Jan E. Hansen - Roma. 42 steder som skapte historie

jan e. hansen

ROMA 42 steder som skapte historie

Roma 42 steder som skapte historie

JAN E. HANSEN

© Forlaget Press 2009 Design: Bengt Olsson, Concorde Design Boken er satt med Garamond Premier Pro Papir: ???

Trykk: Fälth & Hässler, Sverige ISBN: 978-82-7547-319-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov etter avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

ROMA 42 steder som skapte historie

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no av samme forfatter Med ordet i sin makt (m. A. Savik), Dreyer 1980 Teaterspeil, Cappelen 1982 Romerbrev, Cappelen 1984 André Bjerke, Cappelen 1985 Jerikos rose, Cappelen 1987 Catharina Kølle, Stenersen 1991 Poste Restante Europa (m. H. Harket), Tiden 1991 Drømmen om Roma, Aschehoug 1992 Kjære Per Aaabel, Cappelen 1993 Hvis byen fikk bestemme, Cappelen 1995 De døde, Aschehoug 1996 Barnas teaterbok (m. M. Maurstad og M. Tusvik), Cappelen 1997 Havana, Stenersen 1997 Paparazzi, Fortuna 1998 Kjære Wenche (red. og medforf.), Gyldendal 2002 Frisk nok for livet (m. J. Skavlan o. fl.), Pantagruel 2002 Frisprog (red.), Riksmålsforbundet 2003 Tre muntre herrer i Roma (m. K. A. Pollestad og T. Thiis-Evensen), Gyldendal 2005

Fotografier: Sigurd Fandango

forlaget press mmix

Innhold

36 37

24

35 31 32

6

25 23

30

4

28 29 27

7 12

34

41

1 16 21

39

5 26 18

3

8

15

11 4 2

20

9 22

10 19

13 33

1 pantheon Forestillingen om det universelle s. xx 2 palatin Et lokalt verdensspråk

3 capitol Alle konstitusjoners mor s. xx 4 forum romanum Vår rettsorden formes s. xx 5 largo di torre argentina Cæsars vei til fremtiden s. xx 6 augustus’ mausoleum Mursteinens alfabet s. xx 7 montecittorio Obelisker på flyttefot s. xx 8 marcellus-teatret Livet på scenen s. xx 9 colosseum Brød og sirkus, trygd og TV s. xx 10 circus maximus Idrett som ideologi s. xx 11 trajans marked Verdens første kjøpesenter s. xx 12 piazza colonna De som bygger høyest s. xx 13 caracallas termer Det offentlige samkvem s. xx

14 aurelians mur Den militære byplan s. xx 15 trastevere Byens sosiale rom s. xx 16 piazza di s. eustachio Baren som nervesenter s. xx 17 tiberen Natur og kultur i samme båt s. xx 18 tiberøya Et medisinsk-historisk knutepunkt s. xx 19 santa sabina Lyset fra klostervesenet s. xx 20 bocca della verità Myter som lever s. xx 21 santa maria sopra minerva Helgener og kjettere s. xx 22 lateranet Pavedømmets stafettløp s. xx 23 peterskirken Liturgisk regi og religiøs motmakt s. xx 24 vatikanmuseene Å gjøre fortiden nærværende s. xx 25 vatikanstaten Et diplomatisk mirakel s. xx 26 ghettoen Jødenes romerske historie s. xx

27 piazza farnese Fyrstehusenes føringer s. xx 28 piazza navona Verden på ett brett s. xx 29 campo de’ fiori En reise på spisekartet s. xx 30 s. agostino Kunsthistoriske sprang s. xx 3 1-32 piazza di spagna og spansketrappen Norden i Syden s. xx 33 den ikke-katolske kirkegård Mer enn engelsk romantikk s. xx 34 fontana di trevi Helse og frelse s. xx 3 5-36 monte pincio og villa borghese Byen som rekreasjonssted s. xx 37-38 piazza del popolo og via del corso Triumf fra ende til annen s. xx 39 piazza venezia Nasjonalismens dilemma s. xx 40 via veneto Krigsdrama og filmeventyr s. xx 41 stazione termini Lokal og global turisme s. xx 42 piazza della rotonda Den evige stad s. xx

Så lenge Colosseum står, består Roma.

