Helen Dunmore
Sviket Oversatt av Guro Dimmen
For l age t Pr ess
Norsk utgave: © Forlaget Press
1. utgave, 1. opplag 2013
Omslag: Johanne Hjorthol Sats: Laboremus Oslo AS
Boken er satt med: Adobe Caslon 11,5/15,5 Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,6
Trykk og innbinding: Scandbook AB, Falun Utgivelsen er støttet av EUs kulturprogram
ISBN 978-82-7547-489-4 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke
er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo
www.forlagetpress.no
1
D
et er en frisk junimorgen, uten spor av fuktighet, likevel svetter Russov. Pannen hans glinser i sollyset fra de høye vinduene i sykehuskorridorene. Andrejs oppmerksomhet skjerpes. Mannen er blek og har mørke poser under øynene. Det kunne være bakrus, men Russov drikker sjelden mer enn et glass øl. Ikke er han overvektig heller. Kanskje en mild influensa til tross for årstiden? Eller kanskje trenger han en legesjekk. Han er i midten av førtiårene, tiden for hjertesykdommer. Russov kommer bort til ham og blir stående nærmere enn to mennesker burde stå. Pusten slår mot Andrejs ansikt, og nå slutter Andrej å diagnostisere, slutter å holde seg på komfortabel legeavstand fra kollegaens symptomer. Han kan kjenne at det stikker i huden. Kroppen vet åpenbart mer enn hjernen. Russov oser av frykt, og hans vinnende smil makter ikke å skjule det. Han vil noe, men er redd. «Andrej Mikhajlovitsj …» «Hva er det?» «Å, ikke noe viktig. Men om du har et øyeblikk …» Nå glinser hele ansiktet hans, og det har det begynt å danne seg enkelte svetteperler. Plutselig trekker Russov frem et lommetørkle og tørker pannen som om han polerte et møbel. «Unnskyld meg, det er heten … Jeg vet ikke når de har tenkt å skru av disse radiatorene. Man skulle tro pasientene våre var foreskrevet dampbad.» Sykehusets radiatorer er kalde. 7
Helen Dunmore
«Jeg vil gjerne spørre deg til råds, om du har tid. Det finnes ingen diagnostiker jeg har større respekt for.» Hvorfor sier han dette? I forrige uke hadde de hatt en triviell og amper «profesjonell meningsutveksling» i forbindelse med en liten jente som ble innlagt med forstørret milt etter et alvorlig fall. Russov hadde snakket om «vitenskapelig ansvarlighet» og dunket pennen foraktelig i bordet. Han hadde ikke virket videre imponert over Andrejs diagnostiske evner på det tidspunktet. Andrej tilbrakte for mye tid med pasientene sine. Her var det åpenbart snakk om buktraume fulgt av en miltskade. Det eneste spørsmålet var om det kunne behandles uten kirurgi eller om de burde operere umiddelbart. Da det viste seg at barnets hovne milt ikke hadde noe med ulykken å gjøre, men kunne tilskrives udiagnostisert leukemi, hadde Russov mumlet om «lykketreff» og «al denne pasientkontakten». Men Russov er en relativt god lege. Arbeidsom og ansvarlig ivrer han etter å rekke over så mange saker som mulig i håp om å heve sin forskerprofil. Han blir lagt merke til. En dag kommer han helt sikkert til å skrive en avgjørende forskningsrapport, som åpner dørene til et paradis av konferanser og et gullkantet løfte om en utenlandsreise. Andrejs talent for diagnostisering irriterer ham. Det er ikke klassifiserbart, og han har ikke tilegnet seg kunnskapen på den korrekte måten, nemlig ved studier og undersøkelser. De to mennene har aldri blitt venner. «Hva er det som skjer, Boris Ivanovitsj?» spør Andrej. Russov kikker nedover korridoren. En radiograf kommer mot dem med en tralle full av røntgenfotografier. «La oss gå ut og trekke frisk luft.» Gårdsplassen er stor og fylt av limetrær og rosebusker. Det er bra for
