Døden henger i en tråd

Døden henger i en tråd

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 1

21.01.11 15.56

Tidligere i serien om Flavia de Luce: Det søte i bunnen av kaken (2010)

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 2

21.01.11 15.56

Alan Bradley

Døden henger i en tråd

Oversatt av Nina Aspen, MNO

F o r l a g e t P r e s s 2011

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 3

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd Copyright © Alan Bradley 2010 Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark Originaltittel: The Weed that Strings the Hangman’s Bag Norsk utgave: © Forlaget Press 2011 Omslagsdesign: Martin Kvamme Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med Minion 10,8/14,4 pkt Papir: 70 g Munken Print Cream Trykk og innbinding: AIT Otta ISBN 978-82-7547-440-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov etter avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no Norske oversettelser brukt i teksten: 1. Sitat fra sonette nr. 138, William Shakespeare: Sonetter, gjendiktet av Erik Bystad, Aschehoug 2004 2. Sitat fra William Shakespeare: Vintereventyret, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1973 3. Sitat fra William Shakespeare: Kong Lear, gjendiktet av Arthur O. Sandved, Aschehoug 1995 4. Sitat fra John Keats: Endymion, en poetisk romanse, gjendiktet av Geir Uthaug, Aschehoug 2003 5. Sitat fra Gustave Flaubert: Madame Bovary, oversatt av Birger Huse, Aschehoug 2001 6. Sitat fra William Shakespeare: Kong Henrik V, gjendiktet av Johan Fredrik Grøgaard, Aschehoug 1995

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 4

21.01.11 16.11

Igjen, til Shirley

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 5

21.01.11 15.56

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 6

21.01.11 15.56

Sir Walter Raleigh til sin sønn Three things there be that prosper up apace, And flourish while they grow asunder far; But on a day, they meet all in a place, And when they meet, they one another mar.

And they be these; the Wood, the Weed, the Wag: The Wood is that that makes the gallows tree; The Weed is that that strings the hangman’s bag; The Wag, my pretty knave, betokens thee.

Now mark, dear boy – while these assemble not, Green springs the tree, hemp grows, the wag is wild; But when they meet, it makes the timber rot, It frets the halter, and it chokes the child.

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 7

21.01.11 15.56

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 8

21.01.11 15.56

[start kap]

EN

J

eg lå der død på kirkegården. Det var gått en time siden de sørgende hadde tatt sitt siste farvel.

Avgangen fra Buckshaw hadde funnet sted klokken tolv, på det tidspunktet vi vanligvis spiste lunsj. Den polerte kisten i rosentre ble tatt ut av salongen, båret forsiktig ned den brede steintrappen til oppkjørselen og skjøvet med hjerteskjærende letthet inn gjennom den åpne døra i den ventende likbilen, mens en liten bukett med markblomster, som en av de sørgende landsbyboerne hadde lagt der, ble most under kisten.

Så var det den lange kjøreturen ned alleen med kastanjetrær til Mulford Gates og de ustyrlige griffene som så vekk da vi passerte porten, selv om jeg aldri ville få vite om det var av tristhet eller apati.

Dogger, fars trofaste altmuligmann, hadde gått med avmålte skritt ved siden av den saktekjørende likbilen, med bøyd hode, hånden hvilende på biltaket, som om han ville beskytte den døde kroppen min mot noe bare han kunne se. Ved porten hadde en av begravelsesagentene til slutt fått geleidet ham inn i en leiebil.

Og så hadde de fraktet meg til landsbyen Bishop’s Lacey, kjørt sørgmodig langs de samme frodige, smale veiene og de støvete hekkene som jeg hadde syklet hver dag da jeg var i live.

9

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 9

21.01.11 15.56

Alan Bradley

På kirkegården til St. Tancred’s hadde de løftet meg forsiktig ut av likbilen og båret meg i sneglefart oppover stien under lindetrærne. Her hadde de satt meg ned på det nyslåtte gresset.

Så hadde ritualene ved siden av den gapende graven funnet sted, og prestens stemme hadde vært preget av genuin sorg da han uttalte de tradisjonsbundne ordene.

Det var første gang jeg hadde hørt begravelsesritualet fra denne posisjonen. I fjor hadde vi vært i begravelsen til gamle Mr. Dean, landsbyens grønnsakshandler, sammen med far. Graven hans var faktisk bare noen meter fra der jeg lå akkurat nå. Den hadde allerede sunket sammen og ikke etterlatt seg mer enn et rektangulært, nedsunket avtrykk i gresset som ofte ble fylt med skittent regnvann.

Den eldste søsteren min, Ophelia, sa at den hadde sunket sammen fordi Mr. Dean hadde stått opp igjen og ikke lenger var fysisk til stede, mens Daphne, den andre søsteren min, sa at det var fordi han hadde falt igjennom graven og ned i en eldre grav fordi liket som lå nedenunder hadde gått i oppløsning.

Jeg tenkte på suppen med knokler under meg. Nå skulle jeg bli en ingrediens i denne suppen.

Flavia Sabina de Luce, 1939–1950, må de hogge inn i gravsteinen min, en nøktern og elegant, grå marmorsak. Her vil det ikke være plass til falsk sentimentalitet.

Synd. Hadde jeg levd lenge nok, ville jeg ha etterlatt meg skriftlige instruksjoner om å få noe av Wordsworth: A maid whom there were none to praise And very few to love.

Og hvis de ikke gikk med på dette, ville jeg ha hatt denne teksten som andrevalget:

10

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 10

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

Truest hearts by deeds unkind To despair are most inclined.

Det var bare Feely, som hadde spilt og sunget disse verselinjene, som ville vite at de stammet fra Thomas Campions Third Book of Airs, og hun ville være så overmannet av skyldbetynget sorg at hun ikke ville fortelle det til noen.

Tankene mine ble avbrutt av prestens ord. «… av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå …»

Og så hadde de plutselig gått og etterlatt meg der alene – helt alene, sammen med åmene.

Slik var det: siste reis for stakkars Flavia.

Nå ville familien allerede være tilbake på Buckshaw og sitte samlet rundt det lange spisebordet: far som satt innbitt og taus som vanlig, Daffy og Feely som omfavnet hverandre med tomme, tårevåte ansikter, mens Mrs. Mullet, kokka, kom inn med et fat med stekt kjøtt.

Jeg husket noe som Daffy hadde fortalt meg en gang da hun var så opptatt av Odysseen, at stekt kjøtt var det tradisjonelle begravelsesmåltidet i det gamle Hellas, og jeg, som hadde erfaring med Mrs. Mullets kokkekunst, hadde svart at det ikke var mye som hadde forandret seg på to og et halvt tusen år.

Men nå som jeg var død, tenkte jeg at jeg kanskje burde øve meg på å være litt mer velvillig innstilt.

Dogger var selvsagt utrøstelig. Kjære Dogger, butler-skråstreksjåfør-skråstrek-tjener-skråstrek-gartner-skråstrek-gårdsbestyrer, en stakkars skadet sjel med evner som hevet og senket seg som tidevannet i Severn. Dogger, som nylig hadde reddet livet mitt og glemt det neste dag. Jeg kom til å savne ham fryktelig.

Og jeg kom til å savne kjemilaboratoriet mitt. Jeg tenkte på alle de magiske stundene jeg hadde tilbrakt der i den forlatte fløyen på 11

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 11

21.01.11 15.56

Alan Bradley

Buckshaw, glad og alene mellom flaskene, kolbene og de muntert boblende reagensrørene og glassbegrene. Og bare tanken på at jeg aldri kom til å få se dem igjen. Det var nesten for mye å bære.

