Keiseren over alle sykdommer. Kreftens biografi

0001 Tittelsider.fm Page 3 Tuesday, December 18, 2012 12:31 PM

siddhartha mukherjee

Keiseren over alle sykdommer Kreftens biografi

Oversatt av Mie Hidle

forlaget press

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 9 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Innhold Forfatterens forord 13 Oversetterens forord 17 Prolog 21

del 1 « sort af farve, uden bylder » 31 «En blodsuppurasjon» 33 «Et uhyre mer umettelig enn giljotinen» 45 Farbers hanske 60 En privat pest 67 Onkos 79 Kroppsvæskene som forsvant 86 «Fjernsympati» 91 En radikal tanke 98 Det harde røret og det svake lyset 116 Å farge og forgå 126 Å forgifte atmosfæren 138 Godheten innen showbusiness 144 Huset Jimmy bygde 154

del 2 en utålmodig krig 159

«De danner en forening» 161 «Disse nye vennene av kjemoterapien» 174 «Slakterbutikken» 190 En tidlig seier 198 Mus og menn 203 VAMP 207 En anatoms svulst 218 En hær på marsj 234 Faktorenes orden 246 «En månelanding for kreftsaken» 258

0010 Innhold TOC.fm Page 10 Tuesday, December 18, 2012 2:57 PM

del 3 « kaster du meg ut dersom jeg ikke kan bli bedre? » 275 «Vi setter vår lit til Gud. Alle andre [må] ha data» 277 «Den smilende onkolog» 289 Å kjenne sin fiende 299 Halsteds aske 310 Å telle kreft 322

del 4 forebygging er løsningen 333 «Kister med svartmalte lokk» 335 Keiserens nye nylonstrømper 343 «En tyv om natten» 352 «En advarsel» 362 «Rarerere og rarerere» 386 «Spindelvev» 399 STAMP 423 Kartet og fallskjermen 444

del 5 « en forvrengt versjon av vårt normale selv » 461 «En samlende årsak» 463 Under viruslyktene 479 «Jakten på sarken» 489 Vinden i trærne 498 En risikabel forutsigelse 506 Kreftens kjennemerker 524

del 6 frukten av lang tids innsats 535 «Ingen hadde strevd forgjeves» 537 Nye medisiner for gamle krefttyper 550 En by full av tråder 559 Medikamenter, kropper og bevis 574 En mile på under fire minutter 583 Den røde dronningens kappløp 597 Tretten fjell 606 Atossas krig 622 Takk 635 Noter 637 Ordliste 716 Utvalgt litteratur 721 Billedrettigheter 728 Register 729

0020 Forord.fm Page 11 Tuesday, December 18, 2012 2:03 PM

I 2012 har nærmere 600 000 amerikanere, og mer enn syv millioner mennesker i hele verden, dødd av kreft. I Norge er tallet omkring 10 000 hvert år.

I USA utvikler én av tre kvinner og én av to menn kreft i løpet av livet. En fjerdedel av alle dødsfall i Amerika, og rundt 15 prosent av alle dødsfall i verden, vil tilskrives kreft. I noen land vil kreft passere hjerte- og karsykdommer og bli den vanligste dødsårsaken.

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 21 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Prolog … breier pesten seg så styrlaust, lyt ein lækje vondt med vondt, eller slett ikkje.

– William Shakespeare, Hamlet

Kreft begynner og slutter med mennesker. Midt i den vitenskapelige abstraksjonen kan man iblant glemme denne grunnleggende kjensgjerningen … Leger behandler sykdommer, men de behandler også mennesker, og dette premisset for deres yrkesliv trekker dem noen ganger i to retninger samtidig.

– June Goodfield

Om morgenen den 19. mai 2004 våknet Carla Reed, en 30 år gammel førskolelærer fra Ipswich i Massachusetts, mor til tre små barn, i sengen med hodepine. «Ikke en hvilken som helst hodepine», mintes hun senere, «men en slags nummenhet i hodet. En slik nummenhet som straks forteller en at noe er fryktelig galt.»

