«En bok om glød, om nåde, om arbeid, om tap – en meditasjon over språket. Den er også en av de sjeldne bøkene som er like smarte som de er leseverdige. Vinter i Maine er et lite mesterverk.» Colum McCann, forfat ter av La kloden spinne «Donovans urovekkende nye roman beskriver briljant både gledene ved å være alene – og farene ved ensomhet. Kontrasten mellom naturens ro og menneskenes evne til vold formidles med enestående og skremmende tydelighet.» The Sunday Times «Elegant og rystende på samme tid.» Atlantic Monthly «Volden vi møter er kanskje sjokkerende ulogisk, men den er aldri vill. Det er et vitnesbyrd om Donovans menneskelighet og hans evner som forfatter at kjernen i romanen er dens utforsking av selve voldens tragedie, og ensomhetens brutalitet. Gerard Donovans stramme språk er perfekt tilpasset ikke bare landskapet, som er nydelig tegnet, men også Julius’ fortelling, i all dens grøssende poesi.» Literary Review «Donovans stillferdig skremmende nye roman dekker mindre enn en uke av Julius Winsomes liv, men gjennom å ta for seg hver dag i smertefull, og noen
ganger drømmeaktig, detalj, synliggjør han alt det som er mørkt, alvorlig og uforutsigbart ved et skadet menneskehjerte.» People «Iskald og poetisk. Vinter i Maine er en foruroligende roman om det komplekse forholdet mellom vold og kultur. Bøkene som dekker veggene i hytta hans, har gjort Julius Winsome til en følsom mann, tilstede både overfor menneskene, skjønnheten og naturen. Det hindrer ham likevel ikke i å gripe til våpen.» Les Echos (Frankrike) «Galskap, vold, hevn, grenseoppgangen mellom sivilisasjon og barbari: det er tematikken som ligger i hjertet av denne svært vakre romanen, som på samme tid er både poetisk og allegorisk.» Télerama (Frankrike)
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 1
19.05.11 15.16
«Hva skjelner sorgen, når den er på sitt mest grenseløse, fra voldens raseri? Det er spørsmålet en sitter igjen med etter å ha lest denne smertefulle, merkelig fredelige og storartet fortalte romanen.» Frankfurter Allgemeine Zeitung «Donovan skildrer en bevissthet i total oppløsning. Og han gjør det i et språk som motstår enhver entydighet. Rolig og konsentrert bygges spenningen opp, til øyeblikk av virkelig shakespearsk patos.» Süddeutsche Zeitung «En stor litterær prestasjon: Atmosfæren er så tett og kompakt – og likevel farget tvers igjennom av hovedpersonens eksistensielle sorg.» Die Zeit
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 2
19.05.11 15.16
Vinter i Maine
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 3
19.05.11 13.21
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 4
19.05.11 13.21
Ger ard Donovan
Vinter i Maine Roman
Oversatt av Kyrre Haugen Bakke MNO
For l age t Pr ess
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 5
19.05.11 13.21
Vinter i Maine Copyright © 2007, Gerard Donovan Originaltittel: Julius Winsome Published by agreement with The Wylie Agency Norsk utgave: © Forlaget Press 2010 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsfoto: Pit Bull Terrier in Snow © Megan Maloy/ Photonica / Getty Images Chalet with Snow and Bird House © Carol Kohen/ Riser / Getty Images Omslagsdesign: David Mann Norsk omslag tilrettelagt av Laboremus Oslo AS Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med Adobe Caslon Pro 11,5/15,5 pkt Papir: 70 g Munken Print Cream Trykk og innbinding: A IT Otta AS Innkjøpt av Norsk kulturråd
ISBN : 978–82–7547–447–4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med KOPINOR , interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov etter avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no
Utdraget fra Shakespeares sonett nr. 73 på s. 159 er gjendiktet av Erik Bystad, Aschehoug 2009 Utdraget fra Shakespeares Vintereventyret på s. 191 er gjendiktet av Gunnar Reiss-Andersen, Aschehoug 1935 Utdraget fra Shakespeares Macbeth på s. 200 er gjendiktet av Morten W. Krogstad, Aschehoug 2007
