Tradisjonell taktekking

Page 16

TRADISJONELL TAKTEKKING

Gravdal, Valdres ca. 1871. Utgiver: Fortidsminneforeningen / Avdeling Bygningsvern September 2022

Adresse: Dronningens gate 11 0152 Oslo +47 23 31 70 70

Ansvarlig redaktør: Christine Sundbø

TA I ET TAK!

Grafisk design: Maria Telle Brendmoe

Illustrasjoner: Maria Telle Brendmoe

Medvirkende:

Einar Engen

Odd Arne Rudi

Anders Gimse

Jostein Utstumo

Forsidebilde: Halmtekking, Einar Engen

Baksidebilde: Villa Wessel, Bianca

Wessel

Trykk: Oslo Digitaltrykk

SVANEMERKET
3 INNHOLDSFORTEGNELSE 04 Forord 06 Takets bestanddeler og oppbygning 08 Taktyper 09 Never og torv 12 Spon 14 Bordtak 16 Skifer 19 Teglpanner 24 Andre tekkematerialer 28 Videre lesning

FORORD

Taket er husets femte fasade, og sikkert nok den viktigste. Taket skal tekke konstruksjon, det skal isolere og holde vann og vind ute. Taket består av flere lag som har ulike oppgaver i konstruksjonen. Mange arbeidstimer og ressurser har blitt lagt ned i tekking, vedlikehold og reparasjoner av tak gjennom tidene.

Hus lever, de formes av tid, og hva slags tak man ønsker påvirkes av utvikling, økonomi og trender. Ikke sjelden ble det valgt én type tekking på siden som vendte ut mot offentligheten og et rimeligere materiale ut mot gårdsplassen.

Samtidig viser tradisjonen oss at taktekking, valg av materialer og utførelse var lokalt forankret. Tilgang på materialer og lokale skikker avgjorde hvilken taktekkingsmetode som ble brukt. Geografi og klima spilte også en sentral rolle.

Dette heftet henvender seg til huseiere og håndverkere som ønsker innføring i ulike taktekkingsmetoder og enkle råd til vedlikehold og reparasjon. Det er viktig

å poengtere at det ikke finnes en riktig fasit når det gjelder fremgangsmåte og materialvalg, men et stort omfang lokale tradisjoner. Undersøk hva som er gjort på ditt tak tidligere og hold deg til tradisjonen, på den måten sørger du for å bevare både lokal kunnskap, estetikk og husets og takets historiske verdi.

Heftet tar for seg tekkemetoder på vanlige hus som har vært utbredt flere steder i Norge og over tid. For fordypning i en enkelt metode, material eller lokal tradisjon henvises det til videre lesning presentert i slutten av heftet.

Arbeidsgruppa har bidratt med kunnskap, erfaring og utarbeidelse av tekst og bilder. Tusen takk til Einar Engen, Jostein Utstumo, Anders Benberg Gimse og Odd Arne Rudi for gode råd og godt samarbeid.

4
5
Bjørkheimstølen, Valdres. Foto: Else Sprossa Rønnevig

Taket bygges opp av elementer med ulik funksjon. For den bærende konstruksjonen brukes åser eller sperrer. Åser er tømmerstokker som ligger langsmed taket, en vanlig konstruksjon på laftede hus. Sperrer er ofte stående bord og sees mest på stav- og bindingsverkshus, ved sperretak går bæringen på tvers av huset, men det finnes unntak og variasjoner på ulike takkonstruksjoner.

Undertaket, eller taktro som det kalles, kan være bygget opp på flere måter, og tilpasses tekkematerialet, konstruksjon, type hus, lokal tradisjon og materialtilgang. Det skilles mellom varme og kalde tak. Varme tak setter andre krav til isolasjon, luftgjennomstrømning og tekkingen enn kalde tak. En indikasjon på dårlig isolasjon og luftgjennomstrømning er store istapper langs gesimsen vinterstid.

På taket skilles det mellom tetting og tekking. Tekkingen er ikke alltid det laget som holder taket tett, og et materiale kan være tetting på et tak og tekking på et annet tak. Eksempelvis finnes det tak som er tekket med spon under tekking med tegl. I slike tilfeller kan spona først ha fungert som ytre tekkemetode, før det ble brukt som tekkesjikt for tegl senere.

SPERRETAK ÅSTAK

Visste du?

Tro betyr ”ikke tett, bærende undertak”. Begrepet tro har norrønt opphav og betyr stang.