pasientene å kunne kikke ut av vinduet og se levende ting. Andrej husker godt da de dyrket grønnsaker der: løk og gulrot og kål, rad på rad og tett i tett. Hver grønne flekk i Leningrad ble omgjort til 8
Sviket
grønnsakshage i løpet av beleiringens første sommer. Underlig hvor nært det fortsatt føles, som om disse årene har en så enorm kraft at de fremdeles eksisterer, bare så vidt utenfor synsvidde. Limetrærne på gårdsplassen er unge, ikke ti år engang. Deres forgjengere ble hugget til brensel for sykehusets ovner vinteren 1941–42. På slutten fant de ikke mer treverk, uansett hvor mye de lette. Andrejs fingrer husker fremdeles den iskalde, nakne følelsen av de utente ovnene. To stier krysser hverandre over gårdsplassen. I midten er det anlagt en sirkel av grus og satt ut en benk. Russov stopper opp. Han skifter vekten fra det ene beinet til det andre slik at grusen knaser under føttene hans, så tar han ut en pakke Primas og holder den frem for Andrej. «Takk.» Hele prosjektet med å skulle tenne sigarettene trekker dem mot hverandre. Russov virker roligere nå. Fingrene hans fomler med lighteren, men de skjelver ikke. «Deilig med litt frisk luft.» «Ja,» sier Andrej, «men jeg må snart gå igjen. Jeg har en pasient som skal ta røntgen klokken to, og jeg må snakke med radiografen først–» «Selvfølgelig. Dette tar ikke lang tid.» Likevel sier han ikke hva det er. I stedet fortsetter han å ta drag av sigaretten, for så å blåse ut røyken støtvis, som en guttunge som røyker for første gang. Som Kolja. «Det dreier seg om en ny pasient. Et vanskelig tilfelle.» Andrej nikker. «Skal jeg ta en kikk?» Et smil brer seg med små rykk over Russovs ansikt. «Det er ikke selve diagnosen som er problemet,» sier han og forsøker å gjenvinne sin sedvanlige overlegenhet, «men å definere hvilke tester som bør utføres på dette stadiet.» «Så hvilke symptomer er det snakk om?» «I en sak som dette … Ja altså, i en slik sak må man være hundre prosent sikker før man handler.» 9
Helen Dunmore
«Jeg vet ikke om jeg skjønner deg helt. Hva er din opprinnelige vurdering?» Russov bryter ut i en hard, bjeffende latter som forvandler ansiktet hans totalt. Han ser nesten litt gal ut. Det korte håret ser ut som det står rett til værs. «Min ‘opprinnelige vurdering’ er at denne pasienten er sønn av – av en ekstremt viktig person.» «Jaså. Og hvor gammel er gutten?» «Ti.» «Så det kan være snakk om et leddproblem? Er det derfor du har kommet til meg?» Hvorfor kommer ikke Russov til poenget? «Han er sønn av Volkov,» sier Russov brått. «Volkov?» Gode Gud. Det er et av disse navnene man bare trenger å si én gang, i likhet med Jezjov og Berija. Andrejs hjerte hamrer, og han må kremte før han sier noe mer. «Den Volkov, mener du?» Russov nikker bare og snakker videre. «Et leddproblem, ja, jeg er ganske sikker på at det er det det er. Han er hoven og rød, klager over smerter når han beveger leddene, og han føles varm. Dette er grunnen til at jeg har kommet til deg. Alle symptomer peker i retning av barneleddgikt, og da er du rette mann å konsultere. Jeg har ikke bestilt noen tester ennå, det er bare gjetninger,» legger han hastig til. «Du vil at jeg skal ta en kikk.» «Om du har mulighet. Og har du mulighet, min venn, ville jeg vært deg evig takknemlig, jeg mener det.» Min venn? Evig takknemlig? Svetten siver fremdeles ut av porene til den tørre, kompetente Russov. Han pleier aldri å snakke slik. Hva i all verden er det som foregår? Det blåser en mild og deilig bris, men Andrej kan allerede kjenne et kaldt drag. Det finnes noe mer her enn det han kan se. Russov frykter at barnet er alvorlig sykt. Han vil at Andrej skal undersøke gutten, overta saken, bestille testene og gi familien dommen. Russov gjør hva som helst for å slippe å overlevere de dårlige nyhetene til 10