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 6
19.05.11 13.21
Til Doug Swanson og Christina Nalty
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 7
19.05.11 13.21
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 8
19.05.11 13.21
De som lever lengst og de som dør tidligst, mister det samme. Øyeblikket er det eneste de kan gi avkall på, ettersom det er det
eneste vi har. – Mark Aurel
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 9
19.05.11 13.21
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 10
19.05.11 13.21
Innhold Første del 30. oktober– 2. nov ember Annen del Nat t til 3. nov ember Tredje del 3.–5. nov ember
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 11
13
83
1 13
19.05.11 13.21
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 12
19.05.11 13.21
[s ta r t de l]
Første del
30. oktober– 2. november
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 13
19.05.11 13.21
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 14
19.05.11 13.21
1
Jeg tror jeg hørte skuddet. Det var en kald ettermiddag i slutten av oktober, jeg satt i stolen og leste ved siden av vedovnen i huset mitt. I disse skogene er det mange som streifer omkring med børse, for det meste i traktene der det ikke bor folk, og skuddene deres suser som pepper over himmelen, særlig den første dagen av jaktsesongen, når folk fra Fort Kent og mindre steder kommer kjørende opp hit i firehjulstrekkerne for å skyte hjort og bjørn. Det metalliske smellet som lød gjennom skogen, virket imidlertid mye nærmere – bare en drøy kilometer unna, hvis det jeg hørte, var skuddet som drepte ham – men når sant skal sies, har jeg forestilt meg den lyden så mange ganger siden, spilt av båndet med de øyeblikkene så ofte i hodet, at jeg ikke lenger er i stand til å skjelne den virkelige geværlyden fra ekkoet i mitt eget hode. Det der var temmelig nær, sa jeg, åpnet ovnsdøren og dyttet inn en ny kubbe, og så lukket jeg den for at røyken ikke skulle strømme ut og fylle rommet. De fleste jegerne, selv nybegynnerne, holdt seg i den åpne skogen, lenger vest i North Maine Woods og opp mot den kanadiske grensen, men en god børse har lang rekkevidde, og det kan være vanskelig å beregne avstanden i et område uten vegger og veier. 15
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 15
19.05.11 13.21
Gerard Donovan Det lød likevel altfor nær. De jegerne som hørte hjemme her,
visste hvor jeg bodde og hvor alle husene i skogen lå, noen i åpent lende, andre skjult. De visste at det ikke bare var å skyte i vei, at kuler fortsetter til de treffer noe. Jeg hadde fin fyr i ovnen og var god og varm på bena, og jeg leste ut Tsjekhov-novellen om jenta som ikke får sove og spedbarnet som ikke vil slutte å skrike, og var så oppslukt av den at jeg ikke la merke til at hunden var borte. Jeg hadde nettopp sluppet ham ut, og det var ikke første gang han gav seg av sted, men for det meste holdt han seg mindre enn hundre meter fra huset, innenfor territoriet sitt, det som var hans eiendom. Jeg gikk bort til døren og ropte på ham, ettersom jeg igjen tenkte at lyden hadde vært litt for nær, og ti minutter senere så jeg etter ham enda en gang, men han var fremdeles ingen steder å se, han kom ikke da jeg kalte på ham, høyere for hver gang, og da jeg gikk bort i skogkanten og plystret, satte hendene for munnen og ropte, var det ikke tegn til ham – ingen brun figur kom settende mot meg ut av underskogen, slik han pleide når han ble kalt inn. Vinden var kald, og jeg lukket døren og dyttet håndkleet på gulvet mot den for å holde trekken ute. Etterpå gjorde jeg noe jeg sjelden gjør i vintermånedene. Jeg så på klokken. Den var fire minutter over tre.