Jeg lyttet til vinden som økte i styrke og hvislet mellom grenene i barlindtrærne over meg. Det var allerede i ferd med å bli kjølig her i skyggen av kirketårnet, og snart ville det bli mørkt.

Stakkars Flavia! Stakkars iskalde, døde Flavia.

Nå ville Daffy og Feely ønske at de ikke hadde vært så ufyselige mot lillesøsteren sin i de elleve korte årene hun fikk her på jorden.

Denne tanken fikk en tåre til å renne nedover kinnet mitt.

Sto Harriet klar for å ønske meg velkommen der oppe i himmelen?

Harriet var moren min, som hadde omkommet i en klatreulykke året etter at jeg ble født. Kom hun til å kjenne meg igjen etter ti år? Kom hun til å ha på seg de samme klatrerklærne som hun hadde på seg da hun møtte sin skjebne, eller kom hun til å ha på seg en hvit kappe i stedet?

Vel, uansett kom hun helt sikkert til å være elegant kledd.

Plutselig hørtes flaksende vinger, en lyd som ga kraftig gjenlyd fra kirkens murvegger, og ble forsterket til en skremmende høy lyd mellom de svære blyglassvinduene og de skjeve gravstøttene som omsluttet meg. Jeg stivnet.

Kunne det være en engel – eller kanskje heller en erkeengel – som kom ned for å hente Flavias dyrebare sjel til Paradis? Hvis jeg åpnet øynene bare ørlite, kunne jeg se gjennom øyevippene, men bare så vidt.

Men så vel var det ikke: Det var bare en av de lurvete kaiene som alltid fløy omkring St. Tancred’s. Disse slabbedaskene hadde hatt rede i tårnet helt siden steinhuggerne hadde pakket sammen verktøyet og dratt derfra på 1200-tallet en gang.

Nå satt den idiotiske fuglen og vaglet seg uelegant på tuppen av en marmorfinger som pekte mot himmelen, og den betraktet meg 12

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 12

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

kjølig, med hodet på skakke, med de skinnende, tåpelige knappeøynene sine.

Kaier lærer aldri. Uansett hvor ofte jeg lekte denne leken, kom de før eller siden flaksende ned fra tårnet for å finne ut hva som foregikk.

For den primitive hjernen til en kaie betydde en hvilken som helst kropp som lå horisontalt på kirkegården, bare én ting, nemlig mat.

Som så mange ganger før kom jeg meg på beina og kastet en stein jeg hadde gjemt inni knyttneven. Jeg bommet, men det gjorde jeg jo nesten alltid.

Fuglen fór opp i luften med et foraktelig «kra» og flakset av sted bak kirken, ned mot elva.

Nå som jeg hadde kommet meg på beina, kjente jeg at jeg var sulten. Selvsagt var jeg det! Jeg hadde ikke spist siden frokost. En stund lurte jeg på om jeg kanskje kunne finne noen terter med syltetøy som var til overs, eller et kakestykke i kjøkkenet på menighetshuset. Sanitetsforeningen hadde hatt møte kvelden før, så det var alltids en mulighet.

Jeg trasket gjennom det knehøye gresset. Da hørte jeg en merkelig snøftende lyd, og en stund trodde jeg at den nebbete kaien hadde kommet tilbake for å få siste ord.

Jeg stoppet og lyttet.

Ingenting.

Men så var lyden der igjen.

Noen ganger synes jeg det er en forbannelse, og noen ganger synes jeg det er en velsignelse at jeg har arvet Harriets ekstremt gode hørsel, for jeg er i stand til å høre ting som vil få håret til å reise seg på hodet ditt, som jeg pleier å si til Feely. En av de lydene som jeg er spesielt flink til å fange opp, er lyden av gråt.

Lyden kom fra det nordvestre hjørnet av kirkegården, fra et sted like ved skjulet der kirketjeneren har graveredskapene sine.

Mens jeg listet meg fremover, ble lyden tydeligere: Det var noen som strigråt, som etter en god, gammeldags slåsskamp.

13

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 13

21.01.11 15.56

Alan Bradley

Det er rett og slett en naturlov som sier at en kvinne ikke klarer å høre på en annen kvinnes fortvilelse uten å styrte til for å hjelpe, mens en mann kan gå rett forbi en gråtende kvinne med skylapper for øynene og ørene fulle av sand.

Jeg kikket bak en svart marmorsøyle, og der lå hun, helt utstrakt med ansiktet ned i en helle foran en kalksteinsgrav, mens det røde håret flommet utover den værbitte inskripsjonen som små elver av blod. Hadde det ikke vært for sigaretten som hun holdt elegant mellom fingrene, kunne hun ha vært et maleri av en av prerafaelittene, Burne-Jones, kanskje. Det var nesten ille å måtte forstyrre henne.

«Hallo,» sa jeg. «Er alt i orden?»

Det er en annen naturlov som sier at man alltid innleder samtaler som dette med en aldeles idiotisk bemerkning. Jeg angret i det øyeblikket jeg uttalte den. «Å! Klart alt er i orden med meg!» skrek hun, kom seg på beina og tørket tårene. «Hvorfor sniker du deg innpå meg på den måten?

Hvem er du, forresten?»

Hun kastet på hodet så alt håret la seg bakover og haka stakk ut.

Hun hadde høye kinnbein og et sånt dramatisk trekantet ansikt som en stumfilmstjerne. Jeg skjønte at hun var vettskremt ut fra måten hun bet tennene sammen på.

«Flavia,» sa jeg. «Jeg heter Flavia de Luce. Jeg bor i nærheten – på Buckshaw.»

Jeg pekte med tommelen i omtrent den retningen godset lå.

Hun stirret fortsatt på meg som om hun trodde hun hadde mareritt.

«Jeg beklager,» sa jeg. «Jeg mente ikke å skremme deg.»

Hun reiste seg i full høyde – som neppe var særlig mer enn litt over 1,55 – og tok et skritt mot meg, som en temperamentsfull utgave av Botticellis Venus, som jeg hadde sett på en Huntley and Palmer-kjeksboks en gang.

14

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 14

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

Jeg ble stående og stirre på kjolen hennes. Den var av kremfarget bomull, med stramt liv og flagrende skjørt, full av små blomster, røde, gule, blå, og en skarp oransjefarge, samme farge som valmuer, og – det kunne jeg ikke unngå å legge merke til – en fald som var dekket av størknet søle.

«Er det noe galt?» spurte hun og tok et affektert trekk av sigaretten. «Har du aldri sett noen berømtheter før?»

Berømthet? Jeg hadde ingen anelse om hvem hun var. Jeg vurderte å fortelle henne at jeg faktisk hadde sett en berømthet før, og at det var Winston Churchill. Far hadde pekt ham ut for meg gjennom vinduet fra en London-drosje en gang. Churchill hadde stått foran Savoy med tommeltottene i brystlommene på vesten, mens han snakket med en mann i gul regnfrakk.

«Gode, gamle Winnie,» hadde far mumlet, som om han snakket til seg selv. «Å, hva er vitsen?» sa kvinnen. «Fordømte sted … fordømte mennesker … fordømte biler!» Og så begynte hun å gråte igjen.