I dag bruker vi ordet trøe som betyr fiskestang.

6
TAKETS BESTANDDELER OG OPPBYGNING

En slik praksis kan indikere rasjonell og kostnadseffektiv holdning til taktekking. Samtidig finnes det fortsatt tak med spon som ytre tekkemateriale, fortrinnsvis kirketak. Troa kan være et ikke tett underlag som har som formål å holde tekkingen på plass, eller det kan være et tett undertak som isolerer. Tro er som oftest liggende bord, men stående tro forekommer også. Undertak kan også være sua. Et sua undertak betyr liggende bord med sidelengs overlapp. Begrepet stammer fra båtbyggertradisjonen og er utbredt på kirkebygg.

Øverst der de to taksidene møtes kalles mønet. Mønet er en utsatt del av taket og krever regelmessig tilsyn. Når mønet skal tekkes er det viktig å være nøye og sørge for at både tettingen og tekkematerialet holder høy kvalitet. Lekter og sløyfer er underlag for tekking med tegl og skifer. Lektene monteres i takets lengderetning, og oppå sløyfene, og danner feste for taksteinen fra raft til møne.

Sløyfene ligger på en tett tro med liggende bord og gjerne et lag takpapp mellom. Tidligere var det vanlig å spikre skifer rett på troa. Metoden med lekter og sløyfer gir et hulrom som gir god drenering. Når du skal i gang å reparere eller skifte tak, er det en fordel å vite hvordan taket er bygget opp og hvilken tradisjon som gjelder. På åstak er det vanlig med stående taktro på åsene hvor det ble brukt stikker, spon, never eller takpapp som tekkesjikt. På sperretak ble det brukt liggende tro. Ofte ble det brukt sløyfer som steinlektene ble spikret i - dette for å sørge for god lufting av taket. Sløyfene og lektenes dimensjoner varierte mye tidligere, men i dag er dette standardisert i henhold til gjeldende forskrifter.

Tro med langsgående bord lagt på åser. Olestølen, Valdres. Foto: Eivind Falk
7
Sua tro er undertak lagt med omlegg som på klinkerbåter.

TAKTYPER

Saltak er et vanlig tak Norge. Hellingen på sidene er avhengig av konstruksjon og tekkemateriale.

Pulttak er den enkleste takformen med en hel takflate med fall til en side. Trolig den eldste takformen i Norge.

Mansardtak etter den franske arkitekten François Mansart som levde på 1600-tallet. Konstruksjonen gir en god utnyttelse av loftet. Et mansardtak kan være valmet eller halvvalmet.

Valmet og halvvalmet tak er en kostbar takkonstruksjon som har vært populær på større bygninger. Taket reduserer loftsarealet betydelig.

Her ser man avslutningen av torvtaket med torvhaldstokk mot rafta, og nevra krøller seg fint innover. Pyntenever er blitt et begrep i dag. Taket tekkes med plast eller takpapp under torva, men får gjerne en neverkant nederst ved torvhaldstokken for at det skal se ut som tradisjonell tekking med never og torv. Foto: Einar Engen

8

Å tekke tak med never og torv har lang tradisjon i Norge. Metoden har vært brukt i store deler av landet og er etter all sannsynlighet den eldste tekkemetoden vi kjenner til. Variasjoner i utførelse og teknikk viser at tradisjonen var stedegne med kortreiste materialer, både av god og dårlig kvalitet. Ved god materialtilgang var dette et rimelig og godt tak.

Takvinkelen på torvtak varierer med geografi og klima. Tekkinga bygges opp med flere lag never som et tettende sjikt over troa. Over nevra legges torv. Torva har en viktig funksjon med å gi gode vilkår for nevra slik at den får lengst mulig levetid. Et tak med never og torv kan ha enten liggende eller stående tro. Nederst legges torvhaldsstokken, en trestokk for å holde torva på plass. Den er ofte festet med torvhaldkroker av furu, einer eller metall.

