Peter Temple - Sannhet

Pe ter Temple

Sannhet Oversatt av Kari og Kjell Risvik, MNO

For l aget Pr ess 2011

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 3

06.01.11 12.18

Sannhet Copyright © Peter Temple 2009

Published by agreement with The Text Publishing Company,

Melbourne, and Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen Originaltittel: Truth Norsk utgave: © Forlaget Press 2011

1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsfoto: Getty Images

Omslagsdesign: Concorde Design AS Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med Adobe Caslon Pro 11/15 pkt.

Papir: 70 g Munken Print Cream 1,5 Trykk og innbinding: AIT Otta AS

ISBN: 978-82-7547- 426-9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven

eller avtalen om kopiering med KOPINOR , interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov etter avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forlaget Press, Kongens gate 2,

0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 4

06.01.11 12.18

Til Anita og til Nick: lysene pü høyden.

Og til MH, hvis tro var hinsides forstanden.

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 5

06.01.11 12.18

«Men i sannhet, fordi det å være her betyr så mye; fordi alt her så åpenbart trenger oss, vil denne flyktige verden på forunderlig vis stadig kalle på oss.

Oss, de flyktigste av dem alle.»

R a iner M a r i a R ilk e

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 7

06.01.11 12.18

P

å Westgate Bro, med en leilighet i Altona bak seg, en død kvinne, nei jente, skittent hår, farget rødt, lyse røtter, knivstukket så mange ganger at de ikke hadde tall på det, i magen, brystet, ryggen, ansiktet.

Ungen, gutt, et par–tre år gammel, sparket i hodet. Blod overalt. På nylonteppet, i pøler, en kjede av klebrige, svarte dammer.

Villani kastet et blikk på bytårnene, vaklende, ustø i svoveldisen.

Han skulle ikke ha kommet. Helt unødvendig. «Klimaanlegget har klikket,» sa han. «Andre gangen denne uken.»

«Går aldri over her uten å tenke på det,» sa Birkerts.

«Hva da?»

«Bestefar. På den.»

En vårmorgen i 1970 sto broens halvferdige stålskjelett og raget til værs, det krydde av folk, ugifte menn, menn med koner, menn med koner og barn, menn med barn de ikke kjente, menn med ingenting annet enn jobben og den dundrende bakrusen, og så sviktet spenn 10–11.

Hundre og tolv meter med nyreist stål og betong, to tusen tonn.

Menn og maskiner, redskaper, matdåser, toaletter, hele brakker – til og med, påsto noen, en liten hund som bjeffet – alle falt ned fra h­immelen. På et blunk lå trettifem mann døde eller døende, knuste kropper, sunket ned i den skittengrå gjørmeskorpen ved bredden av Yarra. Diesel overalt. Det tok fyr, og sakte steg en ufyselig røyksky opp og markerte åstedet.

«Død?» sa Villani.

«Nei, skulle på dass, satt på driter’n hele veien ned.»

«Sansen for møkk har tydeligvis gått i arv,» sa Villani, som tenkte på Singleton. Mannen kunne heller ikke holde fingrene unna jobben, orket ikke å sitte pal på kontoret. Ingen beundringsverdig egenskap hos sjefen for drapsavsnittet.

9

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 9

06.01.11 12.18

Peter Temple På avkjørselen ringte Birkerts telefon, den sto på håndfri.

Finucanes dype stemme:

«Sjef. Sjef, Altona, vi er hjemme hos mannens bror i Maidstone. Han er her, gubben, i garasjen. Hageslange. Altså, ikke hageslange, men en svart plastgreie, sånn som til svømmebasseng, ikke sant?»

«Sånn skal det være,» sa Birkerts. «Kunne vært i Alice Springs alt.

Tennant Creek.»

Finucane hostet. «Så da kunne kanskje granskerne komme oppom, sjef. Pluss lastebilen.»

«Du fikser det, Fin. Pizza var kanskje ikke så dumt.»

«Jeg skal be kona holde av T-benstek.»

Birkerts avsluttet samtalen.

«Fikk denne Altona-saken i boks på en time,» sa han. «Det kaller jeg kjapp oppklaring.»

Villani syntes han hørte Singo: Gi faen i oppklaringstakten. Poenget er å gjøre en skikkelig jobb.

Joe Cashin hadde ment at han gjorde en skikkelig jobb, og det måtte donkraft til for å åpne bilen som lå inneklemt i det sammenraste huset. Diab var død, Cashin pustet, men det var ikke noe håp, for stort blodtap, for mye brukket og knekt.

