Værfolk (Hugo Lauritz Jenssen & Guri Dahl)

Kautokeino vĂŚrstasjon

Værfolk Fra kysten Lindesnes og dalstrøka innafor til yr.no

Hugo Lauritz Jenssen Guri Dahl (foto)

 

Nordli-Holand i Lierne



Innhold  

Værmelding og værmening

side 

 

Yr – overraskelse og triumf

side 

 

Meteorologisk lynkurs

 

Hva skyene forteller

 

Vi, det norske værfolket

 

En halsbrekkende kortfattet meteorologihistorie

side 

side  side 

 

Værfolkets historiske billedalbum

 

Når været blir klima

side 

side 

 

Ekstreme varsler og utsatte strøk

 

Hverdagsheltenes nye værdager

side 

side 

Takk side  Litteratur og andre kilder

side 

Stasjoner og værobservatører



side 

side 

 . Disse stasjonene er fullt ut manuelle stasjoner, der det også avleses instrumenter. Det er  slike i Norge.

Observatøren sjekker instrumentene i met-hytta.

Kåre Hauge, Sandane stasjon.

Temperatur (maks/min), luftfuktighet og vind leses av flere ganger daglig.

Noen skyer henger igjen etter nedbøren.

Årlig utfører Meterologisk institutt flere hundre inspeksjoner.

Den iøynefallende bilen pløyer støtt og stadig norske landeveier.

Haugen i Sandane

  En automatstasjon kan registrere og sende inn temperatur og luftfuktighet, nedbørsmengde, atmosfæretrykk og vind. Det skjer automatisk minimum hver time. Noen værstasjoner har både en automatstasjon og en lys levende observatør som gjør visuelle observasjoner for å sikre at et best mulig bilde av været registreres.

Automatstasjon.



Det gamle stativet for manuelle nedbørsmålinger.



Fokstugu

3  

Meteorologisk lynkurs

   . Historien om Noah i første Mosebok er blant de aller tidligste ekstremværrapporter vi kjenner. Været står faktisk helt sentralt i starten av en av våre viktigste grunnfortellinger.

Regnstormen varte i førti dager og førti netter, og vannet flommet over jorden i  dager. Underveis ble det foretatt værobservasjoner! Noah åpnet en observasjonsluke i arken og foretok sin visuelle observasjon. Og en due ble sendt ut. Da hele dramaet vel var overstått, sa Gud til seg selv at så lenge jorden består, skal det alltid veksle mellom tider for å så og høste, mellom kulde og varme. Sommer og vinter, natt og dag, skal alltid følge hverandre. Dette var et løfte som bar i seg et evig meteorologisk langtidsvarsel: Det vil alltid bli et vekslende vær. Men det vil bli et vær.

Vi lever i dag med et moderne vær. Slik har det altså ikke alltid vært.

Helt frem til den vitenskapelige revolusjonen begynte å få en klar forståelse av kreftene som ruller over verden, har gjetninger, overtro og mange forunderlige teorier versert om hva som får været til å forandre seg. Samtidig er det jo mulig å lese inn en menneskelig vilje i været. Med den økte mengden av menneskelig frembrakt CO i atmosfæren er det ikke vanskelig å tenke seg at summen av uhorvelig mange menneskers «onde» vilje eller rene uforstand er en bakenforliggende årsak til at været endrer seg. Men siden dette hverken er et teologisk seminar eller et dykk ned i vitenskapen bak klimaendringene, lar vi alt dette ligge her.   . Dette kan virke litt abstrakt: Meteorologien er et forsøk på å forstå hvordan jordens største maskin virker. Denne maskinen er været. Været er styrt av de fysiske lovene.

Og de er alle kjente. Dersom man kjenner den såkalte initialtilstanden – altså vet nøyaktig hvordan været er på et gitt tidspunkt på mange nok punkter av kloden – kan man ved hjelp av datamaskiner regne seg frem til hvordan det vil utvikle seg, for eksempel i løpet av det neste døgnet.

Meteorologer er altså en form for observerende urmakere og overvåkende (og analyserende) maskinister som arbeider med å forstå hvordan en ufattelig mengde store og små atmosfæriske tannhjul og en masse mekanikk griper inn i hverandre. Været kan betraktes som ett system, der mengder av mindre værsystemer til sammen utgjør det globale været.

