Simon Urban
Plan D Oversatt av Ute Neumann
For l age t Pr ess
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 3
2/28/13 9:53 AM
[s ta r t de l]
Onsdag 19. oktober 2011
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 9
2/28/13 9:53 AM
1
W
egener åpnet smekken på kordfløyelsbuksa, tok fram penis med to fingrer og senket skuldrene. I noen sekunder var det helt stille, så plasket den varme urinen ned i det tørre løvet, støtvist, én stråle tørket inn, så kom en ny, som vokste seg til en dampende bue før den atter skrumpet inn og ble avløst av neste. Wegener inntok en mer bredbeint positur, telte med, for tiende, ellevte, tolvte gang bygde den tynne strålen seg opp, krummet seg og falt ned, brått avbrutt, så bare dryppet det. Hvis man fjerner seg fra åstedet, bør man i hvert fall ikke ha piss på skoene når man kommer tilbake, hadde Früchtl pleid å si og aldri greid det selv, og hadde han ikke sagt noe om det på forhånd, ville ingen ha lagt merke til skoene hans etterpå. Wegener la hodet bakover. Stirret ut i natten. Metallkledningen på gassledningen glitret i måneskinnet, en sølvaktig stripe som fortok seg mellom trærne på høyre og venstre hånd. Stripen ville fortsette å glitre hvis man fulgte den, hvis man holdt samme avstand hele tiden og sørget for at måneskinnet traff metallet i riktig vinkel, gjennom en diffus labyrint av eikestammer og betongpilarene som bar gassviadukten, i kilometer etter kilometer over det raslende løvdekket helt til sektorgrensen. Dette røret lyser fortsatt vei til Vesten, tenkte Wegener, dette røret er sosialismens feite ariadnetråd. Han måtte smile. Der oppe hørte de nok hva han tenkte, kanskje vugget de på hodene og sa: Jo da, overfladisk sett har du rett, men ser man nærmere etter, skjønner man nok at røret faktisk lyser vei østover, langt inn i Den sosialistiske union, til Ural, helt til Sibir, det er en avgjørende forskjell, det er tross alt bare gassen som strømmer vestover, det er det hele. 11
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 11
2/28/13 9:53 AM
Simon Urban Wegener ristet penis, dyttet den på plass i buksa, lukket smek-
ken. Langt inne i skogen flammet krimteknikernes prosjektører opp, blendende lyse flekker kuttet opp av trestammer, de ble stadig flere og vokste snart sammen til én stor flekk som han nå halvblind satte kursen mot som om den var lyset i enden av en lysløs tunnel, snublende gjennom greiner og lyng, helt til det var så lyst at han kunne kaste et blikk på skoene sine: To flekker på høyre, én på venstre fot. Åtte prosjektører hadde Lienecke og karene hans satt opp, fire på hver side av ledningen, som nå ikke lenger glitret sølvaktig, men fremsto som flekkete og mosegrodd, den største av de mange usle forsyningskanalene som skar Øst-Tyskland i stadig tynnere skiver. Bak det blafrende sperrebåndet hadde representanten fra energidepartementet og sikkerhetsvaktene hans for lengst stivnet til mutte skuelystne. Like ved brummet generatoren på hengeren, røde kabler buktet seg gjennom løvet og opp bakken som inntørkede blodspor. Lienecke delte ut kassevis med søppelposer. Assistentene hans ga seg til å rake løv og lot bladene drysse ned i sekkene på så mauraktig vis at man skulle tro Politbyrået hadde forbudt tørt løv med øyeblikkelig virkning. Som alltid når han så Lienecke og folkene hans i arbeid, dykkende, klatrende, gravende, grafsende, skrapende, teipende, konserverende og sorterende, var Wegener glad for at han ikke hadde noen ting med den slags puslespill å gjøre, og han var glad for å kunne sette sin lit til disse typene som tidsnok hadde forstått at lykke og ulykke kunne avhenge av én dråpe svette, sæd eller urin på skoen, og at uendelig tålmodighet var en sjelden evne som man kunne nå langt med, særlig i Den tyske demokratiske republikk. Ingen av assistentene snakket mens de jobbet. Og Lienecke sa ingenting, han heller. Bare generatoren brummet, og løvet raslet. Av og til knaket det i en grein. De seks mennene i hvite overaller som rotet i jorden med jevne bevegelser, minnet Wegener om noen besynderlig beherskede dyr som møysommelig, men forgjeves lette etter føde. En krimtekniker-art som kommuniserte ved hjelp av usynlige signaler, markerte revir telepatisk, fulgte en hemmelig koreografi, spankulerte 12
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 12
2/28/13 9:53 AM
Plan D
