Kunstens veivisere

Hugo Lauritz Jenssen

Kunstens veivisere Vinnere av Anders Jahres Kulturpris 1990–2012

Kunstens veivisere Vinnere av Anders Jahres Kulturpris 1990–2012 © Forlaget Press 2012 Utgitt i samarbeid med Anders Jahres Humanitære Stiftelse.

En takk til Svein Olav Hoff som har vært bindeledd mellom redaksjonskommiteen i AJHS og forlaget under arbeidet med boken. b i lde r e daktør :

Ivar Kvaal Henrik S. Haugan, Form etc. typog rafi : H&FJ Chronicle og Berthold Akzidenz Grotesk papi r : 150 g Scandia 2000 hvit trykk og i n n b i n di ng : Elanders Fälth & Hässler AB, www.foh.se desig n :

ISBN 978-82-7547-480-1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtaler om kopiering med kopinor, interesseorgan for rettig­ hets­havere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo

www.forlagetpress.no

fotog rafe r :

Ivar Kvaal Morten Krogvold Erik Berg Leif Gabrielsen Thomas Widerberg Iwan Baan Stina Glømmi Guri Dahl Ivan Brodey Simon Skreddernes Andrej Glusgold Ulla Montan Arbeiderbevegelsens arkiv Filmarkivet Lillehammer Kunstmuseum Nasjonalbiblioteket Nasjonalmuseet Nationaltheatret Scanpix

om ki lde r :

Forfatteren har til noen av tekstene hentet sitater og beskrivelser fra egne portrettintervjuer i Dagens Næringsliv. Der forfatteren siterer fra en skriftlig kilde, er dette angitt i teksten. For faktiske opplysninger og hovedlinjer i den enkeltes biografi har Norsk Biografisk Leksikon, (Kunnskapsforlaget, 1999–2005) og Wikipedia vært benyttet. Også taler til-- og av mottagerne av Anders Jahres kulturpris har vært nyttige kilder.

takk ti l : Raul da Cunha, Galleri Riis, Stein Roar Fredriksen, Nina Fyhn, Nils Voje Johansen, Mona Levin, Marit Lyckander, Sven Ohrvik, Kjell Wernøe, Veslemøy Solberg og alle andre som har hjulpet til.

Innhold

Forord Svein Aaser, styreleder Anders Jahres Humanitære Stiftelse

7

Forord

72

Sverre Fehn

188 Kari & Kjell Risvik

Svein Aaser

80

Jon Fosse

196 Tom Sandberg

— —

84

Jan Garbarek

202 Knut Skram

9

88

Espen Giljane

208 Arve Tellefsen

— —

94

Jan Groth

216 Kjetil Trædal Thorsen

13

En pris for sin tid

98

Bergljot Hobæk Haff

224 Liv Ullmann

Åse Kleveland

102 Svein Sturla Hungnes

232 Haldis Moren Vesaas

— —

106 Gordon Hølmebakk

236 Tone Vigeland

15

Ingvar Ambjørnsen

114

244 Jan Erik Vold

21

Leif Ove Andsnes

120 Jens Johannessen

252 Jakob Weidemann

24

Bentein Baardson

126 Geir Kjetsaa

256 Frans Widerberg

28

Soon‑Mi Chung &

132 Solveig Kringlebotn

264 Knut Ødegård

Stephan Barratt‑Due

138 Karin Krog

270 Asbjørn Aarnes

34

Ingrid Bjoner

144 Robert Levin

278 Nils Aas

38

Håkon Bleken

150 Toralv Maurstad

— —

42

Kristian Blystad

156 Stein Mehren

301 Anders Jahres

48

Mari Boine

162 Benny Motzfeldt

56

Ulla Mari Brantenberg

168 Truls Mørk

62

Bård Breivik

174

66

Liv Dommersnes

182 Peter Opsvik

Tidslinje

Mariss Jansons

Arne Nordheim

Humanitære Stiftelse

Anders Jahre var en av sin tids største og viktigste skipsredere. Han var en beundret, men også kontroversiell næringslivsleder. Jahre hadde bredde i sitt syn på å skape verdier for aksjonærer, samfunn og fremtid, noe han også viste gjennom sin store gavmildhet.

Han opprettet Anders Jahres Humanitære Stiftelse i 1966, og stiftelsen ønsker å bidra til å gjøre livet lettere for mennesker som arbeider i forskjellige organisasjoner med hovedvekt på Vestfold.

I 1990 ble Anders Jahres Kulturpris opprettet for å stimulere til norsk kulturs utvikling, og gi honnør til enkelt mennesker prestasjoner.

Stiftelsen har tre hovedoppgaver: 1 Forvalte stiftelsens kapital (ca. 200 mill. kroner) med overskudd.

2 Dele ut midler for å stimulere fellesskap i dagliglivet, eksempelvis til organisasjoner og foreninger av forskjellig slag.

3 Dele ut Norges største kulturpris.

Denne boken omhandler kulturprisvinnerne gjennom tiden, mennesker som har bidratt til vårt samfunns utvikling, hver på sin måte.

Styret i Anders Jahres Humanitære Stiftelse er glad over å kunne presentere disse fremragende prisvinnerne i en bok.

God lesing!

Tidslinje 1990

1991

1992

1993

Asbjørn Aarnes

Nils Aas

Mariss Jansons

Benny Motzfeldt

Halldis Moren Vesaas

Robert Levin

for litteraturforskning

billedhugger

dirigent

glasskunstner

lyriker og gjendikter

pianist

og formidling

1998

1999

Stein Mehren lyriker og

samfunnskritiker

1994

1995

Jakob Weidemann

Jan Garbarek

billedkunstner

saksofonist

1996

1997

Ingrid Bjoner

Liv Ullmann

Gordon Hølmebakk

operasanger

skuespiller

skjønnliterær kulturformidler

2000

2001

2002

Arne Hordheim

Bentein Baardson

Bergljot Hobæk Haff

Leif Ove Andsnes

Truls Mørk

Solveig Kringlebotn

Liv Dommersnes

Frans Widerberg

Knut Skram

Knut Ødegård

Tone Vigeland

Jan Groth

komponist

scenekunstner

forfatter

pianist

cellist

operasanger

skuespiller

billedkunstner

operasanger

forfatter

smykkekunstner

billedkunstner

2003

2004

2005

2006

Sverre Fehn

Kjetil Trædal Thorsen

Ingvar Ambjørnsen

Geir Kjetsaa

Jens Johannessen

Håkon Bleken

arkitekt

arkitekt

forfatter

liieraturformidler

billedkunstner

billedkunstner

2009

2010

Ulla-Mari Brantenberg Mari Boine

Espen Giljane

glasskunstner

ballettkunstner

artist og kulturformidler

Soon-Mi Chung & Stephan Barratt-Due

Jon Fosse

forfatter/dramatiker

2011

2007 Svein Sturla Hungnes

Thoralv Maurstad

Arve Tellefsen

Karin Krog

Peter Opsvik

scenekunstner

scenekunstner

fiolinist

jazzvokalist

designer

2012

Tom Sandberg

Bård Breivik

Kristian Blystad

Jan Erik Vold

Kari & Kjell Risvik

fotograf

billedhugger

billedhugger

forfatter

oversettere

musikere

6

2008

7

Kunstens veivisere

En pris for sin tid

tet Stiftelsen i 1996 Anders Jahres pris for yngre kunstnere slik Anders Jahres Fond til vitenskapens fremme har sine priser for yngre forskere.