Men hva driver været? La oss begynne med selve forutsetningen for alt: Solen – solstrålingen – er kilden til lys, liv og varme – og bevegelse av luften. Altså vær! Uten solens ubegripelig massive fjernvarmeutstråling hadde det i grunnen ikke vært noe å snakke om. Jordens egen fasong og dens topografi gir også en del av værets grunnleggende forutsetninger. Det korte svaret på hva det er som får været – atmosfæremaskinen – til å tikke og gå (eller brølende å bevege seg), er solens oppvarming av bakken og dens evne til å fordampe vann. Solen steker og varmer opp 

jordoverflaten – som i sin tur varmer opp luften. Varm luft er lett og stiger til værs, mens kald luft er tung og følgelig synker. Luftfuktighet er et mål på hvor mye vanndamp det er i luften. Vanndamp er gass. Så blir den til væske når den kondenseres til vanndråper. Varmluft kan inneholde mer vanndamp enn kaldluft. Dermed vil vanndampen kondensere til for eksempel en sky når luften avkjøles. Duggpunktstemperaturen er da den temperaturen luften må avkjøles til for å få kondensering (metning). Luftfuktighet måles med et hygrometer. Vanndamp er – som luft – et værelement som har fått utdelt usynlighetskappe. Det er først når vanndampen kondenserer på en fysisk gjenstand (for eksempel på et baderomsvindu), at vi kan se den. Eller når den kondenserer på mikroskopiske støvpartikler (aerosoler) og blir til vanndråper.

Atmosfæren er innpakningen av kloden i et tynt silkeskjerf av gasser:  prosent nitrogen,  prosent oksygen og noen ørsmå – men svært viktige – andeler av andre gasser, blant annet CO. Atmosfæren strekker seg i underkant av  km til værs, og har ingen distinkt overgang til verdensrommet. Det nederste laget i atmosfæren er troposfæren. Det strekker seg åtte til tolv kilometer til værs. Det er stort sett dette atmosfærelaget meteorologene holder øye med. Det er i troposfæren at det store værshowet foregår. Mount Everest er med sine   meter verdens høyeste fjell. Det gir oss en idé både om området for vårt vær og området som meteorologer flest konsentrerer seg om.

Over troposfæren og cirka femti kilometer videre oppover er stratosfæren. Over stratosfæren ligger mesosfæren, termosfæren og eksosfæren. Noen forskere arbeider også med disse høyere luftlagene. I overgangen mellom troposfæren (værlaget) og stratosfæren går de hurtige jetstrømmene som langdistansefly gjerne haiker med.

Lufttrykket er en viktig del av den uslitelige værmotoren. Selv om luften stort sett er usynlig, betyr ikke det at den er vektløs. Det atmosfæriske trykket – altså lufttrykket – måler vi med et barometer.

Lufttrykket er vekten av luftsøylen over oss. Tenk deg at denne søylen strekker seg fra bakken og så langt til værs som det finnes luft. Atmosfæren er aldri i en tilstand av likevekt, og lufttrykket endrer seg hele tiden. Vi husker kanskje en bestefar som med en lett skjelvende pekefinger dunket på glasset til et gammelt aneroidbarometer som hang på veggen og gjerne var montert på et vakkert polert og lakkert trestykke.

Det hadde en skala som viste storm, blest, smukt og ustadigt vejr. Ubalansen i dette atmosfæresystemet har mange årsaker, og det har vært slik siden atmosfæren først ble dannet.

Fordi jordkloden er rund – som en ball der polene er trykket litt inn – blir den varmet opp ulikt av solstrålene som treffer den. Strålingens intensitet varierer med krummingen av jordoverflaten. Dermed 

SYNDFLODSBERETNINGENE. I mange kulturer har man funnet eldre myter om en syndflod, lik den i Bibelens første Mosebok. Trolig bygger flomhelten Noah og hans prøvelser på tidligere historier, som den om Utnapishtim i det 4 000 år gamle eposet Gilgamesh. Meteorologiske fenomener ble knyttet tett til den religiøse forståelsen av verden. Arkeologiske utgravninger gjør det sannsynlig å hevde at syndfloden ikke var én katastrofebegivenhet i stor skala, men flere mindre katastrofer knyttet til ulike lokale områder – og at disse hendelsene senere har smeltet sammen til én fortelling.

Vevelstad i Nordland



Tåka er i ferd med å lette. Det blir sannsynligvis en fin dag.



Slørskyer Varm luft Tykt nedbørskylag

Regn

Kald luft

Varmfront.

