Teglpanner

Vøienvolden gård på Sagene i Oslo, en av de siste byløkkene som er igjen. Foto: Fortidsminneforeningen/ Oslo- Akershus avdeling

Siden middelalderen har det vært teglproduksjon Norge, først i enkle lokale anlegg som binæring for blant annet bønder. Fra 1700-tallet startet kommersiell produksjon som vokste fram med industrialiseringen fra 1850-tallet. På det meste fantes det flere hundre teglverk i Norge, alle med sitt unike design, men med nedgangstider etter andre verdenskrig ble teknologien utdatert og de fleste teglverkene ble lagt ned. Teglproduksjon var i starten manuelt arbeid som gradvis gikk over til mer mekanisk produksjon og etter hvert industriell virksomhet. Taktegl har vært brukt på de fleste bygningstypene, men taket bør ha en takvinkel på minimum 22 grader. Vi finner altså slike tak både på bolighus, uthus, fabrikker med mere, langs kysten, i byene og på landet. I de fleste tilfellene er det brukt et tett undertak som stående bordtak, stikker eller flis under teglsteinene, men det finnes også tilfeller med tegltak uten undertak. Her ligger takstein på steinlekter som er festet i takkonstruksjonen.

19

20 Taktegl ble produsert i mange typer og former. Teglstein, eller takpanner som det også kalles, er brent leire som får forskjellige fargenyanser avhengig av leirens innhold og kvalitet. Hardere brenning ga mørkere farge. Med forskjellig materialkvalitet og etablering av mange teglverk førte dette til at det ble stor variasjon av farger, typer og til en viss grad dimensjoner.

Den vanligste formen er enkel krummet takstein som fram til slutten av 1800tallet ble produsert for hånd. Den varierer en del i størrelse, men den vanligste dimensjonen er ca. 23 cm bred og ca. 36 cm lang. Alle typene har en knast bak som hektes over steinlektene. Taksteinene ligger altså løst, og de holdes på plass av egenvekten og tyngden av de som ligger over. Ved legging av takstein beregnes overlapping slik at det passer mot mønet. Dette gjøres ved å tilpasse avstanden mellom steinlektene. Overlapping bør være cirka 8 cm, men her er det mange variasjoner. Mønepannene, som også er tilvirket av brent leire, festes ved at de spikres. Som avslutning mot gavlveggene brukes det vanligvis vindskier og vannbrett (isbord) i tre, men også her finnes forskjellige lokale variasjoner. I enkelte områder trekkes steinene helt ut mot gavlen slik at vindskiene felles inn på undersida at taksteinene.

En annet variant er dobbelt krummet taktegl som ble produsert fra århundreskiftet 1800/1900. Disse ble maskinelt tilvirket. Videre finner også glaserte takstein i flere farger; rødt, grønt, blått eller sort. Disse har en glatt og blank overflate, men de får ofte små sprekker og krakeleringer uten at dette har betydning for holdbarheten. Glasert takstein var kostbart og ble ikke veldig utbredt.

Flat teglpanne fra Hoelstad teglverk, Akershus 1897-1936. På grunn av brannfare ble det på slutten av 1800-tallet forbudt å bruke krum takstein. Årsaken til dette er at krum taktegl er luftig slik at gnister kan komme mellom steinene. Foto: Einar Engen

21

22 Det ble også produsert flat teglstein uten fals. Disse kalles "beverhale". De har som andre typer en knast øverst, men de ligger inntil hverandre uten overlapping eller omlegg. Lokale og regionale tradisjoner, materialtilgang, eierens økonomi og hvilken type bygning som skulle tekkes gjør at vi i dag finner mange forskjellige løsninger for denne tekkemåten. Ved istandsetting er det viktig at man viderefører lokale tradisjoner samtidig som man utfører arbeidet på en holdbar måte. Med det menes at det bør legges et tett undertak og god lufting mellom undertaket og taktekkingen.

Ettersyn og vedlikehold er viktig, og man bør se over taket minst et par ganger i året. Takstein som er brukket eller skadet på annen måte kan enkelt skiftes ut. I de tilfeller hvor huset er utsatt for vind og frost, kan noen teglpanner sprekke og må byttes, men det betyr ikke at hele taket må legges om. I mange tilfeller kan taksteinene gjenbrukes selv om undertak, lekter og sløyfer må skiftes ut. Det er derfor viktig å ha et lager av takstein for supplering.

Ved omlegging av et helt tak hvor det må skiftes ut mange steiner er det viktig at man sorterer godt. Det er også viktig at teglpannene rengjøres før de brukes om igjen. Ved rengjøring bør man være forsiktig. Unngå høytrykksspyling - bruk heller en messingbørste for å fjerne mose. Pass på at du bruker taktegl av samme dimensjon og krumming på den ene takflaten.

Glassert takstein. Foto: Lars Erik Haugen/Fortidsminneforeningen

Visste du? Teglpanner kom til Norge med omreisende munker på 1100-tallet .

Bislett Teglverk ca. 1899. Ukjent fotograf/Oslo Museum

På den andre takflaten kan man bruke ny teglstein eller gjenbruke gammel takstein som man har på lager. Ved bruk av gammel stein er det viktig at du finner suppleringsstein hvor dimensjoner og krumming er så lik som mulig. På tak som har vært reparert tidligere kan det ha vært brukt takstein som ikke er lik den opprinnelige.

Ved reparasjon av tak kan man vurdere å legge et tett undertak selv om det opprinnelig ikke hadde det. Der hvor det for eksempel ligger et flistak i litt dårlig kvalitet, kan man vurdere å la det ligge og så legge et tett tak oppå den gamle flistekkingen. I dag brukes det både duk, samt plater og rupanel med papp som undertak. I områder med mye vind kan man vurdere å spikre eller skru taksteinene fast i steinlektene. Tidligere var det mest vanlig at steinlektene lå rett på undertaket, men etter hvert gikk man over til å bruke sløyfer for å få bedre lufting av yttertaket. I dag er det vanlig med 23 mm sløyfer og 36 mm lekter. Ved restaurering vil en endring i dimensjonene føre til at taket blir høyere. Man kan vurdere å bruke mindre dimensjoner for å unngå dette.

TAKSTEIN I BETONG

Teglsteinen fikk etter hvert konkurranse fra nye tekkematerialer. Takstein i betong slik det produseres i dag gir et rimelig tak som legges på samme måte som tegltak. Betongstein er i dag tilsatt farge og gir et mer homogent uttrykk på taket. Levetiden for sementstein er vesentlig kortere enn for teglstein.

23