Noe hadde vært fryktelig galt i nesten en måned. Sent i april hadde Carla oppdaget noen blåmerker på ryggen. De hadde plutselig dukket opp en morgen, som noen underlige stigma, og så vokst og skrumpet i en måneds tid og etterlatt seg store, kartformede mønstre på ryggen hennes. Nesten umerkelig hadde gommene hennes begynt å bli hvite. Carla var en livlig og energisk dame, og hun pleide å tilbringe hele arbeidsdagen i hælene på fem- og seksåringer, men tidlig i mai var det så vidt hun orket å gå opp en trapp. Noen morgener var hun så utmattet at hun var ute av stand til å reise seg og krøp på alle fire gjennom gangene for å komme fra ett rom til et annet. Hun sov urolig tolv–fjorten timer i døgnet, så våknet hun og følte seg så overveldet av tretthet at hun måtte krype tilbake på sofaen for å sove mer.

21

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 22 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Keiseren over alle sykdommer

Carla og mannen hennes gikk til allmennlegen og en sykepleier to ganger i løpet av disse fire ukene, men hver gang kom hun hjem uten å ha fått tatt noen prøver og uten noen diagnose. Spøkelsesaktige smerter kom og gikk i knoklene. Legen famlet etter en forklaring.

Kanskje det var migrene, foreslo hun, og bad Carla prøve aspirin.

Aspirinen forverret bare blødningene i Carlas hvite gommer.

Utadvendt, sosial og sprudlende som hun var, var Carla mer forbauset enn urolig over denne sykdommen som steg og sank i henne.

Hun hadde aldri vært alvorlig syk i hele sitt liv. Sykehuset var et abstrakt sted for henne; hun hadde aldri møtt eller oppsøkt en spesialist, langt mindre en onkolog. Hun så for seg og pønsket ut ulike årsaker til symptomene – utbrenthet, depresjon, fordøyelsesbesvær, nerver, søvnforstyrrelser. Men til slutt oppstod det en instinktiv følelse i henne – en syvende sans – som fortalte henne at noe akutt og katastrofalt lå og ulmet i kroppen hennes.

Om ettermiddagen den 19. mai plasserte Carla de tre barna sine hos en nabo og kjørte tilbake til legesenteret og krevde å få tatt noen blodprøver. Legen bestilte en rutineprøve for å sjekke blodprosenten.

Da laboranten tappet et reagensglass med blod fra en vene, så han nøye på fargen, åpenbart forbauset. Væsken som rant ut av Carlas blodårer, var vandig, blek og tyntflytende og så knapt ut som blod i det hele tatt.

Carla ventet resten av dagen uten å høre noe. Dagen etter var hun på et fiskemarked da telefonen ringte.

«Vi må ta noen flere blodprøver», sa legesekretæren.

«Når skal jeg komme?» spurte Carla og stokket om på en tettpakket dag. Hun husker at hun så opp på klokken på veggen. Et stort laksestykke lå og ble varmt i handlekurven hennes og truet med å bli dårlig om hun ventet for lenge med å få det på kjøl.

Til syvende og sist skulle det bli dagligdagse småting som utgjorde Carlas minner om sykdommen: klokken, bilkollektivet, barna, et glass med blekt blod, en dusj hun ikke fikk tatt, fisken i solen, den 22

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 23 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Prolog

anstrengte tonen i stemmen i telefonen. Carla husker ikke stort av hva legesekretæren sa, bare en allmenn følelse av at det hastet. «Kom straks», tror hun legesekretæren sa. «Kom straks.»

~ Jeg hørte om Carlas sykdom klokken syv om morgenen den 21. mai, på et tog i full fart mellom Kendall Square og Charles Street i Boston. Setningen som blinket på personsøkeren min, hadde en slik stakkato og gravalvorlig kraft som kjennetegner en ekte medisinsk nødssituasjon: Carla Reed / Ny leukemipasient / 14. etasje / Vennligst se straks du kommer. Toget skjøt ut av en lang, mørk tunnel, og brått ruvet glasstårnene på Massachusetts General Hospital i synsfeltet.

Jeg så vinduene til rommene i 14. etasje.