Bygeskyer

Kald luft

Kaldfront.

Regn

Varm luft

dannes områder med lavtrykk der bakken blir varmest, og høytrykk der det er kaldest. Dessuten gir jordens årlige elliptiske reise rundt solen årstider der solstrålingens intensitet varierer. Lavtrykk ved bakken dannes ved at luften stiger opp fordi luften der er varmere og lettere.

Luften blir satt i bevegelse fra høytrykksområder mot lavtrykksområder. Ordet bevegelse gir et tydelig hint: Det er nemlig dette som er vind.

Meteorologer lager kart der de ulike områdene med lavtrykk og høytrykk avtegnes, og lar linjer kalt isobarer gå mellom geografiske områder med likt trykk. Høytrykk gir vanligvis fint vær, mens lavtrykk helst byr på nedbør, ustabilt og dårlig vær.

Konveksjon er omrøring av luft som bidrar til å transportere varme oppover i luftlagene. Solen varmer opp jordoverflaten, og denne varmen blir overført til luften nederst. Når luften blir varm nok, både stiger den opp og utvider seg (fordi den er blitt lettere enn den kjøligere luften over), den får oppdrift og stiger oppover i atmosfæren. Men konveksjon er en stadig pågående hendelse så lenge bakken er varmere enn luften over.

Rundt den oppstigende luften synker kjøligere luft ned. Ny luft siger inn der den varme luften steg opp, varmes og stiger igjen. De såkalte konveksjonsstrømmene skaper vind, turbulens, og i kraftige tilfeller tordenvær.

Der områder med ulik lufttemperatur møtes, får vi frontsystemer.

En værfront er et skille mellom ulike luftmasser. En luftmasse er et stort område med luft som har omtrent samme temperatur, fuktighet og stabilitet. Luftmasser har ikke lett for å blande seg; det er som med olje og vann. Grenseflaten mellom to ulike luftmasser kalles en frontflate. På et værkart tegnes skillet inn ved bakken, og dette skillet kalles en front. Det finnes i utgangspunktet tre ulike typer fronter: Varmfronter, kaldfronter og okklusjonsfronter.

I en varmfront rykker varm luft frem, og den kjølige luften som ligger foran fronten, trekker seg tilbake, samtidig som den varme luften sklir på skrå opp over den kjølige luften. Et typisk tegn på at en varmfront nærmer seg, er høye, tynne slørskyer som gir en ring rundt sol eller måne. Som regel vil det komme jevn nedbør en stund før fronten kommer. På værkart er en varmfront tegnet inn med rødt og halvsirkler på den siden fronten beveger seg mot.

En kaldfront kommer i bakkant av varmfronten. Bak denne fronten er det kald luft, som vil presse seg inn under den varme luften og løfte den opp. Dette skjer raskere enn den langsomme oppglidningen ved varmfronten. Her dannes gjerne bygeskyer, og det er da også vanlig med bygevær langs slike fronter. På værkart er en kaldfront tegnet inn med blått og trekanter på den siden fronten beveger seg mot.

Mellom varmfronten og kaldfronten vil det være et område med varm, stabil luft. Men siden kaldfronten beveger seg raskere enn varm

fronten, vil den etter hvert ta den igjen. Her vil det ikke være noe varmluft igjen ved bakken, og fronten ligger da et stykke opp i atmosfæren. Dette er en okklusjonsfront. Ved en okklusjon kan det være enten jevn nedbør eller bygenedbør. Okklusjonsfronten tegnes inn på kartet med fiolett, og både halvsirkler og trekanter er på den siden fronten beveger seg mot.

På værkart er det også tegnet inn noen blå linjer, uten trekanter.

Dette er såkalte bygelinjer, som ikke er fronter, siden det ikke er noen forskjell i luftmassene foran og bak. I stedet er det bare, som navnet sier, en linje som bygene ligger langs.

Begrepet front ble av Vilhelm Bjerknes og hans assistenter hentet fra det militære vokabularet – kanontordenen fra første verdenskrig var knapt stilnet. Når disse frontsystemene kolliderer, skjer det meste av det vi kaller for vær. Fronter er ofte veritable skyfabrikker.

Den nådeløse solen sender sin stekende varme ned over land- og havområdene rundt ekvator. En halv klode nordover og sørover er polene – stort sett fremdeles – dekket av eldgammel og tykk is. Temperaturforskjellen mellom disse ytterpunktene kan være  °C eller mer.

