norske polarheltbilder 1888–1928
harald østgaard lund & siv frøydis berg
Norske polarheltbilder 1888–1928
mmxi | nasjonalbiblioteket | forlaget press
Norske polarheltbilder 1888–1928 © Forlaget Press / Nasjonalbiblioteket redaktører : Siv Frøydis Berg og Harald Østgaard Lund bilderedaksjon og redaksjon: Vidar Bakkeli, Vidar Iversen, Marie Christina Naas, Marte-Kine Sandengen, Guro Tangvald fotograf: Tom Erik Ruud faglige konsulenter : Anne Melgård, Arthur Tennøe, Oddvar Vasstveit, Wlodek Witek
Utgitt i forbindelse med utstillingen Norske polarheltbilder 1888–1928 i Nasjonalbiblioteket 9. november 2011–28. januar 2012. Redaktørene ønsker å takke långivere, bidragsytere og følgende enkeltpersoner og institusjoner som har bidratt til prosjektet: Krystyna W. Andersen, Susan Barr, Benedikte Berntzen, Yngvil Beyer, Benedicte Gamborg Briså, Daniela Büchten, Det kongelige hoffs fotoarkiv ved Jan Haug, Erling Dokk Holm, Thor Arvid Dyrerud, Lars Ebbesen, Bjørn Egner, Christian Eide, Anne Eidsfeldt, Jonas Ekeberg, Frammuseet, Øivind Hanche, Lisbeth Sofie Hansen, Trond Haugen, Ruth Hemstad, Roland Huntford, Hurrungane turlag ved David Durkan, Hege Stensrud Høsøien, Gunnar Ingebrigtsen, Torun Jahrnes, Jens Petter Kollhøj, Kungliga biblioteket, Anders Kvernberg, Anne Kristin Lande, Torill Lund, Christine Myrvang, National Library of Australia, Øyvind Norheim, Signe Nyhuus-Eriksen, Posten Norge AS, Preus museum, Magne Seland, Ingjerd Skrede, Janne Stang Dahl, Trygve Sunde Kolderup, Eivind Røssaak, Ole Sørensen, Thorleif Tobias Thorleifsson, Dina Tolfsby, Carl Emil Vogt, Målfrid Voll, Ed Webster, Marius Wulfsberg, Grete Østgaard Lund, Kristin Aasbø, Stein P. Aasheim. Alle bilder eies av Nasjonalbiblioteket der annet ikke er angitt. design: Bengt Olsson, Concorde Design AS boken er satt med Garamond Premier Pro 12/15 papir : 150 g MultiArt Silk Trykk og repro : Elanders Fälth & Hässler, www.foh.se Boken er utgitt med støtte fra Norsk kulturråd isbn 978-82-7547-477-1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Nasjonalbiblioteket, Henrik Ibsens gate 110, 0255 Oslo, www.nb.no Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, www.forlagetpress.no
Innhold 7: Forord. Vigdis Moe Skarstein 8: Innledning. Harald Østgaard Lund og Siv Frøydis Berg 12: Reisebilder. Polfarernes vei inn i den visuelle kulturen. Peter Larsen 18: helteportretter 46: Litterære helteportretter. Silje Solheim Karlsen 48: bildeberetninger 182: Norske polarhelter går på ski. Olav Christensen 184: mediebegivenheter 250: Polene som mediebegivenheter. Ulrike Spring 252: polprospekter 294: Det sublime Arktis. Siv Frøydis Berg 296: Litteratur og kilder 299: Noter
Xylografi i Fridtjof Nansen, Paa ski over Grønland, (1890), 475.
