David Nicholls: Første spørsmål

Første spørsmål

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 1

05.05.11 16.24

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 2

05.05.11 16.24

Dav id Nicholls

Første spørsmål Oversatt av Nina Aspen, MNO

For l age t Pr ess 2011

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 3

05.05.11 16.24

Første spørsmål Copyright © XXXø Originaltittel: Starter for Ten Norsk utgave: © Forlaget Press 2011 1. utgave, 1. opplag 2011

Omslag: Hodder & Stoughton Ltd. Norsk omslag tilrettelagt av Concorde Design A S Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med Adobe Caslon Pro 11/15 pkt Papir: Ensolux Cream 80 g Trykk og innbinding: WS Bookwell A B , Finland ISBN: 978-82-7547-448-1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med KOPINOR , interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov etter avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no

Norske oversettelser brukt i teksten: 1. Sitat fra E.M. Forster: Howards End, oversatt av Berit Hoff, Gyldendal 1981.

2. Sitat fra sonett nr. 130, William Shakespeare: Sonetter, gjendiktet av Erik Bystad, Aschehoug 2004.

3. Sitat fra Charles Dickens: Store forventninger, oversatt av Ragnhild Eikli, Aschehoug 1997.

4. Sitat fra William Shakespeare: Hamlet, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1996.

5. Sitat fra William Shakespeare: En midtsommernattsdrøm, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1996.

6. Sitat fra T.S. Eliot: «J. Alfred Prufrocks kjærlighetssang», i Det golde landet, gjendiktet av Paal Brekke, Aschehoug 1988.

7. Sitat fra William Shakespeare: Julius Cæsar, gjendiktet av Erik Bystad, Aschehoug 1996.

8. Sitat fra William Shakespeare: Othello, gjendiktet av Erik Bystad, Aschehoug 1995.

9. Sitat fra William Shakespeare: Helligtrekongers aften, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 2002.

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 4

05.05.11 16.24

Til Ann og Alan Nicholls.

Og Hannah, selvfølgelig.

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 5

05.05.11 16.24

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 6

05.05.11 16.24

[s ta r t de l]

FØRSTE RUNDE Hun kjente denne typen svært godt – vage forhåpninger, åndelig uærlighet, kjennskap til forsiden av bøker.

E.M. Forster, Howards End

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 7

05.05.11 16.24

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 8

05.05.11 16.24

1

SPØR SM Å L: Han var Robert Dudleys stesønn og Elizabeth 1.s forhenværende yndling; hvilken adelsmann sto i spissen for et dårlig planlagt og mislykket opprør mot dronningen, og ble senere henrettet i 1601?

SVAR: Essex.

Alle unge mennesker bekymrer seg for saker og ting, det er en naturlig

og uunngåelig del av det å bli voksen, og som sekstenåring var min aller største bekymring at jeg aldri noen gang kom til å oppnå noe som var like bra eller rent eller edelt eller sant som O-level-resultatene mine.

Jeg gjorde selvsagt ikke så mye ut av det den gangen; jeg rammet ikke inn vitnemålene eller gjorde sånne merkelige ting, og jeg vil ikke si noe om hvilke karakterer jeg faktisk fikk, for da blir det så konkurransepreget, men jeg likte absolutt å få dem. Disse kvalifikasjonene.

Seksten år gammel og første gang jeg følte jeg var kvalifisert til noe som helst.

Alt det der er selvsagt veldig, veldig lenge siden. Nå er jeg atten, og jeg liker å tro at jeg er blitt mye klokere og mer avslappet hva sånne ting angår. Så A-level-karakterene mine er sånn sett ikke noe å rope høyt om. Dessuten er det helt klart på kanten å tro at man på en måte kan kvantifisere intelligens ut fra et latterlig, antikvert system med skriftlige eksamensbesvarelser. Når det er sagt, var det de beste A-level-karakterene som ble gitt på Langley Street Comprehensive School i 1985, de beste på femten år, faktisk, tre A-er og én B, det blir nitten poeng – sånn, nå er det sagt – men jeg synes ærlig talt ikke, ikke egentlig, at det er særlig relevant, jeg nevner det bare sånn i forbifarten.

9

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 9

05.05.11 16.24

David Nicholls Og sammenlignet med andre kvaliteter, som fysisk mot eller popula-

ritet eller et pent utseende eller plettfri hud eller et aktivt sexliv, er det å bare vite massevis av greier ikke så viktig, ikke egentlig.

Men som faren min pleide å si: Det viktige ved å ta en utdannelse er mulighetene det gir og dørene som åpnes, for ellers er kunnskap i seg selv en blindgate, særlig fra der jeg befinner meg, her, en onsdag ettermiddag i slutten av september, i en brødristerfabrikk.

I sommer har jeg jobbet i ekspedisjonsavdelingen til Ashworth Electricals, der jeg har hatt ansvaret for å pakke brødristere i esker før de sendes til forhandlerne. Det er selvsagt ikke så mange forskjellige måter man kan pakke en brødrister i en eske på, så det har sånn sett vært to temmelig kjedelige måneder, men det fine er at jeg har fått 1,85 pund i timen, og det er jo ikke dårlig, i tillegg til så mye toast jeg orker. Siden det er siste dagen min i dag, har jeg prøvd å ha øynene med meg og finne ut om det i hemmelighet er blitt sendt rundt takkekort og samlet inn penger til en avskjedspresang, og jeg har ventet på å få beskjed om hvilken pub vi skal gå på sånn for å si takk for nå, men nå er klokka 18.15, så det er antagelig trygt å anta at alle rett og slett har gått hjem.

Men samme kan det være, for jeg har uansett andre planer, så jeg henter tingene mine, napper til meg en håndfull kulepenner og en teiprull fra rekvisitaskapet og begir meg av sted til piren, der jeg skal møte Spencer og Tone.

Med sine 2158 meter, eller 2,158 kilometer, er Southend-piren den of-

fisielt lengste i verden. Dette er antagelig bitte litt for langt, for å være helt ærlig, særlig når man skal ha med seg store mengder med pils ut dit. Vi har med oss tolv store bokser med Skol, sursøte svinekjøttboller, stekt ris og en porsjon pommes frites med karrisaus – smaker fra hele verden – men pilsen er blitt varm og hentematen kald før vi kommer fram. Siden dette er en helt spesiell anledning, må Tone dessuten slepe med seg kassettspilleren, som er på størrelse med et lite skap. Akkurat 10

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 10

05.05.11 16.24

Første spørsmål

nå spiller den Tones hjemmelagde samlekassett med Zeps beste, og vi setter oss på en benk ytterst på piren og ser på at sola på majestetisk vis går ned over bensinraffineriet.

«Du kommer ikke til å bli en sånn dust, vel?» sier Tone og åpner en boksøl.

«Hva mener du?»

«Han mener at du kommer vel ikke til å bli sånn derre studentaktig,» sier Spencer.