En pris for sin tid Åse Kleveland, leder av Prisutvalget Anders Jahres Kulturpris

Når man presenterer vinnerne av Anders Jahres Kulturpris gjennom 23 år, så utgjør de i sannhet en imponerende forsamling! Vi har valgt å gjøre det i portrettform, og med et rikt tilfang av bilder, for å gi leserne et så levende og engasjerende inntrykk som mulig av disse fremragende kunstnere og kulturformidlere. (Si noe om Hugo??)

Felles for vinnerne av Anders Jahres Kulturpris er at de alle har gjort fremragende innsatser på kunsten og kulturens område. Leserne vil i det følgende møte kulturpersonligheter som har vært veivisere, forbilder og kilder til inspirasjon. De har utfordret, og ofte provosert med sitt kunstnerskap, og vært kraftsentra innenfor sine uttrykksformer. Mange av dem er utøvere på et internasjonalt toppnivå, og høster stor suksess i ulike deler av verden. Ofte med røtter i tradisjonen, samtiden som aksjonsfelt og blikket inn i framtiden.

Vinnerne utpekes av et prisutvalg på fem medlemmer som er oppnevnt av styret i Anders Jahres Humanitære Stiftelse. Prisutvalget som også har vært redaksjonsutvalg for denne bok, består av: Bentein Baardson, Øivin Fjeldstad, Svein Olav Hoff og Kjetil Trældal Thorsen samt undertegnede. Kulturprisen skal dekke samtlige kunstog kulturuttrykk. Prisutvalget må derfor ha en samlet kompetanse som favner bredt for å ha et overblikk over potensielle kandidater og kunne vurdere kandidatenes kvalifikasjoner. Vi får ofte spørsmålet: Hva ser dere ser etter når vinnerne skal velges?

Denne boken skulle vise bedre enn noe annet at vårt mandat er vidt. Det handler fremst om å hedre betydelige kunstnere og kulturpersonligheter som har satt markante spor i norsk kulturliv.

På senere år har utvalget vært opptatt av å løfte frem uttrykk som ikke tidligere er påskjønnet med kulturprisen, som for eksempel arkitektur, industridesign, ballett og samisk kunst. I tillegg til det enkelte kunstnerskap har det sittende prisutvalg også valgt å legge vekt på innsatser av en bredere samfunnsmessig betydning ut over det enkelte kunstnerskap. Det kan handle om fornyelse og formidling til et større publikum, også ut over landets grenser.

Anders Jahres Kulturpris skal belønne en varig innsats, ikke enkeltprestasjoner.

Det betyr at prisen oftest vil bli gitt for et livsverk av usedvanlig store dimensjoner, og dermed til mennesker som er kommet godt opp i årene. For å balansere dette oppret-

8

Når Anders Jahres Kulturpris ble etablert som den største kulturprisen i Norge, favnet den hele kunst- og kulturområdet. Den sjenerøse nyskapningen, var en naturlig videreutvikling av Anders Jahres Humanitære Stiftelse, i tråd med den sosial- og kulturpolitiske utviklingen generelt.

Oppstarten på Stiftelsens virksomhet sammenfalt i tid med innføringen av folketrygden i 1967. Det fikk betydning for tildelingsprofilen, som fremst tilgodeså sosiale formål i Jahres hjemby Sandefjord og det øvrige Vestfold. Den moderne norske kulturpolitikken ble for alvor etablert på 1970-tallet. Kunsten og kulturen ble nå anerkjent som viktige bestanddeler i det nasjonale velferdsbygget med kulturmelding, kunstnerpolitikk og den møysommelige oppbyggingen av en landsomfattende kulturell infrastruktur. I 1978 ble stiftelsens vedtekter, etter ønske fra stifteren Anders Jahre, utvidet til også å omfatte tiltak av kulturell art. Slik ble stiftelsen en viktig bidragsyter til mange av de nye, kulturprosjektene som så dagens lys. Etter hvert tok stiftelsen stadig flere egne initiativ til prosjekt av nasjonal karakter. Gjerne pionerprosjekt med nasjonale ringvirkninger.

På slutten av 1980-tallet, tok daværende forretningsfører og styreleder Bjørn Bettum initiativ til å opprette en kulturpris. Prisen ble etablert i 1990 under ledelse av tidligere kulturminister Lars Roar Langslet som er ”prisens far”. En landsomfattende satsning på bredden i norsk kulturliv begynte på dette tidspunkt å gi uttelling i form av unge kunstnere av internasjonalt format. Det gjaldt ikke minst på musikkens område. Kvalitet ble nå vedtatt som en sentral kulturpolitisk målsetning.

Da prisen ble etablert i 1990, var det samlede prisbeløp på 400.000 kroner. I år deler stiftelsen ut 1.2 mill kroner i prispenger, hvorav 100.000 kroner til hver av de to juniorprisvinnerne. Festlighetene omkring prisutdelingene er preget av fremragende kunstneriske innslag, og kongehuset har oftest vært representert. Slik har kulturen blitt et profilområde for Anders Jahres Humanitære stiftelse, med et engasjement som spenner fra en mengde aktiviteter på det lokale kulturelle grunnfjellet, til nasjonale fyrtårn av kulturhistorisk så vel som nyskapende art. Dette har skjedd i en tid hvor kunst og kulturgenerelt har erobret en langt sterkere posisjon i Norge, hva gjelder bredde så vel som kvalitet.

Likhetene i utviklingstrekk mellom den private stiftelsen og det nasjonale kulturlandskapet, er ikke et resultat av politisk styring eller påvirkning. Stiftelsen har vært - og er - en meget selvstendig institusjon. Det viser bare at ledelse og styremedlemmer gjennom Stiftelsens snart femtiårige historie har satt inn virksomheten i en større samfunnsmessig sammenheng. I kraft av Anders Jahres sjenerøse donasjoner, har man dermed vært i stand til å komplettere så vel som initiere viktige tiltak.

Avslutning 6 linjer.

9

Vinnere av Anders Jahres Kulturpris 1990–2012

Anders jahres kulturpris 2004

Ingvar Ambjørnsen f. 1956

Litterære frynsepunkter EKSIL I EPPENDORF Ingvar Ambjørnsen har snart skrevet 50 bøker. Han er en gudbenådet forteller, henfallen til et uopphørlig skrivearbeid innfattet av et anonymt og trolig forbausende streit bohemliv et sted (eller to, eller tre) i Hamburg. Mange av tekstene hans er befolket med eksistenser på siden av, eller komplett utenfor, den store hvite flokk.

Ambjørnsen skriver med dirrende, solidarisk klo om rennesteinens folk. Om dem som stiger ned til oss med en annerledeshet innabords.

