Fortidsvern nr 3/2024

FORTIDSVERN

Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 3 2024 (49. årgang) NORGES STØRSTE KULTURMINNEMAGASIN SAKSHAUG

UNIKT FAMILIEPROSJEKT I FREDRIKSTAD

Fra forfallen fabrikk til levende håndverkermiljø

Søk om støtte til

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Fagseminar

Sikringstiltak

Rullende og bevegelige

Formidling

Kulturminnefondet er en statlig tilskuddsordning for private eiere, og er underlagt Klima- og miljødepartementet. Vi er et lavterskeltilbud til eiere som vil sette sine kulturminner og kulturmiljø i stand. Vi har ingen søknadsfrist.

Søk om støtte til ditt kulturminne på www.kulturminnefondet.no

FORTIDSVERN

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

Ansvarlig redaktør

Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no

Redaksjon

Joakim Rehaug Roth, telefon: 485 03 314 joakim@fortidsminneforeningen.no

Hedvig Idås, telefon: 452 48 202 hedvig@fortidsminneforeningen.no Fagredaktør Årbok

Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no

Adresse

FORTIDSVERN

Dronningens gate 11 0152 OSLO

Telefon: 23 31 70 70

Annonsesalg

Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no

Telefon: 995 20 500

Grafisk design: Storybold

Trykk: Ålgård Offset AS Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

FORTIDSVERN 3/2024

Han reddet Arbeiderpartiets vugge

Verneprisen 2024 til Vaterland Bevaringssenter

Jakten på gammel kunnskap

Tryvannstårnet - nasjonalt ikon til salgs

Poesi midt i verdensarven

Funksjonalismen: Den lykkelige stil

Fra tegningsarkivet

Med middelalderen som fasit

Farsund: Den siste oppbygde treby

Huset som skapte et lokallag

Mitt lokallag: Nord-Østerdalen

Nye medlemmer

Fylkes- og lokallag

Styreleder har ordet

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 600.

Bankgiro: 6011.05.27651

Forsidebilde Vaterland Bevaringssenter. Fotografert av Hedvig Idås Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening SVANEMERKET Trykksak 2041 0652 NO 4660

OPPLAGSKONTROLLERT

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

Nytt navn etter 180 år!

Lørdag 15. juni 2024 skjedde noe relativt dramatisk i foreningens historie. Vi endret navn! Representantskapet, vårt høyeste organ, vedtok at vi nå heter Fortidsminneforeningen, som har vært kortform av navnet vi har hatt siden stiftelsen for snart 180 år siden. Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring er nå henvist til arkivene og historiebøkene, mens kun forkortelsen står igjen i våre lover. Eller vedtekter, som lovene våre nå heter.

Denne og en rekke andre endringer i våre vedtekter under årets møte er en del av et arbeid med å modernisere dem, parallelt med et pågående arbeid med å se på hvordan foreningen fungerer demokratisk og hva slags styringsstruktur vi skal ha fremover. Det handler også om å speile virkeligheten: Hva er vi i dag – og kommer dette i så fall til uttrykk i paragrafene vi styrer etter?

Vi har også innlemmet et nytt begrep i formålsparagrafen: Vi arbeider nå for bevaring av vårt lands kulturminner og kulturmiljøer. Det siste er viktig. Ja, vi reddet kulturminner, men mang en vernekamp handler om mer enn det enkelte objekt. Hus og andre kulturminner inngår i en sammenheng og påvirkes av hva som skjer rundt dem. Å engasjere seg i kulturminner handler i stadig større grad om å engasjere seg i stedsutvikling. Det har vært del av vår strategi i flere år – og nå kommer dette også tydelig til uttrykk i våre vedtekter.

§ 1 Navn g formål

Fortidsminneforeningen er en frivillig organisasjon som har som formål å arbeide for langsiktig bevaring av vårt lands kulturminner og kulturmiljøer, samt å skape allmenn forståelse for verdien av disse. Foreningen arbeider i hovedsak gjennom frivilligheten.

De nye vedtektene og protokollen fra årets representantskapsmøte finner du i sin helhet her: fortidsminneforeningen.no/om-oss/styringsdokumenter/

Trond Rødsmoen

Redaktør

REPRESENTANTSKAPSMØTET – forsommerens vakreste eventyr –var i år lagt til Pasvik i Finnmark. Her er noen inntrykk fra tre dager med møtevirksomhet, utflukter i området og ikke minst; en mulighet for engasjerte og likesinnede til å komme sammen i et fellesskap av frivillige og ansatte. Alle foto: Hedvig Idås

DEMOKRATIHUSET I ARENDAL

– Hadde jeg ikke gjort noe ville jeg følt skyld om huset ble borte

Et innslag på NRK om et stykke norsk demokratihistorie i fare for å forsvinne fikk Irvin Høyland til å ta en telefon. Slik reddet han huset der Det norske arbeiderparti ble stiftet i 1887.

tekst: Trond Rødsmoen

Losjehuset Sigholts Minde i Arendal, også kjent som «huset ved Ormetjern» og i dag omdøpt til Demokratihuset, kunne bli solgt på det åpne marked. Huset som kan kalles den norske arbeiderbevegelsens og sosialdemokratiets vugge har ikke noe formelt vern og kunne kjøpes av en utvikler som så kunne rive for å bygge nytt på tomten.

– Jeg kjente at jeg ble forbannet over at dette huset kunne forsvinne. Kanskje ville det om noen år være et blått skilt på et nytt leilighetsbygg med teksten «Her ble Arbeiderpartiet stiftet i 1887, i et hus som ble revet i 2025». Hadde jeg ikke valgt å bidra og sette en stopper for rivetrusselen ville jeg følt skyld om dette viktige kulturminnet ble borte, sier Irvind Høyland.

– Dette er ikke et hus som representerer kun Arbeiderpartiet, men også den brede demokratiske utviklingen som fulgte, sier Irvin Høyland om sin motivasjon. Foto: Hedvig Idås

Telefonen som endret alt Demokratihusets venner, en sammenslutning bestående av Arendal historielag, Arendal arbeiderparti, LO i Østre Agder og Fortidsminneforeningen Agder avdeling, har kjempet i flere år for å redde huset. I 2023 inngikk de en opsjonsavtale med dagens eiere Kiwanis Club om å kjøpe huset for 1,5 millioner kroner, en avtale som er gyldig ut 2024. En Spleis var satt i gang, med drøyt 50 000 kroner gitt av rundt 100 personer gjennom sommeren, noe som monnet lite med kun fire måneder igjen til fristen.

En telefon en torsdag i juli skulle forandre alt. Mottakeren var Karl Ragnar Gjertsen, styreleder i Demokratihusets venner. På tråden var en pensjonist og jurist i Oslo som ønsket å donere 1 million kroner. Tre dager senere ringte giveren tilbake og høynet til 1,5 millioner kroner.

– Jeg kunne ikke sende denne venneforeningen ut på nok en ørkenvandring. Det var stor sjanse for at de ikke ville klare å skaffe de resterende midlene, og da ville mitt bidrag være til ingen nytte, sier Høyland. Høyland er ikke medlem av noe politisk parti i dag, men vokste opp i en samfunnsengasjert arbeiderpartifamilie på Bryne, med bøker om arbeiderbevegelsen i bokhylla, og har hele livet verdsatt de verdiene som norsk arbeiderbevegelse har fremmet gjennom sin historie.

Derfor er det også viktig for ham at akkurat dette huset ikke forsvinner.

– For det første er huset ved Ormetjern et viktig, nasjonalt kulturminne det er viktig å ta vare på. For det andre er huset et av svært få sekulære forsamlingshus fra 1880­årene som fortsatt eksisterer i Norge. For det tredje setter jeg selv stor pris på de verdier og den

politikk arbeiderpartiet historisk har kjempet frem om like muligheter for alle til utdanning og deltakelse i samfunnslivet. Dette har jeg selv nytt godt av blant annet gjennom lån fra Statens Lånekasse som satte meg i stand til å ta høyere utdanning, forteller Høyland.

Et demokratiets kulturminne

– Vi som nå i flere år har arbeidet for å sikre dette huset en framtidig plass blant demokratiets kulturminner i Norge er rett og slett hoppende glade for gaven fra Irvin Høyland, og vi sender ham derfor en hjertelig og inderlig takk, sier Karl Ragnar Gjertsen. Gaven kom på et tidspunkt da venneforeningen begynte å forberede seg mentalt på at de ikke skulle lykkes. Og så kom telefonen. Det var nesten ikke til å tro.

– «Et demokratiets kulturminne» er et begrep som ble brukt om Frostatinget for

noen år siden, og da Folkets hus i Sauda ble fredet uttalte riksantikvar Hanna Geiran at denne type «demokratiets og felleskapets kulturminner» var for dårlig representert på fredningslista», forteller Gjertsen. – Nå er enda et viktig kulturminne av denne kategorien sikret vern. Huset ved Ormetjern er ikke fredet, men vernes nå fordi det får en eier med kulturminnevern som sin fremste oppgave.

Høyland selv har ikke satt noen betingelser for gaven, annet at kjøpet skal skje innen utgangen av året og at eiendommen skal skjøtes over til Fortidsminneforeningen som eier uten vederlag.

Følge av Arendalskrakket

Det var Arendalskrakket i 1886 som førte til at Arbeiderpartiet ble stiftet ved Ormetjern, rett utenfor bygrensa, i august 1887.

Sigholts Minde, også kjent som Huset ved Ormetjern, er der Arbeiderpartiet ble stiftet i 21. august 1887. Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Nyheten om at Sigholts Minde er reddet og at Fortidsminneforeningen blir ny eier, ble sluppet under et arrangement nettopp i det verneverdige losjehuset. En fullsatt sal gjorde at flere måtte lytte gjennom vinduene, akkurat

Det var arbeidsledighet og nød, og arbeiderne marsjerte gjennom byen. Arendal var på revolusjonens rand, skrev Arbeiderbladet 40 år etter, da partiets veteraner ble intervjuet. Byborgerne satt skremte bak gardinene med låste dører, fortalte en som deltok. Året 1886 var kort tid etter at parlamentarismen var etablert i Norge, og de politiske partiene Venstre og Høyre var stiftet. Skulle også arbeiderne få sitt eget parti?

Sentrum for disse spennende hendelsene ble et avholdslokale med navnet «Sigholts Minde». Mange arbeidere var medlemmer av denne avholdsforeningen. Huset ble bygd sommeren 1886, og var nettopp innviet noen uker før Arendalskrakket. Samholdbevegelsen hadde en rekke møter og fester i disse lokalene, og høydepunktet var stiftelsesmøtet 21. august 1887. Da møttes representanter for arbeiderforeninger fra hele Sør­Norge.

– Da Arbeiderpartiet ble stiftet, var det først og fremst allmenn stemmerett som ble krevd. Og det skjedde helt uten opprør eller revolusjonære hensikter: Arbeidere uten stemmerett stiftet et politisk parti. Huset skal i dag brukes til å fortelle denne historien og til å debattere demokrati i vår tid. Demokrati er ikke noe vi kan ta som en selvfølge, det må debatteres på nytt og på nytt, sier Gjertsen.

Karl Ragnar Gjertsen, styreleder i både Demokratihusets venner og i Fortidsminneforeningen Agder avdeling, gleder seg stort over at den lange vernekampen nå er vunnet. Foto: Hedvig Idås

Demokrati-arena

Fortidsminneforeningen har i flere år vært opptatt av Sigholts Mindes videre skjebne. Huset ble skrevet inn på Rødlista i 2019, og det har siden vært dialog med en rekke sentrale medlemmer av Arbeiderpartiet. Partisekretær Kjersti Stenseng, statsminister Jonas Gahr Støre, tidligere statsminister Torbjørn Jagland og tidligere partisekretær Martin Kolberg har besøkts huset de siste årene og gitt uttrykk for ønske om å ta vare på det, men uten at dette førte til handling.

– Vi i Fortidsminneforeningen er svært glade for at en løsning for bevaring av huset ved Ormetjern nå er på plass. Dette skjer takket være mennesker som forstår, som engasjerer seg og som dermed gjør en forskjell. Det står stor respekt av innsatsen som Demokratihusets venner har lagt ned for å sikre huset. Og det står stor respekt av bidraget fra Irvin Høyland som gjør det mulig å sikre huset som kulturminne og demokrati­arena for framtiden, sier generalsekretær Ola H. Fjeldheim.

Planen nå er at huset skal drives av Demokratihusets venner, mens Fortidsminneforeningen som eier skal ha ansvaret for istandsettingen av bygningen.

Høyland vil ikke blande seg inn i hvordan huset skal drives, men håper det kan bli noe mer enn et museum, en aktiv møteplass for ulike foreninger.

– Dette er ikke et hus som representerer kun Arbeiderpartiet, men også den brede demokratiske utviklingen som fulgte. Det sies at vi alle er sosialdemokrater, vi har alle mye å takke arbeiderbevegelsen for. Selv kan jeg takke den for kampen for like muligheter for alle, for at jeg fikk studere. For meg er dette litt som «pay back time».

som under det historiske stiftelsesmøtet i 1887. Foto: Hedvig Idås

Kulturarv Hedmark

En satsing på hus & håndverk i Hedmark

Sparebankstiftelsen Hedmark og Fortidsminneforeningens tilskuddsordning skal gi kulturminnevernet i det tidligere fylket Hedmark et stort løft. 11,5 millioner kroner skal deles ut til istand­settingsprosjekter de neste tre årene.

Søknadsfrist for midler i 2024 er 1. oktober

Er du eier av et verneverdig bygg i Hedmark?

Søk tilskudd på fortidsminneforeningen.no/ bygningsvern/kulturarv­hedmark/

Visjonære søsken forvandler den gamle fabrikktomta stein for stein

Den gamle og forfalne industritomta Vaterland 28 i Fredrikstad har på få år fått et kraftig ansiktsløft. Flere av lokalene er rehabilitert og det er igjen yrende aktivitet i det gamle fabrikkhallene. I de ferdigstilte etasjene har lokale kunstnere og håndverkere etablert atelier og verksteder. Bak det omfattende verneprosjektet står en dedikert søskenflokk på fire. Deres innsats har ikke gått ubemerket hen; prosjektet er nå hedret med Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNIs nasjonale vernepris 2024.

foto: Hedvig Idås

Sør for Gamlebyen i Fredrikstad, langs bredden av Glomma, ligger Vaterland Bevaringssenter. De vakre røde teglsteinene på fabrikkhallene skiller seg ut fra resten av småhusbebyggelsen i området.

Fabrikklokalene ble oppført i 1899 som en av landets første eddiksyrefabrikker. Eddiksyren ble fremstilt av sagmugg fra den lokale trevareindustrien. I 1914 kjøpte Sam Eyde bygget og etablerte «Det Norske Aktieselskabet for Elektrokemisk Industri», i dag kjent som Elkem. Under første verdenskrig utvant fabrikken superoksid som de første i Norge, kjemikalier som ble solgt til sprengstoffindustrien, inntil produksjonen stoppet på grunn av krig og råvaremangel.

I mellomkrigsårene stod deler av lokalene tomme før de i 1934 ble kjøpt opp av A/S

Norsk Læderindustri. I de neste tiårene produserte de kofferter, vesker og andre skinnvarer under merkenavnet «ELGO», som har gitt det lokale klengenavnet «Elgo’n» til de gamle fabrikklokalene.

I 1975 kom fabrikktomta i familien Christianslunds eie da Ragnar Luie Christianslund kjøpte den. Han gikk i gang med å omstille det gamle administrasjonsbygget til bolighus, og fabrikklokalene ble innredet som bilverksted og senere som plankebyens uoffisielle kulturhus.

Visjonærene

Bak restaureringen av Vaterland Bevaringssenter står de fire søsknene Christianslund: Susan, Anita, Sarah og Petter. De har alle stor tilhørighet til stedet. Da søsknene tok over driften av lokalene, bar teglsteinsfasaden og interiøret preg av mange års forfall.

Fabrikkanlegget fra det het Elektrokemiske Fabriker. Foto: Ukjent

Søstrene Susan, Anita og Sarah Christianslund har mange minner fra oppveksten på Vaterland. Sarah har tatt over barndomshjemmet som ligger i det gamle administrasjonsbygget på tomta.

– Pappa var raus, han leide ut lokalene til kunstnere, musikere og små bedrifter og var ikke så nøye med betaling. Derfor var det aldri nok midler i hans levetid til å sette i stand lokalene, forklarer Sarah, den yngste av de tre søstrene.

I 2020 arvet de den tre mål store eiendommen etter sin far og har siden overtakelsen jobbet iherdig med å sette i stand den store industritomten. Ved overtakelsen var fabrikkhallene dekket av graffiti, og i alle rom var det søppel og andre gjenstander etterlatt av byens løse fugler og tidligere leietakere.

1200 kvm på tre år Verneprisjuryen skriver i sin begrunnelse at Christianslund­søsknene har «utmerket seg med sitt omfattende arbeid med å bevare og restaurere Vaterland Bevaringssenter».

I løpet av tre år har de, ved siden av sine fulltidsjobber, samarbeidet med lokale tradisjonshåndverkere om å ferdigstille 1200 kvm av den totalt 1900 kvm store bygningsmassen.

Lokalene er under konstant utvikling, og de ferdigstilte seksjonene er i dag blitt verksteder og atelier for tradisjonshåndverkere og kunstnere. På Vaterland bidrar leietakerne til bevaringen av byggene. Smeden har satt i stand sine lokaler og bidratt med alt fra trapper til de særegne stjerneformede smijernsvinduene.

Det har vært viktig for søskenflokken å tenke bærekraftig og gjenbruke materialer der det lar seg gjøre.