Carla, tippet jeg, satt på et av rommene alene, skrekkelig alene.

Utenfor rommet hadde det trolig begynt å summe av hektisk aktivitet. Reagensglass med blod gikk i skytteltrafikk mellom sengeposten og laboratoriene i første. Sykepleiere gikk omkring med prøver, turnuskandidater samlet inn data til morgenrapporter, det pep i alarmer, personsøkermeldinger ble sendt. Et sted dypt nede i sykehuset flimret det i et mikroskop som ble skrudd på, og cellene i Carlas blod kom i fokus under linsen.

Jeg kan være nokså sikker på alt dette fordi en ny leukemipasient sender en skjelvning nedover selve ryggraden i sykehuset – hele veien fra kreftavdelingene i de øvre etasjene til sykehuslaboratoriene som ligger begravd dypt nede i kjelleren. Leukemi er kreft i de hvite blodlegemene – kreft i en av dens mest eksplosive, voldsomme inkarnasjoner. Som en sykepleier på avdelingen yndet å minne pasientene på: Med denne sykdommen er det «full krise bare man skjærer seg på et papir».

Også for en onkolog under opplæring er leukemi en spesiell inkarnasjon av kreft. Den er så rask, så akutt, den har så overveldende, 23

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 24 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Keiseren over alle sykdommer

ubønnhørlige vekstkrefter at man tvinges til å ta raske og ofte drastiske beslutninger. Det er skremmende å oppleve den, skremmende å observere den og skremmende å behandle den. En kropp som er invadert av leukemi, drives til sin ytterste fysiologiske grense. Hvert eneste system – hjertet, lungene, blodet – arbeider på grensen av det mulige. Sykepleierne fortalte meg det jeg ikke visste om historien.

Blodprøvene fra Carlas lege hadde avdekket at hun hadde kritisk lav blodprosent, mindre enn en tredjedel av det normale antallet røde blodlegemer. Istedenfor normale hvite blodlegemer var blodet hennes fullt av millioner av store, ondartede hvite blodlegemer – blastceller i kreftterminologien. Da legen hennes endelig hadde snublet over den riktige diagnosen, hadde hun sendt henne til Massachusetts General Hospital.

~ I den lange, nakne korridoren utenfor Carlas rom, i det antiseptiske skinnet fra gulvet som nettopp var vasket med klor, sjekket jeg listen over prøver som kom til å trenges av blodet hennes, og gikk mentalt gjennom samtalen jeg skulle ha med henne. Det var, merket jeg meg nedslått, noe innøvd og robotaktig til og med over medfølelsen min. Dette var den tiende måneden av min tid under spesialisering i onkologi – et toårig fullt deltagende utdanningsprogram – og jeg følte det som om jeg var blitt trukket gradvis ned mot et lavmål. I disse ti ubeskrivelig intense og vanskelige månedene hadde jeg mistet mange titalls pasienter. Jeg følte at jeg langsomt var i ferd med å bli immun mot død og elendighet – vaksinert mot de stadige følelsesmessige påkjenningene.

Vi var syv slike vordende kreftleger ved sykehuset. På papiret så vi ut som en formidabel styrke: Vi kom fra fem medisinske fakulteter og fire universitetssykehus, hadde til sammen 66 år med medisinsk og vitenskapelig utdannelse og tolv høyere universitetsgrader. Men ingen av 24

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 25 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Prolog

disse årene eller titlene kunne på noen måte ha forberedt oss på dette utdanningsprogrammet. Medisinstudiet, den medisinske tjenesten og tidligere videreutdanning hadde vært fysisk og følelsesmessig utmattende, men de første månedene av spesialiseringen feide bort disse minnene som om alt bare hadde vært lek, medisinstudiets barnehage.

Kreften var altoppslukende til stede i livet vårt. Den invaderte fantasien vår, den okkuperte hukommelsen, den infiltrerte enhver samtale, enhver tanke. Og om vi, som leger, syntes vi var omgitt av kreft på alle kanter, fikk pasientene så å si livet sitt utradert av sykdommen.

