Steven Saylor - Imperiet

STEVEN SAYLOR

IMPER IET En historisk roman fra keisertidens Roma Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Forlaget Press 2010

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 3

05.10.10 16.39

Imperiet En historisk roman fra keisertidens Roma Copyright © 2010 by Steven Saylor. All rights reserved.

Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB. Originally published in the United States by St. Martin’s Press, LLC. Originaltittel: Empire – The Novel of Imperial Rome Norsk utgave © Forlaget Press 2010 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslag: Bengt Olsson, Concorde Design AS Sats: Laboremus Design AS Boken er satt med: ITC New Baskerville Std 11/13,8 pkt Papir: 80 g Norbook Cream Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige ISBN 978-82-7547-411-5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlaget Press er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no

Sitatene s. 241 og s. 385 er hentet fra følgende norske utgaver: Homer: Odysseen. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2000 Lukrets: Om tingenes natur. Aschehoug, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Oslo 1978 (O.a.)

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 4

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren

14 e.Kr. Lucius våknet med et rykk.

Han hadde drømt. I drømmen fantes ingen jord, bare en mørk, tom himmel, og bortenfor himmelen det kolossale firmamentet der stjernene funklet. Ingen skyer dekket for stjernene, og like fullt var det lyn i drømmen, lyn uten torden. Store fugleflokker fylte med ett den mørke himmelen og ble innimellom opplyst av de blendende lysglimtene. Det var gribber og ørner, ravner og kråker, alle tenkelige slags fugler. Vingeslagene deres var like uhørlige som det lydløse lynet. Drømmen hadde fylt ham med forvirring og en følelse av hastverk.

Nå som han var våken, hørte Lucius et dempet tordenskrall i det fjerne.

Fra andre værelser i huset hørtes andre lyder. Slavene hadde begynt å røre på seg, de frisket på ilden i kjøkkenet og åpnet vindusskoddene.

Lucius bykset ut av sengen. Værelset hans lå i øverste etasje og hadde en liten vestvendt balkong. Under ham skrånet Aventinhøyden ned mot elven. De nærmeste husene langs åskammen var store og velbygde, i likhet med huset der hans egen familie bodde. Lenger ned i åssiden lå mer beskjedne hus, kaserner og verksteder i klynger, og enda lenger borte lå store kornkamre og lagerhus langs en flat strekning ved bredden av Tiberen. Byen endte ved elven. På den motsatte siden var skogene og engene delt inn i de rikes private landområder, som strakte seg til høydedragene og fjellene lengst borte i synsranden.

Som hans mor avskydde denne utsikten! Hun var født inn i en velstående gren av familien Cornelius og hadde dermed vokst opp i et hus på den andre, mer fasjonable siden av Aventinhøyden. Derfra hadde de utsikt mot den gedigne Circus Maximus lenger nede, med Kapitolhøyden kronet av templer på den ene siden og den frodige Palatinhøyden, der keiseren bodde, midt imot. «Tenk på det,» sa hun stadig vekk, «som liten 21

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 21

05.10.10 16.39

Imperiet pike kunne jeg stå oppe på taket av huset vårt og se røyken fra ofringene på Kapitolhøyden og betrakte stridsveddeløpene nedenfor. Jeg kunne til og med få et glimt av selveste keiseren når han ruslet rundt på en av terrassene sine på den andre siden av veien.» («Alt sammen på én gang, Camilla?» pleide faren til Lucius å svare i en spøkefull tone.) Men dette var den utsikten Lucius hadde vokst opp med. I fireogtyve år hadde dette vært Roma slik han så det fra værelset sitt, et lappeteppe av rik og fattig – for det meste fattig – der slaver arbeidet utrettelig i store lagerbygninger for å håndtere varene og kornet som kom inn hver bidige dag, fraktet opp elven fra den store verden bortenfor, den verden som tilhørte Roma.

Maius måned hadde så langt vært overskyet og regnfull, og denne dagen så ikke ut til å bli stort annerledes. I det matte morgengryet under en grå himmel kunne Lucius så vidt skimte at de tårnhøye sypressene langs Tiberen svaiet tungt. Den kraftige vinden var varm, og bar med seg duften av regn. I horisonten lå sorte uværsskyer bunkret opp, svulmende av lyn.

«Perfekt vær for å tyde varsler,» hvisket Lucius.

Værelset hans var sparsomt møblert, med en smal seng og en enslig stol uten ryggstø, en liten bokhylle full av skriftruller han hadde tatt vare på fra barndommens undervisningstimer, et speil på et stativ av polert kobber og noen få kister der han oppbevarte klærne sine. Han åpnet den mest utsmykkede kisten og løftet varsomt ut det spesielle plagget som lå der.

Vanligvis ventet han på at en slave kom og hjalp ham på med plagget – det var en komplisert oppgave å dandere foldene korrekt – men Lucius klarte ikke å vente. Dette plagget var ikke bare en toga, som den han bar på syttenårsdagen sin, da han ble en mann. Det var en trabea, det spesielle plagget som bare ble brukt av augurene, medlemmene av det eldgamle presteskapet som var opplært til å tyde gudenes vilje. Den var ikke hvit, men safrangul med brede, purpurfargede striper. Bortsett fra mens skredderen arbeidet med den under prøvingen, hadde ikke Lucius så mye som rørt trabeaen før denne dagen. Den nye ullen var myk og tykk og luktet friskt av fargestoffet fra purpursneglen.

Han trakk plagget over hodet og gjorde sitt beste for å få stoffet til å henge i de rette foldene. Han kastet et blikk på seg selv i kobberspeilet, og deretter bøyde han seg over kisten igjen. Han trakk opp en slank elfenbensstav som endte i en liten spiral. Lituusen var et familieklenodium og en god venn; Lucius hadde øvd med den i timevis mens han forberedte seg til denne dagen. Skjønt nå betraktet han lituusen med 22

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 22

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren nye øyne. Han gransket de intrikate utskjæringene som prydet hver minste del av overflaten med figurer av ravner, kråker, ugler, gribber og kyllinger, så vel som rever, hester og hunder – alle de ulike skapningene som en erfaren augur kunne observere for å tyde gudenes vilje.

Han gikk ut av værelset sitt og ned trappen, krysset den søylekransede hagen midt i huset og trådte inn i spisestuen, der moren og faren hans lå tilbakelent på hver sin divan mens en slave serverte dem frokost.

Moren var iført en enkel stola, og det lange håret hennes var ennå ikke børstet og satt opp for dagen. Hun sprang opp fra divanen. «Lucius!

Hvorfor har du tatt på deg trabeaen alt nå? Du kan da ikke spise frokost med den på! Tenk om du søler på den? Kokken har gurkemeie i hirsegrøten, og gurkemeie kan sette flekker. Det er flere timer til seremonien begynner, og før det skal vi besøke badene. Barbereren må ta hånd om både deg og din far …»

Lucius lo. «Mor, det var bare et innfall. Selvsagt skal jeg ikke ha den på når jeg spiser frokost. Men hva synes du?»

Camilla sukket. «Du ser praktfull ut, Lucius. Ganske enkelt praktfull!

Like kjekk som din far var i sin trabea. Eller hva sier du, kjære?»

Faren til Lucius, som alltid bestrebet seg på å utvise selvbeherskelse i den grad det sømmet seg en mann av hans stand – patrisier, senator og keiserens fetter – nikket bare. «Visst er han kjekk, gutten vår. Men en mann bærer ikke en trabea for å se pen ut. En prest må bære plagget sitt på samme måte som han bærer sin lituus, med verdighet og autoritet, slik det sømmer seg en formidler av gudenes vilje.»

Lucius trakk skuldrene bakover, satte haken i været og holdt lituusen frem. «Slik, far? Ser jeg verdig nok ut?»

Lucius Pinarius den eldre betraktet sin sønn med hevet øyebryn. Han syntes ofte at Lucius fremdeles så ut som en gutt, og nå mer enn noensinne, kledd som han var i prestelig stas, men med foldene på trabeaen uvørent brettet og drapert, som et barn i voksenklær. Fireogtyve år var en svært ung alder for å få innpass i kollegiet av augurer. Pinarius den eldre hadde vært i førtiårene før den samme æren hadde tilfalt ham.

Med det sorte håret i floker etter nattens søvn, det brede smilet og de pene, ungdommelig ansiktstrekkene samsvarte Lucius heller dårlig med den alminnelige forestillingen om den rynkete, gråhårede auguren. Like fullt nedstammet han fra en lang rekke augurer, og han hadde vist stor dyktighet under studiene.

«Du ser riktig flott ut, min sønn. Gå nå og skift til en pen tunika. Vi tar oss en matbit før vi går til badene for å vaske og barbere oss, og deretter 23

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 23

05.10.10 16.39

Imperiet skynder vi oss hjem og gjør oss klare til seremonien. Forhåpentligvis holder uværet seg unna slik at vi slipper å bli dyvåte.»

Da Lucius betraktet seg selv i kobberspeilet senere samme dag, måtte han innrømme at det gjorde en forskjell å la en av slavene dandere trabeaen. Å se seg selv slik, nystelt og sømmelig antrukket i trabeaen, fylte ham med selvtillit. Nå var han naturligvis ikke augur riktig ennå. I forkant av innsettelsesseremonien skulle det være en siste eksaminasjon der Lucius ville bli bedt om å demonstrere sine evner. Lucius rynket pannen. Han var litt nervøs for eksaminasjonen.

Da han kom ut av værelset sitt denne gangen og moren fikk se ham, var hun nær ved å dåne. Faren hans, nå iført sin egen trabea og med sin egen lituus i hånden, gav ham et varmt, anerkjennende smil.

«Skal vi gå nå, far?»

«Ikke riktig ennå. Du har en gjest.»

På den andre siden av atriet satt en mann og en pike på en benk under peristylen.

«Acilia!» Lucius begynte å løpe mot henne, så saktnet han farten. Trabeaen gjorde det vanskelig å løpe, og det ville ikke ta seg ut om det myke ullstoffet ble hengende fast i en torn idet han passerte rosebuskene.

Acilias eldre bror reiste seg og nikket kort før han trakk seg diskré tilbake. Lucius kastet et blikk over skulderen og så at også foreldrene hans hadde forsvunnet, slik at han skulle få en privat stund sammen med sin trolovede.

Lucius tok hendene hennes i sine. «Acilia, så vakker du er i dag.» Det var sant. Det honningfargede håret hang løst og rett slik det sømmet seg en ugift pike. Øynene hennes var lyseblå, kinnene glatte som kronbladene på en rose. En beskjeden, langermet tunika dekket mesteparten av den vevre, lille kroppen hennes, men i løpet av det året de hadde vært trolovet, hadde hun utvilsomt begynt å få konturene av en kvinnekropp.

Hun var ti år yngre enn Lucius.

«Se på deg, Lucius – så kjekk i trabea!»

«Det samme sa moren min.» Der de spaserte gjennom atriet, følte han seg plutselig brydd over omgivelsene. Lucius var smertelig klar over at huset til Acilias far var langt mer storslått enn familien Pinarius’, mer overdådig møblert, med flere slaver til å ta seg av det, og at det lå på den mer fasjonable siden av Aventinhøyden, nær Junos tempel. Familien Acilius var plebeiere og nedstammet fra en familie som på langt nær var like gammel som de patrisiske Pinariene, men mens sistnevntes formue 24

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 24

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren hadde krympet de senere årene, hadde Aciliene mye penger. Oldefaren til Lucius hadde eid et fint herskapshus på Palatinhøyden, men gjelden hans hadde tvunget familien til å flytte til sin nåværende bolig. Vestibylen i huset inneholdt riktignok voksmasker av mange ærverdige forfedre, men det var ikke noe en pike lot seg imponere av. Hadde Acilia lagt merke til hvor overgrodd og vanskjøttet hagen var? Lucius husket de perfekt trimmede hekkene og de formklippede buskene, de marmorbelagte gangstiene og de kostbare bronsestatuene i hagen hjemme hos Acilia. Taket på peristylen bak Acilia manglet mer enn et par fliser, og veggen var stygg, med avskallet gips og flekker av fukt. Slaven som skulle stelle hagen, var allerede overlesset med andre arbeidsoppgaver, og det fantes ikke penger til å reparere taket eller veggen.

Pengemangel – det var grunnen til at de ennå ikke var gift. Etter den første begeistringen over at datteren var blitt trolovet med den patrisiske sønnen av en senator som også var en fetter av keiseren, hadde Acilias far brukt den ene unnskyldningen etter den andre for å utsette seremonien.

Det var åpenbart at Titus Acilius, etter å ha funnet ut hvordan det stod til med Pinarienes finanser, hadde begynt å betvile Lucius’ fremtidsutsikter.

Lucius hadde likt Acilia fra det øyeblikket han først så henne ved et møte arrangert av fedrene deres; siden var han blitt håpløst forelsket i henne, og det virket som om hun næret de samme følelsene for ham. Men det var for ingenting å regne om ikke hennes far lot seg overtale til å bifalle unionen.

Acilia sa ingenting om hagens tilstand eller om den uskjønne veggen.

Hun stirret beundrende på lituusen han hadde i hånden.

«Så kunstferdige utskjæringer! Hva er den laget av?»

«Elfenben.»

«Fra støttannen til en elefant?»

«De sier så.»

«Den er riktig vakker.»

«Den har vært i familien i lange tider. Man kan se av fargen at elfenbenet er svært gammelt. Mange generasjoner Pinarius har vært augurer og foretatt auspisier ved statlige seremonier, på slagmarken, ved innvielser av templer. Og ved private tilstelninger, som … bryllup.»

Acilia virket imponert, som seg hør og bør. «Og bare menn fra de eldgamle patrisierfamiliene kan bli augurer?»

«Det stemmer.» Og jeg kan gi deg en patrisiersønn, tenkte han. Mens han stod slik og solte seg i hennes beundring, hørte han en raslende lyd, kikket opp og fikk se en rotte pile over taket på peristylen bak henne.

Den slo med halen og rev løs en takstein som ikke hadde ordentlig feste.

25

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 25

05.10.10 16.39

Imperiet Acilia hørte Lucius gispe og snudde seg tidsnok til å se taksteinen falle og knuse mot brosteinen. Hun for sammen og gav fra seg et lite skrik.

Hadde hun sett rotten?

I et håp om å distrahere henne grep han om skulderen hennes og svingte henne rundt så hun ble stående ansikt til ansikt med ham, og kysset henne. Det var bare et flyktig kyss, men hun virket like fullt forbløffet.

«Lucius, tenk om broren min ser det?»

«Ser hva? Dette?»

Han kysset henne igjen, mindre flyktig denne gangen. Hun trakk seg rødmende unna, men ansiktet hennes lyste av tilfredshet. Så fikk hun øye på amuletten i kjedet som Lucius bar om halsen. Den hadde glidd frem fra under trabeaen og hvilte nå mellom de safrangule og purpurfargede foldene.

«Er den en del av augurdrakten din?» sa hun.

«Nei. Den er et arvestykke. Bestefaren min gav den til meg da jeg var ti år gammel. Jeg bruker den bare ved spesielle anledninger.»

«Kan jeg få ta på den?»

«Naturligvis.»

Hun strakte seg opp og rørte ved den lille gullklumpen, som hadde en form som minnet om et kors.

«Jeg husker den dagen bestefar gav den til meg. Han viste meg hvordan man bærer en toga, og deretter tok han meg med rundt i hele byen, bare vi to. Han viste meg nøyaktig hvor grandonkelen hans, Julius Cæsar, ble myrdet. Han viste meg det store Herkules-alteret, den eldste helligdommen i byen, som ble reist av familien Pinarius før Roma engang eksisterte.

Han viste meg fikentreet på Palatinhøyden, der Romulus og Remus og vennen deres Pinarius klatret rundt i grenene. Til slutt viste han meg Venustempelet som Cæsar hadde bygget, og det var første gangen jeg så den fantastiske gullstatuen av Kleopatra der inne. Bestefaren min kjente Kleopatra veldig godt, og han kjente Marcus Antonius også. En dag … en dag håper jeg at jeg kan ta med meg min egen sønn og vise ham alle disse tingene, og fortelle ham om forfedrene hans.»