– Hvis vi tar ned en ting ett sted, kan vi bruke den et annet sted, som for eksempel de gamle bølgeblikktakene fra 1930–40-tallet

Glassblåser Heidi Skofsrud er en av to glasskunstnere som holder til på Vaterland. Firmaet de driver sammen heter Studio Sirkel som skaper bruksobjekter og glasskunst fra resirkulert glass.

Smeden Merete Nilsen

Bua har vært essensiell i rehabiliteringen av Vaterland. Hun har guidet familien frem i søknadsjungelen og satt i stand mange av de gamle smijernsdetaljene på tomten.

som hadde blitt lekk. De var jo fulle av særpreg etter mange tiår i all slags vær, så vi brukte dem til å forsterke gjerdene der det trengtes, forteller Sarah.

Truet tradisjonshåndverk

Det lokale murmesterfirmaet Roar Kristoffersen AS bygger sine egne lokaler i det tidligere bilverkstedet, og i et av sidebyggene har en kunstmaler og et glasshåndverkerfirma flyttet inn. Kristoffersen og resten av firmaet holder fortsatt på med arbeidet. – Jeg har ikke tall på hvor mye mørtel det har gått med, men det er en god del, bekrefter Kristoffersen. Murmesterfirmaet er et av få i Østfold som besitter den murerkompetansen som skal til for å istandsette de gamle byggene på Vaterland. Selv gikk han ofte gjennom området som guttunge og er glad for at det nå settes i stand.

– Muring er dessverre et utdøende håndverk. Det er stadig færre som vil bli murere, de fleste søker seg mot snekkerfaget, forteller Roar. Han er skeptisk til utviklingen i murerfaget. Ikke bare finnes det færre murere, men under utdannelsene lærer de ikke lenger elevene eldre murerteknikker.

– Det er kritisk for faget, for da forsvinner den gamle murerteknikken, og den er det viktig å holde på. Uten den er det ingen som sitter på kompetansen til å bevare alle disse gamle murbygningene, sier Kristoffersen bekymret.

Bygg i bevegelse

I starten var det vanskelig å finne de rette håndverkerne for å sette i stand bygningsmassene.

– Det krever stor kunnskap i murerfaget for å gjøre gode vurderinger, forteller Sarah.

Det er store forandringer som har skjedd på kort tid på Vaterland, til stor glede for nabolaget og Fredrikstads befolkning. Søsknene Christianslund håper Vaterland Bevaringssenter kan inspirasjon andre til å verne i stedet for å rive.

Bygningsmassen på Vaterland­tomta er bygget i fabrikkhallstil med saltak og smijernsvinduer med flotte ornamenter. Bygningsmassen er oppført rett på granitt og murt i tråd med eldre murerteknikker.

Den originale teglsteinen er laget av blåleire som antas å være fra lokalområdet. Byggene er murt opp i blokkbandteknikk, hvor teglsteinen er lagt vekselsvis i løpeskift og koppskift, altså hvor de varierer mellom å legge teglsteinens langside og kortside parallelt med veggen.

– Det er også for det meste brukt kalkmørtel, men det finnes også spor av betongmørtel fra nyere tid, forklarer murmester Kristoffersen. Mye av utfordringen med å mure med kalkmørtel er at det er mer bevegelse i muren og at den er mer temperatursensitiv enn betong. Dette gjør murarbeidet utfordrende og tidkrevende, da kalken ikke stivner i temperaturer under 5 grader.

Derfor vil det ta lang tid før hele industriområdet er totalrehabilitert.

Stein for stein

– Vi har ingen tidsperspektiv på når vi skal bli ferdig. Vi tenker stein for stein, forklarer Anita Christianslund Larsen om det store prosjektet. Hun er den nest eldste og har selv tilbrakt mange timer på Vaterland.

Det gamle syloftet er det siste av lokalene som er blitt satt i stand. Loftet har gått fra å

Den rå og hardføre klimaet langs Glomma gjør det utfordrende å fortsette murerarbeidet på vinterstid, men murmester Roar Kristoffersen er optimistisk og tror hans egne lokaler vil stå klare til innflytting om ni måneder.

være et nedtagget reir for byens løse fugler til et stilrent kontorlokale.

En viktig del av jobben her var å bli kvitt alt søppelet som hadde samlet seg over tid. – Vi har kastet enorme mengder avfall og blitt gode venner med dem på det lokale avfallsdeponiet, sier Sarah.

Gulvet på det gamle syloftet var helt nedgriset, og noen steder var det så slitt at mannen til Anita gikk gjennom de gamle furuplankene.

– De andre ville at vi bare skulle male over gulvet, men jeg hadde bestemt meg for at det skulle pusses ned og lakkes, sier Anita. Nedpussingen tok 60 timer fordelt på ti dager.

– Man må være sta og litt gjerrig for å få til noe sånt, men når man ser resultatene, så er alt arbeidet verdt det.

Verneprisen gir ny giv

Søsknene forteller at rehabiliteringen har vært både krevende og dyr. Sammen har de lagt ned utallige timer med arbeid for å få bygningsmassen innflyttingsklar for nye leietakere.

– Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mange timer vi har jobbet her nede, forteller Anita.

Det har krevd mange arbeidstimer og økonomisk støtte. Ved hjelp av støtteordninger og tildelinger fra blant andre Kulturminnefondet og Fredrikstad kommune, har søsknene fått til den imponerende restaureringen av Vaterland 28.

– For oss er denne prisen en stor motivasjon etter en tøff og lang vinter, da det var ekstra kaldt og slitsomt å holde på her. Mye stod stille på grunn av den lange vinteren, og vi ble satt tilbake mange arbeidsuker på grunn av det, sier Susan, den eldste i søskenflokken Christianslund.

Hun forteller videre at den omfattende restaureringen er et evig pengesluk, og derfor kommer verneprispengene ekstra godt med i år.

Mye arbeid gjenstår

Den 23. august fikk søsknene over­

rekt prisen fra Fortidsminneforeningens lokallag i Fredrikstad; plakett, diplom og kr 100 000.

– Å vinne dette betyr utrolig mye for oss. Den gir oss anerkjennelse og pågangsmot til å fortsette arbeidet, forteller Anita.

Veien videre for den ambisiøse søskenflokken er å ferdigstille den neste seksjonen og finne de rette leietakerne.

– Etter hvert som én seksjon blir ferdig, leier vi den ut slik at vi hele tiden får inn ny kapital til å fortsette arbeidet, men vi må ta noen pustepauser innimellom for det er jo mye egeninnsats, forteller Sarah.

Søsknene ønsker å skape et bevaringssenter for håndverkstradisjoner, der mindre yrkesfagsspesialister kan ha verksted og virksomheter. Familien Christianslund håper

Man må være sta og litt gjerrig for å få til noe sånt, men når man ser resultatene, så er alt arbeidet verdt det.

at lokalene vil tilrettelegge for mer samarbeid og knytte de ulike fagene sammen og på den måten skape et godt samhold og miljø for de ulike leietakerne.

Det er ikke bare byggene som peker tilbake til fabrikkens opprinnelse; igjen står også deler av den gamle pipen. Mange høydemeter med tegl har rast ned, men Anita forteller at hun har høye ambisjoner for pipen.

– Jeg håper vi kan få midler til å gjenreise den og lage et utsiktstårn, så folk kan komme og se utover.

Hva som skjer med pipen vil fremtiden vise, men med den drivkraften og viljestyrken søskenflokken viser, vil det nok bli et nytt utsiktspunkt i byen innen noen få år.

Prisvinnerne fikk også en tegning av Vaterland av Nina Kjølsen Jærnes, med pipa tegnet inn. Vil den gjenoppstå?

Glade verneprisvinnere: Søsknene Christianslund, her representert ved Susan, Anita og Sarah. Broren Petter er også med i prosjektet, men var ikke til stede. Foto: Hedvig Idås

VERNEPRISEN 2024

Med en ny nasjonal vernepris etablert i 2022 ønsker Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNI å løfte frem verdien av godt vern. Totalt 150 000 kroner i prispenger skal deles ut årlig til tre mottakere. Prisen skal gå til en eller flere personer eller en virksomhet som har gjort en ekstraordinær innsats innenfor bygningsvern og vernearbeid, enten gjennom godt vedlikehold over tid, gjennom istandsetting eller restaurering. Istandsettings­ eller restaureringsprosjekter som nomineres bør i all hovedsak være ferdigstilt i utlysningsåret eller foregående år, men eldre eller pågående prosjekter kan nomineres.

Fortidsminneforeningens jury 2024 har bestått av: Grethe Holmboe, Ryfylke lokallag/Rogaland avdeling Ole Jakob Holt, Romerike lokallag/Oslo og Akershus avdeling Ellen Giskås, Sparbyggja lokallag/Den trønderske avdeling

VINNER 2024

CHRISTIANSLUND HOLDING ved Susan, Anita, Sarah og Petter Christianslund for vern og istandsetting av fabrikkanlegget Vaterland 28 i Fredrikstad.

Verneprisen består av plakett, diplom og kr 100 000. Juryens begrunnelse kan du lese på fortidsminneforeningen.no/vernepris/

HEDERLIG OMTALE 2024

KAPELLKOMITEEN FOR TANGEN GRAVKAPELL I DRAMMEN for å ha sikret kapellet for ettertida på en forbilledlig måte.

TØMRER STEIN BAKKEN FRA HEIDAL for arbeidene han har utført på Kvikne kirke og på mange andre verneverdige bygninger i Gudbrandsdalen og andre steder i landet. Hederlig omtale består av diplom og kr 25 000.

VI ØNSKER KANDIDATER TIL VERNEPRISEN 2025

Nomineringsfrist 15. desember 2024. Verneprisens statutter og mer om hvordan du nominerer kandidater finner du på fortidsminneforeningen.no/vernepris/

Jakten på fortidas kunnskap

For å kunne ta vare på bygningsarven må vi forstå. Vi må ha kunnskap. Vi må skjønne hvordan husene er bygget, hvordan materialene fungerer, hvordan løsningene er tenkt, hva som faktisk virker. Først da kan vi vedlikeholde og reparere dem slik at de varer og slik at kulturarven ivaretas.

tekst: Ola H. Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen

Ijuni var fagfolk fra hele verden samlet i Norge for å være med på International Course on Wood Conservation Technology, kjent som «Trekurset» her til lands. Kurset er i regi av Riksantikvaren, NTNU og den interstatelige medlemsorganisasjonen ICCROM og ble første gang arrangert i 1984. Årets utgave var den 21. i rekken. Deltakerne kom for å for å lære av instruktører og kursholdere og av hverandre under en omfattende rundreise. Fra Fortidsminneforeningen deltok Christina Ljosåk Ross.

Samtidig kom en delegasjon, inkludert fire professorer, fra Japan til Norge, gjennom et samarbeide med NTNU. Vi benyttet sjansen til sammen å invitere publikum til seminar i Oslo, med fire japanske og to norske innlegg. Og gode diskusjoner.

Stein på stein

Veldig mye av kunnskapen som bygningsarven vår er satt sammen av er tapt. Dette viste seg tydelig både i Norge og i andre deler av verden fra seint på 1960­tallet. Reparasjoner utført med moderne materialer og moderne tankesett sto seg dårlig. De varte overraskende kort, og mange steder skapte reparasjonene mer skader og ødeleggelser.

Kunnskapsmessig var vi nede i et hull og trengte stige for å komme opp igjen. En lang stige. Etter hvert som fagmiljøene ble mer bevisst hvilke tekniske løsninger som fungerte, så begynte man igjen å bli var den kulturelle sammenhengen byggene var skapt i. Denne erkjennelsen tok tid å etablere seg, en prosess som langt fra er over.

I Middelalderprosjektet i regi av Riksantikvaren var man opptatt av å bevare mest mulig opprinnelig materiale, samtidig som sammenføyninger skulle være utført med tradisjonelt verktøy. Spunseteknikker fra Japan var viktige forbilder. Her er prinsippet brukt ved istandsetting av et hus på Sjønstå gård i Nordland for få år siden. Foto: Ola H. Fjeldheim

Her hjemme konsentrerte vi oss om trehusene, og enkelte forutseende fagfolk begynte å jobbe målrettet for å bygge kunnskap. Trekurset var et av de første trinnene på stigen opp av hullet.

Håndverkerens rolle

Tidlig på 1990­tallet tok arbeidet ekstra fart her hjemme. Riksantikvaren startet opp Middelalderprosjektet, hvor alle ikke­kirke­

lige trebygg fra middelalderen skulle repareres. Fagfolkene bak forsto at det ikke holdt bare å reparere. Et viktig mål for prosjektet ble å gjenfinne kunnskap om materialer og verktøy og forståelsen som er bygget inn i husene.

Håndverkerne fikk en sentral rolle på byggeplassen ikke bare som utførende, men også som fortolker og de som tok endelige valg. Istandsettingene ble brukt som

Over: Deltakere fra hele verden var i sommer på et to uker langt kurs for å lære mer om bevaring av trebygninger. Norge har de siste tiårene bygget stor kunnskap og er i dag verdensledende på dette feltet, mener Ola H. Fjeldheim, her i møte med deltakere og kursholdere ved Urnes stavkirke i juni. Foto: Hedvig Idås

Kunnskapsmessig var vi nede i et hull og trengte stige for å komme opp igjen.

Over: Jon Bojer Godal instruerer i materialkunnskap på Treseminaret på Dovre i 2008. Foto: Ola H. Fjeldheim

T.v.: En av foreningens håndverksstipendiater tester ut glepphugging på Håndverksdagene på Røros 2019, med en kopi av en øks fra middelalderen. Det er mye spor etter denne teknikken på middelalderhusene. Arbeidsteknikken var glemt, men ble gjenoppdaget i arbeidet med Middelalderprosjektet. I dag finnes et stort antall håndverkere som kan teknikken. Foto: Ola H. Fjeldheim

arenaer for kunnskapsinnhenting og kunnskapsdeling, blant annet gjennom kurs.

De samme metodene ble tatt i bruk i Uthusprosjektet og i Flomprosjektet. Andre ressurspersoner ble også koblet til, som Arne Berg, med spesialkompetanse på norske middelalderbygg, og Jon Boyer Godal, med sin materialkunnskap. Parallelt var det en tilsvarende fagutvikling rundt tradisjonshåndverk i Sverige og mye utveksling av erfaringer og kunnskap.

Gjennom tre tiår er det skapt et kunnskapsmiljø rundt den bygde kulturarven i tre. Jeg tør påstå at vi er verdensledende på dette. Derfor reiser fagfolk fra hele verden til Norge for å diskutere og lære. Vi er nå i

langt bedre stand til å ta vare på denne unike kulturarven, til å forstå den og til å hente kunnskap fra den over i andre felt. Vår bygningskultur knyttet til tre er ikke lengre en museumsgjenstand, den er en levende kulturarv, en del av samfunnet.

Steinkirkenes tur

Så det paradoksale spørsmålet: Kan vi lære av vår egen historie?

Etter tiår med jobbing fra gode krefter –blant andre Fortidsminneforeningen – er et kirkebevaringsfond på plass (se også side 66). Det er bredt akseptert at kirkebyggene er en svært viktig del av vår kulturarv. Mange av dem, fra stavkirkenes tid og helt

frem til våre dager, er bygget i tre. Der må vi bruke spesialkompetansen vi har og bygge videre på den. Vi er godt skodde. Men ikke alt er bygget i tre. Vi har også en betydelig arv reist i stein, og her står vi fortsatt lang nede på kunnskapsstigen. Vi har mistet enormt mye av kunnskapen om tradisjonell bruk av mur og kalk.

Gode krefter har startet klatringen, forsert de første trinnene. Det er langt igjen, men vi har nå muligheten til å gjenfinne kunnskapen som har gjort at disse kirkene har kunnet stå i århundrer. Vi må være kloke og forutseende nok til å bygge kunnskap på samme vis som det ble gjort fra 1980­tallet og fremover. Vi må lære av å gjenta det beste fra

Jeg tør påstå at vi er verdensledende på dette. Derfor reiser fagfolk fra hele verden til Norge for å diskutere og lære.

Svært mye av materialkunnskapen fra middelaldermurverket er tapt for oss. Denne er det viktig å gjenoppdage dersom vi skal holde dette murverket i stand inn i framtida. Som ledd i denne prosessen ble en kalkovn bygget ved Moster gamle kirke i 2022 for igjen å brenne lokal kalk til bruk på middelalderbygg i stein. Her legger Per Storemyr steinheller på kalkovnen for å hindre varmen i å slippe ut etter to dagers brenning. Foto: Joakim Rehaug Roth

Dette er faktisk tidenes mulighet. La oss bruke den!

arbeidet som bygget ett av verdens beste kompetansemiljøer på treverk. Bygging av kunnskap og istandsetting av bygg må gå hånd i hånd, og være likeverdige mål.

Bruk av tradisjonelle materialer og teknikker må prioriteres. De mindre og lokale håndverksbedriftene må slippe til og gis muligheten til å bygge kunnskap. Det er de som skal vedlikeholde byggene videre, med lokal kunnskap om hver enkelt kirke. Det må være rom for å bygge kunnskap ved å prøve og feile, og de som deler sine funn – suksesser og tabber – må belønnes og berømmes for det. Kunnskapen og erfaringen vi kan bygge vil være like viktig for framtida som de istandsatte byggene.

Dette er faktisk tidenes mulighet. La oss bruke den!

Kursdeltaker Jonathan Kalvik og kursformidler Berit Bruvik bygger kalkovn på Moster i 2022. Kalkproduksjon her er gjenoppliving av en lokal kalkbrenningstradisjon som varte i mange hundre år. Foto: Joakim Rehaug Roth

Gratis abonnement

Registrer deg for å få Riksantikvarens årlige magasin, Alle tiders, rett hjem i postkassen - helt gratis!

Varmepumpe er råd nr 1

Vil du spare energi i et gammelt hus?