forord I 2011 markerer vi to viktige jubilèer i Norge: 10. oktober er det 150 år siden Fridtjof Nansens fødsel, og 14. desember er det 100 år siden Roald Amundsen og hans menn nådde Sydpolen. Nobelprisvinneren Fridtjof Nansen (1861–1930) utmerket seg på en rekke ulike felt, som polfarer, forsker og humanist. Roald Amundsen (1872– 1928) utforsket polare områder, med Sydpolen i 1911 som et høydepunkt. Det er som polarhelter de to er knyttet sammen. Dette er også bakgrunnen for Nasjonalbibliotekets bok og utstilling, som forskningsbibliotekarene Harald Østgaard Lund og Siv Frøydis Berg står bak. I en rekke ekspedisjoner ble polarområdene utforsket i tiårene rundt forrige århundreskifte. Bilder av de norske polarheltene Fridtjof Nansen og Roald Amundsen er prentet inn i nasjonens visuelle hukommelse, de er kjent fra frimerker og emballasje, bøker og filmer. Fotografiet spilte en avgjørende rolle for gjennomføringen, finansieringen og formidlingen av alle de store norske polarekspedisjonene, fra den første ekspedisjonen på ski over Grønland i 1888, til den siste store med luftskipet «Norge» over Polhavet i 1926. Nasjonalbiblioteket vil med denne boken vise hvordan fotografiet etablerte forestillinger om polarhelten – og hvordan polfarerne selv bidro til dette. Fotografiene belyser ikke bare dannelsen av polarhelten og nasjonens selvbilde, men også et viktig epokeskifte i fotohistorien: overgangen fra fotografiets status som massemedium til nye medietyper som film og illustrerte trykksaker. Nasjonalbiblioteket har store arkiver etter Nansen og Amundsen som omfatter bl.a. håndskrifter og fotografier. Fotografiene etter Nansen var de første som ble tilgjengeliggjort digitalt i en egen database i 1992. Noen år senere fulgte basen med Roald Amundsens fotografier. I Nasjonalbiblioteket kan alle disse bildene, i ulike versjoner og i forskjellige medietyper, studeres side om side. Vi håper at boken bidrar til økt forståelse for hvorfor og hvordan disse bildene ble skapt, og hvordan de har virket i fortellinger om polarheltene. Boken gir også mulighet for refleksjon over hvordan disse bildene og fortellingene stadig virker på oss, i 2011. Vigdis Moe Skarstein Nasjonalbibliotekar
7
Robert E. Peary, ca. 1909. Eier: Ed Webster.
Helteportretter I siste halvdel av 1800-tallet oppsto en ny type helter: polarheltene. Men hvordan ser en polarhelt egentlig ut? Fotografiene i dette kapittelet viser oss hvordan polfarerne fremstilte seg selv fotografisk, og for offentligheten. Gjennom lün av elementer fra forskjellige bildetradisjoner og ved hjelp av forskjellige fotografiske virkemidler etablerte det seg gradvis en ikonografi for den polare helten – med blikket rettet fast mot fjerne og kalde horisonter og hetten trukket tett over hodet.
Lord Snowdon, Monica Kristensen, 1980. Vogue © The Condé Nast Publications Ltd.
B
ildene i dette kapittelet ble gjerne tatt før polfarerne la ut på nye ekspedisjoner. De er ledd i planlagte og nøye regisserte promoteringer. Bildene kunne brukes ved avreisen, underveis og ved hjemkomsten. De viser hvordan polfarerne selv iscenesatte og regisserte sin fremtoning. Det var ikke tilfeldig hva de hadde på seg, hvilken positur de inntok, eller hva de gjorde foran kamera. Dette foregikk i nøye samspill med tidens ledende atelierfotografer. Fotografiene inngikk i en treleddet prosess der forestillinger om hvordan polarhelten så ut ble kulturelt etablert. I samspillet mellom polfarer, fotograf og publikum ble bildet av polarhelten satt i spill og fiksert til det vi i dag gjenkjenner som nærmest ikoniske polarheltportretter. Polfarerne var raske til å se verdien av det nye visuelle massemediet. De hadde et konstant behov for å promotere sin virksomhet, å skape blest om sine foretak og å sikre fremtidig finansiering av ekspedisjonene. Polarheltbildene sier noe om publikums fantasier. Denne nye visuelt fremstilte heltetypen reiste ut mot klodens inntil da uutforskede og ikke-kartlagte områder, mot kulde og uendelige horisonter av frossent hav og evig is. Det masseproduserte fotografiet inngikk også i en ny virtuell virkelighet som besto av bilder og beretninger fra aviser og bøker. Av de norske polfarerne skulle Nansen og Amundsen komme til å mestre denne iscenesettelsen til fullkommenhet – ikke bare i nasjonal målestokk, men også internasjonalt.