Singleton forlot aldri sykehuset annet enn for å sitte i bilen sin, en gammel Falcon. Han dro på årene, fikk grå skjeggstubb, det silkeglatte håret ble fett. Etter operasjonen, da de fortalte ham at Joe hadde en ørliten sjanse, og slapp ham inn på rommet, tok han den kraftløse hånden til Joe, holdt den, kysset knokene. Så rettet han seg opp, glattet håret til Joe, bøyde seg og kysset ham på pannen.

Finucane var der, han var vitne til det, og han sa det til Villani. De visste ikke at Singleton kunne ha så sterke følelser.

Den neste gangen Cashin slapp ut fra sykehuset, den andre gangen på tre år, var han blek som et barket tre. Singo var død i mellomtiden, et nytt slag, og Villani fungerte som sjef for drapsavsnittet.

10

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 10

06.01.11 12.18

Sannhet

«Oppklaringstakten,» sa Villani. «En skuffelse å høre deg bruke den slags betegnelser.»

Telefonen.

Gavan Kiely, nestleder i drapsavsnittet, to måneder i jobben.

«Vi har en død kvinne i Prosilio-bygningen, det er nede i Docklands,» sa han. «Paul Dove ba om assistanse.»

«Hvorfor det?»

«Ute på dypt vann. Jeg skal til Auckland senere, men jeg kan godt ta det.»

«Nei,» sa Villani. «Det korset er mitt å bære.»

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 11

06.01.11 12.18

H

an gikk bortover gangen til soveværelset, en seng bred nok til fire, madrassen naken, putene bare. Kriminalteknikerne var ferdige der. Han løftet en pute mellom fingertuppene og snuste på den.

En anelse parfyme. Han snuste dypere. Den andre puten. En annen parfyme, litt sterkere lukt.

Han gikk gjennom det tomme påkledningsværelset til baderommet, så glassbadet og ved siden av det en bronsearm som stakk opp fra gulvet, med en hånd som rakte frem et såpestykke.

Hun lå på plastsekken i hvilende yogastilling – bena fra hverandre, håndflatene opp, ildrøde tånegler, lange ben, pistrete kjønnshår, små bryster. Utsikten ble blokkert av skulderen til en tekniker som lå på kne over henne. Villani tok et skritt til siden og rygget unna da han så ansiktet. Det støkk i ham – et fryktelig øyeblikk syntes han det var Lizzie, likheten var slående.

Han snudde seg mot glassveggen, pustet ut, hjertet roet seg igjen.

Den triste, grå bukten lå foran ham, og mellom oddene et knappenålshode, et containerskip. Langsomt ville det tre frem med sin ruvende form, en diger, vaggende, flatrygget snegl som det oste rust og olje og råttent spillvann av.

«Trygghetsalarm,» sa Dove. Han var kledd i blådress, hvit skjorte og mørkt slips, en nevrokirurg på visitten.

Villani kikket: gummi, små groper som en golfball, felt inn i veggen mellom dusjen og hodeenden av karet.

«Fin dusj,» sa Dove.

En rustfri stålskive festet over en metallisk firkant med hull i. På en glasshylle lå minst tolv såpestykker fremme, som om de var til salgs.

Den kvinnelige kriminalteknikeren sa: «Brukket nakken. Karet er tomt, men hun er fuktig.»

12

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 12

06.01.11 12.18

Sannhet Hun var ny i jobben, kanadisk, en mannhaftig ung kvinne, ingen

sminke, solbrun, kortklipt.

«Hvordan klarer man å brekke nakken i badet?» sa Villani.

«Det er ikke lett å gjøre det selv. Det skal mye til før nakken brekker.»

«Sier du det?»

Hun var ikke med på notene. «Ja visst. Stor kraft.»

«Hva mer?» sa Villani.

«Ikke noe jeg kan se nå.»

«Tidspunktet? Sånn omtrent.»

«Mindre enn et døgn, ellers må jeg begynne på skolen igjen.»

«Gjensynsgleden blir nok stor. Tatt hensyn til vanntemperaturen?»

«Hva?» Villani pekte. Den lille digitale berøringsskjermen ved døren var innstilt på 48 grader.

«Den har jeg ikke sett,» sa hun. «Men det ville jeg jo ha gjort. Etter hvert.»

«Utvilsomt.»

Et lite smil. «OK, Lance,» sa hun. «Opp med glidelåsen.»

Lance var en høy og knoklete mann, fippskjegg. Han prøvde å dra opp glidelåsen, men den hengte seg opp under kvinnens bryster. Han dro litt frem og tilbake, fikk lirket den løs og lukket henne inne i plast.

Ikke uvørent løftet de sekken opp på båren.

Da de var borte, kom Dove og Weber bort til ham.

«Hvem er det som eier dette?» sa Villani.

