Fortidsvern 2-2024

FORTIDSVERN

Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 2 2024 (49. årgang) NORGES STØRSTE KULTURMINNEMAGASIN

INGER HELEN STENEVIK I GUDDAL

Overtok gård og fikk unikt klyngetun

Søk om støtte til

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Fagseminar

Sikringstiltak

Rullende og bevegelige

Formidling

Kulturminnefondet er en statlig tilskuddsordning for private eiere, og er underlagt Klima- og miljødepartementet. Vi er et lavterskeltilbud til eiere som vil sette sine kulturminner og kulturmiljø i stand. Vi har ingen søknadsfrist.

Søk om støtte til ditt kulturminne på www.kulturminnefondet.no

FORTIDSVERN

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

Ansvarlig redaktør

Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no Redaksjon

Joakim Rehaug Roth, telefon: 485 03 314 joakim@fortidsminneforeningen.no

Hedvig Idås, telefon: 452 48 202 hedvig@fortidsminneforeningen.no Fagredaktør Årbok

Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no

Adresse

FORTIDSVERN

Dronningens gate 11 0152 OSLO

Telefon: 23 31 70 70

Annonsesalg

Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no

Telefon: 995 20 500

Grafisk design: Storybold

Trykk: Ålgård Offset AS Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

FORTIDSVERN 2/2024

Leder

Sperlebakken: Kreativt ved Lustrafjorden

Velkommen til Lillingstonheimen

Jeg må redde husene før det er for seint

Da Oslo Lysverker ble Hotel Sommerro

Pilotprosjekt til etterfølgelse

Fra tegningsarkivet

Hjemme hos arkitekturprofessor

Thomas Thiis-Evensen

Kunsten å gjenbruke 150 år gammel mørtel

Ikonisk innblikk i havgapet

Mitt fylkeslag: Finnmark

Nye medlemmer

Fylkesavdelinger og lokallag

Styreleder har ordet

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 600.

Bankgiro: 6011.05.27651

Forsidebilde

Inger Helen Stenevik. Fotografert av Trond Rødsmoen

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening SVANEMERKET Trykksak 2041 0652 NO 4660

OPPLAGSKONTROLLERT

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

Else «Sprossa» Rønnevig i sin barndoms Brekkestø dagen etter at nyheten om prisen ble kjent. Foto: Eva Kylland, eva-fotojournalist.no

Gratulerer, Sprossa!

«Det norske akademis ordbok bruker en halv side på sin definisjon av begrepet ildsjel. Definisjonen kan forenkles betraktelig og trenger i grunnen bare å være tre ord lang: Else - Sprossa - Rønnevig».

Ordene ble uttalt av riksantikvar Hanna Geiran for noen få år siden.

Europa Nostra Awards er Europas fremste pris innen kulturminnevern og tildeles for å fremheve og inspirere til spesielt fremragende bevaringsarbeid. Organisasjonen ble etablert i 1963 og har 41 medlemsland.

Norge har gjennom tidene blitt belønnet litt over 30 ganger. I kategorien Heritage Champions er det «innflytelsesrike og inspirerende individer eller organisasjoner som gjennom eksemplarisk handling viser et eksepsjonelt nivå av engasjement, innflytelse og samfunnsengasjement for å ivareta og forbedre kulturarven».

Nå har du holdt på i nær 50 år, Else, og vi har mye å takke deg for. Dine vyer bidrar til en fremtidsrettet tankegang, der gjenbruk og god og attraktiv stedsutvikling i og rundt kulturmiljøverdier står helt sentralt. Du har løftet frem det fattige, det forfalne og det håpløse og gjort det til noe rikt, unikt og oppløftende!

Lillesand og hele Norge er utrolig heldige som har en brennende ressurs som deg.

Torgrim Landsverk styreleder i Aust-Agder lokallag

Stem Else Rønnevig frem til Publikumsprisen i oktober!

Håpefullt i Guddal

Noen plasser gjør deg bare glad. En sånn plass er gården Grøvlen. Den ligger i Guddal i Fjaler i Vestland fylke, på en hylle over fylkesveien.

Her holder Inger Helen Stenevik til. Og rundt 100 sauer, de aller fleste med navn, som Blubben, Danseguri og Utbryter-Bodil. Moren hennes bor her også i perioder, og tar gjerne flaskelamrunden, da har du et formål i livet!

Inger Helen er jurist, drømte om gård og skaffet seg en, stikk i strid med alle historiene om gårdsbruk som legges ned. Derfor er det å komme til Inger Helen og Grøvlen en opplevelse av håp. Håp for at det er mulig å etablere gårdsdrift i liten skala. Håp for kulturlandskapet – lykkeligere sauer finner du vel knapt. Og håp for mer lys i gamle hus.

For Inger Helen handler det om å skape seg et godt liv: Å vekke til live en gårdsdrift som har ligget nede i førti år. Rydde et kulturbeite som var fullstendig gjengrodd. Sette i stand gamle bygninger som var i ferd med å forsvinne. Med gården fulgte et klyngetun hun ikke trenger, men som hun heller ikke orket se forsvinne.

«Det var tilfeldig, jeg har egentlig ikke peiling på istandsetting. Samtidig syntes jeg det så veldig falleferdig ut og jeg tenke at det neppe var noe jeg kunne redde.»

Et møte med Stig Nordrumshaugen i fylkeskommunen og snekker Ove Losnegård i Jensbua Kystkultursenter fikk henne på andre tanker. Ove kaller henne et unikum. Stig kaller henne et råskinn. Selv kaller hun seg en som er glad i dyr og gamledager. Møt henne på side 16.

God sommer!

Trond Rødsmoen Redaktør

Foto: Eva Kylland, eva-fotojournalist.no

Våningshuset med idyllisk utsikt mot Lustrafjorden. 494 besøkende tok turen til Sperlebakken i fjor. Mange av de har spist lunsj eller middag på plattingen. Foto: Troels Rosenkrantz Fuglsang

SPERLEBAKKEN I LUSTER

Gammel kunnskap til fingerspissene

– Vi var på jakt etter et sted med luft og natur. Helst et sted hvor vi kunne samle folk som vil være med på det vi vil skape, sier danske Troels Rosenkrantz Fuglsang. Stedet fant han, sin norske samboer Mari Dahl Stoknes og gårdshunden Lo på et småbruk ved Lustrafjorden i Sogn, der de lever med en grunnleggende tanke om at gammel kunnskap i fingrene kan skape noe nytt.

«Øks, øks! Bruk øksa!»

Finsnekker og tradisjonshåndverker Troels Rosenkrantz Fuglsang roper, men smiler også. Foran ham famler en skoleelev med økseskaftet. – Man må bare bruke den. Det er da man blir flink.

Vi er på småbruket Sperlebakken i Luster i Sogn, «et sted å lære, et sted å dele, et sted å oppleve». 13 byggfagelever fra Sogndal videregående skole er denne aprildagen med på håndverkskurs for å bygge opp en tradisjonell grindverkskonstruksjon. Grindbygg som byggeteknikk har en spesiell plass på Vestlandet og ble gjerne brukt som naust eller til å huse dyr på en gård. Et stykke lenger sør langs fjorden kan man trekke paralleller til en konstruksjon fra rundt 1130 som støtter seg på staver: Urnes stavkirke.

Kulturlandskapet er grønt, blått og hvitt, i slike omgivelser blir man en del av stillheten. Sørvest i Jotunheimen ruver fjellkjeden Hurrungane og det er lett å forstå hvorfor Lustrafjorden inspirerte kunstnerne under nasjonalromantikken.

Malerne Adolph Tidemand og Hans Gude skal ha lånt inntrykk fra fjorden da de skapte «Brudeferd i Hardanger». Omringet av skog speiler hvite fjelltopper seg i vannet. Denne dagen er vannet mer blått enn grønt. 500 meter over fjorden troner tidligere Luster sanatorium, i dag bedre kjent som Harastølen, fra 1902. Stedet ble bygget for å behandle pasienter med tuberkulose. Her hadde de tilgang til frisk luft og utsikt til fjell og fjord.

Og det var disse omgivelsene som også ble svaret på Troels og Maris jakt.

Lys i vinduene etter 60 år

Ur- og skomaker Johannes Sperle og kona Anna bygget småbruket i 1926. Med både

TeksT og foTo: Joakim Rehaug Roth

sau og hest og eplehage levde de godt. Etter en lengre periode som feriehus ble gården stående tom og mer eller mindre ubebodd i rundt 40 år før Troels og Mari kom over den. Fortidsminneforeningens prosjekt Lys i Gamle Hus viser til tall fra SSB som anslår at mer enn 200.000 hus i Norge «står ubebodd, de fleste i distriktene. Samtidig er det folk som søker seg ut av byene, som gjerne kunne tenke seg et hus med sjel eller et småbruk.»

Lustravegen 3152 – i dag døpt Sperlebakken – passer beskrivelsen. Det passet også for Troels og Mari som bodde på Østlandet før de satte kursen vestover. Da de overtok gården sommeren 2022 var tilbakemeldingene fra lokalmiljøet utelukkende positive. I tillegg til hunden Lo og et minihus og en badstu på tilhengeren, tok de også med seg store ambisjoner.

Nytt liv på hele tunet – Navnet Sperlebakken er en hyllest til de gamle eierne, sier Mari. Under middag snakker hun om det å ha respekt for historien til tunet, men at de begrensningene som finnes også er en mulighet til å skape noe nytt. Byggene kan og må brukes for å skape. Huset som de selv bor i har gått gjennom få moderniseringsendringer. En finsk masseovn som Troels har bygget sørger for varme i hele huset. Resten av gårdsplassen har sakte, men sikkert fått ny giv. Bygget fikk ny farge under en dugnad med komposisjonsmaling i fjor. En scene på utsiden av låven ble brukt til konsert under fjorårets musikkfestival Bergtatt. Flere konserter skal det bli. Paret har planer om å bygge en jordkjeller rundt låven til lagring av frukt og grønnsaker. Tre bikuber med tusenvis av bier står lenger opp i

Handlingsbåren kunnskapsoverføring – den praktiske læringen – er grunntanken i alt Troel Rosenkrantz Fuglesang s ønsker at Sperlebakken i Luster i Sogn skal være. Her jobber han med grindverkskonstruksjonen som skoleelever er med og bygger på tunet.

bakken. Dyrkingsarealet midt på gården har det tatt tid til å sette i stand. Jorden under måtte dekkes, men snart skal det vokse poteter og gulrøtter her. Kanskje grønnsakene kan selges fra et fremtidig gårdsutsalg? Drivkraften bak det hele er en idé om å leve selvforsynt og inspirere andre.

Paret har rukket å skape mye på halvannet år i Luster. Sperlebakken har blitt bra besøkt av både venner og nysgjerrige. I 2023 var det 494 personer som deltok på arrangement. Konserter, skredkurs, filmvisninger og et eget artist-in-residence-program (opphold for kunstnere) er noen av aktivitetene som har tatt plass på gården. Etter mitt besøk skal det være kurs for arkitektstudenter i bygging i leire.

– Som materiale er en gipsplate ikke intuitivt. Den forteller deg ingenting. Den er homogen og vanskelig å skjønne seg på. Men, leire! Det er noe du kan ta i. Den forteller deg hva du kan gjøre. Hvis du gir et barn en leireklump så begynner de å skape, men gir du barnet en gipsplate så er det ikke mye informasjon å hente. Den er ganske definert. Det er det samme med treverk som med leire. Den er så umiddelbar og naturlig å skjønne seg på. For meg er prinsippet til tradisjonshåndverk det å skape. Det samme prinsippet overfører vi til alt vi gjør for å bygge opp Sperlebakken.

Formidling av håndverk

Grindbygget elevene reiser disse aprildagene bidrar til utviklingen av stedet det unge paret er i ferd med å bygge opp. Tanken er at det skal romme gårdsbutikken. Men dagens kurs i tradisjonshåndverk er etter

planen kun det første av mange. Her skal unge håndverkere få kjenne på det å bruke hendene. På byggeplassen er det ingen tegn til håndholdte elektriske verktøy. Dette er ikke ukjent territorium for Troels, men det er første gang han er med som formidler. Kursdeltaker i tradisjonshåndverk har han vært flere ganger: Tørrmuring av jordkjelleren på skogfinnetorpet Abborhøgda. Grindverkskonstruksjon på Bergen Bymuseum. Bearbeiding av rotkne på Nes Jernverk i Tvedestrand. Alt dette har inspirert ham til det han nå ønsker å få til på Sperlebakken. For Troels er bevaring av gamle bygg en

påminnelse om godt utført håndverk og et svar på hvorfor et bygg står som det står. Det var også slik han «så lyset»: Kan tradisjonene som ligger i gammelt håndverk kombinert med hvordan man tenker om bærekraftig utvikling være bærebjelken til bevaring? Da han var med å sette i stand jordkjelleren på Abborhøgda for et par år siden forsto han hvordan «steinen sto». Han måtte være til stede for å forstå. – Det jeg erfarte de dagene på Finnskogen, i den delvis sammenraste jordkjelleren, kunne jeg ikke lært på YouTube, slår han fast. –Som mennesker har vi alltid utviklet oss,

I april ble det hold kurs i grindverksbygg for skoleelever fra Sogndal VGS, et samarbeid mellom Sperlebakken og Fortidsminneforeningen.

Troels var instruktør for første gang, noe som ga mersmak.Foto: Mari Dahl Stoknes

Troels og hunden Lo inspiserer hagen. Her har de brukt mye tid på å rendyrke jordet. Planen er å bygge en jordkjeller rundt låven for lagring av frukt og grønnsaker.

Foto: Joakim Rehaug Roth

Småbruket sto ubebodd i 60 år før Troels Rosenkrantz Fuglsang og Mari Dahl Stoknes overtok stedet å ga det navnet Sperlebakken etter de opprinnelige eierne. Foto: Troels Rosenkrantz Fuglsang

Mari Stoknes er omreisende sirkusartist, men jobber med arrangementer og dyrker hagen når hun er hjemme på Sperlebakken. Paret har et ønske om å få flere dyr på gården, men det ligger litt frem i tid. Foto: Troels Rosenkrantz Fuglsang

og jeg er opptatt av at utviklingen går i riktig retning. I dagens samfunn skaper vi ting som det ikke går an å reparere, både teknologiske ting og byggematerialer som råtner. Det er viktig at vi bevarer håndverket og kunnskapen, de vil alltid komme til nytte.

Den praktiske læringen

Hva ønsker de så at Sperlebakken skal være. Hagebruk? Kursarena? Et sted for kunst og kultur? Litt av alt, faktisk. – For oss er handlingsbasert kunnskapsoverførsel grunntanken i alt vi driver med på Sperlebakken. Vi tror på at

Sperlebakken er en møteplass og et kultursted med mange ulike arrangementer: kurs, filmvisninger og konserter. Foto: Troels Rosenkrantz. Fuglsang

hvis vi klarer å inspirere andre til å bruke hendene og hodet så vil det være med å tenne en ild. Selv har jeg alltid lært best ved å gjøre ting selv og jeg tror av vi som mennesker er ganske like sånn sett. Å få det til å sitte i hendene er en viktig måte å lære på, sier Troels.