Acilia holdt fremdeles amuletten. Mens han snakket, hadde hun beveget seg nærmere ham, helt til kroppen hennes var i berøring med hans. Hun betraktet amuletten drømmende, før hun løftet blikket og så ham inn i øynene.

«Men hva slags amulett er dette? Jeg ser ikke hva den skal forestille.»

Lucius ristet på hodet. «Det er underlig, bestefaren min gjorde stort vesen ut av å gi den til meg, men heller ikke han var sikker på hva den 26

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 26

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren skulle symbolisere, eller hvor den kom fra. Det eneste han visste, var at den hadde vært i familien i mange generasjoner. Den opprinnelige formen må ha blitt slitt bort gjennom så mange livsløp.»

«Noe sånt har vi ikke i min familie,» sa Acilia, tydelig imponert. Hun stod så nær at Lucius følte trang til å omfavne henne og holde henne tett inntil seg, på tross av at broren hennes kunne dukke opp hvert øyeblikk. Men plutselig åpnet himmelen seg, og regnet skyllet ned over hagen. Regndråpene var varme, og Lucius ville ikke hatt noe imot å stå der med armene rundt henne mens de begge ble dyvåte, men Acilia slapp amuletten og tok ham i hånden, og med et latterhyl trakk hun ham mot peristylen og inn i huset.

Der inne satt faren til Lucius og broren til Acilia ved siden av hverandre i identiske elfenbensstoler med intarsia-arbeider av lapis lazula og perlemor. Det var ingen tilfeldighet at faren hans hadde ført gjesten deres til de aller fineste møblene i huset.

Marcus Acilius var bare noen få år eldre enn søsteren sin og hadde det samme gylne håret og de samme klare blå øynene. «Men det har gått fem år siden den katastrofale hendelsen fant sted i Teutoberg-skogen,» sa han, «og ennå har vi ikke gjort opp med de germanske stammene.

De ler av oss. Det er en skandale!»

«Jaså, dere ble jaget inn av regnet.» Faren til Lucius kikket opp på de to og smilte varmt til Acilia. Han ønsket dette bryllupet like sterkt som Lucius gjorde. «Marcus og jeg har snakket om situasjonen oppe i nord.»

Han vendte oppmerksomheten tilbake til Acilias bror.

«Du er en ung mann, Marcus. Fem år virker svært lenge for deg. Men i den store sammenhengen er det bare et lite blunk. Denne byen ble ikke bygget på én dag, på samme måte som imperiet heller ikke ble erobret i løpet av én manns levetid. Tvert imot så det lenge ut til at Roma ikke lot seg stoppe. Legionene våre sørget for at imperiets grenser stadig ble utvidet, og ingen hindring var for stor for oss. Min fars grandonkel Julius Cæsar erobret Gallia i nord og gjorde det mulig for fetter Augustus å trenge forbi Rhinen og erobre germanerne. De ville stammene ble underlagt lov og orden. Lederne deres ble vunnet over på vår side gjennom løfter om romersk borgerskap. Byer ble bygget, templer ble tilegnet gudene, skatter og avgifter ble samlet inn, og Germania ble en provins på linje med alle andre.

Og så kom Arminius, eller Hermann, som germanerne kaller ham, en germaner som ble trent opp til å slåss av romerne, som nøt godt av den romerske gjestfriheten, og som til gjengjeld forrådte oss på det 27

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 27

05.10.10 16.39

Imperiet mest foraktelige. Under påskudd av å ville slå tilbake et mindre opprør lokket han tre romerske legioner inn i Teutoberg-skogen for så å gå til et bakholdsangrep. Ikke en eneste romer unnslapp. Men Arminius’ menn nøyde seg ikke med å slakte ned romerne. De skjendet likene, hugget dem i småbiter, hengte lemmene deres opp i trærne og satte hodene deres på staker. En tvers igjennom motbydelig affære, ingen tvil om det – men den er langt ifra slutten på Romas interesser i Germania. Massakren i Teutoberg-skogen fant sted takket være ambisjonene til én mann, nemlig Arminius, som trakter etter å gjøre provinsen vi har bygget, til sitt personlige kongedømme. Mannen er intet mindre enn en tyv. Jeg hører at han drister seg til å kalle seg ‘Nordens Augustus’. Maken til frekkhet!

Men frykt ikke, unge Marcus. Hittil har vi møtt hindringer i våre anstrengelser for å få Arminius straffet og situasjonen under kontroll, men det kommer ikke til å vare stort lenger. Som senator kan jeg forsikre deg om at keiseren vier denne saken stor oppmerksomhet. Det går ikke en dag uten at han arbeider for å få rettet den opp. Og det Augustus bestemmer seg for å gjøre, det gjør han.»

«Men keiseren er syttifem år gammel,» sa Marcus.

«Sant nok, men det finnes yngre, mer livskraftige medlemmer av hans familie som besitter militær ekspertise. Hans stesønn Tiberius er en fremragende kommandant; det var Tiberius’ avdøde bror, Drusus Germanicus, som i sin tid erobret provinsen. Og så har vi Germanicus’ sønn, som higer etter å gjøre seg fortjent til navnet faren har gitt videre til ham, gjennom å vinne sine egne seire. Frykt ikke, Marcus. Det vil koste oss tid og krefter og ikke så rent lite blod, men før eller senere vil provinsen Germania bli underlagt lov og orden. Men hør hvordan jeg lar munnen løpe om krigføring og politikk i nærvær av slik en vever skapning.» Nok en gang smilte han til Acilia.

«Er det sant at germanerne hugger hodet av soldatene og setter dem på staker?» hvisket hun blek.

«Du har gjort henne engstelig, far,» sa Lucius og benyttet anledningen til å legge en arm omkring henne. Broren hennes protesterte ikke.

«Så snakker vi ikke mer om slike ubehagelige ting,» sa Pinarius den eldre.

«Så snakker vi ikke mer overhodet, om dere skal komme tidsnok til seremonien,» sa Lucius mor, som akkurat da kom inn i rommet. «Det har sluttet å regne. Dere må komme dere av gårde, og det litt fort. Men du behøver ikke gå ennå, Acilia. Jeg har noe spinnearbeid å ta fatt på; det finnes ikke noe mer avslappende enn å spinne ull. Du kan hjelpe meg 28

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 28

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren om du har lyst, så kan vi hygge oss i hverandres selskap.» Camilla fulgte Lucius og faren hans ut i vestibylen. «Ikke vær nervøs, sønn. Du kommer til å klare deg helt utmerket, det vet jeg. Eller er det Acilias nærvær som får deg til å skjelve?» Hun lo. «Av sted med dere nå!»

«Jeg smurte vel ikke for tykt på da jeg minnet unge Marcus på at vi er i slekt både med Den hellige Julius og keiseren?» sa Lucius’ far.

De hadde kommet ned fra Aventinhøyden og var på vei gjennom det travle området langs elven med kurs for Cacus-trappen, som ville føre dem til toppen av Palatinhøyden.

«Jeg antar at familien Acilius har et godt kjennskap til slekten vår,» sa Lucius i en nedslått tone. «Og jeg tviler på at det har noen hensikt å bringe det på bane. Bestefaren min var arving til den guddommelige Julius, og vi er i slekt med Augustus den store, men hva har vi igjen for det?»

Faren hans sukket. «Du sier noe. Bortsett fra det faktum at vi fremdeles er i live.»

«Hva mener du med det?»

De tok fatt på Cacus-trappen. Så sent som på Julius Cæsars tid hadde den ikke vært annet enn en bratt, slyngete sti, slik den hadde vært helt siden Romulus’ dager. Augustus hadde gjort den om til en steintrapp dekorert med blomster og terrasser. Lucius’ far kikket seg omkring for å forsikre seg om at ingen var nær nok til å overhøre dem.

«Min sønn, har du aldri tenkt over hvor mange medlemmer av keiserens familie som er blitt sendt i eksil, og hvordan de som står ham nærmest, har lett for å dø?»

Lucius rynket pannen. «Jeg vet at keiseren forviste sin datter Julia.»

«Han var skuffet over moralen hennes.»

«Og sønnesønnen Agrippa.»

«Som han heller ikke anså for å være rakrygget nok.»

«Og jeg vet at de andre barnebarna hans, Lucius og Gaius, som han hadde til hensikt å gjøre til sine arvinger, begge led en altfor tidlig død.»

«Det gjorde de. Det er ikke nødvendigvis noen fordel å stå keiseren nær, verken for ens lykke eller for ens helse.»

«Sier du at …»

«Jeg sier at keiseren er som en flamme. Rundt ham står menn som higer etter varme. Men ingen misunner den som går så nær at han tar fyr.»

Lucius ristet på hodet. «Kunne ting sett annerledes ut dersom bestefaren min hadde stått høyere i gunst hos gudene?»

29

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 29

05.10.10 16.39

Imperiet Pinarius den eldre sukket. «I likhet med sin fetter Augustus var bestefaren din nevnt i Julius Cæsars testamente, men det hjalp ikke stort da han valgte å stå sammen med Marcus Antonius og Kleopatra i borgerkrigen. Da disse to mistet alt i slaget ved Actium, tok din bestefar til fornuft og gikk over til Augustus, som var barmhjertig nok til å tilgi ham – men som aldri siden viste ham et fnugg av velvilje. Kanskje mente seierherren at det var tilstrekkelig å spare livet til den villfarne fetteren og la ham beholde det som var igjen av formuen sin – som bestefaren din likevel tapte storparten av med tiden, tross alle sine forretningsanliggender i Egypt. Siden den gang har din slektning Augustus for en stor del ignorert oss. Vi tolereres, men innrømmes lite av både velvilje og uvilje, hvilket ikke nødvendigvis er en dårlig ting. Bevares, å nyte av hans velvilje kan være storartet. Men å vekke uvilje hos ham … eller hos renkesmedene han omgir seg med … det kan være fatalt.»

«Du sier at vi ikke nyter av hans velvilje, og likevel har han gitt meg muligheten til å bli augur.»

«Det gjorde han. Og du har ingen anelse om hvor mange tjenester jeg måtte bistå med for at så skulle skje. Vær takknemlig for denne anledningen, min sønn.»

«Jeg er det, far,» sa Lucius ydmykt og oppriktig.

Fra toppen av Cacus-trappen hadde de utsikt over elven; selv på en overskyet, vindfull dag var det liv og røre på brygga, og den opprørte elven vrimlet av skip. Over elven ruvet Kapitolhøyden med de hvite templene som skimret etter regnet som nettopp hadde falt. En enslig solstråle brøt igjennom de forrevne skyene og kastet lys over den forgylte statuen av Hercules.

I sin korte levetid hadde Lucius sett hvordan velstand og overdådighet i økende grad satte preg på byen Roma. Utallige butikker bugnet av varer fra alle verdens kanter. Eldgamle templer og monumenter var blitt renovert og nye, enda mer storslåtte templer bygget. Statelige bygninger oppført i teglstein hadde fått kledninger av travertin og marmor. Keiseren hadde en gang sagt: «Jeg fant Roma reist i soltørket teglstein; jeg vil forlate henne kledd i marmor.» Augustus hadde gjort alvor av sitt løfte.

Lucius hadde aldri bodd noe annet sted enn i Roma og aldri reist lenger enn til Pompeii. Likevel var det utenkelig for ham at det skulle finnes et annet sted like spennende og vakkert som Roma. Han var stolt over at han for alvor skulle bli en del av byen, at han skulle få innta rollen som formidler mellom gudene og den byen de hadde vist større velvilje enn noe annet sted på jorden.

30

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 30

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren Midt blant de praktfulle husene på Palatinhøyden var det en åpen kvadratisk plass, gressbevokst og omgitt av en lav steinmur. Plassen var kjent som Auguratorium. På nøyaktig samme sted hadde Romulus nesten åtte hundre år tidligere tatt auspisiene som avgjorde byens beliggenhet. Romulus så tolv gribber; borte på Aventinhøyden så tvillingbroren Remus kun seks gribber. Slik bekjentgjorde gudene sitt ønske om at den nye byen skulle grunnlegges på Palatinhøyden og ikke på Aventinhøyden.

Med tiden skulle byen omfatte også Aventinhøyden samt alle de syv høydedragene langs Tiberen, men det var på dette stedet alt begynte.

Ifølge familielegenden hadde en Pinarius vært til stede ved den hellige begivenheten sammen med Romulus, og derfor var innsettelsen av en ny Pinarius i augurenes kollegium en like betydningsfull hendelse hver gang.

Da Lucius og faren hans kom ut av en smal gate og nærmet seg Auguratorium, ble de omsluttet av et hav av safrangult og purpurrødt; alle de fremmøtte mennene var iført trabea og bar en lituus i hånden.

En høy ung mann stod med ett foran dem og slo ut med armene for å omfavne Lucius.

«L-l-lucius!» sa han. «Jeg trodde aldri du skulle komme. Bare tanken på å skulle gjennomgå eksaminasjonen helt alene fikk meg til å k-kkaldsvette.»

«Nå spøker du, slektning Claudius,» sa Lucius. «Som augur har du mye større evner enn jeg, og du vet det.» «Å se etter tegn fra gudene er én ting. Å gjøre d-d-det foran et publikum er noe helt annet!»

«Dere kommer til å klare dere fint, begge to, det er jeg sikker på,» sa Lucius’ far og strålte stolt mot dem. Lucius og Claudius var de eneste som skulle innvies i kollegiet på denne dagen. Claudius var sønnesønn av Livia, keiserens hustru, og dermed Augustus’ stesønnesønn – men keiserens offisielle sønnesønn var han ikke, verken kjødelig eller juridisk, ettersom Augustus aldri hadde adoptert Claudius’ avdøde far, Drusus Germanicus. Ikke desto mindre var Claudius en kjødelig slektning av Augustus. Han var barnebarn av Marcus Antonius og Octavia, Augustus’ søster, og dermed keiserens grandnevø, og også i slekt med Lucius.

Claudius og Lucius var blitt født det samme året. De siste månedene hadde de studert auguratet sammen. De var blitt fortrolige venner, selv om Lucius’ far syntes forskjellene mellom dem var mer åpenbare enn likhetene. Lucius var slående kjekk, velbygget og grasiøs – det var en kjensgjerning, og ikke den forutinntatte tolkningen til en mann som 31

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 31

05.10.10 16.39

Imperiet forgudet sin sønn – mens Claudius, skjønt han var høy av vekst og alt annet enn utiltalende, hadde noe kuet ved seg; han stammet rett som det var, og var plaget av ansiktsrykninger og brå bevegelser med hodet.

Iblant var stammingen og rykningene tydeligere enn ellers. Det fantes dem som mente at den unge mannen var mentalt tilbakestående. Sannheten var at Claudius, sin unge alder til tross, var en lærd ung mann, mer bevandret i Romas historie enn noen annen Pinarius den eldre hadde møtt. Vennskapet mellom hans sønn og Claudius hadde han ingenting å utsette på; risikoen han nettopp hadde advart Lucius mot – om å befinne seg for tett innpå keiseren og hans indre sirkel – angikk neppe Claudius, som keiseren holdt avstand fra, ille berørt som han var over den unge mannens lyter.

Det lød en gongong. Augurene sluttet å prate og stilte seg opp langs de fire ytterkantene av Auguratorium i den orden som var foreskrevet av deres alder og rang. Der han stod midt ute på plassen, bad magistraten for kollegiet om at Lucius og Claudius kom og stilte seg ved siden av ham.

«Hvem nominerer disse nye medlemmene?» spurte han så.

Faren til Lucius gikk frem og la en hånd på sønnens skulder. «Jeg, Lucius Pinarius, augur, nominerer min sønn, Lucius Pinarius.»

En annen skikkelse trådte frem fra mengden, han var gammel og virket likeglad med hvordan han så ut. Det grå håret kunne ha trengt en klipp, og den loslitte trabeaen hadde sett bedre dager. Men da han la hånden på skulderen til Claudius og snakket, hadde stemmen hans en ubestridelig klang av autoritet. «Jeg, Gaius Julius Cæsar Octavianus Augustus, en augur, nominerer min nevø, Tiberius Claudius Nero Germanicus.»

