Sentimentalistene

Sentimentalistene

Johanna Skibsrud

Sentimentalistene Oversatt av Hege Mehren, MNO

Forlaget Press

Til min mor

Syng om Olav, svĂŚr og blid, hjertevarm, og skydde krigen E.E. Cummings

Fargo

1

Huset far forlot i Fargo i Nord-Dakota, var aldri egentlig noe hus. I stedet forble det for alltid en forestilling om seg selv. En tømmermanns hus. Et pågående arbeid. Og derfor, selv etter at vi fikk flyttet ham nordover til Casablanca og huset i Fargo ble tauet bort – mens tomten ble solgt til en familie fra Billings i Montana – ble far alltid forbauset og lei seg når stedet ble omtalt uten ærbødighet, som om det hadde vært en separat gjenstand på siden av alt annet; atskilt fra resten av livet vårt. På den måten forble han helt til det siste en tømmermann, en husbygger. Om ikke annet, så i måten han forholdt seg til ting på. Som om alle gjenstander eksisterte som plantegninger – på forskjellige stadier mellom skisse og reparasjon. ¶ Huset i Fargo kjøpte far det første året han var tørrlagt, og allerede da var det satt sammen av to og en halv husvogn av aluminium som var plassert på en teig – plass nummer 16 – i utkanten av en husvognpark i West Fargo. Ikke desto mindre var det for ham – og dermed for oss – «slottet» hans, og han var spesielt stolt av de påbygningene og oppussingene han foretok på stedet i løpet av de årene han bodde der.

Over selve husvognparken ruvet et stort blått og hvitt vanntårn, og det omkringliggende landskapet i West Fargo var så flatt at far kunne ta sikte på tårnet fra den andre siden av byen og følge det helt hjem. Han kunne kjøre tvers gjennom på de sirlig rettvinklede hovedveiene, og når han nærmet seg, så det ut som om de prydelige rekkene med 9

lange, lave hus fungerte som et nødvendig fundament for tårnet. Det virket også som om husvognparken lå helt i skyggen av det. Men da han kom dit – da han passerte det siste veikrysset og fikk sitt eget hus i syne – ble tårnet liksom mindre og husene lengre, det dukket opp små hageflekker, og plutselig var det plass til to–tre biler i hver oppkjørsel.

Når han så svingte inn foran sitt eget hus, var vanntårnet fremdeles stort, men nå en mer perifer struktur seks–sju kvartaler unna. ¶ Påbyggene på fars hus var klossete utført og gjort før hans tid, slik at bygningen fra siden så ut som om den var satt sammen med flere løse ledd. Inne i huset var seksjonene markert med et trinn, og siden gangen gjennom huset var så smal og lang, kom de små trinnene like overraskende som en sving ville gjort i en by midt på prærien.

I enden av gangen lå rommet som far omtalte som «det andre biblioteket» – det første hadde nådd sin begrensning mange år før. Far var en bokorm av rang og husket alt mulig, selv om han aldri husket noen ting i rett rekkefølge eller i sin helhet. Små brokker av alle bøker eller dikt han hadde lest, fløt alltid fritt rundt i hodet. Det andre biblioteket var det mest brukte rommet i huset, og i tillegg til bokhyllene det hadde navnet sitt fra, inneholdt det PC-en, TV-en, ergometersykkelen og hauger med fotografier.

Fotografiene var stort sett ting mor og bestemor hadde sendt i årenes løp, og jeg kjente dem godt, for det var de samme som sto i album hjemme hos mor. Det var bilder av min søster Helen og meg: oppstilt for avfotografering de første skoleårene, ellers med foten på diverse fotballer.

Våre tidligste barneår var godt dokumenterte i fars hus.

10

Det var bilder fra teltturer i hagen, vår første hund – en gul labrador ved navn Roger – i tillegg til bunker på bunker av fotografier fra julekonserter der det nesten er umulig å identifisere et eneste ansikt.

Et kronologisk hull på fire år i disse fotografiene utelot det meste av ungdomstiden vår, så da jeg i en alder av tjueto besøkte fars hus for første gang og gikk gjennom stablene, ble jeg overrasket da jeg – mot slutten av samlingen – plutselig så meg selv som voksen. Dokumentasjonen fantes da bare i form av utrevne avisfotografier av uteksaminerte studenter, og deretter i de ferskere og mindre støvete bildene av min niese Sophia, som Helen hadde sendt fra Tennessee.

Det andre biblioteket fungerte som røykerom når jeg var på besøk. Far trakk seg tilbake dit etter måltider, i tillegg til halvtimes intervaller resten av dagen. Jeg styrte unna rommet og prøvde å lufte så godt jeg kunne i resten av huset. Men av og til fikk jeg det for meg – akkurat som far – at jeg ikke fikk puste, og da sprang jeg fram og tilbake i gangen og viftet etter tur med ytterdøren og kjøkkendøren. ¶ Den siste vinteren far bodde i Fargo, hadde han for dårlige lunger til å fortsette å fikse på slottet sitt, så i stedet fattet han interesse for aksjemarkedet. Han oppgraderte PC-en, og etter det tilbrakte han nesten all sin tid på det andre biblioteket og beveget seg sjelden ut i den lange gangen til resten av huset med de mange rommene i.