Omsmidde hestesko eller andre stedsegne varianter har også vært brukt som torvhaldskroker. Never er den ytterste delen av barken på bjørketreet, brukt som det tettende sjiktet. Våren og forsommeren er tida for å sanke eller flekke never som det kalles. Man sier at nevra løper eller løper godt i perioden når sevja går, og det er i denne perioden det er mulig å flekke never. Ved å legge kniven på skrå inntil stammen skjæres et snitt, og så kan nevra dras av i flak. Det er uskadelig å flekke never så lenge man ikke tar barken som ligger under nevra, bjørka vil få ny never året etter. Det er lite never i handel i Norge i dag, men man kan få kjøpt hos enkelte leverandører. Nevra skal være rein og uten kvist eller hull. Et godt tekket tak med never og torv kan holde i lang tid, men det er tilrådelig å følge med på vegetasjonen og utføre generelt vedlikehold jevnlig.

9
NEVER OG TORV
Torvtak på Øygarden på Maihaugen. Foto: Kåre Hosar

Antall lag av never varierer alt fra to lag og helt opp til ti, avhengig av hva som var lokal tradisjon, kvalitet på never, og funksjon på huset. Det finnes uendelig mange variasjoner. Mønet og rundt pipa er utsatte steder, vær nøye, her brukes den beste nevra og legges med god overlapp. Nevra skal sørge for at vannet renner av taket og ikke inn på troa. Torva holder nevra på plass og har en viss isolerende evne. God torv er viktig for at ikke vegetasjonen på taket blir for frodig, eller motsatt at ikke vegetasjonen skal tørke helt ut. Torva skal helst være sur og mager.

Foto: Christine Sundbø/Fortidsminneforeningen

God torv bidrar til lang holdbarhet for nevra og lang holdbarhet for tekking. Tegn på god torv er vekst av krekling, husmose eller røsslyng. Tradisjonen viser ulik praksis, noen steder finner vi tekking med to lag torv, andre steder ett lag.

Legger man to lag, legges første lag med gresset ned og lag to med gresset opp.

Kurs i taktekking på Hjerleid, Dovre. Deltakere får opplæring i torv og nevertekking av tradisjonsbærer

Jon Bojer Godal. Foto: Christine Sundbø/ Fortidsminneforeningen

Visste du?

Produksjon og

distribusjon av never ble regulert med Magnus Lagabøtes landslov på 1200-tallet.

10
Nevra må legges i press for å sikre at den ikke krøller seg. Nevra er det tettende laget og skal sørge for at vannet renner av taket og ikke inn på troa.

Torva stikkes med spade og tas ut i stykker med jevn tykkelse og størrelse, det er effektivt å lage en kasse for dimensjonering av tykkelse. Vegetasjonen på torvtak må sees til og vedlikeholdes jevnlig. Arbeid med tekking av never og torv gjør seg best på en vindstille og overskyet dag, da minsker man utfordringen med at torva tørker ut og nevra krøller seg.

Ved avslutningen mot endevegg kan det legges skifer, eller stein som holder nevra og torva på plass. I en del torvtak kan man finne leire, eller kvabb, mellom nevra og torva. Kvabb er et mineral ofte omtalt som stilt og er en fraksjon mellom leire og sand. Kvabb har en tettende effekt som bidrar til mindre vannpåkjenning og gunstige levevilkår for nevra, samtidig som det holder torva på plass på taket.

11
OPPBYGNING AV TORVTAK NEVER ER TETTEMATERIALET FRA 4 OPPTIL 7 LAG UNDERTAK TORV TORV

SPON

Tradisjonell taktekking med tre har vært vanlig i hele Norge, og både gran og furu er brukt. Spontak har lang tradisjon og forbindes gjerne med kirketak fra middelalderen. Spon tilvirkes på flere måter; kløyvd, saget, høvlet eller stukken. Lengde, tykkelse og leggemønster på sponen varierer med de ulike utførelsene. Kløyvd spon er litt tykkere og forbindes med kirketak, den er kløyvd rett fra kubben uten særlig videre forarbeidning, kun økset til kileform.

Saget spon er noe tynnere, saget først på oppgangssag fra 1700-tallet, deretter sirkelsag etter 1860. For saget spon er leggemønsteret i prinsippet likt som for kløyvd spon, men uttrykket mer homogent. Flis kunne være lagt som underlag for annen tekking (tynne lange flis), eller som ytre tekking (kortere, tykkere flis). Flis har leggemønster som stikker, men busta som kommer når flisen blir bøyd skal peke nedover.