Riksantikvarens råd nr 1 er å velge varmepumpe først. Det skal være enkelt å gjøre gode valg som tjener både vern av gamle hus, klimaet og eiernes lommebok.

Se riksantikvaren.no/energisparing

118 kulturarv til folket meter

Tryvannstårnet, dette fjernsynsalderens ikon på toppen av hovedstaden, er til slags. Fristen for å legge inn bud er 19. september. Selgeren, Oslo kommune, har lagt inn én klar betingelse til kjøperen: At tårnet igjen gjøres tilgjengelig for publikum.

tekst: Magnus Ullnæss og Lars Erik Haugen. Artikkelen er basert på Ullnæss’ diplomoppgave Tryvannstårnet. Acending. Decending.

Mellom skog og by, 529 meter over havet, troner Tryvannstårnet. Det 118 meter høye krinkastingstårnet er et velkjent landemerke. Tårnets ikoniske silhuett er en like naturlig del av horisonten som dets omkringliggende trær og åser. Som et eksempel på norsk infrastrukturell etterkrigsarkitektur og monument for spektakulær ingeniørkunst er tårnet en viktig del av vår kulturarv. Tryvannstårnet har gjennom sin 150 år lange historie blitt et flerfasettert monument.

Tryvannstårnet slik vi kjenner det i dag, fotografert i 2010. Foto: Thomas Berglund, Wikimedia Commons

Som et teknologisk monument er tårnet et symbol på hvordan Norge gjennom fjernsyn og radio ble knyttet sammen til en moderne stat. Som et kulturelt monument har tårnet spilt en viktig rolle i Oslo bys sterke forhold til Oslomarka. Tryvannstårnet har på mange måter blitt et symbol og monument som kobler by og natur sammen.

I forbindelse med Magnus Ullnæss’ diplomoppgave ved Arkitektur­ og designhøyskolen i Oslo er mulighetsstudien for Tryvannstårnets fremtid gjenstand for analyse og design. Tårnets kulturminneverdi bør sees i lys av dets historie. Tryvannstårnet har nemlig et lenger liv enn de fleste aner; tårnet som står der i dag er nemlig fjerde generasjon på Tryvannshøyden.

Et tårn som priser friluftslivet

På midten av 1700­tallet led Kristiania befolkning, som i mange andre industribyer, av forurensing og sykdom. Som et resultat søkte stadig flere mennesker den omkringliggende naturen i Nordmarka som en flukt fra byens fordervelse, et sted for rekreasjon og hvile. Det norske begrepet og kulturfenomenet friluftsliv oppsto. Rekreasjonsbruk av det norske landskapet har de siste 150 årene blitt en integrert del av den norske kulturen. Enhvers rett til å bruke naturen er selv fastsatt ved lov, i Friluftsloven.

En av hovedpersonene bak denne kulturbølgen var en av Norges rikeste bankmann, konsul Thomas Heftye (1822­86), en naturelsker og et ekte friluftsmenneske. Heftye hadde et ambisiøst mål om å gjøre Norges spektakulære natur billig og tilgjengelig for folket. I 1868 etablerte han Den Norske Turistforening (DNT). Over 150 år senere er DNT en viktig del av den norske kulturen med over 300 000 medlemmer og regnes av mange som et symbol på nordmenns kjærlighet til naturen.

I 1867, året før han etablerte DNT, ville Thomas Heftye opprette et landemerke som inviterte Kristianias innbyggere til å delta i hans lidenskap for Nordmarka. Hvilken bedre måte enn å bygge et utsiktspunkt over den voksende byen og omkringliggende skog! Mellom byen og skogen, med utsikt til alt, var Tryvannshøyden det perfekte stedet: I 1867 reiste Thomas Heftye det første tårnet, 20 meter høyt, som en portal mellom by og natur.

Testamentert til Kristiania by Allerede 16 år senere, i 1883, ble det første Tryvannstårnet revet på grunn av råte og forfall. Umiddelbart bestilte Heftye oppføring av et andre tårn på samme sted, to meter høyere og mer robust. I 1884 var det nye tårnet ferdig og kunne igjen tjene offentligheten som en inngangsportal til skogen. På sitt dødsleie i 1886 testamenterte Thomas Heftye tårnet og to mål land til

Konstruksjonen startet i 1959 ved å grave et 30 meter dypt hull ned i fjellet. Tårnets betongkonstruksjon ble støpt som en søyle fra 30 meter under bakken til ca. 64 meter over bakken. Foto: Knutsen Fotosenter, Norsk Teknisk Museum

En arbeider avbildet under konstruksjonen av tårnet. Foto: Knudsens Fotosenter, Norsk Teknisk Museum

Kristiania by med forbehold om at området måtte brukes til offentlige aktiviteter og rekreasjon. Som med det første tårnet kunne heller ikke det andre tårnet stå mot kreftene i naturen, og i 1924 var tårnet i så dårlig forfatning at også det måtte rives.

På grunn av politisk strid og økonomisk nedgang ville det ta 11 år før Tryvannshøyden igjen hadde et tårn. I 1930 arrangerte Oslo en arkitekturkonkurranse der over 75 arkitekter deltok. Til slutt vant arkitekt Eyvind Mostue konkurransen, men mangel på offentlige midler gjorde at hans vinnende prosjekt aldri ble bygget. I et notat datert 30. november 1932 erklærte borgermesteren i Oslo at byen hadde en moralsk forpliktelse til å opprettholde Thomas Heftyes arv, og at det alltid skulle være et tårn på Tryvannshøyden.

For å spare kostnader bygde derfor byen et tårn basert på byarkitekt Harald Aars nøkterne forslag. For å spare enda mer bygde man tårnet med lokalt tømmer som hadde falt i en storm i 1930. Tryvannstua, som fremdeles står i dag, er delvis konstruert med dette

nedfallstømmeret. Tårnet, 18,5 meter høyt, ble konstruert med 16 master og designet for å ligne et slottstårn med en dobbel helixtrapp, en for hver bevegelsesretning. Men naturkreftene satte inn og historien gjentok seg. I 1953 hadde tårnet, som sine forgjengere, forfalt til en farlig grad og ble igjen stengt for offentligheten og deretter revet i 1962.

I ly av den kalde krigen

Siden oppstarten av norske radiooverføringer på 1920­tallet har Tryvannshøyden vært en sentral plass for sending og mottak av radiosignaler. Med sin høyde over hovedstaden var og er Tryvannshøyden et naturlig sted for å sende signaler. Som leder av Televerket var det faktisk Thomas Heftyes sønn, Thomas Heftye jr., som fikk de første AM­radiomottakerne og ­senderne bygget på Tryvannshøyden.

1950­tallet så en stor utvikling i kringkastingsteknologier, hovedsakelig FM­båndbredden og fjernsyn. Hvis en nasjonal dekning av kringkastingssignaler skulle

Byggeprosessen var i sin tid spektakulær, og det var mange som tok turen for å se fremdriften i prosjektet. Foto: Knudsens Fotosenter, Norsk Teknisk Museum

En av disse hemmelige prosjektene var et nytt tårn på Tryvannshøyden.

oppnås, måtte det bygges et nytt nettverk av 47 hovedsendere og mottakere. På samme tid var signaletterretning (SIGINT) i ferd med å bli en av de største slagmarkene under den kalde krigen. Norge som NATOs nordlige flanke mot Sovjetunionen hadde en enorm strategisk betydning og ville spille en viktig rolle i å samle signaletterretning for de allierte. Med stor hemmeligholdelse ble det planlagt å bygge et nettverk av SIGINT­installasjoner over hele landet.

En av disse hemmelige prosjektene var et nytt tårn på Tryvannshøyden. Tegningen av planene for dette tårnet ble utført av Forsvarets egen arkitekt Peter Andreas Munch «PAM» Mellbye (1918­2005). Å holde et prosjekt av denne størrelsen skjult rett i utkanten av Oslo var en umulig oppgave, men tilfeldigvis var det behov for et nytt kringkastingstårn. Planene ble derfor endret til et tårn for kringkasting med en hemmelig militær komponent, nesten alt finansiert av NATO.

Byggingen av den nye tårnet begynte i 1959. 15. september 1962 kunne det fjerde Tryvannstårnet endelig åpne dørene for publikum. Tårnet som reiste seg 118 meter til værs bestod av en betongtårnkonstruksjon som etterlignet de omkringliggende furutrærne.

I tillegg til tårnet besto anlegget av to servicebygninger på bakkenivå, en for sending og det offentlige, og en for militære formål. Disse bygningene huset et besøksmottak, kontorer og teknisk utstyr. Seks av

Med stengingen av FM­båndet var Tryvannstårnets liv som en infrastrukturell maskin til tjeneste for landet over.

tårnets åtte etasjer var for sendingsutstyr, og de to øverste etasjene var besøksplattformer 60 meter over bakken; en innendørs plattform for bruk hele året og en utendørs plattform for sommerbruk.

Et nasjonalt ikon

Ved utgangen av 1960­tallet ble sendenettverket tilgjengelig over hele landet. Ved å bruke Tryvannstårnet som et designelement i sine fjernsynssendinger, ble tårnet et ikon for TV og radio, det ble hver nordmanns TV­tårn. Tårnet ble øyeblikkelig en attraksjon, og trakk så mange som 120 000 mennesker opp til sin utsiktsplattform 60 meter over bakken. Her fikk publikum en 360 graders panoramavisning som dekker over 30 000 kvadratkilometer, fra svenskegrensen i øst til Gaustatoppen i vest.

Gjennom 1980­tallet ble det en jevn nedgang i besøkende. Da myndighetene i 2004 innførte nye brannregler, ble tårnet vurdert som usikkert for offentligheten. Skulle man løse problemet krevdes omfattende arbeid og finansiering, noe det ikke var rom for. Tårnet stengte for offentligheten i 2005.

De neste årene mistet tårnet stadig mer av sitt formål. Med det nye digitale bakkenettverket ble TV­sendingene stengt i 2007. Radiosendingene var neste på listen, og i 2017 ble FM­båndet dekommisjonert. Med stengingen av FM­båndet var Tryvannstårnets liv som en infrastrukturell maskin til tjeneste for landet over. Etter å ha tjent nasjonen som en teknologimaskin står det nå 62 år gamle tårnet som et monument uten sin funksjon, et foreldet monument.

Verneverdig infrastruktur

Dette reiser spørsmålet om optimal håndtering av kulturarv som Tryvannstårnet, en bygning hvis konstruksjon har overlevd sitt program. En kan spørre om andre tilnærminger er nødvendige når det gjelder beskyttelse av industri­ og infrastrukturarkitektur, som en nedlagt oljeplattform, sammenlignet med mer klassiske eksempler på vår kulturarv. Å se på Tryvannstårnet som en viktig del av den norske kulturarven og derfor verdt å

Det eneste kjente bilde av det første tårnet på Tryvannshøgden. Det sto fra 1867 til 1883, da det ble revet grunnet råte. Foto: Holmenkollen før skibakken, Skiforeningen

bevare, er ikke en selvfølgelig konklusjon. Diskusjonen om hva man skal gjøre med tårnet har vært pågående siden dekommisjoneringen i 2017. Meningene er delte mellom å rive det ned og bygge et nytt tårn, bevare det eller selge det. I 2021 listet Oslo kommune tårnet som bevaringsverdig. Samtidig har myndighetene anbefalt at tårnet skal selges til private investorer.

I dag ligger Tryvannstårnet til salgs på Finn.no, der salgsobjektet beskrives som «ikonisk markaeiendom på toppen av Oslo». I prospektet heter det at «Byantikvaren vurderer Tryvannstårnet til å ha nasjonal verdi som kulturminne, og påpeker at anlegget skal behandles som om det var fredet.» Videre står det at Oslo kommune ønsker å sikre at både dagens og fremtidige generasjoner får tilgang til å se og oppleve Tryvannstårnet, selv om bygget og eiendommen går over i privat eie.

Tv.: Det andre tårnet på Tryvannshøyden, fotografert i 1919. På sitt dødsleie testamenterte Thomas Heftye blant annet tårnet og eiendommen rundt til Kristiania by. Foto: Eyvind Botolfsen, Oslo Museum

T.h.: Det tredje tårnet på Tryvannshøgden, reist i 1932 og revet i 1962. For å spare penger ble et bygget av nedfallstømmer etter en storm. Tårnet fikk en utvendig, dobbel helix­trapp, som vist på bildet. Foto: Karl Harstad, Oslo museum

Eiendommen selges derfor med vilkår om at allmenheten skal ha tilgang til Tryvannstårnet og skal ha ferdselsrett på eiendommen. Fristen for å legge inn bud er 19. september.

Helix-trapp som løsning?

Nettopp potensialet som publikumsattraksjon er en sentral del av Ullnæss’ diplomoppgave. Anlegget under bakken, som tidligere har vært utilgjengelig for allmennheten, kan utnyttes til utadrettet virksomhet. I diplomoppgaven har forfatteren latt seg inspirere av Tryvannstårnets historie, der en dobbel helix­trapp løser tårnets utfordrende brannsikkerhet. Samtidig byr en slik løsning på en arkitektonisk opplevelse av å bevege seg gjennom tårnets ingeniørkunst. Bevegelse er sentralt i opplevelsen av Oslomarka, der et nettverk av stier og veier brukes til både industriell infrastruktur og

Flyfotografi av tårnet viser Oslomarka som brer seg mot horisonten. Foto: Ukjent, Norsk Teknisk Museum

rekreasjon. Ved å se på Tryvannstårnet som en forlengelse av Oslomarka, ønsker Ullnæss at publikum skal kunne oppleve tårnets arkitektoniske kvaliteter som en kuratert rute. Bevegelsen gjennom tårnet, både horisontalt og vertikalt, speiler bevegelsen i skogen og gir en unik 360-graders utsikt fra plattformen.

Bevaring av tårnets fasade og silhuett i henhold til brannforskrifter, som krever to separate rømningsveier, var en av hovedutfordringene i masteroppgaven. Inspirert av den tredje generasjonen av Tryvannstårnet, ble en dobbelt helix­trapp designet inne i tårnkeglen. Ved å utforme hvert trappeløp som en individuell branncelle, ble to unike veier etablert, en for å bestige og en for å stige ned.

300 + kr 79 i porto

Hva kan vi lære av den langvarige konflikten frem mot rivingen av Y­blokken i 2020, nå som støvet har lagt seg? Lærdommer fra Y­blokken samler tverrfaglige perspektiver på vernekampen, bygningen og byrommet. Saken brakte frem nye forskningsprosjekter; om mobiliseringen for bevaring, modernismens kulturarv og fremtidens kulturminnevern.

Seks forskere fra ulike fagfelt bidrar i denne utgivelsen med ny innsikt om den mest omtalte vernesaken i vår tid; Kristin Bergtora Sandvik, Torgeir Rinke Bangstad, Even Smith Wergeland, Sveinung Krokann Berg, Joar Skrede, Marte Danbolt og Espen Johnsen.

Utgitt av Fortidsminneforeningen med støtte fra Kulturrådet og Fritt Ord.

Kjøp boken på fortidsminneforeningen.no/ nettbutikk

Poesi midt i verdensarven

I juni åpnet Urnes stavkirke opp sin nye publikumsattraksjon, Stille poesisti. Diktene som publikum kan se på stien, henger i trærne langs den naturskjønne løypen.

tekst og foto: Hedvig Idås

Skjøtter Morten Løwe har arbeidet i det historiske landskapet. I to år har han, med hjelpere, slått og «gresset» slik at kulturlandskapet igjen står åpent etter mange år med gjengroing. På runden Stille poesisti kan publikum se resultatet og lese norske og internasjonale dikteres tolkninger og hedringer til naturen. Prosessleder i Urneshagegruppa og rådgiver for formidling og publikumsutvikling

i Fortidsminneforeningen, Astrid Galstad, håper at de som kommer vil få oppleve roen i landskapet rundt Urnes. Hun forteller videre at prosjektet Stille poesisti har vært planlagt som en del av besøksopplevelsene ved Urnes i flere år, og har et lokalt utspring.

– Poesistien er en del av bærekraftarbeidet rundt Urnes og vil fordele besøkendes fotavtrykk på flere aktiviteter. Dette er også

T.v.: Poesistien har vært godt besøkt hele sommeren og det mangler ikke på lovord fra de besøkende.

De utvalgte diktene som henger i trærne langs stien på Urnes er hentet fra inn­ og utland. Hyllesten av naturen er den røde tråden som forbinder verkene sammen.

Over: Å bevare det biologiske mangfoldet har vært sentralt i arbeidet med kulturlandskapet, en innsikt som er livsnødvendig for fruktnæringen på Ornes, forteller Morten Løwe.

Før i tiden var det beitedyr som holdt gresset nede. Nå er det skjøtter Morten Løwe og teamet hans som rydder vegetasjonen.

Roen senker seg fort når man ankommer Ornes. Skjøtter Morten håper det vakre naturlandskapet og poesistien vil gi de besøkende rom til refleksjon og ettertanke om naturens viktige rolle i menneskers liv.

en del av arbeidet vi gjør opp mot FNs bærekraftmål nr. 11: Bærekraftige byer og lokalsamfunn, sier Galstad fornøyd.

Løwe håper publikum vil følge stien og nyte naturen.

– Målet er at poesien kan styrke den sanselige opplevelsen til vandrerne og åpne opp for refleksjoner om sin egen rolle i å ta vare på både kulturminner og kulturlandskap.

Alternativ til å stå i kø

Poesistien har allerede fått celebert besøk; Dronning Sonja var på et privatbesøk på Urnes i sommer og tok seg da en runde langs den nye traseen. Stien har en dobbeltfunksjon; ikke bare formidler den poesi og kulturlandskapsforståelse, den gir også publikum et etterlengtet alternativ til å stå i kø for guidet omvisning.