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 16
19.05.11 13.21
2
I det nor dlige M aine melder november seg med en kald vind som kommer fra Canada, skjærer uhindret gjennom den glisne skogen og legger igjen snø langs elvebreddene og oppover åsene. Det er ensomt her oppe, ikke bare om høsten og vinteren, men hele tiden; været er grått og hardt, viddene ødslige og harde, og nordavinden, den blåser ubarmhjertig gjennom alt og rister av og til stavelsene ut av setningene. Jeg er oppvokst her i St. John’s Valley, i skogene på vestsiden av dalen som grenser til den kanadiske provinsen New Brunswick og fortsetter langs bredden av St. John River og videre sørover, med bølgende åser og små, avsidesliggende bosetninger. Bestefaren min var fransk-akadier – det var moren min også – og av for meg ukjente årsaker bygde han dette tømmerhuset her, milevis fra den fransktalende kolonien, mellom trærne og like ved de store skogene som begynner på vestsiden av dalen. Den gangen var det enda mer avsidesliggende enn nå, og det var i grunnen underlig, for dette var folk som holdt sammen: De fleste innbyggerne i disse bosetningene stammet fra fransk-akadierne som ble fordrevet fra Nova Scotia av britene i 1755. Noen dro sørover til Louisiana, resten flyttet etter hvert til den nordlige delen av Maine, disse menneskene som syntes de måtte dra så langt som mulig, sa far, folk som måtte bo enten langt mot nord eller langt mot sør. 17
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 17
19.05.11 13.21
Gerard Donovan Det var underlig på grunn av vintrene også. Bestefar bygde
huset på et stykke nyrydningsland på rundt åtte mål, med skog på alle kanter, og far føyde til en stor låve, større enn huset, der han hadde alle redskapene sine og lastebilen og alt som var skjørt, eller som lett kunne komme bort og ikke tålte å stå ute gjennom de seks vintermånedene. Skogen som omgav huset vårt, bestod av både eviggrønne trær og løvtrær – furu, eik, gran, hemlokk, lønn – og dermed var det akkurat som om trærne tok noen skritt tilbake, foretok en delvis tilbaketrekning mens bladene ble gule og dyp rustrøde, revet av som døde hudfiller når september kom, krøllet seg gule på skogbunnen når det ble oktober, og blåste vekk i november. Huset kom fra min mors franske familie, for far var engelsk, og jeg arvet det av henne gjennom ham. Han sa at jeg ikke ville ha trodd mine egne øyne, at dalen var som de bølgende landskapene i Midt-England, men språket som lød overalt i disse åsene, var fransk, ikke engelsk. Og det var enda en underlig beslutning, en akadisk kvinne som giftet seg engelsk, men hun var en bestemt dame, har jeg hørt, og dessuten er ikke dette folk det går an å bestemme over. Huset går i ett med skogen, eller skogen med huset. Det ene øyeblikket er du inne mellom trærne og skritter over en gren, det neste skrittet fører deg tvers over en veranda, og du må være forsiktig. Det bor mange i disse skogene som ikke kan bo noe annet sted, karer som lever alene og er vare for den minste krenkelse fra din side – det er klokt å oppføre seg pent og enda bedre ikke å si noe som helst. De flytter nordover og venter på at livet skal gå sin gang, eller så var de her fra begynnelsen av og ble værende av samme grunn. Slike folk bor for enden av 18
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 18
19.05.11 13.21
Vinter i Maine