Elever

Foto:

ved Åssida og Kongsberg vgs får innføring i legging av stikkspon på Spiraltoppen, Drammen museum. Spon legges på lekter. Takpapp er lagt som dekkemateriale under lektene. Christine Sundbø/Fortidsminneforeningen
12

Stikker kom med sponspikeren midt på 1800-tallet, da man begynte å masseprodusere spiker. Med stikker fikk man utnyttet materialet bedre, men det kreves betydelige mengder spiker for å feste stikkene, så det blir en fornuftig tekkemetode først når industrialiseringen skyter fart mot slutten av 1800-tallet. Sponstikker utvinnes fra kappa trekubber som kløyves i fire eller seks. Ungdomsveden fjernes og kubbene skjæres i ca 10 mm tykke stikker med sponkniv som så legges skivevis i bunter. En slik bunt kan lagres over lang tid før bruk, være seg kløyvd, saga, høvla eller stikken spon.

Spontak legges på liggende, ikke tett tro, det er viktig med mye luft slik at ikke spona råtner. Mønstre varierer rundt om i det ganske land, men ofte vil tynnere spon ligge med sideomlegg, mens kløyvd spon ligger forbandt. Et spontak med godt virke har en holdbarhet på ca. 15 til 20 år, i beste fall 30 år, men det dukker opp en del vedlikehold etter et

SPONSTIKKERKNIV

Tekking med stikkespon på Smithsetra. Spona legges her på lekter med takpapp som tettemateriale.
13
Bunter med sponstikker, ferdig kokt og klare til lagring. Foto: Einar Engen

Bordtak har ofte stående bord med overog underliggere, enten rett på åser, altså uten tro, eller som ytre tekking på torv/ never. Noen bordtak var behandlet med tjære og har ligget en tid som hovedtekking før et spontak kom ovenpå, andre bordtak har fungert som undertak under eksempelvis tegl.

Materialet på bordtak var gjerne furu, godt malmet virke med brede bord som var høvlet for vannrenner for å lede vannet ned fra taket. Høvlede takbord gir en glattere overflate som gjør at vann, snø og smuss renner lettere av taket og gir et mer varig og tett tak.

Kvaliteten på virket er avgjørende for holdbarheten på bordtaket. For optimal kvalitet bør virket hugges vinterstid når det er minimalt med næring og vann i treet. Et næringsfattig tre gir dårligere grobunn for mikroorganismer.

Når man legger bordtak, er det fordelaktig å legge med margsiden opp og rotenden ned. Da reduseres muligheten for at vann trenger gjennom kvist. Generelle råd til vedlikehold er å holde taket fritt for vegetasjon som mose, løv og annet som holder taket fuktig. På mønet spikres to bord sammen på høykant til en mønekjøl /mønekam. Et bordtak har levetid på ca. 30 år med jevnlig vedlikehold.

14
Høvlede bord med vannrenner legges på taket. Foto: Odd Arne Rudi
BORDTAK

Takbord skal høvles med vannrenner. Bord høvles i flaskeveden med margsiden opp.

Foto: Christine Sundbø/Fortidsminneforeningen

Bordtak med over- og underliggere.

Foto: Odd Arne Rudi

Visste du?

Tettvokst kjerneved av gran og furu har langt bedre egenskaper til bordtak enn moderne impregnerte materialer man får kjøpt hos byggevarekjedene i dag.

Når impregneringen er borte, råtner treverket fort fordi materialet er av dårlig kvalitet.

15
HUNDRAGSHØVEL HÅNDSAG KNEPPERT

TEKKING MED SKIFER

I Norge har det vært tatt ut skifer til bruk på tak i flere hundre år. Den første formen for skifertekking er der skiferen er lite bearbeidet, som villskifer. Andre steder var det vanlig å forme hellene til om lag samme størrelse, ofte som lappskifer med dråpeform, eller en variant av firkantede-eller rektangulære heller.

RUTESKIFER

DRÅPESKIFER

VILLSKIFER

Odd Arne Rudi i gang med skifertekking. Foto: Einar Engen Dråpeskifer kalles også tungeskifer. Foto: Einar Engen
16
Dråpeskiferen festes med skiferstift og skiferhammer. Foto: Einar Engen

Skifer ble tidlig en viktig eksportvare for distriktene. Jernbanen var viktig for å få skiferen ut dit behovet var. Flere steder er dette en viktig grunn til at jernbanen ble utbygd så tidlig. Et skifertak som er tekt på riktig måte vil vare i mange år, kanskje flere hundre. Generelt vedlikehold må til, så hold taket fritt for vegetasjon!

Før legging må skiferen sorteres etter kvalitet og tykkelse, de tykkeste hellene legges nederst der snøtyngden er størst.