I Aleksander Solsjenitsyns roman Kreftavdelingen oppdager Pavel Nikolajevitsj Rusanov, en ungdommelig russer midt i førtiårene, at han har en svulst i halsen, og dermed blir han straks skysset av gårde til en kreftavdeling på et navnløst sykehus i det kalde nord. Kreftdiagnosen – ikke sykdommen, men bare stigmaet ved dens nærvær – blir en dødsdom for Rusanov. Sykdommen blotter ham for identitet.

Den kler ham i sykehuskittel (et fryktelig og tragikomisk klesplagg, like nedbrytende som en fangedrakt) og tar totalt kontroll over handlingene hans. Å få en kreftdiagnose, oppdager Rusanov, er å gå inn i et grenseløst medisinsk Gulag, en stat som er enda mer invaderende og paralyserende enn den han har lagt bak seg. (Solsjenitsyn kan ha ment dette absurd totalitære kreftsykehuset som en parallell til den absurd totalitære staten utenfor, men da jeg antydet denne parallellen for en kvinne med fremskreden, invasiv livmorhalskreft, svarte hun spisst: «Dessverre trengte jeg ingen metaforer for å lese boken.

Kreftavdelingen var mitt totalitære regime, mitt fengsel.»)

Jeg var lege og skulle lære å behandle kreftpasienter, så jeg fikk bare et flyktig glimt av dette totalitære regimet. Men selv om jeg bare streifet den, kjente jeg hvor sterk den var – den tette, insisterende tyngdekraften som trekker alt og alle inn i kreftens bane. En kollega som nettopp var blitt ferdig med sin stipendiatperiode, trakk meg til side den første uken for å gi meg noen råd. «Det heter seg at det er et deltagende program», sa han og senket stemmen, «men når de sier 25

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 26 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Keiseren over alle sykdommer

delta, mener de egentlig drukne. Ikke la det gnage seg inn i alt du gjør. Sørg for å ha et liv utenfor sykehuset. Du kommer til å trenge det, ellers blir du slukt.»

Men det var umulig ikke å bli slukt. Ute på parkeringsplassen, en kjølig betongkasse flombelyst av neonlys, satt jeg på slutten av hver kveld etter visitten i matt forvirring, bilradioen sprakte tomt i bakgrunnen mens jeg manisk prøvde å rekonstruere dagens hendelser.

Jeg ble oppslukt av pasientenes historier og forfulgt av mine egne avgjørelser. Var det riktig å kjøre enda en omgang med cellegift på en 66 år gammel farmasøyt med lungekreft som ingen andre medisiner hadde bitt på? Var det best å forsøke en velprøvd og sterk medisinkombinasjon på en 26 år gammel kvinne med Hodgkins sykdom og risikere fruktbarheten hennes, eller burde man velge en mer eksperimentell kombinasjon som kunne redde den? Burde en spansktalende trebarnsmor med tykktarmskreft meldes på et nytt klinisk forsøk når hun knapt kunne lese det formelle og ugjennomtrengelige språket i samtykkeerklæringene?

Jeg var så oppslukt av å håndtere kreften fra dag til dag at pasientenes liv og skjebner ble stående for meg i fargemettet detalj, som en tv med kontrasten skrudd for høyt. Jeg klarte ikke å trekke meg lenger bort fra skjermen. Jeg visste instinktivt at disse erfaringene inngikk i en mye større kamp mot kreften, men konturene av den lå langt utenfor min rekkevidde. Jeg hadde novisens tørst etter historie, men også novisens manglende evne til å se den for meg.

~ Men etter hvert kom jeg ut fra den merkelige ødemarken som disse to læreårene var, og da meldte spørsmålene om den større krefthistorien seg desto sterkere: Hvor gammel er kreften? Hvilke røtter springer vår kamp mot sykdommen ut fra? Eller, som pasienter ofte spurte: Hvor er vi i «krigen» mot kreft? Hvordan havnet vi her? Finnes det en slutt? Kan denne krigen overhodet vinnes?

26

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 27 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Prolog

Denne boken vokste ut av forsøket på å svare på disse spørsmålene.