«Tja, jeg er jo student. Snart, i hvert fall, så …»

«Ja, men det jeg mener er at du kommer vel ikke til å bli sånn derre teit og blærete og komme hjem til jul i dress og prate latin og si ‘man gjør’ og ‘man mener’ og alt det der …»

«Jo da, Tone, det er akkurat det jeg kommer til å gjøre.»

«Så ikke gjør det, da. For du er teit nok fra før uten at du trenger å bli enda teitere.»

Tone kaller meg ofte «teit», enten «teit» eller «homo», men knepet er å gjøre en slags lingvistisk tilpasning og betrakte det som et tegn på ømhet, på samme måte som kjærester kaller hverandre «kjære» eller «elskling». Tone har akkurat begynt å jobbe hos Currys og har dessuten fått seg en bigeskjeft med å fikse utrangerte bærbare stereoanlegg, som det vi hører på nå. Led Zeppelin-kassetten er også hans; Tone liker å kalle seg «metalliker», som høres proffere ut enn «rocker» eller «heavy metal-fan». Han kler seg også som en metalliker, i lyseblå dongeri og langt, flagrende, skinnende blondt hår, som en feminin viking. Håret er faktisk det eneste feminine ved Tone. Dette er, tross alt, en mann som er gjennomsyret av grov vold. Kjennetegnet på å ha hatt en vellykket tur på byen sammen med Tone, er at du kommer hjem uten å ha fått hodet skylt nedi do.

Nå er det «Stairway to Heaven».

«Er vi nødt til å høre på denne jævla hippie-skiten, Tone?» spør Spencer.

«Dette er Zep, Spence.»

11

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 11

05.05.11 16.24

David Nicholls

«Jeg vet at det er Zep, Tone, det er derfor jeg vil at du skal skru av den jævla skiten.»

«Men Zep er best.»

«Hvorfor det? Fordi du sier det?»

«Nei, fordi Zep var et voldsomt innflytelsesrikt og viktig band.»

«De synger om nisser, Tony. Det er flaut.»

«Ikke nisser.»

«Alver, da,» sier jeg.

«Ikke bare nisser og alver, men Tolkien, det er litteratur …» Tone elsker det der, bøker med kart foran og omslagsillustrasjoner av store, skumle kvinner bevæpnet med slagsverd og ringbrynjeundertøy, sånne kvinner som han ideelt sett ville ønske å gifte seg med. Og i Southend er det faktisk mye mer sannsynlig enn man skulle tro.

«Hva er forskjellen på en nisse og en alv, egentlig?» spør Spencer.

«Vet ikke. Spør Jackson, det er han som er kvinnfolket med kvalifikasjoner.»

«Jeg vet ikke, Tone,» sier jeg.

Gitarsoloen har begynt, og Spencer grøsser nå. «Tar det noen gang slutt, eller bare fortsetter det i det uendelige?»

«Det er sju minutter og trettito sekunder med ren og skjær genialitet.»

«Ren og skjær tortur,» sier jeg. «Hvorfor er det alltid du som bestemmer, forresten?»

«Fordi det er min kassettspiller.»

«Som du har rappet. Egentlig er det fortsatt Currys som eier den.»

«Ja da, men jeg kjøper batteriene.»

«Nei, du rapper batteriene.»

«Ikke disse, de kjøpte jeg.»

«Så hvor mye kostet batteriene, da?»

«Ett pund og nittiåtte pence.»

«Kan vi sette på noe bra, da, hvis jeg gir deg sekstiseks pence?»

«Hva da, Kate Bush? Ja vel, Jackson, vi setter på litt Kate Bush, da, 12

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 12

05.05.11 16.24

Første spørsmål

og koser oss skikkelig med å høre på Kate Bush, tar en real svingom og allsang til Kate Bush.» Og mens Tone og jeg krangler, bøyer Spencer seg over kassettspilleren, napper Zep-kassetten nonsjalant ut og slynger den langt ut på sjøen.

Tone roper «Hei!» og kaster ølboksen etter ham mens de begge løper nedover piren. Det er best å ikke blande seg i slåsskampen. Tone har en tendens til å miste litt kontrollen, bli besatt av Odin eller noe sånt, og hvis jeg blander meg, vil det ende med at Spencer setter seg på armene mine mens Tone promper meg i ansiktet, så jeg sitter bare helt i ro, drikker av ølen og ser på at Tone prøver å hive beina til Spencer over rekkverket.

Selv om det bare er september, er det en klam kulde i luften, en følelse av at sommeren nærmer seg slutten, og jeg er glad jeg har på meg militærvinterfrakken min. Jeg har alltid mislikt sommeren, når sola skinner på TV-skjermen om ettermiddagen, og det evinnelige kravet om å gå i T-skjorte og shorts. Jeg hater T-skjorte og shorts. Hvis jeg sto utenfor et apotek iført T-skjorte og shorts, ville en elskelig gammel dame garantert ha prøvd å putte en mynt nedi hodet mitt.

Nei, det jeg virkelig gleder meg til, er høsten, å vasse i løv på vei til forelesninger, prate oppglødd om metafysiske poeter med en jente som heter Emily eller Katherine eller Françoise eller noe sånt og har svarte, tykke ullstrømpebukser og Louise Brooks-bobfrisyre, for så å dra til det bitte lille kvistværelset hennes og elske foran den elektriske peisen. Etterpå leser vi T.S. Eliot høyt og drikker fin gammel portvin av bitte små glass mens vi hører på Miles Davis. Det er sånn jeg forestiller meg at det skal bli i hvert fall. Universitetsopplevelsen. Jeg liker ordet opplevelse. Det får det til å høres ut som en tur i berg-ogdal-banen på Alton Towers.

Slåsskampen er over, og Tone får ut resten av aggresjonen ved å kaste sursøte svinekjøttboller på måkene. Spencer går tilbake, stapper skjorta ned i buksa, setter seg ved siden av meg og åpner en øl til.

Spencer har et eget håndlag med ølbokser. Når man ser på ham, kan man nesten lure på om han drikker av et martiniglass.

13

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 13

05.05.11 16.24

David Nicholls Spencer er den jeg kommer til å savne mest. Han skal ikke studere, selv om han er den desidert flinkeste personen jeg har møtt, i tillegg til den peneste, den tøffeste og den kuleste. Jeg ville selvsagt aldri ha fortalt ham det, for det ville ha hørtes litt nifst ut, men det trengs heller ikke, for han vet det nok. Han kunne ha studert ved universitetet hvis han virkelig hadde villet, men han dreit seg ut på eksamen, ikke med vilje, men alle så at han gjorde det. Han satt på pulten ved siden av meg under engelskeksamenen, og ut fra måten han holdt blyanten på, var det åpenbart at han ikke skrev, han tegnet. På Shakespeare-oppgaven tegnet han De lystige koner i Windsor, og på poesioppgaven laget han et bilde med tittelen «Wilfred Owen opplever redslene i skyttergravene på kroppen». Jeg prøvde å fange blikket hans for å si «kom igjen, da, kompis», men han satt der med bøyd hode og tegnet i vei, og etter en time reiste han seg, blunket til meg, ikke på en sånn selvsikker måte, men snarere med et litt tårevått, rødøyd blikk, som en tapper soldat som var på vei til eksekusjonspelotongen.

