Blomster, blomster, blomster

Jeg vokste opp i en type hage som knapt finnes lenger. Det gikk som det måtte gå med de store, dype hagene på Oslos vestkant: Mål på mål med gressplen, frukthager og rester av Nordmarka som skipsredere og grossister en gang erobret fra skogen, ble sakte, men sikkert utradert til fordel for rekkehus og luksusleiligheter. Nå har stramme tujahekker og små, føyelige prydtrær erstattet store staudebed, syrinkratt og velvoksne løvtrær. Hagenes storhetstid var allerede forbi da jeg var barn. Den eneste gartneren som ikke hadde forlatt kvartalet, var gamle Hansen som fortsatt stelte villahagen på andre siden av gjerdet. Jevnlig meiet han engene med tusenfryd som vokste på naboenes gressbakke, og jevnlig hyttet vi våre barnenever mot ham fordi vi måtte vente i ukesvis til vi kunne flette tusenfrydkranser igjen. Resten av hagene var i ferd med å synke ned i et slags fornemt forfall, et sted der barn kunne krype usett gjennom hull i rustne gjerder og i skjul dikte opp nye verdener i ustelte naturtomthjørner og gamle hageganger.

Og overalt var det blomster. Forglemmegei i rabarbrabedet, små hvite roser opp og innover terrassen. Mørke, rødbetrøde pioner og blå lupiner i junibedet. Søtt duftende floks og knallgule, rufsete gjerdesolhatter henimot skolestart. Påske­ og pinseliljer i gresset, honningknoppurt og hundekjeks i fri dressur, og hardfør bergenia i steinbedet. Jeg husker de irriterte meg allerede da jeg var liten. Nå har jeg lært å verdsette også dem – i hvert fall blomstene som kommer om våren. For det er dette det alltid har handlet om for meg: blomster, blomster, blomster. Og enda mer blomster. Blomster jeg kan plukke og sette i buketter og kjenne duften av og virkelig se – små kunstverk som gjør hverdagen vakrere og lykkeligere og rikere. Ingenting får meg til å føle meg så rik som en blomsterbukett, enten den består av noen syriner nasket langs veien eller en utførlig dandert blomsteroppsats med mine fineste roser eller georginer i stjernerollen. Blar jeg gjennom gamle fotoalbum, dukker det alltid opp blomsterbuketter. De står på jenterommet mitt hjemme og i lurvete studentkollektiver. Jeg trekkes mot blomstrete klær og tekstiler, og selv i parfymebutikken der jeg kjøper favorittparfymene mine, bemerker de: Du er slik en blomsterjente. Jeg vil ha blomster på trappen, blomster på bordet, blomster i gangen, ved sengen og på maten. Jeg vil bo i en blomsterbutikk. Men blomster kommer ikke av seg selv, har jeg lært nå. Hjemme virket det som om de gjorde nettopp det, med unntak av en og annen rose faren min kjøpte til rosebedet. Så feil man kan ta. Den typen hage jeg alltid har lengtet etter – veletablert og bugnende, helst med hemmelige, ustelte kroker – trenger faktisk en skaper og vedlikeholder. Det er kanskje ikke så rart jeg gikk hardt ut, eller at jeg mislyktes ganske spektakulært da jeg endelig fikk min egen hage.

Som voksen bor jeg i den ene halvparten av en lett overdimensjonert tomannsbolig bygget på tre kvart mål tomt rett utenfor Oslo sammen med mann, barn og katter. Store deler er gruslagt gårdsplass og garasje, og om huset var i god stand da vi overtok det, var hagen neglisjert. Plenen var grønn, riktignok ikke så mye av gress som av mose og ugress, men dog. Det var en plen. De forrige eierne hadde pliktskyldigst satt ned noen buksbom langs garasjen og noen rododendron mellom terrasse og gårdsplass.

Det fantes spor av fortidens blomsterbed, men jorden var full av sammenvevde ugressrøtter. Syriner og korneller og berberis, denne skrekkens buskvekst, hadde vokst seg så uhåndterlig store at både katter og badetøy forsvant sporløst inne i dem. Men jeg ville jo ha blomster! Jeg rev opp buksbom, luket ugress og ryddet plass til frø og stauder. Vi brukte en påske på å rydde hekken. Men det som kan vokse, vil vokse, og ugresset ville vokse mest.

Mesteparten av all innsatsen forsvant raskt. En praktfull valmue jeg drev frem fra frø, takket for seg etter én sesong. Det eneste som egentlig overlevde og vokste, var noen tulipaner, de tre pionene jeg hadde kjøpt – og et knippe stormarikåper som var blant staudene jeg hadde hatt råd til å kjøpe mer enn én av. Innimellom klarte jeg å bestille og drive frem en håndfull georginer, men jeg kunne bare drømme om å være organisert nok til å ta dem inn for overvintring. Så fikk jeg barn, jeg reiste mye, og det gikk som det måtte gå: Hagen ble ikke i nærheten av det jeg hadde drømt om.

