og Cadence. Det var begynnelsen på oss. JOHNNY TAGG OM at Gat kunne få bli på øya lenger. Han fikk viljen sin. Sommeren etter tagg han om at Gat skulle få være der hele sommeren. Gat kom. Johnny var den første gutten av barnebarna. Besteforeldrene mine sa nesten aldri nei til Johnny.

5 DEN FJORTENDE SOMMEREN dro Gat og jeg ut alene med den lille motorbåten. Det var rett etter frokost. Tante Bess hadde bedt Mirren spille tennis med tvillingene og Taft. Johnny hadde begynt å jogge det året og tok rundene sine på stien rundt øya. Gat fant meg på Clairmont-kjøkkenet og spurte om jeg ville dra ut med båten. «Nei, ikke egentlig.» Jeg ville bare legge meg igjen med en bok. 19

«Vær så snill?» Gat sa nesten aldri vær så snill. «Dra ut med den selv, da.» «Jeg kan ikke låne den,» sa han. «Det føles ikke riktig.» «Klart du kan låne den.» «Ikke uten at noen av dere er med.» Det var latterlig. «Hvor vil du dra, da?» spurte jeg. «Bare vekk fra øya. Av og til orker jeg ikke å være her.» Jeg kunne ikke forestille meg hva det var han ikke orket, men jeg sa ja. Vi dro ut på havet i vindjakker og badetøy. Etter en stund slo Gat av motoren. Vi spiste pistasj og trakk inn salt sjøluft. Solen skinte på havflaten. «Kom, så bader vi,» sa jeg. Gat hoppet uti, og jeg fulgte etter, men vannet var så mye kaldere der ute enn inne ved stranden og tok pusten fra oss. Solen forsvant bak en sky. Vi lo hysterisk og ropte at det var utrolig dumt å hoppe i vannet. Hva tenkte vi på? Det var haier utenfor kysten, det visste da alle. Herregud, ikke snakk om haier! Vi dyttet og sloss om å bli den første opp badestigen bakpå båten. Til slutt trakk Gat seg tilbake og lot meg gå først. «Ikke fordi du er jente, men fordi jeg er snill,» sa han. «Takk.» Jeg rakte tunge til ham. «Men når haien biter beinet av meg, må du love å skrive en begravelsestale om hvor fantastisk jeg var.» «Greit,» sa jeg, «Gatwick Matthew Patil ble et deilig måltid.» Det var hysterisk morsomt å være så kald. Vi hadde ikke tatt med håndklær. Vi trykket oss sammen under et fleeceteppe vi fant under setene, og med nakne skuldre mot hverandre. Kalde føtter oppå hverandre. 20

«Det er bare så vi ikke skal bli nedkjølte,» sa Gat. «Ikke tro at jeg synes du er pen eller noe.» «Det vet jeg godt.» «Du tar hele teppet.» «Unnskyld.» Taushet. Gat sa: «Joda, jeg synes du er pen, Cady. Jeg mente det ikke sånn. Men når ble du så pen, egentlig? Det irriterer meg litt.» «Jeg ser ut akkurat som før.» «Du har forandret deg siden i fjor. Det ødelegger for planen min.» «Har du en plan?» Han nikket alvorlig. «Det er det dummeste jeg har hørt. Hva slags plan?» «Ingenting skal trenge gjennom panseret mitt. Har du ikke merket det?» Den setningen fikk meg til å le. «Nei.» «Faen. Jeg trodde det fungerte.» Vi skiftet tema. Snakket om å ta med småungene inn til Edgartown for å se en film om ettermiddagen, en film om hai der mennesker virkelig ble spist, Plants Versus Zombies. Så dro vi tilbake til øya. Ikke lenge etter dette begynte Gat å låne meg bøkene sine, og han besøkte meg på den lille stranden på ettermiddagene. Han kunne komme når jeg lå på plenen ved Windemere sammen med golden retrieverne. Vi begynte å gå turer sammen på stien som går rundt hele øya, Gat foran og jeg etter. Vi snakket om bøker og diktet 21