alle lange, slyngende veier i verden, og når de kommer til et sted som dette, er det fordi de har sluppet opp for steder der de ikke kan bo. De har ingen annen mulighet enn å bygge, og dermed drar de så langt unna de bare kan, selv her oppe i den dype skyggen av trærne. Jeg bodde langt fra den nærmeste av dem – nabohusene lå fem kilometer vest og nord for meg. Om sommeren hadde jeg et blomsterbed i utkanten av rydningen, omtrent ti ganger én meter, fullt av blomkarse, ringblomster, liljer og revebjeller, og hvert år utvidet jeg den lille plenen med nysådd gress som om sommeren vokste til et saftiggrønt teppe der jeg kunne legge meg og kjenne lukten av blomstene og se opp i den blå himmelen. Men denne vinteren hadde kommet sent; vi fikk en merkverdig, mye varmere sønnavind i mesteparten av oktober, og noen av blomstene var fremdeles levende og duftende lenge etter at sesongen skulle vært over. Jeg hadde dekket dem til med svarte plastposer spent opp som små telt på stenger for å holde dem i live gjennom sporadisk nattefrost – jeg håpet de ville beholde fargen enda en uke og gjøre de grå månedene som lå foran meg, litt kortere. De hadde lyst opp i livet mitt gjennom sommeren, og nå ville jeg hjelpe dem. Men de siste par dagene hadde temperaturen falt, og snart kom også disse overlevende til å trekke seg tilbake, finne trygghet i jorden og sove som frø i den dype vinterens jerngrep. Hvis man ikke regnet med hunden, bodde jeg alene, for jeg
hadde aldri giftet meg, selv om det nok var nære på en gang, og derfor var selv tausheten her helt ut min egen. Stedet var bygd rundt taushet: Far leste bøker, og spredt utover på alle 19
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 19
19.05.11 13.21
Gerard Donovan
vegger fra vedovnen strakte de lange bokhyllene seg, fra stua og videre til kjøkkenet innerst og til høyre og venstre inn på begge soverommene, fire hyller i høyden, det var plass til hver eneste bok han noensinne eide eller hadde lest, hvilket gikk ut på det samme, for far leste virkelig alt. Jeg var derfor omgitt av 3282 bøker, skinninnbundne, førsteutgaver, paperbacks, alle i god forfatning, ordnet alfabetisk og registrert på lister skrevet med fyllepenn. Og siden bokhyllen omsluttet hele huset – og fordi enkelte rom var mørkere og kaldere enn andre, ettersom de befant seg langt fra vedovnen – var der også varme romaner og kalde romaner. Mange av de kalde romanene hadde opphavspersoner med etternavn som begynte med bokstaver som kom etter «J» og før «M», så forfattere som Johnson og Joyce, Malory og Owen holdt til innerst, i nærheten av soverommene. Far kalte det en Maine-utpost for Alexandria, etter det hellenske biblioteket, og det var ingenting han satte høyere når han kom inn etter endt arbeidsdag, enn å strekke sokkene mot ilden til det dampet av dem, og når han så satt der i den tykke genseren sin og med fyr på pipa, snudde han seg til meg og bad meg hente en bestemt bok – jeg husket de kalde bokpermene i hendene når jeg bragte far det bindet han ville ha, jeg så hvordan det ble varmt under blikket hans ved ilden, og når han var ferdig med å lese, bar jeg den varme boken tilbake til hyllen der den hørte hjemme, og skjøv den inn på plass, litt trangere nå ettersom den hadde utvidet seg litt i varmen. Selv om han hadde vært død i tyve år, hadde jeg fremdeles romanene og reisebøkene, skuespillene og novellene, alle nøyaktig slik han hadde etterlatt dem, fremdeles omgitt av alt han var, alt han kjente til. 20
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 20
19.05.11 13.21
Vinter i Maine Utpå mandagsettermiddagen hentet jeg en av disse bøkene
for å lese – noen russiske fortellinger – og da jeg var ferdig med fortellingen, kastet jeg et urolig blikk ut av vinduet. Fremdeles ingen hund. Klokken igjen: Ti minutter på halv fire.
