Utsikter

Utsikter. Norge sett fra veien 1733–2020 © Forlaget Press og Nasjonalmuseet – Arkitektur, 2012 1. utgave, 1. opplag redaktører : Nina Frang Høyum og Janike Kampevold Larsen redaksjonsråd : Nina Berre, Trygve Riiser Gundersen, Knut Wold design: Bengt Olsson, Concorde Design AS boken er satt med : Garamond Premier Pro og Trade Gothic papir : 150 g Multi Art Silk trykk og bilderepro : Elanders Fälth & Hässler, Sverige Boken er utgitt med støtte av Institusjonen Fritt Ord ISBN: 978-82-7547-553-2 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no Boken er utgitt i forbindelse med utstillingen Utsikter. Norge sett fra veien 1733–2020, Nasjonalmuseet – Arkitektur 22.6.2012–28.10.2012 prosjektleder : Nina Frang Høyum kuratorgruppe : Nina Berre, Nina Frang Høyum, Janike Kampevold Larsen, Knut Wold utstillingsarkitekt: Carl-Viggo Hølmebakk AS, v/Carl-Viggo Hølmebakk og Hilde Rostadmo prosjektgruppe : Nina Berre, Harald Bech-Hansen, Nina Frang Høyum, Carl-Viggo Hølmebakk, Janike Kampevold Larsen, Per Ritzler, Jørgen Vidnes, Knut Wold Samarbeidspartnere for bok og utstilling: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design Statens vegvesen – Nasjonale turistveger Forskningsprosjektet «Routes, Roads and Landscapes, aesthetic practices en route 1750–2015» ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Universitetet i Oslo og Transportøkonomisk institutt. forrige oppslag : Gangstier ved Trollstigen Kafé, Nasjonal turistveg Geiranger-Trollstigen.

Arkitekt: Reiulf Ramstad Arkitekter as. Landskapsarkitekt: Multiconsult. Foto: Reiulf Ramstad Arkitekter as – RRA

Innhold

006

Forord

008

Innledning 012 Brita Brenna: Om å innrede med landskaper

021

Jacob Fosie: Christian VIs Norske Reise i 1733

037

Landskaper i olje og gouache [1788–1914] 050 Torild Gjesvik: På sporet av veier i 1800-tallets voyages pittoresques

057

Wilhelm Maximilian Carpelan: Akvareller fra reiser i Norge [1819–1823]

069

Christian Tønsberg: Norge fremstillet i Tegninger [1848] 082 Mari Hvattum: Utsikter fra veien

091

Carl Abraham Pihl: Jernbanedirektørens stereoskopier [1860–1872]

103

Knud Knudsen: Landskapsfotografier [1877–1885] 118 Bjarne Rogan: Veien og reisens materialitet

127

Reklame- og reiselivsplakater [1903–1952]

135

Tyske fotografier fra Riksvei 50 [1940–1945]

153

Norske postkort [ca. 1950–1970] 168 Janike Kampevold Larsen: Turistvegene som landskapshage

177

Nasjonale turistveger [1994–2012]

195

Fremtidslandskaper [2013–2020]

H

istorien om hvordan forståelsen av det norske landskapet er blitt formet av veiutbygging og tilrettelegging av reiseruter, har hittil vært lite utforsket og dokumentert. Dette er bakgrunnen for et samarbeid mellom Statens vegvesen med sine Nasjonale turistveger, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og forskningsprosjektet «Routes, Roads and Landscapes, aesthetic practices en route 1750–2015» (Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo – AHO, Universitetet i Oslo og Transportøkonomisk institutt). Utstillingen «Utsikter. Norge sett fra veien 1733–2020» og denne boken presenterer forbindelser mellom dagens syn på naturen og landskapet og tidligere tiders fremstillinger av Norge, slik landet og landskapet ble tilgjengeliggjort og formet med veien som forutsetning. For, som Mari Hvattum skriver i sin artikkel: «Historien om det norske landskapet er også en vei- og jernbanehistorie; en fortelling om hvordan landskapet er blitt sett, av hvem, og fra hvor.»

Med satsingen på Nasjonale turistveger har Statens vegvesen i løpet av de siste årene utviklet og produsert en rekke små og større tiltak langs norske reiseruter. Nye rasteplasser, stoppesteder og utsiktspunkter legger til rette og styrker opplevelsen av natur og kulturlandskap for reisende langs veien. Satsingen er viet stor oppmerksomhet internasjonalt, blant annet gjennom utstillingen «Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes in Norway» (Statens vegvesen og Norsk Form).