over skogbunnen som en letargisk populasjon albino-storker, synkron og i sakte tempo, alle på geledd, ett skritt i minuttet. Wegener snudde seg mot de to uniformerte mennene fra folkepolitiet som sto lent mot Phobosen og røykte, uimottakelige for Lieneckes geskjeftige ballett. Betjentene stirret ut i mørket, antakelig var de misunnelige på kollegaene som hadde kjørt jegeren og de to siklende kjøterne hans til kammeret for over en time siden, og sugde på krumme sneiper, nesene var som piper snudd opp ned, de blåste røyken nedover, men røyken lot seg ikke lure og trakk uforstyrrelig opp igjen. Wegener satte seg på huk. Stakk hånda inn i det tørre løvet. Her hadde det ikke regnet på flere dager. Kanskje uker. Løvsankerne kunne neppe ha noe håp om å finne spor etter bildekk. Fotspor var enda mer usannsynlig. Da gjensto bare det evige håpet om tyggegummi spyttet ut av vanvare, lakkspor på eikebark, notislapper som hadde sklidd ut gjennom hull i bukselomma. Wegener reiste seg og lente seg mot en trestamme. Armbåndsuret viste kvart over ni. Hadde han flaks, ville de pakke sammen i ellevetiden. Hadde han uflaks, kunne det trekke ut til mellom ett og to. En førstebetjent er mistroisk tjuefire timer i døgnet, hadde Früchtl sagt, og den mistroiske førstebetjenten blir igjen til siste slutt. Den mistroiske førstebetjenten mistror sine kolleger, krimteknikerne og mordofferet fordi han er verdensmester i mistro. Den mistroiske førstebetjenten mistror fremfor alt seg selv. Stole kan du gjøre på Gud, men her til lands kan du faktisk ikke gjøre det engang. Lieneckes tropp rykket sakte fremover mot gassledningen. Det begynte å hope seg opp med breddfulle sekker ved siden av generatoren. Den nakne skogbunnen var som rynkete, brun hud full av rotårer og hull, men helt fri for tyggegummi og papirlapper. Lienecke løftet høyrehånda. Folkene hans nikket. Slike bilder kommer til å kverne rundt i hodet mitt når jeg er nitti, tenkte Wegener, som en gnager i hamsterhjulet, en uendelig loop i senga på gamlehjemmet, når de siste synapsene har tetnet og sikkelet renner ned på puta i tykke tråder. Når 13
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 13
2/28/13 9:53 AM
Simon Urban
andre i delirium pines av sine gyvelbusker og søndagssteker og FDJtomsinger, ser jeg for meg to betjenter fra folkepolitiet som står og røyker foran en opplyst haug med løv i Köpenick, der lokallaget av Ku Klux Klan danser, spankulerer og rasler med løv i sakte tempo mens et lik dingler i bakgrunnen. Og sykepleieren sier: Men herr Wegener, da! og stryker meg over de siste grå hårene med en hanskekledd hånd, nesten ømt, som om hånda slett ikke var iført noen hanske, alt det der er over for lengst, herr Wegener, det var en gang, den skogen din, det visne løvet, balletten, liket, de tjukke betjentene og representanten fra energidepartementet. Det er du ferdig med, det spilte en rolle i livet ditt i sju eller kanskje ti dager, kanskje sågar en hovedrolle, men så var det slutt, for alltid, over og ut. Wegener kjente at han brått ble grepet av trøtthet. Trøttheten la seg tett rundt hodet hans, en skumgummimatte på tykkelse med en kantstein, som demmet alt, slukte alt. Aller helst skulle han sporenstreks ha glidd ned langs den ru trestammen, ned i det tørre løvet, for så raslende å krype sammen og be Lienecke om å slukke lyset så fort som mulig, alle åtte prosjektørene. En av betjentene gryntet. Wegener snudde seg. To lyse punkter flimret over skogsveien langt borte fra og nærmet seg sakte. Lienecke løftet hodet, nikket, så ned igjen. Assistentene hans avbrøt gravingen og justerte vinkelen på de fremst prosjektørene. Lyskjeglene flyttet seg nærmere gassledningen én etter én, lyste opp en trøstesløs naturscene; nå kunne showet starte. En skinnende, langstrakt Phobos Prius. Den ovale grillen funklet. Brått ble også liket opplyst. Grelt trådte det fram fra den skogsvarte bakgrunnen, skåret ut av gassledningens skygge, en slapp, svevende marionett som hang i en eneste tråd. Liket vender oss alle ryggen, tenkte Wegener, fyren henger der og dingler, men ikke søren om han vil ha noe med purken å gjøre av den grunn. Hemmeligheten er hans og bare hans. Han bryr seg ikke om nikotinavhengige politibetjenter, 14
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 14
2/28/13 9:53 AM
Plan D Lieneckes løvsankerroboter, stuptrøtte etterforskere. Her er det ingen
som bryr seg om noen. Her har alle sine klart definerte oppgaver: Dingle, røyke, stirre, granske. Et lite sekund ble Wegener seg enda en gang bevisst det bisarre som heftet ved ethvert åsted, den uvirkelige forbindelsen mellom automatisert geskjeftighet og tid som har stoppet opp, et menneskes forvandling til objekt, det påtvungne, vilkårlige fellesskapet som ingen av de tilstedeværende noen gang har brydd seg om. Tilfeldighetene som gjør at den ene henger der og dingler mens de andre graver, skjønt det like gjerne kunne ha vært motsatt. I den aktuelle konstellasjonen er det jeg som er førstebetjenten, tenkte Wegener, og den hengte, spinkle gamlingen i dyr frakk, silkeslips, gullur og sammenknyttede skolisser er offeret. Syttifem, åtti års liv tar slutt under Nordmagistralen ved Müggelsee, uvisst av hvilken grunn, og vips begynner det evinnelige showet på nytt, etterforskningsmaskineriet, spørsmålene, løgnene, anelsene, det fins bare fem mulige svar: naturlig død, ulykke, selvmord, uoverlagt drap, drap. Det ene svaret er like utilfredsstillende som det andre, svaret kommer alltid for sent, det tilfredsstiller i høyden etterforskerens ærgjerrighet og de pårørendes smerte, men det forblir i grunnen betydningsløst. Lyskjeglene som spratt bortover skogsveien, var nå blitt til to billykter som seg nedover den slake bakken, trillet gjennom forsenkningen, svingte, blendet. Eksospotta ga fra seg en ralling, en Wartburg Aktivist, tenkte Wegener, gammel, men velstelt. Bilen stoppet like ved generatoren. Departementsdelegasjonen glodde. Det funklet i to halefinner av aluminium, en rapsol-sky dunstet bort, den evige, overopphetede stanken av frityrolje, så ble billyktøynene slukket, kupélyset tent, en blond mann rotet i en veske, la noe oppi, åpnet bildøra, steg ut, hilste på alle som glodde, slengte igjen døra, begynte å gå mot Wegener. «Doktor Sascha Jocicz», sa den blonde med litt andpusten stemme, «jourhavende ved rettsmedisinsk avdeling Mitte.» «Martin Wegener, Köpenick kriminalpoliti», sa Wegener og måtte lide seg gjennom et langt, smertefullt håndtrykk. 15