Skifertak går gjennom en naturlig sortering gjennom mange år, noen heller knuser underveis, og de beste blir igjen. Slik sett er brukt skifer ofte bedre enn ny, fordi den har vært gjennom flere sorteringsprosesser. Tekking med skifer skjer helst diagonalt på takflaten. Da har man best kontroll på retninga på hellene, og det er enklere å komme seg opp og ned av taket. All bearbeiding av skiferen skal skje fra baksiden av hellene. Dette for å få den fine bruddkanten på framsiden, og for at spikerhodet skal legge seg nedi krateret som blir når man slår hull. Dermed vil ikke overliggende skifer ligge å «ri» på spikerhodet. Dette oppnår man ikke om man borer hull.

Som avslutning ved møne kan det legges møneheller av skifer, eller det kan avsluttes med vanlig skifer som ellers på taket. Det forekommer også mønekjøl i tre. Det kan lønne seg å legge mønepanner i sink. Sinken gir litt giftavrenning, som kan hindre mose og algevekster fra å etablere seg. Om kun enkelte stein faller ned, er det med en viss teknikk enkelt å skifte ut disse.

På gamle tak ligger skiferen ofte rett på taktroa, da spiller det liten rolle hvor spikerhullene er, men ved tekking av nytt tak eller reparasjon med nytt undertak, legges skiferen ofte på lekter, og nye spikerhull må tilpasses disse. Ofte når et tak må legges om, skyldes det at spikeren ruster, ikke at skiferen er dårlig, eller at det er lekkasje i undertaket. I slike tilfeller må man ta av skiferen, legge nytt tett undertak med lekter før man legger skiferen tilbake.

Ved omlegging av tak, eller andre tiltak som er gjort på hus, er det nettopp huset som er fasiten. Følg tradisjonen!

Gjenbruk av skifer, børstet med stålbørste og klar for ny bruk på kurs i taktekking på Hjerleid, Dovre.

Foto: Lars Erik Haugen/Fortidsminneforeningen

17

De færreste har tilgang på skifersaks, som var det verktøyet som ble brukt når takskifer ble produsert. Men en tekkehammer gjør nesten samme nytta og er tilstrekkelig for å tekke et skifertak. I tillegg er det kjekt å ha en vanlig hammer, tommestokk, øks og sag. Ved harde skifertyper kan det være nødvendig å bruke vinkelsliper.

En spikeruttrekker er et viktig verktøy om du skal reparere taket. Det er et flattjern med hakk i sidene som du fisker fram spikeren i den ødelagte steinen med før du

Ved reparasjon blir spikeren synlig. Tidligere ble det gjerne lagt en pakning av en gammel sykkelslange, eller en bit med bly, der man setter spikeren. Nå til dags kan dette erstattes med litt silikon eller lim

SKIFERSAKS STÅLBØRSTE

SPIKERUTTREKKER

Bearbeiding av skiferen skjer alltid fra baksida for å få bruddkanten på fremsida. Skiferspiker ble brukt til innfesting, denne får man i forskjellige lengder. Det er veldig viktig at spikeren ikke går ned i undertaket.

18

Siden middelalderen har det vært teglproduksjon Norge, først i enkle lokale anlegg som binæring for blant annet bønder. Fra 1700-tallet startet kommersiell produksjon som vokste fram med industrialiseringen fra 1850-tallet. På det meste fantes det flere hundre teglverk i Norge, alle med sitt unike design, men med nedgangstider etter andre verdenskrig ble teknologien utdatert og de fleste teglverkene ble lagt ned. Teglproduksjon var i starten manuelt arbeid som gradvis gikk over til mer mekanisk produksjon og etter hvert industriell virksomhet.

Taktegl har vært brukt på de fleste bygningstypene, men taket bør ha en takvinkel på minimum 22 grader. Vi finner altså slike tak både på bolighus, uthus, fabrikker med mere, langs kysten, i byene og på landet. I de fleste tilfellene er det brukt et tett undertak som stående bordtak, stikker eller flis under teglsteinene, men det finnes også tilfeller med tegltak uten undertak. Her ligger takstein på steinlekter som er festet i takkonstruksjonen.