Sviket Volkov. Det skal ikke være Russovs ansikt Volkov kommer til å huske
med det kalde, harde raseriet en slik mann føler overfor alt han ikke kan kontrollere. Russov slipper sigarettsneipen ned på bakken, tråkker den ned i stien og sparker grus over den med hælen. Andrej sier ingenting. Han merker at han stirrer på limebladene som om han aldri har sett dem før. De er så friske og robuste. Underlig hvordan trær alltid ser ut som om de alltid har stått der, selv om man godt kan huske kvinnene som trampet ned jorden over de nakne røttene deres. Russov kremter. «Det slo meg at jeg kan ha oversett noe. Det er alltid en risiko for at man setter av gårde i feil retning – bestiller feil tester, for eksempel. I en sak som dette, en sak som er så avgjørende for … for sykehuset, kan vi ikke tillate oss noen feilmarginer.» Og han våger faktisk å se selvrettferdig bort på Andrej, som om Andrej har forsømt å tenke på hva som er bra for sykehuset som helhet. Andrej stirrer uttrykksløst tilbake. Russov senker blikket. «For eksempel …» mumler han. «Du husker sikkert den lille jenta med milten.» Mannen ydmyker seg selv. Han kommer til å hate Andrej for dette når alt er over. Ingen fiende er større enn mannen som har måttet trygle deg om hjelp. Men kanskje Russov har oversett noe. Han er grundig, men han gjør alltid alt etter boken. Og kanskje er han klar over dette – kanskje er han ikke så selvtilfreds som han alltid virker … I så fall gjør han akkurat det man bør gjøre i et slikt tilfelle: ber om en fornyet vurdering. «Du har fortsatt ikke fortalt meg noe om barnet,» sier Andrej. Nok et kremt. Russovs hånd beveger seg mot jakkelommen, hvor han oppbevarer sigarettene, men så faller den ned langs siden igjen. Han stirrer Andrej inn i øynene, men blikket er uklart. «Jeg tenkte at det var best for deg å nærme deg saken mest mulig uhildet.» Brisen tiltar og får hele limetreet til å skjelve. Hold igjen, tenker Andrej. Ikke forplikt deg. Ikke med en gang, ikke på denne måten. Han vet 11
Helen Dunmore
allerede at dette er et av disse øyeblikkene som har makt til å endre alt. Og kanskje er han ikke i stand til å unngå det. Hvis man legger alt annet til side, handler dette om et sykt barn som trenger best mulig behandling. Hva om Russov tar feil igjen? Men Andrej har også Anna å tenke på, og Kolja. Deres intetanende ansikter dukker opp for ham. Det finnes en liten knute av tynne linjer i Annas panne. Så snart hun kikker opp og får øye på ham, forsvinner knuten. Og der er Kolja, høy og tynn og smalskuldret, for han har ennå ikke vokst seg inn i høyden sin. Kolja sitter med rynket panne over leksene, så hopper han plutselig opp og farer gjennom stuen på jakt etter en mus som sitter under bordet. Eller en påstått mus, for Kolja ønsker seg katt, og Anna er uvillig. Kolja, på full fart fra barn til mann, og ute av takt med dem begge. Andrejs hjerte slår hardt. Uansett hva som