Varmeutvekslingen er en grunnleggende årsak til svært mye av det været vi opplever hver dag.

Vind er værets urolige stormtropper. Vindretning og vindstyrke er knyttet til isobarer – som altså er linjen som angir områder med likt trykk. På den nordlige halvkulen blåser gjerne vinden cirka  meter over bakken parallelt med isobarene – og rundt et lavtrykk blåser den mot klokken. Denne vinden kalles gradientvind. Vindstyrken er kraftigere jo tettere isobarene ligger. Isobarer er som kvoter på et kart; jo tettere, jo brattere – og desto mer fart får vinden. Men la oss først ta en rask kikk på det vi kan kalle de globale vindsystemene.

Vindene oppfører seg ulikt alt etter hvor på kloden det blåser. Ved ekvator stiger varm luft opp og avkjøles. I høyden beveger den seg mot polene, men synker ned omtrent ved . breddegrad både på den nordlige og sørlige halvkule. Her dannes de subtropiske høytrykksområdene, og det regner svært lite. Ved bakken blåser noe av luften mot ekvator igjen, drevet av jordrotasjonen. Da dannes passatvindene.

Denne sirkulasjonen kalles Hadley-sirkulasjonen, og er oppkalt etter amatørmeteorologen og advokaten George Hadley. Han var den første som i  beskrev denne luftbevegelsen, som gjerne kalles Trade Winds – bokstavelig talt handelsvinder. Dette var i seilskutetiden, handelen gikk over hele verden, og svært mye dreide seg om å forstå vindene. Å bli liggende og drive i de vindløse farvannene, enten rundt den . breddegraden eller rundt ekvator, der passatvindene møtes, kunne i verste fall bety døden. Å være i et område helt uten vind var ofte et større mareritt for sjøfolkene enn å møte en hard storm. 

UR-KLIMATOLOGI. I sitt store verk Historier skriver Herodot (484–425 f.Kr.) blant mye annet også om klimatiske forhold. Herodot kom fra Halikarnassos, som i dag er Bodrum i Tyrkia. Han reiste trolig mye og forteller blant annet at i noen land er vinteren så streng at i åtte måneder hersker en uutholdelig kulde.

Herodots Historier regnes for øvrig som det første vestlige historieverket. Den greske historikeren Polybius (ca. 200–ca. 118 f.Kr.) var den første som inndelte jordkloden i seks klimabelter. To av disse var ubebodde (på grunn av klimaet), to var tempererte, og to var kalde soner. Allerede så tidlig i historien visste de lærde grekerne at temperaturen på jordoverflaten hang sammen med den skrå vinkelen som solstrålene traff atmosfæren med. Klima er da også avledet av det greske ordet for helning eller skråning.

Lave skyer Lave skyer kodes CL. Undersiden på skyene er mel-

lom  og  meter over bakken. Den mellomhøye skytypen CM = 2 kan også ha underside lavere enn

 meter, mens resten av skyen kan strekke seg

opp langt over  meter. En kraftig tordensky kan bli opptil   meter høy.

Kode CL = 2. Her med flat underside og boblete topp.

Trælneshatten, Brønnøy i Nordland



Kode CL = 6.



  Tåkeskyer om morgenen skyldes som regel klarvær, og varsler gjerne at det blir en godværsdag.

Stange i Hedmark

Tåkeskyer Tåkeskyer består av et jevnt, lavt skydekke, vanligvis over hele himmelen. Når tåkeskyer løses opp, kan de imidlertid opptre i isolerte raggete partier. Skyhøyde er vanligvis fra bakken og opp til - meter.

Kan gi lett nedbør som yr, men ikke nedbør av noen mengde. Koden er CL = 6.

tåk



Hallingdal

Stuggusjøen i Tydal

Rester av tåkeskyer, stratus.

Hamnøya og Høyholmstindan, Vevelstad i Nordland





Gudbrandsdalen

Østfold

Bygeskyer Øverst: Bygesky med tydelige fjærskyer i toppen.

Nederst: Bygesky med tydelig utviklet ambolt i toppen. En typisk ettermiddagsbyge om sommeren som har utviklet seg over land. Koden er CL = 9.



Bygeskyer, cumulonimbus. Ser man toppen har den ofte en tydelig frynsete form, nesten som en ambolt. Kan være tordensky.

Legg merke til den markerte regnsjakten under skyene.