– I dag lever vi i et digitalt samfunn hvor du kan google deg frem til et hvilket som helst svar. Vi har en serveringskultur som kan ta fra oss den gleden som ligger i å lære. Det er noe annet å være til stede, kjenne seg frem, forstå geometrien i det du fysisk har foran deg, kjenne på materialene som skal brukes. Det er derfor vi har troen på å arrangere flere av disse håndverkskursene, sånn at kunnskapen ikke bare ligger i hodet, men forankres i hendene, sier Troels og er med ett tilbake hos elevene og grindbygget. – Øks er så kult, da! Som verktøy var den med å revolusjonere oss som individ. Plutselig kunne vi bygge ting. Det er et verktøy som kan alt.

«Perlen» er badstuen Troels og Mari hadde med seg til fra Hurumlandet til Vestlandet. Den er bygget kun med gjenbrukte materialer og tilhører Luster Badstuklubb som ble startet av gjengen på Sperlebakken. Hver onsdag kl. 18 fyres den opp for klubbens medlemmer. Mobilen må ligge igjen i sekken. Foto: Troels Rosenkrantz Fuglsang.

BO MIDT I HISTORIEN!

SOMMERBYEN STAVERN

I veggene på Garnisonsykehuset fra 1791 sitter mye spennende historie. Her leier vi ut tre moderne leiligheter i ukene 26 til 32, med kun noen minutters gange til handlegater og badestrand.

• Ukesutleie

MAGISKE FINNSKOGEN

Nå kan du leie våningshuset på skogfinnetorpet

Abborhøgda i Kongsvinger. Det idylliske tunet med i alt ti hus og kulturlandskapet rundt er fredet og foreningen ønsker å legge rette for bærekraftig bruk. Finnskogleden går gjennom tunet.

• Leies gjennom Turistforeningen

VERDENSARVEN RØROS

På Røros kan du som medlem leie en av foreningens to 1700-tallsgårder

Per Amundsagården og Rasmusgården. Begge ligger sentralt i Bergmannsgata, med hvert sitt hyggelige tun og sengeplass til henholdsvis 5 og 6 personer.

• Medlemsfordel

HERSKAPELIGE VED DALSFJORDEN

På Tysse i Sunnfjord kan du overnatte i staselige

Lillingstonheimen fra rundt 1800, oppkalt etter den britiske overklassefamilien som levde her fra 1880. Her er det som å tre inn i både et museum og et privat hjem.

• Overnatting og servering

Finn ut mer på fortidsminneforeningen. no/booking

Øverst: Bakstehuset på Lillingstonheimen. Under: Frokost i spisestuen. Midten: Vertinnen Tone Nitter-Lone Undertun. Til høyre: Kristine Njøs Slinde og moren Ellen Njøs Slinde i gang i hagen en lørdag i mai. Foto: Trond Rødsmoen

Herskapelig hagehelg

– Jeg så det annonsert på Instagram og tenkte først og fremst at det var noe for moren min, sier Kristine Njøs Slinde. Det endte med at begge tok turen fra Sogndal for hagedugnad på Lillingstonheimen.

Det kommer noen regndrypp denne morgenen, men det er mildt i været og luften anger av jord og vegetasjon. Ved porten er knoppene på rododendronbuskene i ferd med å åpne seg.

En liten gjeng er samlet med arbeidshansker, raker og trillebår for å rydde i vårpjuskete bed. Hagen på Lillingstonheimen er stor, med en rik blanding av trær, busker og blomster som trenger stell. Denne lørdagen skal det også være Afternoon tea, mens det om noen uker skal være bryllup. Da må buen ved porten være stelt og klar til å bli dekorert til vielsen.

I mai inviterte Fortidsminneforeningen til hagedugnad i denne eiendommen på Tysse ved Dalsfjorden i Sunnfjord. Dette er del av Adopter et kulturminne, en satsing der vi har som mål å skape meningsfylt engasjement for bygningsarven. Vi ønsker å skape

dugnadsgjenger som engasjerer seg i et valgt kulturminne. Foreløpig har vi lansert tre å velge blant: Lillingstonheimen, skogfinnetorpet Abborhøgda på Varaldskogen i Kongsvinger og bygningsmiljøet på Kårøya på Røst i Nordland. På hvert av stedene skal de arrangeres tre aktiviteter årlig. Det er gratis å delta, ditt bidrag er tilstedeværelse, innsatsvilje og godt humør!

Litt jobb for kost og losji

En annen som har meldt seg på denne helgen er Gregar Bakka. Han har kjørt helt fra Kongsberg og har tatt det som en fin ferietur over fjellet.

– Jeg meldte meg på fordi jeg er glad i hagearbeid og gamle bygninger. Det virket veldig spennende å få bo i et så flott, gammelt interiør en helg, sier han.

Som takk for litt strev i bedene i hagen på Lillingstonheimen byr foreningen på ADOPTER

TeksT og foTo: Trond Rødsmoen

overnatting i historiske omgivelser, hyggelige måltider og ny kunnskap om et helt spesielt kulturminne. Å komme til dette huset er som tre inn i et privat hjem, med spor etter tidligere tiders beboere overalt.

De første bedene er allerede luket. Kristine og moren Ellen Njøs Slinde er effektive, her er også noen planter flyttet for å gi bedre vekstvilkår, det hjelper at mor er utdannet landskapsarkitekt. Gregar legger stein langs bedene.

Mye å oppleve langs Dalsfjorden

Tone Nitter-Lone Undertun har hatt ansvaret for driften av Lillingstonheimen siden sommeren 2023. Hun er i ferd med å etablere god aktivitet. Rom kan leies gjennom AirBnB, mens Afternoon tea blir stadig mer populært.

En del av opplevelsen her er å kjenne på alle historiene i veggene, levende formidlet av vertinnen. Her dekkes det i spisestuen til hyggelige måltider, og det er gode turmulig-

heter. Tone er også opptatt av at dette ikke kun skal være en overnattingsmulighet, men også en anledning til å bli lenger i området og oppleve andre av Dalsfjordens severdigheter.

HVA INNEBÆRER DET Å ADOPTERE ET KULTURMINNE?

• Du bidrar til kulturminnevern i praksis.

• Du får erfaring i langsiktig forvaltningsoppgaver av kulturminner.

• Du opplever nye spennende steder og miljøer.

• Du får kurs/deltaker-bevis.

• I tillegg: Sosialt samvær med andre som er engasjert i det samme kulturminnet.

Finn ut meir på fortidsminneforeningen.no

Vil du vite korleis Bergen Kjøtt har gått frå å vere kjøtt- og margarinfabrikk til å bli ein kunst- og kulturfabrikk? Den og nær 200 gode og kloke døme finn du i vår eksempelsamling.

At klyngetunet Gallefoss viste seg å bestå av to bygninger gamle nok til å bli automatisk fredet, det er veldig stas. Inger Helen Stenevik, Ove Losnegård og Stig Nordrumshaugen møtes foran våningshuset som nå er restaurert utvendig og som årringanalyse viser har en tømmerkasse fra 1500-tallet.

KLYNGETUNET GALLEFOSS I FJALER

– Jeg må redde disse husene før

det er for seint

Hun har nok å ta tak i, med gårdsdrift, over 100 sauer og lam, et kulturlandskap å skjøtte og jobb som jurist i politiet i Florø. Men så var det også dette klyngetunet. I dag delvis fredet, med bygninger Inger Helen Stenevik ikke har bruk for, men som hun opplever som en samfunnsoppgave å redde for fellesskapet.

TeksT og foTo: Trond Rødsmoen

– Dette er et tun folk har kjørt forbi i alle år. Alle kjenner til det, og alle som driver med kulturminnevern og restaurering har tenkt at en dag må dette bli satt i stand, sier Stig Nordrumshaugen, restaureringsleder i Vestland fylkeskommune.

Vi er på Gallefoss i Guddal i Fjaler kommune, der et flere hundre år gammelt klyngetun ligger tett opp til og på begge sider av Fv93, omtrent midtveis mellom Sande og Flekke.

Tunet består av en driftsbygning som tidligere har vært sauefjøs, et vognskjul, en stall, et eldhus, to stabbur og to våningshus. Det ene våningshuset var bebodd helt frem til 1970-tallet, da Bjørn Gallefoss og hans to voksne sønner flyttet ut og over veien til en moderne enebolig. Til da hadde de tre bodd på ett rom i andre etasje, mens en onkel bodde i rommet ved siden av.

Siden har bygningene – som er fordelt på tre eiere – stått mer eller mindre tomme og nærmest ubrukte i flere tiår, mens forfallet tiltok.

Leide for 200 kroner i måneden – Jeg liker dyr og jeg liker gamle dager, og begge deler får jeg her, sier Inger Helen Stenevik.

«Her» er gården Grøvlen i Guddal, på en grønn hylle med utsikt ned mot fylkesveien og mot skog, fjell og koller i alle retninger. Her har hun bodd siden 2009, i dag med en stor flokk sauer, to høner og en praktfull hane og noen katter. Og moren, periodevis.

Den første tiden leide hun – for 200 kroner i måneden – før hun fikk muligheten til å kjøpe.

Det ble budkamp. To tilstøtende gårdeiere som begge ønsket mer jord, og som bød for

at den andre ikke skulle få mer jord. Selv bød Inger Helen for å kunne fortsette det livet hun allerede hadde, med saueoppdrett, i kombinasjon med jobben som jurist i politiet, med dyrevelferd som spesialområde.

Kommunen hadde satt maksgrensen til 1,5 millioner kroner, og da budet sto på 1,1 million innså selger at dette bare ville fortsatte opp til grensen. I stedet tok hun en telefon til Inger Helen og tilbød henne eiendommen, hun ønsket at gården skulle tas vare på og drives videre, ikke bare bli solgt som et stykke mark der husene ville forfalle.

Våningshuset taksert til kr 0

Første gang Inger Helen Stenevik opplevde Guddal var som 12-åring, da hun kom fra Askøy utenfor Bergen for å tilbringe sommeren på gården til tanten i 1982. Tanten flyttet i 1990, men Inger Helen beholdt

Våningshuset og stabburet er nå restaurert. Panel som mangler øverst er som opprinnelig, trolig fordi de ønsket å spare materialer, mener Stig Nordrumhaugen. Opprinnelig var det torv på taket, som ble dskiftet ut med eternitt på 1950-tallet. I dag valgte de skifer, som nå blir del av fredningen.

Klyngetunet består av bygninger på begge sider av fylkesveien. Her ses eldhuset nærmest veien, våningshuset med laftekasse fra 1500-tallet og stabburet helt bakerst, alle i Inger Helen Steneviks eie. Det gule og det røde huset til venstre tilhører en av de andre eierne.

fascinasjonen for bygden, området og landskapet.

Til Grøvlen var det ingen farbar vei da hun flyttet hit, så det var det første hun måtte anlegge. Og innlagt vann. Så var det å sette i stand våningshuset som hadde stått tomt siden 1980-tallet. Ifølge takstmannen var den totale verdien av bygningsmassen satt til 50 000 kroner, mens selve våningshuset var verdsatt til kr 0.

– Tenk at dette nydelige huset ble ansett som verdiløst, sier Inger Helen i dag.

Hun søkte midler for å sette i stand og utvide låven og fjøset, der sauene nå går inn og ut som det passer dem året rundt. Stabburet har hun også satt i stand, der hun har et lite museum av gjenstander fra gårdens historie. Våningshuset har hun reparert og malt, mens det innvendig i stor grad er som det alltid har vært. Nytt baderom er kommet til i kjelleren.

«Driftigste dama i kommunen»

Med til gårdens historie er også klyngetunet

Gallefoss som fulgte med på kjøpet da Inger Helen ble eier av Grøvlen. Klyngetunet ligger på begge sider av veien, og er fordelt på tre eiere. Inger Helen eier fem av bygningene, driftsbygningen og vognhuset på den ene siden av veien og et våningshus, stabbur og eldhus på den andre siden. I tillegg eier hun eneboligen som ble bygget midt ute på jordet på 1970-tallet.

I dag møter jeg Inger Helen på tunet. Våningshuset er satt i stand utvendig, med nylagt skifertak. Stabburet er også restaurert, og nå venter arbeidet på eldhuset nærmest veien. På den andre siden av veien ligger den store driftsbygningen, også den med nytt tak.

– Jeg kunne ikke la alt dette forfalle videre, til slutt ville det ha falt sammen. Samtidig syntes jeg det så veldig slitent ut og jeg tenke at det neppe var noe jeg kunne redde, jeg visste ingenting om restaurering, forteller Inger Helen.

Hun fikk tips om å kontakte kommunen som så satte henne i kontakt med

Stig Nordrumshaugen i Vestland fylkeskommune. Da de også fikk Ove Losnegård med på laget, ja da var det en heldig treenighet som skulle lede til gode resultater. De ble raskt enige om at dette kunne og burde reddes.

– Inger Helens initiativ for å redde dette må snakkes opp og frem, hun er et unikum, sier Ove Losnegård, snekker og daglig leder for Jensbua Kystkultursenter. Han har hatt flere oppdrag her de siste årene, og det neste som venter er vognskjulet. – Det må plukkes helt ned før vi vet hvor mye som kan gjenbrukes.

Nordrumshaugen kaller Inger Helen Stenevik for intet mindre enn «den driftigste dama i kommunen» og berømmer hennes for å ha tatt tak i klyngetunet, at hun bruker penger på noe som egentlig ikke har noen bruk. Egne penger, men hun har også søkt og fått mye støtte, blant annet fra Kulturminnefondet, Norsk kulturarvs Ta et tak, SMIL, fylkeskommunen og Riksantikvaren.

Selv har Nordrumshaugen vært svært

Vognskjulet (det store bildet) og det røde eldhuset er blant Inger Helen Steneviks fem bygninger som nå skal reddes fra ytterligere forfall.

opptatt av dette klyngetunet lenge, og visste at det var «hauggammalt tømmer» inne i våningshuset det var verdt å undersøke nærmere.

– Det var veldig spennende at det nå plutselig var en eier som var interessert i å gjøre noe med dem, forteller Nordrumshaugen.

Datert til 1500- og 1600-talle

Dendrokronologiske undersøkelser har nå datert stallen og laftekassen inne i det ene av våningshusene, de to antatt eldste konstruksjonene i klyngetunet. Resultatene viser at laftekassen er fra mellom 1550 og 1600, mens stallen er datert til rundt 1608.

Begge dateringene innebærer at bygningene blir automatisk fredet etter Kulturminneloven, noe som igjen åpner for nye midler til istandsetting.

Ifølge Nordrumshaugen sliter NTNU med å datere tømmer i Guddalen fordi det er så utvokste trær her, vi teller over tre hundre årringer som er ekstremt tette.

– Trærne har stått og pint seg selv til døde, du ser nesten ikke forskjell på åringene i mikroskopet. Vi snakker om tømmer felt mellom 1550 og rundt 1600, tømmerkassa her er et gjenbrukt «bualoft» som er bygget inn i våningshuset. Dette er det nye våningshuset, den nye stilen som kom

i 1880-årene, et tipptopp moderne våningshus på den tiden, og gjenbruk er alltid med, i hele byggeskikkhistorien vår er gjenbruk en vesentlig del, sier Nordrumshaugen.

Bratt læringskurve

Det første Inger Helen gikk i gang med var å sikre takene på de mest utsatte bygningene, fjerne eternittplater og erstatte med stålplater, torv eller skifer.

Den første søknaden om midler fikk hun innvilget i 2019 og arbeidet begynte året etter. Det var primært tak det handlet om, for å sikre bygningene. Den store låven eller driftsbygningen var den hun først gikk løs

Til venstre stallen fra rundt 1608, nå et av to bygninger i klyngetunet som fredes. Til høyre driftsbygningen fra 1902.

på, rett og slett fordi det var der det hastet mest.