skjer, må ikke disse to røres. Men Russov ønsker heller ikke noe av dette. Han er bare en helt vanlig mann fanget av omstendighetene. Rimelig kompetent, rimelig samvittighetsfull. Og nå rimelig nok redd. «Så da tar du en titt på gutten?» spør Russov. «Har du med mappen hans?» Kollegaen nøler. «Jeg foretok bare noen innledende undersøkelser, skjønner du. I ngen tester er blitt utført. Det har ikke vært mulig å stille noen form for diagnose. Gutten kom inn med visse symptomer i natt, det er det hele. Han ble kjørt hit i privat ambulanse,» legger han til, som om denne håpløst irrelevante detaljen kan gjøre opp for alle hullene. Plutselig går det opp for Andrej at bare det ytterst nødvendige er blitt notert. «Men du må da ha bestilt noen tester. Du må ha hatt noen tanker om hva som er nødvendig.» «Jeg vil ikke legge noen føringer for dine undersøkelser.» Andrej kan kjenne at han rygger. Ikke engang her ute på gårdsplassen, hvor ingen kan høre dem, vil den såkalte kollegaen hans snakke 12
Sviket
fritt. Han har utvilsomt studert hardt, også alt det uskrevne som gjennomsyrer studiet. Ikke si noe, ikke gjør noe med mindre man er absolutt sikker på at det er trygt. Ikke ta noen risiko. Ikke utmerk deg. Vær anonym og gjennomsnittlig, og gå i takt. «Det var naturligvis doktor B. I. Russov som foretok de innledende undersøkelser og foreslo den diagnosen som senere skulle bli bekreftet …» Han gjør hva som helst for å unngå noe slikt. Det er mye bedre for Russov om han kan si: «Jeg rådførte meg med en kollega – en førsteklasses barnelege og en av våre beste diagnostikere – om han kunne undersøke pasienten. Doktor Aleksejev har en spesiell interesse for barneleddgikt, og ettersom min arbeidsbyrde ikke tillater at jeg vier denne saken all den oppmerksomhet den fortjener, forekom det meg tilrådelig raskest mulig å overføre saken til ham. Sammenhengende pleie er naturligvis av stor betydning.» Sånn kommer det til å bli. Hva er det Russov tar meg for? Tror han at jeg er helt idiot? Russov stirrer ned i grusen. Skuldrene hans henger. Han tror han er fortapt, tenker Andrej. Han tror jeg kommer til å be ham dra til helvete. Og det er selvfølgelig det jeg burde gjøre. La Russov bære sin egen bør. Han leter alltid etter måter å fremheve seg selv på, og nå har skjebnen funnet en løsning for ham. Han kommer til «å profilere seg» overfor Volkov, det skal være sikkert og visst … Russov fikk saken. Det er det eneste som skiller oss. Han kunne si ja. Det er det han pleier å si. Andrej har aldri vært en av disse legene som forbeholder sin ekspertise for egne pasienter. Ikke sparer han på energien heller. Noen ganger virker det som om han får mer energi desto mer han bruker, som om han har tilgang på et hemmelig akselerasjonsprinsipp som overstyrer vanlige trøtthetsregler. Alle vet at de kan regne med Andrej. Russov håper nok også på det. «Vil du at jeg skal påta meg saken,» spør Andrej. «Jeg sa ikke det.» «Hør her, Boris Ivanovitsj–» «Jeg ber deg bare om å ta en kikk på gutten.» 13
Helen Dunmore
