Mormormonologene

Mormormonologene

Mormor monologene KAROLINE HJORTH

Karoline Hjorth Mormormonologene © 2011 Forlaget Press © Alle fotografier er tatt av Karoline Hjorth Boken er utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord, Trondheim kommune, Norsk kulturfond og Norsk fotografisk fond Mormormonologene hadde ikke blitt til uten hjelp fra en nydelig forsamling individer som jeg skylder en stor takk.

Først og fremst takk til mormor, for at du rent objektivt sett er den fineste mormor som finnes.

En like stor takk til og dyp respekt for hver og en av bidragsyterne og deres tanker, meninger, tirader og perspektiver.

En varm takk går også til min strålende redaktør Thor Arvid Dyrerud, som så potensialet i mormor, prosjektet, boka og fotografen; til designer Dimitri Kayiambakis for at mormor og boka tar seg så godt ut, og til alle andre i Forlaget Press som har jobbet for at mormor kommer ut til folket.

Uten Gudrun Rudningen og Sarah Winge-Sørensen ville heller ikke Mormormonologene kommet seg opp og fram og ut av tenkeboksen – en stor bit av dere ligger igjen mellom permene. Takk også til alle kolleger om bord på Christian Radich for imponerende tålmodighet overfor sin skippertakskollega og for utstrakt lån av satellittnettverket ombord under innspurten i prosjektet. Og sist men ikke minst – en varm takk til mine kjære venner og familie – jeg bøyer meg i støvet for alle uvurderlige innspill, kommentarer, framsnakking og urokkelig tro på prosjektet.

Trykk og repro: AIT Otta Design: Dimitri Kayiambakis, Concorde Design, Oslo Boken er satt med: 9,5/14 Egyptienne F Papir: Munken Pure 150 g ISBN 978-82-7547-453-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no

… jeg hadde aldri hatt noen problemer med å innse at jeg var gammel, det var til og med slik at jeg i grunnen likte ganske godt å være gammel dame. Jeg tenkte at, jo visst er jeg gammel, men dessuten noe mer. Jeg trodde jeg var folk.

Mia Berner 1923–2009

Hvem er du, kjære deg?

Det tenker jeg av og til når jeg er på kaffebesøk hos mormor. Kvinnen som tørker støv av alle sine innrammede barnebarn så ofte hun kan for å føle seg litt nærmere de som fortsatt har melketennene intakt. Nypusset og evig smilende vokter de over senga på gjesteværelset som står klar dersom noen av dem skulle sneie innom på vei til eller fra sine hektiske hovedstadsliv, jobbturnuser, kunstnertilværelser og utvekslingsstudier.

Jeg er én av de innrammede som sneier innom akkurat så sjelden at potetene pyntes med persille, vi skåler i krystallglass og hun lar meg vinne i kinasjakk selv om hun slår hele verden, inkludert morfar. Er det ekstra lenge siden jeg har vært innom får jeg ullsokker i posten og når morfar proklamerer på Skype at det er «over og ut herfra», står mormor i bakgrunnen og smiler med et drag av melankoli over seg.

Liv, heter hun. Hun er snart 80 år og jeg har kjent henne hele livet. Likevel er jeg ikke riktig sikker på hvem hun er.

Så en dag spurte jeg. Utstyrt med kamera og lydopptager skulle mormor utredes med dokumentarisk presisjon, en gang for alle. Jeg tok på meg de gravende feltreporterbrynene, hun tok på seg den skinnende leppestiften som lukter bytur i småsko, marsipankake på Bristol konditori og innsiden av en skinnhåndveske fra 1988.

De store spørsmålene haglet mellom krumkaker og konfektbiter, og Liv forsøkte etter beste evne å imøtekomme kaffegjesten sin, som med kake­

6 | mormormonologene innledning

smuler i munnvikene og tvil i blikket jaktet på den innerste sannhet om damen bak mormor.

Mormormonologene tar utgangspunkt i myten om den gamle dame; hun som lytter, gir kloke råd, trøster, varmer og kjemper stille. Fra en oppvekst i mellomkrigstid med andre betingelser og forventninger til likeverd, har denne generasjonen kvinner vært vitne til og bidratt til paradigmeskiftene fra andre verdenskrig og til den digitale revolusjon. Til tross for dette forhandler den gamle dame fortsatt om en plass i det stolte, kollektive nasjonale minnet. For hvem er hun?

Fra tordnende kjøkkentirader til beskjedne hverdagsrefleksjoner skildrer 24 av velferdsstatens eldre kvinner konsekvensene av ulike livsvalg og forventninger til drømmer, samliv, aleneliv, karriere og kjærlighet.