Etter det lot han bare være å møte opp på eksamener. På tomannshånd ble uttrykket «nervøst sammenbrudd» nevnt et par ganger, men Spencer er altfor kul til å få nervøst sammenbrudd. I så fall ville han fått nervøst sammenbrudd på en kul måte. Sånn som jeg ser det, er hele det Jack Kerouac-smertefulle eksistensielle opplegget greit, til en viss grad, men ikke hvis det går ut over karakterene.

«Så hva skal du gjøre, Spence?»

Han får smale øyne, ser på meg. «Hva mener du med gjøre?»

«Ja, når det gjelder jobb og sånt.»

«Jeg har jobb.» Spencer hever dagpenger, men jobber også i den døgnåpne bensinstasjonen på A127 der han får betalt kontant.

«Jeg vet du har jobb. Men i fremtiden.»

Spencer ser utover elvemunningen, og jeg angrer på at jeg har tatt opp temaet.

«Problemet ditt, Brian, min venn, er at du undervurderer fordelene ved å jobbe i en døgnåpen bensinstasjon. Jeg får spise så mye godteri

14

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 14

05.05.11 16.24

Første spørsmål

jeg vil. Har flust med veikart jeg kan lese. Interessante dunster jeg kan puste inn. Gratis vinglass.» Han tar en stor slurk øl og leter etter en måte å skifte samtaleemne på. Han tar en kassett opp av jakkelomma.

«Jeg har laget denne til deg. Så du kan spille den for de nye studentvennene dine, lure dem til å tro at du har sansen.»

Jeg tar imot kassetten, der det står «Bris college-samling» med sirlige, tredimensjonale bokstaver langs ryggen. Spencer er en glimrende kunstner.

«Dette er fantastisk, Spencer, tusen takk.»

«Greit, Jackson, den kostet bare sekstini pence, så det er ingenting å grine for.» Han sier så, men vi er begge klar over at en nitti minutters samlekassett tilsvarer drøyt tre timers arbeid, enda mer hvis man lager et ilegg. «Kan du ikke sette den på? Før muppeten kommer tilbake.»

Jeg putter kassetten i spilleren, trykker på play, og så synger Curtis Mayfield «Move On Up». Spencer var en sånn mods-fyr før, men har gått over til soul, Al Green, Gil Scott-Heron, sånne folk. Spencer er så kul at han til og med liker jazz. Og ikke bare Sade og The Style Council, ordentlig jazz, sånne irriterende, kjedelige greier. Vi sitter der og lytter en stund. Tone prøver nå å lirke penger ut av teleskopene med springkniven han kjøpte på en skoletur til Calais, og Spencer og jeg betrakter ham, som om vi er overbærende foreldre til et barn med alvorlige adferdsproblemer.

«Så du kommer hjem i helgene?» spør Spencer.

«Jeg vet ikke. Regner med det. Ikke hver helg.»

«Gjør det, da, hva? Ellers blir jeg sittende her alene med barbaren Conan.» Og Spencer nikker i retning Tone, som nå tar fart og sparker til teleskopet.

«Burde vi ikke skåle eller noe?» sa jeg.

«Skåle?» utbryter han med en grimase. «For hva?»

«Nja … for fremtiden eller noe sånt?»

Spencer sukker og dunker ølboksen mot min. «For fremtiden. For at kvisene dine blir borte.»

15

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 15

05.05.11 16.24

David Nicholls

«Faen ta deg, Spencer,» sier jeg.

«Faen ta deg, Brian,» sier han, men ler.

Da vi er kommet til de siste ølboksene, er vi blitt temmelig fulle, så vi ligger der på ryggen, sier ingenting, hører bare på sjøen og Otis Redding som synger «Try A Little Tenderness», og på denne klare sensommerkvelden, mens jeg ser opp på stjernene og har mine beste kompiser på hver side av meg, føles det endelig som om det virkelige livet begynner, og at absolutt alt er mulig.

Jeg har lyst til å kunne høre på innspillinger av pianosonater og vite hvem som spiller. Jeg har lyst til å gå på klassiske konserter og vite når jeg skal klappe. Jeg har lyst til å «forstå» moderne jazz uten at det høres ut som en forferdelig villfarelse, og jeg har lyst til å vite hvem Velvet Underground egentlig er. Jeg har lyst til å bli ordentlig engasjert i filosofi, jeg har lyst til å forstå komplisert økonomi og hva folk ser i Bob Dylan. Jeg har lyst til å ha radikale, men humanistiske og velinformerte politiske idealer, og jeg har lyst til å ha lidenskapelige og velbegrunnede diskusjoner rundt kjøkkenbord, å si ting som «definer ordet først!» og «din antagelse er åpenbart besnærende!» og så plutselig oppdage at sola har stått opp og vi har pratet hele natta. Jeg har lyst til å bruke ord som «eponym» og «solipsistisk» og «utilitaristisk» med stor selvsikkerhet. Jeg har lyst til å lære meg å sette pris på god vin og eksotiske likører og gode maltwhiskyer og lære å drikke dem uten å havne helt på bærtur, og å spise fremmed og eksotisk mat, heiloegg og hummer thermidor, ting som knapt nok høres spiselige ut eller som jeg ikke kan uttale. Jeg har lyst til å elske med vakre, verdensvante, skremmende kvinner, enten i dagslys eller til og med med lyset på, og edru og uten frykt, og jeg har lyst til å lære meg å snakke mange språk flytende, og kanskje til og med et dødt språk eller to, og ha med meg en liten skinninnbundet notisbok der jeg skribler ned skarpsindige tanker og iakttagelser og en og annen diktstrofe. Det jeg har aller mest lyst til, er å lese bøker, bøker som er tykke som mursteiner, skinninnbundne bøker med utrolig tynt papir og sånne lilla lesebånd, billige, 16

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 16

05.05.11 16.24

Første spørsmål

støvete diktsamlinger fra antikvariater og ufattelig dyre, viktige og uforståelige essaysamlinger fra utenlandske universiteter.

På et tidspunkt vil jeg gjerne få en original idé. Og jeg vil gjerne bli likt, eller kanskje til og med elsket, men det får tiden vise. Og når det gjelder jobb, er jeg ikke helt sikker på hva jeg vil ennå, men noe jeg ikke forakter og som ikke gjør meg syk, og det betyr at jeg ikke har lyst til å bekymre meg for penger hele tiden. Og alt dette skal en universitetsutdannelse gi meg.

Vi drikker opp pilsen, og så går alt over styr. Tone kaster skoene mine på sjøen, og jeg må gå hjem på sokkelesten.

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 17

05.05.11 16.24

2

SPØR SM Å L: Delvis hentet fra et H.C. Andersen-eventyr: I hvilken Powell og Pressburger-film fra 1948 danser Moira Shearer foran et damplokomotiv og blir drept?