Han hadde plassert PC-en på et lavt bord ved siden av TV-en for å kunne følge med på begge samtidig, og slik holdt han seg oppdatert på utviklingen av de få aksjene sine utover dagen. Han fulgte dem til og med mens han fikk loggført den obligatoriske distansen på trimsykkelen, som han stilte 11

opp foran skjermen. Når markedet stengte for dagen eller for helgen, savnet han aksjene sine og travet rundt i rommet «som en bjørn», sa han. ¶ PC-en var en del av et pakketilbud som han nedbetalte over så lang tid at renten snart viste seg å bli dobbelt så mye som varene hadde kostet. «Jeg får til og med en brenner med på kjøpet,» fortalte han meg på telefonen i januar, «pluss en faksmaskin».

«Synes ikke du også dette er litt deprimerende?» spurte min søster Helen en måned senere, da fars virksomhet var i full sving.

«Far,» sa jeg, «hva i all verden skal du fakse?»

Han hørte ikke etter.

«Jeg kan jo like gjerne finne på noe,» sa han. «Til den prisen har jeg ikke råd til å la være.»

Uti den tredje uken av fars børskarriere hadde han tapt til sammen 150 dollar og kunne fortelle oss at det slett ikke var dårlig til fersking å være.

«Dette er mye tryggere enn tjueett,» sa han til meg da han hadde regnet over resultatene og ringte meg for å fortelle om det.

«Det er kanskje ikke det helt riktige øyeblikket i verdens­ økonomien, pappa,» sa jeg, «å starte med sånt.»

«Det kan godt hende du har rett,» innrømmet far. «Det kan godt hende.»

Men det neste jeg hørte fra ham, var en e-post han sendte til både Helen og meg, og da virket det ikke som om han hadde noen planer om å trekke seg ut. Det sto: «Kryss fingrene, så kan vi bosette oss i det opprinnelige Me-hi-ko om ikke lenge.» En ny e-post fulgte tett på. «Jeg har gitt 12

opp gruveselskapene, men – med litt grundig analyse og ‘alle gode ting er tre’ kommer neste satsning til å gå så det suser, veslejentene mine. Håper dere føler dere like heldige som jeg.»

Helen følte seg alt annet enn heldig. «Vi må få ham til å kutte ut det der,» sa hun. «Henry kommer ikke til å finne seg i sånn dritt.» ¶ Henrys hus, et sted midt i den bitte lille byen Casablanca i Ontario – bare drøye tjue kilometer over grensen fra delstaten New York – var åstedet for min barndoms somre, og det stedet som vi alle, også far, i all hemmelighet følte var hjemme. Men da Helen kom med forslaget om at far kunne flytte dit for godt og bli tatt vare på av Susan, Henrys sykepleier på deltid så lenge vi hadde kjent ham, klamret far seg trassig til friheten og uavhengigheten i slottet sitt, dit han vendte tilbake hver høst som en trekkfugl. Men den våren, etter aksjemarkedvinteren, flyttet vi far, trass i protestene hans, til Casablanca for godt. Slottet ble solgt rett før avreisen i henhold til Helens instrukser, og det ble ordnet med at fars medisinske journaler ble overført til North Country Veterans Clinic i Massena i New York. Derfra kunne Susan – nå i heltidsstilling – hente medisinene hans og kjøre dem rett over grensen. ¶ Det er et høyt og skikkelig hus Henry har. Reist med statlige midler som kompensasjon for det gamle slektshuset – ett av tolv opprinnelige hus som gikk tapt da demningen ble ferdig i 1959. Casablanca er et lite sted den dag i dag, men før demningen var stedet ikke engang noen by formelt sett. Det ble bare referert til via fylkesveiene som krysset hverandre 13

der, og derfor ble stedet aldri offisielt registrert som «tapt».

Det var ikke før demningen ble bygget, at folk begynte å kalle stedet Casablanca. Som i Bogart-filmen hadde de begynt å vente på «å unnslippe» en by som riktignok aldri hadde eksistert, men som likevel var i ferd med å forsvinne. Men så ble navnet hengende igjen også etter at flyttingen var fullført, og da på det nye boligfeltet med statsbygde hus som ble oppført bortover veien langs innsjøen. ¶ Mens mange av de gamle husene i likhet med Henrys ble oversvømt og andre brent ned, var noen simpelthen blitt løftet opp av grunnmuren og fraktet den korte strekningen til den nye lille byen. Bare året før var kanal- og slusesystemet St. Lawrence blitt åpnet, og det ble sagt at de gamle husene kunne flyttes så pent og forsiktig at huseierne ble oppfordret til å la alt inventar bli stående. De fleste fulgte ikke det rådet.

Folk pakket sine eiendeler i pappesker likevel og satte dem i relativ sikkerhet i krokene. Men det fantes også dem som ville teste ut påstanden og plasserte lysestaker på smale hyller i korridorene, lot bøker balansere på høykant på benker eller satte tekopper med skår i på høye kjøkkenhyller.

