Motstanderens død by Forlaget Press

Hans Keilson

Motstanderens dĂ¸d Roman

Oversatt fra tysk av Sverre Dahl

For l age t Pr ess

102976 GRMAT Motstanderens dĂ¸d 130101 #02.indd 3

11.02.13 12:30

Forbemerkning

[til den nederlandske utgaven]

Idet jeg skriver denne forbemerkningen, blir jeg meg bevisst at jeg

nøler. Er det bare det faktum at det dreier seg om et nytt opplag av en bok omtrent tyve år etter at den først utkom på nederlandsk? Er det konfrontasjonen med et manuskript som ble konsipert i 1941 og etterpå begravet i en hage? Eller er det skyggene av en fortid som forener seg med de skyggene nåtiden kaster? I denne nye utgaven er det ikke forandret noe i forhold til den foregående, ikke ett ord, ikke én setning. Og også dette synes jeg er helt i sin orden. Ingenting har forandret seg: Fortiden forblir en gjennomlidd tid. Også i dag. Ingen nøling makter å bestride det. (1982)

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 5

11.02.13 12:30

e opptegnelsene som publiseres her, ble overgitt meg i Amsterdam av en nederlandsk advokat en tid etter kri gen. Selv hadde han, ble jeg fortalt, fått dem av en av sine klienter omtrent to og et halvt år før krigsutbruddet. Dette var en mann i begynnelsen av tredveårene som av og til hadde spurt ham om råd i harmløse forretningsmessige saker, slik en advokats daglige praksis fører med seg. Det hadde aldri hersket noen spesielt fortrolig tone mellom dem som hadde kunnet tjene som forklaring på at denne mannen overrakte ham, sin juridisk sakkyndige, en bunke beskrevne papirer, før han selv forsvant ut av syne for en tid for å komme seg i sik kerhet, men ikke uten først å ha forklart at disse papirene ikke ville sette den nåværende eieren i fare og at de kunne oppbevares overalt. Advokaten hadde imidlertid ment at det var bedre å grave dem ned under huset sitt sammen med egne og noen andre klienters ting, og der overlevde de krigen. Mens de fleste av de nedgravde dokumentene ble hentet av sine eiere igjen, ble disse opptegnelsene derimot liggende i skrivebordet hans. «Her,» sa han og overrakte meg bunken. Den var flekket, krøllet, skriften var delvis flytt ut, som om den hadde ligget lengre tid i vann. 7

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 7

11.02.13 12:30

Hans Keilson

«De er jo skrevet på tysk,» sa jeg overrasket. «Bare les,» svarte han kort. «De stammer altså ikke fra en nederlender,» sa jeg. «Nei. Bare les og fortell meg hva De mener om dette.» Jeg begynte å spørre etter forfatteren, men han unnvek et hvert svar. Jeg visste at han snakket utmerket tysk, og overveide om han ikke selv var opphavsmannen. Jeg stilte forsiktige spørsmål. Han lo og sa bare: «Les nå, hvis De vil.» «Og hva skjer så videre?» spurte jeg. «Jeg vet ikke. Kanskje kommer De på noe.» «Er det en mystifikasjon?» «Nei, nei,» svarte han hastig, «vurder selv. Disse papirene inneholder opptegnelser som utvilsomt må tolkes som et forsøk fra forfatterens side på å komme på det rene med sin skjebnes svært personlige problemer. Men les først, senere kan vi snakke om det. Han var en forfulgt.» «Det var vi alle.» «De gir meg dem tilbake?» Han lukket skuffen han hadde tatt dem ut av. Jeg så på ham, ville stille noen spørsmål til. Men han var utålmodig. Jeg lot det være. «Haster det?» spurte jeg bare. «Nei,» svarte han. «De kan treffe meg her på kontoret.» Vi tok farvel med hverandre. Noen dager senere ringte han meg og forhørte seg om adressen til en felles bekjent som plutselig hadde dukket opp igjen. Jeg ga ham den. «Og?» spurte han. «Jeg har ikke hatt tid ennå,» svarte jeg. 8

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 8

11.02.13 12:30

Motstanderens død

«Det haster ikke. Vi sees?» «Jeg kommer tilbake med dem!» sa jeg. «Fint,» svarte han og lo. De følgende dagene leste jeg dem.