SVAR: De røde skoene.

Som alle andre hus i Archer Road er Archer Road nummer 16 en

«maisonette», som er et diminutiv av det franske substantivet (hunnkjønn) maison, og som bokstavelig talt betyr «lite hus». Her bor jeg sammen med moren min, og hvis du vil se hvordan noen kan bo på en riktig ubekvem måte, er det egentlig ingenting som kan slå en atten år gammel gutt og en førtien år gammel enke i en «maisonette». Denne morgenen er et godt eksempel. Klokka er 8.30, jeg ligger under dyna og hører på radio og studerer modellflyene som henger og dingler fra taket. Jeg vet at jeg burde tatt dem ned, men på et tidspunkt for et par år siden forvandlet de seg fra å være rørende gutteaktige til å bli fascinerende kitschy, så jeg lot dem henge.

Mamma kommer inn, så banker hun på.

«God morgen, syvsoveren min. Stor dag i dag!»

«Hvorfor banker du aldri på, mamma?»

«Jeg banker da på, jeg!»

«Nei, du kommer inn, og så banker du. Det er ikke å banke på.»

«Og så? Du gjør jo ingenting, gjør du vel?» Hun ser skjelmsk på meg.

«Nei, men …»

«Ikke si at du har en jente her inne», og så begynner hun å dra i det ene hjørnet av dyna. «Kom igjen, vennen, ikke vær flau, vi kan jo prate om det. Kom ut, kom ut, hvem du nå er.»

Jeg river dyna over hodet. «Jeg kommer snart ned.»

18

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 18

05.05.11 16.24

Første spørsmål

«Det stinker her inne, virkelig stinker, er du klar over det?»

«Hører ikke hva du sier, mamma.»

«Guttestank. Hva gjør egentlig gutter for å lukte sånn som dette?»

«Bra jeg skal flytte ut, da, ikke sant?»

«Når går toget?»

«Halv ett.»

«Hvorfor har du ikke stått opp, da? Se her, en avskjedspresang til deg.» Og så kaster hun en bærepose bort på dyna. Jeg åpner den. Oppi posen er det et gjennomsiktig plastrør, sånne som tennisballer ligger i, men dette inneholder tre sammenrullede bomullsunderbukser, i nazifargene rødt, hvitt og svart.

«Mamma, du skulle ikke …»

«Det er da så lite.»

«Nei, du burde ikke gjort det, mener jeg.»

«Ikke vær dum, unge mann. Stå opp nå. Du må pakke. Og åpne et vindu, er du snill.»

Etter at hun har gått, rister jeg underbuksene ut av plastrøret og ned på dyna, nyter det høytidelige ved situasjonen. For dette er jo de aller siste underbuksene moren min noen gang kommer til å kjøpe til meg.

Den hvite er grei nok, og jeg kan se at den svarte har en viss holdbarhet, men den røde? Er det meningen at den skal være litt pikant eller noe sånt? For meg signaliserer røde underbukser «stopp» eller «fare».

Men jeg kommer meg opp av senga, djervt eventyrlysten, og tar på meg den røde underbuksa. Hva om den er som De røde skoene og jeg aldri får den av meg igjen? Jeg håper ikke det, for da jeg tar en titt i speilet på klesskapet, ser det ut som om noen har skutt meg i skrittet.

Jeg tar uansett på meg buksa jeg hadde på meg i går, og begir meg nedenunder for å spise frokost med ull på tennene og sursøt ånde og fremdeles litt ør etter alle pilsene i går. Etterpå skal jeg bare ta et bad, pakke og så dra. Det er helt ufattelig at jeg faktisk skal dra. Det er helt ufattelig at jeg får lov.

Men i dag er den store utfordringen selvsagt å pakke, gå ut av huset 19

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 19

05.05.11 16.24

David Nicholls

og komme meg på toget uten at mamma sier: «Faren din ville vært så stolt av deg nå.»

En tirsdag kveld i juli, fremdeles lyst ute, gardinene trukket halvveis

for så vi kan se TV skikkelig. Jeg har akkurat badet og har på meg pyjamas og morgenkåpe, lukter svakt av Dettol, konsentrerer meg om Airfix 1/72 Lancaster-bombeflyet som står på et brett foran meg.

Pappa har akkurat kommet hjem fra jobb, drikker en boks bitter mens røyken fra sigaretten hans henger i lyset fra kveldssola.

«Første spørsmål: Hvilken britisk hersker var den siste som fikk oppleve militær nærkamp på kroppen?»

«Georg 5.,» sier pappa.

«Georg 3.,» sier Wheeler, Jesus College, Cambridge.

«Riktig. Bonusrunden begynner med et geologispørsmål.»

«Kan du noe om geologi, Bri?» «Litt,» sier jeg dristig.

«Hvilken av de tre hovedkategoriene stein har et krystallaktig eller glassaktig ytre og dannes ved avkjøling og størkning av flytende jord?»

Dette vet jeg, helt sikkert. «Vulkanstein!» sier jeg.

«Lava,» sier Armstrong, Jesus, Cambridge.

«Riktig.»

«Nesten,» sier pappa.

«Lavasteiner som inneholder store iøynefallende krystaller som kalles fenokrystaller, skal ha hvilken struktur?»

Gjør et forsøk. «Kornet,» sier jeg.

Johnson, Jesus, Cambridge sier: «Porfyrisk?»

«Riktig.»

«Nesten,» sier pappa. «‘Porphyria’s Lover’, der hovedpersonen kveler sin elskede med hennes hår,» – vent litt, dette vet jeg – «er et fortellende dikt av hvilken viktoriansk dikter?» Robert Browning. Vi hadde om det i engelsk i forrige uke. Det er Browning, jeg vet det.

20

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 20

05.05.11 16.24

Første spørsmål

«Robert Browning!» sier jeg og prøver å la være å rope.

«Robert Browning?» sier Armstrong, Jesus, Cambridge.

«Riktig!» Applaus fra publikum i studio for Armstrong, Jesus, Cambridge, men vi vet begge at de egentlig klapper for meg.

«Fy faen, Bri, hvordan visste du det?» sier pappa.

«Jeg bare vet det,» sier jeg. Jeg har lyst til å snu meg og studere ansiktet hans, se om han smiler – han smiler ikke så ofte, i hvert fall ikke etter jobb – men jeg vil ikke se selvtilfreds ut, så jeg blir sittende helt i ro og se på speilbildet av ham på TV-skjermen. Han suger på røyken og legger deretter hånden med sigaretten oppå hodet mitt, som en kardinal, glatter ut håret mitt med de lange, gule fingertuppene og sier: «Du kommer til å være der på skjermen en dag hvis du ikke passer deg», og jeg smiler for meg selv og føler meg flink og intelligent og at jeg har rett i noe, for en gangs skyld.

Så blir jeg selvsagt kjepphøy og prøver å svare på hvert eneste spørsmål, og svarer feil på alle, men det gjør ingenting, for jeg har svart riktig for en gangs skyld, og jeg vet at jeg en dag kommer til å svare riktig igjen.

