Grossman

en kvinne p책 flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 1

26.09.11 12.07

David Grossman materie.indd 2

26.09.11 12.07

david grossman En kvinne p책 flukt fra budskapet

Oversatt fra hebraisk av Kjell Risvik, mno

agora

David Grossman materie.indd 3

26.09.11 12.07

En kvinne på flukt fra budskapet Copyright © 2009 David Grossman Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen Originaltittel: Isha Borachet Me’besurah Norsk utgave © Agora Publishing 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslag og sats: bengt olsson, concorde design as Boken er satt med garamond premier pro 11/15 Papir: 115 g lessebo linné naturhvit Trykk og innbinding: bookwell ab, finland Innkjøpt av Norsk kulturråd Forlaget Press håndterer salgs- og markedsarbeidet for Agora isbn 978-82-93139-05-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. agora publishing Charlotte Andersens vei 3, 0374 Oslo, Norge www.agorapublishing.no forlaget press Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no

David Grossman materie.indd 4

26.09.11 12.07

Til Mikhal Til Jonatan og Ruti Til Uri, 1985–2006

David Grossman materie.indd 5

26.09.11 12.07

David Grossman materie.indd 6

26.09.11 12.07

hei du, vær stille, jente!

Hvem er det?

Vær stille, sa jeg! Du vekket alle sammen!

Men jeg holdt henne jo Hvem?

På steinen. Vi satt der sammen Hva er det for en stein du fabler om? La oss få sove Plutselig falt hun bare Du skrek, du sang Jeg sov jo Og skrek!

Hun slapp taket i hånden min og falt Hold opp, legg deg og sov Tenn et lys Er du gal?

De dreper oss hvis vi tenner lyset Jeg glemte meg Vent Hva? Sang jeg?

Ja, du sang, du skrek, alt mulig, vær stille, nå Hva var det jeg sang?

Hva det var du sang!?

Ja, i søvne. Hva sang jeg?

En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 7

26.09.11 12.07

8 Skulle jeg vite hva du sang? Skrik. Det var det du sang. Hva sang jeg, hva sang jeg Men du sa jo at jeg sang Det var en sang uten … neigu om jeg vet Husker du ikke sangen?

Si meg, er du ikke riktig klok? Det er jo bare så vidt det er liv i meg Men hvem er du?

Rom tre Er du også i isolat?

Jeg må tilbake Ikke gå … Har du gått? Vent, hallo … Han gikk … Men hva var det jeg sang?

Neste natt vekket han henne igjen, og igjen var han rasende for at hun gaulet og sang og vekket hele sykehuset, og hun ba ham prøve å huske om det var den samme sangen som i går. Hun ønsket desperat å vite det, på grunn av den drømmen hun hadde hatt, den hun drømte om og om igjen nesten hver natt i disse årene, en helt hvit drøm, alt i den var hvitt, gatene og husene og trærne og kattene og hundene, og også steinen på kanten av stupet. Ada, den rødhårede venninnen hennes, var også helt hvit, uten så mye som en dråpe blod i kroppen.

Men heller ikke denne gangen husket han hvilken sang det var. Han skalv i hele kroppen, og hun lå der i sengen sin og skalv mot ham. «Vi er jo som to kastanjetter,» sa han, og hun brast også i vill latter, til sin egen overraskelse. Han hadde brukt opp alle krefter på veien fra rommet sitt til hennes. Trettifem skritt, ett skritt og så en hvil, ett skritt og så en hvil, støttet seg til veggen, til dørkarmene, til tomme mattraller. Nå dumpet han ned og ble liggende i døren til rommet hennes, på det klebrige linoleumsgulvet. I flere lange minutter pustet de tungt.

Han skulle gjerne fått henne til å gråte igjen, men han kunne ikke lenger snakke, og så må han ha sovnet.

Si noe Hva? Hvem er det?

Det er meg Du Si meg, er jeg alene i rommet?

Hvordan skulle jeg vite det?

Vi ser jo ingenting. Hallo, er det noen her?

Jeg er da her david grossman

David Grossman materie.indd 8

26.09.11 12.07

9 Nei, er det noen andre her?

Altså, jeg sto der Hva var det?

Jeg falt Skjelver du sånn?

Jeg skjelver, ja Hvor mye har du?

Det var førti i kveld Jeg hadde førti komma tre Jeg må tilbake til rommet Si meg Hva? Når dør man?

Med førtito Da er det like før Nei da, du har fremdeles tid Det er fryktelig nær I morgen tidlig føler du deg bedre Ikke gå, jeg er redd Hører du?

Hva? Hvor stille det plutselig ble?

Buldret det i stad?

Kanoner Jeg sover bestandig, og plutselig er det natt igjen Jeg ligger også, og det kjennes som jeg faller Hver gang du åpner øynene – natt Det er fordi det er mørklagt Jeg tror de kommer til å seire Hvem?

Araberne Ikke tale om De har tatt Tel Aviv Hva er det du … Hvem har sagt det?

Det vet jeg ikke. Noe jeg har hørt, bare Du må ha drømt det En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 9

26.09.11 12.07

10 Nei, de sa det her, en eller annen, før, jeg hørte stemmer Det kommer av feberen, marerittene, jeg har dem også Den drømmen jeg hadde Nå må jeg tilbake Jeg var sammen med venninnen min Reis deg bare fra gulvet En sånn avgrunn, på toppen er det en stein Du vet kanskje Hva? Hvilken kant jeg kom fra Jeg vet ingenting her Hvor lenge har du vært her?

Det vet jeg ikke Jeg, fire dager, kanskje en uke Vent, hvor er sykepleiersken?

Om natten er hun på Indremedisin A Hele natten?

Det hender at hun kommer hit. Hun er araber Hvordan kan du vite det?

Du hører det når hun snakker Du skjelver Munnen, hele ansiktet Si meg, hvor er alle sammen?

De tar ikke oss med til tilfluktsrommet Hvorfor ikke?

For at vi ikke skal smitte dem Men da er det jo bare oss Og sykepleiersken Jeg trodde Hva? Hvis du kan synge den for meg Nå igjen?

Bare nynne Ingen sang, ingen nynning, tenk om jeg Hvis det var omvendt, ville jeg synge for deg Nå går jeg david grossman

David Grossman materie.indd 10

26.09.11 12.07

11 Ikke gå Jeg må tilbake Hvor da?

Hvor da, hvor da, for å ligge med mine forfedre, for å gå i min grav med sorg, det er hvor jeg skal Hva? Hva sa du? Et øyeblikk, bare, kanskje jeg kjenner deg? Hei, kom tilbake også natten etter, før midnatt, kom han til henne og stilte seg i døråpningen. Igjen kjeftet han på henne og klaget over at hun sang i søvne og vekket ham og alle andre. Også denne gangen spurte hun om han husket hva det var for en sang hun sang, og han brummet at han var grundig lei av å bli vekket hver natt på grunn av henne og snike seg langs den fordømte korridoren, og hun smilte for seg selv og spurte om rommet hans virkelig var så langt borte, og først da skjønte han at stemmen hennes ikke kom fra samme sted som i går og i forgårs.

Det er fordi jeg sitter nå, forklarte hun, han undret seg forsiktig, hvorfor sitter du egentlig? Og hun, fordi jeg ikke fikk sove, og han, hva gjorde du da?

Og hun, jeg satt og ventet på deg, og han, hvorfor sang du da? Og hun, jeg sang aldeles ikke, og han, å, og hun, aha.

