All verdens kunnskap. Leksikon gjennom to tusen år

All verdens kunnskap Leksikon gjennom to tusen år Redaktører: Siv Frøydis Berg Øivind Berg Sine Halkjelsvik Bjordal Helge Jordheim

Innhold Innledning Helge Jordheim

Noter Litteraturliste

Del 1 Orden og struktur 16

Del 2 Tid, minne, oppdatering 78

Del 3 Kunnskap og ideologi 118

Del 4 Leksikon som vare og ting 186

Del 5 Den encyklopediske drømmen 242

Kart, trær, labyrinter Tone Bratteteig og Anne Beate Maurseth

Oppdatert eller utdatert Anders Fagerjord og Helge Jordheim

Rene fakta Sine Halkjelsvik Bjordal og Johan L. Tønnesson

«Det gjelder å nå frem til dem!»

Siv Frøydis Berg og Tore Rem

Encyklopedien, biblioteket og drømmen om fullstendighet Øivind Berg

• plinius’ naturhistorie • Isidor av sevilla: etymologiae • Herefordkartet • Hofmanns leksikon • Hübners leksikon • Bayles historisk-kritiske leksikon • den store franske encyklopedi • encyclopédie méthodique

• encyclopaedia Britannica • Brockhaus leksikon • Illustreret norsk konversationsleksikon • Gyldendals konversasjonsleksikon • Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon

• klügels encyklopedi • nordisk familjebok • salmonsens konversationsleksikon • Opslagsboken • norsk Haandlexikon • norsk allkunnebok • nazi-Meyer • Arbeidernes leksikon • pax leksikon • Tidens leksikon

• lommeleksikonet • nyco konversasjonsleksikon • Cappelens leksikon • kringla Heimsins • Hjemmets store leksikon • Familieboken • The Childrens’ encyclopædia • Aschehoug og Gyldendals jenteleksikon • Hakkespettboka

• Chambers’ Cyclopædia • Zedlers leksikon • svensk encyclopedie • Wikipedia

Del 1 | all verdens kunnskap | 4

Forord

U

niversitetet, biblioteket og encyklopedien deler en felles ambisjon: å samle all kunnskap og gjøre den tilgjengelig for flest mulig mennesker, slik at denne kunnskapen kan virke i samfunnet. Historisk sett har disse tre institusjonene, to i hus og en mellom permer, inngått i forskjellige samarbeid og samliv. Akkurat nå er alle tre inne i en oppbrudds- og nyorienteringsfase, i møte med det 21. århundres dominerende krefter, globalisering og digitalisering. I slike situasjoner er det avgjørende at vi forstår hva noe har vært, for å vite hva det kan bli. Av den grunn er vi glade for å kunne vise frem et av våre felles prosjekter som gjør nettopp det, som går tilbake til leksikonsjangerens begynnelse og følger dens historie frem til i dag – for på den måten å kunne peke inn i fremtiden.

Dette er en historie om kunnskapens kretsløp, som Nasjonalbiblioteket og Universitetet i Oslo inngår i, og som vi nå utforsker i fellesskap.

Vigdis Moe Skarstein nasjonalbibliotekar

5 | all verdens kunnskap | Del 1

Ole Petter Ottersen rektor, universitetet i Oslo

| all verdens kunnskap | 6

7 | all verdens kunnskap |

Del 1 | all verdens kunnskap | 8

Innledning All verdens kunnskap — Helge Jordheim

A

ll verdens kunnskap, all kunnskap overhodet, fra det eldste til det nyeste, om det nærmeste og det fjerneste, det nyttige og det totalt unyttige – alt dette vil encyklopedien samle i sin «komplette sirkel av kunnskap». De gammelgreske ordene enkyklios og paideia har gitt navn til encyklopedien som en måte å omgås kunnskap på. Men med kunnskap mener vi jo i denne sammenheng egentlig ordene for kunnskap, ledsaget av et og annet bilde eller illustrasjon. Dermed ble også et annet gresk ord satt i sirkulasjon: «leksikon», som betyr ordsamling eller ordbok. I Norge valgte vi det sistnevnte begrepet, «leksikon», inspirert av tysk kunnskapstradisjon. Svenskene, derimot, har sin «nasjonalencyklopedi», mer i tråd med engelsk og fransk språkbruk.

Men begge benevnelser avspeiler hvordan kunnskapen og ordene er uløselig knyttet til hverandre, i sinnrike og komplekse systemer, eller rett og slett alfabetisk.

Det er bøker vi snakker om, i bindsterke verk: Store norske leksikon i BBB-reolen i stua hjemme, Aschehougs konversasjonsleksikon på hytta, Salmonsens Konversationsleksikon hos besteforeldrene eller Arbeidernes Leksikon hos kommunistonkelen. Dermed er det lett å tenke seg at leksikonet først og fremst har et omfang og et utseende. Det har kanskje et titalls bind, som står ved siden av hverandre, skinninnbundet og gjerne med gullsnitt. På baksiden står noen henkastede ord: «Madeiravin–Nedre Eiker» eller «Husbygg–Legende». Har all verdens kunnskap en form, så er det denne.

Men hva er egentlig sammenhengen mellom form og innhold? Hva er forholdet mellom ambisjonen om å samle all verdens kunnskap og alle kunnskapens ord på ett og samme sted, og rekkene av bind med gullsnitt i bokhylla? Hva er grunnen til at leksikon ser ut og føles – ja, lukter – som de gjør?

I selve bøkene møtes to sider av encyklopedienes historie, produksjon og resepsjon – hvordan de blir laget, og hvordan de blir brukt. På produksjonssiden finner vi

9 | all verdens kunnskap | Innledning

redaktører, utgivere og skribenter, men også trykketeknologi, innbindingsmåter, salg, distribusjon og reklame. På resepsjonssiden finner vi leserne, eller kanskje riktigere, brukerne. Hvem leser encyklopedier – hvis de da i det hele tatt leses og ikke heller brukes på andre måter? Hvem kjøper dem? Når blir leksika brukt, hvor og til hvilket formål?

Et leksikon angår ikke bare dem som skriver og dem som leser. Bak dem igjen finnes politiske og sosiale maktforhold, ideologier, revolusjonære strategier, nasjonsbyggingsidealer og drømmer om frihet, demokrati og deltagelse, men også totalitarisme, undertrykkelse og kontroll.

I det enkelte leksikon møtes alle disse intensjonene og praksisene, muliggjort av selve leksikonsjangeren. Forfatterne, redaktørene og leserne skifter, det samme gjelder teknologiene og distribusjonsmåtene, eller de politiske og sosiale prosjektene. Det som gjør at vi i den foreliggende boken All verdens kunnskap allikevel kan samle verk fra antikken til i dag, både håndskrevne, trykte og digitaliserte, for de svært få og for de svært mange, er nettopp at disse verkene tilhører samme sjanger.