En huseier lot to majonesglass stå oppå hverandre midt på stuegulvet, og da hun kom inn i huset igjen femtito timer senere og flere kilometer unna, sto de der fremdeles, som om de hadde vært selve aksen alt annet hadde snurret rundt, som om de var mindre rystet av reisen enn hun selv var. ¶ Henrys gamle hus ligger fremdeles under vann noen kilometer fra dørstokken hans i enden av den gamle veien, som starter på den ene siden av en liten øy og forsvinner ned i vannet på den andre.

14

Brygga i enden av veien med de statsbygde husene peker ennå som en finger i den samme retningen, og ytterst på brygga ligger Henrys gamle båt fortøyd.

Levninger fra den opprinnelige byen (hvis den egentlig kunne kalles det) er av og til fremdeles synlige nedenfor veien som går langs bredden, fra bygrensen og ut mot en gruppe øyer midt ute i den store, kunstige innsjøen: noen gjerdestolper, et brukket kirkespir, litt av de gamle grunnmurene, som er markert i vannkanten med lange påler som stikker opp i forskjellige vinkler rundt vannet – som advarsel til båtene som innimellom raser forbi med påhengsmotorene nede, altfor fort.

2

Foreldrene mine hadde ikke skilt lag ennå den første gangen vi kjørte nordover til Casablanca for å besøke Henry. Hele familien bodde i et hus far hadde bygget. Det var et lite hus, helt innerst på den skogtomten vi eide rett utenfor den lille papirfabrikkbyen Mexico sør i Maine.

Dette var også et pågående arbeid, et lite hus med tre rom, kledd i tjærepapp. Husets indre – et nettverk av blottede vannrør og strømledninger – forble bare nakne vegger. Trammen foran døren kom heller aldri på plass; vi pleide bare å gå rundt til kjøkkeninngangen.

Framdriften på byggverket stanset helt opp den våren jeg ble født, da far begynte å jobbe med Petrel, en seilbåt av tre som han ville bygge til mor. Prosjektet ga ham en vår så full av lidenskapelig og uavbrutt entusiasme at da jeg var født, kom han nesten ikke hjem i det hele tatt. Stadig oftere la han seg inntil båten i Roddy Stewarts gamle skur i byen og overnattet der, og det var derfor, den ettermiddagen jeg ble 15

født, at mor satte seg i bilen og kjørte til sykehuset på egen hånd med min søster Helen på slep. ¶ Hvis mor den påfølgende sommeren klaget over noe – at far overlot henne til seg selv, at hun var helt alene i verden med to små barn og et halvferdig hus – kunne far svare med et blunk og et vink, og med en liten håndbevegelse beskrive for henne den perfekte formen på baugen eller den skrå vinkelen på et tenkt seil.

Hvis mor klaget når far hadde brukt det hun senere hevdet var deres bokstavelig talt siste slanter på frakt av det omtalte seilet (som ble sendt en gang midt i desember 1981, helt fra Delaware), og hun innvendte at de ikke hadde hatt annet enn selleri å spise hele uken, kunne far enda en gang minne henne om konturene av kystlinjen i Maine og Nova Scotia – fra Booth Harbour til St. John’s.

Tegningene til fars båt ble også bestilt, og jeg husker at de mange år senere – en kveld da ideen blomstret på nytt – ble spredt utover på kjøkkenet der far gransket dem og enda en gang lovet at vi skulle på seiltur til våren. Men der jeg strakte hals for å se på at far laget fantastiske, ubegripelige skriblerier med snekkerblyanten sin på sidene, begynte jeg etter hvert å tro at båttegningen til Petrel (med konstellasjoner av streker og bilder som var trukket opp med det fineste blekk og på tynnest mulig papir, som jeg tenkte neppe var ment å skulle berøres av menneskehender) i virkeligheten var skildringer av store, makeløse kongeriker dit ingen andre enn han kunne seile. ¶ Far var selv ingen sjøsterk mann – så når han den sommeren hun satt forlatt, maktet å trøste henne med en 16

håndbevegelse som skildret et tenkt seil, var det fordi det var mor, ikke far, som elsket havet. Hadde det vært opp til henne, ville vi ikke bosatt oss i innlandet i Maine, men et sted på den lange og åpne kysten, i trakter hun kjente som barn, da hun tilbrakte feriene der, og som – så langt tilbake jeg kan huske – i hovedsak fremdeles var uberørte og ville steder.

Det minnet hadde festet seg i hodet hennes. En blåkopi av all hennes framtidige lykke, som hun fremdeles kunne sette ord på ved slike anledninger.

Det hadde jo tross alt vært da, i løpet av de korte feriene ved havet, at hennes egen far hadde våknet fra et års dvale for igjen å bli et menneske. Han arrangerte store jaktturer langs havet, der hele familien saumfarte fjæra for å finne muslinger. Der de spiddet fisk og knøt hvite høns på fiskesnører for å fange blåkrabbe, som svermet som fluer rundt byttet.