– Det er kun 25 personer av gangen på guidet tur i stavkirken, og da er det et kjærkomment tilskudd med en gratis poesisti som kan ta unna noe av køen, forteller Ingunn Njøs Storvik, daglig leder ved Urnes stavkirke.

Urneshagegruppas arbeid har kommet som et resultat av publikumsundersøkelser

som er blitt gjort blant besøkende på Urnes. Mange svarer at det å få en felles opplevelse med venner og familie er grunnen til at de velger å besøke stavkirken.

– Vi håper Stille poesisti kan bli nettopp denne delte opplevelsen som skaper felles minner, sier Galstad.

Funkisgården Frederik Stangs gate 35, en sidegate til Bygdøy allé i Oslo, ble oppført i 1939, etter tegninger av arkitektene Lorentz Harboe Ree (1888­1962) og Carl Buch (1892­1968).

Foto: Trond Rødsmoen

Den lykkelige stil

På 1930-tallet var nye arkitektoniske idealer helt dominerende i Norge. Funksjonalismen var uttrykk for en moderne livsstil, for tro på fremtiden, ja selv for et lykkeligere liv. For en del arkitekter rommet begrepet like mye ideologi som hus.

tekst: Nina Behrendt Kraft

Eiendomsmeglere skryter gjerne at et hus er «funkis», uansett om det kommer fra den faktiske perioden for 80 til 100 år siden eller ble bygget langt senere. Det kan visstnok få opp prisene. Mange vil bo i et funkishus, ikke minst arkitekter, kunstnere og kunsthistorikere.

Ekteparet Knut Ljøgodt og Joakim Borda tilhører den siste gruppen. De to kunsthistorikerne holder til i en ca. 100 kvadratmeter stor leilighet i en bygning fra 1937 helt nederst i Oslos Bygdøy allè. Nr. 92 er et «ekte» funkishus fra perioden, som i Norge regnes fra 1927 til 1940.

Utenpå er huset stramt og hvitt med glatt pussfasade – akkurat slik man tenker seg alle bygg under funksjonalismen, eller perioden som på folkemunne blir kalt funkis.

Men inne hos Knut og Joakim er det fargerikt og fullt av overraskelser. Svært fargerikt, faktisk, selv om veggene i den sammenhengende stuen og spisestuen er nesten hvite.

På dem henger det et stort antall malerier fra epokene som Knut og Joakim arbeider med, henholdsvis skandinavisk 1800­tall og latinamerikansk barokkmaleri fra 1600­ og 1700­tallet. De har i tillegg samlet en del på samtidskunst av kunstnere de kjenner og har arbeidet sammen med. De er alle frodig spredt utover enhver ledig vegg og bordflate.

Frodigheten fortsetter i storblomstrede gardiner i sterke farger og dypgrønne bokhyller i biblioteket, som samtidig er Knuts arbeidsværelse. Veggene i entreen er dekket med blomstret tapet fra 1940­tallet i lignende type mønster.

– Her har dere ikke nektet dere noe som helst? Er dette egentlig funkis?

– Ja, sier de i kor.

– Det er en myte at funkisstilen var sorthvit og minimalistisk, mange av den tidens formgivere brukte farger og mønstre i sine innredninger. Grønnfargen i biblioteket ble

for eksempel patentert av Le Corbusier, forteller Joakim.

Et blankt lerret for vårt liv – Vi lette etter en passende og original funkisleilighet i lang tid fordi mange av leilighetene var blitt ødelagt innvendig i årenes løp, med kjøkken som er flyttet inn i stuen og downlights i taket. Eller de var for dyre, sier Joakim.

Godt lys og utsikt ble regnet som moderne. Persienner var utrolig moderne!

– Hvorfor funkis? Fordi vi ville ha store vegg-arealer og rene og detaljeløse flater. Da er jo funkis ideelt. Vi ville fylle det med vårt liv og vår kunst, sier Knut.

– Vi var lei av vår upraktiske 1800­tallsleilighet på St. Hanshaugen. Da vi midt under pandemien, etter mange måneder på utkikk etter nye leilighet, endelig fant denne, var vi de eneste som bød. Den så ikke så imponerende ut, var en del nedslitt, men vi så at skjelettet var bra, og at det ikke var foretatt noen avgjørende forandringer. Det var nettopp det vi ønsket oss, så mye originalt som mulig, som dører, tregulv, peis og original planløsning. Vi har gjort ekstremt lite oppussing, bortsett fra å slipe gulvet og male overflater. Vi rører ikke noe som er opprinnelig, understreker Joakim.

– Vi så med en gang at det er gjennomlys, typisk for funksjonalisme, lyst og grønt

på baksiden og at kvadratmeterne er godt utnyttet med gode romløsninger. Det er også kjennetegn ved funkis. Radiatorene er også fra 1930-tallet. De varmer godt og er energieffektive. Det var datidens arkitekter opptatt av, og det er vi også. – Dere har ikke så mange møbler og gjenstander som akkurat roper funksjonalisme? – Det var jo slik folk innredet da huset var nytt også. De tok med seg det de hadde. Jeg har for eksempel arvet dette drøyt 130 år gamle bordet – som jeg bruker som arbeidsbord – fra min slektsgård. Men sofaen, gardinene og flere av stuemøblene er tegnet av Josef Frank på 1930-tallet. Omtrent halve innredningen er «fra tiden» men slik vi har innredet leiligheten så ser det ikke ut som det mange tenker seg er funkisstil. Inspirasjonen er den svenske interiørdesigneren Estrid Ericson, som blandet stiler fra hele verden og fra forskjellige tidsepoker. De som flyttet hit da det var nybygg, hadde nok noe med seg de også, tipper Knut.

Befriende

Arkitekt Erik Fenstad Langdalen gir ham rett i det. Det var ingen bruk­og­kast­kultur på 1930-tallet, og folk hadde nesten alltid møbler som var eldre enn huset de bodde i.

– Det er noe befriende i å se en leilighet som ikke er møblert i stram minimalisme fra vår tid, eller fulle av møbler som ble tegnet av en berømt arkitekt fra 1920­ og 1930-tallet, mener Langdalen.

– Jeg har vært i mange funkis­leiligheter med ekstremt få møbler. Og de få som er, er gjerne formgitt av en kjent arkitekt eller designer. Det kan bli veldig kjedelig.

Mange funkisleiligheter i Oslo var beregnet på både arbeider­ og middelklassen, fremgår det av boken Nye Hjem: Bomiljøer i mellomkrigstiden, redigert av Morten Bing og Espen Johnsen. Flertallet ble innredet trolig ved hjelp av møbler beboerne hadde fra før, pluss noen nye møbler

Bygdøy allé 92 er bygget i 1937, midt i det som regnes som et «ekte» funkishus fra stilperioden som i Norge regnes fra 1927 til 1940.

Foto: Trond Rødsmoen

i en stil som ligger et stykke unna de kirurgiske stålstolene mange forbinder med stilretningen.

Samtidens funksjonalistiske arkitekter på 1930-tallet mislikte dog sterkt nyproduserte møbler i nybarokk eller nyrokokko stil. Best likte de fleksible stålrørsmøbler som kunne flyttes på rundt i leiligheten.

Oslos vestkant

De aller mest pengesterke kunne få laget hele interiører til sine funkis luksusvillaer, mens «funkis»­stilen for resten av befolkningen, særlig den norskproduserte, har en del buede linjer og er relativt enkel, men det er mye tungt og mørkebrunt og materialvalg som minner om tidligere perioder. Mange foretrakk kanskje også noe litt mindre moderne.

Arkitekten bak Bygdøy allé 92 var Fridtjof Lykke­Enger, som tok sin eksamen ved Norges Tekniske Høyskole i 1930, så han var ung da huset ble oppført. Lykke­Enger er mest kjent for sin modernistiske arkitektur fra 1950­ og 1960­tallet, så dette huset er

ikke så representativt for ham. Men da han gikk på arkitekthøyskolen, forklarer Joakim, var det stor interesse for Bauhaus i Norge, «og dette huset virker veldig Bauhausinspirert med detaljer som minner om noen av Walter Gropius’ bygninger».

Bygningen ligger også i et område som ellers er sterk preget av funksjonalisme fra 1930-tallet. På den andre siden av Bygdøy allé ligger flere hus formgitt av noen av funksjonalismens tungvektere i Norge, som «Heia», tegnet av Nikolai Beer og oppført i 1933–34.

Middelklasse

Det er ikke tilfeldig at vi finner slike klynger av funkis på Oslos vestkant. For mens de fleste av funksjonalismens mest kjente arkitekter var opptatt av sosiale aspekter og ønsket å bygge vakre og funksjonelle hus for arbeiderklassen, var det i realiteten mest middel- og overklassen som fikk gleden av å bo i den moderne, nye stilen. De fleste husene var relativt dyre, og utbyggere av leilighetskomplekser på Oslo øst tok ikke alltid

sjansen på den nye arkitekturen – skjønt det endret seg noe utover på 1930-tallet, spesielt fra da OBOS ble skapt i 1936.

– Det var ikke fattigfolk som bodde her i Bygdøy allé før krigen. Det var folk som hoppet inn i bilen og var nede på Bygdøy i en fei for å ta seg et morgenbad. Leilighetene her har hver sin garasje og det kan tenkes at noen hadde båt liggende ved Frognerkilen 200 meter unna, sier Joakim.

Noen av de mest sentrale hovedstadsarkitektene som ville skape hus i den nye stilen fikk lettere oppdrag på vestkanten enn på østkanten, forklarer Espen Johnsen, en av redaktørene for den nevnte boken Nye Hjem: Bomiljøer i mellomkrigstiden. – Derfor er det flere interessante hus og områder i vest som skiller seg ut ved å være litt mer kunstnerisk innovative.

Idelogien var ifølge kunsthistorikeren Wenche Findal, som selv bor i et funkis­hus, «i stor grad bygd på sosialismens politiske ideer», og man forestilte seg at det nye livet var for folk flest. Men, som hun påpeker: «I realiteten ble funksjonalismen en stil for

Ekteparet Knut Ljøgodt og Joakim Borda er begge kunsthistorikere og lette etter en funkis­leilighet som hadde det opprinnelige. Det fant de i en ca. 100 kvadratmeter stor leilighet i en blokk fra 1937.

Foto: Nina Berhendt Kraft

Det var nettopp det vi ønsket oss, så mye originalt som mulig, som dører, tregulv, peis og original planløsning.

Funksjonalismen var ikke bare ren og hvit, den var også fargerik. Her fra kontoret, med original radiator. Foto: Nina Behrendt Kraft

De blå flisene går igjen som dekor både på fasaden og ved alle inngangsdørene. Foto: Trond Rødsmoen

middelklassen, for akademikere og andre intellektuelle, for kunstnere og arkitekter.»

Fremtidstro

«Det nye hjemmet i funksjonalistisk stil ble så å si koreografert inn i 1920­årenes utopiske forestilling om at arkitektur og design skulle skape en evig lystbetont tilværelse», skriver Findal i sin bok Funksjonalismens boliger.

Mellomkrigstiden var en periode da mange så lyst på tilværelsen. Det ble moderne med sport og friluftsliv, det ble moderne å gå ut og danse og å gå på kino. Det ble moderne å være moderne, og å tilbringe mye av tiden utenfor hjemmet med morsomme og sunne aktiviteter.

«De harde 30-årene» var nok en realitet, men få forutså en ny verdenskrig. Det var en generell optimisme og fremskrittstro. Boligene fikk samtidig ny, spennende og arbeidsbesparende teknologi. Sentralvarme ble innført. Elektrisitet ble vanlig. I 1927 hadde omtrent 60 prosent av boligene i Oslo elektriske kokeplater, 44 prosent elektriske ovner, 17 prosent støvsuger.

Både private firmaer, som ville selge de nye apparatene, og kommuneingeniører drev intens propaganda for å få alle med i den nye hverdagen, som skulle bli sunnere, renere og lykkeligere. Avisene gjorde propaganda for den nye stilen ved å utlyse landsomfattende arkitekturkonkurranser.

– De fleste som bodde i disse nye husene var nok mer opptatt av at funksjonalismen var funksjonell enn hvordan den så ut. Mange som flyttet inn i en funkisbolig, selv i et middelklasseområde som Bygdøy allé, kom nok fra leilighet med do i bakgården. De ville ha det varmt og behagelig. De ville ha moderne kjøkken og vaskerom i kjelle­

Funksjonalismen var rasjonell, men ikke nødvendigvis praktisk.

ren – og gjerne balkong, mener Langdalen. – Godt lys og utsikt ble regnet som moderne. Persienner var utrolig moderne!

Effektiv maskin

Den trolig aller mest innflytelsesrike funksjonalisme­arkitekten internasjonalt, Le Corbusier (egentlig navn Charles­Edouard Jeanneret, 1887–1965), kalte funksjonalisme­boligen «en maskin til å bo i». Hvis man ikke er så glad i teknologi, kan det oppfattes som sterilt og menneskefiendtlig, men for datidens mennesker var maskiner noe nytt og spennende og oftest positivt. Dessuten kan man – som Findal påpeker – oppfatte utsagnet som «så presist og velfungerende som en maskin».

Innvendig i funkisleilighetene var det også lagt vekt på effektivitet. Kjøkkenet var kun for husmoren eller hushjelpen som kun skulle lage mat der. Matos ble regnet som usunt, så kjøkkenet var lite. Spise skulle man gjøre i spisestuen.

Amerikanske teorier om hvor mange skritt husmoren måte gå for å utføre sine gjøremål, ble populære. Her skulle det spares på

Professor Dahls gate 31­33, tegnet av arkitekt Fridtjof Reppen. De to blokkene ble oppført i årene 1929­39 og går i bue mellom to gater. Detaljene som definerer blokkene er ferskenfargede og hvite pussflater, blå inngangsdører, avrundet rekkverk ved inngangspartiene og «kahyttsvinduer». Foto: Trond Rødsmoen

skrittene ­ minst mulig plass mellom komfyr og oppvaskbenk. På soveværelset skulle det soves, så det var ikke spandert så mange kvadratmeter på det heller.

De fleste av familiens aktiviteter skulle foregå i det største rommet, stuen, som gjerne hang sammen med spisestuen.

Og det aller minst rommet – foruten WC og bad som begge var knøttsmå og oftest adskilt – var «pikeværelset» som lå vegg i vegg med kjøkkenet. Det kunne være på seks til sju kvadratmeter.

Var hushjelp moderne?

Utbyggerne regnet fortsatt med at folk hadde tjenestepike, det var en del av middelklasselivet. Det var normen for nybygg av leiligheter i Oslo helt opp til andre verdenskrig, selv om det ikke var mer enn ett soveværelse til familien.

«Hushjelpen var fortsatt en forutsetning for dette moderne gode liv», og hun skulle helst være «usynlig», skriver Hallvard Trohaug i en artikkel i boken Nye Hjem.

– På ett nivå var det å planlegge funkisleiligheten med rom for hushjelp umoderne og lite fremtidsrettet. Samtidig visste både utbygger og arkitekter at det var viktig for byggets sosiale status, bekrefter Johnsen.

Rasjonalitet og estetikk

– Var funksjonalismen generelt mye mer funksjonell eller rasjonell enn det som kom forut – og det som kom etter?

– Det ble i arkitektenes argumentasjon lagt vekt på rasjonalitet, og særlig på effektive, hygieniske og moderne små kjøkken og bad med vannklosett og oppvarming med radiatorer. Elektrisk utstyr som komfyr, støvsuger og strykejern var under utvikling. Så svaret er mest ja, sier Johnsen.

– Leilighetenes planløsninger ble også tegnet slik at kvadratmeteren ble godt utnyttet, uten lange korridorer som på 1800­tallet og uten hensyn til symmetri. Idealet var at de enkelte rom ble brukt til det de var planlagt for. På kjøkkenet lages det kun mat, på soverommet skal man sove. Samtidig kunne man samle soner hvor beboerne kunne utføre ulike aktiviteter, slik som «den kombinerte stue» som både skulle være dagligstue, spisestue og ha en liten arbeidsplass eller sone for bibliotek.

Stuen skulle benyttes av hele familien og ha plass for gjester. Komfort og bruk skulle være viktigere enn at stuen så imponerende ut. Det ble brukt gode og varige materialer. Å få mye lys inn i boligen var viktig. Det var populært med rekker av horisontale vinduer over hele fasaden – vindusbånd –som ga boligene mer dagslys. I Bygdøy allé 92 har eksempelvis flere av leilighetene et meget stort stuevindu. Dette var mulig fordi man brukte betong, så ytterveggene ikke lenger var bærende.

Den funksjonalistiske Skansen restaurant ble tegnet av arkitekt Lars Backer (1892–1930)og oppført på Kontraskjæret i Oslo i 1927. Bygningen ble revet 1970. Foto: Ukjent, Oslo Museum/Wikipedia Commons

FUNKSJONALISMEN

• Europeisk stilretning fra mellomkrigstiden, i Norge fra 1927

• Den vanlige kortformen «funkis» ble først brukt under Stockholmutstillingen i 1930, og hadde til å begynne med negativ valør

• Kjennetegn: glatte fasader, flate tak, mangel på ornamentikk, ofte asymmetrisk uttrykk, vindusbånd horisontalt uten mellomrom mellom (som var mulig fordi det nye materiale, betongen, gjorde at veggene ikke lenger var bærende), løsninger som skapte flytende overganger mellom inne og ute, bevissthet om stedet slik at man tok hensyn til hvor solen befant seg om morgenen og ettermiddagen, gjerne soveværelser mot øst og stue mot vest, lys, luft og grønt, verandaer og balkonger, hjørnevinduer

• Noen norske funksjonalisme­arkitekter: Ove Bang, Herman Munthe­Kaas, Nikolai Beer, Lars Blakstad og Arne Korsmo

– Funksjonalismen var rasjonell, men ikke nødvendigvis praktisk. Planløsningene var lite fleksible. Det var også en visuell stil som kunne tendere mot effektmakeri. Og det er viktig å være klar over at funksjonalismen ikke var homogen. Den variert i kunstnerisk innstilling, og i estetikk versus rasjonalitet, sier Johnsen. – Det er ikke nødvendigvis det mest rasjonelle å satse på jernvinduer og flate tak i vinterlandet Norge fordi det var et hovedpoeng hos sveitsisk­franske Le Corbusier.