Mormormonologene er mitt personlige generasjonsportrett og en hyllest til alle hverdagsheltinner, enker, husmødre, karrierekvinner, rødstrømper og bondekoner.

Siden oppstarten av arbeidet med boken i 2009 har seks av bidragsyterne gått bort. Solveig Kolby, Mia Berner, Ebba Haslund, Else Marie Hansen, Reidun Mørk og Kari Størmer – jeg skulle så gjerne ha gitt dere et ferdig eksemplar. Denne boka er tilegnet dere og alle de andre kvinnene som bidro til å gjøre dette prosjektet mulig.

innledning mormormonologene | 7

Kari Størmer 1923–2011. Hjemmeværende. Periodevis gymlærer. Tar en akevitt hver kveld og gjør yoga hver morgen. Fikk nylig beskjed om at hun har uhelbredelig kreft. Noe av det første hun gjorde, var å ringe tannlegen og avlyse timen.

Det å bli gammel dame, ja det skal jeg si deg kom plutselig. Se der, ja, nå skal jeg reise meg, stokk stiv. Og da tenker jeg med en gang: er du kommet så langt? Og dette har skjedd i løpet av et par dager. Ellers er jo dette høreapparatet noen rare greier, det tar jo inn alt av lyd. Især papir. Prøv å bla i en avis med høreapparat.

Men jeg liker å mosjonere, og jeg har vært sporty. Mannen min var jo nordnorsk mester i tennis, men nå har jeg ikke spilt på en stund, for jeg har ikke hatt noen å spille med. Men jeg hadde vel ikke giddet å spille om jeg hadde fått noen å spille med heller. Det har jo aldri vært noe særlig fart på tennisen i dette landet.

Jeg starter dagen med litt yoga, og så sykler jeg gjerne en tur, det er liksom mitt fremkomstmiddel. Jeg sykler overalt. Og så bruker jeg sparken når det er sparkføre, og ellers har jeg en rullator. Det begynte med at jeg anskaffet en for en venninne av meg som var meget forfengelig. Hun ville heller leie en sykkel enn å bruke rullator, og det syntes jeg var helt vanvittig. Så jeg fikk tak i en rullator og ba henne prøve den. Da måtte hun krype til korset og medgi at det var ganske all right likevel. Så da skaffet jeg meg en selv også.

Det er klart, man ser jo ikke frem til å måtte sitte i en rullestol, men det

10 | mormormonologene kari størmer

er jo bare å ta dagene som de kommer. Man vet aldri. Jeg hadde en venninne som fikk slag, og jeg vet ikke om det var det som gjorde det, men hun ville på død og liv ta livet sitt. Hun ville komme opp hit, så hun kunne kaste seg ut herfra. Og da jeg var og besøkte henne på sykestua fikk hun det altså for seg at jeg skulle trille henne utfor trappene. Jeg måtte utkjempe en kamp med henne der oppe på avsatsen, og hun så vel ikke rekkevidden. Jo da, man har da fått oppleve litt av hvert.

Jeg tenker ikke på selvmord, men jeg skjønner svært godt de som gjør det. Det plager meg, og det plager vel de fleste, at de skal bli til bry for andre.

Men døden tenker jeg ofte på. Det er jo bare det man vet med sikkerhet. Mer er det vel ikke å si om det. Men jeg tror ikke på en gud, eller er kristen, som det heter. Jeg har ikke skrevet noe testamente heller. Jeg vet bare at det akkurat er plass til en urne der oppe på den kirkegården som skal legges ned. Den er full, nemlig.

Jeg hadde en fri oppvekst. Mine foreldre var veldig frilynte. Bortsett fra alt som hadde med sex å gjøre, det var tabubelagt. Jeg husker da jeg var fjorten-femten år og leste i avisen om gummiartikler. Jeg spurte mor hva det var, men fikk beskjed om at det måtte jeg bare vente med til jeg ble voksen.

Det var mulig jeg kikket i leksikon, men dette med samleie og alt mulig … jeg fikk jo vite det etter hvert, da. Venninnene snakket heller ikke noe om det, det var bare et tema man ikke berørte. Og det var altså på gymnaset. Jeg må si at vi var jo noen temmelig søte jenter, altså, men vi ble kalt de fem dydige jomfruer. Og det var det jo en grunn til.