Om dem som har tilhold på yttersiden. Han har i bok etter bok portrettert skyggesidens Norge gjennom skakke karakterer, hinsides alt borgerlig møblement og prektighet. De fire bøkene om Elling lyser som en spesiell skatt i den norske 1990-tallslitteraturen.

Håret står som en grånende hippieglorie om hodet hans. Dette lange, ugredde krattet er like viktig for ideen om forfatteren Ambjørnsen

12

som den er for ideen om frelseren Jesus Kristus. Det er jo også mulig å se for seg Karl Marx uten skjeggpryd. Det er bare temmelig vrient.

Ambjørnsen fant selvsagt veien til forfattergjerningen gjennom den litterære undergrunnen.

Han sluttet på gymnaset etter bare en måned. I stedet skaffet han seg typografiutdannelse på yrkesskolen.

«Jeg visste at jeg skulle skrive. Det var ikke de store drømmene, men jeg visste det. Men at jeg en dag skulle leve av å skrive, forestilte jeg meg aldri. Jeg var forberedt på et liv som nattevakt på et hotell. Jeg var klar for et liv på hybel – alene. Den første boken – 23-salen (1981) – skrev jeg for hånd mens jeg var sivilarbeider på Frelsesarmeens husvilleherberge på Harald Hardrådes plass i Oslo. Drømmen var å bli lyriker. Visst faen! Jeg leste Jens Bjørneboe. Finn Carling. Pløyde Arne Dørumsgaards svære antologier med poesi fra Østen. Jeg ga ut Pep-

13

Kunstens veivisere

sikyss, 22 sider med dikt og psykedeliske tegninger, da jeg var tjue. Den kostet tre kroner og femti øre. Av et opplag på 500 kastet jeg 250 eksemplarer i en container i Bergen. Jeg har fortrengt det. Jeg hører at samlere er villige til å betale 10 000 kroner for den. Men hør: To år før jeg ga ut Pepsikyss, fikk jeg en avtale med Solum Forlag. De var villige til å gi ut En dragefangers drøm. Så fikk jeg kontramelding fra forlaget og tenkte til helvete med forlagskapitalen! Men boken var en fornærmelse mot eget talent; i stedet for å lytte til min egen stemme ble boken kokte jeg den på motkulturens lunkne mainstream,» sier Ingvar Ambjørnsen.

Samtalen med Ambjørnsen foregår i Hamburg, i en skuffende strøken og lite tilsjasket leilighet i åttende etasje med svimlende utsikt mot kaienes vinsjer, tv-tårnet og de tolv Le Corbusier-influerte bomaskinene som bærer navnet Grindelhochhäuser. Disse fredede blokkene ble bygget etter krigen som hovedkvarter for den britiske okkupasjonsstyrken i byen. De tyske arkitektene som fikk oppdraget, var politisk ubesmittet av nasjonalsosialismens ragnarokk. «Du blir ikke hamburger før du har lært deg å elske disse blokkene, heter det i Hamburg. Nå bor det gamle damer med puddel der. Elling bodde også der,» sier Ambjørnsen. Han peker forbi ergometersykkelen som står parkert midt i stuen, foran de store glasspanelene som kan gjøre selv en hardkokt forfatter høydesvimmel. Rett borti nabolaget ligger den gamle trikkefabrikken (som en gang bygget blåtrikker til Oslo), hipt transformert til dyre boliger og mediekontorer.

Ingvar Ambjørnsen

mitt eksil var nødvendig,» sier han. En grunnleggende innadvendthet er tvingende nødvendig for forfatteren. Men samtidig bærer han under hjertet et brennende ønske om å nå frem til flest mulig. I Norge er han en offentlig person, i Hamburg kan han være helt anonym.

Det tyske eksilet gir ham en fredet verden. Et totalt annerledes liv har gitt løsningen.

I gjennombruddsromanen Hvite niggere (1986) brukte han egne observasjoner. «Jeg skrev den boken fort. Men hvilket språklig uttrykk den skulle få, og hva som skulle tas bort, krevde grundig tankearbeid. Den er så å si den eneste av bøkene mine hvor jeg bruker egne livserfaringer – men det er ikke Knausgårds metode. Jeg har aldri skrevet om familien min.

Egentlig er jeg riksmålsmann, selv om Hvite niggere ikke skulle tilsi det, skrevet på riksmål.

Det halvkriminelle miljøet hovedpersonen tilhører, bestemmer språket,» sier han.

Ambjørnsen er omfavnet av hasjliberalere – og kritisert for sin rusliberalitet. Har fått priser både fra Språklig samling, Riksmålsforbundet, Frelsesarmeen og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur – og en drøss andre. Ambjørnsen har skrevet seg igjennom menneskesinnets kompliserte irrganger.

For gode forfattere (som Ambjørnsen) hender det at en figur som den såre, underfundige og sosiale særlingen Elling bare banker på og forlanger å bli skrevet. «Bøkene om Elling er et eventyr som ikke slutter. Teaterstykket om Elling går hele tiden et eller annet sted i Tyskland. Og i Finland, hvor jeg ikke selger en jævla bok, ikke faen, der går stykket uten stans. I tysk teater har historien om Elling blitt en klassiker. Jeg planlegger så å si ikke tekstene når jeg skriver. Heller ikke med Elling-bøkene. Elling bare skjer. Jeg har ikke gitt ham en diagnose.

Elling er bare en annen type, han er annerledes enn en psykopat som går i svart. Hvor mye faenskap rommer en stakkars sjel? Jeg hørte den furtne stemmen hans, det forknytte, det at

ELLING-INDUSTRIEN Forut for besøket har ikke Ambjørnsen villet gi oss adressen. Men leiligheten er et sted inn fra Falkenried og Hoheluftschaussee. Per telefon blir vi geleidet frem.

Ambjørnsen har bodd i Hamburg siden 1985, med sin tyske kone, oversetteren Gabriele Haefs. «Hun er like sær som meg. Og

14

15

Kunstens veivisere

Ingvar Ambjørnsen

kristoffer joner

nicolai cleve broch

linn skåber

kåre conradi

gard b. eidsvold

robert skjærstad

A D V A R S E L : Filmen inneholder vold, nakenhet, bannskap, vannsenger, brukog misbruk av narkotiske stoffer. www.revejakta.no

16

@CJI G:>:GHGJ9 og hiZ^c WZg\Z hkZcYhZc Klipper K>96G ;A6I6J@6C nfk Fotograf <6JI: <JCC6G> Line-producer ?6C":G>@ <6BBA:C< Manusforfattere I=DB6H H::7:G< IDG?JHH:C & B:II: B# 7£AHI69 Produsent HNCC£K: =£GH96A Regissør JAG>@ >BI>6O GDA;H:C

BV^ed presenterer ´9Zc h^hiZ gZkZ_V`iVµ etter en roman av >c\kVg 6bW_®gchZc med `g^hid[[Zg _dcZg! c^XdaV^ XaZkZ WgdX]! \VgY W# Z^YhkdaY! @ gZ 8dcgVY^! 7_®gc HjcYfj^hi! A^cc H` WZg! GdWZgi H`_­ghiVY og 8ZX^a^Z Bdha^ Casting 8Za^cZ Zc\ZWg^\ihZc

Scenograf HI:>C :AK:HI69 Rekvisitør hV ^hVXhhdc Kostymedesign @6G:C ;67G>I>JH <G6B Maskør/sfx ?JC: E66A<6G9 Lydopptak BDGI:C HDAJB Lydsjef <>HA: IK:>ID Komponister

han ikke våget å ta telefonen – og tenkte oi, her har jeg fisk på!»