Den nye tid

Den amerikanske arkitekturhistorikeren Stamford Anderson har undersøkt skissematerialet til funksjonalistiske prosjekter, og det viser seg at i mange av husene fra epoken ble ytre form fastlagt før funksjon.

Funksjonalismearkitektene selv brukte ofte ord som går langt utover det rent rasjonelle, men la vekt på lykke og skjønnhet.

I bladet Hus og Have skrev signaturen «funkis» i 1930: «Funksjonalismen er ikke noen ny stilart – den er en ny tid, og den kommer som et vårbrudd med lys og luft og vann og sol til alle Europas folkeslag».

I sin tale i Oslo Arkitektforening i 1933 sa Le Corbusier: «Man må berike ånden og hjertet og skaffe de enkelte individer hus som bringer begeistring og glede, og føre menneskene mot en ny livsførsel.»

Findal snakker i boken sin om «en klar, nesten vektløs skjønnhet» en «lett eleganse» og en «lystbetont og lekende kultur». Og hun konkluderer med at til tross for funksjonelle argumenter, seiret ofte skjønnhet fremfor fornuft. «For funksjonalister flest gikk estetikk foran praktisk funksjon.»

Den hvite kube

Mye av skjønnheten lå i det visuelt lette. Huset i Bygdøy allé er en «hvit kube›

– og det er kun litt blå farge på flisene ved inngangspartiet og rundt vinduene.

Men funksjonalismen var ikke alltid skinnende hvit. En av grunnene til at ettertiden har trodd det, er at tidlige fotografier av de opprinnelige funksjonalisme­bygningen i Europa var i sort­hvitt. Lyse fasadefarger ble tolket som hvite.

Av 200 funkis­hus i Vestre Aker var bare femten prosent i hvit kube­stil, ifølge Eirik T. Bøe i en artikkel i Nye Hjem.

Bøe mener ettertiden har hatt et overdrevet fokus på husene i Havna allé på Blindern i Oslo, signert Arne Korsmo og Sverre Aasland, og oversett andre funkis­hus fra perioden. Dessuten var selv ikke Havna allé helhvit. Murhusene på den ene siden av gaten var tegnet med blå og rosa detaljer, mens trehusene på den andre – også funkis – var malt i rødt, olivengrønt, lysegult og lysegrått.

En del funkishus som har helhvite fasader i dag, var fargerike da de var nyoppførte, fremgår det i Nye Hjem, mens kopiene som ble oppført på 1990­tallet var stort sett hvite. Fasaden til Korsmos Villa Damman (1930–32), et hovedverk i norske funksjonalisme, er malt i to lyse og ganske kraftige blånyanser.

Rosa, oransje og oker

Innvendig var funksjonalismen ofte enda mer fargerikt, skjønt det gjaldt nok mer villaer og

Funksjonalismearkitektene selv

brukte ofte ord som går langt utover det rent rasjonelle, men la vekt på lykke og skjønnhet

større bygninger enn leiegårder. Interiøret i restauranten Skansen (Lars Backer, 1927, revet 1970) var rosa og rød­oransje med grønne søyler, utvendig var fargen varm rød oker. Ove Bangs modernistiske private villaer var ofte malt i rødt, og i noen av Korsmos villaer var det til og med innvendige fresker. Innvendig kunne vegger og tak være malt i mørk brunt og aprikos. Le Corbusier var både arkitekt og maler og utarbeidet fargeskalaer som rommet mange dempede, mette og ofte mørke nyanser av blått, rødt og grønt i tillegg til jordfargene.

Og norske miljøer fulgte opp, ikke bare malingsfirmaer som Alf R. Bjerke med sitt moderne fargekart. Myndighetene førte også ofte an. Byarkitektene anbefalte gjerne funk­

sjonalisme som ble regnet som både hygienisk og sosial.

Raseringsplaner

– Norge var tidligere ute med funksjonalismen enn de andre skandinaviske landene. Norske arkitekter hadde mindre tung arv fra andre stilidealer, sier Johnsen.

Og enda mer modernisme kunne det ha blitt, dersom en del toneangivende arkitekter og byplanleggere hadde fått gjennomslag. Det inngikk i den ideologiske bagasjen at funksjonalismen – og modernismen overhode – helt burde erstatte den eldre bebyggelsen i byen. I Nye hjem beskrives vidløftige planer om å erstatte hele det sentrale Oslo med bygninger i den nye sosiale stilen – område etter område. Enerhaugen, Vålerenga og Rodeløkka skulle gå først. Så var det meningen av Grünerløkka skulle raseres.

Plangruppen, som var en del av Mot Dag, førte an. Hele gruppen meldte seg kollektivt inn i Arbeiderpartiet i 1936. Dette samarbeidet lå bak etableringen av OBOS.

I 1940 fordømte et av medlemmene i Plangruppen, Erik Rolfsen, bombingen av norske byer, men «hadde samtidig vanskelig med å skjule gleden over mulighetene den åpnet for. Den vanskelige og møysommelig saneringsprosessen kunne påskyndes, og nybygging kunne starte raskt», skriver Anne E. Hals i Nye Hjem.

Boligområdet Heia, tegnet av Nicolai Beer (1885­1950) og oppført i 1932, representerer sammen med Professor Dahls gate 31­33 av F. Reppen et av de fineste funksjonalistiske boligkompleksene fra 1930­årene. Foto: Trond Rødsmoen

Westye Egebergs gate 1­4 ligger på et høydedrag sentralt i Oslo og minne om en borg. Arkitekt Victor Schaulund (1896­1979) tegnet fire vinkelformede boligblokker på syv­åtte etasjer som skaper et åttekantet plassrom. Foto: Trond Rødsmoen

Rolfsen ble rett etter krigen (1947) byplansjef i Oslo. Han ble i stillingen til 1973.

Debatten i vår tid

Både før og etter krigen ble den nye stilen både likt og mislikt, omfavnet og avskydd. Fra omtrent 1980 har imidlertid den «ekte» funksjonalismen – altså førkrigsmodellen – blitt uhyre populær i de fleste lag, trolig langt inn i Arkitekturopprøret.

Etter krigen ble det fortsatt oppført bygninger i sekkebetegnelsen «modernisme» – i slekt med funksjonalismen, men de regnes ikke lenger som funksjonalisme. Blant de mest utskjelte er stilretningen «brutalisme».

Men det er allikevel den som representerer det største bruddet mellom historisk arkitektur med erklærte klassiske idealer, og modernisme. Som Trohaug sier i Nye Hjem: «Funksjonalismen og debattene den gang satte agendaen for debattene som har foregått frem til i dag om boligens utforming, arkitekturens plass i den moderne byen og stilkopiering versus ornamentløs arkitektur».

Nicolai Beers tilhørte gruppen av yngre arkitekter som ledet an i stilskiftet fra nyklassisisme til funksjonalisme i 1920årene. Industrigaten 15 A­D, med avstemte pastellfarger, er et av hans prosjekter som sto ferdig i 1932. Foto: Nina Behrendt Kraft

Havna allé på Blindern i Oslo er signert Arne Korsmo og Sverre Aasland. Murhusene på den ene siden av gaten var tegnet med blå og rosa detaljer, mens trehusene på den andre – også funkis – var malt i rødt, olivengrønt, lysegult og lysegrått. Foto: Trond Rødsmoen

Holmenkollen Park

FRA TEGNINGSARKIVET

Fortidsminneforeningen har en stor samling tegninger som dokumenterer viktige kulturminner. Disse er, sammen med Riksantikvarens tegningsarkiv, oppført på listen over Norges dokumentarv. De to arkivene inneholder rundt 200 000 tegninger.

Johan Meyer

Veggdekorasjon fra Damsgård hovedgård 1899

Damsgård hovedgård i Bergen regnes som et hovedverk innen rokokkostilen i Norge, og fikk sin nåværende form på 1770­tallet. Bygningen ble først brukt som lystgård, og eieren var generalkrigskommissær Joachim Christian Geelmuyden, adlet under navnet Gyldenkrantz.

I 1899 ble arkitekten Johan Meyer sendt til Bergen på oppdrag fra Fortidsminneforeningen for å dokumentere bygningens fasader og

interiører. Tidligere i foreningens historie var det særlig gjenstander og bygninger fra middelalderen som var blitt dokumentert, og Meyers tegninger av Damsgård kan sees som del av et større skifte der etter­reformatoriske kulturminner fikk en større plass i foreningens arbeide. I 1899 skjedde det også et generasjons­ og profesjonsskifte i foreningens hovedstyre; flere arkitekter trådte inn, mens arkeologer og historikere fikk en mindre sentral rolle enn tidligere.

Tegningen viser veggdekor i forgangen på Damsgård, bestående av girlandere, en krans pyntet med sløyfer og slyngende blomsterranker som springer ut fra en urne. Veggene ble overmalt rundt 1800, og dekoren er i virkeligheten bare delvis synlig. Meyers tegning er dermed ikke å regne som ren dokumentasjon, men utgjør en rekonstruksjon av hvordan helheten kan ha vært. Over døråpningen ser vi en fremstilling av Munkholmen i Trondheim.

Damsgård hovedgård forvaltes i dag av Bymuseet i Bergen.

tekst: Linn Willetts Borgen

Endre Lindstrøm kaster puss på sørvestsiden av sørveggen.

Foto: Joakim Rehaug Roth

Morten Stige fra Fabrica Kulturminnetjenester AS, kursformidler

Geir Magnussen fra Bakken og Magnussen AS og Chris Miller fra Riksantikvaren inspiserer sørveggen. Sammen med erfarne murere som Tore Granmo og Terje Berner som instruktører har det faglige kartlegging for istandsettingen skapt en god forståelse også hos de lokale.

Foto: Joakim Rehaug Roth

Sissel Norum er byggmester og ildsjel fra Inderøya og har hatt flere verv i Foreningen. Hun har vært svært engasjert i restaureringen av kirken og setter stor pris på de faglige vurderingene.

Foto: Joakim Rehaug Roth

SAKSHAUG GAMLE KIRKE SKAL IGJEN BLI HVIT

Med middelalderen som fasit

– Beliggenheten til kirken er nok ikke tilfeldig, sier Henning Nørholm, styreleder i Inderøy lokallag. Et ungdomskor tripper forbi oss, på vei inn i Sakshaug gamle kirke på Inderøya. De skal holde konsert samme kveld. På sørveggen kastes puss på fasaden av naturstein. Ti murere fra Trøndelag og Sunnmøre humrer blant slagene med trøndersola og Trondheimsfjorden i ryggen. På et tidspunkt bryter koret inne i kirken ut i sang. Man blir litt sendt tilbake til middelalderen.

tekst og foto: Joakim Rehaug Roth

Rollen kirker hadde for 1000 år siden er kanskje ikke helt ulik rollen de har i dag. Historisk sett har de alltid fortalt om sin tid og plass i samfunnet. Etter en anbefaling fra Riksantikvaren i 2023 ble det bestemt at en ny hvit drakt skal påføres Sakshaug gamle kirke – et grep som skal gjenskape det kulturhistoriske uttrykket kirken hadde for da den ble reist seint på 1100­tallet. Et kulturelt fyrtårn skal gjennomgå forandring. Det er ingen i vår levetid som husker natursteinskirken som

Sakshaug gamle

kirke i hvit drakt før 1871. At kalkhvittingen nå kommer tilbake er kulturhistorisk viktig i tillegg til å være den beste måten å ta vare på murverket på, sier kunsthistoriker Morten Stige. Foto: Ukjent, Riksantikvaren

hvitkalket. Hvordan vil det nye uttrykket bli tatt imot av de lokale?

En gylden mulighet

Det er ikke vanskelig å se for seg at Sakshaug gamle kirke hadde høy status på Inderøya i middelalderen. Omringet av et rikt trøndersk kulturlandskap er steinkirken i normannisk stil knyttet til det som antakeligvis var den største gården i område.

Kirken, innviet av erkebiskop Øystein i 1184, er idyllisk plassert på en åsrygg over Sakshaug

gård, med utsikt mot den trønderske fjorden. Etter århundrer ble middelalderkirken redusert til ruin og i 1873 ble trevirket og interiøret i kirken auksjonert bort. Det som var igjen av murverket ble gitt i gave til Fortidsminneforeningen samme år. Et par steinkast ned fra ruinen tok en langkirke i nygotikk over mantelen og beholdt navnet og kirkefunksjonen. Historien om den opprinnelige kirken på Sakshaug kunne endt med ruinen, et vitne om en tid fra middelalderen … Eller?

I dag, 151 år etter det siste treverket forlot veggene, er det mye aktivitet på denne

gamle konstruksjonen. Fornyet interesse i 1926 førte til nytt treverk i både tak og skip.

Siden har lokalsamfunnet på Inderøya aldri vært helt klar til å lukke døra på kirken. På denne varme trønderske sommerdagen i juni 2024 dekker en stillas sørveggen og unge og eldre murere står side om side med spader i hånd.

Hva skjer når faglige vurderinger, lokale ildsjeler og utøvende håndverkere har en gylden mulighet til å tilbakeføre en identitetsmarkør?

Interessant kursobjekt

– Alle operasjonene som inngår i det å ta vare på en middelalderkirke av stein* får vi gjort her på Sakshaug gamle kirke, sier kunsthistoriker Morten Stige fra Fabrica Kulturminnetjenester AS.

I september 2023 startet det etterlengtede vedlikeholdet av utvendig murverk på sørveggen av Sakshaug gamle kirke. I den forbindelse inviterte Fortidsminneforeningen til folkemøte om istandsettingen og kalkhvitting av kirkens eksteriør natursteinsfasade. De siste årene har det utvendige murverket på kirken

hatt tydelig behov for vedlikehold. Sørveggen på Sakshaug gamle kirke er ofte det første inntrykket bilister og turister får av kirken.

– Det er ingen som husker den hvitkalkede kirken som nå oppleves som en natursteinskirke, men vi er sikre på at dette murverket er laget for en kalkpuss og hvitting. At den igjen står frem i hvit drakt er den beste måten å ta vare på murverket på og dessuten er det kulturhistorisk viktig, sier Stige.

For å slå to fluer i en smekk ble det bestemt at det i tillegg til istandsettingsarbeidet skulle arrangeres fire én-ukes samlinger for ti

erfarne og lokale murere. Målet var å heve kunnskapen på tradisjonelle håndverksteknikker og tilrettelegge for en spisskompetanse i middelalderkirker av stein. Med Kirkebevaringsfondet som ble lansert i år vil regjeringen sørge for opp til 500 millioner kroner årlig til vedlikehold og sikring av kulturhistorisk verdifulle kirker i Norge. Da er kompetanse og kunnskap for å utføre arbeidene på middelaldermurverk helt essensielt.

Kirkebevaringsfond i full fart – Nå er vi inn i en kirkesatsing hvor det skal

brukes milliarder over noen år på kirkerestaurering. Ikke alle disse midlene skal gå til kirker i stein, men vi har cirka 160 av dem og det er behov for arbeid på mange av dem. Det finnes murere her i landet som jobber med dette og har kompetanse, men det er for langt mellom dem. Kurs som dette sørger for at nivået på det utførende arbeidet blir holdt vedlike og at kompetansen og kunnskapen heves, sier Stige.

Da Sakshaug gamle kirke ble istandsatt for rundt 100 år siden ble det gjort med materialer og en oppgaveforståelse som har

Slik var lokalbefolkningen vant til å se Sakshaug gamle kirke rundt 1910, som en ruin med trær voksende innenfor murene. Her ses også støttemurene. Foto: Ukjent, Riksantikvaren

ført til problemer med murverket i ettertid. Sement ble brukt til reparasjoner av fuger i utstrakt grad, og puss og kalk ble fjernet. Støttepilarene har stått med utvaskede fuger og et stort behov for reparasjon har vært tydelig. Selve sørmuren har sementfuger som er mer intakte, men det er også uheldig fordi sementen hindrer nødvendig fuktvandring i muren og gjør den for tett. Under kurset ble sementfugene hugget bort og erstattet med kalkfuger.

– Kirken er et godt kursobjekt fordi den har en teknisk utfordring med kirkemur og støttepilarer som er litt forskjellige, noe som gir variasjon i arbeidet, sier Stige.

Murere på kurs

Murer Magnus Hagen fra Ongdal er med på kurs som deltaker, men har også jobbet med

Det er ikke vanskelig å se for seg at Sakshaug gamle kirke hadde høystatus på Inderøya i middelalderen. Omringet av et rikt trøndersk kulturlandskap er steinkirken i normannisk stil knyttet til det som antakeligvis var den største gården i område, Sakshaug. Foto: Joakim Rehaug Roth

Eirik Grevskott kaster puss på et støttepillar. – Kirken er et godt kursobjekt fordi den har en teknisk utfordring med kirkemur og støttepilarer som er litt forskjellige, noe som gir variasjon i arbeidet, sier Morten Stige. Foto: Joakim Rehaug Roth

istandsettingen av Sakshaug gamle kirke tidligere. Han ønsker å utvikle sin egen bedrift og ansatte til å kunne jobbe mer med gamle og vernede bygninger, og har brukt vinteren på å bygge en kalkovn i samarbeid med Trøndelag fylkeskommune, T­Lab og Norsk Murforum for å bedre forstå tradisjonskalken.