Jeg husker da jeg ble spurt om jeg ikke gledet meg til å få en liten bror eller søster. «Skal jeg det?» spurte jeg. Da var min mor åtte måneder på vei, og jeg ante ingenting. Og da jordmoren kom hjem til oss og tiden kom, for å si det bibelsk, så ble vi vekket og måtte gå ned på kjøkkenet. Vi stod og hørte mor skrike og ble jo skremt i grunnen, men da vi kom opp og så denne ungen, så vet jeg ikke hvor mye vi tenkte over det.

Så er det historien om min egen datter Helene. Hun var vel syv år, og vi stod på badet og stelte oss da hun forlangte å få vite hvordan barna blir til.

Ja, det var jo bare å sette i gang det, så jeg fortalte det. Da svarte Helene: «Åh, e’ det det man kaller å pule.»

Nå har hun bodd i USA i femogtyve år. Og det synes jeg har vært et vel-

kari størmer mormormonologene | 13

dig savn. Det må jeg jo bare si. Det er langt bort dit. Det er ikke bare seks timer. Men da hun fortalte at hun skulle flytte dit med Jackie og at de skulle bo sammen i Amerika, så sa hun at hun ville se meg hvert år. Og det har hun holdt. Så det er jo enestående. Å ha en sånn datter. Det er jo det gamle ordspråket … det kjenner dere? En sønn er en sønn til han finner seg en viv, en datter er en datter hele sitt liv. Og det tror jeg det er noe i.

Altså da de flyttet til Amerika … nå var det jo ikke så nytt for meg at hun var lesbisk. Det var litt hardt akkurat da det skjedde, men når man en gang har den legningen, så er det jo ikke noe man kan gå til og fra. Noen tårer var det. Men når det først skjedde og det var alvor, så kom vi frem til at det som gjorde henne lykkelig var det som betydde noe. Legning og natur og i det hele tatt, det er reelt, det.

Jeg har aldri opplevd barnebarn mens de var små. De har bodd på andre kanter av landet. Men nå har jeg to oldebarn her, og det er jo en hel prosedyre når de kommer hit. Vi har det så trivelig. Farmor Kari, kaller de meg.

Da jeg var ung ville jeg gjerne bli fysioterapeut. Jeg hadde reist fra Stokmarknes til Trondheim for å gå reallinjen. Dette var lenge før studielånet kom, da det fortsatt var en voldsom forskjell på folk. Lånekassen hadde virkelig enorme konsekvenser, og det var bare helt fantastisk det som skjedde.

Nå er Norge et lite eventyrland å bo i.

Vi var tre jenter i klassen, og læreren sa bare «jeg forstår ikke hvorfor dere er her, for dere gifter dere jo bare eller forsvinner». Og det var jo i grunnen det vi gjorde. Jeg møtte min mann, og da falt utdannelsen i fisk. Vi for­ lovet oss, og da ble det husmorskole i stedet, før vi giftet oss og fikk barn.

Helt etter oppskriften. I møblerte hjem, da, kan du si. Jeg benyttet nok ikke mine evner, men det var bare en annen tid. Vi er vel den siste generasjonen som vokste opp med den innstillingen.

Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Jeg ble nærmest irritert på ham første gang jeg så ham. Jeg var på gjennomreise i Lofoten sammen med en venninne, og vi stod og snakket idet det kommer et par gående på kaia. Idet de går forbi oss, snur han seg og går nærmest baklengs og ser på meg, og jeg tenkte «gud, for en uhøflig kar». Der går han sammen med en ung dame, og så snur han seg etter meg. Så jeg var nokså skeptisk til å begynne med. Han kom fra en gammel væreierfamilie i Svolvær. Størmer-familien eide hele Svolvær

16 | mormormonologene kari størmer

18 | mormormonologene navn etternavn

i sin tid, før de mistet alt på 1920-tallet. Jeg har heldigvis ikke vært i den situa­sjonen, og det synes jeg er like greit. Ja, hvorfor i all verden skal noen sitte og bestemme over andre? Det er jo et demokrati vi lever i.

Men jeg forelsket meg veldig. Jeg regnet ut jeg har vært enke i syv år nå.

Vi hadde et fint liv sammen. Selv om min mann var meget omsvermet. Han hadde et utrolig kvinnetekke, og det kunne vel være litt irriterende når det var store fester, jeg fikk jo nesten ikke danse med ham. Men det gikk jo bedre med årene, etter at all festingen tok slutt. Vi feiret i alle fall gullbryllup. Hva dere kan lære av det? Nei, dere er mye mer modne og reflekterer på en helt annen måte enn det vi gjorde.

Men dét kan jeg si med sikkerhet: Det viktigste i livet er kjærligheten.