«De prøver å finne det ut,» sa Dove. «Det er visst komplisert.»

«De?» «Styret. De venter på oss nede.»

«Vil du at jeg skal ta det?» sa Villani.

Dove tok seg til det ene kinnbenet, litt slukøret. «Det ville være til stor hjelp, sjef.»

«Kan du tenke deg å ta det, Web?» sa Villani, som ikke lot Dove slippe så lett fra det.

13

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 13

06.01.11 12.18

Peter Temple Weber var i midten av trettiårene, så ut som han var tjue, en ugift

evangelisk kristen. Han hadde bred erfaring fra landsbygda, mødre som druknet babyer, sønner som øksemyrdet mødrene sine, fedre med besøksrett som ødela ungene. Men gammeltestamentlige drap i landsens velferdssumper forberedte en ikke på kvinner som lå døde i leiligheter med privat heis, glassbad, franske såper og tre flasker Moët i kjøleskapet.

«Nei, sjef,» sa han.

De gikk på plastremsen, gjennom den lille, lyse marmorgangen og ut døren til en korridor. De ventet på heisen.

«Hva heter hun?» sa Villani.

«Det vet de ikke,» sa Dove. «De vet ingenting om henne. Ingenting å identifisere henne med.»

«Naboer?»

«Det er ingen. Seks leiligheter i denne etasjen. Samtlige tomme.»

Heisen kom, de falt tretti etasjer ned. I sjette, ved et skrivebord, satt tre mørke dresser, to menn og en kvinne, og ventet. Den velnærte mannen i femtiårsalderen kom frem og strøk det slappe håret tilbake.

«Alex Manton, styreleder,» sa han.

Dove sa: «Dette er førstebetjent Villani, sjef for drapsavsnittet.»

Manton rakte frem hånden. Den kjentes tørr, krittaktig.

«Vi kan snakke sammen i møterommet,» sa Manton.

Rommet hadde et maleri på den innerste veggen, noe som kunne minne om sjøen, fem ganger tre meter minst, blågrå klatter, muligens påført med en mopp. De satte seg ved et langt bord med forkrommede ben.

«Hvem er det som eier leiligheten?» sa Villani.

«Et firma som heter Shollonel Pty Ltd, registrert i Libanon,» sa Manton. «Så vidt vi vet, bor det ingen der.»

«Dere vet ikke?»

«Tja, det er ikke noe man uten videre vet. Folk kjøper leiligheter for å bo i dem, som en investering, for fremtidig bruk. Kanskje bor de 14

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 14

06.01.11 12.18

Sannhet

ikke der overhodet, eller bor der for kortere eller lengre tid. Vi ber folk gi beskjed når de bor i leiligheten. Men man kan ikke tvinge dem.»

«Hvordan ble hun funnet?» sa Villani.

«Sylvia?» sa Manton. «Sjef for vaktmestertjenesten, Sylvia Allegro.»

Kvinnen, dukkeansikt. «Ytterdøren til leiligheten var ikke ordentlig lukket,» sa hun. «Låsen hadde ikke smekket igjen. Det utløser en summelyd i leiligheten. Hvis den ikke lukkes på to minutter, går sikkerhetsalarmen, og de ringer opp til leiligheten. Hvis det ikke hjelper, går de opp.»

«Så de var der på fire–fem minutter?» sa Villani.

Sylvia så på Manton, som så på den andre mannen, som var i førtiårsalderen, med hode som en glans.

«Nei, ikke riktig,» sa mannen.

«Og du er?» sa Villani.

«David Condy, sikkerhetssjef for leilighetene og hotellet.» Han var engelsk.

«Hva mener du med ikke riktig?»

«Jeg har hørt at hele det elektroniske systemet sviktet ved den første store prøven i går kveld. Åpningen av kasinoet. Orion. Fire hundre gjester.» «Åpen dør. Og systemet opplyser om når?»

«Det skulle det gjøre. Men ettersom …»

«Er det et nei?»

«Ja. Nei.» «Det er trygghetsalarmer der oppe.»

«I samtlige leiligheter.»

«Den ble ikke trykt på?»

Condy lot en finger gli under snippen. «Ingenting som tyder på det.»

«Du vet ikke?»

«Det er vanskelig å si. På grunn av svikten har vi ingen registreringer.»

«Det kaller jeg ikke vanskelig,» sa Villani. «Det er umulig.»

Manton løftet en lubben hånd. «For å skjære igjennom, en omfat15

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 15

06.01.11 12.18

Peter Temple

tende IT-brist. Som faller sammen med denne saken, så vi føler oss litt dumme.»