Samtidig så han nødvendigheten av å bremse henne, særlig fordi han visste at noe av dette var veldig gammelt og burde dateres.

– Du gikk jo allerede på en liten smell på det gamle eldhuset her. Du hadde med arbeidskraft fra gården og hentet materialer, som var montert helt feil, husker han.

– Vi hadde ikke peiling, ler Inger Helen.

– Nei, og da jeg påpekte det gikk du løs på panelet tvert, demonterte og snudde alle bordene.

– Det er også en del av læringsprosessen, å innhente kunnskap, sier Inger Helen.

Søker yngre krefter til å ta over

Inger Helen er først og fremst opptatt av å redde klyngetunet, men tenker også på hva som skal skje videre. Blir de stående tomme vil de forfalle igjen, og redningsaksjonen vil sånn sett ha vært forgjeves.

– Jeg konsentrerer meg om å redde min

del av tunet, og så ser jeg for meg at yngre krefter vil overta og finne en bruk i fremtiden. De vil får et helt annet utgangspunkt enn det jeg har hatt. Jeg overtok en gård der oppe som ikke hadde vært i drift de siste 40 årene. Jeg brukte alt jeg hadde av krefter og midler på å sette i stand alle husene der, og så begynte Bjørn Gallefoss og jeg her nede på klyngetunet etterpå.

Hun har gården, jobben i politiet og er forfatter på tre bøker. Og så har hun sauene, som hun skal holde på med så lenge helsen holder. Det er planen. Imens jakter hun på noen som har lyst til å jobbe i Guddalen, kanskje med en kombinasjon av dyr, kultur og å ta vare på klyngetunet.

– Alt jeg har gjort med disse to gårdene gjør jo bygda mer attraktiv. Problemet er ofte at folk sitter på eiendommene og ikke gir slipp på dem. Og da slipper ikke folk til, og så gror det igjen og kanskje det ender som et feriested. Det jeg har gjort her har kanskje økt sjansen for at noen vil flytte hit og ta det videre, sier Inger Helen.

Det er fascinerende å tenke på hvor mange års innsats som ligger bak det å skape et kulturbeite

Også folk ellers i bygda setter pris på dette. Nordrumshaugen får flere henvendelser fra bønder og andre som har hørt at det er gitt midler til klyngetunet og så lurer de på om også deres stabbur kan få.

– Dette er utrolig positive ringvirkninger, folk ser at det var mulig, sier han.

Kontrastfylt liv

Inger Helen Stenevik lever i en kontrastfylt virkelighet. Å jobbe i politiet med dyrevelferdssaker handler veldig mye om det motsatte av velferd – det handler om vanskjøttede dyr, personlige tragedier og retts-

saker. Og så handler det om hennes egne dyr som hun gjør alt hun kan for at skal ha det så godt som mulig.

Å redde dyr, det er liv, noe som avhenger av at hun gjør en innsats. Og så har hun det andre, å redde hus.

– Jeg trenger mening i det jeg gjør. Jeg byr meg om omgivelsene mine, bryr meg om sauene og hønene og kattene, og om husene her. Dyr. Og gamle dager, det er det jeg engasjerer meg i, sier Inger Helen.

– Her ser du Gamleveien, sier Inger Helen og peker oppover lia på Grøvlen. Hun er tydelig – og med all grunn – stolt av kul-

Grøvlen gård ligger noen minutters kjøretur lenger opp i dalen fra klyngetunet, med et nydelig kulturbeite, nitidig «vedlikeholdt» av en gjeng firbeinte.

turlandskapet hun har ryddet de siste ti årene, et landskap som var fullstendig gjengrodd da hun tok over. Å holde det ved like har hun nå god hjelp av i Utbryter-Bodil, Danseguri, Blubben og alle de andre sauene.

Mye arbeid i kulturbeitet

– Det er fascinerende å tenke på hvor mange års innsats som ligger bak det å skape et kulturbeite, det ser vi når vi rydder nytt, der naturen skal gå sin gang, det tar veldig lang tid, sier Inger Helen. Sauene på Grøvlen er lykkelige, det er åpenbart, de har det godt, ser sunne og friske ut, søker kontakt og vil kose. Livet er godt her, bortsett fra den

KOMPLETT TREBESKYTTELSE

MØRETYRI AS - PRODUSENT AV EGENUTVIKLEDE

TJÆRE- OG LINJOLJEPRODUKTER

Topper på Riksantikvarens best i test-rapport!

LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG. BRUKES INNENDØRS, UTENDØRS, PÅ GULV, MUR OG TAK AV ALLE SLAG

FLERE AV VÅRE PRODUKTER: INTERIØROLJE - TØMMEROLJE - TERRASSEOLJE

Glåmsmyrvegen 163 | 6683 Vågland | Tlf: 71 55 60 99 | post@moretyri.no

ene dagen i året de skal reise til slakteriet, da. Den dagen er pyton for dem alle.

– Når jeg har sommerferie, da reiser mor og samboeren hennes vekk, og så kan jeg gå rundt barbeint overalt, sauene holder gresset klippet overalt, som en plen, jeg ser hver en stein, kvist, hoggorm, alt ser jeg uten å være bekymret for hva jeg tråkker på.

Hun snakker om alt det vonde som skjer i verden, hvordan dette stedet kan skjerme henne fra nyhetene, gi maksimal avkobling etter en tidvis tøff kontorjobb og dager i retten. Og klyngetunet, de gamle bygningene, det er en del av dette, noe udelt positivt i tilværelsen, forteller hun.

– Jeg har vedlikeholdt ni bygg her på gården og i klyngetunet. Naturen, dyrene og bygningene, det er en helhet, som kontrast til det brutale i jobben min. Å være her, med oppgaver og plikter overfor dyrene som trenger meg, det er en fin måte å koble av på, tømme hodet. Det er perfekt for meg å leve her, det er deilig å slippe å tenke på å skulle flytte noen gang, det trenger jeg ikke lure på ett eneste sekund. Jeg blir her!

- Jeg håper at alle husene etter hvert bli satt i stand og at noen yngre krefter skal ønske å ta over og finne en god måte å bruke klyngetunet, sier Inger Helen Stenevik. Inger Helen har satt i stand og utvidet det gamle fjøset som nå er hjem for rundt

Holmenkollen Park

Her er det nye på parti med det opprinnelige

Oslo Lysverkers hovedkontor var et praktbygg da det sto ferdig i 1931. Praktfullt er det fortsatt, nå som Hotel Sommerro. Resultatet omtales som et bevaringseksempel til etterfølgelse; dette er første gang Byantikvaren bruker Plan- og bygningslovens muligheter til så omfattende vern av interiører. Her beskriver arkitektene som vant oppdraget den utfordrende og spennende prosessen med å skape noe helt nytt i det opprinnelige.

TeksT: Hilde Lillejord og Lisbeth Halseth, LPO arkitekter

Sommerrogata 1 i Oslo, opprinnelig administrasjonsbygning for Oslo Lysverker, har gjennomgått en bemerkelsesverdig transformasjon og rehabilitering. Gjennom å bevare de gamle, ærverdige bygningene og integrere dem med en ny bygningsmasse, har vi i LPO arkitekter hatt som mål å skape et område med tydelig identitet og attraktive bo- og byrompå travle og sentrale Solli plass.

Da LPO gikk i gang med oppgaven og det ble besluttet at det skulle bli et hotell, stod bygget på Byantikvarens gule liste, oversikten over registrerte kulturminner i Oslo, men det var ikke vernet. Det modernistiske art deco-bygget fra 1931 hadde høy kvalitet i materialer og detaljer, inkludert marmor-relieffer av billedhogger Asbjørg Borgfelt (1900-76) og en monumental freske av maleren Per Krohg (1889-1965), og var godt tatt vare på og relativt godt vedlikeholdt.

Som del av prosjektet ble Sommerroparken omarbeidet. Kontakten mellom gaten og Solli plass er bedret og kjøremønsteret endret. Landskapsarkitekt SLA. Foto: LPO arkitekter

Ekspedisjonshallen var hovedrommet i bygget til Oslo Lysverker. Her kom alle abonnenter for å betale regningen over disk. Kundene kom inn midt i rommet og funksjonærene satt på et podium rundt. De to nivåene er tilbakeført og i dag er det kundene som sitter på podium og bartenderne som står på det lave gulvet.

Foto: Francisco Nogueira

Vestibylen til Vestkantbadet er tilbakeført med originale farger og opprinnelig mønster på gulvet. Arkitektens skisse i kull på skissepapir øverst, bilde fra åpningen nederst og i midten arbeidstegning for gulvbelegg, blyant på skissepapir.

Foto: Francisco Nogueira

Karbadavdelingen i Vestkantbadet under rehabilitering og hvordan det er i dag. De blå flisene er originale og ble bevart, men de som var skadet ble retusjert med maling.

Førfoto: LPO arkitekter

Etterbilder: Francisco Nogueira

LPOs arkitekter hadde tett oppfølgning med entreprenør og de mange håndverkerne. Under restaureringen av Vestkantbadet ble alt av treverk pusset ned for hånd og lakkert på nytt. Fugene mellom de utallige små mosaikkflisene på bassengveggene er renset og fuget på nytt, mens hele bassenget har fått nye fliser i originalt format. Foto: LPO arkitekter

Et vernet interiør som pilotprosjekt Byggherren og Byantikvaren ble enige om å verne bygget gjennom regulering. Dette ville gi en mer fleksibel prosess videre enn fredning gjennom Kulturminneloven. Reguleringsplanen ble også en pilot på vern av interiør gjennom regulering, en pilot som Byantikvaren er fornøyd med og som testes videre i andre prosjekt. Selve omfanget av vern og utforming av reguleringsplanen ble utviklet i et tett samarbeid mellom LPO og Byantikvaren.

Til prosjektoppstart laget vi en overordnet, men grundig historisk analyse der vi gjennomgikk tilgjengelig litteratur og dokumentasjon av bygget. Til planarbeidet ble det gjort en gjennomgang av alle verneverdiene. Et eksempel er vestibylen og hovedtrappen hvor alt er designet av bygningens arkitekter

Andreas Bjercke (1883-1967) og Georg Eliassen (1880-1964). Her er belysning innfelt i himlingen med integrert klokke, rekkverk med detaljer i messing, belysning i trappeøyet som går fra taket i 5. etasje og helt ned til 1. etasje.

Det var gjennom dette arbeidet at ideen om å bygge på og ivareta det eksisterende stod klart for oss, også for de delene som ikke ble vernet.

Dypdykk i arkivet

I arbeidet med å finne ut hvordan bygget opprinnelig så ut fant vi to viktige og gode kilder, tegningsarkivet til Bjercke og Eliassen og en artikkel i magasinet Byggekunst. Disse brukte vi for å finne løsninger der vi måtte endre eller der vi skulle tilbakeføre rom, planløsninger eller detaljer.

Bjercke og Eliassens skisse av inngangspartiet med Asbjørg Borgfelts relieff plassert på søylenes sideflater. Skissen har svimerker fra brann på arkitektkontoret.

Deler av Bjercke og Eliassens tegningsarkivet er hos Nasjonalmuseet. Det går an å be om å få se i arkivet hvis man bestiller en avtale. Med notatblokk og kamera troppet vi opp på Bankplassen, der vi ble tatt imot av arkivaren til Arkitekturmuseet, fikk en arbeidsplass, instruksjoner og et par hvite hansker. Deretter ble de originale tegnemappene i A1-format trillet frem fra arkivet. I disse lå alt som var bevart fra prosjekteringen av Oslo Lysverkers bygning i Sommerrogata 1; blåkopier av planer, snitt og fasader, skisser og arbeidstegninger på tynt skissepapir.

Det var flere utgaver av hver tegning som viste at planer og fasader hadde utviklet seg over tid, kanskje fordi behovene til oppdragsgiver hadde endret seg, men også fordi tidene endret seg. Tydeligst kan det sees på interiørene i de viktigste rommene. Det finnes flere utgaver av hovedtrappen, vestibylene i hovedinngangen og Vestkantbadet, kantinen og bassengrommet. Blåkopiene som viser omtrent det som faktisk ble bygget inneholder mange korrekturer og kommentarer med fargeblyant.

Arkivet i Nasjonalmuseet inneholder tegninger av hvordan arkitektene tenkte at ting skulle bygges, men den gang som nå blir ikke alt arkitektene har tegnet gjennomført. Det kan være økonomiske grunner, eller fordi byggherren ikke vil ha det slik eller rett og slett fordi håndverkerne ikke fulgte tegningene.

På parti med det opprinnelige

Den andre viktigste kilden vår var Byggekunst nummer 12-1932. Her presenteres det ferdige bygget med tegninger, svarthvitt foto og arkitektenes egen beskrivelse.

I tillegg er det en beskrivelse av konstruksjon og teknisk anlegg som ble planlagt av lysverkets egne ingeniører.

I artikkelen kommer det frem at frontbygget bare var første del av to planlagte kvartaler. En fullstendig utbygging ble aldri realisert etter daværende planer. På 1950-tallet ble anlegget utvidet med en kontorfløy i bakkant av eiendommen. Denne besluttet vi å fjerne for å gjenskape den opprinnelige ideen om et lukket bykvartal med to indre gårdsrom. Dette er også det grepet som muliggjorde kombinasjonen hotell og boliger og å forene det gamle med det nye uten å kontrastere for mye. Det innebærer at det nye skal spille på parti med det opprinnelige – selve ideen i hele Sommerroprosjektet.

Fargetrapper og mikroskop

Bygningen i seg selv er selvfølgelig også en god kilde til hvordan ting opprinnelig var utført. På malte vegger er det mulig å lage en fargetrapp som viser alle malingslag bakover til det opprinnelige. Dette ble gjort på alle malte flater i interiørene som skulle tilbakeføres. Resultatet var en lang fargetrapp der underlaget var treverk.

På de pussede flatene kom det frem færre farger. Vi stusset på den nederste, opprinnelige fargepaletten for ekspedisjonshallen, den hadde farger vi mer forbinder med 1940- og 1950-tallet. Nye prøver ble analysert i mikroskop og mistanken viste seg å være riktig. Det nederste laget var antagelig

Fargetrapp på brystningspanel i forrommet til generaldirektørens kontor. De eldste prøvene var vanskelig å tolke fordi panelt var ådret. Foto: LPO arkitekter

limfarge og hang fast på undersiden av nest nederste lag i skrapeprøvene. I mikroskop fikk vi frem den originale fargepaletten som i dag er malt opp i ekspedisjonshallen.

Tilbakeført gulvbelegg

Da vi skulle tilbakeføre gulvbelegget i vestibylen i Vestkantbadet måtte vi kombinere de to hovedkildene våre, tegningsarkivet på Nasjonalmuseet og Byggekunst. Fra Byggekunst hadde vi foto av vestibylen fra 1932 i svart-hvitt som viste et geometrisk mønster i en mørk farge på en lysere hovedfarge. Vi hadde ingen rester av det originale beleg-

get i rommet. De originale søylene har rød stukk-puss.

I arkivet fant vi et skissepapir med skjema av gulvet og betegnelsene T35 og T37. Vi antok at dette var fargenummer fra en produsent av gulvbelegg. Da vi senere zoomet langt inn på bildet av skissen til arkitektene, oppdaget vi at det med blyant var skrevet rødt på hovedfeltene og sort på mønsteret. Gulvbelegget ble gjenskapt i rød og sort linoleum tilpasset rødfargen på søylene. Arbeidstegning ble laget ut fra fotoet, med proporsjoner mellom ulike elementer som retningslinje for målsetting.