Magistraten nikket. «Da begynner jeg eksaminasjonen.» Et tordenskrall i det fjerne fikk ham til å løfte blikket mot himmelen. «Det er gjennom divinasjon at vi mennesker skaffer oss innsikt i gudenes vilje.

Gudene bekjentgjør sin vilje gjennom tegn, som vi kaller auspisier. De som kan kunsten, er i stand til å fastslå hvorvidt disse auspisiene er gunstige eller ugunstige. Ved at man tolket gudenes varsler, ble plasseringen av Roma bestemt. Som Ennius innleder ett av sine dikt: ‘Etter auspisiene ble Roma grunnlagt …’

Etter hvert som imperiet Roma har vokst, har vi støtt på folkeslag som praktiserte andre former for divinasjon. Etruskerne studerte innvollene til offerdyr; babylonierne observerte stjernene; grekerne lyttet til blinde profeter; jødene mottok instrukser fra en brennende busk. Men disse metodene er ikke romerske metoder; de er underlegne former for 32

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 32

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren divinasjon, hvilket viser seg i tilhengernes manglende fremgang. Den romerske formen for divinasjon, auguratet, overlevert til oss fra våre fjerne forfedre, var, er og vil alltid være den beste og sanneste fremgangsmåten for å utsi gudenes vilje.»

«Hør, hør!» ropte Augustus og ansporet andre i mengden til å gjøre det samme.

«Det finnes fem måter å erverve seg auspisiene på,» fortsatte magistraten. «De mektigste auspisiene formidles gjennom lyn og torden, som kommer direkte fra Jupiter. Auspisier kan også erverves gjennom å observere visse fugleslag: ravnen, kråken, uglen og gribben. Fra denne andre formen stammer den tredje formen, som våre forfedre pønsket ut til bruk i felttog, der auspisier når som helst kunne vise seg nødvendig for å ta en kritisk beslutning. Denne tredje formen for auspisier tas ved at man slipper en høne ut av buret, strør korn på bakken foran den og observerer hvordan høna nipper eller ikke nipper i kornet. Auspisier kan også leses av firbente dyr, og dette er den fjerde formen. Dersom en rev, en ulv, en hest, en hund eller en hvilken som helst firbent skapning skulle krysse noens vei eller dukke opp i en uventet sammenheng, kreves det en augur for å tolke betydningen av dette; men det er viktig å huske på at denne fjerde formen bare kan brukes som privat divinasjon, aldri på vegne av staten. Den femte formen for å tyde auspisiene vedrører alle de tegnene som ikke faller inn under noen av de fire første kategoriene, og kan slik innbefatte alle tenkelige hendelser av uvanlig karakter – som når et tohodet dyr blir født, når en forunderlig gjenstand faller ned fra himmelen, eller når flammer viser seg og forsvinner uten å etterlate seg noe spor. Denne femte formen kan også utledes av dagligdagse uhell – som når noen nyser, snubler eller uttaler et navn eller ord feil.»

Hodet til Claudius rykket brått fra side til side. Lucius fornemmet bare bevegelsen ut fra øyekroken, men den måtte ha vært temmelig åpenbar for dem som stod rundt. Var spasmene hans et slikt uhell som magistraten nettopp hadde nevnt, et tegn fra gudene? Lucius trodde ikke det; alle visste at Claudius hadde hatt slike ufrivillige rykninger helt fra barndommen av. Iblant var en rykning bare en rykning. Like fullt lød det en urolig mumling blant de fremmøtte.

Magistraten lot som om han ikke la merke til det. «Lucius Pinarius, hvilken form for auspisier vil du ta for oss i dag, for å fastslå hvorvidt gudene anerkjenner din inntreden i kollegiet?»

Ettersom det var slik en uværsdag, gav svaret seg selv. «Den første formen,» sa Lucius.

33

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 33

05.10.10 16.39

Imperiet De andre trakk seg tilbake og etterlot Lucius alene midt i Auguratorium. Han dreide langsomt rundt i en sirkel mens han gransket himmelen. Uværsskyene lå tettest bunkret opp i sørvest. Han løftet lituusen og pekte i den retningen. Augurene samlet seg omkring ham. Med lituusen trakk han opp en symbolsk firkant på himmelen. Fra venstre til høyre rommet firkanten alt fra toppen av Junos tempel på Aventinhøyden til toppen av Jupiters tempel på Kapitolhøyden, alt fra horisonten til senit.

Etter å ha markert dette området senket Lucius lituusen og gav seg til å vente, med blikket festet på himmelen.

Til å begynne med var Lucius tålmodig der han stod med vidåpne øyne og anstrengte seg for ikke å blunke, men etter en stund meldte nervøsiteten seg. Gudene, Jupiter inkludert, sendte ikke alltid tegn. Hva om ingen lynglimt viste seg? Dersom et tegn uteble ved en slik anledning, ville det tolkes som ugunstige auspisier. Lucius syntes han kunne høre mumling og subbende føtter bak seg, som om augurene fornemmet den samme rastløsheten som han selv. Hvor lenge var lenge nok når det gjaldt å vente på et tegn? Det var det bare den eldste auguren, i dette tilfellet keiseren selv, som kunne avgjøre. De kunne stå slik i timevis, helt til natten falt på, og vente på lynets tilsynekomst – eller Augustus kunne bestemme at eksaminasjonen var over i neste øyeblikk.

Hjertet hamret i brystet til Lucius. Denne ventingen var ikke til å holde ut! Hva skulle det bli av ham dersom tegnet unnlot å vise seg?

Hva ville faren hans si? Han oppdaget at han knuget lituusen så hardt at knokene hvitnet. Han trakk pusten dypt og slakket grepet, så løftet han den andre hånden, smøg den under halslinningen på trabeaen og rørte ved gullamuletten.

Han så et glimt. Øyeblikket etter hørte han gispingen fra de andre, og så, bare noen hjerteslag senere, hørte han tordenen. Det fjerne glimtet hadde vist seg til venstre, like over Junos tempel, men fremdeles innenfor det oppstrekede området. Lyn til venstre var gunstig, og jo lenger til venstre, desto gunstigere. Auspisiet var godt! Jupiter var øyensynlig tilfreds. Og så, som for å knuse enhver tvil om hva han syntes, kom flere blendende, forrevne lyn til syne på samme sted, det ene etter det andre, fulgt av rullende tordenskrall. Lucius syntes det lød som om guden lo av fryd.

«Auspisiene er gunstige!» ropte magistraten. «Er det noen av de tilstedeværende augurene som har noe å innvende?»

Lucius snudde seg og lette etter farens ansikt i mengden. Faren smilte, i likhet med alle de andre som stod rundt.

34

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 34

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren Også Augustus så ut til å smile, skjønt Lucius syntes det var vanskelig å tolke den gamle mannens ansiktsuttrykk. Han hadde et trett drag over øynene, det var ingen glede å spore i dem, og når han blottet de gule tennene, liknet det mer en grimase enn et smil. «Jeg tror alle er enige om at auspisiene er gunstige, eller hva?» sa keiseren.

Mengden svarte med nikk og bifallsytringer.

Magistraten la hendene sine på skulderen til Lucius. «Gratulerer, Lucius Pinarius. På denne dagen er du blitt augur. Måtte du alltid bruke dine evner og makten i ditt prestelige embete med forstand, til det beste for Roma og med den største respekt for gudene.»

Magistraten vendte seg mot Claudius. «Og så du, Tiberius Claudius Nero Germanicus. Hvilken form for auspisier vil du ta for oss i dag, for å fastslå om gudene bifaller din inntreden i kollegiet?»

Claudius tok et skritt frem. «Jeg velger å holde utkikk etter …» Her stokket det seg fullstendig for ham slik det iblant gjorde når han snakket; stammingen gjorde det vanskelig for ham å uttale det neste ordet.

Omsider, med hardt sammenpressede lepper, nærmest spyttet han det ut: «F-f-fugler!»

Det lød mumling fra mengden. De fleste, inkludert Lucius, reagerte med forbløffelse på beslutningen. På en dag som dette, i et slikt tordenvær, ville fuglene holde seg i redet, i ly for vinden og regnet.

Ikke desto mindre virket Claudius sikker på seg selv. Etter å ha gransket himmelen omhyggelig snudde han seg mot nordøst, i nøyaktig motsatt retning av den Lucius hadde valgt. Ved hjelp av lituusen risset han opp et stykke av himmelen over Forum og Esquilinhøyden bortenfor.

I samme øyeblikk som han hadde fullført oppstrekingen, mistet Claudius lituusen. Lucius stønnet, og det samme gjorde flere av de andre.

En ting var at Claudius var klossete, men at han mistet lituusen, var utvilsomt et dårlig varsel.

Dersom Augustus var urolig, viste han det ikke. «Ta opp den lituusen, unge mann,» sa han, «og la oss komme til saken fort som kokt asparges!»

Ordene hadde en forløsende virkning på de fremmøtte, som brast i latter. Keiseren var kjent for hjemmegjorte språkbilder som ville ha fått en hvilken som helst annen taler til å høres tåpelig ut.

Augustus rensket strupen og fortsatte: «Den gang jeg tok auspisiene, valgte også jeg å holde utkikk etter fugler. Jeg fikk øye på tolv gribber – ja, tolv! Det samme antallet som Romulus så da han grunnla byen. La oss se hvordan Jupiters fjærkledde utsendinger vil fremtre for nevøen min i dag.»

Den gamle mannen smilte eller skar en grimase, Lucius var ikke sikker.

35

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 35

05.10.10 16.39

Imperiet Mens de ventet på et tegn, falt Lucius i tanker om hvor komplekst det var å skulle tyde fuglenes flukt på himmelen. For å kunne tolke auspisiet måtte man ta i betraktning ikke bare hvilken type fugl som kom til syne, men hvor mange det var, hvorvidt de fløy i én retning eller snudde og fløy tilbake, og hvorvidt de skrek eller var tause. Den aller minste lyd og bevegelse hos hver enkelt fugl hadde en egen betydning, avhengig av omstendighetene og årstiden. Sammenliknet med de andre formene for auspisier var det å ta varsler av fuglenes atferd en form som var mer utsatt for ulike fortolkninger – dersom en eneste fugl i det hele tatt ville vise seg på en slik dag.

De ventet. Lucius begynte å bli urolig, og kjente seg nesten like nervøs på Claudius’ vegne som han hadde gjort på sine egne. Det hadde vært utenkelig for Lucius at han kunne komme til å skuffe faren og sette ham i forlegenhet. Hvor mye større press måtte ikke Claudius være under, med keiseren ruvende i bakgrunnen?

Akkurat idet Lucius følte at han ikke holdt ut spenningen lenger, løftet Claudius lituusen og pekte. «D-d-der!» ropte han. «To gribber over Esquilin-porten, de flyr i denne retningen!»

Riktignok hadde to bevegelige prikker kommet til syne på himmelen, men de var så langt unna at Lucius, som hadde skarpt syn, var usikker på hva slags fugler de kunne være. Åpenbart hadde Claudius et enda skarpere blikk, for etter som fuglene nærmet seg, bredte det seg enighet blant de plirende augurene om at det virkelig var to gribber. Fuglene gjorde et sveip i luften og fløy tilbake mot Esquilin-porten før de gav seg til å sirkle over den.

Enda to gribber kom til syne på samme sted, så to til, deretter enda en, og snart sirklet syv gribber omkring Esquilin-porten. Bortenfor porten, utenfor murene, lå Nekropolis, de dødes by, der slaver ble begravet og likene av henrettede kriminelle overlatt til fuglene. Det var ikke overraskende at gribber dukket opp i dette området, men det var litt av et sammentreff at så mange hadde kommet til syne på én gang midt under Claudius’ auspisier, og med så barske værforhold. Mønsteret i fuglenes flukt, først i retning Augatorium og deretter bort, var dessuten et gunstig varsel.

Augustus erklærte auspisiene for fullført. Magistraten var imponert.

«Syv gribber! Riktignok færre enn rekorden til Romulus – som vår keiser gjorde etter ham – men én mer enn Remus observerte! Er det noen her som betviler at auspisiet er gunstig? Ikke? Godt, da erklærer jeg at på denne dagen har Tiberius Claudius Nero Germanicus vist seg å være 36

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 36

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren en sann augur, akseptert av sine kolleger og, enda viktigere, av Jupiter selv. Måtte du alltid bruke dine evner og makten i ditt prestelige embete med forstand, unge mann, til beste for Roma og med den største respekt for gudene.»

Seremonien ble avsluttet. Lucius og Claudius mottok gratulasjoner fra de andre augurene, og deretter satte følget kursen for den keiserlige residens. Banketten som etterfulgte innsettingen av nye augurer, ble vanligvis holdt i et privat hjem, men ved denne anledningen var verten selveste Augustus. Han hadde gjort et vesentlig poeng av å minne alle på slektskapet mellom Claudius og ham selv. Det faktum at Lucius Pinarius også var en slektning, var ikke engang blitt nevnt.

Den korte spaserturen tok dem forbi noen av de fineste husene i byen.

Lucius gikk ved siden av Claudius mens han fortalte ham hvor imponert han var over observasjonene av gribbene. «Det var svært modig av deg.

Jeg ville aldri ha våget å se etter fugler i dag. Jeg gjorde det eneste trygge og valgte lynet. Det var dessuten et smart trekk, iallfall trodde jeg det, ettersom lynvarsler vanligvis nyter større respekt. Men i dag overstrålte du meg, Claudius!»

Claudius presset leppene sammen og nikket mens han mumlet tankefullt for seg selv. Hodet hans rykket til den ene siden. «Jo da, jeg gjorde nok det, skjønt, som du sier, lynvarsler er den mest høyaktede formen av alle. Hva tror du er grunnen til det?» Nå som eksaminasjonen var overstått, syntes han å stamme mindre.

«Som magistraten lærte oss, kommer lyn og torden direkte fra Jupiter,» sa Lucius.

«Ah, men fuglene er jo Jupiters budbringere, så hvorfor skulle ikke det å tyde fuglenes flukt være like høyt verdsatt? Nei, jeg tror det å tyde lynvarsler er mer beundringsverdig fordi et lynglimt umulig kan frembringes av dødelige mennesker, mens hvem som helst kan klare å slippe løs et visst antall fugler på et visst sted til en viss tid.»

Lucius rynket pannen. «Sier du at gribbene du så, ble sluppet løs med vitende og vilje?» «Å, ikke for Romulus, og så visst ikke for grandonkel. Men for meg – hvem vet?» Claudius trakk på skuldrene. «Takket være mine åpenbare skavanker kan ikke grandonkel se for seg at jeg duger til noe annet her i livet enn å bli augur. Rykningene mine gjør at jeg aldri kan vinne noen ære som kriger. Du så at jeg mistet lituusen i dag; se for deg at jeg mister sverdet mitt på slagmarken! Jeg st-st-stammer for mye til at jeg kan holde imponerende taler i Senatet.» Han smilte sardonisk; stammet han 37

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 37

05.10.10 16.39

Imperiet med vilje? «Ettersom dette er det lengste jeg kan nå, er grandonkel fast bestemt på at alle skal anerkjenne mine ferdigheter som augur, om ikke annet. To gribber ville ha vært tilstrekkelig, synes du ikke? Grandonkel overdriver bestandig den slags! Hvorfor tror du han valgte å ta deg i betraktning da det ble to ledige plasser i kollegiet, Lucius?»

«Jeg vet at faren min gjorde alt han kunne for å tale min sak og vinne keiserens gunst. Han var overrasket over at han lyktes, med tanke på hvor ung jeg er …»

«Ha! Det er bare én grunn til at grandonkel gav deg innpass i kollegiet: Han ville gjøre meg til augur sånn at han ble ferdig med meg, og han tenkte at hvis en annen kandidat på min egen alder fikk adgang sammen med meg, ville jeg ikke skille meg så sterkt ut. Du ble ikke augur på tross av din alder, Lucius, men på grunn av den! Likevel er det aller viktigste at eksaminasjonen vår er overstått, og at vi nå er augurer. Augurer for livet! Men hva har du der?»