Villani kikket på kvinnen. «Sengeklærne er fjernet. Hvor pleier du å kvitte deg med lakener og sånt?»

«Kvitte meg?»

«Rydde bort.»

Kvinnen skottet på Manton. «Vel, søppelsjakten, antar jeg,» sa hun.

«Går det an å se hvor søppelet kommer fra?»

«Nei.» «Kan du forklare denne bygningen for meg, Mr. Manton. Bare et omriss.»

Mantons høyre hånd sjekket håret. «Fra toppen, fire etasjer med toppleiligheter. Så seks etasjer, fire leiligheter i hver. Under dem er det fjorten etasjer med leiligheter, seks i hver etasje. Så er det tre etasjer for fritidssysler, svømmebasseng, treningsstudio, spa og så videre. Så ytterligere tolv etasjer med leiligheter, åtte i hver etasje. Så er det kasino i fire etasjer, hotellet er ti etasjer, to etasjer med catering, husholdning.

Og disse resepsjonsetasjene, altså portner, administrasjon og sikkerhet.

Kasinoet har sitt eget sikkerhetsopplegg, men systemene har tilknytning til resten av bygningens.»

«Eller ikke.» Villani pekte ned.

«Under oss, forretninger, varehandel, gjesterom, plaza i første. Fem kjellerplan, for parkering og utstyr.»

I Villanis synsfelt gikk døren opp En mann kom inn, en kvinne fulgte etter, like høye, dress, hvit skjorte.

«Jeg kommer brasende inn,» sa mannen høyt. «Presentasjoner, takk, Alex.»

Manton reiste seg. «Førstebetjent Villani, dette er Guy Ulyatt fra Marscay Corporation.»

Ulyatt var tykk og rødmusset, hår som fjonene på en maiskolbe, potetnese. «Gleder meg,» sa han. Han rakte ikke frem hånden, satte seg. Kvinnen satte seg ved siden av ham.

16

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 16

06.01.11 12.18

Sannhet Villani sa til Manton: «Har denne personen noe på hjertet?»

«Unnskyld, unnskyld,» sa Ulyatt. «Jeg er kontorsjef hos Marscay.»

«Var det noe du ville ha sagt?» spurte Villani.

«Vil bare være sikker på at dere får maks samarbeidsvilje. Ikke et vondt ord sagt om Alex, selvsagt.»

«Mr. Manton hjelper oss,» sa Villani. «Hvis du ikke har noe å bidra med, skal du ha takk og farvel.»

«Hva behager?» sa Ulyatt. «Jeg representerer bygningens eiere.»

Det ble stille i det store rommet. Villani gløttet på Dove. Han ville at han skulle ta lærdom av dette. Dove møtte blikket hans, men det var umulig å si om han hadde lært noe.

«Vi Eier Bygningen,» sa Ulyatt, tre klart adskilte ord.

«Hva vedkommer det meg?» sa Villani.

«Vi vil gjerne samarbeide. Redusere ringvirkningene på Prosilio og dets stab til et minimum.»

«Drapsavsnittet, Mr. Elliot,» sa Villani. «Vi er fra drapsavsnittet.»

«Det er Ulyatt.» Han stavet det.

«Jaha,» sa Villani. «Du kunne jo prøve å ta en prat med en annen avdeling i politiet. Ringvirkningsavsnittet. Det finnes sikkert noe sånt.

Jeg ville være den siste som fikk greie på det.»

Ulyatt smilte, en godslig fisk, en havabbor. «Nå synes jeg vi skulle roe oss ned og rede ut flokene. Julie?»

Damen smilte. Hun hadde skosvart hår, hadde lagt seg under kniven, var ikke ukjent med nåler, hudsliping, spesifisert helt ned til dekkene, som en Mercedes i salgslokalet.

«Julie Sorenson, informasjonssjefen vår,» sa Ulyatt.

«Hei,» sa hun, vaniljetenner, øyne som et dødt dådyr. « Det er Stephen, ikke sant?»

«Hei og adjø,» sa Villani. «Samme med deg, Mr. Elliot. Hyggelig å treffes, men her er det bråttom. En avdød person.»

Ulyatt var ikke lenger som en fisk. «Det er Ulyatt. Her prøver jeg å hjelpe til og blir møtt med fiendtlighet. Hvorfor det?»

17

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 17

06.01.11 12.18

Peter Temple

«Dette er det vi trenger, Mr. Manton,» sa Villani. «Klar?»

«Sylvia?» sa Manton.

Hun satt klar med pennen.

«Alle bånd fra overvåkingskameraene fra klokken 15.00 i går, alle heiser, parkeringen,» sa Villani. «Også vaktlister, pluss alt som er registrert på vei inn eller ut, biler, folk, leveranser, selgere og så videre.»