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 9

11.02.13 12:30

dager og uker har jeg ikke tenkt på annet enn døden. Hver morgen står jeg tidlig opp etter en drømmeløs natt, selv om jeg vanligvis liker å sove lenge. Mer enn på lenge føler jeg at jeg har krefter, er sterk og beredt. Jeg hilser dagen som på nytt bringer meg tanken på døden. Med hvert åndedrett trenger den dypere inn i det mest bortgjemte sted av kroppen min og fyller den helt. Det er døden som fører pennen, døden! Gud alene vet hvilken opplevelse som har lagt tankene på døden som små egg i hjernen min, der de ubemerket ble ruget ut og modnet til de en dag ble klekket ut og presenterte seg for min bevissthet. Aha, tenkte jeg da tanken første gang dukket opp i meg, der er den altså, og jeg hilste på den slik man hilser på en god, gammel bekjent som kom med et tog senere enn ventet. I virkeligheten hadde jeg slett ikke ventet særlig på den, den kom alltid for tidlig og overraskende på meg. Jeg lengtet heller ikke etter den. Før, når jeg hørte andre mennesker snakke slik om dødstankene sine, – og det er ingenting folk elsker mer enn å legge ut om det de kaller sitt siste – slo det ned i meg som et lyn: Og du selv, hvordan har du det med døden, si meg, hvordan forholder du deg til den? Imens røkte jeg sigaretten min med den største sjelero og drakk den søte teen, lyttet til hva de andre fortalte, og følte meg vel. Jeg kom ikke på noe 11

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 11

11.02.13 12:30

Hans Keilson

annet. Uansett var jeg det man kaller en nøytral observatør. Døden – velkommen, tenkte jeg, eller til helvete – ved Gud, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Ennå er jeg sunn og frisk, tvi, tvi, føler meg ennå vel i min ungdom og håper ikke at jeg ennå på noen måte er utpekt. Alt dette er forandret siden jeg begynte å tenke på døden. Og nå gjør jeg ikke annet enn å sitte og tenke på den. Så oppfylt er jeg at hvis man slo hodet av kroppen min, ville magen eller det høyre kneleddet overta virksomheten med å tenke på døden og – det vedder jeg på – bringe den vel i havn. Så full er jeg av døden, så mettet. Fortelle hvordan døden kom inn i hodet mitt, inn i meg? Jeg husker det ikke og vil heller la trådene ligge sammenfiltret der hvor de ble knyttet. Det er det samme som om man skulle be svare legens spørsmål om når smertene i armen først opptrådte: en tirsdag, jeg husker det godt, jeg kom gående over Hestemar kedet og traff en bekjent. Han fortalte meg at han fra tid til an nen merket en svak stikking i armen, oppe i nærheten av leddet. Kanskje revmatisme, sier jeg. Hvem vet hva det kan være. Når jeg så går videre, merker også jeg fra tid til annen en slik forsiktig, svak trekning oppover i armen mot skulderen, der var det igjen, så svakt, kanskje slik en mor merker et barns første støt i krop pen sin. Men nei, det vet jo ingen, og den som fortalte meg det, ville være en narr, eller den andre en tåpe hvis han trodde på det. Jeg kan ikke si hvordan det var da døden for inn i meg, men vet meget vel hvordan det var da jeg merket den. Som når en forferdelig smerte forstyrrer den livgivende søvnen om natten, slik kjentes det. Bare at det ikke var noen smerte. Noe helt an net, noe langt mer lykksaliggjørende enn det en smerte kan være, fylte meg. Jeg gikk nesten under. 12

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 12

11.02.13 12:30

Motstanderens død Her må jeg innskyte hvilken type tanke på døden det var

som overfalt meg. Det var ikke tanken på min egen død, den jeg en gang, snart eller i en fjern fremtid, vil møte, som grep meg. Ved nattens evige himmel, en så tåpelig tanke ligger meg fjernt, og jeg håper ikke at jeg noen gang behøver å bekymre meg over den. Tanken på ens egen død – den tanken berører meg ikke, griper meg ikke, foreløpig kan den ikke ryste meg. Jeg tror ikke noe alvorlig menneske noen gang vil oppholde seg ved tanken på sin egen død. Det er ikke min sak, vil dette mennesket si, min død er ikke min sak, og det å tenke på den ville si å forminske sitt liv, som kan være stort hvis man inder lig ønsker seg det stort, det ville bety å angi grensene som det frivillig skulle føye seg etter. Et menneske som jeg – og jeg er ikke den eneste, det er en trøst at jeg vet det – lever og arbeider og begynner sin daglige virksomhet i den tanke at slik vil det fortsette uavbrutt i all evighet, i himmelens og alle rettferdiges navn, til alle tiders ende. Tanken på min fiendes død var det som for gjennom meg som en kald natt og fikk meg til å grøsse. Min fiendes død – jeg tenker den med all den lykksalighet en tanke kan ha for den som føler en tanke som noe levende. Min fiendes død – jeg tenker og opplever den med den tyngde og opphøyethet som en tanke på en fiende kan ha, en fiende som er dyrebar for en. Min fiendes død – hver time på dagen er en del av mine tanker viet den tanken. Det er dagens stolteste øyeblikk, bort sett fra kveldene og nettene da ingen annen tanke enn denne behersker meg. Min fiendes død – velsignet være tanken på min fiendes død. Man skal langsomt lengte etter sin død, som bruden etter brudgommen, det sier menneskene som finner 13