– Vi gjorde en testbrenning med kalkstein som vi hentet ut i et gammelt kalksteinsbrudd 800 meter fra kirken, sier han. Kvaliteten på kalkmørtelen var så bra at noe av det skal brukes i forbindelse med restaureringen av kirken.

– At vi har fått lov til å bruke mørtelen i istandsettingen er helt uvirkelig. Det har visst seg å være et godt råmateriale, sier Hagen. Han har hatt god nytte av de fire samlingene og ser på kurset som et ideelt verktøy til spisse kompetansen med.

– Det er veldig bra at kurset har vært så grundig og gått over flere uker. Man får virkelig en grunnhistorie som gir nyttig læring. Kirken er et godt eksempel på å bruke god og nødvendig tid. Som lokal vet jeg hvor mye Sakshaug betyr for Inderøya. Når jeg

er på matbutikken får jeg stadig spørsmål fra folk som lurer på hvordan det går med restaureringen.

Folkelig aksept om ny hvit drakt Bilder av Sakshaug gamle kirke fra før 1871 viser at kirken tidligere har vært kalkhvittet. Under folkemøtet med Inderøya lokallag i september 2023, ble Riksantikvarens dispensasjonsvedtak for istandsettingen av kirken presentert. Med velsignelse fra Nidaros biskop ble det anbefalt en tynn puss, slem­

ming og kalkhvitting på kirken. Med andre ord – den utvendige natursteinskirken skal tilbakeføres til den originale hvite drakten den en gang hadde. Men hvordan ville budskapet om et nytt visuelt uttrykk bli oppfattet av en lokalbefolkning som alltid har kjent Sakshaug som en natursteinskirke?

– Det var rundt 40 nysgjerrige som dukket opp for å høre hva planene skulle være. Folk var veldig glad for å høre at kirken skulle tas hånd om for det er en kirke som betyr veldig mye for mange. Det var ingen

Arnt Magne Haugen fra Fabrica Kulturminnetjenester er med på kurs som murer og bårer bort kalk til sørveggen. Foto: Joakim Rehaug Roth

Thomas Castanheira fra Trondheim syns det er morsomt å jobbe med prosjekter som Sakshaug gamle kirke. – Dette handler om nøyaktighet og grundig arbeid. Vi fører inn en dagbok hver dag hvor vi beskriver prosessen om utførelsen, sier han. Foto: Joakim Rehaug Roth

store reaksjoner eller tilbakemeldinger om at dette var feil. Jeg tror at alle skjønte at for å bevare kirken på best mulig måte så er dette veien å gå, sier Henning Nørholm, styreleder i Inderøy lokallag.

– Det er mange som har tilhørighet til kirken, enten det er familiemedlemmer som er gravlagt her eller det er minner om giftemål og dåp. Senest forrige uke var det en amerikansk etterkommer av billedhuggeren

Nils Aas (gravlagt på Sakshaug, red. anm.) som kom bort til meg og lurte på hva som foregikk med stillas rundt kirken. Når jeg forklarte hvorfor, fikk jeg en stolt tommel opp, ler Nørholm. – Klart det er veldig greit å få sånne tilbakemeldinger.

Gode tverrfaglige diskusjoner mellom Riksantikvaren, Fabrica Kulturminnetjenester AS og Fortidsminneforeningen har ført til at forarbeidet og vurderingen som ledet frem til avgjørelsen om hvitkalking og istandsetting har skapt en faglig forståelse blant de lokale.

– At kirken endrer uttrykk er det ingen som har protestert mot. Folk er nok trygge på det faglige vurderingen som har blitt lagt frem. Tydeligheten i kartleggingen har skapt en klar aksept blant folk. Alle vil det samme og det er ganske samstemt at bevaringen av kirken er det viktigste.

En levende plass

Nørholm får god støtte fra byggmester og lokal ildsjel Sissel Norum som forteller om en kirke med liv og røre. Senere denne kvelden skal Vivace ungdomskor holde konsert, en begivenhet som ikke er sjelden. Om sommeren er det åpen kirke hver søndag der

Magnus Hagen er lokalmurer fra Ongdal og ser på kirken som et godt eksempel på å bruke god og nødvendig tid på kurs. – Man får virkelig en grunnhistorie som gir nyttig læring, sier han. Foto: Joakim Rehaug Roth

skoleungdommer jobber som verter. Beliggenheten er en attraktiv bryllupsdestinasjon. Forrige uke var det en kunstutstilling med en kunster fra Mosvika, noe som var en vellykket erfaring. Dette er en kirke som skal være en levende plass. Når Norum med sin rolige trønderske stemme forteller meg hva det lokale kallenavnet for middelalderkirken er, er det lett å forstå hvor mye kirken betyr for folk flest.

– Inderøyingan kalle det bare for «gamle kjyrka».

Viktig å si B og C også Hvor går fortsettelsen av istandsetting, når kurset er ved veis ende? Stige forklarer at situasjonen rundt hele istandsettingen ikke er helt avklart.

– Planen for i år var å ta hele sørveggen, men så ble ikke finansieringen sånn som vi hadde håpet og vi kom bare halvveis. Da prioriterer vi kursarbeidene, sånn at omtrent halve sørveggen blir tatt nå i år, og så må stillasene bli stående til neste år. Intensjonen er selvfølgelig å fortsette arbeidet med hele sørveggen til neste år og så fortsette rundt kirken.

– Dette krever jo at Kirkebevaringsfondet prioriterer fattige eiere som Fortidsmiddelforeningen og gir den nødvendige finansieringen. Blir kirken stående halvferdig, vil det være veldig uheldig. Både fordi kirken av tekniske grunner trenger det vedlikeholdet som nå gjøres, og fordi når man har sagt A og begynt på en visuell omskaping, så er det veldig viktig å si B og C også. Vi håper og tror at dette er begynnelsen på et prosjekt som skal gå et par år fremover.

Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Postboks 24, 1300 Sandvika

Telefon: 417 99 417 E-post fagansvarlig kulturminner: Kjersti.Vevatne@asplanviak.no

Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

Kirkegaten i Farsund illustrerer godt gjenoppbyggingen av Farsund, med en sammenhengende tett kvartalsstruktur med staselige bygårder i sveitserstil, men også med innslag av bygårder i mur. Det meste står i dag, men den nest nederste murbygningen ble dessverre revet på 1960­tallet.

«Den siste oppførte treby»

Foto: Ragnvald Pettersen/Lista Museum/Agderbilder.no

Farsund brant i 12. august 1901. 250 hus ble flammenes rov, mens kun 50 bygg sto igjen. En helt ny byplan ble lansert i løpet av noen få høstmåneder. Den organiske byen, med trange gater, smug og tilfeldigheter, ble erstattet av stram gatestruktur, med bredere gateløp og regler for antall etasjer. Nasjonal murtvang lå ennå tre år frem i tid, og Farsund ble i all hovedsak gjenreist i tre – som den siste.

tekst: Unn Stenevik, sivilarkitekt MNAL og styremedlem i Fortidsminneforeningen Farsund lokallag

Farsund i Agder er en vakker historisk trehusby, en annerledes sørlandsby med sin arkitektur og bebyggelse hovedsakelig i sveitserstil. Farsund som kulturmiljø er interessant på grunn av at det var bygårder som ble bygget i sveitserstilen og i en sammenhengende kvartalsstruktur.

Spesielt med byen er også de flotte murene og trappene i naturstein, og de spennende bratte gatene hvor alle har sjøutsikt. Det er viktig at vi i Farsund og andre kjenner til historien om byen, at vi har kunnskap om den bevaringsverdige arkitekturen vi har igjen.

Riksantikvarens register for NB!­områder definerer kulturmiljø og kulturminner som må tas vare på for fremtiden, som er av nasjonal interesse og verdi. Farsund har denne statusen, byen vår er høyt verdsatt av vernemyndighetene og er en del av vårt lands verneverdige bebyggelse. Farsund er ennå en av de historiske sørlandsbyene, «den spesielle sørlandsbyen i sveitserstil!»

Bybrannen i 1901

Den store brannen i Farsund by startet i et pakkhus ved Dampskipsbrygga 12. august 1901. Med kraftig sørøstlig vind spredte brannen seg raskt og store deler av byen ble lagt i ruiner. Hele 250 hus ble offer for flammene, bare 50 hus sto igjen. Brannpumpene var mangelfulle og byens befolkning på drøyt 1800 innbyggere klarte ikke, selv med iherdig innsats, å forhindre brannen i å ta fullstendig overhånd.

Farsund by hadde ikke investert i vannverk, og det vanskeliggjorde slukningsarbeidet. De brannrammede mistet sine bolighus og bysamfunnet mistet næringslokaler, det store skolehuset og byens kirke.

Fra organisk til rutenett

Farsund er en by etablert og utviklet rundt en havn. Sjøveis transport var grunnlaget for at byen ligger der og slik var det stadig i 1901. Byens sjøboder, eller pakkhusene, vendte seg mot havna, og bak disse gikk Strandgaten på tvers.

Før brannen var bebyggelsen i Farsund preget av tett trehusbebyggelse med smale gater i bakker opp fra havna. Dette var bebyggelse fra 1700­ og 1800­tallet med små og noen større trehus i en uregelmessig struktur, utviklet organisk over tid.

Kartet viser området der 250 hus ble flammenes rov i 1901. Illustrasjon fra Farsund bys historie, bind II av Olav Arild Abrahamsen.

Den nye reguleringsplanen ble vedtatt knapt fire måneder etter brannen, og en byggeboom kunne begynne.

Kirkegaten var den gang også en forholdsvis bred hovedgate som strakte seg fra havna og opp mot kirka, men de andre gatene nærmest var trange smug, uten stram regi og planlegging. Midt i bybebyggelsen lå den gang som nå paleet Husan, bygget omkring 1800 av Jocum Brinch Lund.

Etter den store bybrannen ble det samme høst utarbeidet en ny reguleringsplan, ledet og utført av ingeniør Frederik Næser. Ingeniøren reiste rundt og arbeidet med regu­

lering av byer som var rammet av større branner, som Skien i 1886, Hammerfest i 1890, Sandefjord i 1900 og Ålesund i 1904. Reguleringsplanen for Farsund by ble laget etter datidens ideal for byplanlegging, som var et strengt rutenett med gater. En by­byggingsmetode som best utnyttet knappe arealer i et bysentrum, slik som i Farsund. Byen skiftet fullstendig karakter og uttrykk, og ble sørlandsbyen med brede gater og bygårder.

Byplanen reduserte antall tomter i brannområdet fra 250 til ca. 197. Tomtene ble færre, men større, og gatene ble bredere. Den gjeldende nasjonale bygningslovgivningen av 1896 inneholdt regler for gatebredder, kvartalstørrelser, maksimum høyde og etasjeantall for bygninger. Loven krevde også at hver by måtte ha en reguleringskommisjon og ga også kommunestyret rett til å kreve avstått grunn. Etter bybrannen i 1901 sørget Farsund kommune for å kjøpe festetomter av de store grunneierne, kommunen ervervet også grunn til nytt bryggeanlegg.

Bakker, murer og trapper

Farsund gikk fra å være en by med smale gater og trange smug til en by med brede gater i en grid­struktur, med bebyggelsen plassert i en fast byggelinje mot gaten. Terrenget stiger med omtrent 20 meter høydeforskjell fra sjøen og opp til kirken. Det bratte terrenget førte til utfordringer i

forhold til den stramme regien av gater som ble planlagt.

Ingeniør Næser kunne ikke ta seg tid til grundig analyse av de bratte terrengforholdene da reguleringen av byen ble gjort høsten 1901, det hastet med gjenoppbyggingen. Det manglet grunnlagsmateriale som kart med høydekotene inntegnet.

Kirkegaten beholdt sitt opprinnelige gateløp, men i brannområdet ble gaten anlagt bredere. Kirken fikk den samme plassering som før brannen. Storgaten, som før bybrannen het Nygaten, ble også beholdt, gjort bredere og i tillegg ble gate­

løpet forlenget nordover mot Vestersiden. Strandgaten ble forlenget utover mot sør og gjort delvis bredere, det ble sprengt i fjellet bak for å få dette til.

Et av Farsund bys spesielle særpreg er alle trappene i naturstein bygget i flere tidsepoker. De langsgående nye gatene Skougaardsgate og Varkbakgaten ble forbundet med trapper som tverrforbindelser. Kontanttrappa ved Pengeveien ble bygget etter den nye planen fra 1901, denne vakre og nå restaurerte steintrappen forbinder Strandgaten med Theis Lundegaards gate. Tappeløpet i byen som har fått selve

Storgaten, fotografert for mer enn hundre år siden og samme gateløp fotografert i 2023. Farsunds helhetlige bebyggelse av bygårder i sveitserstil inngår i Riksantikvarens NB!­register. Legg merke til trappene foran de avskrådde hushjørnene til høyre. Foto: Ragnvald Pettersen/Lista Museum/ Agderbilder.no

Hejdes gate er et bratt gateløp med trapper og repos på begge sider med adkomst til eiendommene. Foto: Unn Stenevik

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Farsund ble i all hovedsak gjenreist i tre, men også noen murhus i jugendstil dukket opp – litt før tilsvarende jugendbygg reiste seg fra asken i Ålesund kort tid etter. Foto: Karl Ragnar Gjertsen

navnet Trappegaten, starter nede ved Verven og fører helt opp til Skoleplassen.

Karakterfulle Hejdes gate, med de lange trappeløp på begge sider i den bratte bakken må også nevnes. Det spesielle er alle reposene i begge trappeløp, disse avsatsene fungerer om inngangsparti til husene som er i rekker på hver side av bakken. Trappene i Hejdes gate prydes av flotte originale rekkverk av smijern og det sies at bakken i tidligere tider var delvis belagt med brostein.

Brannforebyggende tiltak

Byplanleggingen som ble utført etter brannen ble gjort med utgangspunkt i brannforebyggende tiltak. Gatebredden skulle hindre spredning av brann. Kirkegaten ble nå planlagt hele 15 meter bred, tidligere hadde den 5 til 8 meters bredde. De andre gatene i byen ble anlagt med fra 8 til 12 meters bredde, det gav god plass til fotgjengere og fremtidige kjøretøy, gatene fikk godt med lysinnslipp og bedre solforhold.

Nytorvet ble planlagt og tegnet inn som et nytt åpent plassrom. Husrekkene i øvre del av byen skulle ha god avstand fra hverandres fasadeliv, et av flere tiltak som ble benyttet for å forhindre fremtidige storbranner.

53 bytomter falt bort for at det skulle bli plass til større bygninger og for at disse kunne få de lovbestemte avstander og innretninger. Reguleringsplanen måtte også ta hensyn til at Farsund ikke hadde vannverk

Sveitserstil­bebyggelse med dekor i gavler, takspyd, ornamenter og utskjæringer. I 2017 ble det utarbeidet en byggeskikkveileder for Farsund by, på oppdrag fra Farsund kommune og Vest­Agder fylkeskommune. Veilederen gir verdifull informasjon og kunnskap om de forskjellige arkitektoniske stilartene i Farsund. Foto: Byggeskikkveilederen

Kirkegaten 8 ligger i gatekrysset der Storgaten og Kirkegaten møtes og er en bygård i sveitserstil. Typisk for Farsund er de avkuttede hushjørnene i gatekryssene. Karnapp­utbygget med taktekking i kobber var opprinnelig utsmykket med et lite tårn øverst. Bygningen er godt bevart, men mangler det lille tårnet.

og et kloakksystem bare for gråvann. Derfor ble det i bestemmelsene krav til at gårdsrom skulle være minst en fjerdedel av bygningens areal for å få plass til blant annet utedoer.

Nytt i Farsund i 1901 var at det ble forlangt branngavler av mur. Kravet ble gjeldende for bygninger i treverk som lå tett vegg i vegg. I reguleringsbestemmelsene ble det også et forbud mot krummet tegl som taktekking, på grunn av at gnister under brann kunne trenge inn under åpningene i takpannene. Derfor ble de fleste husene som skulle bygges tekket med flate grå dråpeformede skiferstein. Den vakre skifertekkingen fungerer også godt i områder med sterk vind, som her i Farsund. Skifertakene er et av elementene som gjør at bebyggelsen i Farsund

Foto: Ragnvald

Pettersen/Lista Museum/Agderbilder.no

OPPRINNELIG EN FARGERIK BY

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Typisk for sveitserhusene var at de ble malt i flere farger, vakkert avstemt mot hverandre for å framheve de dekorative sveitserstildetaljene. Sveitserhusene i Farsund ble malt i jordfarger som rødt, grønt, oker og brune toner, typisk for datidens stil. Eldre fotografier fra Farsund etter gjenoppbyggingen i 1901 viser en by med forseggjort arkitektur og med en mye rikere fargepalett enn i dag. Storgaten 17 er en nydelig og velholdt original bygård i sveitserstil, som i tillegg har enkelte innslag av stilarten jugend. Huset ble bygget etter bybrannen og sto ferdig i 1904. Som de fleste sveitserhusene i Farsund by ble også nr. 17 malt hvit på 1920­tallet. På slutten av 1970­tallet ble huset tilbakeført og malt i de opprinnelige historiske fargene. Fasadekledningen ble malt engelsk rød, oker ble benyttet på vindusbelistningen, hjørnebordene og vindskiene. De jugend­inspirerte detaljene som de flotte buene i treverk øverst i kvistenes gavler, er verdt å merke seg.

Spesielt for Storgaten 17 er seilskuterattet øverst i den spisse gavlen på karnapputbygget. Byggherren var skipsreder og skipskaptein, og opprinnelig var det et ekte skipsratt fra en seilskute som var benyttet. Denne viktige detaljen ble på 1980­tallet rekonstruert og bygget tilnærmet lik som det opprinnelige seilskuterattet. Da ble også skifertaket restaurert til samme type skifertakstein.

skiller seg ut fra andre bevarte historiske trehusbyer på Sørlandet, som Flekkefjord, Mandal, Lillesand og Grimstad.