Ulyatt plystret. «Ikke småtteri,» sa han. «Sånt tar tid.»

«Har du det?» sa Villani til Sylvia Allegro.

«Ja.» «Også CV-ene og lister over alt personale som har adgang til trettisjette etasje eller som kunne gi noen adgang. Og eierne av leilighetene i etasjen og andre etasjer med adgang til den etasjen. Pluss gjestelisten for kasinofesten.»

«Den har ikke vi,» sa Ulyatt. «Det er det Orion som steller med.»

«Kasinofesten var i deres bygning,» sa Villani. «Jeg foreslår at du spør dem. Hvis de ikke er samarbeidsvillige, gir du overkonstabel Dove her beskjed.»

Ulyatt ristet på hodet.

«Vi kommer til å vise offeret på TV i kveld og be om opplysninger,» sa Villani.

«Jeg kan ikke se noe behov for det på det nåværende tidspunkt,» sa Ulyatt.

Villani tok seg god tid før han så på ham, møtte blikkene til Dove, Weber, Manton, Allegro, ikke Condy, han så bort. Så boret han blikket i Ulyatt. «Alle disse rikingene som betaler for tipp topp sikkerhetsopplegg, med trygghetsalarmer, kameraer og greier,» sa han. «At en kvinne er drept i denne bygningen, er det et drawback?»

«Det er en kvinne som er funnet død,» sa Ulyatt. «Jeg har ingen klar formening om at hun ble drept. Og jeg skjønner ikke hva det har på TV å gjøre før du har sett nærmere på de opplysningene du ber om. Og dem skal vi fremskaffe så fort vi bare kan, det garanterer jeg.»

18

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 18

06.01.11 12.19

Sannhet

«Ingen behøver å fortelle meg hvordan jeg skal drive en etterforsk­ ning,» sa Villani. «Og jeg ønsker ikke å bli fortalt det.»

«Jeg prøver bare å hjelpe. Jeg kan bevege meg lenger oppover i næringskjeden,» sa Ulyatt.

«Hva?» «Snakke med folk i regjeringen.»

Villani, som hadde vært våken siden halv fem den morgenen, begynte å merke at det røynet på nå, og var ikke lenger på sitt skarpeste.

«Så du vil snakke med folk i regjeringen,» sa han.

Ulyatt vrengte på leppene. «Hvis nøden tvinger meg, ja.»

«Da er du nødtvungen, kamerat,» sa Villani, forargelsens tennflamme fikk brenneren til å slå ut i lys lue. «Du har å gjøre med dem som er på bånn av kjeden, så oppover er den eneste veien å gå.»

«Vær trygg, jeg skal fremføre vårt syn på saken,» sa Ulyatt med et langt, surt blikk. Han reiste seg, kvinnen likeså. Han vendte på de svarte skoene, kvinnen snudde seg, begge hadde tynne svarte sko, begge hadde slappe rumper, den ene tjukk, den andre tynn, kirurgien hadde ikke gått så vidt som til å løfte rumpeballene. De gikk, og Ulyatt tok frem mobilen på vei ut.

«Ikke noe søppel får forlate området, Mr. Manton,» sa Villani. «Jeg har alltid drømt om å gi noen den instruksen.»

«Det har gått,» sa Manton. «Det går før sju om morgenen, hver dag unntatt søndag.»

«Ja vel. Så. Hvordan kommer man seg opp?»

«Privat heis,» sa Manton. «Fra kjelleretasjene og første etasje. Nøkkelkort, bare adgang til ens egen etasje.»

«Og hvem har kort?»

Manton snudde seg mot Condy. «David?»

«Det må jeg sjekke,» sa Condy.

Villani sa: «Så du vet det ikke?»

«Det er en egen prosedyre for å utstede kort. Jeg skal sjekke.»

19

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 19

06.01.11 12.19

Peter Temple Villani heiste på skuldrene. «Komme seg inn i leiligheten?» sa han.

«Hvordan gjøres det?»

«Samme kort, pluss en PIN-kode og valgfritt fingeravtrykk og irisskanning.» sa Condy. «Det med avtrykk og iris er foreløpig stilt i bero.»

«Stilt i hva for noe?»

«Ah, det skal finjusteres.»

«Funker ikke?»

«Foreløpig, nei.»

«Så det er bare kortet?»

«Ja.» «Det samme kortet som du ikke vet hvor mange som har.»

Villani snudde seg mot Dove.

«Jeg går nå,» sa han. «Hvis du ikke får helhjertet samarbeid, går jeg på TV og sier at denne bygningen er katastrofalt administrert og et farlig sted å bo, og at de som bor her, bør være bekymret.»