Derfor var det havet som for mor ble det store, grunnleggende bildet hun enten savnet eller til en viss grad tydde til da hun i senere år søkte å løse problemene i sitt eget og fars liv, og i dag tenker jeg at det var synd at den samme form for glede som vi – hennes egne barn – senere fant ved innsjøen sammen med Henry og far, var noe som ikke inkluderte henne. Og at hun bare kunne formidle sin egen kjærlighet til havet gjennom det hun av og til fortalte oss. Historier som bare fikk henne til å virke fjernere, ikke nærmere – som om hun ved å fortelle dem overga seg til sin egen, atskilte og forhistoriske underverden (formodentlig påvirket av den oversvømte byen ved Henrys hage), som var det vi forestilte oss at alle historier var. ¶ I ensomheten den sommeren jeg ble født, da far pleide å sove i byen, opplevde mor fra tid til annen noen anfall av en 17

så brå og uforklarlig sorg at hun – i full overbevisning om at sorgen var blitt til en fysisk lidelse som hadde startet et direkte angrep på hjertet hennes – kunne sette seg i bilen med oss og kjøre inn til byen for å fortelle far med rolig og resignert stemme, for ikke å skremme oss, at hun var i ferd med å dø.

Dette var også en type klage som far bestandig klarte å dempe. Han pleide å stryke håret hennes over tinningene og pannen og kysse henne på det stedet – rett bak øret – som han hadde reservert til formidling av sin kjærlighet til henne – noe han av og til hadde problemer med å si høyt – og utvetydig forsikre at de ganske snart sammen skulle seile Petrel med de hvite seilene som en måned på selleri hadde betalt for. Mor falt da til ro og ba om unnskyldning.

Hun kunne stryke en hånd over ansiktet og si med en liten latter (som hadde som funksjon å henvise episoden til en allerede fjern fortid): «Jeg vet nesten ikke hva som kom over meg.» Slik fant hun tilbake til sitt mer vanlige jeg, stablet oss tilbake i bilen og kjørte hjem. Om hendelsen skrev hun bare en liten notis i dagboken hun førte om livet vårt: Ny episode i dag, kunne hun skrive. Deretter beskrev hun, så presist hun kunne, det siste hun hadde tenkt på eller sett før den voldsomme smerten hadde startet. Tomatplante.Vage minner om tante Rose.

På den måten forsøkte mor å avdekke et slags mønster eller system i sorgen, men det lot aldri til å finnes noe slikt.

Smerten fortsatte å komme over henne, enten det var ved synet av et gammelt fotografi eller en enslig sokk. Og etter hver nedtegnelse konkluderte mor med: Det skal ikke gjenta seg. Og den overbevisningen – om at ulykkelige følelser, hos henne selv og senere hos barna – måtte avverges og deretter 18

elimineres fullstendig – stammet fra den samme kilden inni henne som stadig forsikret henne om at fars framdrift med båtprosjektet – og mors tilsvarende med far, og likeledes fars ord i hennes hjerte – ville bli målbare og varige størrelser som vi alle kunne bygge noe på. ¶ Selv om far ble hos oss en god stund etter det – ridende ved vår side på myke bølger i oppvekstårene, vår egen praktfulle père petrel, med hodet så vidt over vannet, som om han ble holdt oppe av vår tro og tillits siste og lengste livline – ble også båten oppgitt etter den første sommeren. Far jobbet nå bare på den i rykk og napp, og bortsett fra den enkle, kortvarige oppblomstringen som jeg allerede har beskrevet, opphørte til slutt også den framdriften, antakelig lenge før jeg kan huske det.

Likevel forble båten – kanskje spesielt for mor – nærmest som et fysisk minne, et siste symbol på hennes en gang så store forventninger, et bevis på at framtiden faktisk ennå hadde en framdrift: at den med riktig innsats, redskaper og ekspertise fremdeles kunne la seg realisere. Mors optimisme (som stammet fra en dyp kilde av uutsigelig raseri som jeg på den tiden verken kunne ane noe om eller forstå) motvirket effekten av de mange årene som hadde strukket spantene i båten nesten til bristepunktet. Den var urokkelig, som den verste og mest gjenstridige flekk. ¶ Da far til slutt forsvant for oss den sommeren jeg fylte tolv – etter flere år med tjuvstarter, der han kunne tilbringe vintrene vestpå og for hvert år komme hjem senere og senere utpå våren – ble båten flyttet, og vi med den, til bestemors hus i Orono. Det var faktisk ikke mye annet mor tok med 19

seg, kun det hun fikk plass til i bagasjerommet på bilen (en liten Honda som skulle legge ut på sin siste reise). Resten av tingene våre ble igjen i huset som far hadde bygget, som gjengangere i en underverden blant blottede rør og ledninger. I hvert fall til tomten ble solgt til papirfabrikken og huset etter hvert ble revet.

Egentlig var det ingen spesiell eller konkret grunn til at vi visste at far ikke ville komme tilbake denne gangen – det skjedde ikke noe annerledes da enn noen av de andre gangene – men jeg husker at vi var helt sikre på det, og at Helen og jeg, som fortsatt bare var barn, snudde oss resolutt og gikk inn i huset igjen da han forsvant fra oppkjørselen. Og at vi helt sindig samlet sammen tingene våre og pakket dem i den store lerretssekken som mor kom med, den samme som vi på mer normale dager pleide å bruke på turer til stranden eller til byen. ¶ Det var antakelig på samme måte som når en druknende mann – selv om han flere ganger har fått hodet over vannet – til slutt kommer til det uavvendelige øyeblikket da han innser at han ikke vil makte å komme seg opp igjen, og boblene fra hans siste åndedrag stiger, sprekker og løser seg opp, mens et usynlig segl trekkes over bølgene … Vi ga opp.