Den kan du ikke ta fra noen. Den er det største av alt. a

kari størmer mormormonologene | 19

Eva Bjertnes Født 1932. Vokst opp på Lillehammer. Bor på Røa med hunden Petra. Hadde tre barn, men mistet en sønn og har nå fire barnebarn og ett oldebarn. Utdannet sekretær. Mener rødstrømper har misforstått verden og synes husmor­ livet har vært topp.

Funksjon og funksjon, fru Blom, det er ikke så viktig for meg å ha noen funksjon lenger, utover det å ta vare på meg selv. Jeg synes det å bare være er en veldig deilig funksjon, jeg da. Jeg forstår ikke de som skal holde på med så innmari mye hele tiden, de er jo som maskiner. Sette seg nye mål og alt det der, det spiller ingen rolle lenger nå. Vitsen er at du har det bra, er det ikke?

Jeg synes jeg har det helt nydelig når jeg ikke har noe program og bare kan ta livet som det kommer. Jeg står gjerne opp halv ti hvis jeg ikke skal noe, lufter bikkja, spiser min ene skive med brød, leser avisen, ser på været, snakker i telefonen, lager litt middag, hvis jeg gidder. Det er så innmari kjedelig å lage mat til seg selv. En blir både latere og gidder mindre når en blir gammel, og jeg gjør ikke mer enn det jeg må. Jeg ser veldig mye TV. Mens andre har radioen på som lyd hele dagen, har jeg CNN, BBC og alt av sport som mine bakgrunnslyder. NRK er bare fjas, så det kan du ha for meg. Ellers syr jeg en del, noen kilometer gardiner, gjerne, og så løser jeg masse kryssord. De lette gidder jeg ikke, og jeg kjøper ikke Hjemmet, for å si det sånn. Og så legger jeg masse kabal og spiller bridge tre ganger i uken. Alt med kort er gøy.

Jeg hadde en svigermor som også la mye kabal, men hennes gikk opp hver

20 | mormormonologene eva bjertnes

eneste gang. Jeg vet ikke hvor stas det er å jukse for seg selv i kabal. Og la meg få legge til at jeg både røyker og drikker. Favorittdrinken min er whisky soda eller en dry martini, men aldri mer enn én. Vin drikker jeg aldri alene, men en sherry kan jeg ta. Og jeg røyker inne, dette er ikke en helsefarm.

Så jeg er et helt alminnelig menneske som har det bra, men de er det kanskje ikke så mange av? Det er muligens noen som er interessert i hvordan folk på åtti har det, jeg vet ikke. Personlig er jeg ikke veldig interessert i å høre om hva andre damer på åtti mener. Men jeg liker at man gjør et forsøk på å ta knekken på myten om at en gammel dame er en gammel dame. For det er hun altså ikke. Det finnes så mange slags sorter. Du har de som tror de er evig unge, og da er det bare å ta en titt i speilet, så er det veldig greit.

Og så har du de som er gamle hele livet. Jeg tror det er mange forstokkede hoder som har mistet bakkekontakten og som ikke i det hele tatt lever i dag.

Det er kanskje ikke så snilt å si sånt heller. Men det går ikke an å si at alt var så mye bedre før, for det var det faktisk ikke.

Jeg har vel vært litt sånn kjappmunnet, kan du si. Men jeg tror det er viktig å være den du er og ikke snakke folk etter munnen. Da får du heller ta den belastningen det er at du er ærlig. Det tror jeg er viktig i alle relasjoner.

Det å være alene er helt greit. Det kan vel kanskje bli litt stusslig av og til, men den lille hunden min Petra gir meg veldig mye glede. Og jeg tror jeg har en ganske høy stjerne hos barnebarna. De sier i alle fall at de er glade for å ha meg her. Det er helt strålende å ha barn og barnebarn. De som ikke har noen, tror jeg mister bakkekontakten rett og slett. De kan jo sitte der med sin ektefelle og leve bare for seg og sitt, men jeg tror ikke de får nok input og ender derfor ofte med å bli ekstremt selvopptatte.

Mannen min døde for snart tre år siden. Da hadde vi vært gift i nesten 52 år. Det er jo faktisk veldig bra prestert i våre dager. Han var syk de siste tyve årene omtrent. Det var aldri noen følelse av at jeg ofret noe som helst da jeg tok vare på ham, det var helt naturlig. Det kunne jo like gjerne vært meg. Det er mange som synes synd på seg selv når de blir igjen alene, men i en sånn situasjon må man tenke på den som fikk slippe, som ikke hadde noe liv og som hadde mye vondt. Og ingen lever evig. Jeg vet jo ikke om jeg faller om nå, så jeg må jo bare være glad for alt mulig. Men jeg har meldt meg ut av statskirken. Jeg ble konfirmert, og det er en av de få tingene jeg har angret

eva bjertnes mormormonologene | 23

på i livet. Jeg skjønner ikke hvordan opplyste mennesker kan tro på den boken, og jeg er vel en av de få i Norge som ikke har vært i kirken på julaften, selv om det kanskje ikke er noe man skryter av.