Naboer med dårlig skjult irritasjon ba oss holde orden på buskvekstene som truet med å ta overhånd, og kvitte oss med hageavfallet som tårnet seg opp under det store grantreet. Søsteren min fortalte meg ampert at jeg ikke kunne la barn gå rundt i en hage med så mye brennesle. Jeg skammet meg. Det var ikke sånn det skulle bli.

Det var første lærdom. Jeg hadde ikke helt forstått at å bygge og drive en hage krever tre ting: tid, penger og kunnskap. De første 13 årene vi bodde her, hadde jeg aldri alle tre på plass samtidig. Jeg hadde ikke nok kunnskap til å kompensere for manglende midler, og jeg hadde ikke nok penger til å kompensere for at jeg ikke hadde tid, og ugresset vokste meg over hodet.

Først for seks år siden begynte ting endelig å falle på plass hos oss. Fritiden handlet ikke lenger utelukkende om å stelle og passe barn. Jeg reiste mindre enn før. Min ene venninne fra barndomsårene i de dype, gamle hagene skulle flytte fra hagen hun selv hadde bygget opp som voksen, og tilbød meg planter derfra. I tillegg oppdaget jeg endelig en måte å lage et pent og varig skille mellom ustelt plen og blomsterbed på som hverken kostet skjorta eller krevde innleid hjelp. Det høres banalt ut, men for meg ble akkurat dét forløsende. Med en tydelig avgrensing var det lettere å planlegge.

Den sommeren fikk jeg endelig roser som begynte å slynge seg opp mot terrasserekkverket, og et staudebed jeg kunne være bekjent av. Der det var ledig plass, plantet jeg blomkarse og ringblomster, som på dekorativt vis holdt ugress unna. Vi hadde tid til å klippe buskene våre og holde strandvindelen i sjakk. Endelig – endelig! – begynte jeg å få den hagen jeg hadde drømt om. Jeg kunne plukke buketter og pynte maten med spiselige kronblader. Det blomstret – og resultatene ga mersmak.

Neste sommer fortsatte jeg. Jeg brukte mer penger og mer tid enn jeg noensinne hadde brukt på hagen. Jeg kappet land og anla stramme bedkanter langs stadig større deler av hagen, jeg bestilte frø, snek meg til hagesentre i ikke helt legitimerte lommer av fritid og kjøpte flere blomster på tilbud. Jeg fikk staudebiter av venner og bekjente og fikk være med på å transplantere verdifulle, gamle planter fra en hage som skulle jevnes med jorden, til mine egne, nyanlagte blomsterbed. Jeg oppdaget også hvor mye blomster det finnes på Instagram, og jeg begynte å følge og delta i Juliane Solvångs Instagramprosjekt #onebouquetperday, hvor deltagerne plukker og fotograferer en blomsterbukett hver eneste dag i sommerhalvåret.

Jeg oppdaget hvor man faktisk fikk kjøpt de fineste tulipanene, rosene og georginene, og begynte å lese bøker om buketter og blomsterdyrking. Hagen ble mer og mer rikholdig – og bukettene jeg tok inn ble finere og finere.

Og mestring avler mer mestring. Seks år og 50 meter med blomsterbed senere drømmer jeg bare om enda mer plass og tid til å dyrke enda flere blomster. Jeg skulle gjerne hatt et drivhus og plass til vekstlys inne, flere sommerblomster, mer grøntmateriale – mer av alt, egentlig.

Det er det fine med en hage. Den er ditt eget lille stykke jord, en oase der du kan stenge verden ute og glemme alt som er galt utenfor, i hvert fall for en liten stund. I blomsterhagen vokser alt uanfektet av pandemier, kriger og kriser. Hver eneste dag i sommerhalvåret kan du finne et lite stykke glede i en nyutsprunget blomst. Om vinteren kan du glede deg over å planlegge neste sommer. Du kan til og med gjøre et bitte lite hjørne av verden bitte lite grann bedre innenfor tomtegrensen din. Du kan legge alle dine krefter i å holde den striglet, du kan lage en japansk meditasjonshage, du kan la naturen overta – innen rimelighetens grenser. Før eller senere blir jo omgivelsene irritert. Men i møte med misbilligelse er det heller aldri for sent å gjøre bot og bedring. Og det kan alltid bli litt bedre. Hvordan? Det bestemmer du!