Jeg tror det er rimelig å si at jeg aldri har vært en slave av motens

flyktige påfunn. Det er ikke det at jeg er helt anti-mote, det er bare det at ingen av de store ungdomsbevegelsene jeg har opplevd til nå, har passet meg. Den brutale virkeligheten, når det kommer til stykket, er at det ikke er så mange ungdomsbevegelser der ute som passer for deg hvis du er fan av Kate Bush, Charles Dickens, Scrabble, David Attenborough og Universitetsspørrelekene på TV. Det betyr ikke at jeg ikke har prøvd. En tid lå jeg våken og lurte på om jeg skulle bli gother, men jeg tror det bare var en fase. Dessuten innbefatter det å være en mannlig gother stort sett å kle seg ut som en aristokratisk vampyr, og er det noe jeg aldri kommer til å overbevise som, må det være aristokratisk vampyr. Jeg har ikke de rette kinnbeina. Å være gother betyr også at man må høre på musikken, som er fryktelig.

21

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 21

05.05.11 16.24

David Nicholls Så det har stort sett vært mitt eneste møte med en ungdomskultur.

Man kan nok beskrive min personlige stil som uformell, men likevel

klassisk. Jeg liker nok bedre ledige bomullsbukser med legg enn dongeri, men mørk dongeri bedre enn lys dongeri. Ytterjakker bør være tunge, lange og med oppbrettet krage, skjerf bør ha litt frynser, være svart eller burgunder, og er obligatorisk fra begynnelsen av september til slutten av mai. Sko må ha tynne såler og ikke være altfor spisse, og (dette er veldig viktig) bare svarte eller brune sko kan brukes til jeans.

Men jeg er heller ikke redd for å eksperimentere, særlig ikke nå når jeg får sjansen til å fornye meg. Så nå da den gamle kofferten til mamma og pappa ligger der åpen på senga, går jeg gjennom noen av mine nyanskaffelser, som jeg har spart til akkurat denne spesielle anledningen. Den første er den nye jakka mi, en utrolig tykk, svart, tung sak. Jeg er ganske fornøyd med den og den indirekte blandingen av kunstferdighet og røff arbeiderstil – «nå får det være nok Shelley på en stund, jeg må av gårde og asfaltere noe».

Så er det de fem bestefarstrøyene, et assortert utvalg i hvite og blå nyanser, som jeg fikk for 1,99 pund på en dagstur til Carnaby Street sammen med Tone og Spencer. Spencer hater disse her, men jeg synes de er kjempefine, særlig sammen med den svarte vesten, som jeg kjøpte brukt hos «Hjelp de gamle» for tre pund. Jeg har vært nødt til å gjemme vesten for mamma, ikke fordi hun har noe bestemt imot de gamle i og for seg, men fordi hun synes det er vulgært med brukte klær og at neste steg er å plukke mat opp fra gulvet. Siktemålet mitt med kombinasjonen vest/bestefarskjorte/runde briller er å se ut som en ung offiser i granatsjokk som stammer og har en notatblokk full av dikt, og som er blitt sendt hjem fra råskapen ved fronten, men som utfører sin patriotiske plikt ved å jobbe på en gård i en fjerntliggende landsby i Gloucestershire, der jeg blir mottatt med brysk mistenksomhet, men der prestens vakre, boklærde, stemmerettsforkjempende datter, som er pasifist, vegetarianer og bifil, beundrer meg i smug. Dette er faktisk en veldig fin vest. Dessuten er den ikke brukt, den er vintage.

22

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 22

05.05.11 16.24

Første spørsmål Så er det pappas brune kordfløyelsjakke. Jeg legger den på senga og bretter armene forsiktig over brystet. Foran er det en teflekk fra et par år tilbake da jeg hadde den på meg på en skoledisko. Jeg vet at det kunne anses som litt morbid, men jeg tenkte det kunne være en fin gest, en slags hyllest. Men jeg burde nok ha spurt mamma først, for hun skrek og kastet et krus med te på meg da hun så meg stå der foran speilet med pappas jakke. Da hun skjønte at det bare var meg, brast hun i gråt og lå og tutet på senga i en halvtime, og det er jo en kjempeopptur rett før du skal på fest. Og da hun hadde roet seg og jeg kom meg på den diskoen, hadde jeg følgende samtale med mitt livs store kjærlighet den uka, Janet Parks:

MEG: Skal vi danse, Janet?

JANET PARKS: Fin jakke, Bri. MEG: Tusen takk!

JANET PARKS: Hvor har du fått den fra?

MEG: Det er pappas!

JANET PARKS: Men er ikke faren din … død?

MEG: Jepp!

JANET PARKS: Har du på deg jakka til den døde faren din?

MEG: Det er riktig. Hvordan blir det med den dansen?

Da la Janet hånden foran munnen og løp sin vei og begynte å peke og

hviske inni kroken sammen med Michelle Thomas og Sam Dobson, for så å stikke av med Spencer Lewis. Ikke at jeg bryr meg. Dessuten vil ingenting av dette ha noe å si på universitetet. Ingen vil vite noe om det, bortsett fra meg. På universitetet vil det bare være en pen kordfløyelsjakke. Jeg bretter den sammen og legger den i kofferten.

Mamma kommer inn, banker på, og jeg skynder meg å lukke kofferten. Hun har grått nok som det er, uten at pappas jakke skal få henne til å gråte enda mer. Hun har tross alt tatt seg fri fra jobb denne formiddagen, nettopp for å gråte.

23

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 23

05.05.11 16.24

David Nicholls

«Snart ferdig, da?»

«Snart.»

«Vil du ha med deg en frityrpanne?»

«Nei, det går bra, mamma.»

«Men hva skal du spise?»

«Jeg spiser andre ting enn chips, vet du!»

«Nei, det gjør du ikke.»

«Kanskje jeg skal begynne med det, da. Og jeg kan jo alltids kjøpe sånne som man steker i ovnen.» Jeg snur meg for å se om hun smiler.

«Det er vel best du kommer deg av gårde, hva?» Det er fremdeles lenge til toget går, men for mamma er det å ta toget omtrent det samme som å ta fly til utlandet, og da bør man sjekke inn fire timer før avreise. Ikke at vi har reist med fly eller noe sånt før, men likevel, det er et under at hun ikke har krevd å få meg vaksinert.

«Jeg drar om en halvtime,» sier jeg, og det blir stille. Mamma prøver å si noe, men får ikke satt helt ord på det, så det er sikkert noe om at pappa ville vært stolt eller noe, men hun bestemmer seg for å spare det hele til senere og snur seg og går. Jeg setter meg på kofferten for å lukke den, legger meg deretter på senga og ser meg rundt i rommet for siste gang – det er en sånn stund der jeg ville tatt meg en røyk hvis jeg hadde røykt.