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 15
2/28/13 9:53 AM
Simon Urban
«Oberstløytnant Wegener?» «Kaptein, doktor.» Doktoren smilte ikke når han knuste fremmede folks hender på jobb, derfor smilte ikke Wegener heller. Jocicz slapp taket og betraktet gassledningen, liket, den skinnende Priusen, sekkene med løv. Blikket hans vandret over scenariet, fra høyre mot venstre og tilbake fra venstre til høyre. Nå har han scannet alt, tenkte Wegener. Jocicz snudde seg, marsjerte bort til Wartburgen, åpnet bagasjerommet med stramme, effektive bevegelser, løftet ut en diger metallkoffert med stramme, effektive bevegelser, slo igjen bagasjeromsluken med stramme, effektive bevegelser, speilte seg i bakruten for å sjekke frisyren, strøk hånda ømt over skillen. Han består av nesten bare kanter, tenkte Wegener, en kantet skalle med kantete hake. Kantete skuldrer nedenfor haken. Antakelig bein som ståldragere under buksa. Muskuløse stolper til å marsjere stramt og effektivt med. «Hvem putrer så sent gjennom natt og vind?» Lienecke dukket seg og passerte sperrebåndet. «Jaså, han er belest også, kollegaen.» Jocicz rakte Lienecke hånda, og begge klemte til uten å fortrekke en mine. «Hei, Ulf.» «Hei, Sascha.» Wegener funderte på hvem som klemte hardest, Ulf eller Sascha. «Starteren?» Lienecke trakk til seg hånda for å klø seg i hodet. Rettsmedisineren hadde vunnet. «De fikser det ikke. I hvert fall ikke på de bilene som er produsert om vinteren. Dette er faktisk andre gang i år. Du kan stole på at pinjongen knekker.» «Hva koster en Wartburg-starter?» «For mye. Men på den nye Agitatoren er visstnok alt så mye bedre.» Jocicz åpnet metallkofferten med et klikk og tok opp en hvit beskyttelsesdrakt. «Vet du om noen som eier en Agitator?» spurte Wegener og så opp 16
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 16
2/28/13 9:53 AM
Plan D
mot himmelen. Vinden tok tak i tretoppene. Det begynte å suse i hele skogen. «Jeg vet faktisk om noen som eier en Phobos Datscha også.» «Jeg også», sa Lienecke, «Varsko Krenz.» Jocicz gliste kantete og tok på seg overallen. «Hva slags forventninger har du til forhandlingene om gassleveransene til Vest-Tyskland, kaptein? Moren min pleier å si at alle politikere er kjeltringer. Som kriminalbetjent har du sikkert utviklet en viss magefølelse for slikt.» «Det stemmer nok som moren din sier,» sa Wegener. «Én ting er sikkert: Det ender ikke med at noen blir pågrepet.» «Det har du rett i. Det er aldri noen av dem som blir arrestert.» «Lafontaine kommer til å sitte der i Weimar og gasse seg i lokale pølsespesialiteter», sa Lienecke. «Så krangler de om gassprisen i tolv samfulle timer, før han drar sin vei. I sin VW Phaeton med oppvarmede seter og starter som fungerer.» «Tolv timer holder ikke.» Wegener så på liket som nå hadde begynt å svinge lett i vinden. Suset i tretoppene var blitt kraftigere. Flygende havdønninger. Blader dalte ned gjennom prosjektørlyset som store, gylne snøfnugg. «Hvem greier å stappe i seg flest pølser? Lafontaine eller Varsko Krenz?» «Det er bare å se på Varsko, det pungdyret. I pølsespising tar han rotta på hvem som helst.» «Den der er det seks måneder for, Sascha.» «Jeg sa pungdyr, ikke fleskeberg. Pungdyr koster bare tre.» Wegener snudde seg og stirret ut i mørket. Plutselig fornemmet han at det var noen der ute, noen som så på ham, noen som fikk med seg alt som skjedde. Noen som lente seg mot stammen på et eiketre, utstyrt med nattkikkert og supernyre. Noen som kunne si en hel del om det lille som hadde skjedd her i løpet av de siste timene, og som nå hadde bare ett ønske: At denne letetroppen snart måtte bli ferdige med den meningsløse jakten på spor som ikke fantes fordi de for 17
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 17
2/28/13 9:53 AM
Simon Urban