«Ikke i dag. Det er umulig. Jeg har to klinikkvakter, og dessuten et møte som varer til ni.» «Men vil du?» «Jeg kan ikke love noe. Og nå må jeg dessverre gå, pasienten min venter, og det gjør radiografen også. Vi snakkes i morgen.» Russov legger en hånd på Andrejs erme. Skygger flimrer over det støvete brungrå tøyet. «Jeg setter pris på samarbeidet,» sier han. Han ønsker å lyde slik en mann burde lyde etter en helt vanlig profesjonell diskusjon, men stemmen hans er tryglende selv om han ikke vil det. «Disse trærne har gjort det bra,» sier Andrej. Russov kikker utålmodig opp. Trær! Herregud, finnes det ikke viktigere ting å snakke om? Han strammer grepet om Andrejs arm, så behersker han seg, og sier med påtatt elskverdighet: «De er praktfulle, trærne.» Anna jobbet fra tidlig morgen til sent på kveld på den store treplantingsdagen i oktober, det året krigen var over, minnes Andrej. Han deltok ikke ettersom han hadde hatt vakt hele dagen. Hun kom hjem fullstendig utmattet – og hadde definitivt oppfylt sin «kvote ubetalt arbeid». Han var irritert på henne fordi hun gjorde så mye – alt det harde slitet på toppen av en full ukes arbeid. Hun kunne vel ha kommet hjem tidligere, bare se på henne, hun kom til å bli syk. Men Anna sa: «Det er trær, Andrjusja. Noe til barna. Tenk, en dag kommer Kolja til å kunne ta med seg barna sine ut i de nye parkene og spasere i skyggen av de trærne vi har plantet i dag.» Andrej følger korridoren nedover mot røntgenavdelingen. Han kjen-
ner spenninger i nakken og stopper opp et øyeblikk, senker skuldrene, roterer dem, lar dem falle. Syke barn plukker raskt opp tegn på at voksne bekymrer seg. «Hei, Tanisjka, oppfører mamma seg bra i dag?» Tanja og moren hennes ler. Det er en gammel spøk dem imellom. Tanjas mor pleide å pile inn og ut av sykehuset med senket hode, livredd for å bryte innbilte regler og livredd for at Tanja skulle tiltrekke 14
Sviket
seg oppmerksomhet. Ved ett tilfelle ble all hennes frykt til virkelighet da Tanja ikke kom seg på toalettet i tide og tisset på seg, der og da, på gulvet. Men nå har de lært hverandre å kjenne. Og det var like greit, siden Tanja har vært innlagt flere ganger med akutte anfall. Det er blitt utviklet en ny behandling basert på ekstrakter fra dyrs binyrer, men han tror dette er for risikabelt for Tanja, vekten og hennes dårlige allmenntilstand tatt i betraktning. «Husker du at jeg fortalte deg at din leddbevegelighet også er avhengig av deg nå, Tanja, ikke bare av legene og sykepleierne? Hvordan har det gått med øvelsene?» Andrej har foreskrevet isometriske og isotoniske øvelser for Tanja, pluss massasje. «Veldig bra, doktor, hun har gjort øvelsene sine hver morgen og hver kveld, akkurat som du sa,» svarer Tanjas mor. «Jeg gjør dem selv om det gjør vondt,» sier Tanja stolt. «Det er bra. Husker du at jeg sa til deg at det kanskje gjør vondt, men at det aldri kan skade deg? Du belaster nemlig ikke knærne. Du bare lærer dem å bevege seg igjen. Og hva med torskeleveroljen?» «Hun tar den hver dag, snill som et lam, ikke sant, Tanja?» Det han gjerne skulle gjort var å sende Tanja til et sanatorium spesialisert i leddgikt. Hun har ingen far; han døde i krigen, som så mange barns fedre. Han så antakeligvis aldri sin datter engang. Moren er opprinnelig fra Kingisepp utenfor Leningrad, men hun flyktet østover med familien da tyskerne rykket frem og ble sendt videre til Ural. Tanja og moren må ha returnert som en del av en tilstrømning til Leningrad etter krigen. Og nå er Tanja sju, og moren hennes jobber i en skredderforretning. Deres sjanser for å bli sendt til et barnesanatorium er små, men det er likevel verdt et forsøk. «Og du har vært på alle fysioterapitimene?» Tanjas mor kan håndtere sykehusoppholdene, men hver fysioterapitime innebærer at hennes egen mor, som flyttet tilbake til Kingisepp, må komme til Leningrad, overnatte og bringe Tanja til klinikken. 15