Begge hadde inntrykk av at det ble mørkere og mørkere. En ny hetebølge som kanskje ikke hadde noe med sykdommen hennes å gjøre, steg opp fra Oras tær, og det slo ut røde flekker på halsen og i ansiktet hennes. Enda godt at det er mørkt, tenkte hun, og holdt den vide pyjamaskragen opp til halsen. Til slutt, der han sto i døren hennes, kremtet han stille og sa, jeg må tilbake nå, og hun spurte, hvorfor det, da? Og han sa at han var nødt, tvunget, til å rulle seg selv i tjære og fjær, og hun skjønte det ikke, men så forsto hun og lo hjertelig, kom her, din dumming, kutt ut det skuespilleriet, jeg har satt frem en stol til deg ved siden av meg.

Han lot hånden gli langs dørkarmen og blikkskapene og sengene til han stanset et sted og støttet armene på en tung seng og peste høylytt. Jeg er her, stønnet han, og hun, kom helt bort til meg, og han, et øyeblikk, la meg få igjen pusten. Mørket gjorde henne modig, og hun sa høyt, med den friske stemmen sin, stemmen fra stranden og strandtennisen og svømmeturene ut til flytebryggene på Stillhetsstranden, hva er det du er så redd for? Jeg biter ikke, og han mumlet, ok, ok, jeg hører det, jeg er jo bare så vidt i live, og det klagende tonefallet og måten han slepte føttene på, gjorde henne rørt. Vi er omtrent som et eldre ektepar, tenkte hun.

En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 11

26.09.11 12.07

12 Hvor er du hen, da?

De har lagt meg helt i enden av rommet Auuu!

Hva var det?

En av disse sengene fant plutselig på å … Auuu!

Enda en seng?

Fankern! Si meg en ting, har du hørt loven om tingenes iboende faenskap …

Hva sa du?

Loven om tingenes iboende faenskap, har du hørt den?

Kommer du snart?

Skjelvingen ga seg ikke, og noen ganger gikk den over i langtrukne rystelser, og når de snakket, var ordene hakkete, og stadig vekk måtte de vente til skjelvingen ga seg litt, til musklene i ansiktet og munnen slappet litt av, og da spyttet de fort ut ordene med høy, anspent stemme, og stammingen knuste setningene i munnen deres. Hvor-gam-mel-er-du? Seks-ten, og-du? Og-et-kvart.

Jeg-har-gul-sott, sa hun, – og-du? Jeg? sa han, jeg-tror-det-er-in-fek-sjon-i-eggstokk-ene.

Taushet. Han pustet tungt: A-pro-pos, det-var-en-vits. Ikke morsomt, sa hun. Han stønnet: Jeg prøvde å få henne til å le, men hennes humoristiske sans er for – Hun rykket til og spurte hvem han snakket til. Han sa, med vitseskriveren min, jeg blir visst nødt til å gi ham sparken. Hvis du ikke kommer og setter deg her øyeblikkelig, truet hun, så begynner jeg å synge. Han lo så han ristet. Latteren hans var skarp som når et esel skryter, en latter som liksom hentet næring i seg selv, og i smug svelget hun latteren hans som en medisin, som en belønning.

Han lo så voldsomt av den dumme lille vitsen hennes at hun var på nippet til å forklare at hun i det siste ikke hadde vært så flink til å få folk til å le som før i tiden, få dem til å vri seg av latter – «Når det gjelder humor, er hun litt treg,» sang de om henne da de feiret purim i år – og det var ingen uvesentlig mangel, for hennes vedkommende var det en stor feil, en ny skavank som fort kunne utvikle seg og bli mer komplisert. Hun følte at det på en eller annen måte var knyttet til andre egenskaper som også hadde skrumpet inn de siste årene. Intuisjon, for eksempel. Hvordan var det mulig at en slik egenskap kunne forsvinne, og det så brått? Eller evnen til å si det helt rette i det helt rette øyeblikk? Hun hadde hatt den en gang, nå var den borte. Eller simpelthen vittigheter, en gang hadde hun vært virkelig skarp, så det formelig slo gnister. (Eller kanskje, trøstet david grossman

David Grossman materie.indd 12

26.09.11 12.07

13 hun seg selv, var det bare en purim-sang, og så fant de ikke noe godt rimord.) Eller kjærlighetsevnen, tenkte hun plutselig, kanskje var det også et tegn på at det gikk nedover med henne – evnen til virkelig å elske noen, til å brenne av kjærlighet, det som jenter snakker om, som på kino. Straks stakk det til i henne ved tanken på Avner, på Feinblatt Avner, vennen som hadde gått på den militære kostskolen, han som nå var soldat, han som på trappen mellom Pevsner-gaten og Yosef-gaten hadde sagt at hun var hans sjelefrende, men som ikke hadde rørt henne da heller, ikke en eneste gang hadde han lagt en hånd eller finger på henne, og kanskje var det en sammenheng der også, denne aldri-røringen, innerst inne følte hun at alt på en eller annen måte hang sammen, hun måtte bare se det an, så ville alt bli klarere etter hvert, hele tiden ville hun oppdage nye biter av det som ventet henne, og for alt hun visste, kunne de som stirret på henne utenfra, allerede se og vite det før henne, og egentlig, ut fra alle de tegnene som hopet seg opp, burde også hun snart kunne vite det.

Et øyeblikk kunne hun se seg selv i en alder av femti år, høy og tynn og vissen, en blomst uten duft, som går med lange, raske skritt, med bøyd hode, så ingen kunne se ansiktet hennes, og gutten med esellatteren famlet seg videre frem mot henne, snart nærmere, snart lenger bort – som om han gjorde det med vilje, tenkte hun forbløffet, som om det var en slags lek for ham – og han lo og gjorde narr av seg selv og sin egen klossethet, og svevde rundt og rundt i rommet, og flere ganger ba han henne si noe, slik at han kunne vite hvilken retning hun befant seg i. Som et fyrtårn, men med lyd i stedet for lys, forklarte han.

Lurendreier, tenkte hun, og ganske innbilsk også. Og endelig var han fremme ved sengen hennes og famlet rundt seg og fant stolen hun hadde satt frem til ham, sank ned på den og pustet tungt som en gammel mann. Hun kjente lukten av svette fra sykdommen hans, og hun dro av seg et av ullteppene sine og rakte ham det, og han tullet det rundt seg uten et ord. Begge var slitne, begge skalv og stønnet, konsentrert om seg selv.

Allikevel, sa hun om litt, under teppet, det er noe kjent med stemmen din, hvor er du fra? Fra Jerusalem, sa han. Jeg er fra Haifa, sa hun med et visst ettertrykk, de kjørte meg hit med ambulanse, fra Rambam sykehus, på grunn av komplikasjonene. Det har jeg også, lo han, hele livet mitt er komplikasjoner.

De sa ikke noe. Han klødde seg voldsomt på magen og brystet og brummet, og hun brummet også, det er til å bli sprø av, ikke sant? Hun klødde seg også, med alle ti neglene. Noen ganger føler jeg bare trang til å skrelle av meg all huden, bare for at det skal holde opp. Hver gang hun begynte å si noe, hørte han den En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 13

26.09.11 12.07

14 myke, klebrige lyden av leppene hennes som skiltes, og han kjente at det prikket i fingrene og tærne.