lengst var blitt fjernet. Slik at også han som overvåket overvåkerne endelig kunne gå hjem. Jeg kan lukte dere på lang vei, tenkte Wegener, dere spioner, bak alle de buskene og murene og maskeradene deres, er det noe jeg stoler på, er det nesa mi, jeg kjenner at noe er råttent, brødre, på loftet, i kjellerboden, bak søppelcontaineren, jeg værer sneipene deres, mikrofonene, teleobjektivene og selvgodheten deres, særlig den. Wegener stirret fortsatt. Lienecke og den kantete rettsmedisineren så på ham. Ingen sa noe. Raslingen i løvet og brummingen fra generatoren, det var det hele. Hvem det enn var som hadde stått der – nå trakk han seg tilbake, lydløst, usynlig. Det er nå man skulle gitt betjentene et spark bak, tenkte Wegener, det er nå man skulle stormet inn i skogen med lommelykten, til en flyktende skygge løste seg fra trestammen, den skyggen man aldri fikk tak i uansett, men som man i hvert fall ville få bekreftet at fantes. En av Lieneckes menn ropte, bøyde seg ned, knelte i løvet. Lienecke tok på seg brillene og skrevet over det blafrende sperrebåndet. «Den tyske skogen», sa Jocicz, «er en kilde til glede så lenge man slipper å granske den for fingeravtrykk.» Wegener gikk nærmere sperrebåndet. «Greit om jeg ser på deg jobbe på nært hold?» «Var det Josef Früchtl som lærte deg opp?» «Ja, heldigvis.» «Da kan jeg ikke godt si nei.» «Nei», sa Wegener, «du kan ikke det.» Jocicz nappet i overallen sin. «Jeg har en til i kofferten.» Nå ble også de fire prosjektørene på den andre siden av gassledningen justert. Liket hang plutselig i motlys, røret var en skitten valk av bøyde metallplater, sveisesømmer og digre muttere. Oppskremte nattsommerfugler sirklet i det falske dagslyset, vekket til live en siste gang, i morgen kommer den kalde høsten og tar dere mens dere sover 18
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 18
2/28/13 9:53 AM
Plan D
i trærne, tenkte Wegener og dro på seg den altfor store, syntetiske drakten. Betjentene snudde seg bort og fortsatte å røyke ut i mørket. Jocicz ventet ved sperringen. Synet av en kaptein innpakket i plastfolie fikk det kantete ansiktet til å bli litt rundere. Jocicz marsjerte av sted, Wegener fulgte etter over den renskede skogbunnen, i en halvsirkel rundt gassledningens høyre betongpilar. For hvert skritt ble litt mer av liket synlig, bare nølende snudde det seg mot sine gjester, helt til det viste fram et rynkete voksansikt, en nebbaktig, krum nese, bustete øyenbryn, hvitt skjegg på haken. Jocicz stoppet foran liket og saumfor det centimeter for centimeter i skinnet fra lommelykten. Han dyttet opp buksebeina og gransket de bleke, hårete leggene. Presset den hanskekledde tommelen ned i den gustne huden. Tok bilde av de lett krummede hendene, de misfargede neglene, leddene. Studerte de utgåtte skoene med de sammenbundne lissene, fotograferte dem uten et ord. Alt det stramme, effektive hadde forlatt bevegelsene hans. Som en katt strøk han rundt den slappe kroppen, noterte, klatret opp en stige, kjente på bakhodet til liket, det grå håret, det forundrede fjeset, lyste inn i de døde øynene med lommelykten og klatret ned igjen. Wegener så på. Da Jocicz var ferdig, satt silhuettene av de to betjentene inne i bilen, ubevegelige og med hakene på brystet. Departementsgruppen sto og diskuterte. Lieneckes menn hadde rensket hele området innenfor sperringen for løv. Én lastet sekkene på to lukkede hengere, de andre gikk omkring i skogen bak blafrebåndgrensen med håndholdte prosjektører. Berusede kjempeildfluer som ikke kom til å finne noe det ikke var meningen at de skulle finne. «Vær så god, bli med.» Jocicz hadde hentet fram sin vennligste stemme. Wegener forsøkte å sette opp en interessert mine, enda så trøtt han var. «Du sa du ville være med.» Jocicz flyttet klappstigen litt nærmere gassledningen, klatret opp trinnene på høyre side og inviterte ham med en gest til å følge etter på venstre. Wegener fant et par hansker i lomma på overallen, tok dem på og sjekket at stigen sto stødig. «Det er trygt», ropte Jocicz ovenfra. 19
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 19
2/28/13 9:53 AM
Simon Urban
«En mistroisk førstebetjent kontrollerer stigen», sa Wegener mest til seg selv og begynte å klatre, helt til ryggen og nakken på liket befant seg førti centimeter fra ansiktet hans. Nå kunne han se den mørke ringen der løkken åt seg inn i den lange halsen. Nedenfor sto Phobos Priusen som en forhåndsbestilt likbil. To bulker i det svarte taket. Jocicz så over skuldrene på den hengte, famlet med hendene, gummifingrene klatret oppover det stramme tauet, knyttet seg til never og dro raskt og hardt i tauet. Wegener så rett inn i øynene på Jocicz. Jocicz’ blikk holdt stand. «En henrettelse», sa Wegener. «Ser sånn ut», sa Jocicz. «Eller en fingert henrettelse.» «Det er også mulig.» «Når da?» «Cirka 48 timer siden», sa Jocicz. «Kanskje litt mindre. Han døde ikke av kvelning, men av brudd i nakken. De fikk ham til å stille seg på taket av bilen og ga gass, en fallhøyde på én femti, det var det.» «Ok.» «Sammenbundne skolisser og en løkke med åtte kveiler, Wegener. Gode sjanser for å havne i dritt til langt oppover ørene.» «Jeg skjønner det.» «Og klærne ser pampete ut.» «De gjør det.» Jocicz strøk hånda gjennom håret. Et lite, gult blad som hadde satt seg fast i skillen, dalte ned. Wegener kjente at det luktet av liket. Svette, mugg og så smått begynnende forråtnelse. «Hva gjør du nå?» Wegener klamret seg til de kalde stigetrinnene med begge hender. «Etterforske. Det er jo jeg som er etterforskeren.» «En etterforsker som ikke har noen å arrestere.» «Det gjør ingenting, vi arresterer aldri noen uansett», sa Wegener og klatret sakte ned stigen.