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 13

11.02.13 12:30

Hans Keilson

et særegent behag i å knytte dødens og kjærlighetens sak sammen. Langsomt skal man venne seg til den, for å vise seg den verd og verdig. Bare den som har lært dette, kan gjøre krav på å ha utformet sitt liv fullt ut. Men jeg så mange som langsomt og med smerte hadde vent seg til sin egen død, mens deres fiendes død brakte dem ut av fatning. Jeg så få mennesker som mestret sin fiendes død. Siden denne tanken grep meg, har livet mitt svingt seg opp mot et mål. Aldri har jeg lett etter dette målet eller tenkt at det noen gang kunne være lagt til rette for meg. Åh, hvor skammelig har jeg ikke levd, før jeg fikk vite hvilket mål som faktisk kan være lagt til rette for et menneske her på jorden. Hva betyr de vel, alle disse andre målene som menneskene selv setter seg, når de mener at lykksalighet, kjærlighet, hat kunne få dem til å glemme den flaue rest som blir igjen med en avsjelet kropp. Selv ikke den mest storsinnede løgn makter å slukke den brann som døden i erkjennelsens time tenner i de virkelig lyse sinn. Et brus i luften som når man feller et gammelt, kraftig tre, en pil skutt ut i vintertidens glitrende asurblått – mitt sinn er lyst stemt, min fiende trer inn i sin døds hvite land. Jeg vil at han som, da han var i live, visste at han var min fiende, slik jeg var hans, i sin dødsstund skal ha klart for seg at min tanke på hans død er vårt fiendskap verdig. Heller ikke nå firer jeg en tomme på fiendskapet. Det forblir vår uforgjenge lige eiendom, selv i hans siste time på jorden. Det fylte vårt liv, og min skyldighet til det består, også inn i døden. Det var en lang vei før min fiende nærmet seg slutten. Den gikk fra seier til seier, til triumfer, en udødeligs livsbane. Den gikk også gjennom lavland, gjennom sumper og myrer der 14

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 14

11.02.13 12:30

Motstanderens død

skjulte lyster ulmer og spirer, med mordlukt full av sykdom og svik – livet til en dødelig, slik som mitt liv. I dag har han opplevd sin største triumf: Han går inn i sin døds hvite land. Men det var en enda lengre vei før jeg, fri for alle smålige foranledninger som bare altfor gjerne benytter seg av hat og hevn, møtte ham på hans siste vei. Ennå lever en gnist av hat og hevn i mine tanker, et spor av hatefullhet gir dem furer. Jeg skulle ønske at jeg kunne utrydde dette siste sporet fra tankene mine, de vellystige forgreningene og røttene av skadefryd og raseri: Det er jeg som sitter og venter, og den andre skrider inn i sin død, hører dere, den andre skrider inn i sin død! Man kan ikke skjære bort rynkene fra ansiktet slik man skjærer bort de råtne stedene på et eple, man må bære dem i ansiktet og vite at man bærer dem, man ser dem som i et speil hver eneste dag når man vasker seg, man kan ikke skjære dem bort, de hører til i ansiktet. Men det er en festlig ventetid tross alt, full av glede og sorg og erindring og avskjed og det at vi aldri sees igjen. Jeg ønsket ham ikke døden slik man vil noen noe forferdelig eller trakter etter å kvitte seg med sine motstandere ved hjelp av dødsønsker. Hvor feil tar ikke de menneskene som tror at døden er en slags straff. Også jeg, det må jeg innrømme, led lenge under denne misforståelsen. Like sterkt som jeg hatet, lengtet jeg etter å hevne meg. Hevne ikke bare meg selv, min egen ulykke den gangen da jeg ennå følte den som stor og som min egen eiendom, den ulykke han brakte over meg, men også hevne de andre av mitt folk som led like sterkt som jeg. Heldigvis skjønte jeg i tide hvor meningsløs denne tanken var. At jeg skjønte det, har jeg også min fiende å takke for. 15