Claudius henviste til amuletten i halskjedet til Lucius. Den hadde glidd utenpå trabeaen, og gullet skimret kraftig mot det purpurfargede ullstoffet.

«Det er en talisman som jeg har arvet.»

«Hvor kommer den fra? Hva symboliserer den?»

«Jeg vet faktisk ikke,» tilstod Lucius, ikke uten ergrelse. Claudius var så lærd og så vel bevandret i sin egen families historie at han når som helst kunne gjøre rede for selv de mest hemmelighetsfulle delene av den.

Claudius stanset, strakte hånden ut etter amuletten og gransket den inngående. Lucius hadde sett det samme glimtet i vennens øyne tidligere, mens de studerte sammen – begeistringen til en historiekyndig som blir stilt overfor et intrikat problem. «Jeg tror, Lucius – ja, jeg t-t-tror jeg kanskje har en anelse om hv-hv-hva dette kan være. Jeg blir nødt til å foreta noen undersøkelser …»

«Kom igjen, mine augurer,» sa faren til Lucius idet han tok dem igjen.

«Vi er straks fremme.» I likhet med Lucius hadde han aldri vært innenfor den keiserlige residens, og han var rød i ansiktet av oppspilthet.

De kom først inn i et gårdsrom som like gjerne kunne tilhørt et middels velstående hjem, om man så bort fra trofeene som hadde fått en iøynefallende plassering midt ute på plassen. På en plattform av tre var keiserens personlige rustning utstilt, inkludert sverdet, øksen, hjelmen og skjoldet hans.

«Se hvor blanke de er,» hvisket Lucius. «Man skulle tro de var nypusset!»

«Ja, jeg tror en slave gjør det daglig,» sa Claudius.

38

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 38

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren Mens augurene fylte gårdsplassen i påvente av at de massive bronsedørene skulle åpne seg, kikket Lucius opp på den gigantiske laurbærkronen som var inngravert i marmoroverliggeren.

«Laurbærkronen blir tradisjonelt tilkjent en soldat som redder livet til en kamerat i kamp,» bemerket Claudius, som fulgte blikket hans. «Kan du gjette hvorfor Senatet stemte for å påskjønne min onkel med et slikt formidabelt bilde?»

«Jeg antar at du kan fortelle meg det.»

«Han fikk det som belønning for sin seier over Kleopatra og min bestefar, Marcus Antonius – som jeg naturligvis aldri har kjent, ettersom han døde for sitt eget sverd tyve år før jeg b-b-ble født. Ved å vinne den krigen reddet Augustus oss alle – de romerske borgerne og alle kommende generasjoner – fra å bli den egyptiske dronningens slaver og gjorde seg slik fortjent til en laurbærkrone som svarte til gjerningens storhet.»

Det hørtes en gjallende lyd idet en slå ble skjøvet til side fra innsiden av huset, og de gedigne bronsedørene åpnet seg langsomt innover.

På hver side av døråpningen stod et blomstrende laurbærtre. Mens lynet blinket over hodene deres og tordenen drønnet over gårdsrommet, la Lucius merke til at flere av augurene brøt kvister av trærne og stakk dem innunder trabeaen. Det var et velkjent faktum at laurbærtreet, som det eneste av alle trær, aldri ble rammet av lynnedslag. Kunne en kvist fra laurbærtreet beskytte en mann mot lynet? Mange mente det.

Innvendig fremstod residensen på ingen måte som overdådig eller prangende, den var tvert imot svært beskjedent innredet. Søylene var av travertin, ikke av marmor. Gulvene var belagt med sorte og hvite fliser i enkle geometriske mønstre og ikke dekorert med fargerik mosaikk. Veggene var malt i hele flater, ikke med de forbløffende naturtro landskapene som Lucius fra tid til annen hadde sett hjemme hos mer velstående folk, deriblant hos familien Acili. De mange spiserommene med åpning mot hagen midt i residensen var store nok til å romme en mengde gjester, men selve divanene var like uanselige som dem hjemme hos Lucius.

Også måltidet var enkelt. Forretten bestod av asparges dyppet lett i kokende vann for at den ikke skulle miste den faste konsistensen. Claudius, som lå henslengt ved siden av Lucius, knekket en asparges i to og bemerket spøkefullt: «‘Fort som kokt asparges’ – akkurat slik grandonkel liker den!»

Lucius hadde aldri sett vennen i så godt humør. «Jeg er litt overrasket over at den keiserlige residensen er så beskjedent innredet,» sa han.

39

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 39

05.10.10 16.39

Imperiet «Selv huset til Acilias far er mer overdådig. Er de private rommene like nøysomt innredet?»

«Nøysomt er ordet! Grandonkel sover på en seng av halm og vil ikke ha noe annet enn stoler uten ryggstø i huset. ‘En romer bør være rakrygget nok til å holde seg oppreist ved egen hjelp,’ sier han. Han har tro på å gå foran som et godt eksempel ved å praktisere gammeldagse dyder som sømmelighet og selvbeherskelse. Og han forventer at familien hans gjør det samme. Da Julilla, barnebarnet hans, fikk bygget seg en bolig av det mer pompøse slaget, sørget grandonkel for å få huset r-r-revet.

Jeg husker ikke helt, var det før eller etter at han forviste stakkars Julilla til den der øya for utroskap? Og senere, da hun ble g-g-gravid med elskeren sin, gav grandonkel ordre om at barnet skulle etterlates i en fjellside for å dø.» Claudius tok en bit av aspargesen, tygget høylytt og svelget. «Han forviste dessuten Julillas mor, sin egen datter, også henne for å ha utvist skandaløs oppførsel. Heller ikke Agrippa, hans eneste overlevende barnebarn, greide å leve opp til grandonkels standard, og endte dermed opp på en øy et eller annet sted. Så du skjønner, disse spartanske omgivelsene er alt annet enn et skalkeskjul. De er en sann gjenspeiling av min grandonkels natur.»

I hvert spiseområde var det reservert en divan for verten, som beveget seg fra rom til rom gjennom hagen og slik beæret alle gjestene med sin tilstedeværelse. For Lucius syntes det som om keiseren mer observerte enn deltok i festivitetene, ettersom han sa lite og spiste enda mindre. Den gamle mannen virket rastløs og urolig, og for sammen hver gang det lød et tordenskrall. Spredte regnbyger feide over hagen, og vindkastene pustet til ilden i fyrfatene, som var blitt tent da mørket kom sigende. En snau time etter solnedgang, da det fremdeles gjenstod flere retter på menyen, gikk Augustus med bestemte skritt ut til midten av hagen der alle gjestene kunne se ham, ønsket alle augurene god natt og bad seg unnskyldt.

Nå som verten hadde trukket seg tilbake, var det en merkbart lettere atmosfære. Et fåtall av gjestene dristet seg til å drikke vinen uten vann, men ingen ble fulle. Etter den siste retten, som bestod av gulrøtter i en fyldig garum-saus, gikk gjestene hver til sitt etter å ha vist de nyinnsatte augurene sin aktelse. Lucius’ far var den siste som forlot selskapet.

«Blir du ikke med meg, sønn?»

«Claudius har spurt om jeg vil spasere med ham til Apollos tempel.»

«I dette været?»

«Det er jo ikke lange biten. Dessuten har det holdt opp å regne.»

40

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 40

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren «Himmelen kan åpne seg igjen hvert øyeblikk.»

«Om været blir dårligere, k-k-kan Lucius tilbringe natten her i værelsene mine,» tilbød Claudius.

«Jeg kan vel ikke si noe på det,» sa Pinarius den eldre og virket både tilfreds og bekymret over at sønnen hans var en velkommen gjest hjemme hos Augustus.

Apollos tempel var omgitt av en ornamentert søylegang som lå helt inntil den keiserlige residensen, beliggende på den sørøstlige kammen av Palatinhøyden, rett over Circus Maximus. Av alle de nye byggverkene til keiser Augustus var Apollos tempel det mest storslåtte. Om kvelden fremstod tempelet enda mer spektakulært, opplyst av flakkende fyrfat fra søylegangen rundt og med den lette tåken som var i ferd med å senke seg over høydedraget. Veggene bestod av massive blokker av skinnende hvit marmor fra byen Luna, og den forgylte stridsvognen oppe på taket så ut som om den var laget av ild. Det mest iøynefallende på området foran inngangen var en marmorstatue av Apollo som raget over et alter flankert av fire bronseokser. I det flakkende lyset så oksene nærmest levende ut. Da Lucius bemerket dette overfor Claudius, svarte vennen at de var flere hundre år gamle, laget av den store Myron, berømt for sin statue av diskoskasteren som mange siden hadde kopiert. Øverst i trappen, bakenfor de ruvende søylene, kom de frem til to massive dører, begge dekorert med elfenbensrelieffer. I lysskjæret fra lynet betraktet Lucius et særdeles detaljrikt felt, et virvar av figurer i voldsom bevegelse – unge menn og kvinner som løp panisk i den ene og den andre retningen, enkelte gjennomboret av piler, og på himmelen over dem, med hver sin bue i hånden, de guddommelige søsknene Apollo og Artemis.

«Drapet på Niobidene av Thebes,» forklarte Claudius. «Da moren deres, Niobe, skrøt av at hun hadde flere barn enn Leto, ble sistnevntes barn fornærmet og drepte dem, alle som én. Apollo skjøt sønnene og Artemis skjøt døtrene. Niobe begikk hybris – de dødeliges overmot – noe barna hennes måtte unngjelde for. Det kan synes som om etterkommerne av mektige d-d-dødelige ofte må unngjelde, simpelthen fordi de eksisterer.» Claudius så tankefull ut, så snudde han seg og pekte med lituusen mot rektangelet av himmel innrammet av de nærmeste søylene.

«Det virker som om uværet kommer nærmere. Se på det lynet der! Har du noensinne sett noe liknende? Magistraten fortalte at alle tenkelige manifestasjoner av lyn er blitt katalogisert og kategorisert i årenes løp, 41

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 41

05.10.10 16.39

Imperiet noe som innebærer at lynet gjentar seg selv, slik bokstaver og ord i et språk gjentar seg selv; men jeg undres iblant på om ikke hvert enkelt lyn i seg selv er unikt. Om så skulle være, har naturligvis ikke lynet noen som helst betydning, iallfall ingen som mennesket kan begripe.»

Et sort skydekke, mørkere enn resten av himmelen og spekket med lyn, kom sigende mot dem fra sørvest. Det hang over Tiberen nå, speilet sin vrede i den urolige vannflaten.

Lucius følte seg unektelig privilegert der han stod sammen med vennen, et medlem av den keiserlige husstand, på terskelen til keiserens største tempel. Samtidig kjente han et snev av engstelse, for det var åpenbart et voldsomt uvær som nærmet seg, og de redselsfulle bildene av de myrdede Niobidene gjorde ham urolig. Han var kommet hit for å hylle Apollo, men Apollo kunne være en hevngjerrig gud.

Det så ikke ut til at Claudius delte bekymringen hans. «For mange år siden lå den keiserlige residensen akkurat her. Visste du det? Så en dag slo lynet ned i residensen, og den brant ned til grunnen. Augustus mente at g-g-gudene hadde erklært stedet for hellig og derfor kun passende for et tempel, og fikk Senatet til å finansiere byggingen ikke bare av tempelet, men også av den nye keiserlige residensen ved siden av. Tempelet er storslått, som du ser, og alle trodde at grandonkel ville bygge seg et tilsvarende storslått palass, men i stedet gjorde han det nye huset helt identisk med det gamle, bare litt større og med annekser slik at han kan innkvartere den stadig voksende staben sin.» Claudius lo en klukkende latter.

«Befant Augustus seg i huset da det ble truffet av lynet?»

«Ja, det gjorde han. Og det var ikke grandonkels første møte med lynet. Han var nær ved å bli d-d-drept av et lynnedslag under en marsj i felttoget i Cantabria, etter at min bestefar Antonius var blitt beseiret.

Lynet strøk langs bærestolen hans og drepte slaven som gikk foran ham med en fakkel i hånden. Etter å ha sluppet med skrekken viet han en helligdom til tordenguden Jupiter – hvis du konsentrerer deg, kan du se den som står på Kapitolhøyden, den ser riktig imponerende ut når den blir opplyst av lynet. Helt siden den gangen har grandonkel hatt en sykelig redsel for lyn. Han kan ikke fordra tordenvær! Jeg er sikker på at det var d-d-derfor han gikk tidlig fra festmiddagen, for å søke ly under jordens overflate. Mannen frykter ikke noe eller noen her i denne verden, men han tror fremdeles at han kan få himmelen i hodet, slik det skjedde med Kong Romulus. Det var derfor han hadde den amuletten om halsen i kveld. Han bærer den alltid i stormfullt vær.»

42

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 42

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren «En amulett?»

«La du ikke merke til den, Lucius? Han hadde en amulett av selskinn, for beskyttelse, på samme måte som andre bærer en laurbærkvist.»

«Selskinn?»

«Akkurat som laurbærtreet aldri rammes av lynnedslag, gjør heller ikke steinkobben det. Det er vitenskapelig bevist, stadfestet av alle pålitelige autoriteter. Selv foretrekker jeg laurbær.» Han stakk hånden innenfor trabeaen sin og trakk frem en kvist.

«Jeg burde kanskje ha tatt en, jeg også,» sa Lucius. Lynet og tordenen kom nærmere. Straks ville stormen være over dem.

«Hold deg i nærheten av meg; kanskje kvisten min vil beskytte deg også. Forresten finnes det en interessant historie omkring laurbærtrærne som står ved inngangen til den keiserlige residensen. Kort tid etter at Livia ble trolovet med Augustus, kjørte hun hest og vogn langs en landevei da en kritthvit høne kom farende gjennom løse luften og landet i fanget hennes – med en laurbærkvist i nebbet! Livia alte opp høna for å bruke avkommet dens i spådommer og plantet kvisten. Av den vokste det opp en hel laurbærlund på den keiserlige eiendommen langs Tiberen, foruten de to eksemplarene som flankerer inngangen til keiserens hus.

I triumftogene bar Augustus kranser bundet av kvister fra disse trærne.

Men nå snakker jeg meg helt bort …»

«Du gjør det iblant.» Lucius smilte, men for sammen idet det lød et voldsomt tordenbrak. Han kunne høre den brusende lyden av regnet som feide mot dem over Aventinhøyden.

«Vel, du spurte om selskinnsamuletten. Og når vi først snakker om amuletter, har jeg t-t-tenkt på den du har rundt halsen. Jeg tror jeg har en anelse om hva …»

Han ble avbrutt av et blendende lysglimt etterfulgt av et øredøvende tordenskrall. Lynet hadde slått ned på Palatinhøyden, et eller annet sted like i nærheten.

«Tror du det traff keiserboligen?» sa Lucius. De løp bort til enden av verandaen og myste i retning residensen. Det var ingen tegn til brann. I neste øyeblikk øste regnet ned; det hang lik et slør som gjorde det umulig å se lenger enn til tempeltrappen. Vinden blåste regnet inn på trappen; frontispisen gav ingen beskyttelse. Claudius åpnet en av de høye dørene.

De smatt inn i tempelet og lukket døren bak seg.

Det hang en duft av røkelse i luften. En gigantisk statue av Apollo hadde en fremtredende plass inne i helligdommen, der den badet i et flakkende lys fra lamper langs veggene. Denne stormfulle kvelden følte 43

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 43

05.10.10 16.39

Imperiet Lucius at det hvilte noe uhyggelig og gåtefullt ved stedet. Han kikket opp på guden mens han kjente nakkehårene reise seg. Han kunne ikke forklare det, men han var overbevist om at noe svært betydningsfullt ville skje den kvelden.

Han kikket bak seg. Claudius satt på en marmorbenk ved en av veggene og duppet allerede. Haken hans var slapp, og en tråd av sikkel hang fra overleppen. Hvis noen hadde fått øye på ham slik, ville vedkommende tro at han var en idiot. Stakkars Claudius!