Det er helt ufattelig at det faktisk skjer. Nå er jeg uavhengig og voksen, det er sånn det føles. Burde det ikke være et slags ritual? Afrikanske stammer ville hatt fantastiske overgangsritualer i fire dager til ende med tatoveringer og potenshallusinogeniske stoffer fra trefrosker, og landsbyens eldste ville smurt meg inn med apeblod, men her blir overgangsritualet markert med tre nye underbukser og dyna i en søppelsekk.

Da jeg kommer ned, ser jeg at mamma har laget en pakke til meg, to plastbeholdere som inneholder mesteparten av husets innbo. Frityrpanna er garantert oppi der, durkdrevent gjemt under en full middag, brødristeren jeg har rappet fra Ashworth Electricals, en tekanne, koke24

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 24

05.05.11 16.24

Første spørsmål

boka Kjempegode kjøttdeigretter og en brødboks med seks rundstykker og en loff. Det er til og med et rivjern til å raspe ost med, enda hun vet at jeg ikke liker ost. «Jeg kan ikke ta alt dette her med meg, mamma,» sier jeg, og dermed går den symbolske og bevegende avslutningen av mitt liv i barndomshjemmet med til å småkrangle med mamma om hvorvidt jeg kommer til å trenge en hjulvisp eller ikke – ja, det kommer til å være en grill å riste toast på der, ja, jeg trenger faktisk platespilleren og høyttalerne – og da forhandlingene endelig er over, har vi begrenset det hele til en koffert, en ryggsekk med stereoanlegg og bøker i, to søppelsekker med dyne og puter, og, insisterte mamma på, en stor bunke med kjøkkenhåndklær.

Endelig er det på tide å dra. Jeg er veldig bestemt på at mamma ikke skal følge meg til togstasjonen, for det føles på en måte bedre og mer symbolsk på denne måten. Jeg står på dørstokken mens hun går for å hente lommeboka, hvorpå hun presser en tipundseddel, som er brettet sammen mange ganger, høytidelig inn i hånden min, som en rubin.

«Mamma.»

«Kom igjen, ta den.»

«Det går bra, altså.»

«Kom igjen. Ta vare på deg selv.»

«Det skal jeg.»

«Prøv og få i deg litt frukt av og til.»

«Jeg skal prøve.»

«Og …» Nå kommer det. Hun svelger og sier: «Du vet at faren din ville vært veldig stolt av deg nå, ikke sant?» Og jeg kysser henne fort på den tørre, snurpete munnen og løper, i korte etapper, så godt jeg kan, til togstasjonen.

Da jeg sitter på toget, tar jeg på meg øretelefonene og hører på min

egen spesiallagde samlekassett med de absolutte, mest fantastiske Kate Bush-låtene. Det er en ganske fin samling, men vi har ikke noe ordentlig stereoanlegg hjemme, så midt inni «The Man With the 25

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 25

05.05.11 16.24

David Nicholls Child in his Eyes» kan man høre mamma som roper at kotelettene

er ferdige.

Jeg åpner høytidelig den flunkende nye utgaven av Spensers The Faerie Queene, som vi skal lese første semester. Jeg liker å tro at jeg er en ganske god leser, at jeg er fordomsfri og alt sånt, men dette virker som rent tøv, synes jeg, så etter de første atten verselinjene legger jeg fra meg The Faerie Queene og konsentrerer meg i stedet om Kate Bush, mens den engelske landsbygda suser forbi, og om å se grublende og komplisert og interessant ut. Jeg har et stort vindu, fire seter og et bord for meg selv, en colaboks og en Twix-sjokolade, og det eneste som kunne gjort livet bedre akkurat nå, var om en pen dame kom og satte seg overfor meg og sa noe sånt som: «Unnskyld meg, men jeg la merke til at du leser The Faerie Queene.

Du er vel ikke tilfeldigvis på vei til universitetet for å studere engelsk?»

«Jo, jo, jeg er det!» ville jeg si.

«Så fantastisk! Gjør det noe om jeg setter meg her? Jeg heter Emily, forresten. Si meg, kjenner du til Kate Bush?»

Og samtalen er så verdensvant og urban og vittig, og det er en sånn påtagelig seksuell spenning mellom oss at da vi stanser ved endestasjonen, bøyer Emily seg over bordet, biter seg kokett i den fyldige underleppa, og sier: «Hør her, Brian, jeg kjenner deg nesten ikke, og dette har jeg aldri sagt til noen mann før, men kanskje vi kunne funnet oss et … et hotell eller noe? Jeg tror bare ikke jeg klarer å stå imot lenger», og jeg føyer meg med et trett smil, som om jeg sier: «Hvorfor må dette skje hver gang jeg setter meg på toget?» og tar hånden hennes og fører henne til nærmeste hotell.

Men vent litt. For det første: Hva skal jeg gjøre med all bagasjen?

Jeg kan jo ikke akkurat ta med meg to svarte søppelsekker inn på et hotell? Og så er det prisen. Pengene jeg tjente på sommerjobben, er allerede brukt på husleie, stipendet kommer ikke før i neste uke, og selv om jeg ikke har bodd på hotell før, vet jeg at det ikke er billig – førti, femti pund, minst – og jeg er nødt til å se det i øynene: Det hele 26

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 26

05.05.11 16.24

Første spørsmål

kommer til å vare, tja, i ti minutter, toppen et kvarter hvis jeg er heldig, og jeg har ikke lyst til å nærme meg et seksuelt klimaks og samtidig bekymre meg for penger. Jeg går ut fra at Emily kanskje vil foreslå at vi skal spleise på rommet, men jeg vil være nødt til å nekte, for ellers vil hun tro at jeg er gjerrig. Og selv om hun virkelig insisterer og jeg går med på det, vil hun likevel måtte gi fra seg noen kontanter, og enten vi gjør det før eller etter at vi har elsket, er det nødt til å ta vekk noe av den melankolske, bittersøte lengselen som preger møtet. Vil hun synes jeg er rar hvis jeg blir værende en stund, sånn etterpå, bare for å dra nytte av hotellets fasiliteter? «Kjære Emily, vår elskov var både vakker og usedvanlig pirrende. Kan du hjelpe meg med å få disse håndklærne oppi ryggsekken, tror du?» Og er det egentlig så lurt å hoppe til køys med en man skal studere sammen med? Hva om den seksuelle spenningen mellom oss stiller seg i veien for vårt akademiske arbeid? Kanskje dette ikke er så lurt likevel. Kanskje jeg burde vente til jeg blir bedre kjent med Emily før vi innleder et seksuelt forhold.

Og innen toget når endestasjonen, er jeg faktisk lettet over at Emily bare er innbilning.

Jeg sleper søppelsekkene og kofferten med meg ut av stasjonen, som ligger på en bakketopp med utsikt over byen. Det er bare andre gangen jeg er her etter intervjuet, og nei da, det er ikke Oxford eller Cambridge, men det er det nest beste. Det viktige er at det er spir her.

Av det drømmende slaget.