Jeg dykket ned i kreftens historie for å gi form til den foranderlige sykdommen jeg stod overfor. Jeg brukte fortiden til å forklare nåtiden.

En isolert og rasende 36 år gammel kvinne med brystkreft i stadium III gav eldgamle ekko hos Atossa, perserdronningen som svøpte det syke brystet sitt i tøy for å skjule det, og deretter, i et anfall av nihilistisk og visjonært raseri, trolig fikk en slave til å kappe det av med kniv.

Da en pasient ville amputere hele den kreftherjede magen sin – «uten å spare noe», som hun formulerte det overfor meg – bar det med seg minnet om den perfeksjonistiske 1800-tallslegen William Halsted som skar i vei på kreften med stadig større og mer vansirende operasjoner, alt i håp om at å skjære bort mer ville bety å helbrede mer.

Murrende under disse medisinske, kulturelle og metaforiske snittene i kreften gjennom århundrene lå den biologiske forståelsen av sykdommen – en forståelse som hadde forvandlet seg, ofte radikalt, fra tiår til tiår. Kreft er, vet vi nå, en sykdom som skyldes ukontrollert vekst i en enkelt celle. Veksten utløses av mutasjoner – DNA-endringer som spesifikt påvirker gener som igangsetter ubegrenset cellevekst. I en normal celle er det sterke genetiske kretser som regulerer celledeling og celledød. I en kreftcelle er disse kretsene brutt, og dermed oppstår en løpsk celle som ikke kan slutte å vokse.

At denne tilsynelatende enkle mekanismen – uhindret cellevekst – kan være kjernen i denne groteske og mangefasetterte sykdommen, sier sitt om hvor ubegripelig celleveksten er. Celledelingen gjør at vi som organismer kan vokse, tilpasse oss, friskne til, repareres – leve.

Og når den forvrenges og løper løpsk, lar den kreftcellene vokse, blomstre, tilpasse seg, friskne til og repareres – lar dem leve på bekostning av vårt liv. Kreftcellene vokser fortere og tilpasser seg bedre. De er mer fullkomne versjoner av oss selv.

Hemmeligheten ved å kjempe mot kreften er altså å finne ut hvordan man kan hindre at disse mutasjonene oppstår i sårbare celler, eller å finne ut hvordan man kan fjerne de muterte cellene uten å 27

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 28 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Keiseren over alle sykdommer

ramme den normale celleveksten. Denne konsise formuleringen skjuler hvor vanvittig oppgaven er. Ondartet vekst og normal vekst er så genetisk sammenvevd at det å filtre dem fra hverandre kan være en av de viktigste vitenskapelige utfordringene menneskeheten står overfor. Kreften er bygd inn i genomet vårt: Genene som lar den normale celledelingen løpe løpsk, er ikke fremmede i kroppen vår, de er muterte, forvrengte versjoner av gener som ellers utøver livsnødvendige cellefunksjoner. Og kreften er innebygd i samfunnet: Etter hvert som vi som art lever lenger, slipper vi nødvendigvis løs den ondartede veksten (det blir flere mutasjoner i kreftgenene med alderen; dermed er kreft nødvendigvis forbundet med alder). Vi søker kanskje udødelighet, men det gjør også kreftcellene, i en ganske syk forstand.

Nøyaktig hvordan en fremtidig generasjon kan lære seg å skille de sammenfiltrede trådene av normal vekst fra ondartet vekst, er fremdeles et mysterium. («Universet», likte 1900-tallsbiologen J.B.S. Haldane å si, «er ikke bare underligere enn vi tror, men underligere enn vi kan tro.» Det samme gjelder den vitenskapelige utviklingen.)

Men ett er sikkert: Hvordan historien enn utspiller seg, vil den inneholde uutslettelige frø fra fortiden. Det vil være en historie om oppfinnsomhet, motstandskraft og standhaftighet mot noe én forfatter har kalt den mest «nådeløse og snikende fienden» blant menneskets sykdommer. Men det vil også være en historie om overmot, arroganse, paternalisme, misforståelser, falskt håp og motebølger, alt rettet mot en sykdom som bare for tredve år siden i vide kretser ble erklært «kurerbar» om få år.