helteportretter
[ca. 1900–1920] Hetteportretter: forventningenes fotografi
22 Berg & Høeg, Horten, 1895–1903. Eier: Preus museum.
En polarhelt kjennes på sin hette. Hetta beskytter mot ulende vind, pelsen mot bitende kulde. Hetta utgjør selve bindeleddet mellom personen og det polare, mellom helten og nordboernes land. 1800-tallets publikum hadde sett mange bilder av inuitter med hette. Når polfarerne ble fotografert i naturfolkenes antrekk, gjorde de det polare til sitt. Samtidig ble forestillinger om den suverene, siviliserte hvite mann justert. I hetteportrettene er det et sammenfall mellom enkel abstraksjon og kulturelt gjenkjennbart innhold. Hetta kan minne om en glorie, av det nedfalne slaget. Helten er ikke bindeleddet mellom mennesket og det guddommelige, men fremstår likevel som en bærer av noe større enn seg selv. Han blir en abstrakt skikkelse, et bilde, et ikon. I sin reneste form nærmer hetteportrettet seg piktogrammets abstraksjon, samtidig som det fotografiske portrettet kleber person til bilde. Hetta tar opp i seg og visualiserer polarheltens streben. Han er nordmannen mot britene, mennesket mot naturkreftene, oppdageren mot det ukjente, den lille mot det store. Hetteportrettet er et forventningenes fotografi. Rundt århundreskiftet nådde polarheltdyrkingen nye høyder, og hetteportrettene var så velkjente at de lot seg parodiere. Bildet av fotograf og kvinnesaksforkjemper Marie Høeg ble tatt mellom 1895 og 1903 og er en tydelig kommentar til samtidens mannsideal. Da hun lot seg portrettere av sin kompanjong Bolette Berg i Berg & Høeg Fotoatelier i Horten, tok hun på seg en hette av forventede erobringer. I 1896 tok Høeg initiativ til Den selskabelige Diskussionsforening. Kvinner, som var lært opp til å tie i forsamlinger, skulle lære seg å diskutere – og derigjennom erobre sin stemmerett. Møtene ble avholdt i Berg & Høeg Fotoatelier, under største diskresjon. Fotografiet av Høeg var ukjent frem til 1990-tallet. Da ble det funnet nederst i en gammel kasse i en eske merket «privat».1 På begynnelsen av 1920-tallet var bildet av den feirede polarhelten Roald Amundsen i ferd med å falme. Det var allerede lenge siden han hadde vunnet kappløpet om Sydpolen. Økonomien var kritisk etter flere år om bord på «Maud» uten å sette nye rekorder. Skulle hans videre ambisjoner innfris, trengtes mer penger. I motsetning til Høeg trengte han publisitet, og nye bilder som kunne vises frem til publikum. Roald Amundsen lot seg fotografere i Lomen Bros atelier i Nome, Alaska. Her hadde man lang tradisjon for å fotografere inuitter, ofte med hette. Dette bildet av Amundsen siterer både urbefolkningen og fortidens europeiske polarhelter: Han står på skuldre av giganter. Bildet antyder også hvor uendelig langt han kan skue fra denne posisjonen; fremover, dit ingen annen har satt sin fot.
Lomen Bros., Roald Amundsen, Nome, Alaska, ca. 1920. Gelatin fremkallingspapir 24,5 Ă— 19 cm.
helteportretter
[ca. 1830] Norges første polarhelt
24
Christopher Hansteen (1784–1873), nasjonsbygger, kartograf og professor i anvendt matematikk, var også en av samtidens ledende forskere innen jordmagnetisme. Hansteen utførte den første norske polarekspedisjonen, men hans betydning strekker seg langt utover dette. Hans forskning bidro sterkt til å etablere en bestemt kunnskap om hvordan nordområdene skulle undersøkes, og i siste instans, hva man skulle se etter. Tidlig på 1800-tallet søkte man kunnskap om de magnetiske polene snarere enn de geografiske. Magnetpolene påvirket både nordlyset og kompassnålens retning og bevegelse. Riktignok var internasjonal sjøfart avhengig av forbedringer innen kartografien for nøyaktig navigering i forhold til lengde- og breddegrader, men kompasset var avgjørende for å kunne seile en stø kurs. Derfor var kunnskap om de magnetiske polene så viktig. Allerede i 1818 og 1819 var lokaliseringen av den magnetiske nordpolen et viktig mål for britiske ekspedisjoner i områdene mellom Grønland og Nord-Amerika, i tillegg til jakten på nordvestpassasjen. Jordmagnetiske målinger var en viktig del av arbeidet på disse