Nasjonale turistveger er et betydningsfullt initiativ sett som laboratorium for utviklingen av norsk samtidsarkitektur. Men satsingen er også interessant som ledd i en lang tradisjon for iscenesettelse av landskapsopplevelse og som et prosjekt som utforsker og eksperimenterer i feltet mellom arkitektur, teknologi, infrastruktur, kunst og natur. Ideene om å legge praktisk til rette og forhindre farlige situasjoner i dramatisk terreng, og å definere punkter langs veien der den reisende kan oppleve vakre og pittoreske eller sublime og gruoppvekkende utsikter, kan i Norge settes inn i en 300 år gammel tradisjon. Farefulle veistrekninger og storslått natur ble dokumentert da Christian VI, konge av Danmark og Norge, i 1733 inspiserte sitt territorium. Siden har fotografer, malere og turister skildret Norges veier, fjorder, stup og tinder.

Fremtidens turistvegprosjekter, som Carl-Viggo Hølmebakks studier av brokonstruksjoner over den ikoniske turistattraksjonen Vøringsfossen, eller Peter Zumthors prosjekt for et sinkgruvemuseum i Allmannajuvet, peker begge mot en fremtidig iscenesettelse av norske utsikter som står i dialog med seriene av historiske kart, malerier, gouacher, fotografier, litografier og tegninger som vises i denne boken. Utsikter. Norge sett fra veien 1733–2020 dokumenterer og tydeliggjør Nasjonale turistveger som siste tilskudd i en tradisjon der veinettet og bildet av det norske landskapet har vokst frem som del av en historisk prosess.

Statens vegvesen er i 2012 godt og vel halvveis i arbeidet med å utvikle 18 Nasjonale turistveger. Både utstilling og bok gir kunnskap og inspirasjon til den videre planlegging og gjennomføring av nye turistvegtiltak, fra små rasteplasser til store attraksjoner. For Routes-prosjektet synliggjøres og formidles ny kunnskap fra et nylig avsluttet forskningsprosjekt. For Nasjonalmuseet er utstillingen viktig for å sette samtidsarkitekturen inn i en historisk kontekst, og en anledning til å ta i bruk det rike materialet som finnes i museets ulike samlinger. Et felles mål er at utstilling og bok skal gi kunnskap om og innsikt i både historiske og fremtidige utsikter fra norske veier.

Jan Andresen Statens vegvesen

7

Janike Kampevold Larsen AHO

Nina Berre Nasjonalmuseet

motsatt side : Utsnitt av Knud Knudsen: Parti mellem Skogstad og Tune i Valders, Sølv albumin utkopieringspapir, 132 × 180 mm, 1879. Eier: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Innledning Janike Kampevold Larsen

S

tatens Vegvesen har siden 1994 arbeidet med å etablere 18 nasjonale turistveger i Norge, hvorav seks er ferdigstilt. Veiene er etablert langs eldre veistrekninger og spredt fra Havøysund i Finnmark til Jæren og Ryfylke i sør, til Rondane i øst og til Hardangerfjorden i vest.

Langs veiene blir det bygget avanserte arkitektoniske installasjoner – utkikksplattformer, rasteplasser, toalettanlegg, stier og besøkssentre som er tilknyttet ikoniske utsiktspunkter som Trollstigen og Vøringsfossen. Rundt 55 av fasilitetene er ferdigstilt, 13 blir bygget mellom 2012 og 2013, og fire av disse er kunstinstallasjoner. Med stort og smått, og medregnet Vegvesenets egne enklere rasteplasser, er det 150 prosjekter som er ferdigstilt, mens ca. 100 fortsatt skal bygges. Turistvegprosjektet omfatter også kunst, og det skal være minst ett kunstverk på hver strekning. Bare ett av disse står ferdig: Peter Zumthor og Louise Bourgeois’ mektige heksemonument i Vardø, Steilneset. To nye åpner høsten 2013, Mark Dions «DEN» ved Vedahaugane på nordsiden av Aurlandsfjellet og en skulptur av Peter Fischli og David Weiss på Valdresflya.

Det er mange grunner til at prosjektet er interessant. Turistvegprosjektet engasjerer de mest lovende av landets yngre arkitekter og landskapsarkitekter og stiller ut nyskapende og utfordrende form. Med turistvegprosjektet stiller Norge også ut – for første gang – veinett og infrastruktur. Ikke minst viser turistvegene frem norsk natur. Vi møter et kuratert landskap, der veitraser og utkikkspunkter definerer den naturen vi oppfordres til å se. Mennesket har i årtusener plassert byggverk i naturen. Man har drevet jordbruk, skapt vanningssystemer, kraftsystemer – og veier. Det vi oppfatter som uberørt natur, er i realiteten sterkt preget av menneskelig praksis. Turistvegprosjektet er særlig interessant fordi det representerer en samtidig praksis for å installere infrastruktur og arkitektur i naturen. Når turistvegprosjektet trekker oppmerksomheten mot veiene våre, tydeliggjøres infrastrukturens rolle for forståelsen av hva norsk natur er. I hvor stor grad, kan man spore i denne bokens rike historiske materiale Et av turistvegprosjektets ambisjoner har vært å skape fornyet interesse for det norske landskapet, og ikke minst for det fantastiske ingeniørarbeidet som mellom 1870 og 1940 ble lagt ned i å bringe Norges hovedferdselsårer opp på et nivå som tålte jevn ferdsel og etter hvert biltrafikk. Dette har man klart til gangs. Prosjektet er omtalt og kommentert. Utenlandske, særlig amerikanske, studenter kommer til Norge for å skrive om det, journalister oversvømmer det, og de mest kjente arkitekturtidsskriftene kommenterer jevnlig nye installasjoner.