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 15

11.02.13 12:30

Hans Keilson Min fiende – jeg vil kalle ham B. – trådte inn i mitt liv for rundt

tyve år siden, husker jeg. Den gang visste jeg bare uklart hva det ville si å være en fiende, og enda mindre hva det vil si å ha en fiende. Man må modnes til fiende som til bestevenn. Ofte hørte jeg far snakke med mor om det, for det meste i de voksnes hemmelighetsfullt hviskende stemmeleie, så ingen av oss barn skulle høre det. Det lå en ny type fortrolighet i or dene deres. De snakket for å skjule noe. Men barna lærer, blir lydhøre for de eldres hemmeligheter og engstelser og vokser på det. Far sa: «Hvis B. kommer til makten, Gud hjelpe oss! Da kommer vi til å få oppleve litt av hvert.» Mor svarte roligere: «Hvem vet, kanskje blir det helt anner ledes. Så mektig er han jo ennå ikke.» Jeg ser ennå for meg hvordan de satt sammen og snakket med hverandre den gangen. Far sitter på en lav stol på kjøkkenet, en liten, tettbygd mann, noe korpulent, og støtter albuene på kanten av skapet som fyller hele veggen. Det rundaktige hodet holder han bøyd mot siden, de spredte fingrene bærer byrden. Han har snak ket, men hodet, bøyd til siden, gir inntrykk av å stikke frem et annet øre for å høre et budskap. Han lytter. Det må imidlertid ha vært et bedrøvelig budskap han har hørt. Når han snakker og lytter, har ansiktet et uttrykk av bedrøvelse, kummer, som om et sort slør skulle ha falt ned i ansiktet dypt der inne, et slør som dekker det og samtidig tjener som bakgrunn for alt, og over og foran er det andre spent ut, det ytre, muskler, hud, hår, der glir en bevegelse, iblant også et smil, men alltid når man betrakter dette ansiktet, vet man at på grunnen hvor det 16

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 16

11.02.13 12:30

Motstanderens død

er bygget, der ligger en kummer, en bedrøvelse som kommer helt innenfra. Hans kone, min mor, lent til bordet rett overfor ham, bøyer seg lett fremover, inn i det smale, tomme rommet som lar det være igjen en gang mellom dem, og som fylles av en flues sve vende summing. Hun ser ned på ham, som sitter der så liten på stolen sin, mindre enn et barn, for han er en voksen. Slik har hun utallige ganger bøyd seg ned til alt som er mindre og svakere, og uten at hun merker det, faller kroppen hennes av seg selv inn i denne hengivenhetsbøyningen, selv om den ennå virker rank og ung. Hun vet at han ikke hører hva or dene hennes bærer over til ham, at ingenting av det som slår mot ham utenfra, bryter gjennom dette forhenget, men at den hengivne fremoverbøyningen i det tomme rommet når ham. Han, som i arbeidet sitt lar tiden deles opp i mange småbiter og i en åndeløs pause lar bevegelse forminskes til stillstand og brakkmark, og likevel i denne stivnede tilstanden søker å fange inn igjen noe av det som beveger seg, vil gjenopp live bevegelse i stillstand, han føler denne bevegelsen hennes henimot seg og tolker og henter ut av den det som andre henter ut av ordene. Han var kommet opp fra mørkerommet sitt, der platene skylles i store glasskåler til bildene kommer til syne, og var sporenstreks gått inn på kjøkkenet, som han fant tomt. Han satte seg på den laveste skammelen, hans kone hørte ham komme opp og gå inn dit. Hun gikk til ham. Kjøkkenet er den mest nakne flekken i hele huset, fylt av grønnmalte møbler, blankskrubbet og glatt. Over håndklehol deren henger en brodert gardin i blått og hvitt, og rundt kan 17

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 17

11.02.13 12:30

Hans Keilson

ten går et bånd av hvite blonder. Alt er kaldt og som avslikket. I midten henger en hvit lampeskjerm langt ned i sin brune ledning. Bak mannens rygg dekker et langt, gulblekt forheng to hyller av tre, fullpakket med sko, og under dem ligger det gamle aviser i et hjørne på gulvet. I dette øyeblikket kommer barnet, som har hørt stemmer gjennom den lukkede døren, inn i rommet. Det er stemmer som også uttrykker noe som ligger bak ordene, og barnet, nys gjerrig, trekkes inn på kjøkkenet av det. Kjøkkenet er for barnet et sted for nytelse og søte hem meligheter, hyggelige overraskelser som det helst vil stikke fingrene ned i for så å kunne slikke av dem, men ikke et sted for alvorlige samtaler. Om begynnelsen av samtalen deres vet jeg ingenting, det er ikke bare ordene jeg husker, for i dem ble det navnet jeg ikke mer skulle glemme, uttalt for første gang for min bevissthet. Men ord er ofte ganske uviktige. Selv om man har glemt dem, husker man hele bildet, av to mennesker som befinner seg i et avslikket, nakent kjøkken, den ene sittende og med hodet støttet i hånden med sprikende fingre, den andre stående, og mellom dem et smalt, tomt rom som en kvinnekropp blander seg inn i. Og også det som er felles for de to, husker man, det som ustoppelig trenger seg inn på dem begge, den ene som allerede bare venter og lener seg mot det, som om han flyktet mot det for å finne beskyttelse der, og den andre som vegrer seg mot det, ennå opprørsk, beredt til å gå løs på det: den uavvendelige tvangssituasjonen. Den ligger i hele bildet, slik det fremstår som et avsluttet hele, men også i hvert utsnitt, i bretten på det blekede forhenget som faren sitter foran, i fluen 18