19
TEGLPANNER
Vøienvolden gård på Sagene i Oslo, en av de siste byløkkene som er igjen. Foto: Fortidsminneforeningen/ Oslo- Akershus avdeling

Taktegl ble produsert i mange typer og former. Teglstein, eller takpanner som det også kalles, er brent leire som får forskjellige fargenyanser avhengig av leirens innhold og kvalitet. Hardere brenning ga mørkere farge. Med forskjellig materialkvalitet og etablering av mange teglverk førte dette til at det ble stor variasjon av farger, typer og til en viss grad dimensjoner.

Ved legging av takstein beregnes overlapping slik at det passer mot mønet. Dette gjøres ved å tilpasse avstanden mellom steinlektene. Overlapping bør være cirka 8 cm, men her er det mange variasjoner. Mønepannene, som også er tilvirket av brent leire, festes ved at de spikres. Som avslutning mot gavlveggene brukes det vanligvis vindskier og vannbrett (isbord) i tre, men også her finnes forskjellige lokale variasjoner. I enkelte områder trekkes steinene helt ut mot gavlen slik at vindskiene felles inn på undersida at taksteinene.

Den vanligste formen er enkel krummet takstein som fram til slutten av 1800tallet ble produsert for hånd. Den varierer en del i størrelse, men den vanligste dimensjonen er ca. 23 cm bred og ca. 36 cm lang. Alle typene har en knast bak som hektes over steinlektene. Taksteinene ligger altså løst, og de holdes på plass av egenvekten og tyngden av de som ligger over.

En annet variant er dobbelt krummet taktegl som ble produsert fra århundreskiftet 1800/1900. Disse ble maskinelt tilvirket. Videre finner også glaserte takstein i flere farger; rødt, grønt, blått eller sort. Disse har en glatt og blank overflate, men de får ofte små sprekker og krakeleringer uten at dette har betydning for holdbarheten. Glasert takstein var kostbart og ble ikke veldig utbredt.

20

Flat teglpanne fra Hoelstad teglverk, Akershus 1897-1936. På grunn av brannfare ble det på slutten av 1800-tallet forbudt å bruke krum takstein. Årsaken til dette er at krum taktegl er luftig slik at gnister kan komme mellom steinene. Foto: Einar Engen

21

Det ble også produsert flat teglstein uten fals. Disse kalles "beverhale". De har som andre typer en knast øverst, men de ligger inntil hverandre uten overlapping eller omlegg. Lokale og regionale tradisjoner, materialtilgang, eierens økonomi og hvilken type bygning som skulle tekkes gjør at vi i dag finner mange forskjellige løsninger for denne tekkemåten. Ved istandsetting er det viktig at man viderefører lokale tradisjoner samtidig som man utfører arbeidet på en holdbar måte. Med det menes at det bør legges et tett undertak og god lufting mellom undertaket og taktekkingen.

Ettersyn og vedlikehold er viktig, og man bør se over taket minst et par ganger i året. Takstein som er brukket eller skadet på annen måte kan enkelt skiftes ut. I de tilfeller hvor huset er utsatt for vind og frost, kan noen teglpanner sprekke og må byttes, men det betyr ikke at hele taket må legges om. I mange tilfeller kan taksteinene gjenbrukes selv om undertak, lekter og sløyfer må skiftes ut. Det er derfor viktig å ha et lager av takstein for supplering.

Ved omlegging av et helt tak hvor det må skiftes ut mange steiner er det viktig at man sorterer godt. Det er også viktig at teglpannene rengjøres før de brukes om igjen. Ved rengjøring bør man være forsiktig. Unngå høytrykksspyling - bruk heller en messingbørste for å fjerne mose. Pass på at du bruker taktegl av samme dimensjon og krumming på den ene takflaten.

Visste du?

Teglpanner kom til Norge med omreisende munker på 1100-tallet .

22
Glassert takstein. Foto: Lars Erik Haugen/Fortidsminneforeningen

På den andre takflaten kan man bruke ny teglstein eller gjenbruke gammel takstein som man har på lager. Ved bruk av gammel stein er det viktig at du finner suppleringsstein hvor dimensjoner og krumming er så lik som mulig. På tak som har vært reparert tidligere kan det ha vært brukt takstein som ikke er lik den opprinnelige.

Ved reparasjon av tak kan man vurdere å legge et tett undertak selv om det opprinnelig ikke hadde det. Der hvor det for eksempel ligger et flistak i litt dårlig kvalitet, kan man vurdere å la det ligge og så legge et tett tak oppå den gamle flistekkingen. I dag brukes det både duk, samt plater og rupanel med papp som undertak. I områder med mye vind kan man vurdere å spikre eller skru taksteinene fast i steinlektene.