Sjanger er noe annet og mye mer enn form. Ikke alle encyklopedier er alfabetiske, ikke alle er bøker, og ikke alle er en gang i første rekke tekster. Men alle er resultatet av den samme ambisjonen: å samle all verdens kunnskap og dele den med andre.

Utsider, tomrom og forsinkelser Vel plassert i bokhylla utstråler leksikonet en selvfølgelighet som vekker tillit og skaper trygghet. Men denne selvfølgeligheten er bare tilsynelatende. Det å samle all verdens kunnskap har ingenting selvfølgelig ved seg, for prosessen hviler på usikre forutsetninger, implisitte utvelgelsesprosedyrer og usynlige prioriteringer og motiver.

Selve ideen om å samle kunnskap er jo heller ikke en særlig presis fremstilling av det som foregår. Kunnskap er jo ikke noe man finner strødd utover i det sosiale og intellektuelle landskapet, som riskorn eller blåbær. Selv om encyklopedien fra begynnelsen har forstått seg selv som en oppsamlings- og formidlingssjanger for allerede eksisterende kunnskap, senest i Wikipedias «No original research»-politikk, vil ingen kunnskap være uberørt av den som presenterer den og sjangeren den presenteres i.

Enhver leksikonforfatter, -redaktør eller -utgiver vil vite at det er kunnskapsproduksjon de bedriver, bare på en annen måte og med andre midler enn i laboratorier og arkiver.

Hva slags informasjon tas med, hva utelates? Hvilke synspunkter og fortolkninger tillegges mest vekt? Hva slags kunnskap plasseres i hvilke artikler?

Enklere blir det ikke når den kunnskapen som skal samles inn, på et eller annet vis skal representere det hele, en komplett sirkel av kunnskap, kort sagt: alt. Selve sjan-

Innledning | all verdens kunnskap | 10

geren utelukker ingenting – det er det opp til forfatterne og utgiverne å gjøre. For det sier jo seg selv at det ikke finnes noen komplett sirkel. Enhver grense som trekkes for det som er relevant, i betydningen «leksikonverdig», kunnskap, skaper en ny utside, noe som ikke kommer med og som ikke inngår i «all verdens kunnskap». Ikke bare finnes det alltid en utside, det finnes også alltid et etterpå. Kunnskapen er i konstant bevegelse: noe blir glemt, noe annet blir oppdaget, noe blir utdatert mens noe blir oppdatert. Likevel er det leksikonredaktørenes oppgave å skape en illusjon av et hele, av en fullstendighet. Selv de leksika som bare gjelder et bestemt kunnskapsfelt, som for eksempel et litteraturvitenskapelig leksikon eller et musikkleksikon, vil påberope seg å være uttømmende innenfor dette feltet.

Uansett hvor stort verket er og hvor mye redaktørene anstrenger seg, vil ethvert leksikon være fullt av tomrom, utsider og forsinkelser. Men disse må fylles, tildekkes og utviskes – i overensstemmelse med leksikonsjangerens formål. Å presentere leksikonsjangerens historie, slik vi gjør i denne boka, handler ikke minst om å skrive om hvordan dette har blitt gjort, retorisk, teknologisk og ideologisk.

Ordne, oppdatere, kjempe og selge Leksika har noe monumentalt over seg, noe solid og varig. Da er det lett å glemme alt arbeidet som har gått med for å lage dem. I denne boka vil vi dokumentere og analysere dette arbeidet i fire kapitler som tar for seg hvordan encyklopedier ordner kunnskap, oppdaterer den, kjemper for at den skal bli ansett som sann, og – ikke minst – reklamerer for og selger kunnskapen. I et femte og siste kapittel ser vi på hvordan både encyklopedisjangeren og dens kunnskapshistoriske tvilling biblioteket er uttrykk for en utopisk drøm om universell kunnskap, en drøm som har antatt forskjellige former fra antikken og frem til i dag.

Leksikonene som denne boken tar for seg i bilder og tekst, er hentet fra Nasjonalbibliotekets samlinger. De presenteres dels kronologisk, fra Plinius den eldres Historia Naturalis, fra det første århundre e. Kr., til Wikipedia, dels tematisk, knyttet til de enkelte kapitteloverskriftene. Det er imidlertid verdt å merke seg at boka bare omtaler encyklopedisjangeren i den vestlige verden. Selvfølgelig finnes det også kinesiske, arabiske og andre ikke-europeiske encyklopedier, men de har aldri funnet plass i Nasjonalbibliotekets samlinger. Denne mangelen er i seg selv et interessant historisk faktum, men ikke et vi skal studere her.

De fleste av verkene vi presenterer her er det vi kan kalle «moderne encyklopedier», det vil si encyklopedier i tradisjonen fra Diderots og d’Alemberts Encyclopédie

11 | all verdens kunnskap | Innledning

og Encyclopedia Britannica, som begge ble utgitt fra midten av 1700-tallet og fremover.

Begge disse var dessuten inspirert av Emphraim Chambers Cyclopedia, som kom ut i to bind i 1728 og ofte regnes som den første moderne encyklopedi. Felles for disse verkene er at de er alfabetisk ordnet, og at de samtidig vil presentere et helhetlig system av ny, oppdatert kunnskap som også omfatter teknologiske og praktiske emner. Denne ideen ble opprinnelig lansert av den engelske filosofen og vitenskapsmannen Francis Bacon. I flere bøker, deriblant On the Advancement and Proficency of Learning fra 1605 og Novum Organon fra 1620, tok Bacon til orde for et fremtidsrettet kunnskapsbegrep, en kunnskap som hele tiden strebet mot nye oppdagelser, innsikter, teknologiske og praktiske løsninger. Dette kunnskapsbegrepet ligger til grunn for hele den moderne leksikontradisjonen, fra 1700-tallet og frem til i dag.

Men det betyr også at den moderne encyklopedien helt fra begynnelsen av var hjemsøkt av et paradoks: Hva er poenget med å samle og ordne allerede eksisterende kunnskap i bindsterke verk, når den viktigste kunnskapen alltid er den som ennå ikke eksisterer, den som det gjenstår å oppdage eller frembringe? For Bacon var gammel kunnskap først og fremst noe som skygget for den nye. Arbeidet med leksikonsjangeren ble et arbeid for å gjøre en førmoderne sjanger, som tidligere hadde blitt brukt til å samle sitater, eksempler, råd og ordspråk for samlingens egen skyld, til et verktøy og en motor for fremskrittet. For å komme dit måtte kunnskapen som verkene inneholdt, ordnes, oppdateres, etableres som sann i kamp med andre mulige sannheter og selges.

Først og fremst må altså kunnskapen ordnes; den kan ikke lenger presenteres fragmentert, tilfeldig, som et virvar av bruddstykker samlet herfra og derfra. Én form for orden er alfabetet. Men bokstavenes rekkefølge er jo i seg selv tilfeldig, den kan iallfall ikke si noe om hvordan et ord og en bit av kunnskap henger sammen med et annet.