Ekteskapet vårt var som mange ekteskap er, ikke bare gøy. Men når jeg tenker på hva slags mann han var, så må jeg jo si at han var ganske enestående. Vi hadde blant annet en veldig spesiell økonomi og ble mobbet for det av alle rundt oss, men for oss fungerte det helt fantastisk. Selv om han jobbet og jeg var hjemme med barna, så delte vi lønna half and half bestandig. Vi delte alt og vi diskuterte aldri penger. Det var en veldig grei ordning, mens vennene våre syntes det var helt på viddene. Jeg jobbet deltid en periode, og der var det flere av damene som omtrent måtte ta med nye strømper hjem for at mannen skulle godkjenne innkjøpet. Og lønna deres gikk rett inn på hans konto, tenk på det, da. Jeg hadde fått helt krampe.

Jeg har aldri vært i fulltidsjobb. Hvorfor skulle jeg det? Jeg syntes det var hyggelig å være i arbeidslivet en stund, og det var sosialt, men jeg kunne jo ikke tenke meg å ha full jobb når jeg hadde hus og barn og mann. Aldri i livet. Det er de som må gjøre det, eller som er veldig opptatt av karriere og alt det tullet der. Men jeg tror ikke det er sunt. Du blir stresset, nedkjørt og sliten, og jeg tror ikke det er bra verken for deg eller barna eller ekteskapet. Jeg tok ett år på sekretærlinjen fordi det var en veldig rask vei til jobb, men da vi fikk barn, var jeg hjemme i femten år. Det var aldri noen som hindret meg i å ta mer utdannelse, men jeg hadde ikke behov for det. Jeg syntes det var helt topp som jeg hadde det. Jeg mener det er feil at alle andre skal oppdra og passe dine barn for at du skal få bygget karriere.

Og det med at man skal stå på krava og at kvinner skal ditt og kvinner skal datt, det synes jeg er utrolig overdrevet. Jeg mener at du ikke har anledning til å kreve noe som helst før du har satt krav til deg selv. Jeg innrømmer gjerne at jeg er doven og lat nå, men jeg har hele veien stått på for ungene og barnebarna, strikket og sydd, uten at jeg trenger å kreve noe som helst i hytt og vær for det. Selvsagt skal man ha lik lønn for likt arbeid, men hvis det skulle være noen slags likestilling, så ville det jo være helt naturlig at kvinnen også gikk ut og skiftet dekk på bilen eller gravde ei grøft i hagen. Jeg vet ikke om noen kvinner som gjør det. Det er sånne venstrevridde håpløsheter.

Og så har du de som mener at husmoryrket også er en jobb. Det er jo helt

24 | mormormonologene eva bjertnes

sykt. Du skal jo ikke være lønnet for å jobbe i ditt eget hus, hvem skulle du få lønn av da? Jeg synes det er en naturlig ting, selv om det skal sies at jeg var grundig bortskjemt fram til jeg flyttet hjemmefra. Jeg hadde knapt gjort noe på et kjøkken annet enn å speile noen egg, så det var noen nygifte år hvor mannen min stod med kokeboken og leste høyt. Men det var bare litt øving og stahet som skulle til. Det gjelder å være litt bestemt, så får man til det man vil. a

Mia Berner 1923–2009. Sosiolog, psykolog, filosof, journalist, forsker, forfatter, oversetter.

Publisert i Norge, Sverige & Finland. Kledd i rødt fra topp til tå siden hun ble enke etter den finske poeten Pentti Saarikoski i 1983. Var meget klar over sin alder helt til det siste, men lurte på hvorfor det skulle ha noen betydning for noe som helst.

Du kan si at de frie valgene som jeg traff, nok var både svært frie og ofte hastige, sammenliknet med de fleste kvinners liv. Men det grunnleggende mønsteret i menneskers liv på jorden i dag er ikke vesentlig annerledes enn det har vært i kanskje mange tusen år. Det å leve lenge, sammen med noen man er glad i, å få barn med dem og leve livet ut, både ved å holde ut og ved å ville holde ut. Og så dør noen og man går videre i livet eller blir sittende der med sine minner.