Helen Dunmore
«Hun hadde bodd hos meg om det hadde vært til hjelp, men i en kommunal leilighet som vår er ikke det mulig. Rommet vårt er veldig lite. Og dessuten dyrker hun grønnsaker, og det er på den måten jeg får ekstra egg og melk til Tanja.» «Ja, Tanja har vært til sine timer like regelmessig som en klokke,» sier moren hennes stolt. «Hun har aldri gått glipp av en eneste en.» «Det er virkelig utmerket,» sier Andrej varmt. «Vent et lite øyeblikk mens jeg snakker med radiologen. Tanja, jeg skal be Sofija Vasilijevna ta spesielt godt vare på deg i dag.» Han tilbringer for mye tid med pasientene. Han snakker for mye med dem. Han har måttet tåle kritikk for det, men han forsvarer seg med at hans metode er effektiv på lang sikt. Det setter ham i stand til å oppdage problemer etter som de utvikler seg, eller kanskje også før. Og han har et «eksepsjonelt høyt nivå av pasientsamarbeid ved behandling», noe som definitivt er et av målene. Det holder ikke å si «ja, doktor, nei, doktor» og så dra hjem og svelge et eller annet avkok som bestemødrene deres sverger til, og la være å utføre øvelsene fordi stakkars liten er syk, så hvorfor slite henne ut? Andrej tror at barn ønsker å vite mye mer enn vi tror. Det gjør dem mindre engstelige. Han har møtt barn som lå for døden og som på en eller annen underlig, saklig måte har skjønt det, men som har lidd under foreldrenes sorgfulle, skremte fornektelse av det. Han er på vei mot avdelingen da noen roper navnet hans. Han snur
seg. «Lena! Beklager, jeg har det travelt –» Hun peser, ansiktet hennes er rødt. Hun må ha løpt etter ham. «Jeg så at du kom ut av røntgenavdelingen.» «Går det bra med deg?» «Jeg må snakke med deg. Det er viktig. Det tar bare et øyeblikk.» «Hva er det?» Hun kikker opp og ned i korridoren, legger en hånd på armen hans og styrer ham et par meter unna den halvåpne døren til venstre. 16
Sviket
«Du sto ute på gårdsplassen sammen med Russov.» «Ja?» «Det gjaldt gutten som kom inn i går kveld, ikke sant? Han ligger på et privat rom, men Ljuba så navnet hans. Hva er det som skjer? La nå ikke Russov dra deg inn i dette.» «Lena, er det sant at det er Volkovs gutt?» Igjen kikker hun opp og ned korridoren. «Ja. De sier at han er enebarn.» Andrej kan kjenne det søkke i magen, som om han sto på en klippe og plutselig kikket ned. «Han gjorde det, ikke sant?» spør Lena. «Hva da?» «Russov. Han prøvde å dumpe saken over på deg. Det er så typisk–» «Jeg tror ikke vi kan klandre ham for det, Lena. Hadde vi vært i hans sko–» «Hvilket du snart kommer til å være om han får det som han vil. Og han kommer til å unnslippe.» Lenas smarte, skjeve, grønne øyne gransker ansiktet hans urolig. «Du har vel ikke gått med på det?» «Jeg har sagt at vi kan prates i morgen.» «Hør på meg. Dette kan jeg. I morgen ringer du og sier at du er syk. Lov meg det.» «Jeg kan ikke gjøre det.» «Tror du Russov ville ha gjort noe for deg hvis du hadde vært i hans situasjon?» «Nei. Antakeligvis ikke.» «Nettopp.» «Men Lena, vi er leger, vi må samarbeide. Det er helt legitimt at Russov ber om en fornyet vurdering.» «Er det det han kaller det? Vil det si at han står for den første vurderingen?» «Tja–» «Jeg visste det. Det er du som kommer til å stå i skuddlinjen, ingen 17
Helen Dunmore
andre.» Hun demper stemmen igjen. «Du burde holde deg langt unna.
Husker du ikke filmen Æresrett?»