Ambjørnsen sier at Elling er en figur som har gitt ham mye moro.

«Da Elling-stykket ble satt opp i Lübeck, ble jeg kontaktet av en ung, kvinnelig regissør som ville lage en Elling-monolog. Jeg sa ok, du får klippe – men ikke dikte til noe. Det viste seg at hun allerede hadde leid en leilighet til Elling, der Elling er født – der borte i Grindel-blokken. Der var det plass til tolv publikummere.

Stykket varte i en time og 50 minutter. Det ble så tett på at det nesten ble guffent før noen menn i sykehushvitt kom og hentet ham,» forteller Ambjørnsen.

Den første Elling-filmen ble nominert til Oscar.

«Jeg hadde ikke planer om å gjøre mer Elling. Men han har blitt en middelstor bedrift,» sier Ambjørnsen.

ubehag. Men det skinner av tekstene, der individet i bunn og grunn er ensomt under stjernene og en truende himmel. Samlingen Sorte mor kom i 1994 og ga Ambjørnsen plass i første rekke blant våre mest kresne novellemestere som med bruk av knappe virkemidler gjør genren til stor kunst. Natt til mørk morgen kom i 1997. Senere er det kommet flere samlinger.

Ambjørnsen har også festet et solid grep om yngre lesergrupper gjennom de ti bøkene om Pelle og Proffen (mange er også filmatisert). Ambjørnsen har ikke skjult sitt motiv: Han ville forføre gutter og jenter, lure dem til å lese skjønnlitteratur. Han lyktes fullt ut med sin plan.

Da Ambjørnsen mottok Anders Jahres Kulturpris, takket han blant annet med å trekke frem den glemte forfatteren Sigurd Mathiesen (1871–1958) fra Larvik. Han skrev «noen av de mest forunderlige tekster som er skrevet på norsk. Ja, han ligner forresten ikke på noen der ute i den i den store verden heller – selv om han ble kalt den norske Poe.» Det gikk ikke spesielt godt med Mathiesen. Etter dobbeltdebuten i 1903 med novellesamlingen Unge sjæle: Syv fortællinger og romanen Hide Unas gikk det jevnt nedover. Mathiesen viste Ambjørnsen «den hårfine grensen som går mellom anerkjennelse og ignoranse. Hvor tilfeldig det kan være. Hvor urettferdig».

Bak ham står bøker i stålhyller; en halvmeter Knut Hamsun, Karl May, Axel Jensen, Brüder Grimm. På kontoret er det en tettpakket vegg av bøker: Ambjørnsen på utallige språk.

«Mathiesen hadde et vilt blikk. Men han fikk det ikke til. For du trenger flaks også. I mange år gjorde jeg ikke annet enn å skrive, og ga ut to bøker i året. Jeg har valgt bort det å ha barn, og alt annet. Jeg skriver,» sier Ambjørnsen.

MANUSVASKHELVETET Han har en ny roman på beddingen. Krøllete, store manusbunker overrislet av endeløse – blyantgrå – kommentarer og merknader reiser i skyttel­ trafikk mellom forlaget i Oslo og Ingvar Ambjørnsens eksilbolig i Hamburg. Boken skal gis ut høsten 2012. Tittelen er klar: Natten drømmer om dagen. På forlaget «vaskes» manuset, det er en møysommelig prosess som tar måneder. Hver frase, hvert ordvalg, hver vri på historien flombelyses som om det lå på et obduksjonsbord. «Det er et helvete. Du venner deg aldri til det. Jeg er for lengst mentalt ferdig med denne romanen, og vil straks begynne på neste bok. Og så tar manusvasken måneder,» sier Ingvar Ambjørnsen.

Han har skrevet en rekke noveller som lodder dypt, og som ofte er breddfulle av ubehag, dysterhet og uhygge. Her er død og eksistensielt

Design: Fruitcake Foto: Sebastian Ludvigsen

17

Anders jahres kulturpris 2008

Leif Ove Andsnes f. 1970

Tenkende langs tangentene EMOSJONELLE KARTSKISSER Norge har så visst fostret pianister med utferdstrang, betydelige evner og ambisjoner utover det smålåtne, som den trønderske Chopin-eleven Thomas Dyke Acland Tellefsen (1823–1874).

Men de aller fleste har måttet nøye seg med en solistkarriere innaskjærs. Ingen har som Leif Ove Andsnes så suverent utmeislet sin rettmessige plass blant verdens mest betydningsfulle pianister. Han er overøst av priser, utmerkelser og svimlende superlativer. Han har spilt med en lang rekke av verdens beste orkestre og dirigenter. Han har erobret sagnomsuste konsertsaler. Klangkatedralene. New York Times beskrev Andsnes som «a pianist of magisterial elegance, power and insight» og utnevnte ham til «the most accomplished pianist of the new generation». Avisen kunne gjerne tilføyd at han er en gudbenådet kunstner som har blitt kjent med ensomhetens nødvendige smerte, besitter en olympiers

18

dedikasjon og arbeidsvilje henimot prøyssisk og forrykt selvdisiplin.

Men først og fremst er han en musiker som på ekstraordinært vis har klart å få forbindelseslinjen mellom et analyserende intellekt og det magiske i dyptloddende, emosjonelt briljante fremførelser til å gløde. I all viraken har han beholdt en sølvtråd av grundtvigiansk, nordisk coolness som han har flettet sammen med et virksomt og eksplosivt temperament. I sitt klaverspill er det som om han søker å bli ett med instrumentkroppen.

Lenge før han debuterte i Oslo i 1987 – for sikkerhets skyld med en predebut-turné til Troldsalen i Bergen, Bjergsted i Stavanger og kinoen på heimalandet Karmøy – var det klart at han ikke bare var et usedvanlig klavertalent (han begynte på musikkonservatoriet i Bergen rett etter ungdomsskolen), men også hadde alle de andre personlige egenskaper som er forutsetninger for at en ung pianist skal lyk-

19

Kunstens veivisere

Leif Ove Andsnes

20

21

Kunstens veivisere

med ansiktet vendt mot musikerne. Alle klaverkonsertene og korfantasien skal spilles inn på plate. Kjernen i prosjektet er samarbeidet med Mahler Chamber Orchestra. Hele syklusen skal vi til slutt fremføre i ti nøye utvalgte konsertsaler i Europa og USA. Beethoven utvikler den romantiske klaverkonserten, solistrollen blir stadig mer heroisk samtidig som konsertene blir mer og mer symfoniske.

Det er plutselige kast i musikken. Og klangforandringer. Den første og tredje klaverkonserten spilte vi inn i Dvořák-salen i Rudolfinum.