«Er det noe jeg kan hjelpe deg med?» spurte jeg.

«Nei, kom deg vekk og la meg være i fred,» hulket hun.

Skal det være på den måten, så, tenkte jeg. Jeg tenkte egentlig mer enn det, men siden jeg prøver å bli et bedre menneske, så …

Jeg ble stående en stund, og lente meg litt fremover for å se om tårene hennes hadde hatt noen virkning på den porøse overflaten på gravsteinen. Jeg visste at tårer stort sett besto av vann, natriumklorid, mangan og kalium, mens kalkstein i hovedsak besto av kalsiumkarbonat, som var oppløselig i natriumklorid, men bare ved svært høye temperaturer. Så med mindre temperaturen på kirkegården til St. Tancred’s plutselig steg med flere hundre grader, var det usannsynlig at det ville skje noe kjemisk interessant her.

Jeg snudde meg for å gå.

«Flavia …»

Jeg så meg tilbake. Hun strakte en hånd etter meg.

15

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 15

21.01.11 15.56

Alan Bradley

«Beklager,» sa hun. «Det er bare at det har vært en helvetes dag, på alle måter.»

Jeg stanset og gikk sakte og rolig tilbake mens hun tørket tårene med håndbaken.

«Rupert var i dårlig humør allerede før vi dro fra Stoatmoor i dag tidlig. Jeg er redd vi hadde en ganske heftig krangel, og så skjedde alt dette med varebilen – det var dråpen. Han har gått for å finne en som kan fikse den, og jeg … ja, jeg er her.»

«Jeg liker det røde håret ditt,» sa jeg. Hun strøk fingrene fort gjennom det og smilte, sånn som jeg av en eller annen grunn visste at hun ville gjøre.

«Gulrot, det pleide de å kalle meg da jeg var på din alder. Gulrot!

Lekkert!»

«Gulrøttene er grønne øverst,» sa jeg. «Hvem er Rupert?»

«Hvem er Rupert?» spurte hun. «Tuller du, eller?»

Hun pekte, og jeg snudde meg for å se. I gata på hjørnet av kirkegården sto det en forfallen varebil, en Austin Eight. På siden kunne man gjennom et tykt lag med søle og støv så vidt skimte ordene PORSONS DUKKETEATER med glorete sirkusbokstaver.

«Rupert Porson,» sa hun. «Alle kjenner Rupert Porson. Rupert Porson, han fra Ekornet Edvard – Det magiske kongeriket. Har du ikke sett ham på fjernsynet?»

Ekornet Edvard? Det magiske kongeriket?

«Vi har ikke fjernsyn på Buckshaw,» sa jeg. «Far sier at det er en motbydelig oppfinnelse.»

«Far er en uvanlig klok mann,» sa hun. «Far er utvilsomt …»

Hun ble avbrutt av lyden av skranglende metall idet presten kom vinglende rundt kirkehjørnet på sykkelen sin. Kjedet hadde løsnet. Han steg av og lente den medtatte Raleigh’en opp mot den nærmeste gravstøtten. Mens han kom gående mot oss, reflekterte jeg over at domherre Denwyn Richardson ikke var slik folk flest så for seg en typisk landsbyprest. Han var stor og morsom og 16

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 16

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

godhjertet, og hadde han hatt tatoveringer, kunne man tatt ham for å være kaptein på et av de rustne dampskipene som drev sakte fra den ene solfylte havna til den andre mellom de gudsforlatte utpostene som utgjør restene av Det britiske imperiet.

De svarte presteklærne var skitne og støvete, som om han hadde falt av sykkelen.

«Pokker!» sa han da han fikk øye på meg. «Jeg har mistet sykkelklypen min, så buksebeinet er blitt helt fillete», og så la han til mens han børstet av seg og gikk mot oss: «Cynthia kommer til å kalle meg inn på teppet.»

Kvinnen sperret opp øynene, og hun kastet et raskt blikk bort på meg.

«I det siste har hun begynt å inngravere initialene mine på alt jeg eier,» fortsatte han, «men det betyr ikke at jeg har sluttet å miste saker og ting. Forrige uke var det stensilarkene til menighetsbladet, uken før det igjen var det messingdørhåndtaket til sakristiet. Det går en virkelig på nervene. Hei, Flavia,» sa han. «Alltid hyggelig å se deg her ved kirken.»

«Dette er presten vår, domherre Richardson,» sa jeg til den rødhårede kvinnen. «Kanskje han kan hjelpe dere.»

«Denwyn,» sa presten og rakte hånden mot den fremmede.

«Etter krigen er vi ikke lenger så nøye med høflighetsfrasene.»

Kvinnen strakte fram to eller tre fingre og var så vidt borti håndflaten hans, men hun sa ikke noe. Da hun løftet hånden, gled det korte kjoleermet opp, og jeg fikk et glimt av et stygt grønt og lilla blåmerke på overarmen. Hun skyndte seg å dra bomullsstoffet ned igjen med venstre hånd for å skjule det.

«Og hva kan jeg stå til tjeneste med?» spurte presten og gestikulerte i retning varebilen. «Det er ikke ofte vi i vår landlige lille bakevje får lov til å bistå slike ærverdige teaterfolk.»

Hun smilte tappert. «Varebilen vår har brutt sammen – eller så godt som. Det har visst noe med forgasseren å gjøre. Hadde det 17

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 17

21.01.11 15.56

Alan Bradley

vært noe elektrisk, kunne sikkert Rupert ha fikset det på et blunk, men drivstoffsystemet er jeg redd han ikke kan så mye om.»

«Du store min!» sa presten. «Jeg er sikker på at Bert Archer på verkstedet kan ordne dette for dere. Jeg kan ringe til ham, hvis du ønsker det.» «Å, nei,» sa kvinnen fort – kanskje litt for fort – «vi vil ikke være til bry. Rupert har gått nedover hovedveien. Han har sikkert fått fatt i noen nå.»

«Hvis han hadde gjort det, hadde han vært tilbake,» sa presten.

«La meg få ringe til Bert. Han sniker seg ofte hjem for å legge seg litt nedpå på ettermiddagen. Han er ikke så ung som han var, skjønner du – men det er vel ikke noen av oss når vi tenker oss om. Men en av mine leveregler når man har med bilmekanikere å gjøre – selv de medgjørlige blant dem – er at det skader aldri å få kirkens velsignelse.» «Å, nei. Det er altfor mye bryderi. Jeg er helt sikker på at dette ordner seg.»

«For noe tull,» sa presten, som allerede hadde begynt å bevege seg gjennom skogen av gravstøtter og var på vei mot presteboligen i full fart. «Ikke noe problem i det hele tatt. Jeg er straks tilbake.»

«Sogneprest!» ropte kvinnen. «Vær så snill …»

Han stoppet på halvveien og kom motvillig tilbake.

«Det er bare … du forstår det at vi …»

«Aha! Dette har kanskje noe med penger å gjøre?» sa presten.

Hun nikket trist, med hodet bøyd og det røde håret foran ansiktet.

«Jeg er sikker på at vi kan få til noe,» sa presten. «Ah! Der har vi mannen din.»

En liten mann med altfor stort hode og skjevt ganglag kom haltende mot oss gjennom kirkegården, med det høyre beinet svingende utover i en halvsirkel for hvert skritt. Da han nærmet seg, så jeg at leggen hans var omgitt av tunge metallskinner.