Min hage er ikke spesielt stor, men hvis jeg ser ut av stuevinduene fra riktig vinkel, kan jeg når det er på det frodigste, i enkelte øyeblikk innbille meg at jeg bor i en park. Hagen er langt fra perfekt. Det er alltid noe jeg ikke har ryddet ferdig, og jeg finner stadig småpotter og redskap liggende og slenge. Ugress vokser side om side med prydplanter. Jeg er takknemlig for alle økoforkjempere som forteller meg at det beste for naturen er en litt uryddig hage, med rusk, rask, ugress og litt forråtnelse i krokene. Dessuten er jeg nødt til å beholde litt plen, som vi kan spille kubb og krokket på, og det vokser så mye fin og lyselilla engkarse der om våren.

For det er det jeg vil med hagen min: Fylle den med så mye blomster som mulig – blomster jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil med. Her er ingen voksne som sier at blomstene skal stå i fred til pynt ute hvis jeg har lyst til å ta dem inn. Det er nemlig det jeg har mest lyst til – å ta dem inn. Fra snøen smelter til den legger seg igjen, plukker jeg buketter i alle størrelser og i alle regnbuens farger, ørsmå og enorme, til glede for meg selv eller til venner. Noen ganger bruker jeg tid og lager en ordentlig oppsats, andre ganger stikker jeg bare en bunt av noe jeg har funnet ned i en kopp. Mannen og datteren min har nesten sluttet å legge merke til at huset alltid er fullt av blomster. Men jeg, jeg blir glad hver eneste gang jeg går forbi en bukett jeg har laget: Når jeg møtes av en oppsats i gangen, når jeg kjenner duften av liljekonvall på soverommet eller bare har selskap av en enkelt blomsterstilk i kjøkkenvinduet. Jeg slutter aldri å bli overrasket over at jeg har fått til noe jeg trodde jeg bare kunne drømme om – å leve i blomsterluksus.

I denne boken får du se hvordan jeg bruker alt jeg dyrker hjemme i løpet av et år. Jeg håper den kan inspirere flere, for det er lite som kan bringe mer glede inn i tilværelsen enn å omgi seg med blomster på den måten man gjør når man dyrker dem selv.

Om big flora og hvorfor du skal dyrke dine egne blomster

Den internasjonale snittblomstindustrien er enorm. Blomster for flere hundre milliarder kroner krysser hvert år kontinenter og landegrenser og lander i en blomsterbutikk nær deg.

Blomstermarkedet slik vi kjenner det i dag, oppsto som en følge av oljekrisen på 1970-tallet. Fordi det ble uforholdsmessig dyrt å varme opp drivhus i Europa og Nord-Amerika, ble produksjonen flyttet til varmere land i Afrika og Latin-Amerika, der det var mulig å dyrke blomster hele året med et mye lavere energiforbruk. Det har ført til en desimering av den lokale snittblomstproduksjonen i europeiske land og i Nord-Amerika.

Globaliseringen har gjort relativt rimelige blomster tilgjengelig året rundt for den jevne forbruker. Verdien av den internasjonale handelen med snittblomster har økt fra ti milliarder norske kroner i 1988 til 150 milliarder kroner i 2015. Mellom 2010 og 2018 ble importen av flere kategorier avskårne blomster til Norge nær doblet, og nordmenn brukte 400 millioner kroner mer på blomster i 2018 enn i 2010. I samme periode er antallet typer snittblomster som produseres i Norge, nesten halvert ifølge Norsk institutt for bioøkonomi.

Det er slett ikke sikkert at det å raske med seg tre for to fra kjedenes fristende blomsterbøtter er så gunstig for noen av partene i handelen. Selv om globaliseringen av blomsternæringen har gitt verdifulle inntekter til fattige land, viser det seg at den internasjonale blomsterproduksjonen også har negative sider. Stadig flere blir bevisst på at blomsternæringen i land som produserer billige blomster vi i verdens rike land kan pynte med, er skjemmet av blant annet dårlige arbeidsforhold, utstrakt bruk av plantevernmidler og satsing på monokulturer. Det skaper riktignok verdier og arbeidsplasser, men i likhet med alt annet storskala landbruk har det omkostninger. Det er den samfunnsmessige bakgrunnen. Hvis dette gjør deg opphisset nok til å dyrke egne blomster – sett i gang. I dag! Bli en del av «slow flowers»-bevegelsen med det samme!

«Slow flowers»-bevegelsen har vokst frem som en protest mot storskaladyrkingen. Den har sin opprinnelse i USA og består av blomsterdyrkere og florister som ønsker å jobbe på en mer ansvarlig og miljøvennlig måte. Slow flower-bønder og dekoratører bruker lokalt dyrkede blomster og bladverk for å redusere transport-fotavtrykket. De forholder seg derfor til sesongene der de arbeider og bruker blomster når de naturlig er i blomst.