Belysningen i trappeøyet som går fra taket i 5. etasje og helt ned til 1. etasje er tegnet av bygningens arkitekter Andreas Bjercke og Georg Eliassen. Foto: Francisco Nogueira

I mappene fra nasjonalmuseet var det også produksjonstegninger av stålvinduer med avanserte profiler, fra en tysk produsent. De originale stålvinduene vi fant i bygget i 2017 hadde enkle L-profiler hvor glasset var kittet inn eller festet med profilerte glasslister i tre. Dette var ikke noen avanserte vinduer og kan godt ha vært produsert på et mekanisk verksted i Oslo. Dette er igjen et eksempel på at det prosjekterte ikke alltid ble gjennomført.

Direktørens lampe

Det mest interessante i arkivmappene på Nasjonalmuseet var en stor mengde teg-

ninger utført med blyant eller kullstift på skissepapir. Det var både skjemategninger av veggpaneler, detaljer og skilt, håndskisser av lamper og fargelagte perspektiv.

En av lampene finner vi igjen i generaldirektørens kontor.

Den ble produsert av Hadeland Glassverk og Høvik Verk. Det siste vet vi fordi Byggekunst hadde reklame fra Høvik Verk med bilde fra nettopp generaldirektørens kontor og lampen. Da denne lampen skulle remonteres ble hovedskjermen knust. Ny skjerm kunne heldigvis produseres av Hadeland Glassverk som har oppbevart formen i sitt arkiv!

Generaldirektørens kontor avbildet i Byggekunst i 1931

Generaldirektørens kontor. Paneler av nøttetre, originale møbler og lampe designet av arkitektene er restaurert. Foto: LPO arkitekter

Tett samarbeid med Byantikvaren

Gjennom hele prosjekterings- og byggefasen samarbeidet vi tett med Byantikvaren, primært representert ved arkivar og kunsthistoriker Eivind Torkjelsson, for å få tatt avgjørelser i prosjekteringen. Det var mange detaljer knyttet til funksjonalitet og tilpassing til ny bruk spesielt for teknikk og akustisk demping. Vi foreslo løsninger som Byantikvaren vurderte. Noen ganger ble det umiddelbare gjennomslag, andre ganger måtte forslagene bearbeides før vi sammen fant frem til løsninger begge parter var fornøyd med.

Dette resulterte i mange møter, over

Arkitektenes skisse av lampen laget av Hadeland glassverk og Høvik verk. Kull på skissepapir

Skiftekabinene med blikk inn til romerbadet. Farger på vegger og tak er tilbakeført, paneler er restaurert. Noen kabiner er beholdt med original innredning, øvrige er innredet til behandlingsrom. Foto: Francisco Nogueira

Under samme motiv i 1931 og bassenget i Vestkantbadet i dag.

Påbygget på taket rommer to restauranter og er en videreføring av hovedtrapperommets sirkulære form.

50 totalt, men vi hadde en fin og konstruktiv dialog som resulterte i at vi fikk til de mange gode løsningene der både historie og funksjonalitet ble ivaretatt.

Hovedtrappen, ekspedisjonshallen og den opprinnelige kantinen har fått akustisk demping på vegger, i tak og på gulv. Løsninger på vegger og i tak er akustiske plater med innfarget puss tilpasset opprinnelig utseende. Vi jobbet mye med tykkelse på platene for å holde på proporsjonene i originale elementer som søyler og dragere. Det er ikke alle flater som har den tykkelsen plater akustiker hadde regnet seg frem til. Løsningene ble gode likevel.

Gammelt og nytt i skjønn forening

Rehabilitering av vernede bygg handler ikke bare om å bevare dem som de er, men også å se på dem som arkitektoniske objekter som kan utvikles videre. Dette innebærer å jobbe med, tegne om, transformere og bearbeide

kulturminner gjennom arkitektonisk design.

Det eneste nye vi har lagt til på det opprinnelige bygget er en rotunde på taket. Ideen kom da vi så nødvendigheten av å gjøre noe med det enorme ventilasjonsoppbygget og et utilgjengelig tak. Den sirkulære formen som ble valgt, var et forsøk på å gjenskape tidsånden fra da bygningen ble reist, med inspirasjon fra blant annet rotunden på Lysverket/ KODE i Bergen.

Rotunden var et grep for å få en vakker, verneverdig bygning til å leve, men også for å være en attraksjon i seg selv. Det å få utvikle dette taklandskapet var slik vi ser det helt avgjørende for prosjektet for at det skulle bli et sted mange mennesker ønsker å oppsøke og oppleve. Det tette samarbeidet vi også hadde med daværende byantikvar Janne Wilberg var veldig spennende og et eksempel på hvordan god dialog kan føre til veldig gode resultater.

Per Krohgs freske med motiver av samfunn og elektrisitet i ekspedisjonshallen, med det svarte og hvite linoleumsgulvet tilbakeført som i 1931. Foto: Francisco Nogueira

PROSJEKTETS AKTØRER

Ansvarlig for utbyggingen av Sommerrokvartalet er Sommerogaten

Utvikling AS. Bak dette selskapet står Aspelin Ramm Eiendom og Strawberry Brothers. Höegh Eiendom, som eide kvartalet, var med i første fase av utviklingen.

LPO fikk oppdraget etter å ha vunnet arkitektkonkurransen i 2015 og fulgte prosjektet til 2024 da Villa Inkognito (nabo til hotellet og del av prosjektet) ble åpnet.

Pilotprosjekt til etterfølgelse

– Bygningen er helt klart i fredningsklasse. Når alle involverte tar dette premisset på alvor, og har et samlet ønske om å få til gode, omforente løsninger, ser vi at en fredning ikke alltid er hensiktsmessig, sier Eivind Torkjelsson hos Byantikvaren om Sommerro-prosjektet. – Vern på denne måten, der vi i detalj bestemmer hva som skal tas vare på og hva det er fritt å endre på, gir en fleksibilitet og inviterer til gode løsninger i fellesskap.

TeksT og foTo: Trond Rødsmoen

Prosessen hadde vært komplisert, krevende og lang, men også svært vellykket, mente Janne Wilberg i 2023, noen uker før hun gikk av som byantikvar etter 12 år: «Samarbeidet har vært veldig bra. Disse prosjektene er så komplekse at du er ikke det samme mennesket når du er ferdig med det som da du begynte. Det gjelder både håndverkere, arkitekter og oss antikvarer.»

Den antikvaren som var tettest på i byggeperioden er Eivind Torkjelsson, som kan bekrefte sin tidligere leders vurdering.

– Dette er en solskinnshistorie. Vi viser at vern er positivt. Under åpningen av hotellet ble det snakket om rollen Byantikvaren hadde hatt, hvor viktig den var for resultatet, hvordan vi sammen med arkitektene underbygget stedsidentiteten som allerede eksisterer, sier Torkjelsson.

Anerkjennelsen er høyst gledelig og velkommen for en etat som, med antikvarens egne ord, «er dønn upopulær mesteparten av tiden».

Frede eller regulere til vern?

Oslo Lysverkers administrasjonskontor fra 1931 er i fredningsklasse. Bygningen kunne vært gitt det strengeste vern, som i praksis ville innebære endringsforbud. Men dette ville samtidig gjort det omtrent umulig å tilrettelegge bygget for helt ny bruk, som i dette tilfellet er hotell i kombinasjon med bygging av leiligheter i et nybygg i bakkant.

– En fredning ville ha blitt en svært omfattende prosess med skriving av en rekke dispensasjoner., sier Torkjelsson. I samarbeid med eierne og arkitektene

gikk Byantikvaren i Oslo derfor for vern, ikke bare av eksteriøret, som jo ikke er uvanlig, men også av deler av interiøret. Faktisk er dette første gang etaten bruker Plan- og bygningslovens muligheter til såpass omfattende vern av interiør.

Kunsten å finne de gode løsningene Når et interiør vernes blir det laget en detaljert reguleringsplan som beskriver hva som er vernet, hva som skal tilbakeføres og hva som kan eller må endres. En rekke krav til sikkerhet og tekniske løsninger legger føringer, og det er i dette spennet at man må finne frem til gode løsninger som ivaretar ulike hensyn.

– En slik prosess består av utallige slike små og store vurderinger undervis, sier Torkjelsson. – Noen forslag møter motbør og nye runder med tilpasning må til, og slik knas resultatet på plass.

I andre etasje, mellom avsatsen og korridoren som ledet til hotellværelsene, står en original dobbeltdør. Den er vernet, men måtte snus for å oppfylle krav til nødutgang. Det vakre trappeløpet fra Oslo Lysverkers tid ble bestemt bevart i sin helhet, med det originale håndløperen, det fem etasjer høye lysarmaturen og smijernrekkverket. Men avstanden mellom de vertikale stolpene i rekkverket var for stor. Med dagens krav til sikkerhet ble det montert inn ekstra stolper, designet og tilpasset av arkitektene og smidd av en norsk smed.

– Sluttresultatet gir inntrykk av at rekkverket alltid har vært sånn, sier Torkjelsson fornøyd. – Slike detaljer og grep koster, men jeg tenker at eierne, de som betaler for alt sammen, nå ser verdien av at det ble dyrere. Her har et i utgangspunktet påkostet bygg

Når han skal velge seg sin favoritt, er han ikke i tvil, Eivind Torkjelsson fra Byantikvaren. – Trappeløpet er det fineste, det er også i veldig stor grad bevart. Overlyset som i sin tid speilet skiftende lys gjennom døgnet er riktignok erstattet med kunstig lys, men resten er så å si som i 1931.

Den originale trappen foran hovedinngangen, nennsomt endret for å tilfredsstille kravene til universell utforming.

Taklampene ekspedisjonshallen er nye, men det er ikke godt å si der de både gjør mye av seg og glir inn i helheten.

fått nye elementer originalen verdig. – Hvor viktig er lesbarheten når man tilfører mye nytt?

– Det kommer veldig an på hva det er. Jeg er glad i lesbarhet når det kommer til at gamle ting ikke skal se nytt ut, det hender dører blir pusset for mye. Hakk, sår, slike ting, det er bruksslitasje, patina.

Samtidig kan han vise til flere eksempler på nettopp god lesbarhet, for den som vet å se etter.

– Se bare på trappen her, hvordan de har tilrettelagt for universell utforming, sier Torkjelsson. Vi har beveget oss utendørs, foran hovedinngangen. – Dette er den gamle trappen, men for å få til svingradius for rullestol ble den flyttet ut, og det ble fylt inn ny stein på innsiden. Det er tydelig hva som er nytt og gammelt, elegant utført, men veldig lesbart om man er opptatt av det.

Futuristisk rotunde på taket

Andre grep er mer drastiske, og vitner i høyeste grad om noe som slett ikke «alltid har vært der». Det største og mest markante var å tillate bygging av en UFO-lignende rotunde på taket, med restaurant og bar. For Byantikvaren var dette det tyngste å svelge, mens det for arkitektene var et viktig element som skulle løfte prosjektet og skape en attraksjon som skulle trekke folk.

Rotunden synes ikke fra bakkeplan nær bygningen, men litt lenger unna er den dominerende der den flyter på toppen. Torkjelsson var ikke selv med i planprosessen der rotunden ble vedtatt bygget, han kom først inn i byggefasen, men tar seg

friheten å ha en profesjonell mening.

– For meg et den et fremmedelement, den er for stor etter min mening. Men dette var en avveining som ble gjort, et tydelig eksempel på det å gi og ta i en slik prosess, sier den erfarne antikvaren.

Parkett eller linoleum?

I den store ekspedisjonshallen, der folk i sin tid betalte elektrisitetsregningen, er skranken blitt bardisk. Den monumentale fresken av Per Krohg er restaurert av en konservator. Taklampene er nye, men det er ikke godt å si der de både gjør mye av seg og glir inn i helheten. De minner om detaljer i en høyspentmast.

– Her har arkitektene virkelig jobbet med bygningen og dens historie, mener Torkjelsson.

Han berømmer arkitektene for det grundige arbeidet som ble lagt ned i å utforske kildene. Valgene som er blitt tatt underveis med tilbakeføring er grundig dokumentert, noe som også kunne skape diskusjon.

– Denne hallen er et godt eksempel. Her ønsket arkitektene parkett, noe som er forståelig i et så staselig lokale. Men kildene forteller at det opprinnelig ble lagt linoleum i svarte og hvite ruter. I reguleringsplanen står det at hallen skal tilbakeføres, og da måtte det bli sånn. I dag anser vi kanskje dette materialet som simpelt, men for 90 år siden var linoleum nytt og moderne, det var fremtiden, forteller Torkjelsson.

Og uansett autentisitet og tanker om bevaring og tilbakeføring anno 1931; hotellets ansatte setter pris på valget. Linoleum er lett å rengjøre og godt å gå på.

Georg Andreas Bull Ål stavkirke, 1855

I dag står kun 28 stavkirker igjen i Norge, men så sent som 1850 var det rundt dobbelt så mange. Heldigvis har vi noe kunnskap om kirkene som forsvant, blant annet takket være arkitekten Georg Andreas Bull, som på oppdrag fra Fortidsminneforeningen reiste rundt og dokumenterte. Et eksempel er Ål stavkirke, som ble revet i 1880. Bull skildret både eksteriøret slik det da fremsto og laget målsatte tegninger av kirkens indre konstruksjon og skisser av dekor. Fokus i dokumentasjonen var på middelalder, mens mange etter-reformatoriske elementer ble ansett som mindre interessante og er utelatt.

I 1880 var det delte meninger i Ål om den gamle stavkirken burde rives. Rivingen ble vedtatt av herredsstyret, mens sogneprest Johan Fredrik Monrad var en av de som kjempet mot og forsøkte å samle ressurser til bevaring. Han fremhevet at folk lokalt følte dyp sorg over å miste sin gamle kirke, og beskrev senere hvordan flere i menigheten møtte opp i kirkeklær dagen før riving for å ta et siste farvel med bygningen og alle minnene den bar i seg.

Enkelte deler fra Ål stavkirke er bevart på Historisk museum i Oslo og på Stavkyrkjemuseet i Ål. Bulls dokumentasjon av stavkirker som senere gikk tapt er blant de viktigste objektene i foreningens tegningsarkiv, og er et uerstattelig historisk kildemateriale.

Tekst: Linn Willetts Borgen

FRA TEGNINGSARKIVET

Fortidsminneforeningen har en stor samling tegninger som dokumenterer viktige kulturminner. Disse er, sammen med Riksantikvarens tegningsarkiv, oppført på listen over Norges dokumentarv. De to arkivene inneholder rundt 200 000 tegninger.

Debatten om Y-blokken var preget av steile fronter. Sakens omfang og kompleksitet brakte frem nye forskningsprosjekter; om mobiliseringen for bevaring, modernismens kulturarv og fremtidens kulturminnevern. I denne boken presenteres tverrfaglige perspektiver på vernekampen, bygningen og byrommet. Hva kan vi lære av den langvarige konflikten frem mot rivingen i 2020, nå som støvet har lagt seg?

FORTIDSMINNEFORENINGEN fortidsminneforeningen.no

Granbo og Borgen (red.)