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 18

11.02.13 12:30

Motstanderens død

som kretser rundt lampen og med sin summende flukt måler opp det tomme rommet mellom de to. Den ligger også i det blankskurte gulvet og i de lukkede skapdørene og i bryteren ved inngangsdøren. Den uavvendelige tvangssituasjonen ligger i alt, og hva man enn husker enkeltvis, dette eller hint, det ene trekker det andre med seg og fortetter seg til den helheten som er blitt værende igjen dypt inne i erindringen og fremdeles er der. Det er ikke angst, det er noe langt sterkere og mer beher sket enn angsten når den åpner seg i deg. Du kan nemlig føle hvordan den langsomt nærmer seg og tynger på skuldrene. Du kan dytte til den, bite i den og stritte imot. Den er like virke lig som bryteren og fluen og de gamle avisene i hjørnet bak forhenget. Alt dette var det inntrykket jeg fikk i løpet av noen få se kunder da jeg kom inn. Samtalen mellom dem fortsatte ennå med et par setninger. Far så da prøvende på meg, som om han tenkte alvorlig over meg. Det mørke i øynene hans forsvant. Mor lente seg tilbake og lo mot meg. «Så langt er vi ikke kommet,» sa hun. «Og hvem vet.» Han tok en snorutløser opp av lommen og begynte å fingre med den. «I dag fotograferte jeg en hund og en katt,» sa han. «Ja,» ropte jeg glad. «Var de gode venner?» «Nei,» svarte han og moret seg. «Hvordan fikk du tatt bilde da?» spurte jeg. «Jeg skal fortelle deg det. En dame kommer inn på atelieret. I hånden holdt hun båndet til en pen, stor og kraftig hund, over den andre armen hang en liten kurv med en chinchillakatt. ‘Dette er Bützi og Hützi,’ sa hun. ‘Jeg kommer for å få tatt et 19

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 19

11.02.13 12:30

Hans Keilson

bilde av dem. De er verdens snilleste dyr, de har levd sammen i et år allerede. De er barna våre, men de kommer bedre ut av det med hverandre enn søsken. Min mann ønsker seg et fotografi av dem til fødselsdagen sin, der de ligger fredelig ved siden av hverandre. Jeg vil gi ham det som et minne, forstår De.’» «Til minne om hva?» avbrøt jeg ham. «Nåvel, om at hunder og katter lever fredelig i dette huset.» «Du og disse historiene dine,» sa mor leende og hevet fin geren truende. «Men det er en sann historie,» forsvarte han seg. «Sann eller ikke sann,» fortsatte hun muntert. «Men de var jo ikke venner, sa du,» rakk jeg å skyte inn, «det sa du i hvert fall først, så da …» «Dere lar meg jo ikke snakke ferdig.» Og så fortsatte han: «Damen tar katten opp av kurven og setter den på gulvet. Hunden setter seg på bakbena, reiser seg igjen og labber god modig rundt i atelieret. Den lille katten lurer seg inn under bordet og begynner å slikke seg. I mellomtiden forhandlet jeg med damen, vi avtalte størrelse og antall kopier. Hun be stilte så mange at man skulle tro hun ville gi hele familien og alle vennene sine en kopi til minne. Vi ble enige om prisen. I mitt stille sinn overveide jeg oppstillingen. Det skulle være et enkelt foto. ‘Kanskje et lite bord med blomster bak?’ spør jeg. ‘Å ja,’ svarer hun, og like etter, ‘å nei, helst ikke, det skal være et foto av bare disse to, blomster ville bare virke forstyr rende.’ Jeg skyver frem en lav stol, kaster en gulaktig duk over, damen lokker frem katten fra under bordet, hunden kom labbende, og på kommando setter den seg på bakbena igjen. Jeg setter opp lampene mine, slår på taklyset, stiller opp to 20