I alle moderne encyklopedier foregår det et arbeid for å skape en kunnskapsstruktur, ved hjelp av for eksempel kunnskapstrær, interne referanser eller søkealgoritmer som likevel aldri kan bli noe mer enn en invitasjon til leseren om å lese verket på en bestemt måte.

Dernest må kunnskapen oppdateres; den må revideres og fornyes slik at den holder følge med kunnskapsutviklingen i samfunnet. Ingen vil fylle hyllene med – eller surfe rundt i – kunnskap som er utdatert, som ikke lenger er gyldig eller sann. Å oppdatere kunnskap er en teknologisk utfordring. Encyklopediene var lenge boktrykkerkunstens gallionsfigurer, både i omfang og utseende. Men å trykke tar tid og koster penger.

Det er utenkelig å korrigere et trykt verk hver gang ny kunnskap dukker opp. Til gjengjeld utvikler utgivere og redaktører stadig nye fremgangsmåter for at den trykte

Innledning | all verdens kunnskap | 12

kunnskapen skal holde tritt med den som produseres fortløpende gjennom eksperimenter, oppdagelser eller ny teknologi. Med digitaliseringen har arbeidet med å holde kunnskapen oppdatert fått helt andre betingelser. Men så har da også leserne fått helt andre forventninger.

Arbeidet med å ordne og oppdatere kunnskap synes å forutsette at kunnskapen selv består av objektive og nøytrale fakta. Dette er jo selve begrunnelsen for å lage eller kjøpe et leksikon – at det finnes kunnskap som er sann, uavhengig av hvem som sier hva i hvilken sammenheng og med hvilken hensikt. Men så enkelt er det nok ikke.

Til enhver tid foregår det en kamp i samfunnet om hva som skal anses som sant og ikke; denne kampen utspiller seg også i leksikonsjangeren. Av og til er det lett å få øye på den – som når kunnskapen fremstår som ideologisert, politisert og dermed ikke lenger objektiv. Andre ganger skjuler kampen om sannheten seg i kunnskap som vi oppfatter som helt nøytral og dermed sann.

Men ikke noe av dette betyr noe hvis ikke kunnskapen når sitt publikum, nærmere bestemt hvis det ikke finnes noen som er villige til å betale for den. Kunnskapen må kunne selges. Encyklopedier krever store investeringer fra utgivere og forlag, både i form av lønn til forfatterne og utgifter til trykk, papir og innbinding. Kravet om salg blir desto sterkere. Men hvordan får man folk flest – ikke bare en rik og dannet overklasse – til å betale opp til flere månedslønner for et bokverk som de ikke nødvendigvis, eller iallfall høyst sjelden, kommer til å bruke? Det enkle og gode svaret har gjennom århundrer vært: målrettet markedsføring.

Encyklopedienes historie er likevel ikke bare en historie om arbeid; det er også historien om en drøm om universell kunnskap, en drøm encyklopedisjangeren deler med biblioteket. Kunnskap kan bli universell på flere måter: enten kvantitativt, ved at all kunnskap samles på samme sted; eller kvalitativt, ved at man finner frem til et enhetlig prinsipp som ligger til grunn for all kunnskap, uansett hva den er om eller hvilket område den tilhører. Letingen etter en slik underliggende enhet har fulgt encyklopedienes og bibliotekenes historie helt fra begynnelsen, og den fortsetter å gi næring til drømmen om et komplett digitalt bibliotek, en realitet som synes å komme stadig nærmere.

Det gamle i det nye: Norge anno 2012 Dermed er den digitale katta ute av sekken. Å skrive encyklopedisjangerens historie anno 2012 dreier seg ikke minst om å få en klarere forståelse av hva som er i ferd med å skje i skrivende stund, når Encyclopedia Britannica har lagt ned sin papirutgave og

13 | all verdens kunnskap | Innledning

tyske Brockhaus er i ferd med å gjøre det samme – og når Store norske leksikon kjemper for sin digitale overlevelse i konkurranse med Wikipedia.

I 2010 gikk et lite jordskjelv gjennom det norske kunnskapssamfunnet. Da Kunnskapsforlaget erklærte at de ga opp sine forsøk på å tjene penger på Store norske leksikon og ville overdra det hele til Kulturdepartmentet, fikk de et bryskt nei fra kulturminister Anniken Huitfeldt: «Det er andre, viktigere ting å støtte enn noe verken brukere eller annonsører har vist interesse for», slo hun fast i Morgenbladet.1 I en kronikk i samme avis ga hun en mer teoretisk begrunnelse: «Internett har revolusjonert vår mulighet til å innhente og dele informasjon. Mens vi før i tiden slo opp i leksikon fordi de var lettest tilgjengelige, søker vi i dag direkte til kilden, og våre krav til oppdatert informasjon har økt i takt med den digitale utviklingen.»2 I dag er det Google og Wikipedia som er mest lettlest og tilgjengelig. Noe digitalt norsk leksikon har vi følgelig ikke bruk for.

Nå ble kulturministerens nei likevel ikke slutten på en godt over hundre år lang leksikonhistorie i Norge – i dette landet som har verdensrekorden i antall produserte og solgte leksikon per innbygger. I stedet fikk nasjonen tre års frist til å gjennomføre en storstilt kunnskapsdugnad, koordinert av Norsk Nettleksikon og tilgjengeliggjort på nettadressen snl.no. På rekordtid har den nye redaksjonen greid å skape et nettleksikon med oppunder en million unike brukere i måneden. Men hvordan det går videre, er på langt nær avklart. Kunnskap har igjen blitt et hett politisk tema – verken for første eller siste gang.

Siden 1700-tallet har det eksistert en sterk allianse mellom kunnskap og det trykte ord. Denne alliansen er nå i ferd med å vike plassen for en annen, ikke mindre gjennomgripende allianse. Det er ikke lenger det trykte, men det digitaliserte og digitale ord, som er kunnskapens fremste bærer og garantist. For øyeblikket sirkulerer både utopiske og dystopiske forståelser av denne mediehistoriske overgangen. Innvarsler internett leksikonets død, eller representerer det tvert imot et stort steg på veien mot å endelig kunne realisere encyklopedisjangerens umulige ambisjon om å samle all verdens kunnskap og gjøre den tilgjengelig for all verdens mennesker?

I et historisk perspektiv gir overgangen fra det trykte medium til det digitale oss først og fremst muligheten til å stille nye spørsmål omkring encyklopedisjangeren – om hvilken rolle den har spilt og spiller i det norske samfunnet, om hvilke funksjoner den innehar og hvilke andre sjangere den deler disse funksjonene med. Kanskje finnes ikke bruddene og kontinuiteten akkurat der vi hadde forventet?