Han hadde selvfølgelig sett filmen. Han og Anna hadde sett den
i taushet, og forlatt kinoen uten å kommentere den. Hun hadde holdt et fast tak i armen hans på vei hjem. Filmen var fiksjon, men målene var virkelige nok. KljujevaKljujeva, Roskin og Vasilij Parin. Geniale, innovative vitenskapsmenn. KljujevaKljujeva og Roskin var pionerer innen biologisk medisinsk behandling for å minske tumorer. De hadde virket uangripelige. Statlige midler strømmet inn til forskningsinstituttet deres. KljujevaKljujeva fikk en Stalin-pris. De ble tiltalt for å ha røpet sovjetiske forskningshemmeligheter som tilhørte staten. Enten hadde amerikanerne lurt dem til å avsløre det, eller så fantes det en frykteligere forklaring. Alle visste at det var helt utenkelig at de hadde opprettet kontakt med amerikanerne uten tillatelse. Ingen forsker dro til USA uten å ha blitt innprentet et fullt sett av instrukser. Ryktene ville ha det til at alt hadde blitt utført etter klare statlige ordrer. Politikken hadde endret seg over natten, slik den så ofte gjorde, og det var forskerne som måtte betale prisen. Parin, som angivelig hadde overlevert forskningsmaterialet, ble dømt til tjuefem års fengsel for spionasje på vegne av amerikanerne. Roskin og Kljujeva overlevde bare så vidt sin Æresrett, den alvorlige reprimanden og det kraftige bombardementet av påstander om at de også var spioner, ført bak lyset av amerikanerne. De hadde vært ufattelig heldige, i motsetning til Parin. Advarselen var klar. Uansett hvor eminent og prisbelønnet du er, tro ikke et øyeblikk at du ikke kan ødelegges. Tro ikke at det vitenskapelige eller medisinske miljøet kan forvente noen særbehandling på grunn av sin spesielle ekspertise. De samme strenge standarder gjelder for alle. Vitenskapsfolk kan være spioner; leger kan være antipatriotiske sabotører. Alle kan miste sine privilegier på et øyeblikk. Staten er utrettelig i sin utøvelse av den ypperste årvåkenhet overfor vitenskapsmenn og 18
Sviket
leger som fremstiller seg som «velgjørere» som bare har øye for menneskehetens behov og sine pasienter. Lena iakttar ham. Hun vet antakeligvis nøyaktig hva han tenker. Alle så Æresrett. Hun ser seg omkring igjen, og sier svært dempet: «Jeg vet at det ikke er akkurat det samme, men det kan fort ende på samme måte, tro du meg. De trodde at de handlet i god tro og derfor ville greie seg. Det eneste de tenkte på var legemiddelet. Det var deres tabbe.» Han nikker. Nok en gang lar han seg forundre over Lenas tillit til ham. «Jeg skjønner hva det er du sier, Lena,» svarer han. «Gjør du det? Jeg håper det. Du har for stor tillit til folk, men jeg ser ugler i mosen. Fortalte han deg hva som er galt med gutten?» «Ikke ennå. Hva vet du, Lena?» «Ikke mye. Ingen har fått lov til å komme nær ham bortsett fra Russov. Han har allerede tatt røntgen, fortalte han deg det?» En bølge av raseri strømmer gjennom Andrej. Hvordan er det mulig? Å ta røntgen, men ikke fortelle ham om det! Var det meningen at Andrej skulle bestille flere røntgenbilder og dermed gi pasienten dobbel dose stråling? «Retinskaja tok røntgenen utenfor arbeidstiden,» sier Lena og sikter til den nye radiografen ved avdelingen, en som Andrej knapt kjenner. «Hun er sånn med Russov.» «Lena, hvordan vet du alt dette?» «Fordi jeg har barn. Det er ingen andre som kan ta seg av dem, og derfor må jeg vite ting. Hør her, jeg har snakket for lenge. Lov meg at du ikke har tenkt å spille helt. Du vil ikke at en mann som Volkov skal kjenne navnet ditt engang. Du må bare la være å dukke opp, det er det eneste som skal til. Ring og si at du er syk i morgen.» Barna. Ja, Lena har to barn. Og ingen mann, i likhet med så mange
andre. Andrej møtte ham aldri, for Lena kommer ikke fra Leningrad. Hun er moskovitt og flyttet hit først etter krigen. Mannen hennes var 19
Helen Dunmore