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 20

11.02.13 12:30

Motstanderens død

små lyskastere for å få skikkelig lys på gruppen. Damen står ved siden av dyrene og godsnakker med dem. I mellomtiden har katten hoppet ned, hunden sitter stille på plassen sin og ser interessert på. ‘Bützi, kom,’ roper damen. Bützi kommer snikende og blir nok en gang løftet opp på stolen, blir sit tende rolig et øyeblikk, strekker den lille halsen, ser oppover så det virker som om den balanserer værhårene under nesen og overleppen, den blunker, ser urolig til høyre og venstre og hopper ned igjen. I samme øyeblikk roper damen: ‘Åh, jeg har jo glemt å sette halsbåndet på henne’, og roter i vesken. ‘Bare jeg nå ikke har glemt det,’ mumler hun. ‘Nei, der er det, kom, Bützi, kom, jeg må sette på deg halsbåndet, du må jo være pen når du skal fotograferes.’ Katten sitter igjen under bordet og kommer verdig snikende ut med sin spente og nølende gange. Damen bøyer seg ned og fester halsbåndet. Så løfter hun kat ten opp på stolen igjen, og i samme øyeblikk som hendene hennes slipper dyrekroppen, gjør katten tegn til å hoppe ned igjen. ‘Men Bützi, da,’ roper damen litt irritert, og mens hun med hendene trykker dyret lett ned på stolen, snur hun seg og spør meg om det tar lang tid, hun er blitt synlig nervøs og usikker på om dette foretagendet vil lykkes. ‘Jeg er klar,’ sier jeg. ‘Bare denne kabelen, så.’ – ‘Alt dette lyset gjør dem nervøse,’ roper damen.» Han avbrøt fortellingen og så spotsk på meg. «Slik er det med mødre også. Når barna hun har beskrevet som dydsmøn stre, løper løpsk for alles øyne, er hun alltid nødt til å bortfor klare det – er det ikke slik?» Det rundaktige hodet holdt han bøyd til siden, de litt sam menknepne øynene blunket rundt i kretsen. Han tiet som om 21

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 21

11.02.13 12:30

Hans Keilson

han ventet bifall. Fra tid til annen elsket han å komme med slike generelle betraktninger, under dekke av å være en objek tivt gyldig konstatering, mens det for begge oss andre var klart hva han henspilte på. Men i årenes løp hadde mor lært å finne seg i den slags. Hun tiet også, som om hun var helt fanget inn av historien hans og ventet på fortsettelsen. «Altså,» fortsatte han og inntok den gamle stillingen sin igjen, «mens damen tar katten sin i forsvar, ser jeg at hun er blitt rød i ansiktet, og jeg ser at også hun har utstaffert seg som om hun skulle komme med på bildet. ‘Vil De ikke ta katten på fanget?’ spør jeg. Hun nøler med svaret og sier bare: ‘Mener De det, og hva koster det?’ – ‘Ja, selvsagt,’ sier jeg, ‘da har De res mann alt det han er glad i på ett og samme bilde, og det koster Dem ikke en øre mer.’ Hun nøler igjen, går langsomt litt tilbake fra stolen, tenker etter, ser på dyrene, ser bort på meg og tier. I mellomtiden sitter Bützi fremdeles på stolen, jeg kontrollerer den første innstillingen. ‘Å nei,’ sier hun, ‘bare dyrene, slik det er i virkeligheten.’ Da begynner hunden – hele tiden har den sittet rolig og bredt og sett på hvor dårlig kat ten har oppført seg – nå sperrer den opp kjeften og gjesper, reiser seg, snur seg rundt flere ganger og setter seg igjen, men denne gangen med ryggen mot apparatet. Bützi ser forundret på. ‘Hützi,’ roper damen fra siden hvor hun har inntatt sin resignerte stilling, og løper sint bort til dyrene, griper hunden i halsbåndet og snur den med et rykk mot objektivet. Nå er hun så nervøs at det smitter over på dyrene. Igjen har Bützi løpt inn under bordet, og Hützi har viklet seg inn i foldene på et forheng. Har Bützi hoppet opp på en avdanket lyskaster, står Hützi foran det store vinduet, ser ut, mens herskerinnen 22

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 22

11.02.13 12:30

Motstanderens død

med trusler og lokkerop forgjeves prøver å gjenerobre dyrenes gunst. De sniker seg og labber, hopper og løper rundt i atelieret, dyrenes lydløse og høytidelige protest mot å stille til skue sin unaturlige huslige fred. Og midt imellom dem den opphis sede, rådville damen, svettende av krenkelse, skuffelse og de mange lampene, som stadig bryter stillheten med utrop som: ‘Åh, Hützi’, ‘Kom, Bützi’, ‘Åh nei’, ‘Kom på plassen din’, ‘Kom til den lille kona di’, og så forsikringen om at hjemme, der lever de så fredelig sammen. ‘Det er sikkert lampene som gjør dem urolige, de er simpelthen ikke vant til det, og nå må jeg finne på en annen gave til mannen min!’» «Hvis du hadde gitt katten melk,» sa jeg, «ville du jo kunnet fotografere dem, men på denne måten … så synd!» «Men jeg fikk nå fotografert dem likevel,» sa far megetsi gende. «Jaså?» ropte jeg jublende, «fortell hvordan du klarte det.» «Bli med,» sa han. «Jeg skal vise deg hva jeg gjorde.» «Jeg kan se det en annen gang, jeg,» sa mor og forsvant. Vi gikk gjennom atelieret der stolen og apparatene sto. Lyset var slått av. Slik det kunstige lyset er et annet lys enn dagslyset, er mørkerommets mørke et annet mørke enn nattemørket. Du har nettopp gått gjennom et lyst rom, som lyset flommer inn i fra alle kanter, og nå står du i et mørkerom, men ute er det lyse dagen. Så mørkt det er her, sier du til deg selv, kanskje også for å opparbeide deg litt mot i mørket. Hvem vet hvilke tanker som kommer opp i deg i et slikt avstengt rom som er mørkt, mens bevisstheten om at det er lys og klar dag utenfor, ikke forlater deg. Men når du om kvelden forflytter deg fra et 23