18

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 18

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

Han må ha vært i førtiårene, men det var vanskelig å si sikkert.

Selv om han var liten av vekst, så det ut som om den brede brystkassen og de kraftige overarmene var i ferd med å sprenge seg ut av lindressen. Det høyre beinet utgjorde en ynkelig kontrast: Buksene hang og slang rundt beinet, som ikke var særlig tykkere enn en fyrstikk. Jeg syntes han lignet på en diger blekksprut med det store hodet sitt, en som stavret og humpet seg gjennom kirkegården på fangarmene sine.

Han stoppet ustøtt, løftet ærbødig på en flat skyggelue og til syne kom en uregjerlig blond hårmanke som passet perfekt til det lille fippskjegget.

«Rupert Porson, formoder jeg?» sa presten og ga nykommeren et kameratslig og hjertelig håndtrykk. «Jeg er Denwyn Richardson, og dette er min unge venninne Flavia de Luce.»

Porson nikket mot meg og kastet et nesten usynlig, mørkt blikk mot kvinnen, og så snudde han seg med et stort teatersmil.

«Litt problemer med motoren, etter det jeg har forstått,» fortsatte presten. «Fryktelig irriterende, slikt noe. Men det har i det minste brakt skaperen av Det magiske kongeriket og Edvard Ekorn hit til oss – ja, ja, det beviser jo bare det gamle ordtaket, ikke sant?»

Han sa ikke hvilket gammelt ordtak han tenkte på, men det var heller ingen som brydde seg om å spørre.

«Jeg skulle akkurat til å foreslå for din kone her,» sa presten, «at St. Tancred’s ville bli meget beæret hvis du ville ta deg tid til å presentere et lite underholdningsnummer i menighetshuset mens bilen din blir reparert? Jeg skjønner selvsagt hvor etterspurt du må være, men jeg ville forsømme meg hvis jeg ikke gjorde et forsøk på vegne av barna – og ja, de voksne også! – i Bishop’s Lacey. Det er en god ting, innimellom, å la barna få gyve løs på sparegrisene sine til fordel for en verdig, kulturell begivenhet, er du ikke enig?»

«Vel, sogneprest,» sa Porson med sukkersøt stemme – for kraftig, for velklingende, syntes jeg, til en så liten mann å være. «Vi 19

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 19

21.01.11 15.56

Alan Bradley

har en ganske stram timeplan. Turneen har vært anstrengende, skjønner du, og London kaller …»

«Jeg skjønner det,» sa presten.

«Men,» la Porson til mens han løftet pekefingeren teatralsk, «ikke noe ville glede oss mer enn om vi kunne få lov til å slite for føden, som det heter. Er du ikke enig, Nialla? Det vil være akkurat som i gamle dager.»

Kvinnen nikket, men sa ikke noe. Hun så bort på åsene bakenfor.

«Så flott,» sa presten og gned hendene henrykt mot hverandre, som om han skulle gjøre opp ild. «Da er det en avtale. Følg meg, så skal jeg vise dere menighetshuset. Salen er litt tarvelig, men den har i hvert fall en scene, og akustikken skal være ganske bemerkelsesverdig.»

Så forsvant de to mennene rundt til baksiden av kirken.

Et øyeblikk virket det som om det ikke var noe mer å si. Men så sa kvinnen noe: «Du har ikke tilfeldigvis en sigarett på deg? Jeg er så sugen på en røyk.»

Jeg ristet på hodet på en ganske idiotisk måte.

«Hmmm,» sa hun. «Du ser ut som en sånn unge som kunne hatt det.»

Jeg var målløs for aller første gang i livet.

«Jeg røyker ikke,» presset jeg fram.

«Og hvorfor gjør du ikke det?» spurte hun. «For ung eller for klok?»

«Jeg hadde tenkt jeg skulle begynne med det til uken,» sa jeg spakt. «Jeg har bare ikke fått tid ennå.»

Hun kastet hodet bakover og lo med blottede tenner, akkurat som en filmstjerne. «Jeg liker deg, Flavia de Luce,» sa hun. «Men det er jeg som har overtaket, ikke sant? Du har sagt hva du heter, men det har ikke jeg.»

«Du heter Nialla,» sa jeg. «Mr. Porson kalte deg Nialla.»

Hun rakte fram hånden med en alvorlig mine. «Det er sant,» sa hun, «det gjorde han. Men du kan kalle meg Gåsemor.»

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 20

21.01.11 15.56

[start kap]

TO

G

åsemor!

Jeg har aldri likt flåsete kommentarer, særlig ikke når de kommer fra andre, og jeg gir i hvert fall blanke hvis det er en voksen som kommer med en. Jeg har oppdaget at kvikkheter som kommer ut av munnen på en som er gammel nok til å vite bedre, som regel blir sagt for å skjule noe som er mye, mye verre.

Og likevel, til tross for at jeg vet dette, lot jeg være å gi svar på tiltale, selv om jeg hadde et skikkelig frekt svar på tunga. Jeg klarte bare å få fram et svakt smil.

«Gåsemor?» gjentok jeg skeptisk.

Hun begynte å gråte igjen, og jeg var glad jeg hadde klart å holde munn. Jeg fikk straks belønning for det og fikk høre noe som var ordentlig pikant.

Dessuten følte jeg at det var i ferd med å vokse fram en slags forståelse mellom denne kvinnen og meg. Kunne det være medfølelse? Eller var det frykt? Jeg visste ikke. Jeg visste bare at det langt inni en av oss fantes et kjemisk stoff som var veldig ivrig etter å slås sammen med et komplementært stoff, eller var det motgiften, hos den andre.

Jeg la hånden forsiktig på skulderen hennes og holdt fram lommetørkleet mitt. Hun skulte skeptisk på det.

«Det er rent,» sa jeg. «Det er bare grønske.»

21

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 21

21.01.11 15.56

Alan Bradley

Hun lagde en merkelig grimase. Hun begravde ansiktet i lommetørkleet, og skuldrene ristet så kraftig at jeg var redd hun skulle bryte helt sammen. Jeg trakk meg litt unna for å la henne samle seg og fordi jeg ble litt brydd av utbruddet hennes, og imens undersøkte jeg inskripsjonen på en stor, værbitt gravstein, som kunngjorde at det var her Lydia Green lå gravlagt. Hun døde i 1638 da hun hadde nådd en alder av «Ett hundrede og fem og tredive Aar».

En Gang hun var en Dame, men nu hun er klædet i hvid, sto det på steinen, dybt savnede af nogen faa Frænder.

Lydia ville vært firehundreogførtisju år gammel hvis hun fortsatt var i live, tenkte jeg, og hun ville sannsynligvis vært en person det hadde vært interessant å bli kjent med. «Å, jeg føler meg som en idiot.»

Jeg snudde meg og så at kvinnen tørket tårene og smilte tappert.

«Jeg heter Nialla,» sa hun og rakte fram en hånd. «Ruperts assistent.»

Jeg bekjempet motviljen min og trykket henne fort i hånden.

Hånden hennes var våt og klissete, akkurat som jeg hadde mistanke om. Så snart jeg syntes det var passende smøg jeg hånden ut av synsfeltet hennes og bak på ryggen for å tørke den på skjørtet.

«Assistent?» Ordet glapp ut av munnen min uten at jeg klarte å forhindre det.

«Ja, jeg vet presten trodde jeg var Ruperts kone. Men det er ikke sånn. Helt sant! Det er ikke sånn i det hele tatt.»