opp fantasiverdener. Noen ganger kunne vi gå langs klippene i timesvis før vi ble sultne eller gikk lei. Det vokste strandroser langs stien, dyprosa roser. De luktet svakt og søtt. En dag ble jeg stående og se på Gat, som lå i hammocken ved Clairmont med en bok, og det føltes som om han – vel, som om han var min. Som om han var mitt eget menneske. Jeg satte meg i hammocken ved siden av ham uten å si noe. Jeg tok pennen ut av hånden hans – han leste alltid med en penn i hånden – og skrev Gat på oversiden av venstrehånden hans, og Cadence på den høyre. Han tok pennen fra meg. Skrev Gat på oversiden av min venstre hånd og Cadence på den høyre. Det er ikke skjebnen jeg snakker om. Jeg tror ikke ting er forutbestemt eller at det finnes sjelefrender eller noe annet overnaturlig. Jeg mener bare at vi forsto hverandre. Fullstendig. Men vi var bare fjorten. Jeg hadde aldri kysset en gutt, selv om jeg skulle kysse noen få i løpet av det neste skoleåret. Vi kalte det ikke egentlig kjærlighet.

6 DEN FEMTENDE SOMMEREN kom jeg til øya en uke senere enn de andre. Far hadde nettopp flyttet fra oss. Mamma og jeg hadde mye å gjøre, masse som skulle handles, møter med interiørarkitekten og så videre. Johnny og Mirren møttes oss på bryggen med røde kinn og 22

massevis av planer for sommeren. De skulle arrangere familieturnering i tennis og hadde samlet oppskrifter på iskrem. Vi skulle seile, lage bål. Småungene svermet rundt og hylte som de pleide. Tantene smilte kjølige smil. Etter alt styret med ankomsten gikk alle til Clairmont for å drikke cocktail før middag. Jeg gikk til Red Gate for å se etter Gat. Red Gate er et mye mindre hus enn Clairmont, men det har likevel fire soverom i annen etasje. Det er der Johnny, Gat og Will bodde sammen med tante Carrie – pluss Ed, når han var der, og det var ikke så ofte Jeg gikk bort til kjøkkeninngangen og kikket gjennom myggnettingen. Gat så meg ikke med en gang. Han sto ved kjøkkenbenken kledd i en slitt, grå T-skjorte og jeans. Skuldrene var bredere enn jeg husket. Han tok ned en tørket blomst som hadde hengt opp ned i et silkebånd i vinduet over oppvaskkummen. Det var en rosa strandrose, den typen som vokser langs strendene på Beechwood-øya. Gat. Min Gat. Han hadde plukket en rose til meg fra stiene vi hadde gått sammen. Han hadde hengt blomsten til tørk og ventet på at jeg skulle komme til øya, så han kunne gi meg den. På det tidspunktet hadde jeg kysset en gutt eller tre. Helt betydningsløse. Jeg hadde mistet faren min. Jeg hadde kommet til øya fra et hus fullt av tårer og falskhet, og her så jeg Gat, og jeg så den rosen i hånden hans, 23

og i det øyeblikket, mens solen skinte på ham gjennom vinduet, med eplene på kjøkkenbenken, med en duft av tre og hav i luften, kalte jeg det kjærlighet. Det var kjærlighet, og følelsen traff meg så hardt at jeg måtte lene meg mot nettingdøren som ennå skilte oss, bare for å holde meg oppreist. Jeg ville ta på ham som om han skulle vært en kanin, en kattunge, noe så spesielt og mykt at fingrene ikke klarte å holde seg unna. Hele universet var godt bare fordi han fantes i det. Jeg elsket hullet i jeansen hans og skitten på de nakne føttene og skrubbsåret på albuen og arret som gikk rett gjennom det ene øyebrynet. Gat. Min Gat. Mens jeg sto der og så på, la han rosen i en konvolutt. Lette etter en penn, smelte hardt med skuffene, fant en i sin egen lomme og skrev noe. Jeg skjønte ikke at det var en adresse han skrev før han fant fram en rull med frimerker i en av kjøkkenskuffene. Gat frankerte konvolutten. Skrev en avsenderadresse. Rosen var ikke til meg. Jeg forlot Red Gate før han så meg, og løp ned til stien rundt øya. Sto helt alene og så himmelen mørkne. Jeg rev alle blomstene av en trist og enslig rosebusk og kastet dem, én etter én, ut i det frådende havet.