På snl.no inviteres brukerne til å kommentere leksikonartiklene, foreslå endringer og til å henvende seg direkte til artikkelforfatter eller fagansvarlig. På den måten nær-

Innledning | all verdens kunnskap | 14

mer nettencyklopedien seg de sosiale medier, som Facebook og Twitter eller avisenes kommentarspalter. Men hvor nytt er dette egentlig? Forestillingen om konversasjonsleksikonet som et bidrag til samtalen og samtalekunsten, dukket opp allerede på slutten av 1700-tallet – og denne typen utgivelser var særlig rettet mot de nye deltagerne i samtalene om samfunn og politikk: kvinner og ungdom.

En annen grunn til at leksikonsjangeren kanskje blir opplevd som en kunnskapshistorisk dinosaur, er at folk i den digitale tidsalder har permanent tilgang til helt oppdatert informasjon, og at leksikonet dermed alltid vil være utdatert. Den eneste som kan holde tritt med hastigheten, er Wikipedia, med sine millioner av bidragsytere verden over, selv om dette riktignok ofte går på bekostning av kvaliteten på artiklene. Denne bekymringen er imidlertid heller ikke ny. Tvert imot inneholder leksikonsjangeren fra Diderot og frem til i dag en kontinuerlig refleksjon over kunnskapens foranderlighet og forgjengelighet – uten at man av den grunn noensinne har oppgitt leksikonet som et håpløst prosjekt.

Det nye ved den digitale kunnskapsordenen, slik den tar form i World Wide Web, er ikke minst nettverksstrukturen – at kunnskap ikke presenteres lineært, i avsluttede setninger, avsnitt og kapitler, men i stadig ekspanderende nettverk. Det som skaper disse nettverkene er hyperlenkene, som alltid tar leseren videre til et annet sted, til en annen side. Men et forbilde for hyperlenken er jo nettopp de interne referansene mellom forskjellige oppslagsord og artikler i ett og samme leksikon. Disse ble utviklet til perfeksjon av d’Alembert og Diderot i den franske encyklopedien, og de ble brukt til å invitere leserne inn i stadig nye, og ofte alt annet enn ufarlige, labyrinter av kunnskap.

Uten helt å være klar over hvordan, satt plutselig den mest gudfryktige leser fordypet i artikler som var fulle av den reneste hedenskap.

Hva man legger i disse historiske sammenhengene vil være avhengig av øyet som ser. Uansett avtegner det seg et alternativt scenario til encyklopediens endelikt i møte med digitaliseringen: nemlig at det er først nå, som følge av den digitale revolusjon, at encyklopedisjangeren kan realisere sitt fulle potensial.

Som denne boken viser, består encyklopedisjangeren av en rekke forestillinger, formål, konvensjoner, praksiser og bruksmåter – men også av en rekke uløste problemer, selvmotsigelser og spørsmål. Opp gjennom sjangerens historie har nye medier, nye teknologier, nye lesere, og nye tenke- og arbeidsmåter bidratt til å gi nye svar på disse spørsmålene. Det er all grunn til å tro at vi har enda noen nye svar i vente.

15 | all verdens kunnskap | Innledning

Del 1 Orden og struktur

Skal kunnskap kunne samles og brukes, må den også ordnes og struktureres.

Men hvordan ordne «all verdens kunnskap»? Skal kunnskapen organiseres tematisk eller alfabetisk? Hva skal henvise til hva, og hvorfor? Og hvilke oppslagsord bør egentlig tas med? Problemene knyttet til kunnskapens orden og struktur er like gamle som leksikonsjangeren selv. Hvordan man løser dem avhenger blant annet av hvilket syn man har på kunnskap og kunnskapformidling, og av hvilken teknologi man har til rådighet. Men det beror også på hvilken figur man velger: treet, kartet eller labyrinten.

Innledning | all verdens kunnskap | 16

Kart, trær, labyrinter Kunnskapsorden i gamle og nye encyklopedier — Tone Bratteteig og Anne Beate Maurseth

L

eksikon og oppslagsverk har gjennom århundrer vært viktige kilder til kunnskap. De har autoritet og tyngde, og man stoler på at det som står der er riktig, sant, etterrettelig, upartisk og nøytralt. Slik er det etablert en allmenn tillit til leksikonet som kunnskapskilde. Tilliten bygger blant annet på at innholdet er godt ordnet og strukturert. Bak leksikonets oversiktlighet ligger det en intrikat utvelgelsesprosess: Hva hører sammen med hva, og hvordan skal det hele ordnes? Noen har på forhånd foretatt valg på vegne av leseren og gitt retningslinjer for hvordan lesningen skal foregå. I disse valgene ligger det nødvendigvis også noen føringer, og det er disse som bestemmer hva som skal høre med i det gode selskap av sikker kunnskap, og hvordan kunnskapselementene skal kunne forbindes med hverandre. Ethvert leksikon representerer dermed en kunnskapsorden. Men en kunnskapsorden er ikke gitt én gang for alle. Hvilke ordningsprinsipper som brukes, har endret seg gjennom tidene. Slike strukturelle endringer kan gjenspeile ulike syn på kunnskap og kunnskapsformidling.

Det dominerende prinsippet for å ordne innholdet i et oppslagsverk har lenge vært alfabetet: Kunnskapen er strukturert i mindre artikler, organisert i alfabetisk rekkefølge ut fra første bokstav i sitt hovedemne. Slik dannes oppslagsord. Man slår opp i et leksikon og leser det oppslaget man er på utkikk etter. Men selv om det i dag er et alminnelig prinsipp at trykte oppslagsverk er alfabetisk organisert, var ikke dette en selvfølge da det moderne leksikonet ble lansert på 1700-tallet. Den store franske encyklopedien, Encyclopédie, ou dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des métiers, ble faktisk kritisert for å ha valgt alfabetet som overordnet oppstillingsprinsipp. At det likevel ble slik, forklarte redaktørene med at alfabetet er den aller enkleste og samtidig den mest vilkårlige orden som finnes. Fordi målsettingen var å samle verden og all verdens kunnskap i ett og samme verk, betraktet de alfabetet som velegnet. Et slikt system,

17 | all verdens kunnskap | Kart, trær, labyrinter

t Kunnskapstreet har en lang tradisjon som symbol. Det reflekterer en oppfatning av at kunnskap er en organisk størrelse. Kunnskapen vokser og gror som et tre, med stadig nye forgreininger og endringer. I Diderots Encyclopedie er kunnskapens tre fremstilt i det første bindet av verkets indeksdel, som utkom i 1780.

bygd opp etter faste, men like fullt tilfeldige prinsipper, gjør det mulig å sammenkople mest mulig innenfor det samme systemet. Alfabetet gjør det enkelt å slå opp ord, og det kan ordne alle emner uavhengig av tematisk tilhørighet. Dessuten åpner alfabetet for uventede kombinasjonsmuligheter, siden ord som kommer etter hverandre i alfabetet blir forbundet ut fra en alfabetisk, og ikke innholdsmessig, nærhet til hverandre.