Lærdommer

fra Y-blokken

Lærdommer fra Y-blokken

Hva kan vi lære av den langvarige konflikten frem mot rivingen av Y-blokken i 2020, nå som støvet har lagt seg?

Lærdommer fra Y-blokken samler tverrfaglige perspektiver på vernekampen, bygningen og byrommet. Saken brakte frem nye forskningsprosjekter; om mobiliseringen for bevaring, modernismens kulturarv og fremtidens kulturminnevern.

Seks forskere fra ulike fagfelt bidrar i denne utgivelsen med ny innsikt om den mest omtalte vernesaken i vår tid; Kristin Bergtora Sandvik, Torgeir Rinke Bangstad, Even Smith Wergeland, Sveinung Krokann Berg, Joar Skrede, Marte Danbolt og Espen Johnsen.

Utgitt av Fortidsminneforeningen med støtte fra Kulturrådet og Fritt Ord.

Kjøp boken på fortidsminneforeningen.no/ nettbutikk

Redigert av Bo Alexander Granbo og Linn Willetts Borgen

På sin egen akse

Thomas Thiis-Evensen er ikke bare interessert i fortidsvern, han personifiserer det nærmest. Den anerkjente arkitekturprofessoren har i årevis engasjert seg i debatten om hvordan byrom og arkitektur påvirker oss mennesker. Hjemme hos seg selv har han tatt radikale valg for å leve i tråd med sine egne prinsipper

Når du flytter inn i en ny leilighet eller et nytt hus, må du spørre hva akkurat denne boligen vil være, sier Thomas ThiisEvensen. – Denne leiligheten vil ha så mye lys som mulig!

Bak en frodig forhage ligger bygården i starten av Mogens Thorsens gate, parallelt med Bygdøy allé. Fasaden er rosa, og den er typisk for 1920-tallets nyklassisisme, med færre detaljer enn en 1800-tallsbygård, men flere enn et funkis-hus.

Idet vi skal gå inn, kommer en amerikansk turist forbi. «Beautiful», utbryter han og knipser et bilde.

Bygningen er fra 1927, tegnet av Gunnar Schultz. Han er kjent som en av Norges funkis-arkitekter og har også tegnet andre hus i gaten, noen av dem i funksjonalisme fra 1930-årene. Disse er strenge, hvite og kantete, i kontrast til nr. 5, som fremstår mykere og mer imøtekommende.

I foajeen bærer bygningen preg av sine originale detaljer. Heisturen opp til fjerde etasje blir tett i den trange heisen fra 1930årene. Thomas Thiis-Evensen åpner dørene til sin kremfargede, delikate leilighet. På de drøyt 150 kvadratmeter har han og ektefellen Christine Michelet bodd i 14 år. Den gang kjøpte de den for «nesten ingenting», forteller Thiis-Evensen.

Symbolsk stol

Thomas Thiis-Evensen er det vi må kunne kalle det motsatte av en minimalist, men det meste av interiøret har en funksjon. Noen møbler er mest til symbolsk bruk. Et eksempel er en stol plassert i en krok ved en av bokhyllene. Den er noe av det første en legger merke til når en kommer inn i leiligheten.

– Den gir en tydelig beskjed til besøkende: «Kom her og sett deg ned, vil du ha noe å drikke?»

Arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen har lagt inn flere små sitteplasser i stuen, men de er ikke bare til pynt. Han sitter i dem alle, flytter seg med hvordan dagslyset faller i leiligheten i løpet av dagen. Utenfor hører vi bare fuglekvitter.

TeksT: Nina Behrends Kraft foTo: Jiri Havran

Mogen Thorsens gate 5 i nyklassisisme signert Gunnar Schultz (1886-1957), i sin tid en av Norges mest benyttede leiegårdsarkitekter.

Den

lange og rette gaten peker fremover, den strekker seg mot et mål. Slike gater gir en følelse av mening for folk som oppholder seg der.

Entreen er full av hvite gipsrelieffer og små skulpturer med klassiske motiver som viser eierens kulturelle tilhørighet. En hvit bue over inngangen til stuen bærer en liten hvit Kristus-skikkelse som strekker armene mot oss, en minikopi av Thorvaldsenstatuen i Vor Frues kirke i København.

Arvet og loppis

Vi stiger inn i en verden full av bøker, kunst og antikviteter, uten det minste preg av IKEA eller billig-kjeder.

Leiligheten er fylt opp av arvegods fra begge sider av familien. Ektefellen har også vært med på å utforme interiøret, understreker arkitekturprofessoren. I tillegg har de gjort små funn på loppemarkeder i Italia. Thiis-Evensen er professor ved Universitetet i Lund og har vært aktivt engasjert i debatter om arkitektur og bymiljø de siste tiårene. Han har skrevet flere bøker om arkitektur, spesielt Roma. Han har stor forkjærlighet for byen og kjenner til alle slags krinkelkroker og historiske minnesmerker der. I Toscana har han en fritidsbolig i renessansebyen Pienza, tegnet av ham selv, med «80 oliventrær og utsikt mot Toscanas høyeste fjell». Han har også designet interiøret i munkecellen til pater Kjell Arild Pollestad og restaurert deler av Slottet.

Akser gir ro og mening

Thiis-Evensen har skrevet mye om vellykkede byrom. Han mener en menneskevennlig by kjennetegnes av en blanding av intime, kronglete gater og lange gater som gir utsyn.

Han tenker likt om interiøret i en bolig. Det må ha en klar plan og retning, med akser og gode siktlinjer.

Vi setter oss i to lenestoler i ny-rokokko fra ca. 1910, med ryggen vendt mot det store vinduet som vender mot bakgården. Herfra ser vi tvers gjennom den langstrakte leiligheten helt til det store vinduet på den andre kortsiden, ut mot forhagen og gaten.

Foran oss ligger først den lange, rektangulære spisestuen, så den lange, rektangulære

stuen. Dette er leilighetens hovedakse som binder oppholdsrommene sammen og gir både romfølelse og ro.

Opprinnelig endte stuen i et eget rom kalt «mottagelsen», hvor gjester først ble vist inn. Slik ble aksen avkortet og stuen mistet lys, så skilleveggen ble fjernet.

Thiis-Evensen viser en annen akse han har skapt i leiligheten. I prosessen måtte han flytte en dør for å få bedre flyt og mer naturlig lys inn i leiligheten. Døren fikk nytt liv et annet sted i leiligheten, sammen med det opprinnelige listverket. Nå bryter lyset inn i en akse fra balkongen på soverommet, gjennom entreen og inn på kjøkkenet.

Nye funksjoner i ny tid

En eldre leilighet må fungere for moderne mennesker, understreker Thiis-Evensen. I 1927 var det vanlig for middelklassen å ha «pike». Pikens domene var tre rom, adskilt fra resten av leiligheten; pikeværelse, anretning og kjøkken.

– Sånn lever vi ikke lenger. Vi liker å ha kjøkkenet ved siden av spisestuen så gjester kan følge med på hva Christine og jeg gjør. Vi trenger ikke anretning.

Gjester liker å se vertskapet i aksjon på kjøkkenet. Hvis professoren har nye gjester, plasserer han dem alltid i spisestuen med ansiktet rettet mot komfyren. Han viser frem en mini-akse fra kjøkkenet til spisestuen, på tvers i den lange, smale leiligheten. På kjøkkensiden ender siktlinjen i en svart komfyr med en intrikat ornamentert jernplate over, fra en gammel etasjeovn fra Ulefoss. I spisestuen er det et eldre skap i mahogni som sømløst skaper en illusjon av at det synker inn i veggen. Effekten er en subtil symmetri.

Som resten av leiligheten er dette nøye planlagt for å se hyggelig og tilforlatelig ut, mens det egentlig er nitid utstudert. Møbleringen følger samme prinsipp – overdådig, men arrangert i soner og langs akser, med en begrenset fargepalett som skaper ro i mylderet.

De symmetrisk plasserte speilene er innfelt i veggen uten ramme, kaster lyset rundt og får leiligheten til å virke mye større. Søylene er ThiisEvensens kjennemerke; de blir med ham fra leilighet til leilighet.

Stuen og spisestuen går i ett, fargepaletten binder elementene sammen. Det er gjennomlys fra det store vinduet i spisestuen til det store vinduet i stuen (bak oss på bildet). Dette er leilighetens hovedakse.

Modernismen har dessuten vart i hundre år og har lenge vært konservativ.

Thiis-Evensen kaller møbleringsstilen sin for «maksimalisme», men det er en maksimalisme i stram regi. Total symmetri, som i Versailles, kan bli kjedelig, mener han.

– Spansketrappen i Roma ser symmetrisk ut, men er krokete, skrå og skjev. Det er spiret til den franske kirken på toppen, som ligger midt på, som gir inntrykk av symmetri.

Ni speil og to søyler

På 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet skulle soverommet ligge mot bakgården, for der var det stille. Oppholdsrommene lå mot gaten. Derfor flyttet ekteparet soverommet fra baksiden av leiligheten til fremsiden.

– Christine og jeg liker å gå rett ut på balkongen herfra, ikke via spisestuen. Og vi liker å ha mer lys på soverommet. Gaten er så rolig at barna spiller fotball i den. Hør svarttrosten! Det er fabelaktig å sitte her på balkongen og smugrøyke.

Leiligheten er lang og smal, men har kun fem vinduer totalt. Thiis-Evensen har brukt speil som et visuelt grep, ni i alt, foruten baderomsspeilet. Speilene er finurlig plassert slik at de fanger dagslyset og skaper en følelse av at rommet utvider seg. De er satt rett inn i veggen uten ramme, og forstørrer rommet uten at man må stirre på seg selv når man setter seg ned. De to korintiske søylene i stuen er minst like iøynefallende som speilene. Thiis-Evensen har tatt dem med seg fra bolig til bolig.

Søylene er ikke originale, opplyser han uten blygsel. De er dels kjøpt på «et kitsch-utsalg utenfor Roma», dels laget av en tredreier på Grønland.

Funksjon i mylderet

– Når jeg gir råd om innredning til studentene mine sier jeg alltid at i en moderne leilighet med et moderne interiør må du sette inn en antikvitet eller en eldre gjenstand. Regelen gjelder ikke den andre veien, sier professoren spøkefullt.

Arkitekter er kjent for å være opptatt av funksjon, og i store deler av 1900-tallet har de prioritert funksjon fremfor ornamente-

ring. Thiis-Evensen mener at leiligheten bør avspeile boligens særpreg, men hans egen leilighet avspeiler ikke akkurat nyklassisismens ro. Det kan virke som en motsetning.

Det forklarer han med at nyklassisismen peker både fremover og bakover i tid, med ornamentering fra 1800-tallet og enkelhet fra funksjonalismen. Derfor ropte leiligheten etter en maksimalistisk stilblanding.

Religiøse motiver finnes rundt om i leiligheten. På kontoret har Thiis-Evensen et ikon fra 1200-tallet med tilføyelser fra 1600-tallet, og til høyre for det henger et ørlite sort kors. Han er katolikk og det preger leiligheten.

– Ser du fuglen i taket? Den henger der fordi den fløy gjennom vinduet og fant sin plass der.

Thiis-Evensen peker på en gullfugl, et kjent symbol for den hellige ånd, som henger skrått litt til siden for flygelet.

– Den fikk jeg da jeg restaurerte St. Pauls menighetskirke i Bergen. Den hadde hengt rett over baldakinen over prekestolen.

Tror på opprøret

– Nå har vi hatt modernisme i 90 år, og den blir stadig kalt «moderne» og «i pakt med vår tid». Å ta vare på eldre bygninger og hele eldre bymiljøer burde være en selvfølge. Jeg er ganske sikker på at Arkitekturopprøret kommer til å påvirke norsk arkitektur fremover. Det merker jeg når jeg underviser på Arkitekthøyskolen. Studenter er blitt mer interessert i arkitekturhistorie, noe jeg tror vil gi utslag i en arkitektur med større respekt for allmenngyldige prinsipper for proporsjonering og detaljering, sier Thiis-Evensen.

Han rister på hodet over planene til OBOS om å bygge lamellblokker på Ullevål sykehus, midt i et etablert bymiljø. – De planlagte blokkene skal bli helt like, som klosser kastet utover. Det blir et boligområde hvor små barn ikke finner frem uten at mamma henger et pledd over verandakanten så barna skjønner hvor de bor.

Det blir et boligfelt uten gjenkjennelighet, uten tilhørighet. Det vil mangle gater og alle trekk som gjør at folk føler seg hjemme i byen sin.

Thiis-Evensen er like fullt optimist. Han mener arkitekturen verken går fremover eller bakover i historien, men beveger seg som en sirkel, med gode og mindre gode perioder.

Hus med mening

Thiis-Evensen presiserer at han ikke vil at «vi skal bygge akkurat som på 1800-tallet». Det er etter hans oppfatning heller ikke hva Arkitekturopprøret ønsker.

– Jeg ønsker at fargene skal komme tilbake og at det skal være klart hvor inngangsdøren er når man nærmer seg en bygning. Huset skal hilse deg velkommen. Så må dimensjonene bli menneskelige igjen. Hvis et hus er høyere enn de andre husene i gaten, bør det nederste partiet være i mer menneskelig målestokk. Men det kan godt brukes betong og nyere materialer, sier han og sammenligner modernisme med abstrakt

kunst. Mennesker søker mening. Hvis et maleri ikke inneholder noe umiddelbart gjenkjennelig, er den første reaksjonen for de fleste å lete etter det. Hva forestiller dette egentlig?

Han vil ikke settes i bås og insisterer på at han setter pris på all slags arkitektur, «fra Michelangelo til Le Corbusier», så lenge den er god.

– Vi er ikke i etterkrigstiden lenger, så det er ikke nødvendig å bygge billig på grunn av husmangel. Modernismen har dessuten vart i hundre år og har lenge vært konservativ. Den kopierer mest tidligere modernisme, ofte dårligere, hevder Thiis-Evensen

Fredet kulturminne

På vei ut passerer vi et spøkefullt lite skriv, innrammet og hengende på veggen. Det er et «Vedtak om fredning» signert tidligere riksantikvar Jørn Holme, en gammel venn av Thiis-Evensen.

Teksten lyder: «Il professore Thomas Thiis-Evensen» med sin «fremragende kunnskapsrike, imponerende fortellerevne

og uvurderlige sakrale innsikt» er herved fredet. Hensikten med denne fredningen er å «sikre et kulturminne av nasjonal betydning for vår tid».

Så der har vi det – svart på hvitt. En humoristisk anerkjennelse av en mann som, gjennom sitt arbeid og sin lidenskap, virkelig har bidratt til å bevare og fremme norsk arkitektonisk kulturarv.

Jeg ønsker at fargene skal komme tilbake og at det skal være klart hvor inngangsdøren er når man nærmer seg en bygning.

Fra stuene ser vi rett inn i soveværelset med en slående kopi av Madonna della Seggiola over sengen, Thiis-Evensens sans for drama fornekter seg ikke. Sengen er innfelt i en alkove som har to nattbordhuler inn i hver side. Til høyre det tidligere pikeværelset som nå er kontor.

Utsikt fra kjøkkenet via entreen og ut på soveværeslet. Thiis-Evensen er på vei ut på balkongen på soveværelset. Det er gjennomlys fra kjøkkenvinduet langs hele leiligheten og gjennom glassdørene til balkongen.