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 23

11.02.13 12:30

Hans Keilson

opplyst rom til et annet der mørket hersker, da er det atter noe helt annet, og du er en annen om kvelden. Men nå kan du hvert øyeblikk, om du bare vil, vende tilbake til det lyse fra det svarte. Men nei, du har påtatt deg det frivillig og blir. Ute er det dag. Du har gått inn, og øynene dine er blindet av så mye mørke. Det rører på seg dypt inne i pigmentkjernene i øynene dine, det gjør vondt, men bare et øyeblikk, så du kniper sammen øy elokkene og venter til det blir truffet en annen avtale der inne mellom tappene og stavene. Begge deler er i deg, det mørke og det lyse, dypt inne i netthinnen eier du dem, og du kan hente dem opp fra den samme brønnen, alt etter som hvor du befinner deg, i det lyse eller det mørke. Når du i mørkerommet slår øynene opp igjen, ser de et lite glødende punkt i et hjørne av rommet, det er rødt. Til å begynne med har du ikke sett det i alt det mørke, men nå ser du det. Utspent midt i det svarte henger det og gir bare fra seg et matt, lite lysskinn. Det er ikke noe lys som lyser, det gjør mørket bare dypere, mer synlig, og du griper det med mørket i øynene dine og bærer det rundt i kroppen og hendene dine, slik det også bærer deg med seg og minner deg på at skaperordet hvert øyeblikk kan uttales. Still het og mørke og hjertets slag. «Kom her,» sier far, og i det milde mørket ser jeg at han fis ker en mørk plate opp av det store karet med væske, at dråper faller tilbake i karet, og at han holder platen opp mot den lille, røde lampen. Jeg ser også hvordan skikkelsen hans med et lett snitt er skilt ut fra mørket, slik at jeg kan øyne bevegelsene hans mens han skyller. Etter lang taushet hører jeg stemmen hans, den virker dypere og mer fulltonende. Forventningsfull angst stiger opp i meg hver gang jeg er alene med ham her, på 24

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 24

11.02.13 12:30

Motstanderens død

en annen måte alene enn når jeg sitter sammen med ham i et rom fylt av dagslys. For enhver handling blir avlet i mørket, man kan bære den inn i det lyse og inn i det mørke igjen, men i mørket blir den avlet. «Det er en hund,» sier jeg med dempet stemme. «Det er Hützi,» sier han. «Og her?» Han peker på en ny plate. «Bützi!» roper jeg. «Du fikk altså tatt bilde av dem!» «Men hver av dem for seg.» «De var ikke gode venner,» sier jeg. «Og nå?» «Jeg får begge over på én plate og lager en kopi. Og så sit ter Hützi og Bützi fredelig sammen på bildet, akkurat som hjemme. Dette er fødselsdagsgaven.» De to fotoplatene ligger igjen i det store glassfatet. Jeg ser på ham, det virker som om det er blitt lysere i mørket. Jeg ser trek kene i det kjøttfulle ansiktet hans, der ligger det noe triumfe rende. Det er ingen skygge lenger, det er igjen blitt en skikkelse. Og jeg sier: «Egentlig er jo ikke dette sant, for de har jo ikke sittet sammen her.» Samtidig føler jeg en beundring for ham stige opp i meg, selv om ordene mine tilsynelatende bare inneholder kritikk. «Hva gjør vel det?» sier han forbauset. «Dette kaller man trikkfotografering.» «Men det er ikke sant,» gjentar jeg hardnakket. «Du lager noe som du synes er morsomt, men egentlig er det juks!» «Nei, hør nå her!» Han er irritert. «Det er nettopp trikset. Det har du visst ikke forstått.» Det er igjen blitt mørkere i rommet. Han har slått av den lille, røde lampen. «Kom!» 25