Den uhyggelige følelsen forsvant. Lucius satte seg ved siden av Claudius og lyttet til den svake snorkingen mens han ventet på at stormen skulle stilne.

Det gav et sett i ham da den massive døren begynte å svinge innover i rommet. Hadde han døst av, og hvor lenge? En mann kom gående inn i tempelet iført tunikaen som var forbeholdt de keiserlige tjenerne, og med en fakkel i hånden.

«Claudius? Er du her, Claudius?»

Claudius våknet med et rykk. Han klemte armen til Lucius og tørket litt spytt fra haken. «Hva? Hvem der?»

«Euphranor.» Det var en av keiserens mest betrodde frigivne. Håret hans var sort, men han var nesten helt hvit i skjegget. «Jeg har lett etter deg overalt!» Han kom bort til dem og overrakte Claudius en vokstavle av det slaget som kunne skrives på, glattes ut og skrives på igjen.

Claudius betraktet vokstavlen i lysskjæret fra fakkelen. Med gnidrete, gammelmannsaktig håndskrift stod følgende underlige setning: «Kom, fort som asparges», der ordet «asparges» var strøket over og ordet «lynet» skriblet lenger opp.

«En beskjed skrevet med grandonkels egen håndskrift!» erklærte Claudius, åpenbart forbløffet. «Mannen har en hel hær av skrivere som kan ta diktat av ham når som helst på døgnet. Hvorfor med hans egen håndskrift? Hva kan være så presserende? Og hvorfor ‘fort som lynet’?»

Lucius kjente seg plutselig i ulage. «Det er best jeg kommer meg hjem …»

«Mens uværet ennå raser? Nei, nei! Du blir med meg.»

«Er du sikker?»

«Grandonkel sa ikke at du ikke skulle komme. Følg meg, slektning – fort som asparges! Euphranor, du går foran.»

Mens regnet pøste ned fulgte de etter Euphranor tilbake til huset, forbi spiserommene og hagen, der vannet rant i strie strømmer, og deretter forbi en rekke dører og en labyrint av korridorer. Omsider kom de til en smal døråpning som førte til en nedadgående trapp.

44

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 44

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren «Jeg blir her,» sa Euphranor. «Dere finner ham i bunnen av trappen.»

Claudius gikk ned den lange, bratte vindeltrappen med Lucius i hælene. Snart befant de seg i et opplyst underjordisk rom. Lucius la umiddelbart merke til at taket og veggene var dekorert med mosaikk; tusenvis av ørsmå fliser skinte og blinket. Blant de praktfulle motivene drog han kjensel på Kong Romulus med det lange skjegget og jernkronen. Et annet kunne umulig skildre noen andre enn de nyfødte tvillingene Romulus og Remus som drev rundt på Tiberen i en kurv. Enda et motiv skildret hvordan Romulus ble båret opp til himmelen på en lysstråle sendt av Jupiter. Det var mange flere motiver, og alle illustrerte de historier fra Grunnleggerens liv.

«Hva gjør han her?»

Lucius snudde seg mot Augustus, som stod nærmere enn Lucius noensinne hadde sett mannen før. Så fryktelige tenner keiseren hadde, gule og råtnende, og så lav han var nå som han var iført sandaler i stedet for de tykksålede skoene som vanligvis gjorde ham høyere. Lucius sa til seg selv at han burde ha følt en liten smule ærefrykt, om ikke annet, men keiserens nærvær var nedslående. I sine unge år ble den lyshårede Octavius sagt å være den kjekkeste gutten i Roma, så pen at hans onkel Julius Cæsar tok ham som elsker (iallfall ble det hvisket om det), og senere ble gutten Octavius til mannen Augustus, som hadde hatt så mye autoritet at han underla hele nasjoner sin vilje. Her og nå så imidlertid ikke Lucius annet enn en liten olding med råtne tenner og uflidd, stråfarget hår, med hårtuster stikkende ut av neseborene og buskete øyebryn som møttes over neseroten.

Der han stod ansikt til ansikt med verdens hersker, kjente Lucius en underlig selvtillit idet han husket forutanelsen han hadde hatt i Apollos tempel om at noe svært betydningsfullt kom til å skje.

«Skal jeg sende ham bort, grandonkel?» sa Claudius.

Augustus stirret på Lucius så lenge og så hardt at selvtilliten Lucius hadde kjent, begynte å smuldre. Omsider svarte den gamle mannen.

«Nei. Unge Lucius Pinarius må gjerne bli her. Han er augur nå, ikke sant? Og forfedrene hans var blant de aller første augurene i Roma. Da Romulus tok auspisiet for første gang, ble han ledsaget av en Pinarius, og før den tid var familien Pinari voktere av folkets første helligdom, nemlig Det store Herkules-alteret. Staten overtok den oppgaven for mer enn tre hundre år siden; kanskje burde jeg tilbakeføre vokteransvaret til familien Pinarius. Gudene finner glede i at man blåser liv i gamle tradisjoner. Dessuten er han en kjødelig slektning, for hva det måtte 45

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 45

05.10.10 16.39

Imperiet være verdt. Kan hende, Lucius Pinarius, var det gudene selv som sendte deg hit til meg i kveld.»

Lucius følte seg ille til mote under keiserens granskende blikk og gav seg til å stirre på mosaikken over dem.

«Bilder fra Romulus’ liv, som du sikkert har forstått,» forklarte Augustus. «Kammeret vi befinner oss i, er Lupercale, den hellige grotten der hittebarna Romulus og Remus ble ammet av ulvinnen. Selv oppdaget jeg grotten da grunnmuren til huset her ble reist, og gav instrukser om at den skulle dekoreres som en helligdom.»

«For en utsøkt mosaikk,» sa Lucius.

«Ja. Der ser du hittebarna bli ammet av ulvinnen, og der, hvordan Romulus redder Remus før han myrder Kong Amulius og tar jernkronen hans. Videre holder de utkikk etter gribbene, og der borte pløyer Romulus en fure i bakken for å markere byens yttergrenser. Der ser du det første triumftoget og kongens oppstigning til himmelen i tordenvær.»

Lucius nikket. Han gjenkalte noe Claudius hadde fortalt ham, nemlig at keiseren hadde vurdert å ta navnet Romulus som en tittel, heller enn Augustus, men at han til syvende og sist hadde forkastet navnet som uhellsvangert; Romulus myrdet tross alt sin bror, og skjønt Romulus ifølge legenden ble hentet av gudene og brakt levende til Olympen, fantes det historikere som mente at han var blitt myrdet av konspirerende senatorer.

Også Claudius så kammeret for aller første gang og var like fascinert av mosaikken som Lucius var. «Man kan naturligvis ikke tolke legendene altfor bokstavelig,» bemerket han og pekte på bildet av den ammende ulvinnen. «Min huslærer Titus Livius sier at forfedrene våre brukte det samme ordet, lupa, for å betegne både ulvinne og hore. Livius antyder at tvillingene kan ha blitt oppfostret ikke av et vilt dyr, men av en simpel prostituert.»

«Ikke vær så ugudelig, nevø!» glefset Augustus og så ut som om han var på nippet til å si mer da et tordenskrall fikk rommet til å dirre. Keiseren famlet febrilsk etter selskinnsamuletten som han hadde i et kjede rundt halsen. «Selv her, dypt nede under bakken, skjelver jorden!» hvisket han.

«Er det mulig at huset er blitt truffet av lynet to ganger på én og samme kveld?» Han hadde et uttrykk i de vasne øynene som Lucius ikke kunne tolke som noe annet enn frykt.

«Hvorfor sendte du b-b-bud på meg, grandonkel?» spurte Claudius lavt.

«Jeg skal vise dere – men da må vi forlate Lupercales trygge omgivelser.» Augustus rynket pannen, så strammet han seg opp og førte an med 46

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 46

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren langsomme skritt opp trappen. Euphranor stod og ventet helt øverst. På ordre fra Augustus hentet han en fakkel til hver av dem.

«Når du ser varselet, Claudius, vil du forstå hvorfor ingen andre må få kjennskap til dette. Ingen!» Augustus snudde seg mot Lucius. «Er det klart for deg også, unge mann? Ethvert varsel vedrørende min person er en statshemmelighet og må under ingen omstendighet røpes. Det er ikke godt å vite hvordan det kan bli brukt av dem som vil meg vondt.

Røper man en slik hemmelighet, gjør man seg skyldig i en forbrytelse som vil bli straffet med døden.»

Han førte dem ut på en gårdsplass. Det glitret i brosteinene og de veltrimmede hekkene. Regnet hadde stilnet; bare en lett skodde hang over dem. Plassen ble dominert av en bronsestatue av keiseren selv, malt i livaktige farger. Har han virkelig sett slik ut? undret Lucius, for statuen av den uforstyrrelig selvsikre, barske unge krigeren bar ingen likhet med den oppskakede gamle mannen som stod ved siden av ham.

Etter som de kom nærmere statuen, lyste fakkelen til Lucius opp noe som lå på bakken på den andre siden av pidestallen. Det var liket av en ung mann, iført de forkullede restene av det som hadde vært tunikaen til en av keiserens egne slaver.

«Se der!» ropte Augustus. «Det ryker fremdeles av liket. Han brenner fra innsiden, som et stykke kull i et fyrfat.»

Claudius presset leppene sammen. «Denne slaven – b-b-ble han drept av det første lynnedslaget, mens Lucius og jeg var i Apollos tempel?»

«Ja. Lynet slo ned i statuen. Slaven må ha stått for nær. Dere kan selv se skadene på statuen – hvordan malingen er blitt svidd vekk, hvordan intarsia-arbeidet i elfenben som skulle forestille det hvite i øynene, er blitt helt sort!» Augustus trakk pusten gispende. «Ved Herkules, statuen er blitt truffet enda en gang, av det andre lynnedslaget, det vi kjente nede i Lupercale! Det er helt utrolig …»

«Helt umulig!» protesterte Claudius. «Alle autoriteter er skjønt enige om at lynet aldri slår ned to g-g-ganger på samme sted. Ingen har hørt om noe slikt.»

«Og likevel har det altså skjedd. Bronseplaketten på pidestallen var uskadet etter det første lynnedslaget, jeg sverger ved Jupiter – men nå mangler bokstaven C, den er rett og slett borte.» Augustus svelget tungt.

Han var askegrå i ansiktet.

Ved nærmere ettersyn kunne Lucius konstatere at keiseren hadde rett.

I den opphøyde inskripsjonen på bronseplaketten hadde den første bokstaven i ordet CÆSAR smeltet og blitt borte, nærmest uten å etterlate seg spor.

47

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 47

05.10.10 16.39

Imperiet «Hva betyr det, Claudius?» spurte Augustus. «Alle naturens luner er tegn fra gudene. Ubrukelig som du er til det meste, der du lusker rundt i biblioteket ditt sent og tidlig, vet du likevel det som er verdt å vite om varsler.»

Claudius lot fingertuppene sine berøre bronseplaketten, så trakk han dem hurtig til seg. «Den er glovarm!» gispet han, så stirret han på plaketten og hvisket: «Æsar.»

«Hva sa du?»

Claudius trakk på skuldrene. «Jeg leste bare ordet slik det står nå, uten bokstaven C.» «Men æsar er ikke et ord.»

«Jeg tror kanskje at det er det, på etruskisk. Jeg er ikke sikker.»

«Så finn ut av det!»

«T-t-tid, grandonkel. Det vil ta t-t-tid å tolke et slikt varsel nøyaktig. Er du ikke enig, Lucius? Vi må vite eksakt når de to lynnedslagene inntraff.

Vi trenger navnet på den døde slaven. Selv navnet på skulptøren som lagde denne statuen, kan vise seg å ha betydning. Jeg må trekke meg tilbake til biblioteket for å gå igjennom litteraturen og k-k-konsultere de etruskiske ordlistene mine, for å studere forhenværende varsler utledet fra lyn.»

«Hvor lang tid vil dette ta?»

Claudius rynket pannen, så lyste han opp. «Lucius vil hjelpe meg. Som du selv bemerket, grandonkel, var det ingen tilfeldighet at Lucius og jeg var sammen da du sendte bud på meg. Sammen kan jeg love deg at Lucius og jeg vil kunne finne ut av hva dette varselet betyr.»

«Gjør det fort!»

«F-f-fort som asparges, grandonkel!» Claudius smilte skjevt og tørket en spyttdråpe fra munnviken.

«Kanskje lykken er i ferd med å snu for oss to, Lucius,» sa Claudius. «Vi har nettopp fått et særdeles viktig oppdrag fra selveste keiseren. Det gjør oss til viktige menn. Vi får komme i gang.»

De befant seg i biblioteket til Claudius. Rommet var godt opplyst av flerfoldige lamper. Lucius hadde aldri sett så mange ruller og stykker av pergament samlet på ett sted, og alle var nøyaktig – nærmest tvangsmessig – sortert og arkivert. Det var beretninger, kart, kalendere og slektshistorier. Det var detaljerte lister over hver bidige magistrat som noensinne hadde vært i den romerske stats tjeneste. Det var tallrike ordbøker, ikke bare på latin, men også på gresk, egyptisk, parthiansk, 48

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 48

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren det puniske språket som døde med Karthago, det praktisk talt utdødde etruskiske språket, og dertil på språk som Lucius aldri hadde hørt om.

Der var skisser over historiske steder Claudius hadde besøkt, sammen med hans personlige notater og kopier av inskripsjoner hentet fra statuer og andre monumenter.

Claudius lette blant dokumentene og fant en stor pergamentrull, rullet den ut på det lille bordet og plasserte vekter i hjørnene for å holde dem nede. På pergamentet var det tegnet en stor sirkel som var inndelt i fire ved hjelp av én vertikal og én horisontal linje, og selve sirkelen var omgitt av tegnsystemer. Skjønt han visste fint lite om astrologi, kunne Lucius se at det var et horoskop.

«Og ikke et hvilket som helst horoskop, men selve keiserens,» sa Claudius. «Dette er en nøyaktig kopi av horoskopet som ble stilt for den unge Octavius av astrologen Theogenes av Apollonia. Du kjenner sikkert historien? Nei? Vel, da så …» Claudius rensket strupen. Ingenting gledet ham mer enn å kunne formidle esoteriske små anekdoter som tilhøreren ikke hadde kjennskap til.

«Dette skjedde i den tiden da Den hellige Julius fremdeles var på jorden, skjønt det var svært tett opptil hans død. Han bestemte seg for å sende sin nevø til Apollonia, på vestkysten av Grekenland, for at han skulle få seg utdannelse der. For å slippe å være alene tok Octavius med seg sin kjære venn, Marcus Agrippa. Guttene bestemte seg for å få horoskopene sine stilt av den berømte Theogenes. Agrippa gikk først, og fortalte astrologen eksakt når og hvor han ble født. Theogenes forsvant inn på studerkammeret mens guttene ventet. Resultatet var et horoskop så g-g-gunstig – Theogenes sverget på at han aldri hadde sett noe liknende – at Octavius bestemte seg for at han ikke ville ha horoskopet stilt likevel, av frykt for at det ville blekne ved siden av vennens. Men Agrippa presset ham – ergret vettet av ham, vil jeg tro – helt til Octavius lot seg overtale og gav astrologen de nødvendige opplysningene. Igjen ventet guttene. Da Theogenes omsider kom ut av studerkammeret sitt, falt han ærbødig på knærne foran Octavius og erklærte at Octavius ville bli verdens hersker. Det sies – skjønt dette har jeg aldri kunnet stadfeste – at horoskopet ble gitt Octavius i samme øyeblikk som onkelen hans ble drept hjemme i Roma.

Helt siden den dagen har keiseren vært så sikker p-p-på sin skjebne at han ikke bryr seg om å holde hemmelig i hvilken time han ble født.

Han setter til og med tegnet sitt, Capricornus, på myntene sine. Om det finnes noe som bør klassifiseres som en statshemmelighet, skulle man 49

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 49

05.10.10 16.39

Imperiet tro at det ville være keiserens horoskop! I stedet ligger det her slik at du og jeg kan studere det nøyaktig slik Theogenes stilte det. Og ettersom vi har tilgang til opplysningene, kan vi like gjerne bruke dem.»