Jeg kastet et raskt blikk bort på varebilen uten at jeg egentlig ville. Hun la straks merke til det.

«Jada … vi reiser jo sammen. Rupert og jeg har vel det man kan kalle … et nært forhold. Men mann og kone …»

Trodde hun jeg var helt idiot? Det var bare en uke siden Daffy hadde lest Oliver Twist høyt for Feely og meg, og jeg er ikke dummere enn at jeg skjønte at denne kvinnen, Nialla, var Nancy, og 22

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 22

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

at Rupert Porson var Bill Sikes. Skjønte hun ikke at jeg hadde sett det stygge blåmerket på overarmen hennes?

«Det er faktisk kjempemoro å reise rundt i England sammen med Rupert. Han blir jo gjenkjent overalt. I forgårs, for eksempel, spilte vi i Market Selby, og da ble vi gjenkjent av en tykk dame med en hatt som så ut som en blomsterpotte. ‘Rupert Porson!’ ropte hun. ‘Rupert Porson er på postkontoret, akkurat som alle andre!’»

Nialla lo. «Og så ba hun om autografen. Det gjør de jo nesten alle sammen. Hun insisterte på at han måtte skrive ‘Med vennlig hilsen Ekornet Edvard.’ Når han skriver det, tegner han alltid et par nøtter også. Hun sa det var til nevøen hennes, men jeg visste jo bedre. Når man reiser så mye rundt på turné som oss, får man en viss teft for sånne ting. Man skjønner det hver gang.»

Hun skravlet i vei. Det ville ikke ta mer enn ett minutt før hun fortalte hvilken trusestørrelse hun brukte hvis ikke jeg sa noe snart.

«En i BBC sa til Rupert at tjuetre prosent av dem som ser på ham på fjernsynet, er husmødre uten barn. Det er ganske mye, ikke sant? Men det er noe med Det magiske kongeriket som tilfredsstiller ens indre lengsel etter å flykte. Det var akkurat det de sa til Rupert: ‘den indre lengselen etter å flykte.’ Alle trenger å flykte av og til, ikke sant? På den ene eller andre måten, mener jeg.»

«Alle bortsett fra Gåsemor,» sa jeg.

Hun lo. «Det var ikke tull, altså, det jeg sa. Jeg er Gåsemor. I hvert fall når jeg har på meg kostymet. Bare vent til du får se meg med den store heksehatten med myk brem og sølvspenne, og parykken med de grå korketrekkerne og en svær, posete kjole som ser ut som om den egentlig tilhørte Mother Shipton. Du vet vel hvem Mother Shipton var?»

Det gjorde jeg selvsagt. Jeg visste at hun var en eller annen skrullete, gammel kjerring som visstnok hadde levd en gang på 1500-tallet, og som kunne spå fremtiden og forutsi ting som skulle skje, som pesten i London, den store brannen, flyvemaskiner, slag23

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 23

21.01.11 15.56

Alan Bradley

skip og at verden ville gå under i 1881. Spådommene til Mother Shipton var fremsatt på ubehjelpelige verselinjer, akkurat som Nostradamus’. «Ild og vann kan sammen undere utføre» og slikt vås. Jeg visste også at enkelte gærninger faktisk trodde hun kunne forutse at atombomber kunne lages av tungtvann. Men jeg trodde ikke på ett eneste ord av det hun sa. Det var bare noe ordentlig sprøyt alt sammen.

«Jeg tror jeg har hørt om henne, ja,» sa jeg.

«Det er ikke så farlig. Men det er i hvert fall henne jeg ligner på når jeg står på scenen.»

«Flott,» sa jeg, uten å mene det. Hun skjønte at jeg ikke var helt overbevist.

«Hva gjør en pen pike som deg på et sted som dette, da?» spurte hun og smilte litt. Med en håndbevegelse gestikulerte hun mot kirkegården.

«Jeg kommer ofte hit for å tenke,» sa jeg.

Det virket som hun syntes det var morsomt. Hun snurpet munnen sammen og la om til en irriterende teaterstemme.

«Og hva er det Flavia de Luce tenker på i denne sjarmerende, landsens kirkegården?»

«På å være alene,» glefset jeg, men jeg mente ikke å være uforskammet. Jeg sa bare hvordan det var.

«På å være alene,» gjentok hun og nikket. Jeg så at det bryske svaret mitt ikke hadde vippet henne av pinnen. «Det er mange fordeler ved å være alene. Men både du og jeg vet at det å være alene og det å være ensom, langt fra er det samme, ikke sant, Flavia?»

Jeg følte meg litt bedre. Her var det faktisk en som hadde tenkt over de samme tingene som jeg.

«Jo,» innrømmet jeg.

Det ble stille en lang stund.

«Hvordan er familien din?» spurte Nialla endelig.

«Det er ikke så mye å si om den,» sa jeg. «Jeg har to søstre, 24

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 24

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

Ophelia og Daphne. Feely er sytten, og Daffy er tretten. Feely spiller piano, og Daffy leser. Far samler på frimerker. Han er veldig glad i frimerkene sine.»

«Og moren din?»

«Død. Hun ble drept i en ulykke da jeg var ett år gammel.»

«Så fryktelig!» sa hun. «Noen har fortalt meg om en familie som bor i et digert, gammelt gods ikke så langt herfra. En eksentrisk oberst med massevis av jentunger som løper omkring som ville indianere. Du er ikke en av dem, vel?»

Hun skjønte straks at det var jeg.

«Huffameg, stakkars barn!» sa hun. «Unnskyld, det var ikke meningen å … altså …»

«Det gjør ikke noe,» sa jeg. «Det er faktisk mye verre enn som så, men jeg vil helst ikke snakke om det.»

Jeg så at hun ble fjern i blikket, et sånt uttrykk voksne får i øynene når de fortvilt prøver å finne noe å snakke om med en som er yngre.

«Men hva driver du med?» spurte hun. «Har du ingen interesser … eller hobbyer?»

«Jeg liker kjemi,» sa jeg, «og jeg liker å lage utklippsbøker.»

«Gjør du virkelig det?» sa hun begeistret. «Tenk, det gjorde jeg også da jeg var på din alder! Sigaretteskekort og pressede blomster: fioler, hagereseda, revebjeller, ridderspore; gamle knapper, valentinkort og dikt om rokken til bestemor fra Girl’s Own Annual … så gøy det var!»

Jeg hadde tre tykke bøker fulle av utklipp fra eldgamle blader og aviser som jeg fant i stadig voksende stabler på Buckshaw. Først hadde de ligget på biblioteket og i stua, men så hadde stablene spredt seg utover til ubrukte soverom og roterom før de til slutt ble stuet bunkevis vekk i trange, fuktige kjellerrom. Fra disse bladene og avisene hadde jeg forsiktig klippet ut alt jeg fant om gift og giftmordere, helt til utklippsbøkene var proppfulle med artikler om sånne som major Herbert Rowse Armstrong, amatør25

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 25

21.01.11 15.56

Alan Bradley

gartneren og advokaten, som kvittet seg med kona ved hjelp av et omhyggelig blandet brygg med et arsenikkholdig ugressmiddel. Thomas Neill Cream, Hawley Harvey Crippen og George Chapman (utrolig at så mange av de store giftmorderne har navn som begynner med C?), som med henholdsvis stryknin, hyoscin og antimon sendte en hel armé med koner og andre kvinner til kirkegården. Mary Ann Cotton (skjønner du?), som etter flere vellykkede forsøk med griser tok livet av sytten mennesker med arsenikk. Daisy de Melker, den sørafrikanske kvinnen som var besatt av å forgifte rørleggere. Først giftet hun seg med dem, og så skilte hun seg fra dem ved hjelp av stryknin. «Å lage utklippsbøker er en utmerket syssel for en ung dame,» sa Nialla. «Fornemt … og likevel utviklende.»