Så lenge Roma består, varer verden.

Men når Roma faller, går verden under.

Benediktinermunken Beda (674-735)

8

forord Til våre barn ved to av dem, Alexander og Tomine

D

enne boken handler om Roma. Men den handler også om at Roma tilhører verden. Med utgangspunkt i 42 monumenter eller adresser i verdens by ønsker jeg å ta leseren med på en reise i tid og rom. Den kunnskap Roma selv har samlet om vår historie, vil jeg bruke til å etterspore noen av de virkninger byen har hatt på en mer eller mindre romersk omverden. Jeg legger mest vekt på fenomener som har virket siviliserende, etter det latinske ordet civis, som betyr borger. Et hovedtema er den kulturarv som stadig overleveres, igjen og igjen, i det stafettløp vi kaller tradisjon.

Boken foregir ikke å være heldekkende, uttømmende eller på annen måte encyklopedisk med hensyn til den romerske historie eller virkningene av den. Jeg vil heller ikke påstå at hvert monument i seg selv skapte historie, men at de representerer sider ved historien som lar seg avlese og utlede av disse 42 stedene. På byvandrerens tankeplan er det mitt håp at boken kan sette monumentene i perspektiv og assosiasjonene i sving, mens leseren vandrer med boken eller leser den stillesittende, i ett kronologisk forløp eller i de tematiske

9

10

bolker den også inviterer til. Min egen tilnærming til Roma har vært slik i snart 33 år.

Mange må få sin takk her: Anne Katrine Frihagen som var min latinlektor, og som bragte meg til Roma i 1977. Andre venner som raust har vært med på å utdype min forståelse av Roma, blant dem Kjell Arild Pollestad, Thomas ThiisEvensen, Jan Digerud og Wilhelm Höjer. Astri Rønne som har forlangt at jeg skal skrive denne boken. Harald Stanghelle som på vegne av Aftenposten har latt meg være journalist i eksil. Wiggo Andersen som med Temareiser Fredrikstad har gjort det mulig for meg å bo og arbeide i Roma. Håkon Harket som på vegne av forlaget ga meg tro på min egen bokidé. Sigurd Fandango som forsterket den med sitt åpne fotografiske blikk.

Ganske særlig vil jeg takke alle mine velgjørere i Roma: Pino og Mario og alle de andre på Tempio Bar; Lucia og Marco og familien på Piazza delle Coppelle; Pietro og Stefano i Via de’ Pastini; Nicola og hans familie på Ristorante Il Buco; Franca og Sabatino på Piazza di S. Ignazio; Domenico på L’Angoletto og familien Tudini ved Sergio og Emanuele.

Alle bidro til denne boken uten å vite det, fordi de gjorde min hverdag trygg. Slik takk må jeg også rette til Olli og Eliso, to servitører som gjennom tidligere år har bidratt til å gjøre byens historie til mitt hjem.

Roma og Oslo, 2009 Jan E. Hansen

roma

12

kapitteltittel

13

PANTHEON

Forestillingen om det universelle

D

a keiser Hadrian innviet Pantheon, må han ha vært meget tilfreds. De innbudte gjester, som må ha stått i to halvsirkler og ventet på at verdensherskeren skulle gjøre sin entré, kan aldri ha sett maken til byggverk. De imposante ytterverkene besto av kjente elementer, kjente materialer og bygningsformer, selv om komposisjonen kunne virke litt eiendommelig. De ytre mål, selve formatet, var gjestene fortrolige med. Utenfra var kuppelen ikke engang synlig da de sto på plassen foran, hvor gatenivået lå inntil fem meter lavere enn brolegningen gjør på sitt høyeste i dag. En bred trapp førte opp til søylehallen. Folk ble bukket inn etter rang.

En påkostet seremoni var forestående. Klokken nærmet seg trolig 12. Vi må tro det var sommer- eller vintersolverv.