«Men Claudius, jeg kan ingenting om astrologi.»

«Så skal du forlate dette rommet klokere enn du kom inn.»

«Men magistraten sier at kunsten å formidle gudenes vilje gjennom å observere fugler er tilstrekkelig for alle typer divinasjon.»

«Jeg mistenker magistraten for å nære en aldri så liten misunnelse overfor astrologiens økende popularitet. Personlig ser jeg ingen konflikt mellom auguratets prinsipper og studiet av astralvitenskap. Enhver oppvakt person må forstå at himmellegemene øver innflytelse på så vel besjelede som ubesjelede gjenstander. Visse effekter av solen og månen er åpenbare: De får vegetasjonen til å gro, bestemmer når dyrene sover og parer seg, og kontrollerer tidevannet. På samme måte kontrollerer stjernene stormer og oversvømmelser, som kommer og går i henhold til visse konstellasjoners stigende og synkende bevegelser på himmelen.

Denne påvirkningen er usynlig, på samme måte som påvirkningen til en magnet. Når man tar i betraktning denne usynlige påvirkningens altgjennomtrengende natur, ville det være irrasjonelt å anta at den ikke har noen innflytelse på menneskelige vesener.

Det var babylonierne som først kartla stjernenes bevegelser og skapte et vokabular for å beskrive deres innflytelse på menneskeheten. Etter at Aleksander den store erobret Persia, bredte studiet av astrologi seg til Hellas og Egypt. Det var den babylonske presten Berossus som flyttet til Kos, grunnla den første astrologiskolen i Hellas og oversatte Bels øye til gresk. Det var Bolus av Egypt som skrev Sympatier og antipatier, som fremdeles er standardlæreboken. Jeg har nesten slitt ut min kopi.»

Lucius stirret på horoskopet mens han grublet over de matematiske kalkulasjonene og markeringssystemene omkring hus, tegn og planeter. «Tror du virkelig at løsningen på lynvarselet er å finne i keiserens horoskop?»

«Jeg ville ikke bli overrasket dersom det spiller en rolle i våre undersøkelser. Men jeg tror vi aller først bør konsultere de etruskiske ordlistene mine for å finne ut om jeg har rett når det gjelder ordet æsar …»

Uværet fortsatte hele natten. Mens vinden rev og slet i skoddene, mens regnet hamret mot taket og tordenen fikk marken til å skake, satt Lucius og Claudius fordypet over den ene teksten etter den andre. Fra tid til annen kom slaver med mat og drikke eller for å fylle lampene når de begynte å gå tomme for olje. Lucius var ikke klar over at det hadde lysnet av dag, 50

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 50

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren før han hørte en hane gale. Claudius åpnet skoddene. Uværet hadde stilnet. Himmelen var blå. Men den bleke morgensolen klarte ikke å fordrive mismotet som lå tungt over rommet. De hadde lyktes i å tolke varselet.

«Kanskje vi kan si til ham at varselet beseiret oss, at vi ikke fant ut av noe som helst,» sa Lucius.

Claudius ristet på hodet. «Det aksepterer han ikke. Han kommer øyeblikkelig til å forstå at vi skjuler noe for ham.»

«Kanskje velger han ganske enkelt å se bort fra tolkningene våre. Hvorfor skulle han stole på de to yngste augurene i hele Roma?»

«Fordi tolkningen vår er korrekt, slik han selv kommer til å se. Grandonkel nærer en dyp og forpliktende tiltro til varsler. Utfallet av alle hans k-k-kriger ble spådd ut fra varsler som han selv tydet – ørnen som jaget to ravner ved Bononia, som varslet hans endelige triumf over sine medtriumvirer; skyggen av Cæsar som kom til syne før Philippi; eseldriveren med dyret sitt som grandonkel møtte langs veien før slaget ved Actium, der førstnevnte het Eutychus og sistnevnte Nicon – gresk for ‘fremgang’ og ‘seier’.»

«Og nå, dette varselet.»

«Som vi ikke har noe annet valg enn å f-f-formidle til ham.»

Euphranor fulgte dem opp flere trapper, til kammeret der keiseren ventet på dem. Rommet lå høyt og hadde mange vinduer, og Claudius fortalte Lucius hviskende at Augustus kalte det «Lille Syracus» fordi Arkimedes, den store oppfinneren fra Syracus, hadde hatt et slikt rom i huset sitt, isolert fra bygningen for øvrig.

Det bortgjemte tilfluktsstedet til Augustus var proppet med minneverdige gjenstander. Der var arkitektmodeller av flere av bygningene hans, inkludert en elfenbensminiatyr av Apollos tempel. Der var krigstrofeer, deriblant en erobret forstavn fra slaget ved Actium, der Agrippas sjødyktighet langt overgikk Antonius’ og Kleopatras. Der var eksotiske egyptiske skatter hentet fra Alexandria, der Antonius og Kleopatra begikk selvmord for å unngå å bli tatt til fange. Rundt en statue av Den hellige Julius var det drapert en rød kappe, lettere falmet og møllspist, som den store mannen selv hadde brukt i sitt siste store slag, ved Munda i Spania.

Rommet inneholdt også mer personlige minner, som lekeskip og katapulter som hadde tilhørt keiserens avdøde barnebarn. Da Lucius og Claudius kom inn, fiklet Augustus med et par babysko.

«Så små føtter han har, lille Gaius! Disse ankom nettopp fra den germanske grensen, Claudius, med en beskjed fra broren din. Din lille nevø 51

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 51

05.10.10 16.39

Imperiet har nylig vokst ut av disse, så Germanicus sendte dem til meg slik at jeg kunne ta vare på dem. Er de ikke sjarmerende? Jeg antar at Germanicus og Agrippina tror de kan anspore meg til å gjøre toåringen deres til min arving. Vel, din eldre bror er ikke av verste sort, og Agrippina er det eneste av barnebarna mine som har vist seg ikke å være fullstendig ubrukelig. Lille Gaius er barnebarnet mitt, og de sier at gutten er sunn og frisk, så kanskje er det håp for fremtiden likevel …»

Han ble taus, og bare stirret på skoene en lang stund før han satte dem fra seg blant de avlagte lekene.

I likhet med de to yngre mennene så keiseren ut til å ha hatt en søvnløs natt, noe som på ingen måte hjalp på utseendet hans. Han hadde byttet ut trabeaen med en tunika som var så slitt og stusslig at Lucius ikke ville blitt overrasket over å se den på en slave. Keiserens stemme hadde en hes klang, og fra halsen hans lød det en surklende lyd.

«Vel? Hva har dere funnet ut?»

Claudius tok et skritt frem og åpnet munnen for å snakke, men det kom ikke en lyd. Et øyeblikk ble han stående taus og ubevegelig som en statue, før han med ett ble grepet av et anfall av rykninger. Han vred seg hit og dit mens han utstøtte usammenhengende lyder. Lucius grep ham i skulderen for å roe ham, men rykningene ble bare verre. Han hadde aldri tidligere sett Claudius så plaget av skavankene sine.

Augustus gryntet og himlet med øynene. «Hjelp meg, Jupiter! Du, da.

Ja, du, Lucius Pinarius! Snakk ut!»

Hjertet hamret i brystet til Lucius, og han kjente det tykne til i halsen.

Et øyeblikk fryktet han at han ville få et anfall, akkurat som Claudius.

Omsider greide han å trekke pusten, og ordene snublet ut.

«Vi tror – det vil si, Claudius og jeg – at vår undersøkelse av litteraturen og studiet av visse tilsvarende begivenheter som kan hjelpe oss å se et mønster – begivenheter som spesifikt dreier seg om lyn og – og statuer – og det etruskiske språket – som vi fant i litteraturen …»

«Ved Herkules, du er like ubrukelig som nevøen min! Si det du har å si.»

Lucius følte seg ør og fortumlet av søvnmangel, men tvang seg til å fortsette. «Under Tarquinius – den siste kongen – for eksempel, ble en av statuene hans truffet av lynet. Det eneste som ble skadet var inskripsjonen, som var skrevet på både latin og etruskisk – her ser man anvendeligheten av å studere tidligere begivenheter. Den gangen ble tallet X utvisket på fire steder, og likeledes de etruskiske ordene tinia, som betydde dager, og huzntrea, som betegnet en gruppe unge menn.

Ingen kunne tyde varselet, men betydningen ble åpenbar da et kompani 52

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 52

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren med førti unge krigere bokstavelig talt drev Tarquin og sønnene hans ut av byen, satte stopper for monarkiet og etablerte republikken. Da ble det klart at de fire X-ene som ble utvisket av lynet, betydde førti, og at det refererte både til antallet dager som gjenstod av Tarquins styre og antallet krigere som skulle drive ham ut. Et annet eksempel er …»

«For noe gammelt sludder! Du er en tålmodighetsprøve, Lucius Pinarius. Legg frem varselet klart og tydelig, og det litt fort.»

Lucius trakk pusten dypt. «Som Claudius trodde, er aesar et gammelt etruskisk ord. Det betyr guddom eller guddommelig ånd. Og C – bokstaven som ble smeltet vekk av lynet – er også symbolet for 100. Den døde slaven illustrerte dødelighet, en liten død som bar bud om en stor død.

Ser vi disse kjensgjerningene under ett og bruker fortidige hendelser som et slags mønster – som du ikke ville at jeg skulle fortelle detaljert om – må vi konkludere med at varselet med de to lynnedslagene antyder følgende: Om hundre dager vil personen som er portrettert ved statuen, forlate de dødeliges verden og slutte seg til gudene.»

Fargen forsvant fra keiserens ansikt som vin fra et beger. Ansiktsuttrykket hans var med ett så fremmed og stemmen så tynn at Lucius kunne trodd at skyggen foran ham var lemuren av en mann som allerede var død. «Hva sier du, unge mann? Forteller du meg at jeg bare har hundre dager igjen å leve?»

«N-n-niognitti, for å være nøyaktig,» sa Claudius, som med ett hadde gjenvunnet taleevnen, men som fremdeles stod med bøyd hode og bortvendt blikk. «Varselet inntraff i går, så vi m-m-må trekke fra …» Han så brått opp, som om han ble forbløffet over å høre sin egen stemme, og tidde.

Augustus var taus en lang stund. «Kommer det til å bli en enkel død?»

«Varselet sier ingenting om hvordan døden inntreffer,» sa Lucius.

Augustus nikket langsomt. «Jeg har alltid misunt dem som har fått en enkel død. Grekerne har et ord for det: eutanasi, ‘god død’. Det er alt jeg ønsker: eutanasi. Jeg aksepterer at jeg ikke kan kontrollere tiden og stedet; andre vil velge dem for meg. Men jeg ønsker å dra så stille og smertefritt som mulig, med verdigheten i behold.» Han snudde seg bort fra dem, rettet seg opp og fattet seg. «Dere forstår at dere ikke må gjenta dette for noen andre. Gå nå. Dere kan trekke dere tilbake, begge to.»

På vei ut av rommet kikket Lucius seg tilbake og så at keiseren tok opp de ørsmå skoene som hadde tilhørt oldebarnet hans, og stirret på dem, askegrå i fjeset og med tårer i øynene.

Euphranor var ikke å se noe sted. De fant selv veien ned trappen.

53

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 53

05.10.10 16.39

Imperiet «Det var nesten som om han forventet det,» sa Lucius. Han følte seg tappet for krefter.

«Kanskje gjorde han nettopp det. K-k-kanskje var det hva han ville høre.»

«Hva mener du, Claudius? Tror du at grandonkelen din vurderer selvmord? Eller at han frykter å bli myrdet? Hva mente Augustus med at han ikke var i stand til å kontrollere tiden og stedet for sitt eget dødsfall? ‘Det vil andre velge for meg,’ sa han. Hvem andre? Gudene?»

Claudius trakk på skuldrene. «Han er en gammel m-m-mann, Lucius.

Du og jeg kan ikke engang forestille oss alt det fryktelige han har sett, alt det fryktelige han har gjort. Livet har brakt ham mange skuffelser, særlig i de senere årene. Så mange d-d-dødsfall i familien, så mye ufred.»

Han trakk pusten skarpt. «Når man snakker om solen …»

Bestemoren til Claudius kom gående mot dem i korridoren. Tross sin fremskredne alder og den beskjedne kjolen hun hadde på seg, var hun et imponerende syn. Hustruen til Augustus gjorde ingenting for å farge håret sitt eller skjule rynkene sine, hun var iført en stola som var enkel nok til å falle i smak hos den luksusforaktende ektemannen hennes, og like fullt var Livia omgitt av en ubestridelig aura av verdighet og makt.

Ved siden av henne, kledd i en tilsvarende enkel tunika, gikk hennes sønn, Claudios onkel Tiberius, en kraftig bygget middelaldrende mann med grettent ansiktsuttrykk. Det ble sagt at Augustus hadde til hensikt å gjøre Tiberius til sin arving, på tross av det faktum at stesønnen ikke var en kjødelig slektning.

Claudius og Lucius trådte til side, men i stedet for å gå forbi stanset Livia og sønnen hennes foran dem. Claudius svelget hardt, deretter begynte han å presentere Lucius, men stammet så kraftig at Livia viftet med en hånd for å få ham til å tie.

«Det er ikke nødvendig, sønnesønn, jeg vet hvem dette er: unge Lucius Pinarius.» Hun målte dem med blikket, så hevet hun et øyebryn. «Det er da underlig at dere begge fremdeles er iført trabeaen fra i går. Er dere på vei ut for å ta auspisier så tidlig om morgenen? Eller har dere ennå ikke lagt dere? Ja, dere ser ut som om dere har vært oppe hele natten.

Skal tro hva dere har fordrevet tiden med? Feiret har dere ikke, for da ville det luktet vin av dere.»

Hun stirret på Lucius, som ikke visste hva han skulle svare. Keiseren hadde gitt dem klar og tydelig beskjed om ikke å fortelle noen om varselet.

Livia syntes å more seg over at han følte seg ille til mote. «Forstår du ikke at jeg tøyser med deg, unge mann? Ingenting som skjer i dette huset er hemmelig for meg. Jeg er fullstendig klar over at lynet slo ned i 54

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 54

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren statuen av min ektemann i går kveld, ikke én gang, men to ganger. Selv om jeg er forbløffet over at han ville betro oppgaven med å tolke et slikt varsel til slike som dere to, er jeg nysgjerrig etter å få vite hva dere fant ut av. Ikke noe svar? Vel, da får jeg spørre ham selv.»

Lucius så på Claudius. Det var åpenbart at han levde i frykt for bestemoren. Tiberius skremte ham tilsynelatende ikke like mye, ettersom Claudius dristet seg til å strekke ut en hånd og berøre laurbærkvisten som var festet til mannens tunika.

«Fra i g-g-går kveld, onkel? Uværet har passert, og du trenger ikke beskyttelse fra denne kvisten lenger. Når det er sagt, ville jeg aldri ha trodd at en ateist som deg f-f-fryktet lynet.» Claudius snudde seg mot Lucius. «Onkel Tiberius har ingen tro på gudene, og dermed heller ikke på d-d-divinasjon. Dersom gudene ikke finnes, har det ingen hensikt å prøve å forstå deres vilje. Onkel Tiberius forkaster auspisier. Han setter sin lit til astrologien.»

Tiberius så dystert på Claudius. «Helt riktig, nevø. Stjernene bestemmer når en mann blir født og når han dør, og stjernene bestemmer livsløpet hans. Logikken er åpenbar. Det må være en eller annen kolossal mekanisme som kontrollerer bevegelsene til stjernene, som i sin tur kontrollerer våre bitte små liv. Vi dødelige er fjernet mange ganger fra hvilken urkraft det enn er som besjeler kosmos.»

«Altså kontrollerer stjernene menneskeheten omtrent som mekanismen i en kastemaskin kontrollerer prosjektilets bane,» foreslo Claudius, «eller slik tannhjulene i et vannhjul kontrollerer bevegelsene til et l-l-løvblad som er fanget i kanalen? Er det alt vi er, onkel Tiberius, prosjektiler som suser gjennom rommet, eller løvblader i en strømvirvel?»