polarekspedisjonene, slik det også var for Roald Amundsen nesten hundre år senere. I 1819 fremsatte Hansteen teorien om at jordkloden hadde to magnetiske akser, og dermed fire poler, i boka Untersuchungen über den Magnetismus der Erde (1819). Fra 1828 til 1830 gjennomførte Hansteen en ekspedisjon til Sibir for å finne den andre magnetpolen på den nordlige halvkule – uten å lykkes. Teorien om de to aksene ble gjendrevet kort tid senere, noe som ettertiden gjerne har beskrevet som Hansteens største vitenskapelige nederlag. Samtidig er det viktig å huske at det ikke var opplagt i samtiden at teorien om fire poler var feil, og Hansteen var en viktig inspirasjon for briten James Clark Ross, som i 1831 lokaliserte den amerikanske magnetpolen.1 Da Hansteen kom hjem fra Sibir, ble han mottatt som en nasjonal helt, og en egen sang ble diktet til hans ære. Etter hjemkomsten i 1830 ble det bevilget midler til å bygge et observatorium på Solli. På portrettet mangler Hansteen hette. Han er barhodet og velfrisert, stivet opp av tidsriktig snipp. Men den brede pelskraven langs skuldrene fanger oppmerksomhet: Er polarheltens hette på vei oppover? Eller er det polarheltglorien som har falt ned? Cristopher Hansteens rikholdige biografi, som inkluderer nasjonsbygging gjennom praktisk forskning som kartlegging av det nye Norge, tidsmåling og almanakk, rommer både heltestatus og fall på det polare område.
Ukjent kunstner, Crstph. Hansteen, ca. 1830. Kobberstikk, punktmaner 24 Ă— 17 cm.
helteportretter
[ca. 1862–1886] Visittkortportretter
26
Med visittkortet fremstår en svært virksom treenighet: teknikk, produksjon og distribusjon. Visittkortet introduserer fotografiet som massemedium. Men hva slags bilde er det visittkortene introduserer? I sin hovedoppgave har Kristin Halaas blant annet undersøkt hvordan visittkortportrettet raskt ble en urban mote.1 Særlig folk fra middel- og overklassen lot seg flittig fotografere og fikk portretter å dele ut. Bildene var små og nette – 60 × 90 mm, klistret på litt større kartong. På baksiden, eller under fotografiet, kunne man ofte lese fotografens navn. I visittkortet titter det moderne individet forsiktig frem. De første visittkortportrettene fremstilte personen i helfigur, men ikke isolert. Det er bakgrunnen som rammer inn og presenterer individet – samtidig som individet inngår som en rekvisitt i et større bilde. Dette sier noe om hvordan enkeltpersoner viste seg frem for sine samtidige: som en del av en helhet, og ikke som løsrevne individer, der klasse, sosial status og tilhørighet var likegyldig. Tablået befester en humanistisk oppfattelse av mennesket som ville vært utenkelig før opplysningstiden og den franske revolusjon. I atelieret kunne sosiale roller bekreftes eller prøves ut. Kongelige og andre celebriteter lot seg avbilde i samme omgivelser som prostituerte og forbrytere, som om de alle var likestilte borgere. I fotohistorien er det vanlig å snakke om at visittkortformatet og det senere kabinettkortformatet medvirket til demokratisering av portrettet. 2 Bakteppet, rekvisittene og poseringen var standardiserte, internasjonale uttrykk, som snarere endret seg fra år til år enn fra land til land. Rekvisittene var sparsomme og illuderte høyborgerlige entréinteriører, med draperte forheng, blanke eller tapetserte vegger, dekorerte gulv. En stol å sitte på, et bord der den avbildede kunne hvile hånden, eller legge noe som vitnet om personens interessefelt. Gradvis ble scenen endret, som om man ikke lenger satt på vent for å trekke lenger innover i lokalene. Rundt 1880 ble også naturmotiver malt inn på bakteppene, med parkanlegg, trær og skyer. Portrettsituasjonen uttrykker en ny mote: Man ville ut i naturen.3 Den aldrende Hansteen og vesle Fridtjof på fars arm. Stilt opp side ved side blir de to første norske polarheltene selv som rekvisitter. De åpner for et spenn i tid: En æra er over, en annen i sin spede begynnelse. Fridtjof Nansen ble født rett inn i det fotografiske visittkortets glanstid, og skulle mer enn noen annen polarhelt ta i bruk de nye teknikkene og gjøre selviscenesettelse til et levebrød.