Det var å komme inn i tempelrommet som må ha virket som et sjokk på de inviterte. Først her inne ble de utsatt for arkitekturens mål og mening. Omsluttet av rotunden, av kuppelens halvkule og det svakt buede gulvet under takhvelvingens åpne senit, må de ha gispet til hverandre, stirret opp, skuet rundt, pekt forbløffet på stjernebilder og gudebilder, og

15

16

roma

pantheon

fått denne merkelige følelsen av å balansere som et tall i matematikken, en figur i geometrien, et menneske i verdensrommet. Lysskiven fra sirkelhullet i kuppelen traff høyt, men rett over bronsedørene hvis det var i desember; like rett mot dørene, men nærmere gulvet hvis det var i juni. Så kom keiseren.

Lysskiven må enten ha stått som en glorie over hans hode, eller den må ha badet hans entré i solskinn. Det var virkelig en verdenshersker som ankom til innvielsen av sitt eget mesterverk av et interiør, det kan ingen av tilskuerne ha vært i tvil om. Ikke at vi har referater fra byggemøtene, dessverre, og ikke vet vi hvem som var sjefarkitekt heller, skjønt grekeren Apollodoros fra Damaskus har vært nevnt av forskere. En kvalifisert gjetning. Vi vet i så fall like lite om hva hans innsats og ansvar besto i. At keiseren selv har vært engasjert i prosjektet, virker uansett høyst sannsynlig. Hadrian hadde selv studert ingeniørkunsten og var en aktiv byggherre gjennom sine 21 år på keisertronen. Han var av samme spanske ætt som forgjengeren, Trajan, og arvet et imperium som nettopp under disse to nådde maksimumsgrensen av sin makt, utbredelse og stabilitet. Personlig skal Hadrian ha vært plaget av en konfliktfylt natur, besluttsom og lunefull, utadvendt og folkesky, ikke primært en kriger, mer administrator, en keiser for keiserdømmets indre orden og ytre prakt, en mann i tvende sinn, med dragning mot begge kjønn, med stor tvil og enda større planer. Det er ikke lett å arve et verdensrike, styre det, konsolidere det. Men å forstå sin plass i verden er vanskeligere, både for folk og drott.

Pantheon er konstruksjonen av de ideelle svar. For keiser

Hadrian faller brikkene på plass. Keiseren gjør sin entré, han står i sentrum for alles blikk. Midt i rommet står han også midt i universet. Han hilser til byens og verdens høyeste representanter. Idet han setter seg på sin tronstol i apsiden, blir forsamlingen hans undersåtter. Men i dette rommet blir også keiseren underlagt naturens større orden. Han underlegges gudene hvis autoritet han forvalter, plasserer seg hierarkisk i et univers han bestyrer, men bare jordisk sett. Se, om han ikke vakler et øyeblikk. Makten er en byrde, ansvaret knapt til å bære. Her kommer geometrien hans verdensbilde til unnsetning. Alt er i matematisk balanse. Forholdet mellom keiser og folk tilsvarer forholdet mellom guder og mennesker, mellom himmel og jord. Hadrian sitter på balansepunktet. Med folket under seg og gudene over seg, med solen som alles og altets ene livgiver, ser keiseren seg selv. Fortrøstet.

Hyllet. Legitimert som mellommann, likevekten in persona, harmoniens budbærer. Han ser at det er såre godt.

Det er mer enn symbolikk som manifesterer en slik opplevelse av universet i et rom. Gulvet er jorden, taket er himmelen, hullet i taket er solen. Det er en rebus som går opp. Selv kan vi gjerne betrakte oss som tjenere, akkurat som søylene og pilastrene, som står støtt nok en stakket stund på jorden, i denne bygningen snart i 1900 år, og yter bærekraft til guder og keisere, liv og samfunn. Dette er ideologi.

Dessuten fysisk gjennomført ideologi i et maktuttrykk som skal bevitne og fastholde maktens gode forsett: harmoniseringen! Det ytre og indre er i balanse, det høye og lave støtter hverandre, alle former – som gjestene gjenkjente fra utsiden

17

18

roma

pantheon

– går med ett opp i en høyere enhet innendørs. Alt bæres av én kraft.