Tidligere var det mest vanlig at steinlektene lå rett på undertaket, men etter hvert gikk man over til å bruke sløyfer for å få bedre lufting av yttertaket. I dag er det vanlig med 23 mm sløyfer og 36 mm lekter. Ved restaurering vil en endring i dimensjonene føre til at taket blir høyere. Man kan vurdere å bruke mindre dimensjoner for å unngå dette.

TAKSTEIN I BETONG

Teglsteinen fikk etter hvert konkurranse fra nye tekkematerialer. Takstein i betong slik det produseres i dag gir et rimelig tak som legges på samme måte som tegltak. Betongstein er i dag tilsatt farge og gir et mer homogent uttrykk på taket. Levetiden for sementstein er vesentlig kortere enn for teglstein.

23
Bislett Teglverk ca. 1899. Ukjent fotograf/Oslo Museum

Flere av de mange tekketradisjonene er lokalt og regionalt betinget, og de er preget av hvilke materialer som var i handelen til enhver tid. Etter andre verdenskrig kom en rekke nye materialtyper på markedet. Som et resultat av dette finner vi forskjellige løsninger når det gjelder tekking av tak.

TEKKING MED METALLPLATER

Tekking med plater i kobber, sink eller blekk har vært brukt i lang tid. De eldste er de båndtekkede platene i kobber eller sink, og kobbertekking ble gjerne brukt på hus med høy status. Båndtekking betyr at platene har en fals hvor platene møtes. Dette gir god tetting. Båndtekkede tak er vanligvis et byfenomen. I dag er disse materialene i handelen.

24
ANDRE TEKKEMATERIALER
Båndtekket tak med takrenner i kobber, Sagene folkebad i Oslo. Foto: Einar Engen

Et populært tekkemateriale fra rundt århundreskiftet som kan sies å ha avløst andre tradisjonelle tekkemetoder er bølgeblikk. Det er tynne jernplater som er valset ut i langsgående bølgemønster. Bølgeblikk ble importert fra England fra 1920 tallet og ble etterhvert en dominerende tekkemetode - særlig på uthusbygninger. Bølgeblikk er et allsidig materiale, holder taket tett, er enkelt å legge og rimelig i pris. På eldre hus med bølgeblikktak finner man ofte andre tradisjonelle tekkemetoder under, en enkel reparasjonsmåte der hvor det opprinnelige taket var utett. Ved nylegging kan bølgeblikklegges rett på åser, uten undertak.

TØNNETAK

En annen tradisjon omtrent samtidig med at bølgeblikktaket ble mer utbredt, er utbankede tønner. Tønnetaket viser hvordan tilgjengelige ressurser ble utnyttet. Hadde noen tønner, ble disse banket ut og brukt særlig på uthusbygninger.

I noen tilfeller ble tønnenes bunn og topp gjenbrukt og lagt formmessig som et skifertak. Tønnetak og eldre bølgeblikk er unikt, så ta vare på det dersom du har et slikt tak. Det forringes av rust etter hvert, men gamle blikktak var ofte tykke og det tåler mye rust. Ved gjenbruk av slike tak legges det gjerne en duk under platene.

25
Tønnetak. Foto: Odd Arne Rudi Bølgeblikktak. Foto: Einar Engen

TEKKING MED PAPP

Tjærepapp ble produsert i Norge allerede i 1871. Dette var mindre plater, men senere ble de produsert på rull. Opprinnelig ble det brukt ullstoff, steinkulltjære og knust skifer. I dag produseres ikke disse, og de er avløst av takpapp uten bruk av steinkulltjære.

Tjærepapp ble opprinnelig brukt både som yttertekking og som underlag for andre tekkematerialer, for eksempel torv, skifer, tre og tegl. Tjærepapp i dag leveres både på rull og som shingel. Det kan også nevnes at det tidligere ble brukt tjærepapp som ekstra tetting utenpå laftede bygninger - på fastlandet og på Svalbard.

26
Papptak. Foto: Einar Engen Papptak. Foto: Einar Engen

TEKKING MED HALM

I noen regioner finner vi bruk av halm som yttertekking. Dette gjelder særlig grensetraktene mot Sverige hvor det har vært lang tradisjon for dette. I dag finnes det svært få tak tekket med halm, men man kan finne rester av dette for eksempel under tak tekket med tegl. På forsiden av dette heftet ser man teknikken på nært hold, og noen som holder håndtverkstradisjonen levende.