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 27

05.05.11 16.24

3

SPØR SM Å L: Hvilken populær roman av Frances Hodgson Burnett, som er fra 1886 og er blitt dramatisert mange ganger, inspirerte unge gutter til å skaffe seg langt, bølgete hår og fløyelsdress med blondekrage?

SVAR: Lille Lord Fauntleroy.

Dette skriver jeg i «Hobbyer og interesser»-kolonnen på søknaden

jeg leverer til studentkontoret: lesing, film, musikk, teater, svømming, badminton, sosialisering!

Det er ikke akkurat en avslørende liste. Det er ikke engang sant alt som står der. «Lesing» er sant, men alle tar med lesing. Det samme gjelder «film» og «musikk». «Teater» er løgn, jeg hater teater. Jeg har faktisk spilt teater selv, men har bare ikke sett så mye teater, bortsett fra en omreisende pedagogisk forestilling om trafikksikkerhet som ikke gjorde noe særlig estetisk inntrykk på meg, selv om den ble spilt med begeistring, vigør og bravur. Men man må late som om man er interessert i teater – det er en regel. «Svømming» er heller ikke helt sant. Jeg kan svømme, men bare sånn som druknende dyr kan svømme. Jeg synes bare jeg bør føre opp noe som er litt sporty. Det samme med «badminton». Når jeg sier at jeg er interessert i badminton, mener jeg egentlig at hvis noen siktet en pistol mot hodet mitt og tvang meg, med trussel om dødsstraff, til å begynne med en idrett, så ville den idretten vært badminton. For hvor vanskelig kan det være, liksom? «Sosialisering!» er også en eufemisme. «Ensom og seksuelt frustrert» ville vært riktigere, men også rarere. Utropstegnet etter «Sosialisering!» er forresten ment å uttrykke en uærbødig, sorgløs, fandenivoldsk innstilling til livet.

28

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 28

05.05.11 16.24

Første spørsmål Så jeg må innrømme at jeg ikke ga de folka på studentkontoret noe særlig å gå på, men det forklarer likevel ikke hvorfor de har plassert meg sammen med Josh og Marcus.

Richmond House er et av flere i en rekke med røde mursteinshus på toppen av en bratt bakke over byen, beleilig plassert flere kilometer unna nærmeste busstopp, så da jeg endelig er fremme, er til og med kordfløyelsjakka svett. Ytterdøra er allerede åpen, og entreen er full av esker og racersykler og to årer, en cricketkølle, leggbeskyttere, skiutstyr, oksygenbeholdere og en våtdrakt. Det ser ut som om noen har plyndret en sportsbutikk. Jeg slipper kofferten like innenfor døra og klyver med stigende uro over haugen med sportsartikler, for å finne de nye samboerne mine.

På kjøkkenet er det lysstoffrør og institusjonsaktig og lukter blekemiddel og gjær. Ved vasken fyller to gutter, den ene stor og blond, den andre mørk og tett med et kvisete, gnageraktig ansikt, en tom plastsøppelbøtte med vann ved hjelp av et dusjhode i gummi. «She Sells Sanctuary» av The Cult spilles på full guffe på den bærbare kassettspilleren, og jeg blir stående i døråpningen en stund, sier «Hei!» og «Hallo, folkens!» før den blonde endelig ser opp og får øye på meg, der jeg står med de svarte søppelsekkene mine.

«Heisan! Der er søppelmannen, jo!»

Han skrur musikken et hakk lavere, bykser bort som en snill labrador og rister hånden min kraftig, og jeg tenker at det er første gang jeg håndhilser på noen på min egen alder.

«Du må være Brian,» sier han. «Jeg heter Josh, og dette er Marcus!»

Marcus er liten og rødflammete, med alle trekkene samlet midt i ansiktet, skjult bak pilotbriller som ikke akkurat får ham til å se ut som om han kan styre et fly. Han måler meg med det rotteaktige fjeset sitt, snuser og vender oppmerksomheten mot plastsøppelbøtta igjen. Men Josh prater i vei, uten å vente på svar, med en typisk filmavis-stemme.

«Hvordan kom du deg hit? Med offentlig transport? Hvor bor foreldrene dine? Går det bra med deg? Du er jo helt gjennomvåt av svette.»

29

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 29

05.05.11 16.24

David Nicholls Josh har på seg burgunderrøde støvler, en beige fløyelsvest – det er en fløyelsvest – en løs, lilla skjorte og svarte jeans som er så stramme at man faktisk kan se hvor hver enkelt testikkel befinner seg. Han har samme hårfrisyre som Tone, den feminine viking, som er kjennetegnet på den innbitte metalliker, men som her er supplert med en forsøksvis nedadgående bart, et slags snobbete, feiende utseende som nesten får det til å se ut som om han har forlagt kården sin.

«Hva er det i søppelbøtta?» spør jeg.

«Hjemmebrygg. Vi tenkte at jo fortere vi fikk i gang gjæringen, desto bedre. Du må gjerne bli med hvis du vil, da deler vi bare utgiftene på tre.»

«Jaha.»

«Det blir ti pund, for gjæren og humlekonsentratet og slanger og fat og alt sammen, men om tre uker omtrent vil du kunne nyte den tradisjonelle Yorkshire-bitteren til seks pence pinten!»

«For et kupp!»

«Marcus og jeg er litt av noen hjemmebryggere, drev lyssky virksomhet selv på internatet, tjente faktisk en ganske pen sum. Men det var et par dagelever som tilfeldigvis ble blinde!»

«Gikk dere på samme skole?» «Å, ja da. Holder sammen i tykt og tynt, ikke sant, Marcus?» Marcus snøfter. «Hvilken skole gikk du på?»

«Dere har nok ikke hørt om den.»

«Det kan vel hende.»

«Langley Street?»

Ingen reaksjon.

«Langley Street Comprehensive?»

Ingen reaksjon.

«Southend? Essex?»

«Niks! Du har helt rett, aldri hørt om stedet! Vil du at jeg skal vise deg rommet ditt?»

Jeg følger etter Josh opp trappa, med Marcus slentrende bak, bort-

30

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 30

05.05.11 16.24

Første spørsmål

over en slagskipsgrå gang dekket med instruksjoner om hva man bør gjøre i tilfelle brann. Vi går forbi rommene deres, som er fulle av kasser og kofferter, men som likevel er romslige, og i enden av gangen river Josh opp døra til det som ved første øyekast ligner en fengselscelle.

«Ta-daa! Får ikke håpe det gjør noe, men vi fordelte rom før du kom.» «Å ja. Akkurat.»

«Kastet mynt og krone. Hadde lyst til å pakke ut, komme i orden, skjønner du.»

«Selvfølgelig! Akkurat!» Jeg føler meg ført bak lyset her og bestemmer meg for aldri mer å stole på en mann med fløyelsvest. Nå er knepet å hevde seg uten å være synlig hevdende.

«Ganske lite, hva?» sier jeg.

«Alle rommene er små, Brian. Og vi kastet faktisk mynt og krone, ærlig og redelig.»

«Hvordan kaster man mynt og krone når det er tre mennesker som skal ha rom?»