Vestveggen på stallen i Brinken 55 på Kampen ferdig restaurert. Mye av treverket er byttet ut, mens mesteparten av den originale teglsteinen og mørtelen fra ca. 1870 er gjenbrukt. Steinen som ikke kunne gjenbrukes var den som lå nederst og som ble reparert med sement på 1970-tallet. Foto: Terje Berner

Kunsten å gjenbruke 150 år gammel kalkmørtel

– Det var mens jeg demonterte den gamle stallveggen stein for stein at det slo meg: Mørtelen slipper veldig lett, kanskje kan jeg bruke den om igjen, sier Terje Berner.

Den tanken ble et pilotprosjekt.

TeksT: Trond Rødsmoen

Vi er i Brinken 55 på Kampen i Oslo, hjemme hos murmester Terje Berner. Dette er en liten oase, klemt mellom en bratt skrent opp mot Kampen Park i øst og en høy blokk mot vest. Dette var en gang boligen til en slakterfamilie, med slakteri og stall. Der er det i dag henholdsvis verksted og lager.

Og det var i forbindelse med restaureringen av stallveggen i bindingsverk fra rundt 1870 at at den erfarne mureren så muligheten til å gjenbruke mer en teglsteinen. Mørtelen var lett å knuse og med rundt 1 m3 mørtelmasse gikk han i gang med å eksperimentere seg frem til det ideelle blandings-

forholdet for å skape en smidig kalkmørtel. I verkstedet ligger rester av det opprinnelige treverket og poser med ulike rester av mørtel og sement. Her er også prøver av kalkmørtel med ulike blandingsforhold, som et lite laboratorium.

Revitalisering av kalkbruk

– Da jeg gikk i lære i 69 husker jeg at det fortsatt ble brukt kalkmørtel, men så kom mursementen og den var som kalken smidig å jobbe med. Den overtok i mange år, men nå gjenoppdages kalkbruk, noe som er en internasjonal trend, sier Berner. Ha skal om ikke lenge holde foredrag om eksperimen-

teringen med gjenbruk av gammel mørtel som han håper kan bli et bidrag i denne utviklingen.

Resultatet av eksperimentet i Brinken 55 fremstår som svært vellykket. Ut mot gaten er det nå et smykke av en bindingsverksvegg. Fargenyansen er eieren ikke helt fornøyd med, den avviker noe fra den historiske. Det nye treverket gjenstår å bli innsatt med tjærebeis, men enn så lenge nyter Berner – og forbipasserende – sporene av en prosess.

På de neste sidene for du murmester Terje Berners oppskrift!

Murmester

Terje Berner i verkstedet der han har diverse rester og prøver fra pilotprosjektet.

Foto: Trond Rødsmoen

1 7 2 8 3 9

Store flak av tilslag og kalkrester.

Med velvillig støtte fra Kulturminnefondet og Byantikvaren i Oslo ble det i 2023 gjennomført en relativt omfattende restaurering av vestveggen i stallen til Brinken 55 på Kampen i Oslo. Stallen er reist i utmurt bindingsverk ca. 1870, og fungerer i dag som verksted for undertegnede. Den gamle møkkakjelleren er i dag kalkkjeller.

TeksT: Terje Berner, murmester

Det var store råteskader i bindingsverket, i tilnærmet 5x5´´gran, til dels med barken intakt, og deler av dette måtte skiftes ut. Råteskadene skyldes lekkasjer over lang tid fra taket, piss fra hester på stallen, og senere sementbruk direkte mot treverk og mellom murverk og treverk.

Råteskadd treverk ble utskiftet med 5x5´´tettvokst kjerneved av furu fra Tinnoset sag i Telemark. Utførende var tømrer Hallvard Nomeland fra Sør Restaurering A/S.

I en slik konstruksjon er bindingsverket den bærende konstruksjonen, et selvbærende reisverk, hvor tegl er murt i fagene mellom svill, stolper, rem, losholter og skråbånd, altså mellom og innrammet av treverk.

Konstruksjonsprinsippet, sannsynligvis innført av tyske eller danske håndverkere, ble spesielt kjent her i landet i forbindelse med flytting av byen fra gamle Oslo til oppunder Akershus festning hvor den nyetablerte byen Christiania innførte murtvang. Nå er dette strengt tatt ikke en murt kon-

struksjon, men ble akseptert som sådan, også for bolighus for de ubemidlede, innenfor murtvangen som gjald i Christiania og senere Kristiania. (Lars Roede, «Myten om murbyen»)

Kampen, hvor denne stallen ligger, var ikke omfattet av murtvang før innlemmelsen av bydelen ved utvidelse av Kristianias bygrensene i 1878. Imidlertid ble utmurt bindingsverk benyttet til driftsbygninger og verksteder tidligere og gamle tømmerbygninger og bygninger i reisverk ble pusset med kalkmørtel på lekter eller spileverk, og senere på netting.

Gjennomføringen

For å skifte ut det råteskadde treverket i bindingsverket ble all teglstein; helstein, ¾ stein, halvstein og ¼ stein demontert, fag for fag, gjort rent og lagret for senere gjenbruk. Skråhogde stein tilpasset skråbånd og den skrå takremmen ble lagret for seg. Alt som ikke var forvitret skulle forsøkes gjenbrukt. Teglet var åpenbart murt i en ren lufther-

Demontering av tegl fag for fag.

Tilslag og rester etter løsning av mørtel i saltsyre.

Store kalkkorn i mørtelen indikerer mørtel lesket på plassen med stykkalk.

Nils Kr. Nielsen murer på andre stillashøyde. Tynnpuss trykket på og kostet ut i villstrykning.

Første strøk med kalkmaling al´fresco.

Mørtelproduksjon med tvangsblander.

dende kalkmørtel og lot seg lett demontere.

Mørtelen slapp lett fra underlaget og kunne enkelt fjernes i flak for flak. Det slo meg at ikke bare teglsteinen, men også den 150 år gamle kalkmørtelen burde kunne brukes om igjen. Lot det seg gjøre?

Det ble gjort noen enkle prøver på verkstedet: Oppløsning av gammel mørtel i saltsyre avdekket store flate korn i tilslaget som til forveksling er lik det man finner som «Skala fjell» bak huset i skråningen, dvs. brinken opp mot Kampen park. Vi fant store kalkkorn som indikerer at mørtelen var laget på stedet av lokal sand og tilkjørt som stykkalk, sannsynligvis brent i nærområdet. Kalk, sand og vann lesket til mørtel.

All teglstein var murt i ren kalkmørtel, bortsett fra de to nederste feltene mot sør, mot Brinken nr. 53, som i forbindelse med en dugnad i regi av Kampen vel i 1978 ble murt om med mursementmørtel. Jeg visste ikke bedre den gang!

Dugnaden i 1978 var et forsøk på å redde den gamle bebyggelsen i Brinken.

Dugnad i 1978. De to nederste felt mot Brinken 53 ble murt om i sementmørtel. Avbildet gavlen på nr. 55 og hele rekken med gamle hus sørover som ikke lot seg redde. Illustrasjon av Robert Lorange.

Gammel mørtel klar fort å gjøre ny nytte. Varm kalkmørtel, også kalt Hotmix, legges under bunnsvilla.

Sørvestre del er ferdig kalkmalt.

Skavhogd hulkil i 5x5" furu.

Hulkil fungerer som lås for stussfugen.

Vi vet at dette, med skam å melde, ikke lot seg redde annet enn nr. 55 og de nærmeste eiendommene nord for denne. What a pity!

Gammel kalkmørtel får nytt liv For å kunne gjenbruke den gamle kalkmørtelen måtte det gjøres prøver for å finne det rette blandingsforholdet. Resultatet ble 1 del fersk brent kalk fra Hylla/Franzefoss i pulverform til et tilslag av 3 deler gammel kalkmørtel + 1 til 2 deler ny sand 0-4 mm. Blandingsforhold mellom kalk og tilslag som ferdig lesket mørtel ble ca. 1:2, og 1:2 ½. En bindemiddelrik mørtel, en såkalt fet mørtel.

Utprøvingen var lovende og produksjon i full skala ble gjennomført. En storsekk (ca. 1 m3) med gammel kalkmørtel ble etter demontering av teglsteinene fylt, senere knust og smuldret opp med håndkraft og eltet med brent kalk, litt ny sand og vann i tvangsblander.

Mørtelen var i sin tid, og er fremdeles, en

ren luftherdende kalkmørtel, uten eller med kun svært lite hydrauliske komponenter. Det betyr at den ganske enkelt kunne gjenbrukes med tilsats av ny brent kalk som bindemiddel.

Hadde kalken vært hydraulisk, enten naturlig eller tilsatt sement, ville en gjenbruk vært vanskeligere. Man måtte da bruke mer kraft og energi for å få denne smuldret opp, og den ville ikke så lett ha sluppet teglsteinene.

Leskemørtel eller Hotmix?

Lesking av brent kalk sammen med tilslag utvikler mye varme og kalles «Hotmix» i Storbritannia: Det navnet har også vi her hjemme adoptert, men leskemørtel er en passende norsk betegnelse.

En ren luftherdende kalk omtrent fordobler seg i volum under lesking. Dersom man kjemisk skulle analysere vår ferdige mørtel, ville den være svært kalkrik, mens den gamle kalken, som naturligvis ingen

bindeevne lengre har, inngår som en del av tilslaget. Mon tro om den gamle ferdig-karboniserte kalken har en akselererende effekt på herdingen av vår mørtel?

Mørtelproduksjonen skjedde underveis og vi lagde større kvanta, enten brukt direkte i varm tilstand, der den brente kalken fremdeles lesker og ekspanderer, eller brukt senere i prosjektet. Når den varme mørtelen brukes varm inne i et begrenset volum, som under bunnsvilla, komprimerer mørtelen seg selv.

All gammel mørtel ble brukt og var tilstrekkelig for alt oppmuringsarbeid av tegl på vestfasaden.

Reduserte fotavtrykket

Med dette grepet laget vi en god fet funksjonell mørtel. Vi forhindret bortkjøring og avfallshåndtering av ca. 1 m3 gammel mørtel, og unngikk med det en tilsvarende nødvendig transport av samme mengde ny sand og større mengde brent kalk, tilbake til byggeplassen.

I tildelingsbrev fra Kulturminnefondet og Byantikvaren i Oslo heter det at «Opprinnelige materialer skal i størst mulig grad gjenbrukes» Gjenbruk av den gamle mørtelen ble en bonus i denne sammenheng!

Anleggsgartnere kaller dette «intern massebalanse». Det dreier seg om fotavtrykk, selv om dette er en liten dråpe i havet. Plassfremstilt mørtel med lokal forankring er også en viktig del av historien om stallen, det var slik man bygde den gang. Dette er en produksjonsprosess noen av oss jobber med å gjenerobre, som også er en internasjonal trend blant fagfolk som viser vei i våre tider.

Teglmuringen

Alt teglstein som ikke var forvitret eller for mye skadd av tidligere sementbruk ble brukt og murt i den beskrevne mørtelen. Det var nødvendig med noe erstatningsstein fra eget lager, både 1800-talls kompakt tegl, og tegl i Flensburgerformat, for at skiftegangen skulle gå opp mellom de horisontale

Her i Brinken 55 bor murmester Terje Berner med verksted i slakteriet og lager i stallen (bygningen til høyre). Det blå til venstre er bolighuset fra ca. 1870, mens den gule delen ble bygget nytt for få moderne fasiliteter som vann og kloakk.

Foto: Trond Rødsmoen

bjelkene. Felt for felt ble murt opp, og hver stein ble dyppet i vann før innmuring for å redusere suget i teglet og gi bedre binding mellom mørtel og tegl. (Dette ble neppe gjort for 150 år siden, ellers hadde ikke tegl og mørtel vært så enkelt å demontere)

Tynnpussen

Tynnpuss på teglmurverket ble tilvirket av brent kalk og finsand (0-0,5 mm). Også den ble lagd som Hotmix og blandet i tvangsblander, med blandingsforholdet 1 del brent kalk til 4 deler finsand. Ferdig lesket mørtel ca. 1:2. Tynnpussen ble trukket på ferdig forvannet underlag, med en liten travel (lite stålbrett) så tynt som mulig og kostet ut med gresskost i villstrykning.

Plassfremstilt kalkmaling

Første strøk ble utført dagen etter tynnpussen og må betegnes som utført «al’fresco», på fersk kalkpuss. Kalkfargen herder innenfor og sammen med mørtelen, og får en svært god binding! De påfølgende dagene ble det påført 4 til 6 strøk. Kalkmalingen ble laget av brent kalk fra Franzefoss, lesket i Brinken i 1997 og lagret i kule i kalkkjelleren fram til 2013, senere i lufttette spann. En såkalt edel vare!

Oppskriften er basert på oppskrift fra arkaden i Youngstorgets basar fra 1995, tilsvarende det stallen var malt med før tiltaket: 10 liter kalkdeig til 30 liter vann gir 40 liter kalkmelk, Brent Siena: 2.262 gr. og Gull oker: 2.080 gr.

Den ferdigmalte valøren avviker imidlertid noe fra den som opprinnelig ble brukt. Pigmentprodusenten leverer ikke lenger Brent Siena, så vi var tvunget til å benytte en annen produsent med et annet produksjonsnummer. Fargen er litt «død» i forhold til den tidligere fargesettingen, og det gjenstår til dels å justere noe på pigmentmengden, ved neste anledning.

Det viser seg i den ferdig kalkmalte overflaten at enkelte stein er saltbefengt, holder på fukt og fremstår som mørkere enn resten av flaten – slik som før tiltaket ble igangsatt. Det er greit! Dette er bare en stall, og jeg er byggherren.

Tømmermannsarbeidene

Nytt treverk ble utført og tilpasset eksisterende stolper og den øverste horisontale remmen som lot seg bevare. Alt i 5x5´´saktevokst kjerneved av furu. Hjørnestolpene i nord og sør og den øverste horisontale remmen ble avlastet midlertidig, før og underveis i demontering av teglstein. Svill manglet på vestveggen og denne ble

etablert på eksisterende grunnmur i naturstein. Nye horisontale bjelker, skråbånd og midtstolpe ble hogd til, innfelt og tilpasset eksisterende treverk. Nytt treverk ble tappet nede i svilla og oppe mot remmen.

Skråbånd og midtstolpe ble skavhogd av Hallvard, slik som funnet på eksisterende, med en hulkil mot murverket. Dette for å gi feste for stussfugen og fungere som en lås mellom murverk og treverk. Vi vet at treverk og murverk beveger seg forskjellig.

Svill ble spekket inn mellom treverk og natursteinsgrunnmur med Hotmix, fremdeles varm og i leskemodus. Jeg forutsetter at furua er i så god kvalitet og at vår leskemørtel er så diffusjonsåpen at svilla har det bra videre! (Begge deler er kommet uskadd gjennom sist vinter).

Det var nødvendig med innbøting av nytt treverk i hjørnestolpe og et skråbånd på sørveggen. Nytt treverk er foreløpig ikke behandlet med noe. Gammelt treverk er satt inn med rå linolje. Vindu er malt med linoljemaling. I tillegg til Hallvard Nomeland på tømmermannsarbeider har Nils Kr. Nielsen med broder Flemming, samt Giacomo Berner og Pelle Meholm bidratt i prosessen. Så til spørsmålet: Kan 150 år gammel kalkmørtel gjenbrukes? Ja, det kan den!

Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Postboks 24, 1300 Sandvika Telefon: 417 99 417 E-post fagansvarlig kulturminner: Kjersti.Vevatne@asplanviak.no

Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

200 kg glass danner et hjørnevindu på Toralfhuset, hvor sørveggen har stått åpen i over 50 år. Foto: Kjetil Sæterdal

Huset ligger helt ytterst på Kårøya på Røst i Lofoten. Den åpne veggen har vært et interessant bildemotiv for både besøkende og lokale hvor mange har tatt bilder av soloppgangen gjennom hjørnet på huset.

Dronefoto: Thomas Kjær

HJØRNEVINDUET PÅ RØST

Ikonisk innblikk

– Til sammen blir det en litt mer rikholdig opplevelse. Sammenstillingen skaper en interessant spenning, sier arkitekt Kjetil Sæterdal om det nye hjørnevinduet i Toralfhuset; et overraskelsesmoment på 200 kg som forteller om både forfall og helt ny bruk.

TeksT: Joakim Rehaug Roth

Det er et element som rører på seg når en ruin imøtekommer forandring. Åpningen i sørveggen til «Lofotens mest fotograferte hus» er en av dem. Hvordan balanserer man historiefortellingen til noe som har blitt stadfestet som et forfallent ikon når man samtidig går inn for å bevare for fremtiden?

- Alle mann var litt spente på om målingene ble gjort riktig, men det passet «shmuck shmuck», helt på millimeteren! Jeg må berømme veldig bra forarbeid fra glassleverandøren, sier Kjetil Sæterdal.

Det var mange som hadde hjertet i halsen i det de store glassvinduene fra Bodø skulle fraktes over i en småbåt fra Røstlandet til Kårøya en februardag. To store glassflater skal fylle den tomme åpningen på Toralfhuset for å danne et hjørnevindu.

Båtturen gikk bra, men selv om glassene kom seg velberget over var jobben fremdeles ikke ferdig. Hvert glass veier over 100 kilo og fire mann måtte bære dem opp til huset. Karmen var gjort klart og da var det, ifølge Sæterdal, bare å krysse fingrene.

– Det er mye som kan gå galt når vi prøver

oss på dette, men med litt tankeplanlegging og flinke håndverkere så klarte vi det.

En todelt fortelling

Husets opprinnelse og første fortelling er knyttet fuglekjenneren Toralf Mikaelsen som bodde i huset og passet på sine flyvende venner som også oppholdte seg på øya. Den andre fortellingen begynte da Toralf gikk ut av døra en dag i 1973 – den siste gangen. Siden har huset stått øde og forfalt og blitt til en ikonisk ruin. Hele sørveggen på huset raste og silhuetten ble etter hvert et

Kjetil Sæterdal legger ekstra vekt på hva hjørnevinduet tilfører bygningen. - Det innvendige vil også være en attraksjon i og med at landskapet kommer inn i rommet, sier han. Foto: Kjetil Sæterdal

yndet fotomotiv i sosiale medier med emneknaggen #Toralfhuset, med soloppgang gjennom sideveggen eller en enkeltstående bygning merket av det røffe været på Røst gjennom ulike årstider.

I artikkelen «Restaurering av rønner og ruiner» (Fortidsminneforeningen Årbok 2023) skriver Mathilde Sprovin og Ola H. Fjeldheim om forfallet eller ruintilstanden «som en vesentlig del av kulturminneverdien». Toralfhuset bærer preg av maskinlaftet hus som var ellers vanlig på 1900-tallet og har blitt en del av den lokale identiteten på Røst. «Når vi velger hvordan vi behandler et kulturminne, rører vi ved begge disse dimensjonene - vi gjør et valg som påvirker det historiske kildematerialet, men også hvordan kulturminnet oppleves av enkeltmennesker og grupper», skriver de.

Historien om forfallet

I forbindelse med Fortidsminneforeningens overtakelse i 2022 utalte ordføreren på Røst, Elisabeth Mikaelsen, at øya og bygningene er et symbol på hvordan fiskeværet på Røst og ellers i Nord-Norge så ut i «gammeldaga».

Man kan trekke ulike konklusjoner med tanke på husets fremtid. La bygningen følge tiden og forbli en ruin som så vil forsvinne til slutt. Eller sikre den for at huset skal kunne brukes. Og da foreningen valgte det siste, hvorfor et 200 kilo tungt hjørnevindu?

Kunne vi ikke heller reddet huset ved å kle igjen åpningen?

– I stedet for å reparere veggen så bestemte vi oss for å sette inn et vindu i det feltet som sto tomt for å fortelle også historien om forfallet, sier arkitekt Kjetil Sæterdal. – Vi ønsker å beholde det elementet som har kjennetegnet huset frem til nå – silhuetten av den manglende veggen.

Bruken av rommet

Hvordan forteller så det nye hjørnevinduet om Toralfhusets historie nå som den er satt på plass? Sæterdal mener at balansen mellom de to ulike fortellingene – fiskeværet på Røst og ruintilstanden – kan føre til noe nytt.

– Det ene perspektivet er huset utenfra og inn, men vi må ikke glemme perspektivet innefra og ut. Det innvendige vil også være en attraksjon for folk som kommer på besøk. Det forandrer litt på fortellingen, men jeg tror det vil gi et morsomt og spennende tilleggsmoment. At man har begge deler. Samtidig som glassvinduet ble montert for

å underbygge ruin-aspektet så skal man også kunne oppleve landskapet innenfra. Med et rikt fugleliv på øya kan dette være et bra sted for fuglekikking.

– Hvordan skal man håndtere problemet med flyvende fugl og store glassflater?

– Når vi setter inn et så stort glass er det

viktig at fuglene ikke krasjer inn i glasset. Det er et kjempestort problem. Moderne glassbygg er en av de store årsakene til fugledød, sier Sæterdal. – Vi har hatt en god dialog med Birdlife (tidligere Norsk ornitologisk forening red.anm.) om hvordan vi kan gjøre vinduet fuglesikkert. Erfaringer tilsier

Et tidligere bilde av veggen som sto åpen. Her skal det gjøres minst som mulig med interiøret. Alderspreget skal beholdes. Foto: Joakim Rehaug Roth

Vinduet sett mot sundet mellom Kårøya og Røstlandet. Foto: Kjetil Sæterdal

Arkitekttegning av hvordan glassene skal passe inn i hushjørnet. Flinke håndverkere og god planlegging gjorde at operasjonen med å montere vinduet ble en suksess. Tegning: Kjetil Sæterdal

at man må ha noen markeringer i glasset, en form for grid av prikker som fuglene kan oppfatte fra en viss avstand og ikke fly videre mot. Dette håper vi vil fungere, og vi tror det vil fungere. Dette er ekstra viktig i og med at vi har valgt å lage en illusjon av at det er en åpning i huset, sier han.

Søylene som støtter – Prosjektet hadde vært enklere om vi hadde valgt en stolpe der glassflatene møtes for å støtte konstruksjonen, men den hadde samtidig tatt bort overraskelsesmomentet og svekket ideen om et åpent hjørne, sier Sæterdal.

Huset står der det står, ikke langt fra fjæresteinene, og her er det store påkjenninger når været på Røst virkelig braker løst. – For å stive av konstruksjonen ble det laget en hjelpekonstruksjon på utsiden som holder hjørnene på plass. Denne vil så bli skjult med tilsvarende panel som det originale. Det er fint som det er nå, hvor man ser alle hjelpetiltakene, men bygningen har behov for panel som beskytter tømmerkassen, sier arkitekten.

Med denne løsningen vil huset kunne stå i lang tid, forhåpentligvis legger vi til enda 100 år. Skifertaket skal repareres og senere i sommer skal resten av vinduene restaureres på kurs med unge håndverkere. Når alle steg i den utvendige prosessen er gjort er målet å

jobbe med interiøret; planen er å gjøre minst mulig, beholde alderspreget, la patinaen vise alle spor.

– Prosjektet blir litt til underveis. Man trenger ikke å definere helt frem, men det er alltid bra å ha en tydelig grunntanke i bakhodet, sier Sæterdal.

«RESTAURERING AV RØNNER OG RUINER»

Er historier om forfall verdt å bevare for ettertiden?

Ruinkonservering forbindes gjerne med rester av murverk fra middelalderen, som klosterruiner og borganlegg. Dette er kulturminner overlevert oss som forfalne ruiner. Men også nyere kulturminner forfaller. De er moderne ruiner, og de reiser noen spørsmål om ruinkonservering – kan hende også til en mer abstrakt dimensjon: Hvilke kulturminneverdier representerer moderne ruiner?

Les et utdrag av artikkelen «Restaurering av rønner og ruiner» (Fortidsminneforeningen Årbok 2023) skrevet av generalsekretær i Fortidsminneforeningen, Ola H. Fjeldheim og tidligere leder av Avdeling Bygningsvern, Mathilde Sprovin ved å skanne QR-koden

Arbeidet med å redde Toralfhuset fortsetter i sommer, blant annet med kurs i vindus restaurering. Foto: Kjetil Sæterdal

MITT FYLKESLAG: FINNMARK

I denne spalten forteller et fylkeslaglag om hva som skaper engasjement akkurat nå.

Vi har satset på å nå de unge

Det er med stor glede vi igjen kan ønske velkommen til representantskapsmøte i Finnmark og Varanger – 19 år siden sist! De siste par årene har vi satset på tre prosjekt rettet mot ungdom, noe som har skapt stort engasjement og store resultater.

TeksT: Sigrid Skarstein

Varanger er Norges østligste område, til dels øst for Finland. Det er den sist avgrensede del av Norge. Grensen mot Sverige ble trukket opp i 1751 og mot Russland i 1826, da siste rest av fellesområdet ble delt mellom Norge og Russland. Men kysten av Norge har vært regnet som norsk i mange hundre år med Vardø som ytterste punkt. Finnmark er preget av siste verdenskrig,

da rundt 70 prosent av bygningsmassen ble brent. Likevel hadde alle kommuner bygninger igjen fra før 1944. Det er særdeles viktig å ta vare på det gjenstående i dag, men også på det gjenreiste. Når årets møte er lagt til Varanger, er det fordi det her er mest igjen av gammel bebyggelse siden området ikke ble systematisk brent.

Kirkenes var en av de mest bombede byene i Europa, og er derfor en gjenrei-

singsby, men kommunen har likevel flere eldre anlegg.

Avdelingen ble stiftet i 1982 og det har vært viktig å vise at det finnes verdifulle kulturminner i hele fylket. Noe av det mest fremtredende i Finnmark er likevel at det har vært og er et flerkulturelt samfunn, og vår hovedoppgave er å framheve, verne og ta vare på ulike kulturminner og kulturmiljøer, både norske, samiske og kvenske/norskfinske.

Elever fra byggfag ved Kirkenes videregående skole har satt i stand Svend Foyn-bua i Bugøynes. Pipola-buene er fra midten av 1800-tallet og oppkalt etter den første finske innvandreren til Bugøynes. Her er de nesten ferdige med arbeidet. F.v. Maria Kyrrø, Tarja NordstrandPiisila, Eiril Kalliainen, Alexander Edvardsen, Sondre Johannesen, Brage Paulsen og Ali Alexander Ingilæ-Fath. Foto: Harry Marjavara

Til sammen besøkte 165 barn og 77 voksne prosjektet Museumipaja / Museumsverksted for barn og unge» under 19 samlinger.

Foto: Sigrid Skarstein

Finnmark avdeling har ikke noe stort prosjekt gående akkurat nå, men har avsluttet flere i 2022 og 2023. Vi vil trekke fram tre prosjekt som har involvert ungdom. Det gjelder «Buene i Bugøynes», «Gammebygging i Tana» og «Inkludering i kulturlivet» i Vadsø.

Pipolabuene i Bugøynes

Dette prosjektet er tidligere beskrevet i Fortidsvern i nr. 2/23, så vi vil her bare nevne istandsetting av Svend-Foyn-bua. Bua ble tatt ned, brakt til Kirkenes videregående skole, der elever over to skoleår satte den i stand og satte den opp igjen høsten 2022.

Tre årskull og 15 til 20 elever har jobbet med denne bua, og noen av dem ble interessert i antikvarisk håndverk!

To andre buer, som ble reparert på stedet, ble fullført av to skoleungdommer i helgene høsten 2023, under ledelse av en lokal håndverker.

Museumsverksted for barn og unge «Kulturtanken» administrerer tilskuddsordninger på vegne av Kultur- og likestillingsdepartementet, blant annet «Inkludering i kulturlivet», der målet er å tilby barn og unge i ulike kulturaktiviteter. Tilskudd gis til samarbeidsprosjekter, og det skal være en plan for fortsettelse.

Vadsø museum-Ruija kvenmuseum tok initiativ til en søknad i 2021. Søker må være i Frivillighetsregisteret og Finnmark avdeling ble derfor spurt om å stå som søker til «Museumipaja – Museumsverksted for barn og unge».

Prosjektet startet våren 2022 med samlinger hvor barn og unge skulle få prøve ut håndverksteknikker og få kunnskap om håndverk og lokal historie. Kvensk/norskfinsk kultur hadde en viktig rolle. Museet stilte med lokaler og ansatte, og trakk inn fagfolk etter behov. Et mål var også å bygge opp et verksted i museet med faste tilbud.

Til sammen hadde prosjektet besøk av 165 barn og 77 voksne fordelt på hele 19 verkstedsamlinger. Verkstedet på Vadsø museum står nå klart til bruk for barn og

unge på fritiden, og det er laget plan for virksomheten. Finnmark avdeling eier redskapene som ble kjøpt inn og kan bruke verkstedet, noe som ble gjort under et vinduskurs høsten 2023.

En viktig erfaring er at praktisk håndverk engasjerer! Tilbudet har nådd ut til barn med ulik bakgrunn.

Gammebyggekurs for unge ved Tana Museum

Høsten 2022 ble bygging av en bealljegoahti/buesperregamme gjennomført ved Tana Museum, som del av foreningens satsing Håndlag. Prosjektet, som skulle gå over to uker i september, var et samarbeid mellom museet, foreningen sentralt og lokalt, Sametinget, fylkeskommunen og Riddu Duottar Museo.

Goahti-/gammetradisjonen har lange og dype røtter i hele Tana-samfunnet, overført mellom generasjoner. Goahti, på nordsamisk, er en samisk hustype med jordvegger,

oppført direkte på bakken med stedegne materialer.

Gammen ble satt opp på museumstunet ved Deanu Musea/Tana museum. I alt deltok 21 skoleelever, 15 fra Naturbrukslinja ved Tana videregående skole og seks byggfagelever fra Karasjok videregående skole, disse i følge med håndverker Bror Ivar Salamonsen. Også elever med spesielle behov var med og ble fint involvert i arbeidet.

Kursets mål var blant annet å videreføre kunnskap, gi praktisk erfaring og kjennskap til naturforvaltning, bærekraft og materialer, introdusere elever til arbeid innen tradisjonshåndverk og bli kjent med samisk terminologi. Samisk språk ble brukt i opplæringen i den grad det var mulig. Å bygge en goahti var en fysisk krevende øvelse, men elevene var svært engasjerte og viste stor stå-på-vilje og arbeidsinnsats. Det ble en vakkert utformet goahti med mange flotte detaljer. Et magisk øyeblikk var da buene kom på plass!

I alt 21 elever var med på å reise en goahti (gamme), en byggetradisjonen med lange og dype røtter i hele Tana-samfunnet. Gammebyggingen er en fysisk krevende øvelse, men elevene var svært engasjerte og viste stor stå-på-vilje og arbeidsinnsats.

192 ganger velkommen!