Men av og til, lenge etter at vi hadde snudd oss og gått inn, levde jeg med en slags fantomtro i meg, lenge etter at gjenstanden for min tro var gått tapt. Den kom støtvis, i korte, hallusinatoriske glimt, som taktfaste blink fra en død satellitt som ennå girer seg opp med feilkoblede ledninger som om den skulle vært en døende stjerne. Derfor kunne jeg i årene etterpå, etter at far hadde forsvunnet helt bakenfor horisonten vår, hendte det på godværsdager at jeg fortsatt så 20

ham – et svakt omriss, som en antydning – forankret i min egen hukommelses stahet, gå med nølende skritt langs min barndoms endeløse og ellers ubebodde farvann.

3

Far fant Henry etter en åtte år lang leting som begynte den dagen min søster Helen ble født. Siden mor hadde planlagt familien sin grundig (det var to år mellom oss, og vi hadde begge fødselsdag om våren), var Helen og jeg åtte og seks den sommeren far tok oss med og kjørte nordover for å møte ham. Det føltes ganske rart, og senere ble det en stående vits mellom de to at det hadde tatt far åtte år å spore opp en mann som – i likhet med hele slekten hans så lenge noen kunne huske – bare bodde en fire timers kjøretur unna.

Da vi var små, kalte vi Henry bestefar, for vi hadde ikke noen bedre måte å beskrive forholdet på. Det var mest med tanke på andre, vi kalte ham det aldri ansikt til ansikt.

«Vi skal til bestefar,» sa vi til ungene på skolen da vi reiste til Casablanca i begynnelsen av hver sommer. Men i det statsbygde huset var han bestandig bare «Henry», og han var faktisk ikke i slekt med oss i det hele tatt.

I den lille byen i Maine der vi tilbrakte vår tidlige barndom, var det faktum at far hadde «kommet langveisfra» (i tillegg til hans andre eksentriske sider) nok til at vi skilte oss litt ut, så det var i kontrast til dette at vi hadde respekt for at Henrys slekt på begge sider hadde bodd i Casablanca – både det gamle og det nye Casablanca – i så godt som evig tid. Det var uansett ingen som snakket om hvor de egentlig kom fra, så det føltes stort nok å si at de var en opprinnelig familie fra den opprinnelige byen.

21

¶ På den første turen for å besøke Henry stuet far oss opp på lasteplanet på den røde Datsun-pickupen sin sammen med en kjøleboks han hadde fylt opp med sandwich og øl, og så kjørte vi alle sammen, far, mor, Helen og jeg, hele veien til Casablanca. Så ofte han kunne, gjorde han et poeng av å ta omveier til byer vi likte å plukke ut på kartet – de som hadde utenlandsklingende navn. Oxford, Poland, Norway, Paris, East og West Peru.

Da vi stanset i Egypt for å fylle bensin, sa far: «Her i Maine har de skjønt det. Her kan du se hele verden uten å forlate delstaten.» ¶ Mor satt helt taus ved siden av far i førerhuset på pickupen, og hvert femte minutt snudde hun seg sint og banket hardt tre ganger i bakruten. Vi skjønte hva det skulle bety. Sett dere.

Ikke slåss. Vær forsiktig.

Men det forstyrret likevel ikke den fullkomne gleden og spenningen vi følte der vi satt og humpet på lasteplanet på vei til et sted vi aldri hadde vært, et sted med et utenlandsklingende navn som lød mer eksotisk enn de fleste andre.

«Ja, er det ikke sånn det alltid er,» kunne Henry si senere, da de bodde sammen i det statsbygde huset (for å rykke far ut av melankolien og få ham til å le). «Det trengs et helt liv til å finne ut at det man leter etter, bare er fire timer unna.» ¶ I rykk og napp hadde fars leting etter Henry Carey – far til avdøde Owen Carey – omfattet alle delstatene i USA. Han hadde ikke tenkt på å prøve i Canada. Og selv om far med forbløffende presisjon kunne gjengi beskrivelsen av veien langs bredden, brygga og det statsbygde huset lenge før han 22

noensinne så det selv; til tross for at han kjente vikene og buktene der levningene av de gamle husene som ikke ble flyttet, var å finne, og selv om han kunne beskrive det smale, delvis oversvømte spiret til den unitariske kirken med en lånt håndbevegelse, hadde han ingen anelse om hvor stedet var, eller om det overhodet hadde eksistert i virkeligheten.

«Så lag en matpakke, da, Henry,» svarte far gjerne, før han slo seg på låret og hostet fram en latter. «Hva venter vi på,» sa han, «hvis det er så nærme?» ¶ Vi var hos Henry i to uker den første sommeren, og det meste av tiden tilbrakte vi på fisketur ute på innsjøen, eller bare med å rote rundt nede ved stranden. Vi kom oss ut på øyene og prøvde å forestille oss det opprinnelige Casablanca som lå der nede under vannet.

Kledd i hvite laken lekte vi i Henrys hage at vi var de gamle innbyggerne i byen, som om de var bevart der nede – som om de hadde gått ned med en forlist skute og fortsatt befant seg der.