7 JOHNNY FORTALTE MEG om Gats kjæreste i New York den samme kvelden. Hun het Raquel. Johnny hadde til og med truffet henne. Han bor i New York, akkurat som Gat, bare nede i byen sammen med Carrie og Ed, mens Gat bor lenger oppe sammen med moren sin. Johnny sa at Raquel drev med moderne dans og gikk i svarte klær. Mirrens bror Taft fortalt at Raquel hadde sendt Gat en pakke med hjemmelagde brownies. Liberty og Bonnie fortalte at Gat hadde bilder av henne på mobilen. Gat nevnte henne ikke med et ord, men hadde problemer med å se meg i øynene. Den første kvelden lå jeg og gråt og bet negler og drakk vin jeg hadde rappet i matboden på Clairmont. Jeg virvlet i vill fart mot himmelen, raste rundt, banket løs stjerner, snurret og spydde. Jeg slo knyttneven i dusjveggen. Vasket skammen og sinnet av meg i iskaldt vann. Så lå jeg og skalv i sengen som den forlatte hunden jeg var, med huden dirrende over knoklene. Neste morgen, og hver eneste dag etter dette, oppførte jeg meg helt normalt. Jeg løftet den skarpe haken min høyt i været. Vi seilte og lagde bål. Jeg vant tennisturneringen. Vi lagde mengder med iskrem og solte oss. En kveld spiste vi fire piknik på den lille stranden. Dampet blåskjell, poteter, sukkermais. De ansatte lagde maten. Jeg vet ikke hva de heter. Johnny og Mirren bar godsakene ned i ovnspanner. Vi satt 25

og spiste rundt flammene fra bålet vårt, og smøret dryppet i sanden. Så grillet Gat marshmallow og sjokolade til alle sammen. Jeg satt og så på hendene hans i lyset fra bålet, mens han lot det gli nedover en lang pinne. Der han en gang hadde skrevet navnene våre, hadde han nå begynt å skrive titler på bøker han ville lese. På den venstre hånden den kvelden: Væren. På den høyre: og intet. Jeg hadde også skrevet noe på håndbakene. Et sitat jeg likte. På de venstre: Lev. På den høyre: i nuet. «Skal jeg si hva jeg tenker på?» spurte Gat. «Ja,» sa jeg. «Nei,» sa Johnny. «Jeg lurer på hvordan det er mulig å si at bestefaren deres eier denne øya. Ikke juridisk, men rent faktisk.» «Vær så snill, spar oss for de første innvandrerne til Amerika og all ondskapen de brakte med seg for indianerne,» stønnet Johnny. «Nei, jeg spør bare hvordan man kan si at et stykke land kan tilhøre noen?» Gat slo ut med hånden mot sanden, havet, himmelen. Mirren trakk på skuldrene. «Folk kjøper og selger land hele tiden.» «Kan vi ikke heller snakke om sex eller mord,» ba Johnny. Gat lot som om han ikke hørte. «Kanskje jord og land ikke skulle tilhøre noen. Eller kanskje det burde vært en grense for hvor mye man kan eie.» Han bøyde seg litt fram. «Da jeg var i India i vinter for å jobbe frivillig, lagde vi toaletter. Vi bygde dem, for de folkene der, i en landsby, de hadde ikke doer.» 26

«Ja da, vi vet at du har vært i India,» sa Johnny. «Du har sagt det omtrent førtisju ganger.» Det er noe av det jeg liker så godt ved Gat: Han er så ivrig, så nådeløst interessert i verden, at han ikke helt klarer å se for seg muligheten for at andre kanskje synes det han forteller, er kjedelig. Ikke engang når vi sier det rett ut. Men så lar han oss ikke slippe unna så lett heller. Han vil ha oss til å tenke – selv når vi ikke har lyst til å tenke. Han rørte i glørne med en pinne. «Jeg sier bare at vi burde snakke om det. Det er ikke alle som har en privat øy. Noen jobber der. Andre jobber på fabrikk. Noen har ikke jobb. Noen har ikke mat.» «Kutt ut,» sa Mirren. «Kutt ut. For alltid,» sa Johnny. «Vi har et helt skrudd syn på verden her på Beechwood,» sa Gat. «Jeg tror ikke dere helt skjønner det.» «Hold kjeft,» sa jeg. «Du skal få mer sjokolade hvis du holder kjeft.» Og Gat holdt kjeft, men han skar en grimase. Han reiste seg brått, grep en stein på bakken og kastet den så hardt han kunne. Tok av seg genseren og sparket av seg skoene. Så vasset han ut i vannet med jeansen på. Sint. Jeg så musklene hans i måneskinnet, vannspruten rundt beina hans. Han dukket, og jeg tenkte: Hvis jeg ikke følger etter ham nå, har hun Raquel-jenta vunnet. Hvis jeg ikke følger etter ham nå, forsvinner han. Fra Løgnerne, fra øya, fra familien vår, fra meg. Jeg dro av meg genseren og fulgte etter Gat med kjolen på. 27