Jeg var helt enig.

«Moren min kastet mine i søpla da jeg rømte hjemmefra,» sa hun og begynte nesten å le.

«Rømte du hjemmefra?» spurte jeg.

Denne opplysningen interesserte meg nesten like mye som revebjellene hennes. Jeg husket at man kunne utvinne alkaloid digitalin (bedre kjent som C36H56O14 for oss kjemikere) fra den.

Jeg tenkte på de flotte stundene i laboratoriet da jeg observerte de blanke nålene som ble krystallisert etter at revebjellebladene fra hagen var blitt utpint med alkohol, og da jeg tilsatte saltsyre og vann, kunne jeg se hvordan en vakker, grønn oppløsning ble dannet. Den kunstig frembragte harpiksen kunne selvsagt bli gjenskapt til sin opprinnelige grønnfarge ved hjelp av svovelsyre, bli lyserød med bromdamp og så grønn igjen hvis man tilsatte vann. Det var magisk! Det var selvsagt også en livsfarlig gift, og dermed utrolig mye mer spennende enn dumme knapper og Girl’s Own. «Jaaaa,» sa hun. «Ble lei av å vaske opp, tørke opp, tørke støv og feie, og lyden av naboen som kastet opp. Ble lei av å ligge våken 26

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 26

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

i sengen om natten og lytte til lyden fra hovene til prinsens hest som klapret mot brosteinen.»

Jeg flirte.

«Rupert forandret selvsagt alt,» sa hun. «‘Bli med meg til Diyarbakirs bymurer,’ sa han til meg. ‘Bli med til Orienten og jeg skal gjøre deg om til en prinsesse med flagrende silkestoffer og diamanter store som hodekål.’»

«Sa han det?»

«Nei. Det han egentlig sa, var: ‘Den fordømte assistenten min har stukket av. Bli med til Lyme Regis til helgen, så skal du få en guinea, seks solide måltider og en sovepose. Jeg skal lære deg manipulasjonskunsten,’ sa han, og dum som jeg var, trodde jeg han snakket om dukker.»

Før jeg fikk sukk for meg til å spørre mer, sprang hun opp og børstet av skjørtet sitt.

«Apropos Rupert,» sa hun, «vi bør kanskje gå inn og se hvordan det går med ham og presten. Det er foruroligende stille der inne i menighetshuset. Du tror vel ikke at de har tatt livet av hverandre allerede?»

Blomsterkjolen hennes svaiet yndefullt av sted mellom gravsteinene, og jeg trasket innbitt etter.

Da vi kom inn, sto presten midt på gulvet inne i menighetssalen.

Rupert sto på scenen med hendene på hoftene. Lyssettingen var like dramatisk som når det var teppefall på Old Vic. Som en skjebnens ironi strømmet solen inn gjennom et blyglassvindu i kortveggen i motsatt ende av salen og sendte en gyllen stråle rett mot det oppadvendte ansiktet til Rupert. Han poserte og begynte å proklamere Shakespeare: Når min venninne sverger hun er tro er dét en løgn jeg tror på utadtil, 27

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 27

21.01.11 15.56

Alan Bradley

så hun skal anse meg som ung og god og kunnskapsløs om verdens falske spill.

Hun tror meg ung, det tror jeg innbilsk på, om enn hun vet min glanstid er forbi.

Jeg sluker hennes falske løgner rå; ja, alt hva sant er, undertrykker vi.

Akustikken i salen var ganske bemerkelsesverdig, akkurat som presten hadde sagt. Interiøret hadde de viktorianske byggearbeiderne formet slik at det lignet på innsiden av en konkylie, med buede, polerte trepaneler som ga gjenklang for hver minste lille lyd. Det var som å befinne seg på innsiden av en stradivariusfiolin.

Ruperts varme, honningmyke stemme var overalt, resonansen fra den fyldige stemmen omsluttet oss: Men hvorfor tier hun om løgn og svik, og jeg om alder, om at tiden går?

Av illusjon blir kjærligheten rik.

En eldet elsker unngår snakk om år.

Av den grunn lyver jeg og hun bedrar, og løgnen pynter på de feil vi har.

Kan du høre meg nå?

Fortryllelsen ble brutalt brutt. Det var som om Laurence Olivier skulle ha avbrutt seg selv med et «Hark, hark! Testing … en … to … tre» midt inni «Å være eller ikke være».

«Fantastisk!» utbrøt presten.

Det som imidlertid overrasket meg mest da jeg hørte Rupert, var at jeg forsto det han sa. Han gjorde en nesten umerkelig pause etter hver verselinje, og han understrekte meningen bak ordene med forsiktige bevegelser med de lange, hvite fingrene sine slik at jeg forsto dem. Hvert eneste ett.

28

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 28

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

Det var som om ordene var blitt tatt opp gjennom porene i huden ved osmose, og jeg skjønte umiddelbart at jeg hørte bitre ord fra en gammel mann som elsket en kvinne som var mye yngre enn ham selv.

Jeg kikket bort på Nialla. Hun holdt hendene opp mot halsen.

I den spesielle stillheten som oppsto, ble presten stående helt stiv i kroppen, som om han var skåret ut av svart og hvit marmor.

Jeg var vitne til noe som ikke alle de tilstedeværende forsto fullt ut.

«Bravo! Bravo!»

Presten begynte plutselig å klappe og slo håndflatene mot hverandre så rommet ble fylt av en buldrende, tordenskrallaktig lyd.

«Bravo, Sonette 138, hvis jeg ikke husker feil. Og kanskje har den aldri vært vakrere fremført, hvis jeg får komme med min ringe oppfatning.»

Rupert strålte.

Utenfor kom det en sky foran solen. Den gylne strålen forsvant straks, og plutselig var vi bare fire vanlige mennesker i et mørkt og støvete rom.

«Perfekt,» sa Rupert, «denne salen er helt perfekt.»

Han haltet tvers over scenen og kløv nedover den smale trappen med fingertuppene utstrakt mot veggen for å holde balansen.

«Forsiktig!» sa Nialla og tok et skritt mot ham.

«Hold deg unna!» glefset han med et rasende uttrykk i ansiktet.

«Jeg klarer meg selv.»

Hun bråstoppet – som om han hadde slått henne i ansiktet.

«Nialla tror jeg er barnet hennes.» Han lo og prøvde å spøke det bort.

Det morderiske blikket til Nialla fortalte meg at hun ikke syntes det var særlig morsomt.

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 29

21.01.11 15.56

[start kap]

TRE

J

«

a,» sa presten muntert og gned hendene mot hverandre som om den siste hendelsen ikke hadde skjedd. «Da er det avgjort. Hvordan skal vi begynne?» Han så spent fra den ene til den andre.

«Med å lesse av varebilen, tenker jeg,» sa Rupert. «Vi får vel lov til å la tingene våre være her til forestillingen starter?»