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 20
2/28/13 9:53 AM
[s ta r t de l]
Torsdag 20. oktober 2011
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 21
2/28/13 9:53 AM
2
W
egener åpnet øynene, lukket dem, åpnet dem på nytt. Viften hang i taket som et fyldig insekt med tre feite, flate bein. Det trege dyret rørte seg ikke, hadde aldri rørt seg, kom neppe noensinne til å røre på seg. Kanskje var den ikke engang koblet til. Wegener prøvde å huske om Karolina noen gang hadde fått viften til å snurre en glovarm sommer, for å skape litt filmstemning. Ikke det han kunne huske. Greia hadde alltid bare hengt der urørlig og kastet en sakte vandrende skygge mot taket. En forvrengt edderkoppskygge med tre feite, flate bein. Han famlet etter Minsk-telefonen på nattbordet, trykket menytasten, stakk det lysende displayet rett opp i synet på seg: 10:49h. Ett ubesvart anrop, 09:53h, W.B. jobb. Borgs hadde ventet på at han skulle ringe tilbake i en time, med to hundre bilder fra åstedet spredt utover bordet og vitneutsagnet fra jeger x eller y kvernende i hodet, stinn av den hardnakkede besluttsomheten som i atten år hadde fått ham til å skyfle saker vekk fra skrivebordene på sin avdeling straks det var antydning til politisk turbulens i horisonten. Wegener merket hvor godt han likte Borgs’ metode i dette tilfellet. Han snudde seg over på magen, presset ansiktet ned i puta, dro dyna over hodet og regnet på hvor lenge denne gassledningsaffæren ville legge beslag på ham: I åtte timer til, når man så realistisk på det. Da ville K5 overta saken, gradere dokumentene i full fart, hemmeligstemple alt sammen, og ferdig med det. Eller kanskje de sendte saken rett videre til Normannenstrasse, Statssikkerhetstjenesten, internavdelingen. Jocicz ble spart for obduksjonen, Lienecke behøvde ikke å vurdere det innsamlede materialet, han selv slapp ukevis med gjettelek, avhør av turgåere, ryttere, sopplukkere, vektere fra gassledningsvaktselskapet og krangler med energide23
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 23
2/28/13 9:53 AM
Simon Urban
partementet om etterforskning i sperret område og all den dritten. I stedet var det å underskrive en taushetserklæring grunnet spesialetterforskningsstatus III, et tynt, gult ark med en mengde trusler i liten skrift som dekket alt fra degradering til oppsigelse til fengselsstraff i Bautzen. Så fikk alle som hadde vært til stede kvelden før signere på at de verken ønsket å miste jobben eller bli dømt til fengsel for å ha røpet gradert informasjon, og derfor skulle unnlate å snakke eller på annet vis kommunisere med noen – herunder slektninger/ inngifte slektninger og/ eller kolleger involvert i den angjeldende etterforskningen – om aktuelle etterforskningstiltak og alle relevante omstendigheter. Formuleringen på annet vis kommunisere fikk Wegener til å tenke på røyksignaler. Kanskje det skyldtes indianer-teltleirene som Tobias Kirchhoff hadde pleid å ordne til for FDJ om somrene, oppe i Mecklenburg et sted. Wegener så for seg Jocicz, Lienecke og krimteknikerne sitte rundt et rykende leirbål i Neutstrelitz, alle med tepper i hendene, der de på annet vis forsøkte å kommunisere om liket under gassledningen. Jocicz skrev med røykskyer opp i kveldshimmelen: Stol på meg, folkens, sammenknyttede skolisser og åtte kveiler på repet, det var DEM, ingen tvil, banna bein. Og Lienecke svarte, viftende: Helt klart, vi fant ingenting i løvet, ikke det minste spor, og nettopp dét er sporet, det er bare DE som er så grundige! Og så samtlige krimteknikere, med synkrone viftebevegelser, som et tragisk kor: Ikke det minste spor, dét er sporet! Wegener slo dyna til side, satte seg opp med et stønn, vippet opp vinduet, subbet ut på badet. Den siste fungerende lyspæren sendte sitt sparsommelige lys mot servanten. Doen og badekaret lå igjen i grønnfliset mørke. Oppe på speilskapet lyste Karolinas gamle spraydeodorant, en lakserød, glitrende fallos med påskriften Action. Den aller siste resten av action i vårt forhold, hadde Karolina sagt en gang, og Wegener hadde svart: For det første var det et helt elendig ordspill, og for det andre er denne typen action til å stole på, i hvert fall, den venter på deg hele livet, i pallevis, på supermarkedet, produsert med mye solidaritet på kombinatet Kroppshygiene. Og så Karolina: Noe 24
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 24
2/28/13 9:53 AM
Plan D