Da forskningsprosjektet «Routes, Roads and Landscapes, aesthetic practices en route, 1750–2015» ble utformet, fra 2007 til det mottok finansiering av Norsk Forskningsråd i 2008, var det med Turistvegprosjektet som utgangspunkt. Prosjektet tok også utgangspunkt i en bevissthet om at vårt syn på naturen aldri er «rent». Hva vi oppfatter som vakkert, hva vi opp-

9

motsatt side : Utsnitt av Sarpen (Frich pinx. D. Müller lith.), 18,1 × 26,2 cm, litografi fra Norge fremstillet i Tegninger (Christiania, 1846–48). Foto og eier: Nasjonalbiblioteket.

Innledning

1

Dr. Hans Reusch, «En storartet udsigt» Den Norske Turistforenings Årbok, Kristiania 1889, s. 11.

2

Den Norske Turistforenings Årbok, Christiania, 1870, s. 1.

3

Sverre Knutsen: Veier til modernisering, Veibygging, samferdsel og samfunnsendring i Norge på 1800-tallet. (Oslo: Pax forlag 2009), s. 84.

fatter som landskap, er formet av kultur, ideologi, politikk, byggeskikk og industrielle praksiser.

Det viste seg raskt av turistvegene dannet en sjeldent dynamisk ramme for å undersøke hvordan en «estetiserende praksis» former vårt syn på naturen. Da prosjektgruppen begynte å undersøke muligheten for å danne et helt forskningsprosjekt rundt den kulturelle verdsettingen av norske veier, og å knytte disse til en diskusjon om natur som et kulturelt produkt, ble det ganske snart klart at det faktisk var veiene og jernbanen som muliggjorde formasjonen av et norsk landskap – eller et landskapssyn som bidro til å knytte den norske identiteten til fjell, fjorder, slående utsikter og panoramiske perspektiver. Vi bor i et vanskelig fremkommelig land, det er ulendt og består for det meste av fjell og fjorder. Veibygging er en utfordring. Etter 1814 og frem mot frigjøringen fra Sverige i 1905 foregikk en storstilt oppdagelse av landet, og den nedfelte seg i en romantisk billedtradisjon. Vandrere, tegnere og malere ga seg ut i fjellheimen – først langs stier og siden langs veier. De beskrev det de så, både i ord og bilder – og ikke bare de store nasjonalromantiske malerne som J.C. Dahl og Hans Gude, men også dyktige tegnere og fotografer som ikke først og fremst var kunstnere, som offiser og kartograf Wilhelm Maximilian Carpelan, og jernbaneingeniør og -direktør C.A. Pihl. Pihls misjon var å bygge jernbaner, men han gjorde det så å si med kamera i hånd. Han var en av de første til i skrift å formulere en beskrivelse av det norske landskapet på en måte som innlemmer det i det europeiske landskapsbegrepet. Her er landskap synonymt med pastorale, vennlige utsikter – men med sterke innslag av menneskeskapte strukturer.

Det norske landskapet blir formet parallelt med utbyggingen av det moderne veinettet. Og det blir formet først og fremst som kulturlandskap og dramatisk utsikt. Det finnes utallige prospekter, malerier og fotografier som skildrer norske daler sett ovenfra – fra et utkikkspunkt øverst i dalen.

Utsikten ned Nærødalen beskrives i Turistforeningens årbok fra 1889 av Dr. Hans Reusch, som allerede da omtaler den som veletablert: «Vel kjent og årlig beundret av mangfoldige er den udsigt, man har fra Stahlheimsklevens top ud over Nærødalen i Sogn.»1 Allerede i 1870 har J. Dahl skrevet om de vestlandske dalutsiktene: «Det er det rette billede af Norge.»2 En av kildene til informasjon om hvor rik og sammensatt oppdagerbølgen var på 1800-tallet, er nettopp Den Norske Turistforenings årbøker.

Disse vitner også på flere måter om hvor tett sammenvevd natur- og kulturoppdagelsen var med utbyggingen av veinettet og turistforeningens stier.

Foreningen ble stiftet i 1868, og blant grunnleggerne var ikke overraskende den kommende veidirektør Hans Hagerup Krag. Han var veisjef fra 1873 til 1903, men hadde vikariert i stillingen siden 1864 og er ansvarlig for de helt sentrale veistrekningene i Norge – deriblant fjellovergangene i sør.3 Det var han som i 1857 kom til Geiranger som ung ingeniørløytnant og stakk ut

10