Den er en drøm og har en storslått, fantastisk lyd, men salen er ikke for stor. Beethoven tømmer en for krefter, mer enn Mozart. Han tar tak i kraven din og sier: Lytt! Beethoven insisterer med sin musikk. Han krever sin mann,» sier Andsnes.

Han sier at Beethovens betydning er overveldende. Og siterer Claude Debussy, som sa at «det hadde vært bedre at den mektige, døve ikke hadde eksistert».

«Da jeg var liten, spilte jeg de første taktene av Måneskinnsonaten. Beethoven gir en klar stemning og åpner et stort landskap. Han var en del av barndommen min, men han var ikke den store kjærligheten. Beethoven legger gjerne mye høyt opp i registeret på klaveret, og mye langt ned. Det er en høy himmel i musikken hans. I midten er det lite som skjer. Hva er dette rommet han skaper? For meg var han lenge en u-pianistisk komponist. Jeg oppfattet ikke det umiddelbart sensuelle under fingrene.

Jeg har brukt en del år på å forstå Beethovens provoserende villskap.»

For Andsnes er det noe vakkert over Beethovens naive tro på at han har noe å meddele lytteren. «I Beethovens verden er musikken sannhet. Ingenting er vagt, ingenting er falskt. Dette er selvsagt en rørende tanke i vår tid, når ironien er overalt – men det er et aspekt det er vanskelig å forstå.

Pastoralesymfonien – hva er det? Er det reli-

kes i det globale pianomesterracet. Publikum og kritikere var målløse av begeistring over 17-åringens spill. Nesten utviskede spor av en litt sky guttevalp fra Karmøy kan kanskje fremdeles avleses i den voksne mesteren. Som vokste opp med Abba, Kate Bush, fotballkamper på liv og død, med blankt eufonium i skolekorpset, med svermerier like lidenskapelige som håpløse. Året etter brakdebuten var han klar for Edvard Griegs klaverkonsert – som han strengt tatt ikke kjente før forespørselen kom. Dette urnasjonale musikksmykket skulle fremføres under Festspillene i Bergen, med Andsnes som den yngste a-mollsolisten noensinne.

Siden har han spilt den med en rekke orkestre og dirigenter – på mange kontinenter. Han har slitt ut to notehefter.

«Jeg har lagt Griegs a-mollkonsert i dvale – på ubestemt tid. Jeg har et sterkt forhold til Grieg, men han har også sin begrensning.

Han var jo bare 25 år da han komponerte denne konserten; det var som en berusende ungdomsforelskelse. Her er fine, smågeniale detaljer og litt overfladiske bravurpassasjer.

Jeg spilte den mange ganger etter debuten. Så bestemte jeg meg for å legge den bort for å gi plass til annen musikk. Og for å slippe å bli han som spiller Griegs a-moll. Men jeg skal ta den frem igjen fra tid til annen,» sier Andsnes.

REISEN MED BEETHOVEN Samtalen med Andsnes foregår i Bergen. Han har nettopp kommet hjem etter en krevende turné og plateinnspilling i Praha før festspillkonserten i Grieghallen. Andsnes har gått løs på et særdeles ambisiøst prosjekt: I løpet av fire år – eller mer – skal han «for sin egen del» gjøre dype dykk i Ludwig van Beethovens fem klaverkonserter, korfantasien i c-moll (for piano, kor og orkester) og mange av de 32 pianosonatene.

«Jeg bryter noen grenser her. Jeg skal både spille – på flygel uten lokk – og lede orkesteret

22

Leif Ove Andsnes

— Mirum est notare quam littera gothica, quam nunc putamus.

— Leif Ove Andsnes

23

Kunstens veivisere

fenomen, at ethvert forsøk på å kopiere stilen han spilte Bach i, vil falle flatt til jorden. (…)

Det mirakuløse ved Gould er hans anslag og den vektløse kvaliteten i hans polyfone spillemåte, hvor de vertikale og horisontale elementene i musikken er i perfekt balanse.»

Han sier oppklarende: «Jeg tror ikke at jeg kommer til å spille Goldbergvariasjonene.

For at de skal bli del av en selv, må man spille dem hele tiden. Bachs polyfoniske univers er så annerledes enn all annen musikk. Kanskje utvikler man en spesiell side av hjernebarken ved å spille ham mye? Bachs musikk sitter ufattelig dypt i oss.»

giøst? Det er noe opphøyd og dypt oppriktig over Beethovens tro på den idealistiske kunstnerens egenverdi – og dette er godt for vår tid. Han skrev radikal musikk. Eroica kunne vært komponert i går. I klaverkonsertene møter vi en symbiose av hans pianistiske glede og virtuositet, og utviklingen av hans symfoniske stil.»

I sin innsiktsfulle bok om pianisten skriver Astrid Kvalbein at «Beethoven låg òg betre til rette for Andsnes [enn Mozart] då han var ein seriøs ung mann med hang til å gruble over eksistensielle problem. Det gav meining å streve med dei store tema til den tyske komponisten, i lys av høge åndelege ideal. Noko ved Beethoven stemte liksom med den varianten av bedehusvestlandets gudsfrykt og nøysemd som Leif Ove hadde i blodet, og med arbeidsmoralen som hørte med».

LIVET OG MUSIKKEN Andsnes fikk tidlig kontakt med tsjekkiske Jiří Hlinka i Bergen.

Møtet kan ha vært avgjørende: Hlinka skjønte umiddelbart hvilken ekstraordinær begavelse den unge gutten fra Karmøy var. Hlinka introduserte Andsnes for det mørke, gåtefullt kantete og ofte rått tilhugde universet til Leoš Janáček. «Jeg fikk straks lyst til å spille alt av ham. Og en av de første plateinnspillingene jeg gjorde – jeg var 20 og hadde skrevet platekontrakt med Virgin Classics – var med Janáčeks musikk.»

For Andsnes har pianister som Dinu Lipatti, Arturo Benedetti Michelangeli, Sviatoslav Richter og Géza Anda hatt en særlig betydning.

Kammermusikkfestivalen i Risør har også vært av stor betydning for Andsnes. Han beskriver Risør som «et ufattelig viktig sted i mitt liv». Festivalen ga ham ledererfaring, både administrativt og musikalsk. «Jeg følte meg grønn når jeg skulle gi en opptakt til kammerorkesteret,» sier han. Ian Bostridge, Artemis-kvartetten, Matthias Goerne og Christian Tetzlaff er musikere han har spilt gjentatte ganger sammen med.

Andsnes har ved klaveret møtt mange av verdens ledende orkesterdirigenter – og fått

BACH-VARIASJONEN Han har nylig avsluttet en lang periode med Sergej Rachmaninovs fire klaverkonserter. Alle fire er forskjellige i sin senromantikk. Den siste har tydelige spor av Rachmaninovs opphold i USA; her er innflytelsen fra jazz hørbar.

Andsnes har skygget unna komponister som Aleksandr Skrjabin, Olivier Messiaen og Maurice Ravel. Han er fascinert av dem, kan til og med beundre musikken, men sier at «de ikke føles som mitt univers». Han elsker Ravel, men kjenner en enda større dragning mot Debussy.