Jeg kunne ikke se for meg at Henry, som jo var i live og satt lenket til rullestolen og så på TV om kveldene og reparerte båtmotorer, en gang hadde bodd i den oppdiktede byen vår.

Den første sommeren samlet jeg på steiner fra stranden som jeg stakk i lommene og tok med hjem til mor, der jeg la dem på bordet som offergaver fordi hun aldri ble med oss ut i båten. «Denne er fordi jeg savnet deg,» sa jeg. «Det er den største. Og denne,» sa jeg, «er fordi jeg var glad, og denne fordi jeg var sint.»

«Hvorfor var du glad?»

«Jeg fikk styre båten litt.»

«Og hvorfor var du sint?»

23

«Helen ville ikke leke med meg. Denne,» sa jeg, «er fordi det er så trist at Henry alltid må sitte i stolen sin.» ¶ Owen hadde vært fars venn, og så ble han drept i krigen.

Det visste vi bare fordi mor hadde sagt det, for verken far eller Henry snakket om Owen, og de hadde kanskje helt glemt (det virket i hvert fall sånn) på hvilken måte de var knyttet til hverandre. ¶ Hva de lineære detaljene i historien angår, visste vi ikke mer enn det. Helt til jeg ble tenåring, trodde jeg for eksempel at Owen hadde vært fars barndomsvenn, og at far ikke hadde vært med i krigen selv. Det var ikke mors skyld at disse misforståelsene oppsto, for hun visste enda mindre enn oss, siden hun ikke hadde vært med på de lange sommerkveldene og endeløse, regntunge ettermiddagene når vi utforsket Owens gamle rom i tredje etasje. Der samlingene hans av kråkesølv og bergkrystaller hadde fått stå i fred i det som nesten føltes som flere århundrer, på de lange vinduspostene og som skiltvakter i bokhyllene med eventyrromaner og håndbøker for enkel snekring og brettseiling. Dem bladde vi gjennom med like åndeløs spenning som om vi skulle vært historikere, mens fingertuppene våre absorberte den lett klamme lukten av de tynne sidene. Når selvbeherskelsen svant og vi tok kråkesølvet ned fra hyllene, og de tørre flakene – ved første berøring – falt av og ble til støv, satte vi det tilbake så fort vi kunne, som om vi hadde brent oss, og ble stående fortvilet og stirre på våre egne hender der restene av steinen satt igjen som bevismateriale på huden.

24

¶ Etter den første sommeren tilbrakte vi alle sommerferiemånedene sammen med Henry og far. Selv da han begynte å dra vestover om vintrene, kjørte han helt til Casablanca og møtte oss der.

Først fra Alberta, deretter fra British Columbia. Det var også spennende og utenlandsklingende navn når de sto som avsenderadresser på de sporadiske brevene fra ham.

I de lange månedene i skoleåret som vi tilbrakte sammen med mor, hendte det at jeg drømte om å flytte dit til ham.

Den første sommeren hun ble igjen hjemme, prøvde hun å gjøre det lettere for oss med å spøke om hvor eksotisk livet vårt var blitt. «Barna tilbringer sommeren i Casablanca,» sa hun med tilgjort engelsk aksent, og om kvelden spiste vi med duk på bordet og drakk juice av vinglass, som vi lovet ikke å knuse. Og så, da far forsvant for godt og mor like etter nevnte at vi skulle være i byen hele sommeren, fordreide ansiktene våre seg i en fortvilelse som var så velkjent og trist for mor at hun straks ombestemte seg. «Ingen grunn til å forandre våre planer,» sa hun fort, og den sommeren ble vi sendt til Henry akkurat som før.

Så i de fire årene som omfattet somrene fra jeg var tolv til seksten, da vi ikke hørte et ord fra far, fortsatte vi å tilbringe minst halve sommerferien i det statsbygde huset i Canada.

Der var bare Henry og sykepleieren hans, Susan, som tok seg av oss også – men bare på deltid. Jeg forestilte meg at far måtte ha kommet til en fremmed by som var så langt unna at han ikke engang kunne skrive til oss, og i de somrene sluttet jeg å pleie tankene om å flytte dit han var. ¶ Det viste seg at det far til slutt hadde funnet, var Fargo i Nord-Dakota. Det året jeg fylte sytten, hans første tørrlagte 25

år i manns minne, meldte han seg igjen i form av en telefon til mor derfra. Ikke lenge etter begynte han igjen å tilbringe somrene i det statsbygde huset sammen med Henry.

Vi holdt stort sett kontakt med de to per brev etter det, for både Helen og jeg hadde fått oss sommerjobb eller andre ting som holdt oss unna. Etter at far kom tilbake, var det sjelden vi var ved innsjøen.

Det var derfor det kom så brått på oss at far ble gammel.