Behovet for å uttrykke dette og finne teknologien som kunne realisere det arkitektonisk, strekker seg hinsides makt som demonstrasjonsmiddel. Ideologien har et formål utover det politiske paradenummer: Her skal verden beskrives. Ikke de forskjellige deler, ikke en oppstykket verden, ikke de babelske språk og alle de uensartede skikker og anskuelser som verden består av og splittes av. Nei, verden som én! Den ene verden, den universelt gyldige, den som samler alt og alle i én felles forestilling om rett og galt, godt og ondt, skjønt og heslig. I keiser Hadrians tilfelle var det – naturligvis – den romerske.

Inn i denne verden flytter kristenheten. Ikke bare flytter den inn i byggverket Pantheon, som i 609, i skrivende stund for 1400 år siden, ble ominnviet fra romersk tempel til kristen kirke. Det siste monument som ble reist på Forum Romanum, også i 609, er en æressøyle i keiser Fokas’ navn.

Den står der ennå. Som den siste øst-romerske keiser fikk han æren av å ha overdratt Pantheon til paven. Men kristenheten overtok ikke bare arealer og bygninger. Den vokste opp i den romerske verden, bar sin tro inn i det romerske verdensbilde og flyttet sine institusjoner inn i romernes forestillinger om det universelle.

Fra vigselshandlingen i 609 får vi Allehelgensdag i kristent kalendarium. Det tempelet som har vært viet til alle guder, pantheon på gresk, blir lett et kristent åsted for venerasjon av helgener. Det er antagelig slik helgenvesenet oppstår: Romerne holdt seg med store og små guder, til alle formål, ikke bare de

olympiske, men husguder og lokale guder som kunne beskytte en romer på ethvert livsområde. Det lar seg forstå under Pantheons kuppel: Overgangen til monoteistisk religion, én gud, som i jødedommen, skaper trolig et umiddelbart savn av gudene, disse mange til forskjellige situasjoner. Martyrer som folkereligiøsiteten gir helgenstatus, erstatter de gamle guder.

Pantheon blir innviet til Maria og alle martyrer. Feiringen finner lenge sted på datoen, en vårdag. Men da den stadig kolliderte med bevegelige helligdager, som i påsken eller pinsen, besluttet pavestolen på 800-tallet å flytte ritualet til 1. november. Slik har det vært siden, i snart 1200 år.

Noe brudd av betydning finner ikke sted, snarere en glidende overgang. Romernes behov for å uttrykke sin makt gjennom balanse, harmoni, enhet, går i arv. De kristne som overtar Pantheon under pave Bonifatius IV, føler umiddelbart at de er hjemmehørende under kuppelhvelvet. De trenger bare kaste ut symboler som ikke er deres, og erstatte keisertronen med sin egen himmelske keiser, Kristus, og hans alter, det hellige nattverdsbord. Mer skal ikke til. Verden er fortsatt én, sammenholdt av én kraft.

Det er ikke mulig å forstå Roma – eller europeisk historie – uten å ta innover seg dette vedvarende og gjentatte forsøket på å harmonisere livskrefter og maktforhold. Ideen om at Roma skal være verdens by, at den skal tjene som arnested for det universelle, og at det romerske ikke skal favne om mindre enn alt, går igjen i byens historie som et formende prinsipp.

Den ideologiske kontinuitet er å finne her, i tillegg til selve urbanismen, byens sosiale liv på gateplan.

19

22

roma

pantheon

Regimer reiser seg og faller, vi ser bruddflatene mellom ulike epoker, stilidealer konkurrerer med hverandre. Men drømmen om én by, én felles verden, gjennomsyrer alle romerske prosjekter, på godt og ondt, fra den gryende bystaten, republikken før Kristi tid, via pavestaten, til Mussolinis hovedstad etter Italias samling. Hele forløpet kan avleses i Pantheon, i samme bygningskropp, i samme interiør. Står vi her lenge nok, innenfor eller utenfor, eller sitter vi lenge nok og bare ser på Pantheon, kan en merkverdighet skje: Tiden skrumper, alle steder blir ett, plutselig eller gradvis oppleves verden som en mulig møteplass, nå og alltid.

Denne ideologiske funksjonsdyktigheten har hatt en slitestyrke som er påtagelig nok i Pantheon, men som også gjenforteller historien om sin innflytelse på mange verdenskanter.