Lykkelig eller ulykkelig. Det er ikke vesentlig forandret for mennesker flest.

Med det jeg har gjort mellom mine to ekteskap, i perioder hvor jeg har stått i og levd mitt liv, så å si, så har jeg valgt en del erfaringer som i hovedsak menn har kunnet velge før. Og der har det blitt litt mindre skjevt og litt mer egalitært i mitt liv. Historisk sett så er vel det en nytilkommet mulighet som ikke fantes på 1800-tallet. Og som heldigvis ikke alle har benyttet seg av.

Det er vel i grunnen ikke noe en primært trenger å stå etter, eller synes er så fantastisk; å holde på og knulle omkring i tilværelsen. Det har jeg visserlig gjort, og mange av de erfaringene har vært både morsomme og interessante, og noen få av dem har jeg skrevet om. Men det er jo ikke den maksimale friheten at du fnatter omkring og puler verden rundt, det er ikke det som er

28 | mormormonologene mia berner

frihet eller selvstendighet, og aller minst en feministisk vinst. Jeg har hatt det en del gøy med det og gjort som jeg ville, men det er ikke noe jeg mener skulle høyne lykken eller livsverdien i de fleste kvinners liv. Å få leve sammen med noen og få bli eldre sammen og ha erfaringer, minner og barn sammen, og noen å savne etterpå – det er veldig mye verdifullt i dette som på ingen måte kan slås ut av noen tilfeldige små happenings … hvor du ligger i noen kløverenger og har det gøy en stund. Nei, det er ikke slik.

Nå kan man forvente å få leve et forholdsvis egalitært liv og å få innflytelse over sine barn i samme utstrekning som sin mann. Det gjaldt ikke da jeg var liten. Jeg fikk jo lære meg at enten gikk man på universitet, eller så giftet man seg. Det var ikke tale om å gjøre begge deler. Og det var min mor overbevist om, at når jeg flyttet hjemmefra og begynte på universitetet, da var min skjebne beseglet. Nå ville jeg bli en gammel jomfru. Der tok hun jo grundig feil, da.

Men dette er altså ingen god dag å treffe Mia Berner på. Det synes vel på meg, jeg er jævlig forbanna. Det var ei kjerring som satt her i to og en halv time og fortalte meg hvor vanvittig gammel jeg var. Det hadde jeg jo aldri hatt noen problemer med å innse, at jeg var gammel, det var til og med slik at jeg i grunnen likte ganske godt å være gammel dame. Jeg tenkte at, jo visst er jeg gammel, men dessuten noe mer. Jeg trodde jeg var folk. Og dessuten en som arbeider og tenker og står i. Men da hun hadde gått var jeg kun gammel.

Og ingenting annet. Og det var det som var hennes oppgave.

De sender altså ut konsulenter, med litt høyere lønn enn vanlige sosialarbeidere, antar jeg; halvbegavede, middelaldrende damer i genser som sitter og forteller deg at ditt liv er slutt og at du bare må finne deg i å utsette deg for service som du ikke har bedt om, fordi det passer seg i din alder. I to og en halv time maste hun meg nesten i hjel om hvor gammel jeg var, og at jeg burde gå på et sånt eldresenter, som det heter, her oppe i bygda. Og dit skulle jeg på død og pine gå og spise mat, men jeg sa: «Hva da for en mat, jeg har da mat hjemme, jeg?» Men, nei, ikke tale om at jeg skulle sitte her og spise mat, jeg skulle opp dit fordi det var billig. Da sa jeg: «Det koster drøyt 400 kroner å ta taxi dit opp og hjem igjen, så hvor billig det blir, det kan vi jo diskutere.»

Ja, nei, det hørte hun ikke på, og hun svarte ikke heller. Hun reagerte overhodet ikke, ansiktet var bare blank face.

mia berner mormormonologene | 31

Jeg har en gjeng jævlig hyggelige mennesker som jeg omgås, de er 40, de er 37, de er 42, én er til og med 50 – en mann på 50 kjenner jeg også, som jeg er glad i, altså, dette er min omgang. Men nei, jeg skulle gå opp til dette stedet, og så skulle det spises offentlig mat og så skulle fordelen være at jeg også skulle få treffe andre gamle mennesker, for dette skulle jeg bli så stimulert av. Foruten, som hun sa, at jeg måtte komme dit og høre på foredrag. Da jeg spurte hva de foredragene handlet om, sa hun: «Hva som helst.» Da skjønte jeg at dette var en nutter. Fullstendig.

