Skifer

16

TEKKING MED SKIFER

I Norge har det vært tatt ut skifer til bruk på tak i flere hundre år. Den første formen for skifertekking er der skiferen er lite bearbeidet, som villskifer. Andre steder var det vanlig å forme hellene til om lag samme størrelse, ofte som lappskifer med dråpeform, eller en variant av firkantede-eller rektangulære heller.

RUTESKIFER

DRÅPESKIFER

VILLSKIFER

Odd Arne Rudi i gang med skifertekking. Foto: Einar Engen

Dråpeskifer kalles også tungeskifer. Foto: Einar Engen

Dråpeskiferen festes med skiferstift og skiferhammer. Foto: Einar Engen

Skifer ble tidlig en viktig eksportvare for distriktene. Jernbanen var viktig for å få skiferen ut dit behovet var. Flere steder er dette en viktig grunn til at jernbanen ble utbygd så tidlig. Et skifertak som er tekt på riktig måte vil vare i mange år, kanskje flere hundre. Generelt vedlikehold må til, så hold taket fritt for vegetasjon! Før legging må skiferen sorteres etter kvalitet og tykkelse, de tykkeste hellene legges nederst der snøtyngden er størst.

Skifertak går gjennom en naturlig sortering gjennom mange år, noen heller knuser underveis, og de beste blir igjen. Slik sett er brukt skifer ofte bedre enn ny, fordi den har vært gjennom flere sorteringsprosesser. Tekking med skifer skjer helst diagonalt på takflaten. Da har man best kontroll på retninga på hellene, og det er enklere å komme seg opp og ned av taket. All bearbeiding av skiferen skal skje fra baksiden av hellene. Dette for å få den fine bruddkanten på framsiden, og for at spikerhodet skal legge seg nedi krateret som blir når man slår hull. Dermed vil ikke overliggende skifer ligge å «ri» på spikerhodet. Dette oppnår man ikke om man borer hull.

Som avslutning ved møne kan det legges møneheller av skifer, eller det kan avsluttes med vanlig skifer som ellers på taket. Det forekommer også mønekjøl i tre. Det kan lønne seg å legge mønepanner i sink. Sinken gir litt giftavrenning, som kan hindre mose og algevekster fra å etablere seg. Om kun enkelte stein faller ned, er det med en viss teknikk enkelt å skifte ut disse. På gamle tak ligger skiferen ofte rett på taktroa, da spiller det liten rolle hvor spikerhullene er, men ved tekking av nytt tak eller reparasjon med nytt undertak, legges skiferen ofte på lekter, og nye spikerhull må tilpasses disse. Ofte når et tak må legges om, skyldes det at spikeren ruster, ikke at skiferen er dårlig, eller at det er lekkasje i undertaket. I slike tilfeller må man ta av skiferen, legge nytt tett undertak med lekter før man legger skiferen tilbake.

Ved omlegging av tak, eller andre tiltak som er gjort på hus, er det nettopp huset som er fasiten. Følg tradisjonen!

Gjenbruk av skifer, børstet med stålbørste og klar for ny bruk på kurs i taktekking på Hjerleid, Dovre. Foto: Lars Erik Haugen/Fortidsminneforeningen

17

De færreste har tilgang på skifersaks, som var det verktøyet som ble brukt når takskifer ble produsert. Men en tekkehammer gjør nesten samme nytta og er tilstrekkelig for å tekke et skifertak. I tillegg er det kjekt å ha en vanlig hammer, tommestokk, øks og sag. Ved harde skifertyper kan det være nødvendig å bruke vinkelsliper.

En spikeruttrekker er et viktig verktøy om du skal reparere taket. Det er et flattjern med hakk i sidene som du fisker fram spikeren i den ødelagte steinen med før du legger inn en ny stein. I eldre tider, før skiferproduksjon ble storindustri, ble hellene forma eller skanta med en «skanteøks», det ga hellene mer variasjon i størrelse.

Ved reparasjon blir spikeren synlig. Tidligere ble det gjerne lagt en pakning av en gammel sykkelslange, eller en bit med bly, der man setter spikeren. Nå til dags kan dette erstattes med litt silikon eller lim som tåler påkjenningen dette innebærer. Foto: Einar Engen

SKIFERSAKS STÅLBØRSTE

18 SPIKERUTTREKKER

Visste du? Bearbeiding av skiferen skjer alltid fra baksida for å få bruddkanten på fremsida. Skiferspiker ble brukt til innfesting, denne får man i forskjellige lengder. Det er veldig viktig at spikeren ikke går ned i undertaket.