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 21
19.05.11 13.21
3
Jeg gikk ut i rydningen og ropte. Hobbes! Jeg håpet å få se ham komme løpende bak meg eller hoppe ut av pickupen, der han om dagen ofte lå og sov på setet hvor frontruten samlet solskinnet så det ble rene drivhuset, men han var fremdeles ikke kommet da jeg hadde ropt tre ganger til. For å få noe annet å tenke på hentet jeg flere kubber fra vedstabelen og la dem ved døren. Det knøt seg litt i magen og fortsatte med det enda jeg ignorerte det, hentet frem en ny bok fra hyllene og satte meg ved vinduet. Et essay av Alexander Pope – en førsteutgave, utgitt i 1757 i London, ett av ti originalbind i skinn, utstyrt med et kartotekkort på innsiden av permen. Håpløst. Jeg klarte ikke å fordype meg i detaljene, og det som en gang ville gitt meg glede, fremstod nå bare som løse og kjedsommelige ord, som nyrestenssmerter: «Alexander Popes verker, i 10 bind. London: trykt for A. Millar, Jan R. Tonson, H. Lintot og C. Bathurst, 1757. Med frontispis og 23 kobberstikk, forskjellig tittelblad i hvert bind trykt i rødt og sort, utført i marmorert kalveskinn etter tidens skikk, bokryggene forsynt med etiketter i rød marrocain med gullskrift.» Til slutt lukket jeg boken og sukket, for knuten i magen ble strammere for hvert minutt. Skuddet var for nært, lød som noe med større rekkevidde 22
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 22
19.05.11 13.21
Vinter i Maine
enn en rifle også. Jeg spilte det av en gang til i hodet og fikk det til å bli mindre enn fem hundre meter. Da klokken var blitt ti over halv fire, gikk jeg bort i skogkanten igjen, satte hendene for munnen og ropte navnet hans. Jeg hørte hvordan ekkoet spratt rundt som en smuttsten. Så fulgte jeg en sti lenger inn i skogen, hundre meter, par hundre meter, og kalte på ham igjen. Det ville snart bli mørkt; det var på denne tiden hjortene kom frem. Han kan ha sett en og løpt etter den, en jakt som kunne ha ført ham fire–fem kilometer av sted. Det hendte ofte når jeg var ute sammen med ham at jeg så ham styrte av gårde etter en stor bukk uten det minste håp om å få tak i den, og jeg vet sannelig ikke hva Hobbes ville gjort om han noen gang hadde tatt igjen et dyr, dessuten var han alltid hjemme igjen før meg, stod og ventet med den logrende halen og holdt på å dø av tørst. Siden jaktsesongen var begynt, hadde jeg knyttet et oransje skjerf rundt halsen på ham som et signal til jegere, men det ble revet av, og jeg hadde ikke erstattet det, noe jeg angret på nå mens jeg gikk hjemover. Ingen vits i å gå enda lenger og måtte fomle meg frem i mørket. Fem på fire var jeg tilbake ved rydningen og så ham ligge blant blomstene, blødende, pustende, men bare så vidt. Øynene var åpne, og han løftet hodet da han hørte meg komme. Jeg løp bort til ham og fikk øye på såret, fra en hagle. Han pustet fremdeles da jeg kom til dyrlegen i Fort Kent med
ham, femogtyve kilometer unna, de første fem av dem langs en kjerrevei med overhengende trær. Jeg svingte utenom hull i veien mens jeg holdt ham fast og la press på såret, samtidig 23
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 23
19.05.11 13.21
Gerard Donovan
som jeg sa navnet hans så han skulle høre noe han var vant til, og kjente fuktigheten mot hånden. Jeg satte opp farten da jeg kom til den asfalterte veien inn til byen. Dyrlegen satt på kjøkkenet i den hvite frakken sin og spiste middag da jeg banket på døren. Det var hans hustru som åpnet, hun skjermet øynene mot lyspæren på verandaen med hånden mens hun mønstret meg. Hunden min er skutt, sa jeg. Hun så bort på pickupen som stod med åpen dør og motoren på tomgang i oppkjørselen, så Hobbes ligge på bilsetet i lampelyset. Hun tok seg til halsen og nikket, ropte til mannen sin. Det er en hund som er skutt. Jeg satte pris på ordknappheten hennes. Dette var en