«Det er slett ingen dårlige metaforer, Claudius, særlig fra en som tror at lynet er et varsel.» Tiberius humret og ristet på hodet. «Bare en tåpe eller et barn kan tro at lynet er våpenet til en ond kjempe i himmelen.

Lyn er et naturfenomen som opptrer i overensstemmelse med svært presise, om enn svært kompliserte regler, akkurat som stjernenes bevegelser.

Jeg tror på vitenskap, Claudius, ikke på overtro.»

Livia sukket. Den nye vendingen i samtalen kjedet henne. Hun grep sønnen i armen og viste med all tydelighet at hun ville gå videre.

Claudius ble stående og se etter dem helt til de forsvant rundt et hjørne. Han skar tenner. «Der går den kommende keiseren.»

«Er det helt sikkert at han er Augustus’ etterfølger?»

«Det finnes alltid en mulighet for at den g-g-gamle mannen ombestemmer seg når det gjelder Agrippa. Han er Augustus’ eneste gjenlevende 55

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 55

05.10.10 16.39

Imperiet barnebarn, når alt kommer til alt. Og bare to år eldre enn du og jeg – ung nok til å kunne regjere i lange tider. Jeg antar at det var Livia som sørget for å få Agrippa landsforvist; folk som står i veien for henne, har en tendens til enten å dø eller å forsvinne. Onkel Tiberius er den eneste mannlige etterkommeren, så han er åpenbart arvingen. Antakelig er det best slik. For øyeblikket er imperiets største problem at den germanske grensen ligger der som et blødende sår, og Tiberius er en d-d-dyktig hærfører, selv om han er ateist. Jeg er redd for at våre evner innen divinasjon ikke vil være til like stor nytte for oss under den neste keiseren som under den n-n-nåværende.»

«Være til like stor nytte for oss? Jeg kan ikke se hvordan alt dette har vært til noen som helst nytte for oss!» kom det krast fra Lucius, som med ett følte seg fullstendig utkjørt av mangelen på søvn og byrden ved å etterkomme keiserens krav. Han senket stemmen til en hvisking. «Hva om spådommen vår blir kjent og keiseren ikke dør om ett hundre dager?

Jeg kommer til å fremstå som en tosk!»

«N-n-niognitti dager, mener du …»

«Og hvis han faktisk dør …»

«Da kommer du til å fremstå som en ung fyr med større forstand enn alderen din skulle tilsi.»

«Eller vil folk holde oss ansvarlige for hans død? Hvordan lyder det etruskiske ordtaket? ‘Folk skylder på sannsigeren.’»

«Nei, Lucius. Hvis keiseren dør, er det ikke deg og meg folk vil mistenke.» Claudius kastet et blikk i den retningen hvor de sist hadde sett Livia og Tiberius. «Kan hende ville det være klokt av deg å kaste deg over et nytt studium, Lucius. Hvor mye astrologi tror du at du kan lære deg i løpet av n-n-niognitti dager?»

«Kanskje vi burde gå til Apollos tempel på Palatinhøyden og be der, far,» sa Lucius.

Ifølge hans nøye beregninger hadde det gått nøyaktig ett hundre og fem dager siden lynet slo ned i statuen av keiseren. Datoen da han og Claudius hadde spådd at Augustus ville bli tatt av gudene, hadde kommet og gått, men nøyaktigheten av spådommen var fremdeles usikker. Augustus befant seg utenfor Roma, og ettersom ingen nyheter ville ankomme fortere enn en rask hest kunne løpe, var det umulig å vite hvorvidt noe hadde tilstøtt Augustus eller ikke.

Men de seneste nyhetene, som Lucius og faren daglig gikk til Forum for å få innblikk i, var foruroligende. Med Beneventum som destinasjon 56

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 56

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren hadde Augustus slått følge med Tiberius et stykke på veien mot Illyria, der sistnevnte ville iverksette nye militære operasjoner, da Augustus ble syk. Det ble sagt at han hadde trukket seg tilbake til øya Capri og kommet til hektene igjen der etter en omgang med lettere fordøyelsesbesvær.

I dag hadde Lucius og faren nok en gang oppsøkt Forum, ivrige etter å høre siste nytt om keiserens tilstand.

«Bønn er tilrådelig,» sa faren til Lucius. «Men hvorfor Apollos tempel?»

«Fordi det var der alt dette begynte, den uværsnatten.» Lucius husket den uhyggelige forutanelsen han hadde kjent like før Euphranor kom for å hente Claudius.

«Jeg forstår. Men hva skal vi be for?» Faren senket stemmen og så seg omkring. De var like ved Vestas tempel, langs en travel strekning av Den hellige veien. Atskillige vestalinner kom ut av tempelet sammen med sine ledsagere, og ikke langt unna kom en gruppe togakledde senatorer gående; enkelte av dem nikket og hilste Pinarius den eldre før de gikk videre. Far og sønn fant et mer bortgjemt sted på den andre siden av Castor og Pollux’ tempel.

«Som jeg sa, sønn, hva vil du at vi skal be om? Åpenbart ikke om keiserens død; det ville være forræderi. Hvis vi derimot ber om at keiseren ikke må dø i overensstemmelse med varselet, ber vi ikke da for å motarbeide gudenes vilje?»

Ikke for første gang angret Lucius på at han hadde betrodd seg til faren.

Om noe var Pinarius den eldre mer nervøs enn Lucius selv når det gjaldt varselet og utfallet av det. Og hadde han ikke satt sin egen far i en klemme ved å fortelle ham om varselet, stikk i strid med keiserens eksplisitte ordre?

Likevel ville Lucius neppe ha utholdt byrden ved å vente alene.

«Så la oss be for verken det ene eller det andre, far. La oss be for den romerske statens ve og vel,» foreslo Lucius.

«Ah, du minner meg om din avdøde bestefar!» sa Pinarius den eldre med en tørr latter. «Den gamle mannen var en mester i å finne den gylne middelvei. Du har naturligvis rett. Vi skal gå til senatsbygningen og gi en offergave der.»

De krysset Forum, gikk forbi de massive bygningene som Augustus hadde reist for å huse det keiserlige byråkratiet. De passerte det eldgamle podiet kalt Rostra, prydet med forstavnene fra erobrede skip, der republikkens store talere hadde utgytt sine ordflommer over de romerske velgerne. Rostra var sjelden i bruk i disse dager.

Senatsbygningen var relativt ny. Julius Cæsar hadde påbegynt byggearbeidet like før han ble tatt av dage, og Augustus hadde fullført det.

57

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 57

05.10.10 16.39

Imperiet Sett utenfra var det holdt i en svært enkel stil sammenliknet med de fargerike og kunstferdig dekorerte templene i nærheten. «Jeg var til stede da keiseren innviet denne bygningen,» sa Pinarius den eldre. «Den gangen var jeg fremdeles en gutt som ennå ikke iførte meg en voksen manns toga. Jeg vokste praktisk talt opp her, fulgte debattene sammen med farfaren din, tok notater og gikk med beskjeder for ham lenge før jeg selv ble senator.»

De gikk opp trappen og inn i bygningen. I kontrast til eksteriøret var selve kammeret praktfullt utført. Forgylte rekkverk og røde plysjdraperier delte inn den gedigne salen i flere mindre rom. Polert marmor prydet vegger og gulv. Vinduene var plassert høyt oppe på veggene, noe som fikk lyset til å flomme inn i det høyloftede rommet. Senatet holdt ikke møte denne dagen, men flere av medlemmene var til stede, stod og konverserte eller diskuterte forretninger med sekretærene sine. Under Augustus’ autokratiske styreform tok Senatet fremdeles hånd om utallige byråkratiske funksjoner. At den eldgamle institusjonen stadig eksisterte, bidro til å opprettholde den offisielle myten om at Roma fremdeles var en republikk, og at keiseren på ingen måte var herre over sine medborgere, men ganske enkelt den første blant likemenn – deres hengivne tjener.

Lucius og faren nærmet seg Seiersalteret. Selve alteret var laget av grønn marmor med kunstferdig utskårne laurbærblad. Bak alteret ruvet en mektig statue av gudinnen Victoria, omgitt av en samling krigsbytter tatt av Augustus. Denne samlingen ble skiftet ut fra tid til annen. Denne dagen innbefattet de utstilte gjenstandene en forstavn i jern fra et egyptisk krigsskip tatt under slaget ved Actium, formet som et krokodillehode.

Der var også et utvalg av dronning Kleopatras smykker, inkludert armbånd i kalsedon og onyks, og en av dronningens høye atifkroner laget av elfenben og med intarsia-arbeider i gull og lapis lazuli.

Pinarius den eldre begynte ritualet som alle senatorer utførte når de steg inn i kammeret. Han brente en bit røkelse på alteret, skjenket et drikkoffer med vin og resiterte en bønn. «Gudinne, gi seier for Roma og nederlag for hennes fiender. Våk over imperiet som du overleverte til Augustus. Beskytt Roma mot alle dem som vil henne vondt, det være seg utenfra eller innenfra.»

De trådte tilbake fra alteret. Lucius’ far ristet på hodet mens han hviskende gjentok bønnens avsluttende ord. «‘Fiender utenfra … eller innenfra.’ De siste ordene var ment å henspille på folk som Marcus Antonius – og din bestefar. Som den gamle mannen skuslet bort arven 58

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 58

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren sin! Også han var Den hellige Julius’ grandnevø, slik Augustus var. Også han ble utnevnt til arving, skjønt han ble gitt en mindre andel. Også han kunne ha blitt noe stort, hadde det ikke vært for at han næret en slik hengivenhet for den slyngelen Antonius! For å blidgjøre Antonius gjorde han sin egen fetter til fiende. Augustus stolte aldri helt og holdent på din farfars overgang til den seirende siden. Keiseren sparte ham, men ekskluderte ham fra enhver posisjon i det nye regimet. Familien Pinari ble tilsidesatt, verken forfulgt eller belønnet – de forble Julius Cæsars glemte arvinger.» Den vemodige tonen hans fikk brått et anstrøk av bitterhet. «Og gjennom alle våre økonomiske vanskeligheter har Augustus aldri kastet til oss så mye som en sestertius!»

Han unnlot å nevne forhåpningene som han og Lucius allerede hadde drøftet, privat og hviskende, om at ting kanskje kunne komme til å forandre seg i nærmeste fremtid. Om keiseren skulle komme til å dø, ville Tiberius etter all sannsynlighet ta hans plass, og Tiberius hadde ingen grunn til å behandle familien Pinarius som utstøtte. Kanskje ville familiefeiden som hadde oppstått mellom Augustus og Lucius’ farfar, omsider bli glemt. Dersom Lucius kunne behage den nye keiseren, var det ingen grunn til at han ikke skulle kunne gjøre fremgang i livet. Med dette for øye, og i den hensikt nettopp å behage den fremtidige keiseren, hadde Lucius fulgt rådet Claudius hadde gitt ham, og begynt å studere den babylonske vitenskapen astrologi. Og skjønt Tiberius ikke tilla Claudius noen større vekt, var han ikke desto mindre et medlem av den keiserlige familie, og kanskje ville hans stadig nærere vennskap med Lucius kunne komme familien Pinarius til gode.

I samme øyeblikk som Lucius tenkte på Claudius, dukket vennen opp ved inngangen til senatsbygningen. Claudius virket oppskjørtet, og så seg forvirret omkring før han fikk øye på Lucius og skyndte seg bort til ham.

«Jeg syntes jeg s-s-så deg i Forum tidligere i dag. Jeg har lett etter deg overalt.»

Lucius hevet øyebrynene. «Er det noe nytt?»

Claudius ristet på hodet. «Ingenting å rapportere. Men jeg har noe annet å fortelle deg. Noe ganske interessant. Om ikke annet kan det kanskje ta tankene deres b-b-bort fra det som opptar oss alle.» Han kikket seg omkring i rommet, på senatorene som førte dempede samtaler der de stod tett sammen i små grupper, og sekretærene som løp til og fra, og skuttet seg. «Jeg holder ikke ut atmosfæren på dette stedet, all denne stive formaliteten og arrogansen! Kom, la oss finne et mer komfortabelt sted der vi kan snakke. Jeg vet hvor vi kan gå.»

59

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 59

05.10.10 16.39

Imperiet Han førte an over Forum, gjennom dalen som lå mellom Kapitolhøyden og Palatinhøyden, og helt ned til elven. Bestemmelsesstedet deres var en taverna ved havnen. Idet de trådte innenfor døren og øynene deres vente seg til mørket, slo en dunst imot dem som fikk Lucius til å rynke på nesen – en blanding av sølt vin, uvaskede kropper og eimen fra Cloaca Maxima, som rant ut i Tiberen ikke langt unna. De få gjestene var av det slaget som frekventerte tavernaer midt på dagen – skuespillere, sjømenn, prostituerte og gamblere.

Claudius trakk et lettelsens sukk. «Takket være gudene for dette stedet der jeg kan føle meg vel! Ingen som stirrer på meg, ingen s-s-som hakker på meg, som forteller meg hvor misfornøyde og skuffet de er. Her kan jeg være m-m-meg selv.»

«Er du sikker på at det sømmer seg for en av den keiserlige husholdningen å bli sett i et slikt etablissement?» Faren til Lucius skulte mot klientellet. Han nølte et øyeblikk, så satte han seg på en benk ved siden av sønnen, tvers overfor Claudius.

«Hvorfor skulle det ikke gjøre det? Flere av grandonkels frigivne er stamgjester i denne tavernaen. Det var faktisk Euphranor som først viste meg dette stedet, og det finnes ingen keiseren har større tillit til enn ham. Jeg har sett m-m-mannen sitte på nettopp denne benken, så full på billig vin at han ikke klarte å stå på bena.»

«Du sa at du hadde noe å fortelle oss,» sa Lucius’ far. Han kikket opp på den ferme servitrisen som hadde hentet beger og en krukke med vin.

«Bare en liten skvett vin, ikke mer; fyll opp resten av koppen med vann.»

Lucius gav den samme beskjeden som faren, mens Claudius drakk vinen ublandet. Han tømte koppen og bestilte en til før han sa noe.

«Det handler om en amulett, nærmere bestemt familieklenodiet deres.

Jeg ser at du har den på deg i dag, Lucius.»

Lucius rørte ved gullklumpen som hang ved brystet hans.

«Jeg har rådført m-m-meg med den gamle huslæreren min, Titus Livius,» sa Claudius i et lettere sløret tonefall. «Dere har naturligvis lest historien han har skrevet om byen, fra dens spede begynnelse? Ikke? Ingen av dere? Ikke engang de delene som omhandler deres egen familie?

De aller fleste får i det minste en slave til å lete igjennom rullene etter steder der forfedrene er omtalt.» Claudius ristet på hodet. «Vel, mine samtaler med Livius har bekreftet min mistanke om at denne talismanen i virkeligheten er en fascinum. Med andre ord har den for lenge siden, før detaljene ble slitt vekk, forestilt en magisk fallos, sannsynligvis en bevinget fallos, formen tatt i betraktning. Ja, hvis dere ser nøye på den og 60

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 60

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren bruker litt fantasi, kan dere se for dere amuletten slik den opprinnelig så ut.» Uten å spørre strakte han ut en hånd og grep omkring talismanen før han trakk den mot seg og Lucius sammen med den. «Ja, se – her er skaftet, her er t-t-testiklene, og her de to små vingene!»

Claudius slapp amuletten. Lucius tok den mellom fingrene og så på den mens en dyp skuffelse bredte seg i ham. En Fascinus-amulett. Slike billige smykker var i høyeste grad alminnelige, ettersom fødende kvinner bar dem for beskyttelse og man dessuten hengte dem om halsen på små barn for å beskytte dem mot de misunneliges destruktive blikk, det såkalte onde øyet. Selv slaver bar dem.

«Er det ikke mer enn som så?» spurte Lucius. «Bare en alminnelig Fascinus-amulett?»