Arkitektonisk er det ingen tvil om at Pantheon er et forbilde for Capitol Hill, til tross for at nasjonalforsamlingen i Washington DC henter sitt navn fra Romas ypperste høyde.

Men ikke bare arkitektonisk: Også amerikansk politikk har sin vilje til makt fra en forestilling om universalitet, først ved å samle stater i en nasjonal føderasjon, dernest ved å forme sitt folk i en voksende etnisk smeltedigel, og endelig ved å danne et selvbilde av internasjonal suverenitet.

Pantheon i Paris viderefører et annet trekk ved den romerske verdensarv: Bygningen gjøres til anegalleri, det vil si gravmonument, for nasjonens og frihetens fremste menn, fra Voltaire og Rousseau til Victor Hugo og Emile Zola.

Menneskene blir guder.

Riktignok ble Rafael, renessansekunstneren, gravlagt i Pantheon i Roma i 1520. Et geni ble ført hjem til jordisk evig-

het, bare 37 år gammel. Det står skrevet på hans grav at Moder Natur fryktet hans konkurranse, men savner ham ved hans død. Senere, i 1878 og 1900, ble de to første konger av det nylig samlede Italia, Vittorio Emanuele II og hans sønn Umberto I, gravlagt i Pantheon i Roma. Senere også dronning Margherita, hun som har gitt navn til verdens mest kjente pizza. Hun og Umberto, kongeparet, besøkte på 1880-tallet Napoli. Fortsatt kan man se skiltene ute og inne på restauranten som skryter av at det var her kokken komponerte en pizza med rød tomat, hvit mozzarella og grønn basilikum, Italias tre flaggfarger, til ære for dronningen. Hun hviler her i Pantheon, mett av dage, neppe av pizza, som hun knapt kan ha spist.

I æresgravlegging hadde Paris gått foran når det gjelder bruken – og betydningen – av et pantheon. Det franske Pantheon, grunnlagt over helligdommen for byens mytologiske beskytterinne, Geneviève, er fra første stund et uttrykk for en politisk enhetsidé, den også romersk, men med gravstedet som verdslig seier over timeligheten. Døden rammer ikke med noen makt over nasjonens ære, la gloire, tvert om. Den holdes høyt hevet, styrker fellesskapet, gjør oss alltid til ett folk, gir oss én skjebne. Gudene er døde, men ikke våre helter.

Retorikken utstråler på et vis fra det opprinnelige Pantheon i Roma, hvor gudene var himmellegemer som helter ble målt mot, i bestandige dydsmønstre: hver himmelgud sin egenskap. Hver ukedag sin himmelgud. Søndag og mandag ble solens og månens dag. Det heter Sunday på engelsk.

Lunedi på italiensk, etter luna, ordet for måne på latin.

23

24

roma

pantheon

Hullet i Pantheons tak slipper sollyset inn. På kuppelens himmelhvelv må stjernebilder – med månen i ulike faser – ha spilt sine roller i døgnets og årets himmelteater, mens planetene representerte guder og skjebnens gang før menneskene tok seg til rette i så måte.

Deretter følger i ukens løp, på italiensk: Martedi som er tirsdag og Mars’ dag. Mercoledi som er onsdag og Mercurs dag.

Giovedi som er torsdag og Jupiters dag. Venerdi som er fredag og Venus’ dag. Til slutt på engelsk: Saturday som er lørdag og Saturns dag. Hvorfor? Fordi det var fem planeter man kunne se, i tillegg til solen og månen, som var bevegelige og kolossale – og igjen: synlige! – og som derfor fikk de himmelske gudenavn. I stjernebildene under Pantheons kuppel, på den indre hvelvingen, må de ha spilt en vesentlig rolle. Fem planetguder, sol og måne. Et verdensbilde slått opp som en paraply i tempelet, i et rom som nok også ble brukt som audienshall for keiseren, som domstol, som vikarierende verdensrom.

Forestillingen om det universelle er omskiftelig, paradoksalt nok. Den kan brukes til å føre krig mot andre, men da også i enhetens navn. Å legitimere overgrep og vold krever også en «romersk» holdning til behovet for å opprettholde balanse, fremme en ideell standard, gjenopprette likevekt.