Carl Christian Wischmann, Prof. Christopher Hansteen, (1784–1873) geofysiker og astronom, Christiania, ca. 1862. Visittkort, albuminpapir 8,5 × 5,5 cm på papp 9 × 6 cm. Olsen & Thomsens Photographiske atelier, O.r. Sakfører Nansen med Fridtjof på armen, Christiania, ca. 1862. Visittkort, albuminpapir 8,5 × 5 cm på papp 10 × 5,5 cm.
Adolf Christian Moestue, Fridtjof Nansen (1861–1930), Christiania, ca. 1865. Visittkort, albuminpapir 8,5 × 5,5 cm på papp 10 × 6 cm. Adolf Christian Moestue, Alexander Christinus Nansen (1862–1945), Christiania, ca. 1865. Visittkort, albuminpapir 8,5 × 5 cm på papp 9,5 × 5,5 cm.
Gius. Felici Fotografia, Fridtjof Nansen, Roma, 1886. Albuminpapir 10,5 × 5,5 cm på papp 11,5 × 6cm. Joh. v. d. Fehr, Fridtjof Nansen, Torvet 16, Bergen, ca. 1885. Visittkort, albuminpapir 9,5 × 6 cm på papp 10,5 × 6,5 cm. Visittkort med den unge Fridtjof fra midten av 1880-årene viser den tidstypiske utviklingen mot friluftsinspirerte baktepper og rekvisitter. Nansen valgte som sedvanlig å stille i dr. Jaegers hypermoderne, patenterte Sanitære Ullklær. Den korte jakka og de trange buksene vakte oppsikt, ifølge Nansens biograf Roland Huntford. Den våget «at stille til skue den legemsdel vi andre helst søger at skjule». 4
helteportretter
[ca. 1886–1897] Skiportretter
30
Hva er vel en norsk polarhelt uten ski? Da Nansen trakk på seg støvler og ski foran Nyblins og Szacinskis kamera, knyttet han bildet av seg selv som nyskapende polfarer direkte til forestillinger om nasjonal identitet. Skiportretter var en variant av det internasjonale friluftsportrettet, og skiene var en særnorsk rekvisitt. På Nansens føtter foregripes det som snart skulle bli siste skrik innen internasjonal polarteknologi. Samtidig spilte han på og videreførte forestillinger om ski, skiferdigheter og vintersport som nasjonale dyder. Skiportrettet av Nansen forener og foredler nasjonale ferdigheter gjennom flere ledd: Skiteknologien fra bygdene ble anvendt av en bygutt og avbildet i hovedstadens mest fasjonable fotoatelier for en internasjonal arena. Fotografiene Nansen tok av seg selv før de store ekspedisjonene, promoterte ikke bare en polfarer, men en norsk polfarer. Bildeproduktene fra Nyblin og Szacinski viser Nansen med ski på bena. Markedsverdien til disse bildene må ha steget betraktelig etter Nansens ekspedisjoner i 1888–89 og 1893–96. Bildene illustrerer fotografenes og polfarerens gjensidige nytteforhold. Fotografene fikk profilert sin forretning, samtidig som Nansen fikk spredt bildet av seg selv til store mengder mennesker, og skapte blest om sin egen person og sitt foretak. Portrettene fra Szacinskis atelier er tatt både før og etter grønlandsferden. Bildet til høyre illustrerer en mer autentisk skiløper og polfarer. Den fjonge ulljakka er trukket til side og avslører en hullete islender. Buksene er krøllete og revet opp i kneet. En ny rekvisitt er også brakt inn i atelieret: Noe som likner snø, dekker skistøvlenes tupp og kommer til syne langt over støvleskaftene. Det kjøpende publikum var stort, ikke bare i hjemlandet, men også langt utenfor Norges grenser. Visittkortportrettene ga publikum en helt ny tilgang på kjendiser og celebriteter. Tidligere kunne de leses om, nå kunne fotografiene deres ses, for første gang. Kabinettkortet var i større format og i mer eksklusiv utforming enn visittkortet, og ble gradvis mer populært fra rundt 1870. Fotografier av kongelige og andre berømtheter kunne kjøpes og klistres inn i private album. Ofte ble kongefamiliens portretter limt inn i albumets første sider, mens kjendisbildene ble plassert side om side med familiære portretter. Hovedstadens borgere gjorde som Nansen, lot seg avbilde i sportsutstyr, før eller etter turen, og ikledde seg forestillinger om nasjonal identitet.