E gjennom Verdal i Nord-Trøndelag

 

Fjellbølgeskyer/linseskyer Skyene, altocumulus lenticularis, kan opptre i forskjellige nivåer og kan skifte en del. Informasjon om disse skyene er viktig for flytrafikken. Koden er CM = 4.

Vega

Vestfjorden

Når luften strømmer med bølgebevegelse dannes linseskyer når luften på de litt kaldere bølgetoppene kondenserer. På det øverste bildet er luften såpass tørr at det bare dannes litt sky på bølgetoppen. På det nederste bildet er luftlaget der bølgebevegelsen foregår fuktigere og man ser mer av skyene som er formet i bølgebevegelsen.



Disse skyene forteller generelt at det er en del vind i høyden.



Kvikneskogen, Tynset

Trådformet. Beveger seg lite. Skaper ikke opptrekk.

Vassvatnet i Lurøy



 

Lette trådformede fjærskyer Lette trådformede fjærskyer, cirrus fibratus. De øker ikke i mengde (danner ikke opptrekk), og vanligvis beveger de seg lite på himmelen. Koden er CH = 1.



 

Tette fjærskyer Tette fjærskyer, cirrus spissatus cummulonimbogenitus, ofte i form av en ambolt. Fjærskyflaket stammer fra en bygesky. Er dette tvilsomt skal man angi CH = 2. Koden er CH = 3.

Rygge, Østfold

Bygeskytopp som henger igjen etter at den har tømt seg og resten av skyen under har fordampet.

Dersom resten av bygeskyen (CL = 9) fremdeles er der, er dette en del av denne bygeskyen, dvs. CL = 9. 

CH = : Toppen av en bygesky som henger igjen etter at selve bygeskyen har tømt seg og gått i oppløsning.



Ringebu, Oppland

Halo avslører krystallene i den høye skyen.

Bisol er en bit av en halo (ring rundt sola). Dette avslører at det er høye slørskyer som består av isnåler.

CH = 5, slørskyopptrekk som har nådd mindre enn  grader over horisonten.

Fleinvær, Gildeskål



 

Slørskyopptrekk Slørskyopptrekk, cirrostratus, som øker i mengde.

Opptrekket har nådd mindre enn  grader over horisonten. Koden er CH = 5.

Slørskyer begynner å invadere himmelen.



Bones i Bardu



Vindens virkning på land []

Symbol Navn



m/s

Knop

Kjennetegn

Stille

0,0–0,2

0–1

Røyk stiger rett opp.

Flau vind

0,–1,5

2–3

En kan se vindretningen av røykens drift.

Svak vind

1,6–3,3

4–6

En kan føle vinden. Bladene på trær rører seg,vinden kan løfte små vimpler.

Lett bris

3,4–5,4

7–10

Løv og småkvister rører seg. Vinden strekker lette flagg og vimpler.

Laber bris

5,5–7,9

11–16

Vinden løfter støv og løse papirer, rører på kvister og smågreiner, strekker større flagg og vimpler.

Frisk bris

8,0–10,7

17–21

Småtrær med løv begynner å svaie. På vann begynner småbølgene å toppe seg.

Liten kuling

10,8–13,8

22–27

Store greiner og mindre stammer rører seg. Det hviner i telefonledninger.

Det er vanskelig å bruke paraply. En merker motstand når en går.

Stiv kuling

13,9–17,1

28–33

Hele trær rører på seg. Det er tungt å gå mot vinden.

Sterk kuling 17,2–20,7

34–40

Vinden brekker kvister av trær. Det er tungt å gå mot vinden.

Liten storm

20,8–24,4

41–47

Hele store trær svaier og kaster på seg. Takstein kan blåse ned.

Full storm

24,5–28,4

48–55

Sjelden inne i landet. Trær rykkes opp med rot. Stor skade på hus.

Sterk storm

28,5–32,6

56–63

Forekommer sjelden, følges av store ødeleggelser.

Orkan

32,6–

64–

Forekommer meget sjelden. Uvanlig store ødeleggelser.

Tett snøfokk, dekade 3.

Koden er ww = .