du ikke aner hva er. Og så Wegener: Jeg lukter mann. Karolina: Det merkes. Og nå hadde han i et helt år vært ute av stand til å kaste en stygg, lakserosa sprayboks som lurte på ham på badet. Som lyste opp i skinnet fra den halvinvalide lampen som en nedkjørt schlagerstjerne på parkscenen i Eisenhüttenstadt og stemte i den gamle låta om kjærlighetssorgen som ikke gjør forskjell på folk. Wegener støttet seg til vasken med begge hender, så inn i speilskapet og betraktet dette ansiktet som nå hadde vært hans i femtiseks år. Til tross for den nebbaktige nesen, de litt for runde kinnene og det blekblonde håret der vikene ble stadig dypere, hendte det at han syntes dette jeg-ansiktet så godt ut. Men ikke i dag. I dag virket dette fjeset som han hadde gransket hundre tusener ganger før, konturløst, uten særpreg, uproporsjonalt, latterliggjort av de røde strimene som rynkene i lakenet hadde etterlatt seg, et krøllete kart der få seire og mange nederlag var markert. Kaptein Hengekjake. Ikke noe Karolina trengte å savne, tenkte Wegener og visste at han like ofte hadde tenkt det motsatte, foran det samme speilet, med de samme lakenrynkene i pannen. Han snudde sprayboksen slik at Action-navnet ikke lenger var synlig, og skrudde på radioen. Jan «Kliner’n» Hermann, forkynte den eviglykkelige programvertstemmen, DDR-klineballadenes konge, med sin nyeste låt «Ingen tvil, tiden hater kjærlighet». Det startet med noen likegyldige akkorder. Husk det, sa Früchtl-stemmen inne i hodet hans, menn er som gulvplanker, de blir bare penere med alderen. Kvinner er som gulvplanker under et tak som lekker; først blir de mugne, og så råtner de. Som jeg savner dem, de verbale villmannsturene dine, tenkte Wegener. I den dampende varme dusjen prøvde han å ignorere ulingen til Jan «Kliner’n» Hermann mens han forestilte seg samtalen som K5karene ville føre med ham om kort tid, hele den lange turen rundt grøten inkludert. Mistanken om at mordet på gassledningsliket ikke var en ren privatsak, var like umulig å overse som brandyreklamen på 25
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 25
2/28/13 9:53 AM
Simon Urban Alexanderplatz. Den uhyrlige mistanken man aldri måtte tenke: Nå
blinket den skiftevis i rødt og i grønt i meterhøye neon-versaler som det var umulig å ignorere. Altså ville herskapene med de veldoserte begravelsesansiktene sitte vaglet på Borgs’ blåpolstrede kontorstoler og lire av seg tjenesteinstrukser de hadde lært utenat, drevet av en nagende frykt for å slumpe til å si en forståelig setning. Språkløshetens språk, sosialistisk kommunikasjonskompetanse. Og alle sammen ville de stadig skjele bort på Borgs. Og Borgs kom til å trone i vindusnisjen sin som en mett munk, med hendene foldet foran kulemagen, tilsynelatende sovende, i hvert fall forstummet på ubestemt tid. To ganger hadde Wegener opplevd Borgs i slike ansvarskontroverser, begge sakene hadde dreid seg om forberedelser til republikkfluktforsøk. Begge gangene hadde det endt med ulykker med dødelig utgang før forbrytelsen var blitt fullbyrdet. Begge gangene hadde Borgs forvandlet seg til en taus klosterbror under samtalene med spesialenhetene, han hadde latt mennene i de grå dressene snakke, hadde lyttet til de klossete, uendelig lange setningene og kodete hintene og ikke sagt noen ting. Navnløse oberster forsynte K5-mennene med funn, de leverte etterforskningsresultater og lukket saksmapper. En urgammel lek der spillereglene aldri forandret seg. Til slutt hadde Borgs sendt hele gjengen på dør med det vennlige bulldoggfjeset sitt. Uten å ha bjeffet en eneste setning. Walter, der leverte du, ingen holder kjeft som deg, tenkte Wegener og skrudde av varmtvannet. Å tie er en avdelingsleders sanne kunst. Så oppdaget han flåtten på sin venstre legg. En liten, svart kule som nettopp hadde tatt sitt parasittlivs første og eneste dusj. * De nedslitte sjakkbrettgulvene i gangene på politikammeret forledet
fortsatt Wegener til å tilpasse skrittlengden til mønsteret. Han prøvde å sette skotuppene nøyaktig mot kanten på kvadratene, noe som førte 26
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 26
2/28/13 9:53 AM
Plan D
til et gammelt og velkjent problem – steg på lengde med ett kvadrat var for korte, steg som gikk over to kvadrater, var for lange. Museskritt eller sjumilssteg, det var alternativene. Wegener var i humør til sjumilssteg. Hvor ofte hendte det at man satt med en sak som man kunne lesse over på spesialistene allerede på dag én? Med urimelig lange skritt gikk han mot Borgs’ forværelse og nøt dagens første seier: Den venstre skotuppen traff linjen på det siste kvadratet og berørte samtidig døra. Touché. Christa Gerdes tok seg ikke bryet med å se opp fra skjermen, hun foretrakk å punche inn tall på sin gamle Robotron Kappa så den pelslueaktige tårnfrisyren dirret, og valgte i stedet bare raskt å klappe ut den spinkle armen, en rynkete veiviser som sendte ham rett videre. Kvinner er gulvplanker under et tak som lekker, hørte Wegener Früchtl si. Han banket på den åpne døra og så straks at han hadde gjettet riktig: Skrivebordet i vindusnisjen var dekket av bilder av gassledningen, skogbunnen, repet, det bulkete biltaket og et ansikt som på et vis virket mer levende i det gulaktige lyset fra leselampen enn det hadde gjort noen