Det blir stille. Josh rynker panna, munnen beveger seg uten en lyd.

«Vi kan godt kaste mynt og krone igjen hvis du ikke stoler på oss,» snøfter Marcus indignert.

«Nei, det er ikke det, det er bare det at …»

«Ja ja, da skal du få lov til å komme i orden. Glad for å ha deg med på laget!» og så løper de hviskende tilbake til hjemmebrygget.

Rommet ser ut som det er blitt gravd fram. Det har samme tiltrekningskraft og atmosfære som et åsted, en enkeltmadrass på en metallramme, et klesskap i kryssfiner og matchende skrivebord, og to små respatexhyller. Teppene er skittenbrune og ser ut til å være laget av kompakt kjønnshår. Et skittent vindu over skrivebordet har utsikt mot søppelkassene nedenfor, mens et innrammet skilt advarer mot at bruk av heftemasse vil bli straffet med døden. Jeg ønsket meg jo et kvistværelse, og så fikk jeg et kvistværelse. Får vel komme i gang.

Det første jeg gjør, er å installere stereoanlegget og sette på Never for Ever, det fantastiske tredjealbumet til Kate Bush. Resten av platene 31

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 31

05.05.11 16.24

David Nicholls

plasseres rett ved siden av platespilleren, og det oppstår en liten intern diskusjon om hvilken plate som skal stå med coveret ut i rommet.

Jeg prøver meg med The Beatles’ Revolver, Joni Mitchells Blue, Diana Ross and the Supremes og Ella Fitzgerald, før jeg lander på den flunkende nye innspillingen av Bachs Brandenburg Concertos på Music for pleasure-labelen, et kupp til 2,49 pund.

Etterpå pakker jeg opp bøkene og prøver å stille dem på respatexhyllene på forskjellige måter, alfabetisk etter forfatter, alfabetisk etter forfatter, men tematisk ordnet under hver forfatter, så etter sjanger, nasjonalitet, størrelse, og til slutt, og mest virkningsfullt, etter farge – svarte Penguin-klassikere i den ene enden, mens bokryggene blir lysere og lysere og ender opp med de hvite Picador-utgivelsene i den andre enden, med fem centimeter med grønne Virago-bøker, som jeg ikke har fått lest ennå, men helt klart skal lese, i midten. Dette tar selvsagt litt tid, og innen jeg er ferdig, er det blitt mørkt, så jeg setter leselampa på pulten.

Etterpå bestemmer jeg meg for å gjøre senga om til en futon. Dette har jeg faktisk hatt lyst til ganske lenge, men mamma bare lo av meg da jeg prøvde det hjemme, så derfor skal jeg prøve å gjøre det her. Jeg løfter madrassen, som er flekkete og fuktig nok til å så karse på, ned på gulvet uten at den dunker borti ansiktet mitt, og snur metallramma opp ned med noe besvær. Den veier et tonn, men jeg klarer til slutt å få den stuet trygt bak skapet. Dette betyr selvsagt at jeg mister noe verdifull gulvplass, men resultatet er verdt det – en slags minimalistisk, meditativ, orientalsk atmosfære som bare undergraves en anelse av de kraftige marineblå, røde og hvite stripene på dynetrekket.

I tråd med futonens zen-aktige minimalisme vil jeg gjerne begrense utsmykkingen av rommet til en montasje bestående av postkort av favorittmalerier og fotografier, et slags billedlig manifest over helter og ting jeg liker, og henge den på veggen over puta. Jeg ligger på futonen og finner fram heftemassen, Henry Wallis’ Chattertons død, Millais’ Ophelia, Da Vincis Madonna og barnet, Van Goghs Stjernenatt, 32

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 32

05.05.11 16.24

Første spørsmål

et av Edward Hopper, Marilyn Monroe som ser sørgmodig inn i kameraet iført ballettkostyme, James Dean i lang frakk i New York, Dustin Hoffman i Maratonmannen, Woody Allen, et fotografi av mamma og pappa som sover i fluktstoler i Butlins, Charles Dickens, Karl Marx, Che Guevara, Laurence Olivier som Hamlet, Samuel Beckett, Anton Tsjekhov, meg som Jesus i Godspell i sjette klasse, Jack Kerouac, Burton og Taylor i Hvem er redd for Virginia Woolf ? og et fotografi av Spencer, Tone og meg på skoletur til Dover Castle. Spencer poserer litt, vipper hodet ned og til siden, ser kul og uinteressert og intelligent ut. Tone viser som vanlig seierstegnet.

Til slutt, like ved puta, henger jeg opp et bilde av pappa, som er veldig mager og ser litt truende ut, som Pinky i Brighton Rock, men står på Southend-piren med en flaske øl og en sigarett som gløder mellom fingrene på den ene hånden. Han har en svart dårelokk i panna, høye, markerte kinnbein, en lang, smal nese og en stilig dress med tre knapper og liten krage, og selv om han smiler svakt mot kameraet, ser han ganske skummel ut. Det er tatt omtrent i 1962, fire år før jeg ble født, så han må ha vært like gammel som jeg er nå. Jeg elsker dette fotografiet, men jeg har likevel en gnagende fornemmelse av at sjansen for at han ville ha prøvd å banke meg opp hvis han som nittenåring hadde møtt meg som nittenåring på Southend-piren en lørdagskveld, er ganske stor.

Det banker på døra, og jeg gjemmer straks heftemassen bak på ryggen. Jeg går ut fra at det er Josh som vil at jeg skal slave for ham eller noe sånt, men i stedet skrider en svær, blond kvinne med vikinghår og melkehvit bart inn på rommet.

«Hvordan går det? Bra?» sier Josh i dameklær.

«Fint, fint.»

«Hvorfor ligger madrassen din på gulvet?»

«Jeg tenkte jeg skulle bruke den som futon en stund.»

«En futon? Sier du det?» sier Josh og snurper den leppestiftmalte munnen som om det er det mest eksotiske han noen gang har hørt, 33

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 33

05.05.11 16.24

David Nicholls

noe som er ganske drøyt av en mann i dameklær. «Marcus, kom og se på futonen til Jackson!» Og Marcus, iført en krøllete, svart nylonparykk, landhockeyskjørt og raknede strømper, stikker nesa inn av døra, snøfter og blir borte igjen.

«Ja ja, vi stikker nå – blir du med, eller?»

«Unnskyld, blir med?»

«Hore- og prestefest, Kenwood hybelhus. Blir sikkert morsomt.»

«Akkurat, nja, kanskje. Tror kanskje jeg bare blir her og leser.» «Å, ikke vær så veik.»

«Men jeg har ikke noe å ha på meg.»

«Du har svart skjorte, hva?»

«Jo da.»

«Der ser du. Stikk litt hvit papp under kragen og av sted med deg.

Sees om fem minutter. Og du, ikke glem den tipundseddelen til hjemmebrygget, hva? Digger rommet ditt, forresten.»

101351 GRMAT Første spørsmål 110101.indd 34

05.05.11 16.24