I tillegg skal blomsterdesignerne støtte og vise frem blomsterdyrkerne ved å fortelle hvor blomstene er dyrket, mens bøndene skal støtte opp om bærekraftige og økologiske dyrkingsmetoder. Målet er å unngå svinn og bruk av syntetiske produkter i blomsterindustrien.

I den grad min blomsterdyrking er en protest, er den imidlertid først og fremst estetisk, ikke politisk eller økonomisk. Blomsterbutikkenes monotone bunter med rettstilkede blomster må være sånn hvis de skal selge blomster til den prisen og det volumet de gjør.

Men det må ikke være sånn for deg og meg! Når man først har sett hva man kan få til selv – det enorme utvalget i farger, fasonger og de sjarmerende uregelmessighetene som kurvede stilker – føles det nesten umulig å gå tilbake til tre for to-bukettene.

Jeg går fortsatt forbi blomsterbutikkene med øyne på stilk når jeg passerer. Skal jeg gi bort blomster i vintermånedene, kjøper jeg dem selvsagt.

Men jeg har helt sluttet å rutinemessig kjøpe fredagsbuketter til eget bruk – det frister ikke lenger. Selv om vinteren tar jeg heller inn noe fra hagen eller naturen – eller går uten, og bruker pengene jeg sparer, på frø, knoller og planter jeg kan dyrke i sommersesongen. En ting er den uregelmessige sjarmen med blomster dyrket hjemme. En annen ting er utvalget, både i typer og farger.

Blomsterindustrien er nødt til å satse på blomster med lang holdbarhet som snittblomster. De skal tåle kutting, pakking og transport over lange avstander; de skal tåle tiden det tar å distribuere dem fra sentrallagre til buketter og fortsatt ha et liv i vasen på en knapp uke for at forbrukerne skal synes det er verdt å betale for dem. Og de skal altså være standardiserte i form og farge. Veldig mange blomster mangler disse egenskapene, og da er det vanskelig å få dyrkingen og salget av dem til å lønne seg. Når så du sist en blomkarse som avskåret blomst i butikken? En martagonlilje eller en cosmos? Mynte i blomst eller en gammeldags, duftende rose?

Og de blomstene som finnes, kommer ofte i et begrenset fargeutvalg. Jeg lurer av og til litt på hva jeg gjør når jeg trekker pusten og nettbestiller tulipanløk for flere tusen kroner hver høst. Men så kommer våren, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg tvilte. Tulipanknoppene i butikken er så små, så stusslige og så kjedelige i fargene, mens jeg, for omtrent det samme beløpet per stilk, i noen uker har et lite hav av tulipaner i de vakreste sjatteringer, enkle og doble, frynsete og flikete, i pastell og dype juveltoner. De er til og med finere enn kjøpetulipanene når de visner.

I tillegg gjør det følelseslivet rikere når man holder seg til lokale blomster dyrket i sesong. Det er noe nydelig over den tilstedeværelsen egne blom- ster gir. Nesten hele året blir en slalåmløype mellom forventning og vemod. Jeg kan nesten ikke vente til jeg ser de første skuddene i hagen. Utålmodig som et barn på julaften inspiserer jeg hver plante i vente på at blomsterpakkene skal åpne seg. Når jeg i slutten av mai eller begynnelsen av juni drar opp de siste tulipanene for å gi plass til georginer og sommerblomster, er det med en aldri så liten sorg over at det er over for i år. Samtidig står pionknoppene på bristepunktet og minner meg på at jeg snart har noe annet å glede meg over.

Sanker du i veikanter og skogholt i tillegg, blir du også langt mer oppmerksom på naturens gang. Der andre ser nakne og triste vintergrener, har jeg begynt å se skulpturelle former og fargerike bær som kan bli pynt. Jeg ser etter liljekonvallbladene på sitt faste sted i begynnelsen av mai, og som passasjer i bil ser jeg lupiner i grøftekanter og blomster på trær som står lagelig til for slang. Mens mine medsyklister langs Frognerstranden stirrer manisk på sine Strava-målinger, ser jeg syriner, roser, gullregn, kastanjeblomster og hundekjeks på veien hjem fra jobb.

Har du omsorg for noe levende, blir du også mer levende selv. Du bekymrer deg for om plantene dine overlever, og du jubler når du lykkes og kan plukke favnen full. Livet ditt blir litt større og rikere, og mens en blomsterbukett fra butikken forsvinner i søppelet etter få dager, fortsetter de fleste av dine blomsterinvesteringer å kaste av seg. Enten du kjøpte ferdig blomstrende sommerblomster på hagesenteret eller dyrket dem fra frø selv, blomstrer de helt til frosten kommer, uansett hvor mye du plukker av dem. Og rosene? Når de er avblomstret, vet du at de kommer tilbake neste år.