«Vi prøver å være …»

«Så bare gjør det, takk,» sa Villani og reiste seg.

I lobbyen i første etasje sa han til Dove og Weber: «Punkt 1, sett Tracy på firmaet som eier leiligheten. Punkt 2, identifisering har høyeste prioritet her. Kjør fingeravtrykkene hennes. Se hva de har på bånd, få noen til å notere hvert eneste bilnummer i garasjen. Og skaff den gjestelisten fra kasinoet.»

Dove nikket.

Weber sa et eller annet og klødde seg i hodebunnen. «Lekkert sted.

Rene slottet.»

«Hva så?» sa Villani.

Weber trakk brydd på skuldrene.

«Et lik er et lik,» sa Villani. «Leilighet i et sosialt boligprosjekt, dette slottet, det går ut på ett. Ren prosedyre. Som fot i hose.»

«Unnskyld?»

«Kjenner du det uttrykket, Mr. Dove? Bachelorgraden ikke til noen hjelp her?»

20

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 20

06.01.11 12.19

Sannhet

«Jeg vil tro det er et teknisk begrep fra drapsavsnittet,» sa Dove.

Han pusset de uinnfattede brillene sine, det brune ansiktet var med ett så sårbart.

Villani så på ham en stund. «Følg rutinene. Prosedyren. Gjør det du er lært opp til. Huk av etter hvert. Så slipper du å be om hjelp.»

«Jeg har ikke bedt om hjelp,» sa Dove. «Jeg stilte bare et par spørsmål til førstebetjent Kiely.»

«Det var ikke slik han oppfattet det,» sa Villani. Telefonen trommet mot brystet hans.

«Mr. Colby spør etter deg,» sa Angela Lowell, sekretæren.

Visepolitiinspektøren sa: «Steve, den der Prosilio-dama. Jeg har hatt Mr. Barry på tråden. Brukket nakke, var det så?»

«Så sies det.»

«Han mener det kan ha vært et uhell. Et fall.»

«Tullprat, sjef,» sa Villani.

«Ja vel, men altså, han vil ikke ha noe snakk om drap.»

«Hva skal dette bety?»

«Mr. Barrys henstilling til deg. Jeg er bare kanalen som det går igjennom. Er du med, førstebetjent?»

«Ja, sjef.»

«Vi snakkes, OK?» Ulyatt hadde ikke bløffet. Han hadde gått nesten til topps i næringskjeden. Kanskje hadde han gått til topps, til politimester Gillam, kanskje han kunne gå til statsministeren.

Dove og Weber så på ham.

«Mediene på farten?» sa Villani.

«Nei,» sa Dove.

«Ikke? Før var det da stadig lekkasjer til mediene. Men skulle de dukke opp, så sier du at en kvinne er funnet død, årsak ikke fastslått, kan ikke utelukke noen ting. Ikke si drap, ikke si mistenkelig, ikke si noe om hvor i bygningen. Bare en død kvinne og at vi venter på kriminalteknikerne.»

21

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 21

06.01.11 12.19

Peter Temple Dove glippet med øynene og virret med hodet. Villani så engstel-

sen. Hans første innskytelse var å la ham svi, men dømmekraften fikk gjennomslag til slutt.

«Ved nærmere ettertanke, du får ta deg av det, Web,» sa han. «Se hvordan du gjør det når røykteppet senker seg.»

Weber sa storøyd: «Greit det, sjef, greit det. Har hatt litt med mediene å gjøre før.»

Villani gikk inn gjennom den automatiske skyvedøren, den glohete ettermiddagen fikk ham til å gispe etter luft, det var ikke langt å gå, ingen medier å se, ned trappen, over gårdsplassen, en kjølig bil som ventet.

I radioen sa Alan Machin, 3ARs hallomann: … over 35 grader i morgen, to dager til, så har vi slått rekorden. Hvorfor sa jeg det? Folk snakker som om vi ønsker å slå sånne rekorder. Minst nedbør på hundre år. Den varmeste dagen. Kan vi holde opp med å snakke om rekorder? Gerry fra Greenvale er på telefonen, hva var det du ville, Gerry?

«OK med radioen på, sjef ?»

«Greit.» … for noen år siden var det bare å ringe snuten, ambulansen, så kom de.

Fem minutter. På lørdag er det full guffe rett over veien her, jeg ringer til snuten, tjue minutter, jeg ringer igjen, det er helt vilt der ute, jenter som hyler, dyr som ramponerer biler, de kaster en postkasse gjennom ruta, det bare strømmer på, ingen snut å se. Jeg ringer igjen, så blir to ungdommer stukket ned, en annen får et slag i skallen, noen ringer etter lege.