Det mest universelle av i dag, uttrykt som et Pantheon i en umulig verden, er FNs menneskerettigheter. De er verdslige, ikke religiøse, men gir rett til full trosfrihet. Det er også hva Pantheon sier: Her er alle samlet under en kuppel, en universell idé.

Bygningen selv, der den står nokså ribbet for ytre prakt, omgitt av yngre kulisser på sin scene i Roma, har ikke lenger

kraft til å true noen. Den virker trett, saktmodig, overbærende. Den har sett alt. I århundrenes løp har mange hatt bruk for den, flere keisere, flere paver, flere statsmenn i moderne tid. Takket være at høydeforskjellen mellom Pantheon og oss er redusert siden oldtiden, kan vi nærmest være på talefot med hverandre, vi og monumentet. Vi kan hilse på ham i forbifarten, sitte på bar og kjenne fortrolighet med den historien vi er produkter av.

25

sitt ned Hvor som helst foran Pantheon, på Piazza della Rotonda, kan du med hell unne deg et glass til rimelig stiv pris. Rett vis-à-vis monumentet er en McDonald’s som er billig, men lett å unngå. gå rundt hjørnet Pantheon ser i retning av Piazza della Maddalena. Der ligger Maria Magdalenas kirke på høyre hånd, overbrodert i barokk-rokokko.

Kvinnelige dyder fremstilt som skulpturer, visstnok som trøst for byens prostituerte. les mer Fra side 111 til 116 i H. P. L’Oranges Oldtidens bygningsverden (1978), for om ikke annet å nyte følgende setning: «... selv om man sto med bind for øynene, ville man føle harmonien under Pantheons hvelv.»

PALATIN

roma

Et lokalt verdensspråk

26

P

alatin er en av Romas syv klassiske høyder og den eneste av dem som ikke er blitt bebygd på lenge. Det råder en underlig stillhet her, underlig både fordi vi står midt i en pulserende storby som plutselig kan virke så fjern, og fordi vi historisk sett står tett innpå de pulsslag som ga støtet til utviklingen av romersk verdenskultur. Det er nesten lettere å høre en gjenklang av historiens åndedrett enn biltrafikken som bare lyder som insektsvermer langt borte.

Det kan synes rart at tausheten råder her hvor det første vestlige verdensspråk ble skapt.

Arkeologien er det eneste moderne som foregår her oppe.

Sparker vi forsiktig med skotuppene i sand og gress, er det fort gjort å avdekke antikkens grunn. Som sagt: Forsiktig!

Relativt få turister søker hit, enkelte for å nyte en piknik.

Men det er forbudt.

På denne høyden og langs dens skråninger, i retning av Tiberen eller Forum Romanum, regner vi med at den første kimen til romersk byliv oppsto for nærmere 3000 år siden.

Den mytiske grunnleggelsen av Roma, også den gjerne knyt-

27

28

roma

palatin

tet til Palatin, med Romulus som den første av syv konger før republikkens tid, er riktignok lagt til 21. april år 753 før Kristus. Men vi mener å ha funnet belegg for at latinere bosatte seg her så tidlig som på 800-tallet, kanskje før, i et jordbruksbasert, men også hierarkisk samfunn.

Det tar ikke én dag å bygge en by, eller utvikle en ekspansiv bystat. Det var konkurrerende kulturer på den italienske halvøya, etruskere litt lenger nord, sabinere i nord-øst, snart grekere i sør. De talte hver sitt språk.

De som grunnla Roma, kaller vi latinere fordi de kom fra Latium, tilsvarende den italienske regionen som i dag heter Lazio, derav også navnet på deres språk: latin. I den vestlige kulturkrets har ikke noe annet språk hatt så bredt nedslag og så gjennomgripende påvirkning som lingua romana, det romerske tungemål. Med utsiktspunkt på Palatin kan vi speide ut over en språklig og litterær verden som er latinens.

Både Romerrikets vekst og fall bidro til latinens lange liv.

Både de germanske folkevandringer og Kirkens misjonsstrategier nyttiggjorde seg latinen, slik at den ble vest-europeisk fellesgods i middelalderen.