Det var til slutt Helen som bemerket det. Hun sa: «Han har jo uansett ikke stort som holder ham der. I år kan han like godt bli i Casablanca.» ¶ Det var ikke egentlig noe som bandt far til Fargo. Det var en ren tilfeldighet at han havnet i den byen. Opprinnelig hadde han ikke engang tenkt å stanse der, verken for å spise eller fylle bensin, men da slottet hans ble solgt, hadde han holdt til der i ti år. I løpet av den tiden hadde han riktignok skaffet seg mange venner, men de var hovedsakelig gamle svirebrødre fra den fuktige første perioden hans i byen. Etter at han tørket opp, ble det tynnere i rekkene av disse vennene, og da han flyttet, var de blitt til noen karer han «stakk innom» nå og da. Han hadde også sin fadder i Anonyme Alkoholikere, Gerry, i Fargo – det var i det minste noe – men de møttes sjelden. «Trenger ham ikke så mye som før,» sa far til meg.

«Jeg tror den karen er verre ute å kjøre enn meg.»

Og så hadde han selvfølgelig de to og en halv sammensveisede husvognene. ¶ Så til sjuende og sist virket det som om min søster Helen egentlig hadde rett – slik hun ofte hadde, eller selv tok for gitt at hun hadde. Far var glad i innsjøen, og han var glad i 26

Henry; de var og hadde vært verdens beste venner så lenge jeg kan huske. Selv de små politiske kontroversene dem imellom virket godartede og som ren underholdning. Det hendte til og med at far avbrøt sin egen argumentasjon med å si: «Jeg vil ikke ha noe bråk her. Enten dropper du politikken, eller så kommer du deg ut.» Han pleide å si det med Humphrey Bogart-stemmen sin. Hele familien kunne sitere filmen Casablanca, praktisk talt fra begynnelse til slutt. Vi hadde lært den som barn etter den første turen til innsjøen med mor og far. Jeg tror alle i Casablanca kunne den filmen ganske godt, men far bedre enn noen annen. Han var også den flinkeste av oss til å imitere. Særlig Bogart. Han husket sånne ting.

Men det var Ingrid Bergman – «Verden er blitt gal … alt kan skje» – som var favoritten hans. Han la an den lyse Bergman-stemmen sin når han sa det, og noen ganger kunne han gjenta det for seg selv, om og om igjen. Henry kunne for eksempel spørre: «Tror du dette regnet varer hele uka?» Da kunne far gå rundt med Ingrid Bergman-stemmen sin og si: «Verden er blitt gal …»

Andre ganger kunne han se opp på himmelen hvis det kom et fly over oss, eller ut av vinduet hvis et sjøfly landet ute på innsjøen, og si med en annen påtatt falsettstemme: «I morgen sitter vi kanskje på det flyet …»

Han klarte i hvert fall å få mye moro ut av den filmen.

4

Det var altså i april etter fars siste vinter – aksjemarkedvinteren – i Fargo at Helen lot Sophia være igjen hos mor i Orono, og vi satte oss på flyet for å møte ham der. Vi leide en liten tilhenger, og vi tre – Helen, far og jeg – trengte 27

oss inn i forsetet i det knøttlille førerhuset på den gamle Datsunen og kjørte to dager i strekk til Casablanca. Far røykte sigaretter ut av vinduet, og Helen og jeg kranglet hele veien.

Først hadde Helen nektet far å røyke i bilen, men da vi hadde stanset på rasteplasser hver halvtime, ga hun til slutt etter. «Enten det eller en dag til på veien,» sa hun. «Bare en ekstra time ville være uutholdelig.»

Av en eller annen grunn klarte far alltid å glemme å åpne vinduet med en gang han tente røyken, og det var det nærmeste Helen og jeg kom til å være enige om noe på hele turen. Straks den første røykskyen fylte bilen, skrek vi ut i kor: «Vinduet, pappa!»

Det slo ikke feil; han glemte det hver gang. Vi kunne sitte og se på at han fant fram røykpakken og hver gang være sikre på at han endelig kom til å huske det. Det var ubegripelig at han kunne glemme det hver eneste gang. Men det gjorde han.

Vi holdt på å bli sprø. Av å sitte og se på ham. Av å kjenne trykket bygge seg opp mens vi ventet på at han skulle tenne fyrstikken – vårt klarsignal til å skrike opp. ¶ For å minne meg selv om at en to dager lang biltur umulig kan vare evig, selv om det kanskje føltes slik, satt jeg og forestilte meg forskjellige måter jeg kunne gjenfortelle det hele på, selv mens det skjedde. Hver gang far for eksempel flyttet på seg slik at Helen skumpet borti hånden min på girspaken mens jeg kjørte, hver gang han avbrøt våre lange, bevisste taushetsperioder med å si: «Fortell meg noen historier, veslejentene mine», kunne jeg se for meg at jeg snakket til et usynlig, framtidig publikum: «Han klarte ikke å sitte stille,» ville jeg si til dem. «Han vred seg som en ål … dyttet oss borti girspaken … ba om å få høre historier …»

28

Når han vred på søkerknappen på bilradioen og fant en stasjon som spilte klassisk rock, og Helen vred den tilbake etter en låt eller to for å finne statskanalen – «Jeg skal bare høre nyhetene» – ville jeg sagt: «Og ikke nok med det, han og Helen kranglet om radiostasjoner hele den fordømte turen.» ¶ Det var alltid enten Helen eller jeg som satt i midten, fordi fars bein var så mye lengre enn våre, og fordi han skulle røyke. Der var det umulig å slappe av, vi satt bare rett opp og ned med knærne vendt mot girspaken mens vi prøvde å styre unna de spontane, ulidelige bjørneklemmene hans eller ventet på forløsningen i skriket vi delte hver gang han tente en røyk. ¶ Det føltes virkelig som om turen aldri ville ta slutt. Helt, mener jeg, endelig. Slik vi ellers regner med at ting slutter når de skal. Når en historie blir fortalt med verbene i fortidsformer.