De fleste oppslagsverk er utstyrt med et referansesystem som innebærer at en artikkel kan henvise til andre oppslagsord og artikler, som igjen kan inneholde referanser til andre oppslagsord. Slik dannes en sammenkjeding, en «sirkel», av kunnskap hvor ett oppslagsord refererer til et annet. Dette kan i prinsippet fortsette i det uendelige, inntil man eventuelt blir henvist tilbake til et ord man allerede har vært innom og slik etablerer en sirkel. Om den faktiske etymologien til ordet «encyklopedi» er det fortsatt en viss uenighet. Ordet encyklopedi er sammensatt av de greske ordene en, kyklos og paideia og betyr noe sånt som kunnskap eller dannelse i ring, og kan forstås i retning av «allmenndannelse» eller «sunn fornuft».1 Forestillingen om sirkelen som kunnskapsorden har vært virksom i leksikonsjangerens historie. Ifølge programartikkelen til opplysningstidens store franske encyklopedi, var hensikten «å samle spredt kunnskap på jordens overflate» og «å fremvise kunnskapens allmenne system for våre medmennesker»,2 som sagt med en ambisjon om å samle all kunnskap i et komplett system – en helhetlig sirkel av kunnskap.

Alfabetet og referansesystemet er to hovedelementer i de trykte oppslagsverkenes organisasjonsprinsipp. Til sammen kan de gjøre lesningen av oppslagsverket til en kronglete aktivitet. Det kan nesten fortone seg som å bevege seg rundt i en labyrint: Man leter etter et ord, leser en artikkel og blir henvist til en annen gjennom referansesystemet. Dette skjer kanskje samtidig med at man kaster et blikk på artikkelen som følger før eller etter i alfabetet, og som kun er plassert slik på grunn av bokstavrekkefølgens vilkårlige orden, uten noen forbindelse for øvrig med det oppslagsordet man søker. Alfabetet og henvisningene er ikke bare et system som representerer kunnskap, men de produserer også kunnskap ved at ulike måter å kombinere allerede kjent viten på, bidrar til å etablere ny kunnskap.

Ifølge redaktøren av den franske encyklopedien, Denis Diderot, er referansesystemet den viktigste delen av oppslagsverkets orden, og

Kart, trær, labyrinter | all verdens kunnskap | 18

19 | all verdens kunnskap | Kart, trær, labyrinter

t

dette fungerer ut fra tre forskjellige prinsipper. I encyklopedien kan man i de ulike artiklene finne refereranser til ting, til ord og til analogier mellom ulike vitenskaper. Mens den første typen referanse har til hensikt «å endre den alminnelige måten å tenke på», har den andre typen først og fremst til oppgave å unngå for mange repetisjoner.3 Den tredje typen henvisninger ivaretar det produktive elementet. Den kan bidra «enten til nye spekulative sannheter eller til perfeksjonering av allerede kjent kunnskap, til å fremme ny kunnskap eller til å restituere gammel».4 Dagens internettbaserte systemer, hvor man klikker seg fra én nettside til en annen, og hvor hyperteksten er like viktig som den teksten som står skrevet, har mange likhetstrekk med referansesystemet i encyklopedien. I de digitale oppslagsverkene avløses imidlertid forestillingen om sirkelen og det lukkede systemet av forestillingen om nettverk. I digitale leksika er det ikke nødvendig at den hovedstrukturen som velges må kunne brukes av mennesker, fordi prosessen med å slå opp et ord er delegert til en datamaskin. Når oppslag skjer automatisk, behøver ikke mennesket forstå hvordan de automatiske oppslagene foregår eller kunne utføre dem selv. Mennesket kan i stedet bruke referansesystemet som oppslagsmekanisme for å søke videre ved å klikke på lenker til andre oppslagsord. Heller ikke mengden av informasjon er noe problem, siden søk i store mengder av digitale data er raskt gjort for en datamaskin.

Den franske encyklopedien vakte stor oppsikt da den kom ut, ikke minst fordi den utfordret gamle forestillinger om hva som var verdifull kunnskap. I dette oppslagsverket ble teknisk kunnskap om maskiner likestilt med teologisk visdom.

Oppslagsverket kritiserte overleverte dogmer eksplisitt, men også implisitt gjennom sin struktur. Encyklopediens virkelige subversive potensial kommer nemlig til uttrykk gjennom referansesystemet. Via referansene latterliggjøres blant annet kristne dogmer.

Oppslagsordet «Antropofager» begynner for eksempel med en saklig redegjørelse for ordets sammensetning av substantivet «menneske» og verbet «spise», og fortsetter med følgende utdypning: «Antropofagene er de folkene som lever av menneskekjøtt.

Se Antropofagi». Så følger en mytologisk-litterær referanse til Homers beskrivelse av menneskespiserne, og deretter til en omtale av etterlevningene av denne tradisjonen som en offerkult. Her viser forfatteren til artikkelen «offer» [sacrifice], som er en av Encyklopediens teologiske artikler. I forlengelsen av dette refererer artikkelen like selvfølgelig til de teologiske artiklene «nattverd» og «alterets sakrament».

Utsnitt av kunnskapstreet på motsatt side.

t

I Diderots Encyclopedie finner vi også det berømte tremennesket, der menneskets system av arterier fremstilt som greinene på et tre. Encyclopedien utga et eget plansjeverk i 11 foliobind, Recueil de planches sur les sciences, les arts libéraux et les arts mechaniques, avec leur explication (1762-1772). Den samme illustrasjonen er benyttet i Chambers Cyclopædia fra 1728 (s. 183).

At artikkelen om kannibaler henviser til nattverden og de kristne sakramentene, fortoner seg i dagens sekulariserte kunnskapssamfunn kanskje først og fremst som komisk. Slike henvisninger ville ganske sikkert ha blitt oppfattet som blasfemiske og sensurert, hvis de hadde blitt oppdaget da encyklopedien ble utgitt. Nettopp derfor er de et slående eksempel på hvordan encyklopedistene organiserte kunnskap på nye og uventede måter, og hvordan de iverksatte subtile grep for å unngå sensuren samtidig med at de kritiserte kirken.

Imidlertid finnes det også noen ufrivillig komiske effekter i referansesystemet. Det er en rekke mangler, eller såkalte «lakuner»: Man kan for eksempel støte på «tomme» artikler, som kun refererer tilbake til den artikkelen man tok utgangspunkt i, eller man kan bli henvist til artikler som ikke finnes i det hele tatt. I tillegg finnes det doble artikler, fordi samme ord har ulike stavemåter, som for eksempel artikkelen om spøkelser som finnes både i bindet med bokstaven f og i bindet med bokstaven p, siden datidens franske rettskrivning aksepterte begge stavemåtene, fantôme og phantôme.