Stupte ut i vannet og svømte til der han lå og fløt på rygg. Det våte håret gled vekk fra ansiktet og viste det smale arret gjennom øyebrynet. Jeg strakte meg etter armen hans. «Gat.» Han skvatt. Rettet seg opp med vann til midjen. «Unnskyld,» hvisket jeg. «Jeg ber aldri deg holde kjeft, Cady,» sa han. «Det har jeg aldri sagt til deg.» «Jeg vet det.» Han ble stille. «Vær så snill, ikke hold kjeft,» sa jeg. Jeg følte blikket hans på kroppen min i den våte kjolen. «Jeg snakker for mye,» sa han. «Jeg lager politikk av alt.» «Jeg liker at du snakker,» sa jeg, for det var helt sant. Hvis jeg bare hørte etter, likte jeg det. «Det er bare det at alt gjør meg så …» Han tidde. «Det er bare så mye galt i verden.» «Ja.» «Kanskje jeg skulle …» Gat tok hendene mine og snudde dem for å se på ordene på håndbakene. «… Jeg burde kanskje heller leve i nuet og ikke bli så engasjert hele tiden.» Min tørre hånd lå i hans våte hånd. Jeg skalv. Armene hans var nakne og våte. Vi pleide å holde hverandre i hendene hele tiden, men han hadde ikke rørt meg hele sommeren. «Det er bra at du ser på verden sånn som du gjør,» sa jeg. Gat slapp meg og la seg bakover i vannet. «Johnny vil at jeg skal holde kjeft. Jeg kjeder dere.» Jeg så nøye på profilen hans. Han var ikke bare Gat. Han 28

var ettertenksomhet og iver. Ambisjoner og sterk kaffe. Alt det fantes inni ham, bak øyelokkene med de brune øynene, den glatte huden, den småfurtne underleppen. Det var en masse ladet energi der inne. «Jeg skal fortelle deg en hemmelighet,» hvisket jeg. «Hva da?» Jeg strakte ut hånden og tok på armen hans igjen. Han trakk seg ikke unna. «Da jeg sa ‘hold kjeft, Gat’, var det noe helt annet jeg mente.» «Å?» «Det jeg mente, var at vi er kjempeglad i deg. Du minner oss om at vi er noen egoistiske drittsekker. På den måten er du ikke en av oss.» Han så ned. Smilte. «Er det det du mener, Cady?» «Ja,» svarte jeg og strøk ham nedover den flytende, utstrakte armen. «Jeg skjønner ikke at dere orker å være i dette vannet!» Johnny sto med vann til anklene med opprullede buksebein. «Det er helt arktisk! Jeg fryser tærne av meg.» «Det er deilig når du først er uti,» ropte Gat tilbake. «Mener du det?» «Ikke vær pinglete!» ropte Gat. «Vær en mann, kom igjen.» Johnny lo og sprang ut i vannet. Mirren kom etter. Og det var – vidunderlig. Den tunge natten over oss. Det nynnende havet. Skrikende måker.

8 DEN KVELDEN fikk jeg ikke sove. Etter midnatt ropte han på meg. Jeg så ut av vinduet. Gat lå på ryggen på plankestien opp til Windemere. Golden retrieverne lå tett ved, alle fire: Grendel, Poppy, Prince Philip og Fatima. Halene slo lett. I månelyset så alle blå ut. «Kom ned,» ropte han. Jeg gjorde det. Lyset var av hos mamma. Hele resten av øya var mørk. Vi var alene, bortsett fra alle hundene. «Flytt deg,» sa jeg. Plankestien var ikke så bred. Jeg la meg ved siden av ham. Armene våre kom borti hverandre, min naken og hans i en olivengrønn militærjakke. Vi så opp på himmelen. Det var så mange stjerner at det så ut som fyrverkeri, en hemmelig kjempefest som galaksen holdt etter at de hadde fått menneskene i seng. Jeg var glad for at Gat ikke prøvde å late som om han visste alt om stjernebilder eller sa noe dumt om stjerneskudd og ønsker. Samtidig klarte jeg ikke helt å tolke tausheten hans. «Får jeg holde deg i hånden?» spurte han. Jeg la min i hans. «Universet føles virkelig stort akkurat nå,» sa han. «Jeg må holde meg fast i noe.» «Vær så god.» Tommelen hans strøk meg midt i håndflaten. Alle nervene mine var samlet der, oppmerksomme på all bevegelse av hans 30

