BUKETTER FOR NYBEGYNNERE

Jeg stikker noen fluffy stilker brungrønn bronsefennikel langs vasens bakkant. Jeg kunne stoppet der, den gamle sennepskrukken med etiketten møysommelig slitt bort etter mange runder i oppvaskmaskinen er allerede dekorativ nok til å settes i vinduskarmen eller i et lite hjørne som trenger litt pynt.

Men jeg har mer: Jeg har lange stilker av en slyngplante jeg ikke aner hva heter, men som hadde dekorative knopper på; jeg har gule, åpne roser i massevis, fra knopper til nesten avblomstret, noen stilker små margeritter med hvite kronblader og noen klokkeformede blå blomster jeg også fant ute blant alt som slynget seg over og langs min venninnes hagegjerde.

Etter at slyngplanten er plassert – den lengste, finest kurvede til høyre i vasen, og den korteste, tykkeste stilken stikkende opp i motsatt retning på vasens venstre side – begynner jeg med rosene. Jeg fjerner blader og torner, og stikker dem ned her og der. De lengste stilkene stiller jeg bakerst, de korteste lenger frem. Jeg ser nøye etter – er det «hull» i buketten noen steder, et sted som fanger oppmerksomheten fordi det mangler noe der? Jeg flytter på en rose eller to, og forsøker å finne plass til de lavendelblå klokkeblomstene.

Så dekonstruerer jeg margerittene. Jeg har kuttet dem av langt nede ved stammen for lengst mulig stilker, og de lengste sidestilkene kan stå for seg selv. Jeg plukker forsiktig av bladene og ser at både blomstene og de minste knoppene kommer mer til sin rett. Margerittene får plass innimellom rosene og bronsefennikelen, de blir til detaljer som fyller ut og gjør buketten mer interessant.

Jeg ser at de blå blomstene bare forstyrrer, og lirker dem forsiktig ut av buketten. Hva mangler den nå? I kjøkkenhagen ved siden av der jeg står, er det nærmest en eng av rucola som har blomstret og gått i stokk. De nesten gulgrå, små blomstene vil bli perfekte i fargen til bronsefennikelen og rosene som er mørkt gule i sentrum, men har samme farge som vaniljeis ytterst på kronbladene. Jeg fjerner de blomstene som har gått i frø nede langs stilkene, og stikker blomstene ned her og der for å skape litt luftig pynt i bukettens ytterkant.

Der. Jeg er fornøyd. Buketten er luftig og tett på samme tid, og ser overdådig ut i den enkle sennepskrukken.

«Hadde jeg alt det i hagen?», spør venninnen min om når jeg setter buketten på bordet.

Halve moroa med å dyrke blomster er å kunne fylle huset med friske blomster uten å være avhengig av en blomsterbutikk. Med en blomsterhage har du alltid til pynt på bordet, en bukett i entreen eller en liten oppmerksomhet å ta med i selskap. Men selv en hage som i utgangspunktet er dyrket uten tanke på plukking og buketter, inneholder gjerne et vell av materiale.

Den som plukker blomstene fra hagen kontinuerlig, får enda mer blomster og ett kjedelig gjøremål mindre. Du slipper den mistrøstige oppgaven det er å knipe av visne blomster for å sørge for fortsatt blomstring.

Alt jeg kan om blomsterbinding og buketter, har jeg lest og imitert meg til. Det er et formelt fag som egentlig tar årevis å lære. Utdannede blomsterdekoratører har ferdigheter de har erhvervet seg gjennom utdannelse og øvelse, som ikke vi glade amatører kan ta til oss etter bare noen ettermiddager ved kjøkkenbenken. Men hverken du eller jeg trenger å mestre alt dette til fulle for å kunne fylle våre nærmeste omgivelser med blomsteroppsatser som ser ut som en drøm. Likevel er det en god del ting du må vite før du kan få det til. Her er noen grunnleggende regler og teknikker du bør kjenne til – før du bryter dem.