Telefonen ringte mens denne dama var her, og da sa hun øyeblikkelig, hun hoppet liksom til i stolen: «Den telefonen kan du ikke ha, du skal ha en annen telefon, du skal ha en telefon som passer for gamle damer!» Og så fikk jeg da en gammel-dame-telefon, som heter Lydia. Det var jo litt moro, da, at telefonen heter Lydia, for hun kan ikke ringes i, hun kan ikke snakkes i og hun kan ikke høres. Det er en dritt-telefon jeg har fått. Ja, og den er nå koplet inn i alle vegger, på steder hvor det er lagt opp slike signaler, og det går ikke an å bytte den ut igjen. Men, det har jeg da i det minste vunnet på dette, at jeg slipper å snakke så mye i telefonen, for da hører jeg ikke noe. Det er et slikt frynsegode du kan få hvis du er gammel nok. Jeg forsøkte å si fra om at dette ikke var noe for meg, men det ble så mye mas og snakk at jeg til slutt var helt istykkersnakket. Å knekke meg er ikke så lett, altså, men nå har jeg skjønt at det gikk an. Jeg var helt knekt, jeg var ferdigknekt, da hun gikk. Og hadde hun ikke gått da, så hadde jeg nok drept henne, men det rakk jeg altså ikke.

Da hun var ute av døren, gikk jeg ut på altanen her og beregnet hvordan det ville være å hoppe. Jeg var helt rolig, uten noen følelser. Jeg hadde ikke følelser lenger, jeg var bare død. Men såpass begavet var jeg fremdeles, at jeg kunne beregne at det var litt for lavt. Jeg ville bare bli skadet, jeg kunne knekke nakken eller bryte noen bein, nesen kanskje, hva som helst, men ikke dø, nødvendigvis. Og da lot jeg det være. Skuffet og fylt av ro gikk jeg inn og stengte døren bak meg, og tenkte, ja, ja, det var jo litt håpløst, da, at jeg bor så lavt. a

32 | mormormonologene mia berner

Astrid Hoff Født 1927. Stavanger. To barnebarn, fire oldebarn. Er så glad i å spille bridge at hun har skaffet seg hushjelp slik at hun kan gå oftere i bridgeklubben.

Hver dag kan du gjøre til en god dag, hvis du gidder, hvis du vil det, og man må ville det, så stå på! Det sier jeg ofte til meg selv, selv om jeg ikke er like viljesterk lenger.

Jeg bestemmer meg for meget, og så blir det ikke stort av det. Nå har jeg fire bridgeklubber i uka, og jeg har lenge tenkt på å ansette rengjøringshjelp, for jeg vil jo mye heller spille bridge enn å gjøre rent. Men det tar visst sin tid å få gjort noe med det. Heldigvis har jeg blitt mye mer tolerant, jeg er ikke fullt så kritisk lenger. Det er faktisk ikke så om å gjøre å bli hørt lenger heller.

Hvis du derimot kan bli en god lytter, har du skjønt meget.

Men nå må du forsyne deg med et rundstykke til. Jeg har fått med meg at dere unge visstnok blir så veldig aktive av sukker, så jeg tør nesten ikke ha noen godterier liggende fremme. Og disse barnebarna skal visst ikke ha noe godt i det hele tatt. Men jeg synes nå det hadde vært litt kos om jeg fikk gi dem litt av og til. Jeg har et skap til slikt. Og der kommer min middel­ aldrende sønn av og til.

70-årene var gode, men med en gang jeg tippet over 80, begynte jeg å tenke at jeg var blitt skikkelig gammel. Men så føler man seg jo som et parog tjue fremdeles. Jeg har en gammel venninne som alltid sa at nei, vi er

36 | mormormonologene astrid hoff

38 | mormormonologene navn etternavn

ikke gamle, vi er bare eldre. Jeg leste i avisen her en dag at to gamle damer på over 60 år hadde kjørt utfor på Jæren. Vi tøyser litt om det. Hun har nå rukket å bli 92. Jeg har tenkt å bli 100, og etterpå skal jeg komme igjen og spøke. Neida, jeg ønsker ikke å bli så voldsomt gammel. Faktisk hadde det ikke vært så verst om jeg en dag bare falt om i hagen. Eller som en gammel bridgevenninne av meg gjorde, hun satt og så noe koselig på TV, og så var det plutselig slutt.

Mannen min fikk hjerneblødning og døde på mindre enn ett døgn. Det var hardt. Vi hadde et så fantastisk fint ekteskap og hadde så meget felles.