~ I det nakne sykehusrommet ventilert av sterilisert luft kjempet Carla sin egen kamp mot kreften. Da jeg kom, satt hun på sengen med en underlig ro – en lærer som skriblet notater. («Men hva var det jeg no28

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 29 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Prolog

terte?» skulle hun siden spørre. «Jeg bare skrev de samme tankene om og om igjen.») Hennes mor kom halsende inn i rommet, rødøyd og tårevåt, rett fra et nattfly. Så satte hun seg stille i en stol ved vinduet og rugget kraftfullt frem og tilbake. Støyen av den hektiske aktiviteten rundt Carla var nesten blitt en grøt; sykepleierne gikk til og fra med ulike væsker, turnuskandidater kom i masker og frakker, antibiotika ble hengt på intravenøsstativer for å piple inn i blodårene hennes.

Jeg forklarte situasjonen så godt jeg kunne. Dagen hun hadde foran seg, kom til å være full av prøver, et stormløp fra ett laboratorium til det neste. Jeg skulle ta en beinmargsprøve. Patologene skulle ta flere prøver. Men de foreløpige prøvene tydet på at Carla hadde akutt lymfoblastisk leukemi. Den er en av de vanligste kreftformene hos barn, men sjelden hos voksne. Og den lar seg – her tok jeg en pause for å skape ettertrykk og løftet blikket – ofte helbrede.

Helbrede. Carla nikket til det ordet, og blikket hennes ble skarpere.

Uunngåelige spørsmål hang i rommet: Hvor ofte lar den seg helbrede? Hvor stor var sjansen for at hun skulle overleve? Hvor lang tid ville behandlingen ta? Jeg presenterte oddsene. Når diagnosen var bekreftet, ville kjemoterapien begynne straks og ikke vare lenger enn et år. Sjansen for at hun skulle bli frisk, var rundt 30 prosent, litt mindre enn én av tre.

Vi snakket i en time, kanskje lenger. Klokken var nå halv ti om morgenen. Byen under oss hadde våknet helt til liv. Døren lukket seg bak meg da jeg gikk, og en strøm av luft blåste meg utover og forseglet Carla der inne.

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 13 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Forfatterens forord Denne boken er en historie om kreft. Den er en beretning om en eldgammel sykdom som en gang var så omgitt av hemmelighetskremmeri at den knapt ble hvisket om. Med tiden har sykdommen forvandlet seg til en dødelig og foranderlig størrelse med en slik gjennomslagskraft – metaforisk, medisinsk, vitenskapelig og politisk – at den ofte omtales som den skjellsettende pesten i vår generasjon. Denne boken er en «biografi» i ordets egentligste betydning – et forsøk på å gå inn i sinnet til denne udødelige sykdommen, på å forstå den som personlighet og avmystifisere måten den oppfører seg på. Men det jeg først og fremst vil, er å stille et spørsmål som går ut over biografiens: Kan det en gang bli slutt på all kreft? Er det mulig å utrydde denne sykdommen fra kroppen vår og samfunnene våre for godt?

Kreft er ikke én sykdom, men mange. Når vi kaller alle «kreft», er det fordi de har et grunnleggende fellestrekk: unormal cellevekst. I tillegg til dette biologiske fellestrekket taler også dype kulturelle og politiske temaer som løper gjennom de ulike sykdomsinkarnasjonene, for en samlet fremstilling. Det er umulig å gå inn i historien til alle typer kreft, men jeg har forsøkt å belyse de store temaene som løper gjennom denne 4000 år lange historien.

Dette prosjektet, som åpenbart er omfattende, begynte som et mer beskjedent arbeid. Sommeren 2003, da jeg var ferdig med generell medisinsk tjeneste, en spesialisering i medisin og en universitetsgrad innen kreftimmunologi, begynte jeg på en spesialistutdannelse ved Dana-Farber Cancer Institute og Massachusetts General Hospital i Boston. Jeg hadde opprinnelig sett for meg at jeg skulle føre dagbok dette året – et blikk på kreftbehandlingen «fra skyttergravene». Men planen ble til en større oppdagelsesreise som førte meg dypt inn ikke 13

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 14 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Keiseren over alle sykdommer

bare i vitenskap og medisin, men også i kultur, historie, litteratur og politikk, tilbake til kreftens fortid og inn i dens fremtid.