kvinne som visste hvor mye noen sekunder kunne være verdt. Dyrlegen kom løpende ut, og så bar vi Hobbes inn på kontoret hans, som var et tilbygg til huset, og la ham på stålbenken. Han er skutt på kloss hold, sa han. Jeg svarte at jeg var klar over det. Nei, på veldig kloss hold, sa dyrlegen, noen centimeter. Det er grove hagl, de sitter et godt stykke inne i ryggen. Du mener at hagla var nær ham, sa jeg. Det var en som kjente hunden, klappet ham først, kanskje, siden han kom så nær innpå, sa han. Så sa dyrlegen at jeg skulle bli med kona hans, for det var bedre at han fikk arbeide på egen hånd. Jeg spurte om jeg ikke kunne bli, så hunden skulle se noen han kjente, men han ristet på hodet og sa jeg skulle gå. Hun tok meg med inn på kjøkkenet og gav meg en kopp te 24
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 24
19.05.11 13.21
Vinter i Maine
og sa jeg ikke skulle være engstelig. Det var en god kvinne, og jeg likte henne; jeg husket hvor vennlig hun hadde vært mot far da han kjørte den lange turen med en annen hund, tyve år tidligere og vel så det, like før sin egen død. Hun kjente meg igjen nå, det så jeg. Du er Julius Winsome, sa hun. Jeg nikket. Han må ha løpt etter et rådyr siden han kom så langt hjemmefra, sa jeg. Det er sånt de gjør, sa hun. Stakkars liten. Eller bare tatt seg en tur, med nesa i sky, sa jeg. Hun sa: De liker å gå tur, akkurat som mennesker. En klokke ringte, og hun foreslo at vi skulle gå ut til tilbygget igjen. Da vi kom inn, var bandasjer og blod det eneste jeg så. Han hadde mistet så mye blod. Man skal være temmelig grusom, for å si det mildt, når man kan skyte en hund på den måten, sa dyrlegen og gikk bort og la hånden på skulderen min, og jeg visste hva det betød. De gikk sin vei, og jeg hørte hustruen spørre ham om hvordan det hang sammen og hvorfor kunne han ikke redde den. Svaret hans ble borte idet de lukket døren etter seg, og jeg stod der med hunden min under den enslige lampen. Den lille kameraten min så på meg, og jeg holdt hodet hans, og så la han hodet på armen min og sluttet å puste, som om det var helt i orden at han slapp taket nå som jeg var der.
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 25
19.05.11 13.21
4
De t ble en l a ng k jør e t ur tilbake til huset i skogen. Hobbes lå ved siden av meg, men jeg la hodet hans i fanget så han skulle få det så behagelig som mulig, selv nå som det var for sent. Han hadde mistet mye av kroppsvarmen, og blodet begynte å levre seg i pelsen hans og på setet. Samme kveld, straks vi var hjemme, satte jeg på billyktene og begravet ham i blomsterbedet der jeg fant ham, et område jeg visste jeg kunne se fra vinduet når jeg kikket ut. Det var hardt å slenge den første skuffen med leirjord over ansiktet hans, å se hullet gravet ut rundt den kroppen som så ofte hadde løpt etter leker jeg kastet, eller som lå og sprellet på gulvet mens han løp og bjeffet i drømme. Spaden beveget seg inn og ut av lysstrålen mens jorden traff ham i magen, i ryggen, trengte inn i ører og øyne, mens jeg dekket ham til, ham og alt det som hadde gjort ham til den han var: hvordan han gikk tur, hvordan han hvilte, hvordan han spiste når han var sulten, stjernene han satt og så på av og til, den første dagen jeg kom hjem med ham, da han så snø for første gang, og hvert sekund av vennskapet han hadde gitt meg, alt han tok med seg inn i tausheten og ubevegeligheten. Jeg skyflet hele verden over kameraten min og kjente vekten som om jeg skulle ha ligget sammen med ham der i mørket. Da han var borte, satte jeg spaden inn på låven og gikk bort til det varme huset og lot ham ligge og stivne. Det regnet den 26
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 26
19.05.11 13.21
Vinter i Maine
natten, og det var kaldt etter at ilden gikk ut. Jeg lü i sengen mandag kveld og hørte vinden pryle huset som en piskesnert.