timer tidligere i byskogen. Wegener trakk pusten dypt og entret sjefens hule, mørkerommet, røykekammeret, hva det nå var folk yndet å kalle det gulnede rommet: Alt sammen passet, her varte samtalene aldri lenger enn et kvarter. «Martin.» Borgs stumpet cigarillosneipen i en liten pappskål. Irritasjonen over gassledningsdrapet hang i det runde fjeset, et trailerlass med dritt holdt på å bli dumpet over avdelingen hans, enda livet kunne ha vært så herlig, en rolig oktobermorgen helt fri for gamle menn som var blitt hengt i samsvar med bisarre ritualer. «Fire uker igjen til gassforhandlingene, Martin. Og så skjer dette.» «Det ser saktens ut til at vi trenger pengene fra gassalget», Wegener lukket døra etter seg og pekte på den rykende pappskålen, «når vi til og med begynner å gå tom for askebegre.» «Min egen Christa», sa Borgs stolt og sank ned i stolen. «Blir hun først destruktiv, er det på eksistensielt nivå.» 27
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 27
2/28/13 9:53 AM
Simon Urban
«Så godt at det fortsatt fins konsekvente kvinner.» «Hva tror du?» Borgs foldet hendene over kulemagen. «Om gasspengene eller vår mann i skogen?» «Hva med en kombinasjon av de to?» Wegener dro en av de blåpolstrede stolene bort til skrivebordet og satte seg. «Alt tyder på at vi har et problem.» «Ikke vi, håper jeg.» Borgs lot blikket vandre over bildene. «Men på Werderscher Markt kommer de til å få rykninger når de hører om dette, det kan jeg love deg.» «Har du varslet K5?» «Ta det med ro. Saken havnet jo hos meg for bare to timer siden, ikke sant? Dessuten ville jeg snakke med deg først.» «Åpenhjertig?» «Under fire øyne. Som du ser.» Borgs tente seg en ny cigarillo, pattet på den og slengte med store anstrengelser de korte, tykke beina sine opp på den venstre kanten av skrivebordet. Trill runde hull i begge sålene. Wegener tok av seg frakken og hengte den over stollenet. «Vi får se hva vi har», sa Borgs, smattet og blåste en munnfull røyk mot taket. «Et mannlig lik på rundt åtti. Dødsårsak: Brukket nakke. Hengt i Nordmagistralen like ved sektorgrensen. Åstedet er like ubeflekket som rassen til en havfrue.» «Kunne ikke vært mer ubeflekket», sa Wegener. «Mer ubeflekket er fysisk umulig», bekreftet Borgs. «Og i denne altomfattende ubeflekketheten er det noen som har lagt ut spor som med all tydelighet viser at her har noen gamle Stasi-kadre ekspedert en forræder. Sammenknyttede skolisser, renneløkke med åtte kveiler. Slik pleide Stasi å kvitte seg med sine egne. Sist gang det skjedde var for rundt tjue år siden, i kjølvannet av Gjenopplivningen av vårt elskede DDR. Angivelig. Det er ingen som vet. Alle tisker og hvisker om det når det passer, men ingen tør si det høyt. Nemlig. Og om en måned kommer forbundskansler Lafontaine for å redde den konkurstruede 28
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 28
2/28/13 9:53 AM
Plan D
sjappa vår. Forutsatt at vi har oppført oss pent. Men for øyeblikket ser det ut til at vi har vært ganske rampete. Hva er dette for en farse, Martin? Hvem er det som prøver å drite oss ut?» Wegener viftet bort cigarillorøyk. «Disse svikerdrapene, er det bare rykter, eller skjedde de faktisk?» «Spør ikke meg.» Borgs trakk på de brede skuldrene. «Jeg har aldri møtt noen som vet. Og det samme kan det være. Symbolikken sier sitt, uansett.» «Sammenknyttede skolisser: Oss kan du ikke rømme fra. Den skjønner jeg. Men renneløkka?» «Åtte kveiler.» Borgs stakk åtte korte, tykke fingrer opp i den røykstinne luften. «8. februar 1950. Grunnleggelsen av Ministeriet for Statssikkerhet. En påminnelse om de gamle idealene, for å si det sånn. En brorskapstradisjon.» «Syke tullinger.» «Skumle, syke tullinger.» Wegener hostet. «Det er to muligheter. Vår mann jobbet for Stasi, han dreit seg ut, og de ville bli kvitt ham. Og statuere et eksempel samtidig. Som et slags signal til sine egne, for å si det sånn. De blåser altså liv i den gamle metoden, slik at alle i organisasjonen vet: Sånn går det hvis du går bak ryggen på oss.» «Sludder.» Borgs ristet på hodet. «Mannen er nesten åtti! Og hvis Stasi virkelig skulle ekspedere folk fremdeles, noe de slett ikke kan tillate seg med tanke på de internasjonale avtalene, så ville de da aldri gjøre det på denne måten. Og så fire uker før gassforhandlingene! Et eneste beviselig brudd på rettsstatskriteriene, så er det kvelden for oss. Mulighet nummer to?» «Noen prøver å legge skylda på Stasi ved å grave fram de gamle metodene deres.» Borgs smattet, røykte, smattet. «Hvis jeg vil gjøre Stasi til syndebukk, er saken nødt til å bli kjent i offentligheten, det må bli en skandale. Hvordan skal det gå til? Hvem skal sørge for det? K5 overtar saken i 29
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 29
2/28/13 9:53 AM
Simon Urban