For veldig lenge siden, 180 år for å være nøyaktig, samlet et knippe menn seg for å danne en forening som skulle arbeide for bevaring av bygningsarven og opplyse allmuen om viktigheten av å ta vare på den. 16. desember 1844 ble stiftelsesprotokollen signert av 60 personer; de første medlemmene av Foreningen til norske Fortidsminnesmærkers bevaring. I dag er navnet forkortet, men formålsparagrafen er den samme – og viktigere enn noen gang. Takk og velkommen til alle dere som har valgt å melde dere inn de siste tre månedene – og takk til alle som har vervet!

AGDER

Anna Risdal Konnestad

Asbjørn Vigleik Follerås

Berit Haukøya

Britt-Mari Langerud

Inger Reinertsen

Jan Ledang

Jarle Georg

Svendsen-Halvorsen

Nils-Martin Pedersen

Per Øyvind Heggland

Sissel Alice Svanøe

BUSKERUD

Atdhe Belegu

Birk Hovland-Sunde

Bjørn Kvinnegard

Elisabeth Baklia

Enya Donnelly

Ingeborg Lassen Bue

Karin Louise Lavoll

Kristine Nore

Nicole Donnelly

Sabrina Hermine Buhlmann

Øystein Hatle

DEN TRØNDERSKE

Alex Ramstad Døsvik

Arne Norum Rotvold

Elias Buyle

Hilde Osmo

Kari-Elin R. Lillemo

Kristin steinvik

Kristoffer Hjelme

Lars Aune

Magne Hagen Ring

Marit Helene Valslag

Martin Innerdal Dalen

Mette Stene Ertsgaard

Ogmund Sørli

Roar Sandodden

Rolf Kaasen

Sissel Rehaug

Tare Teksum

Thomas Andre Sylta

Unni Tangen

Øyvind Neeraas

FINNMARK

Lodve Anders Svare

Wivi Helene Hansen

HEDMARK

Birgit Westgård

Daniel Wessel Grindflek

Finn Fjeldbu

Foreningen Paviljongen

Trønnes

Gudbjørn Viken

Gunhild Kværness

Jan Tore Myrbakken

May-Britt Bjørlo Henriksen

Sarah Borin

Siw Bækkelund

Neida, dette er ikke bilde av alle de nye medlemmene, men alle som var samlet til representantskapsmøte i Ålesund i 2023. Dette er Fortidsminneforeningens årsmøte og høyeste organ, der delegater fra hele landet møtes for å godkjenne budsjetter og arbeidsprogram, vedta lovendringer, velge hovedstyre og ha det veldig hyggelig! Foto: Trond Rødsmoen

HORDALAND

Ann Charlotte Ellingsen

Anne Margrethe Steen

Dina Nærum Målsnes

Edmund Harris Utne

Efraim Kanestrøm

Egil Vaage

Elisabeth Eggum

Erik Krohn-Hansen

Fredrik Kolderup Greve

Karen Helen Angelshaug

Kristin Kvam

Kristin Mjanger

Leif Rune Krogh Hus

Linn P. Rio

Marte Linga

Nina Øyjordsbakken

Ottar Fjose

Per Inge Hove

Ragnhild Lekven Fimreite

Randi Storaas

Siv Beate Bakke

Terje Egil Torvik

Tom Christian Vikør

Torstein Knudsen

Yvonne Dahl

MØRE OG ROMSDAL

Elisabeth Bjerkestrand

Line Jordal Myrset

Olav Lervik

Stine Roald

NORDLAND

Anders Julius Amundsen

Espen Bendiksen Lurås

Fredrik Eide

Ingeborg Landbakk-Pettersen

Jarle Offerdal

Kjell-Arne Knutsen

Randi Synnøve Nygård

Sara Winther

Sindre Berg Bekkåsen

Tone Skaug

Toril Jørgensen

Tove Andreassen

OPPLAND

Anne Berit Tøftum

Arne Jørgen Rønningen

Bodil Øyhus Pihl

Einar Utgaard

Grete Bakken

Kristoffer Kulterud

Solveig Mikkelsen Solhaug

Svein Gunnar Huset

OSLO OG AKERSHUS

Anders B Stenberg

Ann Theresa Backer

Ann-Turi Ford

Barbro Warhuus

Bente Kristin Wangen

Berit Rannestad

Bjørg Agasøster

Cecilie Jagler Nordstrøm

Cecilie Margrethe Norenberg

Cecilie Moestue

Christian Sømme

Christiane Sørby Hansen

Elsa Hølland

Europa Nostra v/Eirik Saxvik

Gro Spieler

Hanne Bratlie

Harald Johnsen

Hege Andrea Olsen

Hege Nielsen

Heidi Warholm

Hilde Enger Helsing

Inger Liv Gøytil Lund

Ingrid Granli

Jan-Erik Tørres

Stiftelsen UNI

Gaustadalleen 21, 0349 OSLO

Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Jens Klem

John Petter Løvstad

Karoline Bakke Holmgren

Kristine Draugedalen

Line Ramstad

Maia Gaarder

Maria Moseng

Maria Norberg

Marie Randen

Martine Knudsen

Merete Næss Storm Utvik

Morten Ristvedt

Nils Erik Lie

Nuri Hoffmann

Oda Bhar Lurås

Olav Arne Forbord

Pål Andresen

Pål Henrik Winjum Eikås

Paal Kjekstad

Sarah Eggen

Silje Svarstad

Siv Leden

Stig Birkeland

Susann Klubben

Thomas Saastad

Torger Stubberud

Trygve Christian Hansen

Vetle Lid Larssen

ROGALAND

Arp Schmidt

Bitte Giæver

Connie Norup

Fred H. Rolland

Hilde Skadberg

Magnus Lindseth

Maiken Stene

Nina Melberg Bø

SOGN OG FJORDANE

Anders-Johan Almås

Bjørn-Are Vollstad

Camilla Marie Hafstad Hansen

Gunvor Catherin Røkholt

TELEMARK

Ellen Schjervig

Kristine Glenna Kragset

TROMS

Ask Synnevåg

Jan Kleine

Kjersti Sønderland

Knut Arne Grosås

Maria-Daniela Raasch

Sissel Alice Gundersen

Siv G. Korneliussen

Øyvind Ditlefsen Hansen

VESTFOLD

Geir Karlsvik

Sondre Amundsen

Stian Christoffersen

ØSTFOLD

Andreas Heuch

Bjørg Kristiansen White

Gina Danielle Tourange Køhn

Gro Momrak

Janet Eliassen

Karoline Kjesrud

Kathrine Lorentzen Sandstrøm

Line Bergseth

Miriam Andrea Jøms

Murmester Jens Aksel

Christiansen

Petter Wistner

Terje Nærland

Trond Svandal

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

Når Borre Vikinglag feirer 30 år i 2024, feirer vi også et samfunn drevet av intens nysgjerrighet og trang til å bygge bedre fortidsforståelse med egne hender. 5. juli braker det løs med storstilt feiring på Borrestranda og du er invitert til å feire sammen med oss i Borre Vikinglag, og hundrevis av vikinger fra hele Europa.

Skann QR-koden for info og program

KURSPLAN 2024

16.-20. september

KURS I BYGGING AV GRINDBYGG

5 dagers kurs

Veileder: Christian Sandvik.

Pris: Kr 6300,- inkl. lunsj «TA MED GOD ØKS, HÅNDSAG, TOMMESTOKK, HAMMER OG GODT HUMØR»

Påmelding kurs: post@nabbenitorpa.no Ønsker du mer informasjon? Kontakt: Oddvar 905 48 863

Bindende påmelding etter 1. august 2024. Kursene støttes av Kulturminnefondet Overnattingsmuligheter (Airbnb) bare et par km fra kursstedet.

Vestoppland lokallag av Fortidsminneforeningen

www.nabbenitorpa.no

20.-22. september

SMEDKURS (GASS OG KULL)

2 dagers kurs

Veileder: Knut Olav Dokken.

Pris: kr 4500,- inkl. lunsj «LÆR Å SMI - FRA ENKEL KROK TIL LAMINERT KNIVBLAD»

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG

ØSTFOLD

Leder: Jens Bakke

Telefon: 993 54 286

E-post: jens.bakke@idd.no

Indre Østfold

Halden

Sarpsborg og Rakkestad

Fredrikstad og Hvaler

OSLO OG AKERSHUS

Styreleder: Kristoffer Andersen

Leder: Elin Hallberg

Telefon: 97 00 58 58

E-post: oslo-akershus@ fortidsminneforeningen.no

Oslo og omegn

Bærum

Romerike

Nittedal og Hakadal Nesodden

HEDMARK

Leder: Bianca Wessel

Telefon: 936 58 859

E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no

Hedmarken

Nord-Østerdalen

Solør-Odal

Trysil og Engerdal

Sør-Østerdal

BUSKERUD

Leder: Helge Skinnes

Telefon: 901 93 148

E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no

Ringerike

Drammen og omegn

Kongsberg og Numedal

Hallingdal

VESTFOLD

Leder: Odd Hjort-Sørensen

Telefon: 415 29 439

E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no Sandefjord

TELEMARK

Leder: Else M. Skau

Telefon: 918 67 083

E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no Vest-Telemark

OPPLAND

Leder: Anne Marit Noraker

Telefon: 911 03 969

oppland@fortidsminneforeningen.no Norddalen

Sør-Gudbrandsdal

Verne-Vøla

Vestoppland

AGDER

Leder: Karl Ragnar Gjertsen

Telefon: 928 09 662

E-post: agder@fortidsminneforeningen.no

Kristiansand og omegn

Flekkefjord og omegn

Aust-Agder

Farsund

ROGALAND

Leder: Grete Holmboe

Telefon: 480 01 359

E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no

Haugalandet

Jæren

Stavanger

Ryfylke

Dalane

HORDALAND

Daglig leder: Ida Pettersen

Telefon: 944 53 696

E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no

Bergen

Bjørnafjorden

Lysøens Venner

Voss

Fana og Ytrebygda

Årstad

Hardanger

SOGN OG FJORDANE

Leder: Thomas Bech

Daglig leder: Edel Berg

Telefon: 401 55 971

E-post: sognogfjordane@ fortidsminneforeningen.no

Fjordane lokallag

Sogn lokallag

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Martin Nystad

Telefon: 400 59 962

E-post: sunnmore.lokallag@gmail.com

Sunnmøre

Romsdal

Nordmøre

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Styreleder: Johan Helberg

Leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen

Telefon: 959 35 568

E-post: dentronderske@ fortidsminneforeningen.no

Trondheim og Omegn

Den Gamle Bergstad

Steinvikholms venner

Orkdal og omegn

Leksvik

Inderøy

Sparbyggja

Namdal

Frosta

Sør-Innherred

NORDLAND

Leder: Arnstein Brekke

Telefon: 909 76 119

E-post: nordland@fortidsminneforeningen.no

Rana

Salten

Vesterålen

Sør-Helgeland

Røst

TROMS

Leder: Lill-Karin Elvestad

Telefon: 913 77 490

E-post: troms@fortidsminneforeningen.no

Tromsø og omegn

Harstad og omegn

FINNMARK

Leder: Lene R. Edvardsen

Telefon: 992 93 314

E-post: finnmark@fortidsminneforeningen.no

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

Av Trude Knutzen Knagenhjelm Styreleder i Fortidsminneforeningen

For en forening med bærekraft som grunnleggende verdi kan for populære attraksjoner by på utfordringer.

Nødvendige grep om besøk

Reiselivssesongen er godt i gang, ikke minst på Fortidsminneforeningens mange eiendommer. Mengder av forventningsfulle besøkende busses og skipes inn til havner og små lokalsamfunn med alt det fører med seg. For våre eiendommer betyr det økt interesse og inntekter, men også en del hodebry. For lokalsamfunnene rundt de populære attraksjonene kan mye besøk også skape en del frustrasjon.

En sommerdag for noen år siden kom jeg hjem fra jobb og oppdaget en turistbuss som stod kilt mellom steingjerdet ved Kaupanger stavkirke og gjerdet inn til vår hage. Det tok litt tid før jeg kunne hente bilen og kjøre den hjem i egen oppkjørsel den kvelden. En annen typisk situasjon er å komme hjem for å oppdage at gjerdet og postkassestativ er kjørt ned av ryggende bobiler. Dessverre er dette virkeligheten for mange av oss som er naboer til godt besøkte kulturmiljøer og populære attraksjoner.

Strengere krav til grupper

Tidligere i år fikk Fortidsminneforeningen flere medieoppslag om at vi tar grep for å redusere besøkstrykket ved våre mest besøkte eiendommer. Oppmerksomheten rundt dette kom etter at de fastboende på Ornes i Sogn – som nærmeste naboer til Urnes stavkirke – opplevde å finne avføring i hagene sine og i frukthagene.

Fra i år er det slutt på rabattert inngangsbillett for grupper til eiendommene våre, samtidig som vi også har økt billettprisen.

Det er i tillegg innført forhåndsbestilling for grupper og begrensninger i hvor mange busser som kan komme til Urnes per time. På denne måten håper vi på å opprettholde gode opplevelser både for de som besøker Urnes og for de som bor der fast. Erfaringene fra Borgund stavkirke i Lærdal, som har praktisert dette gjennom flere år, er gode.

Bærekraft som grunnleggende verdi Men, slike tiltak kan også føre til reaksjoner fra reiselivsaktører som har andre forventninger til tilbudet. Fra å kunne komme til et reisemål når det passer dem, medfører de nye reglene høyere krav til planlegging og tilpasninger fra selskapenes side.

Samtidig er tiltakene rundt Urnes besøksforvaltning i praksis, og føyer seg inn i strategien foreningen har for bærekraftig besøksdrift. Her har vi satt oss som mål å være en foregangsaktør på bærekraftig reiseliv. Dette er en naturlig retning for en forening som har bærekraft som en grunnleggende verdi i arbeidet for bevaring og bruk av kulturminner og som også er en spydspiss innen tradisjonelle bevarings- og håndverksteknikker.

Det blir spennende å følge med på effekten av de grepene som nå er tatt, og om de besøkende faktisk får en bedre opplevelse av Urnes. Ikke minst har jeg tro på at dette på lang sikt gjør at Urnes stavkirke fortsatt vil stå i et levende lokalsamfunn, som tross alt er det kirken trenger aller mest.

God sommer!

Populære turistmål: Guide Line Illemann ønsker velkommen til Urnes stavkirke i Ornes i Sogn sommeren 2022. Foto: Ingebjørg Njøs Storvik. Stordal gamle kyrkje, «Rosekyrkja», i Møre og Romsdal. Foto: Trond Rødsmoen. Hopperstad stavkirke i vakre Vik i Sogn. Foto: VisitSognefjord/Håvard Nesbø.

Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt. 11, N0-0152 OSLO

VALDRES FOLKEMUSEUM, FAGERNES

LEVANDE TRADISJONSKULTUR I VALDRES

Valdresmusea skal vere limet og lupa – og utgjere ein forskjell for menneske, samfunn og levande tradisjonskultur. Legg ferieturen til Valdres Folkemuseum eller meld deg på kurs. Velkomen!

VALDRES MUSEA AS

Tradisjonsmat i museumskafeen

Valdresmusea arrangerer ca ti handverkskurs kvart år

Folkemusikk og dans kvar dag heile sommarferien. ÅRETS MUSEUM 2022.

Takk for at vi er gitt evna til stadig å rotere – for slik å kunna definere kven vi vil vera, og kvar vi vil høyre til