Det produseres imidlertid plater som ligner på de gamle eternittplatene, men disse er produsert i miljøvennlige materialer. Platene leveres både som flate plater og i bølget form. Sistnevnte er brukt i de tilfellende hvor man ønsker å etterligne de gamle eternittplatene.

TETTING RUNDT PIPE

Ved piper er det åpning i taket som gjør det til et utsatt område. Her kan vannet treffe undertaket og det kan oppstå lekkasje, råte eller andre skader. Står pipa på mønet er risikoen for vannansamling mindre enn om pipa står nærmere yttervegg. Teglsteinspiper beslås ned mot taket og beslaget monteres slik at avrenning blir på taktekket og ikke langs pipa. Unngå å beslå hele pipeløpet, da kan du følge med på utvikling og eventuelle skader kan oppdages på et tidlig stadium. Når det gjelder piper murt av naturstein og leire, brukes det vanligvis blyplater. Disse er lette å forme og gir god tetting. Også her er det viktig med ettersyn.

TEKKING MED ETERNITTPLATER

Eternitt ble brukt både som ytre tekking og som undertak for torv. I dag er disse materialene forbudt og ikke i salg på grunn av asbestinnholdet i platene.

Snøfangere, piper og takrenne med kobberrand minsker risiko for vekst av mose og alger.

Foto: Brauta Steinindustri

27
Halmtak. Foto: Einar Engen Bølgeeternitt. Foto: Einar Engen

VINDSKIER OG ISBORD

Takavslutning med vindskier har et praktisk formål samtidig som det gir huset et særpreg. Her er det mange forskjellige lokale og regionale forskjeller. Tradisjon, tidsepoke og økonomi er tellende for utforming av dekorelementer. Det er gjerne våningshus som har vindskier med treskurd og profilering. Vindskier og isbord må være i god kvalitet på grunn av at disse bygningsdelene får stor værbelastning. Montering av vindskier og isbord er avhengig av hvilken tekking som skal brukes.

28
Vindskier har en viktig funksjon for taket, og kan være dekorativ med treskurd og utskjæringer som her på Ullinsvin i Vågå. Foto: Einar Engen Vindskier er bord montert på høykant ved gavlen for å beskytte tekkingen mot vind og vær. Foto: Christine Sundbø/Fortidsminneforeningen

Takrenner leder vannet bort fra taket og husveggen. Skjøten på nedløpsrøret skal vende utover.

Foto: Odd Arne Rudi

Takrenner og vindskier har en viktig oppgave med å holde vannet unna tak og vegger. Vanlige materialer for takrenner er sink, kobber, stål og tre. Det var ikke veldig vanlig med takrenner før 1900tallet. Innebygd takrenne, karnissrenner, er ofte et byfenomen samtidig som de ble brukt på statusbygninger.

I dag med varmere og våtere klima er takrenner særdeles viktig for å opprettholde lang levetid på huset. Husk å ikke legge skjøten på renna inn mot vegg, og rens takrenna minst en gang hvert år.

Taket holder seg lenger med enkelt vedlikehold. Et nyttig tips for å minske vekst av mose, lav og annet vegetasjon på taket er å feste en kobbertråd eller sink langs mønet, disse metallene hemmer vekst av vegetasjon på taket.

Visste du Det må være et vannspeil i sinkrennene slik at det ikke drypper fra taket og rett på sinken.

29

VIDERE LESNING

FOR VIDERE LESING ANBEFALES

•Gamle Trehus (Drange, Aanensen og Brænne)

•Så renoveras torp & gårder (Söderström, Unnerback, Hidemark og StavenowHidemark)

•Stora boken om byggnadsvård (Göran Gudmundsson)

•Tekking og kledning med emne frå skog og mark (Jon Bojer Godal)

•Gode råd om tak på eldre hus frå skog og mark (Fortidsminneforeningen)

LENKER

•Teglverk: www.teglverk.no

•Riksantikvarens vitenarkiv: www.ra.no.

•Fagartikler og inspirasjon: www.byggogbevar.no

30

BROSJYRER

Brosjyrer kan bestilles på fortidsminneforeningen.no eller leses digitalt på fortidsminneforeningen.no/publikasjoner

31
www.fortidsminneforeningen.no

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.