Han var rett og slett enestående. Jeg husker for eksempel når fredagene kom og jeg hadde hatt barna hele dagen, da kunne han komme hjem fra jobb og ta støvsugeren, mens jeg tok vaskebøtten, og så gjorde vi rent sammen. På den måten var han svært moderne. Jeg var også den første av venninnene mine som gikk ut i jobb igjen da barna var blitt større. Men det ble litt travelt for meg, far fikk slag og ble liggende hjemme, mor fikk kink i ryggen og klarte ikke å røre seg, så jeg fikk to pasienter og deltidsjobb. Sånn var det den gangen. Men mannen min og jeg delte alt, og til slutt føltes det som om jeg ikke trengte venninner. Derfor var jeg kanskje ekstra langt nede da han døde fra meg.

Jeg husker jeg var invitert i et bryllup fire måneder etter, og jeg glemmer ikke den rare følelsen av å ha blitt en slik gammel tante som satt der som veggpryd da dansen begynte. Jeg, som var vant til å være blant de første på dansegulvet med mannen min. Og så kom jeg i den merkelige situasjonen hvor jeg måtte passe meg for ikke å prate for mye. Jeg har alltid vært en som syntes at ordflørt har vært festlig, og har i grunnen også vært ganske god til det, men nå måtte jeg altså passe meg for ikke å fremstå som en flørtete enke.

Og med hensyn til mine barn, tenkte jeg at nå må du for all del ikke la dem synes synd på deg. Du må ikke bli til en pest og en plage. Og du skal ikke gå til dem uten at de roper på deg, ringer på deg eller at du har et ærend du må gå med. Men heldigvis har de kommet til meg, og det er så godt å vite at en har noen som ringer og bryr seg. De har vært aldeles skjønne. Det er i tunge stunder man tenker over hvor fantastisk det er å ha barn og barnebarn. Og jeg tror den tradisjonelle bestemorrollen, hun som øser av omsorg, kommer til å fortsette. Alle trenger noen som bryr seg.

astrid hoff mormormonologene | 39

42 | mormormonologene navn etternavn

Nå har jeg vært alene i seksten og et halvt år. Jeg har stadig fått nye venner, og har liksom alltid hatt en eller annen som har holdt liv i meg, samtidig som jeg har hatt masse omsorg for de rundt meg. Det har blitt mange å savne etter hvert.

Vi gjør hver våre valg og veien blir jo til mens vi går. Hadde jeg valgt en gang til, hadde jeg kanskje stått på litt mer når det gjaldt utdannelse, men jeg var jo meg, og jeg tror ikke jeg hadde de store ambisjonene. Foreldrene mine forventet at jeg skulle ta universitetsutdannelse, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde anlegg for matematikk og realfag, men jeg fikk kalde føtter. Min mor hadde vært student i 1916, og det var jo litt sært den gangen. Hun hadde vært i London og studert språk, så jeg lurer på om jeg kanskje følte meg litt underlegen hennes kunnskap. Men jeg så veldig opp til henne, så jeg følte meg rett og slett ikke helt klar for det. Jeg tror nok helst det handlet om at jeg var mer opptatt av gutter og kjæresterier enn jeg var av utdannelse. Men jeg ville ha en utdannelse, så jeg valgte to-årig handelsgym med språk og det hele, og begynte å jobbe som kontordame.

Det er jo stort sett tilfeldigheter alt som skjer med oss, både med menn og jobb og alt i livet. Jeg husker den første vennen jeg hadde etter at mannen min døde, han mente at det måtte være skjebnen at vi skulle møtes. Men jeg sa at nei, det er bare tilfeldigheter. Jeg tror ikke på skjebnen. Og jeg må tilstå at jeg tror ikke på et liv etter døden heller.

Så jeg sier: husk å leve mens du lever. Og hvis andre synes at cafélivet er verd å leve for, så må jo de få lov til det. Selv om jeg ikke aner hva de snakker om engang, de som sitter på café, det kan vel være alt fra prevensjon til seksuelle opplevelser. Og kanskje har det sin tid, men jeg finner det tomt. Men nå må du være klar over at jeg er en veldig konservativ gammel dame. For meg har livet dreid seg om gleden av å ha omsorg for mann og barn og barnebarn, og jeg tror ikke de som velger karriere isteden, vet helt hva de går glipp av.

Selvsagt har jeg jo også måttet lide for det med sorgen, men heller det enn å sitte igjen ensom og tom. Men det er altså min måte å se det på.

Det å legge liv til årene er viktigere enn å legge år til livet. Og mitt motto har alltid vært «count your blessings». Så jeg teller og teller, alle gledene jeg har. a

astrid hoff mormormonologene | 43