krigsfange og døde i tyskernes leir. Han etterlot seg en jente som må være bortimot fjorten nå, høy og med lange fletter, og en gutt som er et år yngre eller så. Begge er mye lysere enn Lena, og jenta er slank som en lilje, helt annerledes enn sin mørke, tettbygde mor. Den døde mannen finnes inni dem som en skygge, når de snur på hodet eller beveger hånden. Anna har alltid likt Lena. Kolja liker jenta: Vava. Ringe og si at jeg er syk! Tenk om han kunne gjort det. Anna kunne også ha sykmeldt seg – et dobbelt mirakel – og så kunne de tatt med seg litt brød og pølser og syklet ut til datsjaen. Kolja måtte ha gått på skolen, så de kunne ha tatt seg en ordentlig ferie, bare de to. Han kunne ha reparert skoddene, og Anna kunne ha luket i grønnsakshagen og deretter laget lunsj. Men Russov måtte være gal som tok slike sjanser med røntgenen. Det er utenkelig at han bare har tilintetgjort dem. Det må finnes en journal. Gal, eller veldig, veldig redd. Hva kan røntgenbildene ha vist? Hvis det er snakk om en eller annen form for barneleddgikt, da er det legitimt – eller i det minste nesten legitimt – å dytte saken over på Andrej. Alle på sykehuset vet at han driver to pasientgrupper med barneleddgikt hver uke. Men røntgen kan avsløre så mangt – Han bekjemper trangen til å finne Russov og riste ham til han hoster opp alt han har av informasjon. Mon han våger å lyve om røntgenbildene hvis Andrejs hånd ligger om halsen på ham! Russov ville fremdeles ha løyet. Hva har han å tape? Og den radiografen, hva var det hun het igjen, hun kommer også til å lyve. De har tenkt at det verste som kan skje, er at barnet husker at det ble tatt røntgen av ham. Men hvem legger vel vekt på hva barn sier? En annen bølge skyller gjennom ham, men denne gangen er det avsmak snarere enn sinne. Barnet som står midt oppi det hele, mistenker ingenting. Han er blitt fortalt hva leger er til for: Leger skal gjøre en bedre. Hva er det som skjer med oss, tenker Andrej, når pasientene våre kan få oss til å skamme oss. 20
Sviket Ringe og si at han er syk … Et plutselig tilfelle av influensa, midt på sommeren. Han kan kjenne lukten av jord idet Anna trekker ugress opp mellom radene av gulrøtter. Jorden må være fuktig etter alt regnet. Ugresset er lett å fjerne, og Anna samler det i en haug hvor det vil visne og dø. Han blunker. Solklatten på korridorveggen dirrer. Dagen skinner for ham, umulig ordinær og vakker. Dette må være hvordan de døde tenker om livet. Alle de tingene de pleide å ta for gitt, og aldri kan få tilbake. Han er ingen genial Roskin. Han kommer neppe til å bli tilbudt en reise til Amerika, eller sjansen til å bli lurt av amerikanske spioner som later som de er uselviske kollegaer som utelukkende bryr seg om menneskehetens beste. Han er bare en helt ordinær lege – en dyktig sådan, det ville være falsk beskjedenhet ikke å vedstå seg det, men dog – bare en lege. Det er alt han ønsker seg, han vil ikke ha noe mer, men heller ikke noe mindre. Han vil leve et ordinært, verdifullt liv. Han vil ha Anna og deres liv sammen, og Kolja også, selv om Kolja ofte kan gjøre ham sprø. Han vil komme tidlig på jobben og smile når han passerer kollegaer i korridoren, med armene fulle av journaler. «Travel dag?» «Ja, er de ikke alltid det?» Han vil sitte i trøya ved det vidåpne vinduet på den første varme vårdagen, og drikke en øl, med Anna i rommet sammen med ham, i full gang med å sortere de små, brune konvoluttene med frø som hun har spart på fra sommeren før. Hver konvolutt er merket med hennes vakre, skrå håndskrift. Hun har det han alltid tenker på som «en kunstners hånd». Hans egen skrift er gnidrete og vanskelig å lese. Men de har aldri trengt å sende hverandre brev, for de har alltid vært sammen. Barnet inne på det private rommet er fullstendig uvitende om det, og han kan ikke noe for det, men han har en sykdom som ødelegger
21
Helen Dunmore
det ordinÌre livet like fort som pesten ødelegger en levende kropp.
Faren hans sitter høyt oppe i KGB, og han har et av disse navnene som
bare kan hviskes: Volkov.