Ora sa: Ambulansesjåføren sa at i tider som disse trengte de ambulansene til viktigere ting. Si meg, har du lagt merke til at alle er rasende på oss her, som om vi hadde gjort det med vilje? spurte han. Hun sa: Det er fordi vi er de siste som er igjen etter pesten. Og han sa: Om noen bare er blitt ørlite grann bedre, så sender de ham hjem, især soldatene, bang-bang, tilbake til det militære med dem, så de skal komme tidsnok til krigen. Og hun spurte: Så det kommer virkelig til å bli krig? Og han sa: Er du gal, det har vært krig i minst to dager alt. Og hun spurte forskrekket: Når begynte den? I forgårs, tror jeg, jeg har jo sagt det alt, i går eller i forgårs, jeg husker ikke når, jeg går i surr med dagene. Og hun, lamslått, forbløffet: Det er sant, du sa jo det … Løsrevne brokker av underlige og skremmende drømmer drev gjennom henne. Han mumlet, hvordan kan du ha unngått å høre det? Det er jo sirener og artilleriild hele tiden, og jeg har hørt helikoptre som lander, det er sikkert en million døde og sårede allerede. Men hva er det som foregår i denne krigen? spurte hun, og han sa: Det vet jeg ikke, og det er ingen å snakke med her, de gidder ikke å bry seg med oss, og Ora spurte: Men søster Wicky, da. Hvor er hun? Og han nølte: Hun dro kanskje sin vei da krigen begynte, hun vil sikkert heller pleie de virkelig sårede, og Ora spurte: Hvem er det som pleier oss, da? Og han: Nå er det bare Zati, den tynne lille arabiske kvinnen, hun som gråter, du har vel hørt henne? Og Ora, forskrekket: Er det et menneske som gråter? Jeg trodde det var et dyr som jamret seg, er du sikker? Og han sa: Det er et menneske, helt sikkert. Ora sa: Men hva kan det komme av at jeg ikke har sett henne? Og han: Hun kommer og går bare, hun tar prøvene, og hun legger medisinen og maten på et brett, det er bare hun som er her nå, dag og natt.

Han sugde inn kinnene og sa ettertenksomt: Det er komisk, den eneste de lot bli igjen her hos oss, var en araber, ikke sant? De lar vel ikke arabere pleie de sårede. Ora klarer ikke å falle til ro: Men hvorfor gråter hun? Hva har hendt med henne? Og han: Hvordan skulle jeg vite det? Og hun: Har du ikke spurt henne? Og han: Hun kommer alltid når jeg sover, jeg har ikke sett noe til henne siden krigen brøt ut. Ora satte seg opp, og kroppen stivnet til, og kaldt og rolig sa hun: De har tatt Tel Aviv, har jeg sagt. Nasser og Hussein sitter allerede på en kafé i Dizengoff-gaten og drikker kaffe. Og han bestyrtet: Hvor har du det fra?

Og hun: Jeg hørte det i går kveld, eller i dag, det er jeg nesten sikker på, de sa det kanskje i radioen, jeg hørte det, de har tatt Beersheba og Ashkelon og Tel Aviv. david grossman

David Grossman materie.indd 14

26.09.11 12.07

15 Og han sa: Nei, nei, det er ikke mulig, det er kanskje av feberen, det kommer av feberen, for det er helt vilt. Du er ikke riktig klok. De kan ikke seire. Det kan de, det kan de, mumlet hun for seg selv og tenkte: Hva vet du om hva som er mulig og ikke mulig?

Senere våknet hun opp av en rask blund og så seg omkring etter den unge mannen: Er du fremdeles her? Hva, ja. Hun sukket. Det var ni jenter her i rommet sammen med meg, nå er det bare jeg igjen, er det ikke nifst? Avram syntes det var flott at han, selv etter tre netter sammen med henne, ikke visste hva hun het, og hun visste heller ikke hva han het. Han likte slike små gåter. I de skissene han skrev og tok opp på bånd hjemme, der han selv spilte alle rollene, barn og gamle menn og kvinner og djevler og konger, og også ville gjess og snakkende kjeler og så videre i det uendelige, var det ofte slike finurlige leker, skapninger som dukket opp og forsvant igjen, skikkelser som ble diktet opp av andre skikkelser. Imens moret han seg med gjetninger: Rina? Yael? Kanskje Liora?

Det ville passe bra med Liora, tenkte han. Smilet hennes lyser opp i mørket.

Det var likedan hos ham på rom tre, sa han, alle var borte nå, også soldatene, noen av dem kunne nesten ikke gå, likevel ble de sendt tilbake til avdelingene sine, nå er det bare én mann igjen hos ham, ikke soldat, faktisk en fra klassen hans som kom inn for to dager siden med førtien komma to, og de har ikke klart å få den ned, hele dagen drømmer han og forteller tusen og en natt til seg selv …

Vent litt, avbrøt Ora ham, si meg, har ikke du trent i Wingate en gang? Du spiller ikke tilfeldigvis volleyball? Avram satte i et lite redselsskrik. Ora spurte hva det var. Et lite redselsskrik, sa Avram. Ora tvang et smil tilbake og tok på seg en ergerlig mine: Nå, er det ingen sport du er god i? Avram tenkte seg om et øyeblikk: Kanskje som punchingball, foreslo han. Hvilken ungdomsbevegelse er du med i, da? Nå ble Ora sint for alvor, et øyeblikk, la meg gjette, jeg kan ikke tenke meg at du er med i noen arbeiderbevegelse, flirte hun: Du er sikkert i speiderbevegelsen, til nød dem i uniform. Jeg er ikke i noen bevegelse, smilte han.

Ikke i noen bevegelse? Ora krympet seg. Hva er du, da? Kom bare ikke og si at du er med i noen bevegelse, sa Avram, fremdeles smilende. Hvorfor ikke? sa Ora fornærmet. Fordi det kommer til å ødelegge alt for oss, stønnet han overdrevent, fordi jeg begynte å tro at du var den fullkomne jenta. Hah! fnøs hun, jeg er med i Makhanot Olim, jeg. Han stakk haken frem og snurpet munnen, og til hennes store overraskelse ulte han langtrukkent, hjerteskjærende som en hund, opp mot taket. Det du sier der, er da helt forferdelig, sa han, jeg håper bare at lege­ En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 15

26.09.11 12.07

16 vitenskapen med det første finner en kur for kvalene dine. Hun trommet fort med foten. Hun følte at han danset virvlende rundt henne og stadig dukket opp på et helt uventet sted og stakk henne, og hun ble mer og mer rød i toppen. Hun var likevel ikke innstilt på å gi opp. Vent, si meg, har jeg ikke sett deg i en slags arbeiderleir? For jeg er helt sikker på at … Nå har jeg det! Var du ikke sammen med kompisene dine i Yesud ha-Maale-leiren en gang? Hadde dere ikke telt i skogen der?

Kjære dagbok, stønnet Avram med bred russisk aksent. Ved midnatt en kald og stormfull natt, da jeg, arme menneske, endelig møtte en jente som var sikker på at hun hadde sett meg før et sted – Ora snøftet foraktelig – for å gjøre en lang historie kort, fortsatte Avram, vi utprøvde alle muligheter, og etter at vi hadde vraket alle de skrekkelige ideene hennes, kom vi frem til at det kanskje var i fremtiden vi kjente hverandre.