Claudius løftet en finger. «D-d-den er alt annet enn alminnelig! Nei, denne fascinumen er spesiell, veldig spesiell. Hvis jeg har rett i mine antakelser, kan det faktisk være den eldste amuletten som finnes. I våre dager tenker vi på en fascinum ganske enkelt som et smykke, en lykkeamulett.

Man kan se dem laget av billig metall, hengende rundt halsen på slaver.

Det er knapt noen som husker guden Fascinus, som disse amulettene har navnet sitt fra, men den bevingede fallosen tilkjennegir seg i noen av de eldste historiene som ble fortalt av våre forfedre. Den viste seg blant annet i ildstedet til Kong Servius Tullius’ mor, og enda tidligere for en av kongene av Alba, nemlig Tarketios, og forlangte å ha samleie med datteren hans. Grekerne har aldri beskrevet en gud som antar en slik form, og det har heller ikke noen av folkeslagene som Roma har erobret. Derav må vi kunne konkludere med at guden Fascinus viste seg utelukkende for våre forfedre, og at den må ha spilt en eller annen rolle i Romas opprinnelse.

Videre er ikke enhver Fascinus-amulett bare et smykke. En av statsreligionens mest ukrenkelige gjenstander er den hellige fascinum som befinner seg i vestalinnenes varetekt. Jeg har sett den med mine egne øyne. Den er voldsomt stor og svært tung, laget av rent g-g-gull. I mange århundrer har Virgo Maxima plassert den på et hemmelig sted under den seremonielle vognen som hærførere kjører i sine triumftog, som et vern mot det onde øye. Man kan telle på én hånd hvor mange mennesker som kjenner opprinnelsen til denne skikken – Titus Livius, Virgo Maxima, jeg selv … og sannsynligvis ingen andre, ettersom dere i familien Pinarius åpenbart har unnlatt å overbringe historien gjennom generasjonene.»

«Sier du at en Pinarius var involvert i denne skikkens opprinnelse?» sa Lucius far. Han hadde latt seg distrahere av terningspillet og visse 61

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 61

05.10.10 16.39

Imperiet anstøtelige opptrinn som fant sted i skyggene rundt om i tavernaen, men nå hadde Claudius hans fulle oppmerksomhet.

«Det er nøyaktig det jeg sier. Skikken med å p-p-plassere en Fascinusamulett under triumfvognen oppstod med en vestalinne som følte en særskilt hengivenhet overfor Fascinus, og hennes navn var … Pinaria! Å ja, hun var utvilsomt en Pinarius. Denne Pinaria tjente under Virgo Maxima Foslia i de dager da gallerne erobret byen, for rundt fire hundre år siden. På den tiden var amuletter som din på ingen måte alminnelige; sant å si finner jeg bare én referanse til en Fascinus-amulett som kan dateres så langt tilbake som til Pinarias dager. Hør godt etter nå, for det er her historien blir snedig – særlig når man har fått så mye vin innabords som meg!

Takket være den uttømmende historien om Roma skrevet av Fabius Pictor, som viet ekstra oppmerksomhet til sin egen familie, nemlig familien Fabius – jeg antar at dere ikke har lest den heller? – har jeg oppdaget en referanse til en Fascinus-amulett av gull som ble båret av en viss Kaeso Fabius Dorso. Denne Kaeso var adoptivsønnen til den berømte krigeren Gaius Fabius Dorso, som ble fanget på toppen av Kapitolhøyden da gallerne inntok byen, sammen med … vestalinnen Pinaria! De var fanget oppe på Kapitolhøyden i omkring ni måneder. Så å si umiddelbart etter at de ble befridd, adopterte Gaius Fabius Dorso et spedbarn som han gav navnet Kaeso, hvis herkomst er ukjent. Gitt disse omstendighetene trenger man ikke mye fantasi for å forestille seg at Kaeso var kjærlighetsbarnet til vestalinnen Pinaria og Gaius Fabius Dorso, og at gullamuletten han var kjent for å bære, var en gave fra moren hans, den samme kvinnen som innførte skikken med å plassere en Fascinus-amulett under triumfvognen.» Claudius lente seg tilbake mot veggen, åpenbart tilfreds med seg selv, og gjorde tegn til servitrisen om å komme med mer vin.

Pinarius den eldre rynket brynene. «For det første vil tanken på at en vestalinne i all hemmelighet, og ulovlig, bærer frem et barn, være ubehagelig for enhver respektabel person …»

«Men neppe ukjent,» sa Claudius. «Jeg kan forsikre deg om at vestalinnenes historie er full av liknende indiskresjoner, enkelte offentliggjort og straffet, men mange andre i det skjulte. Derav den gamle spøken: Vis meg en vestalinne som er jomfru, og jeg skal vise deg en stygg vestalinne.»

Faren til Lucius lo ikke. «Men uansett om man aksepterer at Kaeso Fabius Dorso var vestalinne Pinarias kjærlighetsbarn, og at hun gav ham en Fascinus-amulett i gull, hva har det å gjøre med amuletten jeg fikk overrakt av min far, og som Lucius bærer om halsen?»

62

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 62

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren Claudius stirret vantro på ham, fuktig i blikket. «Dere Pinarier! Hva slags p-p-patrisiere er dere som ikke kjenner hver minste rot, gren og kvist i familietreet deres? Dere nedstammer direkte fra Kaeso Fabius Dorso!

Kjenner dere ikke til Fabia, deres formoder fra Scipio Africanus’ tidsalder? Og ja, jeg er overbevist om avstamningen; jeg har det slektshistoriske beviset i biblioteket mitt. Dermed kan vi anta at den amuletten du bærer, Lucius – en eldgammel gjenstand overlevert gjennom mange g-ggenerasjoner – er den samme Fascinus-amuletten som den din stamfar Kaeso Fabius Dorso bar, og som jeg gjetter kom fra vestalinnen Pinaria.

Hvem arvet Pinaria den fra? Hvem vet? Den kan være eldre, mye eldre.

Den lille gullklumpen er etter alt å dømme det eldste eksemplaret av en fascinum jeg noensinne har sett. Vi kan faktisk anta at det er den opprinnelige Fascinus-amuletten, prototypen som går forut for selv vestalinnenes fascinum. Kanskje ble den laget av den godeste Fascinus selv, eller av hans første tilbedere – de i familien Pinarius som også grunnla og tok hånd om Herkules’ store alter lenge før byen Roma ble grunnlagt.»

Claudius sperret øynene opp, overveldet av sin egen lærdom. All snakkingen hadde gjort ham tørst. Han svelget unna vinen i koppen sin og bestilte mer. «Familien Pinarius er svært gammel, eldre enn selv min egen familie. Min stamfar, den sabinske krigsherren Appius Claudius, kom relativt sent til Roma, i republikkens tidligste år. Familien Pinarius, derimot, var her allerede før det fantes noen republikk, før det fantes konger, til og med før det fantes noen by, i de d-d-dager da halvguder som Herkules streifet omkring på jorden. Og det ‘smykket’ du har hengende rundt halsen, kjære Lucius, er en direkte forbindelse til den tiden.»

Lucius kikket ned på Fascinus-amuletten, temmelig overveldet, men fremdeles en smule skeptisk. «Men Claudius, vi er ikke engang sikre på at dette er en fascinum.»

«Lucius, Lucius! Jeg har et instinkt for slike ting, og instinktet mitt t-t-tar aldri feil.»

«Er det hva historie reduseres til?» spurte Lucius. «Å bla igjennom gamle lister og biter av pergament, lage slektshistorier, koble sammen tilfeldige kjensgjerninger for så å trekke konklusjoner basert på gjetninger eller instinkt eller ønsketenkning?»

«Nettopp! Der setter du fingeren på selve essensen ved historie!» sa Claudius med en drukken latter. Lucius hadde aldri sett ham så beruset, og heller ikke så avslappet. Det slo ham at Claudius hadde stammet svært lite siden de kom inn på tavernaen.

63

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 63

05.10.10 16.39

Imperiet «Historie er en ikke-eksakt vitenskap, Lucius, i motsetning til å tyde varsler. Det er fordi historien angår fortiden, som er borte for alltid og som verken guder eller mennesker kan forandre eller reise tilbake til.

Det å tyde varsler – divinasjon – på sin side, angår nåtiden og fremtiden, og dessuten gudenes vilje, som ennå ikke er avslørt. Divinasjon er en eksakt vitenskap, såfremt den som utfører den, har tilstrekkelig med kunnskap og evner.»

Claudius kastet et blikk mot inngangsdøren og skvatt til. Han rettet seg opp og ble stor i øynene. «Han dukker opp i nøyaktig rette øyeblikk, som en b-b-budbringer i et skuespill!»

Det var Euphranor som kom inn døren. I overgangen fra dagslyset til det mørke rommet fikk han ikke øye på dem før Claudius ropte og vinket på ham.

«Ser du etter m-m-meg, Euphranor?»

«Nei, faktisk ikke. Jeg kom nettopp til byen, og jeg trenger noe å drikke.»

«Så slå d-d-deg ned sammen med oss.» Claudius akte seg lenger inn på benken og klappet på plassen ved siden av seg.

Euphranor satte seg med et klynk. «Gnagsår etter salen,» forklarte han. «Jeg ville ha foretrukket å stå, men jeg er altfor sliten.» Kappen og tunikaen var dekket av støv.

«Er det noe n-n-nytt, Euphranor?»

«For Venus’ skyld, mann, la meg få noe å drikke først!» Euphranor ropte på servitrisen og helte innpå to kopper i rask rekkefølge. Han stirret arrig på Lucius og faren hans og virket motvillig til å si noe.

«Kom igjen, Euphranor,» sa Claudius. «Du kan snakke fritt. Du husker naturligvis Lucius Pinarius. Den andre fyren er faren hans.»

Euphranor lukket øynene en lang stund, så sa han noe med en stemme som knapt var mer enn en hvisking. «Jeg er den første som kommer med nyheten, så det finnes ikke én mann i hele Roma som vet dette ennå.

Keiseren er død.»

«Numas baller!» hvisket Claudius. «Nå trenger vi en drink, alle sammen!»

Han vinket til servitrisen. «Når skjedde det, Euphranor?»

«For fem dager siden.»

Claudius og Lucius vekslet et blikk. Augustus hadde dødd nøyaktig ett hundre dager etter lynnedslaget.

«Hvor da?»

«I byen Nola.»

«Det er like øst for Vesuv. Hvorfor har det tatt så lang tid før n-n-nyhetene nådde Roma?»

64

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 64

05.10.10 16.39

lucius: lynleseren «Det var Tiberius som gav ordre om forsinkelsen.»

«Men hvorfor?»

Euphranor gryntet. «Jeg kan bare gjengi hendelsesforløpet. Augustus døde. Tiberius gav streng ordre om at ingen skulle offentliggjøre nyheten før han tillot det. Noen dager senere kom en budbringer med beskjed om at unge Agrippa er død …»

«Keiserens barnebarn?» sa faren til Lucius.

«Drept av soldatene som voktet ham på øya der han var i eksil. Etter at denne nyheten kom, fikk jeg ordre av Tiberius om å ri til Roma det raskeste jeg kunne og overbringe nyhetene til keiserens stab.»

«Jeg skjønner,» hvisket Claudius. «Onkel Tiberius ventet med å bekjentgjøre Augustus’ død inntil Agrippa var ryddet av veien, det er det du m-m-mener. Stakkars Agrippa!»

«Jeg har bare gitt dere hendelsesforløpet. Jeg vil ikke spekulere i årsakene,» sa Euphranor idet han la ansiktet i de uttrykksløse foldene som var så typisk for keiserens tjenere. «Da Tiberius mottok nyheten om Agrippas død, fraskrev han seg umiddelbart ethvert ansvar.»

Claudius nikket. «Det er mulig at Augustus etterlot seg instrukser om at Agrippa skulle myrdes ved hans død. Eller at Livia forfalsket slike instrukser. Teknisk sett kan det være at Tiberius ikke har noen som helst skyld i Agrippas d-d-død.»

«Men Claudius, hva blir det av deg nå?» sa Lucius.

«Meg? Claudius, den harmløse, stamme tullingen? Jeg blir antakelig overlatt til b-b-bøkene og lituusen min.»

Servitrisen kom bort til dem for å skjenke i mer vin. Lucius’ far avviste hennes tilbud om vann og tok vinen ublandet. Lucius gjorde det samme.

Med ett virket Euphranor fullstendig medtatt, som en følge av utmattelsen og vinen. Skuldrene hans sank sammen og ansiktet hang i slappe folder. «Vi hadde reist fra Capri og var på vei tilbake til Roma. Keiseren hadde følt seg uvel – kraftløs, magesmerter, fordøyelsesbesvær – men så ut til å være på bedringens vei. Underveis ble han imidlertid verre.

Vi tok en avstikker til landstedet ved Nola. Keiseren gikk til sengs i det selvsamme rommet der faren hans døde. Han var klar helt til det siste.

Det syntes som om han hadde forsonet seg med døden. Han virket nesten som om han … moret seg. Han samlet familien og reisefellene rundt seg, inkludert Livia, Tiberius og meg selv, og deretter siterte han en linje fra et eller annet teaterstykke, lik en skuespiller som søker bifall. ‘Dersom jeg har spilt min rolle i denne farsen med overbevisning, vennligst gi meg applaus. Applaus! Applaus!’ Og vi gav ham applaus. Det så ut som om 65

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 65

05.10.10 16.39

Imperiet han likte det. Men så, mot slutten, ble han urolig og redd. Han så ting som ingen andre kunne se. Han ropte ut et ord på etruskisk, ‘Huznatre!’, og deretter: ‘De fører meg bort! Førti unge menn fører meg bort!’ Og så var det over.»

Claudius og Lucius vekslet et vitende blikk.

«En døende manns vrangforestillinger,» sa Lucius’ far.

«Ikke en vrangforestilling, men en profeti,» sa Euphranor. «Tiberius har ordnet med førti pretorianere som skal danne en æresvakt og bære liket av keiseren inn i byen igjen.»

16 e.Kr. Det var en klar morgen i Maius måned. På denne lenge etterlengtede dagen skulle Lucius Pinarius og Acilia bli ektemann og hustru.

Giftermålet deres var med ett blitt mulig, takket være den avdøde Augustus’ sjenerøsitet. I testamentet sitt hadde han, foruten å utnevne Livia og Tiberius til sine hovedarvinger, sørget for flere mindre, men like fullt svært sjenerøse gaver. Blant disse var en betydelig sum som han etterlot til Lucius Pinarius. Romas sladrebøtter, som studerte detaljene i testamentet lik etruskere som gransket innvoller, antok at denne gaven var keiserens måte å gjøre det godt igjen etter å ha ignorert sine slektninger i familien Pinarius hele livet, og kanskje det var det; men Lucius antok at arven også var å regne som et slags honorar utbetalt posthumt til ham for hans rolle i tolkningen av lynvarselet. Uansett hvilke grunner han måtte hatt, hadde Augustus gjort Lucius til en velstående mann.

Selv med Lucius’ nyervervede rikdom hadde Acilias far insistert på en langvarig forlovelse. Dette gav Lucius tid til å betale tilbake familiegjelden, til å investere pengene som var igjen, i den egyptiske kornhandelen, til å gjenoppta samarbeidet med sin farfars gamle forretningsforbindelser, og til å kjøpe og innrede et hus til seg selv og sin vordende brud.

Han hadde ikke råd til eiendom på Palatinhøyden, men klarte å skaffe et hus på den mer fasjonable siden av Aventinhøyden der man fra øverste etasje hadde utsikt over Tiberen og Kapitolhøyden samt et lite glimt av Circus Maximus. Dette var til stor glede for moren hans.

Ved solnedgang forlot bryllupsgjestene hjemmet til Acilus. Prosesjonen ble ledet av den yngste sønnen i huset – Acilias lillebror Gaius – som bar en tyrifakkel der flammen var hentet fra familiens ildsted. Flammen skulle anbringes i ildstedet hjemme hos Lucius Pinarius.

66

100771 GRMAT Imperiet 100101 #02.indd 66

05.10.10 16.39