Mur eller tre?

De «nye» reguleringsbestemmelsene for Farsund by ble vedtatt av kommunestyret allerede i slutten av oktober 1901. Bystyret vedtok deretter å ansette ingeniør og arkitekt G. Finne som midlertidig stadsingeniør og bygningsinspektør «straks reguleringsplanen var approbert». Allerede 3. desember 1901 ble det kunngjort med annonse i lokalavisen, byggearbeidene for de nye husene kunne settes i gang og byen kunne bygges opp igjen. Farsund ble gjenreist med bygårder i en sammenhengende tett kvartalsstruktur, med felles langsgående fasadeliv i gatelinjen.

Bybygninger av treverk var på den tiden kun tillatt i to etasjer, men regelverket lot seg imidlertid tøye. Ved å bygge en høy første etasje i mur og la den telle som kjelleretasje, ble store deler av byen oppført i tre etasjer, med de to øverste etasjene bygget i treverk. I tråd med tradisjonell bybebyggelse inneholdt bygårdene butikker i første etasje, leiligheter i andre etasje og beboelsesrom i loftsetasjen. Maksimalt byggeareal for hver bygning ble satt til 200 kvadratmeter.

Farsund fremstår som en trehusby, men det ble også bygget murbygninger spredt rundt i den nye gatestrukturen. Selv om bestemmelsene ikke hadde murverk som et krav, ble det i Strandgaten bygget en hel rekke med murgårder i jugendstil. I reguleringsbestemmelsene ble etasjeantall for

murhus satt til 3 etasjer med høyde inntil 15 meter. Det var mere kostbart å bygge i mur, men murhusene var sikrere mot brann. Gjenoppbygningen av Farsund med bygårder i treverk fra 1901–1904 var antakeligvis siste gang Departementet for de offentlige arbeider godtok en slik løsning.

I 1904, da mesteparten av Farsund var bygget opp igjen som en trehusby, ble byen igjen rammet av to mindre branner. Samme år brant Ålesund og nasjonal murtvang ble innført i sentrale deler i alle landets byer, også i Farsund.

Bygårder i sveitserstil

Farsund ble etter brannen i 1901 bygget opp igjen hovedsakelig med bygårder i sveitserstil, en utpreget trehusstil. I Farsunds bygater finner vi alle sveitserstilens særtrekk. Det er store takutspring, takoppbygg med kvister og gavler med spir, generøse etasjehøyder med lys og luft inn i boligene. Alle varianter av dekor i vindusomramminger, fasadene har utskjæringer og border som definerer etasjene. Et viktig trekk ved sveitserstilen er at treets egenskaper som konstruksjonsmateriale skal vises i fasadene og dette finnes det rikelig av i Farsund. Enkelte av bygårdene i sveitserstil fikk også elementer av dragestil eller uttrykksformer fra jugendstilen eller til og med dekor inspirert av stilarten historismen.

Sveitserstilen var på slutten av 1800­tallet ganske alminnelig over hele landet, spesielt som villabebyggelse og gårdsbebyggelse. Men i Farsund ble de forseggjorte sveitserstilbygningene i tillegg oppført i en tett helhetlig gatestruktur, som bygårder i tre etasjer. Det er dette som gjør Farsund by til den spesielle og særegne sørlandsbyen.

Bygårdene som vender mot sentrale gatekryss ble utformet med avskårne hjørner, «husets femte fasade». De avskårne hushjørnene gir bygningene en ekstra fasade som igjen danner en vegg mot et lite plassrom. Eksempler på slike plassrom er gatekryssene Storgaten/Kirkegaten og Storgaten/Torvgaten. De avskårne hjørnene ble staset opp med tårnoppbygg med spir, karnapper med utskjæringer og ornamenter, og pompøse utvendige steintrapper med smijernrekkverk. Den «femte fasade» er enda et særegent trekk i Farsunds bygater som er verdt å merke seg og ta vare på.

Reguleringsbestemmelsene fra 1901 tillot også å bygge balkonger i smijern på fasadene ut mot gaten. Heldigvis er noen av balkongene bevart og kan ennå ses i bybildet. Smijerns­ornamentikken var påkostet, pyntet og funksjonell. Materialet ble også benyttet til gjerder og porter, slike detaljer er historisk interessante, viktige å restaurere, beholde og tilbakeføre.

Huset som skapte et lokallag

Storgaten 19 har stått som et markant innslag i gatebildet i 120 år. Nå kan det bli revet for å gi plass til sentrumsnære parkeringsplasser. Vedtaket skapte sterke reaksjoner – og et nytt, kamplystent lokallag.

tekst: Trond Rødsmoen

– Farsund som by og tettsted er den største ansamling av sveitserhus i landet, og dette må bevares for fremtiden, sier Unn Stenevik, nestleder i Farsund lokallag.

Vi møtes på trappen foran Storgaten 19, der også Geir Heitmann og Ellinor Brodtkorb har trosset de kraftige stormkastene denne dagen. De tre representerer et relativt ferskt lokallag, stiftet våren 2022. Den direkte utløsende årsaken til etableringen var konflikten rundt den staselige, men dessverre så forfalne byvillaen i sveitserstil.

Da huset etter mange års forfall ble lagt ut til salg, bød kommunen over alle for å sikre seg eiendommen. Ikke for å sette bygningene i stand, men for å rive og en gang i fremtiden etablere et parkeringshus på tomten.

Har klage til behandling

Saken har fått mye oppmerksomhet, og det har vært flere runder med klager og politisk behandling. Huset ble ført inn på Rødlista, Fortidsminneforeningen oversikt over kulturminner og kulturmiljøer i fare, og i skrivende stund er en klage fra Fortidsminneforeningen til behandling hos Statsforvalteren. Kjernen i klagen er manglende saksutredning på flere felt: Er det behov for parkeringsplasser? Hva er kostnadene? Er husets verneverdi vurdert?

Storgaten 19 har de samme karakteristiske trekkene som preger dette bygningsmiljøet, med høy kjelleretasje i mur til bruk for næringsvirksomhet, hovedetasje og loft til beboelse bygget i treverk. Sveitserstilen dominerer bebyggelsen i øvre delene av byen, der Storgaten 19 har en sentral beliggenhet i gateløpet. Huset er, tross forfallet, kjent for sine karakteristiske sveitserstildetaljer, fasadeornamentene fremstår delvis også i stein­

Det rikt dekorerte huset i Storgaten 19 har vært en markant del av gateløpet i 120 år. Nå kan det forsvinne, om kommunens rivevedtak blir stående. Foto: Ragnvald Pettersen/Lista Museum/Agderbilder.no

Rivevedtaket for Storgaten 19 var en direkte årsak til at Farsund lokallag ble stiftet i januar 2022. Geir Heitmann, Unn Stenevik og Ellinor Brodtkorb sitter i styret og har lagt ned en stor innsats for å få omgjort vedtaket. Saken er nå til behandling hos Stasforvalteren. Foto: Trond Rødsmoen

KOMPLETT TREBESKYTTELSE

MØRETYRI AS - PRODUSENT AV EGENUTVIKLEDE TJÆRE- OG LINJOLJEPRODUKTER

Topper på Riksantikvarens best i test-rapport! imitasjon. Bygningen har sveitserstilens krysspostvinduer, rikt dekorerte belistninger og pyntede utskjæringer.

– Det er et verdifullt hus i seg selv, med en fremtredende plass i gatebildet. Det bidrar til det sammenhengende sveisterstilmiljøet som er unikt for Farsund, dette slår både Riksantikvaren og Fylkeskommunen fast. I tillegg er det vanskelig å forstå at verneverdige hus skal vike for mer parkering og mer biltrafikk i en tid da man faktisk må tenke motsatt, sier Stenevik.

Hver gang et hus i sveitserstil forsvinner, svekkes byens unike identitet, em identitet stadig flere lokalt blir seg bevisst, mener de. I desember 2023 brant et hus i det tette trehusmiljøet ikke langt fra Storgaten 19, en påminnelse om at det er risiko nok i våre trehusmiljøer om ikke også politikere med vitende og vilje skal kvitte seg med enda flere.

Arbeider for en ny reguleringsplan

Nå står kampen om dette huset spesielt, men det er helheten de tre er opptatt av å sikre.

– Vi kommer ikke til å hvile. Vi ønsker en ny byplan for bysentrum. Vi har en reguleringsplan fra 1995, og den tok ikke med å verne alt som burde ha blitt vernet, den gang åpnet de for muligheter for utvikling. Derfor trenger vi en ny reguleringsplan for de gjenværende husene, sier Geir Heitmann, styreleder i Farsund lokallag.

– Den verste rivebølgen fra noen tiår tilbake er over, man har etter hvert begynt å sette pris på sveitserstilen som tidligere ikke ble ansett som en stilart gammel og verneverdig nok. Men så dukker det opp slike ting som dette, der parkeringsplasser står mot bevaring, sier Stenevik, som selv vokste opp som nærmeste nabo, i Storgaten 17. – Vi må ta vare på det spesielle og flotte helhetlige bygningsmiljøet i sveitserstil vi har igjen i Farsund by, det er dessverre revet så altfor mye. Vi må tenke mer helhetlig, unngå bygningsmessige kontraster i NB­området og heller vurdere å gjenskape noe av det som er gått tapt av verneverdig bebyggelse, sier Stenevik.

LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG. BRUKES INNENDØRS, UTENDØRS, PÅ GULV, MUR OG TAK AV ALLE SLAG

AV VÅRE PRODUKTER:

MITT LOKALLAG: Nord­Østerdalen

I denne spalten forteller et lokallag om hva som skaper engasjement akkurat nå.

Road trip i nostalgi og vakker dekor

Omfattende og fullspekket av inntrykk. Slik kan en best beskrive dagsutflukten

Nord-Østerdalen lokallag inviterte til i juni. Etter flere stopp i Nord-Østerdalen, blant dem Bortistu Neby. Museumsparken. Hyttgata på Tolga, Fredriksgarden på Tolga og garden Holm i Nøra, gikk ferden mot Røros og Ziiren, kongelosjen og

Peder Hjorts gravkapell. Her får du noen inntrykk!

tekst: Berit Margrete Kjølhaug.

En lørdag i juni la 22 historie­ og kulturminneinteresserte ut på en omfattende medlemstur tur i regi av Nord­Østerdalen lokallag. Hovedtema for utflukten var dekorasjonsmaling, og med som guide var selveste

Amund Spangen, forfatter av det innholdsrike verket Dekorasjonsmaling i Nord­Østerdalen og Røros­bygdene.

Transportmidlet var også av ypperste klasse: en veteranbuss fra Alvdals storhetstid som reiselivsaktør, Feriebussen/Østerdal

Billag AS – vi tipper det vekket noen nostalgiske minner hos enkelte. Sjåfør og eier Øystein Müller var stødig og trygg bak rattet i sin DAF 1978­modell, i original stand som da den gikk som rutebuss, skolebuss og som turbuss i Norden og ellers i Europa.

Klar for sommerens road trip: Deltakere i Nord­Østerdalen lokallags omfattende rundtur i Nord­Østerdalen og Røros. Bussen er DAF 1978­modell, i original stand som da den var turbuss i Norden og Europa for et halvt århundre siden. Foto: Gjertrud Marie Kjølhaug Bakkeng

Malte vegger og interiører

Første stopp var i gamle Tynset sentrum og garden Bortistu Neby. Tidligere konservator ved Nord­Østerdalsmuseet, Per Hvamstad, fortalte om Tynsets sentrum Neby før jernbanen kom i 1877 og delte sentrum i to. Neby ligger på vestsida av Glåma og jernbanestasjon og et nytt sentrum på østsida. Amund Spangen ledet an inn i østerdalstua som forøvrig er under rehabilitering. Her er både vegger og interiører malt, typisk for tida 1820-30, med okergule vegger med mahogni­imitasjon i brystning og svartmalt brystningslist som imiterer ibenholt. Skapene har landskapsbilder, vaser med blomster og sjablongdekor under taklist. Dekormalerne bak er to av datidens kjente; Sønvis Olsen Holemo fra Os i Ø og Ole Andersen Beitdokken fra Sør­Fron i Gudbrandsdalen.

Dekor fra 1780-tallet

I Museumsparken tar Egil Simensen fra Tynset museumsog historielag imot og fortalte om Barfrø som hadde stått inntil stua, men som på fornuftig vis ble flyttet ut og sto som solitær mellom stua og stabburet.

Stua er trolig bygget rundt 1750 og dekorert i 1780. Det er veldig tidlig, ifølge Spangen. Høgsetestavla er datert 1806, men her er det ukjente kunstnere. Dekoren er velkjent i alle bygdene i Nord­ Østerdalen, med marmorering, ådring og malte trær og landskap.

Husfrua i Fredriksgarden i Hyttgata på Tolga tok hjertelig imot. Her har mang en storhet overnattet, blant dem Bjørnstjerne Bjørnson. Foto: Berit Margrete Kjølhaug

Rikdom og impulser

I Hyttgata på Tolga er det Marit Erlien Hulbækmo, husfrua i Fredriksgarden, som tar imot. Navnet Hyttgata forteller om tilknytning til bergverkene. Det gjelder for så vidt hele Nord­Østerdalen, der vi kan nevne Kvikne Kobberverk, Fredriksgaves Verk/Folldal Verk og Røros Kobberverk. Alle med smeltehytter spredt utover i bygdene der det var vann og skog.

Røros var det største og Tolga Hytte ligger innafor Røros Kobberverks Circumferens. Verket tilførte impulser, kunnskap og økonomi. Der ligger nok årsaken til mye av den rike handverkskunsten i bygningenes utforming og interiørets dekoreringer.

Dekormalinga i Fredriksgarden er det Simen Andersen Gjelten som har utført, mens snekkeren Høs­Knut stod for interiørene. Anderssen Gjelten og Høs­Knut var begge tilhørende handverkere fra traktene rundt Tolga og Os.

I Fredriksgarden har vi kommet oss til andre halvdel av 1800­tallet, og fargene og imitasjonene har endret seg. Motefargen er grå og dørene har fått eikeimitasjon i

Ved barfrøstua ved Bortistu Neby, en av de større gardene ved det tidligere sentrum i Tynset på vestsiden av Glåma. Kunstneren Magne Neby Holter testamenterte gården til Stiftelsen Bortistu Neby i 1997. Foto: Berit Margrete Kjølhaug

Interiørdekor i østerdalsstua på Bortistu Neby av Sønvis Olsen Holemo. Stua ble fredet i 1923. Foto: Berit Margrete Kjølhaug

Innsiden av skap med godt bevart dekor i limfarge. Foto: Gjertrud Marie Kjølhaug Bakkeng

stedet for trær, blomster og marmorering i omramming. Taklista i Fredriksgarden er en typisk «tromper l’oeil» (=å lure øyet), altså malt slik at den ser tredimensjonal ut.

– Fredriksgarden var et gjevt sted for tilreisende og ble besøkt av blant andre Bjørnstjerne Bjørnson, forteller Erlien Hulbækmo. Andre storinger bodde også her, men ute i gardsrommet viser hun fram et lite tømmerhus, «Fantloftet», der ikke-bemidlede og farende fant fikk overnatte. Det var ingen som ble skysset på dør, både fant og fut fikk opphold, men stor forskjell i oppvartninga var det nok.

Overflødighetshorn

Før vi forlot gamle Hedmark og Nord­Østerdalen tar Jon Holm Lillegjelten imot på garden Holm i Nøra, Os i Ø. Hovedmålet i dette interessante gardstun med flere fredede bygninger er Låna på Holm.

Vel inne i gangen møtes vi av dekorene fra en kjenning fra turen, Ole Andersen Beitdokken. Inn i stua til høyre dukker en annen kjenning opp, Sønvis Olsen Holemo. Dekoren er godt bevart og viser at de to var åpne for impulser utenfra, og de virket i ei tid en kan kalle en gullalder for dekormalinga i fjellbygdene.

Her på Holm sprakk Fortidsminneforeningens tidsskjema fullstendig, takket være et overflødighetshorn av både dekor og eierens kunnskap om historien i området. En hel dag hadde vært mer passende her på Holm i Nøra med Jon Holm Lillegjelten og Amund Spangen!

Kammerset i vinterstua på garden Holm. Brystningspanel i mahogniimitasjon, list i ibenholt­imitasjon og vegger som illuderer gul tapet. Den vakre blomstervasen på veggen er typisk for dekormaleren Ole Andersen Beitdokken. Foto: Berit Margrete Kjølhaug

Det ble en spontan stopp da guide Amund Spangen instruerte sjåføren om at «du må stoppe noen minutter på Lensmannsgården og stabburet med de barokke trefigurene». De kommer opprinnelig fra det barokke anlegget til Peder Hjort, Rørosverkets direktør på slutten av 1700­tallet. Foto: Berit Margrete Kjølhaug

Finale med Bergstadens Ziir

Etter Holm gikk ferden mot Røros og Bergstadens Ziir, fjellbyens pryd, et mektig monument over ei storhetstid og kobberverkets rikdom. Inne i kirken er datidens samfunnsorden tydelig, her kunne ingen ta feil av hvor en hørte til på samfunnsstigen. Ledelsen ved verket i galleri på hver side av kongelosjen med prangende gulldekor og rosa marmorimitasjon.

Peder Hjort, verkets direktør, ledet byggingen av kirken som sto ferdig i all sin prakt i 1784, vakkert dekorert, med søyler, joniske og doriske kapiteler, akantusskurd, urner og vaser, arven fra antikken. Mesteren for dekormalingen skal være Peter Friderichsen Kastrud, Mester Castru, fra Gudbrandsdalen, som på 1700­tallet

betydde mye for dekorasjonsmaling i Østerdalen.