Hvor langt er det til nærmeste politistasjon, da?

Craigieburn Road er det vel? For langt, uansett. Tjuefem minutter før ambulansen kommer hit, de sier den ene ungdommen er død alt. Og ambulansepersonellet lemper dem inn og er vekk før snuten viser seg.

Så hvor lang tid tar det, en hel klokketime før politiet får ut fingeren, er det …

Helt opplagt. Men de stiller med hundrevis når en eller annen kødd roter seg bort på fottur, ikke sant? Sånn er det bare.

22

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 22

06.01.11 12.19

Sannhet Takk for det, Gerry. Alice har ventet lenge nå, kom igjen, Alice.

Det er Alysha faktisk, med y. Jeg hadde tenkt å si noe om tog, men han

andre som ringte, har evig rett. Det er opptøyer rundt her, jeg bare sier det, opptøyer er det eneste …

Hvor er det, Alisha, hvor er rundt …

Braybrook. Ja da. Polisen gir blanke, la dem drepe hverandre, gjenger, det er snart ikke et australsk ansikt å se, bare utlendinger, svarte, asiater.

Ja da …

«De er visst ikke så glad i snuten, sjef ?» sa sjåføren.

«De kan ikke like snuten,» sa Villani. «Snuten er deres gode side.»

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 23

06.01.11 12.19

D

a Villani kom opp på kontoret, hadde Gavan Kiely dratt av sted til Auckland, og Villani slo på den store skjermen, skrudde av lyden, ventet på halvsjunyhetene, skrudde lyden på.

En brennende verden – ildrøde åser, gråhvite gravdystre røyksøyler, trær som eksploderer, sotsvarte skall av biler, forkullede enger, flammer som tøyer seg nedover en slak skråning med brunsvidd gress, helikoptrenes vannposer hengende i luften. … slitne brannmenn gjør seg klar til å forsvare siste skanse i kampen mot en ildfront som truer den høytliggende landsbyen Morpeth, der de fleste beboerne har valgt å bli igjen og forsvare hjemmene sine, tross advarsler om ikke å glemme det fryktelige som skjedde i 2009 …

Når det ble helt mørkt, så faren og Gordie den okerfargede gløden på himmelen, Morpeth var tretti kilometer unna om man fulgte veien fra Selborne, men bare fire dalsøkk borte.

Et flykrasj i Indonesia, en fabrikkeksplosjon i Geelong, en kjedekollisjon på motorveien med seks biler involvert, nedleggelsen av et elektronikkfirma.

Den storøyde nyhetsoppleseren sa: … fire hundre kjendiser, mange av dem råflotte gamblere fra Asia, USA og Europa fikk i går kveld en førpremiere på Orion, Australias nyeste kasino, også det mest eksklusive …

Menn i smoking, kvinner i små svarte kjoler, stiger ut av biler, går opp en rød løper. Villani kjente igjen en søkkrik entreprenør, en skuespiller med en karriere som var steindød, en berømt fotballspiller som ble leid ut mot timebetaling, to kokainavhengige TV-kjendiser, en gusten mann som eide travhester og mange jockeyer.

Et helikopterbilde av Prosilio-bygningen, så sa en mann med piggsveis fra plassen foran bygningen: 24

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 24

06.01.11 12.19

Sannhet De nye gamblinglokalene med shoppingfasiliteter ligger i denne bygnin-

gen, det nybygde Prosilio Tower, en av Australias dyreste adresser. Det er en luksusverden for de rike som bor høyt over byen, bak lag på lag av de mest avanserte elektroniske sikkerhetsanordninger …

Telefon.

«Pave Barry kan si seg fornøyd,» sa Colby.

Villani sa: «Med hva da?»

«Prosilio. Den jenta.»

«Jeg har ikke noe med det å gjøre. At mediene holdt seg unna, hvem fikset det?»

«Det må bli ren gjetning.»

«Enig. Den der Prosilio-kødden. Elliot, Ulyatt, det er firmaet hans som eier bygningen. Gøyv løs på oss som om vi var fra rådet for sjenerende buskvekster.»

«Og du sa?»

«Drit og dra.»

«Dra et sted gjorde han. Så mye kan jeg si.»

«Jeg kan ikke si jeg liker det her, sjef.»

«De vil ikke ha dårlige nyheter.»

«Kasinoet?» sa Villani.

«Nei, det handler ikke om kasinoet, gutt,» sa Colby. «Høyt der oppe i luften ligger det en hel forstad av usolgte leiligheter i millionklassen.