Ora satte i et skarpt skrik, som stukket med en nål. Hva var det? spurte Avram, som om han var blitt smittet av smerten hennes. Ingenting, sa hun. Ikke noe. Hun kastet et stjålent blikk på ham og prøvde å trenge igjennom mørket og endelig se hvem han var. De tidde, samtalen hadde røynet på. Siden de ble syke, hadde de ikke snakket så lenge med noen, og nå sank de sammen ned i en urolig døs, og i søvne sprellet de mot hverandre. Armene og bena til Avram spente seg og tøyde seg og ble tynne som pinner, og magen hans svulmet opp og ble tung og rund. Han visste at han burde si ifra til den unge jenta at formen hennes hadde forandret seg og blitt fugleaktig, at hun ikke måtte bli forskrekket over det, men noen svake kvitrelyder var det eneste som presset seg frem. Han var kyllingen til en kjempefugl og lå redningsløst fortapt på ryggen. På en eller annen måte, ved en kraftanstrengelse som ingen fugl kunne ha maktet, fløy han til rom nummer tre og landet på kanten av sengen til klassekameraten sin, som også skalv og stønnet og klødde seg i søvne. Det er så stille her, mumlet Avram, har du lagt merke til hvor stille det er i natt? Det var stille, lenge. Så snakket den andre gutten med hes og brusten stemme: Det er som en grav her, kanskje er vi allerede døde. Avram tenkte litt på det. Hør nå her, sa han, da vi var levende, innbiller jeg meg at vi studerte i samme klasse. Den unge mannen svarte ikke, han prøvde å løfte hodet litt for å se på Avram, men klarte det ikke. Etter en liten stund stønnet han: Da jeg var levende, studerte jeg av prinsipp ikke noen ting i noen klasse. Sant nok, sa Avram med et tynt, beundrende smil, da jeg var levende, var det faktisk en gutt i klassen min som av prinsipp ikke studerte noen ting, en som het Ilan, en ordentlig snobb, snakket aldri med noen. david grossman

David Grossman materie.indd 16

26.09.11 12.07

17 Hva skulle han ha snakket med dem om, da? Småunger, kjerringer hele gjengen, på jordet alle sammen.

Hvorfor? spurte Avram stille og konsentrert. Hva var det du visste som vi ikke visste?

Ilan satte i en kort, bitter latter, og Avram grøsset, av en eller annen grunn.

Så tidde de og sank ned i en stormfull søvn. Et sted, i rom sju, lå Ora i sengen sin og prøvde å finne ut om disse tingene faktisk hadde skjedd. Hun husket at en gang for ikke lenge siden, bare noen dager før, da hun var på vei tilbake fra treningen på Technion, hadde hun besvimt på gaten. Hun husket at legen på Rambam straks hadde spurt om hun også hadde vært med klassen på besøk til en av de nye militærleirene som var blitt opprettet under forberedelsene til krigen, og om hun tilfeldigvis hadde spist noe der eller brukt toalettet. Hun var øyeblikkelig blitt revet bort fra hjemmet og deretter forvist til en fremmed by og holdt fanget i total isolasjon, beordret av legene, og der var også søster Wicky, en kortvokst og tung kvinne uten hals som hersket nådeløst over isolasjonsavdelingen, og som med skingrende stemme orienterte de skrekkslagne pasientene under hennes kommando om den siste tidens utvikling, og om de arrogante erklæringene til Nasser og alt det der. Ora var ikke lenger sikker på om disse tingene virkelig hadde skjedd, om hun virkelig hadde vært fanget dag og natt i tredje etasje på et trist og forfallent sykehus, i en by hun knapt hadde hørt om; om foreldrene virkelig hadde hatt forbud mot å besøke henne, eller om de kanskje hadde vært der, bare at hun lå og sov, hadde stått rådløse rundt sengen, prøvd å vekke henne til live, snakket til henne, ropt navnet hennes, og så gått sin vei, kanskje snudd seg og kastet et siste blikk på henne, så synd, en så god jente, men det er ikke noe å gjøre ved, livet må gå videre, man må se fremover, og nå er det krig også, og vi får bruk for alle de krefter vi har.

Jeg kommer til å dø, mumlet Ilan forundret.

Sludder, for Avram opp, du overlever dette, om et par dager vil du allerede …

Jeg visste at det måtte gå slik, sa Ilan stille, det var klart fra første stund.

Nei nei, sa Avram, også han forbløffet nå, hva er det du snakker om, sånn må du ikke tenke.

Jeg har ennå ikke kysset en jente.

Det får du snart gjøre, sa Avram, ikke vær redd, hold opp, det ordner seg.

Da jeg var levende, sa Ilan etter en stund, kanskje en hel time senere, var det en gutt i klassen som bare rakk meg opp til ballene.

Det var meg, flirte Avram.

En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 17

26.09.11 12.07

18 Han skravlet i ett kjør.

Det var meg.

Alltid noe bråk med ham.

Det var meg, det, lo Avram.

Jeg pleide å se på ham og tenke: Den gutten der, da han var liten, pleide faren hans å slå ham halvt fordervet.

Hvem har sagt det? spurte Avram forskrekket.

Jeg ser det på folk, sa Ilan og sovnet.

Oppspilt foldet Avram ut vingene sine og fløy langs den svungne korridoren, tett inntil veggene, til han endelig landet på plassen sin, på stolen ved sengen til Ora. Han lukket øynene og sank ned i en urolig søvn. Ora drømte om Ada. I drømmen var hun sammen med Ada på den samme endeløse hvite sletten der de to hadde gått tur nesten hver kveld, hånd i hånd, tause. I drømmene den første tiden snakket de ustanselig. Begge kunne allerede på lang avstand se steinen som raget opp over avgrunnen. Ora prøvde å trekke med seg Ada i motsatt retning, men Ada, enda så liten hun var, var mye sterkere enn henne, hun hadde plutselig fått forbløffende krefter, og Ora ble slept viljeløst med. Av og til ytret Ada seg om en naken busk, eller et helt hvitt tre, og med febrilsk stemme fortalte hun Ora om blomstene og fruktene deres, som om hun skulle være guide for Ora på dette stedet. Da Ora dristet seg til å skotte på henne, så hun at Ada ikke lenger hadde noen kropp. Det eneste som var igjen av henne, kvikk og skarp og årvåken som alltid, var stemmen. Følelsen av hender som knuget hverandre, var også der, fingre som desperat tvinnet seg sammen. Blodet i Oras hode dunket hardt: Ikke slipp, ikke slipp taket i Ada, ikke så mye som et øyeblikk …

Nei, hvisket Ora og våknet med et sett, badet i kaldsvette, at jeg kunne være så dum.

Hun gløttet på det stedet der Avram lå i mørket. Åren på halsen begynte å banke.

Hva sa du? Han våknet, prøvde å rette seg opp i stolen. Gang på gang gled han ned mot gulvet, en tyrannisk kraft tvang ham til å legge seg, til å hvile det uutholdelig tunge hodet.

Jeg hadde en venninne som snakket nesten som deg, mumlet hun. Er du fremdeles her? Ja, jeg er her, jeg tror jeg sovnet. Vi hadde vært venner siden første klasse. Men ikke nå mer? Ora prøvde forgjeves å kontrollere hendene, som plutselig skalv noe helt forferdelig. Det hadde allerede gått mer enn to år siden sist hun snakket med noen om Ada. Hun hadde ikke engang sagt navnet hennes høyt. david grossman

David Grossman materie.indd 18

26.09.11 12.07

19 Avram bøyde seg litt frem: Hva er det med deg? spurte han. Hvorfor ble du sånn?

Si meg …

Hva? Skal jeg si deg noe?

Han lo: For et spørsmål!

Hun tidde. Hun visste ikke hvordan hun skulle begynne å snakke, og hva hun skulle si.

Bare fortell.

Men han kjente ikke henne, tenkte hun.

Hvis du forteller, så, sa han.

Hun svelget tungt og sa fort: I første klasse, den aller første dagen, da jeg kom inn i klasseværelset, var hun den første jenta jeg så.

Hvorfor?

Altså, lo Ora, hun hadde også rødt hår.

Aha. Har du det, altså?

Hun lo høyt og latteren var igjen sunn og velklingende. Hun var så overrasket over at noen kunne være sammen med henne og snakke så lenge med henne, to netter, uten å vite at hun var rødhåret: Men jeg har ikke fregner, oppklarte hun fort. Det hadde Ada, i hele ansiktet, og på hendene og bena også. Interesserer det deg overhodet?

På bena også?

Alle steder.

Hvorfor holdt du opp?

Jeg vet ikke. Det er ikke så mye å fortelle.

Fortell det som er å fortelle, da.