hud mot min. «Jeg er ikke helt sikker på om jeg er et godt menneske,» sa han etter en stund. «Ikke jeg heller,» sa jeg. «Jeg bare improviserer.» «Ja.» Gat ble stille litt. «Tror du på Gud?» «Sånn halvveis.» Jeg prøvde å tenke alvorlig på det. Jeg visste at Gat ikke kom til å nøye seg med en fleip. «Når jeg har det fælt, kan jeg be eller se for meg at noen holder sin hånd over meg, at noen lytter. Sånn som de første dagene etter at pappa flyttet, da tenkte jeg på Gud. At Gud passet på meg. Men ellers trasker jeg bare videre i hverdagen. Jeg er ikke egentlig så religiøs.» «Jeg tror ikke lenger,» sa Gat. «Etter den turen til India, all fattigdommen. Ingen Gud jeg kan forestille meg, ville tillate noe sånt. Og så kom jeg hjem og begynte å se det samme på gatene i New York. Folk som er syke og sulter i et av verdens rikeste land. Jeg bare – jeg tror ikke det er noen som holder sin hånd over de menneskene. Og det betyr at ingen holder sin hånd over meg heller.» «Det gjør deg ikke til et dårlig menneske.» «Mor tror på Gud. Hun vokste opp som buddhist, men går i metodistkirken nå. Hun er ikke særlig blid på meg.» Gat snakket nesten aldri om moren sin. «Du kan da ikke tro på Gud bare fordi hun vil det,» sa jeg. «Nei. Spørsmålet er bare: Hvordan være et godt menneske hvis man ikke tror på Gud?» Vi så lenge opp på himmelen. Hundene løp inn på Windemere gjennom hundeluken. «Du fryser,» sa Gat. «Her, ta jakken min.» 31

Jeg frøs ikke, men satte meg opp. Han også. Kneppet opp militærjakken og ristet den av seg. Rakte den til meg. Den var varm etter kroppen hans. Altfor stor over skuldrene. Hans armer var nakne nå. Jeg ville kysse ham mens jeg hadde på meg jakken hans. Jeg gjorde det ikke. Kanskje han elsket Raquel. De bildene på mobilen hans. Den tørkede rosen i en konvolutt.

9 VED FROKOSTBORDET OM morgenen sa mamma at jeg skulle gå gjennom fars ting på loftet og ta det jeg ville ha. Resten ville hun kvitte seg med. Taket på Windemere er spist og har høye gavler. Det er skråtak på to av de fem soverommene, og huset er det eneste på øya med fullt loft. Det har en stor veranda og moderne kjøkken med benkeplater i marmor, som ikke helt ser ut som om de hører hjemme der. Rommene er store og luftige og fulle av hunder. Gat og jeg klatret opp loftstigen med iste på flasker og satte oss på gulvet. Det luktet treverk der oppe. En firkant med dagslys skinte inn gjennom vinduet. Vi hadde vært på loftet før. Samtidig hadde vi aldri vært på loftet før. Bøkene var fars lesestoff i feriene. Bare sportsbøker, koselig krim og avslørende rockestjernebiografier om gamle folk jeg aldri hadde hørt om. Gat så egentlig ikke på bøkene. Han sor32

terte dem etter farge. En haug med røde, med blå, med brune, hvite, gule. «Vil du ha noe å lese på?» spurte jeg. «Kanskje.» «Hva med en baseballbok?» Gat lo. Ristet på hodet. Rettet på den blå haugen. «Rock on with My Bad Self ? Hero of the Dance Floor ?» Han lo igjen. Ble alvorlig. «Cadence?» «Ja?» «Hold kjeft.» Jeg tillot meg å se lenge på ham. Jeg kjente så godt alle trekkene i ansiktet hans, samtidig hadde jeg aldri sett ham før. Gat smilte. Strålende. Blygt. Han satte seg på kne og sparket ned de fargerike bokhaugene på vei opp. Så strakte han ut hånden og strøk meg over håret. «Jeg elsker deg, Cady. Helt sant.» Jeg lente meg fram og kysset ham. Han tok på ansiktet mitt. Strøk hånden nedover halsen og langs kragebeinet mitt. Lyset fra loftsvinduet skinte ned på oss. Kysset var ladet og mykt, prøvende og trygt, skremmende og helt riktig. Jeg kjente kjærligheten strømme fra meg til Gat og fra Gat til meg. Vi var hete og dirrende, unge og eldgamle, og levende. Jeg tenkte: Det er helt sant. Vi elsker hverandre allerede. Vi gjør det allerede.