Samtlige oppskrytt som like trygge som å bo vegg i vegg med politi­ stasjonen i Benalla i 1952. Du tjener så mange penger, og du kan kjøpe hva du vil, og så kommer en forskrudd tulling og trenger inn på dine enemerker og dreper deg. Knuller deg og torturerer deg og dreper deg.»

«Jeg skjønner at det ikke er så stor stas.»

«Da må du også begripe hva som er sjarmen ved å ha et drap i bygningen.»

Anna Markham på skjermen, kald, nålestripet jakke. Han hadde sett gropen i haken hennes på kloss hold, lurt på om han skulle stikke tungen inn i den bittelille kløften.

25

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 25

06.01.11 12.19

Peter Temple

«Jeg skal jobbe med det, sjef,» sa han.

«Du sitter dønn i midten på forreste rad. Store ting nå. Ikke i væpnet ran lenger. Verken du eller jeg.» … dagens gallupsjokk, trusselen om sykepleierstreik, spørsmålstegn ved Calder Village-prosjektet og neste ukes demonstrasjoner i Goulburn Valley. Det er bare uker igjen til valget, og statsminister Yeats har sitt å bekymre seg over …

Hun hadde privatskolestemme, det kostbare tonefallet.

Nyhetsankeret sa: … politisk redaktør Anna Markham. Nå til finansnyhetene. Medieverdenen tok en overraskende vending i dag, og en ny …

Telefonen. Dempe TV-en.

«Media på tråden, sjef. Mr. Searle.»

«Stevo, står til?» Hes røykestemme.

«Bra. Hva?» «Rett på sak. Sånn skal det være. Hør her, denne Prosilio-dama. Har du noe der?»

«Nei.» «OK, så vi styrer utenom det til dere har, ingen vits i å …»

«Hvis vi ikke får identifisert henne før,» sa Villani. «Jeg vil ha henne i alle nyheter i morgen.»

«Du har mitt ord,» sa Searle. «Og det er klart, vi kjører ikke for hardt på Prosilio-vinklingen. Det er en kvinne vi skal ha identifisert, og det er i bunn og grunn …»

«Snakkes i morgen,» sa Villani. «Har en telefon på vent.»

«Førstebetjent.»

Villani ble sittende en lang stund med hodet bakoverlent, lukkede øyne og tenkte på den jente-kvinnen som lignet på Lizzie, som lå i et glassbad i et glassrom høyt over verdens griseri.

Tre nivåer av sikkerhet, trygghetsalarmer, så mange barrierer, så isolert. Og likevel angsten. Han så huden til jenta, grå som grytidlig på morgenen, han så den grunne gropen mellom hoftekammen og kjønnshårene som holdt på små dråper som en ørkenplante.

26

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 26

06.01.11 12.19

Sannhet Vannet kunne vært tilsatt, tilsølt og tilført stoffer som kroppen hen-

nes hadde skilt ut. Han var glad han ikke hadde sett det.

På tide å komme seg av gårde. Ta kvelden.

Ingen å drikke et glass med. Han kunne ikke gjøre det mer. Det var han som var sjefen.

Gå hjem. Ingen der.

Han slo nummeret til Bob Villani, så for seg gangen i farens hus, telefonen på det vaklevorne bordet, hørte telefonens skingrende signaler, så hunden lytte med hodet på skakke. Han ventet ikke på at den skulle ringe fra seg.

Førstebetjent. Sjef for drapsavsnittet.

Han visste at han kom til å gjøre det, men han ventet, tøyde det ut, gikk bort til skapet og fant kortet med den gnidrete håndskriften hennes. Han satte seg, trykket på tastene, en mobil.

«Hallo.»

«Stephen Villani. Hvis jeg har slått rett nummer, utforsker jeg muligheten for å treffe noen igjen.»

«Rett nummer, forsker. Når hadde du tenkt deg?»

«Vel, når som helst.»

«Som i kveld?»

At det gikk an å ha sånn flaks! «Som i kveld, jeg kunne tenkt meg det, ja.»

«Jeg kan endre planer,» sa hun med den arrogante stemmen sin. «Jeg kan være der jeg bor, om … eh, en times tid.»

«Har du lyst til å endre planer?»

«La meg tenke. Ja, jeg har lyst til å endre planer.»

«Ok, jeg kan komme.»

«Ikke spis. Vær sulten.»

«Det er altså sånn sulten arter seg,» sa Villani. «La meg få adressen.»

«South Melbourne. Minter Street atten. Exeter Place. Leilighet tolv.»

Han kjente blodet i årene, det strammet litt i brystet, slik han følte i ringen før klokken, før kampen begynte.

101029 GRMAT Sannhet 110101 #02.indd 27

06.01.11 12.19