«Jeg har ikke unngått Bach, jeg har stor respekt for Bachs musikk – og kan til og med si at jeg elsker den. Men Bach er ikke mitt daglige brød,» sier Leif Ove Andsnes.

På bloggen Deceptive Cadence (Forræderiske kadenser) til amerikanske National Public Radio har Andsnes skrevet om Glenn Goulds innspillinger av Bachs Goldbergvariasjonene fra henholdsvis 1955 og 1981. «Glenn Gould var en så unik personlighet, et slikt

24

Leif Ove Andsnes

tespiller siden 1999 er plateprodusenten John Fraser. Andsnes har spilt inn plater for blant annet BIS, Virgin, EMI Classics og Deutsche Grammophon. Nå spiller han eksklusivt inn for Sony Classical. Han er nominert til en drøss med Grammy-priser. Andsnes tråkker først og fremst opp sin egen vei i et felt belagt med århundrelange fremførelsestradisjoner Han spiller aldri konserter i kjole og hvitt. Å bli far har også gitt sterke impulser til musikken. «Jeg ler og gråter lettere enn tidligere, og det åpner kanskje nye rom i musikken.

Det slår meg at jeg har lettere for å hengi meg til et øyeblikk i musikken etter at datteren vår ble født,» sier han.

Han forsikrer at man forblir student i dette faget hele livet.

brynt sin forståelse av solistens rolle. «Jeg spilte med noen viktige dirigenter til å begynne med. Neeme Järvi tok meg med rundt i verden.

Paavo Berglund hadde jeg enorm respekt for.

Hans Sibelius-tolkninger står som noen av de sterkeste som er gjort,» sier han.

Mariss Jansons, Antonio Pappano og sir Simon Rattle pryder også Andsnes’ liste over dirigenter han har spilt med. De senere årene har dirigenter som Gustavo Dudamel, Andris Nelsons og Vladimir Jurowskij gitt inspirerende samarbeid. I de siste årene har Andsnes hatt belgiske Jacques de Tiège som mentor.

I møter med de Tiège arbeider Andsnes pianistisk helt nede på et uhørt detaljnivå, med fingersetting, med å bringe klarhet inn i spillet og luke vekk små uvaner. En annen viktig støt-

25

Anders jahres kulturpris 1998

Bentein Baardson f. 1953

Teaterscenens magnetisme HAMLET OG RASKOLNIKOV Som teaterkunstner har Bentein Baardson vært velsignet med kulturelt betinget motstand av sterkeste valør. Han ble født i New York og snart skipet til Norge, der han fikk sin oppvekst på den mørkeste sørlandsstripen. Den med den dypeste bibeltroen. «Jeg torde ikke si til noen i Kristiansand at jeg ville gå teaterveien. Da jeg kom inn på Statens Teaterhøgskole tidlig på 1970-tallet, ble det dannet bønneringer for meg. Og da jeg endelig fortalte det til farmor, sa hun: Huff! Jeg ymtet noe om at du har da ikke i vært i teater, farmor? Hun så alvorlig på meg og sa: Og ikkje på tivoli heller,» forteller Baardson.

I Oslo møtte han en teaterverden der han kunne gjenkjenne seg selv i andre og andre i seg selv. Han har en bronserøst som er helt hans egen, den drønner av fuktig muld, svart natt, gammeltestamentlig patos.

26

Bentein Baardson skulle bli en fremragende skuespiller. Han fikk tidlig bryne seg på store og krevende roller. «Jeg var på rett sted til rett tid,» sier han selv. Han fikk sin debut i Fjernsynsteatret, der han gestaltet Osvald i Ibsens Gengangere. Han har hatt de ledende rollene i Brechts Puntila, Sofokles’ Oidipus og Shakespeares Coriolanus. Rollene som har etterlatt de kanskje dypeste sporene i ham, er Shakespeares tragiske hevner Hamlet og Dostojevskijs Raskolnikov (i regi av Kjetil Bang-Hansen), som dreper en fæl utsuger av en pantelånerske og innbiller seg at han er et ekstraordinært menneske som kan begå slike grusomme forbrytelser uten å kjenne anger. «Det er vanskelig å bli kvitt roller som Raskolnikov,» sier han.

Som teaterinstruktør er han å betrakte som en av våre beste. Han har en voldsom arbeidskapasitet og har kreert en lang rekke

27

Kunstens veivisere

Bentein Baardson

â&#x20AC;&#x201D; Mirum est notare quam littera gothica, quam nunc putamus. â&#x20AC;&#x201D; Bentein Baardson

28

29

Kunstens veivisere

Kristiansand Symfoniorkester og Opera Sør samlet i én driftsorganisasjon.

«Vi har ikke hatt noen å ringe til underveis.

Dette har ikke vært gjort før. Kilden har både vært en fusjon og en stor revolusjon. All kunst er i rivende utvikling i dette rike landet vårt.

Derfor er det viktig at vi også ser på hvordan vi kan organisere våre kunstinstitusjoner på fremtidsrettede måter. Tilskuddene må brukes best mulig. Vi manifesterer nasjonen med kulturhus, slik vi før bygget fyrtårn og samfunnshus. Signalbyggene vil bli stående igjen etter oss og etter denne tiden med oljerikdom. De er vår tids katedraler, vår tids opplevelseskatedraler. For 40 år siden skulle alle til Finland for å se moderne kulturarkitektur. Nå kommer de til Norge,» sier Baardson.

Han har hatt regiansvaret i store tv-produksjoner, som den store Hamsun-serien med Per Sunderland i hovedrollen. Den fire timer lange fjernsynsversjonen av Peer Gynt kaller han for «hjerteblod». På Rogaland Teater dramatiserte og iscenesatte han Alexander Kiellands Skipper Worse og Garman og Worse i en fem timer lang sceneversjon. På Den Nationale Scene hadde han regien på den ni timer lange oppsetningen av Amalie Skrams Hellemyrsfolket (som også inkluderte middagspause!). «Etter at den hadde vært spilt for 40 000 mennesker, stod en annonse i Bergens Tidende: Søker to billetter til Hellemyrsfolket i bytte mot to 14-dagersturer til Mallorca,» forteller Baardson.

nyskapninger for scenen. Han regidebuterte på Trøndelag Teater med Strindbergs enakter Den sterkeste. Året etter satte han i scene sitt eget barnestykke Prins Umulius, Gladimat og Brillefin. Han dykket videre ned i Shakespeares verden med oppsetninger av Romeo og Julie, Midtsommernattsdrømmen og Hamlet.

På Rogaland Teater laget han satirisk musikal av Karel Čapeks dystopiske fremtidsfabel Salamanderkrigen (en fremsynt allegori over fascismens og kommunismens fremmarsj i Europa, utgitt i 1936). På Nationaltheatret og på Det Norske Teatret har Baardson satt opp store produksjoner av blant andre Molière, Evripides, Steinbeck og Brecht.

Han har vært teatersjef på Rogaland Teater og Den Nationale Scene i Bergen og kunstnerisk leder for Teater Ibsen og Agder Teater.