Det er litt … Hun nølte et øyeblikk, klarte ikke å bestemme seg for om hun kunne røpe alle hemmelighetene. Du skjønner, det første en rødhåret unge gjør, er å finne ut om det er flere rødhårede i nærheten.

For å bli venner med dem? Å nei, det stikk motsatte. Ikke sant?

Hun smilte beundrende i mørket. Han var klokere enn hun hadde trodd.

Akkurat, sa hun, og slik at du aldri blir stående ved siden av dem eller noen ting.

Avram sa: Det er som når jeg …

Hva? At jeg straks speider etter dvergene.

Hvorfor det?

En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 19

26.09.11 12.07

20 Slik er det bare.

Er du … hvordan er du? Liten?

Skal vedde på at jeg ikke når deg til anklene.

Hah! Helt alvorlig, du aner ikke hvor mange tilbud jeg får fra sirkus.

Fra hvem? Ærlig talt, nå må du gi deg.

Det var bare enda et påfunn fra vitseskriveren min.

Si meg …

Hva? Men snakk sant.

Jaha?

I går, kom du også hit sånn helt uten videre?

Hvordan det?

Og i forgårs, da du vekket meg, sang jeg virkelig?

Ja visst. I forgårs gjorde du det.

Du er en raring.

Takk, lo Avram, jeg gjør så godt jeg kan.

Og si meg …

Hva? Hvorfor kom du i går og i dag?

Det vet jeg ikke. Jeg bare kom.

Men allikevel.

Han kremtet, så sa han: «Jeg ville bare vekke deg før du begynte å synge i søvne, løy Avram.»

Hva sa du?

«Jeg ville bare vekke deg før du enda en gang begynte å synge i søvne, løy Avram, alltid like utspekulert.»

Aha, du …

Ja. Du sier også det som …

Akkurat.

Taushet. Et hemmelighetsfullt smil. Hjul som kverner fort, rundt og rundt, både her og der.

Og du heter Avram?

Hva skal jeg gjøre, da? Det var det billigste navnet foreldrene mine kunne unne seg. david grossman

David Grossman materie.indd 20

26.09.11 12.07

21 Og det ville være som om jeg skulle si, for eksempel: «Han snakker med meg som om han opptrådte i et teater, tenkte Ora»?

«Du har skjønt tegningen, roste Avram henne, og sa også til seg selv: Min kjære sjel, det forekommer meg at vi har funnet …»

«Vær stille et øyeblikk, nå, sa geniet Ora og gravde seg ned i tanker dypere enn havet.»

«Det hadde vært interessant å vite hva hun tenker på når hun tenker tanker dypere enn havet, tenkte Avram nervøst.»

«Hun tenker at hun virkelig har lyst til å se ham, bare et øyeblikk. Og hva tenker han på?»

«At det er best for henne å la være, sa Avram og satte i et skingrende skrik.»

«Men Ora, slu som en rev, avslørte at bortsett fra stolen hadde hun også i dag gjort alt klart for dette.»

En skraping, og nok en skraping, et glimt, og ørlite lys faller inn i rommet. En lang, lys og slank arm, strakt frem, med en fyrstikkfakkel i hånden. Lyset flakker over veggen som en væske i en krukke. Et stort rom, mange tomme, nakne senger, skjelvende skygger, og en vegg og en dørkarm, og midt i lysringen:Avram, som viker litt tilbake fra det grelle fyrstikklyset.

Hun tenner en ny fyrstikk og holder den uvilkårlig lavere, som om hun for all del ikke må sjenere ham. Flammen avslører de tykke, sterke bena til gutten i blå pyjamas, og overraskende små hender knuger hverandre nervøst i fanget, og den klatrer oppover en kort, solid kropp og avslører et stort og rundt ansikt i mørket, og tross sykdommen røper det en nesten pinlig livslyst, nysgjerrig og intenst, med svulmende nese og hovne øyelokk, og over dem et buskas av svart hår, bustete og viltert.

Det som overrasker henne mer enn alt annet, er hvordan han byr ansiktet sitt frem for henne til vurdering, med øynene knepet igjen, med alle trekk anspent. Et øyeblikk ser han ut som en som har kastet en veldig skjør gjenstand opp i luften og venter skrekkslagen på at den skal gå i knas.

Ora gisper av smerte og slikker de brente fingertuppene. Etter et øyeblikks nølen tenner hun enda en fyrstikk og holder den med troskyldig alvor opp mot pannen sin, lukker øynene og lar lyset fare fort opp og ned foran ansiktet. Øyevippene flagrer, leppene stikker litt frem. Skygger brytes på de lange, høye kinnbena og rundt den trassige, svulmende munnen og haken. Noe mørkt og søvndrukkent svever over det lyse, vakre ansiktet, noe villfarent, noe ikke avvent, men kanskje er det bare sykdommen som får det til å se slik ut. Det korte En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 21

26.09.11 12.07

22 håret brenner, som polert messing, og glansen gløder i Avrams øyne også etter at fyrstikken har sluknet og mørket igjen omhyller henne.

Si meg …

Hva, hva?

Du tror at … Hvorfor er du sånn?

Hvordan sånn?

Jeg vet ikke, stemmen din er plutselig så …

Jeg er OK, helt OK. Hva vil du, hva sier du, hva?

Du er deg selv lik De tier. De puster tungt. Det virker som om begge plutselig har falt begjærlig inn i selve sykdommens favn og har gravd seg inn der.

Avram?

Ja? Sovnet du?

Jeg? Jeg trodde du gjorde det.

Tror du virkelig at vi blir bra igjen?

Ja visst.

For noen ganger tenker jeg mitt.

Som hva da?

Jeg vet ikke.

Nei da, jeg blir frisk, du blir frisk.

Det må da ha vært hundre mennesker i isolasjon da jeg kom. Kanskje vi har noe som de ikke kan kurere?

Mener du – begge to?

De som er igjen her.

Det er bare vi to, og så han fra klassen min.

Men hvorfor akkurat oss?

Fordi vi har komplikasjoner.

Ja, nettopp. Så hvorfor akkurat oss?

Det vet jeg ikke.

Det skremmer meg.

Vi blir friske igjen, bare vent og se.

Jeg er så kraftløs.

Du kommer nok til krefter igjen, skal du se, jeg er her, jeg finner meg ikke i det.

Jeg sovner visst igjen … david grossman

David Grossman materie.indd 22

26.09.11 12.07

23 Jeg blir her.

Hvorfor sovner jeg hele tiden?

Kroppen er så slapp.

Ikke sov, da, våk over meg.

Så snakk til meg Om hva?

Om deg selv.

Hva er det å fortelle om meg?

De var som to søstre, folk kalte dem «siameserne», enda de ikke var det minste like. I åtte år, fra de var seks til fjorten, fra første klasse til slutten av det første trimesteret i åttende klasse, satt de ved samme pult, og de skilte ikke lag etter skoletid heller, alltid var de sammen, hjemme hos den ene eller den andre, og i ungdomsbevegelsen Makhanot Olim, og på fotturer, og i arbeidsleirene – hører du overhodet etter?

Hva …? Ja, jeg hører.

Hva sa jeg?

Hodet mitt … det går hele tiden rundt for meg.

Så sov, da vel.

Ja. Nei, fortell …

Hva? Det er noe jeg ikke skjønner. Hvorfor er dere ikke venner mer?

Hvorfor?

Ja. Hun er ikke …

Ikke hva?

Levende.

Ada? Hun hørte at han krympet seg, som om han var blitt slått. Hun samlet straks bena og slo armene rundt knærne og begynte å vugge frem og tilbake. Ada er død, Ada har vært død i to år alt, sa hun fort til seg selv, det er i orden, det er i orden, alle vet at hun er død. Vi har vent oss til det nå, hun er død. Livet går videre. Men hun følte at hun hadde røpet noe for Avram, noe hemmelig og svært intimt, noe bare hun og Ada egentlig hadde visst.