På alle latinske og germanske språk snakkes det «romersk» hver dag. Selve det latinske alfabet er romernes. Med visse modifikasjoner, blant annet fra Michelangelos hånd, har det også beholdt mye av sin klassiske typografi. Mange brudd og krumspring har ikke hindret latinsk skriftkultur i å prege den kommunikasjonshistorien som har skapt et vestlig fellesskap, til tross for utallige konflikter.

Her på Palatin vokste Octavius opp, han som skulle bli keiser Augustus, og hit flyttet han tilbake da han av Senatet i

år 27 før Kristus hadde latt seg skjenke nettopp denne tittelen – den opphøyde. Her anla han gjennom mer enn 40 regjeringsår temmelig standsmessige – men ikke abnorme – boligkomplekser for seg og sin familie, for sin innflytelsesrike hustru, Livia, og for sin stab. Hans etterfølgere på tronen, Tiberius, Caligula og Claudius, fikk den keiserlige praktbebyggelse til å vokse, det samme gjorde senere Domitian og Trajan. Fra denne adressen på høyden, Palatium på latin, har vi fått ord som palazzo, palace, palé, altså palass, fordi keiserne bygde og bodde her.

Ikke bare derfor. At et begrep kan overføres slik gjennom århundrene til flere moderne språk, skyldes selvsagt at latinen ble romernes administrative, juridiske, politiske og litterære bindemiddel. De hadde kunnet bedrive militære erobringstokter, men ikke holde et imperium samlet i nesten 600 år – om det ikke var for et visst språklig hegemoni. Fra først å ha vært et talespråk for én folkegruppe utvidet latinen seg – i takt med imperiet – til å gjøre seg gjeldende på mellomfolkelig nivå.

Ennå er vi i antikken, i latinens tidligste faser. Romernes språk er almuens, det tales også av høyere klasser, og bystatens offisielle skriftspråk blir dermed også latin. Det er ikke minst i rettslig sammenheng at latinen blir fellesskapets språk. Det er politisk nødvendig. Når det gjelder lovgivning, de ulike domsavsigelser og kunngjøringer, forordninger og rettsprosesser, er det en fordel for siviliserte samfunn å holde seg til ett normert språk, i skrift som i tale. Romerne skjønte dette.

Særlig fordi så mange andre språk også var i omløp: Gresk forble de lærdes språk, det akademiske språk i filosofiske og

29

roma retoriske disipliner. Men dertil kom tilveksten av talespråk fra hele den voksende romerske verden med overhengende fare for babelsk forvirring. Skulle verdens sentrum, urbs, altså byen Roma, betjene – for ikke å si beherske! – imperiet, måtte ett språk ha konstitusjonell forrang: latinen.

30

Dette språket, som flere og flere talte ned gjennom keisertid, også langt fra Roma, var det snart umulig ikke å få øye på i inskripsjoner, lytte til i taler og rettsforhandlinger, lære å leve med, nærmest bøye seg for. På en måte var språket lov, fordi latinen var lovens språk. Latinen hadde som sagt sitt eget alfabet, dessuten sin grafiske design for utforming av bokstavene. Særlig versaliene, de store bokstaver, ble i seg selv et maktsymbol. De ble umiddelbart gjenkjent, overalt i riket, i Gallia, i Nord-Afrika, i Midtøsten, som tegn på romersk nærvær, bokstavelig talt. Før man tolket ordlyd og innhold, bokstav for bokstav, så man at dette ikke var hva som helst, det var latin, Romas lange arm i skrift.

At så mange, antagelig millioner av sør-europeere og andre middelhavsfolk, etter hvert kunne lese og tale latin, skyldtes ikke at datidens skolegang var for alle, men at romerne hadde en forkjærlighet for det talte ord. Ikke bare ble alle rettsforhandlinger og prosedyrer muntlig fremført i full offentlighet. Av denne grunn sto all retorikk, all talekunst, selvsagt høyt i kurs. En orator kunne tale seg til formue og posisjon. Uten talegaver kom man knapt noen vei. Men av praktiske grunner ble også litterær kunst fremført muntlig og opplevd gjennom øret, både offentlig og privat. Lesninger var vanligere enn å lese.