5  

Vi, det norske værfolket

. Værobservatørene som arbeider for Meteorologisk institutt, tilhører en stolt og lang tradisjon. Her skal vi møte en del av dem. Vi – altså fotografen, forfatteren og ekspedisjonslederen fra Meteorologisk institutt, som for øvrig er et levende leksikon over landets observatører – skulle gjerne inkludert enda flere i boken, og aller helst alle. Men vi har reist lenge og vel som værpassasjerer i Meteorologisk institutts iøynefallende turkise Volvo stasjonsvogn. Til sammen har det blitt   kilometer på veien. Og noen salte sjømil i ferger og båter også. Værobservatører i alle deler av det lange og forunderlige landet vårt er blitt oppsøkt. Og vi har skamløst forsynt oss av all hjemmebakst, vafler, lefser og alskens andre godsaker som er blitt frembudt. Det norske værfolket er i sannhet et gjestfritt folkeslag!

Underveis la vi merke til en forandring: Der blikket tidligere mest fulgte veier, skilt og fjordenes og fjellenes fasong, ble oppmerksomheten mer og mer dratt oppover. Mot skyer og vær. Mot opptrekk, byger og hele den kuriøse værmaskinen som er over oss.

Vi begynner ferden ved Hardangerfjorden – hos naboene til Norges minste slott.



Janne Helen Wilhemsen er observatør på Skrova. På Skrova fyr ligger automatstasjonen som Åsmund Pedersen har tilsyn med.



Her har vi en byge i ryggen, det skjønner man på grunn av regnbuen.

Hovedskyen er utenfor bildet et sted.



Skrova

«Aldersundets pisspotte», nedbørsmåleren i Lurøy, . Lurøy holder norgesrekord i døgnnedbør for februar med , mm / .

Observatør Leif Vatne.



Skyene er i ferd med å dannes. De er et tegn på at fjellsiden er oppvarmet av solen. Varm luft stiger oppover og danner til slutt skyer. Den kalde luften kommer trekkende nedover på skyggesiden bak fjelltoppen, og slik dannes det små luftstrømmer.



Lurøy



Ådneram. Aanund Jørgensen Aadneram og sønnen Tarjei.

Til venstre: Kråmviken, Rauland .

Nedlagt stasjon.



Kleivene i Raundalen, . Bergensbanen åpnet året før og hadde en stasjon her. Man ser tydelige spor etter et nybygd jernbanespor i bakgrunnen.



Kårdal i Flåmsdalen, . Var jernbanestasjon på Flåmsbana. Bildet er tatt en del år før banen kom. Nå er både jernbanestasjonen og nedbørstasjonen lagt ned.



Sognli , nylig nedlagt stasjon.



Strinda , nedlagt stasjon, observatør og damvokter John Kastbrekken.



Siktrose fra Skjervøy. Siktrosen er et hjelpemiddel som blir brukt for å måle avstand og høyde på skyer. Siktrosen er utstyrt med piler som viser til steder som kan sees fra stasjonen. Vanligst er det å peile inn på kjente fjelltopper, men steder, vann og kirker og andre landemerker kan også være til nytte for observatøren. Som regel er kjennemerkets navn påskrevet, høyden i meter over havet og avstand i kilometer eller meter fra der observatøren står.

Tegningene her er fra  og .



Skjervøy, fortsatt i drift.



Bjørnøya, .





Bygevær og torden er dekade 8 eller 9. Middels eller sterke regnbyger er kode ww = 81.

Svinndal i Østfold





Værfolk © Forlaget Press  Boken er utgitt i samarbeid med Meteorologisk institutt Foto:   med unntak av: s. : Meteorologisk institutt Tanzania og Viet Nam, s. : Andre Jensen, Troll forskningsstasjon, s. , , : Aslaug M. van Nes, Meteorologisk institutt, s. : Jonn Haga, observatør, s. : Hugo Lauritz Jensen, s. : Geir-Arne Eikemo, observatør; Jonn Haga, observatør; Ellen Wingereid Ramse, stedfortreder, s. : Gunhild Gardsjord, observatør; Kjell Olsen, observatør; Laurits Fokstugu, observatør. s. : Åge Helge Botnen, fhv. observatør, s. : Kåre Holter Solhjell, observatør, s. : Bård Gudim.

Arkivbilder og dokumenter: Meteorologisk institutt med unntak av: s. , s.  midt, s.  øverst, s. : s.  øverst: privat.

Illustrasjoner: s : «Klima i Norge », Norsk Klimaservicesenter (NKSS).

Design:  ,    Boka er satt med:   Papir:     Bilderepro:    ,  Trykk og innbinding:   ...   ---- Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Forlaget Press, Kongens gate ,  Oslo, Norge www.forlagetpress.no