Men så, av en eller annen grunn, slappet hun av. Hun holdt opp med å rugge på seg. Hun ventet på noe, men hun visste ikke hva. En mørk og seig stillhet En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 23

26.09.11 12.07

24 omsluttet henne. Langsomt begynte hun å puste igjen, forsiktig, som om det var torner i lungene, og hun hadde en underlig følelse av at denne gutten kunne plukke dem ut, varsomt, den ene etter den andre.

Nå skal du høre etter.

Ja. I dagens løp tenker jeg noen ganger på hva vi snakket om den natten.

Men et øyeblikk, si meg …

Noen ganger husker jeg ikke om jeg har fortalt deg noe eller bare drømte at jeg har sagt det.

Men hvordan døde hun?

En trafikkulykke, og du skal vite at …

En ulykke?

Dere har den samme sansen for humor.

Hvem?

Du og hun, på en prikk.

Så det er derfor …

Hva? Det er derfor du ikke ler av vitsene mine?

Avram …

Ja. Rekk meg hånden.

Hva? Rekk meg hånden, fort.

Men får vi gjøre det?

Ikke vær dum, bare rekk meg den.

Nei, du skjønner ikke, på grunn av isolasjonen.

Vi er jo smittet uansett.

Men kanskje …

Hvor blir det av hånden din?

Se hvor svette vi er, begge to.

Så flott.

Hvordan det?

Tenk deg at bare en av oss var svett.

Eller bare en av oss skalv.

Eller klødde. david grossman

David Grossman materie.indd 24

26.09.11 12.07

25 Eller følte trang til å flerre av seg huden, sånn klør det.

Eller bare en av oss hadde løs mage.

Eller bare en av oss hadde …

Hva? Du vet.

Noe så motbydelig!

Men det er jo sant?

Så si det.

Ja vel. Dritt …

Med samme farge som kalk …

Og med blod, masser av blod.

Hun hvisket: Jeg visste ikke at jeg hadde så mye blod i kroppen.

Hva er det som er gult utvendig, skjelver som bare det og skiter blod? Jaså, nå ler du … Jeg begynte å bli bekymret …

Hør nå. Før jeg ble syk, trodde jeg at jeg ikke hadde noe …

Hva da?

Blod i kroppen.

Hvordan det?

Glem det.

Tenkte du det?

Hold meg i hånden, og ikke slipp den.

Det var i hanukka-ferien, sa hun og holdt hånden hans mellom begge sine og strøk den uten stans, som om hun ville skyve den fra seg og holde den på én og samme tid. Hodet hennes verket som om det var presset i en skrustikke. Hva var det som skjedde med henne, og hva var alt dette, og hvorfor fortalte hun ham om sine mest personlige ting, og hvorfor falt det henne så lett å snakke med ham, og hun som overhodet ikke kjente ham, og det pussige ansiktet hans, nesten en voksen manns ansikt, ikke ansiktet til en på hennes alder, og alle overdrivelsene hans, og hvordan han brølte «Ada», som om han virkelig hadde kjent henne, som om han brydde seg noe om henne. Og apropos, hun minte seg selv om at hun hadde så sterke bånd til Avner Feinblatt, eller i det minste var hans sjelefrende – og især nå, hvordan hun kunne bedra ham nå som det var krig, holde en annen gutt i hånden, en vilt fremmed, som hun ikke visste noen ting om. Ingenting.

Men vent nå, før det …

Før hva?

En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 25

26.09.11 12.07

26 Før hun døde …

Hva? Var hun levende …

Bortsett fra hårfargen var de veldig forskjellige, nesten motsetninger: Den ene høy og sterk, den andre liten og tykkfallen, den ene med det åpne, glødende ansiktet til et sorgløst hoppeføll, den andre med et bekymret ansikt, fullt av fregner, skarp nese, spiss hake, store briller – som en ung student fra en shtetl, hadde Oras far sagt en gang, med fingeren … Også håret var helt annerledes: Adas var tykt, krøllete og viltert, det var nesten umulig å få en kam gjennom det. Jeg pleide å flette håret hennes, sa Ora, en tykk flette, og så bandt jeg den rundt hodet, som en sabbats-halla, det var slik hun ville ha det. Og hun lot ingen andre enn meg gjøre det.

Adas hår var virkelig rødt, mye rødere enn Oras, og det skilte seg alltid jub­ lende ut i geleddene under paraden på minnedagen eller i rekken når hun var med på en utflukt. Enda så liten hun var, fikk man straks øye på henne, alle steder, og Ada sa: Rødt hår er praktisk, det er Gud som har villet ha det slik, for at han lett skulle få øye på oss ovenfra. Ora krøp nå sammen i sengen og så det: Ada, som et fyrstikkhode, som en skjold av ild. Ora kikket på henne, kikket og lukket øynene, det ble for overveldende å møte Ada helt og fullt. Slik har jeg ikke sett henne på lenge, tenkte hun, i farger.

I friminuttene pleide begge å klatre opp i det store oliventreet nederst i skole­gården. Treet til Ada og Ora, det var noe alle visste, det var ingen som gjorde noe forsøk på å ta det fra dem, ingen ville komme i tottene på dem, de var redde for munnbruken til Ada og sparkene til Ora – Pippi Langstrømpe, kalte Ada henne. Kallenavnene de ga hverandre, skiftet i takt med den boken de sist hadde lagt sin elsk på, Anne Shirley og Emil Tischbein og Lille Dienstag og Mary Kiri, og senere, da de ble litt eldre, Naima Shashon og Saul og Johanna, og Scarlett og Rhett Butler, og også Jean Valjean, husket hun – og de snakket i munnen på hverandre, med hendene, på gaten, i gangene på skolen, frem og tilbake, og sprang fra det ene temaet til det andre og tenkte tilbake på det de hadde plukket fra hverandre før, og så satte de det sammen igjen på nye måter, og alt dette gjorde vennskapet deres stadig tettere og mer grunnfestet. Og hun gikk alltid på denne siden av meg, sa Ora og grep Avrams hånd i begge sine, for Ada hørte nesten ikke på det venstre øret, hun var født slik, og vi pratet og pratet, om alt mulig, absolutt alt. david grossman

David Grossman materie.indd 26

26.09.11 12.07

27 Hun tidde brått og trakk hånden sin bort fra hans. Nei, dette går ikke, tenkte hun, jeg kan da ikke fortelle ham om henne, han som ikke engang har spurt, han sitter der bare taus, som om han venter på at jeg skal si det av meg selv. Plutselig har han det ikke så travelt. Han er virkelig en raring, en pratmaker som tier.

Hun trakk pusten dypt, famlet etter en måte å si det på, men ordene ville ikke komme, de lå der, inni henne, men kom ikke ut. Hva skulle hun si til ham?

Hva kunne han egentlig forstå? Jeg vil så gjerne, tenkte hun til ham. Det er ikke det at jeg ikke vil, det må du forstå, det er bare det at jeg ikke kan ennå. Han tidde. Fingrene hennes rørte på seg og boret seg inn i håndflaten på den andre hånden, slik var det hun husket dem sammen, det var selve samværet hun husket, og hun smilte: Vet du hva jeg kom til å tenke på, akkurat uken før hun – før det skjedde – vi skulle gjøre en litterær analyse av «Little Bunny».

Avram rykket seg opp fra døsen og smilte matt: Hva, fortell. Ora lo: Vi skrev, det vil si, det var mest Ada som skrev, hun var alltid den flinkeste av oss, en hel stil om hvor forferdelig det var at vanlig forkjølelse hadde spredt seg også til dyreriket, også blant de mest uskyldige skapninger.