Daniel Georg Nyblinn, Fridtjof Nansen, Karl den 12tes gade no 5, Kristiania, ca. 1886. Visittkort, albuminpapir 6 × 9 cm på papp 6,5 × 10,5 cm.
Ludwik Szacinski, Fridtjof Nansen, Carl Johansgade 20, Christiania, 1888. Kabinettkort, kollodiumpapir 14 × 10 cm på papp 16,5 × 10,5 cm. Ludwik Szacinski, Fridtjof Nansen, Carl Johansgade 20, Kristiania, 1890. Kabinettkort, kollodiumpapir 14 × 10 cm på papp 16,5 × 10,5 cm.
Ludwik Szacinski, Fridtjof og Eva Nansen, Carl Johansgade 20, Kristiania, 1890. Kabinettkort, kollodiumpapir 14 × 10 cm på papp 16,5 × 11 cm. Ludwik Szacinski, Gunnar Vinther Larsen 7 aar, Carl Johansgade 20, Kristiania 1897. Kabinettkort, kollodiumpapir 14 × 10 cm på papp 16,5 × 10,5 cm. Etter Nansens hjemkomst fra Polhavet var det «Nansen-feber». I 1897 inntok en ukjent gutt Nansen-positur foran det samme bakteppet Nansen hadde brukt i Szacinskis atelier. Kabinettkortet har vært i heltens eie og har dedikasjonen «Gunnar Vinther Larsen 7 aar» i barnslig håndskrift på baksiden.
helteportretter
[1889–1899] Kabinettkorthelter
34
På midten av 1890-tallet var Eivind Astrup den største stjernen. Han utmerket seg på to av Pearys ekspedisjoner til Nord-Grønland – og hadde på dette tidspunktet utført mer i polområdene enn Nansen. Ved å krysse den nordligste delen av innlandsisen, bidro Astrup sterkt til å korrigere spørsmålet om hvorvidt Grønland strakk seg helt til Nordpolen. Selve måten han krysset områdene på, var like banebrytende som resultatet. Kombinasjonen skiløper–hundeslede hadde verken Peary, inuittene eller noen andre gjort før. Reiseskildringen Blant Nordpolens naboer ble oversatt og trykket i flere opplag. Astrups biograf Tom Bloch Nakkerud beskriver en ung superkjendis som nøt heder og utmerkelser – han var så vidt fylt 21 år da han mottok St. Olavs orden og ble ridder av 1. klasse. Astrup gjorde furore som foredragsholder, nasjonalt og internasjonalt. Det overraskende selvmordet tre år senere førte nærmest til landesorg. Begravelsen skal ha vært en av de største som har funnet sted i Christiania, og tusener fulgte ham til Vår Frelsers gravlund.1 Svært interessant er det hvordan Nakkerud også har vist hvordan Astrup var en ettertraktet fotografisk vare. Han har funnet både visitt- og kabinettkort av Astrup og undersøkt annonseringen av bildeproduktene. Den 19. november 1892 trykket Aftenposten følgende notis: «Fotografier af Eivind Astrup er idag udkommet paa Hr. Fotograf Gibbsons Atelier og vil fra Mandag være udstillede i Brødr. Hals’s Musikhandel.»2 En uke senere trykket brødrene Hals sin egen annonse, der de reklamerte for at Astrups bilder på kabinettkort og visittkort kunne kjøpes for henholdsvis kr. 2.00 og 0.75. 3 Astrup satset på internasjonal polarikonografi, med pels og hette – i likhet med blant andre amerikanerne Robert Peary og Frederick Cook, og briten Frederick George Jackson. Truger, staver og våpen var ofte brukt som rekvisitter – men ski var ingen nødvendighet, ei heller for norske polfarere. Både Otto Sverdrup og Eivind Astrup var fremragende skiløpere, men valgte bort skibruken i atelieret. Felles for dem alle var at de ble betraktet som deltagere i et kappløp om Nordpolen. Kanskje ønsket Sverdrup å distansere seg fra forventningene ved å velge bort pels og hette. Han lot seg avbilde av Szacinski med hatten på snei og hendene i lomma – ulastelig antrukket, slik han hadde for vane.
Ludwik Szacinski, Otto N. K. Sverdrup (1854–1930), Carl Johansgade 20, Kristiania, 1889. Kabinettkort, kollodiumpapir 14 × 10 cm på papp 16,5 × 10,5 cm.