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 27
19.05.11 13.21
5
Jeg våk ne t tirsdag morgen til en strime av lys gjennom vinduet, den første dagen da solen ikke stod opp over en levende Hobbes. Graven hans lå fem–seks meter fra huset, for nær til at det gikk an å overse den og bare gå forbi, men jeg kunne ikke få meg til å gå ut og se på den heller, så jeg tasset rundt innenfor mørke vegger, gikk langs rekkene med bøker, plukket dem frem fra den snaue plassen i hyllen og blåste støv av dem i lyset fra stuevinduet, helt til luften var full av støv som hvirvlet i morgenens stråler; så gikk jeg inn på gjesteværelset og trakk frem to esker fra under sengen, begge merket «Alexandria», i hver av dem lå det hauger med kort, omhyggelig buntet sammen med brun strikk. Far hadde jo fôret huset med 3282 bøker, altfor mange til at noen kunne ha oversikt over dem, og derfor laget han et kartotekkort for hver eneste bok med forfatter, utgiver og årstall, dessuten et resymé av innholdet. Jeg husker skrapingen fra fyllepennen der han satt i den antikke New England-stolen sin, den som fremdeles stod ved ovnen, og gransket hvert eneste bokomslag opp og ned, over og under lesebrillene, mens han noterte seg detaljene, beveget hodet fra side til side og gjentok disse detaljene halvhøyt mens han skrev. Fyllepennen skrapet gjennom snø og vår, regn og høst. Jeg ble værende inne på gjesteværelset, bøyd over esken, mens bildet av ham flommet 28
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 28
19.05.11 13.21
Vinter i Maine
over meg som en bekk i skogen etter et regnskyll: Han satt rak i ryggen i den grønne ullgenseren, kasjmirskjerfet med den svake duften av etterbarberingsvann hadde han alltid rundt halsen når det ble kaldt, selv når det brant i ovnen, og jeg husket hvordan jeg holdt meg i nærheten av ham og leste, jeg også, mens periodene med taushet strakte seg som slyngtråder gjennom huset og bare ble brutt når en av oss reiste seg for å lage te eller smøre seg en brødskive. Han var en vennlig mann og lett å bo sammen med, for han tok veldig lite plass. Enkelte mennesker er sånn, men det er ikke mange av dem, og det var av ham jeg lærte hvordan man er stille. Vi bodde alene sammen – han giftet seg aldri på nytt. Han sa det var bare én kvinne for ham, selv om hun var død, og av dette lærte jeg hva lojalitet vil si når man tar det nakne ordet som er skrevet, og ikler det kjød og lar det leve. Etter to kanner te, da bålet allerede var blitt til glør, så jeg på
klokken for tredje gang på to dager, det største antall ganger den klokken var blitt konsultert i løpet av de siste to månedene, minst. Ikke mer enn tolv. Jeg måtte hente ved, ellers ville hele kåken være bunnfrosset før tre. Det var den tiden på året jeg kalte vedtid, når jeg fyrte bare med de kubbene jeg saget av døde trær; men til uken måtte jeg få oljetanken fylt hvis jeg skulle holde temperaturen oppe. Når vinteren først satte inn på disse kanter, var det fort gjort å brenne opp en hel skog og likevel ikke få det varmt igjen. Jeg gikk ut og tvers over tunet med graven til venstre for meg og hentet noen kubber. I det lunkne solskinnet gav hver kubbe fra seg angen av måneden da den var blitt stablet, og 29
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 29
19.05.11 13.21
Gerard Donovan
fra trærne falt det hundrevis av rustne blader som sneiet borti barken på vei ned før de fikk luft under seg igjen og svevde og til slutt landet med en lyd som minnet om regn. Med fire kubber i armene gikk jeg rett tilbake til døren jeg hadde latt stå åpen, med blikket stivt rettet mot bakken. Jeg så ikke opp, men skaden var skjedd – den nye jorden og steinen jeg hadde lagt oppå for å holde ville dyr unna, fant på en eller annen måte veien inn i øyekroken på meg, og hjertet sank i brystet. Da jeg var tilbake i huset igjen og stod og rotet opp i glørne, savnet jeg ham for første gang, og savnet var som et hammerslag mot hjertet, det forferdelige øyeblikket da det går opp for deg hva borte virkelig betyr. Det betyr at ingen ser hvordan du lever, hva du gjør. Og sammen med tristheten var det noe annet som smøg seg inn døren, et snev av noe annet, mener jeg. Det må ha kommet fra vedstabelen eller stormet inn fra skogen, for jeg hadde aldri følt noe slikt før.
101387 GRMAT Vinter i Maine 110101.indd 30
19.05.11 13.21