Avram hvisket for seg selv: «Også blant de mest uskyldige skapninger», og hun følte hvordan han smakte på ordene, lot tungen gli over dem, og hun løftet hånden nølende og strøk den over halsen.

Ada og hun. Alt vendte tilbake, tenkte hun oppspilt, og så brått, for første gang på så lang tid. Og minnene var så forbløffende klare: Endeløse diskusjoner om gutter som hadde eller ikke hadde «kunstnerisk personlighet», og fortrolige samtaler om foreldrene deres – fra første stund hadde de vært mer lojale mot hverandre enn mot familienes hemmeligheter – og da de begynte å lære seg esperanto sammen – og aldri fullførte det – for å kunne oversette brevene til Zohara og Shmulik, for Ora ville at alle mennesker i hele verden skulle kunne lese kjærlighetshistorien deres. Og De vernede ordenes almanakk, som de hegnet om som om den var en samling sjeldne sommerfugler – med ord som man bare kunne uttale «i utvalgte øyeblikk og under betingelser som krever total tillit», som det sto skrevet på omslaget. Og på den årlige bussturen til Genesaretsjøen hadde Ada hatt mageknip og sagt til Ora at hun kom til å dø, og Ora hadde sittet ved siden av henne og grått sine modige tårer, men da hun virkelig døde, gråt jeg ikke, det kunne jeg ikke, alt var tørket helt inn, jeg vet ikke, jeg har ikke grått en eneste gang siden hun døde.

En veistump og et smug skilte husene deres i Neveh Sha’anan-strøket. De gikk sammen til skolen og sammen hjem igjen, og når de kom frem til Ora, En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 27

26.09.11 12.07

28 snudde de, så Ora fikk følge Ada hjem, og de holdt hverandre alltid i hånden når de skulle gå over gaten, det var noe de hadde vent seg til fra de var seks år, og det var det de gjorde da de var blitt fjorten, og Ora husket den ene gangen – de var ni år da, de hadde kranglet om noe den dagen, og hun holdt ikke hånden til Ada i fotgjengerovergangen, og en kommunal varevogn kom susende og kjørte rett på Ada og kastet henne høyt opp i luften …

Hun så det for seg igjen: Den røde kåpen hennes som åpnet seg som en fallskjerm. Ora var bare to skritt bak henne, og hun kastet seg rundt og løp og gjemte seg bak en hekk, hvor hun sank i kne, holdt seg for ørene med begge hender, knep øynene igjen og nynnet høyt for seg selv, for at hun ikke skulle se eller høre.

Og jeg visste jo ikke at det bare var en generalprøve, sa hun.

Jeg er ikke så god til å redde folk, la hun til senere, kanskje til seg selv, kanskje for å advare ham.

Så å si hver dag spiste de middag sammen, hjemme hos Ada, maten smakte bedre der, og det var lov å prate mens man spiste, ja til og med le. Det var en leende familie, disse tre, tre tykke og runde og lattermilde mennesker, og det var i seg selv noe som fikk dem til å le enda mer, alle fire. Når de var ferdige med leksene, tok de seg en middagslur: Hånd i hånd sov de i den lille sengen og våknet til de lekreste dufter. Faren til Ada hadde lagd bakte epler som et lite mellommåltid, og om sommeren, på fredagskveldene, snek de seg av gårde i bare pysjen på snarveier som de med vilje gjorde mye lengre, gjennom bakgårdene og hagene i nabolaget, kjølte de glohete ansiktene sine på lakener og skjorter som var hengt ut til tørk på de felles klessnorene, tullet seg inn i dem, danset lydløst, to små spøkelser, i den svimlende duften av honning og erteblomster, hånd i hånd, fra Adas hus til Oras hus og tilbake, mellom visne plener og gassbeholdere og rosebusker herjet av meldugg og tepper av nasturtier. De tittet engstelig mellom ficusbladene på opplyste balkonger der det satt voksne mennesker, menn og kvinner med ansikter som minnet dem om gamle statuer, ansiktene til keisere i eksil, og der satt de og svettet i undertrøyer og dype utringninger og hudfolder, foran store vifter, og spilte kort og lo høyt eller sukket stille. Og så fikk begge det plutselig for seg at de ble forfulgt og flyktet fra noe som svevde over dem og truet med å legge seg rundt dem som en lasso, og de la på sprang uten å se seg tilbake.

Da Ada var ti år, stakk de seg med en nål i fingeren og blandet blod. Ada sa at det ikke var nok, og med en brå bevegelse dyttet hun fingeren inn i munnen til Ora, og tok fingeren hennes mellom leppene sine. Drevet av en underlig impuls david grossman

David Grossman materie.indd 28

26.09.11 12.07

29 sugde Ora og ble forbløffet: Så søtt Adas blod var! Hun så inn i Adas pupiller, som ble smalere og mørkere. Begge trakk i samme øyeblikk fingeren til seg, og Ada sa forbløffet: Nå har vi for evig det samme blodet i årene, og så smilte hun forunderlig fjernt, nesten strengt, som om hun uten ord ville si til Ora: Nå har du ikke en sjanse!

Og all slags fjolleri, med hysteriske latteranfall, gjerne på offentlige steder, foran øynene på strengt irettesettende damer, i vannspruten fra vanningsanlegg.

Og det var lapper som vandret frem og tilbake i klassen og nå svevde foran øynene hennes, som om de nettopp var blitt skrevet. «Si meg, hvorfor er naturen så gjerrig?» hadde Ora skriblet, «hvorfor er Avinoam S. bare pen, men ikke klok?» «For en skuffelse, kjære deg,» svarte Ada, «han er skjønn som en himmelens engel, men erkedum som den verste bengel. Akk, hvor finner vi en engel som er begge deler?» «Noe slikt finnes ikke i denne verden,» konstaterte Ora. «Det må det være!» protesterte Ada, «ellers må vi jo ty til bigami.» «Det får ikke hjelpe!» dristet Ora seg til å skrive. Et øyeblikk sluttet lappene å fly frem og tilbake. Begge prøvde å se for seg hva det måtte innebære, det kilte i magen, og begge fniste. «Jeg,» skrev Ada for å slippe ut av den pinlige situasjonen, «forelsker meg bare i høye menn med krøller, fortrinnsvis mørke. Enn du?»

«Stort sett likedan,» skrev Ora, beruset av en ny og ukjent dristighet, «men jeg,» innskjerpet Ada, «må også ha en med briller og lange fingre, intellektuelle snobber.» «Nei, snobber og intellektuelle kan jeg ikke fordra,» fastslo Ora heltemodig: «Det kryr av dem i klassen. For meg er hovedsaken at de har varme øyne og vakre lepper.» «Og liten og spretten rumpe,» oppsummerte Ada. De lot hverandre ta del i hver minste ting i livet, og i hver tanke, hvor opphøyet eller nedrig den enn måtte være. Ada hadde allerede godtatt disse lovene.

Ora for sin del hadde ikke engang våget å ønske seg noe slikt. Og nå, overfor den tungt snorkende Avram, i dyp søvn – i mørket var kroppen hans noe mørkt, rundt, fast – så Ora ømt på ham og tenkte at ut fra det man kan se i mørket, er han jo ganske søt, en teddybjørn, festlig og ufarlig – og nå tenker hun at hadde det ikke vært for Ada, ville hun overhodet ikke ha visst at noe slikt var mulig, at det gikk an at to mennesker sto hverandre så nær.

Hun stønnet. Avram stønnet etter henne, og et øyeblikk var hun ikke sikker på om han virkelig sov.