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 25

11.02.13 12:30

Hans Keilson Jeg føler et grep om skuldrene, og famlende blir jeg skjøvet

gjennom mørket, langs vegger med svarte forheng, gjennom svingete ganger, der små lysstaver faller inn utenfra. Så blir et svart forheng skjøvet til side, ringene glir lett på jernstangen, og vi står der, utlevert til dagens fulle, klare lys. Jeg føler at jeg har noe å gjøre godt igjen, og spør dumpt: «Får jeg være med når du lager det?» Han ser ikke på meg, ser ut av det store vinduet i atelieret, ut på forhagen, og sier innbitt: «Nei!» «Gud hjelpe oss.» Fars ord forfølger meg lenge. «Gud hjelpe oss …» Hvem var denne mannen som gjorde det nødvendig at Gud hjalp oss, mannen som far bare skjelvende snakket om? En dag forlangte jeg et svar av far og spurte ham rett ut. Denne gangen aksepterte han rolig spørsmålet. «B. er vår fiende,» sa han og så ettertenksomt på meg. «Vår fiende,» sa jeg vantro. «Kommer du med disse historiene dine nå igjen!» ropte mor fra rommet ved siden av. Stemmen hennes skalv. «Han spurte meg, og jeg gir ham et svar,» ropte han tilbake. «Ikke glem at han bare er et barn!» «Men han vil nok forstå det,» sa han. «Er det ikke sant, da?» Hun sa ikke noe. «Vår fiende?» gjentok jeg vantro. «Ja, din og min og mange andres fiende også!» Han lo høyt, jeg trodde han lo av meg. Munnvikene hans hang ned. Han så nedlatende på meg. «Nå er det nok!» lød igjen stemmen fra rommet ved siden av. «Hvorfor det?» 26

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 26

11.02.13 12:30

Motstanderens død

«Du trenger ikke svare på alle spørsmålene hans! Gå ut på gaten og lek, barn,» føyde hun til. Jeg så urokkelig på ham. «Også min?» spurte jeg. «Jeg kjenner ham jo ikke, kjenner han meg, da?» «Ja visst, din fiende også. Vi kommer nok til å bli kjent med ham, er jeg redd.» «Men hvorfor?» fortsatte jeg å spørre. «Hva har vi gjort?» «Vi er …,» svarte far. Stillhet. Mor kom inn i rommet. Hva dette svaret hadde med spørsmålet mitt å gjøre, ble i grunnen aldri klart for meg den gangen, så dypsindige og veloverveide forklaringer jeg enn fikk høre senere. Alt forekom meg heller å være en illusjon. Hvordan det da sto til med Guds hjelp og nåde, spurte jeg aldri far om. For ut fra ordene hans merket jeg harmen og hele bitterheten han måtte mønstre i sitt forsøk på å redusere en stor fare. Forgjeves. Såpass hadde jeg altså forstått allerede dengang: at B. var en mektig fiende, og at han kunne bli enda mektigere, slik at bare Gud med sin nåde kunne stå imot ham. Men én ting skjønte jeg ikke. Like lite som jeg visste hvem han var, han som far snakket om som vår fiende, visste jeg hvem Gud var, han hvis nåde far snakket om. Jeg kjente ingen av dem. Men begge var der. «Men ennå er det ikke kommet så langt,» tilføyde far med et mildere smil for å berolige meg, for han hadde tolket taushe ten min riktig. Men for meg virket det mer som om han ville berolige seg selv med disse ordene. 27

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 27

11.02.13 12:30

Hans Keilson Dette hendte da jeg var ti år gammel, og fra det tidspunktet

av sto det en dobbeltskygge bak ungdommen min, en dobbelt skygge som fars ord hadde manet frem. Til hvilke høyder han skulle stige opp, kunne jeg ennå ikke ane den gangen. Jeg følte bare det fremmede, som, uten at jeg hadde kunnet beskrive det med ord, plutselig var trådt inn i livet mitt. Min barnlige naturlighet var antastet. Et lite risp som med årene åpnet seg til et sår som trengte langt inn i kjøttet uten å lukke seg.

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 28

11.02.13 12:30

logo

Motstanderens død Originaltittel: Der Tod des Widersachers

Første gang utgitt i 1959 av Verlag Georg Westermann, Braunschweig

Revidert utgave:

1. utgave, 1. opplag 2013

Omslagsfoto: Charles Hewitt / Hulton Archive / Getty Images Omslagsdesign norsk utgave: Concorde Design AS Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med: Adobe Caslon 11,5/15,5 Papir: Ensolux Cream 80 g 1,6

Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland Innkjøpt av Norsk kulturråd Utgivelsen er støttet av EUs kulturprogram

ISBN 978–82–7547–487–0 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig

samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo

www.forlagetpress.no

102976 GRMAT Motstanderens død 130101 #02.indd 4

11.02.13 12:30