«Jada … selvsagt,» sa presten. «Menighetshuset er trygt som banken. Kanskje enda tryggere til og med.»

«Og så må vi få noen til å se på varebilen … og så trenger vi et sted å bo de neste par dagene.»

«Overlat dette til meg,» sa presten. «Jeg er helt sikker på at vi skal få til noe. Da er det bare å brette opp ermene og gyve løs på arbeidet. Kom igjen, kjære Flavia. Jeg er sikker på at vi finner noen oppgaver som passer til dine talenter.»

Noe jeg kunne løse med min ekspertise? Jeg tvilte i grunnen på det – med mindre emnet var forgiftning, som var min hovedinteresse i livet.

Jeg hadde uansett ikke lyst til å dra hjem til Buckshaw ennå, så jeg klistret på meg det beste jentespeidersmilet jeg kunne prestere og ble med presten, Rupert og Nialla ut til kirkegården.

Da Rupert åpnet bakdøra på varebilen, fikk jeg mitt første innsyn i livet til en omreisende artist. Austin’en var utstyrt med rad på rad med vakkert tilpassede, lakkerte skuffer, som var plassert 30

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 30

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

sirlig over, ved siden av og under hverandre, omtrent som skoeskene i en veldrevet skobutikk, og hver skuff kunne dras inn og ut der den hørte hjemme. På gulvet sto det en stabel med større kasser – skipskasser, egentlig – med tauhåndtak så det var lett å dra dem ut og ta dem med seg.

«Rupert har lagd alt sammen helt selv,» sa Nialla stolt. «Skuffene, den sammenleggbare scenen, lysutstyret … du lagde lyskasterne av gamle malingsspann, ikke sant, Rupert?»

Rupert nikket fraværende mens han dro i en kveil med metallkabler.

«Og ikke nok med det. Han har kuttet opp kabler, lagd rekvisittene, malt kulissene, skåret ut dukkene … alt, bortsett fra den da, selvsagt.»

Hun pekte på en diger svart kasse med lærhåndtak og perforeringer på siden.

«Hva er det som er inni den? Er det et dyr?»

Nialla lo.

«Det er noe enda bedre. Det er Ruperts stolthet og glede: en magnetisk båndopptager. Han fikk den tilsendt fra Amerika. Den kostet skjorta, bare så dere vet det. Men det er likevel billigere enn å leie BBC-orkesteret hver gang man trenger litt bakgrunnsmusikk.»

Rupert hadde allerede begynt å dra kassene stønnende ut av varebilen. Armene var som verftskraner, som løftet og vred, løftet og vred, helt til den siste kassen var plassert i en stabel på plenen.

«La meg få hjelpe til,» sa presten og grep fatt i tauhåndtaket i enden av en svart kisteformet koffert med ordet «Galligantus» med hvite bokstaver på lokket, mens Rupert tok tak i den andre enden.

Nialla og jeg gikk fram og tilbake, fram og tilbake, med lettere ting og tang, og i løpet av en halvtime var alt plassert i stabler foran scenen inne i menighetshuset.

31

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 31

21.01.11 15.56

Alan Bradley

«Godt jobbet!» sa presten og børstet av jakkeslagene sine. «Virkelig godt jobbet. Skal vi se, da, kunne det passe på lørdag? Med forestillingen, mener jeg? La meg se … i dag er det torsdag … det vil gi deg en ekstra dag til å forberede deg på og å få reparert bilen.»

«Det høres bra ut,» sa Rupert. Nialla nikket, selv om ingen hadde spurt henne.

«Da sier vi lørdag, da. Jeg skal få Cynthia til å lage plakater på hektografen. Hun kan ta dem med til alle butikkene i morgen … henge opp noen på strategiske steder. Cynthia er alltid så real når det gjelder sånt.»

Det er mange ord og fraser man kunne bruke for å beskrive Cynthia Richardson, men «real» var ikke blant dem. «Trollkjerring» kunne derimot være en ganske treffende karakteristikk.

Det var jo Cynthia, med sitt gnageraktige utseende, som hadde tatt meg på fersk gjerning mens jeg sto og balanserte på tærne oppå alteret i St. Tancred’s, fordi jeg skulle skrape av en liten bit med blå zaffer fra et middelaldersk blyglassvindu med fars barberhøvel. Zaffer var et urent koboltarsenat, som var fremstilt ved hjelp av gløding, som håndverkerne i middelalderen brukte når de malte på glass, og jeg gledet meg intenst til å analysere stoffet i laboratoriet for å finne ut om de som hadde fremstilt det, hadde lyktes med å fjerne jernet.

Cynthia hadde oppdaget meg og begynte straks å denge meg med salmeboken, noe jeg egentlig syntes var en urimelig måte å bruke denne boken på.

«Du fortjener ingen gratulasjoner for det du har gjort, Flavia,» sa far da jeg fortalte ham om den urettferdige avstraffelsen. «Du har ødelagt et utmerket Thiers-Issard-barberblad.»

Jeg må likevel innrømme at Cynthia var en dyktig organisator, men det samme kan man jo si om de mennene med pisk som sørget for at pyramidene ble bygd. Hvis det var noen som kunne 32

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 32

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

klare å tapetsere Bishop’s Lacey med plakater i løpet av tre dager, kunne det ikke være noen andre enn Cynthia Richardson.

«Vent litt!» ropte presten. «Jeg fikk en kjempegod idé! Få høre hva dere mener. Kan vi ikke sette opp to forestillinger, og ikke bare én? Jeg er på ingen måte noen ekspert i dukketeaterkunsten, og jeg vet ikke hva som er mulig å få til og hva som simpelthen er umulig, men kunne vi ikke hatt en forestilling lørdag ettermiddag for barna, og en annen lørdag kveld når flere voksne har fri og mulighet til å komme?»

Rupert svarte ikke med en gang, men sto og gned seg på haka.

Selv jeg skjønte at to forestillinger ville gi dobbelt så mye penger i kassa.

«Ja,» sa han endelig. «Kanskje det. Men det må bli den samme forestillingen på begge tidspunktene …»

«Utmerket!» sa presten. «Hvordan blir programmet seende ut da?»

«Vi åpner med et kort musikknummer,» sa Rupert. «Det er et nytt nummer jeg har jobbet med. Det er ingen som har sett det ennå, så dette vil være en god anledning til å prøve det ut. Deretter Jack og bønnestengelen. Både unge og gamle pleier å rope på den.

Klassisk nummer. Veldig populært.»

«Strålende!» sa presten. Han dro et sammenbrettet ark og en liten blyantstubb opp av innerlomma og skriblet ned noen notater.

«Hvordan ser dette ut?» spurte han og lagde noen siste kruseduller, så leste han høyt det han hadde skrevet, med et fornøyd uttrykk i ansiktet: Direkte fra London!

«Jeg håper dere tilgir den lille løgnen og utropstegnet,» hvisket han til Nialla.

33

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 33

21.01.11 15.56

Alan Bradley

Porsons dukketeater (Ledet av den anerkjente Rupert Porson. Kjent fra BBC) Program I. En musikalsk innledning II. Jack og bønnestengelen (Det første nummeret oppføres for aller første gang noensinne.

Det siste er kjent og kjært for både store og små.)

Lørdag 22. juli 1950, i St. Tancred’s menighetshus, Bishop’s Lacey.

Forestillinger kl. 14.00 og 17.00, presis!