Også i den digitale tidsalder finner man lakuner. Dette er typisk «døde» lenker, som skyldes at en nettsides lenker viser til andres nettsider som man ikke har kontroll over om faktisk eksisterer neste dag eller ikke. Nettsider som henviser til nettsider som vedlikeholdes av andre, risikerer alltid at noen av lenkene ikke blir vedlikeholdt og dermed «dør». Fordi søkemotorer (som for eksempel Google) i sine søkeresultater rangerer høyere de nettsidene som blir referert til av mange brukere, vil mange nettsideeiere ønske flest mulig referanser til egne sider. Ofte prøver de å påvirke dette selv ved å referere til sider som bare refererer (sirkulært) tilbake igjen til utgangspunktet.

Lakuner – enten de er spekulative eller ufrivillige – viser at ambisjonen om å være altomfattende ikke alltid var – eller er – like lett å innfri. I seg selv kan de også betraktes som meningsbærende, idet de vitner om oppslagsverkets egne grenser og begrensninger. Diderot og d’Alembert var for eksempel klar over at slike lakuner var uunngåelige, og de brukte dem også subversivt. Lesningen av encyklopedien byr derfor på mange overraskelser, og fører kanskje vel så ofte til omveier og blindveier som den leder rett frem til sakens kjerne. I digitale oppslagsverk er overraskelser som er knyttet til referansesystemet, de samme som i de trykte. I googlesøk er derimot alfabetiske

Kart, trær, labyrinter | all verdens kunnskap | 20

overraskelser ikke lenger knyttet til rekkefølge, men til likhet: På grunn av automatisk ordretting kan du slå opp et ord som er skrevet feil og likevel havne på rett sted, med rett skrevet oppslagsord.

Kunnskapsmaskinen: en reise i kart eller grener i et tre For å illustrere hvordan encyklopedien med fordel kan fremstilles og beskrives i mange ulike perspektiver, sammenlikner Diderot gjerne oppslagsverket med en veldig stor maskin: Generelt kan beskrivelsen av en maskin begynne med hvilken som helst del.

Jo større og mer komplisert maskinen er, jo flere forbindelser vil det være mellom dens deler, jo mindre vil man være klar over alle disse forbindelsene og jo mer vil man ha ulike nivåer for beskrivelsen. Hvordan ville det vært hvis maskinen var uendelig på alle måter, og hvis det var spørsmål om det virkelige universet og det erkjennbare universet, eller et verk som skulle være som avtrykket av dem begge? Universet, forstått som virkelig eller erkjennbart, har en uendelighet av synsvinkler som det kan representeres fra, og antall mulige systemer for den menneskelige erkjennelse er like mange som det er synsvinkler.5 Å bruke maskinen som modell for hvordan verden kan forstås, var typisk i opplysningstiden.

Arven fra Descartes hadde gjort den mekanistiske forklaringsmodellen utbredt. Men maskinen får ikke alene forklare prosjektet.

De franske encyklopedistene brukte termen «verdenskart» for å illustrere sitt kunnskapsprosjekt. Å kartlegge kunnskap innebærer å fremstille den romlig, men det krever også at man anlegger et bestemt perspektiv på det som kartlegges. Som d’Alembert skriver det i sin «Fortale» til encyklopedien: Encyklopedien er en form for verdenskart som skal vise frem de viktigste landene, deres posisjon og deres gjensidige avhengighet, den rettlinjete veien det er mellom dem, en

21 | all verdens kunnskap | Kart, trær, labyrinter

t Innsamling av kunnskap, systematisering av viten om verden, produksjon av forestillinger om hvordan verden ser ut. Både leksikonsjangeren og kartografien inngår i et større ordensprosjekt. Bildet viser frontispisen i et såkalt Mercator-Hondius-atlas, etter kartografene Gerard Mercator og Jodocus Hondius.

vei som ofte er blokkert av tusenvis av hindringer som bare kan være kjent av stedets innbyggere eller av de reisende. Disse enkeltkartene vil utgjøre de ulike artiklene i Encyklopedien.6 Videre sier han:

t Med Encyklopedien ble teknologi og praktisk kunnskap innlemmet i kunnskapens orden, på samme linje som religiøse, moralske og filosofiske spørsmål. Diderot satte seg personlig inn i alle tekniske prosesser og innretninger som ble behandlet. Her ser vi en illustrasjon av rulling av silkestoff.

Den allmenne encyklopediske orden vil være som et verdenskart hvor man bare møter de store regionene; de særskilte ordnene vil være som de enkelte kongedømmenes, provinsenes og områdenes særskilte kart; leksikonet vil være den geografiske og detaljerte historien over alle steder, over den allmenne og den fornuftbaserte topografien om det vi kjenner i den forståelige verden og den synlige verden; henvisningene vil fungere som reiseruter i disse to verdenene, hvor det synlige kan betraktes som den Gamle verden og den forståelige som den Nye verden.7 Kartlegging innebærer både at man viser frem en gammel verden og at man frembringer nye måter å forstå denne på gjennom de foreslåtte reiserutene eller henvisningssystemet.

Redaktørene har ikke full oversikt over alle mulighetene, men tilbyr et rammeverk som leseren kan orientere seg etter, og dermed kan man si at den franske encyklopedien rommer en produktiv eller en selvgenererende kunnskapsdynamikk.

I programartiklene til oppslagsverket refererer redaktørene dessuten til den urgamle forestillingen om kunnskapens tre. Og i «Prospektet», som Diderot lot sirkulere som flyveblad en stund før det første bindet av oppslagsverket ble publisert, sammenliknes kunnskapen med et tre som har mange tynne og tykke grener. Erindring, fornuft og fantasi («imaginasjon»: innbilningskraften og den skapende fantasien) er kunnskapstreets viktigste grener. Historien hører til på erindringens gren, filosofien vokser på fornuftens gren og poesien er et utspring av fantasiens gren. Dette er erkjennelsens hovedgrener, og historie, filosofi og poesi er de viktigste kunnskapsområdene. Alle andre vitenskaper er forgreninger som vokser ut fra dem, og som kan tilbakeføres

Kart, trær, labyrinter | all verdens kunnskap | 22

23 | all verdens kunnskap | Kart, trær, labyrinter

t

til disse tre tykke grenene på kunnskapens store tre. Å sammenlikne kunnskap med et tre er selvfølgelig ikke noe nytt: Metaforen finnes allerede i Bibelen. Den forteller at Eva trosser Guds forbud og spiser av kunnskapstreets frukter. Men å bruke treet som modell for å illustrere kunnskapens ulike deler er av nyere dato. Det er særlig i renessansen at slike visuelle fremstillinger brer om seg. Den engelske tenkeren og vitenskapsteoretikeren Francis Bacon, som Diderot ofte vender tilbake til, bruker en variant av kunnskapstreet i Advancement of learning (1605), og dette ligger til grunn for Eprahim Chambers’ oppslagsverk Cyclopaedia: or, An Universal Dictionary of Arts and Sciences (1728). Også Chambers innleder sitt oppslagsverk med en oversikt over kunnskapens ulike deler, i form av et tre. D’Alembert og Diderot synes å ha hentet sitt tre direkte fra Chambers. Tremetaforen er med andre ord utbredt. I det første bindet av encyklopedien finner vi en illustrasjon av kunnskapstreet slik de to redaktørene tenkte seg det.