Og de var de første i klassen som fikk menstruasjon, Ada først, og Ora fjorten dager senere, og i oliventreet rådslo de med hverandre om hva de skulle gjøre hvis de fikk det når de var på klassetur. Og på slutten av sommerferien, før de En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 29

26.09.11 12.07

30 skulle opp i sjuende, snakket de om at de på den første skoledagen skulle møte opp med behå, som de første i klassen, til tross for at de – især Ora – ikke hadde stort å putte i dem.

Du Avram?

Ja? Hva sa du?

Gjør det deg ikke noe at jeg er sånn?

Hvordan sånn?

At jeg ikke snakker?

Men det gjør du da …

Og så var det hanukka-ferien, sa hun, og stemmen hennes krympet og ble mindre og mindre. Jeg og foreldrene mine og broren min var på ferie i Nahariya, vi dro dit hvert år, til et pensjonat, for hele ferien. Morgenen etter ferien gikk jeg til skolen og ventet på henne utenfor kiosken, der vi pleide å treffes hver morgen, og hun kom ikke, og det begynte alt å bli sent, så jeg gikk videre alene, og jeg så at hun ikke var i klasseværelset, så jeg lette i skolegården og i treet, på alle stedene våre, og hun var ikke der, og så ringte det inn, og hun var ikke kommet, og jeg tenkte: Kanskje hun er syk, og jeg tenkte: Kanskje kommer hun for sent og dukker opp straks. Og så kom klasseforstanderen, og vi så at han var forvirret, og han stilte seg opp med kroppen litt på skakke og sa: Vår Ada … og så brast han i gråt, og vi skjønte ikke hva det var, og noen av elevene lo også, for gråten presset seg frem slik, gjennom nesen …

Hun hvisket rivende fort. Avram klemte hånden hennes hardt mellom begge sine, det gjorde vondt, men hun trakk ikke til seg hånden.

Så sa han at hun hadde omkommet i en trafikkulykke, i går kveld i Ramat Gan. Hun hadde en kusine der, hun hadde gått langs veien, og så kom det en varevogn, og det var det.

Raske og varme var åndedragene hennes mot håndbaken hans.

Hva gjorde du da?

Ingenting.

Ingenting?

Jeg satt der. Jeg husker ikke.

Avram pustet tungt.

Jeg hadde to av bøkene hennes i ryggsekken, to bind av «Ungdomsencyklo­ pedien», som jeg hadde hatt med for å gi tilbake etter ferien, og hele tiden tenkte jeg: Hva skal jeg gjøre med dem nå? david grossman

David Grossman materie.indd 30

26.09.11 12.07

31 Det var altså slik du fikk høre om det første gang? På skolen?

Ja. Det er ikke mulig.

Jo, det er det.

Hva skjedde etter det?

Det husker jeg ikke.

Og foreldrene hennes?

Hva? Hvordan tok de det?

Jeg vet ikke hvordan de tok det.

Jeg tenker bare at om noe slikt skulle skje med meg, en ulykke, ville det sikkert ha tørna for moren min, hun ville tatt sin død av det.

Ora satte seg opp, trakk til seg hånden, støttet seg til veggen.

Men hva sa de til deg?

Hvem?

Foreldrene hennes.

Om ulykken?

Den også, og Ada og i det hele tatt, de må da ha sagt alt mulig …

Nei … De sa ingenting.

Men hvordan?

Jeg kan ikke …

Jeg hører ikke, kom litt nærmere.

Jeg snakket ikke med dem.

I det hele tatt?

Siden.

Vent litt, ble de også drept den gangen?

De? Selvsagt ikke … De bor i det samme huset, den dag i dag.

Men du sa … Du sa at du og hun, som søstre …

Jeg gikk ikke dit …

Kroppen hennes stivnet til, nei, nei, hun satte i et kaldt, fremmed skår av en latter: Nei, jeg gikk aldri dit, nei … Mor mente også det var best om jeg ikke gikk dit, det ville bare gjøre dem enda mer lei seg. Blikket hennes begynte å bli glassaktig: Og det er helt greit, tro du meg, det var det beste, man behøver ikke å snakke om alt.

Avram satt taus. Han snufset.

Men vi skrev stil om henne i klassen, alle barna skrev noe, jeg også, og læreren samlet dem inn og fikk dem bundet inn og sa at han skulle sende dem til En kvinne på flukt fra budskapet

David Grossman materie.indd 31

26.09.11 12.07

32 foreldrene hennes, ja, jeg har faktisk pyjamasen hennes liggende hjemme hos meg, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den.

Hun presset plutselig en knyttet neve hardt mot munnen: Jeg skjønner ikke hvorfor jeg forteller deg alt dette.

Si meg, sa han, hadde hun i det minste noen søsken?

Nei. De hadde bare henne?

Ja. Bare henne og deg …

Hva? Ikke noe.

Nei, si meg, bare si hva du tenker?

Ikke noe.

Du skjønner visst ikke, det er ikke sant, det du … De hadde rett!

Hvem? Hvem er det du snakker om?

Foreldrene mine. Ikke far, men mor, hun har mer greie på slikt enn noen annen. Hun har opplevd Holocaust. Foreldrene til Ada ville sikkert heller ikke at jeg skulle komme, det er et faktum at de ikke en eneste gang lurte på om jeg ville komme. De kunne ha bedt meg om å komme, ikke sant?

Du kan gå til dem nå.

Nei. Nei. For det har gått så lang tid, og de vil sikkert også gjerne vite …

Jeg har ikke snakket om henne med noen siden, og hun …

Hodet hennes vugget, og hele kroppen skalv: Ingen i klassen snakket om henne, ikke en eneste gang, to år … Hun begynte plutselig å dunke hodet bakover mot veggen, bang, en stavelse, bang, en stavelse: Som-om-hun-ald-ri-hadde-vært-til.

Stopp, sa Avram, og hun holdt straks opp. Hun stirret stivt inn i mørket. Nå hørte begge det. Et sted, i et av de fjerne rommene, gråt sykepleiersken, en stille, langtrukken klagesang.

Si meg, spurte han etter en stund: Hva gjorde de med stolen hennes på skolen?

Stolen hennes?

Ja. Hva mener du med det? Den ble vel stående der.

Tom? Ja, klart den var tom, hvem ville sitte på den? david grossman

David Grossman materie.indd 32

26.09.11 12.07

Desember 2007 Jeg begynte å skrive denne boken i mai 2003, et halvt år før min førstefødte sønn, Jonathan, var ferdig med militærtjenesten, og et halvt år før hans yngre bror Uri skulle bli innkalt. Begge tjenstgjorde i panserkorpset.

Uri kjente bokens handling og personer godt. Hver gang vi snakket sammen i telefonen, og især når han kom hjem på perm, spurte han hva som var nytt i historien og i personenes liv. («Hva har du g jort med dem denne uken?» var det faste spørsmålet.) Størstedelen av tjenestetiden tilbrakte han i de okkuperte områdene, på patruljer, på utkikksposter, i bakhold og på kontrollposter, og noen ganger delte han erfaringene sine med meg.

Jeg hadde da en følelse – eller rettere sagt et håp – om at boken jeg skrev på, skulle beskytte ham.

Den 12. august 2006, i de siste timene av den andre libanonkrigen, ble Uri drept i Sør-Libanon. Tanksen hans ble truffet av en rakett da de prøvde å redde soldater fra en annen tanks. Sammen med Uri ble hele mannskapet i tanksen hans drept: Benaya Rein, Adam Goren og Alex Bonimovitsh.

Etter sørgeuken vendte jeg tilbake til boken. Det meste var allerede ferdigskrevet. Det som hadde forandret seg, var først og fremst resonansrommet i den virkeligheten som den endelige versjonen ble skrevet i.

David Grossman materie.indd 628

26.09.11 12.07

David Grossman materie.indd 629

26.09.11 12.07