«Hvis ikke vil folk bare komme diltende når det passer dem,» la han til. «Jeg skal få Cynthia til å tegne en liten dukketeaterdukke øverst. Hun er jo slik en strålende kunstner, men hun har ikke fått så mange muligheter til å vise det ennå. Å kjære, sånn som jeg babler i vei. Jeg får komme meg videre og få unnagjort dagens telefoneringer.»

Så var han vekk.

«Snodig fyr,» bemerket Rupert.

«Han er veldig grei,» sa jeg til ham. «Men han lever en ganske trist tilværelse.» «Å ja,» sa Rupert. «Jeg skjønner. Begravelser og sånt.»

«Ja,» sa jeg. «Begravelser og sånt.»

Jeg tenkte egentlig mest på Cynthia.

«Hvor er boksen?» spurte Rupert plutselig.

Jeg skjønte ingen ting. Jeg må ha sett temmelig uintelligent ut.

«Boksen,» gjentok han. «Sikringsboksen. Hovedbryterne. Men du vet vel ikke hvor den er?»

Men jeg gjorde faktisk det. Det var bare noen uker siden jeg var blitt tvunget til å stå bak scenen sammen med Mrs. Witty, for 34

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 34

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

å hjelpe henne med å håndtere de digre spakene på det eldgamle lyskontrollpanelet, mens de bitte små ballettelevene hennes trippet over scenen og fremførte sin versjon av The Golden Apples of the Sun, der Ponoma (Deirdre Skidmore med myggnett) gjorde kur til den motvillige Hyas (en rødsprengt Gerald Plunkett i lange underbukser omgjort til strømpebukser) ved å tilby ham et stadig større lager av frukt lagd av pappmaché.

«Scene høyre,» sa jeg. «Bak de svarte draperiene.»

Rupert blunket en gang eller to, kastet et olmt blikk på meg og stavret seg opp de smale trappetrinnene til scenen. En stund kunne vi høre ham mumle for seg selv der oppe, bare avbrutt av skapdører som slamret og kontrollbrytere som ble slått av og på.

«Ikke bry deg om ham,» hvisket Nialla. «Han er bestandig så nervøs fra det øyeblikket en forestilling er avtalt og helt til teppet glir ned. Men etterpå er han vanligvis veldig grei å ha med å gjøre.»

Mens Rupert fiklet med elektrisiteten, begynte Nialla å løsne noen lærremmer som var bundet stramt rundt flere knipper med runde trestenger.

«Scenen,» sa hun til meg. «Alt blir holdt sammen av skruer og vingemuttere. Rupert har designet og lagd alt sammen selv. Pass på fingrene.»

Jeg gikk bort for å hjelpe henne med noen av de lengste stengene.

«Jeg klarer det selv, takk,» sa hun. «Jeg har gjort dette hundrevis av ganger og har gjort det til en vitenskap. Det eneste man trenger å være to for å løfte, er gulvet.»

En knitrende lyd bak oss fikk meg til snu meg. Det var presten som sto der med et trist uttrykk i ansiktet.

«Dårlige nyheter, er jeg redd,» sa han. «Mrs. Archer sier at Bert har dratt til London på kurs og kommer ikke tilbake før i morgen, og ingen svarer på Culverhouse-gården, der jeg håpet dere kunne sove over. Men Mrs. Ingleby svarer uansett ikke på telefonen når hun er alene hjemme. Hun kommer hit med eggene på lørdag, 35

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 35

21.01.11 15.56

Alan Bradley

men da vil det jo være altfor sent. Jeg skulle gjerne latt dere sove over i presteboligen, men Cynthia har med ettertrykk minnet meg på at vi holder på å male gjesterommene, så sengene står stablet i gangen, klesskapene blokkerer trappeavsatsene, og så videre.

Ganske håpløst, egentlig.»

«Ingen grunn til bekymring,» sa Rupert oppe fra scenen.

Jeg skvatt. Jeg hadde glemt at han var der.

«Vi kan sette opp telt her på kirkegården. I varebilen har vi et flott telt, ulltepper og gummiunderlag til å legge på bakken, en liten primus og hermetiske bønner som vi kan ha til frokost. Vi kommer til å ha det som plommen i egget.»

«Joda,» sa presten, «hvis det bare var opp til meg, så …»

«Ja visst,» sa Rupert og holdt en finger i været. «Jeg vet hva du tenker: Vi kan ikke la sigøynere slå leir mellom gravsteinene.

Respekt for våre kjære forfedre og sånne ting.»

«Jo,» sa presten, «det er kanskje et snev av sannhet i det du sier, men …»

«Vi kan sette opp teltet i et rolig hjørne av kirkegården, ikke sant?

Ingen skjending når man gjør det på den måten. Det blir ikke den første gangen vi har sovet på en kirkegård, blir det vel, Nialla?»

Nialla rødmet litt og ble opptatt av noe som lå på gulvet.

«Ja, da skulle vel det være i orden, da,» sa presten. «Vi har strengt tatt egentlig ikke noe valg. Dessuten er det jo bare for én natt. Det kan vel ikke gjøre noen skade? Du slette tid,» sa han og kikket på armbåndsuret sitt. «Man må si at tempus virkelig har fugit!

Jeg lovet Cynthia hellig at jeg skulle komme tilbake med en gang.

Hun har lagd i stand et tidlig middagsmåltid. Vi spiser alltid tidlig middag på torsdager, på grunn av korøvingen. Jeg skulle gjerne ha invitert dere på et spleiselag, men …»

«Nei, for all del,» avbrøt Rupert ham. «Vi har trengt oss på mer enn nok for én dag. Dessuten er Nialla en kløpper til å lage egg og 36

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 36

21.01.11 15.56

Døden henger i en tråd

bacon på kirkegårdsbål, enten du tror det eller ikke. Vi kommer til å spise som korsikanske banditter og sove som døde.»

Nialla satte seg altfor forsiktig på en uåpnet kasse, og jeg kunne se at hun plutselig var blitt utmattet. Det så ut som om det hadde dannet seg mørke ringer under øynene hennes like fort som stormskyer farer foran månen.

Presten gned seg på haka. «Flavia, lille venn,» sa han, «Jeg har en strålende idé. Kan ikke du komme tilbake i morgen tidlig, frisk og opplagt, og hjelpe til? Jeg er helt sikker på at Porsons dukketeater ville være svært takknemlig hvis de kunne få seg en ivrig medhjelper. Jeg har noen hjemmebesøk hos de syke og ensomme som jeg må på i morgen, og så er det møte i kirkeringen,» la han til. «Du kan være min locum tenens, på en måte. La gjestene forstå at de er velkomne her i landsbyen, og være altmuligkvinne og løpegutt.»

«Det gjør jeg gjerne,» sa jeg og neide nesten umerkelig.

Nialla ga meg et smil, om ikke annet.

I det lange gresset øverst i kirkegården fant jeg igjen Gladys, den gode, gamle sykkelen min, og like etterpå raste jeg bortover de smale veiene der solen såvidt slapp igjennom løvverket, til Buckshaw.

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 37

21.01.11 15.56

Også tilgjengelig i bokhandelen:

Alan Bradley Det søte i bunnen av kaken ISBN 978-82-7547-367-5 Pris: 349,–

Alan Bradley Det søte i bunnen av kaken pocket ISBN 978-82-7547-423-8 Pris: 129,–

101065 GRMAT Døden henger i en tråd 110101.indd 318

24.01.11 14.59