To skikkelser står i episentrumet av historien – begge tilhører vår tid, begge er idealister, begge er barn av den vitenskapelige og teknologiske boomen i USA etter krigen, og begge ble fanget inn i den hypnotiske, besettende massemønstringen som oppstod da det ble erklært «krig mot kreft» i landet. Den første er Sidney Farber, den moderne kjemoterapiens far, som tilfeldigvis oppdager et sterkt middel mot kreft i en vitaminanalog og begynner å drømme om en universalbehandling mot kreft. Den andre er Mary Lasker, en selskapsløve fra Manhattan – en dame med en legendarisk sosial og politisk energi, som blir Farbers reisefølge gjennom mange tiår. Men Lasker og Farber er bare eksempler på den standhaftigheten, fantasien, oppfinnsomheten og optimismen som generasjoner av menn og kvinner har utvist når de har gått til felts mot kreften gjennom 4000 år. På en måte er dette en militærhistorie der fienden er formløs, tidløs og allestedsnærværende. Også her er det seirer og tap, felttog etter felttog, helter og overmot, overlevelse og motstand – og naturligvis også de sårede, de fordømte, de glemte, de døde. Til syvende og sist fremstår kreft – som en lege skrev på et tittelblad en gang på 1800tallet – som «keiseren av alle lidelser, kongen av gru».

En innskjerping: Innen vitenskap og medisin er det helt avgjørende hvem som oppdaget noe først, og det er et fellesskap av vitenskapsmenn og forskere som anerkjenner oppdagerens eller oppfinnerens rett til å smykke seg med tittelen. I denne boken er det mange historier om oppdagelser og oppfinnelser, men ingen som hevder å etablere juridiske rettigheter.

Dette verket hviler tungt på skuldrene til andre bøker, studier, tidsskriftartikler, erindringer og intervjuer. Det hviler også på enorme bidrag fra enkeltpersoner, biblioteker, samlinger, arkiver og innlegg som nevnes til slutt i boken.

14

0000 102615 GRMAT K#207945.book Page 15 Monday, December 17, 2012 3:59 PM

Forord

Én ting kan jeg imidlertid ikke vente så lenge med å nevne. Denne boken er ikke bare en reise inn i kreftens forhistorie, men også en personlig reise som handler om hvordan jeg modnet som onkolog eller kreftlege. Denne andre reisen ville ha vært umulig uten pasientene, som, fremfor og over alle de andre bidragsyterne, stadig lærte meg ting og inspirerte meg mens jeg skrev. Til dem vil jeg for alltid stå i gjeld.

Denne gjelden har sine omkostninger. Historien i denne boken byr på en viktig utfordring når det gjelder å bevare pasientenes privatliv og verdighet. I tilfeller der sykdommen allerede er offentlig kjent (for eksempel via tidligere intervjuer og artikler), har jeg brukt virkelige navn. I tilfeller der offentligheten ikke har visst noe, eller der intervjuobjektene har bedt om å skjermes, har jeg brukt fiktivt navn og bevisst stokket om på datoer og identiteter for å gjøre det vanskelig å spore dem. Men det dreier seg om virkelige pasienter og virkelige møter. Jeg ber alle mine lesere om å respektere deres identiteter og grenser.

0001 Tittelsider.fm Page 4 Tuesday, December 18, 2012 12:31 PM

Keiseren over alle sykdommer – Kreftens biografi Copyright © 2010, Siddhartha Mukherjee All rights reserved Originaltittel: The Emperor of all Maladies: A Biography of Cancer © Norsk utgave: Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslag: Johanne Hjorthol Omslagsillustrasjon: © 19th era 2/Alamy Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med: Adobe Caslon 11/15 pkt.

Papir: Ensolux Cream 80 g 1,6 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland Utgivelsen er støttet av Fritt Ord ISBN 978-82-7547-510-5 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no