kveld. Spesialetterforskningsstatus. Ingenting kommer til å sive ut. Og jeg kan vanskelig tenke meg at Schily tipser Aktuelle Kamera om det i morgen.» «Det ville sannelig overraske meg også.» Wegener reiste seg, trakk fra de tunge gardinene ørlite grann og åpnet de gamle dobbeltvinduene. Kald luft blåste inn i rommet og erstattet røyklukt med fettlukt. En hvit Phobos II Universal bakset med en parkeringsluke på LechnerAllee, sjåførens skallede hode stakk ut av sidevinduet, snudde seg mot høyre, mot venstre, en ubesluttsom, hudfarget kul. En plasterlapp midt på kulen. Universalen stakk skrått ut i veibanen, ga opp og suste sin vei. «Eller kanskje det var gamlekara», sa Wegener. «Hva mener du med det: ‘Gamlekara’?» «Gamle kadre. De brukte visstnok denne metoden i 1989/ 90. De levde godt på Honeckers tid. Men så kom Gjenopplivningen, deres gode venn Erich gikk av med pensjon, Krenz seiler opp som nummer én, Schily overtar som etterretningssjef etter Mielke, det blir reformer, nyorientering, og de er ute i kulda. Men noe er fortsatt uoppgjort.» «Det er teoretisk mulig», brummet Borgs. «Men tjueen år er jævlig lang tid. Hvorfor har de ventet helt til nå?» «Kanskje skolissemannen var ualminnelig god til å leke gjemsel?» Borgs så misfornøyd ut. «Og likevel tar de seg bryet med å iscenesette likvideringen på denne måten? Hvem er det de prøver å skremme?» «Andre svikere fra gammeltiden, kanskje. Aner ikke. Kanskje de bare gjorde det av prinsipp. Men det er meningsløst å spekulere i dette så lenge vi ikke aner om han faktisk var Stasi-mann.» «Først må vi få klarhet i hvem han egentlig var.» Wegener satte seg igjen. «Tenk om det bare dreier seg om gassledningen? Om forhandlingene?» «Jeg har tenkt på det, jeg også. Russisk mafia. En gammel tulling som har glemt å smøre de rette folkene. Men russerne gjør det ikke på den måten.» 30
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 30
2/28/13 9:53 AM
Plan D
«Nei, de gjør det på russisk vis.» «For eksempel. Hva tenker du om bulkene i taket på bilen?» «Improvisasjon. Eller enda et symbol, et som bare folk på innsiden forstår. Men hvorfor tok de med seg skiltene?» «Aner ikke.» Borgs lot beina gli ned fra skrivebordskanten «Det er særlig én ting jeg er nøye på: På Werderscher Markt kommer de ganske snart til å se veldig alvorlig på denne saken. Selveste Sentralkomiteen kommer til å stikke nesa si oppi dette. For oss betyr det at vi gjør nøyaktig som vi skal. Ikke det grann mer, og heller ikke mindre. Jeg trenger ikke by Kallweit større angrepsflate bare fordi han gjerne vil utvide etterretningstjenestens kompetanseområde.» «Det betyr vel at jeg er ute av saken.» «Nesten.» Den gretne skjødehunden Borgs ble til den lure sporhunden Borgs. «I natt fant de en konvolutt i frakken til avdøde. De driver og leter etter fingeravtrykk.» Den lure sporhunden feide til side samtlige bilder, dro pekefingeren over skriveunderlaget og stoppet ved en notis. «Den er adressert for hånd, til Emil Fischer, bare navnet, ingen adresse, ikke noe frimerke, ingenting. Inne i konvolutten lå det et ark, en pc-utskrift. Teksten lyder som følger: Kjære naboer, kjære kamerater, lørdag 22.10.2011 feirer vi fødselsdag. Vi ber om fårståelse, forståelse skrevet med to å-er, i tilfelle det skulle bli litt bråk. Vennlig hilsen M. Radecker, I. Dedelow i 17. etasje.» «Den døde kan altså være Emil Fischer», sa Wegener. «Eller en av avsenderne, som aldri fikk lagt konvolutten i postkassen til Fischer.» «Det kan være.» «Eller kanskje noen bare brøt opp postkassen til Emil Fischer, vi vet ikke. Christa har sjekket allerede, kombinasjonen Radecker, Dedelow og Fischer fins bare ett sted. I Ludwig-Renn-Strasse 32.» Borgs kom seg opp av stolen, vraltet bort til vinduet, lukket det og dro gardinene på plass. «Du drar dit i dag og undersøker saken, kanskje du får klarhet i avdødes identitet, noen kommentarer fra naboene, så slipper vi 31
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 31
2/28/13 9:53 AM
Simon Urban
å møte med to tomme hender. Og en omfattende rapport, er du snill. Etter alle kunstens regler.» «Skal du ha den i morgen kveld?» «Senest i morgen formiddag. Så jobber vi helt etter boka til de tar oss av saken. Jeg skal snakke med herskapene om en liten stund. Og hvis de har lyst til å snakke med deg, Martin, noe jeg er ganske sikker på at de har, skal jeg gi deg et godt tips.» «Jeg skal holde kjeft», sa Wegener. «Å lære av Borgs er å lære å seire.» Bulldoggen dumpet fornøyd ned i stolen igjen.
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 32
2/28/13 9:53 AM
Boken er satt med Adobe Caslon 11/15 pkt Papir:
Omslag:
Sats: Laboremus Oslo AS Trykk og innbinding:
ISBN xxx-xx-xxxx-xxx-x Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven
eller avtalen om kopiering med KOPINOR , interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo
www.forlagetpress.no
103143 GRMAT Plan D 130101.indd 4
2/28/13 9:53 AM