Treets grener har navn som indikerer hvilke kategorier av kunnskap som anses viktige. Og som i alle typer kategoriseringer og kategorisystemer er det noen som trekkes frem, mens andre kommer i bakgrunnen. I Encyklopedien ser vi at blant annet religion og teologi ikke blir tildelt noen egen gren i kunnskapstreet, men finner sin plass delt mellom historie, filosofi og poesi. Ved å fremheve historiens, filosofiens og poesiens betydning, synes religionens status å bli undergravet på en ganske subtil måte.

Bruken av treet som metafor antyder at Diderot betrakter kunnskap som en bevegelig og dynamisk størrelse. Kunnskap er ingen konstant mengde man kan tilegne seg én eller flere biter av, snarere blir den betraktet som en organisk enhet: Den vokser og gror, endrer kontinuerlig karakter, fornyes, eldes og foreldes. Kunnskap er forgjengelig og går tapt dersom den ikke oppdateres og holdes i live. Den viten som en gang var allment akseptert og anerkjent, blir i en annen historisk periode kritisert og forkastet.

Ved siden av verdenskartet og kunnskapstreet refererer Diderot og d’Alembert også til labyrinten som et bilde på encyklopedien: «Vitenskapenes og de praktiske kunnskapenes allmenne system er en form for labyrint, en form for kronglete vei der

Malmvaskeri. Plansjeverket til Diderots Encyclopedie satte ny standard for leksikonillustrasjoner, men skapte også skandale og rettssak. Noen av plansjene som ble brukt var opprinnelig laget til håndverksleksikonet Descriptiones des Arts et Metiérs (som utkom fra 1771, og derfor ennå ikke hadde tatt alle i bruk).

t

Det er ikke tilfeldig at Encyclopedien, sammen med bøker av Voltaire og Montesquieu, står plassert på bordet ved siden av Madame Pompadour. Den mektige markisen hadde en livslang relasjon til Ludvig XV, som elskerinne, venn og rådgiver. Bildet ble malt tidlig i forholdet, og sier noe om markisens intensjoner. Kongen så maleriet, men lot aldri de nye ideene bli integrert i hoffet.

ånden engasjerer seg uten egentlig å kjenne hvilken rute den burde følge», skriver d’Alembert i sin «Fortale» til encyklopedien. Vi har allerede sett hvordan lesningen av et alfabetisk organisert oppslagsverk med et referansesystem kan sammenliknes med å bevege seg rundt i en labyrint.

Forestillingen om at kunnskapsleksikonet skal kartlegge verden ser ut til å leve videre i den moderne tid. Wikipedia bruker for eksempel globusen som sitt ikon og refererer slik både til verdenskartet og til sirkelen. Imidlertid er det særlig nettet og spindelveven som har blitt de digitale medias metaforer. Gjennom World Wide Web, den store verdensveven, skal all mulig kunnskap kunne samles og representeres uten at man behøver å ty til fysisk trykte bøker. I digitale media er prosessen med å kartlegge og presentere kunnskap mulig å distribuere til alle som kan publisere på nettet – dette gjelder i praksis alle som har tilgang til internett. Internett blir slik å betrakte som en gigantisk spindelvev som kontinuerlig spinnes av sine brukere.

Ser vi nærmere på hvordan kunnskap presenteres i leksika, er det tydelig at struktur og form hjelper leseren: Oppslagsordenes tekst, kategorier, henvisninger, meta-informasjon osv. formidles gjennom selve formen på teksten og gjør tydeligere hvordan kunnskapen er valgt ut og kategorisert. Viktige ord fremheves med fet skrift, mens kursiv brukes for henvisninger. Innrykk, avsnitt og mellomrom kan brukes for visuelt å tydeliggjøre logiske skiller i teksten. I digitale media brukes blå, understreket skrift for å vise hvilke ord som er henvisninger (lenker).

Men struktur og form påvirker også hvordan vi tolker oppslagsordene: Hvilke kategorier av kunnskap fremheves som de viktige, hvilke grupperinger og koblinger gjøres, og hva er det som ikke står beskrevet?8 Kunnskap formidles både gjennom form og innhold, og begge deler brukes pedagogisk for at leseren skal forstå og nyttiggjøre seg kunnskapen. I trykte oppslagsverk er kjennskap til alfabetet avgjørende for å kunne orientere seg. Alfabetets vilkårlige, men samtidig systematiske, orden understøttet ideen om at all kunnskap er like viktig. Internett tilbyr et hav av kunnskap som ser både riktig og velformulert ut. Her kan vi også se at form kan brukes for å formidle et inntrykk av kvalitet – formen signaliserer ikke alltid at det ofte er leserne selv som må sjekke kvaliteten på kunnskapen, siden «all slags tøv» kan se riktig flott og riktig

Kart, trær, labyrinter | all verdens kunnskap | 24

ut når det blir ikledd formen til et leksikon.9 I dag bruker mange Googles søkemotor i stedet for å slå opp i leksika, uavhengig av om de er digitale eller papirbaserte. Ser vi på googlesøk som oppslag, blir vi slått av mangfoldet av strukturer og former på den kunnskapen som presenteres. En særlig interessant egenskap ved googlesøk er at de er basert på en patentert søkemetode som innebærer at andres lenkeaktivitet på nettet påvirker søkeresultatet.10 Dermed kan søk på ett og samme ord gi forskjellig resultat fra én dag til en annen nettopp på grunn av andre nettbrukeres atferd. At søk, sett som et oppslag i en kunnskapsmengde, er avhengige av andres lenkeatferd og derfor er grunnleggende uforutsigbare, er en ny egenskap som introduseres av digitaliseringen. Søkeresultatet genereres blant annet ut fra «populariteten» til nettsider som et uttrykk for kvalitet: En antar at gode sider besøkes oftere og har flere referanser som peker til dem. Å bruke en slags «topp 10-sortering» i stedet for en relevansvurdering, som vanligvis ligger til grunn for både oppslag og henvisninger, gjør søk på internett grunnleggende forskjellig fra andre leksika.11 Wikipedia bruker også en variant av popularitetsmåling som kvalitetskriterium ved at artikler med mange oppslag antas å være sjekket og kommentert grundigere og dermed vil være mer utfyllende.