KATEDRALEN KILDEN Baardson tiltrådte i 2010 sjefsstillingen for Kilden Teaterog Konserthus for Sørlandet. «Jeg trodde jeg skulle trykke på repeat-knappen i mine sene år, men så kom Kilden! Sørlandet har aldri før hatt et slikt bygg, kanskje skyldes det rivaliseringen mellom Aust- og Vest-Agder, kanskje var det en inngrodd mørketro og angst. Men politikerne var endelig djerve nok til å si ja takk til et bygg både for teater og konserter,» sier han.

Bygget kostet 1,7 milliarder kroner og har fire scener. Det åpnet i 2012. Bygget ble tegnet av finske ALA Architects sammen med de lokale SMS Arkitekter. Akustikken i konsertsalen er allerede lovprist som makeløs. Kilden – oppkalt etter Gabriel Scotts roman Kilden eller Brevet om fiskeren Markus fra 1918; Markus eide fromhetens nådegave – er det største teater- og konserthuset i Norge etter Snøhettas operabygg i Bjørvika. Bak den bølgende eikeveggen – som alluderer både til eiketømmereksporten på 1600-tallet og de rike, lokale båtbyggertradisjonene – er Agder Teater,

Bentein Baardson

gen Draumkvedet. Dramaturg Bodil Kvamme bidro også til denne oppsetningen.

Hvis et menneske er sine gjerninger, er Baardson forskrekkelig mye. Han har ledet Norsk kulturråd og vært kunstnerisk ansvarlig for Ibsenåret 2006 og Ski-VM i Oslo i 2011. Han har hatt ansvaret for åpningen av Bibliotheca Alexandrina og Den Norske Opera & Ballett (begge tegnet av Snøhetta). Han satte opp den vilt storslagne Peer Gynt – foran Sfinxen og pyramidene i Giza i ørkensanden i Egypt.

«Vi har en lengsel etter noe mer, etter å forstå virkeligheten uten alle de rasjonelle svarene. Vi søker oss frem – og tilbake – med vår sanselighet og bruk av noe intuitivt; kunsten settes inn i en sammenheng der spørsmålene blir stående igjen. Ikke svarene.»

Baardson sier at Sørlandet har hatt en kolossal tørst og lengsel etter kunst og kultur. «Jeg har heldigvis bare en åremålsstilling som administrerende direktør ved Kilden. Jeg drømmer jo om en dag å kunne konsentrere meg om mindre og mer intime formater. Det er det detaljerte skuespillerarbeidet jeg alltid har satt mest pris på og lengtet etter. Sette opp Ibsen, Tsjekhov, Beckett, Pinter. Men der har tilbudene merkelig nok vært heller magre.

Kanskje de kommer? Som regel er det en tid for alt,» sier Baardson.

Som olympisk seremonimester på Lillehammer i 1994 valgte Baardson å bygge en bro til antikkens Olympia og Sparta på særnorsk manér. Han tok i bruk den norske eventyrarven og sørget for å vektlegge en tydelig fredsmarkering. Men først og fremst laget han en magisk, storslagen og forunderlig intim utendørsforestilling – som ble sett av fjernsynsseere over hele kloden.

«Jeg brukte mye krefter på at staben og de medvirkende på Lillehammer ikke skulle bli olympiske i hodet. Prosessen var identisk med det å sette opp Karius og Baktus på en liten teaterscene i en småby. Riktignok var det flere mennesker involvert, og arenaene var større. Men det å finne frem til en klar idé for innhold og for konsekvensene som gjennomføringen ville avstedkomme, bød på de samme utfordringene.»

Han lot horder med hardingfelespillere, bunadskledde folkedansere, samer med reinsdyr, troll og vetter i fantastiske kostymer, fredsduer, Liv Ullmann og Thor Heyerdahl bidra til den enestående olympiske åpningsforestillingen.

Den største teaterproduksjonen i OL-året fant sted på Det Norske Teatret. Sammen med Halldis Moren Vesaas og Arne Nordheim skapte Baardson den spektakulære forestillin-

RITENES ROM Det finnes nedtegnelser fra Olympia (i førkristen tid) om boksere som svelget sine egne, utslåtte tenner – og fortsatte å bokse. Mange boksere ble så ille tilredt at det kunne reises berettiget tvil om deres identitet. De olympiske lekene har alltid vært en arena for grenseoverskridelser – og en arena for riter. «Ritene synliggjør gudene og deres inngripen i den menneskelige verden,» sier Baardson.

30

31

Anders jahres kulturpris 2010

Soon-Mi Chung Stephan Barratt-Due f. 1952 & f. 1956

Drivhusgartnerne UTSIKT TIL GLEDE OG VIRTUOSITET I et land som tradisjonelt har dyrket enestående idrettsprestasjoner og ensomt heltemot i klodens isørkener som var de nasjonale dyder, kan det virke nærmest naturstridig at noen viser omsorg for kunstmusikkens mest lovende talenter – og den uforstilte, iboende musikkgleden hos de aller yngste. Duoen, ekteparet og ildsjelene Stephan Barratt-Due og SoonMi Chung har fått egne, internasjonale musikerkarrierer til å blomstre – og samtidig har de transformert Barratt Due musikkinstitutt til en eksepsjonell institusjon.

Dette unike musikalske drivhuset ble stiftet i 1927 og har siden 1931 hatt tilhold i en rødmalt trevilla i Lyder Sagens gate i Oslo. Året etter ble landets første musikkbarnehage startet her. Trevillaen er siden bygget ut med en moderne kammermusikksal. Fiolinisten Stephan Barratt-Due har vært rektor og

32

kunstnerisk leder siden 1985, mens fiolinisten og bratsjisten Soon-Mi Chung leder det ambisiøse Juniororkesteret. Til sammen utgjør de to en vital og svært viktig del av norsk musikklivs grunnvoll. Siden 1986 har musikkinstituttet vært drevet som en privat stiftelse.

På Barratt Due musikkinstitutt får smårollinger sine første musikkopplevelser (nest etter mors og fars vuggesang). En dyp musikkglede gis til barn og ungdom. Og samtidig er dette en talentfabrikk som klekker ut mange av våre fremste musikere og løfter dem opp til et nivå der de kan møte den nådeløse, globale konkurransen.

Barratt Due har bidratt til å få frem musikere som Eva Knardahl, Liv Glaser, Jorunn Marie Bratlie, Henning Kraggerud, Vilde Frang, Ragnhild og Eldbjørg Hemsing, Tine Thing Helseth, Guro Kleven Hagen – og Alex­a nder Rybak og Didrik Solli-Tangen.

33

Kunstens veivisere

Soon-Mi Chung & Stephan Barratt-Due

â&#x20AC;&#x201D; Mirum est notare quam littera gothica, quam nunc putamus. â&#x20AC;&#x201D; Bentein Baardson

34

35

Kunstens veivisere

til bunns, fordrer det et nærstudium av klassiske musikere.