Jeg kan for eksempel fremdeles se for meg at vi er der ute: i Wisconsin, kanskje, eller tvers over Upper Peninsula, passerer Escanaba, langsmed Michigan-sjøen og setter kursen mot Sault Sainte Marie og grensen til Canada. I den røde pickupen som nå står som vrak bak Henrys hus. Pickupen som jeg klatret opp på taket av som barn og etterpå klødde så fælt på knærne av – der huden var rødprikkete og irritert etter nærkontakt med glassfiberen. «Det er ikke egentlig så lenge siden, vet du,» sa far ofte på den turen østover, hver gang vi fortalte ham snutter av slike minner. «Dere får det alltid til å lyde som om det skjedde for lenge siden.» Og så, litt senere, for å bryte tausheten: «Hvordan kan tiden gå så fordømt fort?»

29

¶ På den ene siden stemmer det. Jeg kan huske at jeg klatret opp på fars skuldre som om det skulle vært i dag – at jeg balanserer der med et bein på hver side av nakken hans og hendene i håret hans, og så hopper ned på taket av førerhuset. Jeg husker at foten min forlot skuldrene hans, og hvordan muskelen under den tynne skjorten spratt tilbake på plass idet foten min lettet og landet på det solide pickuptaket. Jeg husker at jeg viste mor de røde prikkene på beina, med partier som var helt såre fordi jeg hadde klødd meg, og hennes irriterte stemme: «Jeg begriper ikke hvorfor han lar deg klatre opp på den pickupen.» Det lå små glasskår, fortalte hun, begravd i huden, det var derfor det klødde og var så sårt.

På den annen side er det vanskelig å tro at de beina kan ha vært mine egne. Det er heller ikke lett å forstå at de brede skuldrene som spratt tilbake til sin egen form under en tynn skjorte, var min fars skuldre.

«Hvordan kan tiden gå så fordømt fort?» spurte far ofte høyt. «Ingen har spurt meg til råds,» sa han. «Såpass kan jeg si. I så fall ville ikke ting skjedd så fort. Vet dere hvor gamle dere to ville vært, hvis det hadde vært opp til meg?»

«Nei, hvor gamle da?» «Åtte. Dere ville vært åtte, begge to,» sa han. «Alle unger burde vært åtte år for bestandig.»

Vi hadde nettopp passert Escanaba, og mens vi kjørte, skinte solen på vinduet som en liten, velformet kule som duppet opp og ned. Noen ganger langt unna, andre ganger ganske nær, så nær at den nesten braste inn i glassruten.

Insekter, til og med en liten fugl, hadde allerede blitt fanget på den måten, noe fargede flekker på frontruten vitnet om, flekker som også ble reflektert (i lengre og mørkere, skiftende skygger) på dashbordet. Men solen hang trygt i mange 30

timer, helt til den ble borte, så gradvis at vi ikke ville kunnet sette fingeren på akkurat når det skjedde.

«Jeg savner tårnet mitt,» sa far litt senere mens Datsunen strevde seg oppover en bratt skråning. «I Fargo visste jeg alltid hvor jeg var. Bakker er fine nok, men ikke særlig praktiske. Hvordan klarer folk å finne veien hjem her?»

«Og dessuten – vet dere hva?» fortsatte han etter en pause der vi satt og hørte motoren brøle seg opp den siste biten av bakken. «Jeg visste ikke hva det var jeg savnet før jeg havnet i Fargo. Jada, det er helt sant,» sa han og gjorde narr av den adopterte Fargo-aksenten sin. «Det er sant og visst, jenter.

Jeg kjørte denne veien her med mora deres for tretti år siden, og dere ville vel tenkt at ting var annerledes nå, men nei. Jeg husker alt dette på en prikk, og det er akkurat som før. Det er bare at jeg aldri har lagt merke til disse fordømte bakkene før nå.» ¶ Far hadde vært tørrlagt i tolv år da vi avtalte med avfalls­ deponiet å få tauet vekk husvognen hans. Tolv år, før vi klarte å overtale ham til å selge de få aksjene sine, pakke PC-en i leiehengeren og flytte til Canada for godt. Femten år etter at han selv ble tatt for fyllekjøring da han gasset på gjennom West Fargo og endte med å bli i byen. Han ble der, ifølge ham selv (også etter at han ble løslatt) fordi veiene var rette, og fordi han ikke kjente en sjel der.

Sytten år var gått siden mor ringte ham fra et hotell i Poland der en plakat utenfor annonserte «Vi selger søvn», og sa til ham: «Du kan ikke bruke krigen som unnskyldning resten av livet, vet du. Jeg synes du skal være ute av huset når vi kommer hjem.» Så dermed pakket far tingene sine og dro vestover.

Det var første og eneste gang mor nevnte krigen for far.

31