Direktør Peder Hjorts gravkapell i rokokko stod også på reiseprogrammet. Hjort­familien er gravlagt i kapellet og Peder Hjort er sågar balsamert og gravlagt i full bergmannsuniform bestående av svart bergmannskittel i fløyel, sabel og bergmannsstav.

Før returen denne kvelden tok 22 inntrykksmette deltakere turen innom Bygningsvernsenteret i Kurantgården, der Kolbjørn Vegar serverte skjørost, rømme og spekemat fra regionen. Ingen takket nei til et måltid god lokalmat etter interessante møter med folk underveis og hoder fulle av Amund Spangens enorme kunnskap om dekormaling i Nord­Østerdalen og Røros.

Kongelosjen sentralt plassert med de bemidledes plasser i galleri på hver side. Røros stemte for republikk i 1905, kanskje det er grunnen til at losjen aldri har vært brukt? Foto: Berit Margrete Kjølhaug

Kolbjørn Vegard Os forteller om kirken på Røros. På veggen bak holder Peder Hjort et øye med det som skjer. Foto: Berit Margrete Kjølhaug

På vei mot tidenes medlemsrekord!

Hjertelig velkommen, alle som har meldt seg inn i sommer! Med 185 nye medlemmer siden forrige utgave av Fortidsvern er Fortidsminneforeningen i ferd med å slå medlemsrekorden fra tidlig på 1990-tallet. Da hadde vi på et tidspunkt 8433 betalende medlemmer. Klarer vi å slå den i løpet av 2024?

AGDER

Willy Sandnes

Marit Mooda

Jan Nicolaysen

Knut Lossius

Harald Noddeland

Gunstein Helge Røed

Kirsti Wasland Berntsen

Cecilie Ausland

Eirik Jensen

Karen Aardal

Ole Hasseldal

Heidi Ås

Roald Nielsen

Ole Per Hopaneng

Kristian Gundersen

Signe Leonore Lindstøl

Gunnar Myhre

Tømrer Tørvolt

Anne Stien Grimsrud

Trygve Steinbakke Gilje

Trond Haugmoen

Elina Ramsdal Olsen

Gustav Roland

Fridtjof Olaf Hals

Hans Ihme

Harald Trysnes

BUSKERUD

Vetle Undebakke

Lena Olschewski

Ada Undebakke

Sander Nås Sønsterud

Bjørn Knaldre Pettersson

Nora Karterud Sørensen

Ingebjørg Kristiansen

Solveig Vagstein

Vetle Grimstveit

Katja Grimstveit

Unni Wetlesen

DEN TRØNDERSKE

Paul Kristian Grønnesby

Karla Rude Haug

Hanne Singstad

Mathias Andrè Hagen Ofstad

Kristine Asora Mathilassi Moe

Ane Marie Langmo

Maren Sørås

Miran Najdat Dawoud

Ellen Margrete Brødreskift

Marthe Mandal

Nora Nikoline Lein Kløven

Nina Kilen

Karen Johanne Mathilassi Moe

Kåre Evenstad

Knud Petersen Aune

Oda Moen Møst

Ole Daniel Prigge

Birgit Indal Lello

Anne Berit Emstad

Ola Singsdal

Marte Kristoffersen

Skye Ing Naustvoll

Emma Sofie Henriksen Bøe

Hedda Kristine Stangeland

Aleksandra Szefler

Svein Skylstad

Eva Louise Hilmarsen

Marie Nerland

Lisbeth Mangen

Trygve Martin Østraat

Line Aas

FINNMARK

Robert Severin Pedersen

Wenche Stenvoll

HEDMARK

Anne Pauline Skjelkvåle

Nils Jakob Haarseth

Eline Grue

Ingrid Antonie

Martinsen­Weiseth

Turid Myrvold

Tove Bråtebekken

Ingrid Torgersrud

Beate Østbye

Anne Nylund

HORDALAND

Mari Mostrøm Nilssen

Kjetil Bruvik

Paul Werner Kristiansen

Hildegun Krabbedal Hauge

Victor Marshall Tveiten

Ragnhild Tveit

Signe Margarete Krüger Birks

Brith Vigdis Stensen

MØRE OG ROMSDAL

Marit Steinnes

Maja Arnes

Arne og Britt Bjørdal

Anne Berit Gjøsund

NORDLAND

Unni Eliassen

Heidi Evjen

Elisabeth Johansen

Rigmor Schaug

Anne­Rita Nygård

OPPLAND

Rudolf Sisu Sarromaa

Håvard Grothe Lien

Irene Engerdalen

Mina Laderud

OSLO OG AKERSHUS

Bente Ørstavik Heggelund

Jannicke Hexum

Unni Jakobsen

Merete Nyrerød

Helene Øygard Ryjord

Siv Leden

John Petter Løvstad

Jan­Erik Tørres

Irmina Sand

Trond Idås

Mona Mårnes

Liv Ulveie

Helle Villmones Haug

Charlotte Boger

Mina Jansen

Viola Svens

Mari Røbergshagen

Øystein Midtbø

Tove Kilen

Caroline Gierløff

Siri Birkeland

Helene Sofie Gotch Landsverk

Jan Espen Bråten

Peter Theisen Amlie

Hulda Brastad Bernhardt

Anneken Stephan

Casper Jaworski

Øyvind Fossum Vangberg

Thea Meyer

Hans Martin Fladby

Jelle Boone

Ingerid Strøm Nilssen

Vindenæs

Lene Annett Gulbrandsen

Åse Marit Moe

Jørn Pettersen

Tobias Varly Aslaksen

Anne Kaarby Lindstad

Svein Sandvik

ROGALAND

Henning Stokke

Jostein Tveit

Marit Helen Hølland

Siri Maria Jensen

Jonathan Vistnes

Arild Rostrup

Johan Anthoniussen

Alice M. Sturt

Erling Ekholt Kristiansen

Vegard Loug Pedersen

SOGN OG FJORDANE

Inger Helen Stenevik

Leni Endestad

Veronica Aalhus

Linn Borlaug Grønningen

Magnhild Hauglum

Aina Stokkenes

Lina Martuseviciene

Vemund Rudningen Opdal

Angelica Ørjansen

TELEMARK

Else Marie Norheim

Lars Vaagland

Ingvild Hogstad

Bjørn S Rørvik

Jan Bjørtuft

Jan Brønsten

Joran Skarbøvik

Marius Holmby

TROMS

Noldus AS Vidkunn Haugli

VESTFOLD

Torunn Idås

Trond Arvesen

Hanna Rosander­Vetvik

Ole Rosander­Vetvik

ØSTFOLD

Linken Malene Raeng

Henry­Alf Hansen

Anne Helen Skundberg

Einar Georg Nilsen

Trine Mathea Skjeltorp

Sølvi Martinsen

Lena Marie Westlin Kristiansen

Kenneth Means

Per G. Tharaldsen

UTLAND

Hanna Könnecke

Henrik Rosenlund Knudsen

Anne Mette Kristiansen

Vera Sixt

Renske van der Maten

Fortidsminneforeningen besøker den nedlagte tollstasjonen Utnes i Pasvikdalen, på grensen til Russland, i juni 2024. Utflukten var en del av programmet for Representantskapsmøtet som i år var lagt til Finnmark. Foto: Hedvig Idås

KR 200 FOR MEDLEMSKAP UT ÅRET!

Vi tilbyr kampanjepris for innmelding etter 1. september

Kjenner du noen som kunne tenkte seg å være medlem av Fortidsminneforeningen?

Tips dem om medlemskap til under halv pris av ordinær kontingent *) ved innmelding frem til 31. desember 2024.

De to siste utgavene av medlemsbladet Fortidsvern og Årboken 2024 er inkludert i denne prisen.

Kampanjepris for studentmedlemskap er kr 100 **)

Innmeldingen kan du enkelt ordne selv på www.fortidsminneforeningen.no.

HJERTEMEDFOR BYGNINGSARVEN

Som medlem blir du medeier i alle foreningens historiske eiendommer og støtter samtidig arbeidet vårt for Norges bygningsarv.

* Endres ved årsskiftet til ordinært medlemskap med fire utgaver av Fortidsvern og årbok kr 650. **) Endres ved årsskiftet til ordinært studentmedlemskap med fire utgaver av Fortidsvern og årbok kr 350.

Stiftelsen UNI

Gaustadalleen 21, 0349 OSLO

Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

KURSPLAN 2024

16.–20. september

KURS I BYGGING AV GRINDBYGG

5 dagers kurs

Veileder: Christian Sandvik.

Pris: Kr 6300,- inkl. lunsj «TA MED GOD ØKS, HÅNDSAG, TOMMESTOKK, HAMMER OG GODT HUMØR»

Påmelding kurs: post@nabbenitorpa.no Ønsker du mer informasjon? Kontakt: Oddvar 905 48 863

Bindende påmelding etter 1. august 2024. Kursene støttes av Kulturminnefondet. Overnattingsmuligheter (Airbnb) bare et par km fra kursstedet.

20.–22. september

www.nabbenitorpa.no

SMEDKURS (GASS OG KULL)

2 dagers kurs

Veileder: Knut Olav Dokken.

Pris: kr 4500,- inkl. lunsj «LÆR Å SMI - FRA ENKEL KROK TIL LAMINERT KNIVBLAD»

Vestoppland lokallag av Fortidsminneforeningen

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG

ØSTFOLD

Styreleder: Jens Bakke

Telefon: 993 54 286

E­post: jens.bakke@idd.no

Indre Østfold

Halden

Sarpsborg og Rakkestad

Fredrikstad og Hvaler

OSLO OG AKERSHUS

Styreleder: Kristoffer Andersen

Daglig leder: Elin Hallberg

Telefon: 97 00 58 58

E­post: oslo-akershus@ fortidsminneforeningen.no

Oslo og omegn

Bærum

Romerike

Nittedal og Hakadal

Nesodden

HEDMARK

Styreleder: Bianca Wessel

Telefon: 936 58 859

E­post: hedmark@fortidsminneforeningen.no

Hedmarken

Nord-Østerdalen

Solør-Odal

Trysil og Engerdal

Sør-Østerdal

BUSKERUD

Styreleder: Helge Skinnes

Telefon: 901 93 148

E­post: buskerud@fortidsminneforeningen.no

Ringerike

Drammen og omegn

Kongsberg og Numedal

Hallingdal

VESTFOLD

Styreleder: Odd Hjort-Sørensen

Telefon: 415 29 439

E­post: vestfold@fortidsminneforeningen.no

Sandefjord

TELEMARK

Styreleder: Else M. Skau

Telefon: 918 67 083

E­post: telemark@fortidsminneforeningen.no

Vest-Telemark

OPPLAND

Styreleder: Anne Marit Noraker

Telefon: 911 03 969

oppland@fortidsminneforeningen.no Norddalen

Sør-Gudbrandsdal

Verne-Vøla

Vestoppland

AGDER

Styreleder: Karl Ragnar Gjertsen

Telefon: 928 09 662

E­post: agder@fortidsminneforeningen.no

Kristiansand og omegn

Flekkefjord og omegn

Aust-Agder

Farsund

ROGALAND

Styreleder: Grete Holmboe

Telefon: 480 01 359

E­post: rogaland@fortidsminneforeningen.no

Haugalandet

Jæren

Stavanger

Ryfylke

Dalane

HORDALAND

Daglig leder: Ida Pettersen

Telefon: 944 53 696

E­post: hordaland@fortidsminneforeningen.no

Bergen

Bjørnafjorden

Lysøens Venner

Voss

Fana og Ytrebygda

Årstad

Hardanger

SOGN OG FJORDANE

Styreleder: Thomas Bech

Daglig leder: Edel Berg

Telefon: 401 55 971

E­post: sognogfjordane@ fortidsminneforeningen.no

Fjordane lokallag

Sogn lokallag

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

MØRE OG ROMSDAL

Styreleder: Martin Nystad

Telefon: 400 59 962

E­post: sunnmore.lokallag@gmail.com

Sunnmøre

Romsdal

Nordmøre

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Styreleder: Johan Helberg

Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen

Telefon: 959 35 568

E­post: dentronderske@ fortidsminneforeningen.no

Trondheim og Omegn

Den Gamle Bergstad

Steinvikholms venner

Orkdal og omegn

Leksvik

Inderøy

Sparbyggja

Namdal

Frosta

Sør-Innherred

NORDLAND

Styreleder: Arnstein Brekke

Telefon: 909 76 119

E­post: nordland@fortidsminneforeningen.no

Rana

Salten

Vesterålen

Sør-Helgeland

Røst

TROMS

Styreleder: Lill-Karin Elvestad

Telefon: 913 77 490

E-post: troms@fortidsminneforeningen.no

Tromsø og omegn

Harstad og omegn

FINNMARK

Styreleder: Lene R. Edvardsen

Telefon: 992 93 314

E­post: finnmark@fortidsminneforeningen.no

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

Av Trude Knutzen Knagenhjelm Styreleder i Fortidsminneforeningen

Dette betyr at mange disipliner vil bli aktivisert, der fagfolk med ulike bakgrunner vil jobbe tverrfaglig.

Tas lokal kunnskap og håndverkstradisjoner i bruk, kan milliardene som nå skal brukes på våre verdifulle kirker de neste tiårene skape økt interesse for bevaring og vedlikehold av kulturminner i hele landet.

En gylden mulighet

Isommer åpnet søknadsportalen til det nye Kirkebevaringsfondet, en oppfølging av det store arbeidet som skal gjøres for å ta vare på våre mest verdifulle kirkebygg. Løftet innebærer blant annet at det skal deles ut 500 millioner kroner årlig gjennom de neste tiårene.

Midlene som nå er gjort tilgjengelige vil gi nødvendige og etterlengtede ressurser til restaurering og vedlikehold av kirker over hele landet, mange av dem med en historie som strekker seg mange hundre år tilbake i tid.

Mangel på håndverkere

Etter lanseringen av Bevaringsstrategi for kulturhistorisk verdifulle kirker og Kirkebevaringsfondet, har mange bekymret seg for hvordan en skal klare å få gjennomført alt arbeidet med kirkene når det allerede er mangel på kompetente håndverkere til istandsetting av andre verneverdige og fredede bygg.

Parallelt med utformingen av Kirkeløftet har derfor flere tatt til orde for å jobbe strategisk med styrking av håndverker­

kompetansen rundt om i landet. Blant de som har jobbet med dette over lengre tid, er Fortidsminneforeningen, som har satset på kurs, stipender til unge håndverkere og nettverksbygging i kombinasjon med istandsettingsprosjekter.

Ett av kursene har dreid seg om muring, i forbindelse med restaureringen av Sakshaug gamle kirke i Trøndelag (se reportasje side 44). Gjennom istandsettingen og kurset har flere profesjonelle murere fått innsikt i eldre murerteknikker, som nå kan overføres til restaureringsarbeid på andre historiske bygg.

De nylig utlyste midlene vil dekke arbeider på både eksteriør og interiør. Dette kan være reparasjon av tak, vegger og tårn og restaurering av interiørelementer som prekestoler, altertavler og kirkeklokker. I tillegg vil midlene kunne brukes til å forbedre kirkebyggenes klima­ og fuktkontroll, noe som er avgjørende for å hindre fremtidig skade.

Dette betyr at mange disipliner vil bli aktivisert, der fagfolk med ulike bakgrunner vil jobbe tverrfaglig. Også dette vil komme bygningsvernet ellers til gode.

Lokal identitet og stolthet

I forskriften for tilskuddsordningen står det at «Viktige målgrupper for tilskuddsordningen er brukere av kirkebyggene, lokalsamfunnene rundt og publikum som nyttiggjør seg av den nasjonale kulturarven». Jeg håper dette betyr at prosjektene vil ha stor grad av lokal forankring og at en gjennom å involvere lokalsamfunnene i restaureringsarbeidet bidrar til å styrke den lokale identiteten og stoltheten over egen kulturarv.

Synergieffekter, der lokal kunnskap og håndverkstradisjoner tas i bruk, kan forhåpentligvis føre til en økt interesse for bevaring og vedlikehold av kulturminner i hele landet.

Det blir spennende å følge med på effekten av dette historisk store kirkeløftet. Jeg har i alle fall tro på at midlene fra Kirkebevaringsfondet vil bidra til å sikre våre uerstattelige kirker, samtidig som det styrker håndverkerkompetansen både på kort og lang sikt, tverrfaglig samarbeid og lokal stolthet over kulturarv.

Foto: Trond Rødsmoen

Foto: Christina Ljosåk Ross

Kirkebevaringsfondet skal gå til istandsetting og restaurering av både eksteriør og interiør. Bildene viser fasaden til Hustad kirke og altertavlen i Sakshaug gamle kirke, begge på Inderøya i Trøndelag. Merete Winness fra Fortidsminneforeningen og geoarkeolog Per Storemyr fra Fabrica Kulturminnetjenester AS undersøker tilstanden på Moster gamle kirke i Vestland under en befaring tidligere i sommer.

STARTSKUDD!

I første søkerunde mottok Riksantikvaren 103 søknader med en total søknadssum på 581 millioner kroner. 144 millioner av dette gjelder midler som ønskes brukt i 2024. Rammen i år er på 100 millioner kroner.

Allerede i høst kommer neste søknadsrunde, så de som ikke rakk å søke i sommer har muligheten til å forberede seg på tilskudd for 2025 ganske snart. Regjeringen har tidligere varslet en gradvis opptrapping mot 500 millioner kroner i året til Kirkebevaringsfondet.

Fortidsminneforeningen har søkt om totalt 9,6 millioner kroner til fire prosjekter: De allerede påbegynte hovedprosjektene på Sakshaug gamle kirke i Trøndelag og Holdhus kirke i Vestland og overordnet forprosjekt på Nonneseter kloster i Bergen og Hustad kirke i Trøndelag.

Foto: Trond Rødsmoen