Daniel Georg Nyblin, Til Herr Arkitekt Welhaven med tak for al hygge og venlighed. Deres, Eivind Astrup, 28/5 -93, Karl den 12tes gade no 5, Kristiania, våren 1893. Kabinettkort, albuminpapir 14,5 × 10 cm på papp 16,5 × 10,5 cm. Elliott & Fry Photograhers, With most sincere good wishes for […] greater successes. July 1896, Frederic G. Jackson Elmwood, Cape Flora, 55, Baker Street, London N.W., ca. 1894. Kabinettkort, albuminpapir 14,5 × 10,5 cm på papp 16,5 × 11 cm.
Daniel Georg Nyblin, Ved hjemkomsten fra den belgisk, antarctisce exp. Juni 1899, Christiania. Kabinettkort, kollodiumpapir 13,5 × 9,5 cm på papp 16,5 × 10,5 cm. Daniel Georg Nyblin, Ved hjemkomsten fra den belgisk, antarctisce exp. Juni 1899, Christiania. Kabinettkort, kollodiumpapir 13,5 × 9,5 cm på papp 16,5 × 10,5 cm.
Ukjent fotograf, Rossbarrieren, Antarktis, januar 1911. Gjengitt som «‘Fram’s første plads under ‘Kap Manhue’ ved barrieren», i Sydpolen, 1, 275. Ukjent fotograf, Hvalbukta, Antarktis, januar–februar 1911. Gjengitt som «‘Fram’ losser ved iskanten», i Sydpolen, 1, 289. Ukjent fotograf, Prestrud, Antarktis, 1911–1912. Gjengitt som «Løitnant Prestrud» i Sydpolen, 2, 276. Ukjent fotograf, Hvalbukta, Antarktis, 1911–1912. Gjengitt som «Framveteranen Lindstrøm» i Sydpolen, 1, 314. Gelatin fremkallingspapir 8 × 10,5 cm.
Ludwik Szacinski, Fra Grønlandsfarernes hjemkomst, Oslofjorden, 1889. Kollodiumpapir 15,5 × 22 cm på papp 17,5 × 25 cm.
CR / Ukjent kunstner, Nansen. Henriques & Rotzovs Lith. Etabl. Stockholm, 1896. Litografi 86 Ă— 61 cm. Eier: Kungliga Biblioteket.
Thorolf Holmboe, 1915. Postkort, offset litografi 9 Ă— 14 cm.
Om bidragsyterne Olav Christensen (f. 1955), dr.art., forsker, faglitterær forfatter og prosjektutvikler innenfor kulturfeltet. For tiden engasjert som prosjektleder for vitenskapsutstillingen «Arven etter Nansen» i forbindelse med «UiO 200» og Nansen 150 år. Deltok 1995–96 i utviklingen av utstillingen Nansen ved Norsk folkemuseum. Utvalgte publikasjoner: redaktør av Nansen: ved to århundreskifter (med Audhild Skoglund, 1996); Skiidrett før Sondre: vinterveien til et nasjonalt selvbilde (1993).
Silje Solheim Karlsen (f. 1976), høgskolelektor ved Høgskolen i Finnmark. Var stipendiat ved prosjektet Arktiske diskurser ved Universitetet i Tromsø. Doktoravhandling om Fridtjof Nansens «Fram»-ekspedisjon og dens litterære etterliv.
Peter Larsen (f. 1943), professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Utvalgte publikasjoner: Album. Fotografiske motiver (2004); Norsk fotohistorie. Frå daguerreotypi til digitalisering (med Sigrid Lien, 2007); redaktør av Medievitenskap, bind 1–4 (med Liv Hausken, 2008); Kunsten å lese bilder (med Sigrid Lien, 2008).
Ulrike Spring (f. 1969), dr. phil. fra Universitetet i Wien, historiker, for tiden gjesteforsker ved Institutt for kultur og litteratur, Universitetet i Tromsø. Utvalgte publikasjoner: «Dilettanter og vitenskapsmenn. Tromsø Museums første tiår,» i Mellom pasjon og profesjonalisme. Dilettantkulturer i skandinavisk kunst og vitenskap (2011); «A Black Rectangle Labelled ‘Polar Night’: Imagining the Arctic after the AustroHungarian Expedition of 1872–1874» (med J. Schimanski), i Arctic Discourses (2010).