Den høyere musikkutdanningen har i Norge hatt skrinne kår, men har flere røtter og standhaftige drømmer i sitt fundament. Svært lenge var musikkutdanningen drevet på initiativ av private krefter. Ludvig Mathias Lindeman var organist, komponist og samlet inn tusenvis av norske folkemelodier. I 1883 startet han sammen med sin sønn hovedstadens organistskole, som skulle utvikle seg til landets første musikkonservatorium. Dette gikk inn i Norges musikkhøgskole da denne ble opprettet i 1973. I tillegg til Lindeman-familiens tålmodige innsats startet sivilingeniør Olav Selvaag i 1959 Musikkskolen Veitvet, som ble til Østlandets Musikkonservatorium. I 1996 ble denne institusjonen slått sammen med Norges musikkhøgskole.

Familien Barratt Due har helt siden starten fulgt sitt eget, selvstendige spor gjennom norsk musikkundervisnings historie. Pianisten Mary Louise Barratt Due og hennes ektemann, fiolinisten Henrik Adam Due, startet i 1927 Barratt Due musikkinstitutt. Henrik debuterte i 1913 – med Mary som akkompagnatør. Det ble et samspill som varte livet ut.

Han var i 20 år ansatt i Oslo Filharmoniske Orkester. Mary var en av landets fremste pianister, og bare ti år gammel ble hun tatt opp ved Musikkonservatoriet. Hun fortsatte studiene da hun 14 år gammel reiste til Roma og Accademia di St. Cecilia, hvor hun ble i seks år. Der fikk hun Liszt-eleven Giovanni Sgambati som lærer, og gjennom ham fikk hun den best tenkelige forståelse av komposisjonene til Liszt og Chopin. Hun studerte også med Grieg-vennen Percy Grainger i London.

Hun spilte tidlig impresjonisten Debussy – og møtte i Oslo uforstand og uvilje mot det fremmedartete tonespråket. Mary ga talløse konserter i USA og Europa, og sammen med ektemannen turnerte hun utrettelig i Norge.

Men en slik opplisting vil alltid være mangelfull; Barratt Due har forsynt musikkverdenen med mange flere fremragende musikere. For elever ved Barratt Due er ikke konsertpodiet noe som venter dem i en fjern fremtid, når de en gang trår ut i det profesjonelle rampelyset.

Podiet er like naturlig integrert i undervisningen som notestativ og instrument, åndedrett og hjerteslag.

Stephan Barratt-Due og Soon-Mi Chung er tredje generasjons talentgartnere i det sydende musikkinstituttet. Og de to er i høyeste grad ett med sin institusjon.

ET EGET SPOR «Jeg er overbevist om at ethvert menneske bærer på en helt spesiell stemme og gjemmer et eget skattkammer. Det er min oppgave å løfte dette frem. Når noen nærmer seg sin egen stemme, må vi hjelpe den.

Denne utviklingen kan skje eksplosivt,» sier Soon-Mi Chung.

«Alt handler om formidling. Undervisning er dialog. Jeg har lært mye av elevene mine, det har alltid vært berikende. På Barratt Due har vi et team med flotte lærere. Her møtes og inspirerer likesinnede hverandre. Vi har alltid hatt den innstilling at musikken ikke kjenner noen aldersgrenser – bare kvalitet,» sier Stephan Barratt-Due. Den filosofiske nøkkelen til Barratt Dues musikkundervisning ligger i å gi barna evnen til å motivere seg selv. Øvingen vil da bli lystbetont. Dette er viktig, for det finnes absolutt ingen snarveier til å mestre et instrument på høyt nivå. Det kreves tusenvis av timer med øving, år etter år. Samtidig gjelder det å se hver enkelt – og la de unge bli del av noe som er større enn dem selv. En klar forståelse av at de unge som mennesker er individer med ulik utviklingstakt, er også nødvendig – samtidig som de alltid må utfordres til å prestere litt mer enn de strengt tatt makter. Skal man forstå begrepet konkurranseutsatt næring

36

Soon-Mi Chung & Stephan Barratt-Due

Da Stephan Barratt-Due var 28 år, kom generasjonsskiftet i familiens musikkinstitutt – og fra første dag en radikal fornyelse. «Det var en stor avgjørelse å ta. Men lysten til å drive familiens musikkhus videre var sterk,» sier han.

Chung og Barratt-Due har spilt inn plater, turnert i svært mange land – og de har drevet en intens og langvarig utforskning av kammermusikken. Stephan Barratt-Due har ledet en rekke ensembler og leder i dag Oslo Camerata. Arne Nordheim og Ketil Hvoslef er blant komponistene som har skrevet verk for dem. Olav Anton Thommessen skrev bratsjkonserten Ved komethodet for SoonMi Chung, som hun urfremførte med Oslo Filharmoniske Orkester.

Begge spiller på kostbare instrumenter som speiler deres egenart. Giovanni Battista Guadagnini var utvilsomt den mest interessante fiolinmakeren utenfor Cremona midt på 1700-tallet. Fiolinene er lakkert i skinnende, dype rødfarger og har en særegen form og karakter. Guadagnini var trolig selvlært, selv om det er hevdet at han var elev av Stradivari.

Barratt-Due spiller på en Guadagnini fra 1751, eid av Dextra Musica (Sparebankstiftelsen DnB). Chungs fiolin er fra 1747 og er eid av Christen Sveaas.

Arne Nordheim skrev at «Barratt Due musikkinstitutt er å anse som en geriljagruppe i musikkens tjeneste – en gruppe som uventet rykker frem og som like uventet og stillferdig trekker seg tilbake, og etterlater seg et landskap med flere folds avkastning».

Fiolinisten Stephan Barratt-Due sr. og søsteren Esther Fladmoe, pianist og klaverpedagog, drev instituttet videre i annen generasjon.

Det røde eventyrhuset – som den gang også var de to familienes hjem – summet av intens musikalsk aktivitet fra tidlig til sent.

LIV ELLER DØD Soon-Mi Chung var 17 år da hun reiste fra Seoul i Sør-Korea til Paris.

For faren hennes var Jascha Heifetz den største fiolinisten.

«Jeg skjønte at musikken var liv eller død.

Min drivkraft var så sterk at jeg trengte ikke annet. Mine koreanske lærer sa: Du må reise ut! Jeg begynte mine studier ved Conservatoire National de Paris. Byen er for meg uløselig forbundet med Beethovens fiolinkonsert,» sier Chung.

De to traff hverandre i London i 1978, der de spilte i Queen Elizabeth Hall. Begge studerte videre ved Menuhin-akademiet i Gstaad i Sveits og ved San Francisco Conservatory of Music, med Camilla Wicks som lærer. Og begge to ga oppsiktsvekkende debutkonserter i Oslo, med et års mellomrom.

Hennes første jobb var som solo-bratsjist i Kringkastingsorkestret. Så ble hun ansatt som fiolinist og andre konsertmester. Siden delte hun og ektemannen konsertmesterstillingen.

Stephan begynte å spille fiolin med sin far da han var fem år gammel. Han var 17 år da han kom til Arve Tellefsen. «Hvis du er god på fiolin og er alene på et lite sted, så blir du nerden. Du blir raskt den vandrende snøballblinken,» sier Barratt-Due.

37