Kunnskap for alle?

Det kreves verken redaksjon eller trykkeri for å publisere på internett. Alle kan skrive på nettet – og man kan skrive hva man vil. I de fleste tilfeller verken viser eller henviser nettstedet til forfatteren eller prosessen som ligger bak produksjonen og presentasjonen av informasjonen. Derfor kan det være vanskelig for leseren å skille mellom fakta og meninger. De fleste leksika forankrer kvaliteten på informasjonen som presenteres ved å synliggjøre hvem som har skrevet artiklene og ved at redaksjonen (og andre artikkelforfattere) blir presentert. Dette er den formen Store norske leksikon har valgt, og det var denne de franske encyklopedistene også gjerne ville ta i bruk på 1700-tallet.

Bidragsyterne til den store franske encyklopedien var anerkjente og velrenommerte eksperter. Voltaire, Montesquieu, Rousseau, Turgot, Venel, Dumarsais og Chambaud er bare noen av de kjente opplysningstenkerne som bidro til realiseringen av encycklopedien. Redaktørene, Diderot og d’Alembert, var tydelige i sine uttalelser om at det ikke er ett enkelt menneske gitt å vite alt, og at en encyklopedi derfor måtte være et kollektivt verk. Men hvem som helst fikk ikke delta. Skribentene var alle invitert på bakgrunn av sin spesialkompetanse, og de signerte sine artikler, i alle fall med initialer, og i alle fall i begynnelsen. Etter hvert som sensuren ble mer og mer aggressiv, og etter hvert

25 | all verdens kunnskap | Kart, trær, labyrinter

t Bikuben har vært et symbol for arbeid og flittighet, overflod og rikdom, struktur og kyskhet – men også for kunnskap. Bildet viser et utsnitt av en tittelvignett fra den første danskspråklige encyklopedi, Klügels encyklopedi fra 1797 (se side 129).

forbød verket, ble anonymitet løsningen også for encyklopedistene.

I Wikipedia, derimot, er ikke artiklene signert; de er skrevet av frivillige som kan være anonyme (med pseudonym). Alle med internettilgang kan skrive og redigere Wikipedia-artikler uten å måtte signere med eget navn. Wikipedia skrives og redigeres med andre ord av sine egne lesere, og det er deres årvåkenhet og kunnskap som kontrollerer om det er feil i innholdet, og sørger for at feilaktige artikler eventuelt blir rettet opp. Slik etterstreber Wikipedia et demokratisk prinsipp i sin struktur, i likhet med andre sosiale medier. Arbeidet med å velge ut og presentere kunnskap foregår gjennom åpne valg blant medlemmer i stedet for ved bruk av formelt eller institusjonelt anerkjent ekspertise, som vi kjenner fra leksika. Utvelgelsen av kunnskap er overlatt til det frivillige initiativ, uten noen sentral kontroll, og er dermed flat i sin struktur, grenseløs og stadig voksende. Dette betyr også at koordinerte og organiserte aksjoner for å fremme bestemte synspunkter gjennom systematisk å «korrigere» bestemte fakta og bidra med egenproduserte tekster som støtter disse synspunktene, kan føre frem.

Muligheten for at det som står i uredigerte leksika på nettet – som Wikipedia – kan være systematisk feilaktig har blitt trukket frem og diskutert i etterkant av terroraksjonen den 22. juli 2011: Høyreekstreme miljøer har fortalt at de bruker uredigerte media til å formidle sitt syn på verden og vår historie.12 Leksikonsjangerens objektivitetsideal er nedfelt i strukturen og den orden kunnskapen blir formidlet i.

I trykte oppslagsverk er den alfabetiske strukturen og ambisjonen om å være altomfattende og uttømmende en måte å forsøke å ivareta det objektive inntrykket på: Her er alt nevnt, og alt er like viktig. Innenfor rekken fra a til å skal all verdens kunnskap samles og formidles. Universelle leksika som encyklopedien og Wikipedia deler på denne måten en grunnleggende felles utfordring som kan minne om et paradoks: De har både ambisjoner om å gi en systematisk oversikt over all tilgjengelig kunnskap, og innser samtidig at kunnskap er en foranderlig og høyst ustabil størrelse.

Siden internettets kapasitet til å lagre informasjon i prinsippet er uendelig, har ikke digitale leksika som Wikipedia noen egentlig grense for hva og hvor mye som kan representeres. Dette sikrer muligheten

Kart, trær, labyrinter | all verdens kunnskap | 26

for at innholdet kan være dynamisk og under konstant endring. Forestillingen om at «massene» har rett ligger til grunn. Det antas at leserne vil kommentere og påpeke feil og at «massen av lesere» sørger for å kontrollere kvaliteten. Wikipedia kan dermed påberope seg å være mer demokratisk enn for eksempel encyklopedien, som er mer elitistisk i den forstand at bidragsyterne først og fremst er eksperter og autoriteter.13 Wikipedias innhold styres av en konsensusbasert kunnskapsformidling: Kontroversielle artikler blir ofte fjernet fordi artiklene kvalitetssikres gjennom et slags flertallsvedtak.14 Kunnskapen som finnes på Wikipedias nettsider skal være nøytral og ukontroversiell, samtidig som hvem som helst kan bidra – det er dette Wikipedia kaller en «radikal åpenhet». Den ideelle Wikipedia-artikkelen er «velskrevet, balansert, nøytral og encyklopedisk og inneholder forståelig, karakteristisk og etterprøvbar kunnskap».15 Fordi den ikke tilkjennegir uenighet, men fremstiller alt som nøytralt og objektivt, representerer den åpne Wikipedia paradoksalt nok, og i større grad enn encyklopedien, et syn på kunnskap som er lukket. Wikipedia åpner ikke for uenighet og divergerende tolkninger, og inspirerer dermed i mindre grad til en refleksjon over hva kunnskap er og hvordan leserne selv må vurdere kritisk det de leser. Encyklopedien, derimot, tilstreber verken enstemmighet eller enighet. Snarere er den flerstemmig, og artikkelforfatterne vegrer seg ikke mot å ta stilling til det de skriver om. Mens den franske encyklopedien gjennom sin struktur åpner opp for en bevisst tolkningsprosess hos leseren, lukker Wikipedia fortolkningsrommet med sin vekt på enhetlig, udiskutabel og objektiv kunnskap.16 Et eksempel på hvordan encyklopedistene blander den objektive kunnskapsformidlingen med listig meningsutveksling, er artikkelen «Uoppløselig»: adj. (Gram.) det som ikke kan løses opp, brytes. Ekteskapet er en uoppløselig forpliktelse. Lovgiverne som har gitt menneskene uoppløselige bånd, har knapt erkjent sin naturlige ubestandighet. Hvor mange kriminelle og ulykkelige har de ikke forårsaket?17

27 | all verdens kunnskap | Kart, trær, labyrinter